View - TEORA - Høgskolen i Telemark

Sammendrag
Hensikten med denne oppgaven er å gi et bidrag til en forståelse av frikjøringens og
frikjørerens meningsdimensjoner. Dette innebærer å beskrive, fortolke og forstå et moderne
sosiokulturelt fenomen. Frikjøring er enkelt sagt å kjøre på ski og snowboard utenfor
alpinanleggenes preparerte traseer. Aktiviteten innbefatter ikke bare kjøring, men også
hopping og triksing i tilrettelagte parker i alpinanleggene, eller i terrenget. Denne formen for
frikjøring går under benevnelsen jibbing, og står på mange måter i motsetning til kjøring. Det
er likevel mange likhetstrekk mellom disse to ulike aktivitetsformene. Det er mange frikjørere
som driver med både kjøring og jibbing, og i en kulturell kontekst er de alle en del av den
overordnete frikjøringskulturen. På grunn av slike kryssende interessefelt har jeg ikke villet
utelate noen ”grupperinger” av frikjørere i min oppgave.
Aktivitet og kultur er sentrale stikkord når det gjelder å forstå frikjøring. Det er en fartsfylt
aktivitet som stiller store krav til utøverne, og på samme tid er det et sterkt kulturelt fellesskap
blant frikjørere, eller grupper av frikjørere. Jeg har forsøkt å forklare frikjøringens
meningsdimensjoner i lys av disse to sentrale stikkordene. På den ene siden har jeg tatt
utgangspunkt i aktiviteten, i handlingene, og forsøkt å finne de iboende kvalitetene og de
umiddelbare opplevelsene som er en del av frikjørerens ”hverdag”. Forklaringsperspektivet
ved denne innfallsvinkelen har vært fenomenologisk, og det innebærer at fenomenologisk
filosofi har vært det teoretiske utgangspunktet. Den grunnleggende teorien i denne
sammenheng er Jean-Paul Sartres begreper situasjon, prosjekt og faktisitet, hvor disse
begrepene har vært grunnlaget for å forklare den situerte egenarten ved frikjøring. Det betyr at
i frikjøringens situasjoner velger frikjøreren seg prosjekter for å overskride sin faktisitet. Å
være et prosjekterende individ innebærer å handle for å bekrefte sin frihet som menneske i
verden. På bakgrunn av handlingene vil frikjøreren konstituere mening i sin livsverden, som
er en verden hvor de umiddelbare opplevelsene, slik de fremtrer for oss prerefleksivt, kommer
til uttrykk. Umiddelbare opplevelser henspeiler blant annet på skiopplevelse,
kroppsopplevelse, mestringsopplevelse og flowopplevelse. Et annet sentralt element er at
frikjørerens handlinger er basert på en ekspertkompetanse, som innebærer at improvisasjon er
et nøkkelord i denne forbindelse. Frikjøreren handler intuitivt.
De sosiokulturelle aspekter ved frikjøring er det andre forklaringsperspektivet. Det viktigste
teoretiske perspektivet i denne konteksten har vært Pierre Bourdieus begreper habitus, felt,
kulturell kapital og distinksjon. Hans begreper har blitt benyttet for å synliggjøre frikjøring
som subkultur, som hører sammen med det moderne og globale fristilte individ. Det enkelte
individ kan i større grad enn tidligere velge hvilke sosiale felt hun vil forholde seg til, hvor for
eksempel frikjøring som aktivitet og kultur blir helt sentral for å ekspressivt vise hvem hun er.
Frikjøringen subkulturelle norm er ”å dra på”, et begrep som jeg har karakterisert som
frikjørerens habitus. Når en ”drar på” henviser en til frikjøringskulturens selvforståelse, og en
må ”dra på” for å få ”kred”, som er den viktigste kulturelle kapital for frikjørerne. Disse
sentrale kulturelle elementene danner distinksjoner til andre sosiale og kulturelle felt. Særegne
koder, normer, verdier og symboler knyttes sammen til frikjøringskulturen. Denne formes
også av kommersielle interesser, som eksempelvis medier og utstyrsprodusenter. Dette viser
at frikjøring utgjør en kulturell pakke som den enkelte tilslutter, og som innebærer at det
dannes en kollektiv identitet, et globalt fellesskap, hvor det er frikjørerens handlinger (uttrykt
ved ”å dra på”) som er kjernen i fellesskapet, og dets dimensjoner av mening.
Nøkkelord: Frikjøring, forståelse, meningsdimensjoner, aktivitet, kultur
i