View - TEORA - Høgskolen i Telemark

seg for meg, og jeg har forsøkt å beskrive, fortolke og forklare 10 hvordan dette henger
sammen i forhold til meningsdimensjoner ved aktiviteten og kulturen. Jeg vil derfor hevde at
fenomenet har stilt meg spørsmål som jeg har forsøkt å besvare, og at jeg i tråd med
Gadamers teori dermed har befunnet meg i et ”dialektisk univers”.
Og nettopp ”teori” kan vel sies å være et stikkord for Gadamers forståelse av hermeneutikk,
derav hans motstand mot begrepet ”metode” i forbindelse med hermeneutikk. Gadamer og
Heidegger tilhører begge den fasen i hermeneutisk tradisjon som Ödman (Ibid) kaller
eksistensiell hermeneutikk. Med Heidegger og Gadamer gjennomgår hermeneutikk en
betydningsfull forvandling, hvor den blir eksistensiell filosofi. Det innebærer at hermeneutikk
i denne sammenheng forsøker å forstå menneskets verden (i denne betydning den
fenomenologiske livsverden) gjennom en dyptgående analyse av den menneskelige
eksistensens grunnbetingelser (Ibid).
Årsaken til at jeg innledningsvis har viet så pass mye plass til Heidegger og Gadamer er fordi
de kan sies å være ”grunnleggerne” av en hermeneutisk fenomenologi, som altså er det
overordnede ”metodiske” 11 perspektivet ved min oppgave. I det følgende skal jeg derimot
(endelig) komme nærmere inn på hva som kjennetegner en hermeneutisk fenomenologisk
metode, og hvordan dette kommer til uttrykk i min oppgave. Jeg har allerede nevnt
fortolkning og forståelse som sentrale element ved metoden, og la oss fortsette litt med disse
begrepene.
Forståelse, forforståelse og fortolkning
En grunntanke i hermeneutikken er at vi alltid forstår noe på grunnlag av visse forutsetninger.
Vi møter aldri verden forutsetningsløst, men våre forutsetninger bestemmer hva som er
forståelig og uforståelig (Gilje og Grimen 1993). Gadamer kalte dette forforståelse 12 eller
fordommer, og bakgrunnen for denne typen forståelse i en vitenskaplig sammenheng er at når
10 Dette gjenspeiler også oppgavens oppbygging: Kapittel 3 er en beskrivelse av frikjøringsfenomenet, som i tråd
med hermeneutisk tradisjon (eksempelvis Heidegger) også innebærer fortolkning. I kapittel 4 og 5 fortolker jeg
beskrivelsene i større grad ved å knytte teoretiske perspektiver til hvordan jeg har beskrevet fenomenet. I disse
kapitlene danner fortolkningene grunnlaget for å forklare fenomenet.
11 Ja, jeg kaller her hermeneutisk fenomenologi for en metode, i tråd med Heidegger og lærebøker om emnet.
Gadamers syn peker imidlertid på noe sentralt ved ”metodens” egenskaper, nemlig at den var en motvekt til det
20. århundrets rådende vitenskaplighet. Mer om dette i for eksempel Krogh m fl (Ibid) og Ödman (Ibid).
12 Gadamer ”overtar” denne teorien fra Heidegger. Heidegger mente at vi alltid har en forforståelse av det vi
fortolker. En fortolkning utføres i en bestemt tid og på en bestemt plass av et menneske som befinner seg midt i
historien.
13