View - TEORA - Høgskolen i Telemark

enevnelsen? Det fungerer først og fremst som en kulturell kategori, hvor ulike
”adrenalinjunkies” har sine egne måter å forstå verden på. En egen habitus, et eget kulturelt
felt. ”Risikotakeren” er en distinksjon til resten av verden. Men benevnelsen gir ingen
forståelse for hva det er som driver disse menneskene til å utforske verden på sin egen måte.
De har et annet forhold til risiko enn hva ”normale” mennesker har, eller har de egentlig det?
Er det ikke bare ”oss andre” som konstruerer denne risikoen, fordi vi ikke har forutsetning for
å skjønne hva deres prosjekter går ut på?
Er ikke egentlig livet i seg selv en risiko? Gjennom det modernes enorme kunnskapsproduksjon
er vi omgitt av risiko på alle bauger og kanter. 107 I et slikt perspektiv er kanskje
ikke frikjøring så risikofylt likevel, men det som skiller frikjøring fra ”samfunnets risiko” for
øvrig, er at frikjøreren frivillig oppsøker de farene som er forbundet med aktiviteten. Det er
her ”de andres” forståelse ikke strekker til, og en kan spørre seg om dette har en sammenheng
med at vi er stivnet fast i klebrige, sosiomaterielle handlingsfelt. Dermed har alle vi andre
havnet i ”vond tro”. Vi tar ikke lenger ansvar overfor våre egne liv, i motsetning til den
såkalte ”risikotakeren” som definerer sine prosjekter ved å møte en risiko som vi egentlig alle
skulle hatt motet til å møte.
”Risikotakeren” velger å ta hensyn til den risikoen som omgir hans eller hennes liv, gjennom
å handle på arenaer hvor risikoen er noe håndterlig, noe en har muligheten til å minimalisere.
Det er med andre ord en form for risiko som det enkelte individ kan oppleve å ha kontroll
over, i motsetning til den ”livsrisikoen” som gjelder oss alle.
”Risikotakeren” manifesterer seg gjennom å ekspressivt kaste seg inn i situasjonene, han
velger usikkerhet fremfor trygghet og aktivitet i stedet for kjedsomhet. Et slikt forhold til
verden selger, og derfor er han også interessant i en kommersiell sammenheng, hvor det blir
konstruert livsstilspakker tilknyttet frikjøreren og andre såkalte ”risikotakere”. I denne
sammenheng spiller mediene en sentral rolle, for frikjøringens ”risikotakende ekspressivitet”
fungerer utmerket i en medial sammenheng.
107 Dette perspektivet finner en blant annet i Beck (1997).
138