View - TEORA - Høgskolen i Telemark

det store omfanget og den allmenne utbredelsen er unik for vår kulturkrets (Ibid). Han
fortsetter med følgende betraktninger:
De ville kroppene er ekstremtilfeller. De foretar dype eksistensielle spill med selvets grenser.
De hjelper oss å se klarere hva som er dilemmaer rundt det å skulle bli noen i en utydelig
kultur. Ved å gå til randen, minnes vi om sentrum. Villskapen skaper orden. Jeg er dødelig.
Grensesituasjonenes innsikter er basert på mer enn snakk, de må erfares. De ville
kroppspraksisene er fenomener som har et visst slektskap med forelskelsen – henført,
oppslukt, risikofylt drama omkring tapet av kontroll. Det er bokstavelig hengivenhet; å gi seg
hen. Disse fenomenene er tidsånden som materialiserer seg i kroppsteknikker. Men fordi den
har satt seg i kroppen, er meningen delvis skjult og ikke uten videre synliggjort. (Ibid:394)
De ville kroppene fremstår i det moderne samfunn med både egenrådighet og annerledeshet,
og slik sett er de kanskje et karakteristisk uttrykk for vår moderne kultur (Ibid). Mennesket
streber etter et rom som ikke er gjennomfortolket og analysert, hvor frikjøring og andre
”ville” kroppslige aktiviteters marginale praksis kan fungere som en motstrategi til vår
semiotiske 103 overlessete kultur (Ibid). Den marginale praksis tror jeg er en god benevnelse på
hva disse aktivitetene egentlig handler om, fordi denne praksisen utfordrer den sunne fornuft,
skapt av et rasjonalisert og nyttetenkende samfunn. Vi lever i dag i et samfunn hvor trygghet
og sikkerhet kan sees på som en kulturell norm. 104 Denne kulturelle normen er ikke uten
videre forenlig med individualisme som kulturell norm. Hvor er individualismen i forskriftene
som skal gjøre alle aspekter ved den moderne oppvekst så sikker som mulig? Lekeapparater i
barnehager og skolegårder er ikke lenger ment for kroppslig handling og lek, men fungerer
mer som et fengsel for barns iboende kroppslighet.
Skårderud ser de ville kroppers marginale praksis som en motfornuft til fornuften. Det er med
andre ord ikke en ufornuft, hvor de forskjellige ytterliggående aktivitetene utfordrer
grunnlaget i kapitalistisk kultur (Ibid). Det er derfor en smule ironisk at de samme
ytterliggående aktivitetene blir fanget opp av den samme kapitalistiske ånden, og årsaken til
dette må forstås i deres ekspressive ”natur”. Ekspressiviteten blir en utmerket arena for det
103 Semiotikk er i all enkelhet tegnteori. Når en kvinne går i svart, med svart slør og med lommetørkle i hånden,
hva signaliserer det? Jo, hun har sannsynligvis vært i begravelse (Schaanning 2000). Klesdrakt er slik sett et tegn
vi kommuniserer med, men det krever at vi har felles tolkningskoder (Ibid). Den årvåkne leser vil se at
frikjøringskulturen også er overlesset med semiotikk, noe jeg kommer litt tilbake til i teksten nedenfor. I
samfunnsvitenskapene er semiotikken en del av den franske strukturalismens språkteori, som ”oppsto” med
Claude Lévi-Strauss og fikk sitt gjennombrudd i Frankrike på 1960-tallet.
104 For eksempel kaller Gunnar Breivik dagens norske samfunn for trygghetssamfunnet.
136