MENIGHETSBLADET - Home - Online.no

Menighetsbladet for Lista, Herad og Farsund. Nr 6 - 2010
kunne jeg se at hun strøk Jens på kinnet. Deretter la hun omsorgsfullt armen om skulderen hans og tok
ham med inn til de ventende pannekakene.
Det fantes ingen som sa så mye pent om sønnen sin som fru Antonsen. Og ikke var det skryt i den
forstand heller. Hun hadde bare en egen evne til å framheve de sterke sidene hans. Og gode sider, ja
det hadde han. Han var så blid, han Jens. Jeg passet på å hilse når han gikk forbi koia. Jeg skjønte at
han satte pris på det. Han smilte stolt og hilste kjekt tilbake.
Enkelte ganger vekslet vi også noen ord når vi møttes etter veien. Han var nokså ordknapp han Jens,
men jeg kunne se at det betydde mye for ham å bli tatt på alvor på den måten. Jeg fikk en forståelse
av at det nok var alt for sjelden at noen behandlet ham som et medmenneske. Men nå skal du høre
om noe som hendte like før jul det året. Han var nok ikke så flink til å arbeide han Jens. Men det var
en ting han virkelig var opptatt av å drive med. På et lite jordstykke på sørsida av huset hadde han en
havreåker. Der var han nesten dagstøtt og stelte og så etter at alt var i orden. Han skulle nemlig lage
fuglenek og selge dem på torget før jul. Førjulstida var ei god tid for han Ås-Jens. Det var nok den
fineste tida på året det, når han skulle til torget og selge julenek, skulle være arbeidskar. Nå kunne han
tjene penger så det ble litt å rutte med til jul.
Jeg så hvor stolt han var da han dro forbi med mange julenek knyttet fast på sparkstøttingen. Han
hilste litt ekstra karslig da. Det året var det dessuten blitt mye havre på åkeren, og det hang mange nek
oppunder et lite tak bortmed låveveggen. Han Jens hadde holdt på hele høsten å binde nek. De hang
der så store og fine, nøyaktig på rekke. Jeg la merke til at ett av nekene var enda større enn de andre.
Rundt det neket hadde han satt et fint, rødt sløyfebånd. Jeg tenkte det nok skulle settes opp på tunet,
der hjemme, til glede for mor.
Neksalget gikk strålende det året. Etter få dager hang det bare ett nek igjen, det store...
Jeg skulle være på koia den jula. Tømmeret var svært etterspurt ved Lendesaga, så det ble ikke tid til
å dra hjem til familien. Det ble en stille jul, men det var en ting som gjorde den jula helt spesiell for
meg: Ås-Jens skulle reise sammen med moren sin til familien hennes i jula. Utpå lillejulaften kom
sleden som skulle hente dem. Da de reiste, så jeg at hele
hesteskyssen stanset nedenfor koia mi, og like etterpå
knakket det på døra. Jeg åpnet. Der bak et digert
julenek stod Jens. Jeg kunne kjenne igjen
det røde båndet rundt neket. “God jul, Arne!
Dette neket er te deg.” sa han og smilte på
sin særegne og fornøyde måte.
Jeg fikk stotret fram et takk, og ble
stående med juleneket i armene og
vinke adjø.
***
Arne reiste seg og gikk bort til vinduet.
”Det juleneket jeg fikk av han Ås-Jens
er en av de fineste gavene jeg har fått”,
sa han, og dyttet lommetørklet på plass i
lommen ”Du skjønner det”, fortsatte Arne,
”det viktigste er egentlig aldri selve gaven, men
tanken som ligger bak. Og for Jens var et slikt
julenek noe av det fineste en kunne forestille seg.”
”Slik vil det alltid være”, avsluttet Arne, ”en tilsynelatende liten gave, kan blir den mest verdifulle, og
bære med seg et budskap som er langt rikere og større enn hva selve gaven egentlig er verd.”
Side 1