ROMERIKE — eventyrlige opplevelser. Last ned PDF - Øystein Søbye

eventyrlige opplevelser 

RomeRike 

Natur KulturmiNNer Historie mat severdigHeter FriluFtsliv

Romerike – eventyrlige opplevelser 

Tekst: Ola Einbu og Øystein Søbye 

Foto: Øystein Søbye har tatt alle bokas bilder bortsett 

fra: Ola Einbu: 35 m. h., 35 n. h., 38, 57, 98, 111, 

114 ø., 115, 116, 159, 218. 

Aas Gaard/Jan Erik Olsen: 56. Rotnes Bruk: 76 n. 

Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo: 

14 (Ørnulf H. Sørensen), 17 (Eirik Irgens Johnsen) 

Tegning s. 195: Håkon Aasnes © Egmont Serieforlaget. 

Bokdesign: Photographica/Øystein Søbye 

Trykk: PDC Tangen AS 

kulTur 

F O R L A G E T 

© kulTurforlaget. 1. opplag oktober 2006. 

ISBN 82-92255-04-4 

kulTurforlaget, Gamle Rovenvei 183, 1900 Fetsund. 

Tlf. 918 30 425, 922 34 910. 

Mail: post@norsknatur.no. Web: www.norsknatur.no 

Materialet i denne boka er omfattet av åndsverkslovens 

bestemmelser. Det er ikke tillatt å bruke materiale 

fra boka utover det som er hjemlet i lovverket, 

uten etter avtale med forlaget. 

Forfatterne har gitt ut følgende bøker: 

«Bak syv blåner», Øystein Søbye. Orion forlag 1997. 

«Eventyrlige Romerike», Øystein Søbye. 

Orion forlag 1999. 

«Smak av Romerike — en kulturhistorisk kokebok», 

Ola Einbu og Øystein Søbye. Bak syv blåner forlag 2000. 

«Smak av Valdres — kulturhistorisk kokebok», 


«Eventyrlige Follo», Øystein Søbye, Svein Grønvold og 

Øystein Øystå. Orion forlag 2003. 

«Smak av Oslo — en lokalhistorisk kokebok», 


«Norge Rundt», Øystein Søbye. Orion forlag 2004. 

«Sør-Norge Rundt». Øystein Søbye. Orion Forlag 2006. 

Romerike – eventyrlige opplevelser 

Midt i verden – med flyavganger til Paris, New York og mer eksotiske reisemål – ligger 

landets hovedflyplass i et landskap med lange historiske røtter og med opplevelser innenfor 

et bredt spekter av kultur-, natur- og friluftsaktiviteter. 

Romerike favner «alt» – enten du er på besøk eller har din bopel her. Fra setergrend i Hurdal 

og friluftsliv i Romeriksåsene til urbane strøk i Lillestrøm og de bynære områder. Romerike 

ligger ikke i slagskyggen av hovedstaden, men har egen identitet og et rikt kulturtilbud 

til alle. Eidsvoll 1814, Fetsund Lenser og Fylkesmuseet sammen med lokale kulturhus, er 

arenaer for aktiviteter som ikke bare er til beste for tilreisende, men også for utvikling av 

gode lokalsamfunn og nærmiljøer. 

Et rikt og mangfoldig kulturliv, enten du foretrekker musikk, teater, kunst, litteratur, film 

eller historie, er ivaretatt i et samspill mellom det frivillige og det profesjonelle kulturlivet. 

Turterreng, fiskevann, utallige badevann og milelange skiløyper i hvitkledt natur gir muligheter 

for avkobling, aktivitet og naturopplevelser enten sammen med andre eller alene. 

Opplevelsesmulighetene på Romerike er mange og tilrettelagt på en slik måte at alle kan 

finne sin favoritt – og kanskje også utfordres til å finne muligheter man ikke i utgangspunktet 

hadde tenkt seg. 

La deg overraske over mangfold, kvalitet og variasjon. Her er noe for alle. Romerike er ikke 

bare et område for gjennomreise, men et sted å stoppe, bo, leve – og oppleve! 

Hildur Horn Øien. Fylkesordfører i Akershus 

Bak syv blåner 4 Det eventyrlige Romerike 

Det gamle Raumariki 10 Romerike i de eldste tider 

Elvelangs Bingsfossen 20 Badeliv og helleristninger 

Fetsund Lenser 26 Til lands og til vanns 

Død, men udødelig 32 Minnesmerker og statuer 

Knaisetra 40 Vår best bevarte setergrend 

Vårens vakreste eventyr 44 På tiur- og orreleik 

Jakten på den grønne smaragd 48 Smaragdgruvene i Eidsvoll 

Jaktslottet Raasjøen 52 Langt inne på Romeriksåsen 

På topptur 58 Romerikes fineste utsiktstopper 

Rotnes Bruk 74 Storgård i Nittedal 

Oldtidsveien over Gjelleråsen 82 Natur og norgeshistorie 

Geoparken i Skedsmo 86 Stein og grunnfjell 

På kanotur 88 Med kano gjennom Romerike 

Lysdammen og Gjermåa 96 Badeliv, fiske og industrihistorie 

Kongsrudtjern 100 Amfibieparadiset 

På tur i historien 104 Bygdetun og museer 

Med nebb og klør 134 Rovfugler på Romerike 

Sootkanalen 142 Over vann og over land 

Med Skibladner på Mjøsa 146 Verdens eldste rutegående hjuldamper 

Frodig «jungel» 150 Spennende geologi 

Eidsvoll Verk 156 Hvor Norge ble en selvstendig nasjon 

Hærfangkjerka 166 Langt inne på storskogen 

Gamle Hvam 170 Eventyrlig storgård 

Nordre Øyeren 176 Fugle- og fiskeparadiset 

Ullershov Gård 182 Sus av romerikshistorie 

Østmarka naturreservat 188 Sus av gammelskog 

Damp og pølser i Sørum 192 Stomperud og Tertitten 

Romeriksvinteren 196 Enten den er hvit eller svart 

Losby Gods 202 Gammelt og nytt 

Romerikskommunene 208 Oversikt over kommunenes opplevelsesmuligheter 

Takk til, litteratur og websider 238 Kilder; personer, skriftlige og på nett

For rundt 10 000 år siden dekte den store 

innlandsisen det meste av Romerike. 

400 år seinere hadde den trukket seg 

tilbake til Minnesund hvor den bygde 

opp den store morenen som fremdeles 

demmer opp Mjøsa. Ikke lenge etter 

kom de første romerikingene. Forhold- 

ene de levde under, var helt annerledes 

enn i dag. Det var et arktisk klima, med 

sel og isbjørn i fjordene og reinsdyr på 

tundraen. Våre tidligste forfedre levde 

av jakt, fangst og fiske. De fulgte vil- 

tets vandringer, på mange måter slik 

eskimoer og indianere har gjort helt 

opp mot vår egen tid. 

Det gamle Raumariki 

Det er funnet steinalderboplasser ved Andelva, 

Hurdalsjøen og ved sjøer i Romeriksåsene. 

I vår del av landet utgjør steinalderen 

perioden fra om lag 10 000 til 1 800 f.Kr. 

Om vi tenker oss tidsrommet fra siste istid 

og fram til i dag som ei klokkeskive, dekker 

steinalderen cirka tre fjerdedeler av skiva. 

I løpet av denne perioden har både klima, 

næringsforhold, flora og fauna flere ganger 

endret seg fundamentalt. 

På gården Sørby i Ullensaker ble det i 1887 

funnet ei 6 000 år gammel steinøks. Den 

første Sørby-mannen har kanskje kommet 

padlende oppover Rømua like ved. Han tilhørte 

i hvert fall et folk som flyttet fra sted til 

sted og som levde av jakt og fiske i tillegg til 

innsamling av røtter, bær, fugleegg og frø. I 

de vide skogene på Romerike fant han gode 

jakt- og fiskemuligheter. Kanskje var det han 

eller en av hans etterkommere som risset en 

hyllest til gudene på en flat knaus helt nede 

ved den mektige Bingsfossen i Glomma? 

Etter hvert endret klimaet seg. Det ble 

varmt og fuktig, og Romerike ble dekket av 

store løvskoger hvor eika dominerte. Omtrent 

samtidig begynte romerikingene med 

husdyrhold og åkerbruk. 

Skal en dømme ut fra antall funn, slo 

de første romeriksbøndene seg ned i Eidsvoll, 

Ullensaker og Nes. I lettdreven sandog 

morenejord ble det ryddet små åkerlapper. 

På Romerike dominerer den mer tungdrevne 

leirjorda, og det er grunn til å tro 

at for de første bøndene var husdyra vik- 

S i d e 1 0 

Romerike i de eldste tider 

tigere enn dyrking av korn, samtidig som 

jakt og fiske fremdeles var en viktig del av 

næringsgrunnlaget. I Danielsetermyr på Gardermoen 

er det funnet 5 000 år gamle spor 

etter smalkjempe og andre planter som 

knyttes til husdyrbeite. Funnet indikerer dermed 

husdyrdrift allerede 3 500 år før vår 

tidsregning. Hunden hadde lenge vært det 

eneste husdyret, men nå ble det i tillegg 

innført storfe, sau, geit og gris. Samtidig 

ble kulturvekster som hvete og bygg tatt i 

bruk. 

Det var langt mer arbeidskrevende å 

være bonde enn å drive med jakt og fangst. 

Men selv om jordbruket ga mindre «fritid», 

ga det også et overskudd som kunne lagres 

og spises av i dårligere tider. Dette 

overskuddet var samtidig grunnlaget for 

en ny type samfunn, med eiendomsrett til 

jord, dyr – og til mennesker. Som noen har 

sagt; «da mennesket gjerdet inn det første 

landområdet, kom ufreden inn i verden». 

I hvert fall ga jordbruket mulighet for at 

enkelte kunne bygge opp en rikdom som ga 

lederskap og makt i samfunnet. 

Utgravninger i forbindelse med utbyggingen 

på Gardermoen har avdekket boplasser 

fra steinalder, bronsealder og jernalder 

i tilegg til dyregraver og kullgroper. 

Flere steder, særlig i Sørum, er det funnet 

spor etter såkalte stolpehus. De kunne være 

opptil 20 meter lange og seks meter brede. 

Raknehaugen i Ullensaker.

alt fra skipsbilder, menneskefigurer, fotsåler, 

dyr og skålgroper til forskjellige jordbruksmotiver. 

De gir assosiasjoner til et samfunn 

hvor menneskene i hovedsak drev med husdyrhold 

og åkerdyrking, mens jakt og fangst 

ble drevet ved siden av. Jordbruksristningene 

dateres først og fremst til bronsealderen, 

cirka 1 800 - 500 f.Kr. 

Ifølge ekspertene skal ristningene ved 

Bingsfossen, til tross for fotsålemotivet, 

være veideristninger. 

Bingen Lenser 

Når du har fulgt turstien et stykke sørover, 

til der hvor Glomma svinger og vider seg 

ut, dukker det opp et stort antall lensekar 

ute i elva. Det er Bingen Lenser, det mest 

monumentale av alle kulturminner i Sørum. 

«Den spanske armada», kaller folk i Fet 

dem når de ser nordover elva mot Bingen. 

De 52 karene, som er laftet opp av tømmer 

og fylt med stein, ligger spredd utover et 

stort område i elva. Ved normal vannstand 

S i d e 2 2 

strekker de seg tre til fem meter over 

vannflaten og opptil 12-15 meter ned til 

elvebunnen. 

En vet ikke sikkert når lensene ble tatt i 

bruk. De er ikke nevnt i skriftlige kilder før 

på slutten av 1500-tallet, men noen mener 

likevel at det kan ha vært Haftor Jonsson på 

Sudreim som anla de første lensene. I så fall 

må det ha skjedd på begynnelsen av 1300tallet, 

men det er vanskelig å tenke seg at 

det var behov for tømmerfløting og lenser 

før oppgangssagene kom i bruk 200 år seinere. 

Den gamle hovedlensa gikk fra Lenseberget 

på Sørumsandsiden og til et laftet, 

steinfylt kar utenfor Elvestad. Det lå litt ut 

fra land, slik at stokkene kunne fløtes forbi 

en og en. Deretter ble tømmeret sortert og 

buntet sammen til flak som kunne inneholde 

flere hundre stokker. Tømmerflakene ble 

styrt videre ned til Øyeren med robåt. Der 

ble flakene varpet; det vil si at fløterne dro 

seg fram etter trosser som var festet i land, 

eller de slepte tømmeret med robåter. 

De eldste sporene etter tømmerdrifta 

ved Bingen er de såkalte «skjermene». Det 

er steinfylte tømmerkister som lensa ble 

festet til ute i elva. De er bare synlige ved 

lav vannstand, blant annet utenfor Nord- 

Hammeren, Elverhøy og Lenseberget. 

I 1861 kom det jernbanebru over Glomma 

ved Fetsund. På grunn av at tømmerflakene 

ikke kom fram mellom brukarene, ble sor- 

S i d e 2 3 

teringsanlegget flyttet til Fetsund. Men helt 

fram til fløtinga opphørte i 1985, ble Bingen 

Lenser brukt som såkalte «atthaldslenser». 

Sørumsbåten 

Elva Rømua renner ut i Glomma rett ved 

gården Nordre Hammeren. Det var her 

Norges eldste båt dukket opp av elvemudderet 

etter vårflommen i 1993. Den opprinnelig 

elleve meter lange stokkebåten, 

som er hogd ut av én stor eikestamme har

Oppover. Oppover. På en skrånende voll 

i Brattlia i Hurdal ligger fylkets best be- 

varte setergrend og byr rundhåndet på 

et enestående stykke lokalhistorie. 

Oppover. Høyt og luftig. Knaisetra. 450 meter 

over havet. Den som vil til seters, må tåle 

en 20 minutters bratt vandring på stien 

fra parkeringsplassen som ligger ved riksvei 

180 mot Brandbu, seks kilometer fra Hurdal 

kirke. Kast et blikk på Gjødingelva, som du 

passerer like etter parkeringsplassen. Legg 

våte planer for turen ned igjen – om sommerdagen 

er varm. 

Det kan hende noen synes veien opp blir 

tung og seig. De fleste er nok likevel fornøyde 

med belønningen som venter: De åpner 

grinda og går inn på setervollen, vender blikket 

mot nord og utsikten til Akershus’ høyeste 

fjelltopp, den 812 meter høye Fjellsjøkampen. 

I nordvest ligger Skrukkelia i et 

bredt dalføre. Fra Skrukkelisjøen renner 

Gjødingelva østover til Hurdalsjøen. 

Utsikten fra setervollen er som malt med 

brede penselstrøk, den er som et bonderomantisk 

maleri. I mer enn 250 år drev 

Knaigårdene seter her oppe, og det ble setret 

i tradisjonell forstand helt fram til 1965. 

Sola står høyt på himmelen, og noen 

turgåere tørker panna idet de går inn på 

vollen. De snur seg snart mot nord og peker 

mot Fjellsjøkampen. Så ser de på hverandre, 

mens de fortsatt peker. De har da alltid sagt 

og trodd at landskapet på Romerike er 

flatt og mildt – og litt kjedelig. Kanskje 

bestemmer de seg for at fjelltoppen er 

neste turmål. I så fall vil de oppleve å se 

helt til Jotunheimen om det er klarvær. Og 

neste gang noen snakker om det flate og 

kjedelige romerikslandskapet, vil de kunne 

S i d e 4 0 

Knaisetra 

Vr best bevarte setergrend 

komme med opplysninger som trolig vil 

overraske. 

Verneverdig seter 

Før seterdrifta kom i gang, lå bruket Berntstømte 

her, ryddet av finnen Bernt. Nød og 

elendighet i Finland på 1600-tallet tvang 

mange finner sør- og vestover. Noen av dem 

slo seg ned i Hurdal, særlig i Skrukkelia og 

i Brattlia. Tung drift og skrinn jord gjorde 

at flere av finnetorpene etter hvert ble fraflyttet. 

Mot slutten av 1600-tallet tok bøndene 

på Knai til å setre et stykke ovenfor 

Berntstømte, som da sto tomt. 

Marka var den gang allmenning og tilhørte 

Kronen. Men kong Christian VII solgte, 

og i 1803 ble Haagen Mathiesen eier av skogen. 

Knaiseterlia ble – og er fortsatt – en del 

av Mathiesen Eidsvold Værk, som ble etablert 

i 1893. Seter- og beiterettighetene tilligger 

imidlertid Knai-gårdene. 

18 kulturminner i Akershus har fått betegnelsen 

verneverdige. Knaisetra med sine 

16 bygninger, den eldste fra rundt 1830, er 

et av dem. Seterdriftas storhetstid varte fra 

1900 til 1940. 

Ekteparet Sigrid Bernhardt og Olaf Knai 

Vaffelpause på Knaisetra med Sigrid Bernhardt, 

Ola Einbu og Synne Roaldstveit 

Kværnstrøm. Broren hennes, Sindre, har 

oppdaget noe i gresset, som er langt mer 

spennende enn vafler.

Når snøen begynner å bråne i sørhell- 

ingene, og bjørka grønnes i liene, kan 

det begynne å krible i blodet hos en 

frossen romeriking. 

På bortgjemte myrer spenner orr- 

fuglen lyren og hisser til kamp. Tidlig, 

tidlig, mens sola ennå bare er en 

rødlig anelse over tretoppene i øst, 

ankommer de første orrhanene. Straks 

starter kampen. De eldste og mest selv- 

sikre slåss om et lite område midt på 

spillplassen. På respektfull avstand står 

ungfuglene og buldrer. 

Tiur på leik i Ullensaker. 

Vårens vakreste eventyr 

P tiur- og orreleik 

Jeg kom til myra tidlig om kvelden for å sikre 

meg en god plass. Denne leiken er godt 

kjent, og i helgene kan det være mye folk 

her. Derfor pleier jeg å besøke ei mindre myr 

som jeg kan ha for meg selv, men jeg hadde 

hørt at det her på «Stormyra» skulle være 

spesielt mye fugl og ville derfor ta en titt. 

Før jeg krøp inn i teltet, rakk jeg å telle fem 

bål rundt leiken. Det lovet ikke godt! Tidligere 

har jeg opplevd både «ghettoblastere» 

og utagerende festing på leik, men denne 

kvelden var det heldigvis ikke så mye å høre 

fra de forskjellige bålplassene. 

Det er noe eget ved det å bli vekket i 

firetiden en kald vårmorgen av intens sjoing 

og buldring. Det gir en helt særegen 

villmarksstemning og en følelse av nærkontakt 

med naturen. Så tidlig på morgenen 

er det for mørkt til å se noe, så jeg fant fram 

termosen og strekte meg godt i soveposen. 

Etter hvert som det ble lysere, kunne jeg 

telle rundt 20 haner ute på myra. Etter en 

times spill forsvant plutselig alle fuglene 

som på kommando. Jeg visste fra før av at 

dette er helt vanlig og tok det derfor med ro. 

Orrene kan spille flere ganger hver morgen. 

Innimellom spillene forsvinner de for å beite 

i nærheten av leiken. Da gjelder det å bli i 

skjulet og vente til de kommer tilbake. Jeg 

har opplevd opptil fem spill på en og samme 

morgen, og i månedsskiftet april/mai er det 

ikke uvanlig at det siste spillet avsluttes nærmere 

klokka 12. 

Folk har dessverre ikke alltid den nød- 

S i d e 4 5 

vendige kunnskapen for å ligge på leik, og 

det gikk ikke lange stunden før jeg hørte 

øksehogg. Ved flere av hyttene var det kaffebål 

på gang, og et yngre par hadde pakket 

sakene sine og gikk rett over leiken. Tvers 

overfor meg, på den andre siden av myra, lå 

tre stykker på en knaus uten noen form for 

skjul. Det er vel unødvendig å si at det ikke 

ble noe mer spill den dagen. 

I deler av landet har orrfuglbestanden gått 

kraftig tilbake. Forstyrrelser på leikplassene 

kan være en medvirkende årsak til dette. 

Selv om spillet kan vare i flere måneder, er 

hønene til stede kun ei kort tid, som regel 

under ei uke. Blir leiken forstyrret mens de 

er der, vil det kanskje ikke bli noe paring det 

året. 

Et godt skjul er en absolutt nødvendighet. 

Det må lages slik at det er tett for innsyn fra 

alle kanter. Mange bygger en enkel granbarhytte 

og trekker fronten med sekkestrie. 

Min erfaring er at et telt kan være vel så 

bra – da spares også vegetasjonen på myra. 

Vær tidlig ute og sjekk sporene slik at du vet 

akkurat hvilken del av myra som brukes til 

leikplass – det kan skifte litt fra år til år. 

Orrfuglene skremmes lett av lyder. Et lite 

host kan være nok til å ødelegge spillet den 

morgenen. Men det går greit å tenne et 

kaffebål kvelden før, selv om det nok fører 

til at du går glipp av kveldsspillet. 

P å t i u r l e i k 

Storfuglen kan være vanskelig å komme

Jakten på den grønne smaragd 

Smaragdgruvene i Eidsvoll 

Ved Byrud, en kort kjøretur nordover 

fra Minnesund, ligger det som en gang 

var Nord-Europas eneste smaragdgruve. 

Den ble lagt ned for 100 år siden, men 

er fremdeles ikke tom for smaragder. I 

dag kan hvem som helst leite, og for 

80 kroner kan du plukke med deg så 

mange edelsteiner du bare ønsker. 

Før jeg drar ut til gruva, snakker jeg med 

eier Anne Grete Røise. Hun hevder at alle 

som bruker litt tid, kommer til å finne noe. 

Det tror jeg nå som jeg vil om. I Gullverket 

fant jeg fire gullkorn og regner ikke med å 

bli rikere på denne turen. Her er det rundt 

6 000 besøkende i året, mange av dem 

erfarne steinsamlere, så det er nok lite igjen 

til oss amatørene. Tenker jeg – og regner 

ikke med å bruke så altfor mye tid med 

hakke og spade. 

Etter ca. 800 meters behagelig gange 

på «Smaragdveien» langs Mjøsa, står jeg 

utenfor gruva. Feltet, med sine i alt 12 

gruveganger, strekker seg 300 meter langs 

sjøen. Innslagene ligger noen steder i to 

etasjer og har ganger som går opptil 80 

meter inn i berget. Utenfor ligger store 

hauger av stein og grus. Det er 

der det skal være mulig å 

finne smaragder – å 

hakke seg vei inne i 

gruvegangene 

er ikke lenger 

tillatt. 

S i d e 4 8 

Smaragdfeber 

I iveren sklir jeg på noen løse steiner. Slik 

starter min karriere som smaragdleiter; i horisontal 

posisjon. For rett foran meg, i bunnen 

av sklisporet etter en fjellstøvel størrelse 44, 

ligger en kostelig smaragd og glitrer grønt i 

sola! Ikke så stor riktignok, mindre enn en 

centimeter lang og bare noen få millimeter 

tjukk, men den er min. 

Nå blir jeg ivrig, graver med bare hendene 

i steinhaugen, løfter og vender på småsteiner, 

vurderer og forkaster. På noen av 

dem er det grønne flekker. Det er biter av 

smaragd, men så skuffende små. 

En familie fra Lørenskog holder til et 

stykke unna. Begeistrede utrop forteller at 

de har større lykke enn meg i utgravingene. 

Etter en times leiting har de funnet fire-fem 

fine steiner. Jeg graver videre, vasser ut i 

Mjøsa og henter opp never med grus som 

jeg vasker ut. Forgjeves, bare noen mikroskopiske 

fragmenter. Men der, er det 

ikke...? Jo, så sannelig, enda en liten smaragd 

– inngangsbilletten er betalt! Dette var 

morsomt, men jeg innser likevel at smaragdleiting 

ikke er den raskeste veien til rikdom. 

Mine små steiner har ikke noen verdi å 

snakke om. Men at det fremdeles finnes 

Det er i alt 12 gruveganger. Noen av dem 

går 80 meter inn i fjellet. Det er ikke tillatt å 

hakke ut smaragder inne i gangene.

På topptur 

Romerikes fineste utsiktstopper 

Fra gammelt av har fjelltopper og høye 

åsrygger vært benyttet til kommuni- 

kasjon mellom bygdene. Når fiender 

truet, lyste baunene fra fjell til fjell og 

kalte folk til våpen. På flere av utsiktstoppene 

vi er innom i dette kapitlet, 

har det vært varder. Slike varder, eller 

veter som de opprinnelig het, var 

reisverk av tømmerstokker eller kløyv- 

ninger samlet sammen på et svaberg 

eller i en steinring. De var et ledd i 

en tusenårig forsvarsordning. Den 

første rekken med varder skal ha blitt 

reist av Håkon den Gode (934-961). 

Den skal ha gått fra det dengang 

norske Båhuslen til Varanger, med 

avgreininger inn i fjordene. I sammenheng 

med dette organiserte han også 

båtforsvaret av landet, den såkalte 

leidangen. 

S i d e 5 9 

Ved de fleste vardene var det bygd vardehus, 

og det var vakthold i ufredstider. Bøndene i 

sognet sto for både vedlikehold og vardevakt. 

Med svartedauden, 1349-1350, ble 

ordningen nedlagt. Først i begynnelsen av 

1660-årene, da svenskene truet det dansknorske 

riket, ble vardene igjen bemannet. 

De ble siste gang satt i stand tidlig på 1800tallet. 

Det ble i begynnelsen av forrige århundre 

bygd et nettverk av branntårn over hele 

Romerike. Ofte var de satt opp på de samme 

toppene som tidligere var brukt til varder. 

Tårnene hadde bemanning gjennom 

hele sommeren, fra tidlig morgen til seine 

kvelden. Om det ble oppdaget brann fra et 

av dem, kunne stedet krysspeiles fra et av de 

andre tårnene og opplysningene telefoneres 

til brannvaktsentralen. Det var i mange tilfeller 

forsikringsselskapet Skogbrand som 

satte opp tårnene. De første tårnene i tre 

var utsatt for hærverk og slitasje fra vær 

og vind. Etter hvert begynte man derfor å 

bygge mer solide tårn i stål. 

I dag blir skogene overvåket fra fly, og 

de gamle tårnene har ikke lenger noen 

funksjon. Mange av dem har da også rast 

sammen eller er blitt revet i løpet av de 

siste 20-30 årene. Heldigvis er noen av de 

Til venstre: Utsikt over Tævsjøen fra branntårnet 

på Elgheia i Aurskog.

Sommerfugler i flukt over fargerike 

blomsterenger. Gjester på vei opp bjørke- 

alleen med hest og slede. Bier summer 

søkende over kløverenga. 

Snø faller stille på klokketårnet. Tider 

har gått, og tider skal komme. I dag, og 

gjennom flere hundre år, har gården og 

bruket vært som et kulturhistorisk ut- 

ropstegn i Nittedal. 

Rotnes Bruk ligger på en høyde ovenfor Rotnesfossen 

og Nitelva. I tidligere tider var 

elva hovedpulsåren i Nittedal. Her lå industri 

som sagbruk, mølle, kverner, stangjernshammer 

og seinere kraftverk. Nettopp tilknytningen 

til elva har alltid vært, og er fremdeles, 

en viktig del av gårdens næringsgrunnlag. 

Christian Anker kjøpte eiendommen 

i 1750 og etterlot seg mange spor. Hovedbygningen 

fra 1753 er et av dem. Norges 

første statsminister, Peder Anker, eide i sin 

tid gården. Etter ham overtok svigersønnen 

Grev Wedel Jarlsberg. Til sammen har familien 

Anker vært eiere av gården i drøyt 100 

år, fra 1753 til 1856. 

Hans With, som eide bruket fra 1930 til 

1988, satte også dype spor etter seg. Han 

hadde stor omsorg for Rotnes Bruk og sørget 

for at eiendommens historiske og arkitektoniske 

særtrekk ble bevart. For denne innsatsen 

mottok han i 1979 Arkitekturvernprisen. 

Dagens eiere, Andreas og Margret 

Lie Wessel forvalter ansvaret på en slik måte 

at de i 2004 ble tildelt Norsk Kulturarvs 

kvalitetsmerke, Olavsrosa. 

En del av denne arven legger publikum 

merke til allerede når de svinger opp bjørkealleen 

til bruket, som teller 20 bygninger. 

Det første de ser er selskapslokalet, opprinneli 

bygget som grisehus av Rittmester 

Christian Fougner i 1910. I 1952 ble det ombygd 

til staller og vognskjul etter tegninger 

av Magnus Poulsson. Han var en av arkitektene 

bak Oslo rådhus og ga ikke helt slipp på 

S i d e 7 4 

Rotnes Bruk 

Storgrd i Nittedal 

det storslagne – selv ikke i en bygning med 

hester i første etasje og høner og sauer i 

andre. I dag er dyrene byttet ut med gjester. 

Bryllup. Jubileum. Konfirmasjon. Firmaer. 

Kurs. Gjestene setter seg til bords i lokaler 

som oser av opprinnelig historie, og her tilbys 

de retter som bærer navn fra denne 

historien. 

Maleren Harald Sohlberg (1869-1935) er 

mest kjent for maleriet «Vinternatt i Rondane». 

I 1891 bodde han på Rotnes Bruk, og 

her malte han «Modne jorder». Motivet er 

fra gården sett fra sør, med bugnende jorder 

i forgrunnen. Oljemaleriet har gitt navn og 

inspirasjon til retten «Harald Sohlbergs Modne 

jorder». Den består av ferske asparges 

med pisket smør, kalv i rødvinssaus og 

olivenpoteter, lun camembert med reddiker, 

stangselleri og solbærpuré. Til dessert; bringebærmousse 

med pasjonsfruktsorbet og 

friske bær. 

Navn etter fossen 

Det første gjestene møter når de kommer inn 

i hallen, er Rotnes Bruks historie.Veggene er 

hvitkalket. I taket henger en lysekrone og peisen 

er for lange kubber. I teglsteinsgulvet, 

midt i hjertet av bygningen, er det støpt ned 

et stort sagblad. Det er selve symbolet på 

skogen og sagbruksdriften, som er en del 

av grunnlaget for gården. I sagbladet er 

denne teksten gravert inn: «Navnet Rotnes 

kommer av gammelnorsk hrotja, som betyr 

å falle utfor eller gyve.» Slik har fossefallet 

og fossen gitt navn til både gården og stedet 

i Nittedal. 

I Rotnesfossen var det sagbruksdrift i nesten 

400 år, fra 1593 til 1970. Dagens eiere 

legger stor vekt på at denne kulturarven, 

som faktisk er av nasjonal betydning, er 

godt synlig for de besøkende. Miljøverndepartementet 

skriver i 1983 at Rotnes Bruk 

har stor kulturhistorisk og miljømessig verdi. 

«Få steder i bygda er sammenhengen mellom 

virksomhet knyttet til elva og storgården 

med husmannsplasser så tydelig som her.» 

Fra hallen fører en dør inn i det som var 

selve grisehuset. De opprinnelige to etasjene 

er i dag ett eneste stort, nærmest sakralt 

rom, som bærer navnet Rittmesterens Stue. 

Her knitrer det fra peisen. Varmen stråler fra 

kirkeovnen, en etasjeovn som opprinnelig 

varmet menigheten i Øyslebø kirke i Vest- 

Agder. Veggene er forsiktig dekorert med 

fløterhaker og sager. Her er seletøy og en 

kløvsal i tre, hestetruger og hjul fra mølla. Stilen 

er enkel og robust. Slik mener vertskapet 

at stedet best «kommuniserer» med både 

S i d e 7 5 

Over: Kanefart. Ida Olsen Weydahl har leid 

fram hesten, og i sleden sitter Margret Lie 

Wessel, Sigurd Østerbø Søbye og Monica 

Rønning. 

Til venstre: Margret Lie Wessel og Sigurd 

Østerbø Søbye mater sauene, som er av 

rasen gammelnorsk spælsau. 

historien og gjestene. Rittmesterens Stue 

kan ta 94 gjester til bords. Når det inviterers 

til huskonsert, er det plass til 120. Ole Paus 

har fylt stua med publikum. Skuespiller

Lysets maler 

Etter middagen viser vertskapet gjestene inn 

til kaker og kaffe avec i det tidligere vognskjulet, 

som nå er ombygd til Tveterstuen. 

Maleren Kåre Tveter bodde mange år i Nittedal, 

og fra 1995 til 2001 hadde han atelier i 

Mølleparken, som ligger under Rotnes Bruk. 

Flere av arbeidene hans er i dag permanent 

utstilt i stua. Her står også hans siste staffeli, 

gjennomdynket av oljemaling. Kunstnerens 

navn finnes også på menyen: «Kåre Tveters 

palett» er en smafull rett; asparges og chillimarinert 

scampi, stekt andebryst med appelsinkaramellsaus, 

sopp og olivenpoteter, hjemmelagd 

sjokoladefondante og friske bær. 

Mange gjester 

Rotnes Bruk har flere tilbud, også til dem 

som vil mer enn å sette seg til bords med 

historien. Gården har eget hestesportsenter 

med 23 hester i stallen, og helt siden 1950 

har det vært drevet med oppstalling av hes- 

ter her. Til ridesenteret er det anlagt ridebane 

og ridevei, og stier er tilrettelagt i skogen. 

Mølleparken ved Rotnesfossen huser 

blant annet Nittedal Bygdsamling. Her er 

også gårdens eget kraftverk, som siden 

1906 har gjort Rotnes Bruk selvforsynt med 

strøm. Gården er et av tilbudene i Den 

kulturelle skolesekken, en statlig satsing til 

fremme av kultur i den norske grunnskolen. 

Skoleelevene på Nittedal ungdomsskole får 

her et levende innsyn i sitt eget lokalmiljø. 

Mange legger også turen til Withbakken 

vinterstid. Hoppbakken ble bygget med stillas 

og flombelysning i 1938, og var en gave 

fra brukseier Hans With til Nittedal Idrettslag. 

I lia vest for gårdstunet ligger «Rotnesbakken», 

som brukes som ski- og akebakke. 

Her driver idrettslaget eget skitrekk til glede 

for alle, særlig skole- og barnehagebarn. 

Til gården hører 2 250 mål skog, 200 mål 

dyrket mark og 20 bygninger. En av dem er 

smia fra 1757, en av de eldste i Akershus. 

Under: Rittmesterens Stue bærer lite preg av at det her opprinnelig var et grisehus. 

S i d e 7 8 

Den har jordgulv og tjærebredd tømmer, og 

den opprinnelige blåsebelgen i skinn og treverk 

er fortsatt intakt. Nittedal knivlag er 

blant dagens brukere. I mai blomstrer epletrærne 

ved den rødmalte skigarden og 

lokker brudepar til utendørsvielse. Etter 

vielsen går de sammen med gjestene til Rittmesterens 

Stue, akkompagnert av klangen 

fra stabbursklokka. På festbordet venter 

«Rotnes Bruks lykkelige lam». Gården har 

nemlig en egen besetning av gammelnorsk 

spælsau, som holder de gamle kulturbeitene 

i hevd. Retten åpner med en terte av sopp, 

løyrom og gårdens egne urter. Hovedretten 

består av pestostekt lammefilet med timiansjy 

og ratatouille. Deretter avrundes 

måltidet med aprikos og yoghurtisparfait 

med friske bær. 

Utenfor vinduene summer biene i sommerkvelden, 

mens glassene heves til skål. Fra 

peisen spraker det i lange kubber, og snøen 

faller stille over klokketårnet. 

kårE tvEtErS palEtt 

4 personer 

CHILIMARINERT SCAMPI OG ASPARGES 

Forrett (bilde nederst til høyre) 

4 personer 

20 asparges, 16 store, rå scampi 

2 dl Sweet Chili Sauce 

100 g meierismør 

10 blader sitronmelisse 

ruccolasalat, en håndfull 

1 ts balsamicoeddik 

3 ts olivenolje, salt og pepper 

olivenolje til steiking 

Vask og rens aspargesen. Kutt av de ne- 

derste 5 cm. Rens og legg scampi til ma- 

rinering i Sweet Chili Sauce, i minst en 

time. Legg de marinerte scampiene i 

panne og steik i litt olivenolje på sterk 

varme i ett minutt på hver side. Legg aspargesene 

i kokende vann. La koke i ca. 

4 minutter. 

Lag sausen: Finhakk sitronmelisse og 

bland denne inn i smøret. Pisk smøret til 

en luftig krem med kjøkkenmaskinen. 

Fyll massen i en sprøytepose. 

Vend litt ruccolosalat i en blanding 

av 1 ts balsamicoeddik og 3 ts olivenolje. 

Legg den varme aspargesen på 

tallerkenen, fordel scampiene over og 

sprut en klatt smørkrem med sprøytepose 

som topping. Pynt med ruccolasalat. 

Kvern litt grovkornet salt og pepper. 

Drikke: Wittmann Riesling Trocken. 

Denne tyske hvitvinen er ypperlig ledsager 

til fisk og skalldyr med smørkrem 

til. Saftig og balansert med en viss 

tørrhet i avslutningen. 

Oppskriftene fortsetter på neste side

Oldtidsveien over Gjelleråsen 

Natur og norgeshistorie 

Lar du turen gå på Oldtidsveien fra La- 

haugmoen over Gjelleråsen, får du både 

naturopplevelser og norgeshistorie på 

en gang. 

Oldtidsveien er en liten rest av et ur- 

gammelt veisystem mellom bygdene på 

hver side av Gjelleråsen. Gjennom mer 

enn tusen år har folk gått denne veien 

til og fra områdene ved Oslofjorden. 

Pilegrimene kom her på sin vei til de hellige 

relikviene i Nidaros. Bisp og fut red her på 

sine reiser rundt i landet, handelsmenn og 

postryttere passerte med varer og brev. Her 

red kongen med sitt følge og sine soldater. 

Fortidens veisystemer er de fleste andre steder 

forsvunnet under asfalt, bygninger og 

jorder, men på Gjelleråsen ligger veien nesten 

urørt. På Lauvåsen, som toppen av Gjelleråsen 

kalles, er det funnet gravrøyser fra bronsealderen. 

Den gang skulle gravene synes fra 

veien, og de døde ble gitt god oversikt over 

omgivelsene. Disse funnene indikerer at det 

kan ha gått mennesker her i minst 3 000 år. 

I bakkene opp fra Lahaugmoen ligger flere 

overgrodde skanser. Det er forsvarsverk fra 

1700-tallet, som ble bygd ved denne nordøstlige 

innfartsveien til Christiania. Under 

hele Den store nordiske krig, i perioden 1700 

–1721, var de bemannet. 15. mars 1716 hindret 

soldater Karl XII og hans menn i å 

komme seg videre mot hovedstaden fra 

denne skansen. 

Soldatene i Skiedsmoe Dragon Compagnie 

af 1757 hørte hjemme i disse traktene. 

Gjennom deler av 1700-tallet var det Oldtidsveien 

de brukte inn til Christiania, og i 

1791 ble det bestemt at Lahaug gård skulle 

være sjefsgård for kompanisjefen ved Skiedsmoe 

Dragon Compagnie. 

De sloss riktignok aldri mot svenskekongen. 

Derimot var de med på forsvaret av 

Holstein, det nåværende tyske Schleswig- 

Holstein, fra 1758 til 1762. Holstein lå da 

S i d e 8 2 

under Danmark-Norge. Fra Norge ble det 

sendt flere tusen hester og dragoner – 

ryttersoldater – for å forsvare landområdet 

mot angrep fra Russland. Mange hundre av 

disse dragonene kom fra Romerike. 

Kompaniet teller i dag 15 dragoner, vanlige 

folk som slik ønsker å levendegjøre en 

del av vår historie. Når de stiller til hest, med 

våpen og tidsriktige uniformer skaper de 

interesse for noe som ellers er blitt dekket 

av glemselens slør. 

Oldtidsveien var opprinnelig en sti, men 

utover på 1600-tallet ble den gradvis utbedret. 

Den fikk seinere navnet Den Trondhjemske 

kongevei og var fram til 1770-årene en av 

de viktigste veiene mellom Oslo og Romerike. 

Et skilt ved Oldtidsveien på Oslosiden 

peker mot «Gamle Trondheimsvei anlagt 

1762–1770», veien som gikk fra Grorud via 

Bonkal og over åsen fra Skillebekk og til Lahaugmoen. 

Århundrene har forsøkt å dekke til Oldtidsveien. 

Men lag og foreninger har gjort 

og gjør en stor innsats ved å rydde og holde 

synlig denne delen av vår egen historie. Du 

kan selv vandre Oldtidsveien den lille timen 

Når hestehovene klinger mot den steinete 

stien, og dragonene Espen Ødegård Jensen 

og Svein Stidahl fra Skiedsmoe Dragon Com- 

pagnie marsjerer i sine røde og hvite uniformer, 

er det nesten som å skru klokka 250 år 

tilbake i tid.

På kanotur 

Med kano gjennom Romerike 

I dette kapitlet tar vi deg med på noen av 

de padleturene regionen kan by på – fra 

elvene på Romerikssletta til skogsvannene 

i Østmarka naturreservat og i Aurskog- 

Hølands dype skoger. En liten tur over svenskegrensa 

er det også blitt plass til. 

Fra Nordre Mangen til Sverige 

Sootkanalen er et vanlig brukt navn på 

denne padleruta, siden vassdraget den går 

på tidligere var en viktig del av tømmerfløtingssystemet 

med samme navn. Selv om 

det ligger noen få hus og veier langs vannene, 

er dette en skikkelig villmarkstur. Vannet 

kan drikkes langs hele ruta som går fra 

Nes, via Eidskog i Hedmark til Tannsjöen i 

Sverige. 

Vi starter i Bjørknessjøen i Nes og padler 

videre ned til Mangensjøen i Aurskog- 

Høland. Dette er to vakre skogssjøer, som har 

viker, øyer og nes nok for en opplevelsesrik 

helgetur. 

Fra Mangensjøen er det noen hundre meters 

kanobæring ned til neste vann. Deretter 

går det slag i slag med padling på mindre 

skogssjøer og forholdsvis korte bæringer 

innimellom. Til slutt er vi nede på Skjervangen, 

et stykke inne i Hedmark fylke. Ved 

den sørvestre delen av vannet ligger en fint 

restaurert del av Sootkanalen, som du kan 

Til venstre: Fra Mosjøen i Enebakk. 

Til høyre: 17. mai feires med en padletur i 

snøvær. Røirivann i Losbyvassdraget. 

S i d e 8 9 

Romerike har mange fine sjøer, vassdrag 

og elver som gir gode muligheter for 

kanopadling.

Ved foten av Romeriksåsene ligger Lys- 

dammen som en skinnende perle i gran- 

skogen. Ei trebru fører over dammen, 

like ovenfor den oppmurte demningen. 

Om sommeren løper frydefulle barn ut 

i det svale skogsvannet. Badegjestene 

tenker nok mer på solfaktor og kaldt 

drikke enn på at de nyter sommeren ved 

et viktig industrielt kulturminne. 

Lysdammen og Gjermåa 

Badeliv, fiske og industrihistorie 

Lysdammen er et godt synlig spor etter utnyttelsen 

av vannkraft i bygda. Navnet har 

dammen fått fordi den ga kraft til Gjerdrums 

første elektrisitetsverk, som i 1913 ga innbyggerne 

... lys. Gjermå Everk ble etablert 

et par år tidligere, først med en kraftstasjon 

ved Kvennstufossen ved Åmot i vestbygda. 

Lysdammen er demningen for den andre 

kraftstasjonen, Horka. Disse to stasjonene ble 

nedlagt i 1954. Den gamle turbinen fra 

Horka kraftstasjon står nå utenfor tusenårsstedet 

i Gjerdrum, kulturhuset på Ask. 

Når badeplassen skal renses for slam og 

søppel, åpnes slusene. Slik blir den breddfulle 

Lysdammen til elva Gjermåa, noe som gjør 

rensejobben relativt enkel. Midt på 1970tallet 

gikk kommunen inn og oppgraderte 

dammen til badeplass. Demningen var da 

tydelig merket av tidens tann og ble restaurert. 

I dag er Lysdammen svært populær og 

området for øvrig spesielt godt tilrettelagt 

for funksjonshemmede, med en bred asfaltert 

sti fra parkeringsplassen. 

Skogstur i historien 

På en solvarm dag er det fristende å være fornøyd 

med slaraffenlivet ved Lysdammen. Ønsker 

du naturopplevelser utover badeliv og 

soling, er det mye å finne langs Gjermåa. 

Du kan følge stien fra vestenden av Lysdammen. 

Alternativt kan du kjøre bil eller sykle 

på skogsveien forbi Lysdammen og Harasletta 

til bommen og parkeringsplassen på 

Kogstadvangen, drøye tre kilometer inn i 

S i d e 9 6 

marka. Sykler du, kan du fortsette langs veien 

nesten helt fram til skogsvannet Gjerigjermenningen, 

på grensa mellom Nittedal og 

Nannestad. Den siste lille biten går på stier 

og trebruer fram til vannet og kulturminnet 

Steinkistedammen. 

I alt var det fire demninger her. De ble bygd 

ved utløpet av skogsvannet for å regulere avrenningen 

til Myrgruvefossen, som ga kraft 

til å pumpe vann ut av Dalsgruva på Gruvebakken. 

Antagelig hadde det allerede vært 

reguleringer i lang tid for å utnytte fossene 

lenger nede i bygda til å drive møller og sagbruk. 

Gjerdrum jeger- og fiskerforening har restaurert 

anlegget, som består av to tømrede 

steinkistedammer og to jordfyllingsdammer. 

Dette har hevet vannspeilet i Gjerigjermenningen 

med tre meter og gitt gode forhold 

for ørret og abbor. Ute på odden er det 

ypperlig å slå opp telt, og forholdene er 

fine for både fiske og bading. Ved Steinkistedammen 

har foreningen også anlagt en rasteplass 

med bord, benker og to gapahuker. 

Hele vassdraget fra Gjerigjermenningen 

via Lysdammen til Leira har fra gammelt av 

vært utnyttet til forskjellig industriell virksomhet. 

Spor etter et av dem får du se om 

Til venstre: Stien går på klopp over Myrgruvefossen. 

Til høyre: Fluefiske i Gjermåa.

Bygdetunene på Romerike er i stadig 

større grad blitt steder hvor folk møtes. 

Noe av årsaken kan være at de fleste av 

disse tunene har stor aktivitetet gjenn- 

om hele sesongen. De er arenaer for 

markedsdager med innlagt øksekasting, 

presentasjon av gamle håndverkstek- 

nikker og hestekjøring. Noen bygdetun 

har også fyr i bakerovnen og kan by 

på velduftende bakst lagd på gamle- 

måten. Pulsen slår gjerne litt saktere 

etter et besøk på et bygdetun. Bli med 

på tur, så vil du skjønne hvorfor. 

På tur i historien 

Bygdetun og museer 

Bygdetunet er nærmest blitt som kirkebakken 

var i tidligere tider. Her møtes familier, 

venner og bekjente og utveksler siste nytt. 

Samtidig er de nær sin egen lokalhistorie. 

Det kan føles både trygt og godt. 

Flere bygdetun på Romerike består av 

gamle bygninger hentet fra ulike steder i 

den enkelte kommunen. På Aurskog-Høland 

bygdetun står blant annet ei husmannsstue 

fra tidlig 1700-tallet, og kommunens første 

skole, fra 1854. Eidsvoll bygdetun er 

Romerikes største med hele 70 mål og 26 

gamle bygninger. I tillegg har bygdetunene 

ulike utstillinger med blant annet redskaper 

som viser landbrukskulturen i eldre tider. 

Dessuten er de grønne, idylliske lunger 

– noen ganger bare et steinkast fra rundkjøringer 

og lyskryss, og likevel fjernt fra 

den høye hverdagspulsen. 

Over 6 000 mennesker besøker bygdetunet 

i Aurskog-Høland i løpet av sesongen. 

Like mange gjør det i Eidsvoll. Det er fordi 

det rett og slett er trivelig å legge turen til 

et bygdetun. Ikke bare på grunn av gamle 

bygninger og landbruksredskaper, men fordi 

de fleste bygdetunene har et rikt tilbud. 

På Skårer gård i Lørenskog spenner programmet 

fra internasjonal markedsdag via 

andakter til konserter og dansekvelder. På 

Huseby gård på Skedsmokorset kan det være 

god gammeldags martnan, med fyr på grillen 

og salgsboder med husflidsprodukter. 

På Romerike har vi også museer som 

viser utstillinger av både biler og fly. Og på 

S i d e 1 0 5 

Akershus fylkesmuseum er det en rekke publikumstilbud 

med studiebibliotek og en 

samling av eldre og nyere fotografier fra 

hele fylket 

Når du besøker et museum eller bygdetun, 

er det nærmest som om du får med deg 

denne beskjeden på vei inn: Trivelige opplevelser 

i vente. Hold sakte fart. 

Lørenskog bygdemuseum 

Fra gårdstun til vasshjul 

Trekkspilltoner triller over danseplattingen. 

Jazzjam lyder fra stabburet. Breddfulle dufter 

fra tyrkisk takkebakst og nystekte fiskekaker 

siver over tunet på Skårer gård, kjernen i 

Til venstre og under: Skårer gård.

Med nebb og klør 

Rovfugler p Romerike 

De store skogsområdene i øst, med 

vidstrakte myrer og et mylder av vann 

og tjern, er et paradis for den som søker 

urørt natur. Her finnes villmarksarter 

som ulv og mår, kongeørn og hønse- 

hauk – alle svært fristende bytter for en 

naturfotograf. Derfor har jeg da også 

brukt mye tid i disse traktene. 

Til venstre: Kongeørn. 

Til høyre: Hønsehauk. 

S i d e 1 3 5 

Det begynte med en enkel kamuflasje i villmarka 

mellom Nes og Aurskog-Høland – og 

utviklet seg til å bli et av de mest omfattende 

fotoprosjektene jeg har vært med på. 

Vi lette lenge før vi fant et passende sted 

å sette opp kamuflasjehytta. Valget falt på ei 

fin lita myr hvor gamle krokfuruer speilet seg 

i et nøkkerosetjern. Der la vi ut innmat for 

å lokke til oss ravn og kråke og meiseboller 

og solsikkefrø til småfugler og nøtteskriker. 

Det gikk som det skulle, og i løpet av noen 

vintermåneder var bildene i boks. Vi hadde 

ikke tenkt å holde på mer enn en vinter eller 

to, men på slutten av den første sesongen 

skjedde det noe... 

Det var kollega Henrik Øyen som fikk den

store opplevelsen. Han var opptatt med å 

fotografere nøtteskriker da noe stort plutselig 

fylte søkeren. I befippelsen fikk han 

bare tatt ett eneste bilde før tunge vingeslag 

forsvant over myra. Det hadde gått så fort at 

han ikke helt fikk med seg hva som egentlig 

skjedde. Den framkalte filmen ga svaret; en 

stor kongeørn satt i furua! Dermed var det 

ikke vanskelig å ta avgjørelsen om å fortsette 

enda en sesong. 

Gjennom de ti neste vintrene hadde vi 

kongeørnen som en fast og særdeles velkommen 

gjest. På det meste besøkte hele 

tre forskjellige kongeørner fôringsplassen. 

Men ikke nok med det; her fikk vi se både 

hønsehauk og musvåk – i tillegg til ravn, 

kråke, nøtteskrike, hakkespetter og alskens 

småfugler. I alt mer enn 20 arter! 

Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å 

fotografere rovfugler uten åte og kamuflasje. 

Enkelte har sett på rovfuglene som 

konkurrenter siden de kan ta såkalt «jaktbart 

vilt», og de har derfor vært utsatt for hardt 

jaktpress. Resultatet er at de flykter så snart 

de ser et menneske. Siden fuglene har eksepsjonelt 

bra syn og hørsel, er det som regel 

helt nytteløst å snike seg innpå dem. 

Det er både tidkrevende og slitsomt å 

drive en slik fôringsplass. I løpet av den andre 

vinteren hadde vi opptil 20 overnattinger 

Til venstre og over: Kongeørn. 

hver. For ikke å skremme fuglene gikk vi ikke 

opp til hytta før det var blitt mørkt og forlot 

ikke stedet før det var blitt mørkt igjen 

neste dag. Etter en drøy times kjøretur var 

det å bakse på seg den blytunge sekken og 

legge ut i mørke skogen. Med mat, fotoutstyr, 

stativer, sovepose og ikke minst 20 

kilo innmat på ryggen var det strevsomt å 

komme seg opp til fôringsplassen. Her var 

ingen oppkjørte løyper, og selv under gode 

forhold tok turen opp mot en time. Vi var tre 

stykker som delte på arbeidet; ellers hadde 

det nok aldri gått. 

Kongeørn 

Jeg kommer aldri til å glemme første gangen 

jeg så en kongeørn på nært hold. Det skjedde 

på en av årets første turer. Gjennom en 

lang dag i kamuflasjehytta hadde jeg ikke 

sett annet enn noen kjøttmeiser og en 

småviltjeger på andre siden av myra. Det var 

i ferd med å mørkne, og jeg begynte å tro 

dette skulle bli enda en i den lange rekken 

av bomturer. Jeg var dypt nede i dagens 

femtende kopp kaffe da jeg ble avbrutt av 

høylytte skrik fra skogen rundt myra; en 

rovfugls umiskjennelig langtrukne «hiiia, 

hiiia». Så ble det stille en stund før et kraftig 

vingesus endte opp rett utenfor hytta. 

Jeg satte fra meg kaffekoppen – forsiktig, 

forsiktig – vred meg sakte rundt og kikket 

inn i kameraet – og så rett inn i en kongeørns 

intense blikk! Den satt fem-seks meter fra 

meg, men teleobjektivet ga en illusjon av at 

det bare var på en armlengdes avstand. Jeg 

S i d e 1 3 7 

følte meg nærmest som hypnotisert, fanget 

i kongeørnens dype gulbrune blikk. Torde 

knapt nok puste og langt mindre bevege 

meg. 

Den store fuglen satt og kikket vaktsomt 

rundt seg. Etter noen minutter falt den til ro 

og begynte å spise. I nesten en time satt den 

der, før den plutselig bakset seg på vingene. 

Den hadde tungt for å lette, forspist som 

den var. Et par runder over myra måtte til 

før den fikk luft under vingene. Det siste jeg 

så, var en svart prikk som forsvant inn i den 

kveldsrøde vesthimmelen. 

Gjennom årene har jeg sett kongeørn 

mange ganger. Likevel er det ikke lett å 

få gode bilder – selv på en åteplass. På det 

meste hadde jeg to-tre ukentlige overnattinger 

i kamuflasjehytta – de aller fleste av 

dem var mislykket. Ørnen kan spise opptil 

1,5 kilo i løpet av et måltid, og da trenger 

den ikke spise igjen før om tre-fire dager. I 

mellomtiden sitter den gjerne i et høyt tre 

og lar dagene og timene gå. 

Jeg har hundrevis av bilder hvor ørnen 

sitter på en stivfrossen klump med innmat, 

men det var ikke slike bilder jeg var ute etter. 

Jeg ville ha den sittende i ei fin krokfuru eller 

i glideflukt over myra. Gjennom alle disse 

årene har jeg kanskje hatt ti-tolv sjanser. 

Det er vanskelig, men heldigvis ikke umulig. 

Til slutt hadde jeg fått noen av de bildene 

jeg ville ha – i tillegg til store naturopplevelser. 

Jeg har sett kongeørnen sitte i 

timevis i ei svær gran på andre sida av myra 

– håpløst utenfor fotohold. Sett den krangle

Med Skibladner på Mjøsa 

Verdens eldste rutegende hjuldamper 

Fylt av ro og hjemlengsel seilte Bjørn- 

stjerne Bjørnson med Skibladner gjenn- 

om det milde mjøslandskapet. Fylt av 

uro og forventning seilte mange ut- 

vandrere med skipet gjennom det mil- 

de mjøslandskapet. I dag er det tu- 

ristene som seiler med Skibladner, 

oppover Vorma, ut på Mjøsa, og gjenn- 

om det milde mjøslandskapet. 

2006 var et jubileumsår for Skibladner, verdens 

eldste rutegående hjuldamper. 20.000 

reisende kunne denne sommeren være med 

og feire at det stolte skipet runder 150 år. 

Ikke verst for et internasjonalt kulturklenodium 

som to ganger har ligget på Mjøsas 

bunn og som flere ganger er blitt foreslått 

hugget opp til spiker. 

Sjøfartsmuseum 

Skipsklokka klinger idet Skibladner glir fra 

brygga i Eidsvoll. Dampfløyta tuter, og skovlhjulene 

skyver båten framover. En dusj av 

vanndamp blåser over sommerkledte turister 

på soldekket. Postflagget akter vaier forsiktig 

i den svale brisen idet kapteinen legger 

skipet ut i Vorma med kurs nordover. 

Her ligger landskapet tett på, i elva skjuler 

det seg sandbanker, strømmen er stri, og 

kapteinen må være ekstra aktpågivende, 

helt til Norges største innsjø åpner favnen 

og byr på naturskjønne omgivelser. 

På vei under de tre Minnesund-bruene tuter 

dampfløyta igjen, slik den alltid gjør når 

båten passerer ei bru. Skibladner seiler forbi 

Mjøssamlingene, Norges eneste innenlands 

sjøfartsmuseum. Fra gammel tid har Vorma 

og Mjøsa vært viktige transportårer, og Minnesund 

var et travelt trafikknutepunkt med 

fergested, dampskipsanløp, slipp og mekanisk 

verksted. Særlig i tidsrommet 1850 til 

1950 var trafikken omfattende. Museet ligger 

idyllisk til, nær flere rasteplasser og ei 

badestrand. 

S i d e 1 4 6 

En dusj av vanndamp blåser igjen over 

soldekket hvor passasjerene sitter langs relingen 

med brede smil, skum i glassene og 

med forventning om laks og jordbær. Her, 

ved Minne i Eidsvoll, startet eventyret om 

Mjøsas hvite stolthet den 2. august 1856. 

Flaggskipet sjøsettes 

I mange hundre år var 12 mil lange Mjøsa 

selve hovedveien gjennom Opplandene, trafikkert 

av båter om sommeren og av hest 

og slede på vinterisen. Siden landeveiene 

var dårlige, ble Mjøsa en mye brukt rute for 

reisende mellom Trondhjem og Christiania 

og for dem som skulle til Bergen via Gjøvik 

og Valdres. 

I 1827 klang skipsklokka for de første 

norske dampbåtene. Den første på Mjøsa, 

Jernbarden, hadde sin jomfrutur i 1840. Men 

det varte ikke lenge før den fikk følge av 

flere. Snart var det en livlig trafikk på innsjøen, 

med store seiljekter som transporterte 

varer, og dampskip som gikk på kryss og 

tvers mellom Eidsvoll og mjøsbygdene. 

I 1854 ble jernbanen mellom Christiania 

og Eidsvoll åpnet. Landets første jernbanestrekning 

ble til å begynne med drevet av 

et engelsk selskap. For å få kontroll over 

Til høyre: Stolt, hvit og vakker. Skibladner er 

verdens eldste rutegående hjuldamper. 

Til venstre: Kanonene brukes fortsatt når 

det skal salutteres.

Øverst: På en solfylt sommerdag er det populært å sitte på Skibladners soldekk. Like populært 

er det å bli servert noe leskende mens det milde mjøslandskapet glir forbi og sola 

varmer i nakken. 

Over: Menyen på Skibladner har flere retter, men de aller fleste ønsker den tradisjonelle 

menyen med laks med sandefjordsmør og jordbær. Stemningen er alltid høy og god når 

det dekkes til på akterdekket. Til drikke serveres Skibladners egen hvitvin, som riktignok er 

innkjøpt vin påklistret egne etiketter. 

S i d e 1 4 8 

trafikken både til lands og til vanns overtok de 

i 1851 dampskipene Jernbarden og Dronningen. 

At utlendinger eide de to skipene, 

mjøsbygdenes stolthet, svei nok i den nasjonalsinnede 

samtiden. At takstene samtidig 

gikk kraftig opp, gjorde nok ikke saken 

bedre. 

Oplandske Dampskibsselskap A/S ble 

etablert for å ta opp konkurransen med 

de engelskeide båtene. Selskapets første 

skip, Færdesmanden, ble sjøsatt i juli 1856. 

Like etter, den 2. august, var det klart for 

sjøsetting av det som skulle bli selskapets 

flaggskip, Skibladner. 

Gjennom årene har skipet gjennomgått 

flere endringer. Da Skibladner ble sjøsatt, 

hadde det mørkegrønt skrog og rosa overbygning. 

Mot slutten av 1800-tallet ble 

skipet forlenget. Utover på 1900-tallet fikk 

deler av akterenden og fordekket overbygg 

for å gi mer inneplass, og skroget ble malt 

hvitt. 

I dag er det dieselmotorer som leverer 

elektrisk kraft til bysse, lys og fyringsaggregater. 

Dampmaskinen har to kjeler og utvikler 

drøye 600 hk. Det gir båten en fart 

på ca.12 knop, om lag 22 km/t. I sesongen 

går skipet i rute mellom blant annet Eidsvoll, 

Hamar, Gjøvik og Lillehammer. Det er også 

mulig å chartre båten til bryllup, jubileer 

og andre hyggelige anledninger utenom 

rutetidene. Velger du å legge bak deg de 12 

milene mellom Eidsvoll og Lillehammer på 

Mjøsa, tar det rundt seks timer. I dag er det 

ingen som tar Skibladner for å komme fram. 

Målet med turen er å være underveis. 

Høyt og dypt 

Så seiler vi på Mjøsa. Om styrbord hviler 

grønnkledde åser. Om babord troner snart 

Skreikampen 698 meter over havet og 575 

meter over Mjøsa. Fjelltoppen, som ligger 

nord i Feiring i Eidsvoll kommune, skaper 

kontrast og spenning i det ellers så duvende 

milde romerikslandskapet. Sett nordfra kan 

fjellet minne om innseilingen til Vestlandets 

kyster. Romerike kan ikke oppleves mer dramatisk 

og vilt enn her hvor fjellsidene stuper 

bratt ned i mørkt vann. Utenfor Skreikampen 

er også Mjøsa på sitt dypeste med 

449 meter. Gjennomsnittsdybden er på hele 

153 meter. 

Innsjøen kan friste med hele 20 fiskearter. 

Men det fiskeslaget som først og fremst 

forbindes med Skibladner, kommer ikke fra 

Mjøsa i det hele tatt. Menyen om bord kan 

skilte med flere retter, men toppen av kransekaka 

er likevel laks. Laks og jordbær. 

En fritidsbåt tuter tre ganger idet den passerer. 

Kapteinen svarer med dampfløyta slik 

seg hør og bør når noen hilser skipet. Skibladner 

kan også bruke sterkere krutt når 

hun skal gi lyd fra seg. Fortsatt skinner det 

i fire små messingkanoner i baugen. De 

ble tidligere brukt til å varsle at skipet var 

underveis, noe som var nødvendig om natta 

og i vær med dårlig sikt. Men kanonene ble 

også brukt til saluttering. Hang det flagg 

oppe på en gård som tegn på bryllup eller 

annen festlighet, ble kanonene avfyrt. En 

uskreven lov tilsa at da måtte det kvitteres 

fra land, selv om det neppe ble gjort med 

kanoner. Storkarer som ville markere pondus, 

kunne kjøpe seg skudd oppover Mjøsa, 

og da smalt det gjerne i ett. Fortsatt 

blir han husket, hedmarkingen som kom 

bredbent om bord: «Nå har je vøri i by’n og 

sælt tømmer og tent pæing. Nå ska vi ha 

sjampanje og skøtt hele vægen.» 

Framover mot 1900-tallet tøffet toget seg 

stadig lenger nordover, veiene ble bedre, og 

Skibladner fikk store vanskeligheter med å 

hevde seg i konkurransen. I mange år blinket 

røde tall fra regnskapsboka, og motvinden 

har til tider nesten vært kraftigere enn hva 

skovlhjulene har klart å hamle opp med. 

To ganger har båten sunket mens den lå 

i vinteropplag på Minne, og i til sammen 

elleve år har den vært ute av drift som følge 

av restaurering eller krig. Følelsene for 

Skibladner blant mjøsbefolkningen har likevel 

i alle år vært sterk. Derfor har redningsmannskapet 

alltid klart å få skipet 

trygt i havn, en manøver som i dag først og 

fremst blir ivaretatt av Skibladners Venner. 

Helt konge 

Mange prominente gjester har gått om 

bord. En av dem var kong Olav V, som seilte 

med Skibladner under 120-årsjubileet en 

sommerdag i 1976. Skibladnerentusiast og 

daværende styremedlem Yngvar Holm forteller 

i jubileumsboka «Den langsomme 

reises kunst – D/S Skibladner gjennom 150 

år» om den spesielle dagen. 

«Vi sto på brygga i Eidsvoll og børstet 

imaginært støv av svartdressene. (...) Så 

kom limousinen, rød løper var lagt ut, bilen 

stoppet, og ut kom adjutanten og de andre. 

Men hvor var kong Olav? Han var sistemann 

ut – fra førersetet: «Det er en så fin dag at 

jeg kjører selv», sa kong Olav – etterfulgt av 

sin karakteristiske latter.» 

Vertskapet hadde forberedt seg på å informere 

kongen om både båt og landskap 

underveis, men det viste seg å være helt 

unødvendig. Ikledd seilersko og seilerlue 

informerte han både om Skibladners historie 

og om gårdene de passerte. Som om han 

var kapteinen selv. Og det var han jo – på en 

måte. 

Men ikke alle har reist med Skibladner i 

festlig sammenheng. I løpet av perioden 

1825 til 1930 utvandret om lag 800.000 

nordmenn til Amerika. Mange av dem kom 

fra Mjøsbygdene, og Skibladner var bare den 

første etappen på en lang reise. 

Skibladner har sitt navn fra norrøn mytologi. 

Skidbladnir var fruktbarhetsgudinnen 

Frøys kostelige skip, som kunne seile på både 

land og sjø, og som alltid hadde medvind. 

Det kunne også foldes sammen og legges i 

lomma. 

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var 

flittig gjest om bord. Han seilte med skipet 

fra Lillehammer til Eidsvoll på sine reiser 

mellom Aulestad og hovedstaden. Noen 

ganger var hele familien med. Jubileumsboka 

refererer en av turene, signert sønnen 

Bjørn Bjørnson: 

«Mjøsa var et solspeil, som lå festet i en 

mørkegrønn ramme. Dampskibet drog striper 

i det. Himmelens blå var lettere og hvitere 

enn i Syden. (...) Så kom det igjen en 

stor lysning. Det var Lillehammer. Vi så langt 

borte en knaus. Mørkeblå med sommerlys 

bak. «Oppunder den ligger gården din, 

Bjørnson», sa en bonde. Far var så beveget 

at han ikke kunne svare. Han hadde tårer i 

øinene...». 

Det må ha vært slik den gang Bjørnstjerne 

Bjørnson reiste med Skibladner som det er 

denne dagen da kapteinen setter kursen mot 

Skibladnerbrygga på Lillehammer. Dampfløyta 

tuter idet 150-årsjubilanten glir inn 

til brygga, mange timer etter avgang fra 

Eidsvoll. En dusj av vanndamp blåser over 

soldekket, og postflagget akter vaier forsiktig 

i den svale sommerbrisen. 

S i d e 1 4 9 

SkibladnErS koktE lakS 

mEd SandEfjordSmør 

4 personer 

ca. 1 kg laks 

1 l vann 

2 ss salt 

Skrap av skjellene, skyll lakseskivene 

i kaldt vann. Kok opp vann og ha i 

salt. Legg i lakseskivene, gi et raskt 

oppkok og la stå og trekke på svakeste 

varme i ca. 10 minutter. 

Fisken er ferdigkokt når kjøttet løsner 

fra ryggbeinet. Undersøk forsiktig 

med en gaffel. Serveres med kokte po- 

teter, sitronskiver, agurksalat og sandefjordsmør. 

Drikke: Hvitvin med god fylde og 

en viss smakskraft passer bra til laks, 

gjerne viner av Chardonnay-druen, 

f.eks. fra California eller Australia. 

Sandefjordsmør 

200 g smør, gjerne usaltet 

2 dl fløte 

1 liten bunt persille 

salt og hvit pepper 

Smelt smøret, men ikke la det koke. 

Rør i fløten og bland i finhakket persille. 

Smak til med salt og pepper. 

Tips: Halvparten av fløten kan gjer- 

ne erstattes med hvitvin eller fiskekraft. 

Crème fraîche i stedet for fløte 

gir en noe skarpere smak.

«Enig og tro til Dovre faller!» Slik lød 

det i Rikssalen den 20. mai 1814, da 

riksforsamlingen ble oppløst. De be- 

rømte ordene var et forsonende punk- 

tum etter mange uker med harde dis- 

kusjoner, så harde at mange av eids- 

vollsmennene nær på ble uvenner. Like- 

vel hadde de 112 representantene klart 

å samle seg om en grunnlov for Norge, 

signert og datert 17. mai 1814. 

Eidsvoll Verk 

Hvor Norge ble en selvstendig nasjon 

Utenfor Eidsvollsbygningen marsjerte norske 

soldater fra Søndenfieldske Infanteriregiment 

Onsøske Compagni. Svenskene var lite 

begeistret for enigheten og troskapen og 

raslet med sablene. Samme sommer gikk 

de til krig mot Norge og tvang landet inn 

i union. 

På vår «andre grunnlovsdag», den 4. november 

1814, ble en revidert grunnlov vedtatt 

av det norske Storting, og svenske kong 

Karl 13. valgt til norsk konge. Unionen førte 

til at vi fikk felles utenrikspolitikk med 

Sverige, men Norge beholdt indre selvstyre. 

Det aller meste som eidsvollsmennene vedtok, 

ble dermed beholdt. Nettopp derfor vil 

Eidsvoll Verk og Eidsvollsbygningen for alltid 

bli sett på som stedet der den moderne 

norske staten ble grunnlagt. 

Reise i tid 

Museumsanlegget Eidsvoll 1814 ligger ved 

Andelva på Eidsvoll Verk. I tillegg til Eidsvollsbygningen 

omfatter anlegget også Wergelands 

Hus. Der er det kafé og publikumssenter 

med en interaktiv utstilling om 

Grunnloven og demokratiet. I samme område 

ligger museet Stallgården, med en stor 

privat vognsamling, og Galleri Festiviteten, 

begge eid av Mathiesen Eidsvold Værk. 

Norgeshistorien er levende på Eidsvoll 

Verk, og den oppleves som nær i tid. Den 

mest fascinerende opplevelsen er å ta en 

guidet tur i Carsten Ankers privatbolig, Eidsvollsbygningen. 

En tur som blir avsluttet i 

andre etasje, i Rikssalen. Her satt de 112 

S i d e 1 5 6 

folkevalgte representantene på harde trebenker 

i seks uker og forfattet Norges 

grunnlov. Under turen gjennom historien og 

bygningen vil du møte en av personene som 

bodde her i 1814. Det kan være herr eller 

fru Anker, tjenestejenta Pernille eller selveste 

prins Christian Frederik. Om sommeren blir 

det også arrangert «Hatteomvisning», hvor 

publikum får utdelt tidsriktige hatter og klær 

før turen starter. Grupper kan i tillegg forhåndsbestille 

«Riksforsamlingen», en nærmest 

interaktiv guiding i historien. Deltakerne 

får utdelt rollekort og tar plass i Rikssalen, 

hvor de spiller med. 

Vannkraften fra Andelva var grunnlaget 

for den store industrivirksomheten på 

Eidsvoll Verk, som begynte allerede på 1600tallet. 

I et par hundre år sydet området av 

virksomheter som blant annet jernverk, 

glassverk, teglverk, sagbruk og kraftverk. 

Carsten Anker (1747–1824), opprinnelig 

fra Halden, bodde i København da han så 

mulighetene for å bli med på industrieventyret 

i Eidsvoll. I 1794 kjøpte han Eidsvoll 

Verk, som da besto av jernverk og store 

skogområder med flere sagbruk. Få år 

seinere startet han arbeidet med å utbedre 

den gamle verkseierboligen fra 1770. I løpet 

av fire år, fra 1798 til 1802 ble den ombygd 

til en staselig og moderne privatbolig, 

inspirert av fransk og dansk arkitektur. 

I Carsten Ankers staselige privatbolig ble 

Grunnloven utformet våren 1814.

Langt inne i de store skogene øst for 

Øyeren finner du en av Romerikes aller 

største naturattraksjoner; Hærfangkjer- 

ka. Høyt over Slorene, myrområdet som 

skiller Sørum fra Aurskog-Høland, lig- 

ger den 334 meter høye åsen Hærfang- 

en. I den bratte fjellskråningen har det 

en gang gått et stort skred. Enorme 

steinblokker har rast ut fra den stup- 

bratte fjellsiden og med bulder og brak 

tumlet nedover mot myra før de til slutt 

slo seg til ro i ei flere hundre meter bred 

og mer enn 60 meter høy rasmark. 

Hærfangkjerka 

Langt inne p storskogen 

Midt i ura troner selve kirkespiret, en 10-15 

meter høy steinblokk, bred og rund nede 

ved foten, men smalnende og sylskarp oppover 

mot spissen. Den som vil preke i denne 

kjerka, må være forberedt på en luftig 

klatretur; på nedsiden er det 40 meters fritt 

fall ned til bunnen av ura. Til gjengjeld kan 

han ikke klage over menigheten; tusener 

av gran- og furutrær som bølger innover 

sjumilsskogen. 

Det er vondt å komme seg opp til selve 

kjerka. Her må du krongle deg fram blant 

store steinblokker og tett skog. Steinene er 

dekket av et tjukt lag mose som ikke bare 

er glatt å gå på, men som iblant skjuler 

bunnløse sprekker i ura. Flere mulige ruter 

ender blindt, men går du feil, er det bare å 

klatre ned igjen og begynne på nytt. 

På kirkebakken – et litt flatere område 

mellom spiret og den stupbratte fjellveggen 

– står noen urgamle furuer som du kan 

lene ryggen mot, mens du beundrer Hærfangkjerka 

i sylskarp silhuett mot storskogen 

på den andre siden av dalen. Sitter du lenge 

nok, og stille nok, blir du kanskje belønnet 

med synet av den rette presten i Hærfangkjerka; 

musvåken som iblant bruker 

spiret som hvile- og utsiktsplass. 

Men her er mer å se: Som i alle gamle bygninger 

er det også i Hærfangkjerka skjulte 

rom og hemmelige ganger. Inniblant de store 

steinblokkene har det dannet seg hulrom 

og trange passasjer. Med litt forsiktighet lar 

det seg godt gjøre å krype ned i dem. Noen 

S i d e 1 6 6 

ender i store rom som har en takhøyde på 

flere meter, andre i svarte fjellveggen. Er du 

riktig heldig, finner du en helt spesiell gang 

som munner ut i Blaker – flere kilometer 

unna! Så sier i hvert fall sagnet, som også 

kan fortelle om folk som har begitt seg inn 

og aldri siden er blitt sett... 

Som med mange andre gamle sagn er 

det noe sant også i dette. Den største hula, 

20 meter lang og opptil fem meter under 

taket, munner faktisk ut høyere oppe i fjellsiden. 

Nå er ikke dette snakk om noen egentlig 

berghule, men ved en tilfeldighet har 

steinblokkene lagt seg slik til at det er mulig 

å krype over og under og til slutt komme 

fram ovenfor raset. Det er litt trangt i 

utgangen – ikke noe for folk med anlegg 

for klaustrofobi. Hele tiden drypper det fra 

taket, og er du ikke stø på foten, er det lett å 

skli på de sleipe steinene. Klatringa er likevel 

ikke spesielt vanskelig for den som tåler å 

bli litt våt og møkkete. Direkte farlig er det 

heller ikke – steinene som har ligget der i 

århundrer, blir nok liggende en stund til. 

Fra huleåpningen går det et svakt fâr 

oppover og mot venstre. Følger du det, 

kommer du ut på selve galleriet i Hærfangkjerka. 

Der, ytterst på stupet, kan du sitte 

som godseieren i kjerka og ha en fantastisk 

utsikt over kjerkespiret, Slorene og den 

skogkledde nordre Ringkollen. 

Vil du ta en søndagstur til Hærfangkjerka, 

er det lettest å kjøre riksvei 169 sørover mot 

Løken. Ved Skjatvet kjører du til venstre og

Nordre Øyeren 

Fugle- og fiskeparadiset 

Der hvor elvene Glomma, Leira og Nitel- 

va renner inn i Øyeren, ligger Nordens 

største innlandsdelta. På øyene og i de 

grunne, næringsrike vikene kan du 

oppleve et yrende fugleliv, og ute i 

den 33 kilometer lange Øyeren svømm- 

er et utall fiskeslag. 

Området har et mangfoldig plante- og dyreliv. 

Det er registrert et stort antall arter; 25 

fisker og mer enn 300 planter og 260 fugler. 

Innsjøen og tilførselselvene er et paradis for 

sportsfiskere. Om våren går gjørs og gjedde 

opp i elvene for å gyte, og utenfor sivkanten 

står abbor av dimensjoner en ellers bare kan 

drømme om. Den som er riktig heldig, kan 

til og med få mjøsørret på kroken. Dette er 

fisk som har spist seg nedover Glomma, de 

veier gjerne over fem kilo, men er ikke alltid 

så lette å lure... 

Øyeren er landets åttende største innsjø. 

Navnet kommer fra det norrøne Øyir, som er 

avledet av øy. Det henspeiler på de mange 

øyene i deltaet, som er blitt dannet ved at 

store mengder partikler er blitt avsatt der 

hvor elvene mister farten ute i den store 

sjøen. 

Deltalandskapet er i stadig forandring. Elvene 

har flere ganger endret løp og etterlatt 

seg næringsrike stiller og kroksjøer. Den 

kontinuerlige tilførselen av nytt materiale 

bygger opp nye sandbanker og nye øyer, 

samtidig som elvene graver på ett sted og 

legger igjen materiale på et annet. Gamle 

kart viser at store landområder er blitt 

borte, mens enda større arealer er kommet 

til. Mellom 1875 og 1956 økte således deltaets 

landareal med mer enn 100 prosent. 

Til venstre: Grågås. 

Til høyre: Monsrudvika sett fra Svindal i Fet. 

S i d e 1 7 6

Kjell Magne Bondevik har sittet til 

bords på Ullershov Gård og kost seg 

med en sjuretters middag. Han var der 

som privatperson, som en av 84 gjester 

i et 60-årslag. For Inger-Marie og Per 

Ødegaard er alle gjester like viktige. 

Samtidig var det litt ekstra stas å 

servere landets statsminister. Han var 

dessuten svært oppmerksom og in- 

teressert i stedet og dets historie. Og 

han visste å sette pris på maten, som 

var ovnsbakt ørret i løpstikke med 

rømme, sjampinjong og pepperrotkrem. 

Ullershov Gård 

Sus av romerikshistorie 

Sissel Kyrkjebø tok seg ikke tid til lange 

måltidet da hun svingte innom for en matpause 

mellom to konserter i Nes kirkeruiner, 

tre steinkast unna. Hun nøyde seg med 

glohet rådyrsuppe og hjemmebakte horn. 

Øystein Sunde takket ved en seinere anledning 

smilende ja til hjemmelagd pai med 

urter fra gårdens egen hage, en hage 

hvor det har vokst urter siden 1800-tallet. 

Vertskapet ønsker at maten på Ullershov 

Gård skal være så egenartet at gjestene 

lenge vil huske måltidet som en smakfull 

opplevelse. 

Fra kjøkkenet ser Inger-Marie rett ut i 

spisestua. Der ble det gjennom store deler 

av 1800-tallet og langt ut i forrige århundre 

holdt selskaper hvor det ikke ble spart på 

noe. God mat og godt drikke var i perioder 

en del av livet på Ullershov Gård. Bevarte 

kvitteringer kan blant annet fortelle at i 

jula 1885 ble det betalt for 40 liter akevitt, 

sendt fra hovedstaden. Bare ei dør skilte 

inn til tjenestefolket. Ellers var skillene mer 

markante. Tjenestefolket manglet aldri mat, 

men de skålte neppe i fine viner og dyrt 

brennevin. 

Til venstre: Inger-Marie Ødegaard synes 

maten får en spesiell god smak når den blir 

tilberedt på en skikkelig vedovn – som den 

hun har på gårdens gamle «folkekjøkken». 

S i d e 1 8 3 

Stor draktsamling 

Kyrne beiter fredelig på de frodige gressbakkene 

som heller ned mot elvene Vorma 

og Glomma, som møtes her. Vakkert som 

et landskapsmaleri utført av Tidemand og 

Gude på en spesielt god dag. Nede ved elvebredden 

ligger en husmannsplass som er 

omgjort til overnattingssted. Særlig populært 

er det å leie seg inn der i bryllupssesongen. 

Har de elskende øyne for annet 

enn hverandre, kan de fra vinduet se rett 

ut på Glomma og åkrer og enger. Ytterst 

på Nestangen kneiser Nes kirkeruiner, ruinene 

av den gamle middelalderkirken. I 

disse omgivelsene har Inger-Marie og Per 

Ødegaard bodd siden 1993. 

Årene har vært brukt til å sette i stand flere 

av bygningene på gården, som var merket 

av vær og vind. Hovedbygningen fra 1860 

er restaurert og har fått tilbake sin gamle 

veranda, sine opprinnelige interiører og sitt 

gamle folkekjøkken. Ny driftsbygning med 

blant annet stor urtetørke er reist. Den gamle 

driftsbygningen er delt i to med et stort og 

åpent fjøs i den ene enden. I den andre, i 

det gamle steinfjøset, er det selskapslokaler, 

møterom og muligheter for overnatting. 

Per Ødegaard har en lidenskap i å bygge 

opp igjen det som har forfalt. Den lidenskapen 

kommer godt med på Ullershov, med 

flere bygninger som trenger både oppussing 

og vedlikehold. Innsatsen ekteparet har 

gjort på Ullershov Gård, har gitt dem Norsk 

Kulturarvs kvalitetsmerke, Olavsrosa.

Skogen er en sjumilsskog. Fra toppen av 

Tonekollen en klar morgen er den uten 

ende – det er skog så langt øyet rekker, 

bare avbrutt av stupbratte bekkejuv og 

et og annet blinkende skogstjern. 

Østmarka naturreservat 

Sus av gammelskog 

Fra de mange myrene hilser orrebulderet den 

nye dagen. Mellom århundregamle krokfuruer 

bølger spillet fram og tilbake, som 

det har gjort i uminnelige tider. Der kryper 

hønene rundt på de siste restene av vinterens 

snø og hisser hanene til blodig tvekamp. Til 

slutt er mosen overstrødd med dun og fjær, 

og seierherren står igjen med spent lyre og 

slepende vinger. 

Over Søndre Krokvann svever en fiskeørn 

på stive vinger. Plutselig er det som den står 

stille i lufta; øynene er festet på et punkt i 

vannflaten, vingene legges inn mot kroppen 

og den kaster seg inn i et stup. Like før den 

bryter vannflaten, strekkes de kraftige klørne 

fram, klare til å gripe om byttet. Et voldsomt 

plask, og den store fuglen er et øyeblikk skjult 

av vannspruten før den kjemper seg opp med 

en fisk i klørne. Noen slag med de mektige 

vingene, og ørnen er høyt over vannet 

på vei til redet hvor sultne unger venter. 

Naturreservatet 

I Østmarka, som ligger helt sør på Romerike, 

finner du noen av de villeste og mest uberørte 

skogsområdene i Oslomarka. Terrenget 

er preget av nord-sør-gående fjellrygger 

med stupbratte skrenter og dype, trange 

daler. Det kuperte og vanskelig tilgjengelige 

terrenget har ført til at store deler av 

marka har fått ligge i fred. Langt inne i 

Marka kan en finne større områder som 

har preg av gammelskog og til dels av 

urskog. Der inne ligger et av landets største 

S i d e 1 8 8 

barskogsreservater; Øst-Norges største verneområde 

i lavlandet, det 18 kvadratkilometer 

store Østmarka naturreservat. 

Veideskog og sagbruksdrift 

I uminnelige tider har de store skogene 

vært benyttet til jakt, fiske og seterdrift. 

Store deler av Østmarka var opprinnelig allmenningsskog 

for bygdefolket. Der hadde 

allmuen rett til jakt og fiske, til setring og til 

å hente ved. 

På slutten av 1600-tallet ga oppsvinget i 

trelasthandelen skogen stor økonomisk betydning. 

Vassdragene ble benyttet til fløting 

og til drift av vannsager. De tidligere 

allmenningene og gårdsskogene ble kjøpt 

opp av rike byborgere og slått sammen til 

store gods. Eierne bodde sjelden på godsene, 

men de staselige husene ble gjerne 

benyttet til overklassens festligheter og 

jaktutflukter. 

Flere av de gamle setrene ble tatt i 

bruk som husmannsplasser og gårdsbruk. 

Mange av dem hadde skjenkebevilling og 

drev med hestebytte for de opptil 2 000 

tømmerkjørerne som arbeidet i marka. Det 

ble drevet rovdrift på skogen. Også i det 

området som i dag er naturreservat, ble 

mesteparten av skogen snauhogd. Da det 

ikke lenger var drivverdig skog igjen, falt 

Til venstre: Bever i Tappenbergvann. 

Til høyre: Fra Nordre Kytetjern.

Ideligen! Stomperud og Sørum er uløse- 

lig knyttet sammen. Selv om nr. 91 

Stomperud lever sitt liv på moen, er 

det ittno’ som å komma hemmat til 

Sørum til jul og få skikkelige hjemme- 

lagde smultringer. Da kan han sitte 

ved kjøkkenbordet, skrape litt rim 

fra smårutede vinduer og se Tertitten 

tøffe av gårde på juletur fra Sørumsand 

til Bingsfoss og Fossum stasjoner. Inne 

i vognene er det glødende vedovner, 

og når det skumrer, tennes parafinlam- 

pene. De reisende blir servert gløgg og 

god, gammeldags stemning. Ingen ting 

er som tradisjoner. Ingen ting er som 

Stomperud og Tertitten – itte på vilkår. 

Damp og pølser i Sørum 

Stomperud og Tertitten 

August Stomperud er utvilsomt Sørums 

fremste kjendis, og da er det vel ikke mer 

enn naturlig at det er reist en statue av 

ham foran stasjonen på Sørumsand. Hans 

innsats for folk og forsvar har også fått nasjonal 

anerkjennelse: I år 2000 prydet den 

alltid like ungdommelige soldaten hele 6,8 

millioner frimerker. 

Leif Isaksen fra Nannestad var Stomperuds 

tegner i mer enn 30 år. Da han rundet 

77 år i 2005, valgte han å dimittere. Ny 

mann på vakt ved tegnebrettet ble Håkon 

Aasnes fra Aurskog. Med andre ord: 

Norges lengstlevende tegneseriehelt er en 

ekte romeriking. Han møtte på sesjon hos 

Ernst G. Mortensens forlag i 1937. Stomperud 

var opprinnelig basert på den svenske 

tegneserien 91:an Karlsson, men vi regner 

likevel den godhjertede og litt naive soldaten 

fra Sørum som rotekte norsk. Serien går 

fortsatt ukentlig i reprise i Norsk Ukeblad, 

og hvert år selges drøyt 100 000 julehefter 

med 91 Stomperud. 

Før Stomperud møtte kjæresten Petra fra 

Hokksund, hadde han planer om å utdanne 

seg til agronom og overta småbruket i 

Sørum. Han er sterkt knyttet til sine foreldre 

og trives godt i nærheten av mors 

pølsegryter. For den troskyldige August ble 

derfor overgangen til livet på moen ganske 

brutal. Der har han i alle år blitt lurt opp i stry 

av 87, men det er likevel alltid Stomperud 

som ler best til slutt. Dessuten; så lenge 

Petra befinner seg i samme leir, ser det ikke 

S i d e 1 9 3 

ut til at han etter nær 70 år i uniform har 

noen planer om å dimittere. Det kan han for 

øvrig ikke. 87 har nemlig et meget godt øye 

til Petra, og det ville være for risikabelt å la 

dem bli igjen i leiren uten tilsyn. 

Museumsjernbanen Tertitten 

Sørumsokningene har ikke bare Stomperud 

å skryte av; de er også stolte av den smalsporede 

museumsjernbanen Tertitten. I likhet 

med Stomperud har den prydet et norsk 

frimerke, som ble utgitt til banens 100årsjubileum 

i 1996. Ti år etter fikk den igjen 

nasjonalt fokus. Da var det nemlig premiere 

på den populære filmen «Olsenbanden 

jr. på Cirkus». Deler av handlingen er lagt 

til Tertitten – den damper av gårde langs 

grønne åkre, mens det er både spenning og 

dramatikk ombord. 

I 1896 tøffet Tertitten for første gang ut 

fra stasjonen på Bingsfoss. Da var Bjørkelangen 

endestasjon, men allerede i 1898 ble 

banen forlenget videre til Skulerud i Høland. 

I 1903 ble Sørumsand stasjon åpnet. 

Dermed var banen blitt 57 kilometer lang, 

og den hadde 15 stoppesteder. Den ble 

bygd på billigste måte, som en såkalt 

«Tertiærjernbane», det vil si en smalsporet 

jernbane av tredje klasse. Dette ga tilnavnet 

Tertitten. 

«Det er først og fremst skogens rikdom 

som vil gi arbeidsstoff til denne bane», sa 

statsminister Hagerup i sin høytidelige tale 

til åpningen av Urskog-Hølandsbanen. Selv

om banen opprinnelig var bygd for tømmertransport, 

spilte den også en viktig rolle 

for annen næringsutvikling på Romerike. 

Rundt stoppestedene blomstret det lokale 

næringslivet, og de nye arbeidsplassene 

satte fart i boligbyggingen. Den nye banen 

fikk snart like mye passasjertransport som 

godstransport. Glansperioden var i årene 

mellom 1898 og 1918. Da steg passasjertallet 

fra 40 000 til 86 000, og fraktmengden 

ble fordoblet. Tilbakeslaget kom i 1920årene. 

Det var nedgangstider i landet, 

bedrifter gikk konkurs, og arbeidsledigheten 

var stor. I tillegg overtok bilene stadig mer 

av både person- og varetransporten. 

Under krigen konfiskerte NS-styret banen 

og la den inn under NSB. Det var ikke 

statsbanene særlig fornøyd med, og allerede 

i 1945 gikk de inn for å kvitte seg med den 

brysomme fetteren fra landet. I bygdene 

vakte nedleggingsplanene stor motstand, 

og i første omgang fikk Tertitten fortsette. 

Men i 1960 var det slutt for godt. Som et 

plaster på såret oppgraderte myndighetene 

den gamle Haldenveien, og i 1967 sto den 

såkalte «Kompensasjonsveien» mellom Fetsund 

og Aursmoen ferdig. Blant folk flest 

har den siden blitt hetende «Kompveien». 

Noe materiell og deler av skinnegangen 

ble tatt vare på etter nedleggelsen. Flere entusiaster 

gikk sammen og stiftet A/L Urskog- 

Hølandsbanen, og i 1966 åpnet museumsjernbanen. 

I dag driver entusiaster og ansatte 

den fire kilometer lange strekningen 

med kullfyrte damplokomotiver, personvogner 

og godsvogner. På Sørumsand, 

Bingsfos og Fossum er det bygd opp tidsriktige 

stasjonsmiljøer. Slik får passasjerene 

et lite innblikk i hvordan en togreise kunne 

arte seg i begynnelsen av forrige århundre. 

På Bingsfos stasjon er det i tillegg til den 

originale stasjonsbygningen fra Finstadbru 

eget kaféutsalg. 

Sommer og vinter 

Når Tertitten åpner sesongen rundt sankthanstider, 

kjører den fem turer hver søndag 

fram til slutten av august. Det har blitt en 

populær tradisjon å tilby juleturer, med avgang 

hver søndag i advent og med den 

siste turen på Nyttårsaften. Da er Stomperud 

som oftest hjemme på juleperm. Fra kjøkkenvinduet 

på småbruket har han flott utsikt 

til damplokomotivet som tøffer forventningsfulle 

passasjerer tilbake i tid. 

De som er tidlig ute, får sitte behagelig på 

2. klasses plysjtrukne seter. På 3. klasse må 

de reisende nøye seg med trebenker. Felles 

for alle er at de får oppleve et dampende 

kulturminne, som inviterer til brede smil. 

Under julekjøringen serveres det gløgg og 

pepperkaker ved endestasjonen Fossum. 

Her er det også mulig å kjøre med hest og 

slede, eller vogn om det ikke er snøføre. 

Deretter returnerer Tertitten til Sørumsand 

stasjon og nåtiden. 

August Stomperud har tatt med seg 

kjæresten Petra hjem på perm. Er du heldig, 

kan det være at de står ute på tunet og 

vinker akkurat idet du kjører forbi. 

Tertitten starter sesongen rundt sankthans 

og avslutter på sensommeren. I tillegg er det 

kjøring hver søndag i advent og på Nyttårsaften. 

Da er Stomperud hjemme på perm. 

pølSEr og SmultringEr 

August Stomperud elsker pølser og smultringer, 

og her gir han sine egne tips om 

hvordan de kan tilberedes på best mulig 

måte. 

Pølser 

Først og fremst; pølser skal trekke, aldri koke. 

Da sprekker de. Kok opp vannet og 

skru ned varmen før pølsene legges i. 80 

grader er passe temperatur å trekke i for 

alle pølsetyper. For å være helt sikker, kan 

du kontrollere temperaturen med et steiketermometer. 

Trekketiden for tynne pølser 

som wienerpølser og litt finere såsisser er 

cirka 10 minutter. For større pølser, som 

røkte kjøttpølser, er trekketiden fra 15 til 20 

minutter. Tar du pølsene direkte fra fryseren, 

legger du til en halv gang trekketid. For å 

sette en ekstra spiss på pølsesmaken, kan 

du ha litt buljong, ringer av rå løk, noen 

nellikspiker og pepperkorn i vannet. 

Ideligen som det smaker! 

Smultringer 

35 – 40 stk. 

3 egg, 250 g sukker 

200 g smør eller margarin 

4 dl kefir, 1 ½ ts bakepulver 

½ ts hjortetakksalt 

½ – ¾ kg hvetemel 

1 ts kardemomme 

ca. 1 kg matfett, smult, til koking 

S i d e 1 9 5 

Copyright: Egmont Serieforlaget. 

Visp egg og sukker til eggedosis. Tilsett smeltet 

smør eller margarin og rør godt. Tilsett 

så kefir, bakepulver og hjortetakksalt og til 

slutt hvetemel og kardemomme. Ha i så 

mye mel at deigen kan kjevles. Jo løsere 

deigen er, jo bedre. La den stå og hvile til 

neste dag. 

Kjevle deigen ut til ca.1 cm tjukke leiver 

og stikk ut ringer. Varm smult til cirka 175 

grader. En brødterning blir brun i løpet av 

1 minutt ved den temperaturen, eller bruk 

steiketermometer. Slipp smultringene i. De 

synker først til bunns og flyter straks opp 

igjen. De hever seg raskt og blir brune på 

undersiden. Snu dem, og «koksteik» dem 

på den andre siden. La dem renne av på 

husholdningspapir.

Romerikskommunene 

S i d e 2 0 8 

For noen er Romerike en region de reiser 

igjennom. E6 og hovedflyplass. For andre 

er det et sted de bor. Natur, kultur og 

opplevelser. 

drøyt 245 000 mennesker bor i Rome- 

rikes 14 kommuner. Regionen grenser 

mot østfold og Follo i sør, Hedmark og 

oppland i nord, Sverige i øst og oslo 

i vest. i dette området er kontrastene 

store; fra landlige Hurdal til urbane lille- 

strøm. i dette området er mulighetene 

mange; trolig flere enn du hadde tenkt 

deg. på de kommende sidene gir vi deg 

en kortfattet oversikt over noen av de 

opplevelsene du kan velge blant. god 

tur! 

S i d e 2 0 8

Over: Udnes kirke ligger på en høyde ved Glomma. Auli i bakgrunnen 

til høyre. 

Til venstre: Svanfoss sluser i Vorma. Svanfossens fall på 3,5 meter ble 

regulert i 1910. Sammen med reguleringsdammen ble det bygd et 

sluseanlegg. I 1975 ble slusene nedlagt. Gjenåpningen i 1993 har gjort 

det mulig å bruke båt fra Rånåsfoss til Lillehammer. 

Under: Stein skole blir kalt Eventyrskolen fordi den i 1930-årene 

ble utsmykket av kunstnere som blant andre Reidar Aulie, Dagfinn 

Werenskiold og Henrik Sørensen. Skolen var i bruk fra 1912 til 1972. 

NES koMMuNE 

Kommunens navn er etter prestegården Nes, som lå på neset hvor 

Glomma og Vorma møtes, kalt Raumnes i gammel tid. 

koMMuNEvåpEN 

Viser tre kvistede stammer i gull som danner en Y-form på grønn 

bakgrunn. Grønnfargen symboliserer ungdom og håp og knytter 

våpenet til primærnæringene. Y-motivet henspeiler på elvemøtet 

mellom landets største vassdrag: Glomma og Vorma. 

NøkkElTall 

Antall innbyggere 2006: 18 022 

Areal: 638 km 2 

Jordbruk: Ca. 118 km 2 

Skog: Ca. 388 km 2 

Største elver: Glomma og Vorma 

Høyeste foss: Funnefossen i Glomma 

Høyeste punkt: Ursknappen, ca. 501 moh. 

kaRT 

• «Båt- og fritidskart Øyeren, Glomma og Vorma». 1:50 000. 

• «Turkart for Nes». Fåes ved henvendelse til Nes Reiselivslag eller 

Nes kommune. 

• Topografisk hovedkartserie, M711, 1:50 000: Blad 1915/1, 

1915/2 og 2015/3. 

• «Romerikskartet». Turkart for Romerike. Utgitt av Akershus 

fylkeskommune, 1999. 

NaTuRpERlER 

Funnefossen, med ti meters fall, er et mektig skue under vårflommen. 

De store skogsområdene øst i Nes er blant de mest villmarkspregede 

på Romerike. Her er det mulig å se både ulv, bjørn og gaupe. Et 

paradis for den som søker tilnærmet urørt natur. 

vERNEoMRådER 

Aurstadmåsan. Høymyr. 0,7 km 2 . 

Grenimåsan. Høymyr. 0,6 km 2 . 

Hvitmåsan. Høymyr. 0,1 km 2 . 

Sakkhusmåsan. Høymyr. 0,3 km 2 . 

Vindmyra. Høymyr. 0,2 km 2 . 

koMMuNalE badEplaSSER 

Bunesnabben ved Bjørknessjøen. Fint friluftsområde og badeplass 

med grus. Benker og tilrettelagt for grilling. Toalett. Parkering. 

Ca. 23 km fra Årnes. Følg skilt mot Rakeie. 

Daskerudstranda ved Funnefoss. Praktfull, finkornet sandstrand. 

Svaberg. Stupebrett. Toalett. Parkering ved Funnefoss industriarbeidermusem. 

Følg RV175 fra Årnes til Funnefoss. 

Fløyta i Skogbygda. Fint friluftsområde med liten badeplass. Grus. 

Flytebrygge. Toalett. Fløyta ligger ca. 3 km fra Togstad. 

Veslesjøen ved årnes. Fint grøntområde, med liten opparbeidet 

strand. Vannet blir fort varmt. Flytebrygge. Benker. Toalett. Parkeringsplass. 

Fra Årnes ca. 4 km mot Dragsjøen, skilt mot Dragsjøhytta. 

Deretter skilt til Veslesjøen. 

Mærrahøl’n i Fenstad. Fint friluftsområde med liten badeplass. 

Grusbunn. Flytebrygge. Benker. Ca. 4 km fra RV2. Følg skilt mot 

Nes Skianlegg. God parkeringsplass ved Vika. 100 m sti fra parkeringsplass. 

Låveggdammen i Fenstad. Oppdemmet dam med skogsbunn/ 

fjell. Benker. Ikke toalett. P-plass ved Brårud byggefelt. Sti fram til 

badeplassen. Ikke merket. 

kaNoTuRER 

Bjørknessjøen er et fint utgangspunkt for padleturer i Mangenvassdraget/Sootkanalen. 

Med litt bæring/kjøring kan du herfra 

padle langt inn i Sverige eller til Halden. 

Glomma og Vorma er godt padlbare, men strømmen kan være 

farlig. 

SykkElTuRER 

Omfattende nett av skogsbilveier i Skogbygda, nordøst i kommunen. 

Forbindelse til skogsveinett i Eidsvoll og Hedmark. 

På østsiden av Glomma ligger syklistenes paradis! Mil etter mil 

med skogsbilveier, idylliske sjøer og tjern, store skoger med bær 

og sopp. Turen kan fortsette videre sørover i Aurskog-Høland eller 

nordøstover i Hedmark. 

uTSikTSpuNkTER 

Holtfjellet. Ca. 262 moh. Nord for Henni. Med bygdeborgen 

Røverskansen. 

Ursknappen. Ca. 501 moh. På grensa mellom Nord-Odal og Nes. 

Ligger øst for Utsjøen helt nord i kommunen. 

Vardehøgda i vestre Fenstad. Ca. 312 moh. 13 meter høyt utsiktstårn. 

En liten avstikker mot nordøst fører deg til bygdeborgen 

på Bårstadkampen. Se s. 63. 

MaRkaSTuER (sesongåpent) 

Dragsjøhytta. Ved Dragsjøen. Servering, tursti. 

SEvERdigHETER 

Auli Mølle. 4 km sørøst for Årnes ved veien mot Bjørknessjøen. 

Ble bygd i 1909 og var i drift fram til 1985. Sagstuåa, som driver 

mølla, slynger seg gjennom et vakkert ravinelandskap. Omvisning 

etter avtale med Nes Samlinger. Se s. 126. 

Bollerud Gård. Gårdsmuseum, overnatting. Bygninger og miljø fra 

1700- og 1800-tallet. Besøk etter avtale. 

Elvekongen. Passasjerbåt som går i rute- og chartertrafikk på 

Glomma og Vorma mellom Årnes og Eidsvoll. Slusing gjennom Svanfossen. 

Salong, soldekk og restaurant med øl- og vinrett. 

S i d e 2 2 7 

Funnefoss industriarbeidermuseum ligger i et naturskjønt 

område ved Glomma. Omfatter tre hus fra perioden 1800-1910 med 

innredning fra 1910-1950. Viser enkle kår for familier som tjente 

til det daglige brød ved Funnefoss tresliperi. Vannkraften i Funnefossen 

ble utnyttet i flere hundre år, og det har vært mølle, sagbruk 

og treforedlingsfabrikk der. Fabrikken fra 1875 var den første store 

industriarbeidsplassen i Nes. Omvisning for grupper og skoleklasser 

fra april til oktober. Ellers omvisning etter avtale. Kontakt Nes 

Samlinger. Avkjøring fra RV2 ved Opakermoen. Fin badeplass, 

Daskerudstranda, rett sør for museet. Se s. 126. 

Gamle Hvam Museum. Gammel storgård der husene fortsatt står 

på sin opprinnelige plass. Gården omtales som Store-Hvam første 

gang i et brev datert 4. april 1359. Den store svalgangsbygningen 

fra 1729 viser hvordan en storbonde på Romerike bodde for et 

par hundre år siden. Hovedbygning fra 1820 med finstue og møblement 

fra annen halvdel av 1800-tallet. Steinfjøset og låven rommer 

samlinger av gamle kjøredoninger og landbruksmaskiner. 

Gjødselkjelleren huser skiftende utstillinger. Dyr på gården. Mellom 

museet, seteranlegget og husmannsplassen går en sti gjennom 

det gamle kulturlandskapet. Forskjellige aktivitetsdager i løpet av 

sesongen. Gammeldags landhandleri med salg av drops og suvenirer. 

Kafé. Åpent mai - august. En helg i desember vies juleforeberedelser 

på gammelt vis, blant annet slakting av gris. Se s. 170. 

Kjærnsmo Gaard. I mange år var trelasthandler Thorvald Meyers 

staselig jaktslott fra 1882 et populært selskapslokale. Bygningen 

brant imidlertid ned til grunnen vinteren 2003, og uvurderlige 

kulturskatter gikk tapt. Eierne er nå i gang med å bygge nytt for å 

gjenoppta virksomheten med selskaper og konferanser. Huset skal 

ikke bli noen kopi av det opprinnelige, men det vil ha flere likhetstrekk, 

blant annet at det skal bygges i sveitserstil. Huset skal etter 

planen stå ferdigstilt i 2008. 

Nes kirkeruiner ligger på Nestangen, der Glomma og Vorma 

møtes. Kirken ble bygd på 1100-tallet og er seinere ombygd flere 

ganger. I 1854 brant den etter et lynnedslag og ble ikke gjenoppbygd. 

Kirkeruinene ligger vakkert til med utsikt over kulturlandskapet. 

Ruinene ligger i et friluftsområde og er fritt tilgjengelige 

hele året. Ble tidligere ofte brukt til konserter, brylluper og andakter. 

Siden 2006 har deler av ruinene vært stengt for publikum på grunn 

av restaureringsarbeider, som vil vare til 2009. Skiltet avkjøring fra 

RV2 i Vormsund. Det har gått flere ras på Nestangen. To skred gikk 

før 1597, i 1725 raste to Ullershovgårder ut i Glomma, og i 1728 

raste en del av kirkegården ut. Ny kirke ble derfor lagt lenger inne 

i bygda. Se s. 124. 

Røverskansen. Bygdeborg på Holtfjellet nord for Henni. 

Stein skole blir kalt Eventyrskolen fordi den i 1930-årene ble 

utsmykket av kunstnere som blant andre Reidar Aulie, Dagfinn 

Werenskiold og Henrik Sørensen. Henrik Wergelands tanker om 

folkeopplysning var til sterk inspirasjon for skolestyrer Erling Elverhøy 

og forfatter Ingeborg Refling Hagen. De var drivkreftene bak 

utsmykningen av skolen. Skolen var i bruk fra 1912 til 1972. Omvisning 

for turistgrupper og skoleklasser fra april til oktober. Åpent 

torsdager og søndager i juni, juli og august. Ellers etter avtale. 

Kontakt Nes Samlinger. Beliggende ved RV2, 3 kilometer vest for 

Vormsund. Se s. 126. 

Svanfoss sluser i Vorma. Ved RV179 i Fenstad. Svanfossens fall på 

3,5 meter ble regulert i 1910. Sammen med reguleringsdammen 

ble det bygd et sluseanlegg. Fra 1910 til 1920 var det rutetrafikk 

med båt mellom Årnes og Eidsvoll. I 1975 ble slusene nedlagt. 

Gjenåpningen i 1993 gjør det mulig å bruke båt fra Rånåsfoss til 

Lillehammer. 

Ullershov gård ligger på neset der elvene Glomma og Vorma 

møtes, med Nes kirkeruiner som nærmeste nabo ytterst på tangen. 

En av de eldste gårdene på Romerike, fast bosetning allerede rundt 

folkevandringstiden, år 400–600. I dag er gården åpen for grupper 

hele året. Servering av hjemmelaget mat, salg av urteprodukter. 

Ferskvarer i sesongen. Andre varer hele året. Utstilling med en av 

Norges største private draktsamlinger. Omvisning på gården og i 

kulturlandskapet ut mot kirkeruinene. Se s. 182.

ROMERIKE — eventyrlige opplevelser. Last ned PDF - Øystein Søbye

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?