Inkluderende spesialundervisning? - LP-modellen

Dette betyr, når man bygger på Opplæringslova, at spesialundervisning er reservert for de som
har enkeltvedtak basert på en sakkyndig vurdering. Dette kan vi kalle en formalavgrensning
av begrepet og fenomenet spesialundervisning.
En annen tilnærming er å se på den praktiske virkeligheten, hva som faktisk skjer på
læringsarenaen. Mange unge uten enkeltvedtak får en undervisning og opplæring på en måte
og i en form som i realiteten er lik den opplæring unge med enkeltvedtak om
spesialundervisning får. Vi har lang erfaring for at når man spør disse elevens lærere, sier de
at disse elevene har spesialundervisning. De snakker ikke om §5.1 i Opplæringslova; de
snakker om den undervisningen de unge får, det som skjer i klasserommet. De foretar en
avgrensning av gruppen unge med spesialundervisning som legger til grunn hva som faktisk
skjer på læringsarenaen. Da inkluderes i spesialundervisningsbegrepet unge som i juridisk
forstand ikke har spesialundervisning. Dette kan kalles en praksisavgrensning.
NIFU STEP har gjennomført flere studier av spesialundervisning. I disse undersøkelsene har
det vært tatt utgangspunkt i enten en ren praksisavgrensning (Markussen og Sandberg 2000),
en kombinasjon av formal- og praksisavgrensning (Markussen 2000, Markussen, Brandt og
Hatlevik 2003), eller en ren formalavgrensning (Grøgaard, Hatlevik og Markussen 2004).
Å benytte kun en praksisavgrensning har i disse undersøkelsene fremstått som en svakhet,
ettersom man i analysene ikke kunne skille fra hverandre de som hadde spesialundervisning
etter enkeltvedtak og de som hadde en ”spesialundervisningslik” opplæring. Å benytte kun en
formalavgrensning, hvor man bare inkluderer ungdom med spesialundervisning i streng
juridisk forstand, fører ofte til problemer knyttet til utvalget av respondenter. Mange skoler og
lærere oppgir at de ”hadde elever som mottok spesialundervisning selv om de ikke hadde
enkeltvedtak” (Grøgaard, Hatlevik og Markussen 2004:47), eller at ”det i hovedsak var elever
med de tyngste vanskene som fikk enkeltvedtak, men at skolene i tillegg hadde mange elever
som mottok spesialundervisning (…)” (samme sted).
Dette illustrerer at det eksisterer en gråsone (Kvalsund 1997) mellom de som mottar
spesialundervisning etter enkeltvedtak, og de som skal ha ordinær, tilpasset opplæring. Det
fins barn og unge ”som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillende utbytte av det
ordinære opplæringstilbodet” (Opplæringslova § 5-1) og som derfor får en tilrettelagt
undervisning ut over den vanlige tilpassede opplæringen, uten at de har enkeltvedtak. Det er
6