Inkluderende spesialundervisning? - LP-modellen

5 Spesialundervisningens utfordringer i 2007
Vi har i kapittel 3 i denne rapporten vist at mange barn og unge får god hjelp av
spesialundervisningen, mens for mange andre er det motsatt; spesialundervisningen fungerer
som en kanal ut av ordinær undervisning og den faglige utviklingen uteblir eller svekkes.
Tegner man med grov pensel, kan man si, selv om det altså fins mange enkelthistorier om
vellykket spesialundervisning, at forskning har vist at man ikke oppnår de ønskede effekter av
spesialundervisningen i Norge, verken i grunnskolen eller i videregående opplæring.
I kapittel 1 har vi sett at det er vanskelig å definere hvem som har spesialundervisning i en
klasse eller på en skole. Følger man den juridiske definisjonen, er dette uproblematisk; da
gjelder dette bare de som har enkeltvedtak om spesialundervisning. Problemet oppstår når
man går inn i klassene og spør lærerne hvem som har spesialundervisning. Da peker de ofte ut
flere enn de som har enkeltvedtak. Det betyr at mange lærere oppfatter spørsmålet om hvem
som har spesialundervisning som et spørsmål om hva som skjer i klasserommet, hvilken type
undervisning de gir, hvordan den er organisert, hvilken form og hvilket innhold den har. En
slik tilnærming har vi kalt en praksisavgrensning i kontrast til en ren formalavgrensning.
Begrepene segregering, ekskludering, integrering og inkludering er drøftet i kapittel 2.
Utdanningssystemet i Norge har ideologisk beveget seg fra villet segregering og ekskludering
i retning integrering og inkludering. Det foregår en debatt om innholdet i begrepene
integrering og inkludering. Mange hevder at mens segregering handlet om fysisk plassering,
handler inkludering om at å tilpasse miljøet og undervisningssituasjonen til eleven for å
ivareta både den faglige og sosiale utviklingen og å sørge for at eleven får reell tilhørighet til
et sosialt fellesskap. Andre hevder at også segregering kan defineres slik, og at det ikke er
forskjell på innholdet i de to begrepene.
Gjennomgangen av det politiske grunnlaget for spesialundervisning i kapittel 4 i denne
rapporten illustrerer at det pågår en maktkamp i feltet. Dette ble tydeligst synliggjort ved at
det radikale forslaget fra Søgnen-utvalget om å fjerne spesialundervisning fra Opplæringslova
ikke ble videreført verken av Regjering eller Storting. Begge disse aktørene så gode
argumenter for å følge Søgnen-utvalget, men gjorde det ikke, og dette forklares delvis med at
61