Inkluderende spesialundervisning? - LP-modellen

Steen-komiteen la frem sin tredje innstilling i 1970, og gikk inn for at retten til tre år på skole
etter grunnskolen også må gjelde ”de som på grunn av funksjonshemninger ikke kan dra full
nytte av vanlig undervisning og behandling, og som derfor krever støttetiltak” (Steen-
komiteen III:39), og at det i mange tilfeller vil være riktig at de får gå mer enn tre år i
videregående skole (s. 40). Videre sa komiteen at også funksjonshemmede burde ha rett til
fritt utdanningsvalg, og at utdanningstilbud for funksjonshemmede burde bygges ut slik at
også denne ungdommen kunne få rike valgmuligheter. Funksjonshemmet ungdom har, ”på lik
fot med andre elever i den høyere skolen, krav på en undervisning som er tilpasset deres
spesielle forutsetninger og muligheter” (samme sted). Komiteen spurte også om opplæring av
funksjonshemmede burde foregå i vanlige skole eller spesialskoler, og svarer:
”Skolekomiteens prinsipielle syn er at en rekke forhold taler for sterkere integrering av de
funksjonshemmede i det vanlige skoleverket” (samme sted, s. 39).
Enda et uttrykk for at man var inne i et tidsskille, var at Regjeringen i 1969 satte ned et utvalg
for å utrede nye lovregler for spesialundervisning. Utvalget, ledet av Knut Blom, la frem sin
innstilling i 1970. Denne innstillingen og behandlingen av den dannet grunnlaget for at
Spesialskoleloven av 1951 ble opphevet. Spesialundervisning i grunnskolen ble fra nå regulert
av bestemmelser i en sterkt revidert grunnskolelov, med ikrafttreden fra 1. januar 1976
(Blom-komiteens betydning for endringen i grunnskoleloven er også omtalt foran i kap. 4.1).
21. juni 1974 vedtok Stortinget en ny Lov om videregående opplæring. Den trådte i kraft 1.
august 1976. Den nye loven skapte en videregående opplæring som avløste, og ideelt sett
smeltet sammen det gamle gymnaset og den gamle yrkesskolen. Ambisjonen var å skape et
likeverdig skoletilbud for all ungdom.
Men ingen hadde rett til inntak, heller ikke elever med behov for spesialundervisning.
Inntaket var regulert av en inntaksforskrift (Rundskriv F-42/76), og skjedde i all hovedsak
som en konkurranse på grunnlag av karakterene fra ungdomsskolen. Mange elever med behov
for særskilt tilrettelagt opplæring var, på grunn av svake karakterer fra ungdomsskolen, sikre
tapere i denne konkurransen. Derfor hadde inntaksforskriften en bestemmelse om at minst to
prosent av elevplassene i det enkelte fylke skulle være disponert for søkere med behov for
spesialundervisning (Rundskriv F-42/76,§8).
Den nye Lov om videregående opplæring slo fast at «Elev som ut fra en sakkyndig vurdering
trenger spesialpedagogisk hjelp og støtte, skal få spesialundervisning» (Lov om videregående
41