Inkluderende spesialundervisning? - LP-modellen

Med dette var lovgrunnlaget for spesialundervisningen lagt, og i de nærmeste årene ble det
ingen endringer. Spesialskolenes videre skjebne og spesialundervisning mer generelt ble
stadig diskutert - for eksempel i St.meld. nr. 98 (1978-77) Om spesialundervisning, St.meld.
nr. 50 (1980-81) Om statens skoler for spesialundervisning, St.meld. nr. 62 (1982-83) Om
Grunnskolen og St.meld. nr. 61 (1984-85) Om visse sider ved spesialundervisninga og den
pedagogisk-psykologiske tenesta. I St. meld. nr. 50 sies det at: ”Utgangspunktet for alle barn
må være hjemmekommunene, og disse må oppmuntres til å se og ta sitt ansvar” (samme sted:
11). Den langsiktige planen er å bygge de statlige institusjonene inn i det kommunale og
fylkeskommunale hjelpeapparatet.
I 1987 kom det i grunnskolelovens § 13.1 en skjerping av prinsippene om at alle barn så langt
mulig skal gå på den skolen de sokner til, men først med St.meld. nr. 54 (1989-90) Om
opplæring av barn, unge og voksne med særskilte behov ble det klart at nå var tiden inne for at
de statlige spesialskolene skulle legges ned eller omdannes til kompetansesentra med
utadrettet virksomhet. Institusjonene for mennesker med psykisk utviklingshemming og
institusjonsskolene var allerede vedtatt nedbygd. I St.meld. nr. 35 (1990-91) Tillegg til
St.meld. nr. 54 (1989-90) Om opplæring av barn, unge og voksne med særskilte behov blir det
foreslått at 6 statlige spesialskoler skal omdannes til regionsentra for elever med sammensatte
lærevansker/atferdsvansker. Det skal også utvikles 6 landsdekkende sentra rettet mot barn,
unge og voksne med synshemninger, hørselshemninger og språk, tale- og
kommunikasjonsvansker. Det endelige tallet ble 13 landsdekkende sentra og 7 regionale
(Dalen 2006).
4.2 Spesialundervisning i videregående opplæring 1965–1994 –
mange små skritt og ett stort sprang 2
Steen-komiteen fikk som en del av sitt mandat å vurdere behovet for opplæring for all
ungdom mellom 16 og 19 år, og komiteen ble bedt om å ”legge fram plan for utviklingen av
et skolesystem som kan by all ungdom i aldersgruppene 16–19 år likeverdige muligheter for
utdanning og personlighetsvekst (…)” (Steen-komiteens innstilling I:5, vår kursiv). Vi ser
enhetsskoletanken i dette; et skoleslag som med både teoretiske allmennutdanning og
praksisorientert yrkesutdanning har plass til all ungdom.
2 Denne fremstillingen bygger i stor grad på en tilsvarende fremstilling i Markussen (2000).
39