Inkluderende spesialundervisning? - LP-modellen

årene ble det etablert skoler på hjem for mennesker med psykisk utviklingshemming. Disse
skolene ble dermed kommunale skoler, til forskjell fra de statlige spesialskolene som var
hjemlet i spesialskoleloven fra 1951.
Med 60-årene, ble som nevnt innledningsvis i dette kapitlet, tankene om integrering og
normalisering som brøt med særomsorgstenkningen, lansert. Dette ble klart uttrykt i St.meld.
nr. 88 (1966-67), Om utviklingen av omsorgen for funksjonshemmede. På bakgrunn av denne
tenkningen uttalte Kirke- og undervisningskomiteen i innstillingen som gjaldt en planlagt
utbygging av spesialskolene: ”Nemnda går ut frå at tilhøvet mellom folkeskolelova og
spesialskolelova blir behandla i samband med ny lov om folkeskolen, med sikte på ei nærare
samordning av dei to lovane, eventuelt også ei full integrering av de to i ei sams lov om all
pliktig undervisning, slik at ein oppmodar til lokalt initiativ…” (Samme sted: 5).
Til å behandle dette spørsmålet ble det i 1969 satt ned en komité ledet av Knut Blom.
Komiteen leverte sin innstilling i 1971, men allerede to år før innstillingen ble lagt fram, var
det fra Stortinget ytret ønske om at departementet måtte sørge for at spesialundervisningen ble
integrert i den vanlige skolens undervisning. Barn hadde best av å vokse opp med sine
foreldre – ikke sendes til internatskoler (Dalen 2006). I Lov om grunnskolen av 1969 fikk
spesialundervisningen en lovhjemmel i §8 som ”hjelpetiltak”. Dalen påpeker tre viktige
forhold ved denne paragrafen: Spesialundervisning skulle nå gis elever fordi de trengte særlig
hjelp – ikke som tidligere begrunnet i at de ikke kunne følge med i den vanlige
undervisningen. Kommunene fikk plikt til å opprette pedagogisk-psykologisk
rådgivningstjeneste, og loven behandlet former for spesialundervisning som tidligere bare
hadde vært hjemlet i lov om spesialskoler (Dalen 1994:26).
Blomkomiteens innstilling resulterte i den såkalte integreringsloven av 1975. Denne
endringen innebar en lovmessig integrering, men ikke en full faktisk integrering. NOU
1995:18, Ny lovgivning om opplæring. ”... og for øvrig kan man gjøre som man vil” påpeker
fire endringer som fulgte i kjølvannet av Blomkomitéens innstilling. For det første ble
opplæringsbegrepet utvidet slik at også barn og unge som ikke kunne tilegne seg tradisjonelle
skoleferdigheter, ble omfattet av loven og fikk rett på opplæring. I og med at det var opprettet
institusjonsskoler for mennesker med psykisk utviklingshemming, var denne rettigheten
allerede delvis realisert. For det andre ble det i grunnskolelovens § 7 nr. 1 slått fast at all
opplæring så langt det var mulig skulle tilpasses den enkeltes elevs evner og forutsetninger.
37