Inkluderende spesialundervisning? - LP-modellen

Hvordan er dagens virkelighet når det gjelder segregering av barn med særskilte behov?
Spesialundervisningen kan grovt sett organiseres på tre måter; innenfor rammen av ordinær
undervisning, som enetimer eller i egne spesialgrupper. Sosial og helsedirektoratet (2006)
påpeker at det er mangel på gode data om hva som er praksis i grunnskolen, eller hvordan en
organiserer spesialundervisningen på den enkelte skolen. Noe går likevel fram av statistikk og
forskning.
Antallet elever i de statlige spesialskolene var på sitt høyeste rundt 1980 med noe over 3500. I
år 2000, ni år etter at disse skolene er lagt ned, finner vi 1797 elever i spesialskoler. I 2004 er
antallet økt til 2295 (Statistisk sentralbyrå 2006). Ett år senere finner vi 2391 elever i
spesialskoler, en vekst på 100 elever i løpet av ett år (Sosial- og helsedirektoratet 2006). Tall
fra Statistisk sentralbyrå for 2004 viser at i tillegg til de 1749 elevene i spesialskoler, er
ytterligere 1169 elever plassert i egne grupper for spesialundervisning. I 2004 mottar dermed
nær 3000 elever i norsk skole et klart segregert skoletilbud, bare vel 500 færre enn da entallet
elever i statlige spesialskolene var høyest. Funn fra forskere som har studert dette, tyder på at
det også er utstrakt bruk av segregerende tiltak overfor elever som sies å gå i den ordinære
grunnskolen. Kartlegging av alternative opplæringstilbud for elever med atferdsproblemer
viser at elevtallet i slike tilbud er doblet fra 1991, og at det nå er ca. 2 200 elever i
grunnskolen som mottar denne formen for segregert opplæring fra en til fem dager pr. uke
(Jahnsen, Nergaard og Flaatten 2006).
Østrem (1998) fant for eksempel at 60% av elevene som ble sagt å gå i vanlig klasse, var fem
timer eller mindre til stede i klassen pr. uke. Ytterhus og Tøssebro (2005) har funnet at ca.
10% av elevene med lærehemninger i vanlig klasse er fem timer eller mindre sammen med
klassen pr. uke, mens hele 40% er 10 timer eller mindre sammen med klassen. I en senere
undersøkelse av 486 barn med nedsatt funksjonsevne finner Tøssebro og Ytterhus (2006) at
40% av de aktuelle barna mottar undervisning som er organisert på andre måter enn det
lovgrunnlaget og den uttalte ideologien tilsier. Overfor disse barna brukes ordninger som gir
redusert eller ingen tilknytning til elever uten nedsatt funksjonsevne. (Se også NOU 2003:16
som gir en kortfattet oversikt over funn på dette området). Mye tyder på at bruken av
segregerte tilbud i skolen er større enn det som er ønsket og nødvendig.
Men inkludering må ikke oppfattes dit hen at alle elevene i en gruppe skal være sammen hele
tiden. Hvor mye elever kan undervises sammen, avhenger av skolens og lærernes evne til å
21