Inkluderende spesialundervisning? - LP-modellen

var utpreget rettighetsorientert. Inkluderingstilhengerne hevdet at når så mange elever ble
utstøtt av den ordinære skolen, måtte det være skolen det var noe galt med – ikke elevene. Så
lenge en valgte å beholde kontinuumet av tilbud, ville elever fortsatt bli segregert, hevdet de.
Løsningen måtte være å fjerne hele spesialundervisningen som system og gi alle elever det
tilbudet de trengte i det vanlige klasserommet. Dette utløste voldsomme reaksjoner – ikke
minst fra den spesialpedagogiske profesjon. Ikke uten grunn kalte Kauffmann og Hallahan sin
bok om inkludering: ”The Illusion of Full Inclusion” og forutsa tilhengernes skuffelse den
dagen da ”the juggernaut cruches the students it was supposed to defend” (Kauffmann og
Hallahan (1995:x). Motargumentet fra de mange amerikanske lærere var at de ikke visste
hvordan de skulle undervise elevene som ellers ble segregert. Spesialpedagogene kjente lite til
det som foregikk i klassene. Dette var riktig nok fordi utdanning av lærere og
spesialpedagoger er to atskilte utdanningsveier i USA. Flere forsøk fra
utdanningsinstitusjonenes side på å integrere utdanningene førte ikke fram.
Da inkluderingsbegrepet ble introdusert i den norske skolen i L97, var det langt fra så radikalt
som REI. Forståelsen ble hentet fra UNESCOs Salamancaerklæring (UNESCO 1994).
Salamancaerklæringen er ganske klar på at inkludering handler om at skolene skal endres.
Dette ble ikke tydeliggjort i L97. Det ble lett oppfattet som et rent skifte av ord: Det som før
het integrering, skulle nå hete inkludering. Eller rettere: De som før ble integrert, skulle
heretter inkluderes. Når integrering skulle settes ut i praksis, har det hele tiden vært et
problem at ordet brukes som verb. Fokus blir på individ, ikke på system. Eleven med vansker
skal integreres – underforstått det vedkommende skal integreres i, endres ikke. Faren er at
denne bruken dras med over til inkluderingsbegrepet: Nå skal eleven inkluderes. Dermed
forsvinner inkluderingstankens bærende idé, nemlig at skolesystemet og undervisningen skal i
fokus. Det er der endringene og tilpasningene til mangfoldet må skje dersom målet er å
utvikle en inkluderende praksis. Tøssebro sier det slik: ”Så vel inkludering som integrering
bør vise til prosesser og miljøer, og en skal være varsom med å peke på personer – for det
bygger tvil på deres tilstedeværelse i fellesskapet” (Tøssebro og Ytterhus 2006: 33).
Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen stiller krav om inkludering på flere områder. På
ett sted setter det imidlertid tydelig i forbindelse med en definert gruppe. ”Grunnskulen som
fellesskap skal vere inkluderande. Elevar med særskilde opplæringsbehov skal ta del i det
sosiale, faglege og kulturelle fellesskapet på ein likeverdig måte” (KUF 1996: 58). En slik
formulering har bidratt til å gjøre også inkludering til noe som gjelder personer mer enn
system.
19