Inkluderende spesialundervisning? - LP-modellen

are er egenskaper innen barnet selv en skal rette søkelyset mot når det gjelder spørsmålet om
å føre at barn over i spesialskole, men i like stor grad den vanlige skolens evne til å tolerere
avvik og til å gi en pedagogisk differensiert undervisning (Asheim 1966: 838).
St.meld. nr. 88 (1966-67) slo fast at integrering og normalisering skulle være basis i omsorgen
for barn med særskilte behov. Integrering ble et uttrykk for det som skulle være skolens
praksis, mens normalisering ble forstått å gjelde samfunnets tilbud til mennesker med nedsatt
funksjonsevne. Blomkomiteen 1 fikk i oppgave å vurdere sammenslåing av lovene for
henholdsvis spesialskolen og normalskolen. I sin innstilling definerer komiteen integrering
som: Tilhørighet i et sosialt fellesskap, delaktighet i fellesskapets goder og medansvar for
fellesskap og forpliktelser (KUF 1971: 38). Som en følge av komiteens arbeid ble
Spesialskoleloven opphevet, og bestemmelser om spesialundervisning ble inkludert i
Grunnskoleloven og Lov om videregående opplæring.
Tøssebro og Ytterhus (2006) hevder at integreringsdebatten på den tiden egentlig ikke handlet
om at elever med særskilte behov skulle undervises sammen med de øvrige elevene på den
skolen de naturlig tilhørte. Tanken var fortsatt å gi et segregert tilbud, men ikke lenger i en
internatskole. Blomkomiteen var heller ikke av den oppfatning at all spesialundervisning
skulle legges til normalskolen. Ingegerd Holst, som var medlem av komiteen, uttalte i 1971 til
Norsk skoleblad: ”Jeg tror ikke det noen gang vil bli mulig å integrere alle barn i en skole
eller normalklasse. For mange elever som trenger spesiell hjelp vil ofte den største feilen ligge
i systemet de er inne i” (Borgen 1971: 1319). Denne feilen i systemet mente hun gjorde det
nødvendig å overføre noen av elevene til spesialinstitusjoner.
Blomkomiteens drøfting av integrering er da heller ikke entydig. På den ene siden legger
komiteen vekt på tilhørighet uansett nivåkriterier og prestasjonskrav – på den annen side blir
hensynet til de individuelle behovene vektlagt. Innstillingen er dermed preget av det Haug
(1999) kaller en splittende diskurs om integrering der det legges vekt på vanskene og de
særskilte behovene. Denne forståelsen kom til å prege integreringsbestrebelsene i Norge –
som i en rekke andre vestlige land. Integrering kom i stor grad til å bety en tilbakeføring av de
1 Blomkomiteen omtales både her og senere i rapporten. Dette gjelder også stortingsmeldinger, NOU’er og
lignende. Årsaken til dette er at vi forsøker å føle to spor. I dette kapitlet drøfter vi
integrerings/inkluderings-begrepet, og da er det relevant å gå til disse dokumentene. Senere, i kapittel 4,
drøfter vi utviklingen av lovverket og den juridiske reguleringen av spesialundervisning, og også da er det
relevant og nødvendig å henvise til disse dokumentene.
15