Inkluderende spesialundervisning? - LP-modellen

ment at segregeringen har en annen agenda – nemlig å skape en mer håndterlig elevgruppe (se
for eksempel Nordahl og Overland 1998, Markussen m.fl. 2003:75-76, Vislie 2004:31).
Dessuten blir det hevdet at segregering uansett er et feilgrep fordi skolefellesskapet skal være
for alle – slik samfunnet er ment å være det. Det er i lys av disse motsetningene den faktiske
utviklingen av og diskusjonen rundt segregering, integrering og inkludering må ses.
Fra en forsiktig begynnelse på slutten av 1800-tallet utviklet antallet plasser i spesialskoler
seg i løpet av ca. 100 år til noe over 3500 (Tøssebro og Ytterhus 2006). Det forholdsvis lave
tallet betyr at flertallet av barn med det vi i dag kaller særskilte behov, alltid har vært
kommunenes ansvar, selv om kommunene ikke ble pålagt å drive hjelpeundervisning før fra
1955. I begynnelsen av 60-årene forelå det planer om å tredoble antallet plasser i de statlige
spesialskolene. Dette ble det imidlertid ikke noe av. I denne sammenhengen var det en annen
dobbelthet i argumentasjonen. På den ene siden ble det åpnet for en billigere løsning, nemlig
skoler uten internat – på den annen side kom det fram sterke argumenter for at det ga en bedre
prognose for barn med forskjellige vansketyper å vokse opp hos sine foreldre (samme sted).
Johnsen (1982) hevder bestemt at det økonomiske argumentet veide tyngst da de store
utbyggingsplanene ble skrinlagt.
Kritikken mot institusjoner var internasjonal. I Norge ble den kraftig framført av ”Aksjon
rettferd for de handicappede” igangsatt av journalist Arne Skouen. Både muntlig og i boka
med samme navn som aksjonen (Skouen 1966) gikk han kraftig ut mot det tilbudet Norge ga
mennesker med funksjonshemninger. I ”Åpen post” i fjernsynet gikk han så langt at han
sammenlignet Ekne spesialskole med en konsentrasjonsleir. Spesielt fordi denne skolen
faktisk hadde vært konsentrasjonsleir under krigen, førte dette til sterke reaksjoner og bidro til
å utløse en heftig debatt om spesialskolenes og institusjonenes fremtid. Meningene var delt,
men mange støtte Skouen. For eksempel skriver Skrindo i Norsk Skoleblad og kaller
Skouens uttalelse for ”en sikkert veloverveid injurie” og fortsetter: ”Jeg synes det er fryktelig
at vårt system er slik at det krever en overlagt injurie før de ansvarlige begynner å røre på
seg” (Skrindo 1967: 678).
Men flertallet av de tilsatte i spesialskolene delte ikke disse synspunktene. Heller ikke alle
foreldre til barn i spesialskoler var enige. Etter Skouens utfall mot Ekne finner skolestyrer
Slapgård at han må avlegge denne institusjonen et besøk for å se om det var sant ”at
piggtråden framleis var der, om dei kjende til tortur og andre farlege tilstande som det har
vorte vitna høgt om” (Slapgård 1967). I stedet for en konsentrasjonsleir fant han trivelige
13