Inkluderende spesialundervisning? - LP-modellen

2 Begrepene integrering, segregering,
inkludering og ekskludering
En forestilling om at skolen skal være et fellesskap for alle barn, kan sies å ha fulgt den
norske skolen fra sin begynnelse. Allerede i følge ”Forordningen av 1739” skulle Norge få en
skole ”for alle og enhver” (Johnsen 2000). Tanken om en enhetsskole som skulle være en
skole for det hele folk (Slagstad 1998) utviklet seg i norsk venstrebevegelse fra slutten av
1800-tallet. Samtidig ble det imidlertid opprettet et segregert parallellskolesystem som gjorde
det mulig å ekskludere elever fra det ordinære utdanningssystemet. Denne praksisen ble det
ikke stilt nevneverdig spørsmål ved før på 60-tallet da tankene om integrering av
funksjonshemmede begynte å gjøre seg gjeldende. I følge Blomkomiteen er integrering et
uttrykk for ønsket om å bryte ned skiller på det menneskelige, sosiale og samfunnsmessige
plan (KUF 1971). Fra 1997 ble tanken om en inkluderende skole lansert gjennom et
læreplanverk som understreket at ”elevar med særskilde opplæringsbehov skal ta del i det
sosiale, faglege og kulturelle fellesskapet på ein likeverdig måte” (KUF 1996).
Kunnskapsløftet fremholder et inkluderende og sosialt fellesskap og et læringsfelleskap der
mangfold anerkjennes og respekteres. Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa
slår fast elevers rett til å gå på den skolen de naturlig hører til, men åpner riktignok for flytting
til annen skole i særlige tilfeller. Videre skal organiseringen av elevene ivareta behovet for
sosial tilhørighet, og ”til vanleg” ikke skje etter faglig nivå, kjønn eller etnisk tilhørighet
(Opplæringslova §8-1 og 8-2)
Kort kan en si at ideologisk har utdanningssystemet i Norge beveget seg fra villet og planlagt
segregering og ekskludering, mot integrering og inkludering, der idealet er et mangfoldig
fellesskap. Men hva legger vi til enhver tid i disse begrepene, og er det slik at praksis fortolker
og følger de ideologiske strømninger som lovverk og sentralt vedtatte planer uttrykker?
Ordene ekskludering, segregering og integrering – kanskje også inkludering er ord som i seg
selv ikke er vanskelige å forstå rent teoretisk. Ekskludere betyr å utelukke, holde utenfor.
Segregere betyr å skille ut, mens integrere er motsatsen; å innlemme i en helhet. Inkludere kan
kanskje best forstås som å innbefatte, skape rom for. Vanskene med disse ordene oppstår
straks de tas i bruk for å betegne eller foreskrive en praksis. Stadig vanskeligere blir det når
ordene også blir belagt med verdier og vurderinger av hva som er rett eller galt, godt eller
mindre godt for de menneskene som praksisen gjelder. Derfor kan disse begrepene ikke
9