Energianalyse av et forbrenningsanlegg

har større overflate i forhold til produsert effekt enn et stort anlegg. Dette varmetap blir ofte
registrert som oppvarming av det lokalet hvor anlegget er plassert og eventuelt som
forvarming av forbrenningsluften. I beregning av kjelvirkningsgrad blir allikevel denne
varmeavgivelsen behandlet som et tap i kjelvirkningsgrad. Det finnes flere forskjellige diagrammer
i litteraturen for dette tapet, avhengig av anleggstype og driftsforhold. H. Netz [H.
Netz: Dampfkessel B. G. Teubner, Stuttgart 1967] oppgir at dette tapet kan variere mellom 1
og 10 % avhengig av anleggstype, anleggsstørrelse og driftsforhold. Figur 9 viser varmetap
til omgivelsene og er basert på DIN 1942.
3.3 Anleggsvirkningsgrad
Figur 9: Varmetap til omgivelsene.
Med anleggsvirkningsgrad menes forholdet mellom totalt tilført energi og utnyttet produsert
energi. Totalt tilført energi er summen av tilført energi med brensel/luft og hjelpeenergi.
Hjelpeenergi eller tilleggsenergi består av tilført elektrisk energi for å drive pumper, vifter
etc, og er i størrelsesområdet 0,5-2,5 % av tilført energi med brensel. Varmetapet til
omgivelsene fra anleggets overflate vil vanligvis helt eller delvis benyttes til oppvarming av
forbrenningssentralens bygninger og er meget vanskelig å beregne. Dette medfører at det er
vanskelig å angi mengden av utnyttet produsert energi og dermed tallfeste en
anleggsvirkningsgrad.
12