En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front

Jan Myrdal 

En illojal . 

europeers bekjennelser

PAX FORLAG A/S er et uavhengig forlag som utgir PAX 

BØKENE, en moderne norsk billigbokserie som har til hovedformål 

å belyse vår tids samfunn. Serien inneholder aktuelle 

og klassiske bøker om historie og politikk, krig og fred, sosialisme 

og samfunnsspørsmål, psykologi og filosofi, og den vil også 

bringe moderne skjønnlitteratur. De aller fleste av bøkene i serien 

er ikke tidligere utgitt på norsk. 

PAX FORLAG er ikke et kommersielt foretagende. Aksjene 

eies av våre lesere, som også har støttet oss på andre måter i 

vår virksomhet. 

Lesere av denne bok vil sikkert ha interesse av disse bøkene 

vi tidligere har utgitt: 

Angell, Olav, red.: Moderne amerikanske fortellere 

PAX 187- Kr. 15,00 

Aubert, Vilhelm: Det skjulte samfunn 

MAXIPAX 2 - Kr. 22,00 

Baldwin, James: Rop det fra berget 

PAX 145 - Kr. 14,50 

Bjørneboe, Jens: Jonas 

PAX 53 - Kr. 11,00 

Bjørneboe, Jens: Norge, mitt Norge 

PAX 143 - Kr. 12,50 

Burroughs, William: Naken lunsj 

PAX 155 - Kr. 14,50 

Lidman, Sara: Rapport fra Hanoi 

PAX 62- Kr. 8,80 

Marcuse, Herbert: Det en-dimensjonale menneske 

PAX 165 - Kr. 14,50 

Palm, Goran: De to ansikter 

PAX 97- Kr. 12,50 

Weiss, Peter: Ransakingen 

PAX 101 - Kr. 14,00

Jan Myrdal 

En illojal 

europeers bekjennelser 

' 

PAX FORLAG A/S, OSLO

Omslag av Bjørn Roggenbihl 

©Jan Myrdal 

© første norske utgave PAX FORLAG A/S 1970 

Oversatt av Helge Hagerup 

Originalens tittel: Confessions of a disloyal European 

Trykt i Aktietrykkeriet i Trondhjem

Da jeg våknet, lå natten tett rundt meg. Jeg tente nattbordlampen 

og kunne se sekundviseren på klokken tikke tiden 

fremover. 05:28, en vintermorgen. Snøen slo mot vinduene, 

hamret halstarrig mot rutene. Og i dette korte øyeblikk før 

smertene satte inn, ble jeg klar over at jeg hadde våknet 

midt i en forsvarstale. Drømmens konturer, dens bilder, 

symboler og innhold, var allerede forsvunnet, men rettssaken 

hadde fortsatt denne natten også. Jeg snakket for min 

rett til å leve. Prøvde å bevise for meg selv at det jeg gjorde 

også ga meg retten til å" eksistere. 

Jeg lå helt stille i lyset. Ord formet seg langsomt i min 

tankestrøm. Sekundviseren beveget seg fremover, og snøen 

skrapte mot ruten. Så begynte smertene. Jeg hadde ventet 

dem. Jeg prøvde å snu meg mellom !aknene, snu meg bort 

fra smertene. Men visste at det var håpløst. Den brune 

glassflasken med piller sto på bordet like ved siden av 

klokken. Pillene er sølvfarget. De fjerner smerten. Men samtidig 

gjør de meg svak og tar fra meg min styrke. Hvis jeg 

tar så mange piller at smertene forsvinner helt, kan jeg nesten 

ikke gå ut på badet uten hjelp. Og tankene mine vandrer 

i tåke. Den engstelse som griper meg når jeg- er bedøvet 

og føler at jeg ikke kan tenke klart, er større enn min motvilje 

mot smerter. I de siste to månedene har jeg bare tatt 

tre piller. Enda resepten sier at jeg kan ta to piller tre ganger 

daglig. Hvis jeg gjorde det, ville jeg gå rundt i en åndelig 

tåke bestandig. Og pillene helbreder ikke, de bare lindrer 

smertene. Derfor er ikke spørsmålet om å ta piller eller ikke 

ta piller et medisinsk spørsmål. Heller ikke bare et spørsmål 

om min ·redsel når jeg føler at jeg mister kontrollen over mitt 

5

liv og mine tanker. Det er et moralsk spørsmål. Som et tenkende 

og arbeidende individ kan jeg se meg selv - forsvare 

min eksistens; når jeg er bedøvet av piller, ser jeg ikke noe 

forsvar for at jeg eksisterer. Plutselig setter smertene inn 

med ny styrke, og jeg oppdager at jeg tenker. - Hvis de 

bare helbredet, var det min rett å ta dem. Denne svakheten 

irriterer meg. Jeg vet at de ikke helbreder. Jeg går ut av sengen. 

Rådyrskinnet under de nakne føttene mine. 

Da jeg har vært på badet, vasket, barbert og kledd meg, 

går jeg ned på kjøkkenet. Jeg skjenker kaffe fra termosflasken 

og lager meg et smørbrød. Natten ligger fremdeles tett 

utenfor vinduene. Snøflak daler langsomt. Kjøkkenlampen 

opplyser snøen, og da jeg sitter ved bordet, kan jeg høre 

snøen gnisse mot den andre siden av den svarte vindusruten 

til venstre for meg. Når jeg snur meg mot lyden, kan 

jeg se meg selv, kaffekoppen, bordet, kjøkkenlampen, og 

gjennom alt dette en hvirvlende, hvit krans av snø i natten. 

Jeg har smerter hele tiden, og det er vanskelig å sitte 

stille. Jeg merker at jeg har lyst til å gå til biblioteket, legge 

meg ned på den blå sofaen og lese. Jeg går gjennom biblioteket 

inn på arbeidsværelset, tenner bordlampen med den 

grønne skjermen, setter et papir i skrivemaskinen og begynner 

å skrive. Mens jeg skriver, blir natten lysere, og en ny 

dag kommer. En dag som alle andre dager. 

Smertene er svært intense i dag. De kommer i bølger med 

korte mellomrom. De er nesten like ille som da jeg satt i 

Peking og skrev min rapport fra landsbyen Liu Ling. Nesten 

like ille, men ikke helt, for da kunne jeg bare sitte og skrive 

ti minutter om gangen før jeg ble tvunget til å legge meg 

ned for å få igjen pusten. Jeg snakker om dette nå, fordi 

det er helt klart af smertene spiller en rolle i min situasjon 

i dag. Jeg er også sikker på at de delvis er et produkt av 

den konflikt jeg gjennomlever, samtidig som de gjør konflikten 

lettere, fordi de hele tiden holder åpen en dør som 

jeg kan flykte gjennom. En flukt inn i fysiske smerter. 

Både legene og jeg er overbeviste om at smertene ikke er 

- iallfall ikke ennå og såvidt man kan bedømme dem - 

symptomer på en snarlig død. Apostelen snakker om en 

torn i kjødet. Det vil si, han gjør det i den moderne ( 1917) 

svenske utgaven av Bibelen. I den eldre, svenske utgaven 

6

snakker han om en pel i kjødet. Det er slik jeg føler det. 

Og de mange mulige tolkningene av uttrykket fascinerer 

meg. 

Men selv om jeg sier at smertene også har en psykologisk 

bakgrunn og at min intense følelse av en konflikt snører 

seg sammen til en gjennomtrengende smerte, blir ikke den 

fysiske smerten mindre virkelig. Man kan si det er nevrotisk 

at jeg lever i konflikt med meg selv og fører rettssaker 

mot meg selv i søvne. Men det er bare en lek med 

ord. For konflikten er virkelig. Av samme grunn som jeg 

ikke vil lindre smertene ved å bedøve hjernen, ønsker jeg 

ikke å unngå konflikten ved å gi opp min innsikt. 

Forsvarets innlegg som jeg begynte på i søvne og avbrøt 

da jeg våknet, skal bli omhyggelig prøvet og ført frem i lyset, 

fordi jeg er redd for at jeg kan komme til å frikjenne 

meg selv med en falsk dom hvor drømmens selvbeskyttelsesmekanisme 

gir meg anledning til å unngå å klargjøre 

min stilling. 

Men før rettssaken kan begynne og dokumentene fremlegges, 

vil jeg skrive ned hvilken rolle denne smerten spiller. 

Den avtar nå, og jeg håper den vil fortsette med det og så 

forsvinne. Den gjør meg ikke mer produktiv. Og selv om 

jeg kan arbeide på tross av smertene, foretrekker jeg at mine 

arbeidsperioder ikke blir forstyrret av stikkende, gjennomborende 

kramper. De hindrer' meg i å gå på bar (noe som 

utvilsomt er bra for min økonomi) og fjerner meg på den 

måten fra mange gode venner. De stanser meg også i å 

snakke offentlig. Bare med stor motvilje mottar jeg en invitasjon 

til å holde et foredrag, lede en diskusjon, delta i radio 

eller fjernsyn, møte venner og bekjente. Og da smertene 

gir meg en jaget følelse (hvilket er en illusjon - som før 

nevnt) av at jeg kan ha svært kort tid igjen, blir jeg utålmodig, 

til og med uforskammet, mot fremmede . Jeg oppdager 

at disse menneskene forstyrrer meg i arbeidet. Jeg ser 

på klokken og hører sekundene tikkes bort til ingenting 

mens jeg bare sitter der. Alt dette kan være skadelig. Det 

kan også forskyve perspektivet for meg. Hvis jeg vender 

blikket innover og stenger meg inn i fortiden, begrenser jeg 

mine muligheter til å bedømme hendelsene. 

Samtidig hjelper smerten meg til å stenge for alt som er 

uvesentlig. På den måten er den en hjelp. Jeg kan bruke all 

7

Da ·jeg endelig bestemte meg for å bruke ordet, var det i 

den bevisste hensikt å plassere meg i en bestemt, intellektuell 

tradisjon. Uttrykket gir mange assosiasjoner. Og i 

ordet «bekjennelser» legger jeg også betydningen «erkjennelse 

av.» Slik jeg bruker ordet bekjennelse, blir det derfor 

en erkjennelse av opplevelser og handlinger; en redegjørelse 

for dem; en bekjennelse til den europeiske, intellektuelle tradisjon. 

Hvis jeg hadde ønsket å bekjenne, gjøre bot, tilstå og 

overgi meg, ville jeg ha formulert setningen annerledes: 

«En intellektuell europeer bekjenner.» Men i min unnskyldende 

bekjennelse av en intellektuell tradisjon, en intellektuell 

livsform, ligger det ingen oppgivelse. Hvilken tradisjon 

og hvilken livsform, burde etter hvert bli klart for leserne. 

Derfor «bekjenner» jeg bare det som jeg synes er nødvendig 

for redegjørelsen. Ethvert forsøk på en mer almen 

bekjennelse (et skriftstykke hvor bekjennelsen av ditt eller 

datt er hovedsaken) blir en så gjennomført falsk sammensetning 

av lyder at den er verdiløs. For å bli ærlig må jeg 

sette en grense for min ærlighet. Hvis jeg gjør grensen for 

vid, vil den inneholde områder hvor jeg uunngåelig begynner 

å lyve. Da vil løgnene tilsøle hele emnet. Derfor sensurerer 

jeg. Men jeg gjør det bevisst. Jeg velger å skrive det 

jeg synes er viktig. 

Jeg forteller ikke hele sannheten i noe tilfelle. Bare når 

det gjelder ubetydelige detaljer, lar jeg være å retusjere. 

Dette gjør jeg i sannhetens interesse. \ 

Mye dårlig skrivning kunne vært unngått hvis forfatterne 

var klar over at stor oppriktighet er dypt løgnaktig, at 

den gjør løgnen til sannhetens funksjon. Den er naken, men 

ikke avkledd. (Den nakne sannhet.) 

Selvfølgelig må kniven føres med kunnskap og innsikt hvis 

ikke hele operasjonen skal bli en blodig lapskaus. Har du 

sett en slakter skjære opp en gris? Kniven som kjærtegner 

kjøttet. Jeg vil arbeide som den slakteren. Ikke som husmoren 

med sin kniv. 

Nic. 

Jeg traff henne i Goteborg da krigen var slutt i Europa. 

Hun hadde kortklipt hår; hun hadde vært i en konsentrasjonsleir. 

Håret bar preg av å være farget mange ganger; 

9

lighetspoesien, de mest overbevisende erotiske skildringene, 

bare kan bli skrevet når dikteren ikke er forelsket. Den man 

er glad i har ofte vanskelig for å forstå at forutsetningen 

for å bli nydelig og forelsket skildret, er at kjærligheten ikke 

eksisterer lenger. I vår vestlige kultur er mange kvinner, 

særlig intellektuelle, opplært til å foretrekke denne formen 

for kjærlighet. Kjærlighetspoesi istedetfor kjærligheten selv. 

Det er også nyttig for vår sosiale stabilitet at vår kropp blir 

omdannet til ord som lever utenfor oss. Nåvel, dette var en 

parentes.) 

Disse tropiske og alkoholiske drømmene er fargerike. 

Fargene minner om de gamle ko(;iachromefargene. Dypt 

blått, «lysende» svart, kraftig rødt. Gult og grønt blir sjelden 

tydelige. Bildene er stramt oppbygget, perspektivet er 

dristig med sterke forkortninger og forskyvninger (som er 

holdt under kontroll). Etter å ha lest Erfindung des Verderbens 

- jeg leste boken da jeg aldri fikk se filmen - 

fant jeg igjen mye av billedteknikken i mine drømmer. Men 

bildene forandret seg fra natt til natt, ble fargerikere, blandet 

sammen med min vanlige drømmekonstruksjon. Regien 

er streng. Jeg drømmer ofte den samme scenen fem eller ti 

ganger før den er blitt perfekt. I nye opptak flytter jeg på 

en person her, forandrer en farge der, tar et nytt opptak, 

korrigerer, tar enda et opptak. Jeg er sjelden en hovedperson· 

selv. (Unntagen i scener som har et sterkt følelsesinnhold 

- angst for å bli bedradd seksuelt for eksempel) . Jeg 

er altfor opptatt av regien. Men det hender at jeg går inn 

i hovedpersonene og opplever deres følelser, noe som ikke 

er særlig behagelig. 

Men enkelte scener er riktig fornøyelige. I natt arbeidet 

jeg med en storartet, satirisk militærparade i Paris. Åpningen 

var formell og stiv: trommene, paraderende fallskjermtropper 

og generalen som hilser dem. Så oppløste det hele 

seg til den villeste parodi (delvis gjennom en forandring i 

tempoet). Men da jeg våkner og gjennomgår nattens arbeid, 

står ett faktum skremmende klart for meg. Hele denne 

drømmesekvensen, hvor fargene var så nydelig utarbeidet, 

hvor regien var så omhyggelig, hvor den kunstneriske inspirasjon 

var så ekte og bygget på mine sterkeste (og mest 

skjulte) personlige følelser - den var ikke noe annet enn en 

sentimental misseroman. Elendig som litteratur, like elendig 

11

som Bufiuel. På denne erkjennelse bygger jeg min teori om 

litteratur og litterært arbeid. 

Jeg kjente en gang en mann, en lektor, som i ti år var gift 

med en kvinne som regelmessig bedro ham to eller tre ganger 

om uken. Da disse ti årene var gått, forlangte han plutselig 

skilsmisse på grunn av utroskap. Jeg spurte hvorfor. 

Han svarte: 

- En kveld fortalte min kone at hun skulle gå på et møte. 

Jeg gikk tidlig til sengs og sovnet. Jeg våknet av at en mann 

sto bøyd over sengen min og spydde i ansiktet mitt. «Åh, 

unnskyld,» sa han, «jeg visste ikke at De eksisterte.» Da jeg 

så på klokken, var den fire om morgenen. 

- Når vi snakker om l '53 og alt det der, sa en polsk 

intellektuell, kan jeg fortelle deg noe som hendte året etter. 

Min kone var kommet til Warszawa etter en lengre ferie i 

Tatra-fjellene over Zakopane. Min organisasjon hadde en 

hytte der. Hun var gravid. Hadde funnet en annen mann. 

Jeg var fortvilet. Jeg ble enda mer fortvilet da jeg oppdaget 

at hun hadde vært sammen med denne andre mannen en 

god stund og hadde planlagt å ordne det slik at jeg skulle 

være den offisielle faren, mens hun ville beholde den andre 

mannen. Om morgenen gikk jeg til avisen som vanlig, men 

etter en times tid brøt jeg sammen og begynte å gråte. Jeg 

lå gråtende over skrivemaskinen da redaksjonssekretæren 

kom inn på kontoret mitt. Han så på meg. Så sa han, «Men 

du er marxist, ikke sant? Prøv å se det hele dialektisk!» 

- Men, fortsatte min polske venn, som du vet, var jeg 

utenlands under krigen. Jeg levde i et nøytralt land og kom 

ikke tilbake til Polen før i 1948. Men redaksjonssekretæren, 

han hadde vært i Polen hele tiden. Han deltok i motstandsbevegelsen. 

Han ble fengslet, men klarte å flykte. Under 

siste del av krigen ble han sendt til Auschwitz, og bare ren 

slump reddet ham fra gasskamrene og ovnene; hele hans 

familie og alle hans slektninger var gasset ihjel. Etter krigen 

deltok han i den bitre og tragiske politiske kampen. Han var 

en polsk intellektuell, jøde og marxist som hadde overlevd 

alt. Da jeg gråt fordi min unge og temmelig frynsete kone 

hadde ligget med en annen mann, så han på meg med sine 

store, brune øyne og sa: 

12

- Men du er jo marxist. Prøv å se det hele dialektisk. 

Da jeg var barn og bodde i Stockholm sentrum, lekte jeg 

en gang i porten til et annet hus. Vaktmesteren så meg. Da 

jeg hørte ham komme ned trappen, løp jeg. Han fikk tak 

i meg på gaten og begynte å slå meg. Han slo meg i ansiktet. 

- Jeg skal lære deg, sa han. Din slyngel. 

Så ga han meg et spark og gikk. 

Like ved slo en mann airedaleterrieren sin. En kvinne 

skrek til ham: 

- Jeg skal melde Dem til politiet. 

Jeg tenkte en hel del over dette i dagene som fulgte. 

En sigøynerfamilie hadde prøvd å slå seg ned i den lille 

byen Mariefred hvor jeg boddt:.; _, De pene innbyggerne som 

var redde for at tomteprisene ·skulle falle, hadde prøvd å få 

dem vekk. Stockholmsavisene begynte å skrive om saken. 

Byens borgere ble redde for skandale. Det ble holdt et møte 

i bystyret for å avgjøre hva man skulle foreta seg. Motvillig 

ble det avgjort at de skulle få et hus. På vei ut fra møtet, 

snudde en middelaldrende mann seg mot meg og sa: 

- Sigøynere! Man burde kvitte seg med sånne folk. 

- Fint, sa jeg. De kan gasse dem, så skal jeg fyre opp 

i ovnene. 

Da mannen var sosialdemokrat, sa folk fra arbeiderbevegelsen 

etterpå at jeg var en fiende av arbeiderbevegelsen. 

Under krigen gikk jeg på Bromma høyere skole. En middelklasse-forstad. 

Der hadde jeg en tid kontakt med en 

gjeng gutter fra gode familier som bodde ved sjøen. Vi begikk 

innbrudd, ramponerte sykler, og en av oss forfalsket 

en postsparebankbok. Denne kriminelle aktiviteten varte 

bare i ett år. Ingen ble tatt. Ingen medlemmer av gjengen 

ble mistenkt. Nå er de solide samfunnsstøtter nesten alle 

sammen. En er overingeniør, en er lege, to er lærere, en er 

fremdeles ved universitetet hvor han driver forskning (er 

nettopp reist til USA som atomforsker), to er forretningsmenn 

og en er jurist. 

Under den pågående kampanjen mot ungdomskriminaliteten 

har juristen skrevet en artikkel i en konservativ avis. 

Han krever strenge forholdsregler. Han snakker om den 

13

preventive betydningen av å straffe enkelte som eksempler. 

Han foreslår et hardt og kraftig sjokk. 

Han kan umulig helt ha trengt unna minnet om sine egne 

ungdomsforbrytelser. Heller ikke lyver han. Det han skriver, 

er sikkert hans ærlige mening. En god borger som skriver 

for sine medborgere om et borgerproblem. 

Hvis han noen gang ser seg selv i forhold til sine meninger, 

må han betrakte seg selv som en unntagelse. Men det 

er mest sannsynlig at han aldri finner noen forbindelse mellom 

sine personlige erfaringer og generelle teorier. Derfor 

er han hverken vitenskapsmann eller kunstner. Bare jurist. 

Hans ærlige ansikt stirrer mot meg fra avisen. Hvis han iallfall 

hadde vært uærlig; da kunne han av og til bli slått av 

tanken . . . . «There but for the grace of God go L» 

Han er ikke engang aggressiv. Han skriver rolig, saklig, 

logisk. Han dømmer ikke andre for sine egne synders 

skyld. Og fordi han hverken er begavet eller uærlig, vil han 

sikkert nå langt og gjøre stor skade. 

Høsten 1947 var jeg forelsket i B. Hun var pen, intelligent, 

og vi var enige om at vi hadde mye til felles. Vi holdt 

sammen en god stund, men hun gikk ikke med på at jeg lå 

med henne. I desember det året dro jeg til Beograd. Da jeg 

kom tilbake til Sverige, giftet jeg meg med en annen pike. 

I februar kom jeg til Stockholm fra Herrljunga med tog. 

Traff B. Da vi hadde møtt hverandre igjen, ble vi begge 

klar over at vi i virkeligheten var svært forelsket i hverandre. 

Jeg ble med henne opp på rommet hennes, og nå ville 

hun «gi seg hen til meg», som hun uttrykte det. 

Plutselig husket jeg at det var flere dager siden jeg hadde 

vasket bena. Dette hadde sine grunner. Jeg hadde hiket 

gjennom Sverige, tilbrakt natten i arresten i Herrljunga, og 

blitt satt på toget til Stockholm. Det var midt på vinteren, 

og det var kaldt. 

Men da jeg var redd for at det skulle lukte svette av bena 

mine - noe som ikke stemte overens med det bilde jeg ønsket 

B skulle ha av meg - prøvde jeg å finne en måte å slippe 

unna på. Dessverre slo ikke den tanken meg at bena mine 

(kanskje) luktet før B hadde begynt å Jcle av seg. Jeg kunne 

ikke finne på noe mer overbevisende å si enn at jeg visstnok 

elsket den piken jeg var gift med. B var meget forståel- 

14

sesfull, og vi satt lenge og snakket om sjelen, jeget og kjær· 

ligheten. 

Og alt dette fordi jeg hadde glemt å vaske bena. Eller 

var det derfor? 

På venstre kne har jeg et arr som er et minne fra et sykkeluhell 

i min barndom. Arret er temmelig stort, tyve centimeter 

langt og en og en halv centimeter bredt. Huden over 

arret er tynn, rynket og rødlig. Den mangler pigmenter. Når 

jeg er solbrent og bruker shorts, blir arret svært iøynefallende. 

' 

Sommeren 1953 deltok jeg- blant annet - i et frivillig 

arbeid for å bygge «23 august» stadion i Bukarest. Det 

var en varm og solfylt sommer. Jeg arbeidet hardt. Jeg ble 

nevnt i veggavisen som en usedvanlig dyktig arbeider. 

Dette ga meg ytterligere blod på tann. Jeg ble mager og solbrent. 

Jeg var kledd i hva man den gang kalte Monty-dress. 

Khakishorts, khakiskjorte med skulderklaffer, brystlommer 

og korte ermer. Jeg kan se av fotografier at jeg må ha gjort 

et ubestemmelig militært inntrykk. 

· En italiensk pike som het Maritza var ung og vakker på 

en mørk og yppig måte. Vi arbeidet ved siden av hverandre. 

Jeg ble forelsket i henne. En kveld vi arbeidet under trærne 

langs avenyen som fører til Triumfbuen, og det bare var oss 

to ( Bukarest er en by hvor folk som regel går tidlig til 

sengs), fortalte Maritza at hun var forelsket i meg. 

- Du er så pen, sa hun, så høy og så eksotisk blond. 

Jeg var meget forblØffet. Men før jeg fikk sagt noe, bøyde 

hun seg ned, rørte ved arret mitt med fingertuppene og sa: 

- Fikk du det da du kjempet som partisan i ditt eget 

land? 

- Ikke akkurat det, sa jeg. Jeg kunne vanskelig si at jeg 

hadde fått det da jeg trillet av en sykkel i en forstad til 

Stockholm. Så kysset hun meg, og jeg sa aldri noe mer om 

arret. 

Stockholm, februar 1961, tidlig morgen, regn mot vindusrutene, 

og jeg våkner. Morgenavisene er ikke kommet ennå. 

Gun ligger i feltsengen ved siden av meg. Hun sover på 

venstre side, med opptrukne knær, mens hun knuger J?Uten 

15

i armene. Jeg liker å se på henne. Regnet blir kraftigere. 

Det er aldri vanskelig å bli forelsket, se på en sovende 

kvinne og føle begjær eller ømhet. Men det er vanskelig å 

leve sammen med noen. 

Regnet fortsetter. Morgenlyder fra jernbanen. Godsvogner 

blir penset. Gun Khanum. Ørkner og fjell og reiser 

sammen gjennom mange år og mange land. Og jeg vet at 

de fleste kvinner sier at de drømmer om reiser og ørkner. 

Få mener hva de sier. Og jeg ser på henne, og hun snur 

seg og strekker ut bena, og jeg sier til meg selv at det er 

ikke bare det at det er min kvinne som ligger og sover her, 

en som jeg elsker og ser på med begjær eller ømhet. Hun er 

også en kvinne jeg kan snakke med og reise sammen med. 

Hun har en seig utholdenhet og en ukuelig forstand. 

I vår kultur er det aldri vanskelig å bli forelsket. Vi oppdrar 

våre kvinner til å bli tiltrekkende. De får høye hæler så 

de kan gå som om de bar en skjult skatt under skjørtet. De 

fleste tror at de gjør det. Men det er det hele. Det er ikke 

etter samleiet jeg blir nedtrykt. Det er når jeg våkner og 

de ligger ved siden av meg og begynner å snakke. I slike 

øyeblikk begynner jeg å tro på sølibatet. 

Det regner fremdeles. Jeg skal gå til min forlegger og 

diskutere en ny reise. Gun er våken. Hun har kokt kaffe. 

- Jeg er faktisk svært glad over å ha funnet deg, sier 

jeg. Du er sjelden. Og dessuten liker jeg deg riktig godt. 

- Nå må du skaffe mange penger så vi kan reise langt, 

sier Gun. 

Arret, det på mitt venstre kne, er i virkeligheten et resultat 

av min ungdoms fortvilelse. Våren 1943 da jeg gikk på 

Bromma høyere skole. Dagene var gule og seige som gammelt 

lim. Sur lukt av fuktige klær. Ingen tid til å lese og ingen 

tid til å studere. Skolen stjal all min tid. De lange skoledagene 

var ørkner av håpløshet. Jeg var femten år, og de 

prøvde å gjøre meg til en lykkelig lekseleser ved å si at jeg 

- hvis jeg fortsatte å følge skjemaet og svare oppskriftsmessig 

i femten eller tyve år til - jeg med min begavelse 

kunne ta en doktorgrad og flytte fra pulten til et kateter. 

Uvitende og uerfaren som jeg var, så jeg ingen mulighet 

til å bryte denne onde sirkelen. Jeg kan fremdeles våkne 

16

om natten med en kvalmende fornemmelse. Da har jeg 

drømt at jeg igjen går på Bromma høyere skole og har denne 

knugende truselen hengende over meg. 

I en slik sinnsstemning kjørte jeg sykkelen ned den bratte 

bakken under skolen. Midt i svingen laget jeg et speilvendt 

bilde av meg selv. Jeg løftet hendene fra styret. Jeg ropte: 

- Møbius! 

Den dagen var jeg blitt kastet ut av klasserommet fordi 

jeg hadde forstyrret undervisningen. Vi lærte geometri. 

Vår matematikklærer var gammel. Han er død nå. Vi pleide 

å kalle ham Donald Duck. Han hadde så store føtter. 

Han var ugift og luktet vondt; han -vasket seg aldri. Jeg 

hadde prøvd å fortelle ham at hele Euclids geometri var 

gal; hadde snakket om usymmetri og Møbius. Hele klassen 

lo, og jeg ble kastet ut. Donald Duck var blodrød i ansiktet, 

og spyttet hans sprutet over ansiktet mitt da han sa: 

- Jeg skal melde deg, jeg skal melde deg. 

Det hendte alltid når jeg ble interessert i undervisningen. 

Det var bare når jeg sov på pulten jeg ble betraktet 

som en brukbar student. Og klassen lo alltid. 

Sykkelen satte opp farten. Jeg grep det venstre håndtaket 

med høyre hånd og det høyre håndtaket med venstre hånd. 

Det er. vanskelig å kjøre sykkel på flat mark med speilvendte 

reflekser. Med stor fart i en sving er det umulig. Da jeg 

kom til bevissthet igjen, lå jeg med hodet mot fortauskanten 

og kastet opp. Venstre ben lå under sykkelrammen. 

Fronthjulet var vridd til et åttetall. 

Jeg ble bragt hjem. Besvimte. Ble bragt til sykehuset. Fikk 

bandasje. Benet hovnet opp. Smertene økte. Jeg ble bragt 

tilbake til sykehuset, hvor de foretok en mindre operasjon 

og la benet i gips. 

Nå leste jeg, gjorde ikke noe annet enn å lese, leste alt 

jeg hadde lyst til å lese. Gjennom vinouet så jeg de andre 

gå til skolen om morgenen og komme hjem igjen om ettermiddagen. 

Men jeg var fri og kunne lese det jeg hadde lyst 

til å lese. Det var min første lyse periode i . alle de mørke 

skoledagene. Første gang jeg fikk anledning til å studere. 

Men - gipsen ble fjernet. Jeg ble erklært frisk og måtte 

begynne på skolen igjen. Men nå oppdaget jeg at jeg kunne 

komme regelmessig bort fra skolen ved å gå til sykehuset 

i byen for å få kneet mitt tømt for vann. Jeg hadde fått en 

2 - En illojal europeers - - 17

lovlig grunn for å være fraværende. Annenhver dag gikk 

jeg til skolen, og de andre dagene dro jeg til sykehuset. 

Men i virkeligheten dro jeg bare til sykehuset en gang om 

uken. De to andre fridagene tilbragte jeg i biblloteket i byen. 

Kneet plaget meg ikke mye. Det var litt hovent på grunn 

av vannet, men dette hadde en tendens til å forsvinne, 

og jeg måtte bruke hele morgener til gymnastiske øvelser 

for å få kneet såpass fylt med vann at sykehuset gikk med 

på å behandle det. Nå og da kom det en knasende lyd fra 

kneet hvis jeg strakte ut benet, og den løse bruskskiven 

låste det fast. 

Våren 1944 falt det seg slik at jeg var på sykehuset. 

Jeg kom bare en gang om måneden. Kneet var tømt for 

vann. Men jeg klaget fremdeles over den knasende lyden 

og den løse bruskskiven. Legen gransket kortet mitt. På 

tross av alt hadde jeg vært ganske ofte på sykehuset, og 

kortet var fylt av notater. Han så bekymret ut. Så hentet 

han professoren. Professoren sa: 

- Vi kan ikke pusle med dette her lenger. Vi må operere. 

Jeg ble operert. Resultatet var et langt og nokså smertefullt 

sykehusopphold og et arr. Kneet knaser fremdeles. 

Bruskskiven låser det av og til fast. 

Da jeg kom ut av sykehuset våren 1944, behøvde jeg ikke 

lenger å bruke sykdom som påskudd. Jeg visste hva jeg ville 

og hvordan jeg skulle komme meg vekk fra Bromma høyere 

skole. 

Da vi og hele verden med oss var femten år, var en av 

oss kjent for sine mange kjærlighetshistorier. Våre egne 

problemer med å få kontakt med det annet kjønn, gjorde 

at vi så opp til ham med en viss respekt og beundret den 

lette måten han fikk-tak i piker på. 

En dag vi snakket om piker og kjærlighet,' sa han:· 

- Jeg, jeg tar mitt kjønn i mine egne hender og former 

det som jeg vil. 

Da vi så på ham, rødmet han. Etter det var vi ikke så 

interessert i hans kjærlighetsliv lenger. 

Da jeg gikk på skolen, var jeg alltid sulten på bøker. Autoritetene 

serverte oss ferdigtyggede meninger som jeg mistenkte 

sterkt for å være falske. I den tiden lovet jeg meg 

18

selv at jeg skulle organisere mitt voksne liv slik at jeg fikk 

anledning til å lese mye, lese det jeg hadde lyst til selv. 

Jeg så familielivet i forstedene, det kjærlighetsløse kjærlighetslivet. 

Samtidig var jeg tvunget til å gjennomleve ungdommens 

ydmykende avholdenhet. Lovet meg selv: i mitt 

liv skal ikke deres form for kjærlighet bli min form for 

kjærlighet. Jeg skal aldri leve som en død asket, og ingen 

skal lure meg til å godta et kjedsommelig vaneekteskap. 

Merket meg hvordan mennesker forrådte sine overbevisninger, 

hvordan de spyttet seg selv i ansiktet og tilpasset 

seg. Lovet meg selv at jeg aldri skulle tilpasse meg, selv om 

jeg ble tilbudt garasje med to biler, modelljernbane og 

klapp på skulderen. 

Jeg kan komme med andre eksempler. Rekkefølgen er 

likegyldig, og det samme er den ungdommelige patos. Hovedsaken 

er at jeg har fått det livet som jeg ønsket meg. 

Men hvis jeg har oppnådd det liv og den livsform som jeg, 

som ung mann, mente var det riktige på tross av alt jeg fikk 

høre og som jeg syntes var menneskelig nedverdigende; hva 

ville ha hendt hvis jeg var gått på en skole hvor jeg hadde 

fått intellektuell frihet? Eller hvis jeg hadde sett ett eneste 

varmt kameratekteskap, og aldri opplevd hvordan menneskene 

forråder seg selv? 

Det er en foruroligende tanke. 

Konsekvensene ville være umenneskelige. 

Men jeg beroliger meg selv med kt mine meninger og min 

innstilling er så rasjonelle og vitale at de alltid ville komme 

til å dominere, selv om de var sosialt akseptert. 

Jeg kjenner en pike som er født og oppvokst i en av Balkan-statene. 

Nå er hun gift med en svenske. En dag sier 

hun: 

- Dette Sverige hvor man bare elsker hunder og katter 

og ikke liker mennesker. 

Like etterpå kommer hennes seks år gamle datter inn; datteren 

sier: 

- ' Mor! Ikke syng! Noen kan høre deg! Jeg skammer 

meg sånn! 

Fire år senere sitter jeg med · min sønn på en restaurant. 

Han sier: 

- Ikke snakk så høyt, far. Noen kan høre deg. 

19

Jeg husker piken fra Balkan, ser på min sønn og forstår 

at han holder på å utvikle seg til en god svenske. 

Angående lidenskap. Min venn N sa: 

- Jeg var gift med en pike i fem år. I disse fem årene 

reiste vi fra land til land. Vi oppholdt oss sjelden mer enn 

noen få måneder på samme sted. Vi var utro mot hverandre. 

Vi slo opp med hverandre. To ganger prøvde jeg å skjære 

strupen over på henne med kjøkkenkniven. En gang prøvde 

jeg å skyte meg. Jeg fortalte hennes elskere at jeg ville 

skyte ved første anledning og kjøpte et gevær. Hele mitt 

normale liv ble smadret. Mistet enhver mulighet for å arbeide. 

Da jeg traff henne igjen etter noen år, sa hun: «Jeg 

tror ikke at du virkelig elsket meg. Å elske, skjønner du, det 

er å brenne, å fortæres. Det er ikke et sånt koselig, alminnelig 

og grått ekteskap som vårt. Alle følelsene dine må 

synge når du elsker.» 

Den intellektuelle og hans rolle: India nyttårsdag 1959. 

Møte i Penklubben i Orissa. En fattig og sultende provins 

i et fattig og sultende land. De var der alle sammen. Presidenten, 

statsministeren. (Nehru levde fremdeles; han sov 

under de fleste talene.) Et demokratisk møte hvor alle betalte 

like mye, fem rupier om dagen. For fem rupier fikk eliten 

en suite i hotellet. De betydningsfulle spiste sammen med 

statsministeren. Og han satt ved et veidekket bord. Forfatterpakket 

betalte også fem rupier. De fikk elendig innkvartering 

og elendig mat, elendig selv etter indisk standard. 

Jeg kom fra Vest-Europa og tilhørte selvfølgelig eliten. 

Siste dag talte en fet brahminer fra Bombay. Han skrev 

poesi, ble det sagt. 

- I denne velferdsstaten vår er folk bare opptatt av materielle 

goder. Man snakker bare om mat og penger og høy 

levestandard. Det er vår plikt, de intellektuelles plikt, å få 

folk til å løfte blikket fra de materielle til de åndelige verdier 

i livet. 

Jeg hadde langt hår i 1947. Hjemme hos B, som jeg var 

forelsket i på den tiden, foreslo S og D en kveld i oktober 

at jeg skulle klippe håret mitt kort. B protesterte, men vi 

klippet håret mitt den kvelden. B samlet håret i en papir- 

20

pose. Senere brukte hun det til å stoppe en pute med. Vi 

var forelsket. Høsten 1956 traff jeg henne. Vi bodde tilfeldigvis 

ved siden av hverandre. Jeg spurte henne hvor det 

var blitt av puten. 

- Åh, sa hun, håret ditt ble møllspist i 1945, så jeg måtte 

kaste puten. 

Breech Candy er en klubb i Bombay.'""Det beste badestedet 

og det eneste gode svømmebassenget nær byens sentrum. I 

1959 .ser jeg at en plakat fremdeles henger der: 

BARE FOR EUROPEERE OG 

PERSONER A V EUROPEISK 

OPPRINNELSE. 

HUNDER OG INDERE 

IKKE ADGANG. 

Dette irriterer meg. Jeg nekter å gå dit. Om kvelden møter 

jeg en svenske. Jeg snakker med ham om dette. Jeg 

mener det er uforsvarlig at regjeringen fremdeles - tolv år . 

etter frigjørelsen - tillater noe sånt. Han ser på meg og 

svarer: 

- Men de har jaget oss bort fra alt vi har bygget opp 

her i India. De har tatt fra oss alt som var vårt. Men de har 

iallfall anstendighet nok til å la oss beholde dette, vårt siste 

reservat, for oss selv. 

Han var åtteogtyve år og hadde vært to måneder i India. 

Kom direkte fra Uppsala universitet. Senere fikk jeg høre 

at han kom til å bli en av de lysende, unge menn i vår utenrikstjeneste. 

Jeg var syk og sengeliggende nesten et halvt år i 1959- 

1960. Det var en periode med intellektuell uvirksomhet. Jeg 

var matt og trett. Jeg leste westerns, science fiction, kriminalromaner. 

Det spilte ingen rolle om jeg sovnet mens jeg 

leste. Det jeg hadde vanskeligst for å svelge - selv i min 

sløvhetstilstand - var de velskrevne, «klassiske», engelske 

kriminalromanene. De var så åpenbart lidenskapsløse. Og 

den underlige innstillingen at det er mer normalt å myrde 

sin kone enn å skille seg fra henne, kunne ikke engang forklares 

ut fra den engelske lovgivningen. Det hele virket un- 

21

derlig på meg. Vold og ondskap uten at det engang eksisterte 

sex og begjær. Jeg leste om kjærlighetsforhold utenfor 

ekteskapet som ga inntrykk av at det var alminnelig kjent 

både for leserne og forfatteren at mannen av og til har et 

underlig behov for uttømming, og til det trenger han et kar. 

Underlig. 

Spesielt underlig fordi kriminalromaner fra andre kulturkretser, 

for eksempel den romanske hvor det er enda vanskeligere 

å få skilsmisse enn i den angelsaksiske, makter 

å skildre både lidenskapen og lidenskapens tortur. Der er 

vold - selv i dårlige romaner - noe skjebnesvangert. 

Prøvde å finne en forklaring på dette. Gikk ut fra at denne 

formen for litteratur tilfredsstilte følelsesbehovene til en 

gruppe middelaldrende middelklasselesere, hvis seksualliv 

og aggressivitet var så fortrengt at de ikke engang våget å 

avvike fra normen når de søkte utløsning for disse behovene. 

Men R fortalte meg: 

- Du tar helt feil. Du har aldri bodd i England. Det har 

jeg. De engelske kvinnene er nøyaktig slik de blir skildret i 

de engelske kriminalromanene. Det er uhyggelig, men sant. 

R snakket om den høyere middelklassen. Da jeg ble 

bedre, fant jeg på markedet i Shankar en kasse full av pornografi 

fra slutten av det nittende århundre. Den hadde tilhørt 

en engelsk offiser og gentleman. De fleste bøkene var 

sadistiske, oberst Spanker og alle de der, men noen var 

interessante. De mest leste handlet om skjending av meget 

unge piker. 

Omtrent tre måneder etter dette kom han hjem til meg 

med en tre år gammel pike og spurte om jeg ville hygge 

meg med henne. Jeg svarte at hun sikkert kom til å dø 

hvis jeg gjorde det. Han bare lo og ba meg legge merke 

til hvordan han gjorde det. Jeg ble nysgjerrig og så på 

dem .... han hadde en meget lang og tykk penis; den 

var tykkere .enn den lille pikens armer og nesten like tykk 

som lårene hennes. Det var også svært pussig å se et så 

lite barn ligge nakent under en så stor mann. . . . Nå så 

jeg at hvis han skjøv inn hele lemmet, kom hans penis 

ut fra pikens bakside .... 

22

Blant de andre bøkene som hadde tilhørt denne mannen, 

var en rekke verker om Imperiet og grensepolitikken. Med 

et slikt drømmeliv, treåringer og erobring av Afghanistan, 

skal ingen undre seg over at hans offisielle romanlesning 

besto av den klassiske, engelske kriminalroman. Jeg lurer 

på hvordan konen hans så ut. Sønnen hans gikk iallfall sikkert 

på public school. 

Jeg har aldri forstått mennesker som snakker om sin lykkelige 

ungdom. Sødmen ved å være seksten år og alt det 

der. Alle tenåringer jeg har truffet, har vært preget av den 

samme sosiale avmakt. En krampaktig mangel på besluttsomhet. 

Et typisk eksempel. 

Jeg er sytten. Jeg er gått til stormagasinet NK for å kjøpe 

undertøy. Da jeg går forbi parfymeavdelingen, ser jeg en 

nydelig pike. Hun er så nydelig at jeg blir helt tørr i munnen. 

Oppglødd av lidenskap styrter jeg mot henne. Jeg 

dytter unna alle de middelaldrende kvinnene som står der. 

Jeg tråkker dem på tærne. Jeg ser ikke noe annet enn denne 

piken. Hun smiler. Alle de middelaldrende kvinnene begynner 

å snakke når jeg skyver dem vekk med begge hendene. 

De protesterer visst. Jeg ser piken inn i øynene. Fortvilet leter 

jeg etter ord, etter en mulighet for å få kontakt. Øynene 

hennes. Hun smiler. Plutselig hører jeg min egen stemme; 

den breker høyt: 

- Hvor får jeg kjøpt underbukser? 

Stillheten vokser som en vegg rundt meg. Smilet dør 

bort. Jeg rødmer, jeg stammer, jeg kjenner hvordan spyttet 

stiger opp i munnen på meg, jeg snur meg og flykter. Skammen. 

Og alle de middelaldrende kvinnene som snur seg, snur 

seg og ser etter meg. Stemmene deres stiger igjen. 

Rettssaken mot Eichmann ble gjengitt i pressen. En bra 

og høflig, byråkratisk morder. I ambassaden i New Delhi 

leser jeg i en svensk avis at den kjente forretningsmann X 

feirer sin sekstiende fødselsdag i Goteborg. 

Det står et bilde av ham på side 23 og noen vakre ord. 

«Kjent for sin sosiale virksomhet.» Jeg kjenner til ham. Bare 

ren slump reddet den mannen fra galgen. Jeg har nesten 

lyst til å skrive til ham. Men jeg gjør det ikke. Det ville 

23

ikke gjøre noe inntrykk på ham. Ingenting ville gjøre det. 

Eichmann med sine runde, byråkratiske øyne forstår ingenting. 

Ikke X heller. 

Jeg var i Goteborg sommeren 1945. Det var en stor brann 

i nærheten av Jarntorget. En brannmann fortalte en av mine 

journalistvenner at det fantes «underlige» ting i et kontor 

på loftet. Min venn fikk tak i en drosje. Han klarte å forsere 

politisperringen og gikk inn i den brennende bygningen. 

På loftet fant han arkivene til det svenske nazistpartiet. 

Journalisten, brannmannen og drosjesjåføren bar ut hele 

arkivet. Ingen tenkte på å overlevere materialet til politiet. 

Tvertimot. I 1945 stolte vi ikke på politiet. (Sverige hadde 

vært et tyskervennlig, nøytralt land. Gjennom IKPK i Berlin 

hadde det svenske politi direkte og regelmessig kontakt 

med Gestapo. Politimesteren i Stockholm, Eric Ros, skrev 

- som Sveriges representant i IKPK - 23. juli 1940 at 

Sverige godtok Reinhard Heydrich som president for IKPK. 

Da Heydrich ble drept, ble SS general Nebe president; etter 

Nebe kom SS general Kaltenbrunner. Kontakten mellom 

det svenske politi og Gestapo varte helt til krigen sluttet. 

Noen fikk avskjed fra politiet da skandalen var fersk. Den 

unge statsråden som - delvis - hadde vært ansvarlig, ble 

senere statsminister. Så ble alt glemt. Menneskene som det 

svenske politi hadde deportert fra Sverige til Gestapo var 

jo likevel døde.) 

I arkivet var det medlemslister, notater og dokumenter. 

Det var også en liste over «Jøder som skal tilintetgjøres i 

Goteborg.» X var mannen som skulle være ansvarlig for 

jobben. Han hadde gjort et grundig arbeid. Selv navnene 

på de minst kjente - mennesker som ikke selv visste at de 

var jøder, men trodde de var gode, reaksjonære, svenske 

småborgere - selv .. deres navn sto der sammen med navnene 

på de mest kjente. Jøder som skal tilintetgjøres i Gateborg. 

Jo, X drev sosial virksomhet. 

Da jeg var ti år, leste jeg Strindbergs Inferno. Jeg likte 

den. Boken virket lysende klar. Iakttagelsen at man følte 

det som man rev over tråder når man gikk mellom to mennesker 

som ,snakket sammen, stemte helt overens med mine 

egne erfaringer. Som de fleste barn hadde jeg - delvis 

24

meg. Han nikket. Han gikk sin vei og ble borte en halv time. 

Da kom han tilbake med kortet mitt, holdt det opp foran 

meg og sa: 

- De har vært i utlandet. Vi har strøket Dem fra listen. 

De må begripe at vi stockholmere har førsteretten. 

Jeg - som de fleste andre som ventet på leilighet - var 

i en fortvilet situasjon. Jeg måtte ha et sted å bo. Det rasjonelle 

argument jeg kunne ha benyttet meg av, ville; selvfølgelig 

ha vært rettighetene til «svensker i utlandet». Hadde 

jeg brukt det argumentet, ville det ha ført til en interessant 

diskusjon, og kanskje - det kommer an på hvor sterk organisasjon 

svensker i utlandet har - en offisiell korrespondanse 

og en imponerende bunke dokumenter. Ikke til noen 

leilighet selvfølgelig. 

Men funksjonæren var fra Skåne og skarret på R'en, noe 

svensker nord for Skåne ikke gjør. Etter å ha nølt et øye- · 

blikk, bestemte jeg meg for å benytte meg av den makt som 

ligger i fordommer og irrasjonelle argumenter. Hadde han 

vært jøde, ville jeg ha husket på gasskamrene og gått ut 

og tatt livet av meg; men han var en vanlig, blond skåning. 

Jeg reiste meg, gikk to skritt bakover så alle de andre desperate 

hussøkerne kunne se meg, hevet stemmen til full styrke 

og sa: 

- Jeg er født i Matteus midt i Stockholm. Jeg vokste 

opp på Kungsholmen, og nå kommer De og sier at «vi 

stockholmere» har førsteretten. Det sier De! En skåning! 

Folk samler seg rundt oss. De stirrer. En menneskemengde 

blir dannet. Og alle er desperate. Funksjonæren blir nervøs. 

Han forsvinner igjen. Jeg forblir stående. Jeg snakker 

med de andre hussøkende. Snakker høyt. Snakker til de 

andre funksjonærene som prøver å hysje meg ned. Jeg snakker 

om hvordan vi; som er født i Stockholm, blir forbigått 

av innflytterne, skåningene. De fleste av tilhørerne er ikke 

født i Stockholm selv, men de støtter meg med den nyfrelstes 

iver. 

Da funksjonæren kommer tilbake, ber han meg om unnskyldning. 

En liten misforståelse. Bare en feiltagelse. Selvfølgelig 

står jeg på listen. Jeg går derfra til en gammel leilighet 

på ett rom som er blitt min. 

I en periode med arbeidsløshet eller økonomiske kriser, behøver 

man ikke mer enn tusen organiserte menn til å piske 

26

opp stemningen for å skape en pogrom mot skåninger eller 

folk med rødt hår eller hva som helst. Alle de pene menneskene, 

de alminnelige, ville jage dem nedover gatene, 

klynge dem opp i lyktestolper eller sparke dem ihjel. 

Under en biltur gjennom tåken en sen kveld, styrter en 

hare frem foran bilen. 

- Drep den! sier E. 

S tråkker inn gasspedalen. Bilen hviner gjennom svingen, 

og haren hopper ut i tåken. Forsvinner. 

- Har ofte prøvd å drepe harer når jeg kjører, sier S. 

- De løper fort, sier K. 

- Første gang jeg skjøt en hare, ble jeg forbløffet over 

hvor stort hjerte den hadde, sier E. Lungene var også store. 

Jeg var vant til kaniner. 

- Kaninhjerter er som forfatterhjerter, sier S. Drep en 

forfatter og finn et lite hjerte. 

Vi ler alle sammen. 

Da jeg kom til Oslo like etter frigjøringen, var gatene fulle 

av mennesker som trodde verden skulle bli bedre. Vi gikk 

alle omkring og jublet for politikere og generaler. Etter et 

av de store folketogene tidlig på høsten 1945, tok værelseskameraten 

min en pike med seg til leiligheten til den familien 

vi bodde hos. De hadde gått hånd i hånd i toget. De kjente 

ikke hverandre. Såvidt jeg vet, traff de hverandre aldri igjen. 

Værelseskameraten min bød på hjemmeavlet tobakk. Reidar 

kom. Han hadde tatt med seg noen skipskjeks. En engelsk 

soldat kom. Han hadde med seg en flaske konjakk som 

han hadde befridd fra den tyske forlegningen hvor han var 

vakt. Han var cockney og rød. Vi spiste og drakk og røkte 

og skålte for fred og verdenssosialisme og folkets fremtid. 

Vi sang om mannen som hadde vann i arbeiderens øl. Vi 

sang en hel rekke sanger. Fremtiden var så nær. Like rundt 

hjørnet. Når bare politikerne og de offisielle lederne hadde 

bilagt sine små uoverensstemmelser. Etter en stund gikk piken 

hjem. Reidar gikk opp på rommet sitt. Cockneyen ble 

igjen for å tømme flasken, så gikk han også, og festen var 

slutt. 

To måneder senere hadde jeg ikke noe sted å bo. Menneskene 

jeg bodde hos hadde fått besøk av sine hjemløse 

27

Nå sto piken i døråpningen. Hun vinket på meg. Jeg gikk 

bort til henne. Begynte å snakke. Men hun hvisket: 

- De lurte på hvorfor du skulle bo her, skjønner du, så 

jeg måtte si at vi var forlovet. 

Så gikk hun. Jeg fikk et nytt glass konjakk. Men ikke uten 

en viss nøling. Familien fortsatte å spørre meg ut. Etter som 

kvelden gikk, ble atmosfæren i rommet kald og uvennlig. 

Et kjølig luftlag. 

Da alle endelig hadde lagt seg - jeg hadde fått en utsøkt 

seng - ble jeg liggende våken. Da jeg var sikker på 

at alle sov, gikk jeg inn på pikens rom. Hun, var svært pen. 

Jeg vekket henne. 

- Men Jan, sa hun, - du må ikke røre meg. Jeg elsker 

en annen. Da gikk jeg ut på gangen, samlet sammen alle 

klærne mine og tok min svarte unicakoffert med skrivemaskin, 

undertøy, manuskripter og skipskjeks og snek meg ut 

på trappeavsatsen. Der ldedde jeg på meg. Jeg lukket døren 

forsiktig etter meg da jeg kom ut i den kalde natten. Det var 

slik jeg ble forlovet første gang. Jeg var atten år og en 

måned. 

Det umulige i å vende tilbake; det umulige til og med i å 

gjøre seg forstått : Høsten 1946 var jeg svært forelsket i en 

pike. En kort stund levde vi sammen. Så forlot hun meg 

for en annen mann. Da omgangskretsene i et land som Sverige 

er svært begrenset, hendte det at jeg møtte henne av og 

til i årene som kom. Vi møttes på et hyggelig og nøytralt 

plan. Vennskapelig, kan man si. Men en gang, jeg tror det 

var i 1953 eller kanskje i 1954, møttes vi i en by i utlandet. 

Det var svært varmt. Tilfeldigvis bodde vi på samme hotell. 

Jeg satt på kanten av badekaret hennes mens hun badet. 

Hun var solbrent og tok seg godt ut. Plutselig sa hun: 

- Du brydde deg aldri virkelig om meg. Det var derfor 

jeg gikk fra deg. Jeg hadde aldri følelsen av at du brydde 

deg om meg som et menneskelig vesen. 

- Men jeg elsket deg, sa jeg. Jeg gjorde det virkelig. Og 

to ting kommer jeg aldri til å glemme. Det ene er din blonde 

hårdusk, så myk som silke, og det andre er en gang vi satt 

og så inn i-ilden, og du sa: «Se ikke rett inn i ilden, Jan, 

for da kan du ødelegge de vakre øynene dine.» 

Da jeg hadde sagt dette, ble hun uhyre opphisset. Hun 

29

meg forresten tilføye at både ofrene og bødlene er voksne 

for lenge siden nå. Bødlene er ferdige med gymnaset og 

universitetet og har fått gode stillinger i staten. Ofrene benytter 

seg av sin alminnelige stemmerett og er blitt bra og 

snille arbeidere i velferdsstaten.) Selv fikk jeg aldri noen 

saltskudd i lårene. Jeg behøvde bare å holde venstre hånd 

over fenghullet til den gamle kruttpistolen som lederen 

brukte. Hvorfor vet jeg ikke. Det var kanskje en god spøk. 

Jeg husker hvordan vi lo alle sammen når den hjelmkledde 

lederen trakk i avtrekkeren, og når jeg ser på min venstre 

pekefinger, er den fremdeles blå og arret etter kruttimpregneringen. 

. 

Men selv jeg vant til slutt ære og berømmelse på slagmarken 

til de provinsielle, høyere middelklasses sønner. I 

første rekke blant de angripende olovsundere, kom jeg for 

nær fienden. Jeg ble omringet. Kjeppen ble rykket fra meg. 

Det virket som min skjebne var beseglet. Men jeg fant en 

rive, og mens jeg utstøtte olovsundernes krigsrop, svingte 

jeg riven rundt meg i ansiktshøyde samtidig som jeg trakk 

meg langsomt tilbake. Da kom en av åkershoverne styrtende 

mot meg med en lang planke. Han slo meg i hodet. Slaget 

var bedøvende. Jeg slapp riven, og knærne mine føltes som 

gele. Men planken hadde knekket mot hodet mitt. Jeg klarte 

å holde meg på bena. Olovsunderne jublet og gikk til nytt 

angrep. Åkershoverne flyktet. Seieren var vår. Med blodet 

strømmende nedover skjorten vaklet jeg hjemover. Rundt 

meg sterk olovsunderne: 

- Steinhode Myrdal, steinhode Myrdal. 

Selv lederne var fornøyd med meg. 

Siden den gang har jeg ikke vært interessert nasjonalt 

forsvar. 

Ord er verktøy. Derfor har jeg respekt for dem. Og ser 

på dem med mistro; hvem bruker dem og hvorfor? Uten denne 

mistroen ville jeg vært solgt for lenge siden! 

Høsten 1956 var jeg nettopp kommet tilbake til Sverige. 

Jeg besøkte S, en gammel venn. Han delte leilighet i det 

sydlige Stockholm med en forretningsmann, U; en mann 

som hådde drevet med mye. Vi hørte på radioen. Vi diskuterte 

Ungarn og Suez. · 

31

Midt i samtalen sier S plutselig at det er synd at han har 

så få bokhyller. Han mistet dem etter sin siste skilsmisse. 

Nå ligger bøkene i stabler på gulvet. U ser på ham og sier: 

- Men du kan låne mine. Jeg har en del hyller jeg ikke 

trenger. De ligger i et rom på loftet i min gamle leilighet i 

Grevgatan. Hvis du vil hente dem, kan du ta dem. Men jeg 

har nøklene på landstedet mitt, så du må bryte opp døren. 

Det er lett. Og - forresten - la ikke vaktmesteren se deg; 

jeg skylder ham penger for vask av trappen. 

Jeg lytter til samtalen med et halvt øre, S's bokhylleproblem 

interesserer meg ikke det minste. Jeg begynner å 

snakke om Ungarn igjen. Etter en halv time går jeg. 

Neste dag kommer S til min leilighet i Skånegatan. Han 

ber meg hjelpe seg med å hente bokhyllene. En sekretær i 

arbeiderbevegelsens ungdomsorganisasjon kjører oss til 

Grevgatan i ungdomsbevegelsens bil. Vi tre bærer sammen 

bokhyllene ned trappen. Det tar tid. Bokhyllene blir satt opp 

i S's leilighet. Kort tid etter finner U en pike som er villig 

til å dele pengene hans med ham. Gifter seg med henne, flytter 

ut av leiligheten som han delte med S og tar bokhyllene 

med seg. Han lar S beholde en hylle. S og jeg blir ikke invitert 

til bryllupet. U mener det vil gjøre et dårlig inntrykk 

på hans nye familie. Han skal bli juniorsjef i en av familiebedriftene. 

S tar seg nær av det. Jeg gir blaffen. Jeg har aldri 

likt U, snakket bare med ham fordi S var en gammel venn. 

En måned senere møter jeg fotograf O på en utstilling. 

Han hilser ikke på meg. Han går en omvei forbi meg. Jeg 

blir irritert, jeg spør: 

- Hva i helvete er i veien med deg? Er du blitt blind? 

- En spøk er en spøk, svarer han. Men det er ingen spøk 

å bryte seg inn på loftet mitt og stjele bokhyllene mine. 

Det er tyveri og inpbrudd. Jeg meldte det ikke til politiet, 

men jeg vil ikke ha mer med deg å gjøre. 

Jeg forklarte sammenhengen. 

Men når U gjennom sin manipulasjon med ord klarte å 

få meg og den lovlydige S og den unge politikeren (som 

ville vært en nasjonal skam for Arbeiderpartiet hvis han var 

blitt tatt) til å begå innbrudd; hvor mye lettere er det ikke 

da for store interesser å manipulere med fordommer og 

vrangforestillinger, gale informasjoner, angst, idealer og religioner 

og få folk til å bedra seg selv? 

32

K snakket om sin barndom. 

- Min far hadde en gård i nærheten av Enkoping, nord 

for Malaren. Han var godt likt. Han pleide å holde selskap 

etter jul hvert år. Før jeg sovnet hørte jeg mennene snakke 

og synge. Om morgenen kom skolekameratene mine med 

trillebører. Det var så morsomt, skjønner du. Snøen glitret 

hvit på alle markene, skogen var grønn og bjerkene dekket 

av rim. Et langt tog av gutter i røde toppluer skjøv svarte 

trillebører gjennom landskapet. Alle fedrene var snorkende 

fulle, bena deres dinglet, og vi pleide å synge alle sammen. 

Min far var så populær. Vintrene er annerledes nå. 

Det bare regner. 

Fysisk aktivitet har alltid tiltalt meg. Jeg har arbeidet i 

trapes, studert yoga, klatret i fjellene, gått gjennom Sverige 

og store deler av Europa med hele min bagasje i en ryggsekk. 

Jeg er aldri blitt utsatt for noen større ulykker. Jeg 

ble født med en sterk fysikk. Jeg har alltid vært robust og 

seig uten å behøve å bry meg med fysisk trening. Men under 

enkelte perioder har jeg vært veltrenet. Årene og vandringene 

har riktignok skadet, knust, brukket og forslått forskjellige 

deler av kroppen min; fingre, ører og nese har jeg forfrosset 

(men ikke så alvorlig at jeg mistet noen av dem). 

Før jeg ble overkjørt av en politibil i fjor, var jeg i god 

form. 

Men det muntre ropet: 

- Kom nå alle atten, så tar vi oss et bad! 

har jeg aldri kunnet tåle. Og jeg har aldri hatt noen forståelse 

for fysiske øvelser som er organisert (av andre). 

Min motvilje mot kollektiv svetting etter ordre fra en eller 

annen flirende leder, har selvfølgelig ført meg opp i en rekke 

konflikter. 

Jeg gikk på Lincoln High School i New York. Det var en 

progressiv skole den gangen, like før annen verdenskrig. 

Utvikling av personligheten og alt det der. Drive frem ·elevenes 

naturlige anlegg. Skolen hadde et riktig bra bibliotek 

og en dyster basebaiibane. (Noen forfalne boliger var revet, 

og vi skulle spiiie på tomten.) 

Jeg foretrakk biblioteket. Etter et par måneder prøvde lærerne 

varsomt å lede min personlighet i retning av baseball. 


l 

Jeg påpekte at dette ikke stemte overens med skolens grunnprinsipper. 

Fri utvikling av personligheten. 

På det punkt ble jeg sendt til skolepsykologen. Det var 

en kvinne. Hun hadde en aura av forståelse rundt seg. Hun 

virket så forståelsesfull at jeg øyeblikkelig ble mistenksom. 

Hun testet meg og fant ut at jeg manglet gruppefølelse. 

Dette ville hun gjerne forståelsesfullt rette på. Jeg protesterte. 

Jeg krevet min rett til fritt å sitte i biblioteket og lese. 

Hun hevdet at det var skolens oppgave å hjelpe meg til å 

utvikle meg fritt slik en gartner hjelper en rose. Det lot til 

at amerikanske roser trengte gruppefølelse og baseball. · Jeg 

sa at skolen kanskje kunne forstå at det fantes personligheter 

som ønsket å utvikle seg fritt i retning av bibliotekene. 

Jeg kunne kanskje til og med organisere en slik gruppe ved 

skolen hvis jeg fikk være i fred . Så ville skolen ha to grupper 

elever med gruppefølelse. En gruppe på baseballbanen 

og en gruppe i biblioteket. Hun påpekte at bare det at jeg 

argumenterte, var symptomatisk for den dype psykologiske 

forstyrrelse som gjorde det umulig for meg å utvikle meg 

fritt til en lykkelig amerikaner med gruppefølelse. Jeg sa 

at jeg trodde jeg kunne holde ut min mangel på gruppefølelse. 

Ja, jeg så til og med frem til et langt liv uten denne 

- for henne sikkert nødvendige - kvalitet. At jeg likevel 

både da og i fremtiden kanskje kom til å bli en del av et 

kollektiv, men et kollektiv jeg ville velge selv. 

I to år prøvde lærere og psykologer å drive meg ut av 

biblioteket med forståelse og ømhet. Jeg seiret fordi jeg var 

sta. Men det var virkelig ubehagelig. Direkte vondt av og 

til. Jeg var tross alt bare tolv år, og de var et kollektiv av 

kjærlige voksne med gruppefølelse. Da bestemte jeg meg for 

at aldri skulle mine barn behøve å gå på en skole hvor 

man med ømhet prøvde å utvikle deres personligheter fritt 

- som en rose. 

Da jeg kom hjem til Sverige under krigen, begynte jeg på 

Bromma høyere skole. I en av de første timene på denne 

nye skolen hadde vi gymnastikk. Jeg gikk til gymnastikksalen 

til avtalt tid og sa: 

- Jeg har fått beskjed om å begynne her. 

Men ikke før hadde jeg sagt det og tatt to skritt inn i 

salen, før læreren (han hadde doktorgrad i gymnastikk) ble 

34

lå i ansiktet, øynene hans ble røde, han stirret på meg og 

ropte: 

- Du der! Ut med deg! Jeg vil ikke engang se deg her! 

Da gikk jeg. Og jeg kom aldri igjen. I de tre årene jeg 

gikk på Bromma høyere skole (før jeg ble utvist), satt jeg 

på biblioteket (som var riktig bra) mens de andre hadde 

gymnastikk. Ingen prøvde å tilpasse meg. 

Selv om resultatet ikke var ubehagelig, var jeg likevel forbløffet 

over mottagelsen. Såvidt jeg visste, hadde mannen 

aldri sett meg før. Først lenge etterpå skjønte jeg hva som 

var hendt. 

Doktoren i den gymnastiske videnskap hadde en dyp 

kjærlighet til gulvet i gymnastikksalen. Det glinsende fernisset 

var mykt som en ung pikes jomfrudom (en teoretisk 

pike selvfølgelig). Og inn kom jeg: fet, gullinnfattede briller, 

kortklipt hår, stripet genser (gul og brun), shorts og 

jernbeslåtte sko. Og hvis hele min fremtoning var en tyggegummityggende 

blasfemi, da var skoene en synd mot den 

hellige ånd. 

Av dette trekker jeg den konklusjon at det kan være lettere 

å utvikle sin personlighet fritt i en gammeldags skole 

blant sinnssyke lærere som hverken har forståelse eller ømhet. 

I juni 1945 fikk jeg midlertidig ansettelse som journalist 

Arbetar-Tidningen i Goteborg. Da jeg var yngstemann 

i redaksjonen, ble jeg sendt for å dekke lottenes sommerfest. 

Den ble holdt i Tradgården, midt i byen. 

Hovedattraksjonen var en borddekningskonkurranse til 

hjelp for Europas sultende barn. Goteborgs mest kjente 

fruer skulle dekke bord (lys, sølv, vinglass) på en scene 

foran publikum. Jeg ble tørt i halsen. 'Jeg var sytten. Det 

var juni 194 5. (Overskuddet skulle gå til et fond for sultende 

barn.) Jeg gikk tilbake til avisen og skrev en artikkel 

som oste av svovel og hvor jeg ga uttrykk for all min indignasjon. 

Så leste jeg igjennom det jeg hadde skrevet. Rev 

det i stykker. 

Skrev en ny artikkel, en morsom. Siterte navnene på de 

fine fruene. Estetisk borddekning for vellykte middagsselskaper. 

Europas sultende barn. Jeg tenkte at en nøytral artikkel 

med alle navnene ville være effektiv. Leserne ville, 

35

forstå og forakte. Jeg stolte på leserne. Og leserne lo. De 

delte min indignasjon. 

Men neste dag kom det en oppringning fra folkene i annonseavdelingen. 

De forlangte mitt hode på et fat. Alle 

disse fine lottefruene var gift med de største annonsørene. 

Nå hadde de erklært økonomisk boikott. Dagen etter unnskyldte 

avisen seg i en leder: «En bommert.» 

Da skjønte jeg at selv i den mest venstreorienterte avis, 

er pressefriheten en frihet som begrenses av annonsørene. 

Skal du skrive satirisk, så skriv om vaskekoner, prostituerte, 

narkomane og kvinner fra den lavere middelklasse. 

Men skriv aldri, aldri, aldri 'om konene til generaler, store 

forretningsmenn, generalkonsuler eller oberster. · 

Det var slutten på min karriere i den avisen. 

Min barndoms siste sommer var den varme sommeren 

1941. Min tante på farssiden og hennes mann tok seg av 

meg. De hadde leid et sommerhus på en stor øy i Malaren. 

Min onkel var i hæren, selvfølgelig. Han sa de bygget 

festningsverker langs østkysten. Han sa at mennene hadde 

mistro til offiserene. Alle våpnene var sendt til Finland 

året før. Utenfor Kalmar hadde kompaniet begynt å synge 

«Internasjonalen». Mennene ble sendt til arbeidsleirer i 

skogene nordpå. Jeg hørte på alt dette. Satt og leste om 

kveldene. Nå og da var det tordenvær. Lynet slo ned i huset. 

Ingen ble skadet. Det var et kulelyn. Det kom rullende 

inn i stuen. Rullet fresende over gulvet og braste ut gjennom 

vinduet. Etterpå luktet det. Tante gråt. 

15. juni sa onkel: 

- Russerne sier at vennskapet mellom Russland og Tyskland 

er urokkelig. Det betyr at krigen kan komme når som 

helst. 

Den dagen jeg hørte om det tyske angrepet, regnet det. 

Jeg satt i spisestuen og studerte skoleatlaset. Jeg tegnet krigskart. 

Senere på sommeren syklet jeg opp gjennom Dalarne. 

Det nyttet ikke å ta toget. Alle togene var fulle. Og de var 

alltid forsinket. Vi transporterte tyske tropper til fronten, 

fikk jeg høre. 

Jeg begynte å arbeide på en gård. Familien var fjerne 

slektninger. I slutten av august falt jeg ned fra høyloftet 

36

og slo hodet mot gulvet. Lå til sengs en tid. Så begynte 

skolen. Vår tysklærer sa at en ny æra var begynt for Europa. 

I februar 1952 reiste jeg til London for å besøke min daværende 

svigermor. Jeg hadde vært noen dager i Strasbourg. 

Besøkt en venn som hadde vært jazzentusiast og som nå 

arbeidet for Europarådet. Han hadde et pent hus og ·leste 

science fiction. (Senere ble han bankdirektør, en av Sveriges 

ledende finansmenn. Det er mange år siden jeg har sett ham 

nå.) Jeg hiket. Det regnet. Vinden blåste kaldt fra Nord 

Frankrike, og jeg laget et dikt. (Dårlig.) Var trett. 

Kom ombord på fergen i Dunkirk akkurat da den skulle 

legge fra. Jeg var eneste passasjer. Været var dårlig under 

overfarten, men da vi kom frem til Dover om morgenen, 

skinte solen. En kald sol. Jeg gikk i land, og immigrasjonsfunksjonæren 

tok passet mitt. Han bladde langsomt i det 

og sa: 

- Hva er hensikten med Deres besøk? 

- Jeg skal besøke min svigermor. 

- Hva heter hun? 

Jeg fortalte ham det. Han så på meg og sa: 

- Hun kan ikke være Deres svigermor. Det er et indisk 

navn. 

- Hun er gift med en bengaler, sa jeg. 

- Innbiller De Dem at jeg skal tro på det der? sa han. 

- Ring til London og kontroller det, sa jeg. 

- Det er jeg som bestemmer hva som skal gjøres, ikke 

De. Når traff De Deres svigermor sist? 

- Jeg har aldri truffet henne, sa jeg. Hun var i London 

da jeg giftet meg med datteren hennes. 

- Kom ikke med bortforklaringer. Hvor er Deres kone? 

spurte han. 

- Hun er 1 Geneve, sa jeg. 

- Det står ikke i passet at De er gift, sa han. 

- Det gjør ikke det i svenske pass, sa jeg. 

- Innbiller De Dem at jeg skal tro på det der? sa han. 

- Det er lett å kontrollere, sa jeg. 

- Bruk ikke den tonen overfor meg, sa han. - Det er 

best De er høflig. Hvorfor har De forlatt Deres kone? 

37

- Hun går på Beaux-Arts i Geneve og det er midt i semesteret, 

sa jeg. 

- De har altså forlatt henne, sa han og noterte noe i sin 

lille, svarte bok. 

- Jeg vil snakke med Deres overordnede, sa jeg. - Dette 

er latterlig. 

- Det er jeg som er overordnet her, sa han. Hvorfor 

har De passert grensen mellom Sveits og Frankrike illegalt? 

- Jeg har aldri passert noen grense illegalt, sa jeg. 

- Antallet utreiser fra Sveits stemmer ikke overens med 

antallet innreiser til Frankrike, og avreisene fra Frankrike 

inntreffer ikke samtidig med innreisene til Sveits. Alle datostemplene 

er gale, sa han. 

- Som regel stempler de ikke passene når man reiser fra 

Geneve til Ferney-Voltaire, sa jeg. 

- Innbiller De Dem at jeg skal tro på det der? sa han 

og gjorde flere notater i den lille, svarte boken. 

- Dette er helt latterlig, sa jeg. - Hvorfor ringer De 

ikke til London og kontrollerer opplysningene mine? 

- Det har ikke De noe med å bestemme, sa han. Hvorfor 

kan De snakke engelsk? De har aldri vært i Storbritannia. 

- Jeg vokste opp i De forente stater, sa jeg. 

- De lyver, sa han. De snakker ikke med amerikansk 

aksent. ) 

- Hva vet De om Amerika? sa jeg. Har De vært der? 

- Jeg har advart Dem mot å bruke den tonen, sa han. 

Her er det jeg som stiller spørsmålene. 

- Dette er sinnssykt, sa jeg. - Vær så snill å la meg få 

snakke med en eller annen. 

- Hvorfor rømte De fra Amerika? sa han. 

- Jeg har ikke rømt fra noe som helst, sa jeg. 

- Det betyr altså at De ble deportert fra Amerika, sa 

han. Ingen reiser frivillig fra Amerika. 

- Dette er opprørende, sa jeg. Vær så snill, vær så snill 

å kontrollere opplysningene mine. 

- De er u-amerikansk, ikke sant? sa han. 

- Ring London, sa jeg. 

Han skrev i den lille, svarte boken. En tynn mann i grå 

trenchcoat, tennene hans var gule og rotteaktige. 

38

- Hvor lenge har De vært kurer for Kominform? sa han. 

- De er riv, ravende sinnssyk, sa jeg. 

- Deres oppførsel røper Dem, sa han. Denslags personer 

protesterer alltid. De har vært i Jugoslavia. Se her; det 

står i passet Deres. «Viza Br. V 3/48 ulazni-izlaxna» 10. 

januar, 1948. 

- Leser De aviser noen gang? sa jeg. - Hørt om en 

mann som heter Tito noen gang? 

- Ingen utflukter, takk, sa han. Øst er øst. 

- Jeg forlanger å få snakke med et fornuftig menneske, 

sa jeg. 

- Et øyeblikk, sa han. 

Han gikk ut av rommet. Han tok med seg passet mitt, og 

jeg sto ved skranken og ventet. Da han kom tilbake, hadde 

han med seg tre politimenn. De førte meg bort. Først undersøkte 

de bagasjen min. De rullet ut soveposen og følte på 

den tomme for tomme. De rullet den ikke sammen igjen. 

Så undersøkte de lommene mine. I lommeboken fant de et 

brev fra Clarte. «Hvorfor ikke prøve å få noen abonnenter 

på bladet i Geneve? Selv der må det finnes enkelte fornuftige 

mennesker. Hilsen John.» 

- Clarte, sa han. - Det lyder samfunnsfiendtlig. 

Så kledde de av meg. De måtte bruke makt. Brevet fra 

Clarte puttet han i en konvolutt som han la i den lille, 

svarte boken. Da jeg var naken, kom en mann i hvit kittel 

inn. Han ble kalt lege. Han tok på seg en gummihanske og 

stakk fingrene opp i endetarmen min. 

- Ingenting, sa han til immigrasjonsfunksjonæren. Så 

gikk han. ' 

De ba meg pakke sammen bagasjen min igjen. Så ble jeg 

ført tilbake til hallen. 

- Jeg akter å deportere Dem, sa immigrasjonsoffiseren. 

- De er en uønsket utlending. 

Han plasserte omhyggelig et stempel i passet mitt på side 

22. Etterpå så han på det og stemplet først en vertikal og så 

en horisontal linje over det. «

Jeg gikk bort til telefonen, men han hevet hånden, stanset 

meg og sa: 

- Det er en offisiell telefon. Den kan De ikke bruke. 

De må bruke den offentlige telefonen. 

- Javel, sa jeg, hvor er den? 

- Der, sa han, der borte. Men De må betale med engelsk 

valuta. Og det har De ikke. De har bare reisesjekker. 

- Jeg vil innløse dem, sa jeg. 

- Beklager, sa han. - Det kan bare skje på Cook's, 

og før folkene fra Cook kommer, har vi satt Dem ombord 

på skipet. Beklager. 

Det var første gang han smilte. 

- De er ikke britisk borger, sa han. 

Så ble jeg ført bort av to politimenn. Jeg ble låst inn i en 

celle. De to politimennene satt ved siden av meg hele tiden. 

- De ville svært gjerne ta den telefonsamtalen, ikke 

sant? sa den ene. 

- Fordømte utlending, sa den andre. 

Da de fikk meg ombord, ville stewarden at jeg skulle betale 

for min deportasjon. Jeg nektet. Jeg sa at de kunne få 

sin betaling i helvete. 

- Hvorfor må vi briter ta oss av alle disse utlendingene? 

sa stewarden. Dover må sende dem tilbake hver dag, og de 

vil ikke engang betale. 

Da jeg kom tilbake til Frankrike, ble jeg stemplet inn av 

den samme mannen som stemplet meg ut kvelden før. 

- De engelskmennene, sa han. De er gale. Men dette 

er et sivilisert land. I Frankrike er De alltid velkommen, 

monsieur. 

Senere snakket jeg med en engelsk diplomat i Geneve. Det 

var et beklagelig uhell, sa han. Jeg ba ham skaffe meg en 

skriftlig unnskyldning. 

- Dessverre, sa han, vi gir aldri en utlending en offisiell 

unnskyldning. Det er imot vår politikk. 

- Javel, sa jeg. Før jeg får en skriftlig unnskyldning, 

vil jeg aldri reise tilbake til England. 

Angående nasjonale særtrekk: 

Da jeg vokste opp, hørte jeg ustanselig snakk om slektninger 

og forfedre. Det virket som verden var full av kusiner 

og fettere. Virkelig full. Både i USA og Sverige fantes 

40

det bestandig kusiner og fettere (iallfall i fjerde eller femte 

ledd) ett eller annet sted i nærheten. Selvfølgelig behøvde 

man ikke å like dem - men man kunne alltid appellere til 

slektsfølelsen. (Du kan alltid overnatte hos en fetter eller 

kusine.) 

Da jeg lærte å lese, kunne jeg følge mine forfedre bakover 

i familiens stamtavle. Jeg var ikke unormalt interessert. 

Men det var ikke til å unngå at jeg lurte på hvorfor min 

fars-mors-mors-mors-mors-mors-mors-fars-far Gi::iran Hansson 

i Mora ble kalt «Den ubehøvlede». Selvfølgelig måtte 

de kalle ham noe for å holde ham ut fra min fars-morsmors-mors-mors-fars-mors-fars-mors-far 

som også het Gi::iran 

Hansson 'og bodde i Mora, men var fjorten år yngre 

(født i 1708). Men hvorfor akkurat «den ubehøvlede»? Og 

jeg følte meg mistenksom når det gjaldt fødselen til min 

fars-fars-mors-mors-mor Brita Persdotter, fordi hun ble 

født et halvt år etter sin far Trost Per Erssons død i mars 

1777. (Men jeg sørget omhyggelig for ikke å spørre noen. 

Jeg føler meg fremdeles skyldbevisst når jeg tenker på det. 

Det ble tross alt sagt om Trost Per Ersson at han var «hederlig 

og gudfryktig».) 

Det har vært fred i Sverige siden Napoleonskrigene, men 

før den tid hadde vi store kriger, Karl XII's kriger er best 

kjent for ikke-svensker. Det er også et statistisk faktum at 

en stor del av den svenske, mannlige befolkning (da vi hadde 

en slags nasjonal verneplikt) ble drept i disse krigene. 

Men det var en stående familievits at vi ikke mistet noen av 

våre forfedre i en krig. Som alle vitser var det ikke helt 

sant. Min fars-mors-mors-mors-fars-fars-mors-fars-far soldat 

nummer 90 Daniel Hvigg, kjempet i Finland og forsvant 

i Pommern. Han ble antagelig drept (hvis han ikke klarte 

å desertere) . Og min fars-fars-fars-fars-fars-mors-far forsvant 

i 1704 fra Såter, og det ble sagt at han kanskje hadde 

rømt for å delta i krigen. 

Noen kilometer sydvest for hvor jeg sitter og skriver dette, 

døde min mors-fars-fars-fars-far Jan Jansson. Han var 

kjent som «jurymedlemmet». Bygdebefolkningen valgte ham 

til en av de tolv legdommerne i Tinget i Hiirad herred. 

Han var en ansett mann. 

Jeg har navnet mitt fra dem, Jan fra morssiden og Myrdal 

fra farssiden. 

41

Man finner dem over hele Sverige i forstedene: hvitsnipparbeidere 

som sitter og teller sine forfedre i fjortende ledd. 

Fyller notisbøker med navn på tusenvis av småbønder. Og 

det høres som det ikke er noen forskjell på dem, Jan Jansson, 

Peder Hansson, Hans Pedersson, Per Ersson. Bortsett 

fra de som ble soldater og fikk «virkelige» navn av sine 

offiserer. Stolt, Sterk. 

Og jeg hører utlendinger som kommer til forstedene, snakke 

om «det moderne Sverige». Utlendingene vet ikke at hvis 

de skraper litt på disse forstedenes overflate, finner de en 

nasjon av småbønder. 

Under delingen av India, sa Ram Kishma, gikk jeg på 

skole i Rawalpindi. Da muselmanene begynte å rive strupen 

over på hinduene og hinduene begynte å slakte ned 

muselmanene og jeg hørte hva som foregikk, bestemte jeg 

meg for å dra hjem. Jeg var ung på den tiden og kunne bli 

tatt for en muselman, så ingen fattet mistanke til meg. Da 

jeg nærmet meg landsbyen min, gikk jeg bare om nettene. 

Jeg ville ikke risikere å bli sett av en muselman som 

kjente meg. Da jeg kom til landsbyen vår ved Jhelum, virket 

den forlatt. Mange hus lå i ruiner. Men jeg gikk likevel 

inn i landsbyen. Da jeg kom til huset vårt, så jeg at 

hodet til en av onklene mine var hengt opp i døråpningen. 

Jeg skjønte det virkelig hadde vært bråk der. På gårdsplassen 

lå min farmor og to av mine søstre. Jeg forlot landsbyen 

og gikk over markene, mens jeg prøvde å holde meg 

skjult. To dager senere da jeg vandret østover, kom en 

mann. Han så meg. Han visste ikke hvem jeg var. Han sa: 

- Hvorfor går De østover? 

- Jeg vil drepe hinduer, sa jeg. 

- Da kan vi slå følge, sa han. 

Vi gikk i flere dager mot grensen. Overalt var det stor 

uro og mange døde. Senere klarte jeg å komme meg unna 

og var alene igjen. Mannen trodde jeg var en muselman. 

Han hadde stolt på meg. Jeg klarte å krysse grensen, og 

nå er jeg her. Men Rawalpindi var en så vakker by. 

Det er hva jeg husker fra delingen av India. 

En vårkveld i 1951 gikk jeg rundt i Annedal i Goteborg 

og samlet underskrifter for en kampanje for en fredstraktat 

mellom stormaktene. Jeg befant meg i første etasje og ringte 

42

på døren. En mann åpnet. Han tok listen og sa: 

- Selvfølgelig vil jeg undertegne. 

Da han hadde den i hendene sine, rev han den i småbiter. 

Det sto ti navn på listen, og mannen sa: 

- Jeg er en demokratisk borger. Jeg tror på frihet. Jeg 

tror på menneskerettighetene. Fordømte forræder. 

Så smelte han døren igjen. De ti underskriftene ble aldri 

tellet med. 

I februar 1957 gikk vi på fylla i Malaga. Vi hadde drukket 

hele dagen. Begynte i de eksklusive barene og endte i 

et hull-i-veggen nede ved havnen, hvor konjakken kostet en 

halv peseta glasset. På ett sted, i Alegria Bar, prøvde en 

flokk horer å få tak i oss. Men jeg sa til min venn: 

- Hvis vi aldri har betalt for det før, hvorfor skulle vi 

begynne å betale nå? 

Min venn var enig. En mann som må betale for å bli likt, 

mister tross alt både sin moral og sin selvrespekt. Men vi 

syntes synd på pikene. De hadde sin jobb å tenke på. Vi 

drakk med dem og betalte for drinkene deres. Snart var de 

ute av bildet. Enda en runde gjennom barene, havnekneipene, 

hullet-i-veggen. Plutselig var vi tilbake i hotellet. 

Vi bodde i fjerde etasje. Midt i hotellet lå en åpen gårdsplass. 

Balustraden var lav, og min venn stupte over den. 

Da var vi i tredje etasje. Jeg klarte å gripe tak i det venstre 

benet hans, og han klatret inn igjen og sa: 

- Du har alltid vært en god venn. 

Jeg følte meg ikke særlig vel da jeg kom inn på rommet 

mitt. Min venn hadde rommet ved siden av. Han brølte. 

Regelmessig som en tåkelur. Det pleide han å gjøre når 

han var dørgende full og dårlig. Brølene hans ga ekko 

gjennom hotellet. 

Om morgenen våkner jeg med sol i øynene og skjelving i 

mellomgulvet; hjertet mitt snører seg sammen i angst; strupen 

er tørr. Det banker på døren. Jeg har griset til hele gulvet. 

Det banker igjen. Men det er et steingulv og lett å få 

rent. Jeg heller kaldt vann på halsen. Det drypper nedover 

ryggen min. Jeg dypper ansiktet i kaldt vann. Jeg begynner 

å gjøre gulvet rent. Hele tiden fortsetter bankingen. Jeg bruker 

hotellets håndkle som vaskeklut. Rommet blir riktig pent. 

Det banker og banker. Jeg pakker det skitne håndkleet inn 

43

i en avis. Det er et fascistisk blad som heter Ideal og blir 

utgitt i Granada. Jeg begynner nesten å le. Jeg strammer 

meg opp, klarer å smile pent, og åpner døren. Der står værelsespiken. 

Hun er gammel. Jeg hilser høflig på henne og 

går og henter min venn. Han ·er alt våken, og vi går ut. 

Men før vi er kommet til trappen, kan vi se at værelsespiken 

står og ser etter oss, hun snakker til en eller annen, og 

jeg begynner å løpe med hodet gjemt mellom skuldrene. 

Pakken har jeg under armen. Da vi er kommet trygt ut på 

gaten, vil jeg legge pakken fra meg, men min venn sier: 

- Noen kan finne den og se at det er hotellets håndkle. 

Vi løper ned mot havnen. Vakten stanser oss, men vi får. 

passere. Vi må gjemme håndkleet. Overalt stirrer mennesker 

på oss. De kommer frem fra alle hjørner og peker anklagende 

på oss. Vi går nedover steinbryggene, prøver å holde 

pakken skjult. Nå begynner vaktene å samle seg og følger 

etter oss. Vi svetter. Vi løper fort. De forfølger oss. Stirrende 

øyne, pekende fingre. Skipet langt ute. Hele tiden 

sol, og jeg svetter, og hjertet er fylt av angst. 

Vi er langt fra havnen nå. Trær. Jeg gjemmer pakken 

under en parkbenk. Men en politimann kommer gående mot 

oss, og vi tar pakken opp igjen. 

- Du skjønner vel, sier min venn, at de vil gjenkjenne 

hotellets monogram. 

· Vi sitter på en benk et stykke unna. Han klipper håndkleet 

i småbiter med en bartesaks. (Han kjøpte den i Hong 

Kong, den er nydelig og har et futteral av svinelær. Han 

går alltid med den i brystlommen.) Nå går vi langs esplanaden. 

Prøver å se ut som vi promenerer. Nå og da bøyer 

vi oss ned og gjemmer en bit av håndkleet. To politimenn 

begynner å følge etter oss. De går bak oss. Kommer nærmere. 

Vi løper . . Det går en time. Nå har vi gjemt den siste 

biten. Bare den lille biten med monogrammet har vi igjen. 

Vi prøver å brenne den, men lighteren min blir tom for bensin. 

Vi kaster lighteren. Solen skinner. En ring mennesker 

rundt oss, alle stirrer. De gjør ingenting. Bare stirrer. Jeg 

holder tøystykket med det broderte navnet mellom høyre 

hånds tommel og pekefinger. Jeg ser at det er brent i kantene. 

Under armen har jeg avisen. Ideal. Nå løper vi igjen 

mot havnen. Vi finner en hyssing, og jeg tuller avisen rundt 

en stein. Lager en pakke av den med hyssingen. Jeg har 

44

glemt tøystykket. Det ligger ikke i pakken. Min venn står 

og holder det i hånden. Jeg fester tøystykket utenpå pakken. 

En mann står ved siden av oss og røker. Han stirrer. 

Vi går lenger ut på piren. Der kaster vi pakken i sjøen. Den 

synker, men tøysty]4:et med monogrammet flyter opp igjen. 

Det stirrer bebreidende på meg. Ved siden av flyter et kondom. 

Vi går mot byen igjen. Nå følger mange mennesker 

etter oss, men vi prøver å se ut som om vi ikke legger 

merke til dem. Min venn later som han forteller en god vits, 

og jeg prøver å le veloppdragent. Min venn sier at han føler 

seg temmelig skjelven. Vi tar et glass konjakk. Da vi 

føler oss bedre, tar vi to til. Da vi kommer tilbake til hotellet, 

har de alt pakket bagasjen vår. Den står i vestibylen. 

De gir meg regningen. Håndkleet er siste post på regningen. 

Vi betaler. Ingen sier noe. Så kommer en mann bort til 

meg og ønsker meg god reise. Han ønsker meg også velkommen 

igjen. Vi går mot havnen. Jeg ser skipet. 

I 1958 var jeg i et selskap som en svensk våpenhandler 

holdt i Delhi. En ung maharajah i hvit smoking og med 

små, lyserøde hender med velstelte negler, sier: 

- Det dette landet trenger er disiplin. En kraftig hånd 

ved roret er nødvendig. Folk i India har aldri forstått betydningen 

av disiplin. Det er derfor vår historie er som den er. 

Og nå utvikler det seg fra ille til verre. Engelskmennene 

prøvde iallfall å holde styr på mobben. Men slik alt er blitt 

nå, skjønner jeg ikke hvordan det skal ende. Da jeg var ute 

på ·jakt i forgårs for eksempel, hadde jeg parkert jeepen 

der veien sluttet. Da jeg kom tilbake, satt det noen bønder i 

jeepen. De fingret med alt mulig. De er akkurat som barn, 

vet De. Jeg ba dem gå ut av bilen min. Men en av dem 

svarte. Han sa:

len på hjertet si at hvis ikke regjeringen har mot til å rydde 

opp i dette landet, vet jeg noen som vil gjøre det. Vi med 

utdannelse kommer aldri til å svikte India. 

Da jeg var ung, hadde jeg en venn som var - eller iallfall 

påsto at han var - epileptiker. Han var også kretschmersk 

atlet, narkoman og kunstner. Det siste, å være kunstner, var 

det skapende. Alt det andre var bare forklaringer på hans 

-det tvilte vi ikke på den gangen- geni: En oktoberkveld 

i 1947 sitter han og jeg i restauranten på Vaxjo Stadshotell. 

Vi drikker gin og tonic. Så bøyer han seg over bordet, ser 

meg alvorlig inn i øynene og sier: 

- Vet du hva, Jan, jeg tror du også er epileptiker. Du 

lider iallfall av petit mal. 

- Mener du virkelig det? sier jeg. 

- Helt sikkert, sier han. Helt sikkert. Skål! 

Jeg kan fremdeles huske den enorme stolthet jeg følte da 

jeg - riktignok på falske premisser - ble innrullert i genienes 

rekker. · 

Da jeg var syv år, var jeg forelsket i en pike som het Anne 

og gikk i samme klasse som meg. Det var ikke bare jeg som 

var forelsket i henne, min venn Gabriel var det også. Syv år· 

senere, i 1941 , da jeg var fjorten og var kommet tilbake fra 

USA og hadde begynt å betrakte meg selv som en marin, 

satt jeg en søndag ettermiddag og snakket med Gabriel. Vi 

snakket om Anne og bestemte oss for å besøke henne. 

Vi tok trikken til det stedet hvor hun bodde, gikk opp 

trappen og ringte på døren. En lys pike med rød søvn i 

øynene åpnet. Hun hadde fremdeles langt hår. Bustet. Hun 

så på oss. Etter et øyeblikk sa hun: 

- Dere må unnskylde meg. Jeg er trett. Jeg var ute og 

danset i går. Men dere har vokst, ser jeg. Langbukser og 

hatter! 

Jeg var sytten. Det var sent på høsten 1944. Jeg arbeidet 

som yngste journalist i Varmland Folkeblad. Jeg tjente 

femogtyve kroner uken. Ikke særlig mye. Ikke mye den gangen 

heller. Men jeg leide et rom med egen inngang rett ut 

mot gaten. Jeg arbeidet om natten. Jeg skrev. Og ofte - 

underlig nok - fikk jeg trykt det jeg skrev. Jeg hadde 

46

lånt en motbok, så jeg kunne kjøpe brennevin. (Vi hadde 

brennevinsrasjonering i Sverige fra første ·verdenskrig helt 

til 1957) . Jeg hadde en pike som kom opp på rommet mitt 

flere ganger om uken. (Hun ville ikke bli sett sammen· med 

meg i byen, sa hun.) Og hver morgen når jeg våknet, 

drakk jeg et tannglass fullt av brun, klebrig,. svensk kakaolikør. 

Jeg hadde kort sagt tatt skrittet ut i de voksnes frie ' 

og lykkelige verden. 

En av min tidligste barndoms sommere. Himmelen var blå, 

og hvite skyer hang over granskogen. Gresset var gl'ønt, og 

biene summet. Da så jeg mitt første pinnsvin. Det kom mot 

meg over grusgangen. Rosene brant røde. Jeg løp mot det 

og sa: 

- Kom hit! Lille dyr! 

Så klappet jeg det kjærlig. Jeg kan ennå huske hvordah 

hendene mine ble dyppet i en bolle med hydrogenperoxide. 

Det brant og sved i sårene, og jeg skrek. Som jeg skrek! 

En julinatt i 1946 låner jeg en kano og padler nedover 

viken. Natten er mørk og skyet, og det blåser en sterk vind 

fra Ålandsjøen. Jeg skal møte en blond pike. 

Om vinteren et halvt år senere er jeg forelsket i en pike. 

Hun har svart hår og ler. Hun er intellektuell og kunstnerisk, 

og jeg arbeider hardt for å bli i stand til å gi henne 

røket ål og vin, og jeg elsker henne høyt. 

Sommeren 1950 treffer jeg Gustaf i Kristianstad. Først 

går vi til kirken, han spiller en av sine egne komposisjoner 

på orgelet, så spiller han jazz. Ekkoet ruller i den tomnie 

Trefoldighetskirken. Så går vi til Frimurerhotellet. Han bestiller 

det store smørgåsbordet. Vi snakker om livet og 

kunsten. Sammen med en gammel journalist fra Kristianstad-Lans-Demokraten 

går vi hjem til Gustaf og fortsetter 

å drikke. Journalisten kjøper en artikkel av meg for ti kroner. 

Det gjorde han av og til. Avisens økonomisjef nekter 

ham å betale meg. Om morgenen sier Gustaf at vi må begynne 

på et nytt liv. Vi drikker yoghurt og spiser råkost og 

snakker om livet og kunsten. 

I august 1952 kommer jeg fra N;ord-Norge. Kommer 

til Oslo. Jeg bor hos Alex og Nic. Alex klapper meg på 

kneet. Vi snakker om den gangen vi delte en leilighet noen 

47

uker i november ' 1945. Nic skjenker drinker, og senere 

snakker hun om Erling Winsnes som var et geni og døde 

i 1935. (Jeg leste ham ikke før 1957.) Hun snakker om mine 

utrykte bøker. 

Den blonde piken er død. Hun døde av poliomyelitt. Den 

mørke piken er død. Hun døde i en bilulykke. Gustaf er 

død. Han døde av kreft. Journalisten er død. Kristianstad-Lans-Demokraten 

er gått inn. Alex druknet i et fjellvann. 

Nic er død. Da jeg reiser tilbake til Sverige i 1960, 

går det plutselig opp for meg at en stor del av min ungdom 

er borte. Det er ingenting tilbake, og disse minnene deler 

jeg ikke med noen. 

Å være femten år var et helvete. Men det var enda verre 

å bli seksten. Det er mulig jeg tenkte med storhjernen - 

det må jeg ha gjort siden jeg pløyde meg gjennom klassikerne, 

gjennom den samtidige, svenske litteraturen, gjennom 

politisk økonomi, historie, filosofi - men jeg handlet 

med ryggmargen. Eller med kjertlene. Prøvde å handle rettere 

sagt, men med lite hell. Litt klining i parkene. Det var 

alt. Jeg var seksten, og det var forferdelig å leve i en så 

snerpet og tander verden. (Dobbelt forferdelig fordi jeg 

hver gang storhjernen min arbeidet, visste hvor grusom denne 

snerpete verden var.) 

Men - noen dager etter min syttende fødselsdag lå jeg 

med min første kvinne. Og jeg husker det fremdeles . Det 

var akkurat så opphissende befriende som jeg hadde 

drømt om. Og det var så vidunderlig, og det var så vakkert, 

og· da jeg gikk hjemover tidlig om morgenen, brant solen 

rød i barken på furutrærne, og vannet under broen var 

et lyst speil. Jeg husker at jeg så utover den sovende byen 

og ropte fra toppen av betongbroen: 

- Liv er lykke. 

Men . . . . jeg hadde fortalt piken at jeg var atten og snart 

ble nitten. (Sytten var en latterlig alder, syntes jeg. Og selvfølgelig 

hadde jeg heller ikke fortalt at det var første gang.) 

Neste natt så hun på meg med store øyne og sa: 

- Jan, elskede, jeg vil aldri slippe deg. Vi kan søke kongen 

og få en dispensasjon for ekteskap, og så kan vi være 

sammen for alltid. 

48

Da falt alt sammen rundt meg. Kyssene smakte aske. Jeg 

slet meg løs, grep buksene mine og løp skrekkslagen min 

vei. Jeg løp og løp og løp gjennom natten, og det duskregnet. 

I Teheran i 1958 slo det meg at biler som tilhørte millionærer, 

generaler og folk med gode forbindelser, kjørte mot 

rødt lys. Etter hvert ble jeg klar over at å kjøre mot rødt lys 

var et sosialt privilegium. (Amerikanerne som arbeidet der, 

hadde det nasjonale privilegium å bli fløyet hjem av deres 

ambassade hvis de kom til å drepe noen når de kjørte bil.) 

Det sosiale privilegium å kunne kjøre mot rødt lys, minner 

om det privilegium den svenske adel fremdeles har: 

retten til å bli henrettet ved sverd i tilfelle høyforræderi i 

krigstid. 

Våren 1945 kommer jeg til Goteborg like etter at krigen 

i Europa er slutt. Erik har en leilighet. Han skal gifte seg. 

Det er en kjellerleilighet. Den har to senger. Ett teppe og 

en madrass. Hasse som har arbeidet ombord i et skip utenfor 

blokaden under krigen, kommer til Goteborg. Han og jeg 

flytter inn hos Erik. Det er fuktig der. Tapetene er mugnet 

til en fløyelsaktig masse. Vi trekker lodd om sengene. Jeg 

får en av dem for meg selv. Erik og Hasse deler den andre. 

Siden de er to, får de madrassen. Jeg dekker sengebunnen 

med gamle aviser. Men siden de er to og kan holde hverandre 

varme, får jeg teppet, og de deler Hasses frakk. Om 

morgenen drikker vi melk og spiser brød og smør, og Hasse 

har fått tak i litt ekte kaffe som vi deler. 

I Ceylon snakker jeg med en hyggelig, europeisk teplantasjeeier. 

- Hvor mange bor det i dette distriktet? spør jeg. 

- Vi er bare fire familier, sier han. 

- Det er ikke så mye, sier jeg. 

- Og så femogtyvetusen tamilere selvfølgelig, sier han. 

I oktober 1933 bor vi på Kungsholmsstrand i Stockholm. 

Jeg sitter ved vinduet og ser utover havnen. En slepebåt 

trekker noen prammer nedover kanalen. Himmelen er grå. 

Mary sier: 

- Kanskje de reiser til det varme syden. 


- Javisst, sier jeg. Og hvis de reiser langt nok, må de 

fortsette til det varme nord. 

- Ikke vær tåpelig, sier hun. 

Senere gjentok jeg denne prøven på mange voksne, og jeg 

oppdaget at de fleste aldri er blitt klar over at jorden er 

rund. 

Som barn tilbragte jeg lange perioder hos min farmor og 

farfar. Mine foreldre var ofte utenlands, og farmor tok seg 

av meg. Hun var troende. Det førte til en samvittighetskonflikt 

hos meg. For når jeg diskuterte religion med henne, 

lot hun seg ikke overbevise selv om jeg hadde aldri så gode 

argumenter; hun ble bare urolig og søvnløs. Samtidig var det 

vanskelig for meg å godta et livssyn som var så forskjellig 

fra alt jeg hadde hørt av ·mine egne foreldre, mine kamerater, 

min morfar og i barnehagen. 

Men jeg var glad i den gamle kvinnen, og jeg ble lei 

meg når jeg hørte henne .gråte. Derfor løste jeg problemet 

og gjorde henne lykkelig ved hver kveld å lese en bønn med 

høy stemme. Inne i meg la jeg til, «Jeg vet selvfølgelig at 

dette ikke er sant. Det finnes ingen guder. Det er ikke noe 

liv etter døden. Jeg vet at all religion er overtro.» Slik holdt 

jeg det gående hver kveld i de periodene hun tok seg av 

meg, helt til jeg ble elleve år. Da reiste jeg til USA med mine 

foreldre. Da jeg kom hjem igjen og enda en gang skulle bo 

hos min farmor - fordi mine foreldre var i Amerika under 

krigen - behøvde jeg ikke å late som lenger. Dels fordi jeg 

var så gammel at hun ikke lenger var tilstede når jeg skulle 

legge meg, og dels fordi nå da min farfar var død og min 

far var i Amerika, var jeg familiens eldste, mannlige medlem. 

På slettene, i ørkenen; er solen en hvit ball av ild på en 

himmel som er grå av hete. Vinden feier tørr over den 

sprukne jorden, det finnes ikke skygge og ikke noe gjemmested 

fra lyset, heten, tørken. Timene går, og i den hete vinden 

· kjenner jeg hjernen skrumpe inn, øynene vil flykte fra 

det solsvidde gule, det sollysende, men det er ingen steder 

å gå, og den grå himmelen blir en klump av angst i brvstet. 

Og dagene blir til uker og stadig den samme solen og 

den samme varme ettermiddagen når solen slikker de 

50

sv,arte. klippene, og frykten for heteslaget som kvalmende 

nærmer seg, og huden helt tørr. Landet uten skygger, himmelen 

er uten nåde og jeg merker hjulene glippe i sanden. 

Den største fysiske nytelse som jeg - i likhet med alle 

dyr som reproduserer seg seksuelt - har opplevd eller kan 

oppleve er selvsagt samleiet. Det er også umulig å beskrive. 

Vi har ingen ·ord for de tilstander da ingen ord kan formuleres. 

Språket er et verktøy. ' 

Jeg tilbrakte sommeren 1949 i en liten hytte i Sør-Sverige 

hvor jeg prøvde å skrive et samleie. Jeg mener ikke en teknisk 

beskrivelse - det er lett; heller ikke mener jeg pornografi. 

(Skjønt til visse tider i visse kulturer kan nesten 

hva som helst bli brennemerket som uanstendig. Til og med 

piano bein.) Det var mens jeg øvde meg på den Flaubertske 

metode. Beskrev trær. Men hvor mye jeg enn svettet over 

skrivemaskinen den sommeren, og samme hvilke formelle 

eksperimenter og hvilken teknikk jeg forsøkte, så var 'Og ble 

det umulig. Pornografi kunne jeg skrive, selvfølgelig. Men 

det er enkelt. Der benytter man seg av de kulturbestemte 

reaksjoner på ord i den hensikt å øke opphisselsen. (Skjønt 

jeg ser ikke noen større grunn til å gjØre det - sosialt har 

det nesten alltid tjent reaksjonære mål - men det er en 

annen historie.) 

I september ga jeg eksperimentet opp. Det var fysisk umulig. 

I forspillet opplever man fremdeles seg selv som et individ. 

Det er mulig å beskrive. Men så, når opphisselsen stiger 

og man bæres frem på en stigende bølge av instinkt, 

blir alle reaksjoner annerledes. Øynene reagerer på lys, man 

puster fortere, og mens disse fysiologiske forandringene 

vedvarer, skifter også. bevisstheten tone. Ordene oppløser 

seg, tidsf_ornemmelsen blir annerledes, og så følger utløsningen, 

den lille død. Først deretter tilbake til det normale 

plan som kan beskrives. Søvnigheten etter samleie er mulig 

å beskrive. Men den seksuelle opplevelsen er ingen nytelse. 

Nytelse er et falskt ord. Det er nytelse å spise når du er sulten 

og drikke når du er tørst, klø deg når det klør, og 

strekke deg når du våkner om morgenen. Men samleie er 

ingen nytelse. Det er av en annen kvalitet. Det kan nevnes, 

det kan måles, men det kan ikke beskrives eller sammenlignes. 

Dette tenker jeg på når jeg er kommet inn fra ørkenen til 

51

den lille byen. Jeg sitter naken på huk i et mørkt rom, og 

nå heller Gun en pøs kaldt vann over meg. Vannstrålen 

treffer huden akkurat mellom skulderbladene. Opplevelsen 

skjærer gjennom kroppen, hjertet slår fortere, jeg puster 

tyngre, hodet faller forover, og hele tiden er kroppen min 

dekket av kaldt vann, og plutselig vet jeg at dette badet 

bare kan tolkes i seksuelle vendinger. Det er ikke det samme, 

men den svimlende opplevelsen er av samme slag. Det kalde 

vannet i det mørke rommet over den forpinte, uttørkede, solplagede 

kroppen. Og stadig mer vann, og mer og mer. Til 

slutt falle i søvn med våte klær rundt kroppen, klær som 

tørker sakte i heten og kjøler kroppen mens de tørker. 

Så det kan sammenlignes. Og liksom kjønnsdriften får 

mennesker til villig å gjennomgå lange og ulykkelige, og 

ofte mentalt og moralsk nedverdigende ekteskap bare for 

den kolossale opplevelsen av samvær to ganger i uken, slik 

merker jeg at kroppen min lengter etter ørkenen, heten, den 

nådeløse solen og den engstelige lyttingen etter motoren, 

bare for å kunne oppleve badets utslettelse og ubeskrivelige 

lykke. 

I februar 1956 da jeg bodde på Hotell Orfila i Paris (jeg 

skrev på en bok om ungdomsopprør i Sverige og hilste 

Strindbergs skygge med calvados) og min ufødte datter 

bare var et åtte måneder gammelt foster, la jeg merke til at 

hver gang jeg slo to bøker mot hverandre rett foran morens 

mage, begynte fosteret å sparke. 

Første gang jeg merket det trodde jeg det bare var et 

sammentreff. Men etter en serie eksperimenter fant jeg at 

det var et virkelig årsak-og-virkning forhold mellom smellet 

og sparkingen. Det var ikke noe sammentreff. 

Min første tanke var at det var moren som reagerte og at 

fosterets reaksjon bare var en konsekvens av hennes. Moren 

kunne refleksmessig trekke musklene sammen ved smellet, 

og fosteret kunne reagere på denne sammentrekningen. 

Alternativt kunne jeg tenke meg en plutselig økning av morens 

hjertevirksomhet eller andre fysiologiske reaksjoner 

som utløste fosterets sparking. Etter en serie kontrolleksperimenter 

kunne jeg utelukke begge disse mulighetene. Etterhvert 

som jeg utsatte moren for mindre sjokk og andre. 

52

plutselige lyder enn sammenslåing av bøker, ble det helt klart 

at fosterets bevegelser etter smellet med bøkene var en direkte 

reaksjon på en viss type lyd, eller snarere på en viss 

type vibrasjon. 

Så undersøkte jeg om jeg gjennom å slå bøkene mot hverandre 

i forskjellige rytmemønstre, kunne få fosteret til å reagere 

på en mer komplisert «da'nseaktig» måte. Men fosteret 

viste seg snart å være ute av stand til å skjelne mellom 

forskjellige rytmer. Det kunne bare skjelne mellom smellelyder 

og ikke-smellelyder. Men reaksjonstiden mellom lyd og 

spark ble kortere og kortere. Om dette kom av at fosteret 

hadde «trent opp» sine reflekser, eller av den fysiske utvikling, 

vet jeg ikke. (Et svar på dette ville kreve en serie 

kontrolleksperimenter hvor man fastsatte den normale reaksjonstid 

for fostere på forskjellig utviklingstrinn og siden 

sammenlignet med reaksjonstiden hos fostere på samme utviklingstrinn, 

men med lengre tids «trening» bak seg.) Av 

naturlige grunner ble mine eksperimenter avbrutt etter noen 

uker. (Da jeg så på at piken ble født, følte jeg meg sikker 

på - som jeg har gjort hver gang jeg har sett en fødsel - 

at det enorme fysiske sjokket ved å bli presset fremover og 

ut i vårt kalde liv er grunnlaget for den instinktive dødsangst 

som vi alle - mennesker og andre dyr - lider under. ) 

Personlig heller jeg til den oppfatning at intelligens vesentlig 

er et miljøprodukt. Et miljø som i de første månedene 

etter fødselen gir spebarnet muligheter til å utvikle sine 

reflekser, sin muskelkoordinasjon og sine assosiasjonsbaner 

i nesten ustanselig kontakt med menneskebud, og varme 

- men ikke hysterisk fuktige,- menneskehender, hvor det 

nyfødte barnet aldri opplever noen følelse av utrygghet og 

hvor livsrytmen er selvregulerende, er, så vidt jeg kan forstå, 

det beste grunnlag for en allsidig intellektuell og fysisk 

intelligens. 

Dette hurtig reagerende foster utviklet seg da også - i 

et miljø som tilsvarer det som er nevnt ovenfor - til en 

sterk og tydelig overbegavet pike. (Som spebarn hadde hun 

usedvanlig lite behov for søvn; senere viste det seg at drag 

av trass, absolutt selvtillit og mangel på hva folk kaller 

«kontakt» var dominerende i hennes karakter og ga henne 

vanskeligheter. Men jeg tviler på om det finnes noen forbindelse. 

Det virker snarere som om «karakteren» er en tillem- 

;,;

annen sak at det later til å ha blitt en betinget refleks hos de 

fleste kvinner i vår vestlige kultur at fødselen utløser en 

slags halvmenneskelig tilværelse - slutte å arbeide, bli noe 

som skal forsørges, sitte «hjemme» og lese ukeblad, ha 

«kvinnelige» interesser. Det må ikke forveksles med morsinstinkt. 

(Når det gjelder morsinstinktet er USA av spesiell 

interesse med de ustanselige keisersnittene, ernæring 

ved flaskemelk og det stereotype morsidealet.) 

Av og til var Gun og jeg i cocktailselskaper i vestlige 

hjem. Etter å ha hørt dem snakke og lagt merke til den rollen 

de spilte, pleide vi å snakke om Wurstis store, personlige integritet. 

La meg tilføye at vi aldri slo, mishandlet eller på andre 

måter skadet hunden. Ord, bevegelser og tonefall var alltid 

de signaler vi brukte for å innprente og utløse reflekser. 

Selv om det var en begavet hund, kunne hun selvfølgelig 

ikke snakke eller forstå argumenter, så vi kunne ikke benytte 

oss av det sekundære signalsystem som brukes når man betinger 

husmødre og gode samfunnsborgere. Den manglende 

evne til å snakke var derfor grunnlaget for Wurstis personlige 

integritet. 

Monsunen kan bryte løs hvilken dag som helst. Jeg våkner 

om morgenen. Et stort, svettende kjøttstykke. Og jeg 

liker det. Og luften føles som fløyel i lungene. Fra sengen 

kan jeg se skrivemaskinen stå på det hvite bordet. Gun sover 

fremdeles. Jeg ligger i sengen med alt det svettende 

kjøttet mitt, og plutselig føler jeg meg lykkelig. 

Og fløyelen er stanken fra den åpne nullah og en smak 

av brennende søppel, og utenfor vinduet ser jeg åtselgribbene 

sitte på hustaket og se på meg. 

Min venn N sa: 

- Jeg giftet meg ung. Min kone ville jeg skulle hilse på 

familien hennes.' Jeg kledde meg opp, og vi tok toget til småbyen 

hvor min svigerfar var direktør for et sinnssykehus. 

Da toget rullet inn på stasjonen, sto min kones søster og 

ventet på plattformen. Da vi var kommet oss ut av toget 

og sto på plattformen, kom hun løpende mot oss. Hun må 

ha vært toogtyve år den gangen. Hun styrtet frem til min 

kone, så på meg, slo hendene for ansiktet, dekket øynene og 

56

sa, «Nei! Nei!» Så begynte hun å gråte, omfavnet min kone 

og sa, «Stakkars, stakkars liten.» Hele tiden sto jeg der med 

vesken i hånden. Jeg forsto at det ikke ville bli lett å tilpasse 

seg den familien. 

Høsten 1945 og våren 1946 var Oslo en underlig by å 

sulte i. (Som Kristiania hadde vært det for Knut Hamsun.) 

Min oppholdstillatelse ble inndradd. Jeg kunne ikke bevise 

at jeg hadde nok penger til å klare meg. Man mistenkte 

meg for å arbeide. Mitt svar at ingenting var meg mer fremmed 

- at jeg satt hele dagen i biblioteker og av og til på 

kafe - vant ingen tiltro. Så jeg fikk ikke rasjoneringskort 

lenger, og jeg måtte ofte flytte fordi myndighetene ville 

snakke med meg om min oppholdstillatelse, mitt arbeid, mine 

penger og min eksistens i sin alminnelighet. 

I Oslo ble jeg et menneske. Der hadde jeg intellektuelt 

selskap med motdagister, meg selv og verdenslitteraturen. 

(Jeg skrev også dikt som ingen ville offentliggjøre, og etter 

hvert fylte disse diktene en gammel skoeske.) 

Nypete, skipskjeks som ikke var rasjonert, lukten av hjemmeavlet 

tobakk, hauger med bøker, skrivemaskinen min 

( Streamliner), en eske full av dikt, gavepakkene jeg ventet 

på fra Sverige, og lange, mørke gater med en enslig gatelykt 

i bakgrunnen. 

Like etter jeg hadde besøkt Auschwitz og kvalmefornemmelsene 

ennå var sterke, sa en pen og hyggelig, svensk ingeniør: 

- Det er så mye propaganda. Du kan ikke stole på polakkene. 

Kommunister er de også. Husk det. De har sikkert 

sørget for at det ser uhyggelig ut der. Og hvis jødene ble 

behandlet på den måten, må de ha gjort ett eller annet mot 

tyskerne. 

Jeg ble opprørt. For på den tiden hadde jeg ennå illusjoner 

om de pene og hyggelige menneskene i vår hvite, vestlige 

kultur. 

Men nå vet jeg at de pene menneskene (av god familie) 

aldri synes det er særlig interessant å snakke om (glem og 

tilgi) jødene, russerne, polakkene (det er så mye propaganda) 

og alle de andre (og hva kunne forresten tyskerne gjøre 

med jødene og kommunistene? De var i krig. De hadde ikke 

57

noe valg) som ble gasset ihjel og utryddet med stor teknisk 

effektivitet. (Og forrige sommer var jeg i Tyskland i ferien, 

og der sa de at det hadde vært ille, men alt var svært 

overdrevet.) 

Jøder og russere, indere i Bengal, kinesere, japanere og 

negre, ti millioner eller mer her eller der, hvorfor skulle en 

anstendig svenske bry seg om dem? Det er selvfølgelig ille 

med asiatene, .men vi andre har tross alt felles idealer. Vi 

må skape en trygg verden, og alle vi amerikanere, svensker 

og tyskere er brødre. Ikke sant? 

Som barn leste jeg mye. Også som ung. Men jeg fikk ikke 

tid til å lese virkelig alvorlig før jeg ble klar over at skolen 

var unødvendig. Virkelig systematisk lesning ble først mu" 

lig da jeg ble fysisk fjernet fra (eller forlot) skolen. I Stockholm, 

Karlstad, Oslo, Goteborg og så Stockholm igjen kjøpte 

jeg bøker for alle de pengene jeg fikk talc i. 

Sommeren 1946 levde jeg av å være korrekturleser i 

Stockholm. Jeg fikk kreditt i et antikvariat, samlet på Strindberg 

og alle de svenske klassikerne. Jeg arbeidet om nat· 

ten og bodde i et rom på Kungsholmen. Så ble jeg kastet 

ut av vertinnen fordi jeg fikk pikebesøk om dagen. 

- Orden og anstendighet må det være. 

Overalt hvor jeg bodde, satte jeg opp bokhyller og samlet 

sammen bøkene mine. Men først da jeg flyttet til en husmannsplass, 

Tingsviken i Bro utenfor Stockholm, ble bøkene 

mine et bibliotek. På den tiden hadde jeg seksten meter 

bøker, og da jeg hadde ordnet dem systematisk, ble jeg klar 

over at et bibliotek som var ordnet etter mine egne prinsipper 

og i samsvar med mine assosiasjonsbaner, forvandlet 

seg fra en boksamling til et konkret minne. 

Siden da har mitt bibliotek vokst med gjennomsnittlig 

femogsytti centimeter om måneden. Av og til har jeg mistet 

noe. Jeg mistet hele Beogradbiblioteket mitt, fem meter, i hotell 

Majestic da jeg reiste ut av Jugoslavia i all hast i 

1948. Jeg måtte selge elleve meter, mesteparten svensk 

skjønnlitteratur, for å skaffe meg brød og margarin i Gateborg 

i 1952 (da jeg var meget sulten og· meget tynn) og 

Goteborgs fattigforsorg nektet å gi meg noen som helst 

hjelp: 

58

av nøyaktighet. Bare den nøyaktige ordlyd i sitatet og stavingen 

av navn må jeg alltid kontrollere. Ortografi har aldri 

vært min sterkeste side. 

Et offentlig bibliotek kan man ikke bruke på den måten. 

Det er organisert etter andre prinsipper enn mine. Man har 

sjelden anledning til å bli kjent med bøkene i et offentlig 

bibliotek. Man lærer ikke hvordan de lukter. (Det er en fascinerende 

forskjell på lukten av bøker fra forskjellige · land 

og forskjellige boktrykkere. I blinde kan man alltid lukte om 

en bok er engelsk, russisk, amerikansk, svensk og fra hvilken 

tidsepoke den er. Limet, går jeg ut fra.) Man kan ikke 

holde dem lenge i hånden, fornemme dem. Man kan ikke 

gjøre notater og understrekninger i dem. Disse tre ting er 

nødvendige hvis et bibliotek skal fungere som hukommelse. 

Jeg må ha arrangert bøkene slik at argumentene (de faktiske 

opplysninger) får en riktig plass i mitt tankesystem. Jeg må 

ha hatt en fysisk, sensuell opplevelse av bok.sn (den samme 

forskjellen som eksisterer mellom å bli kjent med en pike og 

bare ligge med henne en eller to ganger; den første kvinnen 

husker man, den andre har ingenting man kan huske). Dessuten 

må jeg ha arbeidet med boken, streket under, gjort notater 

i margen, strøket over, skrevet kommentarer. 

Men hvis jeg · har solgt en bok, oppdager jeg at det blir 

vanskeligere og vanskeligere å benytte seg av den. Som regel 

må jeg viske bort mest mulig av understrekningene og 

kommentarene for å få en rimelig pris for den. For å selge 

en bok, må jeg også overbevise meg selv om at jeg ikke 

har bruk for den lenger. Etter salget får jeg bare et uklart 

bilde av den. Den har mistet sin naturlige plass i systemet 

mitt, har inngått i nye og ukjente sammenhenger. (Det 

hendte med de mindre betydelige, svenske klassikerne. Jeg 

solgte dem og mistet-dem, og langsomt holder jeg på å glemme 

dem. Slik drepte jeg dem.) Det er ikke det å eie som er 

viktig, men systemet, den organiserte helheten. 

Selvfølgelig lurer jeg av og til på om dette bare er et uttrykk 

for noe irrasjonelt. En rasjonalisering av eiergleden. 

Antagelig kunne jeg øve meg opp til å huske en bok samme 

hva som hendte med dens fysiske nærvær. Men en slik 

oppøving ville være anstrengende. Valget blir da et valg 

mellom denne anstrengelsen og den anstrengelsen det er å 

tjene penger på å selge bøker til antikvariatene. Med de 

60

prisene de betaler, er valget lett. Den siste anstrengelsen 

lønner seg ikke. 

Dette at jeg er i stand til å uttrykke (uten å finne det 

underlig før lenge etterpå) min hukommelse i økonomiske 

vendinger, viser hvor gjennomfordervet jeg også er blitt i 

konsumsamfunnet. Ingen kan overskride de sosiale grensene; 

våre er pengene. 

- En dag, sier N, ville jeg skape litt orden i mitt liv. 

Jeg begynte med å ordne hele min korrespondanse - også 

kjærlighetsbrevene - i alfabetisk og kronologisk orden og 

med et skikkelig register. Det ville bli mer oversiktlig, tenkte 

jeg. Men siden da har jeg ikke fått noen kjærlighetsbrev. 

I februar 1949 hadde jeg stått utenfor Vårgårda i seks 

timer uten å få lift. Jeg skulle nordover, og jeg var trøtt og 

sulten, og vinden blåste over de frosne markene, og jeg 

frøs. Snøen hvirvlet over veien i lange flak, og det ble mørkt. 

Ryggsekken min var iset, og hele tiden jaget vinden over 

markene. 

Endelig fikk jeg sitte på med noen. Men han skulle til 

Herrljunga, og jeg visste at Herrljunga var døden. Den lå 

langt utenfor hovedveien. Var bare et jernbaneknutepunkt. 

Men jeg var svært trøtt, og det var varmt i førerhuset. 

Jeg fikk meg ikke til å gi avkall på varmen. Da lastebilen 

svingte bort fra hovedveien, sa jeg ingenting. Bare' satt der. 

Jeg kom til Herrljunga om kvelden. Snøen hvirvlet over gatene. 

Jeg var trøtt og hadde to kroner og femti øre. Jeg gikk 

inn på en kafe, kjøpte en enkelt kopp kaffe og to sigaretter. 

Fikk varmet meg opp. Så gikk jeg ut igjen. Lette etter 

politistasjonen. På den tiden hadde jeg ofte dårlig råd og 

pleide å sove på politistasjoner. Der undersøkte de at du 

ikke sto på listen over ettersøkte personer, undersøkte papirene 

dine, tok fra deg beltet og låste deg inn i en celle. 

Løsgjengeri (i mindre grad). Det pleide å være varmt. der. 

Men ofte fullt av lus. Av og til bød de på kaffe, av og 

til spilte de kort med deg. 

Politistasjonen i Herrljunga lå like ved jernbanelinjen. 

Den var et gult treskur. (De holdt antagelig på å bygge et 

moderne politipalass, det gjorde de over hele Sverige på den 

tiden.) Tre celler til høyre, kontoret til venstre. 

61

-Beklager. 

Jeg fikk ikke lov til å bli der natten over. Ingen var på 

vakt når de ikke hadde en fange. Hvis jeg sov der, måtte 

politimannen være oppe hele natten. 

- Kan De ikke iallfall finne en fyllik? sa jeg. 

- Nei, sa politimannen. Det er stille og fredelig i natt. 

Jeg skal hjem. 

- Synd, sa jeg. 

- Reglementet, sa han. 

Jeg gikk tilbake til jernbanestasjonen. Nå snødde det 

kraftig. På stasjonen ville en mann kjøpe gifteringen min 

for fem kroner. Han, oppførte seg som om han trodde at jeg 

hadde stjålet den. Jeg solgte den ikke. Jeg gikk tilbake til 

politistasjonen. Den var tom. Døren var åpen. Jeg snek meg 

inn i korridoren, skyndte meg til den borters e cellen og 

gjemte meg bak den åpne døren. Da jeg hørte politimannens 

skritt, holdt jeg pusten. Han plystret, låste døren til kontoret 

sitt, renset strupen, låste ytterdøren og forsvant. Jeg rullet 

ut soveposen min på brisken, tok av meg skoene og la 

buksene mine i press under soveposen, og så krøp jeg ned 

i den og sovnet. 

Jeg våknet tidlig, kledde på meg, rullet sammen soveposen 

og festet den til ryggsekken, gjorde meg ferdig til å dra. 

Forsiktig åpnet jeg celledøren til korridoren, men i samme 

øyeblikk åpnet politimannen ytterdøren og fikk øye på meg. 

Han sa: 

- Hei De, hva gjør De her? 

Så arresterte han meg, og jeg måtte sitte i cellen igjen. 

Ufrivillig denne gangen. Endelig fikk jeg lov til å ringe til 

Stockholm. Gerard Bonnier i Bonniers Forlag, som ikke hadde 

noen virkelig grunn til å hjelpe meg ut (han hadde refusert 

min siste diktsamling)', var vennlig nok til å telegrafere 

meg noen penger. Han snakket også med politimannen. 

Da telegrammet om pengene ankom, fulgte politimannen 

meg til han så at jeg fikk pengene. Så tok han meg med 

hjem, og hans kone serverte kjøttboller og makaroni. De 

oppførte seg hyggelig mot meg. Men han lot meg ikke ute 

av syne et øyeblikk. Til sist fulgte han meg til toget. Der 

rådet han meg til aldri mer å komme til Herrljunga. På toget 

kom konduktøren inn i kupeen min med jevne mellomrom. 

Politimannen hadde snakket med ham. Jeg ble nervøs 

62

for hva som kom til å hende når vi kom til Stockholm. Myndighetene 

der hadde en av sine vanlige kampanjer mot løsgjengere. 

Derfor hoppet jeg av toget da det sakket farten 

for å kjøre gjennom opplagstomtene på sydsiden. Det snødde 

i Stockholm også. Noen dager senere da jeg forlot Stockholm, 

fikk jeg en lift like utenfor Haga som førte meg helt 

opp til Sundsvall. 

Våren 1960 besøkte vi en amerikansk familie. De er fra 

Minnesota. De begynner å diskutere religion. Jeg deltar ikke 

i samtalen. De har ikke til hensikt hverken å diskutere religionshistorie, 

de forskjellige religionene eller trosforestillingenes 

psykologiske og historiske bakgrunn. Til sist legger 

de merke til min taushet og spør: 

- Hvilken religion tilhører De? 

Jeg svarer sant at jeg ikke tilhører noen. De blir forbauset 

og spør om jeg er jøde. Jeg svarer at jeg ikke tilhører noen 

religion. De spør hvilken religion mine foreldre har. 

- Ingen, såvidt jeg vet, svarer jeg. 

Da begynner alle å spørre om mine besteforeldres og oldeforeldres 

og slektningers religiøse bakgrunn. Jeg liker ikke 

samtalen. Det er vennlige mennesker, og i deres land er det 

vanlig og rosverdig å stille personlige spørsmål. Jeg vet også 

at min voksende irritasjon skyldes at jeg er vokst opp i et 

land hvor det blir betraktet som en blodig fornærmelse å 

stille slike spørsmål. Jeg klarer å holde meg rolig og prøver 

å se på dem med et uttrykksløst blikk. Jeg vet at hvis jeg 

begynner å snakke om det som interesserer meg når det 

gjelder religiøs tro og opplevelser, vil det bli ubehagelig, 

fordi de er oppdradd til ikke å snakke alvorlig om alvorlige 

ting og også til å betrakte sine egne begreper som universalgyldige. 

Men det er svært plagsomt, og jeg prøver å 

komme bort fra samtalen. 

- ,Tror De ikke på noe? spør kvinnen. 

· - Ikke engang at to og to er fire? legger mannen til. 

- Bare av og til er det sant at to og to er fire, svarer jeg. 

(Fordi det er sannheten.) Men jeg former samtidig leppene 

til et smil. Da smiler alle sammen tilbake, og vi ler hjertelig 

og lettet, og de er sikre på at jeg er en spøkefugl. 

I 1952 og 1953 arbeidet jeg i lange perioder som tolk og 

63

oversetter. Jeg foretok også enkelte simultanoversettelser. 

Satt med hodetelefon og tok imot ett språk mens jeg snakket 

et annet i en mikrofon. Jeg satt i et glassbur. Følte meg som 

en predikant. Har glemt alle preknene. Arbeidet var svært 

anstrengende. Men det var antagelig god, psykisk disiplin. 

Trøtt og utkjørt etter en periode hvor jeg hadde arbeidet 

fireogtyve timer i døgnet, reiser jeg nå nordover med 

toget. Det er om natten, og jeg sitter i overkøyen i sovekupeen 

vår. Toget rugger. Vi kjører over fjellet, og jeg hører 

dampmaskinen, den lyder trøtt og gammel. Overalt er 

det sot. Under meg sitter F og C. Vi er alle trøtte og har 

arbeidet hardt. De kan ikke snakke sammen uten oversettelse. 

De begynner å fortelle folkeeventyr. Automatisk begynner 

jeg å oversette. Etter en stund synes de eventyrene 

blir svært underlige. De blir enda rarere. F reiser seg og ---.. 

ser på meg. Jeg er falt tilbake på puten, og jeg sover fast. 

Samtidig fortsetter jeg mekanisk å si setninger på ett språk, 

gjør en pause, sier setninger på et annet språk, gjør en pause, 

sier setninger på det første språket igjen. Da gir de opp 

å fortelle folkeeventyr. 

I august 1956 hiker jeg gjennom Frankrike for å besøke 

vennene S og T. De bor i den lille byen S. en Brie like utenfor 

Paris. Den andre dagen jeg besøker dem, drar vi på 

picnic. T pakker en lunsjkurv, og S og jeg kjøper vin. Så sitter 

vi ved elven, snakker, drikker. Vi snakker om andre år og 

andre venner. Vi kommer til å snakke om yoga. Jeg setter 

meg i lotusstilling. Etterpå ruller jeg meg sammen til en 

ball, låser hodet fast mellom bena som er lagt over hverandre 

og begynner å slå saltomortaler. Det ser komisk ut 

og gjør alltid en viss virkning. Jeg spaserer omkring på kneskålene 

og albuene, Jeg føler meg lystig. Jeg gjør saltomortale 

på saltomortale, spretter som en gummiball. T ler. Så 

gjør jeg fire forte, baklengse saltomortaler. Men jeg har 

beregnet avstanden til elvebredden galt, og mens hjernen 

fremdeles snurrer i saltomortalene, merker jeg at albuene 

ikke får kontakt med bakken etter den fjerde . Jeg forstår 

at noe er gått galt. 

Som en ball ruller jeg nedover den bratte skråningen. Jeg 

klarer ikke å komme meg ut av den knuten jeg har knyttet 

meg selv til. Jeg ruller fortere og fortere, og plutselig 

64

forsvinner jeg ned i vannet. I det øyeblikk jeg har klart å 

knytte meg selv opp og få hodet over vannet og trekke pusten, 

kommer S skliende nedover skråningen. Han hjelper 

meg opp. Et tog passerer på jernbanebroen. Langsomt kravler 

jeg meg opp den glatte og høye elvebredden. Jeg rister 

meg for å bli kvitt vannet, og T skjenker vin i glasset mitt. 

Akkurat der jeg nådde vannet, stikker en stein ut. Jeg ser 

at hodet mitt unngikk den med mindre enn to centimeter. 

Vi ler alle sammen og drikker. 

I Kabul i 1959 traff jeg en hel del mennesker fra den 

vestlige verden. Mange av dem irriterte meg. De foraktet 

afghanistanerne på grunn av deres religion. De kunne 

snakke i timevis om muselmanenes barbari. For å gi dem 

et perspektiv på deres egen religion, prøvde jeg å stille spørsmålet: 

- Hva tror dere en alminnelig afghansk muselman synes 

om en religion med et rituale som består i at man spiser 

opp sin gud med jevne mellomrom? 

Men spørsmålet gjorde ikke noe inntrykk. De reagerte ikke 

på det engang. Først trodde jeg det kom av at de ikke klarte 

å se sin egen tro utenfra. Senere forsto jeg imidlertid at de 

rett og , slett ikke visste noe om diskusjonen om transsubstansiasjonen 

i kristendommen. De kjente ikke til innholdet 

i sine ritualer. Dette bekreftet hva jeg hadde lagt merke til 

-som barn under religionsundervisningen på skolen. 

Jeg arbeidet i et kinesisk sirkus. På scenen var jeg iført 

smoking og introduserte nqmrene: 

- Mine damer og herrer, det er en stor ære .... 

Forøvrig var jeg kombinert scenearbeider og hjelpeimpressario. 

Vi ga to forestillinger hver kveld, det var som 

regel fullt hus, mange steder var vi den eneste underholdningen 

den vinteren. 

Et av numrene var krukkedans. To eldre menn og nydelige 

porselenskrukker. De behandlet dem som om de var laget 

av balsatre. Med tilsynelatende den største letthet kastet 

de krukkene opp i luften, fanget dem på hodene og danset. 

Bare hvis du sto like ved siden av, kunne du se konsentrasjonen 

i øynene deres og at de svettet. For publikum 

var det ikke noe annet enn et nydelig sirkusnummer. 


I mellomakten og også i pausen mellom de to forestillingene, 

pleide de å ta seg av en av de unge guttene fra akrobatfamilien. 

De trenet ham opp. De var vennlige, og gutten 

arbeidet hardt. 

To minutter før den første forestillingen i Sodertalje skulle 

begynne - orkestret var allerede begynt å spille - mistet 

gutten en av krukkene. En høy, klirrende lyd. Ingen sa noe. 

Gutten hentet en kost og et feiebrett og feiet opp bitene. 

- Det var synd, sa den eldste krukkedanseren. 

I mellomakten så jeg at den samme krukkedanseren ga 

gutten en krukke. Gutten kastet den i luften med høyre hånd 

og begynte å danse. 

· - Hvordan tør de gjøre det? spurte jeg sykkelekvilibristen 

som sto ved siden av meg og drakk øl. De har bare tre 

krukker igjen nå. 

- Gutten må lære, sa han. Hvis han ikke fortsetter treningen 

i dag, kommer han aldri til å få det til. Da blir han 

mislykket. Hvis han mister den krukken også, må de vel 

legge om nummeret. 

Senere mistet aldri gutten en krukke. Etter tre måneder 

fikk han av og til lov til å opptre på scenen som deres 

medhjelper. 

En dag i september 1945 spør Reidar om jeg vil bli med 

ham en tur. De skal undersøke huset til en mann som samarbeidet 

med tyskerne, en NS-mann. Vi kjører ut til ham 

i en lastebil. To soldater (de har iallfall uniform) kjører 

sammen med oss. Vi kjører gjennom Oslos forsteder. Når vi 

stanser og går av, må vi gå opp en velholdt grusgang til 

villaen. På gressplenen danner hvite steiner et nydelig mønster, 

og på portstolpep. er det festet en stallykt. Vi banker 

på, og en skallet mann åpner døren. Han bukker dypt for 

oss. Bukker mange ganger. Han bukker som en kelner i en 

dårlig komedie. Huden hans er gulaktig, og han svetter. 

Han tror vi har tenkt å skyte ham. Jeg retter en finger mot 

brystet hans og sier: 

-Pang! 

Vi ler alle sammen. Han ler høyest. Vi går inn i garasjen. 

Hele tiden viser han vei. Han utstøter gneldrende lyder. 

Bukker og smiler. Vi laster bilen full av faner og papirer. 

Mannen hører jeg er svensk. Han gir meg et NS- 

66

stempel og et jernkors. Da vi går, står han i døråpningen. 

Jeg legger merke til at han har en liten hengemage og grønne 

seler. Huset hans er nymalt. 

- Jeg lurer på hvor han har stjålet det, sier Reidar om 

jernkorset. 

Vår religionslærer i 1941, en ung mann som var kommet 

rett fra det teologiske fakultet i Uppsala, advarte oss mot 

hemmelige laster. Det irriterte meg. Jeg syntes han var sykelig 

og uvidenskapelig. Derfor foretok jeg en statistisk 

undersøkelse over de seksuelle vanene til elevene i klasse 

I4B ved Bromma høyere skole. Han ble blodrød da jeg overleverte 

ham resultatet. Vi onanerte alle sammen. Alle guttene 

hadde onanert siden de var åtte eller ni år. Det samme 

gjaldt pikene. Alle fortalte at de onanerte, bortsett fra to 

stykker som sa «nei» og så begynte å fnise og en som ga 

meg en ørefik og begynte å gråte da jeg spurte henne. Vi 

var fjorten stykker og onanerte som aper i bur. 

Høsten 1935 begynte jeg på Ålstens folkeskole. Jeg gikk 

da i annen klasse. En dag i begynnelsen av oktober - jeg 

kan ennå huske at det var solskinn og sommer i luften den 

dagen - snakket frøken om kristendom. I neste time - jeg 

husker ikke i hvilken sammenheng - dukket ordene «himmelske 

kropper» opp i den teksten vi leste. Hun spurte oss 

barn om vi visste hva himmelske kropper var for noe. En 

pike fra et religiøst hjem svarte øyeblikkelig, «Engler». 

Frøken ble uhyre opprørt. Piken måtte gå på gangen, og vi 

andre lo. 

Somrene like før annen verdenskrig tilbrakte jeg hos mine 

onkler på morssiden. Min morfar hadde forpaktet en gård i 

Kvicksta til dem. De var unge, yngre enn jeg er nå. De hadde 

gamle biler som de reparerte. De hadde mange hunder. 

Det er en følelse av solskinn og en lukt av høy over disse 

somrene. Summingen av fluer og følelsen av våt mose mellom 

tærne dypt inne i skogen, regn av gnister fra kontaktene 

når det var tordenvær og lynet slo ned i transformatoren. 

Når de arbeidet i skogen, fikk jeg følge med dem. Ingen 

spurte meg om noe, men ingen ble irritert hvis jeg spurte. 

67

Det er riktig at jeg ikke fikk lov til å tisse på gulvet eller 

tygge på møblene, men det fikk ikke hundene lov til heller. 

Jeg sov når jeg hadde lyst til det, sto opp når jeg ville og 

la meg når jeg var trøtt. Ingen brydde seg om det når jeg 

skrubbet meg opp på kneet, og ingen stilte spørsmål når jeg 

krøp rundt på loftet og lette etter gamle bilringer som jeg 

kunne reparere og bruke som baderinger. 

Disse dagene er de eneste i min barndom som jeg kan se 

tilbake på med en slags lykkefølelse. Deres fred og ro kan 

best beskrives ved å sitere min tante på farssiden som ropte 

da jeg kom tilbake fra Kvicksta om høsten: 

- Har du gått barbent uten å vaske føttene i to måneder! 

Og så puttet hun meg i badekaret, skrubbet meg hardt og 

snakket om betydningen av renslighet og disiplin. 

Jeg har ingen særlig slektsfulelse. Når jeg tenker på slekt 

og slektninger, begynner det å prikke i huden min, og jeg 

føler at nakkehårene mine reiser seg. Et fysisk ubehag 

overfor en latent trusel mot min individualitet. Du blir født 

inn i et slektssystem, et kollektiv som du ikke har valgt selv, 

et kollektiv der du er den yngste som alle har rett (plikt) 

til å oppdra, bebreide, mase på. Det veltilpassede familiemedlems 

drøm: å bli så voksen og ha en mor som er så gammel 

og svak at han kan si: 

- Nei, nei, kjære mor, du har ikke godt av vermouth, 

og ta glasset ut av hånden hennes mens alle slektningene 

ser på og smiler velvillig. 

Det gikk lang tid før jeg forsto i hvilken sosial og historisk 

situasjon denne min holdning var blitt formet. Lenge 

betraktet jeg mine egne følelser som en almengyldig sannhet. 

Nå vet jeg at de bare er subjektive reaksjoner på en 

bestemt situasjon. 

På morssiden kommer min familie fra Malaren. Den er 

ingen klan. De møtes kanskje med ti års mellomrom, kanskje 

bare en eller to ganger i hele livet. Når de møtes, er de 

som regel vennlige. For noen år siden oppdaget jeg at jeg 

ikke ser på dem som slektninger, bare som snille og hyggelige 

mennesker som jeg kjenner (og som jeg står i et spesielt 

forhold til). De bor spredt rundt Malaren, og kanskje 

besøker jeg dem en dag. 

68

Jeg er fjorten. Mine foreldre er utenlands. Mine søstre, 

syv og fem, er ikke døpt. Det var meningen at de selv 

skulle bestemme om de ville tilhøre noe kirkesamfunn når 

de ble eldre. Nå kaster familien seg over oss, tantene, onklene, 

fetterne og kusinene, og de henter mine søstre på tross 

av mine voldsomme protester. De tar mine søstre ned til 

Norrki:iping, hvor en av onklene mine er overlærer. Der tilkaller 

de presten, og mine søstre blir tvangsdøpt. Etterpå 

fortalte Sissela meg at hun nektet å vaske seg før seremonien. 

De måtte holde henne med makt. Det ble ingen offentlig 

skandale, alt ble holdt innenfor familien. 

November 1960 utgir jeg en bok om Afghanistan på svensk. 

En av mine slektninger som er bibliotekar og ansvarlig for 

innkjøpet av bøker, sender meg noen ord: 

- Det står ting i den boken som ikke egner seg for familien, 

Jeg grubler over hva jeg kan ha skrevet om Afghanistan 

som ikke egner seg for familien. 

Februar 1948. Jeg skal ta toget fra Sarajevo til Beograd. 

Turen tar seksogtredve timer, og vognene er overfylte. Folk 

henger som drueklaser mot dørene. De lar meg komme frem. 

Jeg er utlending. De dytter og presser meg inn i en kupe. 

De trekker til seg bena så jeg kan sitte på skrivemaskinen 

min. Det snør, og himmelen er grå. Det er kaldt og trekkfullt, 

fordi vognene ikke har vindusruter. Enda vi sitter 

tett sammenpresset, står frostrøken ut av munnen på oss. 

Det er mange tunneler, og mannen som kan snakke tysk, 

forteller om kunsten å sprenge broer. 

Tre bønder som skal på konferanse i Beograd, tar frem 

matkurven sin. De tilbyr oss mat. Tykt, svart brød og terninger 

av røket flesk. Senere blir det bedre plass. Jeg står i 

korridoren og ser ut. Åsene er nakne under snøen. Om natten 

kan jeg sove i korridoren. Jeg har tullet regnfrakken min 

rundt meg og sover dypt. Våkner, nummen, skjelvende. Det 

er mørkt, en pike synger. Jeg ser henne i silhuett mot vinduet. 

En mann bøyer seg ned mot meg og tilbyr meg en 

sigarett. Da han tenner fyrstikken, ser jeg at han har et 

arr på venstre kinn. 

Min sønn er elleve år. Jeg er nettopp kommet til Sverige 

70

etter tre år i Asia. Det er i desember 1960, og jeg planlegger 

å reise min vei igjen og bli borte i flere år. Han vil være 

fjorten eller femten neste gang jeg ser ham. Jeg husker ham 

som baby; bleier man byttet. Jeg får ingen kontakt. Jeg klarer 

å formidle svært lite av det som er mitt. Jeg prøver å 

snakke med ham om verden og krigene, om de høye fjellene, 

ørknene, turkomanene på sine hester; prøver å passe 

inn i et barns bokverden. Jeg mislykkes. 

Et øyeblikk føler jeg meg misforstått av min sønn og 

ønsker å gjøre noe med det. Så ler jeg. Det slår meg at 

han er et selvstendig ' vesen. Jeg kan like lite snakke med 

ham og vente å bli forstått som min far kunne snakke med 

meg eller hans far med ham. 

Jeg husker meg selv som elleve år, husker den uoverstigelige 

avstanden til de eldre, ser på min sønn som hårdnakket 

steller med frimerkene sine og oppgir for bestandig 

å si noe spesielt til ham. Så sier jeg farvel og går ned til 

båten min. 

I august 1955 har jeg fulgt M til Gare du Nord. Det er 

en varm dag, og hun skal reise nå. 

- Ha det bra, sier jeg. 

Hun prøver å bøye seg ut av vinduet og si noe, men toget 

er allerede i bevegelse, og jeg hører ikke hva hun sier. 

Jeg vinker til henne. Jeg er helt alene, og rundt meg er det 

sommerstillhet og fred. Jeg går inn på en bar. Jeg tar en 

calvados. Så tar jeg en til og går hjem. 

Jeg er alene. Sitter ved vinduet, leser. Jeg drikker min kaffe 

om morgenen. Går ned til neste gate og kjøper brød og 

ost. Deilig ensomhet rundt meg. Mine venner har reist fra 

byen. I august er Paris en dyp, behagelig ensomhet rundt 

meg. Plutselig har jeg god tid, jeg leser, jeg arbeider. Dagene 

er bare mine, og ·jeg er lykkelig. 

Helt til siste øyeblikk: følelsesutbrudd, tretter, ord. Men 

da jeg ser M i togvinduet og er lykkelig ute av stand til å 

høre hva hun sier mens toget kjører ut, vet jeg at disse fire 

årene er forbi nå. Plutselig er bakteppet forandret, scenen 

er en annen, og et tog forlater Paris, og folk roper og vinker, 

og jeg vinker også, og en nydelig pike bøyer seg ut av 

et vindu og roper noe jeg ikke behøver å høre, og jeg ser at 

hun gråter, og ingenting av det jeg sa for bare ti minutter 

71

siden betyr noe nå. Mens jeg drikker min calvados, går det 

plutselig opp for meg at M er reist og at jeg ikke engang 

savner henne, og jeg grubler litt over hvor fort man kan 

skru av og på. 

Da M kommer tilbake til Paris seks uker senere, vet jeg 

ikke hvordan jeg skal forklare henne det. Jeg kan ikke bare 

si at scenen plutselig skiftet i samme . øyeblikk toget kjørte 

ut og hun reiste rett ut av livet mitt. Det er ingen annen 

kvinne. Det er ingen annen grunn enn at alle følelsene mine 

var blitt nedslitt og plutselig ble utslettet. Jeg sitter i rommet 

mitt og skriver. Så går jeg ut på kjøkkenet og smiler 

vennlig til M over kaffen min. Hele tiden klør jeg av lyst 

til å arbeide og være alene og kjenne den ensomme stillheten. 

Men jeg smiler vennlig til henne, og jeg ser at de vakre 

leppene hennes beveger seg og at hun sier noe, men jeg kan 

ikke høre henne lenger og bare smiler. 

Høsten 1946 inntraff det en rekke eksplosjoner i Stockholm. 

De første vakte ingen særlig oppmerksomhet. Ble behandlet 

over en spalte inne i avisen. Men da bombene fortsatte 

å eksplodere i forskjellige deler av byen, særlig på lørdager, 

ble den ukjente attentatmannen førstesidesstoff og 

ble kalt «Sabbatsabotøren». Folk ble advart og bedt om å 

være på v:akt overfor mistenkelige personer. 

Selv var jeg på den tiden temmelig uinteressert i «Sabbatsabotøren». 

Jeg boddei en hytte (som den svenske kirke forøvrig 

eide) i Tingsviken ved Lejondalssjoen i nærheten av 

Bro like nordvest for Stockholm. Jeg skrev dikt og plukket 

sopp. Diktene mine skulle forandre verden; de ble imidlertid 

aldri offentliggjort. Men soppen var spiselig. Dessuten 

var jeg forelsket. _ 

Piken jeg levde sammen med og var forelsket i, sa en dag 

at hun måtte til Stockholm. Hun arbeidet (hadde arbeidet 

rettere sagt) på et kontor, men ville bli skuespillerinne, 

hadde hatt statistroller og skulle begynne på en teaterskole. 

Hun var nitten. To dager etter hun var reist, fikk jeg et 

brev fra henne. Hun var gått fra meg. «Som du må ha forstått.» 

Jeg hadde ikke forstått det i det hele tatt. Jeg ble 

ulykkelig og opprørt. Skrev et langt brev til henne, forklarte 

hvorfor hun slett ikke ønsket å forlate meg, «egentlig». 

Brevet var akkurat så bombastisk falskt som brev fra skuf- 

72

fede elskere som lider av dype følelser, pleier å være. Jeg 

vet det - på den tiden tok jeg kopi av alle brevene mine, 

og et halvt år etterpå fant jeg det tilfeldigvis da jeg brant 

dårlige manuskripter og unødvendige papirer. 

Da jeg ikke fikk noe svar på brevet mitt, syklet jeg ned 

til Bro, leverte tomme ølflasker til kjøpmannen og tok toget 

til Stockholm. Der gikk jeg for å møte piken. Jeg fant henne 

på teaterskolen. Først lo hun av meg, så var hun full av 

sympati. Hun gråt av sympati. Man er alltid full av sympati 

i den alderen og den situasjonen. Men slik var hennes 

liv, og slik var mitt liv, og selv om jeg følte meg såret, måtte 

jeg forstå at hun elsket en annen og var mer vidunderlig 

lykkelig enn noen gang før i livet. 

Da jeg kom ut igjen på gaten, begynte jeg å gråte. Senere 

havnet jeg ikke langt fra det gamle observatoriet. Folk så 

på meg, og da jeg var redd for at noen skulle snakke til meg 

og prøve å hjelpe meg, ville jeg gjemme meg. Jeg kom rett 

fra hytten og var kledd som jeg pleide. Grønne bukser som 

var stukket ned i høye (sølete og svarte) gummistøvler, en 

rutet jakke og et rødt, indisk lommetørkle rundt halsen. 

Ansiktet var hovent og rødt av gråt. Jeg fant en telefonkiosk 

hvor jeg søkte tilflukt. Jeg ringte til min venn D og 

snakket om at livet og kjærligheten var et helvete. Han var 

forståelsesfull. Plutselig ble døren revet opp. Et middelaldrende 

par pekte på meg med høyre hånds pekefingre og 

ropte i kor: 

-Der er han! 

To politimenn grep tak i meg og dro meg bort fra telefonen 

og ut av kiosken. 

- Nå har vi deg, sa en av dem. 

Mange mennesker flokket seg rundt oss, og jeg ,skjønte in- ' 

genting. Alle ropte. Jeg ble tatt med til politistasjonen. Jeg 

kan ikke engang huske om sirenene var på. Jeg husker bare 

at jeg ble holdt i et fast grep. Jeg ble undersøkt fra hode 

til fot og låst inn i en celle. 

Etter en stund ble jeg ført inn til overkonstabelen. Han 

satt og leste kopien av brevet mitt til piken. Jeg hadde hatt 

det i jakkelommen. 

- Liker De Strindberg? spurte han plutselig. 

- Ja, sa: jeg. 

- Har De lest Giftas? 

73

lurte på om jeg opplevde en hallusinasjon. (Kanskje jeg er 

blitt schizofren, tenkte jeg.) Jeg lente meg frem og rørte ved 

armen til overkonstabelen. Men han var virkelig nok og 

glefset mot meg: 

- Prøv ikke på noe fanteri. 

Nettet snørte seg sammen rundt meg. Han forhørte meg 

om Marx og Bakunin, Stirner og Kropotkin. Han ville høre 

om min holdning til menneskeheten og samfunnet. 

Plutselig ble forhøret avbrutt. Han ble tilkalt til telefonen. 

Han kom tilbake. Fortalte at jeg kunne gå. Trykket meg i 

hånden. Da jeg forlot politistasjonen, fikk jeg høre at Sabbatsabotøren 

var fanget. Han hadde tilstått. Jeg er fremdeles 

overbevist om at hvis han ikke var blitt tatt, ville jeg ha tilbrakt 

de neste årene innelåst i en celle. Min absolutte 

uskyld og den forvirring som denne uskylden førte med seg, 

fikk meg bare til å virke enda mer skyldig. Forhøret hadde 

frembragt svar som bare styrket overkonstabelen i hans 

overbevisning om at litteratur er skadelig. Hvem vet forresten 

om jeg ikke ville ha tilstått hva som helst for å slippe 

bort fra det marerittet det var å sitte i en celle og lure på 

hvorfor jeg satt der bare for å bli tatt ut og forhørt om 

Strindberg, Almquist og Villon. 

Senere har jeg ofte lurt på hvor mange som virkelig er 

skyldige. Og hvis de er skyldige; hva de er skyldige i? Kanskje 

en eller annen stakkars djevel sitter i Hirnosand fordi 

han snublet over Leo eller svarte galt på Fedor og nå - 

fordi den virkelige gjerningsmannen mangler - er innesperret 

på grunn av sine litterære fadeser. 

Det blåser en kald vind denne morgenen. Sommeren kommer; 

isen på sjøen er knekket, og skogen på den andre siden 

er en fiolett dis av unge bjerker. Der jeg sitter kan jeg følge 

en måke med øynene. Det er et vindu mellom oss. Jeg hører 

vinden. Huset mitt er bygget mellom skogen og innsjøen i 

et vennlig og fredelig land. 

Jeg lever i den beste av alle verdener. Hvis jeg hadde mot 

til det, ville jeg gå ned gangen på høyre side, åpne døren til 

gjesteværelset, ta ned kukri' en (samtaleemne for gjester) 

fra veggen og skjærer strupen over på meg. Men jeg har 

ikke mot. Og bare gjennom å skrive dette, forvandler jeg 

tanken til (dårlig) litteratur. 

75

Jeg ser ingen særlig grunn til å eksistere. Ordene mine 

forvandler seg til løgner i samme øyeblikk de er uttalt. De 

kravler over bok- og avissider. Jeg får brev fra bankierer 

og politikere som forteller hvor stor pris de setter på meg. 

Alt jeg skriver, alt jeg gjør, later til å tjene hyggen og disiplinen 

i dette fredelige landet i denne den beste av alle 

verdener. 

Mens jeg spiser frokost, kaffe, ristet brød og ost, og leser 

morgenavisen, ser jeg plutselig opp· og får øye på mitt 

eget ansikt i vindusruten. Jeg husker hvordan SS-offiserene, 

de med kultur, satt i små byer i Polen om natten etter at 

dagens arbeid var unnagjort og fylte sine dagbøker med 

tanker om Goethe og Regel, W elt geist og livet, ånd og materie. 

Som dem er jeg en alminnelig europeer som er fanget i et 

nett av løgner og tradisjoner og realiteter. Men i motsetning 

til dem mente jeg - og mener - at de skal dø for sine 

forbrytelser. Uansett deres motiver. 

Mens jeg tenker dette, spiser jeg mitt ristede brød, og 

osten er skarp og godt lagret. 

Det var i 1957. Jeg var i mitt trettiende år. Europeer og 

forfatter, borger av et lite land i det nordvestre hjørne av 

det europeiske kontinent. Jeg hadde fartet rundt gjennom 

hele Europa - øst og vest - siden krigen sluttet tolv år 

tidligere. Arbeidet med litt av hvert: i aviser, på kontorer, i 

et sirkus, vært lagerarbeider ved jernbanen, testet høyttalere 

ved en radiofabrikk; men for det meste bare skrevet. 

Nå hadde jeg utgitt min femte bok, en roman, min fjerde 

roman, og vinteren begynte å bli kald langs Stockholms gater. 

Vi var nettopp kommet tilbake til Sverige, Gun og jeg. Vi 

hadde vært i Spania. Sammen med en maler og en kvinnelig 

billedhugger fra Stockholm hadde vi leid et lite hus utenfor 

en by som het Nerja på Andalusiakysten mellom Malaga og 

Almufiecar. Spania var fattig. På den tiden var ikke turistene 

kommet nord for Malaga. Vi bodde og arbeidet i Spa- 

, nia fordi vi ikke hadde råd til å bo i Sverige. Fra Nerja dro 

vi til Paris. De hadde ikke lenger reservert et spesielt glass 

for meg i tabac'en. Men jeg drakk en calvados, og menneskene 

rundt baren var de samme som i tidligere år. Da 

76

jeg gikk fra tabac'en, traff jeg Roger på Saint-Michelplassen. 

Vi snakket om Ungarn og venstrebevegelsens rolle i 

Europa. Han kom fra Villejuif, sa han. Fra Paris dro vi til 

Moskva. Pavel fortalte at de tenkte å oversette en av mine 

romaner til russisk. (Det gjorde de også, i 1960.) I Forfatternes 

Hus traff jeg en lyriker som etter sigende var en 

. meget lovende forfatter og skrev om revolusjonen som foregikk 

i Russland femten år før han ble født. Men jeg så aldri 

ansiktet hans. Det var på toalettet i kjelleren; han knelte, 

klamret seg fast til toalettet og spydde med ansiktet nede i 

hullet. Men den revolusjonære litteraturs håp hadde grå 

bukser. 

Den romanen som nettopp var utkommet, var den jeg 

skrev i Spania. Det var en morsom roman. (Jeg liker den 

fremdeles.) Det ble iallfall sagt at den var humoristisk. En 

burlesk historie om kjærlighet i forstedene. Hovedpersonen 

begikk selvmord i siste kapitel, og jeg fikk en pris. Da jeg 

hadde hevet sjekken fra Statens litteraturfond den kvelden, 

gikk jeg på restaurant Gylna Freden i Gamla Stan. Det er 

ikke noe dårlig sted å gå. Den eies av Svenska Akademin. 

Den institusjonen som gir Churchill og Sully-Prudhomme, 

Sholokov og Kipling og andre verdensmestere i skriving «i 

en idealistisk ånd» litterære Nobelpriser. I utlandet har jeg 

av og til hørt navnet bli uttalt med trykk på «O»en. Det er 

galt, trykket ligger på «e»en. 

Folk pleide å møtes på den restauranten. Mange gjør det 

fremdeles. Folk betyr her forfattere, forleggere, kritikere, malere 

og skuespillere. Det var som en klubb. Du følte deg vel 

og «inne» når du gikk dit. Turistene satt i kjelleren nedenunder 

(middelaldersk atmosfære), vi satt ovenpå. Hvis turistene 

ville sitte ovenpå, fikk de beskjed om at alle bordene 

var reservert. Jeg husker at jeg fikk lov til å sitte ovenpå i 

1953. Nå satt vi her alle sammen. Det var en god følelse å 

kjenne hverandre. 

Jeg drakk tett, og en rekke mennesker kom og gikk. Vi 

snakket. Piker, sputniker, sosialisme, Ungarn, kunst, forleggere, 

hvordan kritikken burde organiseres, og hvem visste 

hva om hvem. Senere på kvelden kom Gun. Hun hadde 

hengt opp en utstilling. Jeg fortsatte å drikke, og på en 

eller annen måte prøvde jeg å fortelle meg selv at alt 

gikk fint. Penger og god kritikk og alt det der. Fem år 

77

For meg var 1957 et godt år. Fem år senere skulle jeg stå 

i alle leksikaene (svenske), femten år senere skulle jeg ha 

sikret meg en nisje i den svenske litteraturhistorien. Det var 

den fremtiden som fikk isen i min whisky og soda til å 

glitre. 

Jo mer jeg drakk, jo mer tiltrekkende ble pikene. De var 

alltid de samme og satt ved forskjellige bord på forskjellige 

kvelder. Og vi var de samme. De ble aldri pene før vi ble 

fulle. Og vi ble ikke tiltrekkende før de ble fulle. Dette ga 

oss råmateriale til beske bøker om kjærlighet. Gun sa: 

- Hvis jeg kaster en håndgranat her, har Sverige mistet 

sin kultur. 

Jeg husker at hun sa det fordi det var en pause i samtalen, 

og bemerkningen hennes fløt ut over restauranten, og det 

ble et øyeblikks stillhet før stemmene igjen hevet seg beskyttende 

rundt oss alle. 

Det var en lang diskusjon om fremmedgjøring og litteratur. 

Klokken 2 ble vi kastet ut. De slukket lysene. Så begynte 

de å fjerne stolene. Til slutt førte de oss bort til døren. 

De gjorde det på en pen måte. Det gjorde de alltid. Jeg var 

full. Gatene var smale, fulle av svinger, det var vegger overalt. 

Den kalde steinveggen vokste mot hendene mine, mens 

hodet mitt falt bakover, og jeg oppdaget at jeg så opp mot 

en stripe himmel som var meget klar rundt skorsteinene, og 

i den kalde vinternatten var stjernene nære, og jeg falt. 

Gun klarte å få meg hjem den natten. Jeg krøp opp trappen 

på alle fire. Som en hund, mens jeg pustet tungt. Hun trakk 

meg opp på sengen og kledde av meg. Jeg hørte skoene 

mine falle på gulvet, og hun tullet et ullteppe rundt meg. 

Neste dag var jeg i bakrus, men drakk to flasker øl og skrev 

en artikkel om Eulenspiegel-skikkelsen i den tyske bondeoppstanden. 

Ikke De Costers Eulenspiegel, men folkehelten. 

Meningen var selvfølgelig at Eulenspiegels og Simplex' råhet 

ga et riktig bilde av dagens virkelighet. 

Ja, i mitt trettiende år planla jeg - under tvil - å 

fortsette med å fortelle historier for svensker. Jeg visste at 

det bokkjøpende og boklesende, svenske publikum var nettopp 

slike rettskafne mennesker som Eulenspiegel prompet 

på. Men som europeer av min generasjon hadde jeg drukket 

min porsjon skam. I 1944 fikk jeg en gullplombe i en jeksel 

til venstre i undermunnen. På den tiden betalte tyskerne 

79

for svensk eksport med gull. Jeg lurer ofte på hvem som 

eide den tannen jeg tygger med. En jøde fra Lodz eller en 

fra Amsterdam? 

På den tiden jeg var ferdig med min satire om kjærlighet 

i forstedene og skulle reise fra Spania, holdt vi en stor 

fest. Da klarte en av våre venner, en svensk maler, å snike 

seg inn i hovedkvarteret til Guardia Civil. Han kom inn i 

kommunikasjonssentret, og da han hadde vært telegrafist i 

den svenske hær, sendte han en krisemelding over den åpne 

linjen. Hele den spanske østkysten mottok den: 

'-j - · - · - ·-·-·-·- ·- · - · - · - 

' 

·· - · - ·- ·"'----·-- ·1·-- ···· · ···---· ···-· 

Slik sendte telegrafen i det hemmelige hovedkvarteret ut 

sin advarsel til Francos guardias den natten. En melding på 

det uforståelige, svenske språk: 

VIKTIG VIKTIG VIKTIG EUROPA TRENGER 

FLERE PØLSER SLUTT P Å MELDING 

· Som han og som de fleste av oss var jeg hverken helt tåpelig 

eller helt klok. Men jeg visste at noe var fundamentalt 

galt. Og en måned etter jeg hadde skrevet om Eulenspiegelskikkelsen 

og Gun hadde åpnet utstillingen sin, reiste vi 

sydover, ut fra Europa, i en 2CV Citroen. Det skulle gå flere 

år før vi kom tilbake. Men det visste vi ikke da. Da vi kom 

tilbake, var vi helt annerledes. 

Slik var det i mitt trettiende år, da jeg hadde drukket ut 

min skam som europeer, men hverken var helt tåpelig eller 

helt klok. Nå er snøen fra vinteren 1957 borte forlengst. 

Hanumangarh, 12. oktober - En gruppe arbeidere som 

arbeidet på Ra{asthan-kanalen, fant en ny metode for å 

fremføre sine klager for visepresident Radhakrishnan da 

han kom for å slippe løs vannet fra kanalen i går. 

Omtrent femti arbeidere marsjerte i tog mens de bar på 

en fargerik flaggduk som var festet til bambusstokker, og 

satte seg i første rekke blant publikum. 

Like etter visepresidentens tale, byttet arbeiderne stillferdig 

flaggduken med bønnskrifter som de hadde i. lommene, 

og begynte å vifte med dem for å påkalle dr. Radhakrishnans 

80

oppmerksomhet. Hvitkledde politimenn beslagla øyeblikkelig 

bønnskriftene. 

Hvert bønnskrift var forsynt med tommelavtrykket til 

omtrent femti arbeidere som berettet sine bedrøvelige historier 

og krevde å få utbetalt sine lønninger som, påsto de, 

ikke var blitt betalt på flere måneder. 

Før han dro til Jaipur, fortalte Mr. Ram Chander - direktør 

for Rajasthan-kanalen - vår korrespondent at han 

hadde bedt arbeiderne gi ham bønnskriftene så han kunne 

granske problem-et. 

The Hindustan Time!, 13. oktober 1961. 

Hvis dette er virkeligheten, hvilken skildring vil ikke være 

svik? En sosiologisk undersøkelse vil fortelle hvordan ar- 

. beiderne ble ansatt. Hvordan familiene deres lever. Scenen 

i Hanumangarh 11. oktober 1961 vil bli oppløst til kapitler 

og statistiske tabeller og. . . . omstendighetene, objektivt 

skildret. . . . Forskeren har gransket problemet. Våre biblioteker 

er fylt av resultater fra disse granskingene. Det er en 

pen og videnskapelig måte å få flaggduken på plass igjen. 

Selvfølgelig kan man forvandle kanalarbeidernes forhold 

til kunst. Sentimentale skildringer av asiatisk fattigdom gjør 

alltid inntrykk på middelklassen både i øst og vest. Og det 

er tross alt de som kjøper bøker. Eller man kan lage sosial 

og agitatorisk dramatikk ut av det. En scenearbeider holder 

opp en plakat: VANNET ER SLUPPET LØS. ALLE ER 

LYKKELIGE. Visepresidenten (hvit turban, engleaktig 

smil) sitter på en høyrygget stol på tribunen på venstre side 

av scenen. Arbeidere i dhotis og røde turbaner (Alle i Rajasthan 

bruker røde turbaner) sitter på huk foran tribunen. 

Hver arbeider bærer bambusstokker med fargerike flaggduker. 

Alle smiler tillitsfullt (tilsynelatende) til visepresidenten 

høyt oppe på plattformen. Fra høyre kommer politimenn 

i langsom, britisk marsjtakt, kledd i hvite uniformer og ledet 

av et Punjabi sekkepipeorkester kledd i kilt og turbaner. 

En forsanger henvender seg til publikum: 

Sterke er de mektige 

langt borte 

Når de er nær deg 


vanskelige å få tak i 

Når de snakker til deg 

vanskelige å høre 

Inntagende er de mektige 

når de lener seg mot deg 

Når du lener deg tilbake 

for å finne støtte 

faller du 

Se nå hvordan Hanumangarhs arbeidere .... 

Den estetiske effekt kan diskuteres. Men iallfall vil publikum 

bli lykkelig forvisset om sin intellektuelle overlegenhet. 

Stakkars jævler i Hanumangarh, tillitsfulle fordi de 

ikke vet bedre. 

Journalisten uttrykte det klarere. Men for hvem? Hvor 

mange lesere reagerte? Og hvordan viste de sin reaksjon? 

Jeg tror det var til Louis Jouvet - den store skuespilleren 

- en ung pike som ville bli skuespiller, sa: . 

- Jeg føler så mye, skjønner be. 

Og han svarte: 

- Kjære, unge dame, det er ikke De som skal føle, men 

publikum. 

Jeg er forfatter, en ordblander, en frasebruker, men jeg 

mistror verktøyet mitt. 

Festet til utklippet fra The Hindustan Times er et gulnet 

papirark hvor det er skrevet noen få linjer: 

«Beskriv hvordan mennesker solidaritet kan ødelegges 

gjennom spredningen av (sann) informasjon. Metning, overmetning, 

negasjon. 

«Så et lik i rennesteinen utenfor huset i Harding Avenue 

en vårmorgen i 1959. Så det hele dagen. Oppdaget at jeg 

var irritert ved tanken på at det kunne begynne å lukte.» 

Det burde tilføyes at jeg hadde en fornuftig grunn også: 

Jeg var redd for at jeg måtte betale begravelsen. Og jeg 

hadde lite penger. Neste kveld var liket borte. Jeg vet ikke 

hva som hendte med det. 

Herat er en vakker by. Jeg har sett Timuridmonumentene 

i Samarkand. Men ingen steder en kuppel maken til den på 

mausoleet til Gohar Shad, Shah Rukhs hustru. 

Herat ville ha vært en enda vakrere by hvis ikke engelsk- 

82

Europa. At mine verdier hadde forandret seg og at jeg følte 

lojalitet mot Europa som en forbrytelse. Det var tyskeren 

som hjalp meg. Tyskeren mer enn Musallahs ruiner. 

Vi hadde vært to dager i Herat da jeg traff ham en kveld 

i juli 1958. Jeg hadde renset forgasseren på bilen vår. Tenkte 

på den kalde krigen i 1885. «Det store spillet» som den ble 

kalt. Krigen ble aldri en varm krig. Men ved å holde den 

kald, klarte de å sprenge Herat i luften. Det forekom meg 

at jeg hadde hørt om lignende ting fra min egen tid. 

Etterpå satt jeg i skyggen av furutrærne ved siden av 

svømmebassenget foran det gamle Herat Hotel og drakk 

grønn te. Jeg var varm og svett. Vi skulle kjøre nordover 

neste morgen. Jeg så ham komme. En mager mann i førtiårene. 

Kanskje eldre. Først trodde jeg han var afghanistaner. 

Han var kledd slik. Så satte han seg ved siden av meg 

og sa på engelsk: 

- De er europeer. 

Han snakket engelsk med lett aksent, men det var et godt 

public school engelsk. 

- Godt å se en europeer igjen. Jeg har vært nordpå de 

siste månedene. Jeg er tysker. 

Jeg fortalte ham at jeg var svensk. Han spurte om jeg 

snakket tysk. Det gjorde jeg, så vi fortsatte på tysk. Han var 

offiser, sa han. Tidligere offiser, rettere sagt. Han hadde 

vært stabsoffiser. 

- Min onkel var i generalstaben. 

Senere på kvelden begynte han å snakke om hvordan det 

var nordpå. Han hadde vært oppe ved grensen, sa han. 

- Jeg har mange venner. 

Jeg kunne ikke riktig avgjøre om han var ekte eller ikke. 

En juksespion eller en virkelig spion. Han hadde notisbøker 

fulle av opplysninger. Det virket som de inneholdt en fullstendig 

topografi av det nordlige Afghanistan. 

- Jeg har også fått med alle de sovjetiske flyplassene 

like over grensen, sa han. 

Han snakket om sine venner i Kabul. Han var bekymret. 

Han våget ikke å skrive til dem. 

- Ikke engl!ng til ambassaden. Afghanistanerne kontrollerer 

alt. Du kan ikke stole på dem. Du kan ikke engang 

stole på menneskene. Du bør aldri sende et brev i dette landet. 

84

Han ville jeg skulle ta med noen brev til Kabul for ham. 

Jeg nektet. Det forbauset ham. 

- Jeg gjør aldri sånt, sa jeg. 

Han var taus et øyeblikk. Så snakket han om piker i Berlin. 

Han var en hyggelig fyr. En time senere ba han meg 

igjen om å ta med brevene. Det betydde mye for ham. Jeg 

nektet igjen. 

- Da vil jeg prøve å komme meg frem til grensen, sa 

han. Men afghanistanerne kontrollerer alt. 

Så gikk han. Det var blitt mørkt nå, og petroleumslampen 

jeg hadde lånt, tegnet en liten, gul sirkel av surrende insekter 

i natten. Jeg gikk og la meg, og neste morgen startet 

vi nordover mot Sabzak-passet. 

Da vi kom til Kabul, tenkte jeg på tyskeren. Det virket 

som han var en hyggelig, middelaldrende mann. Kanskje en 

tosk. Men jeg mislikte tanken på at Tyskland (hvis det var 

Tyskland) spionerte (hvis det var spionasje) i det nordlige 

Afghanistan. Jeg bestemte meg derfor for å ta opp spørsmålet 

med de afghanistanske myndigheter. Jeg fortalte historien 

om tyskeren i et selskap, jeg kom med alle detaljene, 

men jeg fortalte historien som en anekdote. 

Abdul smilte og sa: 

- Joda, vi vet alt om ham. Har visst det hele tiden. Vi 

gjør som regel det. Vi har allerede tatt oss av det. . 

Vi lo begge to. Amerikaneren jeg hadde drukket øl 

med i den internasjonale klubben, stirret på meg. Så trakk 

han seg unna. Han så ut som han hadde sett en slange. 

Jeg vet hvorfor. Tyskeren hadde stolt på meg fordi jeg 

var europeer. Amerikaneren følte at jeg var en forræder mot 

Europa. Hva meg selv angikk, forsto jeg at jeg hadde gått 

gjennom en av portene til Asia. Min lojalitet var ikke lenger 

en uforbeholden lojalitet til Europa. Og jeg var fullt rede 

til å la Afghanistan ta seg av (hva de nå mente med det) 

tyskeren som hadde samlet militære opplysninger i landet 

deres. 

I januar 1959 kjørte vi fra Bombay. Vi var på vei til 

Delhi. Men vi kjørte ikke den .store hovedveien; vi dro på 

kryss og tvers fra monument til monument. Denne kvelden 

kom vi fra Ajanta, og neste morgen skulle vi til Mandu. 

Vi sov i dak-bungalowen i Dhulia og khansamah'en laget 

85

mat til oss. Eller rettere sagt, khansamah'en serverte oss et 

britisk måltid. I likhet med en forbrytelse ble dette måltidet 

glemt øyeblikkelig - underveis til Mandu ofret jeg det ikke 

en tanke - men så dukket det opp igjen og hjemsøkte meg 

i flere år. Dette måltidet i Dhulia var en av de avgjørende 

handlinger i mitt liv. Jeg vet ikke om jeg alltid kommer til å 

ha India i tankene, men jeg vet at India vil gnage på leveren 

min. 

Det var i Kabul noen måneder senere at jeg begynte å 

bli trett og svak. Mens vi kjørte sørover ble jeg stadig dorskere. 

Da vi kom nordover til Balkh det året, var jeg tynn og 

trett. Alltid trett. Begynte å bli metafysisk. Tenkte på indre 

kamper og liv og død. Da vi nærmet oss Pamirs, måtte jeg 

gi opp. Måtte reise tilbake til Faizabad ,hvor jeg lå og spydde, 

en ting uten ryggrad. 

Gun klarte å få meg tilbake til den lille jordhytten vår i 

Kabul. Der ventet brev på oss. Tidsskriftene ville ha artikler. 

Min forlegger hadde skrevet et hyggelig brev for å minne 

meg om at han hadde gitt meg forskudd for en bok som 

skulle trykkes høsten 1958. Nå var det høsten 1959, sa han, 

og han hadde fremdeles ikke mottatt noe ·manuskript. Vi var 

meget fattige. 

Men jeg fløt rundt i et tomrom. Min tretthet var ikke bare 

fysisk og mental, den hadde også forandret mitt livssyn. 

Selvfølgelig gikk jeg regelmessig på det franske biblioteket, 

leste og laget utdrag, fungerte fremdeles. Men amøbene som 

gnaget på leveren min, gjorde meg åndelig. De små jordskjelvene 

rullet forbi som torden under fjellene, regntiden 

kom og jordtaket holdt på å falle ned over oss. Jeg lå i 

soveposen min med et stykke plastic over for å dekke meg, 

så på dråpene som falt fra taket og sa til Gun: 

- Regntiden kommer, jorden oppløser seg. Det er bare 

naturlig. Her i denne dalen hvor vi bor nå har mer enn 

hundre generasjoner sett takene sine gå i oppløsning. 

- Kom deg opp, sa Gun. Reparer taket . 

.Jeg krøp lenger ned i den koselige varmen i soveposen under 

plasticen som beskyttet meg mot væten. 

- I hjembygden min står det en støtte til minne om Harald 

som falt sammen med Ingvar på den Kaspiske kyst for 

ni hundre år siden. Det står en innskrift på den:

Their foru drengila 

fiarri at gulli 

auk austarla 

aerni gav 

clou sunnarla 

i saerklandi 

- Jeg forstår deg ikke, sa Gun. 

- Det er ganske enkelt. Et godt vers. «Mandig for de/ 

fjernt etter gull/og østover/matet ørnene/døde sørpå/i Særkland.» 

Dette er i utkanten av Særkland, vet du. Tror du 

noen vil reise en støtte for meg? 

- Du er helt sprø, sa Gun. 

Og det var veldig rart. Jeg snudde meg innover som en 

larve inne i soveposens kokong. Jeg hadde sluttet å spise, 

og når jeg var våken, tenkte jeg på ubestemte ting som 

Bestemmelsen og Mennesket og Skjebnen og Tilværelsen 

(alt med store bokstaver). Gun likte det ikke. Hun begynte 

å pakke. Stablet alt inn i bilen, dro meg ut av soveposen og 

sa: 

- Jeg kommer ikke til å la deg bli en imago ennå. 

Hun kjørte oss til Delhi, fikk meg til lege. Vi leide underetasjen 

av et hus i Defence Colony, og jeg måtte bli fire 

måneder i sengen for å få amøbene under kontroll. 

Den opplevelsen har gitt meg en mistanke om at det Asia 

som europeere har slik høyaktelse for, sjelens og det indre 

livs Asia, bare er det psykologiske uttrykk for 'fysiologiske 

forandringer som skyldes at protozoene eter opp innvollene. 

Jeg våknet like over tre om morgenen. Jeg merket at jeg 

snakket fransk. Det var under anstrengelsen ved å gi mine 

tanker ord i et enkelt, men på samme tid klassisk og rent 

fransk, at jeg våknet. Jeg svettet. Samtidig med at jeg åpnet 

øynene hørte jeg stemmen min dø bort. 

Gardinene var trukket fra. Månen var oppe; og det lå et 

bredt bånd av måneskinn over ansiktet mitt. Jeg snudde meg 

for å komme vekk fra lyset; på den hvite veggen over 

hodeputen min hadde månen malt vindusrammene som et 

lothringenkors. Jeg gikk ut av sengen og bort til vinduet. 

Gulvet var kaldt. Da jeg sto opp, løftet hunden min på hodet. 

Så på meg. 

87

Bortenfor ruten lå snølandskapet, den svarte skogen, 

veien. Alt klart opplyst og stille. Det var meget lys, men ingen 

farger; et vinterlandskap i svart og hvitt. Som teksten 

i en trickfilm så jeg tankene forme seg selv, bokstav for bokstav, 

på veien i den nederste kanten av bildet: «Måneskinnslandskapet 

gjør et grafisk inntrykk; det skyldes imidlertid 

det menneskelige øyets konstruksjon, ikke måneskinnets 

spektrum. Et bedre øye ville se farger i et måneskinnslandskap 

. . Dette er forskjellen mellom virkelighetens lyseffekter 

og teatrets.» Tanken tegnet seg skarpt mot snøen. Så 

forsvant den, og jeg lyttet inn mot huset; den bitende kulden 

knaket i treverket. Jeg hadde snakket med A. Mens jeg 

nå sto og så ned på snøen, oppdaget jeg at jeg tenkte: 

- Og hvorfor snakke fransk med A? Et språk hun ikke 

skjønner og som heller ikke jeg kan uttrykke meg skikkelig 

på. Ville det ikke ha vært bedre om jeg hadde snakket et 

av mine egne språk? Jeg kunne ha uttrykt meg på engelsk; 

hadde jeg snakket svensk, ville hun også ha forstått meg. 

Jeg kunne høre ordene tydelig, og jeg husket også at jeg 

ikke hadde sagt du til henne. Jeg hadde sagt vous. Vi gikk 

nedover en mørk gate i det sekstende arrondissement. Alle 

gardinene var trukket for og alle vinduslemmer stengt. Vinduene 

var døde. Hun hadde på seg en sølvgrå regnfrakk. 

Det duskregnet. Hun var et hode lavere enn meg. Skrittene 

hennes. Regndråpene på regnfrakken hennes. Håret hennes. 

Hun hadde lagt hånden sin i min, og på det fremmede 

språket prøvde jeg å famle meg frem til en oppriktig kjærlighetserklæring. 

Hun snudde ansiktet mot meg, og jeg så 

henne inn i øynene og snakket fort, vi hadde liten tid. Hele 

tiden hadde jeg snublet over de franske ordene. 

Det trakk kaldt fra vinduet, og skogen hvilte mørk bak 

veien. Hunden var kommet opp ved siden av meg. Sto med 

forlabbene på vinduskarmen og så ut i natten. Jeg klappet 

den på hodet, og de lange ørene rykket under hånden min. 

Jeg følte en dyp uro. Nå formulerte den seg selv, slik P's 

røst hadde gjort det for noen måneder siden: 

- Es ist spater als du glaubst. 

Ordene spratt tilbake på engelsk, forandret: 

- It is later than you know, much later, too late. 

Så mer stillferdig på svensk: 

- Senare an du hoppats. 

88

Og nå var jeg helt våken og husket også at A hadde vært 

død i nesten et år. Huset var helt stille. Det knaket ikke engang 

i treverket. Gun sov visst helt lydløst, og jeg sto med 

hånden på hundehodet og var ikke i stand til å høre henne 

puste. Jeg kunne tydelig se revespor. Sporene førte direkte 

til søppelkassen. Reven var sulten. Jeg hadde hørt den synge 

tidligere på kvelden. Jeg snudde meg. Da jeg gikk mot 

sengen, kunne jeg se skyggen, min bevege seg ut av månestripen, 

og lothringenkorset tegnet seg igjen på den hvite 

veggen. 

Nå vendte drømmen tilbake. Den steg opp mot overflaten 

i biter av isflak. (Den glitrende grønne isflaten. Den 

svarte isbryteren som kommer. Isflakene som blir skåret i 

stykker og flyter opp igjen til overflaten. Snur seg.) Fragmentene 

dannet et mønster, en sekvens, en drøm. Men cia 

jeg arrangerte dem til dette mønsteret, var jeg klar over at 

denne drømmefortellingen ikke var den drømmen som oppsto 

i glimt og forkortninger mens jeg sov. Det spilte ingen 

rolle. Jeg vet at det er når man samler bildene, ordkombinasjonene, 

fragmentene, man samtidig skaper drømmefortellingen 

og helheten i drømmen. Drømmen blir først komponert 

og skapt når man husker den. Men da den som drømmer 

og den som husker drømmen er - og må være - samme 

person, spiller ikke dette noen rolle. 

Med en økende følelse av ubehag satte jeg drømmen sammen. 

Historien begynte med ordene: 

- I natt drømte jeg om A, men da jeg våknet, gikk det 

opp for meg at hun var død. 

Senere strøk jeg disse ordene. De var unødvendige. 

Jeg vil ikke villede. Derfor bør jeg gjøre oppmerksom på 

at jeg aldri har hatt noe f9rhold til A. Jeg har aldri prøvd. 

Prøvde ikke høres bedre; hun er død. 

Ikke fordi jeg ikke syntes hun var tiltrekkende. Hun var 

søt, nesten nydelig. Hun var ung og hadde store øyne som 

hun brukte til å beundre med. Da jeg traff henne første gang 

og tok henne i hånden - hun hadde varme hender, men 

tok ikke din hånd, hun holdt frem sin egen for at den skulle 

bli tatt - tenkte jeg selvfølgelig at jeg gjerne ville ligge 

med henne. Slik tenker og reagerer man overfor kvinner i 

sin alminnelighet. Men i samme øyeblikk ble jeg også klar 

89

over konsekvensene. I det korte øyeblikket jeg holdt hånden 

hennes, hadde jeg frihet til å velge. Jeg kunne fortsette 

å holde den, se henne inn i øynene og gå rett på. Jeg visste 

hva som ville hende. Jeg visste hvordan slike forhold utvikler 

seg. Jeg var ikke beredt til å betale prisen. Jeg er ikke 

beredt til å betale prisen. I stedet trekker jeg hånden til meg, 

ler og sier: 

-Hei. 

Jeg er altså svært moralsk. Jeg motiverer denne moral 

med bevisstheten om valgfrihet. Det livet jeg ønsker å leve 

- uavhengighet, skrivingen, Gun, mye annet - avhenger av 

at jeg holder orden på mine motiver og handlinger. Men jeg 

tillater meg ikke å undertrykke den opplevelse av muligheter 

som visse kvinner - langtifra alle - gir meg når jeg 

treffer dem. For undertrykte jeg opplevelsen, ville mitt liv 

bli bundet, uten valgfrihet. Altså uberegnelig. Da kunne jeg 

plutselig oppføre meg slik jeg hadde sett så mange andre 

gjøre; stupe ut i en spontan opplevelse som bare er reflekser 

og hemninger i en akutt konflikt. 

Innsikt gir meg frihet, min moral er fornuftens valg. 

Da drømmen begynner, vet jeg at det har vært et forspill. 

Et mord - og jeg er ikke den skyldige. En flukt - 

hvor jeg antagelig har prøvd å skaffe meg et alibi. En rettssak 

- som er så dunkel at jeg bare husker ordet «rettssak». 

En henrettelse - som jeg er unnsluppet fra . En ny 

flukt - og under den flukten begynner drømmen. 

Jeg går opp trappen. Linoleumsdekkede trinn med jernbeslåtte 

kanter. Det er et mønster i linoleumen, men det er 

nedslitt. Et geometrisk mønster, en arabesk, som fremdeles 

er synlig i hjørnene ved veggen. Jeg åpner de to dørene. 

De åpner seg foran meg, og jeg går inn på redaksjonskontoret. 

Nå mens jeg skriver dette, prøver jeg å huske om jeg 

har sett dette redaksjonskontoret før. Det gjør jeg ikke. Bildet 

er helt klart, og jeg kjenner rommene godt. Det rommet 

jeg ser inn i, har en atmosfære som minner meg om den 

første avisen jeg arbeidet i, Varmlands Folkblad. Det er 

tyve år siden. Jeg arbeidet om natten. Lukt av dovent øl. 

Men jeg vet ikke hvor dette bildet av rommet er blitt tatt. 

Alle assosiasjonslinjer er kuttet over, og alt jeg hører meg 

90

selv si er, «Rommet er blitt større, men det er også speilvendt.» 

Nei, nå da jeg sitter og renskriver manuskriptet, er 

jeg i stand til å lokalisere bildet. Den omstendelige 

måten jeg skildret linoleumen på gjorde meg nedtrykt, 

og jeg sluttet å skrive. Mens jeg ligger på divanen og 

leser Tucholsky og venter på å komme i arbeidsform 

igjen, går teppet opp. Det var i Goteborg sommeren 

1945. Det var i juli. Den nittende var jeg blitt atten år. 

Jeg eide ikke penger. Jeg skrev en innsamlingsliste 

med skrivemaskinen på kontoret mitt, «For de trengende.» 

Jeg gikk rundt og banket på dører, samlet inn. Ved 

denne dobbeltdøren fikk jeg tre kroner. Det var et hus 

i Nordenskioldsgatan. Etterpå skammet jeg meg. Min 

1 

venn Dag sa: 

- Men dette er jo straffbart. 

Jeg går inn i redaksjonen. I drømmen nevner jeg aldri 

navnet på avisen. Jeg ser teleprinteravlukket til høyre. På 

den veggen er det tre dører. På en knagg ved siden av den 

første døren henger det en svart frakk. Til venstre for meg 

sitter noen mennesker ved skrivebord. De er uskarpe, som 

om de beveget seg da bildet ble tatt. Jeg er kortpustet, trett, 

uvel. Telefoner ringer. Rett foran meg, men langt borte, står 

et stort skrivebord. Tre personer sitter ved det. I midten sitter 

redaksjonssekretæren. Stolen hans er høyere enn de 

andres. 

Først noen øyeblikk etter at jeg er koinmet bort til dem, 

ser de opp og får øye på meg. Regnfrakken min er våt, den 

har også noen rifter på venstre side. Det er den jeg brukte 

i Beograd i 1948; den som var stor nok til å kunne brukes 

som soveunderlag. Jeg har de sveitsiske vandrestøvlene på 

meg. Jeg ser sporene etter meg; de er leirevåte og følger 

meg fra døren. Da de tre ved bordet ser opp fra papirene, 

blir det helt stille i rommet. 

(Nå følger en lang sekvens. Krass dialog. Spenning. Den 

er dårlig. De diskuterer mordet jeg skal ha begått. De viser 

meg bilder fra mordet. Jeg påpeker at de er stjålet fra Soderman 

og O'Connel, Modern Criminal Investigation. Jeg 

prøver å bevise - hva jeg tror er riktig - at alt er opp- 

91

konstruert, alt de sier kan tolkes på en annen måte. Jeg har 

flyktet. Det er myndighetene som må avgjøre om jeg er 

skyldig eller ikke. Jeg bør overleveres til dem. Jeg går mot 

døren. Jeg gir bare et sammendrag av denne lange historien. 

Jeg synes den er plagsomt dårlig laget. Jeg ville tross alt 

sette pris på en viss minimumsstandard selv i mine drømmer.) 

Jeg går ut av kontoret, og dørene lukker seg bak meg. 

Tre piker sitter i resepsjonen. I midten sitter A. Jeg støtter 

albuene mot resepsjonsdisken og snakker til henne. Så reiser 

hun seg fra stolen og tar hånden min. Jeg snakker fort. 

Hun forlater plassen sin, sier ingenting til de andre pikene 

som jeg nå kan se i profil, fordi de har snudd seg mot de 

store skrivemaskinene. Gulvet som skiller meg fra pikene, er 

flisebelagt. Mønsteret er enkelt og stort. A går bort til meg 

over dette gulvet og følger meg så ut i natten. Jeg kan se 

oss gå ut gjennom de store svingdørene. Da jeg ser oss 

komme ut på gaten - gjennom de langsomt svingende dørene 

- føler jeg hvordan høstvinden slår mot oss. 

Jeg er meget lykkelig. Jeg ser på henne. Øynene hennes 

er vidåpne. Vi står på en gate i det sekstende arrondissement. 

Så oppdager jeg at jeg lytter etter skritt i mørket 

rundt oss, og i en fortvilet erkjennelse av at mitt liv er slutt 

og alle dører lukket, (jeg ser en lang korridor hvor dører 

lukker seg på begge sider som rekker av fallende dominobrikker) 

prøver jeg å forklare hvor høyt jeg elsker henne og 

hvor mye hun betyr for meg. Jeg våkner og snakker fransk 

og lurer på hvorfor jeg ikke valgte å snakke et språk som 

hun forstår, før jeg husker at A har vært død i nesten et år, 

at jeg aldri elsket henne, at hun ikke betydde noe for meg 

så lenge hun levde og at hun ikke engang lignet den A jeg 

drømte om. 

Med minnet om oppvåkningen bryter jeg drømmen. Mens 

jeg gikk igjennom drømmen, satte jeg meg opp i sengen. 

Nå føler jeg en plu'tselig irritasjon, og samtidig legger jeg 

merke til at det er kaldt. Enda en gang kommer jeg meg 

ut av sengen, tar på meg tøflene og skrider ned trappen. 

Jeg går ikke, jeg skrider; irritert. Midt i trappen stanser jeg, 

trekker gardinene til side og ser på gradestokken utenfor. 

Den viser femten grader under null. Jeg fortsetter og går 

92

gjennom biblioteket og arbeidsværelset ned i kjelleren. Jeg 

tenner lyset og kontrollerer varmeanlegget. Alt later til å 

være i orden. Da jeg går opp kjellertrappen og kommer inn 

på arbeidsværelset, føler jeg kulden fra månelyset. Rommene 

ligger i et kaldt lys, bøkene skjelver i hyllene, og de 

uryddige papirbunkene kaster skygger og mørke over bordflaten. 

Jeg ser på gradestokken i stuen. Toogtyve grader 

over null. Jeg fryser. Hele tiden går hunden bak meg. Han 

er søvnig, strekker på seg. Han gjesper hele tiden. Jeg legger 

meg igjen og trekker over meg det store, afghanske 

saueskinnet (det gule med sølvbroderier som jeg kjøpte i 

Kabul sist jeg var der to år tidligere), tuller det rundt kroppen 

min. Hunden legger seg nederst i sengen. Jeg hviler 

fotsålene mot magen hans. Den er varm. 

Jeg venter på at natten skal bli tidlig morgen. Klokken 

dytter tiden fremover ved siden av hodet mitt. Jeg venter 

på at den skal befri meg fra natten. Det er fremdeles vinter, 

og når jeg sitter i arbeidsværelset mitt om morgenen etter 

å ha drukket kaffe, ser jeg at landskapet blir lysere allerede 

klokken halv syv. Vinterdaggryet kommer grått over 

snøen, skogen og det islagte vannet. I sommer slapp jeg ned 

persiennene i arbeidsværelset mitt. Ennå har jeg ikke tatt 

meg det bryet å trekke dem opp igjen. Men jeg kan se ut. 

Hvis noen ligger med kikkert i skogkanten på den andre 

siden av sjøen, kan han ikke se inn. Med jevne mellomrom 

synes jeg dette er en god spøk. Ellers sier jeg til meg selv 

at det er praktisk, fordi det gjør det unødvendig å vaske 

de syv, store vinduene i arbeidsværelset. En rasjonell rasjonalisering. 

Mens jeg ligger i sengen - hunden sover - tenker jeg 

på gårsdagens arbeid. Livet er en sammenhengende prosess 

av nyorientering; av og til beveger man seg så langt at alle 

de perspektiver man en gang så, blir fordreid og mister enhver 

sammenheng med den nye virkelighet man er omgitt 

av. Mine geografiske reiser siden 1958 har litt etter litt 

tvunget frem nye, intellektuelle posisjonsbestemmelser. 

Høres ikke alt dette vakkert? Det virker så alvorlig 

og oppriktig at jeg nå - noen måneder senere - føler 

kvalme når jeg leser det. Jeg har en så dyp mistro til 

disse ordene at jeg begynner å hoste når jeg leser dem 

93

høyt, helt til jeg blir blodrød i ansiktet og kaster opp. 

Likevel kan jeg ikke direkte gripe meg selv i løgn. Det 

er sant, selv om det høres sant. 

Asia forandret mine perspektiver. Fordervet dem, sier 

enkelte kritikere. Jeg visste en hel del om Asia før vi kom 

dit. Alt det man går ut fra at en velutdannet europeer vet. 

Det var ikke uvitenhet; det var et europeisk perspektiv. Dette 

måtte korrigeres. Vesterlandene. Et tillegg til Eurasia. 

Vår «vestlige kultur», et romformet vedheng til de større 

kulturene. Og det europeiske perspektivet selve blindtar- 

. mens ide. Jeg spøker ikke. Det er ikke bare et spørsmål om 

å lese de parallelle tradisjonene, arabiske, kinesiske. Det er 

også den smertefulle forandringen av perspektivene. I våre 

skoler og ved våre universiteter har lærerne og professorene 

blitt lønnet for å forfalske historien. De gjør det. De 

gjør det gladelig. 

Det betyr ikke at jeg blir mystiker. Østens mystisisme blir 

godtatt. Slik narkotika blir godtatt. Borddans blir godtatt. 

Vestlige provinsboere blir mystikere eller lar bord danse eller 

bruker narkotika. Østens mystisisme er ikke noe annet 

enn amøbedysenteri. Det ene eller det andre. Det spiller ingen 

rolle. Sjelfullhet. 

Vestens lærere. Die Hirnverherer, som Brecht sa. Rettferdiggjørelsen 

av ethvert røveri, enhver plyndring. Falskneriene. 

Et plutselig sinne banker i tinningene mine. Tørr 

strupe. Hvis de lærde menn bare hadde en hals. . . . 

Jeg ler. Dette mener jeg. Jeg kan ikke skrive det. Ordene 

mine ville ikke nå noen. De er immune. Jeg kunne like gjerne 

snakke til en «vestlig» hvit mann om menneskets likhet. 

Å forandre perspektivene betyr å forandre ideene. I India 

oppdaget jeg at det var to veier åpne for meg. Å beholde 

mine ideer og for alltid vite at i virkeligheten - en asiatisk 

virkelighet - sto de for hvitt overherredømme, kolonialisme, 

imperialisme og krig. De var tross alt de samme 

europeiske verdier som alle disse ekspertene og diplomatene 

og forretningsmennene fra de vestlige land (fra Vladivostok 

over Berlin, Paris, London, New Y ork til Los Angeles) 

brukte ved passende anledninger som dekke over sin virksomhet. 

Hvis jeg nektet å anerkjenne dette. . . . da måtte 

94

jeg finne nye perspektiver som passet inn i en større virkelighet. 

Dette betydde lesning. Men da dagene har for få 

timer og jeg - som alle andre - må ha øl og poteter (eller 

helst whisky og kjøtt) for å leve, satt jeg om nettene og 

leste lbn Khaldun, kinesiske klassikere, indisk historie. Ikke 

bare for å lære - selv om det alltid er morsomt å lese - 

men for å omforme meg selv; bryte ned mitt etnosentriske, 

«vestlige» perspektiv. Prøve å ødelegge ideologiene, tankemønstrene 

og fordommene som våre skoler og aviser, venner 

og arbeidsgivere fyller oss med i Europa. Man kan ikke 

intellektuelt si at man ikke tar parti. Man må forandre selve 

sitt grunnsyn. 

Man kan også bryte ned ideologiene ved å ta dem alvorlig. 

Dette kan gjøres på følgende måter: 

A) Jukset: Menneskene (storm) er skapt like. Man kan 

ikke høre en president tale, en statsminister snakke, uten 

at denne frasen blir brukt. Alle elsker likhet. 

B) Virkeligheten: menneskene er noen utvilsomt ulike dyr. 

Få er rike og mektige. Mange sulter og er undertrykte. 

Nå må man gjøre et valg. La oss anta at man befinner seg 

i Latin-Amerika. Man kan gå på konferanser og møter i FN 

og få god betaling for å hevde at Menneskene (stor m) 

er skapt like. Det sårer aldri noen utbyttere. Eller man kan 

si at menneskene (levende mennesker) blir behandlet som 

dyr. 

Velger man det første - da følger man den vestlige tradisjon 

gjennom å bryte ned dens ideologi. V elger man det 

andre, tar man frem sin ametralladora og gjør noe med elendigheten. 

Hunden ser på meg. Det er min hund. Hvis hund er 

jeg? Og hvor skulle jeg gå med mitt maskingevær? Jeg oppfyller 

min oppgave i et samfunn som jeg av gode grunner 

anser for å være forrykt. Oppgaven å skrive. 

Mens jeg sitter i sengen og bygger ord rundt ametralladora, 

er sannheten at jeg ikke gjør noe slikt. Det gjorde jeg 

senere. Meget senere. 

Bla tilbake og skriv om! 

Asia forandret alle mine perspektiver. Jeg visste litt om 

Asia, selvfølgelig. Det man går ut fra at en velutdannet 

europeer vet. Det var ikke uvitenhet. Men det var et euro- 

95

peisk perspektiv. Dette måtte bli forandret. Da jeg kom 

tilbake til Sverige, prøvde jeg på en metodisk måte å lese 

de parallelle tradisjonene, arabisk og kinesisk. Bevisst lete 

etter andre perspektiver i utviklingen. Det bør gjøres klart 

at dette ikke er det samme som å bli mystiker. Bare en forandring 

av perspektivene. Da dagene har for få timer og jeg 

- som alle andre - må tjene til livets opphold, satt jeg oppe 

om nettene og leste Ibn Khaldun, kinesiske klassikere, indisk 

historie. Ikke bare for å lære - selv om det alltid er 

en glede å lese - men for metodisk å bryte ned mitt etnosentriske, 

europeiske perspektiv. Å bryte ned dette er selvfølgelig 

også det krav som denne europeiske, intellektuelle 

tradisjon setter. 

I halvsøvne snudde og vendte jeg på disse tankene mens 

jeg ventet på morgenen. Jeg nyttiggjorde meg et sitat fra 

Needhams Videnskap og sivilisasjon i Kina, bind 3, side 

196: 

Etterordet til første del av Lii Shih Chhun Chhiu forteller 

oss at det ble fullført i år 239 før vår tidsregning. 

Det var ikke siste gang i historien at et politisk 

mektig, men (selv etter sin egen mening) relativt kulturløst 

samfunn skulle gjøre store anstrengelser for å 

trekke til seg det beste av intelligens og lærdom som 

fantes andre steder: man kan lett finne eksempler i 

mongolepokens Persia og senere på det nordamerikanske 

kontinent. 

Jeg liker hans stil. Den tørre spotten. Men mer enn det: 

hvis denne erkjente mangel på kultur ( Timurids) tidligere 

førte til en kulturell utvikling ( Wei og Timuridrenessansen), 

er det da mulig at den erkjente mangel på kultur i «det 

nordamerikanske kontinent» kan ha de samme konsekvenser 

nå? Var USA's kriger (og vi vet alle hva vi mener om 

dem) mer umenneskelige enn de mongolene førte? Om mongolene 

kunne man si som det ble sagt om Mussolini . ... 

veiene funksjonerte? 

96 

Da jeg renskrev dette, ble jeg urolig. Noe var galt. 

Jeg skjønte ikke hvorfor jeg hadde skrevet disse lin-

jene. Tanken var pueril. (Ikke Needhams, men min.) 

Som en konstatering av fakta - ja. Som en vurdering 

- nei. Jeg gikk ned i biblioteket og tok frem boken. 

På forsatspapiret hadde jeg skrevet: 

s. 196 kulturløse samfunn 

s. 358 lærdom og død (se Ssu-ma-Ch'ien) 

s. 522 når ble Europa oppdaget? 

Hele dagen før jeg drømte om A, hadde jeg brukt til 

å lese Needham, bind 3. Disse notatene hadde jeg skrevet 

da. Søvnig hadde jeg grublet over «det nordamerikanske 

kontinent» og den kulturelle verdi av en erkjent 

mangel på kultur, men et helt annet - og langt 

viktigere - problem hadde opptatt meg om dagen og 

fått betydning for utformingen av min drøm. «S. 358 

lærdom og død (se Ssu-ma-Ch'ien)»: sitatet jeg hadde 

understreket var noe Needham hadde oversatt fra Huan 

Than (år 40 før vår tidsregning til år 30 etter) : 

Yang Hsiung var opptatt av astronomi og pleide å diskutere 

emnet med myndighetene . . .. 

Han laget selv en armillarsfære 

En gang sa en gammel håndverker til ham: 

«Da jeg var ung, kunne jeg lage en slik uten virkelig 

å forstå sammenhengen. Men senere forsto jeg mer 

og mer. Nå er jeg sytti år og føler at jeg bare begynner 

å forstå det hele, og likevel må jeg snart dø. Jeg har 

også en sønn som gjerne vil lære hvordan man lager 

disse instrumentene; i årene som kommer vil han gjenta 

mine erfaringer, og jeg går ut fra at også han en dag 

kommer til å forstå, men da vil også han være rede til 

å dø.» Hvor tragiske, og samtidig komiske, var ikke ordene 

hans! 

Det var noe svært underlig ved den måten jeg hadde 

grublet over Timuridkulturen og USA på. Jeg hadde nevnt 

Ibn Khaldum: «Det blir gjort små anstrengelser for å finne 

frem til sannheten. Det kritiske øye er som regel ikke skarpt. 

Feiltagelser og ubegrunnete antagelser er nært beslektet og 

>anlige elementer i historisk informasjon .... Det kreves kritisk 

itmsikt for å sortere ut den skjulte sannheten, det kre- 


ves viten for å avdekke sannheten og pusse den slik at den 

kritiske innsikt kan benytte seg av den.» Men henvisningen 

til Ssu-ma Ch'ien forklarer hvorfor jeg - i det våkne mellomspillet 

i min drøm om A - valgte å vende meg bort 

fra den gamle håndverkeren, bort fra Ibn Khaldun. 

Denne arabiske lærde, som ble født i Tunis i 1332 og som 

reiste og studerte i hele den sivilisert:.: verden - Afrika, 

Spania, Vest-Asia - og døde i Kairo i 1400, var den første 

«moderne» historiker. Hvis jeg virkelig hadde arbeidet med 

problemet om å forandre mine perspekti> er, ville jeg selvfølgelig 

ha prøvd å få hans arbeid i fokus. Hvordan kunne 

han være så mange århundrer forut for de europeiske barbarene? 

Og hvorfor blir han aldri lest i våre skoler, er 

ukjent for det «lesende publikum» i Europa og noe som bare 

angår «spesialistene»? 

Men for mine private problemer var historien om den 

gamle håndverkeren viktigere. Dette kan man se på forsatspapiret. 

Presset på blyanten er sterkere i det notatet enn i 

det foran eller det etter. Men det var for viktig. 

Ssu-ma-Ch'ien var Stor-astrolog eller Stor-historiker (eller 

protokollfører) hos den store keiser Wu i det tidlige 

Han-dynastiet. Han skrev den første systematiske - vitenskapelige, 

kan man si - verdenshistorie (sett fra et sivilisert 

midtpunkt, selvfølgelig) i Kina. Ikke den første historieboken. 

Men det første og største kritiske, systematiserte 

verk. Hans offisielle ·stilling var lav; meget lavere enn hans 

fine titel. Men han hadde adgang til rikets dokumenter og 

rapporter, og han visste at det han gjorde var av betydning 

for ufødte generasjoner. Han grunnla en tradisjon. 

Keiser Wu knuste adelen, sikret grensen i sør, samlet 

riket, kjempet i vest, skrev nye lover og arbeidet for å etablere 

Den kinesiske fred i hele den kjente verden. I år 99 

før vår tidsregning ble en ung kaptein ved navn Li Ling 

slått av Hun'ene i det østlige Tien Shan. Da keiser Wu fikk 

høre at bare fire hundre av fem tusen mann var i stand til 

å vende tilbake, ble han fylt av vrede. Nederlaget var ikke 

stort. Nederlaget betydde lite for riket; men alle rettens 

lærde dømte Li Ling. 

Ssu-ma Ch'ien kjente Li Ling, men bare flyktig. Men i 

retten snakket han til keiser Wu om Li Lings bedrifter. Li 

Ling hadde nesten seiret, men fik_k ingen støtte. Han sa at 

98

få generaler i fortiden hadde kjempet så godt som Li Ling. 

Men kommanderende general hadde vært Li Kuang-li. 

Han hadde mislykkes. Derfor var Ssu-ma Ch'iens ord en 

kritikk av hans handlinger. General Li Kuang-lis søster var 

Li. På den tiden var hun keiser Wus yndling. Følgelig ga 

keiseren ordre om at Ssu-ma Ch'ien skulle overleveres til 

dommerne for å ha forrådt Tronen. 

Det var to måter Ssu-ma Ch'ien kunne unnslippe på. Han 

kunne kjøpe seg fri. Men hans venner sviktet ham, og selv 

var han fattig. Han kunne også begå selvmord. Hans forpliktelser 

overfor tradisjonene, familien og hans sosiale status 

var klar. En mann av ære blir ikke stilt for retten. 

Ssu-ma Ch'ien begikk ikke selvmord. Han ble dømt. Han 

ble pisket. Han ble kastrert. Og han fortsatte å leve som 

en merket mann, en knekket mann, en mann uten ære. I et 

brev til en venn, Jen Shao-ch'ing som satt i fengsel og skulle 

henrettes, forklarte Ssu-ma Ch'ien sin handlemåte. 

Hvis selv den minste slave og kjøkkenpike kan klare å 

begå selvmord, hvorfor skulle ikke en som jeg klare å 

gjøre det som må gjøres? Men grunnen til at jeg ikke har 

nektet å bære disse lidelsene og har fortsatt å leve, nedverdiget 

og vanæret, er sorgen over at det finnes noe i 

mitt hjerte som jeg ikke har klart å uttrykke skikkelig, og 

jeg skammer meg ved tanken på at når jeg er borte, vil 

ikke etterslekten kjenne til hva jeg har skrevet. ... Jeg har 

samlet og satt sammen gamle tradisjoner som var spredt og 

mistet. Jeg har gransket fortidens handlinger og begivenheter 

og undersøkt prinsippene bak suksessene og fiaskoene, 

medgang og forfall, i ett hundre og tretti kapitler. Jeg ville 

forske i alt som angår himmel og menneske, komme til bunns 

i forandringene i fortid og nåtid. . . . Men før jeg var ferdig 

med det første utkastet, ble jeg rammet av denne ulykken. 

Det er i fortvilelse over at det ikke ble ferdig, jeg har 

underkastet meg denne grusomme straff uten bitterhet. 

Når mitt verk er endelig avsluttet, skal jeg deponere det i 

Det Store Fjellet. Hvis det blir gitt til mennesker som setter 

pris på det og trenger inn i landsbyene og de store byene, 

hvorfor skulle jeg da" beklage meg, selv om jeg skulle utsettes 

for tusen lidelser? . . Selv om hundre generasjoner forsvinner, 

vil min skam bare bli større. Det er den tanken som 

får mitt hjerte til å snøre seg sammen ni ganger om dagen. 

99

håper jeg - i sannhetens interesse.) Heller ikke er jeg 

interessert i å analysere i detalj den årsakssammenheng 

som var bestemmende både for drømmen og spekulasjonene 

om Needham. 

Jeg skrev disse ordene for å gi meg selv en grunn til å 

stryke en drømmesekvens som hadde sammenheng med visse 

personlige, erotiske opplevelser. Jeg strøk den ikke fordi jeg 

er snerpet; vi er alle brødre under huden. Våre onanifantasier 

er også forbløffende like - 'noe man lett kan se hvis 

man leser pornografi. Jeg strøk den fordi en tredje person 

var innblandet. En jeg vet ikke ville sette pris på å bli skildret. 

Selv ikke i drømmeform. Jeg for min del har ikke (så 

vidt jeg vet) noen skamfølelse. Men jeg har oppdaget at 

andre har det. Hun ville - som Victoria - gjort meg oppmerksom 

på at det ikke moret henne. 

Men nå kan jeg se at det fantes et helt annet ledd mellom 

drømmen og Needham som jeg også strøk. Og det var ingen 

drøm. Jeg brukte den erotiske sensuren til å sensurere 

en langt viktigere diskusjon. (Noe som er helt alminnelig og 

sosialt.) 

Da jeg lå våken den måneskinnsnatten og formulerte setninger 

om kulturen - eller den underlige mangelen på kultur 

- i USA, er vi igjen i 1940, og vi går nordover Riverside 

Drive. Jeg og Nelson og Theobald. Solen skinner. En 

lastebåt er på vei opp elven. Det er en lett dis i luften. 

Nelson snakker om Kina. Han vokste opp der, hans far var 

misjonær. 

- Far gråt da Wang Ching-wei gikk sammen med japanerne. 

Han var den beste av dem alle, og far kjente 

ham godt_ 

Jeg kan se det klart. Det er i nærheten av Grants grav. 

Nå er vi under kjørebanen. Høyt over oss rustne jernbjelker, 

den drønnende lyden av den tunge trafikken. Vi klatrer. Vi 

står på den øverste bjelken. Den er dekket av et tykt lag med 

sot og svart, klebrig skitt. Theobalds far er sosialist. (Jeg 

tror han var tysk-jødisk emigrant.) Vi snakker om krigen. 

Vår lærer, Mr. F, har snakket til oss om første verdenskrig. 

- Tro ikke på det dere leser. Det gjorde min generasjon. 

Det var dritt og død og alt sammen på grunn av intriger i 

Europa og fordi Morgan hadde investert mange penger i 

en alliert seier. Alminnelige gutter som dere ble drept bare 

101

for å tjene høyfinansen og det hemmelige diplomati. Jeg har 

sett det. 

R, hvis far var bankier og kjente presidenten (ble det 

sagt), lente seg mot meg og sa: 

- Ikke bare på grunn av Morgan. Vi vet hvordan tyskerne 

er. 

Både Theobald og Nelson blir drept i annen verdenskrig. 

Men den gangen, våren 1940, balanserer vi høyt oppe på en 

sotet bjelke og snakker om den tyske okkupasjonen av Danmark. 

På gaten står en politimann. Jeg ser luen hans. I rennesteinen 

ved siden av ham ligger det gamle aviser og appelsinskall. 

Like ved siden av oss under broen er det en plattform. 

Den blir antagelig brukt under inspeksjoner. Plattformen 

er så langt fra bjelken at du ikke engang kan røre ved 

den med fingertuppene. Man må ta sats, spenne musklene 

og så hoppe over til den. Bjelken rister og skjelver under 

den tunge trafikken over hodene på oss. Politimannen er 

gått. Nå står det noen barn der nede. De ser opp mot oss. 

De ser opp på oss, men ler. Peker. Vi tør ikke hoppe, sier 

de. En liten pike i rød kjole hopper opp og ned på fortauet, 

hun er uhyre opphisset og sier at vi ikke tør. 

Bjelkene er røde av rust og svarte av sot. Plattformen er 

gjemmestedet vårt. Der er vi alene. Der møttes gjengen. Vi 

pleide å sitte der og dingle med bena over gaten, lese 

tegneserier, snakke om piker - det blåser en vind fra elven. 

Det er svært høyt over gaten. Jeg husker hvordan vi 

hopper, tar spranget fra bjelken til inspeksjonsplattformen. 

Suget i mellomgulvet når du hopper. Dette ikke å våge, og 

så plutselig å oppdage at man allerede hopper fordi man 

ikke våget ikke å våge. 

På plattformen ligger det et tykt lag av skitt og sot. Nå 

kjenner vi hvordan trafikken dirrer like ved hodene våre. 

Vi må bøye hodene når vi sitter her. Når vi går, skal vi gå 

hjem til Nelson. Han bor i huset ved siden av mitt. Ellers 

vil noen spørre hvor jeg har vært. 

Disse minnene er meget tydelige. Tankene har hoppet fra 

A til Riverside Drive i 1940. Mellomlandet i det

(Fortalt den i forbifarten, ikke gransket den i detalj.) Første 

gang jeg husker at jeg fortalte den er september 1940. 

Da var jeg akkurat kommet tilbake til Sverige. Krigen var 

meget nær. Dag og jeg står under Tranebergsbron, like ved 

piggtrådsperringen. Mennene i antiluftvernet røker. De vinker 

til oss. Jeg snakker med Dag. Snakker om New York 

og gjemmestedet vårt. Men historien kan umulig være sann. 

Det er et falskt minne, et pseudo-minne. Theobald kan ikke 

ha vært sammen med oss. Han bodde på den andre siden 

av elven. Bare en gang møttes vi etter skoletid. Han gikk 

alltid rett hjem. Den eneste gangen jeg møtte ham etter skoletid, 

var i selskapet hos Nelson. Jeg var utkledd som kinesisk 

kuli. Jeg kjøpte drakten i en liten forretning i nærheten 

av Times Square. (Jeg fant et fotografi fra selskapet 

da jeg kom tilbake til Sverige i 1963 og brant papir, brev 

og fotografier.) 

Men selv dette må være løgn. Jeg husker fotografiet. 

Det ble tatt på skolen. Jeg var ikke kledd som en kinesisk 

kuli. Jeg var kledd som klovn. Jeg hatet det bildet. 

Jeg smilte som et esel på det. En tykk gutt som 

smiler. Og mens jeg skriver dette - 1956 - husker 

jeg plutselig Nelsons selskap. Det er sant at jeg var 

kledd som en kineser. Men kjøpmannen var en spøkefugl. 

Vel var det en kinesisk drakt, men en kvinnedrakt. 

Jeg husker hvordan de lo. Hele familien lo. 

Lattertårer spratt ut av øynene på dem. Og jeg smilte 

og smilte og smilte. Gud! Jeg hatet det. Ikke så rart at 

jeg forandret på minnene da jeg skrev dette for tre år 

siden. 

Og Nelsons rolle i historien virker underlig. Jeg husker 

ikke engang om vi gikk i samme klasse eller ikke. Eller på 

samme skole. Men vi var naboer. Han samlet på frimerker. 

En gang slapp jeg en eske kinesiske frimerker i Riverside 

Drive. De blåste bort. Han var lei for det, sa han. Han satte 

pris på frimerkene sine. Hans søster hadde vært i Sverige 

i 19 3 7 (hvorfor? ) . Nei, Nelson var ikke en av de tre som 

klatret opp på den høye bjelken. 

Jeg leser igjennom det jeg har skrevet. Jeg blir slått av 

med hvilken letthet jeg avskrev Theobald og Nelson som ofre 

103

for krigen. Var de det? Jeg skrev noen brev til Nelson i 

1941 eller 1942. Jeg må ha fått svar. Jeg tror jeg har lest 

eller hørt at han falt i krigen mot Japan. Men jeg er ikke 

sikker. Løgn i minner som møll i klær. Hvis man venter 

lenge nok før man lufter dem, vil det ikke være annet enn 

tvil, støv og filler når man åpner døren. 

Men - de store slåsskampene ved 124. gate var virkelige. 

Selv om jeg ikke lenger husker hvem som var på min 

side. Hvis det var noen. Skygger og utydelige ansikter. 

Stemmer. De hadde samme vei hjem som jeg. De var feige, 

syntes jeg. De stanset ikke opp og sloss når gjengen prøvde 

å stanse dem. De løp sin vei. De sa det var galt å slåss på 

gaten. Det samme sa skolepsykologen. Jeg tilhørte en klasse 

som ikke sloss på gaten. Trodde hun. 

- I Sverige gjør vi det, sa jeg. 

- Men du er ikke i Sverige nå, sa hun. Du skader skolens 

rykte. Vi må bevare vårt rykte, selv om vi er så nær slummen. 

Du må alltid huske at du er elev ved en fin skole. 

- Hvis de lar meg være i fred, skal jeg ikke slåss. Hvis 

de ikke lar meg være i fred, må jeg slåss. Ingen har lov til å 

spytte meg i ansiktet. 

Da jeg gikk hjem den dagen, sto guttene fra 124. gate 

i veien for meg. De bare sto der og sperret veien. Jeg prøvde 

å gå rett frem, men de stanset meg. De andre fra min skole 

snudde og tok en annen vei. Jeg snakket dårlig engelsk, det 

var under min første måned i New York; jeg sa på mitt dårlige 

engelsk: 

- Hvis du ikke flytter deg, spytter jeg deg i ansiktet. 

Gutten var stor. Han var høyere enn meg. Han skjønte 

hva jeg sa. Men han trodde jeg spøkte. Hele gjengen lo. De 

plystret. Fregnete ansikter. I mellomtiden sto jeg helt stille 

og samlet spytt og· slim i munnen. Da det store, røde ansiktet 

hans var to fot fra meg, spyttet jeg ham mellom øynene. 

Det dryppet nedover kinnene hans. Så sloss vi. Jeg 

visste at jeg måtte tape. De var mange. Jeg kom til bevissthet 

igjen i en delikatesseforretning. Eieren hadde trukket 

meg inn dit. Konen hans ga meg vann. Hun var tykk. 

Skolepsykologen snakket til meg om igjen og om igjen. 

Hun sa hun ville snakke med foreldrene mine. Jeg vet ikke 

om hun gjorde det. Hun forsto aldri at man må bevare sin 

selvrespekt. Og derfor foraktet jeg henne. 

104

Men etter at jeg hadde spyttet lederen for gjengen 

mellom øynene og gjengen hadde slått meg sanseløs, hadde 

jeg aldri noe bråk på hjemveien fra skolen. Han hilste på 

meg når vi gikk forbi hverandre. Jeg forsto ham. Han forsto 

meg. Men guttene i klassen forsto meg aldri. De lo av 

meg, og R sa: 

- Bare en svenske kan være så tåpelig. 

- Men jeg vant, ikke sant? sa jeg. 

Likevel forsto de meg ikke. 

Det var ikke min siste gatekamp. Den siste var i 1947. 

Det var det året jeg ble innkalt til militærtjeneste. Vi 

hadde drukket i et hotell i Syd-Sverige, i Urshult. Det 

var marked der den dagen. Folk sloss med hestetømmer 

nede ved hestemarkedet. En svarthåret mann sto og 

skrek midt i markedet, like under lampen, og svingte 

tømmen rundt og rundt. Jeg kom ut av hotellet. Jeg var 

full. Vi så etter bilen vår. Bilen skulle hente oss. Jeg 

så noen piker. Jeg snakket til dem. Så sto vi og ventet. 

En blond gutt kom. Han ropte. Han slo ned en mann. 

Han sa han skulle drepe alle som kom i nærheten av 

ham. Jeg sto ved siden av pikene. Jeg flirte. Jeg lo av 

ham. Han spurte om jeg ville slåss. Jeg sa at jeg aldri 

slåss med små mennesker. Dverger. Han dro til meg. 

Jeg ga ham en sigarett. Da jeg sa at jeg ikke sloss 

med mennesker som ham, traff han meg rett i ansiktet 

med bakhodet. Akkurat da hadde jeg åpnet munnen og 

snakket, så fortannen min ble truffet av skallen hans 

og brakk. Da ble jeg vill. Vi sloss. Jeg sa jeg skulle 

drepe ham. Virkelig drepe ham. Pikene var tilstede. Da 

jeg fikk ham i bakken, slo han hodet mot fortauskanten. 

Han blødde. Jeg hadde lagt hendene rundt halsen 

hans og sa Nå skal du dø, broder. Så kom politiet. 

Men han var en full sjømann som hadde vært i mange 

slagsmål i denne lille byen. Jeg var en full journalist, 

og pikene var vitner på at jeg ikke hadde hatt lyst til 

å slåss og hadde prøvd å berolige ham. Han sa jeg 

hadde ledd. Han fikk brudd på hjerneskallen da han 

falt, men jeg hadde brukket to tenner. Dommeren fant 

ham skyldig. Jeg traff aldri pikene igjen. Jeg besøkte 

ham på sykehuset. Jeg ville ikke han skulle misforstå 

10.5

meg. Jeg ville ikke ha penger for tennene. Det var dommerens 

ide. Jeg ga ham pengene tilbake. Han sa:' «Det 

var iallfall en flott kamp.» Jeg har aldri sett ham siden. 

Det var min siste kamp. Jeg hadde ledd av ham. Det var 

min skyld. 

De tre guttene som gikk nordover forbi Grants grav den 

vårmorgenen i 1940 må ha vært meg og to andre. Hvem vet 

jeg ikke. Men jeg vet, helt sikkert, at jeg sto på toppen av 

den bjelken og følte angsten for spranget over til plattformen. 

Jeg vet også at jeg hoppet en gang. Jeg lurer på om 

jeg ikke var helt alene den gangen jeg våget å hoppe. For 

at jeg selv skulle se at jeg våget det. 

Men da vi lekte på loftet en gang høsten 1939, gled jeg 

på en bjelke. Jeg falt ned og ble skadet. Hender, føtter, rygg. 

Tilbragte tre uker i sengen og måtte ligge på magen. Hørte 

på radioen. Den ensomme vandreren. 

Det eneste som blir igjen av den historien jeg har fortalt 

i treogtyve år (nå og da) er smaken av jern, rustent jern 

under håndflatene mens jeg klatrer opp; alt annet er løgn. 

Løgn og forbannet dikt. Noe jeg har samlet opp her og 

der for å få meg selv til å tro på historien. 

Det var denne erindringsprosessen jeg strøk. Og det var 

da jeg kom til klarhet over min egen løgnaktighet og mangelen 

på virkelig oppriktighet i min innsikt, at min bevissthet 

oppfattet at nattens drøm slett ikke sluttet med at jeg kom 

med en kjærlighetserklæring til A som nå har vært død i 

ett år. 

106 

Mangelen på sannferdighet går et skritt lenger. Da 

jeg kom tilbake til New York i 1966, brukte jeg tre 

kvelder til å lete etter denne bjelken, denne broen; det 

var i februar, og det var kaldt. Gun beklaget seg. Hun 

syntes jeg var latterlig. Noe jeg imidlertid ikke fortalte 

henne var at jeg ikke kunne finne stedet igjen. Det 

fantes ikke utenfor mine erindringer. Så langt stolte jeg 

ikke engang på henne. Hun reiste fra New Y ork i den 

tro at jeg virkelig hadde sett min barndom. Det eneste 

jeg så var det huset hvor jeg hadde bodd. Skolen min 

var revet, og mitt hemmelige gjemmested var så hemmelig 

at det aldri hadde eksistert.

Først noen raskt skiftende scener. Jeg rekker bare såvidt 

å oppfatte noen ansikter ( Brueghel-skisser) i en folkemengde; 

en strøm av mennesker som velter frem gjennom en 

trang gate; nå og da et oppadvendt ansikt, plutselig opplyst 

så det skiller seg ut fra den mørke, strømmende massen. 

Langt unna noen skudd. Bredere gater: tunge lastebiler. 

En bil brenner. Lastebiler, dekket av presenninger. Noe 

rører på seg under presenningen. Igjen ansikter, denne gang 

forstørret, forvridde, så øyne, bare øyne. Og så mørke. 

Cellen er mørk. Jeg er klar over at den er bygget av 

store, rått tilhugne steinblokker. Det er for mørkt til at jeg 

kan se sprekkene, men når jeg famler med hendene kjenner 

jeg at veggene er fuktige. Steinene- former en bue over 

hodet mitt. Jeg når ikke opp til buen. Men jeg vet at den 

er der. Støveltramp i korridoren. Heljern. Ser i mørket hvordan 

støvlene sparker seg frem gjennom den mørke gangen; 

når heljernet treffer steingulvet, spruter det gnister mot veggen. 

Trampelyder og gnistregn. Mørke. 

Jeg er i en mye større celle nå, og det er et moderne fengsel. 

Briskene er slått opp. Det er dagslys. Like foran døren 

har solen malt et gitter på gulvet. Døren er åpen. Når jeg 

ser ut, står galgene på bakken som en teaterdekorasjon. Det 

sterke følelsesengasjementet som var karakteristisk for begynnelsen 

av drømmesekvensen, tones nå ut. Jeg sier ikke, 

«Dette er bare en drøm.» Men alt er blitt som i den hverdagslige 

virkeligheten; dekorasjon og teater. 

Det virker som jeg sier, «l mitt trettiende år ser jeg at 

du henger der, svart av sol, og jeg synes synd på deg.» Men 

jeg er syvogtredve. 

To menn i grå fangedrakter feier gulvet med lange piassavakoster. 

De snakker sammen. Jeg kan høre dem. Stemmene 

deres er meget tydelige, men jeg lytter ikke til ordene. 

De gestikulerer. Bildet er tegnet i lette farger og med klare 

og skarpe konturer. Jeg står i celledøren og ser på bildet. 

Det er så avgjort et bilde. (l'art nouveau). 

Jeg kjenner det ikke igjen. Men ser jeg meg til høyre, 

oppdager jeg at jeg står i et fengsel av Piranesi. Mens jeg 

tenker dette, (og samtidig spiller et opptak av en diskusjon 

som Gun og jeg hadde i Paris forrige høst om Escher og 

hans trappe bilder) blir jeg truffet av lydene fra et forhør 

som åpenbart blir holdt i en annen del av fengslet. 

107

- Hva mener De nøyaktig; ble barna kastet levende 

inn, eller ble de drept på en eller annen måte før de ble 

kremert? 

- Jo, barna ble kastet levende i gravene. Man kunne 

høre skrikene deres over hele leiren. Det var selvfølgelig 

svært plagsomt. Det er forbausende hvor mye lyd en slik 

liten kropp kan produsere. Den tekniske staben for gasskamrene 

arbeidet på overtid, og vi måtte ta hensyn til utrustningens 

manglende kapasitet. Derfor begynte vi å legge 

barna i ovnen uten å gasse dem først. Dette senket støynivået. 

Det sparte selvfølgelig både materiell og arbeidstid, 

men var svært ubehagelig. De sparket da de ble kastet inn. 

En av oss ble bitt. Men ordre er ordre. 

Nå er galgeplassen svært mye 1910 og Carl Larssen. Små 

dalarpiker (blonde) i nasjonaldrakter springer rundt i det 

frodige, grønne gresset og plukker vårblomster til en krans. 

Jeg står på balkongen og sier: 

- I dag kan vi feire hundreårsdagen for svenskenes frihet 

fra hengning. Dette er den femte friheten. 

Igjen ansikter, en strøm av ansikter. Jeg sitter i en alminnelig 

celle i en svensk politistasjon (Vaxjo, september 

1947). Teppet jeg har tullet rundt meg stinker av sur, gammel 

spy. Stiv av skitt. Lyset treffer meg i ansiktet. Jeg kan 

ikke engang knuse lampen. Den er beskyttet av et jernnett. 

Min kamerat, min store, tåpelige, snille kamerat, får sin 

bekomst. Når jeg står på tå og ser ut gjennom det lille 

cellevinduet, ser jeg at han blir hengt. Det er en stor fest. 

Trommer og flagg og hurrarop. Han blir ført opp tretrappen. 

Han gjør motstand. Det later til at han skriker. Jeg 

ser den vidåpne munnen hans, og han prøver å bevege armene. 

Jeg er muligens meget redd. Han blir ført til galgen 

av to svenske politimenn i sommeruniformer. ( Iskremselgere, 

ballonger, folkefest.) 

Så blir alle dører slått opp, og jeg ser at jeg løper. Jeg 

løper gjennom fengslet, og det er helt tomt. Jeg lurer på 

hvorfor alle dører blir slått opp. 

Et stillsbilde; Rowlandson. «Besøk hos en gammel venn.» 

De to rytterne foran den hengte mannen. Liket som sm),lldrer 

i galgen. De besøkendes gapende munner. 

Jeg står foran bildet, snur meg og sier: 

- Spranget fra en blodig _virkelighet til en senroman- 

108

tisk eventyrfortelling er meget kort. Slik med Jan Potockis 

«Manuscrit trouve a Saragosse». Den stadig gjentatte hengningssekvensen 

blir nervepirrende underholdning. Men du 

bør huske at Rowlandson var fem år eldre enn Potocki. 

Men Potocki skjøt seg i Uladowka tolv år før Rowlandson 

døde, og Rowlandson døde nøyaktig hundre år før du ble 

født. I dette tidsrom utvikler motivet med den hengte og 

hans venner seg raskt. Det forandrer seg med en halsbrekkende 

fart. Hvis du gleder deg over Potocki og hans polemikk 

mot den alminnelige mening, bør du huske at det tok 

ett hundre og åtteogførti år før hans manuskript ble offentliggjort 

i sin helhet. Og da i Tyskland. Og da - i 1963 - 

var Den Hellige Allianse bare et minne, og polemikken mot 

Chateaubriand var blitt meningsløs i en v·erden hvor Le 

Genie du christanisme (mumling) og han bare ble husket 

som et kjøttstykke på spisekartet. Derfor blir hengningen nå 

bare spennende. 

Denne lange monologen ble avlevert med stort alvor. Mens 

jeg avleverte den, så jeg den utstyrt med (som et partitur) 

fotnoter. 

Så løper jeg igjen. Jeg passerer en kryssende korridor. En 

bred lysstripe blir kastet over gulvet. Den kommer fra et 

lite rom til venstre. A sitter bundet til en stol. Hun er garottert. 

Jeg ser øynene hennes. 

- Goya, tenker jeg. 

Men nå slutter drømmen med dører som blir slått opp og 

gaten full av mennesker. 

Forvirret våkner jeg og sier: 

- A er død. Hun er død. 

Og jeg husker at under krigen, i 1942 da jeg var femten 

år, oppdaget jeg at en av mine venner så på Goyas «Carretadas 

al cementerio» som pornografi. Han pleide å onanere 

foran den raderingen. Piken var så vakker, syntes han. 

Ikke så ufarlig likevel den diskusjonen om Needham og 

W ei-dynastiet. 

Arbeidet med dette manuskriptet har gått langsomt. Jeg 

har hatt smerter. Det er nå en måned siden jeg sist svarte på 

brev. Papirene tårner seg opp på skrivebordet mitt. Det 

eneste jeg har klart å lage er noen artikler. Det er allerede 

vår. Snøflekker på naken mark. Jeg gikk en lang tur med 

109

hunden min i morges. Jeg kjente lukten av jord; bjerkene 

har allerede fått et fiolett skjær. Vår. 

Smerte, fysisk smerte, har interessante konsekvenser. Man 

må konsentrere seg. Ordene blir for tunge å bære. Og man 

får en følelse av liten tid. Om natten før jeg sovner har jeg 

ligget i sengen og tenkt på en historisk roman. Selvfølgelig 

er det meningen å skildre min egen tid. En hvor rakettene 

huker seg sammen i sine sementhull beredt til sprang. Det 

er en underlig situasjon å tilhøre en døende kultur i en dømt 

verden. Men da det nesten er umulig å bevisstgjøre virkeligheten 

for leserne, ville jeg kle bevisstheten i historisk 

drakt. 

Jeg går ut fra at leseren har betingede reflekser som beskytter 

ham mot et direkte forsøk på å gi ham innsikt i hans 

situasjon. Men man kunne liste seg innpå ham, finne et område 

hvor han ikke er forberedt. Ingen hjernevask kan være 

total, så man burde kunne finne det svake ledd i forsvarskjeden 

hans. Så et kort, skarpt støt av fornuft, fulgt av et 

forsøk på å få ham til å se seg selv utenfra bare for et øyeblikk. 

Da kan kanskje hans bevissthet overta og skape et 

menneskelig vesen av ham før det sinnssykt normale i vår 

vestlige kultur mekaniserer ham igjen. Jeg har grepet meg 

selv i å tenke dette. Men det er for fornuftig. Jeg har ingen 

slik tro på litteraturen bortsett fra når jeg er lett i hodet av 

alkohol eller tretthet. I virkeligheten interesserte emnet for 

romanen meg, selv om det var historisk og dom og død. 

Fordi det var en dom vi nå hadde overlevd med mange 

hundre år. Og av og til håper jeg at iallfall noen mennesker 

- et eller annet sted - vil overleve de neste femti 

årene og fortelle oss om dem. Selv om jeg ofte finner det 

tvilsomt. 

Jeg har altså ligget våken om nettene og sett en roman 

foran meg. En roman bred som en elv, episk, tragisk (heroisk.) 

Klare og direkte setninger. Personene hugget i stein. 

Nordmannakulturens undergang på Grønland. Da en venn 

av meg i New York hørte om dette, sa han, «Av alle kulturer 

virker dette 'som den mest fremmede og mest meningsløse.» 

Mitt poeng er selvfølgelig at fra vårt vestlige synspunkt 

var ikke kulturen det spor «fremmed» - men den var meningsløs. 

Vi vet hvordan den ble grunnlagt. USA utgir av og 

til tninnefrimerker om vikingene i vesterled. That skal at 

110

teknikken). Frihet har fremtid i seg når den følger den objektive 

virkelighet - eskimoene. Hver morgen gjør jeg notater 

i en liten, svart bok. «Men hvis obj. virkelighet selv 

- skjebne - fører til død og ødeleggelse. hvor da de forskj. 

mulige former for frihet?» 

V ed korrekturlesningen: 

Ovenstående har fått en sammentrengt stenogramstil. Må 

få sagt det rett ut. Perspektivene i Grønlandsboken er vår 

tids perspektiver. 

Da Eirik Raude tok land i vest, landet han først under jøkelen 

Blåsærk. Siden slo han seg ned lenger sør ved Eiriksfjorden. 

Men da han vendte tilbake til Island etter å ha 

vært tre vintre i det nye landet, døpte han sitt .nyoppdagete 

land Grønland. Med det navnet var det lettere å få folk dit. 

Dette - taktisk nødvendige (og i all stillhet akseptert 

som taktikk av de samtidige i hans kultur) - skille mellom 

virkelighet og illusjon klarte kolonistene aldri å bygge bro 

over. , 

De søkte friheten i illusjonen Grønland. De døde fra middelalderen 

ligger i gravene kledd etter tidens mote; moter 

fra Paris og hoffet i Burgund. Ikke de fornuftige klærne, 

de hensiktsmessige klærne, klærne for Blåsærk og Hvitsærk. 

Første ledd: tragedien de opplevde selv. De isolerte. De 

som var blitt avsondret. De som ble forfulgt av en vag bevissthet 

om at de døde ut og ble drevet (som kveg) mot ødeleggelsen 

av krefter de ikke mestret. Skjebnetragedien. 

Annet ledd: Konstateringen at skjebnen ikke var skjebne, 

men mangel på innsikt og bevissthet. Kulturen var ufornuftig. 

Alt i navnet Grønland lå undergangen gjemt. Den historiske 

tragedien. Grusom fordi ansvaret er blitt flyttet fra 

skjebnen til menneskers handlinger. 

Endelig: - som siste ledd - avdekkingen også av den 

historiske tragedie. Her ligger vanskeligheten. I hvert nå 

fantes frihetens mulighet. Selspekkets frihet, iglooens frihet, 

nødvendighetens frihet. Ingen skjebne bestemte for dem. De 

tenkte galt, de avgjorde galt, og det døde de for. Dumhetens 

straff er døden. Der er det svake ledd. (Hvor er dine 

112

etterkommere, Eirik? Hva hendte med din sæd? Det som aldri 

dør, Eirik? En død manns dom.) 

Det uunngåelige i denne prosess. Den dype og forferdelige 

menneskelige tragedie. Øynene. Hendene. Den siste saganatten. 

Den siste som håpet. (Bak dette - vissheten om 

at håpet alltid kunne gå i oppfyllelse. At fremtiden alltid var 

lys. At friheten var deres.) 

Episk form. Ingen slutninger. Klagesang over gårsdagens 

helter. Men hvor tragedien ikke er skjebnen, men en evig 

valgfrihet, handlinger som er kulturelt betinget. Heltediktning 

hvor heltemotet blir fornektet og snudd til sin motsetning 

uten å miste kvaliteten av dyp, menneskelig lidelse. 

Allvitende forfatter (allvitende fordi han er født senere), 

og derfor også allvitende leser. Personene beveger seg som 

i en stor glasskule. 

Det vil ta mange års arbeid. Men nettopp fordi det som 

er skjedd er skjedd og derfor er en del av den strenge og 

uforanderlige fortiden, kan det gi leseren mulighet for (i 

den langsomt utviklende, episke form) frihet i fremtiden. 

Det må finnes en fremtid om noen måneder eller år hvor 

jeg kan puste fritt. Puste rolig og rytmisk uten smerte, arbeide 

mykt og følge den episke strøm. Men jeg føler meg 

bedre i dag. Jeg har begynt å rydde i papirene mine. Jeg 

svarer til og med på brev. Sitter ved arbeidsbordet hele dagen. 

Smerten som bevisstgjører. En farlig teori. Men berettiget. 

Blir først farlig hvis smerten føres inn som et nødvendig 

ledd i bevisstgjørelsesprosessen. Smerten som positiv opplevelse 

for andre. Torturistens filosofi. Inkvisisjonen. 

I tidligere år pleide vi å fortelle en morsom historie om S. 

Under korrekturlesningen: 

Jeg gikk til bokhandelen etter å ha skrevet forrige kapitel. 

Jeg fikk tak i Strindbergs Ockulta dagbok. Den var nettopp 

blitt utgitt (men selv nå i en «redigert» utgave). Angående 

diskusjonen smerte og bevissthet. Strindberg skildrer 

hvordan Harriet Bosse »søker» ham. Organisk opplevelse. 

(Den svenske kritikken forbauser meg. Den skriver om 

Ockulta dagbok som om den var en virkelig dagbok, som 


selv. Det morsomme ved historien gjør meg nå - av grunner 

som snart skal bli klare - mindre opplagt på å le. Leseren 

er sikkert i stand til - hvis han ønsker det - å legge inn de 

komiske detaljene selv. - 

Vi tilhørte samme generasjon både intellektuelt og ifølge 

fødselsattestene. 1940 ga oss avsky for militærstøvler. Da 

S ble innkalt og oppdaget at det ikke fantes noen ærlig måte 

å slippe unna på, bestemte han seg for å simulere. 

S var en metodisk mann som studerte simuleringens teknikk, 

teori og praksis. Før han ankom til regimentet, hadde 

han skaffet seg alle tilgjengelige opplysninger om reginentets 

lege. Mannen hadde drømt om å bli forsker. Var 

den eneste svenske som hadde studert en sjelden og nedbrytende 

form for migrene. På svensk blir den kalt «varkhjalm». 

I ukene før han skulle ut satt han derfor på biblioteket 

og leste all tilgjengelig litteratur om denne uvanlige 

form for hodepine. 

Det komiske - selve den komiske· kjerne i denne morsomme 

historien - var selvfølgelig den omstendelige beskrivelsen 

av hvordan legen skritt for skritt ble ledet til å oppdage 

en «varkhjalm» hos denne unge soldaten. Hans stolthet. 

Hans glede. Publikum brølte av latter da denne historien 

fra virkeligheten endte med at S ble sendt hjem. 

På hjemvei fra Peking i 1963, litt mer enn et desennium 

etter at S var blitt fritatt fra militærtjeneste på grunn av sin 

alvorlige hodepine, skiftet vi fly i Moskva. Kom ombord i et 

SAS fly og fikk svenske aviser. På forsiden et fotografi av 

S. Han var død av svulst på · hjernen. Gun legger to fingre 

på nekrologen og sier: 

-Linne! 

Og jeg vet hva hun mener, og jeg tenker på S mens vi 

flyr mot Stockholm (og flyvertinnene serverer kylling, salat, 

rødvin og ost). Jeg ser for meg trykt på gult papir: 

«S i Stockholm sverger seg fri. Unngår militærtjeneste ved å 

simulere hodepine. Dør ti år senere av svulst på hjernen. Store 

smerter. Skriker høyt.» 

S kunne vært et av de ennå ikke offentliggjorte avsnittene 

i Unnes Nemesis Divina. 

I morges leste jeg hva jeg har skrevet. Det er helt ufarlig. 

Ikke bare for leseren; for meg selv også. Jeg kunne fortsette 

115

på denne måten. Nøste opp drømmer og sjel. Det ville ikke 

koste meg mer enn det rent manuelle arbeidet. (Jeg drømte 

i natt også - jeg pleier å drømme.) Da behøvde jeg ikke å 

se de mer ubehagelige realitetene i øynene. 

Når det gjelder smerte: som folk flest flykter jeg inn i fysiske 

smerter for å unngå intellektuelle konflikter og intel- , 

lektuelt ubehag. 

A tok livet av seg på kjøkkenet mitt for et år siden. I 

dødskampen spydde hun blod ut over linoleumsgulvet; husverten 

skrev til meg etterpå og klaget. Han sørget over sin 

linoleum. Hun var nitten år. 

Leiligheten min lå i Skånegatan 20, Stockholm syd. Den 

lå i første etasje. Huset var bygget i de første årene av dette 

århundre. Da huset ble bygget, arbeidet min farfar noen kvartaler 

unna. Jeg har arvet et fotografi hvor man kan se noen 

menn stå foran det huset de har bygget. De er søndagskledd. 

Byggmesteren står i forgrunnen med en kasse øl. I høyre 

hjørne kan man skimte det som skulle bli det huset hvor 

jeg fikk leilighet og hvor A spydde blod ut over linoleumen. 

Ett rom, kjøkken, bad, rennende kaldt vann, en kakkelovn. 

To vinduer som vendte nord. Vinduene hadde sotete, alltid 

skitne ruter. Det første året prøvde jeg å holde dem rene, 

men jeg ga opp. Det var umulig å holde dem rene der nede 

i høyde med gaten. Gaten var grå og uten sol. På den 

andre siden av gaten en grå steinmur. På toppen av muren 

slumbygninger som skulle vært revet i 1920-årene, men var 

blitt stående på grunn av husnøden. En trikk gikk gjennom 

gaten. Linje «Nummer En.» Teglveggene rundt leiligheten 

min var metertykke. Aldri en lyd fra naboene. Mørkt og 

stille. 

Der bodde A før hun tok livet av seg våren 1963. 

Jan, du lyver. 

På hjemvei fra Peking kom vi med Moskvaflyet til Arlanda 

flyplass i Stockholm. Det var 19. januar 1963. Om kvelden 

ringte noen venner. De ba oss komme over og ta en drink. 

Gun var trett, så jeg gikk alene. Stockholm var· bare kald 

vinternatt rundt meg da jeg gikk nedover bryggen i Gamla 

Stan, og jeg var nysgjerrig på Sverige. 

116

Det var den kvelden jeg traff A. Hun hadde ikke noe sted 

å bo. Senere førte dette møte til at jeg tilbød henne leiligheten 

min. 

Alltid huske hvordan det føltes å være tyve år og gå på 

bommen. Men man glemmer. Og når man husker, gjør man 

det romantisk. Og selv om man virkelig klarer å fremkalle 

bildet igjen og se på det, spiller det ingen rolle at man 

sa den gangen: 

- Glem aldri dette. Glem aldri og tilgi aldri. 

Men hva hjelper det A at Jan husker? 

Det var vinter. Fordi det alltid var vinter da man var ung. 

Og jeg var toogtyve og var kommet til Stockholm for å hente 

refuserte manuskripter i forlagene og prøve å bli kvitt noen 

dikt i redaksjonene. Jeg lyktes ikke. Den første kvelden i 

Stockholm havnet jeg i et selskap på nordsiden. Sibir ble stedet 

forresten kalt. Jeg var sulten, men kom sent, og det 

var ikke noe annet igjen enn gin. Jeg drakk en halv flaske 

og spydde ut gjennom et vindu. Så måtte jeg gå. Jeg husker 

ikke hvor jeg sov. · 

Neste dag klarte jeg å låne en tier av en venn som arbeidet 

i Alford & Cronholm Fargekompani. Vi hadde ligget 

i samme telt en sommer for noen år siden ute i Flaten, 

syd for Stockholm (da jeg ennå var ung og skrev enda flere 

dikt som ikke ble trykt. Av og til tok vi jobb på sykkelekspress-kompanier 

- det var krig og mangel på bensin 

- når vi trengte penger. Jeg var seksten år og hadde sluttet 

skolen for å bli menneske) . Nå er han feiermester et eller 

annet sted i Narke. 

Jeg spiste flesk og bønner i en ølsjappe, kjøpte sigaretter 

og vasket meg på Centralstasjonen. Sto foran et speil og 

prøvde å få meg til å se respektabel ut. Den kvelden klarte 

jeg å bli igjen hos en annen venn som gikk på Kunsthøyskolen. 

Han og hans venninne delte rom. De ga meg kaffe. 

Vi spiste. Han hadde litt penger, for han laget plakater for 

matvareforretninger. Jeg lånte en madrass. Piken mente at 

jeg like godt kunne gå. De hadde bare et lite rom, sa hun. 

Jeg var enig, men hadde ikke noe sted å gå, så jeg ble der, 

og da trakk hun på skuldrene, og jeg sov på madrassen. 

117

nelig, vulgær roman.» Men dramaet opptok meg samtidig. 

Menneskene, begivenhetene, skrekken. 

Noen biler kjørte forbi, men da jeg oppdaget at de kjørte 

rett gjennom meg, skjønte jeg at det var spøkelsesbiler. Hallusinasjonsbiler, 

og jeg tok ikke hensyn til dem. For å være 

på den sikre siden, gikk jeg likevel langt ute på veikanten, 

farlig nær grøften. Det var vanskelig å skille mellom virkelige 

biler og sult-biler. Det visste jeg av erfaring, og jeg 

hadde ikke lyst til å bli overkjørt. (Siste gang jeg skvatt til 

siden for disse grå bilene med slukte lykter som for avgårde 

på lydløse hjul, var langt oppe i Jura høsten 1956. 

Det var min siste hiketur tvers gjennom kontinentet. Jeg satte 

meg ved siden av veien og sa til meg selv: 

- Aldri mer.) 

Da det begynte å bli morgen (jeg måtte ha sovet en stund 

mens jeg gikk) satt jeg under sementtrappen til et samvirkelag. 

Jeg tok av meg støvlene og prøvde å vaske bena rene 

med snø. Jeg frøs som bare helvete, og da jeg ikke hadde 

hatt anledning til å skifte strømper den siste uken, var huden 

mellom tærne skallet av og blødde. En seig masse av blod 

og materie gjorde strømpene stive som gammelt lær. Det 

gjorde vondt når jeg gikk. Jeg lurte på hva i helvete jeg 

skulle gjøre med livet mitt. Men ordene i den tanken kom 

tungt og med lange mellomrom og blandet sammen med 

drømmer. 

Da det lysnet av dag, var jeg langt ute på en slette. Med 

dagslyset forsvant hallusinasjonene, og jeg kjente bare 

hvor kald og trett jeg var. Jeg var glad for at spøkelsesnatten 

var slutt. Jeg fikk sitte på med en melkebil, og satt en 

time ved siden av sjåføren og sov. Den dagen fortsatte jeg 

nordover. Vanskelig å få sitte på med noen. Gikk mye. 

Overnattet på en liten jernbanestasjon. Jeg fikk en kopp 

kaffe, og jeg prøvde å gi en fornuftig forklaring på hva jeg 

gjorde og hvorfor. De trodde ikke på meg, så min troverdighet 

var ikke mye å skryte av. Det spilte forresten ingen rolle. 

De ville ikke ha trodd meg samme hva jeg sa. Men de var 

hyggelige mennesker. 

De låste meg inn på venterommet da de gikk for å legge 

seg. 

- Det er imot reglementet. 

I hjørnet sto det en jernovn. Det ble fyrt med kull. Om 

119

kvelden var ovnen rødglødende av varme, og jeg kunne se 

den gløde da jeg sovnet. Luften var tørr og støvet. Om 

morgenen var ovnen grå og kald. Det var rim på frakken 

min. Jeg hadde sovet fast og uten drømmer på den brune 

trebenken. Da jeg våknet, sved det i øynene. Det var vanskelig 

å gå. Som å gå på kniver. Hvert skritt gjorde vondt. 

Men da jeg hadde tvunget meg selv til å gå et par kilometer, 

følte jeg ikke smertene lenger. Jeg hadde ikke flere sigaretter 

igjen. Jeg hadde bare en stump. 

Da jeg kom frem til min venn, var det kveld og han hadde 

noen venner hos seg. Hans kone ga meg et par strømper, 

og jeg gikk inn på badet og vasket meg. Jeg vasket også 

strømpene mine og hang dem opp til tørk. Tok på meg rene 

strømper og gikk ut for å hilse på vennene deres. Jeg var i 

storform. Fortalte historier, folk lo. Vi diskuterte hele natten, 

drakk akkevitt med brus. Jeg var morsom. Samtidig 

spiste jeg; spiste meg gjennom natten. Min venns kone bar 

mat til meg hele tiden mens jeg snakket og drakk. 

Da jeg ser gjennom en kuffert full av gamle papirer og 

finner de manuskriptene jeg skrev den vinteren, brenner 

jeg dem. Jeg finner også et fotografi fra den vinteren. Min 

venn tok det. Jeg står ved elven og er meget tynn og meget 

ung og har på meg en trenchcoat og ler. 

I 1963 var leiligheten min i Skånegatan i Stockholm kledd 

med bøker. I den siste perioden jeg bodde der, satte jeg opp 

bokhyller på alle veggene i rommet, selv under vinduet; 

bokhyller over hele gangen; bokhyller på kjøkkenet. Derfor 

kunne jeg bare bruke komfyren til å koke tevann på. 

Siden A skulle bo der, pakket vi nå ned bøkene og rev ned 

hyllene. Det dundret i veggene da hyllene falt. 

Jeg hadde vært på badet. Sommeren 1954 hadde jeg reparert 

og malt det og lagt nye fliser på gulvet. Der hadde 

jeg tatt ned den historiske samtidighetstabell som hadde 

hengt på badeveggen; Menneskers og nasjoners fremgang 

og undergang i 4000 år. Meningen var at hvert våkent minutt 

skulle fylles med fornuft. Uheldigvis viste det seg - 

hva jeg burde ha forutsett - at den naturlige sittestilling 

på setet førte til at år tohundre før vår tidsregning kom 

i samme høyde som øynene mine. Når jeg satt der, stirret 

jeg inn i hellenismen. Når jeg sto og tisset, så jeg på Hyksos 

120

konger, hetitter og Hsia dynastiet. Bare når jeg lå på kne med 

hodet over kummen og var full eller syk, kunne jeg se mer 

samtidige begivenheter. Men jeg er sjelden så full. Dette 

kan virke som en tanke. Men var det ikke. Bare slump. 

Da jeg kom ut fra badet, sto A lenet mot veggen i gangen. 

Jeg fortalte dette til henne som en morsom historie - 

selv om jeg ikke er i stand til å se den dypere mening med 

den lenger - og hun hørte ikke på meg. Hun stirret inn i 

rommet hvor de holdt på å rive ned bokhyllene på kortveggen. 

Tredve meter litteraturhistorie falt på gulvet. Vi lo alle 

sammen. Men ikke A. Jeg kan se henne stå lenet mot veggen 

med håndflatene presset mot det mønstrete tapetet bak 

henne. 

Jeg har nettopp hørt på Handels kammertrio i g-moll. 

Det pleier å hjelpe. Jeg kjøpte platen i Hong Kong og tok 

den med meg til Peking. Den tilhører mitt mentale førstehjelpsutstyr. 

Men nå i stillheten da det bare suser svakt i 

høyttaleren og jeg hører en rev hyle langt borte i skogen, 

kjenner jeg at irritasjonen fremdeles prikker i halsmusklene, 

og avsmaken ligger som et surt belegg på tennene. Jeg snur 

platen og lar hans c-moll sonate for obo og cembalo rense 

rommet. 

De store høyttalerne står der borte under vinduene på 

bakveggen. Bokhyllene demper alle ekkoene, og arbeidslampen 

kaster en skarp kjegle av gult lys over skrivemaskinen 

og hendene mine. I samme øyeblikk jeg lukker øynene, kommer 

dansen. Endelig gir irritasjonen seg. Jeg lener meg tilbake 

i stolen og er helt alene med Handel og det attende århundre. 

Jeg trenger musikk. Uten brennevin og musikk ville ikke 

dette liv være til å holde ut. Men jeg fortærer mer musikk 

enn alkohol. Delvis fordi musikk er billigere, og delvis fordi 

musikk er bedre for min helse; jeg våkner ikke i bakrus 

etter å ha lyttet tett en natt. Mens jeg skriver dette, avslører 

jeg for meg selv at jeg hverken er klar eller konsekvent 

i min holdning til kunst. Jeg pleier å snakke om kunsten 

som bevisstgjører, dens intellektuelle funksjon. Men jeg 

behandler Handel som librium, en beroligende pille. Jeg 

kan selvfølgelig uttrykke det vakrere; musikken som befrier. 

Siden jeg kom i puberteten har musikk vært et behov. Og 

121

være meg selv sammen med. Spise kreps, drikke akkevitt, 

synge; alt det liker jeg. Jeg liker også skarpe diskusjoner. 

Av og til har jeg sittet i opptil tyve timer i en sammenhengende 

diskusjon. Den gode spenningen når man føler at 

man blir forandret, befruktet, forvandlet. Jeg treffer og ønsker 

å treffe mennesker av tre grunner: arbeid, intellektuell 

kontakt og gammelt vennskap. Alt annet er av det onde. 

Jeg er ikke uhøflig. En gang arbeidet jeg to år på et kontor. 

Også der klarte jeg å holde en avstand. Jeg gjorde jobben 

min. Gjorde den godt også. Snakket, var vennlig; jeg 

til og med spøkte med de andre som arbeidet i samme rom, 

men jeg klarte så totalt å holde meg utenfor deres tilværelse 

at jeg glemte navnene deres samme dag jeg sluttet. 

Men parasittselskapelighet er mest vanlig i vår kulturkrets. 

Den som ikke er ærlig, ikke intellektuell. Som bare tar 

tid. I dag gjorde det meg så irritert at jeg ble barnslig og 

tenkte om og om igjen som for tredve år siden: «Hvis de 

bare ville forsvinne, oppløse seg, synke gjennom gulvet, blåse 

bort. Bare la meg være i fred.» 

· Livet er kort. Samvær stjeler tid. Og dette, min tid, er alt 

jeg har. Jeg prøver å få Gun til å forstå det. Jeg sier: 

- Hvorfor vil du treffe dem? Vi behøver ikke å fornærme 

dem, vi kan bare gjøre oss usynlige, utilgjengelige. 

Smile vennlig hvis vi støter på dem og så bare smette unna. 

Du vet hvordan de er. Jeg kunne skrive ned hver eneste 

fordømte setning de sier før de kommer. Jeg kunne gi deg 

et detaljert manuskript om hele denne ødelagte ettermidda' 

gen. De kan ikke gi oss noe som helst. 

Gun sier at de er hyggelige. Hun slapper av sammen med 

dem. For meg er de bare forstyrrende, ødeleggende. Jeg er 

ute av stand til å arbeide en hel dag etter en slik ettermiddag. 

Jeg føler meg kvalm. 

- Jeg vil bare få være i fred, sier jeg til Gun. Skjønner 

du ikke det? Få være i fred og arbeide. 

Hun svarer ikke. Hun går bare opp trappen. Jeg lar musikken 

spinne meg inn i en kokong av fred og ensomhet. 

Jeg kan ikke godta denne skildringen av mitt forhold til 

omverdenen. Den er romantisk, derfor en løgn. Da mine 

reaksjoner på menneskelig kontakt skulle komme til å spille 

en rolle for A, er det nødvendig å avkle JM. 

123

Sannheten er selvfølgelig at jeg ikke våger å treffe mennesker. 

De kommer for tett innpå meg. 

Hvert møte betyr en mulighet for lidenskap og tragedie. 

Jeg har alltid vært klosset. Jeg har aldri klart å lære reglene 

i det sosiale spillet. Selv som barn syntes jeg det var 

noen underlige regler. Hvis jeg ikke gjemmer meg bak brillene 

mine, kunne jeg glemme meg, komme for nær mennesker, 

bli trukket inn i deres liv. 

Jeg vet godt hva jeg opplevde i de femten minuttene jeg 

var fraværende. Jeg satt i min komfortable, grønne stol, 

kaffekoppen sto på det gule bordet ved siden av meg. Piken 

satt i den blå sofaen. Vi hadde to gjester. Mann og 

kone. Mens jeg snakket, så jeg opp og fikk øye på piken. 

Hun satt der i skarp kontur foran meg. Hun hadde på seg 

et rødt skjørt, og det var glidd opp over knærne da hun 

satte seg. Jeg ble helt tørr i munnen. Mens jeg snakket 

(gryntende selskapslyder) så hun på meg. Hun hadde 

brune øyne. 

Nei, jeg ble ikke forelsket. Men i det øyeblikk,et hadde 

jeg lyst på henne. Jeg hadde virkelig lyst på henne. Det var 

ikke noe spesielt ved henne, hun var hyggelig og nokså pen 

og ikke direkte tåpelig. Hun var ikke en kvinne jeg kunne 

holde ut. Hvis jeg våknet en morgen og fant henne ved 

siden av meg i sengen, ville jeg ikke ane hva jeg skulle snakke 

med henne om. Det var bare et plutselig glimt av kontakt. 

Jeg går ut fra at alle opplever det samme. (Andre ganger 

kan det være et plutselig glimt av raseri eller hat eller 

sorg.) 

Som barn hadde jeg inntrykk av at andre mestret slike 

situasjoner på en helt annen måte. Da jeg var ung, pleide 

jeg å si at de hadde dressuren i blodet. Jeg for min del 

har alltid måttet sØrge for å huske spillereglene. Man kan 

kalle det et bevisst liv hvis man vil. Et liv hvor man har sin 

ustanselige frihet. Men da er denne bevissthet ganske plagsom. 

Jeg vet hva som kan skje. Jeg har vært igjennom det altfor 

mange ganger. Men hvor andre har klart å leve sitt liv 

på betingede reflekser og hemninger, har jeg alltid følt meg 

tvunget til å ta bevisste avgjørelser. 

Dette har gjort meg nærsynt. For som barn hadde jeg 

bare en måte å unngå disse avgjørelsene på: å skyve virke- 

124

ligheten ut av synsfeltet. Hver gang jeg var i en vanskelig 

situasjon, myste jeg virkeligheten bort. Men samtidig kunne 

jeg om nettene gjenskape virkeligheten, og da var det en 

tydeligere og mer fargerik virkelighet enn noen virkelighet 

kunne være. Det kan jeg gjøre fremdeles. Men nå må jeg 

anstrenge meg for å klare det; eller også være meget trett. 

Derfor var det galt av meg å si at bilene jeg så var «hallusinasjoner». 

Jeg har alltid vært klar over grensen mellom 

synenes og drømmenes virkelighet og den virkelige virkelighet. 

Men jeg synes det er vanskelig å huske spillereglene og 

følge dem. Og jeg kjenner konsekvensene av ikke å gjøre det. 

Derfor foretrekker jeg å være alene eller i et avslappet selskap 

hvor man drikker akkevitt og har det morsomt. 

Behovet for ensomhet skyldes ikke bare denne lett forståelige 

kontaktredselen. Jeg har også, helt siden jeg var 

meget ung - så langt tilbake jeg kan huske - hatt behov 

for å være alene. Dette blir misforstått. På engelsk har ordet 

ensomhet, «loneliness», en negativ betydning. Skal man 

gi et positivt uttrykk for å være alene, må man bruke det 

mer latinske «solitude». Meget tidlig - jeg kan ikke ha vært 

mer enn fire eller fem år - ble jeg klar over at jeg måtte 

finne på unnskyldninger for å få være alene. Hvis jeg sa rett 

ut at jeg ville være alene, kom slektninger løpende og sa at 

de gjerne ville forstå meg; det måtte være noe galt; og de 

klappet meg på hodet og bøyde seg ned, og de store, smilende 

ansiktene deres var like foran meg, (så jeg kunne se 

de gule tennene) og de sa: 

- Jan, lille Jan, hva er i veien? 

Som barn må du lyve for å få være alene. Men det var 

ikke noe annet enn at jeg ønsket å være alene. Den eneste 

slektningen jeg har hatt som skjønte dette, var min onkel 

Folke på farssiden. Han brydde seg aldri det minste om 

meg, og han snakket nesten ikke til meg. Derfor kom jeg 

til å like ham. 

Man trenger også å være alene når man forandrer seg; 

når man kjenner at man holder på å forandres, oppsøker 

man ensomheten. Da jeg fornemmer intellektuelt arbeid som 

en evig personlighetsforandring, har jeg behov for perioder 

med dyp ensomhet. 

Også Gun forstyrrer meg. Om nettene sitter jeg og ser på 

125

lysbilder av timuridfliser. Fremviseren synger ved siden av - 

meg, den varme luften strømmer forbi meg, og på veggen 

tegner døde mestere mektige geometriske flisemønstre. Imponerende 

vakkert og rent. Jeg holder biter av flisene i hendene, 

berører den sprukne glasuren med fingertuppene, og 

timuridrenessansen verker i kroppen min. Gun sover, og 

hunden ligger på bjørneskinnet ved føttene mine. Og jeg er 

helt alene, og kunsten, farge og form, er en smerte av skjønnhet. 

Det er også en tredje grunn som er meget fornuftig. Jeg 

skriver. Jo flere venner jeg har, jo flere emner blir tabu. For 

å skrive fritt, må jeg være fri fra vennskapets korrumperende 

innflytelse. 

Alt dette kan være sant. Og når det gjelder min faktiske 

situasjon, er det sant. Likevel er det bare en forsvarstale. 

Jeg føler meg skyldig overfor A. Og jeg kan ikke glemme 

at hun ringte til meg og ville snakke med meg. Hun ville 

invitere meg ut på restaurant. For å snakke, sa hun, hun 

trengte å snakke. Men jeg hadde ikke tid. Jeg skrev om 

timuridfliser. Hadde ikke tid. Ville det ikke heller. 

Linoleumen på kjøkkengulvet i Skånegatan hadde et geometrisk 

mønster. Imitert flisearbeide, en arabesk. Som mønster 

interesserte det meg ikke. Jeg syntes det var kjedelig. 

Da jeg bodde der, dekket jeg gulvet med en ekte afghansk 

kelim. Et ekte, landsens geometrisk mønster. Jeg tok bort 

teppet da A flyttet ·inn. 

A ødela den nakne linoleumen. I dødskampen sprøytet 

hun blod over det, og selv om mønstret bare hadde vært 

juks og etterligning, hadde jeg nå problemer med å gjenoppleve 

den imponerende renheten i timuridflisene. Originalen. 

Jeg prøvde å si til meg selv at ingenting av dette angikk 

meg. Timuridflisene er også tilsølt av blod. Ikke av en enkelt 

pikes blod, men av talløse dødes. «En europeer fra det tyvende 

århundre har vanskelig for å fatte hvordan man kunne 

få mennesker til å utføre Timurs ordre om å bygge et tårn 

som besto av to tusen levende mennesker som ble plassert 

oppå hverandre og kvalt med leire og teglsteinsbiter.» 

Slik skrev den uskyldige Barthold i 1912. 

Men det hjelper ikke meg. Mens jeg projiserer de vakre 

126

timuridflisene på veggen, ligger A i krampetrekninger over 

den rene formen, neglene hennes klorer i sprekkene, og blodet 

strømmer fra munnen hennes. Det hjelper ikke meg at 

jeg kan finne nydelige historier fra Timurkrigene. 

Stryk ut og gå videre. 

A står ved veggen i gangen. Håndflatene hennes og bakhodet 

mot mønstret på tapetet. Vi har revet ned hyllene. 

Bøkene er kjørt bort i Skipperns bil. Vi ler. Det er en sky 

av støv i rommet. Vi svetter og drikker øl. 

- Det er år siden du har gjort rent her, din fordømte 

gris, sier Skippern. 

Nå da jeg ser A stå ved veggen, husker jeg tydelig den 

dagen i august 1954. Da sto jeg også i deq døråpningen. 

Der A står nå, hang en grå kåpe. 

Jeg kom til Sverige sent på høsten 1953. Om våren 1954 

flyttet jeg inn i denne leiligheten. Jeg arbeidet på et kontor 

fra åtte om morgenen til fire om ettermiddagen. Jeg tok ingen 

lunsjpause. Om natten skrev jeg. 

I januar 1954 hadde jeg utgitt mitt første drama. Trykte 

det privat. Det var dårlig. Våren 1954 fikk jeg antatt min 

første roman. Den skulle trykkes i september 1954. Den sommeren 

var jeg alene i leiligheten. Jeg ventet på den kvinnen 

jeg elsket på den tiden. Jeg maler veggene. Jeg legger inn 

et nytt gulv på badet. Legger flisene selv. Jeg prøver å få 

hele den lille leiligheten til å se pen ut. Jeg har kjøpt møbler 

på avbetaling, og med enorm konsentrasjon prøver jeg å 

forme hva man kaller «et hjem». Piken jeg elsket den gang 

ønsket seg det, forsto jeg. Jeg la merke til hvordan folk hadde 

møblert hjemme hos seg, så hennes reaksjoner når vi var 

på besøk, og nå arbeidet jeg hardt for å skape et avtrykk 

i denne leiligheten. Jeg ville hun skulle trives. 

Da dekket bøkene langveggen i rommet. Det skremte 

henne. Jeg plasserte dem i dobbeltrekke, så hjemmet hennes 

skulle ha tre vegger fri. Hun kunne henge bilder der. Jeg 

gjorde det så godt jeg kunne, syntes jeg. 

For et øyeblikk siden skinte solen, sommeren glitret i 

vannet, og den lille byen speilet den røde borgen idyllisk 

127

opp mine egne meninger mot millionenes; men jeg er selvstendig 

nok til ikke å fornekte dem når jeg møter millionene 

og deres første og siste.» 

Om alt dette var sant, er en annen og langt tristere historie. 

Men slik var altså mitt idealbilde av meg selv. 

Hva skriver du egentlig om? A har allerede tatt livet av 

seg for mange sider siden. Hun spydde blod på kjøkkengulvet 

ditt, og du seilte bort i timuridrenessansen. Hun lånte 

leiligheten din. Du hadde ikke noe forhold med henne. Hva 

med det? 

Det er dette. Hun står på gangen, og jeg ser på henne. 

Det hadde en hel del med hennes død å gjøre. Da jeg så 

henne der, visste jeg at hun kom til å dø. La meg vende 

tilbake til 1954: 

Akkurat der A sto, hang det en grå kåpe. Over kåpen var 

en hattehylle. Til høyre hang regnfrakken min. På hattehyllen 

lå en avis. Den grå kåpen var håret. Som et dyr. Det var 

på moten den gangen. Jeg går ut på gangen og hører min 

kvinne fra den tiden (hun var kommet nå og hadde flyttet 

inn i avtrykket av et hjem - lang historie som jeg har 

strøket) i rommet. Hun puster. Hun leser. Jeg ser kåpen 

hennes, den grå og hårete, henge foran meg på gangen. Jeg 

går bort til den og tar brevet ut av kåpelommen. Konvolutten 

er blå. 

Jeg visste det ville være der. Det hadde plaget henne under 

tretten. I samme øyeblikk jeg kjente konvolutten mellom 

fingrene mistenkte jeg henne for å ha latt den blå konvoluttkanten 

stikke ut av kåpelommen med vilje, så hun kunne 

være sikker på at jeg ville ta brevet. Jeg liker ikke situasjonen, 

føler meg ille til mote. Jeg tar brevet og leser det. 

Med det samme jeg ser brevhjørnet i lommen, vet jeg hva 

jeg kommer til å gjøre; jeg vet hva som står i brevet; jeg 

vet hvordan jeg kommer til å reagere. Den vissheten gir meg 

ingen frihet. Vissheten er, tenker jeg, som en jernbanevogns 

visshet om jernbaneskinnene. 

Jeg leser brevet. Det forundrer meg at et slikt brev- jeg 

har selv skrevet flere - virker så totalt annerledes når 

man selv hverken er sender eller mottager, men bare en 

tredje person. Det ville være klokt og fornuftig å legge 

det ned igjen i konvolutten og putte konvolutten tilbake i 


lommen. Fornuftig og gjennomtenkt. Det ville dessuten 

skremme henne der inne. Men jeg gjør det ikke. Jeg vet at 

jeg ikke kommer til å gjøre det. Dessuten er alt uavvendelig. 

Nå og bestandig. Den rullende jernbanevognen kan vite om 

jernbanelinjen og høre hamringen når den passerer sammenføyningene, 

men livskraften er for stor, og den ruller videre. 

Jeg kommer til å lage en sjalusiscene. VissheteQ om dette 

fyller meg med avsky. 

Jeg blir på gangen så lenge som mulig, hører hvordan hun 

puster. Nå later hun bare som hun leser, hun markerer at 

hun leser med pusten, men hun snur ingen sider. Hun lytter 

på meg. 

Jeg står ennå noen øyeblikk på gangen før jeg går inn 

i rommet. På forhånd har jeg opplevd alt som kommer til å 

skje. Enda en gang tenker jeg: Hvis jeg virkelig var fornuftig, 

ville jeg kutte ut alle følelser, trekke pusten dypt og gå 

.inn i rommet og ta en kopp kaffe sammen med henne. Men 

det er umulig. Jeg befinner meg i en tilstand av følelsesmessig 

spenning. Jeg legger merke til pulsen min, den slår fort, 

jeg er blitt tørr i munnen, en sur smak mot tungen, en lett 

trommende lyd i ørene. Jeg er cocu. Lurt, bedratt. Men det 

er ikke noe nytt. Det har hendt meg før, det vil hende igjen. 

Men jeg er ansvarlig. Hun har rotet det til for seg. Hun 

sitter i rommet som en flue i et edderkoppnett. Jeg lurer 

på om hun egentlig ville jeg skulle lese brevet for å få meg 

til å handle, rive nettet i stykker. 

Kroppen min reagerer. Jeg er klar over at jeg ikke er i 

stand til å holde samtalen på et rasjonelt og menneskelig 

fornuftig nivå. (Som om det finnes et slikt nivå.) Men jeg 

ønsker ikke å såre henne. 

Jeg går inn i rommet, og hun ser på meg. (En tilknytning 

til A. De samme store øynene, det samme rådyr blikket.) I 

virkeligheten er jeg uhyre opphisset. Alle musklene i høyspenn, 

tørr strupe, vanskeligheter med å bevege meg. Og 

hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke med god samvittighet slå 

meg for brystet og være den fornærmede part. Så mye av 

en hykler er jeg ikke. Jeg har selv vært utro mot henne 

for ikke lenge siden. Og selv om jeg - forsiktig med mine 

løfter - ikke har gitt henne noe skriftlig, vitner ordene 

jeg har sagt mot meg. De ringer i ørene mine. 

Men jeg klarer heller ikke å kontrollere følelsene. I det 

130

øyeblikk jeg går over dørterskelen, prøver jeg å fastholde 

en intellektuell bedømmelse av situasjonen. Tankene kommer 

i rask rekkefølge: «Broder, du snakker alltid om fornuft. Her 

er Rhodos, hopp her. . . . hic salta. . . . salto mortale, dødsspranget. 

Dødssprangets storhet er at det lykkes. Den doble 

salto mortale er den avbalanserte og veltrente akrobats 

svenneprøve. Så hopp!» 

Men jeg går over dørterskelen og inn i rommet og er ute 

av stand til å foreta noe sprang. Så ser vi på hverandre. 

Hun sier: 

- Hva er i veien? 

Samtidig blir øynene hennes svarte og pupillene store. 

- Jeg har ikke noe imot å bli lurt, sier jeg. (Det er selvfølgelig 

løgn, jeg har svært mye imot å bli lurt, men det er 

en ordbruk som skal sette resten av tanken i skarpere kontrast.) 

Men jeg har faen så mye imot å bli utnyttet. Kontorarbeidet 

og dette hjemmet var et frivillig bånd. Et åk jeg 

bar. Men jeg vil ikke oppgi min frihet for å hjelpe dine 

elskere. 

Jeg opplever at jeg står på gulvet og snakker. Det er den 

siste tilflukt. Når det ikke lenger er mulig å holde en fornuftig 

kontroll og jeg føler hvordan situasjonen glir ut av 

hendene på meg og fingrene mister taket og retter seg ut, 

da snakker jeg, som et siste forsvar. 

(Jeg vil ikke si noe om brevet. Jeg vil ikke skrive om vår 

konflikt. Jeg hadde ikke og har ingen rett til å moralisere. 

Tro meg.) 

- Ikke slå meg, sier hun. 

Hun står nå. Rygger bakover. Kommer helt inntil veggen. 

Presser håndflatene mot tapetet. Leppene hennes er hvite, 

og hun sier: 

- Ikke slå meg ihjel, ikke slå meg ihjel. 

- Nei, jeg har aldri slått deg. 

Fordi jeg aldri slår. Jeg har aldri slått henne. Jeg pleier 

ikke å slå folk. Delvis fordi jeg er sterk nok (frykt) til å 

kunne drepe med hendene. Men hun bare ser meg inn i øynene 

og sier igjen og igjen 'med monoton stemme: 

- Ikke drep meg, vær så snill. Ikke drep meg, vær så 

snill. Ikke drep meg, vær så snill. 

Mens vi sier dette, har jeg stått like innenfor dørterskelen 

uten å røre meg. Utenfor vinduet kan man høre en trikk. 

131

Da kan jeg se vår fremtid like tydelig som om jeg hadde 

skrevet den. Men det hjelper ikke. Jeg tar den lille gipstorsoen 

som står på bokhyllen. Jeg har alltid synes den var 

stygg. Den er hennes. Hun har fått den. Da jeg holder den i 

høyre hånd, skjønner jeg at jeg kommer til å knuse den. 

En kvinnetorso. Laget av en student ved Kunsthøyskolen. 

(Som forøvrig aldri drev det til noe og aldri ble riktig kunstmer.) 

Da jeg ser min høyre hånd strekke seg ut og fingrene 

gripe rundt torsoen og armen bøye seg da torsoen blir løftet, 

tenker jeg: Han som er uten synd, la ham kaste den 

første sten. Og da jeg ikke er det, kaster jeg den. 

Jeg dreier figuren i hånden, og så kaster jeg den mot 

grammofonplatene. De står der en hundre stykker i sine omslag, 

og jeg knuser femti med det kastet. Jeg elsker dem. 

Det er blues med originaletiketter. (En måned senere skal 

jeg spille noen av dem som er igjen for en annen kvinne, 

og så skal jeg bære henne bort til sengen, og hun skal si: 

- Jan, Jan, jeg elsker deg. 

Jeg visste det antagelig allerede da. Men jeg visste ikke 

hvem det kom til å bli. Jeg planlegger ikke. Jeg bare vet hva 

som kommer til å skje. Så står skrevet. Jeg har fasiten .) 

Hun har satt seg ned på sengen nå i 1954 og sutrer. Jeg 

er plutselig svært trett. Da platene faller i småbiter utover 

gulvet, finnes det ikke noe annet enn tretthet i kroppen min. 

- Du gjorde det for ikke å slå meg, sier hun. 

- Ja, sier jeg. Det må ha vært derfor. 

Jeg setter meg i stolen, den grønne. 

- Du må forstå meg, sier hun. 

- Men det gjør jeg, sier jeg. Selv om det gjør vondt. 

Da begynner hun å snakke om hvor dårlig samvittighet 

hun har. Det liker jeg ikke. Ingen problemer kan løses med 

moral og samvittighet. Det er en bred vei. Ingenting koster 

mindre enn anger. Det uunngåelige er det tragiske. For å 

stanse henne og slippe selvbebreidelsene hennes, sier jeg: 

- Det er ikke noe enestående. Tror du jeg har vært trofast 

mot deg? Da jeg var borte i tre dager og arbeidet, var 

jeg sammen med E. 

Nå slutter hun med selvbebreidelsene. I stedet begynner 

hun å gråte høyt. Kommer bort til meg og prøver å klore 

132

meg i ansiktet. Jeg holder fast hendene hennes, hun spytter 

meg i ansiktet, sparker, freser, gråter, sier: 

- Må du alltid si alt? Må du forstå alt? Må du vite alt? 

Jeg er svært trett. Alt virker så meningsløst på meg. Alt 

er blitt spilt som om jeg hadde skrevet det - replikk for 

replikk - da jeg så den blå konvolutten stikke ut av lommen 

i den hårete, grå kåpen. 

- Livet gjør vondt, sier jeg. 

Men mens jeg holder henne og kan kjenne pulsen hennes 

under fingrene mine, skifter stemningen. Og uten noen 

egentlig overgang mellom hat og kjærlighet er vi midt i et 

samleie. Trettene våre sluttet som regel på den måten. Selv 

om bare få av våre samleier begynte med en trette. Men 

scenen får en kald, pornografisk kontur. Og jeg vet dessuten 

at alt er slutt. Etterpå bærer jeg henne bort til sengen, 

og hun ligger og gråter stille. Jeg stryker henne over håret 

og føler en stor ømhet for henne og vet at jeg er ferdig med 

henne. 

Da jeg ser A st.å ved veggen med håndflatene mot tapetet, 

husker jeg de store og svarte øynene fra 1954 og føler 

meg nedtrykt. 

Min løgnaktighet er som alun i huden. Jeg skildrer min 

helt normale og nokså forslitte og lurvete oppførsel som 

heroisk. Og på en måte så jeg ikke kan gripe meg i en direkte 

løgn. Ordene og setningene som forteller om begivenhetene 

er sannferdige. Men jeg mistror og misliker koloritten. 

Det som virkelig var ubehagelig med denne blå konvolutten, 

var den bevisstheten som jeg opplevde utenfor meg selv. 

Og det uunngåelige i mine handlinger på tross av at jeg 

hele tiden visste hvordan jeg kom til å oppføre meg og konsekvensene 

av det. 

Det uunngåelige ved A og øynene hennes. Håndflatene. 

Det uunngåelige. 

Like før A tok livet av seg, var jeg i leiligheten for å hente 

tingene mine, resten av dem. Det forbauset meg at jeg ikke 

kunne kjenne lukten av henne i rommet. Hun var ikke hjemme. 

Jeg hadde låst meg inn med min egen nøkkel. Det var et 

kaldt og pikeaktig rom. Sengen sto midt på gulvet. Store foto- 

133

Hun døde av et velordnet samfunn. Men det er en annen 

roman. 

A ringte til meg. Det var noen dager før hun tok livet av 

seg. Det var en morgen tidlig på våren. Jeg satt ved skrivemaskinen. 

Telefonen sto til venstre for meg. Vannet i sjøen 

var dyp blått, luften var klar den dagen, et kjølig drag som 

av høst over markene. 

- Forstyrrer jeg deg? spurte hun. 

- Nei, selvfølgelig ikke, sa jeg. 

Men jeg løy. Selvfølgelig forstyrret hun. meg arbeidet. 

Men jeg svarte høflig: 

- Nei, du forstyrrer ikke. 

Hun ville invitere Gun og meg ut på restaurant. Ta oss 

ut en kveld. Hun ville betale. Snakke. Jeg hadde ikke lyst. 

- Ikke nå, sa jeg. En annen gang. Senere. 

For det første mente jeg at hun hadde for dårlig råd, lønnen 

hennes var for liten til å invitere meg ut på. Jeg ville 

ikke utnytte hennes takknemlighet. For det andre lar jeg 

meg ikke bli invitert ut. Jeg kan ikke huske når jeg sist lot 

en annen betale for meg på restaurant. Jeg vil ikke bli 

korrupt av takknemlighet. 

Men hovedgrunnen var at jeg på den tiden kuttet ut unødvendige 

personlige kontakter. Jeg var tilstede på et møte - 

voksenopplæring - for en tid siden. De snakket om behovet 

for «kontaktflater». Jeg har ikke noe slikt behov. Bevissthet 

er et behov, uavhengighet er et behov. Men «kontakt» 

i sin alminnelighet har ingen som helst verdi for meg. 

La meg forklare meg. Jeg er forfatter. Jeg er intellektuell. 

Min oppgave er å gjøre andre bevisste, formulere og skrive, 

og på den måten påvirke og forandre andre. Det er min 

rolle. Jeg kan ofte tvile på at det jeg gjør har noen verdi; 

men hvis det har noen verdi i det hele tatt, da blir arbeidet 

bare verdifullt hvis jeg - arbeidets verktøy - ikke blir 

lokket bort. 

For ikke å såre folk må jeg jukse med min innsikt. Alt 

som barn får man høre at det finnes sannheter som . man 

helst bør holde for seg selv. Men det er ubehagelig å lyve 

for seg selv for å glede andre. Og det ligger en stor fare i 

å lyve for seg selv. Man blir avhengig av det. Illusjoner er 

som narkotika. Hvis man tar i bruk de alminnelige løgnene 

135

i vår kultur, vil man fort oppdage at man ikke kan leve uten 

dem. Livsløgnene. Avvenningsprosessen er smertefull. 

Når jeg sitter på restaurant sammen med mennesker, føler 

jeg situasjonen som et innviklet sjakkparti. Jeg må velge 

ordene mine med omhu, passe på minespillet, jeg må utnytte 

denne kontakten til noe fornuftig. Den bør bli nyttig, 

fornuftig og nyttig for den fornuftige. Sjakk er en dårlig 

sammenligning; å spille, å vinne - alt det er meningsløst. 

Men jeg finner ikke på noe bedre akkurat nå. Det gir iallfall 

inntrykk av spent oppmerksomhet. 

Jeg har ikke alltid hatt det på den måten. Kontakt og 

menneskelig samvær er populært i vår kulturkrets. Bøker er 

fylt med de frasene. Og da jeg var tilstrekkelig ung, trodde 

jeg på det skrevne ord. Jeg gikk ut fra at dyp menneskelig 

kontakt virket befruktende. Men· jeg oppdaget at 

hvis jeg skulle bære noen frukter etter disse kontaktene, ville 

jeg bære forstadshager, modelltog, fotball, rasefordommer, 

et lavt liv. Den slags menneskelig kontakt er ensidig. 

Jeg klarer ikke å gi innsikt. Jeg blir bare klosset. Når man 

spiller spillet, må man følge reglene. Og hvis reglene er dårlige, 

er man slått fra begynnelsen av. Og en seier vil bli ens 

eget nederlag. Bare den omhyggelig valgte kontakt virker 

befruktende. 

(Jeg har grunn til å tro at nesten alt det mine samtidige 

tror er sant, akseptert, virkelig, bare er hallusinasjoner, løgner 

og selvbedrag.) 

Som du forstår, forsvarer jeg nå meg selv. Jeg ville ikke 

snakke med A. Og den uviljen skyldes ikke redsel for å bli 

forelsket - som jeg prøvde å overbevise meg om noen sider 

tidligere - det var en mer almen frykt for kontakt. 

Jeg var svært ensom. Og derfor har jeg planmessig brutt 

med mine venner siden jeg kom tilbake til Sverige i januar 

1963. Jeg vil ikke være bundet. Samtidig har jeg også prøvd 

å gjøre meg fri fra hat. Jeg har hatt grunn til å mislike 

(eller hate, som er et bedre ord) en del mennesker. Samtidig 

som jeg har brutt med mine venner, har jeg opprettet 

et nøytralt forhold til mine fiender. Slik frigjør jeg meg 

fra all kontakt. 

B skrev en ytterst ondsinnet roman om meg. Vi hadde 

kjent hverandre fra 1950 til omkring 1964. Hadde hiket 

136

gjennom Frankrike, bodd i de østlige Pyreneene, kjent hverandre 

riktig godt. I 1960 utga B romanen. Den kom på et 

uheldig tidspunkt. Den såret meg. Økonomisk ødela den 

flere muligheter for meg. På den tiden hadde jeg ingen avis 

hvor jeg kunne skrive, og det pågikk en pressekampanje 

mot meg. En mann fikk sparken fra Sveriges Radio fordi 

han lot meg snakke om den tredje verden. Det var den beste 

romanen B hadde skrevet - til da. Men det var en ondsinnet 

bok fylt av personlig hat. Samtidig som den tegnet et 

bilde av en person som alle gjenkjente som et bilde av JM 

(og anmelderne skrev om det som et bilde av JM), var hver 

detalj løgn. Det slo meg da jeg leste boken. Jeg hadde aldri 

trodd at B var i besittelse av så sterke følelser som hatet i 

den boken. Det var en god bok. B ringte til meg, sa: 

- De sier jeg har skrevet en bok om deg. Har du lest 

den? 

Jeg sa: 

- Det er den beste du har skrevet. 

Jeg slo aldri igjen. Jeg har ikke skrevet om B. Boken hadde 

såret meg og skadet mitt arbeid, men det var en god 

bok. Om noen år ville det private være glemt og boken bestå. 

Nå inviterer jeg B på lunsj. Vi drikker god rødvin. Ingenting 

blir nevnt. Jeg er fri fra alle bånd. 

Underlig. Man fryser når man ikke er bundet. Ingen venner 

og ingen fiender. Mens jeg skriver dette, er huset helt 

tomt. Et skall rundt meg. Utenfor vinduene skjelver det vårgrønne 

bjerkeløvet i vinden, og de hvite stammene står oppmarsjert 

mot den blå sjøen. Bare skrivemaskinen min hakker 

i stillheten. Her er svært tomt. Og de som betyr noe for 

meg er alle døde. De står på sine hyller. 

Selvfølgelig hender det jeg ønsker jeg var nitten år igjen 

og at vi alle var venner og snakket sammen. Men våre liv 

har forandret seg. Og alt den gangen drev vi bort fra hverandre. 

Jeg oppdaget at det vi snakket om og sa vi mente, 

var noe de andre ikke mente, men bare snakket om. En dag 

satt de der med sine koner og barn og gressklippere, og tok 

ikke livet alvorlig lenger. Men jeg visste at de en gang 

hadde kjent og opplevd dette alvoret. 

137

Hvor fordømt patetisk kan du bli, Jan? 

Da jeg var nitten år, satt jeg hjemme hos L og snakket. 

Han var ulykkelig. Han snakket om sin ulykke. Han ville 

henge seg. Etter tre timer hadde han overbevist meg. Slik 

han var og slik han opplevde verden og slik hans fremtid 

ville utvikle seg, var det fornuftig å henge _ seg. Da han sa 

at han ville gå opp på loftet og henge seg, sa jeg farvel, 

trykket ham i hånden og gikk. Man har frihet til å velge. 

Han gikk opp på loftet og hengte seg. Våre felles venner, 

som teoretisk trodde på valgfrihet og fornuft, skjønte ikke 

min oppførsel. 

- Skjønner dere ikke at jeg respekterer mine venners 

uavhengighet? sa jeg. 

Men de kunne ikke se det på den måten. 

L ble skåret ned. Ikke av meg. Jeg gikk før han hengte 

seg. Han ble skåret ned ved ren slump. Det var ikke noe 

på-liksom-selvmord. Hans mor - som var lærer - hadde 

fått fri om ettermiddagen på grunn av et uforutsett uhell i 

klassen, hun kom hjem to timer tidligere enn ellers, og da 

hun gikk på loftet for å hente vasketøyet, fant hun L. · 

L ble altså skåret ned. Han ble kjørt til sykehuset. Sinnssykeasylet. 

de ga ham insulinsjokk og elektrisk sjokk, og 

de gjorde en frontallobotomi og ga ham narkoanalyse og 

psykoanalyse, og psykologer og sosialkuratorer tok seg av 

ham. Så slapp han ut etter noen år. De sier han er fullt i 

stand til både å kle av og på seg nå. 

Men alt dette fortalte han meg den kvelden han planla å 

henge seg. 

- Slik kommer det til å gå med meg. Jeg vil ikke det skal 

skje. Jeg, jeg, den jeg som sitter her nå, vil ikke at dette 

skal skje med meg . . 

I de to første forsøkene på å skrive denne boken, fulgte 

her en diskusjon om Goncourtbrødrene. L siterte dem den 

kvelden. De tilhørte våre litterære yndlinger. L siterte fra 

dagboken det Edmond hadde skrevet da Jules ble dårlig, 

hk en døende «ting». Det var helt sant. L gjorde det. L 

snakket om mange ting den kvelden. Om Goncourtbrødrene 

og sin egen angst for å bli sinnssyk (som var vel fundert). 

Om en pike vi begge kjente. Om hans homoseksuelle opplevelser 

- som jeg ikke hadde visst noe om. Han var blitt 

138

forført av en mann som arbeidet for The British Council. 

Et forhold som lot til å bestå av poesi og samtaler og kjærlighet 

og kameratskap mellom menn. 

I denne opplevelsen hadde han mistet sikkerheten på sin 

egen erotiske rolle. Jeg prøvde å fortelle ham at det ikke 

gjorde noe særlig. Han kunne velge. Den homoseksuelle 

rolle er litt vanskeligere i vår kultur, men i Sverige er den 

iallfall ingen forbrytelse. Det er derfor en vanskelig, men 

ingen umulig rolle. 

Men han ville ikke høre på det argumentet. Det han egentlig 

mente var at han til og med begynte å tå problemer med 

å skjelne sin seksuelle rolle. Hans personlighet holdt på å 

smuldre bort. Han gikk i oppløsning på alle felter. 

Dette skrev jeg ikke i de tidligere utgavene. Jeg brukte 

Goncourtbrødrene som en (sann) kamuflasjehistorie. Nå 

forstår jeg hvorfor. Historien om L og hengingen var sann. 

Men jeg sørget for å gi inntrykk av at jeg var absolutt overbevist 

om at jeg handlet rett. I virkeligheten hadde jeg ingen 

slik overbevisning. Når jeg har tenkt på L i senere år, 

har jeg lurt på om hans betroelser om hans homoseksuelle 

opplevelser satte i sving slike fordommer i meg (ubevisst) 

at jeg fikk lyst til å dytte ham opp mot loftet. Ærlig talt, 

jeg vet ikke. Det er en meget ubehagelig mistanke. Men 

på den andre siden - når jeg ser L i dag, synes jeg det er 

trist at hans mor skar ham ned. Han er en Jules som fortsatte 

å leve selv om han alt var død. 

Vinden øker. Det knaker i treverket. Sollyset er skarpt 

og upersonlig. Kaldt lys. Våren er ikke romantisk. Høsten er 

det med sin overgrodde grønske og forråtnelse. Lukt av død. 

Våren er kjølig fornuftig. Da er ingenting skjult. Det som 

var dekket med snø ligger nå nakent; jorden ligger blåsvart 

og naken under solen. 

Hvis kontaktløshet og ensomhet var det samme som isolasjon 

og innvendig grubling, var det verdiløst. Men det betyr 

gransking, betraktning, utsyn, og derfor også evne til 

medfølelse med andre. Mangelen på følelsesmessig forvirring 

er grunnlaget for medfølelse. Dette er selvfølgelig en 

gammel psykologisk tanke. Freud var jo ikke akkurat kjent 

for sin selskapelighet. 

139

Kontakt gjør synet uklart, du går vill i illusjoner, mister 

evnen til å se utover og oppfører deg tåpelig. Tankeløst eller 

korttenkt, rettere sagt. 

Derfor sa jeg: 

- Ikke nå. En annen gang. Ring meg igjen. 

Og jeg registrerte. Og jeg visste. Og hun ringte aldri 

igjen. Og jeg visste. 

Men den gangen uten bevisst å reflektere over mine iakttakelser 

og handlinger. Nå var det 1963 og ikke 1946 da 

jeg handlet bevisst og med medfølelse. 

A forstyrret meg bare da hun ringte. Forstyrret meg i arbeidet. 

Alt dette jeg har skrevet om isolering flyter så lett. Det 

er nesten overbevisende. Men det er mindre fornuft enn rasjonalisering. 

Den enkle sannhet er at jeg er trett og redd. Meget redd 

og dødstrett. Det er vondt å måtte våkne om morgenen og 

møte dagen. I et forsøk på å overbevise meg om at jeg sover, 

trekker jeg det vakkert broderte saueskinnet over hodet. 

Kjenner det hvite skinnet mot øyelokkene og ligger helt stille 

som om jeg ikke eksisterte. Helt til blæren min og tarmene 

og fuglesangen utenfor· vinduet og telefonen som ringer ved 

siden av meg, tvinger meg til å erkjenne at jeg eksisterer, · 

og jeg må ut av sengen. 

Huset her i Fagervik har en vakker beliggenhet. En mosekledd 

bakke fra granskogen ned til sjøen. Graner og bjerker 

og et vidt utsyn over innsjøen og engene. Langt i bakgrunnen 

den gamle byen med sin røde borg og hvite kirke, 

og bak byen en grønn vegg av skog. På den mosekledde 

bakken sitter jeg som i en hule. Men hvis alle innganger 

er bevoktet, vil selv reven bli fanget. Man blir fanget selv 

i den dypeste hule. Du vet hvordan det er. Man er andpusten, 

man har løpt langt gjennom krattskogen. Man ligger 

lengst inne i mørket, spisser ørene og lytter. 

Og man sier til seg selv at man er fri og alene, og hvis 

man ikke sier det, sier man at man er den fremste. Og det 

er helt sant, man er den fremste slik reven er den fremste 

av hundene. 

Min angst er selvfølgelig påvirket av mine private egenheter, 

egenskaper og lllusjoner; det er likevel en objektiv 

140

angst som gjelder oss alle. Med de våpen som finnes nå og 

de kjernefysiske våpen som er lagret og radarstyrte raketter 

og de tåpelige, små hjernene som dirigerer disse våpnene, 

risikerer vi alle å bli slaktet ved en feiltagelse. 

Feiltagelsen er usannsynlig. Det usannsynlige blir imidlertid 

sikkert visshet hvis man tar tidsfaktoren med i beregningen. 

Vi kommer til å bli drept alle sammen på grunn av 

vår fordømte tåpelighet. Sauer som føres til slakterbenken, 

men uten å kjempe. Selv en rotte slåss hvis den er trengt opp 

i et hjørne. Jeg håper menneskeheten vil heve seg til rottens 

bevissthetsnivå. 

Man trenger bevissthet og fornuft for å stanse det uunngåelige. 

Jeg skrev om Freud. Han trodde på fornuften. 

«Likevel er ikke situasjonen så håpløs som den kan virke 

akkurat nå. Uansett hvor mektige folks følelser og interesser 

er, så er intellektet også en makt, ikke akkurat den 

som vinner i det korte løp, men sikkert i det lange.» Men 

dette ble skrevet om psykoanalyse og før august 1914. 

Freuds kjølige bemerkning nyttårsaften år 1900 har for 

oss fått en annen - og mer motbydelig - mening enn hensikten 

var. «Det nye århundre - jeg tør si at det som interesserer 

oss mest ved det, er at det inneholder vår dødsdato 

.... » 

Det var mørkt på gangen. Da jeg kom ut fra badet og så 

A stå der, følte jeg meg plutselig redd. Latteren fra rommet 

hvor vennene mine rev ned bokhyllene, sluttet plutselig. Jeg 

hørte A puste og vannet som sang i rørene. I dette øyeblikk 

av mørk og isolert stillhet følte jeg at A ikke bare var meget 

svak, hun var- også meget redd og meget jaget. Da visste 

jeg. 

Nå er det lett å si at den vissheten er noe jeg har konstruert 

etterpå. Men det er ikke sant. Følelsen hadde en 

sterk smak av deja vu. Hvor A sto, formet hun omrisset av 

den grå kåpen. Og i 1963 som i 1954 var det redsel overfor 

bevissthetens ubehjelpelighet. 

Etter 1954 reiste jeg fra Sverige. Jeg hadde vært der 

fra senhøstes 1953 og prøvd å arbeide på kontor, leve slik 

andre levde, kjøpe møbler på avbetaling, gå på billige restauranter 

og glemme at virkeligheten fantes. Men etter 1954 

141

forlot jeg Sverige og kom ikke tilbake før Suez- og Ungarnhøsten 

1956. Da bodde jeg i Stockholm et halvt år. 

På den tiden spøkte jeg med den grå kåpen. Jeg bygget 

bokhyller også i gangen og på kjøkkenet. Bøkene fylte leiligheten 

fra gulv til tak. De krøp frem over dørene; hyller 

fylte langsomt døråpningene. Man måtte bøye seg ned for å 

gå fra gangen til rommet; på kjøkkenet var komfyren blitt 

ubrukelig. (Jeg bygget ikke alene, Gun og min vennS bygget 

- de var kunstnere og hadde godt håndlag når det gjaldt 

å bygge - jeg sorterte bøkene.) Den gangen moret jeg 

meg med å la kåpens omriss· forme rammen om en helt 

spesiell seksjon av biblioteket. Det var en helt privat spøk; 

jeg fyller min tilværelse med slike private spøker - de 

skaper spenning i hverdagsomgivelsene - enkle og alminnelige 

gjenstander blir forandret og får assosiasjoner, og 

det hjelper til med å holde meg bevisst. Gun som saget og 

hamret og malte, visste ingenting om det. Men jeg plystret 

lykkelig (og falskt) mens jeg satte opp bøkene på gangen. 

Det var seksjonen for falsk innsikt. Der hadde jeg plassert 

mesteparten av teologien. Der sto de senere arbeidene 

til Wilhelm Reich samlet. (Det hadde vært en vanskelig 

avgjørelse. Han hadde imponert meg enormt da jeg leste 

ham første gang under krigen. Hans tidligere arbeider, Den 

seksuelle revolusjon og Fascismens massepsykologi lot jeg 

stå i seksjonen for psykologi, og av hans senere verk satte 

jeg Lytt, lille mann i seksjonen for tysk litteratur.) Der sto 

et fullstendig stenografisk referat fra Moskvaprosessene. 

Grå innbinding. Der sto de tre røde bindene av Jacob Sprengers 

og Heinrich Insitoris Heksehammeren og Malleus Maleficarum, 

(den tyske utgaven, Berlin 1906). Inkvisisjonens 

klare logikk. 

At disse bøkene ble plassert innenfor omrisset av den grå 

kåpen var en privat spøk. Ingen andre kunne - og ingen 

andre fikk lov til - å forstå spøken. Det var en sykelig 

spøk bare beregnet på meg selv. For det som hadde gjort 

meg redd da jeg kom ut fra badet og så den blå konvolutten 

stikke opp fra lommen på den hårete, grå kåpen, (og som 

senere gjorde meg redd da jeg så A stå innenfor omrisset 

av den kåpen) var at jeg visste. Grensene mellom hva jeg 

hadde visst, hva jeg plutselig visste og hva jeg skulle komme 

til å få vite, er så tåket og utflytende at jeg selv lenge 

142

etterpå ikke er i stand til å si, med noen grad av sikkerhet, 

hva som var ekte utviklingen utvikling utenfor meg selv 

og utenfor min mulighet for å gripe inn - og hva som var 

en utvikling som ble instruert av meg. Et spill hvor jeg 

hadde skrevet replikkene og øvet med skuespillerne. Derfor: 

innsikt (sann eller falsk) gir skyld. 

Akkurat der hvor den blå konvolutten hadde stukket frem, 

plasserte jeg de tre bindene av Hekseha'mmeren. 

«Man skal være forsiktig i en domsavgjørelse, hvordan 

den enn måtte være, og ikke skrive at den anklagede er 

uskyldig eller uten skyld, men heller si at ifølge loven er 

ingenting bevist mot vedkommende. For hvis han senere i 

tidens løp igjen blir anklaget og noe .nå kan bevises mot 

ham ifølge loven, da skal han dømmes uten å hindres av en 

tidligere frifinnelse .» 

Den menneskeelskende inkvisitoren, gudfryktig og god, 

dømmer hver og en av oss til bålet med fornuftige grunner. 

Hans bevissthet er falsk og hans fornuft ufornuftig. 

Min oppførsel overfor L i 1946, når det gjaldt den blå 

konvolutten i 1953 og overfor A da jeg så øynene hennes 

bli svarte innenfor omrisset av den grå kåpen i 1963, kan 

forsvares logisk. Jeg er til og med sikker på at jeg ikke kunne 

ha oppført meg annerledes. (Det skal så være. Det står 

så skrevet.) Men hvis jeg hadde handlet ut fra en falsk 

bevissthet, en ideologisk bevissthet, da var jeg skyldig. · På 

det punkt hadde de forlengst døde og av alle mennesker 

fordømte dominikanerbrødrene rett; Man kan aldri erklære 

seg selv uskyldig, bare inntil videre frikjenne av mangel på 

1 

bevis. 

Jeg kom til Oslo som korrespondent. Det var vanskelig å 

få visum. Jeg hadde lovet å skrive. Jeg hadde papirene i 

orden. Hele den første dagen satt jeg på Østbanestasjonen. 

Lyttet til skrittene fra mennesker som gikk forbi. Jeg skrev 

ingenting. 

Det var en eksplosjon i Oslo den høsten 1945. Jeg gikk 

nedover Møllergata på vei til Deichmann da bakken ristet 

og vinduene ble knust rundt meg. Etterpå gikk det rykter 

om at det var sabotasje. Jeg skulle skrive, men jeg skrev 

ikke, og jeg løp min vei. Jeg var nettopp blitt atten år. 

- Du får nyheten, du løper din · vei, du er ubrukelig. 

143

Hulen. Om den befinner seg på Grønlandsleiret mellom 

kjøtthallen og Botsfengslet eller på Albogatan eller i Fagervik 

spiller ingen rolle. Når virkeligheten blir for tvilsom, 

trekker du deg tilbake. 

Det må ha vært i oktober 1945 at min hybelvertinne kom 

inn i det lille rommet som jeg' leide i Grønlandsleiret i Oslo. 

Jeg lå på sengen med føttene opp på veggen. I virkeligheten 

hadde jeg stått på hodet i sengen og foretatt pusteøvelser. 

Jeg var interessert i yoga. Men da jeg hørte henne komme, 

hadde jeg lydløst foldet meg sammen som en foldekniv, og 

nå lå jeg stille med bena strakt ut mot det blomstrete tapetet. 

Hun snakket. Jeg sa ingenting. Jeg hadde ikke redd opp 

sengen på tre uker. Om natten pleide jeg å spise skipskjeks. 

De var ikke rasjonert. Da hun hadde snakket til meg en halv 

time uten at jeg svarte - jeg bare lå der og pustet regelmessig 

- begynte hun å skrike. Da skjønte jeg at jeg måtte 

forlate hulen. Det var ikke nok at jeg betalte husleie. Jeg 

måtte også tilpasse meg. Ellers ville de ikke la meg være i 

fred. Nå eier jeg et hus selv (eller banken eier det), har 

også lært å se ut som om jeg har tilpasset meg. Man smiler 

med munnen og utfører de korrekte bevegelsene. 

Men jeg kan fremdeles se hybelvertinnen for meg. Hun 

bøyde seg ned over meg, og mens hun snakket, ble hun 

rød i ansiktet. Det begynte med en rødme i kinnene. Som , 

bredde seg over hele ansiktet. Det interesserte meg. Øynene 

hennes var små som på en gris, og disse øynene stirret på 

meg. Munnen hennes arbeidet hele tiden. Det samlet seg 

spytt i munnvikene hennes som dannet dråper. Jeg svarte 

henne ikke. Jeg sa ingenting. Jeg bare pustet, og hun ble 

opphisset fordi jeg ikke sa noe, spyttet begynte å fråde. Jeg 

lå med føttene på veggen, og jeg så ansiktet hennes nedenfra. 

Derfor så jeg henne i et underlig perspektiv. 

- Mennesket er et stygt dyr, tenkte jeg, om en tyve års 

tid ser du slik ut selv. 

Det finnes en hemmelig dør i tilværelsen. Gjennom å 

åpne den tilsynelatende glatte og ugjennomtrengelige veggen, 

kan jeg av og til flykte fra konsekvensene og fryse 

meg selv fast i en tilstand av ubevegelighet og betraktning. 

Dette lærte jeg alt som barn. For det viktige var ikke at jeg 

lå på den uoppredde sengen, men at jeg betraktet. Det var 

144

en betraktelsens konflikt. En midlertidig og for meg - som 

for oss alle - ikke uvanlig lammelse av handlingsevnen. 

Konflikten mellom det betrakteren betrakter og muligheten 

for å forandre det som blir betraktet. Måten den som berraktes 

tilsynelatende forandres på når man (bare) myser 

med øynene. Den stadige kampen mellom de forskjellige 

synsbildene fører enkelte ganger til en tilfeldig likevekt hvor 

kreftene opphever hverandre. Angst uten handling. 

Jeg er selvfølgelig klar over at det jeg har skrevet kan 

(vil) bli misforstått. Det er så lett å snakke om nevroser og 

drifter. Men jeg vil gjenta hva jeg har sagt: virkeligheten er 

virkelig, og angsten har en fornuftig grunn. 

Denne flukten inn i ubevegelighet er ikke uvanlig og 

den er ikke engang spesifikt menneskelig. De fleste dyr 

spiller død. Nå - tyve år etter - håper jeg imidlertid at 

jeg i fremtiden vil handle mer som en fanget rotte enn en 

fanget firfirsle. Det er en meget stor lengsel. Den største, 

har jeg inntrykk av. 

To uker etter at den annen verdenskrig var slutt i Europa 

fant jeg Paracelsus. Jeg hadde tatt nattoget til Goteborg den 

dagen det ble sagt at freden var brutt løs. I køya hadde 

jeg lest Marx: Filosofiens fattigdom. (Fornuft og logisk 

tenkning. Livssyn som blir til innsikt som leder til handling 

som forandrer det observerte. En sterk vin. Jeg var drukken 

av lykke mens toget rullet sørover gjennom natten.) 

Nå i Goteborg, leide jeg et rom og arbeidet som journalistlærling. 

Der fant Paracelsus meg. Jeg vil si med engang 

at det ikke var hans mystisisme som interesserte meg, heller 

ikke hadde jeg noen illusjoner om hans medisinske betydning. 

Det var poeten Paracelsus. Jeg kan se hva jeg har understreket. 

Understreket med tykke streker i rødt blekk. (En 

ung gutt med blondt hår, en underbetalt journalistlærling 

som skulle ·leve på femogtyve kroner uken, men kjøpte bøker, 

sultet og snyltet på Dag som hadde fått matkuponger av 

sin mor. Vi spiste hvert vårt måltid annenhver dag. På den 

måten kunne vi begge bruke kupongene til restauranten.) 

Stryk ut resten av dette kapitlet. Det dreier seg om hva 

en ung gutt (JM) leste, hva han deklamerte for en pike en 

natt ved sjøen; hva han kjempet for å forstå. Da jeg leste 

det, følte jeg det som jeg forrådte ham. Han var ung, han 


leste og snakket. Men han trodde på det. Jeg gjør ham latterlig 

ved å vise ham stående ved sjøen i sine billige klær 

av krisestoff mens han deklamerer for piken. 

Kapitlet slutt: med den bakgrunnen vil det ikke bli vanskelig 

for leserne å forstå hvorfor jeg lå med føttene opp 

mot veggen og nedenfra iakttok hvordan vertinnens ansikt 

sekund for sekund forvandlet seg til en ond maske. 

Hvilket er løgn. Det var ikke noe prinsipp som lå der i 

den uoppredde sengen. Bare en redd tenåring. Jeg var atten 

år og redd. 

Da jeg akkurat var kommet til Oslo, bodde jeg en stund 

på et pensjonat oppe ved Majorstua. Jeg har ikke lenger 

noe klart minne om hvor lenge jeg bodde der og nøyaktig 

hva som førte til at jeg flyttet. (Det er forresten bare utflukter 

- det er klart jeg kunne huske det hvis jeg forsøkte. 

Men det har ingen betydning for denne historien.) Det var 

før jeg fikk rommet i Grønlandsleiret mellom Kjøtthallen 

og Botsfengslet. 

Det var et gammelt hus. I alle rommene luktet det av 

møllkuler, insektpulver og karbol. En lukt av fattige studenter; 

brune møbler; lange korridorer. 

I dette huset var det jeg oppdaget at jeg hadde fått flatlus. 

Det klødde. Plutselig så jeg dem. Små, ekle, flate dyr(. 

Jeg spydde. Gjemte meg. Tørket opp spyet. Så på meg selv 

i speilet. 

Husker dere hvordan det var å være atten år? Skrekken 

for syfilis. Og så dette, at flatlusen langsomt krøp opp i 

armhulene. Etter noen uker hadde jeg dem til og med i 

øyenbrynene. Jeg våget ikke gå til lege. Jeg ville ikke snakke 

med noen om flatlusen. Lus! 

Jeg visste hvem-jeg hadde fått dem av også. Da jeg reiste 

til Norge, sto jeg i med fire piker på en gang. Jeg visste 

(eller trodde jeg visste) hvem av dem som hadde gitt meg 

flatlusen. Det avskyelige var vissheten om at jeg måtte ha 

gitt flatlusen til de andre tre. Jeg hadde også møtt en pike 

i Oslo. Jeg brøt med henne. Jeg gjemte meg. 

Ja, det var omtrent sånn det var. Men den siste setningen 

får unge JM til å fremstå som litt for meget av en forfører. 

Han var en normal attenåring. Nå skal jeg fortelle 

146

hvordan det var med de fire pikene og flatlusen. Jeg hadde 

arbeidet i Karlstad i avisen der. Jeg var blitt kjent med 

en pike som var fire år eldre - hun var toogtyve; hun 

skammet seg over å bli sett sammen med meg som bare var 

sytten, så vi møttes bare i sengen. Det var godt og hyggelig 

og helt uromantisk. 

Den dagen nazistene kapitulerte i Norge og Danmark var 

det store demonstrasjoner i Stockholm. Jeg gikk ved siden 

av en blond pike jeg aldri hadde sett før. Vi gikk hånd i 

hånd og sang. 

Da jeg tok nattoget til Goteborg den kvelden i mai 1945 

da det ble sagt at det var fred i Europa, fulgte en pike med 

til toget. Vi snakket; hun kysset meg. Jeg hadde kjent henne 

i ungdomsbevegelsen. Så gikk toget. 

Da jeg var i Stockholm i en uke før jeg reiste til Norge 

i august, møtte jeg disse pikene igjen. Jeg møtte også den 

piken jeg var forelsket i året før. Hun hadde grønne øyne. 

Piken jeg gikk ved siden av i demonstrasjonen delte rom 

med piken jeg kjente fra Karlstad. Hun arbeidet på et tannlegekontor. 

Den første kvelden gikk jeg til sengs med henne 

istedenfor piken jeg kjente fra Karlstad. Etterpå klatret 

jeg ut av vinduet - de hadde et rom i fjerde etasje i Storgatan. 

Der hang jeg i fingrene fra vinduskarmen. Så halte 

jeg meg opp og gjorde en volte inn i rommet. Jeg var redd 

for å falle, følte at taket glapp; skjønt jeg var vant med å 

gjøre det. Jeg så aldri piken fra tannlegekontoret igjen. 

Men hun ga meg flatlus. 

Piken som kysset meg til adjø på stasjonen, møtte jeg 

neste dag. Jeg fulgte henne hjem, og etterpå sa hun: 

- Gå til sengs er det eneste du bryr deg om. 

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg tror jeg ga henne 

flatlus. Jeg har aldri spurt. Hun fortsatte å studere, hun er 

medlem av Riksdagen nå. Et dyktig medlem. Har spesialisert 

seg på sosiale tiltak. Vi møtes av og til i forbindelse 

med forskjellige offentlige gjøremål. 

Piken jeg kjente fra Karlstad likte ikke at jeg gikk til 

sengs med venninnen hennes. Hun tok meg aldri med hjem 

mer. Vi var sammen i Djurgården, vi lå under eikene, og 

folk skrittet over oss, kan jeg huske. Det var en vidunderlig 

sommernatt, og etterpå spaserte vi langs innsjøen. Jeg ga 

henne flatlus. Det var siste gang vi var sammen. Når jeg 

147

har møtt henne senere, har hun alltid vist sterk motvilje mot 

meg. 

Jeg ringte til piken jeg hadde vært forelsket i året før. 

Vi møttes i leiligheten til foreldrene hennes dagen før jeg 

reiste til Oslo. Jeg likte henne veldig godt. Hun lovet å skrive 

til meg i Oslo. Jeg ga henne flatlus. Hun skrev aldri. 

Min frykt for leger var ikke frykt. Det var skam. Jeg 

visste hva de ville si. Jeg ville ikke høre dem preke. Mange 

år senere da jeg fikk gonore for første gang og gikk på en 

poliklinikk for å få en penicillinsprøyte og bli kvitt den, måtte 

jeg lytte til nøyaktig de samme ord som jeg ikke ville 

holdt ut å høre som attenåring. Men da hadde jeg greid å 

herde meg selv mot andres påtrengenhet. 

Jeg forsøkte å få vekk flatlusen med bensin. Men jeg brant 

nesten opp kjønnsdelene. Flatlusen overlevde. Da lusene 

hadde nådd øyenbrynene og jeg gikk rundt med solbriller 

for at ingen skulle se koloniene med små, grå lus som kravlet 

over øynene mine flyttet jeg inn i rommet i Grønlandsleiret. 

Jeg låste meg inn og barberte hele kroppen min. Flatlusen 

gikk ikke i hodebåret, så jeg behøvde ikke barbere 

vekk det. Men jeg fortsatte å barbere øyenbrynene og armhulene 

og kjønnsdeler helt til hver eneste lus og hvert eneste 

egg var borte. I den tiden gikk jeg ikke ut. 

Derfor lå jeg i sengen da vertinnen kom inn. 

Redselen for syfilis forfulgte meg senere i mange år. Som 

så mange tenåringer før og etter meg, studerte jeg kroppen 

min og bekymret meg over eventuelle sår. Så snart jeg var 

kvitt flatlusen, begynte jeg å undersøke blodet mitt. Da jeg 

hadde sterk motvilje mot å gå opp til en lege og be om å bli 

undersøkt, og da jeg samtidig hadde dårlig med penger, fikk 

jeg foretatt undersøkelsen ved å selge blod til forskjellige 

sykehus. Jeg fikk mat (kjøtt) og øl og noen kroner. Før de 

tok blod fra meg, spurte de: 

- Har De noen kjønnssykdom? 

- Hvordan skal jeg kunne vite det? svarte jeg. 

Så undersøkte de meg. De gjorde en Wassermannprøve 

før de aksepterte meg som blodgiver. På denne måten ble 

jeg etterhvert overbevist om at jeg ikke hadde syfilis. 

Vanskeligheten ved å huske: Jeg ga blod. Jeg solgte blod. 

148

Nå, mange år senere - når jeg utgir noe av det som ble 

vraket dengang- kommer de bort til meg, smiler, med sine 

martinis, very dry, i hendene og sier: 

- Jeg beklager. Jeg fikk manuskriptet til gjennomlesning 

for mange år siden. Men siden alle sa du var håpløs, leste 

jeg det aldri ordentlig. 

Det var bare en eneste forfatter i hele Sverige som ga meg 

noen støtte. Det var Erik Blomberg. 

Men på en måte hjalp dette meg. Jeg visste hva jeg ville 

si, og jeg begynte å forstå hvorfor jeg ikke likte det de andre 

skrev. Men jeg har selvfølgelig aldri glemt eller tilgitt noe. 

Jeg vil heller steke i helvete enn rekke ut en lillefinger for å 

hjelpe noen av disse menn og kvinner som i ti år stanset 

selv muligheten for at jeg skulle få trykt en artikkel i mitt 

eget navn. Når de smiler til meg, smiler jeg ikke tilbake. 

Jeg har ønsket de var døde siden 1945, og jeg gjør det fremdeles. 

Det var mitt største personlige nederlag. Jeg kan fremdeles 

kjenne lukten av sult og skitt og flatlus og drømmer fra 

den høsten. Jeg tenkte på å emigrere til USA fordi det 

ikke fantes noen plass for meg i Sverige. Men jeg hadde 

deltatt i demonstrasjonene i 1945, var atten år og ansett 

som et nedbrytende element. Så jeg kunne allikevel ikke få 

noen anbefaling. Jeg var ung, jeg betraktet meg selv (gjør 

det fremdeles) som sosialist. Jeg trodde på en meget naiv 

og renhjertet måte, ikke bare på arbeiderbevegelsens mål, 

men også på dens organisasjon. Jeg kunne ikke forstå hvorfor 

disse menneskene (og deres gode og liberale borgerlige 

venner) plutselig begynte å betrakte en attenåring som en 

politisk fare. Men alle politikerne i arbeiderbevegelsen- fra 

Per Albin Hansson, statsminister og formann i Det sosialdemokratiske 

parti, og som sendte meg en hilsen om at jeg 

burde lære meg å holde den forbannede kjeften min etter 

at det var lykkes meg å få trykt en kort artikkel om sosialismen 

i et ungdomsblad - og til lokale kommunistpamper 

i Goteborg - var enige om at det beste jeg kunne gjøre for 

arbeiderbevegelsen og landet var å forsvinne. At de best 

kjente og liberale, borgerlige forleggerne så gjentok den 

samme leksa, var den endelige fordømmelsen. 

Jeg beholdt disse brevene. Idag liker ikke brevskriverne å 

151

li minnet om hva de skrev. Men det har alltid moret meg å 

lese disse brevene om igjen når brevskriverne står opp 

og taler om litteraturens frihet hver gang en forfatter i Sovjetunionen 

eller Øst-Europa eller Spania er blitt bragt til taushet 

av de samme taktiske og politiske grunner. Jeg kan virkelig 

ikke se forskjellen (så lenge forfatterne som er bragt 

til taushet ikke er drept eller fengslet, men bare bragt til 

taushet) og derfor er jeg ikke i stand til å innrømme at 

disse svenske elskere av litterær frihet har noen som helst 

rett til å snakke. 

Det ville være galt om leseren bare så denne historien som 

en pikant detalj i JM's liv. Den berører selve roten i spørsmålet 

om lojalitet, ideer og organiserte ideer. I mitt tilfelle 

ble situasjonen komplisert av «familiehensyn»; men jeg kan 

ikke godta at den blir redusert til familieplanet og blir en 

slags forstørret Oedipus-historie. 

Om mine foreldres rolle i dette, vet jeg svært lite. Vi så 

hverandre sjelden. Jeg møtte aldri deres venner etter at jeg 

fylte ti år. Jeg tror at de rent generelt var enige i den politiske 

nødvendighet av å stoppe munnen på meg. For hvis 

det jeg skrev kunne skade deres arbeide. . . . hvis de trodde 

det og hvis de mente deres arbeide var viktig, ville det bare 

vært fornuftig å ønske at jeg var taus. Men jeg tror ikke 

de gjorde noe med det. Det ville vært vemmelig. Man gjør 

ikke sånt mot sine barn. Jeg tror det var mye enklere enn 

det. De satt om kveldene og snakket til sine kjære venner 

om meg - det vil si, de snakket om hvor glade de var i 

meg eller lignende. Vennene gikk ut og gjorde arbeidet, og 

ingen kunne bebreides. 

Det ville være enkelt å unnslippe ved å gjøre problemet 

privat ( Paracelsus: tro eller trosartikkel). På et forholdsvis 

tidlig stadium ble jeg på denne måten tvunget til å bli 

ubehagelig klar over konflikten mellom ideen og den organiserte 

ide; religionen og kirken; teorien og partiet; jeg 

ble tvunget til å gjøre et valg. Det som i virkeligheten ble 

forlangt av meg var at jeg skulle fornekte meg selv fullstendig; 

fornekte hva jeg hadde sett og hva jeg hadde opplevd 

og hva jeg tenkte; fornekte hva jeg - som de fleste 

152

av min generasjon - følte for de ledende politikere under 

krigen; fornekte hva vi mente om det svik som ble begått av 

representanter for alle de førende partier. I Sverige, som i 

Danmark, ville de ikke brydd seg om en okkupasjon så lenge 

den ikke influerte på deres lønninger. Dette ble krevet 

av meg, men det var ikke mine foreldre som krevet det av 

familiegrunner - hadde det vært slik, kunne jeg lett reddet 

situasjonen med et privat opprør - det ble krevet av 

alle samfunnets representanter, partifunksjonærer og redaktører. 

Og kravet ble fremsatt i de høyere interessers navn. 

Sosialismen, fremtiden, alt jeg mener er riktig, forlangte at 

jeg enten tilpasset meg eller i det minste erklærte at jeg 

var blitt liberal eller konservativ. Men jeg kunne hverken 

tilpasse meg partitaktikken eller erklære at jeg ikke var sosialist. 

I denne situasjonen var det jeg rådet min venn L til å 

henge seg. Selv fortsatte jeg å leve. 

Idag, 1968, har jeg lenge vært overbevist om at det er 

ideen og ikke den organiserte ide som har noen rettigheter 

over meg. Og ettersom jeg klarte å overleve disse årene etter 

1945, kan jeg føle meg temmelig sikker- så lenge jeg ikke 

skaffer meg ·venner - på å bevare min integritet. Være i 

stand til å arbeide. 

Alt var så uhyre enkelt. Jeg hadde ingen betydning. 

Et barn. Men jeg hadde en kraftig stemme og forsøkte 

å bli hørt. Ettersom det jeg forsøkte å si både om politikk 

og moral ble ansett for å være dumt, men samtidig 

kunne føre til at arbeiderbevegelsen mistet noen 

stemmer, var det selvfølgelig nødvendig å stoppe munnen 

på meg. Når det gjaldt mine foreldre og deres arbeid, 

mente jeg - og mener det fremdeles - at noe 

av det var verdifullt og riktig. Men jeg mente også - 

og mener - at meget av det var meningsløst fordi det 

ikke forandret samfunnet. Dette var nøyaktig det jeg 

ikke skulle si om deres og deres venners arbeide. Nå - 

en generasjon senere - er det helt klart at jeg hadde 

rett og de tok feil. Deres arbeide var fornuftig og forstandig 

og godt - men de nådde ikke de mål de hadde 

satt seg. Den sosiale situasjon forble uforandret. Og 

den nye generasjonen som vokser opp nå, kaster føl- 

153

gelige taktikken og arbeidsmetodene fra 1930-årene i 

søppelkassen. 

Selvfølgelig snakket jeg ikke direkte om mine foreldre. 

Det gjorde jeg ikke av to grunner. Den ene var 

at jeg ikke likte å være privat, og den andre var at 

jeg ikke ville at folk skulle si at jeg reagerte på en privat 

måte. Men det er opplagt at jeg trakk mine konklusjoner 

om den svenske · arbeiderbevegelses ledere og 

deres taktikk fra det jeg hadde sett av dem hjemme som 

barn. Jeg satt stille og lyttet, ble klappet på hodet, 

spiste kaken min og drakk melken, og holdt tankene 

mine for meg selv. Da jeg forsøkte å gi uttrykk for dem, 

ble det plutselig en politisk nødvendighet å stoppe munnen 

på meg. Inntil nå har jeg ikke gjort denne personlige 

bakgrunnen offentlig kjent. 

Da jeg reiste fra Oslo, sa Nic: 

- Ikke vær redd, Jan. Du er som en katt. Du kommer 

alltid ned på bena. Du vil klare deg. Du vil klare deg på 

tross av dem alle sammen. 

Det var i 1946. Hun var den eneste jeg noengang hadde 

stolt på. Hun bevarte sin integritet til hun døde. Da hun 

endelig skulle få sin overordnede stilling - en stilling hun 

hadde vært kvalifisert for i så mange år - og folk ba henne 

være fornuftig og ti stille og ikke tale mot at Norge 

undertegnet NATO-avtalen, da reiste hun landet rundt og 

snakket imot det. Selvfølgelig tok de stillingen fra henne 

øyeblikkelig og ga den til en annen - og dårligere kvalifisert 

person. 

- Det visste jeg, sa hun. Men det er ingen grunn til å 

tie. 

Da de ba henne være fot:nuftig, sa hun det som var fornuftig 

og sant og fikk mange fiender. 

154 

Hun ga meg også et råd som jeg ennå ikke har hatt 

anledning til å følge. «Det er ikke så farlig å bli torturert 

som du tror. Det er din redsel for torturen som 

er farlig. Lær deg å slappe av. Ingen kan nå deg hvis 

du ikke selv vil. Torturistene vinner over deg så lenge 

du håper og kjemper. Bare gi etter og slapp av og kutt 

ut.» Hun snakket av erfaring. Den erfaringen deler hun

det ingenting som er så lavt eller så dyrisk at en alminnelig 

borger vil la være å gjøre det hvis han ved å gjøre det 

vil få en leilighet midt i byen uten å måtte gå i fengsel for 

det. Men jeg antok at hun ville være ute av stand til å være 

hard. Hun var for svak til å kunne holde på leiligheten når 

de andre, naboene og vennene, ville klore og slåss for å få 

tak i den. Men det var nødvendig for henne å ha en leilighet. 

Noen måtte beskytte hennes rettigheter. Hvis hun bare 

hadde et sted å bo, et rom som var hennes eget og hvor hun 

kunne leve uten å bli jaget og uten å være redd for at noen 

plutselig ville slenge døren opp og skrike «Ut! Ut!», da ville 

hun klare å løse sine problemer. Hun hadde alle muligheter. 

Hun var ung, hun var intelligent, hun var pen - nesten 

vakker - hun kunne meget, og hun hadde arbeide. Hun 

var på ingen måte kriminell. Hvis hun hadde vært det, hvis 

hun hadde vært prostituert for eksempel, ville hun vært 

reddet. Da ville hun hatt gjengen, eller i hvertfall halliken, 

hun ville hatt en slags trygghet. Hun trengte fellesskap og 

trygghet. Hun var sånn. 

Derfor ringte jeg til T, doktoren i sosial medisin som 

var sjef for det grå huset. Jeg hadde kjent ham lenge. Han 

hadde vært en av de første som fortalte meg at jeg ikke 

skulle fortsette å skrive da jeg var ung. Han var velkjent 

i Sverige både for sitt arbeid og for sin virksomhet til beste 

for alle tenkelige gode saker. Men han hadde makt og makt 

til å hjelpe og denne piken trengte ikke noe utenom det vanlige. 

Han var også hjelpsom da jeg ringte. Men han viste at 

han syntes jeg var overspent og opphisset da jeg fortalte 

ham at hun kom til å begå selvmord. 

- Unge piker sier ofte det. 

- Hun har ikke sagt noe om det. 

-Jaså? 

Intuisjon er ikke noe argument du kan bruke i dette samfunnet. 

T ordnet det slik at jeg fikk snakke med sosialkuratoren. 

Hun lyttet vennlig til det jeg hadde å si. Men hun syntes 

også min interesse for saken var underlig. Det virket som 

hun hadde mistanke om at jeg hadde gjort A gravid og ikke 

klarte å fikse en pen og ordentlig, halv-lovlig abort, men 

måtte. overlate A til dem. Dette irriterte meg. Men jeg var 

forsiktig med ikke å vise min irritasjon. Jeg vet hvordan dis- 

157

se menneskene reagerer. Du må smile pent til dem og le av 

vitsene deres for å få dem til å arbeide. 

Så godsnakket jeg med A. Snakket til henne om at hun 

trengte en leilighet. Hun kunne bo i min. Men verten ville 

prøve å bli kvitt henne. Han hadde en svak juridisk sjanse 

- hvis han kunne bevise at jeg drev fremleie, kunne han 

få en utkastelsesordre. Han brukte dette. Han var medlem 

av husvertenes organisasjon, og de hadde noen av de beste 

sakførerne i byen. Jeg hadde forsøkt å snakke med ham. 

Når alt kom til alt var jo leiligheten bare på ett rom. Men 

han snakket ikke med meg. Han bare korresponderte gjennom 

sakførere. Jeg visste at A hadde en sjanse til å beholde 

leiligheten hvis hun var hard som flint. Hvis hun aldri åpnet 

døren unntagen for mennesker hun kjente godt, hvis hun 

aldri snakket i telefonen uten å være klar over at verten og 

sakførerne hans ville prøve å ringe til henne for å få henne 

til å si noe som kunne brukes mot henne i saken. De hadde 

tillatelse til å bruke båndopptagere. Men hun var ikke en 

type som kunne leve på denne måten som er normal i et 

sivilisert samfunn. Derfor godsnakket jeg med henne. Det 

skal finnes en velferdsstat et sted. De snakker om det når 

det er valg. Hun betalte skatten sin. Hun hadde de samme 

rettigheter som andre. Hun hadde rett til å få hjelp. Hver 

eneste politiker i landet sa det. A hadde ikke lyst til å gå 

til myndighetene. 

- Jeg har ikke gjort noe galt, sa hun. 

Men jeg snakket overbevisende om at staten og samfunnet 

eksisterer for å beskytte og hjelpe borgerne og at offentlige 

funksjonærer får betaling av skattepengene for å arbeide 

og være hjelpsomme. (Personlig tror jeg ikke på dette, 

men argumentet er brukbart når du vil ha noe gjort. Når 

alt kommer til alt er -det jo det de sier alle sammen.) 

A snakket med sosialkuratoren, og de hadde en hyggelig 

prat. Dessverre var saken vanskelig å løse. A var ikke kriminell. 

A var ikke svakt begavet. A var ikke prostituert. Hun 

var ikke engang på gli. Hun hadde arbeide og gikk på arbeidet 

hver dag klokken ni; og når hun ikke arbeidet overtid, 

gikk hun hjem klokken fem . Hun hadde et midlertidig sted 

å bo. Det eneste rare med henne var at hun leste lyrikk. 

Men det var ikke grunn nok for samfunnet til å gripe inn. 

Sosialkuratoren lovet likevel å huske på henne og se om noe 

158

Men denne fremstillingen av fakta skyver skylden fra 

meg og over på det mer abstrakte samfunn, samfunnet i 

sin alminnelighet. Siden dette samfunnet eksisterer objektivt 

og fungerer som det gjør på grunn av den historiske utvikling 

og de sosiale lover (dette kan studeres) forandrer 

skylden seg; først til et alminnelig ansvar (ansvaret for denne 

tragiske utvikling etc., etc., etc.) og siden til historisk 

uunngåelighet (skjebnen, for å bruke et eldre og bedre ord) . 

Dette gjør det mulig for JM å svelge i sentimentalitet og følelser 

uten risiko. A er død. Historien beveger seg fremover. 

Tiden ruller. JM fordømmer; så går han til sengs. Dette 

er selvfølgelig en ytterst falsk måte å unnslippe på. Vi skal 

ikke la JM komme seg unna så lett. 

Siden jeg snakket så temperamentsfullt om «samfunnet», 

med hvilken rett stolte jeg på «myndighetene»? 

Hvordan kunne jeg gå ut fra at de ville, kunne, ønsket 

å ha noen form for forståelse for A når jeg aldri fant 

denne forståelsen for meg selv? Og hvordan kan jeg 

samtidig skrive om det som ble gjort mot meg da jeg 

var meget ung (og skrive med følelse) og villig overgi 

A (så meget svakere, med så lite av den katteaktige 

evnen til alltid å komme ned på bena) til de samme 

menneskene og vente at de skulle hjelpe henne? 

For mitt eget vedkommende strevde jeg for å holde 

meg unna dem i min ungdom ettersom jeg visste - 

det er det de får lønn for - at de ville prøve å tilpasse 

meg. Autoritetene har politi og domstoler og leger 

og forbedringsanstalter; men hvordan kunne jeg 

gå ut fra at de også ville vise ansvarsfølelse? 

Min skyld besto ikke i at jeg drev henne til selvmord. 

Det gjorde jeg ikke. Min innflytelse på henne var svært liten. 

Jeg diskuterte aldri spørsmålet med henne. Og jeg lot 

henne aldri ane hva jeg tenkte og trodde om henne. Det er 

mulig at jeg på en eller annen måte - ved en bevegelse, 

et uttrykk i øynene, et tonefall - røpet mine tanker; men 

jeg finner det umulig å tro at dette kan ha drevet henne i 

døden. 

160

Hvis jeg ville kunne jeg lage litteratur ut av dette. 

Et tålelig bra kapitel. Følelser, bevegelser, små avslørende 

detaljer, intuisjon. Men ikke på dette stadiet. 

Det gjorde jeg for noen sider siden. Løy med form. 

Jeg spilte ikke noen rolle i livet hennes annet enn som et 

medmenneske hun møtte tilfeldig; en som lånte henne en 

leilighet. Selvfølgelig er jeg klar over at leseren kan ha fått 

et annet inntrykk - som doktoren gjorde - siden jeg har 

fortalt om hvordan jeg grublet over henne. Det eneste jeg 

kan si om det, er at jeg undrer meg og grubler over alle 

mennesker jeg kommer i kontakt med. Det er en del av mitt 

arbeide - og samtidig en av grunnene til at jeg begrenser 

mine kontakter. Fordi de interesserer meg, er jeg nødt til å 

isolere meg. 

Min skyld besto i at jeg var bevisst nok til å se hva som 

foregikk, at jeg begynte å handle, men ikke førte handlingen 

frem. Min skyld ligger i den ubevissthet som ikke har 

ansvar. 

Jeg kan ikke diskutere om jeg er skyldig eller ikke. Min 

skyld er åpenbar. Jeg ville vært uten skyld hvis jeg hadde 

manglet bevissthet om hennes situasjon. Men jeg var bevisst. 

Bevisst nok til å snakke med leger og sosialkuratorer. 

Bevisst nok til å ta opp kampen med husverten og slåss med 

ham og med Husvertenes Forening. Hvis jeg ikke hadde 

lykkes, hvis jeg hadde tapt denne kampen, ville jeg vært uten 

skyld. Jeg kunne ærlig sagt at jeg gjorde alt jeg kunne. Det 

kan jeg ikke si. 

Å vite uten å handle er svik, bærer skyld. Hvorfor svek 

jeg da? Og hvorfor har vi som har vært bevissthetens bærere 

alltid sveket? Latt det skje som vi visste ville skje? 

Jeg hadde lovet å skrive et essay om folkemusikk. Om 

tekstene til denne musikken som litteratur. Det var vår. Våren 

1963. Jeg satt på gulvet i arbeidsrommet mitt foran platespilleren. 

Jeg valgte forskjellige plater. Tok noen av dem 

opp på bånd, gjorde notater, krysset av interessante formuleringer. 

Forsterkeren var skrudd opp på største volum 


styrke; dørene sto åpne til hagen, og jeg følte det som om 

jeg satt i en ballong av lyd. 

Jeg hadde arbeidet på denne måten i tre dager. Jeg hadde 

samlet en pen, liten bunke notater. Jeg liker musikk, jeg 

liker folkesanger. Men jeg begynte å føle ubehag ved dette 

arbeidet. Opp gjennom tidene har folk vært sultne, forrådte, 

ulykkelige; de er blitt drept i krig, sparket av sine herrer, 

slått ned av epidemier; de har sett sine nærmeste -dø, 

sett sine hjem brent, sett sine herrer ride forbi. Ut av dette 

har de laget eventyr og musikk og poesi. Noe av dette - 

det som fremdeles fantes - er blitt skrevet ned og samlet. 

Dette er fint. Noe av det blir fremdeles sunget og spilt. 

Blues'en for eksempel. Men hvor? for hvem? 

Kunsten tjener. Enig. Men hvem tjener den? Det spiller 

ingen rolle om sangeren står i en nattklubb eller i en konsertsal. 

Publikum er det samme. Overklasse og øvre middelklasse. 

A synge for dem er kunst. Det er forræderi. Det 

er de som har fått fortjenesten hele tiden. I tillegg til det serverer 

du dem også deres offeres skrik. Det er kunst. 

Selv det å skrive seriøst om visetekstene, ble motbydelig. 

Jeg satt i lyd-ballongen og tenkte på dette. Jeg hadde lovet 

å skrive det essayet. Jeg kjente redaktørene. Bra folk. Men 

hvem var det jeg egentlig opptrådte for? I en annen tid, i 

en annen tidsalder, muligens. 

Men ikke nå. Mitt løfte var et løfte, men det ville være 

forræderi å holde det. Jeg hadde sett de velkjente offentlige 

skikkelsene, statusbærerne, de store progressive forfatterne 

og kunstnerne fare omkring i verden. Og for hvem? 

Klovner og dresserte aper som gjør kunster for sine herrer. 

Og hvordan skal man komme ut av dette? Hvordan skal 

man skrive slik at ordene er ubrukelige for herrene, men 

samtidig slik at de vil bli trykt. (A være ærlig uten å bli 

trykt er ingen seier. Ord eksisterer bare når de blir lest.) 

Plutselig skrudde jeg av høyttalerne. Telefonerte til Stockholm 

og prøvde å finne A. Hun var ikke på jobben. Hun tok 

ikke telefonen. Jeg sendte henne et telegram. Ba henne sette 

seg i forbindelse med meg øyeblikkelig. 

Da jeg la på røret, husket jeg den krangelen jeg hadde 

med Nic i Paris i 1955. Det var siste gang jeg så henne. 

Jeg hadde gitt henne de fire Bessie Smith-LP'ene som Philips 

akkurat hadde sluppet ut. Vi kranglet om «Long old road». 

162

Ordene: «You can't trust nobody/you might as well be 

alone.» · 

- Du må stole på noen, sa hun. 

Jeg mente at du kan ikke stole på noen i noe fall, så .... 

Hun snakket igjen om det dype behov for å stole på, ha 

tillit. 

- Nå er hun død, tenkte jeg. 

Jeg så igjennom notatene mine, ordnet dem og lurte på 

hva og om jeg skulle skrive. Men hele tiden, engstelse og 

rastløshet. Ringte til A. Ingen svarte, telefonen bare fortsatte 

å ringe langt borte. 

Neste dag ringte jeg til kontoret hvor hun arbeidet og 

deretter til portneren. Da jeg snakket med ham, hadde de 

akkurat funnet henne. Jeg snakket med politiet før de ennå 

hadde båret henne ut av kjøkkenet mitt. 

Og dette var det vanskelig for meg å forklare dem: at 

jeg hadde sittet sytti kilometer borte og visst at hun var 

død. 

Da den siste telefonsamtalen var over, la jeg røret på, 

samlet mine notater om folkemusikk og la dem i en eske for 

ufullført arbeid. Det essayet blir aldri skrevet. 

Nå var A død, og jeg hadde ventet på det lenge. Og jeg 

kunne ha forhindret det. Men jeg forhindr·et det ikke. Da 

jeg la røret på og la bort mine notater, gjorde jeg dette 

vissheten om mitt fullstendige og endelige forræderi. 

Det var mange praktiske grunner til at jeg ikke gjorde 

noe. Jeg hadde ikke tid. Det var meget annet som skulle gjøres. 

Artikler som måtte skrives. Korrektur som skulle rettes. 

(Selve språket i disse setningene er nederlagets språk. Ved 

ikke å si: «Jeg ville skrive artikler», men «Artikler måtte 

skrives» kaster jeg ansvaret fra meg.) Det var sant at jeg 

hadde smått med penger, jeg hadde stor gjeld og måtte arbeide 

hardt. 

Og jeg var bekymret. Jeg hadde store vanskeligheter med 

å finne en utvei. Jeg var akkurat kommet tilbake etter fem 

år i Asia. Jeg hadde ikke lenger noen som helst tro på det 

jeg mer eller mindre bevisst hadde trodd før - at noe godt 

kunne komme fra Europa, fra europeerne (selvfølgelig i betydningen 

«vestlig» og ikke noen geografisk forutbestemmelse). 

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle arbeide. Å beskrive 

163

var alltid ærlig. . . . men jeg hadde en gnagende mistanke 

om at alle mine ord ville bli brukt av andre til andre formål. 

Vestlige formål. 

Hva vi gjorde mot Asia hadde jeg sett. 

Men dette er ingen unnskyldning. Nesten ingen forldaring. 

Jeg hadde forlangt bare en eneste ting av meg selv. 

Det jeg gjorde skulle jeg gjøre bevisst og med overlegg. 

Unnskyldningene jeg har laget er de samme unnskyldningene 

som jeg alltid har synes var foraktelige hos andre. 

Hvis jeg hadde vært i stand til å si at jeg bevisst besluttet 

at A var av liten betydning og at jeg måtte forlange en konsentrert 

arbeidsinnsats av meg selv, og denne konsentrasjonen 

forlangte at jeg lot A bli ofret, da ville det vært en 

bevisst handling. (Resonnementets holdbarhet kan naturligvis 

diskuteres.) Men jeg kan ikke si at jeg tok noen slik 

bevisst beslutning. 

Jeg lot A dø på grunn av ufruktbar uvirksomhet. Trass i 

min viten. 

Slik blir historien om A's død i virkeligheten historien om 

den vestlige intellektuelle. Slik jeg svek A, slik har vi alltid 

sveket. For den som er ubevisst sviker ikke. Han vandrer 

trygg gjennom livet. Men vi som er deler av en tradisjon - 

europeere - og som fører videre den tradisjon vi har forrådt 

med aktpågivenhet, innsikt og bevissthet, vi har omhyggelig 

analysert alle krigene før de ble erklært. Men vi 

stanset dem ikke. (Og mange av oss ble krigenes propagandister 

så fort de ble erklært.) Vi beskriver hvordan de 

fattige blir plyndret av de rike. Vi lever blant de rike. Lever 

på de rikes ideer om plyndring og kobleri. Vi har beskrevet 

torturen og vi har satt navnene våre under opprop mot 

tortur, men vi stanset den ikke. (Og vi ble selv torturister 

når høyere interesser forlangte tortur og vi ble torturens 

ideologer.) Nå kan vi enda en gang analysere verdenssituasjonen 

og beskrive krigene og forklare hvorfor de fleste er 

fattige og sultne. Men vi gjør ikke mer. 

Vi er ikke bevisstløshetens bærere. Vi er fornuftens horer.

En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?