Øksehistorikk - CultureCrafts

Skrevet av Alf Tangen, Aremark i Østfold
Mustads historikk
Hans Skikkelstad (1787 – 1843) grunnla Brusveen spiker og staaltrådfabrik i
1832 sammen med bonde Ole Hund som eide gården Brusveen ved Hundselven
i Verdal, der fabrikken ble anlagt. Hans Skikkelstad var ikke bare bonde, men
også handelsmann og politiker. Ole Hund var medeier til sin død 1838. Hans
Skikkelstad kjøpte da Brusveen.
Ole Mustad (1810 – 1884) svigersønn til Skikkelstad tok over som daglig
leder ved fabrikken 1842. Etter svigerfarens død 1843 ble fabrikken drevet
videre under navnet Firma O. Mustad.
Romsdølen Ole Moen som var smedutdannet i Bergen kom til Brusveen
1869 og da Mustads store skogeiendommer med avvikling av skog til egne
sagbruk trengte økser, startet Ole Moen en øksesmie 1871. smien startet med 10
arbeidere, med utviklet seg raskt til å omfatte 30 mann, som produserte 700
økser i uken. De reparerte også i tillegg opp til 100 økser i uken. Da behovet for
fornyelse av økseproduksjon økte ble det hentet inn ekspertise fra Hults Bruk i
Sverige. De hadde 200 års erfaring med økseproduksjon. Mustad hadde hittils
støpt sine økser, men la nå om til pressing. Støpingen krevde en oppvarming,
mens pressingen måtte ha tre oppvarminger. Kort tid etter prod. omleggingen
flytte økseprod. til Lysaker ved Oslo. (Ca. år 1900)
Hans Mustad (1837 – 1918) Ole Mustads elste sønn ble 1874 medeier i
farens firma og de skiftet firmanavn til O. Mustad & søn.
År 1966 kjøpte Mustad opp svenske A. B. Säters Yxfabrik. Den største
grunnen til oppkjøpet var å få produsere det populære øksemerket ”Säterpilen”
De tok også over produksjonsutstyr.
I 1971 gikk Mustad inn i samarbeid med økseprodusenten Br. Øyo på
Geilo og øksepoduksjon ble heretter foretatt på Geilo. Etter fire års samarbeid
trakk Mustad seg ut og Br. Øyo blir da Norges eneste øksefabrikk.
Kilder:
• Henrik Ekkof. Adm. direktør for øksefabrikken
• Mustad gjennom 150 år, av Olav Wicke
PS Ifølge opplysninger fra H. Ekkof laget Mustad tusenvis av økser som ble
kalt ”svilleøkser” for Russland til bygging en av den Transibirske jernbanen.
De var visstnok bare slipt på en side, så dette var trolig vanlige sakseslipte biler.
De eksporterte også økser til Argentina. De kaltes Labor, Medialabor og Tumba.
Disse ble utkonkurert av Amerikanske Collinsøkser.

Bodin smie Minnesund 1889 - 1962
Gustaf Bodin etablerte Bodin smie ved Minnesund 1889. Senere begynte tre
sønner å arbeide der. De hete Edvin, Fridthijof og Birger. Etter Birger Bodin`s
død 1946 overtok sønnen Gjermund driften av smien, og drev den frem til 1962
da all produksjon opphørte.
Smiens hovedproduksjon var barkespader som det ble laget ca. 1 million
av. Skogsøkser ble laget på 15 nakke, som har et hakk etter vedrommet og
”Dølanakke” som ikke har dette hakket. Biler ble laget på 12 nakke og hadde
eggvigg på 10 cm. På bestilling smidde de også blinkøkser og merkøkser.
Øksene ble distribuert gjennom større grosister så de burde være spredt over
størstedelen av landet, men mine tre økser har jeg fått av innflyttere til
Bjørkebekk, Halvard Frodahl og Alf Solberg. De kommer begge fra området
rundt smien og har mange ganger vert hos Bodin for å få omstålet økser.
Gjermund Bodin har gitt smien til fylket og kommunen med håp om at
smien skal bli tatt vare på som historisk kulturverdi, men det er vist liten
interesse hittil.
En takk til Gjermund Bodin som gav meg disse opplysninger over telefon
22-4-1996. Han fortalte også at det gamle Smedstemplet G. Bodin x Minnesund
var i bruk frem til ca. 1948 da var det utslitt.
Den 20-12-1999 fikk jeg fra Einar Haugen tilsendt et lite avisutklipp med
følgende tekst: 50 ÅR SIDEN Eidsvold Blad i tiden 12. – 18.12.1949
Bodins øksesmie. Blant tømmerhuggere over Østlandet er det stor beklagelse
over, at Bodins fortreffelige håndsmidde økser ikke lenger fremstilles fra Bodins
smie ved Minnesund. Grunnen er vanskeligheter med å få tak i det fortreffelige
svenske Lanchastershirejern. Bodins smie har derfor stoppet forarbeidelsen av
sine økser.

Granøkser
Sigurd Bjerkli arbeidet for Br. Øyo på Geilo fra 1955. Ca. 1960 flyttet han til
Gran på Hadeland og begynte der sammen med en sønn og svigersønn å omståle
økser. Denne omstålingen ble gjort på gamle øksenakker og ble stemplet Gran.

Kverndalsbrukene og Christian Østmo.
Christian Østmo født i Melåsberget på Østmo 24 november 1851 Han gikk i
snekkerlære hos snekker og fanejunker John Enger, men overgikk snart sin
læremester sies det.
Ca. 1875 startet Østmo sin egen bedrift i en smie på Nerbrukets tomt. År 1877
kjøpte han bruket og begynte med utbygging. Han hadde pågangsmot og evner
for mekanik. Han startet snekkerverksted, mekanisk verksted, mølle, sag og
smie, senere også jernstøperi. Den første smeden til Østmo het Trulsen. Deretter
kom øksesmed Gustav Olsen, Johan Reiersen og Johan Movold, senere kjente
karer på Jømna Bruk. C. Østmo produserte økser og finere skogsverktøy. Han
ble berømt for sine fine blink. og merkeøkser fordi han begynte med en ny
metode for fremstilling av figurene. Tidligere ble de smidd på lest, men Østmo
merket ut figuren på stålet, boret og meislet bort det som måtte fjernes, og
deretter filet han til merket, noe som da gav en nøyaktig figur. Skogsverktøyet
ble også eksportert til Sverige og Finland. C. Østmo fikk gull og sølvmedaljer på
jubileumsutstillingen i Christiania 1914. Tross sin store faglige kompetanse
hadde han detsverre lite styring på økonomi og 1893 måtte han overdra
Kverndals Bruket til brorsønnen Ole Østmo.
Kverndalens snekkeri & mek. verksted på Kvernbakken.
Ca. 1894 kjøpte C. Østmo Mellomhuset med tilhørende møllestue, Mellomstua.
Møllestuen ble ominnredet til snekkerverksted og det ble bygget smie.
Skogsverktøy ble også laget her. Det var mellom 15 – 20 mann i arbeide her.
1900 ble han igjen slått konkurs og bedriften gikk over til ny eier som startet
A/S Jømna Brug.
C. Østmos verksted på Kvernbakken, Kverndal og Kvernmoen.
1897 kjøpte C. Østmo Kvernbakken. Der drev han etter konkursen på
Mellomhuset med 4 – 5 mann. De laget Østmos spesialiteter, blink. og
merkeøkser, klaver og annet skogsverktøy. Her fikk han holde på frem til 1909
da han igjen ble slått konkurs. Etter dette oppgjøret hadde han litt penger igjen
og bodde på Kvernmoen, Kverndal. Her startet han igjen opp med produksjon av
skogsverktøy. 25 september 1917 overdro han Kverndal til A/S Jømna Brug,
men fortsatte i smien på Kvernmoen å lage skogsverktøy med to mann, Jon
Sagbak og Ole Larsen på Jømne, som også var øksesmed hos C. Østmo på
Kvernbakken. C. Østmo holdt her på frem til han døde i 1920

Kverndalens Brug etter C. Østmos tid
Ole Østmo drev bruket mellom 1893 – 1896 Han produserte i tillegg til vanlige
økser også blink. og merkeøkser. 1896 – 1900 ble bruket drevet av Kr. Oftedahl
under navnet A/S Kværndals Brug. 1901 ble bruket solgt til A/S Jømna Brug.
A/S Jømna Brug
A/S Jømna Brug tok jo som tidligere nevnt over alle Kverndalsbrukene, og de
fortsatte økseproduksjon med flere av øksesmedene fra C. Østmo. Av navnene
på øksesmedene jeg her nevner vet jeg bare med sikkert tre smeder som arbeidet
for både C. Østmo og Jømna brug.
Smeder for Østmo
Trulsen.
Jon Sagbak.
Ole Larsen på Jømne.
Gustav Olsen.
Johan Reiersen.
Johan Movold.
De tre sistnevnte var også smeder på A/S Jømna Brug.
Min øks nr. 300 har inskrift A/S Jømna Brug, Jømna. Og er trolig fra tidlig 1900

Hjärtumsyxan – en yxa for livet
Skrevet direkte av etter artikkel i Bohusläningen fredag 14 desember 2001
Det finns yxor och yxor. Ni som brukar använda er av detta fantastiska
redskap vet att det är stor skillnad på yxor beroende av var och hur de
tillverkats.
Rune Skreberg i Munkedal har intresserat sig för yxor och då speciellt för den
så kallade Hjärtumsyxan, som har tillverkats i mer än 100 år.
Rune skulle vilja veta lite mer om Hjärtumsyxans historia.
På Hjärtums Hembygdsmuseum finns det en del historik, som jag fått ta del av.
Det hela började med att Hjärtumssmeden Johan Jonsson (f. 1844) som ung
flyttade till Norge och där började han tillverka yxor, men efter att hans fru hade
dött i barnsäng, flyttade han tillbaka till Sverige igjen.
1880 började Jonsson tilverka yxor även i Sverige. Platsen var Daskebackens
kvarn ogh yxan fick också så småningom namnet Daskebackare. Så småningom
byggde han också en smedja på Kärrsbacken, der han samtidigt byggde ett
vindkraftverk som han använde till att dra slipstenen med, för slipning av
yxorna. Den teknik som Jonsson tillämpade var en stor hemlighet, som lever
kvar än i dag. En äkta Jonssonyxa ska vara stämplad med namnet J.Jonsson.
I dag betingar de priser på tusentals kronor. Jonsson smidde yxor frem till 83 års
ålder 1927
1912 började en 16-åring vid namn Johan Skog som lärling hos Jonsson.
När Jonsson avled 1929 ble Johan Skog ensam med detta hantverk. Han hade då
lärt sig tillverka yxorna på samma sätt som Jonsson gjorde. Nu när Jonsson var
borta började Skog märka yxorna med stålstämpel med navnet J.Skog
Under tiden hade Skog börjat få hjälp av sin bror Axel att bygga en ny smedja
nere vid stora vägen vid uppfarten till Hjärtums kyrka. 1928 var den nya
smedjan klar att tas i bruk och det är den smedjan vi ännu kan se i dag.
Åren gich och Johan började känna av sin ålderdom och började fundera på att
anställa en lärling som skulle kunna ta vid när Skog tröttnade. Johan talade med
Willy Persson som var intresserad av att få börja som lärling hos Skog.
1972 avled Skog 76 år Gammal. Fra 1963 är det Willy som tillverkar yxor på
samma sätt som man gjorde för 100 år sedan. Willy märkar också sina yxor med
W.Persson.

Men vidare svarar Willy att än finns det väl inte någon som kan ta över.
Produktionen av handsmidda yxor är ju heller inte så stor att det går att leva på
utan andra uppdrag vid sidan om. Willy Persson bekräfter att yxorna smidas på
samma sätt som de alltid har gjorts och säger att den som köper en Hjärtumsyxa
har en yxa för livet.
På Hjärtums museum finns ett urval av yxor bevarade från början av
tillverkningen och frem till i dag. Det finnes ett 100-årigt ordspråk som säger att
när du arbetat ferdig brädan med en hyvel, så kan du efterputsa med en
Daskebackare.
Wetterling yxsfabrik
Sven-Axel Wetterling startet 1880 økseproduksjon i en gammel smie i
Bäckefors. Han hadde tre ansatte smeder og laget økser, biler og barkespader.
Sven-Axels bror, Olof var en tid i USA og studerte øksetilvirkning der og da han
kom tilbake, tok han over smien og utvidet til tretten ansatte.
1885 gikk kontrakten på smieleien ut og han flyttet produksjonen til Storvik,
Sandvikens kommune i Gästrikland som hadde jernbaneforbindelse og god
tilgang på jern. I dag (2006) eies fabrikken av Lars Jungefors, da familien tok
over bedriften i 1950 De produserer ca. 50 000 økser i året og i tillegg lager de
klyvkiler.
PS: disse opplysninger er etter en artikkel i Dalslänningen 11 juli 2006 av Emma
Mabäcker.

Urafors yxfabrik.
Ullungsfors Manufakturverk, ofta kallat spikbruket eller Urafors,
startade omkring 1840 vid det lilla vattendraget Ullungsforsån i
Ovanåker; Gävleborgs len. Vid den tiden Ovanåkers enda industri.
Spiksmidet var huvudtillverkningen, men verket sysslade även
med annat smidesarbete.
Efter 1860 gick Urafors allt mer över till att tillverka yxor och
barkspadar. Efterfrågan fanns på nära håll då Ljusne-­‐Voxna AB
gjort
stora uppköp av skog på rot i trakten. Vid sekelskiftet anlades en
ny
smedja vid Edsbyströmmen som kom att utvecklas till en av
landets
ledande yxfabriker med en omfattande export. Företaget drevs
fram
till 1962
Smed Carl Johan Ljung
Carl Johan Ljung født på torpet Lochnet, Knarrbyn, Fröskog, Dalsland 1876 og
døde i Brunsberg, Älvdalen 31 – 1 – 1954
Sønn av smed Gustav Andersson – Ljung Født 5 – 5 – 1845 og utvandret senere
til Danmark hvor han bodde resten av sitt liv.
Carl arbeidet på Säter yxfabrik fra 1912 til 1916 og senere som smed på steder i
Gästrikland og Hälsingland, reiste videre til Malung og til sist Brunsberg i
Älvdalen. Her ved Knärån bygget han seg en smie år 1935

Øksene han smidde merket han C L eller C J L
Siste smed i denne smien var Sven Ljung, og han merket sine økser med S L
Om han er sønn av Carl vet jeg foreløbig ikke.
Säters Yxfabrik
Säter ligger i landskapet Dalarna. Närmaste stora stad är Borlänge och det
är 12 mil från Mora
Lite fakta om Säters Yxfabrik
Vid torpet Björshyttan bortom Lerviken och Gessån utanför Säter byggdes 1894
en liten fabriksanläggning för tillverkning av yxor, alldeles vid åns utlopp
ur Björshyttesjön. I Björshyttan kan man fortfarande se fabrikens stengrund
och den vattendamm som anlades för att producera elkraft. Det var rådman
Carl Rundqvist i Säter som med bistånd av kringvandrande arbetar, slog sig
på yxsmide vid vid torpet i Björshyttan.
Tillverkningen var omkring 100 yxor per dag och arbetsstyrkan bestod av sex
arbetare. Verksamheten gick bra och fabriken blev känd för sina utmärkta
yxor. Rundkvist beslöt år 1906 att utvidga verksamheten och bildade då ett
aktiebolag och en ny fabriksbyggnad uppfördes i Säter intill riksvägen och
järnvägen. Nu kunde yxtillverkningen drivas mer rationellt med bättre
tillgång till elkraft och kommunikationer. Säters yxfabrik blev med tiden en
känd arbetsplats och betydande industri. Yxfabrikens tillverkning av den
s.k. "Säteryxan" blev med tiden vida känd och fabriken erhöll flera
utmärkelser för sin kvalitetstillverkning.
Förutom den välkända "Säteryxan" tillverkades även isbillar, släggor och
kilsläggor. På 1940-talet tillverkades dagligen 800 - 900 yxor i
Säterfabriken. Arbetsstyrkan var omkring 50 man. Efter frågan på fabrikens
produkter minskade dock i början av 1960-talet och fabriken lades ned. Idag
finns i fabrikslokalerna bl.a. ett biografmuséum. Vid Björshyttan efter den
gamla Nisshyttevägen, finns en milstolpe som har gjutits i Nisshyttan.
Namnet Jernberg finns på stolpen.

Historien
om
Brødrene
Øyo A/S
Det var engang…..
Hvilke håp, hvilke framtidsdrømmer, kunne et ungt menneske ha i midten
av 1870 åra?
Hva kunne for eksempel en ung mann som var kommet til verden i ei lita
fjellbygd, vente å få ut av livet sitt?
Det var harde tider, nemlig.
Impulsene utenfra kom helst gjennom lensmannen, som ustanselig for
omkring i bygda. Ikke for å hanskes med det en kaller vanlig kriminalitet,
men som fogdens representant, for å drive inn skatt og annen gjeld. Eller
for å pante. Eller for å selge gard og grunn på tvangsauksjon…..
Mat var det skralt med også. Uår og pengenød, skrinn jord og vrange
værguder, gav magre avlinger. Det var ikke mange stråene en fikk ut av
jordlappene som møysommelig var krafset fri for stein, omtrent 800 meter
over havsnivå, i korte sommermåneder. Verst var det fra 1875 og utover.
Da tok man i nøden det som egentlig skulle vært såkorn, og brukte det til
føde. Selvsagt med det resultat at når våren omsider kom, så fantes det
ikke et korn i hele kommunen.
For i det hele tatt å få noe ned i jorda, skrapte en sammen de skillinger
som fantes og sendte et par utpekte menn til Vestlandet for å kjøpe såkorn.
Men skillingene skulle egentlig vært brukt til renter og avdrag på annen
gjeld, og til og med kommunen måtte ”andrage” om utsettelse av
rentebetaling.
Det var som en evig, ond sirkel. Inndrivelser, utpantinger,
tvangsauksjoner, pengenød, matnød. I en tid da omtrent 70 prosent av
landets befolkning var knyttet til jordbruk, omtrent et hundreår før ordet
distriktsutbygging skulle bli oppfunnet. I en periode av Hols historie da
mange, svært mange, så utvandring som eneste håp om å overleve. Noen
tok en slunken sekk på skuldra og dro til mer frodige flatbygder på Vest-
og Østlandet. Mange andre sugde den siste krafta av utmagrede bein og
dro den uendelig lange veg over Atlanteren. I Amerika vaiet det siste
halmstrået…
Nei, det var sannelig ikke lett å se lyst på framtida. Det var ikke lett å
finne håp for et ungt menneske som vokste opp i 1870- åras fjellbygd. I
1875 var Knut Øyo femten år!

Knut ble altså født i 1860, og allerede året etter dro far hans til Amerika.
Hadde skjebnen fulgt opp familiens håp, ville lille Knut og de to søsknene
hans fått sin oppvekst i Amerika. For meningen og håpet var at faren
skulle kunne skaffe seg både ulveskinnspels og gull i tennene, eller med
andre ord midler til å ta kona Ragnhild og de tre ungene etter seg til ”det
forgjættede land”.
Om Knuts far hadde lest Ole Rynnings ”Sandferdige Beretning om
Amerika til Opplysning og Nytte for Bonde og Menigmand”, det er det
ingen som vet. Men at han trodde på en framtid for familien langt der
borte i det ukjente, det hersker ingen tvil om. Og kanskje så han like etter
ankomsten til Amerika en mulighet til raskt å få en forholdsvis sikker og
etablert tilværelse. Han lot seg nemlig verve til hæren.
Abraham Lincoln hadde sittet ett år i presidentembedet da Knuts far kom
til Amerika. Han nektet å anerkjenne sørstatenes, slavestatenes, uttredelse
fra unionen, og borgerkrigen var et faktum. Noe av det første som møtte
gjeilingen ved ankomsten til Amerika, må ha vært verveplakatene til
nordstatshæren. Mat, klær, litt lommepenger, og kanskje ære, ville være
sikret.
Men skjebnen ville det ikke slik. Den 16. april 1862 døde Knuts far, som
for øvrig het Knut Hildehaugen, på et sykehus i Louisville. Antagelig av
en magesykdom.
På Laurud på Geilo satt mor Ragnhild så å si forsvarsløs igjen med sine tre
små barn. Knut var blitt to år…
Kampen for tilværelsen var, og ble hard. Barn av den tid måtte ta sine tak.
Tunge tak. Knut Øyo fikk ingen lett oppvekst. Men selv om han nærmest
ble regnet som en slags konstituert husbond allerede lenge før han ble
konfirmert, sørget hans mor for at han fikk sin skolegang. Allerede i 1859
var det gjort vedtak som faktisk gjorde Hol til en foregangsbygd på
skoleområdet i Hallingdal, og lille Knut fikk nytte av gode lærerkrefter.
Han ble konfirmert som seg hør og bør, og det av den første sognepresten i
Hol prestegjeld, Holtermann.
Guttepjokkens kontakt med mennesker som satset på lærdom for bygdas
folk, kan ha vært en viktig grobunn for hans senere karriere. Frøene var
kanskje sådd mens han lærte sirlig skrift, nøyaktig regning, og god
lesning. Men det var lesning som ikke bare var knyttet til den tradisjonelle
pugging av testamentet og katekismus. Omtenksomme lærere innførte
også naturfag, historie og landkunne, noe som ikke var så helt vanlig i
fjellbygder de dager. Knut Øyo holdt seg mest hjemme på den lille garden,
i trofast slit for å holde liv i mor og søsken. Det beinharde slitet holdt ikke
bare den sterke kroppen i form, hjernen ble også aktivisert. Gjennom
bøker. Gjennom tankevirksomhet….
Men han skulle bli tyve før han tok en viktig avgjørelse.
Smiing hadde vært utbredt på Geilo århundrer før Knut Øyo vokste opp.

Allerede i vikingtiden fantes bosetting ved det som i dag kalles
Ustedalsfjorden, nærmere bestemt Fekjo. Utallige jernvinneplasser vitner
om at det foregikk myrmalmbrenning i de traktene for over tusen år siden.
Gravfunn har avslørt at man smidde både knivblad og økseemner allerede
på 8-900 tallet. Brenning av myrmalm pågikk i alle fall fram til 1500tallet,
og en kan vel trekke den slutning at smikunsten var knyttet til
jernproduksjonen. Klangen fra amboltene i de mange små gårdssmiene
rundt i Geiloområdet, var dagligdags musikk i generasjoner. Også Knut
Øyo hørte den da han vokste opp.
I nabolaget drev blant andre en kar ved navn Syver Endrestøl og smidde.
Han fabrikkerte også ljåer som ble sett på som omframt gode, og det var
da han fylte tyve at Knut Øyo bestemte seg for å lære denne kunsten.
Syver Endrestøl tok han i lære for vinteren, og Knut fikk nok de rette
impulser hos denne foregangsmannen på ljåsmiing i Hol kommune. Han
bestemte seg for å lære enda mer, og dro til en annen kjent smed,
Gunleiksrud, i Tinn i Telemark.
Men nå begynner hans pågangsmot, hans ergjærrighet og hans framsynthet
for alvor å sprenge på. Da han etter snøsmeltinga i 1882 måtte kaste seg ut
i basketak med gjerrig jord hjemme på Lauverud, vokste tanken sterkere
og sterkere i ham:
Jeg vil sette opp min egen smie.
Jeg vil lage bedre ljåer og redskaper enn noen andre.
Jeg vil.
Og da høsten kom i 1882, solgte han sin halvpart i ei ku for å få
nødvendige kontakter til å sette opp ei smie. Ei ganske lita, tømret stue på
4 kvarv (fire stokker på hverandre), som det står. I september 1882,
svingte Knut Øyo for første gang egen smihammer over egen ambolt!
Virksomheten var i gang!
Det var det året da Norges befolkningsmengde lå på omkring to millioner.
Kong Oscar II var konge i landet, hans dronning var Sofie av Nassau. Ved
Stortingsvalget fikk Venstre 83 representanter mot Høires 31, men
Christian Selmer var statsminister i en epoke fylt av politiske stridigheter.
Parlamentarismen var ennå ikke innført i Norge. Den lå to år fram i
tiden…
Radiosendinger visste man ikke hva var. De første forsøk på kringkasting
skjedde ikke før i 1920- i Pittsburg, og i Norge ikke før i 1923.
Riktignok hadde Alexander Graham Bell oppfunnet en forholdsvis
brukbar telefon i 1876, og de første private telefonselskaper var stiftet i
Christiania og Drammen i 1880, men på Geilo var kommunikasjonene
med omverdenen basert på ferdsel mellom mennesker, til fots eller til hest.
Den nyetablerte smed på Lauvrud måtte stole på at han var i stand til å
skape seg et ry, og så i tålmodighet vente på at det skulle spre seg.
Virksomheten var sikkert ikke blomstrende de første månedene. Det ble
vel helst til reparasjoner av sledemeier, et grev eller to, kanskje en og
annen plog. Muligens spanderte en nabo noen øre på noen hesteskosøm,

eller på hestesko også, for den saks skyld. Og sannsynligvis kom av og til
folk innom smia for å få nye hæljern på støvlene.
Det finnes ikke dokumentert hva omsetningen var det første året Knut drev
egen virksomhet. Men at pågangsmotet var like sterkt etter knapt et års
drift, og at framtidsvyene var like blomstrende da man skrev 1883- ja, det
er helt tydelig.
Antagelig fant han allerede da ut at han ville begynne å konkurrere med
sin gamle læremester, Syver Endrestøl. Han kontaktet Aal Sparebank for å
oppta et lån på ikke mindre enn kr 80,- ! Hensikten var å få midler til
innkjøp av råvarer for smiing av ljåer. Men til tross for at Knut Øyo hadde
fått tre av bygdas beste menn til å kausjonere for seg, fikk han ikke
innvilget lånet! Men en fjerde bygdekar hørte om avslaget, og tilbød også
sin underskrift på gjeldsdokumentet, og da fant banken det forsvarlig å gi
den unge smeden lånet.
Samtidig som denne tildragelsen vitner om hvor knappe og vanskelige
tider det var, viser den også at den unge mannen hadde stor tillit blant sine
sambygdinger. I de årene var lønnsnivået i Hol kommune slik at en flink
treskjærer eller en flink tømmermann kanskje kunne tjene 60 til 80 øre om
dagen, men det hendte at en måtte ta seg arbeid til 20-30 øre dagen. Da
kan man noe bedre forstå hvorfor banken var svært varsom med å låne ut
hele 80 kroner til en ung, nyetablert mann. Som endog hadde solgt den
halve kua han eide…
I gode og onde dager
Knut K. kan altså gi førstehånds beretning om livet i smia og om
utviklingen av virksomheten omtrent fra århundreskiftet og fram til
jubileumsåret 1982. han erindrer godt det første alvorlige uhellet som
rammet smia:
Den 13. mai 1905 brant nemlig hele huset ned, og av alt verktøyet var det
omtrent bare en skrustikke som ble reddet. Selv om Gamle-Knut hadde
assurert, led han likevel store tap. Men for en mann av hans støpning var
det bare en veg: Bygge opp ny fabrikk. Komme i gang igjen så raskt som
mulig….
Selv om de fire Brødrene Øyo ennå bare var som småfant å regne, måtte
de ta sine tak de også. Men faren- hvor ivrig han enn var etter å komme i
gang igjen så fort som mulig- han glemte ikke det viktigste, nemlig å lære
sine unge sønner hvordan tingene skulle gjøres. Ny smie var snart under
tak. Ødelagte maskiner var reparert. Nytt verktøy konstruert og laget.
Smihammerne drønnet igjen.
Og i Geilo-traktene foregikk samtidig en annen pionervirksomhet som
Gamle-Knut til fulle så betydningen av: Bergensbanen var under bygging
og skulle åpnes i 1909...
Et ord som ”markedsføring” var vel ikke oppfunnet på de tider, men
Gamle-Knut innså selvfølgelig hvilken betydning det ville få å kunne få
råvarer til døra med tog, og ikke minst å få de ferdige produkter raskt ut til

kundene. Til nå hadde man jo måttet kjøre med hest helt ned til Krøderen,
for å komme til nærmeste jernbane.
Maskinhammeren ble stadig drevet med vannkraft. Det var som nevnt en
ustabil energikilde. Men kunne man få skaffet elektrisk kraft, så måtte man
kunne øke produksjonen betraktelig. Innså Knut Øyo.
Med Bergensbanen kom turistene. Med turistene kom hotellene. Og like i
nabolaget til Øyo hadde også en annen fremragende smed utviklet sin
virksomhet til fabrikknivå, Rognald Brusletto. Det var altså flere som ville
ha fordeler av elektrisk kraft, og de slo seg sammen om å få bygget en
kraftstasjon. For å sikre jevn vannføring i elven Bardøla, fulgte man rådet
fra Vassdragsvesenet og laget en demning oppe ved Buvatnet, noen
kilometer opp for Øyo-gården. Ved juletider 1916 sto kraftstasjonen
ferdig. En ny epoke var innledet. Nå kunne Knut ikke bare øke
produksjonen av ljåer. Han så også mulighetene for å lage andre, solide
redskaper.
For selv om det var krig i verden, så betød det i virkeligheten at behovet
for redskaper bare økte og økte. Alle mennesker skulle jo høste så meget
som mulig. Gud og hvermann skulle ha hakker og grev og sigder og….
Riktignok ble det slutt på importen av disse stålfilene som var brukt til
ljåene- de kom fra England opprinnelig- men Knut fikk kontakter med
stålleverandører i Sverige, og produksjonen lå på topp. Alt så svært så lyst
ut. Så brast demningen!
Knut K. Øyo husker dagen som om den var i går. Det var den 27. mai
1917. Faren var nettopp kommet tilbake fra en bytur og gikk sammen med
sønnen oppover langs elva, ikke langt fra det som ennå ble kalt smia. Og
så, først en fremmed, buldrende lyd oppe fra høydene mot Budalen. Så et
stadig stigende sus, som vokste til en skremmende dur. Og så
vannmassene!
Som en liten flodbølge kom vannet veltende nedover mot kraftstasjonen,
mot smia, mot gården. Begge Knut`ene, far og sønn, måtte løpe for livet
opp mot et høyere drag. Og selv om de kom seg unna de livstruende
vannmassene, var det likevel så på hekta at de var blaute til langt opp på
leggene før de var på trygg grunn.
Da vannet sank, var ikke bare generatorene ødelagt, og dermed kraftkilden
til smia borte. Også mer enn halvparten av den dyrkede jorden på gården
Øyo, lå igjen som en slagmark, dekket av grus og stein og røtter og kvist
og kvas.
Men bygningene sto. Både selve kraftstasjonsbygget, selve smia og de
ruvende gårdshusa. Og Knut Øyo kastet ikke bort tiden.
Ny rørgate ble raskt ført opp til det gamle inntaket. Kraftmaskineriet ble
reparert. Etter noen måneder hadde man igjen elektrisitet i smia på Øyo.
Men, kraftforsyningen var naturlig nok ujevn siden man ikke lenger hadde
et regulert magasin å tappe fra, så det ble anskaffet en lokomobil i tillegg.

Den gjorde nytte som reservekilde inntil Brusletto-fabrikken bygget ny
kraftstasjon ved Lauvrudfoss, ikke langt fra det lille bruket der Knut Øyo
ble født. Dette verket ga også Øyo kraft, inntil Hol Kommune overtok
strømforsyningen i 1931.
Året etter flomkatastrofen, altså 1918, ble et nytt merkeår i bedriftens
historie. Da fant Gamle-Knut tiden inne til å ta de fire sønnene opp i
firmaet. Det vil si, det er vel ikke korrekt å kalle ham ”gammel”. Han var
ennå bare 58 år, men fant likevel at det var på tide at ”guttungene” Lars,
Thomas, Knut og Olav, fikk mer ansvar. Og samtidig ble navnet forandret
til Øyo Ljåsmie.
Knut ville i både navn og gavn holde fast ved ljåen. Det var med ljåer han
hadde begynt, og det var med ljåer han hadde gjort Øyo-navnet kjent. Men
i og med sønnenes inntreden i bedriften, ble også planene om å ta nye
produkter med i produksjonen satt ut i livet.
I 1918 begynte man å lage sigder, løvkniver, kort-ljåer og knivblad- i
tillegg til hovedproduktet lang-ljå.
Grunnleggeren, Knut Øyo, så lyst på fremtiden. Han ventet seg mye av
samarbeidet med sønnene. Han visste at de hadde gått en god skole, at de
ville etterleve hans usvikelige prinsipp om å lage kvalitetsvarer, at de ville
være seg sitt ansvar bevisst, og at de i fellesskap ville kunne følge med i
den utvikling som han visste ville komme. Men skjebnen ville det
annerledes.
I 1921, bare tre år etter at han tok sine sønner opp i bedriften, døde han.
Denne usedvanlige mannen, om hvem det ble sagt at han ikke var
avhengig av verken vannkraft eller elektrisitet, fordi han ble drevet av sin
egen kraft, hadde slitt for hardt på seg selv. Han hadde øst for intenst av
sin egen kraft…
For selv om han hadde krefter av stål, vet man at selv stålet slites. Dagen
kom da 39 års utrettelig arbeidsinnsats krevet sin dyre pris. Knut Øyo, den
framsynte, den iherdige, den ukuelige, var borte for alltid.
Det er framtid i arbeidsomme never…
Fra smie til storfabrikk
Etter farens bortgang organiserte de fire brødrene drift og virksomhet etter
allerede lagte planer: Lars ble den merkantile leder. Thomas overtok
gårdsdriften samtidig som han hadde oppsynet med ljåsveisingen. Knut K.
ble teknisk leder, mens den yngste, Olav, fikk hovedansvaret for lageret.
For å omskrive en gammel frase, kan man trygt si at de fire brødrene
hadde fått dette med jernvareproduksjon inn med farsånden…
Produksjonen økte og ble utvidet. Smia ble påbygget flere ganger i tjue-og
tretti årene. I 1926 begynte man med plantehakker og grev, og året etter,
altså i 1927, tok man opp en artikkel som skulle komme til å bli en viktig
faktor i bedriftens moderne historie, nemlig økser.

Øyo- Brødrene begynte først med merkeøkser, men det fremgår av
regnskaper og beretninger at det ikke var særlig forretning i dette
spesialproduktet. De bestemte seg da for å lage vanlige økser, men da
resultatet første året ble gjort opp, ga ikke tallene grunn til noen enorm
optimisme. Selv om de første øksene ble laget i helstål, og altså holdt
meget høy kvalitet, så var det vanskelig å konkurrere med større fabrikker
som også laget økser. Øyo-Brødrene innså at det maskinelle utstyret de
hadde til disposisjon, ikke holdt mål. Produksjonen gikk rett og slett for
sakte.
Knut K. Øyo, som aldri fikk annen teknisk utdannelse enn et sveisekurs,
gikk løs på litt av en oppgave da brødrene kjøpte en brukt Arboga
smipresse. Ikke fulgte det med montasjebeskrivelse, ikke fantes det
bruksanvisning, og det eksisterte heller ikke noe av det spesialverktøyet
som måtte til for å få pressa til å funksjonere. Men Knut K. hadde et
nedarvet teknisk instinkt, og fikk ikke bare monsteret satt sammen, men
også til å virke.
Det skulle gå enda noen år før brødrene Øyo, som for øvrig ennå ikke het
Brødrene Øyo, skulle få videre økonomisk utbytte av økseproduksjonen.
En øks var nemlig ikke bare en øks, og det kostet både slit og motgang før
de hadde funnet fram til typer med en fasong og kvalitet som folk ville ha.
Det er for så vidt typisk at de i 1936 laget ikke mindre enn 25 forskjellige
øksemodeller. De letteste veide 1,4 kilo, de tyngste lå på 2 kilo, og nå var
de ikke lenger laget i helstål, men hadde selvsagt isveiset eggstål, som det
heter.
Og siden vi er innom året 1936: Da hadde fabrikken en årsproduksjon på
35.000 ljåer, 2.300 sigder og løvkniver, 1.400 plantehakker, 3.500
knivblad og andre kniver og 17.000 økser.
Men, som Gamle-Knut hadde forutsett, verden forandrer seg. Og nå lå et
nytt produkt og lurte i markedsskorpen, nemlig rustfrie arbeidskniver.
Det var omkring 1939 at de første rustfrie arbeidskniver kom på markedet,
som forløpere for de kjøkkenkniver vi kjenner i dag. Geilo-bedriften, som
stadig het Øyo Ljåsmie, lå langt framme i løypa og forberedte seg på
denne nye given. Men så kom andre verdenskrigen.
Alle ekspansjoner ble lagt på is av forståelige grunner, men det betød ikke
at virksomheten stanset opp. Tvert imot husker Knut K. Øyo krigsårene
som en svært hektisk periode, og igjen opplevde man en voldsom
etterspørsel etter redskaper av ymse art. Igjen skulle alle forsøke å vriste
mat ut av hver minste jordlapp, og det var bare å produsere redskaper, alt
det arbeidsstokk og råvare-tilgang tillot.
Brødrene var enige om at firmanavnet etter hvert var blitt temmelig
misvisende, selv om ljå-produksjonen fremdeles var det primære. Så i
1941 forandret de navnet til Brødrene Øyo, og selv om de i 1957 skulle
føye til et A/S, så var eierinteressene stadig de samme, akkurat som den
dag i dag. Det vil med andre ord si at det fremdeles er en familiebedrift.

Men tilbake til 40-årene:
Øyo-brødrene innså selvsagt at krigen en dag ville være slutt, og at nye
muligheter ville åpne seg. Så da freden kom i 1945, hadde brødrene
allerede fullt ferdige byggeplaner for en ny fabrikk. Litt tid måtte
nødvendigvis gå før alle formaliteter var i orden, men i 1946 ble det gitt
byggetillatelse, og allerede året etter var produksjonen i gang i flunkende
nye lokaler med en grunnflate på 2000 kvadratmeter.
Da hadde man for lengst anskaffet seg spesialmaskiner for å lage
hvitskaftede bordkniver, og senere begynte men også å lage hele
spisebestikk i rustfritt stål. Men man ga seg ikke med det: Også på
verktøysiden skjedde det en stadig utvidelse av produktutvalget, og snart
fantes ØYO-navnet på alt fra snekkerhammere, meisler, brekkjern og
murerverktøy, til økser, ljåer, stekekniver, elegante spisebestikk og meget
annet…Og med 50-årene kom også tredje generasjon Øyo så smått inn i
virksomheten.
Tar vi et sprang fram til 1971, er vi igjen ved en viktig milepæl i
bedriftens historie. Det året innviet BRØDRENE ØYO enda et nytt
fabrikkbygg, og nye 2000 kvadratmeter, var lagt til det som en gang
begynte som ei lita smie. Utviklingen hadde gjort det både interessant, og
mulig, å samle all økseproduksjon i Norge under ett tak. Det hadde de
ærlig talt ikke drømt om de fire brødrene, da de i 30-åra sleit med sine
første, bokstavelig talt tunge, ståløkser. En samarbeidsavtale med Mustad,
som var den andre gjenværende økseprodusenten i Norge, lå bak den nye
øksefabrikken på Geilo. Og hvilken opplevelse var det ikke for de fire
brødrene å bivåne denne begivenheten en junidag i 1971.
Nøyaktig femti år etter farens bortgang. Et halvt hundreår etter at de som
unge menn overtok et verk- og førte det videre.
Lars, Thomas, Knut og Olav- alle husket de med vemod den lille smia på
Øyo- da de sto og beundret de store hallene som nå rommet
familiebedriften. Men foran dem lå nettopp det som symboliserte deres
lange arbeidsdag: Pågangsmot, innsikt og driftighet. Med rette ble de fire
brødrene hyllet for deres innsats med industrireising på Geilo.
BRØDRENE ØYO var ikke bare den eldste bedriften i fjellbygda. Den var
også blitt den største…
Ja, i en tiårsperiode hadde man også måttet legge en del av virksomheten
til nabokommunen Ål, men da den nye fabrikkfløyen nå sto ferdig, kunne
man igjen få all produksjon under samme tak. Men fem-seks av de ansatte
ved Ål-avdelingen fulgte med opp til Geilo, og har nå sitt virke i bedriften
den dag i dag.
Da den nye tilveksten ble tatt i bruk, var Knut K. den eneste av brødrene
som fremdeles var aktiv i fabrikken. Ja, han hadde til og med vært
byggeleder for det store, nye bygget. Lars Øyo pensjonerte seg i 1957.
Olav, som funksjonerte som disponent fra 1965, trakk seg tilbake i 1967.
Thomas hadde gått over i pensjonistenes rekker i 1962.

Men fire blad Øyo drev nå virksomheten. Knuts sønn, Kåre, hadde overtatt
som disponent og daglig leder. Lars Øyos sønn, Knut L., var blitt firmaets
salgsdisponent. Lagersjefsstillingen var overtatt av Olavs sønn, Knut
Sigurd, og i verksmesterstillingen hadde Thomas` sønn, Ola Slaata Øyo,
overtatt ansvaret.
En ny generasjon var i sving, men alle hadde røttene solid festet i Øyotradisjonene…
Brødrene Øyo feirer hundre års utvikling og framskritt. På tuftene etter
den gamle smia står et moderne produksjonsanlegg som et bevis på at selv
om Øyo-folket har rike tradisjoner å bygge på, så har de alltid vært våkne
for tidens tegn. De har visst når tiden har vært moden for å gi slipp på
produkter som utviklingen har løpt fra, for å ta opp nye i stedet.
Det som en gang var selve grunnlaget, langljåen, er for lengst ute av
bildet. Den siste ble laget i begynnelsen av 60-åra, da mekaniseringen av
jordbruket hadde gjort den nesten overflødig. I dag lager man bare de små
hage-ljåene.
Bestikk i rustfritt stål er også tatt ut av produksjonen. Billig import fra
lavprisland, tok knekken på det Øyo-produktet. For ferdige, importerte
bestikk ble solgt til den prisen Øyo-karene måtte betale for stålet til deres
kniver, skjeer og gafler!
Andre produkter er også tatt av produksjonskartet, men de 70 ansatte har
stadig nok å henge fingrene i. Murerverktøy, meisler, kubein, kniver,
skraper og andre redskaper hamres raskt, effektivt og solid fremdeles. Og
så økser da.
BRØDRENE ØYO er i 1982 landets eneste økseprodusent, og hvert år
sendes omkring 200.000 økser ut fra fabrikken på Geilo. Omtrent 70 % av
dem omsettes på det norske marked, mens de resterende går til eksport.
Dette betyr ikke at Øyo er enerådende i det norske marked. Det importeres
økser fra utlandet også, og konkurransen er hard. Særlig på prisområdet.
Men Øyo-bedriften baserer seg ikke i første rekke på å konkurrere i pris.
Det er kvalitetsprodukter som må være dens sterkeste kort på et hardt
marked. Gamle Knut Øyo`s barnebarn følger bestefarens, og fedrenes,
gylne regel: Den som kjøper ei øks, eller et annet redskap, med Øyomerket
på, vet, og skal vite, at han får et godt redskap…
Bedriftens ledelse i dag berømmer alle de medarbeidere som gjennom tre
generasjoner har etterlevet Gamle-Knuts motto. Selv i jubileumsåret, i den
teknokratiske tidsalder, i en fullmekanisert epoke, så er produksjonen hos
BRØDRENE ØYO av en slik karakter at hver og en må kunne jobben sin.
Fremdeles har mye av det som blir gjort, karakter av typisk handarbeid, og
krever både øvelse og innsikt. Og ikke minst kreves det interesse for å
opprettholde det kvalitetsrenommé som bedriften har fått.
Det kan være vanskelig å finne en fellesbetegnelse på 70 arbeidstagere i en

edrift. Men når man først har satt seg fore å finne en, så kan den best
uttrykkes i to ord: Dyktighet og trofasthet.
Det har i bedriftens hundreårige historie aldri forekommet en eneste
arbeidskonflikt, noe som forteller sitt om de ansattes ansvarsbevissthet
overfor den virksomheten de arbeider for. Og kanskje også forteller det litt
om at det finnes vettuge folk på begge sider av bordet. Og som enda et
eksempel på de ansattes kvaliteter, bør det framheves at i 1975 ble 8
ansatte hedret med Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. Det betyr
at de hadde minst 30 års innsats bak seg i BRØDRENE ØYOS tjeneste.
Ved jubileet i dette år, 1982, vil nye 14 ansatte bli tildelt samme heder.
Hvilken erfaring må det ikke ligge i hvert eneste produkt som kommer ut
over pakkediskene i denne bedriften? Og hvilke tradisjoner i edelt arbeid
ligger ikke bak det samarbeid som må til mellom de ”gamle” og de unge.
De som skal føre bedriften videre. De som skal kunne det bestående og
utvikle det nye….
Hundreåringens ledelse ser optimistisk på framtida. For som de uttrykker
det: ”Det vil alltid ligge framtid i arbeidsomme never…” Det var slik Knut
Øyo tenkte. Det var slik han sa det. Det var slik det ble……
Historien om Knut Øyo
Tekst: Fra Øyo 100 år
Copyright 2003 © Geilo.net Powered by Epostavisen AS
COMWeb 3.0 - Content Management System by Digitroll