Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

STEmmEN uTENFRA
I mitt hjemland Colombia er over 4 millioner mennesker drevet på
flukt. Selv kommer jeg fra Bojayá i delstaten Chocó, som grenser
mot Stillehavet. Bojayá ligger i et vakkert område der jorden er
fruktbar og rik på mineraler. Størsteparten av Chocós befolkning
er afrocolombianere og urfolk, som først i 1991 ble anerkjent av
staten som egne etniske grupper med særegne tradisjoner og kulturer.
På alle sosiale og økonomiske indikatorer ligger vi langt under
gjennomsnittet og tre av fire lever i ekstrem fattigdom.
Den væpnede konflikten i Colombia spredde seg til Bojayá i 1996
da paramilitære grupper ankom området. Bare mellom 1996 og
1997 ble mer enn 1500 mennesker drept i vår region, men det var
først i 2002 at vi fikk noen oppmerksomhet i Colombia og resten av
verden. Inntil da hadde den colombianske stat vært nesten totalt
fraværende. Det måtte en større tragedie til før myndighetene og
mediene rettet blikket mot oss. 2.mai 2002 raste det voldsomme
kamper i området, og jeg grep hånden til min 7 år gamle datter og
søkte tilflukt i en kirke sammen med mange andre sivile. De fleste
var kvinner og barn. Det oppstod panikk da en bombekastergranat
traff kirken og eksploderte. 117 mennesker ble drept og over hundre
såret. Som følge av angrepet flyktet jeg og datteren min sammen
med 4000 andre innbyggere fra Bojayá til Quibdó, en by litt lenger
sør i Chocó. Mange av oss sliter med varige skader og traumer etter
denne forferdelige hendelsen.
Samme året som vi flyktet, var jeg med på å stifte Asociación de
desplazados dos de mayo (ADOM), som kjemper for afrocolombianeres
rettigheter. Etter massakren snakket vi mye om hvor viktig det
var at ikke frykten fikk overtaket, og vi lyktes. I stedet for handlingslammelse
ble folk mer bevisste på å fremme sine rettigheter. En av
de største utfordringene mennesker på flukt møter er myndighetenes
manglende evne til å gjennomføre tiltak som har blitt bestemt
ved lov. Vårt viktigste mål er å kreve av regjeringen at den iverksetter
vedtatte lover som skal gi sivile beskyttelse og assistanse. Konstitusjonsdomstolen
har ved flere anledninger kritisert den colombianske
regjeringen for dens manglende vilje til å bistå oss i konflikten,
og dette har gjort at stadig flere fordrives fra sine hjem og
mange har mistet tilliten til myndighetene.
Et annet stort problem i vår region er ødeleggelsene av miljøet.
Chocó er rikt på naturressurser og er derfor et strategisk område
for investorer. Utvinning av palmeolje til produksjon av biodrivstoff
ødelegger jordsmonn, skog og elver. For oss er naturen hellig, og
vi vet at vi må ta vare på vannet, trærne og jorden. Tilsynelatende
positive investeringer i næringsutviklingsprosjekter gjør i virkeligheten
stor skade på miljø og mennesker. Multinasjonale selskaper
har fått tillatelse til å bygge, rive og ødelegge, uten at vi som bor i
området har blitt konsultert. Bønder har blitt tvangsfordrevet fra
sine områder, og de som har protestert har blitt truet og mange
drept. Bitterheten mot myndighetene, som skal garantere for vår
sikkerhet, beskyttelse og våre rettigheter, er derfor stor.
Dessverre blir ikke menneskerettighetene respektert av noen av
de væpnede aktørene i konflikten. Folk er redde i Colombia. Mange
føler at de er overlatt til seg selv uten å ha noen de riktig kan stole
på. Flere som er på flukt nekter til og med å registrere seg som internt
fordrevne i myndighetens register, av frykt for at informasjonen faller
i gale hender. Banker en uniformert person på døren midt på
natten, vet ikke folk om han er gerilja, paramilitær eller regjeringssoldat.
Folk forsøker å holde seg unna alle de væpnede gruppene,
men allikevel havner de ofte mellom barken og veden blant aktørene,
og kan bli truet av flere grupper på samme tid.
Kvinner og barn har spesielt behov for beskyttelse, og blir daglig
ofre for vold og overgrep. Voldtekt og seksuelle overgrep mot kvinner
og barn, samt tvangsrekruttering av barnesoldater, rammer
spesielt mange internt fordrevne. Den colombianske regjeringen
må derfor gi beskyttelse og følge opp FNs Sikkerhetsråd resolusjon
1820, der seksualisert vold ses på linje med andre våpen i krig og
som et våpen som truer menneskeheten. Det samme gjelder resolusjon
1325 i Sikkerhetsrådet om kvinner, fred og sikkerhet. Skal vi
lykkes i å oppnå fred i hjemlandet mitt, må kvinnene inkluderes i
fredsprosessen.
Flyktninghjelpen og andre humanitære organisasjoner gjør et
svært viktig arbeid med å gi assistanse og beskyttelse til mennesker
på flukt i Colombia. Dette er med på å ”humanisere” konflikten og
bidrar også til en forbedring av menneskerettighetssituasjonen.
Den internasjonale humanitære tilstedeværelsen har uten tvil vært
med på å redde mange menneskeliv. I tillegg har støtten vært med
på å gi folk verdigheten tilbake. Å inkludere mennesker på flukt, de
mest sårbare og tilsidesatte i hele Colombia, i positive prosesser der
de igjen kan få følelsen av å ta tilbake kontrollen over eget liv, er
avgjørende for at landet mitt kan bevege seg i riktig retning.
Delis Palacios Herrón, leder i ADOM
7
Foto: Ragnhild Welle Jordheim, Flyktninghjelpen