Last ned som .pdf - Flyktninghjelpen

konvensjoner og regelverk
globale regelverk
Flyktningkonvensjonen av 1951 Inneholder bestemmelser om
hvem som er å anse som flyktning, om beskyttelse mot retur og
om hvilke rettigheter en flyktning har.
En flyktning er en person som med rette frykter for forfølgelse på
grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet
til en bestemt sosial gruppe. Det er et vilkår at hun/han
befinner seg utenfor sitt hjemland, det vil si har krysset en internasjonal
grense. Grunnsteinen i all flyktningbeskyttelse er også
nedfelt i Flyktningkonvensjonen: non-refoulement-prinsippet
(artikkel 33). Dette prinsippet innebærer at ingen må sendes tilbake
til et område der liv og sikkerhet er i fare.
1951-konvensjonens anvendelsesområde ble utvidet gjennom
1967-protokollen, som opphevet begrensninger med hensyn til tid
og rom.
■ http://www.unhcr.org
FNs retningslinjer for internt fordrevne (UN Guiding
Principles on Internal Displacement), fra 1998, er en samling av
de viktigste rettighetene til internt fordrevne. Prinsippene – eller
rettighetene – er hentet fra internasjonal sedvanerett og forskjellige
juridiske instrumenter i internasjonal rett, deriblant
Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948,
160
beskYttelse av FlYktninger og internt ForDrevne
Flyktningretten, menneskerettighetene og internasjonal humanitær
rett består i stor grad av internasjonalt, juridisk bindende
regelverk. De består av både globale og regionale bestemmelser.
I tillegg er stater også bundet av internasjonal sedvanerett,
som gjør at stater er forpliktet til å følge regler som i utgangspunktet
ikke var juridisk bindende, men som gjennom statspraksis
over lang tid har antatt bindende form.
Folkerettslige regelsett
Flyktningrettslige instrumenter, menneskerettighetsinstrumenter
og de internasjonale humanitære instrumenter sier noe om
hvem som er å anse som flyktning og hvem som ellers har rett
til internasjonal beskyttelse - hva slags beskyttelse som skal
gis, og byrdefordeling mellom landene. Den primære beskyttelsen
er i utgangspunktet ment å skulle gis i ens eget hjemland
gjennom menneskerettighetene. Denne beskyttelsen er
imidlertid fremdeles fraværende i store deler av verden
i dag. Det sentrale i flyktningretten er derfor at personer som
ikke kan få beskyttelse i sitt eget hjemland, kan søke om å få
internasjonal beskyttelse. Flyktningkonvensjonen av 1951 er
det viktigste beskyttelsesinstrumentet. Kunnskap om menneskerettighetskonvensjonene
er viktig blant annet for å kunne
tolke flyktningkonvensjonen i tillegg til at det gir et eget vern
mot tilbakesendelse til steder man frykter alvorlige overgrep.
Menneskerettighetsinstrumentene utgjør den primære beskyttelsen
for internt fordrevne. Disse vil ikke kunne påberope seg
vernet etter flyktningkonvensjonen da denne bare gjelder de
som har krysset en internasjonalt anerkjent grense. FNs retningslinjer
for internt fordrevne (av 1998) er en samling prinsipper
hentet fra forskjellige menneskerettighetsinstrumenter,
internasjonal humanitær rett, flyktningretten og internasjonal
sedvanerett som hver for seg er bindende. Retningslinjene
fastsetter både de internt fordrevnes rettigheter, samt myndigheters
og opprørstyrkers plikter i alle fluktens faser.
Konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og om sosiale,
økonomiske og kulturelle rettigheter av 1966 samt de fire
Genève-konvensjonene om beskyttelse av personer og gjenstander
i krig. Retningslinjene er gruppert i fire hovedtema: ikke-diskriminering,
bevegelsesfrihet, fysisk sikkerhet og humanitær
assistanse.
■ http://www.ohchr.org/english/issues/idp/standards.htm
Menneskerettighetserklæringen av 1948 Inneholder fundamentale
menneskerettigheter. Fra å være en ikke-juridisk bindende
erklæring i 1948, er det i dag ingen som vil bestride at mange
av disse menneskerettighetsprinsippene er juridisk bindende sedvanerett.
De er nedfelt i en rekke menneskerettighetsinstrumenter
og i nasjonal lovgivning og grunnlover i mange land. Sentralt i
Menneskerettighetserklæringen står artikkel 14 som omfatter
retten til å søke asyl (”Enhver har rett til i andre land å søke og ta
imot asyl mot forfølgelse.”).
■ http://www.unhchr.ch/udhr/lang/eng.htm
FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av
1966 (SP) Konvensjonen omhandler viktige sivile og politiske
rettigheter, som forbud mot vilkårlig frihetsberøvelse, forbud mot
tortur, ytringsfrihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet.
■ http://www.unhchr.ch/html/menu3/b/a_ccpr.htm