You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
ENQUêTE<br />
64<br />
Fra Det lille eselet til L’estro Armonoico<br />
To musikkstykker skapte et tidlig skille i mitt liv.<br />
Det ene en munter sang – jeg tror av «radiofantomene»<br />
Kurt Foss og Reidar Bøe – en gjenganger<br />
i Ønskekonserten på NRK på 1950-tallet. Det<br />
var Det lille eselet, Umbriago, som ikke var til å<br />
rikke før man spente det for vogna med baken<br />
først. Det andre var Bachs femte Brandenburgerkonsert,<br />
som hadde et så slående ritornello at<br />
det øyeblikkelig festet seg i bevisstheten til en<br />
smågutt.<br />
Så mitt musikalske liv startet tidlig med besettelser<br />
og har fortsatt som det siden. Noen er blitt<br />
livsbesettelser. En av dem har drevet meg i mer enn<br />
femten–tjue år – fascinasjonen av Antonio Vivaldi.<br />
Noe av ham hadde jeg hørt tidlig uten å bli grepet.<br />
Besettelsen startet ved en snutt som ble brukt som<br />
kjenning for Morgennytt på P2. Den fortsatte å<br />
kverne i meg, så jeg spurte Kjell Hillveg i Norsk<br />
Musikforlag på Karl Johan, som kunne fortelle at<br />
det var Alla Rustica av Vivaldi. Og han viste meg<br />
videre til Vivaldis L’estro Armonico, ett av barokkmusikkens<br />
konstituerende verk.<br />
Gudmund Hernes. Foto: Ketil Born<br />
Samtidig kom jeg over en anmeldelse av et<br />
par bøker om Vivaldi i The New York Review of<br />
Books. Dermed var det gjort. Jeg ble fanget inn<br />
både av Vivaldis liv og verk, av den forunderlige<br />
historien om hvordan hans om lag 800 komposisjoner<br />
praktisk talt forsvant i 200 år, for så, under<br />
merkverdige omstendigheter først å bli gjenfunnet<br />
og siden gjenoppdaget i mellomkrigstiden. Og<br />
nesten glippe igjen, før Årstidene spilt inn på seks<br />
78-skjellakk-plater ble katapulten som kastet ham<br />
inn for et verdenspublikum fra 1950.<br />
Historiene om Vivaldi, både hvordan komposisjonene<br />
ble til, dem han skrev musikken for<br />
(bortsatte piker i et waisenhus i Venezia) og den<br />
mangfoldige både eggende og vuggende musikken<br />
selv, vender jeg daglig tilbake til og blir aldri trett av.<br />
Siden det store Vivaldi-funnet i et kloster i Monferato<br />
i 1926 er stadig nye verk kommet for en dag<br />
– noen også de senere år. Musikken hans som favner<br />
instrumental og vokal, det verdslige og det sakrale,<br />
har et slikt spenn og bredde, at jeg ikke behøver<br />
stort mer uansett hvilken stemning jeg selv er i.
Change language