NB21 nr. 1 2011 - Nasjonalbiblioteket

58
henne kulturprisen. Ennå var hun ikke gammel.
Men hun hadde ikke funnet seg noen ny mann.
Selv hadde han, i motsetning til Sjur, besøkt henne
noen ganger i årenes løp. Da hadde de spilt Brahms
sammen, som de også hadde gjort da de var unge
på kammermusikk-kursene på Nansenskolen på
Lillehammer. For enda de gikk i samme klasse, var
det musikken som hadde brakt dem sammen. Da
de oppdaget, en gang i begynnelsen av videregående,
at de alle tre spilte instrumenter og var glad
i musikk, møttes de hos Frøydis, i en diger villa
på Nordberg, for å finne ut om de også kunne
spille sammen. Frøydis hadde valgt andre sats av
Dvoraks Dumky-trio, både fordi hun var glad i
den, og fordi den hverken var for vanskelig eller
for lett for musikere med deres bakgrunn. Den var
både lyrisk og munter, langsom og hurtig, både
alvorlig og lekende. Men en eneste sats var jo ikke
nok for noen av dem. De krevde mer av hverandre.
Allerede første kvelden spilte de seg gjennom
hele trioen, selv om det skortet litt på teknikken,
særlig hos cellisten, tenkte Peder, noe den alltid
sarkastiske Sjur hadde unnlatt å kommentere. Han
hadde mest av alt vært opptatt av å gi trioen et
navn. Selvfølgelig skulle den hete Bekkjarvik trio.
Både Frøydis og Peder hadde samtykket. Riktignok
hadde Frøydis hatt ideen, men det var Sjur som
spilte fiolinstemmen. Som tilfellet var med tenorer,
tenkte Peder i sitt stille sinn. De trengte alltid så
mye plass.
Da flyet lettet, kjente han en underlig følelse av
frihet, som den gangen han hadde møtt Frøydis
og Sjur for første gang. Han stirret ut av vinduet,
med hånden hvilende på celloen. Han drømte
seg bort, så skyene som forsvant under ham, de
hvite krusningene som fikk ham til å tenke på
ungdomstiden, flyturene til festivalene rundt om i
Europa. Fellesskapet han hadde elsket. Nettverket
av amatører som spilte kammermusikk sammen.
Det var ingen hindring at han aldri reiste med
celloen. Han kunne låne instrumenter hvor som
helst. Slik ble det til at han plutselig kunne spille
Brahms sammen med en tannlege og en flykaptein
i København, Schubert med en lektor og en
fysiker i Madrid, Beethoven med en skolelærer
og en bankdirektør i London. I denne delen av
musikklivet fantes det ikke noe klasseskille. Sto
man på den internasjonale listen, visste alle at man
hadde den nødvendige teknikken til å kunne spille
i trioer, kvartetter og kvintetter overalt i verden. Et
nettverk, lenge før internett. Man kommuniserte
med brev og telefon. Han visste at Sjur hadde gjort
det samme. Sjur kunne dessuten ta med seg instrumentet
sitt overalt, fordi en fiolin var mye mindre
enn en cello. Men de hadde aldri møtt hverandre
og spilt sammen i fremmede land eller byer.
Slik gikk årene. Mesteparten av tiden var Peder
i Oslo. Jobben i notebutikken var perfekt for ham.
Det var ikke hans oppgave å snakke, på samme
måten som Sjur. Det viktigste for ham var å lytte.
Han hadde ingen ambisjoner om å dominere,
gripe ordet, ta føringen. Så forskjellige de var,
alle sammen, tenkte han, mens kaffen ble servert.
Den bitre, syntetiske fly-kaffen som allikevel alltid
smakte godt. Nå var de for lengst ferdig med førstesatsen,
både Frøydis, Sjur og han selv. Hvordan
hadde den vært? Hadde den i det hele tatt hatt
noe tema? Noe sidetema? Noen gjennomføring?
Noen reprise? Han var i tvil, skjønt han ville alltid
kunne gjenkjenne et slags hovedtema i sitt eget liv.
Et sidetema også. Hovedtemaet hadde vært selve
musikken, helt siden han første gang, som trettenåring,
hadde hørt en kvartettsats av Schubert.
Den i C-dur. Noen hadde snakket om musikken