NB21 nr. 1 2011 - Nasjonalbiblioteket

noteselger i en musikkbutikk i Oslo. Han orket
likevel ikke tanken på at den skulle klemmes inn
mellom kofferter, postsekker og cargo-kasser, som
all annen bagasje. Kanskje den hadde sjel, hadde
han ofte tenkt. Den kunne lyde bedre enn han
spilte. Dessuten var det mulig at Sjur Bekkjarvik
kom med samme fly som ham. Han hadde ikke
orket tanken på å sitte innesperret ved siden av
professoren hele veien opp til Nord-Norge, høre på
hans evige sleivspark i alle retninger, morsomheter,
perfiditeter og sarkasmer som rammet alt fra statsministere
til forfattere og fjernsynspersonligheter.
Det fikk komme senere, når han hadde lagt fra seg
fiolinen og vinen sto på bordet. Men så fikk han
vite at Sjur hadde reist direkte nordover fra Bergen,
der han bodde, der hele hans lynne kom fra, selv
om han var østlending, der han i voksen alder til
og med hadde begynt å skarre. Så de kom ikke til
å se hverandre før de begge var fremme på Senja.
Pussig, tenkte Peder Vikersund, å skulle møte Sjur
igjen allerede nå. Etter så mange år hadde han
knapt trodd at den store sosiologen, debattanten
og musikkelskeren Sjur ville møte opp på klassefestene
på Katta engang. Men han hadde vært et
naturlig midtpunkt på jubileet forrige år, og han
hadde sendt en begeistret e-mail til dem begge, da
Frøydis Marstrander skrev og spurte om de kunne
tenke seg å komme opp til huset hennes på Senja og
spille Dumky-trioen med henne en aller siste gang,
nå som hun hadde fått den alvorlige diagnosen
og måtte regne med å være sykemeldt og kanskje
også bli erklært døende i juni allerede, siden mer
cellegift var utelukket. Men ennå var det april,
kortisonen virket, og Sjur kunne meget godt tenke
seg å komme oppover med fiolinen sin for å spille
trio igjen. Han så på seg selv som den ubestridte
lederen av Bekkjarvik-trioen. Det passet til og
med bra, skrev han, fordi han da kunne kombinere
besøket ytterst på Senja med en forelesning på
universitetet i Nord-Norge to dager etter. Ja, andre
sats, tenkte Peder Vikersund. Livet hadde fått en
spesiell tyngde. Det gjaldt for Sjur også, som ikke
engang kommenterte det Frøydis hadde skrevet
om sin egen sykdom. Medfølelse hadde aldri vært
professorens sterke side. Men hva var en andre
sats, egentlig? I kammermusikken var den oftest en
scherzo. Det man forbandt med andre sats, skjønnhet
og avklarethet, som i Mozarts klaverkonserter,
tilhørte oftest tredje sats i dette intime formatet.
Frøydis var altså brått i gang med tredjesatsen. Men
i Dumky-trioen var jo den vakrest, selv om ingen
av dem hadde våget å si det. De hadde hengt seg
opp i andre sats fra begynnelsen av. Dumky-trioen
hadde også enda flere satser. Hele seks til sammen.
Som i Mahlers symfonier. Det var ikke vanlig.
Det var musikkhistoriske unntak. Og nå var det
kanskje håpet, unntaket, Frøydis klamret seg til?
At det skulle komme enda flere satser? En lys og
munter scherzo gjemt mot avslutningen et sted?
En avklaret finale, der det fineste temaet lå gjemt,
det største crescendoet, de tyngste paukeslagene,
der alt skulle finne sin plass? Han følte henne som
en nær venn. En av de nærmeste. Hvem andre
hadde han, egentlig? Men alt han visste om henne,
var at hun hadde dratt nordover kort tid etter at de
alle hadde tatt artium i Oslo for mer enn tredve år
siden. Hun hadde funnet et sted ytterst på Senja
som nå var blitt et kultursentrum. Det hadde vært
et par menn i livet hennes, og til og med en sønn
som hadde omkommet i et sneras da han var ni år.
Etterpå hadde Frøydis fortsatt livet som før, som
lærer på barneskolen, som dirigent for lokalkoret,
som klaverpedagog. Et helt musikkliv alene, som
fylkeskommunen hadde sagt da de omsider ga
57