NB21 nr. 1 2011 - Nasjonalbiblioteket

More documents

Recommendations

Info

Foto: Ketil Born 56 Andre sats, tredje sats KETIL BJØRNSTAD For de var alle sammen for lengst kommet til andre sats i livet, tenkte Peder Vikersund, mens han satt på Gardermoen med celloen som han ikke hadde våget å sjekke inn som bagasje, men som han betalte en ekstra seteplass for, hele veien opp til Bardufoss. Profesjonelle musikere gjorde jo sånt. Han hadde aldri reist med celloen før. Han var en amatør. Den var heller ikke noe spesielt verdifullt instrument. Ingen blodfull italiener fra syttenhundretallet, utlånt av en styrtrik bank, men en korrekt og lydig cello, laget av en tsjekkisk instrumentmaker under Sovjet-tiden, tilpasset budsjettet til en
noteselger i en musikkbutikk i Oslo. Han orket likevel ikke tanken på at den skulle klemmes inn mellom kofferter, postsekker og cargo-kasser, som all annen bagasje. Kanskje den hadde sjel, hadde han ofte tenkt. Den kunne lyde bedre enn han spilte. Dessuten var det mulig at Sjur Bekkjarvik kom med samme fly som ham. Han hadde ikke orket tanken på å sitte innesperret ved siden av professoren hele veien opp til Nord-Norge, høre på hans evige sleivspark i alle retninger, morsomheter, perfiditeter og sarkasmer som rammet alt fra statsministere til forfattere og fjernsynspersonligheter. Det fikk komme senere, når han hadde lagt fra seg fiolinen og vinen sto på bordet. Men så fikk han vite at Sjur hadde reist direkte nordover fra Bergen, der han bodde, der hele hans lynne kom fra, selv om han var østlending, der han i voksen alder til og med hadde begynt å skarre. Så de kom ikke til å se hverandre før de begge var fremme på Senja. Pussig, tenkte Peder Vikersund, å skulle møte Sjur igjen allerede nå. Etter så mange år hadde han knapt trodd at den store sosiologen, debattanten og musikkelskeren Sjur ville møte opp på klassefestene på Katta engang. Men han hadde vært et naturlig midtpunkt på jubileet forrige år, og han hadde sendt en begeistret e-mail til dem begge, da Frøydis Marstrander skrev og spurte om de kunne tenke seg å komme opp til huset hennes på Senja og spille Dumky-trioen med henne en aller siste gang, nå som hun hadde fått den alvorlige diagnosen og måtte regne med å være sykemeldt og kanskje også bli erklært døende i juni allerede, siden mer cellegift var utelukket. Men ennå var det april, kortisonen virket, og Sjur kunne meget godt tenke seg å komme oppover med fiolinen sin for å spille trio igjen. Han så på seg selv som den ubestridte lederen av Bekkjarvik-trioen. Det passet til og med bra, skrev han, fordi han da kunne kombinere besøket ytterst på Senja med en forelesning på universitetet i Nord-Norge to dager etter. Ja, andre sats, tenkte Peder Vikersund. Livet hadde fått en spesiell tyngde. Det gjaldt for Sjur også, som ikke engang kommenterte det Frøydis hadde skrevet om sin egen sykdom. Medfølelse hadde aldri vært professorens sterke side. Men hva var en andre sats, egentlig? I kammermusikken var den oftest en scherzo. Det man forbandt med andre sats, skjønnhet og avklarethet, som i Mozarts klaverkonserter, tilhørte oftest tredje sats i dette intime formatet. Frøydis var altså brått i gang med tredjesatsen. Men i Dumky-trioen var jo den vakrest, selv om ingen av dem hadde våget å si det. De hadde hengt seg opp i andre sats fra begynnelsen av. Dumky-trioen hadde også enda flere satser. Hele seks til sammen. Som i Mahlers symfonier. Det var ikke vanlig. Det var musikkhistoriske unntak. Og nå var det kanskje håpet, unntaket, Frøydis klamret seg til? At det skulle komme enda flere satser? En lys og munter scherzo gjemt mot avslutningen et sted? En avklaret finale, der det fineste temaet lå gjemt, det største crescendoet, de tyngste paukeslagene, der alt skulle finne sin plass? Han følte henne som en nær venn. En av de nærmeste. Hvem andre hadde han, egentlig? Men alt han visste om henne, var at hun hadde dratt nordover kort tid etter at de alle hadde tatt artium i Oslo for mer enn tredve år siden. Hun hadde funnet et sted ytterst på Senja som nå var blitt et kultursentrum. Det hadde vært et par menn i livet hennes, og til og med en sønn som hadde omkommet i et sneras da han var ni år. Etterpå hadde Frøydis fortsatt livet som før, som lærer på barneskolen, som dirigent for lokalkoret, som klaverpedagog. Et helt musikkliv alene, som fylkeskommunen hadde sagt da de omsider ga 57
Page 1 and 2:
NB21
Page 3 and 4:
Innhold «Musik ska byggas ut av gl
Page 5 and 6: «Musik ska byggas utav glädje» V
Page 7 and 8: Dette er et fragment av en liturgis
Page 9: Utlån av digital musikk Biblioteke
Page 14 and 15: 14 Informasjon frå publikum? Kva m
Page 16 and 17: 16 Foto: Ketil Born
Page 18 and 19: Boye Andersen om bileta: 1. The Van
Page 20 and 21: Slyngler, eksosryper og Elvis 20 -
Page 22 and 23: Plakat fra samlingen etter Roald St
Page 24 and 25: 24 jørgen Langdalen Foto: Ketil Bo
Page 26 and 27: Ville gjenskape sine barndoms drøm
Page 28 and 29: Musikkformidling i Nasjonalbibliote
Page 30 and 31: 30 Foto: Ketil Born høre Geirr Tve
Page 32 and 33: 32 Foto: Ketil Born
Page 34 and 35: Foto: Scanpix 34 Randi Heide Steen
Page 37 and 38: Sjefsteknikar og forskar ved fonogr
Page 39 and 40: tillegg til å produsere og distrib
Page 41 and 42: sertar med både kjent og ukjent mu
Page 43 and 44: yens Cantor sang, av nogle Stemmer,
Page 45 and 46: som bestod av Violipaa en ubarmhjer
Page 47 and 48: Hver påske samles tusenvis av meta
Page 49 and 50: Platecover til Darkthrone’s Under
Page 51 and 52: Å gå gjennom gangen hos EMI i Kar
Page 53 and 54: 24 år gamle minnet. - Likevel er d
Page 55: Haydn-instituttet, hvor den «tyngs
Page 59 and 60: som livets eget språk. Samtidig so
Page 61 and 62: «Jeg har øvd, jeg også,» forsik
Page 63 and 64: jenny jenssen. Foto: Ketil Born Lid
Page 65 and 66: Musikk som språk Helt siden jeg l
Page 67 and 68: storm, men alle bergar seg og får
show all

NB21 nr. 1 2011 - Nasjonalbiblioteket

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?