NB21 nr. 1 2011 - Nasjonalbiblioteket

Hver påske samles tusenvis av metal-fans frå hele verden til
Infernofestival i Oslo. Mistur var et av bandene som deltok
da festivalen i 2010 ble arrangert for tiende gang.
Foto:Stian Lysberg Solum / SCANPIX
Typisk norsk
Anerkjennelsen av svartmetallet har imidlertid ikke
vært helt problemfritt. Suksessen blir ofte møtt
med en blanding av skepsis og ironi. Er man troverdig
når man går rundt med ansiktsmaling, øks
og fakkel? Er svartmetallet et kulturelt fenomen i
det hele tatt? Problemet kulminerte i en sending
i programmet Typisk norsk for noen år siden. De
intervjuet en gruppe studenter ved Universitetet i
Roma, som lærte seg norsk på grunn av svartmetallet.
Se, italienerne har også ansiktsmaling! Hør, de
snakker gebrokkent norsk! – det var stemningen
den gangen. Ikke et lyst punkt i norsk fjernsynshistorie,
spør dere meg. Bjørn som danser er aldri
morsomt å se på.
Pedagogisk ressurs
For det må vel ikke mye til for å snu et sånt bilde
av svartmetallskultur. For det første kunne man
tenke på svartmetallet i Roma som en pedagogisk
ressurs. Hvorfor i all verden skulle utlendinger lære
seg norsk fremfor andre språk? Som norsklærer
ved Universitetet i Torino får jeg ofte svartmetallstudenter.
Det er bare gøy det. Utfordringen ligger
bare i å forklare at norsk kultur faktisk består av
noe mer enn black metal. Men når man har lokket
deres interesse – hvorfor ikke med svartmetall?
– er halve kampen vunnet.
Litterater og filosofer
Dessuten har norsk svartmetall et stort kulturelt
potensial på tvers av forskjellige kunstneriske
uttrykk. Så tidlig som i 1995 leverte Darkthrone en
ypperlig musikkommentar til Tarjei Vesaas’ dikt
Snø og granskog. En av Norges fremste unge lyrikere,
Cornelius Jakhelln, kommer fra svartmetallmiljøet
og bruker noen av diktene sine som låttekster for
bandet sitt, Solefald. Kjetil-Vidar «Frost» Harald-
stad fra Satyricon hadde en fabelaktig performance/
installasjon på et kunstgalleri i Milano for ikke
lenge siden. I tillegg har akademia begynt å vise
interesse for black metal-studier. Nicola Masciandaro,
førsteamanuensis ved Brooklyn College i New
York, holder årlige symposier om svartmetall og
filosofi. Resultatene er overraskende friske – det går
an å snoke litt på blackmetaltheory.blogspot.com.
Norsk kulturarv
Etter mange år med journalistikk på fanzine-nivå,
ser det også ut som om norsk svartmetall har
begynt å få en kritisk skole. Svein Egil Hatlevik,
som har en fortid som musiker i bransjen, leverte
et av tidenes beste bidrag til svartmetallkritikken i
sin anmeldelse av Burzums Belus i Morgenbladet i
fjor. Samme år kom Håvard Rem med innlysende
outsider-betraktninger om sjangeren og miljøet
i sin bok Innfødte skrik. Det er fortsatt en lang
vei å gå til å løfte svartmetallet til et helhetlig
kulturelt fenomen, men mye synes å peke på at
vi er på riktig spor. I denne sammenhengen må
Nasjonalbiblioteket gratuleres med innkjøp av en
svartmetallsamling. At en sånn institusjon satser
på svartmetallet, betyr ikke annet enn at sjangeren
er blitt – fest setebeltet, folkens – en del av den
norske kulturarven. Det er mye igjen å gjøre, men
en slik satsing kan bli hovednøkkelen til en bedre
forståelse av hva norsk svartmetall var og er blitt,
for både interesserte og for folk flest. Da er det bare
å dyrke og forvalte materialet – keep the black flame
alive, som det heter blant de initierte. Jeg ser frem
til å se resultatene.
Artikkelforfatteren er stipendiat ved Institutt for
litteratur, områdestudier og europeiske språk,
Universitetet i Oslo
47