NB21 nr. 1 2011 - Nasjonalbiblioteket

Foto: Scanpix
34
Randi Heide Steen smiler ungpikeaktig og søtt
mot oss fra sort/hvitt fotografiet. En usentimental,
klassisk skolert romansesangerinne. – Teksten
var viktig for mor. Hun kunne spille ting for meg.
«Anne Marit, hør på dette. Hva er vitsen med
denne fremføringen dersom man ikke kan høre hva
som sies»? Hennes arbeid har betydd spesielt mye
for meg som skuespiller fordi hun var så opptatt
av tekst. Ja, og så har hun lært meg en viktig balansegang.
Hun sa: «Når du tar med deg følelseslivet
ditt, skal du bevege deg på kanten av stupet, men
aldri falle utenfor. Formidlingen skal være personlig,
aldri privat». Du hører det for eksempel i
hennes tolkning av Haugtussa. Hun har noen toner
der som er sånn at jeg… Anne Marit leter etter
ordene. – Ja, det er noe så skjørt over den.
På hvilken måte?
– Det er helt umulig å beskrive. Man må være
en stor poet for å kunne beskrive det. Det er en
tone som er ladet med så mange ting. Det er å få
en tone til å bli forståelig på en måte. Kjenner du
Hans Børli? Jeg kan nesten nesten beskrive sangen
hennes med et sitat av ham, selv om det egentlig
handler om døden. Han skriver: Det er som en stor
fred, et løfte om engang å få bo på kontinenter inne i
fuglesangen. Sånn er det. Skjønner du?
Kanskje gjør jeg ikke det. Kanskje er det rett og
slett slik at man må høre det for å forstå.
– Du vet, sier Anne Marit Jacobsen, – jeg er
født i et rom fylt av musikk. En kropp er jo som et
instrument. Og i dette instrumentet ble jeg til. Sangen
ligger nært for meg. Jeg valgte å bli skuespiller,
men jeg savner sangen. Men, mors musikk er i meg
og har alltid betydd mye for meg.
Vi vender tilbake til sangerinnen i sort/hvitt.
Ikke lenger bare ungpikeaktig og søt.
– Hun var tøff, vet du. Reiste til Tyskland som
syttenåring for å ta utdanning i sang. Men det
er dessverre lite hun har gitt ut. Familien hadde
i årevis søkt etter disse opptakene, og vi hadde
konkludert med at de måtte være tapt. Så viser det
seg altså at alt det store hun har gjort ligger i Nasjonalbiblioteket.
Det er fantastisk.