Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
<strong>NB21</strong>
Foto: Ketil Born<br />
Quiet Parties<br />
Har du nokon gong opplevd å møte venner<br />
på ein pub eller ein bar og ha vanskar<br />
med å føre ein samtale fordi musikken<br />
blir spelt for høgt? I 2002 hadde to<br />
amerikanske musikarar fått nok av dette<br />
og lanserte konseptet Quiet Parties. På ein<br />
slik «stillefest» kommuniserer deltakarane<br />
ved å skrive lappar til kvarandre, og det<br />
er berre éin viktig regel; det er ikkje lov å<br />
snakke!<br />
If you can’t beat them, join them.<br />
Silent disco<br />
Det ser kanskje rart ut, men Silent disco<br />
har blitt svært populært og da særleg<br />
på somme musikkfestivalar. Det finst<br />
ingen høgtalarar i lokalet som på vanlege<br />
discotek, musikken blir overført via FMsendarar<br />
til trådlause hovudtelefonar.<br />
Dei som ikkje har på seg hovudtelefonar,<br />
høyrer ingen musikk, men ser berre eit<br />
rom der folk dansar til stilla. Ein av fordelane<br />
med Silent disco er at ein kan halde<br />
fram dansefesten i timane etter eventuelle<br />
påbod om stille<br />
4’33<br />
Kva finst i stilla? Og, finst det eigentleg<br />
stille? John Cage var ein amerikansk<br />
komponist som blant anna forska i dette.<br />
Ein av dei mest kjende komposisjonane<br />
hans heiter 4’33, og her blir det ikkje spelt<br />
ein einaste tone. Dirigenten løftar taktstokken,<br />
orkesteret løftar instrumenta, men<br />
ikkje ein lyd tonar ut mot publikum. Så kva<br />
finst i stilla? Herren på tredje rad kremtar<br />
og bukselomma gir frå seg ein bitte liten<br />
tekstilert protest når han leiter etter lommetørkleet.<br />
Det knitrar i silkestrømper når<br />
legger blir kryssa og han på sjette kviskrar<br />
(nesten) uhøyrleg til sidemannen. Dette er<br />
lyden av 4’33. Ulik ved kvar framføring,<br />
men så heiter det også chance music, eller<br />
sjansemusikk.
Innhold<br />
«Musik ska byggas ut av glädje» av Vigdis Moe Skarstein . . . . . 4<br />
Utlån av digital musikk av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . 9<br />
Fot for rock av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11<br />
Med øye for musikk av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . 17<br />
Slyngler, eksosryper og Elvis av Hans Otto Engvold . . . . . . . . 20<br />
Svendsen-utgaven underveis av Jørgen Langdalen. . . . . . . . . 23<br />
Ville gjenskape sine barndoms drømmer<br />
av Marte-Kine Sandengen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26<br />
Musikkformidling i mediateket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28<br />
Kontinenter i fuglesangen av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . 33<br />
Oppdagar og lydreddar av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . 35<br />
MIC øker bruken av norsk musikk av Martin Revheim . . . . . . 38<br />
Dig elsker jeg; om songen, musikken, <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
og ein songpedagog av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . 40<br />
Utgiver: <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
Utgave: Nr. 1–<strong>2011</strong><br />
Ansvarlig redaktør: Ingjerd Skrede<br />
Redaksjonen: Merethe Myrvang<br />
Redaksjonen avsluttet 14. juni <strong>2011</strong><br />
Forside: John Erik Andersen, vokalist og<br />
gitarist i metal-bandet Allfader.<br />
Foto: Ketil Born<br />
Musikalsk tidsfordriv for 250 år siden av Hans Olav Gorset . . . 43<br />
BibZoom.dk av Pernille Schaltz . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45<br />
Svartmetallets potensial av Guiliano D’Amico. . . . . . . . . . . . 46<br />
Black Metal i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> av Richard Gjems . . . . . . . 49<br />
Takk, Marit av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51<br />
a-ha-manifestet av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52<br />
Nyoppdaget originalmanuskript<br />
i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> av Øyvind Norheim. . . . . . . . . . . . . . . 54<br />
Andre sats, tredje sats av Ketil Bjørnstad . . . . . . . . . . . . . . 56<br />
Enquête. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62<br />
Musikar og polarforskar av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . 66<br />
Design: Melkeveien Designkontor AS<br />
Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS<br />
Opplag: 6 000<br />
www.nb.no<br />
MILJØMERKET<br />
241 Trykksak 681
4<br />
VIGDIS MOE SKARSTEIN<br />
Foto: Ketil Born
«Musik ska byggas<br />
utav glädje»<br />
VIGDIS MOE SKARSTEIN, NASJONALBIBLIOTEKAR<br />
«Musik ska byggas utav glädje – av glädje bygger<br />
man musik» heter det i en sang med tekst av Björn<br />
Barlach som Lill Lindfors har gjort populær i hele<br />
Norden. Enda mer konkret enn i Lill Lindfors’<br />
framføring av sangen – bygger <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
musikk – av glede. Fordi musikk er en viktig del av<br />
den kulturarven vi er satt til å bevare og formidle.<br />
Fordi vi har en pliktaveleveringslov som gjør at all<br />
musikk som skapes i Norge leveres til <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
for å tas vare på i et tusenårspespektiv.<br />
Derfor bygger <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> et musikkarkiv<br />
som en del av vårt hus fysisk og digitalt. Musikk<br />
er ytring, både kunstnerisk og kunnskapsmessig<br />
en dokumentasjon for vår tid. Wolfgang Plagge<br />
ser bokstavelig talt musikken som ytring, når han<br />
i sin artikkel i dette magasinet snakker om å se og<br />
snakke gjennom musikk. Med andre ord, musikk<br />
gir et bredt spekter av opplevelser og derfor:<br />
«Musik, det får ni ändå medge, gör glädjen<br />
ännu mera glädjerik».<br />
«Mitt hus är byggt av båda dera, mitt hus det<br />
la’dom grunden till för flera tusen år sen eller<br />
mera.» Kunnskapen og kunsten fra for flere tusen<br />
år siden er grunnlaget for et nasjonal bibliotek –<br />
også når det gjelder musikk, selv om det norske vi<br />
har som faktisk dokumentasjon selvsagt er yngre<br />
enn musikk som fenomen. <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
har nesten helt siden det ble opprettet som en<br />
del av Universitetsbiblioteket i Oslo hatt en egen<br />
norsk musikksamling som har vært kilde både til<br />
å utøve musikk og til å studere den. I dag har vi<br />
5
6<br />
et musikkarvprosjekt sammen med Institutt for<br />
musikk ved Humanistisk fakultet ved Universitetet<br />
i Oslo som går ut på å få registrert flest mulig<br />
komposisjoner som ikke hittil er registrert for<br />
å bidra til at de fortsatt lever, kan forskes på og<br />
spilles. Johan Svendsen er den første vi studerer i<br />
dette perspektivet. Jørgen Langdalen skriver om<br />
det i sin artikkel. Dokumentasjon, arkivet både<br />
fysisk og digitalt er en solid grunnmur i vårt hus<br />
for musikk.<br />
«Så stig in känn er som hemma om ni vill»<br />
Rockheim i Trondheim er et hus som bygger på<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s musikk-grunnmur. Som<br />
en kan lese i artikkelen om Rockheim kjenner<br />
mange som er opptatt av pop og rock seg heime<br />
der. Om lag 70 000 besøkte museet de første fem<br />
månedene. I <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> er vi stolte over<br />
at vedtak i Stortinget la grunnlaget for at vi kan<br />
være arkiv for pop og rock og samarbeide med<br />
det nasjonale rockemuseet i Trondheim som er<br />
profesjonell på formidling. For med rocken åpnet<br />
plutselig generasjonskløften seg med et brak –<br />
bokstavelig talt, eller slik Hans Otto Engvold<br />
sier det i artikkelen «Slyngler, eksosryper og<br />
Elvis»: bråket seg inn i kulturarven og kjente seg<br />
hjemme der.<br />
I dag kommer den kanskje til syne som et Iron<br />
Maiden-album i hendene på barnebarnet. «Hva er<br />
dette, mormor?», slik en ansatt hos EMI forteller.<br />
Det er lett å forkaste, glemme, gjemme, men<br />
i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s arkiv kan det finnes igjen<br />
til forskning og dokumentasjon på tiden som var.<br />
Det hjelper oss til å forstå dagen i dag, eller enda<br />
viktigere; hva vi vil og hva vi kan bli.<br />
Eller bare til glede.<br />
Mange stiger på også når musikk formidles i<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s lokaler. For å synliggjøre<br />
denne delen av våre samlinger, lages utstillinger og<br />
arrangeres konserter. I forbindelse med avskjeds-<br />
konsertene til a-ha trakk utstillingen «Hunting<br />
High and Low: a-ha gjennom 25 år» flere tusen<br />
besøkende til <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>.<br />
Men i Nasjonalbioblioteket finnes ikke bare pop<br />
og rock, men musikk fra alle ge<strong>nr</strong>e, alle tidsepoker,<br />
eller for igjen å si det med Lill Lindfors:<br />
«Mitt hus ar sju oktaver högt, cirka sexton takter<br />
brett. Som skorsten har jag en dragbasun och<br />
ena flygeln är en spinett. En vägg består av<br />
symfonier, entreen är et preludium.»<br />
Innenfor veggene, i entreer, laboratorier, skuffer,<br />
skap og magasiner, finnes Black metal og 1700talls<br />
musikk, a-moll konserten i originale noter er<br />
nennsomt plassert i egnet rom, den som lytter kan<br />
fortsatt høre utdødde språk samlet av nesten glemte<br />
etnologer. Det lever på vinyl, magnetbånd, voksruller,<br />
shellac og som ettall og nuller i digitale filer.<br />
«Här mår jag bra, hur känner ni er?<br />
Vi bygger ständigt till så får ni rum»<br />
Jeg håper dere trives med musikken i dette nummer<br />
av <strong>NB21</strong>, men også at dere kommer inn og<br />
opplever at vi stadig bygger nye rom. Det nyeste<br />
er «rommet» til Willy B. Willy B. som samlet på<br />
det som av mange ble ansett som mindreverdig og<br />
ikke finkulturelt nok. Pocketbøker, konsertplakater<br />
og den slags. I <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> har vi rom for<br />
en slik samling som dermed også er sikret en plass i<br />
nasjonens hukommelse.<br />
For at denne hukommelsen skal bli så lett tilgjengelig<br />
som mulig, har vi bygd et nytt fysisk rom i<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> i Oslo: Mediateket. Der kan<br />
en lytte til musikk og se på film, en kombinasjon<br />
som gjør gleden enda mere glederik. Og film – det<br />
vil vi ha som tema i neste nummer av nb21.<br />
«Så stig in känn er som hemma om ni vill.»
Dette er et fragment av en liturgisk sangbok (antiphonarium) kopiert i annen halvdel av 1100-tallet, sannsynligvis i Norge. Vi vet ikke<br />
hvordan det kom i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s eie, men tre andre fragmenter fra samme bok har vært benyttet til å binde inn lensregnskaper for<br />
Hardanger og Halsnø som nå er i Riksarkivet. Boken de har vært en del av, ble sannsynligvis benyttet i Bergen bispedømme i middel-<br />
alderen. Det er musikknotasjon på fire røde linjer.<br />
7
ANNIKEN HUITFELDT gledet seg over gjenhør med a-halåter<br />
under åpningen av utstillingen: «Hunting High and<br />
Low: a-ha gjennom 25 år». Foto: Jina Chang/<strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
8
Utlån av digital musikk<br />
Bibliotekene har i mange år lånt ut musikk på CD-er. I dag blir<br />
det meste av nyprodusert musikk utgitt digitalt. Hvordan skal<br />
bibliotekene låne ut musikk i en digital tidsalder?<br />
INGJERD SKREDE<br />
– I dag arbeider <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> og Norsk<br />
kulturråd med et konkret forslag til hvordan dette<br />
kan gjøres. Forslaget er etter samme modell som<br />
Bokhylla.no. Når utlånsordningen settes ut i livet<br />
vil vi ha en prøveordning i to år. Slik kan vi gjøre<br />
oss noen erfaringer og evaluere ordningen ut fra<br />
det, sier kulturminister Anniken Huitfeldt.<br />
– Oppgaven er ikke bare enkel, fortsetter hun.<br />
Vi har online musikktjenester, som for eksempel<br />
norske WiMP. Denne tjenesten er et godt tilbud til<br />
mange. Så en utfordring er å tilby en tjeneste som<br />
ikke konkurrerer med de andre aktører. Vi har hatt<br />
dette som mål lenge, men forretningsmodellene<br />
endrer seg fort. Vi ønsker å sikre fortsatt oppkjøp<br />
av norsk musikk, men det er klart at overgangen<br />
til flere nettbaserte utgivelser vil påvirke innkjøpsordningen<br />
for musikk, understreker Huitfeldt. Ja,<br />
hvordan vil det påvirke innkjøpsordningen?<br />
– Vi kommer ikke til å endre innkjøpsordningen<br />
før det er behov for det, men vi må gjøre noe med<br />
den. Det blir utgitt færre CD-er, selv om man på<br />
noen områder fortsatt vil ha CD-distribusjon.<br />
Mange folkemusikere og klassiske utøvere ønsker<br />
fortsatt at deres musikk utgis på CD, fordi de<br />
mener lydkvaliteten på de digitale filene ikke er<br />
god nok. Endringer blir det, men det blir fortsatt<br />
viktig å sikre oppkjøp av norsk musikk, konkluderer<br />
statsråden.<br />
FAKTA OM INNKjøPSORDNINGEN FOR NORSK MUSIKK:<br />
• Innkjøpsordningen for musikk skal øke kjennskapen til og<br />
spredninga av musikk fra Norge, og skal bidra til å opprettholde<br />
en bred produksjon av kvalitetsutgivelser.<br />
• Innkjøpsordningen for musikk er en selektiv ordning. Hvert<br />
år blir det kjøpt inn et utvalg nye utgivelser, for tiden 555<br />
eksemplarer av hver. Disse blir distribuerte til mottakere i Norge<br />
og utlandet. De norske mottakerne er folkebibliotek, fag- og<br />
forskningbibliotek, arkiv, videregående skoler med musikklinjer<br />
og kulturskoler.<br />
• Norsk kulturråd har et eget utvalg som vedtar hvilke utgivelser<br />
som skal kjøpes inn. Innkjøp blir gjort ut fra en helhetlig vurdering<br />
av de påmeldte titlene.<br />
9
Fot for rock<br />
Rockheim har enno ikkje rukke å fylle eit år. Likevel har titusenvis av føter gått over<br />
dørstokken i dette monumentet av eit rockehistoriebygg. Så mange at rockebastionen<br />
er blitt Trondheims største turistattraksjon nest etter Nidarosdomen.<br />
TEKST: INGJERD SKREDE, FOTO: KETIL BORN<br />
I ein stålrøyr- og respatexmøblert femtitalskafé<br />
byr Vigdis Sjelmo på kaffi. Ho er formidlar og ei<br />
av årsakene til suksessen i dette huset. I tillegg til<br />
å utarbeide framtidige utstillingar og nye måtar å<br />
presentere musikkhistoria vår på, har formidlarane<br />
ansvaret for omvisarane, eller vertane som dei<br />
heiter på Rockheim. Og Rockheims vertar er ikkje<br />
som omvisarar på andre museum.<br />
– Dei må ha menneskekunnskap og vite når dei<br />
skal hjelpe folk, og når dei besøkande skal få lov til<br />
å finne ut av ting sjølve, forklarer Vigdis. – Vertane<br />
formidlar levande informasjon. Det vil seie at<br />
du som publikum i mange tilfelle vil bli fortald<br />
historier og fakta av eit anna menneske, ikkje<br />
berre frå ein plakat på veggen. Vi tenkjer munnleg<br />
formidling i førebuinga av nye utstillingar, men<br />
det betyr sjølvsagt ikkje at vi ikkje har tekstbasert<br />
informasjon. Utstillinga er jo interaktiv og det er<br />
meininga at folk skal leite litt sjølv. Men ikkje alle<br />
er vande til den teknologiske tankegangen og treng<br />
nokon gonger litt ekstra hjelp.<br />
Vi kastar kaffibegera i søppelkassen, passerer<br />
nokre generasjonar blinkande jukeboksar og stansar<br />
i eit rom der ein Thunderbird breier seg raud og<br />
elegant midt på golvet. – Eller Trønderbirden, som<br />
eg har lært at den blir kalla her, ler Vigdis. – Dette<br />
er forresten ein etasje der vi får veldig mykje informasjon<br />
frå publikum, forklarer ho.<br />
FAKTA<br />
• Rockheim, det nasjonale opplevingssenteret for pop og rock,<br />
opna 5. august 2010.<br />
• Om lag 70 000 besøkte museet dei første fem månadene.<br />
• Rockheim er Noregs einaste museum for populærmusikk<br />
• <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> har den overordna funksjonen som eit<br />
nasjonalt arkiv for pop og rock, og samarbeider med Rockheim<br />
om langsiktig bevaring av arkivmateriale.<br />
• I tillegg leverer <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> digitalt innhald frå eiga<br />
samling til formidling i Rockheim.<br />
11
14<br />
Informasjon frå publikum? Kva meiner du?<br />
– Jo, utstillinga er jo for det meste digital,<br />
men her står det ein del gjenstandar som heilt<br />
tydeleg vekkjer minne. Ei av dei viktigaste<br />
oppgåvene til vertane er å observere korleis folk<br />
reagerer, høyre kva dei seier. Det er mykje god<br />
og nyttig informasjon i dette. Så når eg får gode<br />
historier frå publikum gir eg dei vidare til mine<br />
kollegaer som igjen kan vidareformidle dette.<br />
På den måten blir forteljingane heile tida større<br />
og fyldigare og vi har enda meir å dele med nye<br />
besøkjande, seier ho.<br />
Og sjølv om veggene i 50-talsrommet i hovudsak<br />
er dekt av teknologi frå vår eiga tid, klarer<br />
Kurér-radioar, hekla puter og broderte løypestrenger<br />
å få fram nostalgiutbrot og formidlartrong i<br />
mange. – Det er for eksempel morosamt å sjå når<br />
besteforeldre har teke med seg barnebarna hit.<br />
Stoppar begeistra opp framfor eit radiokabinett,<br />
eller ein platespelar og fortel entusiastisk korleis<br />
desse tinga fungerer. Barn i dag anar jo ikkje korleis<br />
desse greiene verkar.<br />
Med eit vink til usynlege sensorar lokkar Vigdis<br />
fram bilete, lyd og film frå veggene og vi har<br />
akkurat det rette soundtracket i øyret idet vi forlet<br />
rommet med amerikadraumen.<br />
Mari Boine, Åge Aleksandersen og eit par av<br />
medlemmene i Satyricon følgjer oss med blikket<br />
frå meterhøge interaktive skjermar ved inngangspartiet<br />
ti museet. – Det er interessant å sjå kor folk<br />
går. Vigdis peiker på ein synthesizar med spesielt<br />
mange knottar og spakar. – Dei som ser ut som<br />
musikarar eller er musikarar, går ofte rett til den<br />
avdelinga der dei får vite dei tekniske detaljane<br />
rundt innspelingar og utstyr. Dei yngste går til<br />
2000-avdelinga. Utlendingane går til svartmetallutstillinga<br />
og set seg inn i alt det som finst der. Dei<br />
blir der. Lenge.<br />
Ho tar ei lita tenkjepause. – Mitt inntrykk er at<br />
musikk har sett store avtrykk i ungdomstida hos<br />
folk. Ja, det verkar som den blir lagra i minnet på<br />
ein heilt unik måte. Når folk høyrer igjen musikk,<br />
så kjenner dei lukter og ser bilete. Vigdis stryk det<br />
lange håret bort frå ansiktet. – Kvar gong eg høyrer<br />
a-ha for eksempel, ser eg for meg bror min med<br />
skin<strong>nr</strong>eimer rundt handleddet.<br />
Vi ler litt av det gjenkjennelege ved dette, snik<br />
oss forbi Diesel Dahls berømte trommesett, Trond
Graffs elektriske orgel og songanlegget Prepple<br />
brukte da han prøvesong for Dumdum boys.<br />
Kven er det eigentleg som kjem hit?<br />
– Alle. Vigdis slår ut med armane. – Familiar,<br />
unge, gamle, besøk frå firma, frå skoleklasser. Ja,<br />
alle som er musikkinteresserte. Og mange kjem<br />
tilbake fleire gonger. Og da har dei gjerne med seg<br />
vener eller familie. Det er jo mykje materiale her,<br />
så det tek tid å komme igjennom. Men personleg<br />
er eg glad for at det også er plass til noko som er<br />
interessant for dei musikkunnige. At ikkje vi er så<br />
generelle at det blir blodfattig.<br />
Kva trur du er årsaka til suksessen de har hatt?<br />
Vigdis viser meg plass i ein turnébuss mens ho<br />
tenkjer. Eg glir ned på eit av dei raude skaiseta.<br />
– Ja, som eg nemnde er direktekontakten med<br />
publikum viktig. Ved sida av dette går utviklinga<br />
mot å påverke fleire sansar, og det gjer vi her på<br />
Rockheim. Så er det eit levande hus der det skjer<br />
mykje. Vi har konsertar kvar onsdag der nye, unge<br />
band blir presenterte. Vi vekkjer minne, gir ahaopplevingar<br />
og prøver å skape utstillingar som er<br />
underhaldande og morosame. Vi vil få folk til å<br />
verdsetje popmusikken.<br />
Kvifor er det viktig?<br />
– Den har hatt så mykje å seie for mange. Popmusikken<br />
fortel masse om samfunnet vårt, og langt<br />
ut over det som blir formidla reint musikalsk. Det<br />
kan vi bruke til å lære noko om den røynda vi er ein<br />
del av. – Og, vi har så mykje å tilby av kunnskap og<br />
arkivmateriale. Eg får nok ikkje rydda kontorpulten<br />
på nokre år, avsluttar Vigdis.<br />
Turnébussen tek ein slak sving. Utanfor<br />
vindauget duvar lofotlandskapet forbi som eit av<br />
dei mange landskapa Rockheim tilbyr gjestene ei<br />
reise i.<br />
15
16<br />
Foto: Ketil Born
Med øye for musikk<br />
Svein Boye Andersen har fotografert artistar i 35 år.<br />
På Rockheim er 10 000 av bileta digitaliserte. Vi viser<br />
eit bittelite utval her.<br />
INGJERD SKREDE<br />
– Det heile starta med eit tips frå ein nabo på Sandaker<br />
i Oslo, fortel Svein Boye Andersen. Tipset frå<br />
sandakernaboen handla om skolefotografering og<br />
tilhøyrande innteningsmoglegheiter. Boye meinte<br />
han ikkje hadde eit godt nok kamera, men naboen<br />
hadde allereie gjort avtale med rektoren på skolen,<br />
så det var berre å få tak i noko å ta bileta med. I<br />
fotobutikken fann han eit 6x6 Flexaret. Og trass i<br />
at han ikkje hadde pengar, fekk han låne kameraet.<br />
Etter at pengane for jobben var delt med<br />
naboen, var det framleis nok igjen til å betale<br />
kamera, og fotografkarrieren var eit faktum.<br />
Ved sida av skolegang og fotografering spelte<br />
Svein Boye Andersen i band. – Eller, eg let som eg<br />
spelte, avslører han. Det kunne jo ikkje gå i lengda,<br />
og etter ei stund blei det bestemt at han skulle ta<br />
bilete og skrive i staden. Og, sida han var i musikk-<br />
miljøet var det naturleg å ta bilete og skrive om<br />
menneska her. Det tok ikkje lang tid før han blei<br />
oppdaga. Allers blei først interessert. Sidan blei det<br />
Poprevyen, Dagbladet, Vi menn og mange andre<br />
magasin og tidsskrift. Og nokre platecover er det<br />
også blitt. – Eg kunne få ein telefon frå eit plateselskap<br />
som spurde om eg hadde eit bilete av den eller<br />
den, levert same kvelden. I dag set ein coverjobbane<br />
bort til designbyrå eller fotokunstnarar. Det<br />
har endra seg.<br />
Svein Boye Andersen fotograferte artistar til<br />
langt ut på nittitalet. På Rockheim har dei digitalisert<br />
10 000 av bileta hans, og det er enno mykje å<br />
ta av. Kor mange er ikkje Andersen sikker på, men<br />
over tre tiår med fotografering har gitt resultat.<br />
17
Boye Andersen om bileta:<br />
1. The Vanguards . Truleg frå «Mot ukjent sted»-tida. Dette<br />
biletet kom på trykk i Popnytt.<br />
2. Wenche Myhre. Eg har følgt henne frå starten av karrieren<br />
hennar, så det har aldri vore noko problem å få kontakt<br />
med henne etter at ho blei stjerne. Det er ikkje mogleg å ta<br />
dårlege bilete av Wenche.<br />
3. Dette er Saft. Dei er rekna som eit av dei største<br />
bergensbanda i pophistoria. Dette trur eg er frå Ragnarockfestivalen<br />
i Holmenkollen i 1973.<br />
4. jan Eggum. Da eg møtte han første gongen, var han ein<br />
fattig trubadur. Eg skulle intervjue han og inviterte han ut på<br />
kinarestaurant. Han var svært nøgd og svært svolten.<br />
5. Alex. Dette trur eg er teke i -77, eller -78. Ho var glad i å<br />
bli fotografert, og det var viktig på den tida. Det var jo ikkje<br />
så ofte dei kom på TV.<br />
1<br />
2
4<br />
3<br />
5
Slyngler, eksosryper og Elvis<br />
20<br />
– Det er ganske utrolig, men det har faktisk<br />
aldri tidigere vært skrevet en dokumentarbok<br />
om hvordan ungdomskulturen oppstod i Norge,<br />
forteller Hans Otto Engvold (43). I over fem år har<br />
statsviteren og amatørhistorikeren arbeidet med<br />
et bokprosjekt som tar for seg hva som skjedde<br />
da det på 1950-tallet utkrystalliserte seg en tredje<br />
alderskategori – en aldersgruppe mellom barn og<br />
voksne – nemlig tenåringene.<br />
– Det genuint nye som oppstod i Norge og<br />
resten av den vestlige verden i siste halvdel av 1950årene,<br />
var at ungdom begynte å se seg selv som en<br />
særegen gruppe med en del interne fellestrekk og<br />
felles interesser, og at også voksenverdenen gradvis<br />
begynte å forholde seg til «tenåringer» som en<br />
spesifikk samfunnsgruppe – og i neste omgang også<br />
som en egen kommersiell kundegruppe. Dette fikk<br />
varige konsekvenser for samfunnsutviklingen og<br />
måten man i dag tenker på.<br />
Tidligere hadde man hatt ulike former for ungdomsaktiviteter<br />
innenfor for eksempel idrett, kor<br />
og korps, speiderlag, bygdeungdomslag og politiske<br />
partier, men langt på vei var alle disse fritidsaktivitetene<br />
underavdelinger av voksenkulturen. Det var<br />
ikke noe som var forbeholdt ungdommene alene.<br />
Men med rocken åpnet plutselig generasjonskløften<br />
seg med et brak – bokstavelig talt.<br />
Boken, med den foreløpige arbeidstittelen<br />
Slyngler, eksosryper og Elvis. Starten på norsk rock og<br />
ungdomskultur, dekker både kulturelle og sosiale<br />
utviklingstrekk i Norge i perioden 1954–64. På<br />
mange måter var særlig Elvis Presley en katalysator<br />
og samlingsfigur for den første fasen av ungdomsopprøret<br />
også her i Norge. Den moderne ungdomskulturen<br />
som oppstod, omfattet imidlertid<br />
ikke bare rockemusikk, men også klær, dans, språk,<br />
snackbarer, motorsykkelgjenger, fritidsproblemer,<br />
økt materiell velferd og en masse andre elementer.<br />
Det dreide seg i bunn og grunn om en helt ny holdning<br />
hos unge mennesker – en litt uklar form for<br />
opprør og frihetstrang som også kunne manifestere<br />
seg ved måten tenåringer turnerte tyggegummien i<br />
munnen mens de hang over mopedstyrene på lokale<br />
gatehjørner. For å virkelig fange opp fenomenet,<br />
holder det ikke med kun å studere rock’n’roll som<br />
en musikkform. Rocken inneholdt langt mer.<br />
Ved siden av å ha intervjuet flere hundre tidsvitner<br />
og nøkkelpersoner fra perioden, har Hans Otto<br />
Engvold hatt god hjelp av <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s ressurser<br />
i arbeidet med boken. – Det er ikke få timer<br />
jeg har brukt på å spole igjennom mikrofilmer i<br />
avisarkivet, og søke i den elektroniske avisdatabasen<br />
Retriever som <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> har til gratis<br />
disposisjon.<br />
Engvold har i tillegg samarbeidet med <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s<br />
seksjon for film og musikk, Oslo byarkiv,<br />
og det nasjonale opplevelsessenteret Rockheim<br />
i Trondheim med å samle og arkivere både fotografier<br />
og annet historisk materiell fra perioden.<br />
Han har også blitt engasjert av Popsenteret i Oslo<br />
til å forhåndskurere deler av senterets permanente<br />
historieutstilling.
21<br />
Foto: Ketil Born
Plakat fra samlingen etter Roald Stensby.<br />
22<br />
– Heldigvis har man de siste årene fått et gradvis<br />
større fokus på denne pionertiden innen norsk<br />
rock, sier Engvold, –men det er fortsatt store hvite<br />
flekker på kartet.<br />
Tradisjonelt har norske akademiske miljøer<br />
konsentrert forskningsinnsatsen mot ungdom og<br />
norsk ungdomskultur fra tiden rundt midten på<br />
1960-tallet og frem til i dag. – De har nesten uten<br />
unntak tatt utgangspunkt i Vietnamkrigprotestene,<br />
hippiemiljøet i Slottsparken og studentopprøret<br />
når de har utarbeidet ulike forskningsartikler og<br />
rapporter, og drevet med teoriutvikling. Hvordan<br />
ungdomskulturen opprinnelig oppstod i 1950årene<br />
og hvordan den utviklet seg de første ti<br />
formative årene, har de imidlertid stort sett unnlatt<br />
å studere, forteller Engvold. – Jeg har spurt en<br />
rekke ledende forskere på feltet om de kan forklare<br />
hvorfor man har denne åpenbare blindsonen innen<br />
norsk kulturhistorie og ungdomsforskning, men<br />
jeg har egentlig ikke fått noe skikkelig svar på det.<br />
Engvolds innsamling av bakgrunnsinformasjon<br />
og ’harde fakta’ har således hatt preg av nybrottsarbeid.<br />
– For det meste har jeg måttet gå helt<br />
tilbake til originalkildene, det være seg avisartikler,<br />
registre og ulike rapporter fra nevnte periode. Og<br />
ikke minst enkeltpersoner som stod midt oppe<br />
i det hele, sier Hans Otto Engvold. – Slik sett<br />
har det vært et tidkrevende, men samtidig utrolig<br />
spennende arbeid. Mange av dem jeg har intervjuet<br />
i denne boken, flere av dem sentrale aktører både<br />
innen tidlig norsk rock og norsk ungdomsarbeid,<br />
har aldri tidligere blitt spurt om dette. Så selv om<br />
alle undertemaene og rammene for bokprosjektet<br />
til tider kan ha virket nokså overveldende, har<br />
jeg hele veien følt at det har vært et meningsfylt<br />
arbeid, forteller han. –Det er viktig at også denne<br />
delen av nyere norsk kulturhistorie blir bedre<br />
dokumentert for ettertiden.<br />
Ambisjonen er å få ferdigstilt og utgitt boken<br />
innen utgangen av året.<br />
I tillegg til å bli en historiebok, vil det ferdige<br />
produktet også inneholde en rekke vedlegg og referanselister,<br />
blant annet femti minibiografier over<br />
de viktigste norske rockeartistene på 1950-tallet,<br />
tidligere ukjente hitlister fra de tre største norske<br />
byene, og en komplett oversikt over både de første<br />
norske rockeinnspillingene, og de første norske<br />
sølv- og gullplatene.<br />
– Det er veldig mye spennende å ta av. Ekstra<br />
artig er det at jeg har klart å identifisere Norges<br />
antakelig første kvinnelige rockeartist; den fargerike<br />
alenemoren Åse Marie «Rocke-Lill» Amundsen<br />
fra Stavanger. Likeledes å kunne dokumentere<br />
at det var flere, tidligere ukjente, ungdomsopptøyer<br />
i Oslo forut for det mye omtalte bråket utenfor<br />
Sentrum kino i september 1956 i forbindelse<br />
med Oslo-premieren på filmen ’Rock Around<br />
The Clock’. Dette ligger an til å bli en nokså stor<br />
murstein, sier Engvold med et smil. – Men temaet<br />
fortjener det.
Svendsen-utgaven<br />
underveis<br />
JØRGEN LANGDALEN<br />
Musikkarvprosjektet er et<br />
nasjonalt, tverrfaglig forskningsprosjekt<br />
som tar sikte<br />
på å bevare og tilgjengeliggjøre<br />
den klassiske norske<br />
musikkarven. Den første<br />
samlede utgaven av johan<br />
Svendsens verker er et pilotprosjekt<br />
i dette arbeidet.<br />
Johan Svendsen (1840–1911) var en<br />
betydelig komponist og orkesterdirigent<br />
i siste halvdel av 1800-tallet, og en av de<br />
sentrale musikkpersonlighetene i Den<br />
norske gullalderen, sammen med den<br />
jevnaldrende Edvard Grieg. Han vokste<br />
opp under kummerlige forhold i Vika i<br />
Christiania, spilte som ung i brigademusikken<br />
og spedde på med frilansoppdrag<br />
i Christianias underholdningsliv. Gutten<br />
spilte mange instrumenter og skrev<br />
dessuten god underholdningsmusikk i<br />
form av populære danser og marsjer for<br />
orkester. Så stakk han utenlands for å<br />
søke lykken, og på en eller annen måte<br />
greide han å komme inn på konservatoriet<br />
i Leipzig.<br />
Herfra gikk karrieren rett til himmels.<br />
Alt som student skrev han oppsiktsvekkende<br />
bra orkester- og kammermusikk i<br />
johan Svendsen. Fotograf ukjent. Eier: <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>.<br />
23
24<br />
jørgen Langdalen Foto: Ketil Born
den store romantiske tradisjonen fra Mendelssohn<br />
og Schumann. Hjemme i Christiania deltok han i<br />
oppbyggingen av det profesjonelle musikklivet og<br />
skrev musikk som føyde seg fint inn i den nasjonale<br />
stemningsbølgen. Samtidig reiste han verden<br />
rundt som dirigent for de fremste orkestrene.<br />
Metropolitan-operaen i New York prøvde å få ham<br />
til sjefsdirigent.<br />
Svendsen overtok Det Kongelige Kapel i<br />
København i 1883, og tilbrakte de siste 25 årene av<br />
yrkeskarrieren som sjefsdirigent der. Da var det<br />
stort sett slutt på komponeringen, men han etterlot<br />
seg likevel ved sin død i 1911 et imponerende<br />
livsverk, bestående av symfonier, solokonserter,<br />
symfoniske dikt, kammermusikk og sanger.<br />
Veldig mye av denne musikken er ikke lenger tilgjengelig,<br />
og en ny komplett utgave har vært sterkt<br />
imøtesett. Eldre noter er ofte utgått fra forlaget, og<br />
enkelte forlag er nedlagt. Eksisterende utgaver er<br />
ikke alltid til å stole på. En rekke verk har aldri vært<br />
utgitt og forligger kun i manuskript.<br />
Svendsen-utgaven er et pilotprosjekt i Musikkarvprosjektet.<br />
Dette er et nasjonalt musikkedisjonsprosjekt<br />
hvor <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> har ansvaret<br />
for dokumentasjonsarbeidet. Store deler av<br />
kildematerialet som inngår i Musikkarvprosjektet,<br />
oppbevares i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s samlinger.<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> arbeider med å katalogisere<br />
alle relevante kilder og gjøre dem tilgjengelig for<br />
edisjonsarbeidet. I selve ederingen er selvsagt notekildene<br />
sentrale, både håndskrifter og eldre trykte<br />
noter. Alle Svendsen-manuskriptene er allerede<br />
tilgjengelig i det digitale biblioteket på nb.no, også<br />
notetrykkene blir nå digitalisert. I tillegg kartlegges<br />
mange andre kilder som brev og dagbøker, arkivmateriale<br />
fra noteforlag samt publisert materiale<br />
som forlagskataloger, aviskritikker og fotografier,<br />
for å nevne det viktigste. Også her har <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
et stort materiale, blant annet en betydelig<br />
brevsamling.<br />
Svendsen-utgaven blir første skritt i en ny<br />
undersøkelse av musikkens rolle i det Den norske<br />
gullalderen. Svendsens posisjon i denne konteksten<br />
er ikke helt entydig, og hans verk går ikke restløst<br />
opp i den gjengse forestillingen om «den nasjonale<br />
tonekunsten». Kildebasert forskning generelt og<br />
ikke minst edisjon kan være effektive virkemidler i<br />
nyfortolkningen av historisk musikk som er tynget<br />
under senere tiders ideologier. Svendsen-utgaven<br />
kan også ha en slik virkning.<br />
FAKTA<br />
Jørgen Langdalen er ansatt i et fireårig engasjement for å jobbe<br />
med Svendsen-utgaven på heltid. Han er musikkhistoriker og sitter<br />
i redaksjonen for Svendsenutgaven, som ellers teller dirigentene<br />
Bjarte Engeset og Jørn Fossheim samt komponist og musikkforsker<br />
Morten Christophersen ved Institutt for musikkvitenskap, UiO.<br />
25
Ville gjenskape sine<br />
barndoms drømmer<br />
26<br />
– Willy var ein vi beundra, og vi såg han var rett mann på rett plass. Og nå<br />
ser vi at også <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> har følgt hans eksempel: Rett bibliotek<br />
på rett plass. Slik reagerte forfatter Einar økland på meldingen om at<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> i januar kjøpte samlingen til venn og samlerkollega,<br />
den nå avdøde Willy B.<br />
MARTE-KINE SANDENGEN<br />
FOTO: Frode Skjold
Willy B. stod godt planta i b-kulturen, som<br />
musiker og musikkjournalist, men det er kanskje<br />
som samler han satte dypest spor etter seg. Willy<br />
B.s unike samling av konsertplakater, småtrykk,<br />
pocketbøker og seriehefter ble tidligere i år kjøpt<br />
inn av <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>. En viktig, av og til<br />
uglesett og ofte ikke pliktavlevert del av populærkulturen<br />
i etterkrigstida er dermed sikret en plass<br />
i nasjonens hukommelse. På vei fra nattoget til et<br />
ærend i hovedstaden tar Einar Økland seg tid til en<br />
prat med <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> om Willy B. og hans<br />
samling.<br />
Er det noe å spare på?<br />
– Willy B. var nok litt på utsiden sosialt i oppveksten,<br />
antyder Økland, men det var trolig derfor<br />
det fiktive universet ble en så sterk tiltrekning for<br />
ham. Seriebladene, kiosklitteraturens masseproduserte<br />
kriminalmysterier og den kulørte presses<br />
estetikk ble hans univers, hans tilflukt. Et univers<br />
han skulle bruke resten av sitt liv på å forsvare og<br />
bevare.<br />
– Men det var ikke bare barndomsnostalgien<br />
som motiverte Willy B. til å fylle hus og loft<br />
med cowboyer, lettkledde damer og detektiver.<br />
Irritasjonen over at institusjoner som Universitetsbiblioteket<br />
i Oslo ikke var seg sitt ansvar bevisst<br />
når det kom til bevaring av denne delen av vår<br />
felles kulturarv, var nok også en viktig beveggrunn,<br />
mener Økland. Gjennom systematisk innsamling<br />
og nesten kjærlige konservering av b-kulturen og<br />
undergrunnskulturens trykksaker, kjempet Willy<br />
B. en idealistisk kamp mot høykulturens og akademias<br />
nedvurdering av dette materialet.<br />
Som forfatter regnes Einar Økland blant det vi<br />
kan kalle høylitterære forfattere, og han er således<br />
godt synlig og ivaretatt i både akademia og i bibliotek.<br />
Men som samler selv, med en forkjærlighet<br />
for periodika, deler Økland Willy B.s frustrasjon<br />
over at de nasjonale arkiver ikke har hatt en større<br />
bevissthet omkring bevaringen av b-kulturen.<br />
– Kan dei ikkje i det minste føre lister over det som<br />
manglar, sier han oppgitt, og føyer til at den eneste<br />
formen for marginalia (håndskrevne notater i margen<br />
på en bok) han bedriver, er et enkelt pluss- eller<br />
minustegn i margen som indikerer om en referert<br />
tittel er å finne i Bibsys eller ikke.<br />
Fantes egentlig Diesel?<br />
Nå er det vel slik at det er større deler av vår kultur<br />
som går tapt enn det som blir bevart. Men det er et<br />
faktum at dersom Willy B. ikke hadde plukka ned<br />
konsertplakaten til bluesrockbandet Diesel en gang<br />
på 1980-tallet, så er det overveiende sannsynlig<br />
at det ville være umulig for en retrorockinspirert<br />
borger av, tja, la oss si 2037 å finne ut om bandet<br />
noensinne hadde eksistert. Noen av de banda hvis<br />
postere Willy B. samla inn, ga nemlig aldri ut plater,<br />
og Willys samling blir dermed framtidas bevis<br />
på deres eksistens.<br />
– For dette framtidige publikumet si skuld<br />
håpar eg <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> vil ta vare på og formidle<br />
dette materialet som ei einskapleg samling,<br />
sier Økland.<br />
Einar økland<br />
Foto: Marte-Kine Sandengen<br />
27
Musikkformidling i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> har landets største<br />
samling av musikkmateriale. Mediateket<br />
er <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s fagbibliotek for<br />
musikk, film og kringkasting.<br />
Tjenester vi tilbyr:<br />
• Faglig veiledning i våre samlinger.<br />
Vi låner ut:<br />
• Norske og utenlandske bøker om musikk (ca 30.000 bøker)<br />
• Norske og utenlandske trykte noter (ca 200.000 noter)<br />
Referansesamling til bruk i Mediatekets lesesal:<br />
• Oppslagsverk og bibliografier<br />
• Samlede verker av enkelte komponister<br />
• Denkmälerutgaver<br />
Manuskripter:<br />
• Verk av norske komponister til studiebruk. Mange som aldri<br />
er trykt og utgitt.<br />
• Kildesamlingene til norsk folkemusikk<br />
Arkivsamlinger:<br />
• Utklippssamlinger etter komponister, utøvere, journalister og<br />
musikkinstitusjoner<br />
• Egne utklipp fra aviser og tidsskrifter<br />
• Konsertprogrammer, det eldste fra 1776<br />
Lydsamlingen:<br />
• Norske og norskrelaterte lydopptak fra 1904 og til d.d. til<br />
lytting i spesielle lytterom. Vi kan spille både LP plater, EP<br />
plater, singler, CDer og kassetter.<br />
Digitalt radioarkiv:<br />
• Vi tilbyr tilgang til Det digitale radioarkivet med opptak<br />
tilbake til 1930-tallet, vesentlig fra NRK. Vi kan fjernlåne<br />
programmer til godkjente utlånsbibliotek.<br />
Tidsskrifter:<br />
• Norske og utenlandske musikktidsskrifter.<br />
Spillerom:<br />
• Elektrisk piano tilgjengelig for gjennomspilling av noter som<br />
ikke kan lånes med hjem.<br />
Kopieringstjeneste:<br />
• Papirkopier eller digitale kopier av noter og manuskripter<br />
hvor rettigheter er klarert.<br />
28<br />
Verdens<br />
mest spilte<br />
klaverkonsert<br />
INGER JOHANNE CHRISTIANSEN<br />
Det er ikke lett å velge ut ett dokument fra en så<br />
stor og omfattende samling <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
har av notemanuskripter, trykte noter, lydopptak<br />
og bøker om musikk.<br />
Siden jeg er utdannet pianist, velger jeg originalpartituret<br />
til Griegs a-moll konsert, eller som den<br />
heter: Concert für Pianoforte, op. 16 av Edvard<br />
Grieg.<br />
Ole Mørk Sandvik, grunnleggeren av Norsk<br />
musikksamling, Universitetsbibliotekets musikkavdeling,<br />
reiste rundt i Europa og kjøpte inn<br />
noter og musikkmanuskripter på begynnelsen<br />
av 1920-tallet til en fremtidig musikkavdeling. I<br />
Leipzig traff han hofrat R. Linnemann, leder av<br />
Siegels musikkforlag. Forlaget hadde overtatt<br />
E.W. Fritschs forlag som trykte førsteutgaven av<br />
Griegs a-moll konsert i 1872. Av Linneman fikk<br />
Sandvik kjøpt originalmanuskriptet til Griegs<br />
a-moll konsert for 1000 kroner. Grieg hadde<br />
komponert a-moll konserten i Søllerød, utenfor<br />
København sommeren 1868. Den ble urfremført<br />
i København 3. april 1869 av pianisten Edmund<br />
Neupert. Konserten er tilegnet Edmund Neupert.<br />
Fremførelsen ble en stor suksess.<br />
Ved Grieg-jubileet i 1993 til 150 års-feiringen<br />
for Griegs fødsel, ble manuskriptet utgitt i faksimileutgave<br />
hvor alle Griegs rettelser og tilføyelser<br />
kommer tydelig frem.
Det er mange i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> som arbeider med musikk<br />
og musikkformidling. Tre av dem har plukket ut sine favoritter:<br />
Foto: Ketil Born<br />
Dette er verdens mest spilte og mest kjente<br />
klaverkonsert. Alle store pianister har hatt og har<br />
a-moll konserten på sitt repertoar. Det finnes minst<br />
80–90 forskjellige innspillinger av a-moll konserten<br />
på både 78’ plater, LP plater og CD-er.<br />
Seriøs musikk<br />
i det digitale<br />
radioarkivet<br />
INGRID ROMARHEIM HAUGEN<br />
Det digitale radioarkivet inneholder radiosendinger<br />
fra NRK helt tilbake til 1930-tallet. Jeg synes<br />
det er verdt å trekke frem som en unik ressurs for<br />
studenter som ønsker å studere norsk musikk og<br />
musikkhistorie. NRK har vært en svært viktig<br />
aktør når det gjelder å dokumentere og formidle<br />
norsk musikk på lyd. Eksemplene jeg har valgt er<br />
innen den klassiske musikksjanger eller det NRK<br />
selv kalte «seriøs» sjanger. Men NRKs formidling<br />
og dokumentasjon av norsk musikk omfatter<br />
de fleste sjangre. NRK har gjort opptak av svært<br />
mange urfremførelser av norske komposisjoner<br />
gjennom tidene. Noen tidlige eksempler er Olav<br />
Liljekrans av Arne Eggen (urfremført 13.06.1940)<br />
og Dragaredokko av Geirr Tveitt (urfremført<br />
28.11.1940). Verker det ikke finnes så mange lydopptak<br />
av.<br />
Et verk det riktignok er gjort flere innspillinger<br />
av i ettertid er Japanischer Frühling av Ludvig<br />
Irgens-Jensen. Det ble urfremført 11.01.1957, og<br />
dirigenten var Odd Grüner-Hegge. Selv om det<br />
er gjort flere innspillinger av dette verket, kan det<br />
være interessant å høre Grüner-Hegges tolkning<br />
første gang det ble fremført.<br />
Noe som er unikt med radioarkivet, er muligheten<br />
det gir til å høre komponister og utøvere<br />
beskrive sin musikk. I programmet Månedens<br />
komponist. Geirr Tveitt sendt 02.03.1977 kan man<br />
29
30<br />
Foto: Ketil Born<br />
høre Geirr Tveitt fortelle om sitt virke som komponist<br />
og han snakker om flere av sine verker, blant<br />
annet tidligere nevnte Dragaredokko.<br />
Ludvig Irgens-Jensen skal etter sigende ha vært<br />
en svært beskjeden mann, men det lyktes NRK å få<br />
til et intervju med ham bare noen uker før han gikk<br />
bort 11.04.1969. Intervjuet kan høres i programmet<br />
Ludvig Irgens-Jensen 75 år. Et forholdsvis kort, men<br />
fint portrett av en av våre fremste komponister.<br />
Det må nevnes at langt fra alt som ble sendt på<br />
NRK radio ble bevart. Båndene de tok opp på var<br />
dyre og ble derfor brukt om igjen. Dette resulterte<br />
i at mange programmer ble slettet, også programmer<br />
av og med norske musikere og komponister.<br />
Etter 1990 derimot har NRK pliktavlevert alle<br />
sine riksdekkende radio- og fjernsynssendinger til<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong>.<br />
Vinylplater,<br />
brusflasker og<br />
USB<br />
TERJE BJØRKHEIM<br />
Spotify, WiMP, NRK Urørt. Alle disse tre tjenestene<br />
er eksempler på digitale arenaer mennesker<br />
bruker i dag for å finne ny musikk, lytte til sine<br />
favorittartister og diskutere musikk. I tillegg<br />
produseres det mye mer musikk på gutte- og<br />
jenterommene rundt omkring enn noen gang før,<br />
og mulighetene for å bli hørt er større ved hjelp av<br />
internett. Men faktum er at mennesker har vært<br />
opptatt av innpilt lyd siden sveivegrammofonen var<br />
det regjerende mediet, og følgelig var musikk en<br />
sentral del av dette.<br />
«<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> har i følgje Lov om avleveringsplikt<br />
for allment tilgjengelege dokument ansvar for å samle inn<br />
alle lydopptak utgjevne i Noreg.» (fra www.nb.no)<br />
Alle pliktavleverte lydopptak blir registrert i<br />
nasjonaldiskografien, en oversikt over norske<br />
utgivelser som <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> har utarbeidet<br />
fra 1990 og utover. Her finner man blant annet<br />
den første grammofonplate-innspillingen fra 1904,<br />
og ikke minst en samling vinylplater, et lydbærerformat<br />
som viser seg å være overlevelsesdyktig i en<br />
moderne digital musikkverden. Hvorfor, kan man<br />
jo spørre seg. Dette formatet er ganske annerledes<br />
enn det man forbinder med et klikk eller to i et<br />
fancy utviklet grensesnitt.
Terje Bjørkheim med Datarocks siste utgivelse på USB minnepinne.<br />
Foto: Ketil Born<br />
Man mister noe ved digital distribusjon. Sanseopplevelsen<br />
er en ganske annen når man trekker en<br />
LP-plate ut av omslaget sitt, hører knitrelyden og<br />
kan beundre plateomslaget omringet av artistens<br />
toner. For å sitere kulturarkeologen Willy B; «Ofte<br />
FAKTA<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> har ifølge Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege<br />
dokument ansvar for å samle inn all innspilt musikk utgitt i Norge. Dette<br />
omfatter samtlige utgivelser gjort allment tilgjengelige av norskregistrerte<br />
plateselskap, så vel som private utgivelser.<br />
Målet med pliktavleveringen av musikk er sikker bevaring i et tusenårsperspektiv.<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> sikrer at samtidens musikk kan gjenfinnes<br />
og brukes både i dag og i framtiden.<br />
To eksemplarer av alle fysiske utgivelser (vinylplater, kassetter og CD-er) skal<br />
sendes vederlagsfritt til <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>. Det ene eksemplaret plasseres<br />
i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s sikringsmagasin i Rana. Under optimale bevaringsforhold<br />
sikres materialet for ettertiden. Det andre eksemplaret er tilgjengelig<br />
for publikum i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s lokaler i Oslo.<br />
blir omslaget bedre etter at man har hørt platen et<br />
par ganger.»<br />
Men pliktavleveringen anno <strong>2011</strong> bringer også<br />
med seg visse utfordringer. Artistene og plateselskapene<br />
finner stadig nye og finurlige måter å<br />
markedsføre sin musikk på. Et eksempel er den<br />
norske elektronikaduoen Cyrano Armageddons<br />
«Club Soda 2012» som gis ut på en egen brusflaske<br />
sammen med en nedlastingskode. Et annet<br />
eksempel er Datarocks siste utgivelse på USB<br />
minnepinne. Om smaken av brusen kan måle<br />
seg med omslaget til en vinylplate, eller om en<br />
minnepinne er spennende å se på i lengden,<br />
blir opp til hver enkelt å vurdere. Uansett er<br />
det pliktavleveringen som gjør at vi sitter på en<br />
mangfoldig skattekiste for fremtidens forskere.<br />
FAKTA<br />
WiMP er en norsk musikkstreamingstjeneste, mens Spotify er svensk. Tjenestene gir full tilgang til avspilling av<br />
flere millioner låter.<br />
Som registrert bruker får man tilgang til å spille av all musikken i musikkbibliotek. Kopier av musikken blir ikke<br />
lagret på datamaskinen, men man har fri tilgang til all musikken gjennom såkalt streaming over Internett. Det er<br />
også mulig å kjøpe musikk.<br />
Musikkbibliotekene vokser raskt og WiMP setter for tiden spesielt fokus på å utvide utvalget av norsk musikk.<br />
Kilde: wikipedia<br />
31
32<br />
Foto: Ketil Born
Kontinenter i fuglesangen<br />
INGJERD SKREDE<br />
Husker du kassettene? Båndsalaten, håndskrevne<br />
ilegg og cover som greit kunne erstatte isskrape til<br />
bilens nedisete frontrute en frossen vinterdag for, tja,<br />
tjue år siden. Jo da, det finnes fortsatt kassettspillere,<br />
men ikke så mange. Vi har kvittet oss med dem. Selv<br />
CD-spilleren har fått etterkommere. Ingen snakker<br />
lenger om disc-man, men om Mp3, nettbrett og telefon.<br />
Den moderne lyden fraktes som digitale usynligheter<br />
fra et medium til et annet for å lagres permanent,<br />
eller bare som et lån her og nå. Hva ville Edison<br />
tenkt om det, da han for første gang satte en voksrull i<br />
fonografen? Og hvor mange fonografer finnes egentlig<br />
i de tusen hjem? Det er vel ikke helt vilt gjettet at<br />
det er enda færre enn det finnes kassettspillere.<br />
Og det er da, når du oppdager at du så sårt<br />
kunne trenge en kassettspiller, en båndmaskin,<br />
eller et annet ukurant avspillingsverktøy, det er da<br />
problemet oppstår.<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> er nasjonens hukommelse<br />
og kan selvfølgelig ikke være bekjent av ikke å<br />
huske. La ting gå i glemmeboken, slik vi andre kan<br />
tillate oss. Derfor finnes en nokså særegen samling<br />
avspillingsutstyr i bibliotekets lydlaboratorier. Noe<br />
mange artister vet å benytte seg av. Slike som Jokke<br />
og Valentinerne, Gitarkameratene, New Jordal<br />
Swingers, Lillebjørn Nilsen for å nevne noen. For<br />
skal en plate gis ut i et nytt format, remikses, eller<br />
på et eller annet vis brukes, ja, så er ofte <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
løsningen.<br />
Dessuten, alle originalbånd fra studioarbeidet,<br />
produksjonsmateriale og masterbåndene som var<br />
grunnlaget for LP-plater og kassetter, blir tatt vare<br />
på og registrert før de lagres i sikringsmagasin<br />
med klimaregulering som hindrer muggdannelse<br />
og forringelse. En stor del av Norges produserte<br />
masterbånd og flersporbånd ligger her.<br />
Det var under et slikt registreringsarbeid at<br />
det dukket opp spolebånd merket R.H . Båndet<br />
på avspilleren avslørte at det dreide seg om en<br />
operasangerinne. Etter omfattende detektivarbeid<br />
kom det fram at det kanskje kunne være nå avdøde<br />
Randi Heide Steen.<br />
Anne Marit Jacobsen legger bilder av moren<br />
sin på bordet mellom oss. – Er hun ikke nydelig?<br />
33
Foto: Scanpix<br />
34<br />
Randi Heide Steen smiler ungpikeaktig og søtt<br />
mot oss fra sort/hvitt fotografiet. En usentimental,<br />
klassisk skolert romansesangerinne. – Teksten<br />
var viktig for mor. Hun kunne spille ting for meg.<br />
«Anne Marit, hør på dette. Hva er vitsen med<br />
denne fremføringen dersom man ikke kan høre hva<br />
som sies»? Hennes arbeid har betydd spesielt mye<br />
for meg som skuespiller fordi hun var så opptatt<br />
av tekst. Ja, og så har hun lært meg en viktig balansegang.<br />
Hun sa: «Når du tar med deg følelseslivet<br />
ditt, skal du bevege deg på kanten av stupet, men<br />
aldri falle utenfor. Formidlingen skal være personlig,<br />
aldri privat». Du hører det for eksempel i<br />
hennes tolkning av Haugtussa. Hun har noen toner<br />
der som er sånn at jeg… Anne Marit leter etter<br />
ordene. – Ja, det er noe så skjørt over den.<br />
På hvilken måte?<br />
– Det er helt umulig å beskrive. Man må være<br />
en stor poet for å kunne beskrive det. Det er en<br />
tone som er ladet med så mange ting. Det er å få<br />
en tone til å bli forståelig på en måte. Kjenner du<br />
Hans Børli? Jeg kan nesten nesten beskrive sangen<br />
hennes med et sitat av ham, selv om det egentlig<br />
handler om døden. Han skriver: Det er som en stor<br />
fred, et løfte om engang å få bo på kontinenter inne i<br />
fuglesangen. Sånn er det. Skjønner du?<br />
Kanskje gjør jeg ikke det. Kanskje er det rett og<br />
slett slik at man må høre det for å forstå.<br />
– Du vet, sier Anne Marit Jacobsen, – jeg er<br />
født i et rom fylt av musikk. En kropp er jo som et<br />
instrument. Og i dette instrumentet ble jeg til. Sangen<br />
ligger nært for meg. Jeg valgte å bli skuespiller,<br />
men jeg savner sangen. Men, mors musikk er i meg<br />
og har alltid betydd mye for meg.<br />
Vi vender tilbake til sangerinnen i sort/hvitt.<br />
Ikke lenger bare ungpikeaktig og søt.<br />
– Hun var tøff, vet du. Reiste til Tyskland som<br />
syttenåring for å ta utdanning i sang. Men det<br />
er dessverre lite hun har gitt ut. Familien hadde<br />
i årevis søkt etter disse opptakene, og vi hadde<br />
konkludert med at de måtte være tapt. Så viser det<br />
seg altså at alt det store hun har gjort ligger i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>.<br />
Det er fantastisk.
Oppdagar og lydreddar<br />
Sjefsteknikar og forskar ved fonogramarkivet i Wien, Nadja Wallaszkovits,<br />
har utvikla ein metode for å redde gamle lydopptak. No er lydband frå<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> under behandling.<br />
INGJERD SKREDE<br />
Det er litt som å komme inn på kontoret til<br />
Indiana Jones. Du veit, eit kontor som sym over av<br />
gjenstandar funne på ekspedisjonar, gravne fram<br />
frå ruinar langt under bakken, bevart i skiferlag<br />
eller kanskje i ei myr. Berre at det her ikkje dreiar<br />
seg om bei<strong>nr</strong>estar, ikkje om glasperler, pilspissar,<br />
gjenstandar i bronse eller eit fossil. På kontoret til<br />
Nadja Wallaszkovits finst det ikkje utstoppa drontar<br />
eller geirfuglar, men glasskåp med utdøydde<br />
Alle foto: Phonogrammarchiv - Austrian Academy of Sciences<br />
mikrofonar, lydopptakarar og skjøre acetatband<br />
som trugar med den endelege lyddød som pulverisert<br />
støv i hjørnet av ei øskje. På veggene heng<br />
bilete frå Papua Ny-Guinea der forskaren Rudolf<br />
Pöch blant anna gjorde lydopptak av songen,<br />
talen og rituala til urbefolkninga mellom 1901 og<br />
1906. Opptak som ligg godt bevarte i verdas eldste<br />
lydarkiv, Phonogramarchiv – Austrian Academy<br />
of Sciences i Wien. Ein eller annan stad i den store<br />
35
Sjefsteknikar og forskar ved<br />
fonogramarkivet i Wien,<br />
Nadja Wallaszkovits<br />
bygningen finst det band frå <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>.<br />
Banda kjem frå Norsk Radiohistorisk foreining og<br />
er truleg frå krigens dagar, kan <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s<br />
Lars Gaustad fortelje.<br />
– Signala på banda er svært dårlege, seier Nadja,<br />
og det kan høyrast ut som eit menneske som testar<br />
noko. Men, førebels er ho usikker.<br />
Heilt sikkert er det at dei norske lydbanda er i<br />
dei beste hender. For få år sidan fekk Nadja nokre<br />
gamle, slitte lydband som etter seiande inneheldt<br />
stemma til den tidlegare vietnamesiske presidenten<br />
Ho Chi Minh.<br />
– Det var det verste eg hadde høyrt, smiler<br />
Nadja. – Men, eg tenkte, la oss prøve å hjelpe. Her<br />
må eg vere praktisk. Eg prøvde husmortrikset.<br />
Det som trugar dei gamle banda er det Nadja<br />
kallar «eddiksyndromet». Ein kjemisk prosess får<br />
bandet til å krympe. Kjedene som held molekyla<br />
saman blir øydelagde, og når prosessen startar får<br />
du ein kjedereaksjon som til slutt tørkar ut bandet.<br />
I verste fall er det berre pulver i boksen når du<br />
opnar den.<br />
– Vatn og varme er hovudfiende nummer ein,<br />
forklarer ho, – vi måtte derfor finne ein annan måte<br />
å tilføre fukt på. Noko som ikkje fordampa, men<br />
som acetatbandet klarte å bevare.<br />
I nært samarbeid med Kunststoffinstituttet<br />
i Wien fann ho det ho leitte etter. Eit stoff som<br />
mjukgjer bandet lenge nok til at det er mogleg å<br />
digitalisere. Prosessen skadar ikkje bandet, og i<br />
verste fall vil den vende tilbake til den opphavlege,<br />
tørre tilstanden.<br />
– Her har vi framleis ein jobb å gjere.<br />
Nadja hentar fram før- og etter-bilete av<br />
behandla band. – Sjå på dette her, vi kallar det<br />
eiker.<br />
Ho peiker på dei symmetriske forhøgingane<br />
på tvers av bandet. På det neste biletet er eikene<br />
framleis synlege, men mindre. – Vi må gjere fleire<br />
studiar på dette. Det vil ta tid. Utfordringa er å<br />
klare å stabilisere tapen for dei neste ti åra. Dei<br />
neste hundre. Førebels er det ein prosess, og ikkje<br />
eit produkt. Eg ønskjer å gjøre det til eit produkt.<br />
Men prosessen er i gang, og metoden patentert.<br />
Ei lita stund blir vi sittande i det stille kontoret<br />
og sjå på bilete av band i ulike stadium av øydelegging.<br />
– Det er nesten så ein kan høyre lydane frå<br />
dei, kommenterer Nadja, og ler. – Eg er litt nerdete<br />
når det gjeld desse greiene. Men no skal eg ta deg<br />
med til eit verkeleg stemmesurr.<br />
Bak ei stor dør på den andre sida av gangen<br />
strekkjer rekkjer av reolar seg mot eit høgt tak. På<br />
voksrullar, plastplater, band og metalltrådar snurrar<br />
lyden av musikk, menneskestemmer og dyrelydar<br />
seg i innestengde sirklar. – Vi restaurerte eit arkiv<br />
som Hei<strong>nr</strong>ich Himmler fekk samla. Det var ei stor<br />
utfordring, men opptaka var gjorde på magnetband<br />
som er produserte mellom 1939 og 1942. Det<br />
er jo tidleg for magnetisk tape, men den gongen<br />
produserte dei band av spesielt høg kvalitet, så vi<br />
fekk gode resultat.<br />
Vi har mykje interessant og rart. Ho hentar<br />
fram ei gammal bok frå ei av hyllene, og blar<br />
forsiktig i sprø sider. – Sjå her, dette er den første<br />
arkiverte stemma i denne samlinga.<br />
Sida er fylt med sirleg handskrift. Dato, namn,<br />
nummer og ein lang tale. Alt underskrive med<br />
snurkelskrifta til keisar Frans Josef I av Austerrike.<br />
– Dei samla kjende stemmer. Her finst skodespelarar,<br />
professorar, ja, og ein keisar, smiler ho, og<br />
lukkar boka forsiktig.<br />
Og så skulle ein kanskje tru at det med det blei<br />
stille. Men stemmene følgjer oss. Godt hjulpne av<br />
Nadja Wallaszkovits’ nyutvikla teknologi som reddar<br />
lyden av språk ingen lenger snakkar og gamle<br />
opptak frå <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>.<br />
37
38<br />
MIC øker bruken av<br />
norsk musikk<br />
MARTIN REVHEIM<br />
I over tretti år har MIC vært støttespiller for norsk<br />
musikkliv. Stiftelsen MIC Norsk Musikkinformasjon<br />
har støttet band og utøvere med turnéstøtte,<br />
distribuert noter til orkesterinstitusjoner ute og<br />
hjemme, utviklet og driftet brukerfokuserte nettsider,<br />
promotert norske komponisters verk, bidratt<br />
med musikkfaglig støtte for Ute<strong>nr</strong>iksdepartementet,<br />
norske og utenlandske festivaler og ikke minst<br />
bistått utenlandske journalister på jakt etter den<br />
norske musikken. MIC har altså en bred portefølje<br />
av aktiviteter rettet mot målet om å øke bruken av<br />
norsk musikk i inn- og utland.<br />
Siden starten i 1979 har MIC rettet søkelyset<br />
mot norsk musikk, uavhengig av sjangertilhørighet.<br />
Parallelt med at MIC jobber aktivt på den<br />
internasjonale musikk- scenen har det alltid vært<br />
viktig med et like sterkt nasjonalt fokus; det hjemlige<br />
publikummet er like viktig som internasjonal<br />
bransje når man jobber for å sette fokus på utøvere,<br />
band, ensembler og komponister.<br />
MIC tilpasser arbeidsform og metoder etter<br />
hvem vi jobber med og for. MICs 12 heltidsansatte<br />
og frilansere jobber bredt og tett på; vi sender ut<br />
partiturer, lager besøksprogrammer for internasjonale<br />
journalister og agenter, produserer magasiner<br />
og radioprogram, oppdaterer bransjeregistre og<br />
biografier, samtaler på sosiale medier og vi hjelper<br />
med programkompetanse når utenlandske promotører<br />
trenger råd. I dette spennet demonstrerer<br />
MIC en vesentlig egenskap: evnen til å kunne<br />
omstille seg i et felt i konstant endring og kapasitet<br />
til å dekke et komplekst virkeområde som spenner<br />
fra notert kunstmusikk og folkemusikk til<br />
ekstremmetall.<br />
I løpet av det siste tiåret har MIC naturlig nok<br />
blitt mer nettbasert. Nettavisen Ballade.no er en<br />
tydelig avsender med over en million besøkende i<br />
året. Ballade har et vitalt debattmiljø og evne til å<br />
sette dagsorden. Listento.no er MICs nettbaserte<br />
vindu mot verden med nyhetsoppdateringer,<br />
bakgrunnsartikler og portrettintervjuer på engelsk.<br />
For en kommuniserende virksomhet er det viktig<br />
å ta i bruk nye og effektive plattformer for å nå ut.<br />
Nye medier er i endring, nå er det plattformer som<br />
Facebook og Twitter som når flest. MIC tar derfor<br />
aktiv bruk av disse og går i direkte samtale med<br />
brukerne, supplerer med informasjon om aktiviteter,<br />
promoterer arrangementer og utgivelser eller<br />
søker å åpne opp i kommunikasjonen om vår egen<br />
organisasjon.<br />
For orkesterinstitusjoner og ensembler i inn- og<br />
utland, formidler MIC norsk komponert musikk. I
tillegg til å produsere og distribuere selve notematerialet,<br />
legger også MICs informasjonsmedarbeidere<br />
ned en betydelig arbeidsinnsats for å promotere<br />
komponistene og deres verker.<br />
Ingen annen organisasjon innehar denne spesifikke<br />
kompetansen, en kompetanse som brukes til å<br />
jobbe langsiktig i et krevende felt.<br />
Ute<strong>nr</strong>iksdepartementet har valgt å legge administrasjonen<br />
av sin reisestøtteordning for profesjonelle<br />
musikere til MIC. For å skape en brukervennlig<br />
og kostnadseffektiv søknadsprosess har MIC<br />
utviklet en nettbasert elektronisk søknadsportal:<br />
www.stikk.no. Med fire tildelingsrunder i året og<br />
rask, brukerorientert saksbehandling har MIC<br />
skapt en viktig støttefunksjon for en stadig mer<br />
internasjonalisert musikkscene.<br />
Skreddersydde infopakker til internasjonale<br />
bransjeaktører, tilrettelegging av norgesbesøk for<br />
journalister og bransjeaktører, deltagelse på messer<br />
og festivaler ute og hjemme, publikasjoner, nettradio<br />
og seminarer er bare noen eksempler på tiltak<br />
som MIC iverksetter for å ivareta interessene til<br />
norske opphavere og utøvere.<br />
MICs aktivitetsregister er vidstrakt, og bred<br />
musikkfaglig kompetanse i alle sjangre ligger i bunn.<br />
Kunnskap om musikk og musikkfeltets sammensetning<br />
er MICs styrke når vi retter søkelyset mot<br />
norsk musikk – for å få den spilt, hørt og kjøpt.<br />
39
Dig elsker jeg; om songen,<br />
musikken, <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
og ein songpedagog<br />
INGJERD SKREDE<br />
40<br />
Ein merkar det med det same. Energien, overskotet,<br />
entusiasmen over eige fag og gleda ved å formidle<br />
det. Eg følgjer Barbro Marklund-Petersones<br />
energiske, raudkledde rygg inn på kontoret hennar<br />
på Musikkhøgskolen der ho har vore songpedagog<br />
i 18 år. Langs veggene, på golvet, oppå bordet, i<br />
alle hyller er det store stablar med noter, partitur,<br />
mapper og bøker. Midt i rommet tronar eit blankt,<br />
svart flygel. Kontor med flygel. Eksotisk.<br />
Saman med <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> er ho ansvarleg<br />
for rekkjer av konsertar som ved fleire høve er<br />
haldne i biblioteklokala på Solli plass.<br />
Foto: Ketil Born<br />
– Det heile starta i Ibsen-året. Magne Seland i<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> foreslo meg som produsent for<br />
eit prosjekt der vi skulle undersøkje kva som fanst av<br />
ibsentekstar til opera. Barbro Marklund-Petersonesnakkar<br />
fort, svensk og muntert. – Eg må seie eg blei<br />
svært smigra over at eg skulle gjere Ibsen. Det finst<br />
vel knapt noko meir norsk enn han. Ja, så eg tok til<br />
å grave. Visste du at Agnes min deilige sommerfugl,<br />
finst i sju ulike versjonar om eg ikkje hugsar feil? Ho<br />
smiler bak briller med raud innfatning.<br />
Eg rekk så vidt å riste på hovudet før ho held<br />
fram. – Første året arrangerte vi fire Ibsen-kon-
sertar med både kjent og ukjent musikk. Det var<br />
svært vellykka. Så, vi fekk blod på tann. Og da var<br />
ikkje vegen lang til Wergeland, Grieg, Welhaven og<br />
Hamsun. Eg er blitt ein slags misjonær for norsk<br />
musikk. Eg tek den med ut av landet, presenterer<br />
den i masterklasser i Sverige, og elles i Europa.<br />
Det er spesielt ein Grieg-melodi som dei, og eg, er<br />
svært glad i. Dig elsker jeg, heiter den. Folk trudde<br />
eg ikkje forsto kva den eigentlig heiter. Ja, fordi eg<br />
er svensk, så eg blei retta. Det heiter «jeg elsker<br />
deg». Ho ler hjarteleg. – Men, denne melodien<br />
heiter altså Dig elsker jeg.<br />
Korleis er den eigentleg? Eg spør litt nølande,<br />
usikker på om ukunna mi vil bli teken ille opp.<br />
– Vil du høyre? Barbro er oppe av stolen, og<br />
vips, borte ved flygelet.<br />
Og så speler ho, og syng. Og melodien er melankolsk<br />
og romantisk og vakker, for liker ein ein<br />
song høyrest det jo, som pedagogen sjølv seier om<br />
framføringar frå eigne studentar.<br />
Framfor kvar konsert i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> får<br />
Barbro Marklund-Petersone oversendt ei mengd<br />
songar frå samlinga. Framfor Grieg-konserten<br />
gjekk ho igjennom 170 melodiar. Kvart program<br />
inneheld 17–18 songar. Melodiane blir sett saman<br />
slik at dei passar både når det gjeld tekst, melodi og<br />
tempo. I tillegg er dei tilpassa dei stemmene ho har<br />
til rådvelde. – Vi vil gjerne løfte fram både kjent<br />
og ukjent i same konsert. Folk skal få noko dei<br />
kjenner, og noko dei aldri tidlegare har høyrt. Ofte<br />
har vi skodespelarar som les tekstane før dei blir<br />
sungne. Akustikken er kanskje litt tørrare enn vi<br />
skulle ønskje oss, men ikkje så tørr at det ikkje blir<br />
bra. Ja, og så står det jo eit utruleg bra Steinwayflygel<br />
der. Pianistane hoppar jo i taket, songpedagogen<br />
smiler nøgd. – Denne typen konsertar er<br />
jo tradisjonelt sett haldne i salongar, så dei eigner<br />
seg godt i små rom. Publikum kjem så nær, og det<br />
styrkjer også artistane. Ja, og vi har nokre stamgjester,<br />
og det er svært hyggjeleg. Vi har blant anna ei<br />
dame på første rad. Etter siste konserten kom ho<br />
bort til meg og sa, Kvar gong eg går hit er eg så glad,<br />
og når eg går heim græt eg fordi eg er rørt. Det er ein<br />
kompliment. Da har vi lykkast, føler eg.<br />
Neste konsert er i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
22. oktober.<br />
41
elendig Aria, som B<br />
g som blev geleidet<br />
om Øl og Brændevi<br />
llersidste Yderlighet<br />
FOTO: Ketil Born<br />
42
yens Cantor sang,<br />
av nogle Stemmer,<br />
n havde bragt til den<br />
Musikalsk tidsfordriv<br />
».<br />
for 250 år siden<br />
Musikalsk sett er 1700-tallet en spennende tid i Norge. Det finnes noen<br />
velbrukte og fargerike sitater som mer enn antyder at musikklivet ikke var<br />
helt på høyde med det beste i Europa for øvrig.<br />
HANS OLAV GORSET<br />
Musikkpedagogen Lars Roverud oppsummerer<br />
kort og nådeløst situasjonen i 1815 slik: «Nationen<br />
kjender neppe Musik meer end af Navn», og den<br />
musikalske oppvartningen ved et kongebesøk i<br />
1704 beskrives som en katastrofe: Kongen måtte<br />
utholde en «Concert Musique, som bestod av Violiner,<br />
hvis Strenge man paa en ubarmhjertig Maade<br />
strøg» og en «elendig Aria, som Byens Cantor<br />
sang, og som blev geleidet av nogle Stemmer, som<br />
Øl og Brændevin havde bragt til den allersidste<br />
Yderlighet».<br />
Heldigvis har vi også andre vitnesbyrd om musikalsk<br />
aktivitet fra tiden mellom 1704 og 1815. De<br />
forholdsvis få komponistene som holdt til i Norge,<br />
slike som Bertouch, Berlin, Freithoff og Høeg, er<br />
behørig beskrevet i norske musikkhistorieverk. De<br />
har etterlatt seg manuskripter med sonater, konserter<br />
og kantater, men dette er ikke hele musikkhistorien,<br />
og det var nok ikke melodier herfra folk<br />
nynnet på og gledet seg over, og brukte i festlige<br />
anledninger og til hverdags. Slike melodier, som<br />
vi også kan kalle «bruksmusikk», er nedtegnet i<br />
håndskrevne notebøker fulle av alle slags småstyk-<br />
ker beregnet for «Claver» (ulike tasteinstrumenter),<br />
gitar, sister, fiolin, fløyte, blokkfløyte, obo og<br />
viola da gamba, samlet på og brukt av embetsmenn,<br />
godseiere og bønder, kjøpmenn, musikkstudenter<br />
og amatører, fra praktisk talt hele det befolkede<br />
Norge.<br />
Mange av disse bøkene er vel forvart i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s<br />
gjemmer, og i katalogene kalles de<br />
ofte «samlebind» eller «dansebøker». Og her<br />
er så absolutt dansemusikk i mange former, fra<br />
elegante menuetter hentet fra solkongens Paris til<br />
fengende engelskdanser og kontradanser, poloneser<br />
og polsdanser og de aller eldste valsene. Her<br />
finner vi også salmemelodier, arier fra populære<br />
syngespill, marsjer og diverse «Haand-Stykker<br />
at bruge til Fornøyelig Tiids-fordriv». Side om<br />
side er de notert, tilsynelatende planløst og med<br />
varierende grad av nøyaktighet og notekyndighet.<br />
Mange av notebøkene har overstrykninger og<br />
rettelser som tyder på personlig bruk, mens andre<br />
er mer representative og sannsynligvis innkjøpt til<br />
undervisning, eller «Information udi Musiquen»,<br />
fra profesjonelle kopister.<br />
43
Concert Musique,<br />
er, hvis Strenge man<br />
tig Maade<br />
Det hører til sjeldenhetene at det står komponistnavn<br />
over melodiene i notebøkene. Selv om det<br />
er mye som tyder på at størstedelen av musikken<br />
stammer fra utlandet, har noen få lokale komponister<br />
som foreløpig ikke har fått plass i den norske<br />
musikalske kanon, blant andre Martinus Calmar,<br />
Hans Nielsen Balterud og Christopher Haraton,<br />
også bidratt med en håndfull menuetter. De har<br />
selv stolt signert sine verk.<br />
Fengende melodier er som ugress: De sprer seg<br />
fort. Mange av dem går igjen i flere kilder og gir<br />
oss derfor et fascinerende innsyn i musikalsk smak<br />
fra en helt annen tid, og omrisset av et populærrepertoar<br />
som ikke kjente geografiske grenser.<br />
Underveis endret melodiene seg, og en del av dem<br />
har slått seg ned for godt i den norske kulturarven.<br />
De er ikke kjent som enkeltstående småstykker av<br />
perifere komponister, men som norsk folkemusikk<br />
av i dag. En tradisjonsrik springleik fra Gudbrandsdalen<br />
står notert som en polonese for «Claver» i<br />
et manuskript som har tilhørt generalkonduktør<br />
Christopher Hammer på Hadeland, og en av<br />
Norges mest utbredte reinlendere heter Angloise<br />
(engelskdans) i kjøpmann Jacob Mestmachers<br />
notebok fra Bergen.<br />
Vi vet ikke så mye om hvordan denne musikken<br />
klang. Noter har begrenset verdi. De er ikke alltid<br />
nøyaktige beskrivelser av et musikalsk forløp; de<br />
fungerer like ofte som huskelapper. Likevel, eller<br />
kanskje nettopp derfor, er det fristende å se om<br />
dette repertoaret, som vi kan kalle 1700-tallets<br />
populærmusikk, ved hjelp av litt fantasifull restaurering<br />
også kan bli «Fornøyelig Tiids-fordriv» i<br />
dag.<br />
Side 2 fra Hans Nielsen Balteruds notebok, Aurskog 1758<br />
FAKTA<br />
Hans Olav Gorset, førsteamanuensis og fløytist ved Norges Musikkhøgskole,<br />
har nylig forsvart sin doktoravhandling «Fornøyelig<br />
Tiids-fordriv», som handler om favorittmusikken til 1700-tallets<br />
norske borgere og bønder. Gorset har gitt ut flere innspillinger med<br />
norsk og nordisk barokkmusikk, og forbereder nå en ny, basert på<br />
et nyoppdaget manuskript fra Drammen, datert «Bragnæs 1722».<br />
Avhandlingen er tilgjengelig via Musikkhøgskolens nettsider (http://<br />
brage.bibsys.no/nmh/).<br />
44
som bestod av Violipaa<br />
en ubarmhjerstrøg»<br />
BibZoom.dk – danskernes nationale<br />
digitale musikbibliotek<br />
PERNILLE SCHALTz<br />
BibZoom.dk tilbyder danske biblioteksbrugere en<br />
verden af digitale serviceydelser i én samlet pakke.<br />
Abonnement på BibZoom.dk sikrer bibliotekets<br />
brugere adgang til download og streaming af<br />
musik, podcasts og film i følgeskab med formidling.<br />
Med BibZoom.dk når biblioteket ud til<br />
brugerne døgnet rundt, alle ugens dage.<br />
BibZoom.dk drives af et konsortium bestående<br />
af Herning Bibliotekerne, Odense Centralbibliotek<br />
og Statsbiblioteket. Forretningsudvikling og drift<br />
varetages af statsbiblioteket.<br />
BibZoom.dk er langt den største og mest<br />
benyttede digitale bibliotekstjeneste i Danmark,<br />
og samtidig med at forbruget stiger markant år for<br />
år, falder priserne. I 2010 blev der downloadet og<br />
streamet over 12 mio. musiktracks. Det månedlige<br />
besøgstal er på langt over de 125.000 (fordelt på<br />
75.000 brugere) og hver bruger bliver på websitet i<br />
6–7 minutter.<br />
BibZoom.dk er med andre ord en stor succes, på<br />
trods af at der kommer flere og flere kommercielle<br />
musiktjenester til i Danmark. Men ingen af disse<br />
kan, hvad BibZoom.dk kan: BibZoom.dk er ikke<br />
kun en musikjukeboks, hvor det eneste borgerne<br />
kan er at høre musik, men indeholder et væld af<br />
kvalitativ formidling. Og så er den 100 % gratis for<br />
borgerne – det er der ingen af de andre (lovlige)<br />
tjenester der er.<br />
BibZoom.dk tilbyder et samlet abonnement,<br />
hvor forskellige produkter indgår i en samlet pakke<br />
med digitale biblioteksservices.<br />
Musik – downlån<br />
MusikBasis giver brugerne ubegrænset downlån af<br />
musik, samt formidlende indhold i form af artikler,<br />
podcasts, anmeldelser, anbefalinger, hitlister mm.<br />
Musikkataloget indeholder mere end 4,1 mio.<br />
musiknumre fra førende labels og der kommer hele<br />
tiden nye til. Musikken leveres i formatet Windows<br />
Media Audio og kan afvikles på Windows<br />
platform. Musikstreaming supplerer biblioteks<br />
downlånstjeneste med adgang til mere end 3,9 mio.<br />
musiknumre i streaming-format. Musikken kan<br />
afvikles uanset platformsvalg.<br />
World – etnisk portal<br />
BibZoom.dk World – Danmarks digitale<br />
indvandrerbibliotek – tilbyder film, musik og<br />
formidling til nydanskere. World indeholder unike<br />
digitaliseringer af musik og film på de væsentligste<br />
indvandrersprog.<br />
Kulturarv – digitaliseret kulturarv<br />
BibZoom.dk Kulturarv bliver næste skud på<br />
stammen. På BibZoom.dk Kulturarv vil borgerne<br />
indledningsvist kunne streame gamle sjove reklamefilm,<br />
samt høre gamle taler og dialekter.<br />
Professionel formidling<br />
Artikler, anmeldelser, podcasts og anbefalinger<br />
leveres af en redaktion bestående af biblioteksmedarbejdere<br />
fra en række biblioteker landet over.<br />
Dermed sikrer BibZoom.dk en faglig og kompetent<br />
formidling af musik og film mv.<br />
Læs mere på:<br />
http://www.statsbiblioteket.dk/BibZoom.dk/<br />
45
Svartmetallets potensial<br />
GIULIANO D’AMICO<br />
46<br />
Hjelp, vi er i popbransjen! skrek forfatteren og svartmetallmusiker<br />
Cornelius Jakhelln i sin kronikk om<br />
svartmetallets tiår 1993–2003 i Samtiden 3/2003.<br />
Åtte år etter vil man neppe tvile på at svartmetallet<br />
er blitt en viktig del av det norske næringslivet. Det<br />
høres fra alle kanter at black metal er blant Norges<br />
fremste musikkeksportvarer. Spellemannsprisen i<br />
kategori metal er nesten utelukkende gått til svartmetallband<br />
i de siste årene. Infernofestivalen i Oslo<br />
organiserer konferanser for ansatte i bransjen og<br />
tar med turister til black metal-tur i hovedstaden.<br />
Sigurd Wongraven i Satyricon har nylig startet sin<br />
karriere som vinprodusent.
Hver påske samles tusenvis av metal-fans frå hele verden til<br />
Infernofestival i Oslo. Mistur var et av bandene som deltok<br />
da festivalen i 2010 ble arrangert for tiende gang.<br />
Foto:Stian Lysberg Solum / SCANPIX<br />
Typisk norsk<br />
Anerkjennelsen av svartmetallet har imidlertid ikke<br />
vært helt problemfritt. Suksessen blir ofte møtt<br />
med en blanding av skepsis og ironi. Er man troverdig<br />
når man går rundt med ansiktsmaling, øks<br />
og fakkel? Er svartmetallet et kulturelt fenomen i<br />
det hele tatt? Problemet kulminerte i en sending<br />
i programmet Typisk norsk for noen år siden. De<br />
intervjuet en gruppe studenter ved Universitetet i<br />
Roma, som lærte seg norsk på grunn av svartmetallet.<br />
Se, italienerne har også ansiktsmaling! Hør, de<br />
snakker gebrokkent norsk! – det var stemningen<br />
den gangen. Ikke et lyst punkt i norsk fjernsynshistorie,<br />
spør dere meg. Bjørn som danser er aldri<br />
morsomt å se på.<br />
Pedagogisk ressurs<br />
For det må vel ikke mye til for å snu et sånt bilde<br />
av svartmetallskultur. For det første kunne man<br />
tenke på svartmetallet i Roma som en pedagogisk<br />
ressurs. Hvorfor i all verden skulle utlendinger lære<br />
seg norsk fremfor andre språk? Som norsklærer<br />
ved Universitetet i Torino får jeg ofte svartmetallstudenter.<br />
Det er bare gøy det. Utfordringen ligger<br />
bare i å forklare at norsk kultur faktisk består av<br />
noe mer enn black metal. Men når man har lokket<br />
deres interesse – hvorfor ikke med svartmetall?<br />
– er halve kampen vunnet.<br />
Litterater og filosofer<br />
Dessuten har norsk svartmetall et stort kulturelt<br />
potensial på tvers av forskjellige kunstneriske<br />
uttrykk. Så tidlig som i 1995 leverte Darkthrone en<br />
ypperlig musikkommentar til Tarjei Vesaas’ dikt<br />
Snø og granskog. En av Norges fremste unge lyrikere,<br />
Cornelius Jakhelln, kommer fra svartmetallmiljøet<br />
og bruker noen av diktene sine som låttekster for<br />
bandet sitt, Solefald. Kjetil-Vidar «Frost» Harald-<br />
stad fra Satyricon hadde en fabelaktig performance/<br />
installasjon på et kunstgalleri i Milano for ikke<br />
lenge siden. I tillegg har akademia begynt å vise<br />
interesse for black metal-studier. Nicola Masciandaro,<br />
førsteamanuensis ved Brooklyn College i New<br />
York, holder årlige symposier om svartmetall og<br />
filosofi. Resultatene er overraskende friske – det går<br />
an å snoke litt på blackmetaltheory.blogspot.com.<br />
Norsk kulturarv<br />
Etter mange år med journalistikk på fanzine-nivå,<br />
ser det også ut som om norsk svartmetall har<br />
begynt å få en kritisk skole. Svein Egil Hatlevik,<br />
som har en fortid som musiker i bransjen, leverte<br />
et av tidenes beste bidrag til svartmetallkritikken i<br />
sin anmeldelse av Burzums Belus i Morgenbladet i<br />
fjor. Samme år kom Håvard Rem med innlysende<br />
outsider-betraktninger om sjangeren og miljøet<br />
i sin bok Innfødte skrik. Det er fortsatt en lang<br />
vei å gå til å løfte svartmetallet til et helhetlig<br />
kulturelt fenomen, men mye synes å peke på at<br />
vi er på riktig spor. I denne sammenhengen må<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> gratuleres med innkjøp av en<br />
svartmetallsamling. At en sånn institusjon satser<br />
på svartmetallet, betyr ikke annet enn at sjangeren<br />
er blitt – fest setebeltet, folkens – en del av den<br />
norske kulturarven. Det er mye igjen å gjøre, men<br />
en slik satsing kan bli hovednøkkelen til en bedre<br />
forståelse av hva norsk svartmetall var og er blitt,<br />
for både interesserte og for folk flest. Da er det bare<br />
å dyrke og forvalte materialet – keep the black flame<br />
alive, som det heter blant de initierte. Jeg ser frem<br />
til å se resultatene.<br />
Artikkelforfatteren er stipendiat ved Institutt for<br />
litteratur, områdestudier og europeiske språk,<br />
Universitetet i Oslo<br />
47
48<br />
Black Metal<br />
i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
RICHARD GJEMS<br />
I <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s samling finnes et relativt<br />
bredt utvalg med kilder til norsk black metal både i<br />
form av lydopptak og dokumentasjonsmateriale.<br />
Helt fra pionertiden på begynnelsen av 1990-tallet<br />
har sjangeren vært internasjonalt orientert.<br />
Bortsett fra førsteopplaget av de aller tidligste<br />
platene, er de meste utgitt på utenlandske plateselskaper<br />
som Nuclear Blast, Napalm og Peaceville<br />
Records. Mange av disse utgivelsene ble derfor i<br />
praksis ikke fanget opp av den ordinære pliktavleveringen.<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> har i de senere årene<br />
jobbet systematisk med å dekke disse hullene.<br />
I dag har biblioteket en omfattende samling med<br />
norsk black metal både på vinyl og i CD-format.<br />
Her finner du alt fra originalutgaven av Mayhems<br />
LP Deathcrush (1987) til de nyeste pliktavleverte<br />
CD-platene med artister som Keep of Kalessin og<br />
1349. <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> starter dessuten i år opp<br />
et samarbeid med Grieghallen lydstudio og Bergen<br />
offentlige bibliotek om bevaring av master- og produksjonsbånd<br />
etter mange sentral utgivelser innen<br />
sjangeren.<br />
Av dokumentasjonsmateriale har <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
en anselig samling med både akademisk<br />
og mer dokumentarisk litteratur om black metal.<br />
Denne inneholder så vel symposieinnlegg og<br />
avhandlinger som større monografier og fotobøker.<br />
Også blant andre materialtyper finnes atskillige<br />
spor etter sjangeren i form av konsertplakater,<br />
flygeblader og noen fanziner.
Platecover til Darkthrone’s Under A Funeral Moon<br />
49
Foto: Ketil Born<br />
50<br />
Takk, Marit<br />
Vinylsamlinga i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> er stor og innhaldsrik. Noko av<br />
årsaka til dette er ein tjueeinårings arkiverings-initiativ på 60-talet.<br />
INGJERD SKREDE
Å gå gjennom gangen hos EMI i Karl Johans gate<br />
er litt som ei rask tidsreise. Ved kvar passering av ei<br />
open kontordør strøymer lyden frå ein ny musikkepoke<br />
mot den forbipasserande. Ei av dørene er den<br />
siste, for å rappe ein liten strofe frå Dumdum Boys,<br />
og i denne settinga verkar det heilt rett å gjere nettopp<br />
det. Bak denne jobbar Marit Håkonsen. Det<br />
har ho gjort lenge.<br />
– Ja, eg starta i EMI på slutten av 60-talet. Var<br />
sekretær og promobabe på artist- og repertoaravdelinga,<br />
smiler ho.<br />
Etter at ho hadde jobba der eit halvt år, skulle<br />
EMI gjere ei lagerkutting. I praksis ville det seie at<br />
all vinylen som låg på lager skulle gjennomgåast for<br />
så å kaste det som ikkje lenger selde så godt.<br />
– Eg meinte vi burde ha eit arkiv for det vi kutta,<br />
og så tok eg til å samle tre–fire eksemplar av kvar<br />
slik at vi hadde dei for alle tilfelles skuld. Sidan blei<br />
det jo lovpålagt å levere, men den gongen var det<br />
ikkje slik. Marit hentar fram ei gammal, slitt notisbok<br />
frå ei av hyllene. – Dette er den første boka eg<br />
noterte i. Ho blar forsiktig i dei lett gulna sidene.<br />
– Her er den første skiva eg har notert.<br />
Eg følgjer peikefingeren hennar langs orda<br />
«April 1969, Oddvar Nygård, Dansen går».<br />
– Det er mykje lettare å dra fram vinylen enn å<br />
gå tilbake til studiotapane. Ja, og det er mykje meir<br />
informasjon på plateomslaga enn det er på tapane.<br />
Og det er jo nyttig.<br />
Marit Håkonsen var 21 år da ho på eige initiativ<br />
tok til å arkivere vinyl i EMI. Ho forklarer ønsket<br />
og interessa med oppsedinga si. – Vi var oppdregne<br />
til å passe på tinga våre. I dag er nok samfunnet<br />
meir prega av ein bruk og kast-mentalitet. Ja, og så<br />
er det noko med vinylen.<br />
Ja? Kva er det med vinylen?<br />
– Jo, overgangen frå steinkaka til vinyl er som å<br />
gå frå bålbrenning til peis. Det er eit kjempesprang,<br />
men den digitale lyden synest eg er for flat, så eg<br />
sver til vinylen. Men for mange er det jo ein heilt<br />
ukjend dimensjon.<br />
Ho ler.<br />
– Barnebarnet mitt var på besøk og fekk auga<br />
på eit Iron Maiden-album. Han tok det opp, kikka<br />
nysgjerrig på det. Kva er dette, mormor? Og eg<br />
svarte som sant var at jo, det er ei LP-plate. Det er<br />
musikk.<br />
Da såg han heilt vantru på meg. Går det an å<br />
spele dette?<br />
Vi ler litt av kor håplaust gammaldagse nokre av<br />
referansane våre er. Men det aldri så vesle islettet av<br />
vemod som kanskje kunne anast i felleshumringa,<br />
blir feid unna av Håkonsen.<br />
– No er det somme som også vil gi ut eit lite<br />
opplag med vinyl. Slike som Big Bang og Madrugada.<br />
Joda, det er nokre som framleis sver til dei<br />
gamle formata.<br />
Det gamle formatet er altså sirleg arkivert i<br />
ei slitt notisbok frå 60-talet, og er på den måten<br />
med på å tette arkivhol også i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>.<br />
– Samarbeidet går begge vegar, forklarer Marit. –<br />
Somme gonger får vi spelt over vinyl frå <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>,<br />
andre gonger er det omvendt.<br />
– Du veit, når eg går i arkivet er plateomslaga<br />
som gule post it-lappar bakover i historia. Dei<br />
får meg til å hugse. Eg kan få auga på eit omslag<br />
som straks får meg til å sjå bestefar sveive opp<br />
grammofonspelaren. Den var brun med bestemors<br />
hekla duk over. Vi ungane sat i sofaen på rekkje og<br />
rad og lytta andektig.<br />
Marit Håkonsen returnerer frå barndomsminnet,<br />
og ser direkte på meg.<br />
– Musikkarkivet er ein del av historia vår. Den er<br />
viktig, og ferdig med det.<br />
51
© Michael Patterson og Candace Reckinger<br />
a-ha-manifestet<br />
I <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> finst ei av verdas største a-ha-samlingar. I huset til PA Stenersen<br />
finst det om mogleg ei enda større. No skal innhaldet mellom permar i Project Avatar.<br />
INGJERD SKREDE<br />
52<br />
Petter-Anton Stenersen serverer kaffi i ei stove<br />
overraskande fri for a-ha-rekvisittar. PCen på<br />
bordet mellom oss er til gjengjeld full av lister<br />
over demoar, magasin, objekt og alt tenkjeleg og<br />
utenkjeleg a-ha-relevant materiale. Ei samling som<br />
er forsikra for meir enn Stenersens hus. Alt skal<br />
inn i trebindsverket Project Avatar. Bøkene blir ei<br />
blanding av biografi, diskografi og leksikon, fortel<br />
PA, og legg til at dette blir den fulle og heile historia<br />
om a-ha og musikken. Målet er å ha den ferdig i<br />
første kvartal 2012.<br />
Men, la oss ta det frå starten. På tidleg åttital<br />
var PA Stenersen ein ganske frustrert ung mann.<br />
Han høyrde på Kids og Forelska i læreren, og såg<br />
med stigande uro på Grand Prix med Jahn Teigen,<br />
bukseselar og Norway zero points. Eit besøk på<br />
eit av Londons hippaste diskotek rista verda på<br />
plass. –Ja, eg var på språkreise til England i 1985.<br />
Ein kveld drog vi til Hippodrom i London. PA<br />
lener seg fram over bordet. – Dei spelte Madonna,<br />
Bruce Springsteen og så kom faen meg a-ha og Take<br />
on Me. PA smiler. Der og da var Grand Prix-fadesen<br />
gløymd. – Da ferien kom, reiste eg heim og kjøpte<br />
det første albumet på kassett. Hytta vi var på den<br />
sommaren hadde ikkje straum, så eg brukte alle<br />
pengane på batteri til kassettspelaren. Det vart ein<br />
dyr ferie.<br />
For den uinnvigde kan denne gjentakande<br />
snuinga av kassett kanskje verke som ein keisam<br />
repetisjon. Like uforståeleg som det å gå på 50–60<br />
konsertar med same band! For den innvigde stiller<br />
saken seg sjølvsagt heilt annleis, og PA er ein<br />
tolmodig innvigd.<br />
– Det blir som å kjøpe sesongkort til favorittfotball-laget<br />
ditt, forklarer han. – Det er same lag,<br />
men ulik kamp kvar gong. Slik er det med konsertane<br />
også. Same set-liste, men heilt ulike konsertar.<br />
Ulik dagsform, forskjellig publikum. Ja, så det blir<br />
som ein fotballkamp med berre eitt lag, og dei<br />
spelar alltid på heimebane og vinn kvar gong.<br />
Hugsar du din første konsert?<br />
– Sjølvsagt! Det var i Leangen ishall i 1987<br />
saman med bestekompisen min. Det var elendig<br />
lyd. Ikkje det at lydanlegget var dårleg, men det<br />
var jo mange hylande ungjenter, han ler av det
24 år gamle minnet. – Likevel er det på mange<br />
måtar den beste konsertopplevinga mi. Trass i at<br />
vi sto fire timar i kø framfor ein rusten ishall med<br />
dårleg akustikk. Men, det var første gong vi såg<br />
heltane.<br />
Han tek ein liten pause før han slår ut med hendene.<br />
– Åh, men det er vanskeleg å velje. Konserten<br />
i Royal Albert hall i fjor var også heilt magisk.<br />
Dei spelte heile Scoundrel Days og heile Hunting<br />
High and Low albuma. Låt etter låt. Vi visste nett<br />
kva som kom og song med. Det var så taket løfta<br />
seg. Eg må in<strong>nr</strong>ømme at eg blir rørt i slike settingar.<br />
Eg gret, og kameraten min gret. Men det var ikkje<br />
så farleg, vi var blant corefans.<br />
Har du møtt a-ha-medlemmene?<br />
– Jada, ved nokre få høve. Eg er ikkje så glad i å<br />
vente på baksida av Spektrum der dei står med<br />
kulepennane og skriblar ned noko i all hast. Men<br />
det var blant anna ein gong i Bergen. Det er forresten<br />
einaste gongen eg har selt kroppen min til<br />
media. PA gestikulerer blidt og ivrig. – Eg kontakta<br />
Bergens Tidende og sa eg hadde verdas største a-ha<br />
samling. Dersom dei kunne skaffe meg tilgang<br />
back stage kunne eg vere med på eit intervju. Jo da,<br />
det gjekk i orden. Og da fekk eg oppleve litt av den<br />
indre dynamikken i gruppa. Journalisten hadde eit<br />
svare strev med å få samla dei uvillige medlemmene<br />
for at dei skulle ta eit bilete saman med meg. Og eg<br />
som hadde trudd at dei var bestekompisar.<br />
Hunting High and Low let seg ikkje spele av lenger. Den er<br />
heilt utsliten, men utan den hadde det ikkje vore noko anna<br />
heller, seier PA Stenersen. Foto: Ketil Born<br />
Kjem Project Avatar til å innehalde mykje om<br />
uvennskap og svik?<br />
– Dei har skrive låtar om frustrasjon innbyrdes i<br />
gruppa, og det skal eg skrive om. Men sladder og<br />
lause rykte held eg meg unna. Eg gir blaffen i om<br />
dei har krangla mykje desse 25 åra. Det viktigaste<br />
er at produktet er bra. Og det er nok som Harket<br />
seier: i kranglinga og friksjonen blir det skapt noko.<br />
Synest du det er på tide at dei gir seg?<br />
– Dei har drege ein Dæhlie og Koss og gir seg på<br />
topp, men eg synest godt dei kunne ha pusha eit<br />
par album til. Dei har materiale nok til det.<br />
PA Stenersen på si side har meir enn nok<br />
materiale både for nerdar og dei heilt vanleg musikkinteresserte<br />
til å fylle tre bind om a-ha.<br />
– Dette arbeidet har ein verdi. a-ha er ein viktig<br />
del av den norske kulturarven. Dei er størst i norsk<br />
pop- og rockhistorie. Den historia har eg lyst til å<br />
vere med på å skrive nokre kapittel i. Det er vel så<br />
viktig som Ibsen og Hamsun. Og dei var for hundre<br />
år sidan. a-ha er no.<br />
53
joseph Haydns skotske folketonearrangementer:<br />
Nyoppdaget originalmanuskript<br />
i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
«Gratulerer med denne viktige oppdagelsen», skrev lederen for joseph Haydn-Institut<br />
i Köln da vi ba om instituttets vurdering av det som vi i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> mente<br />
måtte være en original skisse fra Haydns hånd. Og han fortsatte: «Det synes ikke<br />
å være noen tvil om at manuskriptet er autentisk».<br />
ØYVIND NORHEIM<br />
54<br />
En sjelden gang byr bibliotektilværelsen på de helt<br />
store overraskelser. Som i fjor høst da <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s<br />
Nils Dverstorp gjennomgikk deler av<br />
arkivet til forlaget J.W. Cappelen. Ikke vet jeg om<br />
han skalv på hendene og hadde vanskelig for å puste<br />
da han forsiktig åpnet en papirrull, og inni den fant<br />
et ark med noen krummelurer som kunne se ut<br />
som notetegn. Men han burde ha gjort det. For det<br />
han fant, skulle ganske snart vise seg å bli bekreftet<br />
som et originalt manuskript etter den østerrikske<br />
komponisten Joseph Haydn (1732–1809).<br />
Men før man kom så langt, var det selvsagt en<br />
del undersøkelser som måtte til før ektheten kunne<br />
fastslås. Selv om det på selve manuskriptet var skrevet<br />
«Manuscript von Jos. Haydn in seinen letzten<br />
Tagen geschrieben» med gotisk håndskrift, var det<br />
slett ingen garanti for at det virkelig var et «manuskript<br />
av Jos. Haydn skrevet i hans siste dager». Og<br />
skulle utsagnet tas bokstavelig, var det i hvert fall<br />
feil, for Haydn døde i 1809, og på manuskriptet sto<br />
årstallet 1806. Uekte tilskrifter og til og med falsknerier<br />
er legio også i musikkens verden, ikke minst<br />
på den tiden vi her befinner oss i.<br />
Scannede bilder ble derfor sendt til nasjonalbiblioteket<br />
i Wien og til Joseph Haydn-Institut i Köln.<br />
Wien svarte at det «høyst sannsynlig» var ekte.
Haydn-instituttet, hvor den «tyngste» ekspertisen<br />
sitter, svarte at det ikke var tvil om ektheten.<br />
I likhet med originalmanuskripter av de andre<br />
store komponistene på 1700- og 1800-tallet, var<br />
noteark med Haydns noteskrift ettertraktede samleobjekter.<br />
Samtidig var de ennå ikke blitt verdifulle<br />
salgsobjekter for styrtrike samlere. Omkring år 1800<br />
var Haydn det absolutt største navnet i den vestlige<br />
kunstmusikkverden. Det var en tradisjon for at ark<br />
fra betydelige komponisters manuskripter ble gitt<br />
som gave («relikvier») til beundrere. Dette er en<br />
viktig grunn til at de store komponisters manuskripter<br />
finnes spredt i offentlige og private samlinger<br />
over hele verden.<br />
Et helt annet spørsmål var hvordan nettopp dette<br />
manuskriptet hadde havnet i Cappelens forlagsarkiv.<br />
Cappelens forlag og bokhandel ble etablert i<br />
1829 av Jørgen Wright Cappelen (1805–1878). Han<br />
ville egentlig bli misjonær, og gikk på misjonsskole<br />
i Basel. Han var også svært musikkinteressert, og<br />
var en habil fiolinist. Men det var som forlegger<br />
og bokhandler han skulle gjøre karriere. I tillegg<br />
til utgivelse og salg av bøker, drev Cappelen også<br />
en viss virksomhet som musikkforlegger, og han<br />
importerte noter og musikkinstrumenter. Særlig<br />
instrumentsalget fikk etter hvert et betydelig<br />
omfang. Cappelen hadde i alle år personlig kontakt<br />
med europeiske, særlig tyske bok- og musikkforleg-<br />
gere, og han besøkte jevnlig Europas bokmesser.<br />
Det kan ha vært i den sammenheng at han som ivrig<br />
amatørmusiker har fått tak i Haydn-manuskriptet.<br />
På den annen side vet vi ikke om manuskriptet kom<br />
til Cappelen i J.W. Cappelens levetid, eller om det<br />
skjedde senere. En grundig gjennomgang av forlagsarkivet<br />
vil kanskje bringe oss nærmere en løsning på<br />
det mysteriet.<br />
«Vårt» Haydn-manuskript inneholder skisser<br />
til to av hans arrangementer av skotske folketoner.<br />
Mellom 1791 og 1804 arrangerte Joseph Haydn<br />
mer enn 400 folkemelodier fra Skottland, Wales<br />
og Irland på oppdrag fra folketonesamleren George<br />
Thomson og forleggerne William Napier i London<br />
og William Whyte i Edinburgh. De to melodiene<br />
er The Braes of Ballenden og Wandering Willie. Han<br />
laget to heller forskjellige versjoner av hver melodi,<br />
dels for solosang, dels som duett, i begge tilfeller<br />
akkompagnert av en pianotrio (piano, fiolin og<br />
cello). Noe som gjør dette funnet ekstra interessant,<br />
er at det finnes relativt få skisser bevart av Haydns<br />
folketonearrangementer, så <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s<br />
funn er dermed et bitte lite bidrag til å fylle et stort,<br />
gapende hull. For musikkforskningen gir komponistens<br />
skisser en unik mulighet til å få innblikk i<br />
den kunstneriske prosessen som har ført frem til det<br />
ferdige verket.<br />
55
Foto: Ketil Born<br />
56<br />
Andre sats, tredje sats<br />
KETIL BJØRNSTAD<br />
For de var alle sammen for lengst kommet til andre<br />
sats i livet, tenkte Peder Vikersund, mens han satt<br />
på Gardermoen med celloen som han ikke hadde<br />
våget å sjekke inn som bagasje, men som han<br />
betalte en ekstra seteplass for, hele veien opp til<br />
Bardufoss. Profesjonelle musikere gjorde jo sånt.<br />
Han hadde aldri reist med celloen før. Han var en<br />
amatør. Den var heller ikke noe spesielt verdifullt<br />
instrument. Ingen blodfull italiener fra syttenhundretallet,<br />
utlånt av en styrtrik bank, men en korrekt<br />
og lydig cello, laget av en tsjekkisk instrumentmaker<br />
under Sovjet-tiden, tilpasset budsjettet til en
noteselger i en musikkbutikk i Oslo. Han orket<br />
likevel ikke tanken på at den skulle klemmes inn<br />
mellom kofferter, postsekker og cargo-kasser, som<br />
all annen bagasje. Kanskje den hadde sjel, hadde<br />
han ofte tenkt. Den kunne lyde bedre enn han<br />
spilte. Dessuten var det mulig at Sjur Bekkjarvik<br />
kom med samme fly som ham. Han hadde ikke<br />
orket tanken på å sitte innesperret ved siden av<br />
professoren hele veien opp til Nord-Norge, høre på<br />
hans evige sleivspark i alle retninger, morsomheter,<br />
perfiditeter og sarkasmer som rammet alt fra statsministere<br />
til forfattere og fjernsynspersonligheter.<br />
Det fikk komme senere, når han hadde lagt fra seg<br />
fiolinen og vinen sto på bordet. Men så fikk han<br />
vite at Sjur hadde reist direkte nordover fra Bergen,<br />
der han bodde, der hele hans lynne kom fra, selv<br />
om han var østlending, der han i voksen alder til<br />
og med hadde begynt å skarre. Så de kom ikke til<br />
å se hverandre før de begge var fremme på Senja.<br />
Pussig, tenkte Peder Vikersund, å skulle møte Sjur<br />
igjen allerede nå. Etter så mange år hadde han<br />
knapt trodd at den store sosiologen, debattanten<br />
og musikkelskeren Sjur ville møte opp på klassefestene<br />
på Katta engang. Men han hadde vært et<br />
naturlig midtpunkt på jubileet forrige år, og han<br />
hadde sendt en begeistret e-mail til dem begge, da<br />
Frøydis Marstrander skrev og spurte om de kunne<br />
tenke seg å komme opp til huset hennes på Senja og<br />
spille Dumky-trioen med henne en aller siste gang,<br />
nå som hun hadde fått den alvorlige diagnosen<br />
og måtte regne med å være sykemeldt og kanskje<br />
også bli erklært døende i juni allerede, siden mer<br />
cellegift var utelukket. Men ennå var det april,<br />
kortisonen virket, og Sjur kunne meget godt tenke<br />
seg å komme oppover med fiolinen sin for å spille<br />
trio igjen. Han så på seg selv som den ubestridte<br />
lederen av Bekkjarvik-trioen. Det passet til og<br />
med bra, skrev han, fordi han da kunne kombinere<br />
besøket ytterst på Senja med en forelesning på<br />
universitetet i Nord-Norge to dager etter. Ja, andre<br />
sats, tenkte Peder Vikersund. Livet hadde fått en<br />
spesiell tyngde. Det gjaldt for Sjur også, som ikke<br />
engang kommenterte det Frøydis hadde skrevet<br />
om sin egen sykdom. Medfølelse hadde aldri vært<br />
professorens sterke side. Men hva var en andre<br />
sats, egentlig? I kammermusikken var den oftest en<br />
scherzo. Det man forbandt med andre sats, skjønnhet<br />
og avklarethet, som i Mozarts klaverkonserter,<br />
tilhørte oftest tredje sats i dette intime formatet.<br />
Frøydis var altså brått i gang med tredjesatsen. Men<br />
i Dumky-trioen var jo den vakrest, selv om ingen<br />
av dem hadde våget å si det. De hadde hengt seg<br />
opp i andre sats fra begynnelsen av. Dumky-trioen<br />
hadde også enda flere satser. Hele seks til sammen.<br />
Som i Mahlers symfonier. Det var ikke vanlig.<br />
Det var musikkhistoriske unntak. Og nå var det<br />
kanskje håpet, unntaket, Frøydis klamret seg til?<br />
At det skulle komme enda flere satser? En lys og<br />
munter scherzo gjemt mot avslutningen et sted?<br />
En avklaret finale, der det fineste temaet lå gjemt,<br />
det største crescendoet, de tyngste paukeslagene,<br />
der alt skulle finne sin plass? Han følte henne som<br />
en nær venn. En av de nærmeste. Hvem andre<br />
hadde han, egentlig? Men alt han visste om henne,<br />
var at hun hadde dratt nordover kort tid etter at de<br />
alle hadde tatt artium i Oslo for mer enn tredve år<br />
siden. Hun hadde funnet et sted ytterst på Senja<br />
som nå var blitt et kultursentrum. Det hadde vært<br />
et par menn i livet hennes, og til og med en sønn<br />
som hadde omkommet i et sneras da han var ni år.<br />
Etterpå hadde Frøydis fortsatt livet som før, som<br />
lærer på barneskolen, som dirigent for lokalkoret,<br />
som klaverpedagog. Et helt musikkliv alene, som<br />
fylkeskommunen hadde sagt da de omsider ga<br />
57
58<br />
henne kulturprisen. Ennå var hun ikke gammel.<br />
Men hun hadde ikke funnet seg noen ny mann.<br />
Selv hadde han, i motsetning til Sjur, besøkt henne<br />
noen ganger i årenes løp. Da hadde de spilt Brahms<br />
sammen, som de også hadde gjort da de var unge<br />
på kammermusikk-kursene på Nansenskolen på<br />
Lillehammer. For enda de gikk i samme klasse, var<br />
det musikken som hadde brakt dem sammen. Da<br />
de oppdaget, en gang i begynnelsen av videregående,<br />
at de alle tre spilte instrumenter og var glad<br />
i musikk, møttes de hos Frøydis, i en diger villa<br />
på Nordberg, for å finne ut om de også kunne<br />
spille sammen. Frøydis hadde valgt andre sats av<br />
Dvoraks Dumky-trio, både fordi hun var glad i<br />
den, og fordi den hverken var for vanskelig eller<br />
for lett for musikere med deres bakgrunn. Den var<br />
både lyrisk og munter, langsom og hurtig, både<br />
alvorlig og lekende. Men en eneste sats var jo ikke<br />
nok for noen av dem. De krevde mer av hverandre.<br />
Allerede første kvelden spilte de seg gjennom<br />
hele trioen, selv om det skortet litt på teknikken,<br />
særlig hos cellisten, tenkte Peder, noe den alltid<br />
sarkastiske Sjur hadde unnlatt å kommentere. Han<br />
hadde mest av alt vært opptatt av å gi trioen et<br />
navn. Selvfølgelig skulle den hete Bekkjarvik trio.<br />
Både Frøydis og Peder hadde samtykket. Riktignok<br />
hadde Frøydis hatt ideen, men det var Sjur som<br />
spilte fiolinstemmen. Som tilfellet var med tenorer,<br />
tenkte Peder i sitt stille sinn. De trengte alltid så<br />
mye plass.<br />
Da flyet lettet, kjente han en underlig følelse av<br />
frihet, som den gangen han hadde møtt Frøydis<br />
og Sjur for første gang. Han stirret ut av vinduet,<br />
med hånden hvilende på celloen. Han drømte<br />
seg bort, så skyene som forsvant under ham, de<br />
hvite krusningene som fikk ham til å tenke på<br />
ungdomstiden, flyturene til festivalene rundt om i<br />
Europa. Fellesskapet han hadde elsket. Nettverket<br />
av amatører som spilte kammermusikk sammen.<br />
Det var ingen hindring at han aldri reiste med<br />
celloen. Han kunne låne instrumenter hvor som<br />
helst. Slik ble det til at han plutselig kunne spille<br />
Brahms sammen med en tannlege og en flykaptein<br />
i København, Schubert med en lektor og en<br />
fysiker i Madrid, Beethoven med en skolelærer<br />
og en bankdirektør i London. I denne delen av<br />
musikklivet fantes det ikke noe klasseskille. Sto<br />
man på den internasjonale listen, visste alle at man<br />
hadde den nødvendige teknikken til å kunne spille<br />
i trioer, kvartetter og kvintetter overalt i verden. Et<br />
nettverk, lenge før internett. Man kommuniserte<br />
med brev og telefon. Han visste at Sjur hadde gjort<br />
det samme. Sjur kunne dessuten ta med seg instrumentet<br />
sitt overalt, fordi en fiolin var mye mindre<br />
enn en cello. Men de hadde aldri møtt hverandre<br />
og spilt sammen i fremmede land eller byer.<br />
Slik gikk årene. Mesteparten av tiden var Peder<br />
i Oslo. Jobben i notebutikken var perfekt for ham.<br />
Det var ikke hans oppgave å snakke, på samme<br />
måten som Sjur. Det viktigste for ham var å lytte.<br />
Han hadde ingen ambisjoner om å dominere,<br />
gripe ordet, ta føringen. Så forskjellige de var,<br />
alle sammen, tenkte han, mens kaffen ble servert.<br />
Den bitre, syntetiske fly-kaffen som allikevel alltid<br />
smakte godt. Nå var de for lengst ferdig med førstesatsen,<br />
både Frøydis, Sjur og han selv. Hvordan<br />
hadde den vært? Hadde den i det hele tatt hatt<br />
noe tema? Noe sidetema? Noen gjennomføring?<br />
Noen reprise? Han var i tvil, skjønt han ville alltid<br />
kunne gjenkjenne et slags hovedtema i sitt eget liv.<br />
Et sidetema også. Hovedtemaet hadde vært selve<br />
musikken, helt siden han første gang, som trettenåring,<br />
hadde hørt en kvartettsats av Schubert.<br />
Den i C-dur. Noen hadde snakket om musikken
som livets eget språk. Samtidig som han gikk inn<br />
i musikken med all sin tenåringsjubel, tenkte han:<br />
Fra nå av vil livet mitt alltid være fullt av opplevelser.<br />
Sjur hadde senere, på sitt intellektuelle vis, gjort<br />
ham oppmerksom på hvordan unge utøvere, som<br />
de selv hadde vært en gang, måtte uttrykke følelser<br />
og erfaringer de selv ennå ikke hadde hatt i livet.<br />
All musikk var jo transformert erfaring; lidelse,<br />
sorg, melankoli og glede. Når en ung dirigent sto<br />
foran orkesteret og dirigerte Mahlers niende symfoni,<br />
hadde han ingen av de livserfaringer som den<br />
syke komponisten formidlet. Schuberts lidelseshistorie,<br />
det siste året han levde, kunne heller ingen<br />
frisk person sette seg inn i. Allikevel kunne man<br />
bruke sin musikalske intuisjon for å formidle den.<br />
Den gangen Frøydis, Sjur og han selv hadde spilt<br />
Dumky-trioen første gang, hadde de selv ikke livserfaring<br />
nok til å forstå hva de ukrainsk-inspirerte<br />
temaene egentlig uttrykte, selv om Sjur hadde holdt<br />
et langt og veslevoksent foredrag om Dumkatradisjonens<br />
betydning for Dvorak. Den uutholdelige<br />
melankolien, hjertesukket som tredjesatsen<br />
mest av alt uttrykte, det som nå, på en brutal måte,<br />
var blitt Frøydis’ egen historie, den hun valgte å<br />
fremføre, kanskje for siste gang, sammen med sine<br />
gamle venner, men som Sjur antagelig ikke ville<br />
lytte til. Han nærmet seg musikken fra et helt annet<br />
ståsted enn fra det sentimentale eller personlige.<br />
Sannsynligvis ville han ikke engang spørre henne<br />
om hvordan hun hadde det. Hvis Frøydis snakket<br />
om sykdommen, ville han bare vifte det av og<br />
komme med en henstilling om mer øl eller rødvin,<br />
så han kunne komme i stemning til å fortelle siste<br />
nytt om intrigene på universitetet, som han på sitt<br />
nedlatende vis mente de andre kunne ha moro av<br />
å høre. Allikevel, tenkte Peder, ville de tre, uansett<br />
hvor forskjellige de var, kunne klare å spille seg<br />
sammen til ett uttrykk. En veltalende drittsekk,<br />
en seig hverdagssliter og en noteselger uten synlige<br />
ambisjoner. Ved flere anledninger hadde Peder sett<br />
at Sjur kunne få tårer i øynene når han spilte. Men<br />
utenfor musikken kunne han ikke vedkjenne seg<br />
den formen for lettrørthet. Da begynte han heller<br />
å snakke om Adorno, denne merkelige mannen<br />
som alle i Sjurs posisjon elsket, men som hadde<br />
tatt feil på så mange musikkhistoriske punkter. En<br />
middelmådig komponist som hadde fått seg til å si<br />
at Sibelius skrev dårlige symfonier. En bulldoser av<br />
en akademiker.<br />
Hvordan kunne så vidt forskjellige mennesker<br />
samles om den samme musikken? tenkte Peder, der<br />
han stirret ut gjennom flyvinduet og plutselig så<br />
Helgelands-øyene under seg. Frøydis hadde aldri<br />
hatt noe av denne arrogansen ved seg. Hun hadde<br />
aldri prøvd å gjøre seg til noen autoritet på musikkens<br />
område. Alt ved henne hadde vært stille og<br />
tilbaketrukket, langsomt og sindig. Like fullt var<br />
hun den største musikeren av dem. Hun hadde den<br />
beste teknikken, dessuten alle de musikkteoretiske<br />
kunnskapene. Hun var autoriteten de alle trengte.<br />
Og hun hadde ingen problemer med å la et slikt<br />
faktum være uoppdaget av Sjur. Han agerte uansett<br />
som stjernen i ensemblet, lederen av Bekkjarvik<br />
trio.<br />
En svak rystelse i flyet. Peder Vikersund kjente<br />
at han brått ble engstelig. Han hadde aldri likt turbulens.<br />
I det samme hørte han kapteinens stemme:<br />
«Vi flyr inn i et stormområde. Det kan komme<br />
til å huske litt.» Flyet falt plutselig i luften. Noen<br />
skrek. Dette var verre enn han hadde trodd. Kaffen<br />
skvettet over kanten på koppen og ned på buksen<br />
hans. Flyvertinnene løp i midtgangen og prøvde å<br />
avslutte serveringen. Alle var uforberedte. Var det<br />
dette som het kaldfront? Varme og kalde luftlag<br />
59
60<br />
som braket sammen? Han hadde opplevd det før<br />
en gang, over alpene, på vei til Roma. Voldsom<br />
turbulens i sol og klarvær. Han lukket øynene.<br />
Skulle det være mulig? Var det han som skulle bli<br />
den første til å dø, allikevel?<br />
Han oppdaget at han hadde foldet hendene.<br />
Det var ingen bønn. Det var avmakt. Han trengte<br />
ingen gud, for han hadde musikken. Tankene<br />
raste gjennom hodet hans. Frøydis og Sjur som<br />
spilte i begravelsen. Brahms eller Beethoven. Eller<br />
Dumky-trioen, uten celloen. Som om det skulle<br />
være mulig. Det var ikke mulig. Dumky-trioen<br />
klarte seg ikke uten cello. Kanskje han ikke trengtes<br />
i livet, i notebutikken, i det miljøet som var hans<br />
privatliv, der han hadde mange bekjente, men<br />
ytterst få virkelige venner. Der ville han være fort<br />
glemt. Men han trengtes i musikken, i Frøydis’<br />
liv akkurat nå, i Dumky-trioen han skulle spille<br />
om noen timer, ytterst ute i havgapet. Han hadde<br />
gledet seg sånn, selv om bakteppet var dystert: en<br />
av dem skulle snart dø. Men hvor mange millioner<br />
mennesker hadde ikke gledet seg, sekundene før de<br />
døde? Øyeblikkene før flystyrten, før tsunamien,<br />
før bilkollisjonen. Han fortsatte å holde øynene<br />
lukket. Et voldsomt fall igjen. En lyd fikk ham til<br />
å åpne øynene. Han så en flyvertinne som hadde<br />
spent seg fast til klappsetet foran ved cockpit. Hun<br />
virket redd, selv om hun prøvde å smile beroligende<br />
til alle som nettopp nå stirret på henne, med<br />
ville blikk: Kunne det gå bra? Holdt de seg oppe i<br />
luften, med de livsfarlige fjellene under seg? Fløy de<br />
ikke ut av kurs? Ville de fortsatt leve? Det kom en<br />
rystelse og et smell, som om den ene vingen brakk.<br />
Motorene ruset. Flyet falt nedover med et brak.<br />
Så stanset fallet brått, noen hundre meter lenger<br />
nede. Man kunne kjenne det. De hadde truffet luften<br />
igjen. Bærekraftig luft. Alt ble brått helt rolig.<br />
Flyet suste videre som om ingenting var hendt.<br />
Han merket at musikken inne i hodet hadde<br />
skiftet fra se<strong>nr</strong>omantisk skrekk til andre satsen<br />
i Brahms’ dobbeltkonsert. Han hadde alltid et<br />
soundtrack i hodet. Musikken fulgte ham, i alle<br />
situasjoner. Nå kjente han seg skamfull, skjelvende,<br />
lettet. Hvorfor var han alltid så engstelig? tenkte<br />
han. Det var en egenskap som sjelden kunne brukes<br />
til noe.<br />
Flyet landet trygt på Bardufoss. Vinden var sterk<br />
da Peder Vikersund gikk ned landgangen og bort<br />
til terminalen. En jevn motvind som heller ikke<br />
flyet hadde latt seg merke med da det nærmet seg<br />
rullebanen. Frøydis Marstrander sto og ventet på<br />
ham ved bagasjebånden. Han så at hun var blekere<br />
enn han husket henne. I øynene var det sorg. Men<br />
armene var sterke da hun omfavnet ham.<br />
«Jeg har nettopp overlevd en nesten-ulykke,» sa<br />
han. «Jeg kunne ikke tro at fly kunne falle så fort.<br />
Noen ganger føltes det som om vi skulle kantre. Jeg<br />
var sikker på at vi kom til å styrte.»<br />
Hun stirret på ham med et deltagende blikk.<br />
«Stakkars deg,» sa hun. «Været kan være lumsk<br />
her oppe om våren. Men man blir vant til det.»<br />
«Gjør man?»<br />
Han merket at han skalv. Så festet han blikket på<br />
henne igjen. Plutselig kunne han se hvor syk hun<br />
var, hvor lite det var igjen av henne. Han følte seg<br />
så selvopptatt.<br />
«Tenk at vi skal spille sammen,» sa han. «Er<br />
Sjur kommet?»<br />
Hun nikket. «Han står på rommet sitt, med<br />
utsikt mot havet, og øver som en gal. Han vil vel<br />
vise seg fra sin beste side.»<br />
«Noen er mer forfengelige enn andre.»<br />
«Ikke forfengelige,» korrigerte hun. «Pliktoppfyllende.<br />
Musikken krever det av oss.»
«Jeg har øvd, jeg også,» forsikret han.<br />
«Jeg tviler ikke.»<br />
De satte seg inn i den lille, gamle Skodaen hennes<br />
og satte kursen mot Senja. De snakket om løst<br />
og fast, som i gamle dager. De lo og hentet frem<br />
gamle minner.<br />
«Jeg gleder meg mest av alt til å spille den andre<br />
satsen,» sa hun.<br />
«Det gjør jeg også,» sa han. «Det var jo den<br />
som bandt oss sammen. Men det er tredje satsen<br />
som er den fineste.»<br />
«Syns du?»<br />
«Ja. Og så må vi ikke glemme den aller siste.<br />
Lento maestoso.»<br />
«Jeg vil ikke snakke om det,» sa hun.<br />
«Om hva?» sa han.<br />
«At jeg skal dø,» sa hun.<br />
«Du skal ikke dø,» sa han.<br />
Hun viftet ham bort.<br />
«Så veslevoksne vi var, Peder.»<br />
Han strøk henne fort på armen. «Var vi?»<br />
«Ja. Bekkjarvik trio. Vi trodde vi visste noe om<br />
livet.»<br />
«Kanskje vi gjorde det allikevel. Tenk på Pergolesi,<br />
på Mozart, på Schubert, på Nordraak. De var<br />
så unge da de døde.»<br />
«De visste noe allikevel, mener du?»<br />
«Erfaring måles ikke i tid. Erfaring kan komme<br />
brått.»<br />
«Nettopp! Jeg føler meg ennå så ung!»<br />
Så hun ville snakke om det allikevel, tenkte han.<br />
Som om han så hva hun tenkte. «La nå ikke<br />
dette bli for dystert,» sa hun. «Rødvinen står på<br />
bordet. Torsken ligger klar ved siden av gryten.<br />
Lever og rogn. Og etterpå kan vi spille.»<br />
«I torskekoma? I rødvinsrus?»<br />
Hun lo. «Begge deler kan vi trenge, for å dekke<br />
over feilene våre.»<br />
«Og for å dempe Sjurs arroganse noe?»<br />
Alt de hadde sammen. Årene de ikke hadde sett<br />
hverandre. Hun var umistelig. Snart skulle han<br />
høre henne spille igjen. Tre forskjellige erfaringer<br />
skulle smelte sammen til ett eneste uttrykk. En<br />
skulle dø. En annen hadde nettopp overlevd. En<br />
tredje var for selvopptatt til å skjenke de andre<br />
en tanke. Det var bare i musikken at slike møter<br />
kunne skje. Han skulle høre på dem begge. Men<br />
særlig skulle han lytte til hvordan hun la akkordene.<br />
Det bløte anslaget, som alltid hadde tyngde. Hun<br />
skulle få tonene fra det gamle Bechstein-flygelet til<br />
å synge. Særlig i andre sats. Men tredje sats var enda<br />
finere.<br />
Og ingen spilte den slik som henne.<br />
Foto: Ketil Born<br />
61
ENQUêTE<br />
62<br />
Egil Hegerberg. Foto: L-P Lorentz<br />
Musikk for meg<br />
Musikk føles som en livsnødvendighet for meg,<br />
men det er selvfølgelig bare fordi jeg aldri har<br />
manglet noe som egentlig er nødvendig på ordentlig.<br />
Jeg har rett nok vært litt sulten noen ganger, og<br />
en gang var jeg skikkelig tørst. Men som regel har<br />
jeg fått tilfredsstilt disse primærbehovene innenfor<br />
rimelig kort tid. Ja, faktisk hver gang, ellers hadde<br />
jeg nok ganske sikkert vært død.<br />
Og selv musikk har jeg rimelig god tilgang til det<br />
meste av tiden. Jeg har jo for eksempel en haug med<br />
cd-er på loftet, en mp3-spiller med en hel del sanger<br />
på og tilgang til strømmingtjenester som Spotify<br />
og Wimp med nær sagt all verdens musikk direkte<br />
på så vel mobiltelefon som pc. Skulle det virkelig<br />
knipe, kan jeg også plukke fram en av de mange<br />
gitarene mine og klimpre litt for meg selv, eller øve<br />
litt med et av de bandene jeg er med i, det være seg<br />
Bare Egil Band, Black Debbath, Hurra Torpedo<br />
eller De sørgelige restene av Gartnerlosjen.<br />
Skulle jeg derimot mangle mat en dag, ville jeg<br />
nok være verre stilt. Jeg vet ikke riktig hvor jeg<br />
skulle henvende meg da. Så vidt jeg vet, finnes det<br />
ikke noen bibliotektjeneste for mat, og jeg er jo<br />
ikke i stand til verken å dyrke korn eller drive fram<br />
kyr selv, med min urbane bakgrunn. Konklusjonen<br />
må være at musikk ikke egentlig er en livsnødvendighet,<br />
men noe jeg setter stor pris på. Både å<br />
høre på og å spille selv. Men skulle det bli mangel<br />
på både mat og musikk, ville jeg nok prioritere å<br />
plukke noen bær framfor å spikke ei fele. Men så<br />
snart bæra var i fryseren og krana ga friskt, kaldt<br />
vann, ville jeg antageligvis i det minste tralla litt.<br />
Sånn er det med meg og musikk.
jenny jenssen. Foto: Ketil Born<br />
Lidenskap og terapi<br />
Musikken er min lidenskap. Noe som fyller hele<br />
meg gjennom toner og rytmer. Jeg lar meg lett rive<br />
med og får sterke opplevelser gjennom lydene. Som<br />
Maestrodeltaker ble jeg like overveldet hver gang<br />
jeg sto foran KORK og kunne ta inn over meg alt<br />
det vakre. Musikk er universalt og kjenner ikke<br />
generasjoner. I dag får jeg store musikalske opplevelser<br />
av Mozart selv om det ble skrevet for over<br />
200 år siden. Musikken er livsviktig for meg. Den<br />
får meg til å føle og sanse. Hvem har vel ikke opplevd<br />
følelsen av å bli satt tilbake i en situasjon pga<br />
en helt spesiell melodi? Musikk skal for meg være<br />
forståelig. Jeg er en stor beundrer av den folkelige<br />
musikken. Den de fleste assosierer seg med. Der får<br />
vi en felles opplevelse. Musikk er tradisjon. Jeg må<br />
ha den tradisjonelle julemusikken hver eneste jul.<br />
Ellers blir det ikke jul.<br />
HVA ER MUSIKK FOR DEG?<br />
Musikk er terapi og smertelindring. Den kan<br />
også provosere. For meg er det viktig å lytte på riktig<br />
musikk til den riktige situasjon for akkurat meg.<br />
Musikken gjør meg glad, tankefull, trist og den får<br />
meg til å yte i hverdagen.<br />
Musikken er både min hobby og mitt levebrød.<br />
Noe jeg elsker. Musikken gir meg inspirasjon<br />
og appetitt på livet. Jeg kan ikke klare meg uten<br />
musikken. Jeg tror ingen noen gang vil forstå hvor<br />
viktig musikken er for meg. Jeg elsker musikken<br />
ubeskrivelig mye!<br />
63
ENQUêTE<br />
64<br />
Fra Det lille eselet til L’estro Armonoico<br />
To musikkstykker skapte et tidlig skille i mitt liv.<br />
Det ene en munter sang – jeg tror av «radiofantomene»<br />
Kurt Foss og Reidar Bøe – en gjenganger<br />
i Ønskekonserten på NRK på 1950-tallet. Det<br />
var Det lille eselet, Umbriago, som ikke var til å<br />
rikke før man spente det for vogna med baken<br />
først. Det andre var Bachs femte Brandenburgerkonsert,<br />
som hadde et så slående ritornello at<br />
det øyeblikkelig festet seg i bevisstheten til en<br />
smågutt.<br />
Så mitt musikalske liv startet tidlig med besettelser<br />
og har fortsatt som det siden. Noen er blitt<br />
livsbesettelser. En av dem har drevet meg i mer enn<br />
femten–tjue år – fascinasjonen av Antonio Vivaldi.<br />
Noe av ham hadde jeg hørt tidlig uten å bli grepet.<br />
Besettelsen startet ved en snutt som ble brukt som<br />
kjenning for Morgennytt på P2. Den fortsatte å<br />
kverne i meg, så jeg spurte Kjell Hillveg i Norsk<br />
Musikforlag på Karl Johan, som kunne fortelle at<br />
det var Alla Rustica av Vivaldi. Og han viste meg<br />
videre til Vivaldis L’estro Armonico, ett av barokkmusikkens<br />
konstituerende verk.<br />
Gudmund Hernes. Foto: Ketil Born<br />
Samtidig kom jeg over en anmeldelse av et<br />
par bøker om Vivaldi i The New York Review of<br />
Books. Dermed var det gjort. Jeg ble fanget inn<br />
både av Vivaldis liv og verk, av den forunderlige<br />
historien om hvordan hans om lag 800 komposisjoner<br />
praktisk talt forsvant i 200 år, for så, under<br />
merkverdige omstendigheter først å bli gjenfunnet<br />
og siden gjenoppdaget i mellomkrigstiden. Og<br />
nesten glippe igjen, før Årstidene spilt inn på seks<br />
78-skjellakk-plater ble katapulten som kastet ham<br />
inn for et verdenspublikum fra 1950.<br />
Historiene om Vivaldi, både hvordan komposisjonene<br />
ble til, dem han skrev musikken for<br />
(bortsatte piker i et waisenhus i Venezia) og den<br />
mangfoldige både eggende og vuggende musikken<br />
selv, vender jeg daglig tilbake til og blir aldri trett av.<br />
Siden det store Vivaldi-funnet i et kloster i Monferato<br />
i 1926 er stadig nye verk kommet for en dag<br />
– noen også de senere år. Musikken hans som favner<br />
instrumental og vokal, det verdslige og det sakrale,<br />
har et slikt spenn og bredde, at jeg ikke behøver<br />
stort mer uansett hvilken stemning jeg selv er i.
Musikk som språk<br />
Helt siden jeg lærte å gå har jeg vært opptatt av<br />
musikk som språk. Selvsagt hadde jeg som toåring<br />
ingen formening om at det var de kommunikative<br />
sidene ved det å lage lyd som fascinerte meg, men<br />
jeg skjønte – først ubevisst og senere stadig mer<br />
bevisst – hvilken fantastisk makt som lå i de små<br />
nyansene i det vanlige talespråket. Det gikk ganske<br />
tidlig opp for meg at subtile, ja nesten uhørbare<br />
små forskjeller i måten jeg uttalte ord på kunne<br />
generere enorme forskjeller i reaksjoner hos mennesker<br />
jeg snakket med, og at disse forskjellene<br />
handlet om musikalske variasjoner i uttalen av<br />
ordene.<br />
Ingen av oss er vel i tvil om meningen når en<br />
tilsynelatende grei og liketil setning uttales med<br />
et ironisk tonefall – ironi er ikke noe sympatisk<br />
språklig virkemiddel, men et glimrende eksempel<br />
på hvordan det språklige innholdet endres ved<br />
hjelp av et musikalsk verktøy: Ettersom vi alle<br />
oppfatter forskjellen i en spotsk kontra en ektefølt<br />
kommentar, må det kunne fastslås at vi dermed<br />
også besitter den viktigste musikalske egenskapen<br />
HVA ER MUSIKK FOR DEG?<br />
Wolfgang Plagge. Foto: Ketil Born<br />
av alle: Evnen til å forstå og benytte språklige nyanser.<br />
Når mennesker kommer til meg og påstår at de<br />
er «komplett umusikalske», spør jeg dem gjerne<br />
om de er ute av stand til å oppfatte ironi. Hittil har<br />
ingen svart ja på spørsmålet …<br />
Tonefall og frasering, ord vi kjenner igjen fra<br />
musikalske så vel som språklige sammenhenger,<br />
er derfor nøkkelfenomener for å kunne nå frem<br />
til andre mennesker med et budskap, det være<br />
seg strengt rasjonelt eller emosjonelt. Derfor er<br />
sammenhengen mellom språk og musikk så tett,<br />
og derfor blir jeg som et kommunikativt orientert<br />
vesen aldri lei av å utforske grensesnittene mellom<br />
form og farge, mellom rytme og tone og mellom<br />
lyd og stillhet.<br />
Jeg klarer simpelthen ikke å la være å snakke<br />
gjennom musikk!<br />
65
Musikar og polarforskar<br />
INGJERD SKREDE<br />
Det var ikkje polarforskar og oppdagar<br />
han skulle bli, men musikar.<br />
Allereie som liten gut viste Christian<br />
Leden uvanleg musikalske evner.<br />
Guten frå Nord- Trøndelag blei organist<br />
på Inderøy som tenåring, kom<br />
inn på musikkonservatoriet i Kristiania,<br />
og blei deretter stadsmusicus<br />
i Tromsø. Som ung mann reiser han<br />
til Berlin for vidare musikkstudium,<br />
mellom anna komposisjon. I den<br />
tyske storbyen følgjer han førelesingar<br />
i musikketnologi. Og det er her<br />
interessa hans for naturfolk og musikken<br />
deira oppstår. På gjennomreise<br />
i København kjem han i kontakt<br />
med den danske polarforskaren<br />
Knud Rasmussen. Rasmussen var<br />
kvart inuitt og hadde kontaktar på<br />
Grønland. Saman avtalar dei å reise til<br />
Thule seinsommaren 1909 for å gjere<br />
lydopptak av songen og musikken til<br />
inuittane. Materialet han fekk med<br />
seg herifrå blei svært godt motteke,<br />
og tilbake i Berlin blir det starten på<br />
Ledens liv som musikketnolog, folkeminnesamlar<br />
og oppdagingsreisande.<br />
– Han var ein spennande polarforskar<br />
i pels, smiler Ragna Karina<br />
Priddy. – Far likte inuittane, og lærte<br />
seg språket deira brukbart. Og, det er<br />
klart at vi barna syntest det var spennande<br />
å høyre han fortelje om ekspedisjonane.<br />
Vi leikte med originale<br />
små inuittdokker, og vi leikte at vi<br />
var eskimoar. Eg sat på snøkjelken og<br />
småsyskena mine var hundar, minnest<br />
Priddy. Ja, og så hadde vi mange gjenstandar<br />
far hadde teke med seg, klede<br />
66<br />
Foto: Christian Leden / Fotoarkivet etter Christian Leden, <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
og slike ting som var til overs frå det<br />
han selde til etnografiske samlingar.<br />
Han var fleire gonger på Grønland<br />
og hos indianarar i Canada. Èin ekspedisjon<br />
blei noko lengre enn først tenkt.<br />
Juli 1913 hadde han samla støtte til ei<br />
forskingsreise til Karibu-inuittane ved<br />
Hudson Bay. Den arktiske vinteren var<br />
i emning, og båten som skulle frakte<br />
han og utstyret inn i øydemarka kom<br />
ikkje. Ekspedisjonen stod i fare for å gå<br />
i vasken, fortel Priddy.<br />
Han kjem i kontakt med nokre<br />
inuittar som tilbyr seg å frakte han<br />
i ein open båt. Båten er full av folk.<br />
Kvinner og born. Båten kvelvar i
storm, men alle bergar seg og får<br />
det meste av utstyret og han opp av<br />
vatnet og inn i inuittriket. Der blir<br />
han i tre år, gjer lydopptak av song<br />
og trommedans, fotograferer, samlar<br />
etnografisk materiale, og noterer.<br />
I mellomtida startar 1. verdskrigen,<br />
og han må bli i Amerika. Før krigen<br />
hadde han hatt suksess med lyd- og<br />
lysbildevisingar i Danmark og Tyskland.<br />
Dette blir no levebrødet hans i<br />
Amerika. I åtte år budde han i New<br />
York og reiste rundt til dei store byane<br />
med såkalla ’Travelogues’. – Føredraga<br />
var svært populære, og han blei litt av<br />
ein yndling, særleg hos det etablerte<br />
borgarskap og New York-fiffen, smiler<br />
Priddy. – Ja, han blei faktisk ganske<br />
kjend og heldt til og med føredrag i<br />
Carnegie Hall. I 1924 drog han tilbake<br />
til Europa og tok opp tråden frå før.<br />
Føredrag og artiklar blei no sydd<br />
saman til ei bok, Über Kiwatins Eis-<br />
FAKTA<br />
Christian Leden (1882–1957) gav etter<br />
krigen alle voksrullar med musikkopptak<br />
i sitt eige til Universitetsbiblioteket i Oslo.<br />
Det blir sagt at Ledens arbeid er lite<br />
kjent fordi han hadde eit nært forhold<br />
til Tyskland og tyskarar før og under 2.<br />
verdskrig. Er det riktig?<br />
Priddy trekkjer på skuldrene. – Det<br />
er godt mogleg, men det er lite poeng i<br />
å spekulere rundt dette. Sjølvsagt hadde<br />
han tilknyting til Tyskland, der hadde han<br />
studert musikkfag og etnologi og hausta<br />
felder, som kom på fleire språk. Men<br />
ikkje på norsk. Forlaget meinte den<br />
ville konkurrere med Amundsens bok.<br />
Midt på 20-talet gjorde Leden filmopptak<br />
på Grønland, og brukte desse<br />
i populære føredrag. Seinare sette han<br />
opptaka saman til ein dokumentarfilm.<br />
Filmen har vore rekna som tapt,<br />
men Ledens familie har funne restar<br />
og klipp slik at den forhåpentleg kan<br />
rekonstruerast i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>.<br />
I Noreg har Ledens musikksamlingar<br />
vore gløymd. Musikken og kultur<br />
en til inuittane har aldri vore noko<br />
hovudtema for norsk polarforsking.<br />
Det er i Canada (National Museum<br />
of Civilization) og i Danmark at<br />
interessa for dette arbeidet er halde i<br />
hevd. I 1991 kom boka frå opphaldet<br />
hos Karibuinuittene ut på engelsk<br />
for første gong. I ein artikkel om han<br />
i tidsskriftet Grønland kallar den<br />
danske musikketnologen Michael<br />
fagleg aksept, og der stifta han familie.<br />
Det som er sikkert er at far hadde empati<br />
med naturfolka. Hans arbeid gir oss eit<br />
glimt inn i kulturar som har forsvunne.<br />
Utan forskarar som far ville mykje av<br />
denne kunnskapen gått tapt.<br />
Det siste året har Ledens born donert<br />
etterlate materiale til <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>.<br />
Samlinga inneheld mellom anna:<br />
Fonografrullar – inuittiske og norske<br />
folkeviseopptak<br />
Original komposisjon ’Arktisk sonate’<br />
(Arktisk Ballade) av Chr. Leden<br />
Foto: ukjent fotograf / Fotoarkivet etter Christian Leden,<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
Hauser Christian Leden for ein<br />
samlar av Guds nåde (2003). I samleverket<br />
Traditional Inuit Songs, Bind 1,<br />
København 2010, er over 100 sider og<br />
andre referansar elles vigd til Ledens<br />
samlingar.<br />
Div. filmopptak, m.a. frå Inuit –<br />
Nachbarn des Nordpols, 1931<br />
Fotografi på papir og glasplater<br />
To avhandlingar i serien Meddelelser om<br />
Grønland:<br />
– Über die Musik der Smith Sund<br />
Eskimos (1952)<br />
– Über die Musik der Ostgrönländer<br />
(1954)<br />
Plakatar, tidsskrift, dokument, brev<br />
Ein del bilete, lyd og digitaliserte dokument<br />
finst i det digitale biblioteket på<br />
nb.no<br />
67
Nasjonens hukommelse<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s samling 200 år<br />
Utstilling 24. august. – 8. oktober <strong>2011</strong><br />
Hva skjuler det seg i en samling som spenner fra 1200-tallet og frem<br />
til i dag? Visste du at vi at samler inn alt trykt materiale utgitt i<br />
Norge – fra de nyeste romanene til reklameinnstikket i dagens avis?<br />
Musikkutgivelser, radio og tv-programmer, film, foto og originalmanus<br />
fra norske kulturpersonligheter finner du også i våre arkiver.<br />
På nett har publikum har stemt og bestemt hva som skal få plass i<br />
vår jubileumsutstilling. IKEA-katalog med furumøblementet fra 1979,<br />
Datarocks siste utgivelse i form av en minnepinne, originalnotene til Ja,<br />
vi elsker, Svarteboken fra 1600-tallet, manus til Mia Berners Et leskur<br />
for vinden eller hva med Dagbladoppslaget om Treholt-arrestasjonen<br />
eller Hotel Cæsar? Besøk utstillingen i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s lokaler<br />
i Oslo fra 24. august, eller nettversjonen på www.nb.no som lanseres<br />
samtidig, for å se hva publikum syntes var viktig å ha med.<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> er en viktig kilde til nasjonens hukommelse.<br />
I 200 år har det foregått en systematisk innsamling av materiale<br />
publisert i Norge – først gjennom Universitetsbiblioteket i Oslo.<br />
dag solstad<br />
sveve sveve<br />
utstilling 12. mai – 6. august <strong>2011</strong><br />
Åpningstider mandag – fredag 09–19, lørdag 09–14 Sommertid 25.06 – 21.08: mandag – fredag 09–18, lørdag stengt<br />
adressen He<strong>nr</strong>ik ibsens gate 110, solli plass, 0255 Oslo www.nb.no<br />
Fra 1989 overtok det nyopprettede <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> oppgaven.<br />
Utstillingen er en del av markeringen av Universitetet i Oslos 200-års<br />
jubileum.<br />
Sveve, sveve<br />
Dag Solstad<br />
Utstilling 12. mai – 6. august<br />
Han er atter kommunist. Han river glorien av ytringsfriheten.<br />
Og når han skriver romaner, blir han anmeldt av landets<br />
ute<strong>nr</strong>iksminister.<br />
Dag Solstad er en av vår tids viktigste, mest omdiskuterte<br />
og høyest verdsatte fofattere. Utstillingen viser bøker,<br />
aviser, tidsskrifter, radioklipp, tv-program og maskinskrevne<br />
manuskripter som aldri før er vist, fra Solstads første artikler i<br />
skoleavisen til hans prisbelønte romaner om livet i det moderne<br />
Norge.<br />
Det er et materiale som på mange måter gir leseren en følelse<br />
av å sveve.<br />
Det er også laget en nettversjon av utstillingen:<br />
www.nb.no/solstad<br />
ISSN 1890-7970 (online)<br />
ISSN 1890-3185 (trykt utg.)<br />
www.nb.no