NB21 nr. 1 2011 - Nasjonalbiblioteket

NB21

Foto: Ketil Born 

Quiet Parties 

Har du nokon gong opplevd å møte venner 

på ein pub eller ein bar og ha vanskar 

med å føre ein samtale fordi musikken 

blir spelt for høgt? I 2002 hadde to 

amerikanske musikarar fått nok av dette 

og lanserte konseptet Quiet Parties. På ein 

slik «stillefest» kommuniserer deltakarane 

ved å skrive lappar til kvarandre, og det 

er berre éin viktig regel; det er ikkje lov å 

snakke! 

If you can’t beat them, join them. 

Silent disco 

Det ser kanskje rart ut, men Silent disco 

har blitt svært populært og da særleg 

på somme musikkfestivalar. Det finst 

ingen høgtalarar i lokalet som på vanlege 

discotek, musikken blir overført via FMsendarar 

til trådlause hovudtelefonar. 

Dei som ikkje har på seg hovudtelefonar, 

høyrer ingen musikk, men ser berre eit 

rom der folk dansar til stilla. Ein av fordelane 

med Silent disco er at ein kan halde 

fram dansefesten i timane etter eventuelle 

påbod om stille 

4’33 

Kva finst i stilla? Og, finst det eigentleg 

stille? John Cage var ein amerikansk 

komponist som blant anna forska i dette. 

Ein av dei mest kjende komposisjonane 

hans heiter 4’33, og her blir det ikkje spelt 

ein einaste tone. Dirigenten løftar taktstokken, 

orkesteret løftar instrumenta, men 

ikkje ein lyd tonar ut mot publikum. Så kva 

finst i stilla? Herren på tredje rad kremtar 

og bukselomma gir frå seg ein bitte liten 

tekstilert protest når han leiter etter lommetørkleet. 

Det knitrar i silkestrømper når 

legger blir kryssa og han på sjette kviskrar 

(nesten) uhøyrleg til sidemannen. Dette er 

lyden av 4’33. Ulik ved kvar framføring, 

men så heiter det også chance music, eller 

sjansemusikk.

Innhold 

«Musik ska byggas ut av glädje» av Vigdis Moe Skarstein . . . . . 4 

Utlån av digital musikk av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . 9 

Fot for rock av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 

Med øye for musikk av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . 17 

Slyngler, eksosryper og Elvis av Hans Otto Engvold . . . . . . . . 20 

Svendsen-utgaven underveis av Jørgen Langdalen. . . . . . . . . 23 

Ville gjenskape sine barndoms drømmer 

av Marte-Kine Sandengen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 

Musikkformidling i mediateket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 

Kontinenter i fuglesangen av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . 33 

Oppdagar og lydreddar av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . 35 

MIC øker bruken av norsk musikk av Martin Revheim . . . . . . 38 

Dig elsker jeg; om songen, musikken, Nasjonalbiblioteket 

og ein songpedagog av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . 40 

Utgiver: Nasjonalbiblioteket 

Utgave: Nr. 1–2011 

Ansvarlig redaktør: Ingjerd Skrede 

Redaksjonen: Merethe Myrvang 

Redaksjonen avsluttet 14. juni 2011 

Forside: John Erik Andersen, vokalist og 

gitarist i metal-bandet Allfader. 


Musikalsk tidsfordriv for 250 år siden av Hans Olav Gorset . . . 43 

BibZoom.dk av Pernille Schaltz . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 

Svartmetallets potensial av Guiliano D’Amico. . . . . . . . . . . . 46 

Black Metal i Nasjonalbiblioteket av Richard Gjems . . . . . . . 49 

Takk, Marit av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 

a-ha-manifestet av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 

Nyoppdaget originalmanuskript 

i Nasjonalbiblioteket av Øyvind Norheim. . . . . . . . . . . . . . . 54 

Andre sats, tredje sats av Ketil Bjørnstad . . . . . . . . . . . . . . 56 

Enquête. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 

Musikar og polarforskar av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . 66 

Design: Melkeveien Designkontor AS 

Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS 

Opplag: 6 000 

www.nb.no 

MILJØMERKET 

241 Trykksak 681

4 

VIGDIS MOE SKARSTEIN 

Foto: Ketil Born

«Musik ska byggas 

utav glädje» 

VIGDIS MOE SKARSTEIN, NASJONALBIBLIOTEKAR 

«Musik ska byggas utav glädje – av glädje bygger 

man musik» heter det i en sang med tekst av Björn 

Barlach som Lill Lindfors har gjort populær i hele 

Norden. Enda mer konkret enn i Lill Lindfors’ 

framføring av sangen – bygger Nasjonalbiblioteket 

musikk – av glede. Fordi musikk er en viktig del av 

den kulturarven vi er satt til å bevare og formidle. 

Fordi vi har en pliktaveleveringslov som gjør at all 

musikk som skapes i Norge leveres til Nasjonalbiblioteket 

for å tas vare på i et tusenårspespektiv. 

Derfor bygger Nasjonalbiblioteket et musikkarkiv 

som en del av vårt hus fysisk og digitalt. Musikk 

er ytring, både kunstnerisk og kunnskapsmessig 

en dokumentasjon for vår tid. Wolfgang Plagge 

ser bokstavelig talt musikken som ytring, når han 

i sin artikkel i dette magasinet snakker om å se og 

snakke gjennom musikk. Med andre ord, musikk 

gir et bredt spekter av opplevelser og derfor: 

«Musik, det får ni ändå medge, gör glädjen 

ännu mera glädjerik». 

«Mitt hus är byggt av båda dera, mitt hus det 

la’dom grunden till för flera tusen år sen eller 

mera.» Kunnskapen og kunsten fra for flere tusen 

år siden er grunnlaget for et nasjonal bibliotek – 

også når det gjelder musikk, selv om det norske vi 

har som faktisk dokumentasjon selvsagt er yngre 

enn musikk som fenomen. Nasjonalbiblioteket 

har nesten helt siden det ble opprettet som en 

del av Universitetsbiblioteket i Oslo hatt en egen 

norsk musikksamling som har vært kilde både til 

å utøve musikk og til å studere den. I dag har vi 

5

6 

et musikkarvprosjekt sammen med Institutt for 

musikk ved Humanistisk fakultet ved Universitetet 

i Oslo som går ut på å få registrert flest mulig 

komposisjoner som ikke hittil er registrert for 

å bidra til at de fortsatt lever, kan forskes på og 

spilles. Johan Svendsen er den første vi studerer i 

dette perspektivet. Jørgen Langdalen skriver om 

det i sin artikkel. Dokumentasjon, arkivet både 

fysisk og digitalt er en solid grunnmur i vårt hus 

for musikk. 

«Så stig in känn er som hemma om ni vill» 

Rockheim i Trondheim er et hus som bygger på 

Nasjonalbibliotekets musikk-grunnmur. Som 

en kan lese i artikkelen om Rockheim kjenner 

mange som er opptatt av pop og rock seg heime 

der. Om lag 70 000 besøkte museet de første fem 

månedene. I Nasjonalbiblioteket er vi stolte over 

at vedtak i Stortinget la grunnlaget for at vi kan 

være arkiv for pop og rock og samarbeide med 

det nasjonale rockemuseet i Trondheim som er 

profesjonell på formidling. For med rocken åpnet 

plutselig generasjonskløften seg med et brak – 

bokstavelig talt, eller slik Hans Otto Engvold 

sier det i artikkelen «Slyngler, eksosryper og 

Elvis»: bråket seg inn i kulturarven og kjente seg 

hjemme der. 

I dag kommer den kanskje til syne som et Iron 

Maiden-album i hendene på barnebarnet. «Hva er 

dette, mormor?», slik en ansatt hos EMI forteller. 

Det er lett å forkaste, glemme, gjemme, men 

i Nasjonalbibliotekets arkiv kan det finnes igjen 

til forskning og dokumentasjon på tiden som var. 

Det hjelper oss til å forstå dagen i dag, eller enda 

viktigere; hva vi vil og hva vi kan bli. 

Eller bare til glede. 

Mange stiger på også når musikk formidles i 

Nasjonalbibliotekets lokaler. For å synliggjøre 

denne delen av våre samlinger, lages utstillinger og 

arrangeres konserter. I forbindelse med avskjeds- 

konsertene til a-ha trakk utstillingen «Hunting 

High and Low: a-ha gjennom 25 år» flere tusen 

besøkende til Nasjonalbiblioteket. 

Men i Nasjonalbioblioteket finnes ikke bare pop 

og rock, men musikk fra alle genre, alle tidsepoker, 

eller for igjen å si det med Lill Lindfors: 

«Mitt hus ar sju oktaver högt, cirka sexton takter 

brett. Som skorsten har jag en dragbasun och 

ena flygeln är en spinett. En vägg består av 

symfonier, entreen är et preludium.» 

Innenfor veggene, i entreer, laboratorier, skuffer, 

skap og magasiner, finnes Black metal og 1700talls 

musikk, a-moll konserten i originale noter er 

nennsomt plassert i egnet rom, den som lytter kan 

fortsatt høre utdødde språk samlet av nesten glemte 

etnologer. Det lever på vinyl, magnetbånd, voksruller, 

shellac og som ettall og nuller i digitale filer. 

«Här mår jag bra, hur känner ni er? 

Vi bygger ständigt till så får ni rum» 

Jeg håper dere trives med musikken i dette nummer 

av NB21, men også at dere kommer inn og 

opplever at vi stadig bygger nye rom. Det nyeste 

er «rommet» til Willy B. Willy B. som samlet på 

det som av mange ble ansett som mindreverdig og 

ikke finkulturelt nok. Pocketbøker, konsertplakater 

og den slags. I Nasjonalbiblioteket har vi rom for 

en slik samling som dermed også er sikret en plass i 

nasjonens hukommelse. 

For at denne hukommelsen skal bli så lett tilgjengelig 

som mulig, har vi bygd et nytt fysisk rom i 

Nasjonalbiblioteket i Oslo: Mediateket. Der kan 

en lytte til musikk og se på film, en kombinasjon 

som gjør gleden enda mere glederik. Og film – det 

vil vi ha som tema i neste nummer av nb21. 

«Så stig in känn er som hemma om ni vill.»

Dette er et fragment av en liturgisk sangbok (antiphonarium) kopiert i annen halvdel av 1100-tallet, sannsynligvis i Norge. Vi vet ikke 

hvordan det kom i Nasjonalbibliotekets eie, men tre andre fragmenter fra samme bok har vært benyttet til å binde inn lensregnskaper for 

Hardanger og Halsnø som nå er i Riksarkivet. Boken de har vært en del av, ble sannsynligvis benyttet i Bergen bispedømme i middel- 

alderen. Det er musikknotasjon på fire røde linjer. 

7

ANNIKEN HUITFELDT gledet seg over gjenhør med a-halåter 

under åpningen av utstillingen: «Hunting High and 

Low: a-ha gjennom 25 år». Foto: Jina Chang/Nasjonalbiblioteket 

8

Utlån av digital musikk 

Bibliotekene har i mange år lånt ut musikk på CD-er. I dag blir 

det meste av nyprodusert musikk utgitt digitalt. Hvordan skal 

bibliotekene låne ut musikk i en digital tidsalder? 

INGJERD SKREDE 

– I dag arbeider Nasjonalbiblioteket og Norsk 

kulturråd med et konkret forslag til hvordan dette 

kan gjøres. Forslaget er etter samme modell som 

Bokhylla.no. Når utlånsordningen settes ut i livet 

vil vi ha en prøveordning i to år. Slik kan vi gjøre 

oss noen erfaringer og evaluere ordningen ut fra 

det, sier kulturminister Anniken Huitfeldt. 

– Oppgaven er ikke bare enkel, fortsetter hun. 

Vi har online musikktjenester, som for eksempel 

norske WiMP. Denne tjenesten er et godt tilbud til 

mange. Så en utfordring er å tilby en tjeneste som 

ikke konkurrerer med de andre aktører. Vi har hatt 

dette som mål lenge, men forretningsmodellene 

endrer seg fort. Vi ønsker å sikre fortsatt oppkjøp 

av norsk musikk, men det er klart at overgangen 

til flere nettbaserte utgivelser vil påvirke innkjøpsordningen 

for musikk, understreker Huitfeldt. Ja, 

hvordan vil det påvirke innkjøpsordningen? 

– Vi kommer ikke til å endre innkjøpsordningen 

før det er behov for det, men vi må gjøre noe med 

den. Det blir utgitt færre CD-er, selv om man på 

noen områder fortsatt vil ha CD-distribusjon. 

Mange folkemusikere og klassiske utøvere ønsker 

fortsatt at deres musikk utgis på CD, fordi de 

mener lydkvaliteten på de digitale filene ikke er 

god nok. Endringer blir det, men det blir fortsatt 

viktig å sikre oppkjøp av norsk musikk, konkluderer 

statsråden. 

FAKTA OM INNKjøPSORDNINGEN FOR NORSK MUSIKK: 

• Innkjøpsordningen for musikk skal øke kjennskapen til og 

spredninga av musikk fra Norge, og skal bidra til å opprettholde 

en bred produksjon av kvalitetsutgivelser. 

• Innkjøpsordningen for musikk er en selektiv ordning. Hvert 

år blir det kjøpt inn et utvalg nye utgivelser, for tiden 555 

eksemplarer av hver. Disse blir distribuerte til mottakere i Norge 

og utlandet. De norske mottakerne er folkebibliotek, fag- og 

forskningbibliotek, arkiv, videregående skoler med musikklinjer 

og kulturskoler. 

• Norsk kulturråd har et eget utvalg som vedtar hvilke utgivelser 

som skal kjøpes inn. Innkjøp blir gjort ut fra en helhetlig vurdering 

av de påmeldte titlene. 

9

Fot for rock 

Rockheim har enno ikkje rukke å fylle eit år. Likevel har titusenvis av føter gått over 

dørstokken i dette monumentet av eit rockehistoriebygg. Så mange at rockebastionen 

er blitt Trondheims største turistattraksjon nest etter Nidarosdomen. 

TEKST: INGJERD SKREDE, FOTO: KETIL BORN 

I ein stålrøyr- og respatexmøblert femtitalskafé 

byr Vigdis Sjelmo på kaffi. Ho er formidlar og ei 

av årsakene til suksessen i dette huset. I tillegg til 

å utarbeide framtidige utstillingar og nye måtar å 

presentere musikkhistoria vår på, har formidlarane 

ansvaret for omvisarane, eller vertane som dei 

heiter på Rockheim. Og Rockheims vertar er ikkje 

som omvisarar på andre museum. 

– Dei må ha menneskekunnskap og vite når dei 

skal hjelpe folk, og når dei besøkande skal få lov til 

å finne ut av ting sjølve, forklarer Vigdis. – Vertane 

formidlar levande informasjon. Det vil seie at 

du som publikum i mange tilfelle vil bli fortald 

historier og fakta av eit anna menneske, ikkje 

berre frå ein plakat på veggen. Vi tenkjer munnleg 

formidling i førebuinga av nye utstillingar, men 

det betyr sjølvsagt ikkje at vi ikkje har tekstbasert 

informasjon. Utstillinga er jo interaktiv og det er 

meininga at folk skal leite litt sjølv. Men ikkje alle 

er vande til den teknologiske tankegangen og treng 

nokon gonger litt ekstra hjelp. 

Vi kastar kaffibegera i søppelkassen, passerer 

nokre generasjonar blinkande jukeboksar og stansar 

i eit rom der ein Thunderbird breier seg raud og 

elegant midt på golvet. – Eller Trønderbirden, som 

eg har lært at den blir kalla her, ler Vigdis. – Dette 

er forresten ein etasje der vi får veldig mykje informasjon 

frå publikum, forklarer ho. 

FAKTA 

• Rockheim, det nasjonale opplevingssenteret for pop og rock, 

opna 5. august 2010. 

• Om lag 70 000 besøkte museet dei første fem månadene. 

• Rockheim er Noregs einaste museum for populærmusikk 

• Nasjonalbiblioteket har den overordna funksjonen som eit 

nasjonalt arkiv for pop og rock, og samarbeider med Rockheim 

om langsiktig bevaring av arkivmateriale. 

• I tillegg leverer Nasjonalbiblioteket digitalt innhald frå eiga 

samling til formidling i Rockheim. 

11

14 

Informasjon frå publikum? Kva meiner du? 

– Jo, utstillinga er jo for det meste digital, 

men her står det ein del gjenstandar som heilt 

tydeleg vekkjer minne. Ei av dei viktigaste 

oppgåvene til vertane er å observere korleis folk 

reagerer, høyre kva dei seier. Det er mykje god 

og nyttig informasjon i dette. Så når eg får gode 

historier frå publikum gir eg dei vidare til mine 

kollegaer som igjen kan vidareformidle dette. 

På den måten blir forteljingane heile tida større 

og fyldigare og vi har enda meir å dele med nye 

besøkjande, seier ho. 

Og sjølv om veggene i 50-talsrommet i hovudsak 

er dekt av teknologi frå vår eiga tid, klarer 

Kurér-radioar, hekla puter og broderte løypestrenger 

å få fram nostalgiutbrot og formidlartrong i 

mange. – Det er for eksempel morosamt å sjå når 

besteforeldre har teke med seg barnebarna hit. 

Stoppar begeistra opp framfor eit radiokabinett, 

eller ein platespelar og fortel entusiastisk korleis 

desse tinga fungerer. Barn i dag anar jo ikkje korleis 

desse greiene verkar. 

Med eit vink til usynlege sensorar lokkar Vigdis 

fram bilete, lyd og film frå veggene og vi har 

akkurat det rette soundtracket i øyret idet vi forlet 

rommet med amerikadraumen. 

Mari Boine, Åge Aleksandersen og eit par av 

medlemmene i Satyricon følgjer oss med blikket 

frå meterhøge interaktive skjermar ved inngangspartiet 

ti museet. – Det er interessant å sjå kor folk 

går. Vigdis peiker på ein synthesizar med spesielt 

mange knottar og spakar. – Dei som ser ut som 

musikarar eller er musikarar, går ofte rett til den 

avdelinga der dei får vite dei tekniske detaljane 

rundt innspelingar og utstyr. Dei yngste går til 

2000-avdelinga. Utlendingane går til svartmetallutstillinga 

og set seg inn i alt det som finst der. Dei 

blir der. Lenge. 

Ho tar ei lita tenkjepause. – Mitt inntrykk er at 

musikk har sett store avtrykk i ungdomstida hos 

folk. Ja, det verkar som den blir lagra i minnet på 

ein heilt unik måte. Når folk høyrer igjen musikk, 

så kjenner dei lukter og ser bilete. Vigdis stryk det 

lange håret bort frå ansiktet. – Kvar gong eg høyrer 

a-ha for eksempel, ser eg for meg bror min med 

skinnreimer rundt handleddet. 

Vi ler litt av det gjenkjennelege ved dette, snik 

oss forbi Diesel Dahls berømte trommesett, Trond

Graffs elektriske orgel og songanlegget Prepple 

brukte da han prøvesong for Dumdum boys. 

Kven er det eigentleg som kjem hit? 

– Alle. Vigdis slår ut med armane. – Familiar, 

unge, gamle, besøk frå firma, frå skoleklasser. Ja, 

alle som er musikkinteresserte. Og mange kjem 

tilbake fleire gonger. Og da har dei gjerne med seg 

vener eller familie. Det er jo mykje materiale her, 

så det tek tid å komme igjennom. Men personleg 

er eg glad for at det også er plass til noko som er 

interessant for dei musikkunnige. At ikkje vi er så 

generelle at det blir blodfattig. 

Kva trur du er årsaka til suksessen de har hatt? 

Vigdis viser meg plass i ein turnébuss mens ho 

tenkjer. Eg glir ned på eit av dei raude skaiseta. 

– Ja, som eg nemnde er direktekontakten med 

publikum viktig. Ved sida av dette går utviklinga 

mot å påverke fleire sansar, og det gjer vi her på 

Rockheim. Så er det eit levande hus der det skjer 

mykje. Vi har konsertar kvar onsdag der nye, unge 

band blir presenterte. Vi vekkjer minne, gir ahaopplevingar 

og prøver å skape utstillingar som er 

underhaldande og morosame. Vi vil få folk til å 

verdsetje popmusikken. 

Kvifor er det viktig? 

– Den har hatt så mykje å seie for mange. Popmusikken 

fortel masse om samfunnet vårt, og langt 

ut over det som blir formidla reint musikalsk. Det 

kan vi bruke til å lære noko om den røynda vi er ein 

del av. – Og, vi har så mykje å tilby av kunnskap og 

arkivmateriale. Eg får nok ikkje rydda kontorpulten 

på nokre år, avsluttar Vigdis. 

Turnébussen tek ein slak sving. Utanfor 

vindauget duvar lofotlandskapet forbi som eit av 

dei mange landskapa Rockheim tilbyr gjestene ei 

reise i. 

15

16 

Foto: Ketil Born

Med øye for musikk 

Svein Boye Andersen har fotografert artistar i 35 år. 

På Rockheim er 10 000 av bileta digitaliserte. Vi viser 

eit bittelite utval her. 


– Det heile starta med eit tips frå ein nabo på Sandaker 

i Oslo, fortel Svein Boye Andersen. Tipset frå 

sandakernaboen handla om skolefotografering og 

tilhøyrande innteningsmoglegheiter. Boye meinte 

han ikkje hadde eit godt nok kamera, men naboen 

hadde allereie gjort avtale med rektoren på skolen, 

så det var berre å få tak i noko å ta bileta med. I 

fotobutikken fann han eit 6x6 Flexaret. Og trass i 

at han ikkje hadde pengar, fekk han låne kameraet. 

Etter at pengane for jobben var delt med 

naboen, var det framleis nok igjen til å betale 

kamera, og fotografkarrieren var eit faktum. 

Ved sida av skolegang og fotografering spelte 

Svein Boye Andersen i band. – Eller, eg let som eg 

spelte, avslører han. Det kunne jo ikkje gå i lengda, 

og etter ei stund blei det bestemt at han skulle ta 

bilete og skrive i staden. Og, sida han var i musikk- 

miljøet var det naturleg å ta bilete og skrive om 

menneska her. Det tok ikkje lang tid før han blei 

oppdaga. Allers blei først interessert. Sidan blei det 

Poprevyen, Dagbladet, Vi menn og mange andre 

magasin og tidsskrift. Og nokre platecover er det 

også blitt. – Eg kunne få ein telefon frå eit plateselskap 

som spurde om eg hadde eit bilete av den eller 

den, levert same kvelden. I dag set ein coverjobbane 

bort til designbyrå eller fotokunstnarar. Det 

har endra seg. 

Svein Boye Andersen fotograferte artistar til 

langt ut på nittitalet. På Rockheim har dei digitalisert 

10 000 av bileta hans, og det er enno mykje å 

ta av. Kor mange er ikkje Andersen sikker på, men 

over tre tiår med fotografering har gitt resultat. 

17

Boye Andersen om bileta: 

1. The Vanguards . Truleg frå «Mot ukjent sted»-tida. Dette 

biletet kom på trykk i Popnytt. 

2. Wenche Myhre. Eg har følgt henne frå starten av karrieren 

hennar, så det har aldri vore noko problem å få kontakt 

med henne etter at ho blei stjerne. Det er ikkje mogleg å ta 

dårlege bilete av Wenche. 

3. Dette er Saft. Dei er rekna som eit av dei største 

bergensbanda i pophistoria. Dette trur eg er frå Ragnarockfestivalen 

i Holmenkollen i 1973. 

4. jan Eggum. Da eg møtte han første gongen, var han ein 

fattig trubadur. Eg skulle intervjue han og inviterte han ut på 

kinarestaurant. Han var svært nøgd og svært svolten. 

5. Alex. Dette trur eg er teke i -77, eller -78. Ho var glad i å 

bli fotografert, og det var viktig på den tida. Det var jo ikkje 

så ofte dei kom på TV. 

1 

2

4 

3 

5

Slyngler, eksosryper og Elvis 

20 

– Det er ganske utrolig, men det har faktisk 

aldri tidigere vært skrevet en dokumentarbok 

om hvordan ungdomskulturen oppstod i Norge, 

forteller Hans Otto Engvold (43). I over fem år har 

statsviteren og amatørhistorikeren arbeidet med 

et bokprosjekt som tar for seg hva som skjedde 

da det på 1950-tallet utkrystalliserte seg en tredje 

alderskategori – en aldersgruppe mellom barn og 

voksne – nemlig tenåringene. 

– Det genuint nye som oppstod i Norge og 

resten av den vestlige verden i siste halvdel av 1950årene, 

var at ungdom begynte å se seg selv som en 

særegen gruppe med en del interne fellestrekk og 

felles interesser, og at også voksenverdenen gradvis 

begynte å forholde seg til «tenåringer» som en 

spesifikk samfunnsgruppe – og i neste omgang også 

som en egen kommersiell kundegruppe. Dette fikk 

varige konsekvenser for samfunnsutviklingen og 

måten man i dag tenker på. 

Tidligere hadde man hatt ulike former for ungdomsaktiviteter 

innenfor for eksempel idrett, kor 

og korps, speiderlag, bygdeungdomslag og politiske 

partier, men langt på vei var alle disse fritidsaktivitetene 

underavdelinger av voksenkulturen. Det var 

ikke noe som var forbeholdt ungdommene alene. 

Men med rocken åpnet plutselig generasjonskløften 

seg med et brak – bokstavelig talt. 

Boken, med den foreløpige arbeidstittelen 

Slyngler, eksosryper og Elvis. Starten på norsk rock og 

ungdomskultur, dekker både kulturelle og sosiale 

utviklingstrekk i Norge i perioden 1954–64. På 

mange måter var særlig Elvis Presley en katalysator 

og samlingsfigur for den første fasen av ungdomsopprøret 

også her i Norge. Den moderne ungdomskulturen 

som oppstod, omfattet imidlertid 

ikke bare rockemusikk, men også klær, dans, språk, 

snackbarer, motorsykkelgjenger, fritidsproblemer, 

økt materiell velferd og en masse andre elementer. 

Det dreide seg i bunn og grunn om en helt ny holdning 

hos unge mennesker – en litt uklar form for 

opprør og frihetstrang som også kunne manifestere 

seg ved måten tenåringer turnerte tyggegummien i 

munnen mens de hang over mopedstyrene på lokale 

gatehjørner. For å virkelig fange opp fenomenet, 

holder det ikke med kun å studere rock’n’roll som 

en musikkform. Rocken inneholdt langt mer. 

Ved siden av å ha intervjuet flere hundre tidsvitner 

og nøkkelpersoner fra perioden, har Hans Otto 

Engvold hatt god hjelp av Nasjonalbibliotekets ressurser 

i arbeidet med boken. – Det er ikke få timer 

jeg har brukt på å spole igjennom mikrofilmer i 

avisarkivet, og søke i den elektroniske avisdatabasen 

Retriever som Nasjonalbiblioteket har til gratis 

disposisjon. 

Engvold har i tillegg samarbeidet med Nasjonalbibliotekets 

seksjon for film og musikk, Oslo byarkiv, 

og det nasjonale opplevelsessenteret Rockheim 

i Trondheim med å samle og arkivere både fotografier 

og annet historisk materiell fra perioden. 

Han har også blitt engasjert av Popsenteret i Oslo 

til å forhåndskurere deler av senterets permanente 

historieutstilling.

21 

Foto: Ketil Born

Plakat fra samlingen etter Roald Stensby. 

22 

– Heldigvis har man de siste årene fått et gradvis 

større fokus på denne pionertiden innen norsk 

rock, sier Engvold, –men det er fortsatt store hvite 

flekker på kartet. 

Tradisjonelt har norske akademiske miljøer 

konsentrert forskningsinnsatsen mot ungdom og 

norsk ungdomskultur fra tiden rundt midten på 

1960-tallet og frem til i dag. – De har nesten uten 

unntak tatt utgangspunkt i Vietnamkrigprotestene, 

hippiemiljøet i Slottsparken og studentopprøret 

når de har utarbeidet ulike forskningsartikler og 

rapporter, og drevet med teoriutvikling. Hvordan 

ungdomskulturen opprinnelig oppstod i 1950årene 

og hvordan den utviklet seg de første ti 

formative årene, har de imidlertid stort sett unnlatt 

å studere, forteller Engvold. – Jeg har spurt en 

rekke ledende forskere på feltet om de kan forklare 

hvorfor man har denne åpenbare blindsonen innen 

norsk kulturhistorie og ungdomsforskning, men 

jeg har egentlig ikke fått noe skikkelig svar på det. 

Engvolds innsamling av bakgrunnsinformasjon 

og ’harde fakta’ har således hatt preg av nybrottsarbeid. 

– For det meste har jeg måttet gå helt 

tilbake til originalkildene, det være seg avisartikler, 

registre og ulike rapporter fra nevnte periode. Og 

ikke minst enkeltpersoner som stod midt oppe 

i det hele, sier Hans Otto Engvold. – Slik sett 

har det vært et tidkrevende, men samtidig utrolig 

spennende arbeid. Mange av dem jeg har intervjuet 

i denne boken, flere av dem sentrale aktører både 

innen tidlig norsk rock og norsk ungdomsarbeid, 

har aldri tidligere blitt spurt om dette. Så selv om 

alle undertemaene og rammene for bokprosjektet 

til tider kan ha virket nokså overveldende, har 

jeg hele veien følt at det har vært et meningsfylt 

arbeid, forteller han. –Det er viktig at også denne 

delen av nyere norsk kulturhistorie blir bedre 

dokumentert for ettertiden. 

Ambisjonen er å få ferdigstilt og utgitt boken 

innen utgangen av året. 

I tillegg til å bli en historiebok, vil det ferdige 

produktet også inneholde en rekke vedlegg og referanselister, 

blant annet femti minibiografier over 

de viktigste norske rockeartistene på 1950-tallet, 

tidligere ukjente hitlister fra de tre største norske 

byene, og en komplett oversikt over både de første 

norske rockeinnspillingene, og de første norske 

sølv- og gullplatene. 

– Det er veldig mye spennende å ta av. Ekstra 

artig er det at jeg har klart å identifisere Norges 

antakelig første kvinnelige rockeartist; den fargerike 

alenemoren Åse Marie «Rocke-Lill» Amundsen 

fra Stavanger. Likeledes å kunne dokumentere 

at det var flere, tidligere ukjente, ungdomsopptøyer 

i Oslo forut for det mye omtalte bråket utenfor 

Sentrum kino i september 1956 i forbindelse 

med Oslo-premieren på filmen ’Rock Around 

The Clock’. Dette ligger an til å bli en nokså stor 

murstein, sier Engvold med et smil. – Men temaet 

fortjener det.

Svendsen-utgaven 

underveis 

JØRGEN LANGDALEN 

Musikkarvprosjektet er et 

nasjonalt, tverrfaglig forskningsprosjekt 

som tar sikte 

på å bevare og tilgjengeliggjøre 

den klassiske norske 

musikkarven. Den første 

samlede utgaven av johan 

Svendsens verker er et pilotprosjekt 

i dette arbeidet. 

Johan Svendsen (1840–1911) var en 

betydelig komponist og orkesterdirigent 

i siste halvdel av 1800-tallet, og en av de 

sentrale musikkpersonlighetene i Den 

norske gullalderen, sammen med den 

jevnaldrende Edvard Grieg. Han vokste 

opp under kummerlige forhold i Vika i 

Christiania, spilte som ung i brigademusikken 

og spedde på med frilansoppdrag 

i Christianias underholdningsliv. Gutten 

spilte mange instrumenter og skrev 

dessuten god underholdningsmusikk i 

form av populære danser og marsjer for 

orkester. Så stakk han utenlands for å 

søke lykken, og på en eller annen måte 

greide han å komme inn på konservatoriet 

i Leipzig. 

Herfra gikk karrieren rett til himmels. 

Alt som student skrev han oppsiktsvekkende 

bra orkester- og kammermusikk i 

johan Svendsen. Fotograf ukjent. Eier: Nasjonalbiblioteket. 

23

24 

jørgen Langdalen Foto: Ketil Born

den store romantiske tradisjonen fra Mendelssohn 

og Schumann. Hjemme i Christiania deltok han i 

oppbyggingen av det profesjonelle musikklivet og 

skrev musikk som føyde seg fint inn i den nasjonale 

stemningsbølgen. Samtidig reiste han verden 

rundt som dirigent for de fremste orkestrene. 

Metropolitan-operaen i New York prøvde å få ham 

til sjefsdirigent. 

Svendsen overtok Det Kongelige Kapel i 

København i 1883, og tilbrakte de siste 25 årene av 

yrkeskarrieren som sjefsdirigent der. Da var det 

stort sett slutt på komponeringen, men han etterlot 

seg likevel ved sin død i 1911 et imponerende 

livsverk, bestående av symfonier, solokonserter, 

symfoniske dikt, kammermusikk og sanger. 

Veldig mye av denne musikken er ikke lenger tilgjengelig, 

og en ny komplett utgave har vært sterkt 

imøtesett. Eldre noter er ofte utgått fra forlaget, og 

enkelte forlag er nedlagt. Eksisterende utgaver er 

ikke alltid til å stole på. En rekke verk har aldri vært 

utgitt og forligger kun i manuskript. 

Svendsen-utgaven er et pilotprosjekt i Musikkarvprosjektet. 

Dette er et nasjonalt musikkedisjonsprosjekt 

hvor Nasjonalbiblioteket har ansvaret 

for dokumentasjonsarbeidet. Store deler av 

kildematerialet som inngår i Musikkarvprosjektet, 

oppbevares i Nasjonalbibliotekets samlinger. 

Nasjonalbiblioteket arbeider med å katalogisere 

alle relevante kilder og gjøre dem tilgjengelig for 

edisjonsarbeidet. I selve ederingen er selvsagt notekildene 

sentrale, både håndskrifter og eldre trykte 

noter. Alle Svendsen-manuskriptene er allerede 

tilgjengelig i det digitale biblioteket på nb.no, også 

notetrykkene blir nå digitalisert. I tillegg kartlegges 

mange andre kilder som brev og dagbøker, arkivmateriale 

fra noteforlag samt publisert materiale 

som forlagskataloger, aviskritikker og fotografier, 

for å nevne det viktigste. Også her har Nasjonalbiblioteket 

et stort materiale, blant annet en betydelig 

brevsamling. 

Svendsen-utgaven blir første skritt i en ny 

undersøkelse av musikkens rolle i det Den norske 

gullalderen. Svendsens posisjon i denne konteksten 

er ikke helt entydig, og hans verk går ikke restløst 

opp i den gjengse forestillingen om «den nasjonale 

tonekunsten». Kildebasert forskning generelt og 

ikke minst edisjon kan være effektive virkemidler i 

nyfortolkningen av historisk musikk som er tynget 

under senere tiders ideologier. Svendsen-utgaven 

kan også ha en slik virkning. 

FAKTA 

Jørgen Langdalen er ansatt i et fireårig engasjement for å jobbe 

med Svendsen-utgaven på heltid. Han er musikkhistoriker og sitter 

i redaksjonen for Svendsenutgaven, som ellers teller dirigentene 

Bjarte Engeset og Jørn Fossheim samt komponist og musikkforsker 

Morten Christophersen ved Institutt for musikkvitenskap, UiO. 

25

Ville gjenskape sine 

barndoms drømmer 

26 

– Willy var ein vi beundra, og vi såg han var rett mann på rett plass. Og nå 

ser vi at også Nasjonalbiblioteket har følgt hans eksempel: Rett bibliotek 

på rett plass. Slik reagerte forfatter Einar økland på meldingen om at 

Nasjonalbiblioteket i januar kjøpte samlingen til venn og samlerkollega, 

den nå avdøde Willy B. 

MARTE-KINE SANDENGEN 

FOTO: Frode Skjold

Willy B. stod godt planta i b-kulturen, som 

musiker og musikkjournalist, men det er kanskje 

som samler han satte dypest spor etter seg. Willy 

B.s unike samling av konsertplakater, småtrykk, 

pocketbøker og seriehefter ble tidligere i år kjøpt 

inn av Nasjonalbiblioteket. En viktig, av og til 

uglesett og ofte ikke pliktavlevert del av populærkulturen 

i etterkrigstida er dermed sikret en plass 

i nasjonens hukommelse. På vei fra nattoget til et 

ærend i hovedstaden tar Einar Økland seg tid til en 

prat med Nasjonalbiblioteket om Willy B. og hans 

samling. 

Er det noe å spare på? 

– Willy B. var nok litt på utsiden sosialt i oppveksten, 

antyder Økland, men det var trolig derfor 

det fiktive universet ble en så sterk tiltrekning for 

ham. Seriebladene, kiosklitteraturens masseproduserte 

kriminalmysterier og den kulørte presses 

estetikk ble hans univers, hans tilflukt. Et univers 

han skulle bruke resten av sitt liv på å forsvare og 

bevare. 

– Men det var ikke bare barndomsnostalgien 

som motiverte Willy B. til å fylle hus og loft 

med cowboyer, lettkledde damer og detektiver. 

Irritasjonen over at institusjoner som Universitetsbiblioteket 

i Oslo ikke var seg sitt ansvar bevisst 

når det kom til bevaring av denne delen av vår 

felles kulturarv, var nok også en viktig beveggrunn, 

mener Økland. Gjennom systematisk innsamling 

og nesten kjærlige konservering av b-kulturen og 

undergrunnskulturens trykksaker, kjempet Willy 

B. en idealistisk kamp mot høykulturens og akademias 

nedvurdering av dette materialet. 

Som forfatter regnes Einar Økland blant det vi 

kan kalle høylitterære forfattere, og han er således 

godt synlig og ivaretatt i både akademia og i bibliotek. 

Men som samler selv, med en forkjærlighet 

for periodika, deler Økland Willy B.s frustrasjon 

over at de nasjonale arkiver ikke har hatt en større 

bevissthet omkring bevaringen av b-kulturen. 

– Kan dei ikkje i det minste føre lister over det som 

manglar, sier han oppgitt, og føyer til at den eneste 

formen for marginalia (håndskrevne notater i margen 

på en bok) han bedriver, er et enkelt pluss- eller 

minustegn i margen som indikerer om en referert 

tittel er å finne i Bibsys eller ikke. 

Fantes egentlig Diesel? 

Nå er det vel slik at det er større deler av vår kultur 

som går tapt enn det som blir bevart. Men det er et 

faktum at dersom Willy B. ikke hadde plukka ned 

konsertplakaten til bluesrockbandet Diesel en gang 

på 1980-tallet, så er det overveiende sannsynlig 

at det ville være umulig for en retrorockinspirert 

borger av, tja, la oss si 2037 å finne ut om bandet 

noensinne hadde eksistert. Noen av de banda hvis 

postere Willy B. samla inn, ga nemlig aldri ut plater, 

og Willys samling blir dermed framtidas bevis 

på deres eksistens. 

– For dette framtidige publikumet si skuld 

håpar eg Nasjonalbiblioteket vil ta vare på og formidle 

dette materialet som ei einskapleg samling, 

sier Økland. 

Einar økland 

Foto: Marte-Kine Sandengen 

27

Musikkformidling i Nasjonalbiblioteket 

Nasjonalbiblioteket har landets største 

samling av musikkmateriale. Mediateket 

er Nasjonalbibliotekets fagbibliotek for 

musikk, film og kringkasting. 

Tjenester vi tilbyr: 

• Faglig veiledning i våre samlinger. 

Vi låner ut: 

• Norske og utenlandske bøker om musikk (ca 30.000 bøker) 

• Norske og utenlandske trykte noter (ca 200.000 noter) 

Referansesamling til bruk i Mediatekets lesesal: 

• Oppslagsverk og bibliografier 

• Samlede verker av enkelte komponister 

• Denkmälerutgaver 

Manuskripter: 

• Verk av norske komponister til studiebruk. Mange som aldri 

er trykt og utgitt. 

• Kildesamlingene til norsk folkemusikk 

Arkivsamlinger: 

• Utklippssamlinger etter komponister, utøvere, journalister og 

musikkinstitusjoner 

• Egne utklipp fra aviser og tidsskrifter 

• Konsertprogrammer, det eldste fra 1776 

Lydsamlingen: 

• Norske og norskrelaterte lydopptak fra 1904 og til d.d. til 

lytting i spesielle lytterom. Vi kan spille både LP plater, EP 

plater, singler, CDer og kassetter. 

Digitalt radioarkiv: 

• Vi tilbyr tilgang til Det digitale radioarkivet med opptak 

tilbake til 1930-tallet, vesentlig fra NRK. Vi kan fjernlåne 

programmer til godkjente utlånsbibliotek. 

Tidsskrifter: 

• Norske og utenlandske musikktidsskrifter. 

Spillerom: 

• Elektrisk piano tilgjengelig for gjennomspilling av noter som 

ikke kan lånes med hjem. 

Kopieringstjeneste: 

• Papirkopier eller digitale kopier av noter og manuskripter 

hvor rettigheter er klarert. 

28 

Verdens 

mest spilte 

klaverkonsert 

INGER JOHANNE CHRISTIANSEN 

Det er ikke lett å velge ut ett dokument fra en så 

stor og omfattende samling Nasjonalbiblioteket 

har av notemanuskripter, trykte noter, lydopptak 

og bøker om musikk. 

Siden jeg er utdannet pianist, velger jeg originalpartituret 

til Griegs a-moll konsert, eller som den 

heter: Concert für Pianoforte, op. 16 av Edvard 

Grieg. 

Ole Mørk Sandvik, grunnleggeren av Norsk 

musikksamling, Universitetsbibliotekets musikkavdeling, 

reiste rundt i Europa og kjøpte inn 

noter og musikkmanuskripter på begynnelsen 

av 1920-tallet til en fremtidig musikkavdeling. I 

Leipzig traff han hofrat R. Linnemann, leder av 

Siegels musikkforlag. Forlaget hadde overtatt 

E.W. Fritschs forlag som trykte førsteutgaven av 

Griegs a-moll konsert i 1872. Av Linneman fikk 

Sandvik kjøpt originalmanuskriptet til Griegs 

a-moll konsert for 1000 kroner. Grieg hadde 

komponert a-moll konserten i Søllerød, utenfor 

København sommeren 1868. Den ble urfremført 

i København 3. april 1869 av pianisten Edmund 

Neupert. Konserten er tilegnet Edmund Neupert. 

Fremførelsen ble en stor suksess. 

Ved Grieg-jubileet i 1993 til 150 års-feiringen 

for Griegs fødsel, ble manuskriptet utgitt i faksimileutgave 

hvor alle Griegs rettelser og tilføyelser 

kommer tydelig frem.

Det er mange i Nasjonalbiblioteket som arbeider med musikk 

og musikkformidling. Tre av dem har plukket ut sine favoritter: 


Dette er verdens mest spilte og mest kjente 

klaverkonsert. Alle store pianister har hatt og har 

a-moll konserten på sitt repertoar. Det finnes minst 

80–90 forskjellige innspillinger av a-moll konserten 

på både 78’ plater, LP plater og CD-er. 

Seriøs musikk 

i det digitale 

radioarkivet 

INGRID ROMARHEIM HAUGEN 

Det digitale radioarkivet inneholder radiosendinger 

fra NRK helt tilbake til 1930-tallet. Jeg synes 

det er verdt å trekke frem som en unik ressurs for 

studenter som ønsker å studere norsk musikk og 

musikkhistorie. NRK har vært en svært viktig 

aktør når det gjelder å dokumentere og formidle 

norsk musikk på lyd. Eksemplene jeg har valgt er 

innen den klassiske musikksjanger eller det NRK 

selv kalte «seriøs» sjanger. Men NRKs formidling 

og dokumentasjon av norsk musikk omfatter 

de fleste sjangre. NRK har gjort opptak av svært 

mange urfremførelser av norske komposisjoner 

gjennom tidene. Noen tidlige eksempler er Olav 

Liljekrans av Arne Eggen (urfremført 13.06.1940) 

og Dragaredokko av Geirr Tveitt (urfremført 

28.11.1940). Verker det ikke finnes så mange lydopptak 

av. 

Et verk det riktignok er gjort flere innspillinger 

av i ettertid er Japanischer Frühling av Ludvig 

Irgens-Jensen. Det ble urfremført 11.01.1957, og 

dirigenten var Odd Grüner-Hegge. Selv om det 

er gjort flere innspillinger av dette verket, kan det 

være interessant å høre Grüner-Hegges tolkning 

første gang det ble fremført. 

Noe som er unikt med radioarkivet, er muligheten 

det gir til å høre komponister og utøvere 

beskrive sin musikk. I programmet Månedens 

komponist. Geirr Tveitt sendt 02.03.1977 kan man 

29

30 


høre Geirr Tveitt fortelle om sitt virke som komponist 

og han snakker om flere av sine verker, blant 

annet tidligere nevnte Dragaredokko. 

Ludvig Irgens-Jensen skal etter sigende ha vært 

en svært beskjeden mann, men det lyktes NRK å få 

til et intervju med ham bare noen uker før han gikk 

bort 11.04.1969. Intervjuet kan høres i programmet 

Ludvig Irgens-Jensen 75 år. Et forholdsvis kort, men 

fint portrett av en av våre fremste komponister. 

Det må nevnes at langt fra alt som ble sendt på 

NRK radio ble bevart. Båndene de tok opp på var 

dyre og ble derfor brukt om igjen. Dette resulterte 

i at mange programmer ble slettet, også programmer 

av og med norske musikere og komponister. 

Etter 1990 derimot har NRK pliktavlevert alle 

sine riksdekkende radio- og fjernsynssendinger til 

Nasjonalbiblioteket. 

Vinylplater, 

brusflasker og 

USB 

TERJE BJØRKHEIM 

Spotify, WiMP, NRK Urørt. Alle disse tre tjenestene 

er eksempler på digitale arenaer mennesker 

bruker i dag for å finne ny musikk, lytte til sine 

favorittartister og diskutere musikk. I tillegg 

produseres det mye mer musikk på gutte- og 

jenterommene rundt omkring enn noen gang før, 

og mulighetene for å bli hørt er større ved hjelp av 

internett. Men faktum er at mennesker har vært 

opptatt av innpilt lyd siden sveivegrammofonen var 

det regjerende mediet, og følgelig var musikk en 

sentral del av dette. 

«Nasjonalbiblioteket har i følgje Lov om avleveringsplikt 

for allment tilgjengelege dokument ansvar for å samle inn 

alle lydopptak utgjevne i Noreg.» (fra www.nb.no) 

Alle pliktavleverte lydopptak blir registrert i 

nasjonaldiskografien, en oversikt over norske 

utgivelser som Nasjonalbiblioteket har utarbeidet 

fra 1990 og utover. Her finner man blant annet 

den første grammofonplate-innspillingen fra 1904, 

og ikke minst en samling vinylplater, et lydbærerformat 

som viser seg å være overlevelsesdyktig i en 

moderne digital musikkverden. Hvorfor, kan man 

jo spørre seg. Dette formatet er ganske annerledes 

enn det man forbinder med et klikk eller to i et 

fancy utviklet grensesnitt.

Terje Bjørkheim med Datarocks siste utgivelse på USB minnepinne. 


Man mister noe ved digital distribusjon. Sanseopplevelsen 

er en ganske annen når man trekker en 

LP-plate ut av omslaget sitt, hører knitrelyden og 

kan beundre plateomslaget omringet av artistens 

toner. For å sitere kulturarkeologen Willy B; «Ofte 

FAKTA 

Nasjonalbiblioteket har ifølge Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege 

dokument ansvar for å samle inn all innspilt musikk utgitt i Norge. Dette 

omfatter samtlige utgivelser gjort allment tilgjengelige av norskregistrerte 

plateselskap, så vel som private utgivelser. 

Målet med pliktavleveringen av musikk er sikker bevaring i et tusenårsperspektiv. 

Nasjonalbiblioteket sikrer at samtidens musikk kan gjenfinnes 

og brukes både i dag og i framtiden. 

To eksemplarer av alle fysiske utgivelser (vinylplater, kassetter og CD-er) skal 

sendes vederlagsfritt til Nasjonalbiblioteket. Det ene eksemplaret plasseres 

i Nasjonalbibliotekets sikringsmagasin i Rana. Under optimale bevaringsforhold 

sikres materialet for ettertiden. Det andre eksemplaret er tilgjengelig 

for publikum i Nasjonalbibliotekets lokaler i Oslo. 

blir omslaget bedre etter at man har hørt platen et 

par ganger.» 

Men pliktavleveringen anno 2011 bringer også 

med seg visse utfordringer. Artistene og plateselskapene 

finner stadig nye og finurlige måter å 

markedsføre sin musikk på. Et eksempel er den 

norske elektronikaduoen Cyrano Armageddons 

«Club Soda 2012» som gis ut på en egen brusflaske 

sammen med en nedlastingskode. Et annet 

eksempel er Datarocks siste utgivelse på USB 

minnepinne. Om smaken av brusen kan måle 

seg med omslaget til en vinylplate, eller om en 

minnepinne er spennende å se på i lengden, 

blir opp til hver enkelt å vurdere. Uansett er 

det pliktavleveringen som gjør at vi sitter på en 

mangfoldig skattekiste for fremtidens forskere. 

FAKTA 

WiMP er en norsk musikkstreamingstjeneste, mens Spotify er svensk. Tjenestene gir full tilgang til avspilling av 

flere millioner låter. 

Som registrert bruker får man tilgang til å spille av all musikken i musikkbibliotek. Kopier av musikken blir ikke 

lagret på datamaskinen, men man har fri tilgang til all musikken gjennom såkalt streaming over Internett. Det er 

også mulig å kjøpe musikk. 

Musikkbibliotekene vokser raskt og WiMP setter for tiden spesielt fokus på å utvide utvalget av norsk musikk. 

Kilde: wikipedia 

31

32 

Foto: Ketil Born

Kontinenter i fuglesangen 


Husker du kassettene? Båndsalaten, håndskrevne 

ilegg og cover som greit kunne erstatte isskrape til 

bilens nedisete frontrute en frossen vinterdag for, tja, 

tjue år siden. Jo da, det finnes fortsatt kassettspillere, 

men ikke så mange. Vi har kvittet oss med dem. Selv 

CD-spilleren har fått etterkommere. Ingen snakker 

lenger om disc-man, men om Mp3, nettbrett og telefon. 

Den moderne lyden fraktes som digitale usynligheter 

fra et medium til et annet for å lagres permanent, 

eller bare som et lån her og nå. Hva ville Edison 

tenkt om det, da han for første gang satte en voksrull i 

fonografen? Og hvor mange fonografer finnes egentlig 

i de tusen hjem? Det er vel ikke helt vilt gjettet at 

det er enda færre enn det finnes kassettspillere. 

Og det er da, når du oppdager at du så sårt 

kunne trenge en kassettspiller, en båndmaskin, 

eller et annet ukurant avspillingsverktøy, det er da 

problemet oppstår. 

Nasjonalbiblioteket er nasjonens hukommelse 

og kan selvfølgelig ikke være bekjent av ikke å 

huske. La ting gå i glemmeboken, slik vi andre kan 

tillate oss. Derfor finnes en nokså særegen samling 

avspillingsutstyr i bibliotekets lydlaboratorier. Noe 

mange artister vet å benytte seg av. Slike som Jokke 

og Valentinerne, Gitarkameratene, New Jordal 

Swingers, Lillebjørn Nilsen for å nevne noen. For 

skal en plate gis ut i et nytt format, remikses, eller 

på et eller annet vis brukes, ja, så er ofte Nasjonalbiblioteket 

løsningen. 

Dessuten, alle originalbånd fra studioarbeidet, 

produksjonsmateriale og masterbåndene som var 

grunnlaget for LP-plater og kassetter, blir tatt vare 

på og registrert før de lagres i sikringsmagasin 

med klimaregulering som hindrer muggdannelse 

og forringelse. En stor del av Norges produserte 

masterbånd og flersporbånd ligger her. 

Det var under et slikt registreringsarbeid at 

det dukket opp spolebånd merket R.H . Båndet 

på avspilleren avslørte at det dreide seg om en 

operasangerinne. Etter omfattende detektivarbeid 

kom det fram at det kanskje kunne være nå avdøde 

Randi Heide Steen. 

Anne Marit Jacobsen legger bilder av moren 

sin på bordet mellom oss. – Er hun ikke nydelig? 

33

Foto: Scanpix 

34 

Randi Heide Steen smiler ungpikeaktig og søtt 

mot oss fra sort/hvitt fotografiet. En usentimental, 

klassisk skolert romansesangerinne. – Teksten 

var viktig for mor. Hun kunne spille ting for meg. 

«Anne Marit, hør på dette. Hva er vitsen med 

denne fremføringen dersom man ikke kan høre hva 

som sies»? Hennes arbeid har betydd spesielt mye 

for meg som skuespiller fordi hun var så opptatt 

av tekst. Ja, og så har hun lært meg en viktig balansegang. 

Hun sa: «Når du tar med deg følelseslivet 

ditt, skal du bevege deg på kanten av stupet, men 

aldri falle utenfor. Formidlingen skal være personlig, 

aldri privat». Du hører det for eksempel i 

hennes tolkning av Haugtussa. Hun har noen toner 

der som er sånn at jeg… Anne Marit leter etter 

ordene. – Ja, det er noe så skjørt over den. 

På hvilken måte? 

– Det er helt umulig å beskrive. Man må være 

en stor poet for å kunne beskrive det. Det er en 

tone som er ladet med så mange ting. Det er å få 

en tone til å bli forståelig på en måte. Kjenner du 

Hans Børli? Jeg kan nesten nesten beskrive sangen 

hennes med et sitat av ham, selv om det egentlig 

handler om døden. Han skriver: Det er som en stor 

fred, et løfte om engang å få bo på kontinenter inne i 

fuglesangen. Sånn er det. Skjønner du? 

Kanskje gjør jeg ikke det. Kanskje er det rett og 

slett slik at man må høre det for å forstå. 

– Du vet, sier Anne Marit Jacobsen, – jeg er 

født i et rom fylt av musikk. En kropp er jo som et 

instrument. Og i dette instrumentet ble jeg til. Sangen 

ligger nært for meg. Jeg valgte å bli skuespiller, 

men jeg savner sangen. Men, mors musikk er i meg 

og har alltid betydd mye for meg. 

Vi vender tilbake til sangerinnen i sort/hvitt. 

Ikke lenger bare ungpikeaktig og søt. 

– Hun var tøff, vet du. Reiste til Tyskland som 

syttenåring for å ta utdanning i sang. Men det 

er dessverre lite hun har gitt ut. Familien hadde 

i årevis søkt etter disse opptakene, og vi hadde 

konkludert med at de måtte være tapt. Så viser det 

seg altså at alt det store hun har gjort ligger i Nasjonalbiblioteket. 

Det er fantastisk.

Oppdagar og lydreddar 

Sjefsteknikar og forskar ved fonogramarkivet i Wien, Nadja Wallaszkovits, 

har utvikla ein metode for å redde gamle lydopptak. No er lydband frå 

Nasjonalbiblioteket under behandling. 


Det er litt som å komme inn på kontoret til 

Indiana Jones. Du veit, eit kontor som sym over av 

gjenstandar funne på ekspedisjonar, gravne fram 

frå ruinar langt under bakken, bevart i skiferlag 

eller kanskje i ei myr. Berre at det her ikkje dreiar 

seg om beinrestar, ikkje om glasperler, pilspissar, 

gjenstandar i bronse eller eit fossil. På kontoret til 

Nadja Wallaszkovits finst det ikkje utstoppa drontar 

eller geirfuglar, men glasskåp med utdøydde 

Alle foto: Phonogrammarchiv - Austrian Academy of Sciences 

mikrofonar, lydopptakarar og skjøre acetatband 

som trugar med den endelege lyddød som pulverisert 

støv i hjørnet av ei øskje. På veggene heng 

bilete frå Papua Ny-Guinea der forskaren Rudolf 

Pöch blant anna gjorde lydopptak av songen, 

talen og rituala til urbefolkninga mellom 1901 og 

1906. Opptak som ligg godt bevarte i verdas eldste 

lydarkiv, Phonogramarchiv – Austrian Academy 

of Sciences i Wien. Ein eller annan stad i den store 

35

Sjefsteknikar og forskar ved 

fonogramarkivet i Wien, 

Nadja Wallaszkovits 

bygningen finst det band frå Nasjonalbiblioteket. 

Banda kjem frå Norsk Radiohistorisk foreining og 

er truleg frå krigens dagar, kan Nasjonalbibliotekets 

Lars Gaustad fortelje. 

– Signala på banda er svært dårlege, seier Nadja, 

og det kan høyrast ut som eit menneske som testar 

noko. Men, førebels er ho usikker. 

Heilt sikkert er det at dei norske lydbanda er i 

dei beste hender. For få år sidan fekk Nadja nokre 

gamle, slitte lydband som etter seiande inneheldt 

stemma til den tidlegare vietnamesiske presidenten 

Ho Chi Minh. 

– Det var det verste eg hadde høyrt, smiler 

Nadja. – Men, eg tenkte, la oss prøve å hjelpe. Her 

må eg vere praktisk. Eg prøvde husmortrikset. 

Det som trugar dei gamle banda er det Nadja 

kallar «eddiksyndromet». Ein kjemisk prosess får 

bandet til å krympe. Kjedene som held molekyla 

saman blir øydelagde, og når prosessen startar får 

du ein kjedereaksjon som til slutt tørkar ut bandet. 

I verste fall er det berre pulver i boksen når du 

opnar den. 

– Vatn og varme er hovudfiende nummer ein, 

forklarer ho, – vi måtte derfor finne ein annan måte 

å tilføre fukt på. Noko som ikkje fordampa, men 

som acetatbandet klarte å bevare. 

I nært samarbeid med Kunststoffinstituttet 

i Wien fann ho det ho leitte etter. Eit stoff som 

mjukgjer bandet lenge nok til at det er mogleg å 

digitalisere. Prosessen skadar ikkje bandet, og i 

verste fall vil den vende tilbake til den opphavlege, 

tørre tilstanden. 

– Her har vi framleis ein jobb å gjere. 

Nadja hentar fram før- og etter-bilete av 

behandla band. – Sjå på dette her, vi kallar det 

eiker. 

Ho peiker på dei symmetriske forhøgingane 

på tvers av bandet. På det neste biletet er eikene 

framleis synlege, men mindre. – Vi må gjere fleire 

studiar på dette. Det vil ta tid. Utfordringa er å 

klare å stabilisere tapen for dei neste ti åra. Dei 

neste hundre. Førebels er det ein prosess, og ikkje 

eit produkt. Eg ønskjer å gjøre det til eit produkt. 

Men prosessen er i gang, og metoden patentert. 

Ei lita stund blir vi sittande i det stille kontoret 

og sjå på bilete av band i ulike stadium av øydelegging. 

– Det er nesten så ein kan høyre lydane frå 

dei, kommenterer Nadja, og ler. – Eg er litt nerdete 

når det gjeld desse greiene. Men no skal eg ta deg 

med til eit verkeleg stemmesurr. 

Bak ei stor dør på den andre sida av gangen 

strekkjer rekkjer av reolar seg mot eit høgt tak. På 

voksrullar, plastplater, band og metalltrådar snurrar 

lyden av musikk, menneskestemmer og dyrelydar 

seg i innestengde sirklar. – Vi restaurerte eit arkiv 

som Heinrich Himmler fekk samla. Det var ei stor 

utfordring, men opptaka var gjorde på magnetband 

som er produserte mellom 1939 og 1942. Det 

er jo tidleg for magnetisk tape, men den gongen 

produserte dei band av spesielt høg kvalitet, så vi 

fekk gode resultat. 

Vi har mykje interessant og rart. Ho hentar 

fram ei gammal bok frå ei av hyllene, og blar 

forsiktig i sprø sider. – Sjå her, dette er den første 

arkiverte stemma i denne samlinga. 

Sida er fylt med sirleg handskrift. Dato, namn, 

nummer og ein lang tale. Alt underskrive med 

snurkelskrifta til keisar Frans Josef I av Austerrike. 

– Dei samla kjende stemmer. Her finst skodespelarar, 

professorar, ja, og ein keisar, smiler ho, og 

lukkar boka forsiktig. 

Og så skulle ein kanskje tru at det med det blei 

stille. Men stemmene følgjer oss. Godt hjulpne av 

Nadja Wallaszkovits’ nyutvikla teknologi som reddar 

lyden av språk ingen lenger snakkar og gamle 

opptak frå Nasjonalbiblioteket. 

37

38 

MIC øker bruken av 

norsk musikk 

MARTIN REVHEIM 

I over tretti år har MIC vært støttespiller for norsk 

musikkliv. Stiftelsen MIC Norsk Musikkinformasjon 

har støttet band og utøvere med turnéstøtte, 

distribuert noter til orkesterinstitusjoner ute og 

hjemme, utviklet og driftet brukerfokuserte nettsider, 

promotert norske komponisters verk, bidratt 

med musikkfaglig støtte for Utenriksdepartementet, 

norske og utenlandske festivaler og ikke minst 

bistått utenlandske journalister på jakt etter den 

norske musikken. MIC har altså en bred portefølje 

av aktiviteter rettet mot målet om å øke bruken av 

norsk musikk i inn- og utland. 

Siden starten i 1979 har MIC rettet søkelyset 

mot norsk musikk, uavhengig av sjangertilhørighet. 

Parallelt med at MIC jobber aktivt på den 

internasjonale musikk- scenen har det alltid vært 

viktig med et like sterkt nasjonalt fokus; det hjemlige 

publikummet er like viktig som internasjonal 

bransje når man jobber for å sette fokus på utøvere, 

band, ensembler og komponister. 

MIC tilpasser arbeidsform og metoder etter 

hvem vi jobber med og for. MICs 12 heltidsansatte 

og frilansere jobber bredt og tett på; vi sender ut 

partiturer, lager besøksprogrammer for internasjonale 

journalister og agenter, produserer magasiner 

og radioprogram, oppdaterer bransjeregistre og 

biografier, samtaler på sosiale medier og vi hjelper 

med programkompetanse når utenlandske promotører 

trenger råd. I dette spennet demonstrerer 

MIC en vesentlig egenskap: evnen til å kunne 

omstille seg i et felt i konstant endring og kapasitet 

til å dekke et komplekst virkeområde som spenner 

fra notert kunstmusikk og folkemusikk til 

ekstremmetall. 

I løpet av det siste tiåret har MIC naturlig nok 

blitt mer nettbasert. Nettavisen Ballade.no er en 

tydelig avsender med over en million besøkende i 

året. Ballade har et vitalt debattmiljø og evne til å 

sette dagsorden. Listento.no er MICs nettbaserte 

vindu mot verden med nyhetsoppdateringer, 

bakgrunnsartikler og portrettintervjuer på engelsk. 

For en kommuniserende virksomhet er det viktig 

å ta i bruk nye og effektive plattformer for å nå ut. 

Nye medier er i endring, nå er det plattformer som 

Facebook og Twitter som når flest. MIC tar derfor 

aktiv bruk av disse og går i direkte samtale med 

brukerne, supplerer med informasjon om aktiviteter, 

promoterer arrangementer og utgivelser eller 

søker å åpne opp i kommunikasjonen om vår egen 

organisasjon. 

For orkesterinstitusjoner og ensembler i inn- og 

utland, formidler MIC norsk komponert musikk. I

tillegg til å produsere og distribuere selve notematerialet, 

legger også MICs informasjonsmedarbeidere 

ned en betydelig arbeidsinnsats for å promotere 

komponistene og deres verker. 

Ingen annen organisasjon innehar denne spesifikke 

kompetansen, en kompetanse som brukes til å 

jobbe langsiktig i et krevende felt. 

Utenriksdepartementet har valgt å legge administrasjonen 

av sin reisestøtteordning for profesjonelle 

musikere til MIC. For å skape en brukervennlig 

og kostnadseffektiv søknadsprosess har MIC 

utviklet en nettbasert elektronisk søknadsportal: 

www.stikk.no. Med fire tildelingsrunder i året og 

rask, brukerorientert saksbehandling har MIC 

skapt en viktig støttefunksjon for en stadig mer 

internasjonalisert musikkscene. 

Skreddersydde infopakker til internasjonale 

bransjeaktører, tilrettelegging av norgesbesøk for 

journalister og bransjeaktører, deltagelse på messer 

og festivaler ute og hjemme, publikasjoner, nettradio 

og seminarer er bare noen eksempler på tiltak 

som MIC iverksetter for å ivareta interessene til 

norske opphavere og utøvere. 

MICs aktivitetsregister er vidstrakt, og bred 

musikkfaglig kompetanse i alle sjangre ligger i bunn. 

Kunnskap om musikk og musikkfeltets sammensetning 

er MICs styrke når vi retter søkelyset mot 

norsk musikk – for å få den spilt, hørt og kjøpt. 

39

Dig elsker jeg; om songen, 

musikken, Nasjonalbiblioteket 

og ein songpedagog 


40 

Ein merkar det med det same. Energien, overskotet, 

entusiasmen over eige fag og gleda ved å formidle 

det. Eg følgjer Barbro Marklund-Petersones 

energiske, raudkledde rygg inn på kontoret hennar 

på Musikkhøgskolen der ho har vore songpedagog 

i 18 år. Langs veggene, på golvet, oppå bordet, i 

alle hyller er det store stablar med noter, partitur, 

mapper og bøker. Midt i rommet tronar eit blankt, 

svart flygel. Kontor med flygel. Eksotisk. 

Saman med Nasjonalbiblioteket er ho ansvarleg 

for rekkjer av konsertar som ved fleire høve er 

haldne i biblioteklokala på Solli plass. 


– Det heile starta i Ibsen-året. Magne Seland i 

Nasjonalbiblioteket foreslo meg som produsent for 

eit prosjekt der vi skulle undersøkje kva som fanst av 

ibsentekstar til opera. Barbro Marklund-Petersonesnakkar 

fort, svensk og muntert. – Eg må seie eg blei 

svært smigra over at eg skulle gjere Ibsen. Det finst 

vel knapt noko meir norsk enn han. Ja, så eg tok til 

å grave. Visste du at Agnes min deilige sommerfugl, 

finst i sju ulike versjonar om eg ikkje hugsar feil? Ho 

smiler bak briller med raud innfatning. 

Eg rekk så vidt å riste på hovudet før ho held 

fram. – Første året arrangerte vi fire Ibsen-kon-

sertar med både kjent og ukjent musikk. Det var 

svært vellykka. Så, vi fekk blod på tann. Og da var 

ikkje vegen lang til Wergeland, Grieg, Welhaven og 

Hamsun. Eg er blitt ein slags misjonær for norsk 

musikk. Eg tek den med ut av landet, presenterer 

den i masterklasser i Sverige, og elles i Europa. 

Det er spesielt ein Grieg-melodi som dei, og eg, er 

svært glad i. Dig elsker jeg, heiter den. Folk trudde 

eg ikkje forsto kva den eigentlig heiter. Ja, fordi eg 

er svensk, så eg blei retta. Det heiter «jeg elsker 

deg». Ho ler hjarteleg. – Men, denne melodien 

heiter altså Dig elsker jeg. 

Korleis er den eigentleg? Eg spør litt nølande, 

usikker på om ukunna mi vil bli teken ille opp. 

– Vil du høyre? Barbro er oppe av stolen, og 

vips, borte ved flygelet. 

Og så speler ho, og syng. Og melodien er melankolsk 

og romantisk og vakker, for liker ein ein 

song høyrest det jo, som pedagogen sjølv seier om 

framføringar frå eigne studentar. 

Framfor kvar konsert i Nasjonalbiblioteket får 

Barbro Marklund-Petersone oversendt ei mengd 

songar frå samlinga. Framfor Grieg-konserten 

gjekk ho igjennom 170 melodiar. Kvart program 

inneheld 17–18 songar. Melodiane blir sett saman 

slik at dei passar både når det gjeld tekst, melodi og 

tempo. I tillegg er dei tilpassa dei stemmene ho har 

til rådvelde. – Vi vil gjerne løfte fram både kjent 

og ukjent i same konsert. Folk skal få noko dei 

kjenner, og noko dei aldri tidlegare har høyrt. Ofte 

har vi skodespelarar som les tekstane før dei blir 

sungne. Akustikken er kanskje litt tørrare enn vi 

skulle ønskje oss, men ikkje så tørr at det ikkje blir 

bra. Ja, og så står det jo eit utruleg bra Steinwayflygel 

der. Pianistane hoppar jo i taket, songpedagogen 

smiler nøgd. – Denne typen konsertar er 

jo tradisjonelt sett haldne i salongar, så dei eigner 

seg godt i små rom. Publikum kjem så nær, og det 

styrkjer også artistane. Ja, og vi har nokre stamgjester, 

og det er svært hyggjeleg. Vi har blant anna ei 

dame på første rad. Etter siste konserten kom ho 

bort til meg og sa, Kvar gong eg går hit er eg så glad, 

og når eg går heim græt eg fordi eg er rørt. Det er ein 

kompliment. Da har vi lykkast, føler eg. 

Neste konsert er i Nasjonalbiblioteket 

22. oktober. 

41

elendig Aria, som B 

g som blev geleidet 

om Øl og Brændevi 

llersidste Yderlighet 

FOTO: Ketil Born 

42

yens Cantor sang, 

av nogle Stemmer, 

n havde bragt til den 

Musikalsk tidsfordriv 

». 

for 250 år siden 

Musikalsk sett er 1700-tallet en spennende tid i Norge. Det finnes noen 

velbrukte og fargerike sitater som mer enn antyder at musikklivet ikke var 

helt på høyde med det beste i Europa for øvrig. 

HANS OLAV GORSET 

Musikkpedagogen Lars Roverud oppsummerer 

kort og nådeløst situasjonen i 1815 slik: «Nationen 

kjender neppe Musik meer end af Navn», og den 

musikalske oppvartningen ved et kongebesøk i 

1704 beskrives som en katastrofe: Kongen måtte 

utholde en «Concert Musique, som bestod av Violiner, 

hvis Strenge man paa en ubarmhjertig Maade 

strøg» og en «elendig Aria, som Byens Cantor 

sang, og som blev geleidet av nogle Stemmer, som 

Øl og Brændevin havde bragt til den allersidste 

Yderlighet». 

Heldigvis har vi også andre vitnesbyrd om musikalsk 

aktivitet fra tiden mellom 1704 og 1815. De 

forholdsvis få komponistene som holdt til i Norge, 

slike som Bertouch, Berlin, Freithoff og Høeg, er 

behørig beskrevet i norske musikkhistorieverk. De 

har etterlatt seg manuskripter med sonater, konserter 

og kantater, men dette er ikke hele musikkhistorien, 

og det var nok ikke melodier herfra folk 

nynnet på og gledet seg over, og brukte i festlige 

anledninger og til hverdags. Slike melodier, som 

vi også kan kalle «bruksmusikk», er nedtegnet i 

håndskrevne notebøker fulle av alle slags småstyk- 

ker beregnet for «Claver» (ulike tasteinstrumenter), 

gitar, sister, fiolin, fløyte, blokkfløyte, obo og 

viola da gamba, samlet på og brukt av embetsmenn, 

godseiere og bønder, kjøpmenn, musikkstudenter 

og amatører, fra praktisk talt hele det befolkede 

Norge. 

Mange av disse bøkene er vel forvart i Nasjonalbibliotekets 

gjemmer, og i katalogene kalles de 

ofte «samlebind» eller «dansebøker». Og her 

er så absolutt dansemusikk i mange former, fra 

elegante menuetter hentet fra solkongens Paris til 

fengende engelskdanser og kontradanser, poloneser 

og polsdanser og de aller eldste valsene. Her 

finner vi også salmemelodier, arier fra populære 

syngespill, marsjer og diverse «Haand-Stykker 

at bruge til Fornøyelig Tiids-fordriv». Side om 

side er de notert, tilsynelatende planløst og med 

varierende grad av nøyaktighet og notekyndighet. 

Mange av notebøkene har overstrykninger og 

rettelser som tyder på personlig bruk, mens andre 

er mer representative og sannsynligvis innkjøpt til 

undervisning, eller «Information udi Musiquen», 

fra profesjonelle kopister. 

43

Concert Musique, 

er, hvis Strenge man 

tig Maade 

Det hører til sjeldenhetene at det står komponistnavn 

over melodiene i notebøkene. Selv om det 

er mye som tyder på at størstedelen av musikken 

stammer fra utlandet, har noen få lokale komponister 

som foreløpig ikke har fått plass i den norske 

musikalske kanon, blant andre Martinus Calmar, 

Hans Nielsen Balterud og Christopher Haraton, 

også bidratt med en håndfull menuetter. De har 

selv stolt signert sine verk. 

Fengende melodier er som ugress: De sprer seg 

fort. Mange av dem går igjen i flere kilder og gir 

oss derfor et fascinerende innsyn i musikalsk smak 

fra en helt annen tid, og omrisset av et populærrepertoar 

som ikke kjente geografiske grenser. 

Underveis endret melodiene seg, og en del av dem 

har slått seg ned for godt i den norske kulturarven. 

De er ikke kjent som enkeltstående småstykker av 

perifere komponister, men som norsk folkemusikk 

av i dag. En tradisjonsrik springleik fra Gudbrandsdalen 

står notert som en polonese for «Claver» i 

et manuskript som har tilhørt generalkonduktør 

Christopher Hammer på Hadeland, og en av 

Norges mest utbredte reinlendere heter Angloise 

(engelskdans) i kjøpmann Jacob Mestmachers 

notebok fra Bergen. 

Vi vet ikke så mye om hvordan denne musikken 

klang. Noter har begrenset verdi. De er ikke alltid 

nøyaktige beskrivelser av et musikalsk forløp; de 

fungerer like ofte som huskelapper. Likevel, eller 

kanskje nettopp derfor, er det fristende å se om 

dette repertoaret, som vi kan kalle 1700-tallets 

populærmusikk, ved hjelp av litt fantasifull restaurering 

også kan bli «Fornøyelig Tiids-fordriv» i 

dag. 

Side 2 fra Hans Nielsen Balteruds notebok, Aurskog 1758 

FAKTA 

Hans Olav Gorset, førsteamanuensis og fløytist ved Norges Musikkhøgskole, 

har nylig forsvart sin doktoravhandling «Fornøyelig 

Tiids-fordriv», som handler om favorittmusikken til 1700-tallets 

norske borgere og bønder. Gorset har gitt ut flere innspillinger med 

norsk og nordisk barokkmusikk, og forbereder nå en ny, basert på 

et nyoppdaget manuskript fra Drammen, datert «Bragnæs 1722». 

Avhandlingen er tilgjengelig via Musikkhøgskolens nettsider (http:// 

brage.bibsys.no/nmh/). 

44

som bestod av Violipaa 

en ubarmhjerstrøg» 

BibZoom.dk – danskernes nationale 

digitale musikbibliotek 

PERNILLE SCHALTz 

BibZoom.dk tilbyder danske biblioteksbrugere en 

verden af digitale serviceydelser i én samlet pakke. 

Abonnement på BibZoom.dk sikrer bibliotekets 

brugere adgang til download og streaming af 

musik, podcasts og film i følgeskab med formidling. 

Med BibZoom.dk når biblioteket ud til 

brugerne døgnet rundt, alle ugens dage. 

BibZoom.dk drives af et konsortium bestående 

af Herning Bibliotekerne, Odense Centralbibliotek 

og Statsbiblioteket. Forretningsudvikling og drift 

varetages af statsbiblioteket. 

BibZoom.dk er langt den største og mest 

benyttede digitale bibliotekstjeneste i Danmark, 

og samtidig med at forbruget stiger markant år for 

år, falder priserne. I 2010 blev der downloadet og 

streamet over 12 mio. musiktracks. Det månedlige 

besøgstal er på langt over de 125.000 (fordelt på 

75.000 brugere) og hver bruger bliver på websitet i 

6–7 minutter. 

BibZoom.dk er med andre ord en stor succes, på 

trods af at der kommer flere og flere kommercielle 

musiktjenester til i Danmark. Men ingen af disse 

kan, hvad BibZoom.dk kan: BibZoom.dk er ikke 

kun en musikjukeboks, hvor det eneste borgerne 

kan er at høre musik, men indeholder et væld af 

kvalitativ formidling. Og så er den 100 % gratis for 

borgerne – det er der ingen af de andre (lovlige) 

tjenester der er. 

BibZoom.dk tilbyder et samlet abonnement, 

hvor forskellige produkter indgår i en samlet pakke 

med digitale biblioteksservices. 

Musik – downlån 

MusikBasis giver brugerne ubegrænset downlån af 

musik, samt formidlende indhold i form af artikler, 

podcasts, anmeldelser, anbefalinger, hitlister mm. 

Musikkataloget indeholder mere end 4,1 mio. 

musiknumre fra førende labels og der kommer hele 

tiden nye til. Musikken leveres i formatet Windows 

Media Audio og kan afvikles på Windows 

platform. Musikstreaming supplerer biblioteks 

downlånstjeneste med adgang til mere end 3,9 mio. 

musiknumre i streaming-format. Musikken kan 

afvikles uanset platformsvalg. 

World – etnisk portal 

BibZoom.dk World – Danmarks digitale 

indvandrerbibliotek – tilbyder film, musik og 

formidling til nydanskere. World indeholder unike 

digitaliseringer af musik og film på de væsentligste 

indvandrersprog. 

Kulturarv – digitaliseret kulturarv 

BibZoom.dk Kulturarv bliver næste skud på 

stammen. På BibZoom.dk Kulturarv vil borgerne 

indledningsvist kunne streame gamle sjove reklamefilm, 

samt høre gamle taler og dialekter. 

Professionel formidling 

Artikler, anmeldelser, podcasts og anbefalinger 

leveres af en redaktion bestående af biblioteksmedarbejdere 

fra en række biblioteker landet over. 

Dermed sikrer BibZoom.dk en faglig og kompetent 

formidling af musik og film mv. 

Læs mere på: 

http://www.statsbiblioteket.dk/BibZoom.dk/ 

45

Svartmetallets potensial 

GIULIANO D’AMICO 

46 

Hjelp, vi er i popbransjen! skrek forfatteren og svartmetallmusiker 

Cornelius Jakhelln i sin kronikk om 

svartmetallets tiår 1993–2003 i Samtiden 3/2003. 

Åtte år etter vil man neppe tvile på at svartmetallet 

er blitt en viktig del av det norske næringslivet. Det 

høres fra alle kanter at black metal er blant Norges 

fremste musikkeksportvarer. Spellemannsprisen i 

kategori metal er nesten utelukkende gått til svartmetallband 

i de siste årene. Infernofestivalen i Oslo 

organiserer konferanser for ansatte i bransjen og 

tar med turister til black metal-tur i hovedstaden. 

Sigurd Wongraven i Satyricon har nylig startet sin 

karriere som vinprodusent.

Hver påske samles tusenvis av metal-fans frå hele verden til 

Infernofestival i Oslo. Mistur var et av bandene som deltok 

da festivalen i 2010 ble arrangert for tiende gang. 

Foto:Stian Lysberg Solum / SCANPIX 

Typisk norsk 

Anerkjennelsen av svartmetallet har imidlertid ikke 

vært helt problemfritt. Suksessen blir ofte møtt 

med en blanding av skepsis og ironi. Er man troverdig 

når man går rundt med ansiktsmaling, øks 

og fakkel? Er svartmetallet et kulturelt fenomen i 

det hele tatt? Problemet kulminerte i en sending 

i programmet Typisk norsk for noen år siden. De 

intervjuet en gruppe studenter ved Universitetet i 

Roma, som lærte seg norsk på grunn av svartmetallet. 

Se, italienerne har også ansiktsmaling! Hør, de 

snakker gebrokkent norsk! – det var stemningen 

den gangen. Ikke et lyst punkt i norsk fjernsynshistorie, 

spør dere meg. Bjørn som danser er aldri 

morsomt å se på. 

Pedagogisk ressurs 

For det må vel ikke mye til for å snu et sånt bilde 

av svartmetallskultur. For det første kunne man 

tenke på svartmetallet i Roma som en pedagogisk 

ressurs. Hvorfor i all verden skulle utlendinger lære 

seg norsk fremfor andre språk? Som norsklærer 

ved Universitetet i Torino får jeg ofte svartmetallstudenter. 

Det er bare gøy det. Utfordringen ligger 

bare i å forklare at norsk kultur faktisk består av 

noe mer enn black metal. Men når man har lokket 

deres interesse – hvorfor ikke med svartmetall? 

– er halve kampen vunnet. 

Litterater og filosofer 

Dessuten har norsk svartmetall et stort kulturelt 

potensial på tvers av forskjellige kunstneriske 

uttrykk. Så tidlig som i 1995 leverte Darkthrone en 

ypperlig musikkommentar til Tarjei Vesaas’ dikt 

Snø og granskog. En av Norges fremste unge lyrikere, 

Cornelius Jakhelln, kommer fra svartmetallmiljøet 

og bruker noen av diktene sine som låttekster for 

bandet sitt, Solefald. Kjetil-Vidar «Frost» Harald- 

stad fra Satyricon hadde en fabelaktig performance/ 

installasjon på et kunstgalleri i Milano for ikke 

lenge siden. I tillegg har akademia begynt å vise 

interesse for black metal-studier. Nicola Masciandaro, 

førsteamanuensis ved Brooklyn College i New 

York, holder årlige symposier om svartmetall og 

filosofi. Resultatene er overraskende friske – det går 

an å snoke litt på blackmetaltheory.blogspot.com. 

Norsk kulturarv 

Etter mange år med journalistikk på fanzine-nivå, 

ser det også ut som om norsk svartmetall har 

begynt å få en kritisk skole. Svein Egil Hatlevik, 

som har en fortid som musiker i bransjen, leverte 

et av tidenes beste bidrag til svartmetallkritikken i 

sin anmeldelse av Burzums Belus i Morgenbladet i 

fjor. Samme år kom Håvard Rem med innlysende 

outsider-betraktninger om sjangeren og miljøet 

i sin bok Innfødte skrik. Det er fortsatt en lang 

vei å gå til å løfte svartmetallet til et helhetlig 

kulturelt fenomen, men mye synes å peke på at 

vi er på riktig spor. I denne sammenhengen må 

Nasjonalbiblioteket gratuleres med innkjøp av en 

svartmetallsamling. At en sånn institusjon satser 

på svartmetallet, betyr ikke annet enn at sjangeren 

er blitt – fest setebeltet, folkens – en del av den 

norske kulturarven. Det er mye igjen å gjøre, men 

en slik satsing kan bli hovednøkkelen til en bedre 

forståelse av hva norsk svartmetall var og er blitt, 

for både interesserte og for folk flest. Da er det bare 

å dyrke og forvalte materialet – keep the black flame 

alive, som det heter blant de initierte. Jeg ser frem 

til å se resultatene. 

Artikkelforfatteren er stipendiat ved Institutt for 

litteratur, områdestudier og europeiske språk, 

Universitetet i Oslo 

47

48 

Black Metal 

i Nasjonalbiblioteket 

RICHARD GJEMS 

I Nasjonalbibliotekets samling finnes et relativt 

bredt utvalg med kilder til norsk black metal både i 

form av lydopptak og dokumentasjonsmateriale. 

Helt fra pionertiden på begynnelsen av 1990-tallet 

har sjangeren vært internasjonalt orientert. 

Bortsett fra førsteopplaget av de aller tidligste 

platene, er de meste utgitt på utenlandske plateselskaper 

som Nuclear Blast, Napalm og Peaceville 

Records. Mange av disse utgivelsene ble derfor i 

praksis ikke fanget opp av den ordinære pliktavleveringen. 

Nasjonalbiblioteket har i de senere årene 

jobbet systematisk med å dekke disse hullene. 

I dag har biblioteket en omfattende samling med 

norsk black metal både på vinyl og i CD-format. 

Her finner du alt fra originalutgaven av Mayhems 

LP Deathcrush (1987) til de nyeste pliktavleverte 

CD-platene med artister som Keep of Kalessin og 

1349. Nasjonalbiblioteket starter dessuten i år opp 

et samarbeid med Grieghallen lydstudio og Bergen 

offentlige bibliotek om bevaring av master- og produksjonsbånd 

etter mange sentral utgivelser innen 

sjangeren. 

Av dokumentasjonsmateriale har Nasjonalbiblioteket 

en anselig samling med både akademisk 

og mer dokumentarisk litteratur om black metal. 

Denne inneholder så vel symposieinnlegg og 

avhandlinger som større monografier og fotobøker. 

Også blant andre materialtyper finnes atskillige 

spor etter sjangeren i form av konsertplakater, 

flygeblader og noen fanziner.

Platecover til Darkthrone’s Under A Funeral Moon 

49


50 

Takk, Marit 

Vinylsamlinga i Nasjonalbiblioteket er stor og innhaldsrik. Noko av 

årsaka til dette er ein tjueeinårings arkiverings-initiativ på 60-talet. 

INGJERD SKREDE

Å gå gjennom gangen hos EMI i Karl Johans gate 

er litt som ei rask tidsreise. Ved kvar passering av ei 

open kontordør strøymer lyden frå ein ny musikkepoke 

mot den forbipasserande. Ei av dørene er den 

siste, for å rappe ein liten strofe frå Dumdum Boys, 

og i denne settinga verkar det heilt rett å gjere nettopp 

det. Bak denne jobbar Marit Håkonsen. Det 

har ho gjort lenge. 

– Ja, eg starta i EMI på slutten av 60-talet. Var 

sekretær og promobabe på artist- og repertoaravdelinga, 

smiler ho. 

Etter at ho hadde jobba der eit halvt år, skulle 

EMI gjere ei lagerkutting. I praksis ville det seie at 

all vinylen som låg på lager skulle gjennomgåast for 

så å kaste det som ikkje lenger selde så godt. 

– Eg meinte vi burde ha eit arkiv for det vi kutta, 

og så tok eg til å samle tre–fire eksemplar av kvar 

slik at vi hadde dei for alle tilfelles skuld. Sidan blei 

det jo lovpålagt å levere, men den gongen var det 

ikkje slik. Marit hentar fram ei gammal, slitt notisbok 

frå ei av hyllene. – Dette er den første boka eg 

noterte i. Ho blar forsiktig i dei lett gulna sidene. 

– Her er den første skiva eg har notert. 

Eg følgjer peikefingeren hennar langs orda 

«April 1969, Oddvar Nygård, Dansen går». 

– Det er mykje lettare å dra fram vinylen enn å 

gå tilbake til studiotapane. Ja, og det er mykje meir 

informasjon på plateomslaga enn det er på tapane. 

Og det er jo nyttig. 

Marit Håkonsen var 21 år da ho på eige initiativ 

tok til å arkivere vinyl i EMI. Ho forklarer ønsket 

og interessa med oppsedinga si. – Vi var oppdregne 

til å passe på tinga våre. I dag er nok samfunnet 

meir prega av ein bruk og kast-mentalitet. Ja, og så 

er det noko med vinylen. 

Ja? Kva er det med vinylen? 

– Jo, overgangen frå steinkaka til vinyl er som å 

gå frå bålbrenning til peis. Det er eit kjempesprang, 

men den digitale lyden synest eg er for flat, så eg 

sver til vinylen. Men for mange er det jo ein heilt 

ukjend dimensjon. 

Ho ler. 

– Barnebarnet mitt var på besøk og fekk auga 

på eit Iron Maiden-album. Han tok det opp, kikka 

nysgjerrig på det. Kva er dette, mormor? Og eg 

svarte som sant var at jo, det er ei LP-plate. Det er 

musikk. 

Da såg han heilt vantru på meg. Går det an å 

spele dette? 

Vi ler litt av kor håplaust gammaldagse nokre av 

referansane våre er. Men det aldri så vesle islettet av 

vemod som kanskje kunne anast i felleshumringa, 

blir feid unna av Håkonsen. 

– No er det somme som også vil gi ut eit lite 

opplag med vinyl. Slike som Big Bang og Madrugada. 

Joda, det er nokre som framleis sver til dei 

gamle formata. 

Det gamle formatet er altså sirleg arkivert i 

ei slitt notisbok frå 60-talet, og er på den måten 

med på å tette arkivhol også i Nasjonalbiblioteket. 

– Samarbeidet går begge vegar, forklarer Marit. – 

Somme gonger får vi spelt over vinyl frå Nasjonalbiblioteket, 

andre gonger er det omvendt. 

– Du veit, når eg går i arkivet er plateomslaga 

som gule post it-lappar bakover i historia. Dei 

får meg til å hugse. Eg kan få auga på eit omslag 

som straks får meg til å sjå bestefar sveive opp 

grammofonspelaren. Den var brun med bestemors 

hekla duk over. Vi ungane sat i sofaen på rekkje og 

rad og lytta andektig. 

Marit Håkonsen returnerer frå barndomsminnet, 

og ser direkte på meg. 

– Musikkarkivet er ein del av historia vår. Den er 

viktig, og ferdig med det. 

51

© Michael Patterson og Candace Reckinger 

a-ha-manifestet 

I Nasjonalbiblioteket finst ei av verdas største a-ha-samlingar. I huset til PA Stenersen 

finst det om mogleg ei enda større. No skal innhaldet mellom permar i Project Avatar. 


52 

Petter-Anton Stenersen serverer kaffi i ei stove 

overraskande fri for a-ha-rekvisittar. PCen på 

bordet mellom oss er til gjengjeld full av lister 

over demoar, magasin, objekt og alt tenkjeleg og 

utenkjeleg a-ha-relevant materiale. Ei samling som 

er forsikra for meir enn Stenersens hus. Alt skal 

inn i trebindsverket Project Avatar. Bøkene blir ei 

blanding av biografi, diskografi og leksikon, fortel 

PA, og legg til at dette blir den fulle og heile historia 

om a-ha og musikken. Målet er å ha den ferdig i 

første kvartal 2012. 

Men, la oss ta det frå starten. På tidleg åttital 

var PA Stenersen ein ganske frustrert ung mann. 

Han høyrde på Kids og Forelska i læreren, og såg 

med stigande uro på Grand Prix med Jahn Teigen, 

bukseselar og Norway zero points. Eit besøk på 

eit av Londons hippaste diskotek rista verda på 

plass. –Ja, eg var på språkreise til England i 1985. 

Ein kveld drog vi til Hippodrom i London. PA 

lener seg fram over bordet. – Dei spelte Madonna, 

Bruce Springsteen og så kom faen meg a-ha og Take 

on Me. PA smiler. Der og da var Grand Prix-fadesen 

gløymd. – Da ferien kom, reiste eg heim og kjøpte 

det første albumet på kassett. Hytta vi var på den 

sommaren hadde ikkje straum, så eg brukte alle 

pengane på batteri til kassettspelaren. Det vart ein 

dyr ferie. 

For den uinnvigde kan denne gjentakande 

snuinga av kassett kanskje verke som ein keisam 

repetisjon. Like uforståeleg som det å gå på 50–60 

konsertar med same band! For den innvigde stiller 

saken seg sjølvsagt heilt annleis, og PA er ein 

tolmodig innvigd. 

– Det blir som å kjøpe sesongkort til favorittfotball-laget 

ditt, forklarer han. – Det er same lag, 

men ulik kamp kvar gong. Slik er det med konsertane 

også. Same set-liste, men heilt ulike konsertar. 

Ulik dagsform, forskjellig publikum. Ja, så det blir 

som ein fotballkamp med berre eitt lag, og dei 

spelar alltid på heimebane og vinn kvar gong. 

Hugsar du din første konsert? 

– Sjølvsagt! Det var i Leangen ishall i 1987 

saman med bestekompisen min. Det var elendig 

lyd. Ikkje det at lydanlegget var dårleg, men det 

var jo mange hylande ungjenter, han ler av det

24 år gamle minnet. – Likevel er det på mange 

måtar den beste konsertopplevinga mi. Trass i at 

vi sto fire timar i kø framfor ein rusten ishall med 

dårleg akustikk. Men, det var første gong vi såg 

heltane. 

Han tek ein liten pause før han slår ut med hendene. 

– Åh, men det er vanskeleg å velje. Konserten 

i Royal Albert hall i fjor var også heilt magisk. 

Dei spelte heile Scoundrel Days og heile Hunting 

High and Low albuma. Låt etter låt. Vi visste nett 

kva som kom og song med. Det var så taket løfta 

seg. Eg må innrømme at eg blir rørt i slike settingar. 

Eg gret, og kameraten min gret. Men det var ikkje 

så farleg, vi var blant corefans. 

Har du møtt a-ha-medlemmene? 

– Jada, ved nokre få høve. Eg er ikkje så glad i å 

vente på baksida av Spektrum der dei står med 

kulepennane og skriblar ned noko i all hast. Men 

det var blant anna ein gong i Bergen. Det er forresten 

einaste gongen eg har selt kroppen min til 

media. PA gestikulerer blidt og ivrig. – Eg kontakta 

Bergens Tidende og sa eg hadde verdas største a-ha 

samling. Dersom dei kunne skaffe meg tilgang 

back stage kunne eg vere med på eit intervju. Jo da, 

det gjekk i orden. Og da fekk eg oppleve litt av den 

indre dynamikken i gruppa. Journalisten hadde eit 

svare strev med å få samla dei uvillige medlemmene 

for at dei skulle ta eit bilete saman med meg. Og eg 

som hadde trudd at dei var bestekompisar. 

Hunting High and Low let seg ikkje spele av lenger. Den er 

heilt utsliten, men utan den hadde det ikkje vore noko anna 

heller, seier PA Stenersen. Foto: Ketil Born 

Kjem Project Avatar til å innehalde mykje om 

uvennskap og svik? 

– Dei har skrive låtar om frustrasjon innbyrdes i 

gruppa, og det skal eg skrive om. Men sladder og 

lause rykte held eg meg unna. Eg gir blaffen i om 

dei har krangla mykje desse 25 åra. Det viktigaste 

er at produktet er bra. Og det er nok som Harket 

seier: i kranglinga og friksjonen blir det skapt noko. 

Synest du det er på tide at dei gir seg? 

– Dei har drege ein Dæhlie og Koss og gir seg på 

topp, men eg synest godt dei kunne ha pusha eit 

par album til. Dei har materiale nok til det. 

PA Stenersen på si side har meir enn nok 

materiale både for nerdar og dei heilt vanleg musikkinteresserte 

til å fylle tre bind om a-ha. 

– Dette arbeidet har ein verdi. a-ha er ein viktig 

del av den norske kulturarven. Dei er størst i norsk 

pop- og rockhistorie. Den historia har eg lyst til å 

vere med på å skrive nokre kapittel i. Det er vel så 

viktig som Ibsen og Hamsun. Og dei var for hundre 

år sidan. a-ha er no. 

53

joseph Haydns skotske folketonearrangementer: 

Nyoppdaget originalmanuskript 

i Nasjonalbiblioteket 

«Gratulerer med denne viktige oppdagelsen», skrev lederen for joseph Haydn-Institut 

i Köln da vi ba om instituttets vurdering av det som vi i Nasjonalbiblioteket mente 

måtte være en original skisse fra Haydns hånd. Og han fortsatte: «Det synes ikke 

å være noen tvil om at manuskriptet er autentisk». 

ØYVIND NORHEIM 

54 

En sjelden gang byr bibliotektilværelsen på de helt 

store overraskelser. Som i fjor høst da Nasjonalbibliotekets 

Nils Dverstorp gjennomgikk deler av 

arkivet til forlaget J.W. Cappelen. Ikke vet jeg om 

han skalv på hendene og hadde vanskelig for å puste 

da han forsiktig åpnet en papirrull, og inni den fant 

et ark med noen krummelurer som kunne se ut 

som notetegn. Men han burde ha gjort det. For det 

han fant, skulle ganske snart vise seg å bli bekreftet 

som et originalt manuskript etter den østerrikske 

komponisten Joseph Haydn (1732–1809). 

Men før man kom så langt, var det selvsagt en 

del undersøkelser som måtte til før ektheten kunne 

fastslås. Selv om det på selve manuskriptet var skrevet 

«Manuscript von Jos. Haydn in seinen letzten 

Tagen geschrieben» med gotisk håndskrift, var det 

slett ingen garanti for at det virkelig var et «manuskript 

av Jos. Haydn skrevet i hans siste dager». Og 

skulle utsagnet tas bokstavelig, var det i hvert fall 

feil, for Haydn døde i 1809, og på manuskriptet sto 

årstallet 1806. Uekte tilskrifter og til og med falsknerier 

er legio også i musikkens verden, ikke minst 

på den tiden vi her befinner oss i. 

Scannede bilder ble derfor sendt til nasjonalbiblioteket 

i Wien og til Joseph Haydn-Institut i Köln. 

Wien svarte at det «høyst sannsynlig» var ekte.

Haydn-instituttet, hvor den «tyngste» ekspertisen 

sitter, svarte at det ikke var tvil om ektheten. 

I likhet med originalmanuskripter av de andre 

store komponistene på 1700- og 1800-tallet, var 

noteark med Haydns noteskrift ettertraktede samleobjekter. 

Samtidig var de ennå ikke blitt verdifulle 

salgsobjekter for styrtrike samlere. Omkring år 1800 

var Haydn det absolutt største navnet i den vestlige 

kunstmusikkverden. Det var en tradisjon for at ark 

fra betydelige komponisters manuskripter ble gitt 

som gave («relikvier») til beundrere. Dette er en 

viktig grunn til at de store komponisters manuskripter 

finnes spredt i offentlige og private samlinger 

over hele verden. 

Et helt annet spørsmål var hvordan nettopp dette 

manuskriptet hadde havnet i Cappelens forlagsarkiv. 

Cappelens forlag og bokhandel ble etablert i 

1829 av Jørgen Wright Cappelen (1805–1878). Han 

ville egentlig bli misjonær, og gikk på misjonsskole 

i Basel. Han var også svært musikkinteressert, og 

var en habil fiolinist. Men det var som forlegger 

og bokhandler han skulle gjøre karriere. I tillegg 

til utgivelse og salg av bøker, drev Cappelen også 

en viss virksomhet som musikkforlegger, og han 

importerte noter og musikkinstrumenter. Særlig 

instrumentsalget fikk etter hvert et betydelig 

omfang. Cappelen hadde i alle år personlig kontakt 

med europeiske, særlig tyske bok- og musikkforleg- 

gere, og han besøkte jevnlig Europas bokmesser. 

Det kan ha vært i den sammenheng at han som ivrig 

amatørmusiker har fått tak i Haydn-manuskriptet. 

På den annen side vet vi ikke om manuskriptet kom 

til Cappelen i J.W. Cappelens levetid, eller om det 

skjedde senere. En grundig gjennomgang av forlagsarkivet 

vil kanskje bringe oss nærmere en løsning på 

det mysteriet. 

«Vårt» Haydn-manuskript inneholder skisser 

til to av hans arrangementer av skotske folketoner. 

Mellom 1791 og 1804 arrangerte Joseph Haydn 

mer enn 400 folkemelodier fra Skottland, Wales 

og Irland på oppdrag fra folketonesamleren George 

Thomson og forleggerne William Napier i London 

og William Whyte i Edinburgh. De to melodiene 

er The Braes of Ballenden og Wandering Willie. Han 

laget to heller forskjellige versjoner av hver melodi, 

dels for solosang, dels som duett, i begge tilfeller 

akkompagnert av en pianotrio (piano, fiolin og 

cello). Noe som gjør dette funnet ekstra interessant, 

er at det finnes relativt få skisser bevart av Haydns 

folketonearrangementer, så Nasjonalbibliotekets 

funn er dermed et bitte lite bidrag til å fylle et stort, 

gapende hull. For musikkforskningen gir komponistens 

skisser en unik mulighet til å få innblikk i 

den kunstneriske prosessen som har ført frem til det 

ferdige verket. 

55


56 

Andre sats, tredje sats 

KETIL BJØRNSTAD 

For de var alle sammen for lengst kommet til andre 

sats i livet, tenkte Peder Vikersund, mens han satt 

på Gardermoen med celloen som han ikke hadde 

våget å sjekke inn som bagasje, men som han 

betalte en ekstra seteplass for, hele veien opp til 

Bardufoss. Profesjonelle musikere gjorde jo sånt. 

Han hadde aldri reist med celloen før. Han var en 

amatør. Den var heller ikke noe spesielt verdifullt 

instrument. Ingen blodfull italiener fra syttenhundretallet, 

utlånt av en styrtrik bank, men en korrekt 

og lydig cello, laget av en tsjekkisk instrumentmaker 

under Sovjet-tiden, tilpasset budsjettet til en

noteselger i en musikkbutikk i Oslo. Han orket 

likevel ikke tanken på at den skulle klemmes inn 

mellom kofferter, postsekker og cargo-kasser, som 

all annen bagasje. Kanskje den hadde sjel, hadde 

han ofte tenkt. Den kunne lyde bedre enn han 

spilte. Dessuten var det mulig at Sjur Bekkjarvik 

kom med samme fly som ham. Han hadde ikke 

orket tanken på å sitte innesperret ved siden av 

professoren hele veien opp til Nord-Norge, høre på 

hans evige sleivspark i alle retninger, morsomheter, 

perfiditeter og sarkasmer som rammet alt fra statsministere 

til forfattere og fjernsynspersonligheter. 

Det fikk komme senere, når han hadde lagt fra seg 

fiolinen og vinen sto på bordet. Men så fikk han 

vite at Sjur hadde reist direkte nordover fra Bergen, 

der han bodde, der hele hans lynne kom fra, selv 

om han var østlending, der han i voksen alder til 

og med hadde begynt å skarre. Så de kom ikke til 

å se hverandre før de begge var fremme på Senja. 

Pussig, tenkte Peder Vikersund, å skulle møte Sjur 

igjen allerede nå. Etter så mange år hadde han 

knapt trodd at den store sosiologen, debattanten 

og musikkelskeren Sjur ville møte opp på klassefestene 

på Katta engang. Men han hadde vært et 

naturlig midtpunkt på jubileet forrige år, og han 

hadde sendt en begeistret e-mail til dem begge, da 

Frøydis Marstrander skrev og spurte om de kunne 

tenke seg å komme opp til huset hennes på Senja og 

spille Dumky-trioen med henne en aller siste gang, 

nå som hun hadde fått den alvorlige diagnosen 

og måtte regne med å være sykemeldt og kanskje 

også bli erklært døende i juni allerede, siden mer 

cellegift var utelukket. Men ennå var det april, 

kortisonen virket, og Sjur kunne meget godt tenke 

seg å komme oppover med fiolinen sin for å spille 

trio igjen. Han så på seg selv som den ubestridte 

lederen av Bekkjarvik-trioen. Det passet til og 

med bra, skrev han, fordi han da kunne kombinere 

besøket ytterst på Senja med en forelesning på 

universitetet i Nord-Norge to dager etter. Ja, andre 

sats, tenkte Peder Vikersund. Livet hadde fått en 

spesiell tyngde. Det gjaldt for Sjur også, som ikke 

engang kommenterte det Frøydis hadde skrevet 

om sin egen sykdom. Medfølelse hadde aldri vært 

professorens sterke side. Men hva var en andre 

sats, egentlig? I kammermusikken var den oftest en 

scherzo. Det man forbandt med andre sats, skjønnhet 

og avklarethet, som i Mozarts klaverkonserter, 

tilhørte oftest tredje sats i dette intime formatet. 

Frøydis var altså brått i gang med tredjesatsen. Men 

i Dumky-trioen var jo den vakrest, selv om ingen 

av dem hadde våget å si det. De hadde hengt seg 

opp i andre sats fra begynnelsen av. Dumky-trioen 

hadde også enda flere satser. Hele seks til sammen. 

Som i Mahlers symfonier. Det var ikke vanlig. 

Det var musikkhistoriske unntak. Og nå var det 

kanskje håpet, unntaket, Frøydis klamret seg til? 

At det skulle komme enda flere satser? En lys og 

munter scherzo gjemt mot avslutningen et sted? 

En avklaret finale, der det fineste temaet lå gjemt, 

det største crescendoet, de tyngste paukeslagene, 

der alt skulle finne sin plass? Han følte henne som 

en nær venn. En av de nærmeste. Hvem andre 

hadde han, egentlig? Men alt han visste om henne, 

var at hun hadde dratt nordover kort tid etter at de 

alle hadde tatt artium i Oslo for mer enn tredve år 

siden. Hun hadde funnet et sted ytterst på Senja 

som nå var blitt et kultursentrum. Det hadde vært 

et par menn i livet hennes, og til og med en sønn 

som hadde omkommet i et sneras da han var ni år. 

Etterpå hadde Frøydis fortsatt livet som før, som 

lærer på barneskolen, som dirigent for lokalkoret, 

som klaverpedagog. Et helt musikkliv alene, som 

fylkeskommunen hadde sagt da de omsider ga 

57

58 

henne kulturprisen. Ennå var hun ikke gammel. 

Men hun hadde ikke funnet seg noen ny mann. 

Selv hadde han, i motsetning til Sjur, besøkt henne 

noen ganger i årenes løp. Da hadde de spilt Brahms 

sammen, som de også hadde gjort da de var unge 

på kammermusikk-kursene på Nansenskolen på 

Lillehammer. For enda de gikk i samme klasse, var 

det musikken som hadde brakt dem sammen. Da 

de oppdaget, en gang i begynnelsen av videregående, 

at de alle tre spilte instrumenter og var glad 

i musikk, møttes de hos Frøydis, i en diger villa 

på Nordberg, for å finne ut om de også kunne 

spille sammen. Frøydis hadde valgt andre sats av 

Dvoraks Dumky-trio, både fordi hun var glad i 

den, og fordi den hverken var for vanskelig eller 

for lett for musikere med deres bakgrunn. Den var 

både lyrisk og munter, langsom og hurtig, både 

alvorlig og lekende. Men en eneste sats var jo ikke 

nok for noen av dem. De krevde mer av hverandre. 

Allerede første kvelden spilte de seg gjennom 

hele trioen, selv om det skortet litt på teknikken, 

særlig hos cellisten, tenkte Peder, noe den alltid 

sarkastiske Sjur hadde unnlatt å kommentere. Han 

hadde mest av alt vært opptatt av å gi trioen et 

navn. Selvfølgelig skulle den hete Bekkjarvik trio. 

Både Frøydis og Peder hadde samtykket. Riktignok 

hadde Frøydis hatt ideen, men det var Sjur som 

spilte fiolinstemmen. Som tilfellet var med tenorer, 

tenkte Peder i sitt stille sinn. De trengte alltid så 

mye plass. 

Da flyet lettet, kjente han en underlig følelse av 

frihet, som den gangen han hadde møtt Frøydis 

og Sjur for første gang. Han stirret ut av vinduet, 

med hånden hvilende på celloen. Han drømte 

seg bort, så skyene som forsvant under ham, de 

hvite krusningene som fikk ham til å tenke på 

ungdomstiden, flyturene til festivalene rundt om i 

Europa. Fellesskapet han hadde elsket. Nettverket 

av amatører som spilte kammermusikk sammen. 

Det var ingen hindring at han aldri reiste med 

celloen. Han kunne låne instrumenter hvor som 

helst. Slik ble det til at han plutselig kunne spille 

Brahms sammen med en tannlege og en flykaptein 

i København, Schubert med en lektor og en 

fysiker i Madrid, Beethoven med en skolelærer 

og en bankdirektør i London. I denne delen av 

musikklivet fantes det ikke noe klasseskille. Sto 

man på den internasjonale listen, visste alle at man 

hadde den nødvendige teknikken til å kunne spille 

i trioer, kvartetter og kvintetter overalt i verden. Et 

nettverk, lenge før internett. Man kommuniserte 

med brev og telefon. Han visste at Sjur hadde gjort 

det samme. Sjur kunne dessuten ta med seg instrumentet 

sitt overalt, fordi en fiolin var mye mindre 

enn en cello. Men de hadde aldri møtt hverandre 

og spilt sammen i fremmede land eller byer. 

Slik gikk årene. Mesteparten av tiden var Peder 

i Oslo. Jobben i notebutikken var perfekt for ham. 

Det var ikke hans oppgave å snakke, på samme 

måten som Sjur. Det viktigste for ham var å lytte. 

Han hadde ingen ambisjoner om å dominere, 

gripe ordet, ta føringen. Så forskjellige de var, 

alle sammen, tenkte han, mens kaffen ble servert. 

Den bitre, syntetiske fly-kaffen som allikevel alltid 

smakte godt. Nå var de for lengst ferdig med førstesatsen, 

både Frøydis, Sjur og han selv. Hvordan 

hadde den vært? Hadde den i det hele tatt hatt 

noe tema? Noe sidetema? Noen gjennomføring? 

Noen reprise? Han var i tvil, skjønt han ville alltid 

kunne gjenkjenne et slags hovedtema i sitt eget liv. 

Et sidetema også. Hovedtemaet hadde vært selve 

musikken, helt siden han første gang, som trettenåring, 

hadde hørt en kvartettsats av Schubert. 

Den i C-dur. Noen hadde snakket om musikken

som livets eget språk. Samtidig som han gikk inn 

i musikken med all sin tenåringsjubel, tenkte han: 

Fra nå av vil livet mitt alltid være fullt av opplevelser. 

Sjur hadde senere, på sitt intellektuelle vis, gjort 

ham oppmerksom på hvordan unge utøvere, som 

de selv hadde vært en gang, måtte uttrykke følelser 

og erfaringer de selv ennå ikke hadde hatt i livet. 

All musikk var jo transformert erfaring; lidelse, 

sorg, melankoli og glede. Når en ung dirigent sto 

foran orkesteret og dirigerte Mahlers niende symfoni, 

hadde han ingen av de livserfaringer som den 

syke komponisten formidlet. Schuberts lidelseshistorie, 

det siste året han levde, kunne heller ingen 

frisk person sette seg inn i. Allikevel kunne man 

bruke sin musikalske intuisjon for å formidle den. 

Den gangen Frøydis, Sjur og han selv hadde spilt 

Dumky-trioen første gang, hadde de selv ikke livserfaring 

nok til å forstå hva de ukrainsk-inspirerte 

temaene egentlig uttrykte, selv om Sjur hadde holdt 

et langt og veslevoksent foredrag om Dumkatradisjonens 

betydning for Dvorak. Den uutholdelige 

melankolien, hjertesukket som tredjesatsen 

mest av alt uttrykte, det som nå, på en brutal måte, 

var blitt Frøydis’ egen historie, den hun valgte å 

fremføre, kanskje for siste gang, sammen med sine 

gamle venner, men som Sjur antagelig ikke ville 

lytte til. Han nærmet seg musikken fra et helt annet 

ståsted enn fra det sentimentale eller personlige. 

Sannsynligvis ville han ikke engang spørre henne 

om hvordan hun hadde det. Hvis Frøydis snakket 

om sykdommen, ville han bare vifte det av og 

komme med en henstilling om mer øl eller rødvin, 

så han kunne komme i stemning til å fortelle siste 

nytt om intrigene på universitetet, som han på sitt 

nedlatende vis mente de andre kunne ha moro av 

å høre. Allikevel, tenkte Peder, ville de tre, uansett 

hvor forskjellige de var, kunne klare å spille seg 

sammen til ett uttrykk. En veltalende drittsekk, 

en seig hverdagssliter og en noteselger uten synlige 

ambisjoner. Ved flere anledninger hadde Peder sett 

at Sjur kunne få tårer i øynene når han spilte. Men 

utenfor musikken kunne han ikke vedkjenne seg 

den formen for lettrørthet. Da begynte han heller 

å snakke om Adorno, denne merkelige mannen 

som alle i Sjurs posisjon elsket, men som hadde 

tatt feil på så mange musikkhistoriske punkter. En 

middelmådig komponist som hadde fått seg til å si 

at Sibelius skrev dårlige symfonier. En bulldoser av 

en akademiker. 

Hvordan kunne så vidt forskjellige mennesker 

samles om den samme musikken? tenkte Peder, der 

han stirret ut gjennom flyvinduet og plutselig så 

Helgelands-øyene under seg. Frøydis hadde aldri 

hatt noe av denne arrogansen ved seg. Hun hadde 

aldri prøvd å gjøre seg til noen autoritet på musikkens 

område. Alt ved henne hadde vært stille og 

tilbaketrukket, langsomt og sindig. Like fullt var 

hun den største musikeren av dem. Hun hadde den 

beste teknikken, dessuten alle de musikkteoretiske 

kunnskapene. Hun var autoriteten de alle trengte. 

Og hun hadde ingen problemer med å la et slikt 

faktum være uoppdaget av Sjur. Han agerte uansett 

som stjernen i ensemblet, lederen av Bekkjarvik 

trio. 

En svak rystelse i flyet. Peder Vikersund kjente 

at han brått ble engstelig. Han hadde aldri likt turbulens. 

I det samme hørte han kapteinens stemme: 

«Vi flyr inn i et stormområde. Det kan komme 

til å huske litt.» Flyet falt plutselig i luften. Noen 

skrek. Dette var verre enn han hadde trodd. Kaffen 

skvettet over kanten på koppen og ned på buksen 

hans. Flyvertinnene løp i midtgangen og prøvde å 

avslutte serveringen. Alle var uforberedte. Var det 

dette som het kaldfront? Varme og kalde luftlag 

59

60 

som braket sammen? Han hadde opplevd det før 

en gang, over alpene, på vei til Roma. Voldsom 

turbulens i sol og klarvær. Han lukket øynene. 

Skulle det være mulig? Var det han som skulle bli 

den første til å dø, allikevel? 

Han oppdaget at han hadde foldet hendene. 

Det var ingen bønn. Det var avmakt. Han trengte 

ingen gud, for han hadde musikken. Tankene 

raste gjennom hodet hans. Frøydis og Sjur som 

spilte i begravelsen. Brahms eller Beethoven. Eller 

Dumky-trioen, uten celloen. Som om det skulle 

være mulig. Det var ikke mulig. Dumky-trioen 

klarte seg ikke uten cello. Kanskje han ikke trengtes 

i livet, i notebutikken, i det miljøet som var hans 

privatliv, der han hadde mange bekjente, men 

ytterst få virkelige venner. Der ville han være fort 

glemt. Men han trengtes i musikken, i Frøydis’ 

liv akkurat nå, i Dumky-trioen han skulle spille 

om noen timer, ytterst ute i havgapet. Han hadde 

gledet seg sånn, selv om bakteppet var dystert: en 

av dem skulle snart dø. Men hvor mange millioner 

mennesker hadde ikke gledet seg, sekundene før de 

døde? Øyeblikkene før flystyrten, før tsunamien, 

før bilkollisjonen. Han fortsatte å holde øynene 

lukket. Et voldsomt fall igjen. En lyd fikk ham til 

å åpne øynene. Han så en flyvertinne som hadde 

spent seg fast til klappsetet foran ved cockpit. Hun 

virket redd, selv om hun prøvde å smile beroligende 

til alle som nettopp nå stirret på henne, med 

ville blikk: Kunne det gå bra? Holdt de seg oppe i 

luften, med de livsfarlige fjellene under seg? Fløy de 

ikke ut av kurs? Ville de fortsatt leve? Det kom en 

rystelse og et smell, som om den ene vingen brakk. 

Motorene ruset. Flyet falt nedover med et brak. 

Så stanset fallet brått, noen hundre meter lenger 

nede. Man kunne kjenne det. De hadde truffet luften 

igjen. Bærekraftig luft. Alt ble brått helt rolig. 

Flyet suste videre som om ingenting var hendt. 

Han merket at musikken inne i hodet hadde 

skiftet fra senromantisk skrekk til andre satsen 

i Brahms’ dobbeltkonsert. Han hadde alltid et 

soundtrack i hodet. Musikken fulgte ham, i alle 

situasjoner. Nå kjente han seg skamfull, skjelvende, 

lettet. Hvorfor var han alltid så engstelig? tenkte 

han. Det var en egenskap som sjelden kunne brukes 

til noe. 

Flyet landet trygt på Bardufoss. Vinden var sterk 

da Peder Vikersund gikk ned landgangen og bort 

til terminalen. En jevn motvind som heller ikke 

flyet hadde latt seg merke med da det nærmet seg 

rullebanen. Frøydis Marstrander sto og ventet på 

ham ved bagasjebånden. Han så at hun var blekere 

enn han husket henne. I øynene var det sorg. Men 

armene var sterke da hun omfavnet ham. 

«Jeg har nettopp overlevd en nesten-ulykke,» sa 

han. «Jeg kunne ikke tro at fly kunne falle så fort. 

Noen ganger føltes det som om vi skulle kantre. Jeg 

var sikker på at vi kom til å styrte.» 

Hun stirret på ham med et deltagende blikk. 

«Stakkars deg,» sa hun. «Været kan være lumsk 

her oppe om våren. Men man blir vant til det.» 

«Gjør man?» 

Han merket at han skalv. Så festet han blikket på 

henne igjen. Plutselig kunne han se hvor syk hun 

var, hvor lite det var igjen av henne. Han følte seg 

så selvopptatt. 

«Tenk at vi skal spille sammen,» sa han. «Er 

Sjur kommet?» 

Hun nikket. «Han står på rommet sitt, med 

utsikt mot havet, og øver som en gal. Han vil vel 

vise seg fra sin beste side.» 

«Noen er mer forfengelige enn andre.» 

«Ikke forfengelige,» korrigerte hun. «Pliktoppfyllende. 

Musikken krever det av oss.»

«Jeg har øvd, jeg også,» forsikret han. 

«Jeg tviler ikke.» 

De satte seg inn i den lille, gamle Skodaen hennes 

og satte kursen mot Senja. De snakket om løst 

og fast, som i gamle dager. De lo og hentet frem 

gamle minner. 

«Jeg gleder meg mest av alt til å spille den andre 

satsen,» sa hun. 

«Det gjør jeg også,» sa han. «Det var jo den 

som bandt oss sammen. Men det er tredje satsen 

som er den fineste.» 

«Syns du?» 

«Ja. Og så må vi ikke glemme den aller siste. 

Lento maestoso.» 

«Jeg vil ikke snakke om det,» sa hun. 

«Om hva?» sa han. 

«At jeg skal dø,» sa hun. 

«Du skal ikke dø,» sa han. 

Hun viftet ham bort. 

«Så veslevoksne vi var, Peder.» 

Han strøk henne fort på armen. «Var vi?» 

«Ja. Bekkjarvik trio. Vi trodde vi visste noe om 

livet.» 

«Kanskje vi gjorde det allikevel. Tenk på Pergolesi, 

på Mozart, på Schubert, på Nordraak. De var 

så unge da de døde.» 

«De visste noe allikevel, mener du?» 

«Erfaring måles ikke i tid. Erfaring kan komme 

brått.» 

«Nettopp! Jeg føler meg ennå så ung!» 

Så hun ville snakke om det allikevel, tenkte han. 

Som om han så hva hun tenkte. «La nå ikke 

dette bli for dystert,» sa hun. «Rødvinen står på 

bordet. Torsken ligger klar ved siden av gryten. 

Lever og rogn. Og etterpå kan vi spille.» 

«I torskekoma? I rødvinsrus?» 

Hun lo. «Begge deler kan vi trenge, for å dekke 

over feilene våre.» 

«Og for å dempe Sjurs arroganse noe?» 

Alt de hadde sammen. Årene de ikke hadde sett 

hverandre. Hun var umistelig. Snart skulle han 

høre henne spille igjen. Tre forskjellige erfaringer 

skulle smelte sammen til ett eneste uttrykk. En 

skulle dø. En annen hadde nettopp overlevd. En 

tredje var for selvopptatt til å skjenke de andre 

en tanke. Det var bare i musikken at slike møter 

kunne skje. Han skulle høre på dem begge. Men 

særlig skulle han lytte til hvordan hun la akkordene. 

Det bløte anslaget, som alltid hadde tyngde. Hun 

skulle få tonene fra det gamle Bechstein-flygelet til 

å synge. Særlig i andre sats. Men tredje sats var enda 

finere. 

Og ingen spilte den slik som henne. 


61

ENQUêTE 

62 

Egil Hegerberg. Foto: L-P Lorentz 

Musikk for meg 

Musikk føles som en livsnødvendighet for meg, 

men det er selvfølgelig bare fordi jeg aldri har 

manglet noe som egentlig er nødvendig på ordentlig. 

Jeg har rett nok vært litt sulten noen ganger, og 

en gang var jeg skikkelig tørst. Men som regel har 

jeg fått tilfredsstilt disse primærbehovene innenfor 

rimelig kort tid. Ja, faktisk hver gang, ellers hadde 

jeg nok ganske sikkert vært død. 

Og selv musikk har jeg rimelig god tilgang til det 

meste av tiden. Jeg har jo for eksempel en haug med 

cd-er på loftet, en mp3-spiller med en hel del sanger 

på og tilgang til strømmingtjenester som Spotify 

og Wimp med nær sagt all verdens musikk direkte 

på så vel mobiltelefon som pc. Skulle det virkelig 

knipe, kan jeg også plukke fram en av de mange 

gitarene mine og klimpre litt for meg selv, eller øve 

litt med et av de bandene jeg er med i, det være seg 

Bare Egil Band, Black Debbath, Hurra Torpedo 

eller De sørgelige restene av Gartnerlosjen. 

Skulle jeg derimot mangle mat en dag, ville jeg 

nok være verre stilt. Jeg vet ikke riktig hvor jeg 

skulle henvende meg da. Så vidt jeg vet, finnes det 

ikke noen bibliotektjeneste for mat, og jeg er jo 

ikke i stand til verken å dyrke korn eller drive fram 

kyr selv, med min urbane bakgrunn. Konklusjonen 

må være at musikk ikke egentlig er en livsnødvendighet, 

men noe jeg setter stor pris på. Både å 

høre på og å spille selv. Men skulle det bli mangel 

på både mat og musikk, ville jeg nok prioritere å 

plukke noen bær framfor å spikke ei fele. Men så 

snart bæra var i fryseren og krana ga friskt, kaldt 

vann, ville jeg antageligvis i det minste tralla litt. 

Sånn er det med meg og musikk.

jenny jenssen. Foto: Ketil Born 

Lidenskap og terapi 

Musikken er min lidenskap. Noe som fyller hele 

meg gjennom toner og rytmer. Jeg lar meg lett rive 

med og får sterke opplevelser gjennom lydene. Som 

Maestrodeltaker ble jeg like overveldet hver gang 

jeg sto foran KORK og kunne ta inn over meg alt 

det vakre. Musikk er universalt og kjenner ikke 

generasjoner. I dag får jeg store musikalske opplevelser 

av Mozart selv om det ble skrevet for over 

200 år siden. Musikken er livsviktig for meg. Den 

får meg til å føle og sanse. Hvem har vel ikke opplevd 

følelsen av å bli satt tilbake i en situasjon pga 

en helt spesiell melodi? Musikk skal for meg være 

forståelig. Jeg er en stor beundrer av den folkelige 

musikken. Den de fleste assosierer seg med. Der får 

vi en felles opplevelse. Musikk er tradisjon. Jeg må 

ha den tradisjonelle julemusikken hver eneste jul. 

Ellers blir det ikke jul. 

HVA ER MUSIKK FOR DEG? 

Musikk er terapi og smertelindring. Den kan 

også provosere. For meg er det viktig å lytte på riktig 

musikk til den riktige situasjon for akkurat meg. 

Musikken gjør meg glad, tankefull, trist og den får 

meg til å yte i hverdagen. 

Musikken er både min hobby og mitt levebrød. 

Noe jeg elsker. Musikken gir meg inspirasjon 

og appetitt på livet. Jeg kan ikke klare meg uten 

musikken. Jeg tror ingen noen gang vil forstå hvor 

viktig musikken er for meg. Jeg elsker musikken 

ubeskrivelig mye! 

63

ENQUêTE 

64 

Fra Det lille eselet til L’estro Armonoico 

To musikkstykker skapte et tidlig skille i mitt liv. 

Det ene en munter sang – jeg tror av «radiofantomene» 

Kurt Foss og Reidar Bøe – en gjenganger 

i Ønskekonserten på NRK på 1950-tallet. Det 

var Det lille eselet, Umbriago, som ikke var til å 

rikke før man spente det for vogna med baken 

først. Det andre var Bachs femte Brandenburgerkonsert, 

som hadde et så slående ritornello at 

det øyeblikkelig festet seg i bevisstheten til en 

smågutt. 

Så mitt musikalske liv startet tidlig med besettelser 

og har fortsatt som det siden. Noen er blitt 

livsbesettelser. En av dem har drevet meg i mer enn 

femten–tjue år – fascinasjonen av Antonio Vivaldi. 

Noe av ham hadde jeg hørt tidlig uten å bli grepet. 

Besettelsen startet ved en snutt som ble brukt som 

kjenning for Morgennytt på P2. Den fortsatte å 

kverne i meg, så jeg spurte Kjell Hillveg i Norsk 

Musikforlag på Karl Johan, som kunne fortelle at 

det var Alla Rustica av Vivaldi. Og han viste meg 

videre til Vivaldis L’estro Armonico, ett av barokkmusikkens 

konstituerende verk. 

Gudmund Hernes. Foto: Ketil Born 

Samtidig kom jeg over en anmeldelse av et 

par bøker om Vivaldi i The New York Review of 

Books. Dermed var det gjort. Jeg ble fanget inn 

både av Vivaldis liv og verk, av den forunderlige 

historien om hvordan hans om lag 800 komposisjoner 

praktisk talt forsvant i 200 år, for så, under 

merkverdige omstendigheter først å bli gjenfunnet 

og siden gjenoppdaget i mellomkrigstiden. Og 

nesten glippe igjen, før Årstidene spilt inn på seks 

78-skjellakk-plater ble katapulten som kastet ham 

inn for et verdenspublikum fra 1950. 

Historiene om Vivaldi, både hvordan komposisjonene 

ble til, dem han skrev musikken for 

(bortsatte piker i et waisenhus i Venezia) og den 

mangfoldige både eggende og vuggende musikken 

selv, vender jeg daglig tilbake til og blir aldri trett av. 

Siden det store Vivaldi-funnet i et kloster i Monferato 

i 1926 er stadig nye verk kommet for en dag 

– noen også de senere år. Musikken hans som favner 

instrumental og vokal, det verdslige og det sakrale, 

har et slikt spenn og bredde, at jeg ikke behøver 

stort mer uansett hvilken stemning jeg selv er i.

Musikk som språk 

Helt siden jeg lærte å gå har jeg vært opptatt av 

musikk som språk. Selvsagt hadde jeg som toåring 

ingen formening om at det var de kommunikative 

sidene ved det å lage lyd som fascinerte meg, men 

jeg skjønte – først ubevisst og senere stadig mer 

bevisst – hvilken fantastisk makt som lå i de små 

nyansene i det vanlige talespråket. Det gikk ganske 

tidlig opp for meg at subtile, ja nesten uhørbare 

små forskjeller i måten jeg uttalte ord på kunne 

generere enorme forskjeller i reaksjoner hos mennesker 

jeg snakket med, og at disse forskjellene 

handlet om musikalske variasjoner i uttalen av 

ordene. 

Ingen av oss er vel i tvil om meningen når en 

tilsynelatende grei og liketil setning uttales med 

et ironisk tonefall – ironi er ikke noe sympatisk 

språklig virkemiddel, men et glimrende eksempel 

på hvordan det språklige innholdet endres ved 

hjelp av et musikalsk verktøy: Ettersom vi alle 

oppfatter forskjellen i en spotsk kontra en ektefølt 

kommentar, må det kunne fastslås at vi dermed 

også besitter den viktigste musikalske egenskapen 

HVA ER MUSIKK FOR DEG? 

Wolfgang Plagge. Foto: Ketil Born 

av alle: Evnen til å forstå og benytte språklige nyanser. 

Når mennesker kommer til meg og påstår at de 

er «komplett umusikalske», spør jeg dem gjerne 

om de er ute av stand til å oppfatte ironi. Hittil har 

ingen svart ja på spørsmålet … 

Tonefall og frasering, ord vi kjenner igjen fra 

musikalske så vel som språklige sammenhenger, 

er derfor nøkkelfenomener for å kunne nå frem 

til andre mennesker med et budskap, det være 

seg strengt rasjonelt eller emosjonelt. Derfor er 

sammenhengen mellom språk og musikk så tett, 

og derfor blir jeg som et kommunikativt orientert 

vesen aldri lei av å utforske grensesnittene mellom 

form og farge, mellom rytme og tone og mellom 

lyd og stillhet. 

Jeg klarer simpelthen ikke å la være å snakke 

gjennom musikk! 

65

Musikar og polarforskar 


Det var ikkje polarforskar og oppdagar 

han skulle bli, men musikar. 

Allereie som liten gut viste Christian 

Leden uvanleg musikalske evner. 

Guten frå Nord- Trøndelag blei organist 

på Inderøy som tenåring, kom 

inn på musikkonservatoriet i Kristiania, 

og blei deretter stadsmusicus 

i Tromsø. Som ung mann reiser han 

til Berlin for vidare musikkstudium, 

mellom anna komposisjon. I den 

tyske storbyen følgjer han førelesingar 

i musikketnologi. Og det er her 

interessa hans for naturfolk og musikken 

deira oppstår. På gjennomreise 

i København kjem han i kontakt 

med den danske polarforskaren 

Knud Rasmussen. Rasmussen var 

kvart inuitt og hadde kontaktar på 

Grønland. Saman avtalar dei å reise til 

Thule seinsommaren 1909 for å gjere 

lydopptak av songen og musikken til 

inuittane. Materialet han fekk med 

seg herifrå blei svært godt motteke, 

og tilbake i Berlin blir det starten på 

Ledens liv som musikketnolog, folkeminnesamlar 

og oppdagingsreisande. 

– Han var ein spennande polarforskar 

i pels, smiler Ragna Karina 

Priddy. – Far likte inuittane, og lærte 

seg språket deira brukbart. Og, det er 

klart at vi barna syntest det var spennande 

å høyre han fortelje om ekspedisjonane. 

Vi leikte med originale 

små inuittdokker, og vi leikte at vi 

var eskimoar. Eg sat på snøkjelken og 

småsyskena mine var hundar, minnest 

Priddy. Ja, og så hadde vi mange gjenstandar 

far hadde teke med seg, klede 

66 

Foto: Christian Leden / Fotoarkivet etter Christian Leden, Nasjonalbiblioteket 

og slike ting som var til overs frå det 

han selde til etnografiske samlingar. 

Han var fleire gonger på Grønland 

og hos indianarar i Canada. Èin ekspedisjon 

blei noko lengre enn først tenkt. 

Juli 1913 hadde han samla støtte til ei 

forskingsreise til Karibu-inuittane ved 

Hudson Bay. Den arktiske vinteren var 

i emning, og båten som skulle frakte 

han og utstyret inn i øydemarka kom 

ikkje. Ekspedisjonen stod i fare for å gå 

i vasken, fortel Priddy. 

Han kjem i kontakt med nokre 

inuittar som tilbyr seg å frakte han 

i ein open båt. Båten er full av folk. 

Kvinner og born. Båten kvelvar i

storm, men alle bergar seg og får 

det meste av utstyret og han opp av 

vatnet og inn i inuittriket. Der blir 

han i tre år, gjer lydopptak av song 

og trommedans, fotograferer, samlar 

etnografisk materiale, og noterer. 

I mellomtida startar 1. verdskrigen, 

og han må bli i Amerika. Før krigen 

hadde han hatt suksess med lyd- og 

lysbildevisingar i Danmark og Tyskland. 

Dette blir no levebrødet hans i 

Amerika. I åtte år budde han i New 

York og reiste rundt til dei store byane 

med såkalla ’Travelogues’. – Føredraga 

var svært populære, og han blei litt av 

ein yndling, særleg hos det etablerte 

borgarskap og New York-fiffen, smiler 

Priddy. – Ja, han blei faktisk ganske 

kjend og heldt til og med føredrag i 

Carnegie Hall. I 1924 drog han tilbake 

til Europa og tok opp tråden frå før. 

Føredrag og artiklar blei no sydd 

saman til ei bok, Über Kiwatins Eis- 

FAKTA 

Christian Leden (1882–1957) gav etter 

krigen alle voksrullar med musikkopptak 

i sitt eige til Universitetsbiblioteket i Oslo. 

Det blir sagt at Ledens arbeid er lite 

kjent fordi han hadde eit nært forhold 

til Tyskland og tyskarar før og under 2. 

verdskrig. Er det riktig? 

Priddy trekkjer på skuldrene. – Det 

er godt mogleg, men det er lite poeng i 

å spekulere rundt dette. Sjølvsagt hadde 

han tilknyting til Tyskland, der hadde han 

studert musikkfag og etnologi og hausta 

felder, som kom på fleire språk. Men 

ikkje på norsk. Forlaget meinte den 

ville konkurrere med Amundsens bok. 

Midt på 20-talet gjorde Leden filmopptak 

på Grønland, og brukte desse 

i populære føredrag. Seinare sette han 

opptaka saman til ein dokumentarfilm. 

Filmen har vore rekna som tapt, 

men Ledens familie har funne restar 

og klipp slik at den forhåpentleg kan 

rekonstruerast i Nasjonalbiblioteket. 

I Noreg har Ledens musikksamlingar 

vore gløymd. Musikken og kultur 

en til inuittane har aldri vore noko 

hovudtema for norsk polarforsking. 

Det er i Canada (National Museum 

of Civilization) og i Danmark at 

interessa for dette arbeidet er halde i 

hevd. I 1991 kom boka frå opphaldet 

hos Karibuinuittene ut på engelsk 

for første gong. I ein artikkel om han 

i tidsskriftet Grønland kallar den 

danske musikketnologen Michael 

fagleg aksept, og der stifta han familie. 

Det som er sikkert er at far hadde empati 

med naturfolka. Hans arbeid gir oss eit 

glimt inn i kulturar som har forsvunne. 

Utan forskarar som far ville mykje av 

denne kunnskapen gått tapt. 

Det siste året har Ledens born donert 

etterlate materiale til Nasjonalbiblioteket. 

Samlinga inneheld mellom anna: 

Fonografrullar – inuittiske og norske 

folkeviseopptak 

Original komposisjon ’Arktisk sonate’ 

(Arktisk Ballade) av Chr. Leden 

Foto: ukjent fotograf / Fotoarkivet etter Christian Leden, 

Nasjonalbiblioteket 

Hauser Christian Leden for ein 

samlar av Guds nåde (2003). I samleverket 

Traditional Inuit Songs, Bind 1, 

København 2010, er over 100 sider og 

andre referansar elles vigd til Ledens 

samlingar. 

Div. filmopptak, m.a. frå Inuit – 

Nachbarn des Nordpols, 1931 

Fotografi på papir og glasplater 

To avhandlingar i serien Meddelelser om 

Grønland: 

– Über die Musik der Smith Sund 

Eskimos (1952) 

– Über die Musik der Ostgrönländer 

(1954) 

Plakatar, tidsskrift, dokument, brev 

Ein del bilete, lyd og digitaliserte dokument 

finst i det digitale biblioteket på 

nb.no 

67

Nasjonens hukommelse 

Nasjonalbibliotekets samling 200 år 

Utstilling 24. august. – 8. oktober 2011 

Hva skjuler det seg i en samling som spenner fra 1200-tallet og frem 

til i dag? Visste du at vi at samler inn alt trykt materiale utgitt i 

Norge – fra de nyeste romanene til reklameinnstikket i dagens avis? 

Musikkutgivelser, radio og tv-programmer, film, foto og originalmanus 

fra norske kulturpersonligheter finner du også i våre arkiver. 

På nett har publikum har stemt og bestemt hva som skal få plass i 

vår jubileumsutstilling. IKEA-katalog med furumøblementet fra 1979, 

Datarocks siste utgivelse i form av en minnepinne, originalnotene til Ja, 

vi elsker, Svarteboken fra 1600-tallet, manus til Mia Berners Et leskur 

for vinden eller hva med Dagbladoppslaget om Treholt-arrestasjonen 

eller Hotel Cæsar? Besøk utstillingen i Nasjonalbibliotekets lokaler 

i Oslo fra 24. august, eller nettversjonen på www.nb.no som lanseres 

samtidig, for å se hva publikum syntes var viktig å ha med. 

Nasjonalbiblioteket er en viktig kilde til nasjonens hukommelse. 

I 200 år har det foregått en systematisk innsamling av materiale 

publisert i Norge – først gjennom Universitetsbiblioteket i Oslo. 

dag solstad 

sveve sveve 

utstilling 12. mai – 6. august 2011 

Åpningstider mandag – fredag 09–19, lørdag 09–14 Sommertid 25.06 – 21.08: mandag – fredag 09–18, lørdag stengt 

adressen Henrik ibsens gate 110, solli plass, 0255 Oslo www.nb.no 

Fra 1989 overtok det nyopprettede Nasjonalbiblioteket oppgaven. 

Utstillingen er en del av markeringen av Universitetet i Oslos 200-års 

jubileum. 

Sveve, sveve 

Dag Solstad 

Utstilling 12. mai – 6. august 

Han er atter kommunist. Han river glorien av ytringsfriheten. 

Og når han skriver romaner, blir han anmeldt av landets 

utenriksminister. 

Dag Solstad er en av vår tids viktigste, mest omdiskuterte 

og høyest verdsatte fofattere. Utstillingen viser bøker, 

aviser, tidsskrifter, radioklipp, tv-program og maskinskrevne 

manuskripter som aldri før er vist, fra Solstads første artikler i 

skoleavisen til hans prisbelønte romaner om livet i det moderne 

Norge. 

Det er et materiale som på mange måter gir leseren en følelse 

av å sveve. 

Det er også laget en nettversjon av utstillingen: 

www.nb.no/solstad 

ISSN 1890-7970 (online) 

ISSN 1890-3185 (trykt utg.) 

www.nb.no

NB21 nr. 1 2011 - Nasjonalbiblioteket

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?