10. mars – Brev til helseministeren vedr. dokument 15.-850 - LFN

Helse- og omsorgsministeren 

v/Jonas Gahr Støre 

Postboks 8011 Dep. 

0030 OSLO Oslo, 10. mars 2013 

Ang direktoratets svar på dokument nr. 15:850 (2012-2013) - Diagnostikk av 

nakkeskader 

LFN viser til spørsmål fra Line Henriette Hjemdal (Krf) av 19.02.13 angående diagnostikk av 

nakkeskader, besvart av helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre 28.02.13. 

I sitt svar viser Støre til at dette er et medisinsk faglig problem, og at han av den grunn har 

oversendt spørsmålet til Helsedirektoratet, som er regjeringens fremste faginstans i denne 

type spørsmål. Vi har forståelse for helseministeren i utgangspunktet bør/kan /må stole på 

at spesialisthelsetjenesten er faglig oppdatert på de helsefaglige spørsmål som blir reist. 

Svaret til Støre er imidlertid uklart på hva som er direktoratets faglige råd, og hva som er 

helseministerens egne vurderinger. 

LFN har derfor bedt om innsyn i det svaret som seniorrådgiver Jørgen Holmboe har ført i 

pennen på vegne av Helsedirektoratet til Helse og omsorgsdepartementet den 22.02.13. 

Vi finner grunn til å gå nærmere inn på mange av de opplysningene/påstandene som 

framsettes. Vi gjør dette i henhold til punktene i skrivet fra Jørgen Holmboe. 

ICD-10 koding 

Vi er enig i Holmboes beskrivelse av verdien og bruken av ICD-10 koding, og vi er enige i at 

ICD-10 ikke angir retningslinjer for diagnostikk og behandling. 

Vi finner imidlertid oppsummeringen av de koder som brukes i norsk helsevesen angående 

symptomer/skader som ufullstendig og lite tilfredsstillende. Ved kun å bruke 3-tegns koding 

forsvinner informasjonsverdien. Slik ser direktoratets koding ut: 

S03 Dislokasjon, forstuving og forstrekning av ledd og leddbånd i hode(caput) 

S12 Brudd i halsregionen 

S13 Dislokasjon, forstuving og forstrekking av ledd og leddbånd i halsregionen 

S14 Skade på nerver og ryggmarg (medulla spinalis) i halsregionen 

M54.2 Smerte i nakken. 

1 [LFN] Landsforeningen for Nakkeskadde, postboks 9217, Grønland, 0134 Oslo - Tlf. 24 10 24 00 

www.lfn.no epost: lfnjonbirger@gmail.com

Ved 4-tegnskoding framkommer langt mer presis informasjon, og vi stiller oss uforstående til 

at fagetaten ikke benytter seg av det. Ved 4-tegns koding av S03 framkommer følgende: 

S03.0 Dislokasjon av kjeve 

Kjeve (brusk/menisk) 

Kjeveledd 

Underkjeve 

S03.4 Forstuving og forstrekking av kjeve 

Kjeveledd 

Kjeveleddbånd 

S03 gjelder altså kjeveleddsskader eller TMD. Det er positivt at seniorrådgiver Holmboe 

beskriver denne problematikken i sammenheng med nakkeskader, fordi svært mange 

nakkeskadde også har kjeveskader, og mange kjeveskadde har nakkeskader. Men ved bare å 

ta med tre tegn forsvinner disse opplysningene. Ingen kan forvente at helsepolitikere skal 

forstå at ”dislokasjon, forstuving og forstrekning av ledd og leddbånd i hode(caput)” gjelder 

kjeveskader. Hvorvidt dette er tilsiktet vet vi ikke, men direktoratets praksis kan tyde på det. 

For kort tid siden startet direktoratet et prosjekt med diagnostikk av alvorlig skadde TMD- 

pasienter, uten at man har tatt høyde for at disse pasientene samtidig kan ha alvorlige 

nakkeskader. Reaksjonen fra TMD- foreningen har vært sterk og velbegrunnet. 

S03.0 gjelder dislokasjon, som betyr at ledd er ute av stilling. Det som holder leddene på 

plass(lokalisert) er leddbåndene. Foreligger det en dislokasjon, må leddbåndene derfor være 

strukket ut over forstuving. Det vil si at leddbånd vil være delvis eller helt ruptert. 

S03.4 gjelder som man ser forstuving og forstrekning. Begrepet forstuving gjelder leddbånd. 

Forstrekning gjelder muskulatur. Forstuving av leddbånd er vanlig i alle kroppens ledd. Slike 

skader leger seg selv, og representerer vanligvis ikke et kronisk problem. 

S12- koden gjelder brudd i halsregionen. Vi har følgende kommentarer; Brudd blir som regel 

oppdaget ved vanlig radiologisk undersøkelse, og representer derfor ikke noe stort 

diagnostisk problem. For denne type skader finnes retningslinjer for behandling, som er 

viktige i denne sammenheng. Norsk helsevesen skiller klart mellom brudd som er stabile, og 

brudd som er instabile. Ved instabile bruddskader skal pasienten vurderes for kirurgisk 

avstiving. Det er altså instabiliteten som gjør slike skader spesielt farlige, og det er 

instabilitet som er operasjonsindikasjon. 

Slike skader hører til alvorligste grad av nakkeskader, altså grad IV 

S13- koden er oppgitt å gjelde for dislokasjon, forstuving og forstrekning av ledd og leddbånd 

i halsregionen. For å gi mening, i forhold til de fire skadegradene for nakkeskader, må man se 

på 4-tegnskoding av skadene 



S13.1 Dislokasjon av cervikalvirvel. Årsaken til slik dislokasjon er som nevnt over at 

leddbåndene, som holder leddet på plass (lokalisert), er strukket utover forstuving. 

Det kan ikke være noen diskusjon om at dette også er nakkeskader av grad IV 

S13.4 er den mest kontroversielle og misforståtte diagnosen. Vi gjengir derfor hele teksten 

fra ICD-10: 

S13.4 Forstuving og forstrekking icervikalkolumna 

Atlantoaxialledd 

Atlanto-oksipitalledd 

Fremre longitudinale ligament, cervikaldel 

Nakkeslengskade INA 

Det sentrale her er forstuving av ledd og leddbånd. Man angir forstuving av ledd i nakke - 

hodeovergangen (CCJ - cervico cranial junction), men angir ikke noen av de mange leddbånd 

og membraner som kan være forstuvet i dette området. Det eneste leddbåndet som blir 

nevnt er det fremre langsgående leddbåndet. Vi presiserer at det dreier seg forstuvinger 

som leger seg selv, og som ikke lar seg påvise ved radiologiske eller nevrologiske metoder. 

Slike skader skal benevnes som nakkeslengskader, og det bør heller ikke være noen 

diskusjon om at dette er skader av grad I og II. 

LFN var i møter med spesialisthelsetjenesten i 2009. Det første møtet begynte med en halv 

times krangel mellom LFN og direktoratets saksbehandler/sekretær for rapporten 

”Nakkeslengassosierte nakkeskader”. Temaet var hvilken skadegrad instabile 

leddbåndskader hørte til. Saksbehandleren hevdet hardnakket at det dreiet som seg om 

diagnosen S13.4 – nakkeslengskade, og at skadegraden derfor var grad I eller II. 

Situasjonen ble etter hvert så pinlig at møtelederen hentet lederen for spesialisthelsetjenesten, 

Hans Petter Aarseth. Han ga LFN medhold i at radiologisk påvist instabilitet er 

skader av grad IV. Dette er forøvrig det samme som den svenske Whiplashkommisionen 

konkluderte med i 2005. 

Vi nevner ikke denne krangelen for å henge ut noen. Vi nevner det fordi flertallet av norske 

nevrospesialister, psykiatere og helsebyråkrater har vært av samme oppfatning, nemlig at 

instabilitetsproblematikken hører inn under grad I og II. 

S14- koden gjelder skade på nerver og ryggmarg. Den vanligste årsaken til slike skader er 

prolaps. En prolaps går vanligvis ut til en av sidene, og kan da føre til skade på nerverot. 

Prolaps kan også være midtstilt. Det vil si at prolapsen trykker ut det langsgående bakre 

leddbåndet, og medfører trykk mot den ytterste ryggmargshinnen (dura). I alvorligere 

tilfeller trykk som skader selve ryggmargen. Vi går ikke nærmere inn på dette, fordi dette er 

nevrologenes fagfelt, og fordi slike skader i de fleste tilfeller blir diagnostisert og behandlet 

på en adekvat måte. 

Det bør heller ikke være noen uenighet om at dette er nakkeskader av grad III 



Den siste oppgitte diagnosen gjelder smerte i nakken: 

M54.2 Smerte i nakke 

LFN vurderer denne diagnosen som en sekkediagnose med lite konkret innhold. Diagnosen 

sier ikke noe om hva smertene skriver seg fra. At dette er den desidert mest brukte 

diagnosen i norsk helsevesen (6000 pr. år i følge Holmboe) sier etter vår mening mest om 

helsevesenets manglende evne/vilje til å diagnostisere nakkeskader. 

Viktigere enn det som er ført opp av diagnoser, er de diagnosene som mangler. Mest 

oppsiktsvekkende er det at diagnoser, som ligger skjult under sekkebetegnelsen: 

”Nakkekirurgi, annen” under Fritt sykehusvalg, ikke blir tatt med. Dette fordi nettstedet 

”Fritt sykehusvalg” er Direktoratets ansvar. 

I notat fra Kunnskapssenteret(2011) om ” Beregning av volum av et utvalg undersøkelser og 

prosedyrer i spesialisthelsetjenesten for nettstedet Fritt sykehusvalg Norge” viser det seg at 

det dreier seg om følgende diagnoser: 

M43.3 Residiverende atlantoaxial subluksasjon med myelopati . Residiverende betyr at et 

problem gjentar seg. I dette konkrete tilfellet glir leddet mellom de to øverste virvlene (atlas 

og axis) i perioder nesten av ledd (subluksasjon). En slik situasjon er instabil, og blir operert i 

Norge under forutsetning av at det samtidig foreligger trykk mot ryggmargen som kan 

forårsake skade på ryggmargen (myelopati) 

M48.0 Spinal stenose. Dette betyr innsnevring av ryggmargskanalen, noe som kan komme 

som følge av f. eks midtstilte prolaps, hvor det bakre langsgående leddbåndet blir skadd, 

med påfølgende påleiringer på innsiden av ryggmargskanalen. På nettstedet «Fritt 

sykehusvalg» blir spinal stenose angitt under ryggkirurgi, men skjult for nakkeskadde under 

sekkebetegnelsen ”Nakkekirurgi, annen” 

M50.0 Lidelser i cervikalskive. Dette dreier seg om prolaps som vi har beskrevet over. 

I notatet ”Hvem har spesialistansvar for instabile leddbåndskader i nakken?” mener vi å ha 

dokumentert at instabilitet som følge av leddbåndskader ikke blir diagnostisert i Norge. 

Oversikten som spesialrådgiver Holmboe har satt opp bekrefter dette. Her finnes ingen 

diagnoser som beskriver instabilitet som følge av leddbåndskader alene. Diagnosen M43.3 

Residiverende atlantoaxial subluksasjon med myelopati, som ligger skjult i sekkebetegnelsen 

”Nakkekirurgi, annen” beskriver en instabil situasjon, men forutsetningen for at man setter 

diagnosen, er at en nevrolog finner nevrologiske tegn på ryggmargsaffeksjon. Mange av 

medlemmene i LFN har gjennom diagnostikk, utenfor norsk spesialisthelsetjeneste, fått 

påvist nettopp residiverende atlantoaxial subluksasjon og instabilitet, men fordi nevrologen 

ikke finner tegn til trykk/skade på ryggmargen, blir pasientene avvist. 



Vi tar med noen av de diagnosene som skal/kan brukes på instabilitet i nakken. Diagnoser 

som spesialrådgiver Holmboe ikke tar med fordi norsk helsevesen ignorerer denne 

pasientgruppen: 

M53.2 Spinal instabilitet 

M43.4 Annen residiverende atlantoaxial instabilitet 

M43.5 Annen residiverende subluksasjon av virvel 

For en samlet oversikt over diagnoser som LFN mener skal benyttes i norsk helsevesen, viser 

vi til s. 57 i vårt notat: ”Hvem har spesialistansvar for instabile leddbåndskader i nakken?” 

Bruk av ICD-10 koder 

Avsnittet angir tall for de oppgitte diagnosene. Det er vanskelig å vurdere verdien av slike 

tall. Spørsmålet, som direktoratet har fått oversendt til uttalelse, gjelder diagnostikk av 

nakkeskader. Hvis det er riktig at tallene gjelder nakkeskader av gradene I-IV så summerer 

dette seg til 11400. Dette stemmer ikke med tallet som ble oppgitt i SMM-rapporten fra 

2000, og som ukritisk ble gjentatt i direktoratets rapport ”Nakkeslengassosierte nakkeskader 

”fra 2005. Her hevdes det at tallet på slike skader er 2000 pr. år. LFN har laget en statistikk 

basert på tall fra Whiplashkommissionen (2005), og fra Task Force on Neck Pain (2008) og 

mener at tallet på slike skader ligger på mellom 25 - og 30 000 pr. år i Norge. 

Klinisk inndeling av pasienter med nakkesmerter 

Avsnittet bærer preg av uklarheter når det gjelder spørsmålet som Hjemdal stilte. 

Nakkesmerter er utbredt i befolkningen, men temaet i denne saken gjelder smerter/ 

symptomer som følge av skade. 

Holmboe referer til “The Bone and Joint Decade 2000–2010”. Han mener antakelig å 

referere til rapporten ”Task Force on Neck Pain and Its Associated Disorders”. 

Denne rapporten dreiet seg primært om nakkesmerter knyttet til arbeid – og ikke til skader. 

Tallene på personer som opplever nakkeplager blir derfor oppgitt til 27-47 % av den 

yrkesaktive befolkningen. 

Det er viktig å vite at TFNP har med en grad 4, men skriver: 

”Beyond the task force mandate. Aggressive surgical treatment of many of these conditions 

is generally accepted as effective and often strongly advised. Readers should refer to 

literature of specific pathological conditions.” 

Fritt oversatt: 

”Utenfor gruppens mandat. Invasiv kirurgi for mange av disse tilstandene blir generelt 

akseptert som effektive og ofte sterkt anbefalt. Leserne henvises til litteratur om spesifikke 

patologiske tilstander” 

Den spesifikke tilstanden det dreier seg om i denne saken er instabilitet. Spørsmålet er da 

om det finnes litteratur om dette. Det gjør det selvsagt. For det første er dette beskrevet i en 



ekke lærebøker både på engelsk og tysk. Søk på google med ordene: surgery cervical 

instability ligament gir mer enn 53 000 treff. 

Billeddiagnostikk 

Avsnittet inneholder ingen vesentlig informasjon. I sitt svar til Line Henriette Hjemdal viste 

helseminister Støre til rapporten: ”Helsedirektoratet 2013.IS-1899. Billeddiagnostikk ved 

a-traumatiske muskel-skjelettlidelser”. 

LFN har derfor bedt om å få innsyn i denne. Det har vi ikke fått. Kanskje fordi rapporten ikke 

er ferdig? 

Vi reagerer imidlertid på at det spørsmålet som Hjemdal reiste, nemlig at Helsedirektoratet 

ikke har fulgt opp forutsetningen som lå i mandatet fra 2004, nemlig å utarbeide faglige 

retningslinjer for behandling av kompliserte nakkeskader i Norge ikke blir besvart. I stedet 

henvises til en rapport om billeddiagnostikk ved a-traumatiske lidelser, altså lidelser som 

ikke er forårsaket av skader 

Påvisning av instabilitet i nakken 

Holmboe skriver at diskusjonen innad i fagmiljøet og mellom pasientorganisasjonene og 

myndighetene de siste 10 årene har dreiet seg om muligheten for å diagnostisere instabilitet 

i nakken ved objektive undersøkelser. Det er en svært presis observasjon. 

I 2009 bekreftet direktoratet v/Hans Petter Aarseth at man var klar over at mange av LFNs 

sterkt invalidiserte medlemmer verken fikk diagnose eller adekvat behandling i Norge. Dette 

beklaget han, men hevdet at årsaken var at slike skader ikke lot seg påvise - verken i Norge 

eller verden for øvrig. Dette stemmer ikke. 

I møtene i 2009 gjorde LFN rede for at funksjons MR eller fMRI på det tidspunktet ble valgt 

som den mest pålitelige diagnostikken ved avstivingsoperasjoner i Sverige. Diagnostikken ble 

utført i Finland (alternativet var Tyskland), fordi denne radiologien ikke var tilgjengelig i 

Sverige. Med finansiering fra det finske sosial-og helseminsteriet ble det i 2009 utført et 

forskningsprosjekt med om diagnostikk av instabilitet ved hjelp av FMRI: 

”Dynamic kine magnetic resonace imaging in whiplash patients and in age- and sex-matched 

controls” 

Artikkelen finnes i: Pain Res Manage Vol 14 No6 November/december 2009. 

Begrepet kine er forkortelse for kinematikk som betyr bevegelseslære 

Instabilitet lar seg selvsagt påvise fordi instabiliteten fører til unormale/abnorme bevegelser 

i nakken. På de fleste norske sykehus finnes utstyr som C-bue eller fluorskopi, hvor man i 

gjennomlysning kan se slik feilfunksjon. Men for å kunne se hva som er unormalt eller 

abnormt, må man vite hva som er normalt. Denne kompetansen finnes ikke ved norske 

universitetsklinikker. 

Holmboe sin argumentasjon for at instabilitet ikke lar seg påvise, viser at han mangler svært 

grunnleggende kunnskaper – og så om norsk forskning. 

Han begrunner påstanden med henvisning til doktoravhandling ved Haukeland (Kråkenes), 

og forskning ved St. Olavs (Myran m.fl.) og Haukeland (Vetti) 



Han framstiller det som om Kråkenes sin forskning dreiet seg om å påvise instabilitet, og at 

hans forskning siden er tilbakevist av Myran m.fl. og Vetti. Dette stemmer ikke. For det 

første gjaldt disse arbeidene, som all norsk ”nakkeforskning” for øvrig, nakkeslengskader av 

grad I og II. Ingen av disse arbeidene omtaler instabilitet. Ingen har forsket på skader av grad 

IV hvor de instabile skadene hører hjemme. 

Kråkenes og Kaale sine doktorgradsarbeider dreiet seg om signalforandringer fra ligamenter 

påvist med MR, og gradert i en skala fra 1- 3. Dette er en gradering av leddbåndskader som 

er internasjonalt anerkjent, og gjelder for leddbånd i alle kroppens ledd (ankel, kne, 

håndledd, skulder) Skade av grad 1 gjelder lette forstuinger, grad 2 gjelder mer alvorlige 

forstuinger, og grad 3 gjelder rupterte leddbånd. 

Overført til leddbåndskader i nakken svarer signalforandringer av grad 1 og 2 til 

nakkeslengskader av grad I og II (S.13.4 i ICD-10). Signalforandringer av grad 3, altså 

avrevne leddbånd, kan tilsvare nakkeskader av grad IV dersom det samtidig kan påvises 

instabilitet. 

LFN er av den oppfatning at signalforandringer av grad 3 er en indikasjon på instabilitet, 

men om dette faktisk foreligger kan bare bekreftes/avkreftes ved hjelp av 

dynamisk/funksjonell radiologi hvor man ser problemene som film og ikke som stillbilder. 

Påvisning av instabilitet og eventuell fiksasjonsoperasjon 

Spørsmålet som er reist gjelder etterlysning av oppdraget som direktoratet fikk i 2004 nemlig 

å utrede ”faglige retningslinjer for behandling av kompliserte nakkeskader i Norge". Dette 

spørsmålet er ikke besvart. Gjennom sin argumentasjon viser Holmboe at kjernen i dette 

problemkomplekset er direktoratets benekting av at instabilitet som følge av 

leddbåndskader lar seg påvise. Problemstillingen er gammel. 

I 2001 tok Helseminster Tønne tak i den situasjonen som hadde oppstått etter at SMMrapporten 

(2000) var blitt framlagt, og det viste seg at utvalget bare hadde utredet de 

letteste skadene (nakkeslengskader av grad I og II). De alvorligste skadene (grad III og IV) ble 

utelatt med begrunnelse om at slike skader ” er sjeldne, har et etablert 

behandlingsopplegg, og er enklere å diagnostisere” 

Tore Tønne innkalte alle faglig og administrativt ansvarlige for å få klarhet i om dette var 

sant. Det var det selvsagt ikke. Møtene i departementet klargjorde raskt at det store uløste 

problemet var pasienter med instabile skader. 

Vi vil ikke unnlate å nevne at spesialrådgiver Jørgen Holmboe, som den gang var 

avdelingsdirektør i Helsetilsynet, var hovedansvarlig for at SMM-rapporten kun omhandlet 

de lette nakkeslengskadene. 26. februar 1998 sendte avdelingsdirektør Holmboe et brev til 

Senter for medisinsk teknologiutvikling (Senere SMM) med overskriften: 

NAKKESLENGSKADE – DIAGNOSTIKK OG EVALUERING 

I brevet redegjorde Holmboe for at Statens Helsetilsyn hadde jobbet med dette prosjektet, 

og at Helsetilsynet hadde kontakt en rekke ressurspersoner, som hadde sagt seg villig til å 

være med i en arbeidsgruppe for å utrede diagnostikk og evaluering av nakkeslengskader. 



Avdelingsdirektør Holmboe ble også medlem i den styrings - og referansegruppen som ble 

oppnevnt av Sosial- og helsedepartementet for å gi faglige innspill, og lede arbeidet med det 

som skulle bli” SMM-rapport Nr. 5/2000 – Nakkeslengskade – diagnostikk og evaluering” 

Vi registrerer derfor at Holmboe i 2000 må ha vært enig i formuleringen om at de alvorligste 

nakkeskadene av grad III og IV kunne utelates fordi de var sjeldne, hadde et etablert 

behandlingsopplegg, og var enklere å diagnostisere. 

I 2001 deltok Holmboe på møtene som helseminister Tønne tok initiativ til. Året etter at 

SMM-rapporten var ferdig, visste han altså at instabilitetsproblematikken var uløst, og at 

begrunnelsen for å utelate de alvorlige skadene var uholdbar. 

Initiativet fra Tønne førte til splittelse og strid i spesialistmiljøene og i helsebyråkratiet. 

Ved å fokusere på at norsk helsevesen hadde ignorert en stor gruppe alvorlig skadde 

pasienter, synliggjorde han at mange personer i framtredende posisjoner ikke hadde gjort 

jobben sin. 

Vi kjenner bare noen få personer som tok dette innover seg, og ville gjøre noe med det. 

En av dem var avdelingsleder og nevrokirurg Knut Wester ved nevrokirurgisk avdeling på 

Haukeland . Vi viser til sitatet fra på framsiden av vårt notat ”Hvem har spesialistansvar for 

instabile leddbåndskader?” I søknad til departementet i 2001 formulerte han problemet slik: 

Wester begrunnet søknaden sin med henvising til en forskningsrapport fra Tyskland 

”MRI video diagnosis and surgical therapy of soft tissue trauma to the craniocervical junction” 

gjengitt i Ear Nose Throat J 2001 Jan; 80 (1):41-4, 46-8) 

Wester innrømmet med dette at norsk helsevesen ikke tidligere hadde vært klar over at det 

faktisk kunne foreligge ligamentskader og instabilitet. Det som førte til sterkest motstand fra 

de toneangivende spesialistmiljøene og helsebyråkratiet var at ”en av deres egne” 

innrømmet at man hadde høyere kompetanse i utlandet. Det skulle man ha seg frabedt. 

I splittelsen og handlingslammelsen som oppstod etter at Tønne gikk av som helseminister, 

forsvant fokuset på instabile skader, og hele fagfeltet ble overtatt av personer med en felles 

dagsorden. Det gjaldt nå å så tvil om diagnostikk og behandling i Tyskland, og det gjaldt å så 

tvil om at instabilitet i det hele tatt lot seg påvise. Dette har fra deres synsvinkel vært en 

vellykket strategi, og spesialrådgiver Holmboe er et godt eksempel på en helsebyråkrat som 

er mer interessert i å opprettholde status quo, enn å få på plass et diagnostisk tilbud til en 

hardt skadd pasientgruppe. 

Vi vil avslutningsvis nevne at det norske helsebyråkratiet og nevrospesialistene , gjør lite 

eller ingenting for å holde seg à jour med den internasjonale forskningen på feltet. 



Helt konkret vil vi nevne at universitetet i Lund i august 2011 arrangerte en stor 

internasjonal konferanse med om denne type skader: 

”Fifth International Whiplash Trauma Congress 2011” 

Tilsammen 121 personer fra en rekke land, Danmark, USA, Australia, Tyskland, Canada 

Belgia, Nederland , England ,Island ga skriftlige bidrag. Også Norge var representert ved ørenese-hals 

spesialist Carsten Tjell, og fysioterapeut Wenche Iglebekk fra Arendal 

Otonevrologiske Senter. 

Men ingen av spesialistene fra de nevrofaglige miljøene ved de store norske 

universitetsklinikkene deltok. Man skulle kanskje forvente at noen fra miljøet ved St. Olavs, 

med landsfunksjon for kompliserte nakkelidelser, ville bringe fram den nye kunnskapen de 

hadde forsket seg fram til. Forsker Rigmor Myran har de siste årene stått fram som 

talsperson for miljøet. 18. januar 2011 kom hun følgende uttalelse til Dagens Medisin: 

” Ny forskning viser at whiplash-pasienter ikke har skade på leddbånd i nakken. Derfor 

jobbes det nå ut ifra en biopsykososial forklaringsmodell i whiplash-forskningen.” 

(vår utheving) 

Konferansen i Lund, et halvår senere, burde etter vår mening være det rette forum for å 

legge fram slike oppsiktsvekkende nyheter. Men verken Myran eller andre forskere fra St. 

Olavs deltok. 

Nå ble forskningen til Vetti og Myran m.fl. omtalt på konferansen, og omtalen var lite 

flatterende for de norske forskerne. Slakt er etter vår mening et dekkende uttrykk 

Opplysninger om dette finnes på internett ved å søke på konferansenavnet over. 

Omtalen finnes på sidene 6 og 7. 

Opplysninger finnes også i : J Rehabil Med 2011; Suppl 50: 1–36 

Vi anbefaler for øvrig spesialisthelsetjenesten i direktoratet om å lese innleggene fra 

konferansene. Vi vel særlig henlede oppmerksomheten på innlegget til Claes Olerud på side 

19 (I 26). Det dreier seg om operasjoner på bakgrunn av diagnostikk med funksjonell MRI. 

Vi vil avslutningsvis presisere at LFN sitt krav gjelder diagnostikk av instabilitet. Operasjon vil 

være aktuelt for en liten del av pasientene, og må bygge på en klinisk helhetsvurdering. 

De aktuelle avstivingsoperasjonene utføres i dag ved alle nevrokirurgiske avdelinger i Norge 

Vi skrev innledningsvis at vi har forståelse for at helseminister Støre i utgangspunktet ønsker 

å stole på spesialisthelsetjenesten i direktoratet. Etter vårt skjønn mangler direktoratet i 

denne saken den faglige tyngden, som kan gi framstillingen troverdighet. 

Med vennlig hilsen 

Landsforeningen for Nakkeskadde 

Jon Birger Eldevik Thorleif Næss 

Leder Helsepolitisk talsperson 

Vedlegg: 

- Misvisende og mangelfull statistikk om nakkeskader

10. mars – Brev til helseministeren vedr. dokument 15.-850 - LFN

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?