Last ned PDF-utgave her - Folkets Gave

amer
Av Lasse Skjoldal
Med så mye innsamlede midler her på
berget av sanitetskvinnene og store gaver
fra lokale pengesterke kvinner forslo de
at de bare kunne fortsette innsamling i
Bergen til sitt eget, men Revmatismesykehuset
skulle bygges i Haugesund. Og
slik ble det. Ikke til stor jubel for alle
Kranselag den 25.11-1955, flagges
heises med stolthet!
Foto: Haugesund Sanitetsforening
ungene som bodde rundt i området, for
der som hovedinngangen til sykehuset
er i dag lå nemlig snopekiosken til søstrene
Quindesland og den var viktigere
enn et ” Sjukehus for giktabrotne”.
Det året sykehuset ble påbegynt begynte
jeg i lære som murer hos min far som
hadde fått anbudet på murarbeidet. Den
første veggen jeg fikk prøve meg på var i
et lite kott i kjelleren. At far påstod at det
var av feil man lærte fikk jeg føle på kroppen.
Jeg tror jeg murte opp og rev ned
den første veggen tre ganger før han var
fornøyd. Med en timepris for en lærling
på 75 øre pr. time var det ikke sprekt.
Men, for en ungkar og spillemann klarte
en allikevel å komme seg på dans lørdagskvelden,
og kanskje søndagen også
i Rød og Blåsalen i Festiviteten.
Det var en mengde artige mennesker
som hadde sitt utkomme på denne arbeidsplassen
både fra inn og utland. Et
stort diskusjonstema i 1955 var om en
skulle fortsette å arbeide om lørdagen
frem til kl. 13. Det tok lang tid før dette
ble innført, mens det samtidig ikke tok
myndighetene så lang tid å sette opp
prisen på tobakk fra 4.75 til 5 kroner.
Da var det mange som skulle slutte! Det
varte vel en ukes tid, så var den nye prisen
glemt.
Det var ikke mange som hadde egen
bil den tiden og derfor var det mang en
murer som var med og spleiset på en
12 pakning Bayer hos Svein Lindø lønningsdagen.”
Maen var murar og kona
drakk hu og!” Vi hadde noen murere
som kom utenbys fra og de fikk vi innlosjere
på Sanitetsforeningens hus i Wergelandsgaten.
Det var synd å si at de var
avholds og det reagerte byggelederen på
Revmatismesykehuset på, en flott kar fra
Drammen som het Nordbye. Han bodde
også i samme huset og klaget over fyll
og bråk enkelte netter. Ettersom han var
familiemann og hadde kona på besøk av
og til var det forståelig at han reagerte.
Enda verre ble det da vi fikk fatt i en
dansk murer som også bodde samme
sted. Han var en pikenes Jens og hadde
et utrolig dametekke som gjorde at han
nesten hadde et nytt damebekjentskap
hver natt. Enten gikk de like før eller
like etter at Nordbye forlot bopelen.
Han begynte å bli redd for folkesnakket
og ettersom han var en aktverdig mann,
måtte han gi beskjed om at dette ikke
kunne fortsette.
En dag var Johan Vikse, far til Kristian
Magnus på besøk hos min far på byggeplassen.
Han var jo avismann og øynet en
liten nyhet han kunne bruke. Jeg hadde
som mange andre unggutter langt hår
langt ned over snippen. Vikse spurte om
han kunne få ta bilde og intervjue den
kvinnelige murerlærlingen, dette var jo
en nyhet. Jeg tror min far var temmelig
flau når han måtte fortelle at det var hans
sønn og ikke ei jente. Kanskje var han
litt misunnelig når jeg tenker etter, selv
hadde han ikke et hårstrå på hodet.
Ja, ja, mye forandrer seg, men vi får
nå håpe at dagens sanitetskvinner er like
dyktige som deres forgjenger når det
gjelder å samle inn penger til dette nye
flotte prosjektet.
Lykke til alle sammen!
Arbeidslivets
kompetAnsepArtner
tlf. 52 70 90 00 - www.aof-haugaland.no
Trenger du
faglig påfyll?
www.hsh.no - Tlf. 53 49 13 00 - e-post: postmottak@hsh.no
Desember 2009 – Informasjonsavis www.folketsgave.no
11