Rauma 2004 - Fylkesmannen.no

sumpskoger (se under skog). Truslene er f. eks. kanalisering og elveforbygging, veibygging,
drenering av sumpområder og andre fysiske inngrep. Kraftutbygging påvirker
vannstandsregimet gjennom året og påvirker særlig slike miljøer som fossesprøytsoner og
mudderbanker.
Skog
Skog omfatter alle områder hvor trær dominerer naturtypen. Ca. 400 km² av Raumas areal er
dekt av skog. Av dette utgjør lavlandets lauv- og barskoger ca. halvparten, resten er
fjellbjørkeskog. Produktivt skogsareal utgjør 185 km², av dette er 70 km² barskog - mest
furuskog, men også plantet granskog utgjør nå betydelige arealer. Det meste av produktivt
skogsareal befinner seg under 500 moh. De vanligste skogstypene i lavlandet er bjørkeskog
og gråorskog. Blandingsskog med bjørk og furu er vanlig over det meste av kommunen, og i
lavlandet i boreonemoral og sørboreal sone fins flere områder med edellauvskog. De største
furuskogsområdene i Rauma fins i Øverdalen og de ytre delene av kommunen. Her
forekommer enkelte gammelskogområder med flere spesialiserte indikatorarter på gammel
skog med mye død ved i ulike dimensjoner og nedbrytningsstadier. I tilknytning til Rauma i
øvre del av Romsdalen (særlig fra Vermefossen til fylkesgrensa) forekommer elvekløftmiljøer
som er i slekt med bekkekløftene i øvre Gudbrandsdalen. Her er det funnet sjeldne
lavarter som er spesialisert til gammel skog i kontinentale bekkekløfter. I bratte dalsider
dannes ofte andre, raspåvirkete skogtyper enn i flatere lende. I Romsdalen forekommer en
type raspåvirket hasselskog mange steder. Flere steder dannes også urskogslignende
lauvskogsmiljøer ved at en relativt lav rasfrekvens skaper god tilgang på død ved av større
dimensjoner enn ved høy rasfrekvens. Truslene mot denne naturtypen er oftest små eller
fraværende. Når det gjelder edellauvskog, har Rauma noen av de største forekomstene av
askeskog og svartorskog i fylket. I tillegg forekommer mange verdifulle alm- og
hasseldominerte skoger, noen steder også med gammelskogpreg. Av spesiell interesse og
verdi er ellers kommunens mange sumpskogsområder, for det meste i tilknytning til elvene.
Truslene i naturtypen er delvis treslagskifte til gran, i gammelskogsområder også hogst.
Myr
Myr er fuktige til våte områder der det med tiden bygger seg opp et torvlag av ikke nedbrutte
planter. I Rauma utgjør myr relativt små arealer, til sammen ca. 35 km² eller 2,4% av totalt
landareal (Norge 6,3%). De største sammenhengende myrarealene (8-10 km²) finner vi nord i
kommunen på Herje- og Slemmemyrene, 300-500 moh. I sør er det Vermedalen som har den
høyeste myrfrekvensen i beltet mellom 650-900 moh. I lavlandet derimot er det relativt få
større myrer. De største og mest interessante finner vi i bunnen av Isterdalen. Vanligste
myrtype i Rauma er fattig bakkemyr. Intermediær myr forekommer mer spredt, mens rikmyr
er mer sjeldent. I selve Romsdalen forekommer noen rike og intermediære småmyrer, særlig
ved Selen. Truslene er drenering, dyrking, vei- og hyttebygging og andre fysiske inngrep.
Berg og rasmark
Berg og rasmark er en vanlig naturtype i en fjellrik kommune som Rauma. Særlig viktige er
lokaliteter som har et varmere lokalklima enn omkringliggende miljøer. Sørvendte berg og
rasmarker i lavlandet kan ha en rekke spesielle arter av bl. a. planter og insekter. Skrenter og
hamrer kan også være av interesse som levested for en rekke lavarter og moser. Berghamrer
er også viktige som hekkeområder for mange rovfugler, ravn, bergirisk og ringtrost. I
hellende terreng er rasfrekvensen en sentral variabel for å forklare utvikling av vegetasjon.
Rasfrekvensen er igjen avhengig av topografi og hellingsvinkel. Ved høy rasfrekvens dannes
gjerne artsrike, skogløse snørasenger som kan ligne på enger i det tradisjonelle
kulturlandskapet. Ved lavere rasfrekvens får skogen større sjanse (se under skog).
23