Rauma 2004 - Fylkesmannen.no

NATURGRUNNLAG OG NATURTYPER
Stueflotten (2002) gir en omfattende beskrivelse av de fleste sider ved naturgrunnlaget i
Rauma kommune. Dette gjelder bl.a. historikk omkring utforskninga av Rauma-naturen,
geologi, landskap, klima, vegetasjons- og plantegeografisk beskrivelse og vegetasjonstyper.
Vi ser derfor ikke behov for å gjenta dette her, og henviser til denne beskrivelsen. Når det
gjelder hovednaturtypene i DN-håndbok nr. 13 (DN 1999a), tar vi likevel en kort
oppsummering nedenfor. Hoved- og undernaturtyper er presenterte i tabell 1 i sammendraget.
Bilder av ulike naturtyper i Rauma er samlet bakerst i rapporten.
Havstrand og kyst
Havstrand og kyst omfatter naturtyper som er knyttet til saltvann eller saltvannspåvirkede
miljøer i strandsona. Strandsona deles normalt inn i vannstranda (hydrolittoral sone) og
landstranda (geolittoral sone). Rauma har en strandlinje på til sammen 136 km som byr på et
variert utvalg av strandlokaliteter. Ca 1/3 er bratte og utilgjengelige klippestrender uten
vegetasjon av betydning med unntak av alger og lav. Resten av strandlinja domineres av
smale stein- og blokkstrender med noen mindre strandberg og enkelte partier grus- og
leirestrand innimellom. Ved elveutløpene innerst i fjordbunnene fins brakkvannsdeltaer med
strandengområder. Disse utgjør sammen med brakkvannsområdet Vågen på Vågstranda de
viktigste strandlokalitetene i Rauma. Truslene er i første rekke arealbruken knyttet til
strandsonen, bl. a. behovet for areal til industri og næringsvirksomhet, småbåthavner, veier,
idrettsanlegg osv.
Kulturlandskap
De mest verdifulle naturtypene i kulturlandskapet er naturbeitemarker og gamle, lite gjødsla
slåtteenger. Slike lokaliteter forekommer spredt i kommunen, men med en særlig
konsentrasjon i Øverdalen og seterområdene her og i Vermedalen, Brøstdalen og Ulvådalen.
I fylkessammenheng må også fremheves innslaget av sørøstlige, kontinentale
kulturmarkstyper øverst i Romsdalen med middels baserike tørrbakker. Her er det påvist flere
regionalt sjeldne arter som dunkjempe, engnellik, dvergminneblom, sandarve, flekkgrisøre,
storarve og takhaukeskjegg. Når det gjelder dvergminneblom og flekkgrisøre, så er dette de
eneste kjent forekomstene i Møre og Romsdal. Et annet utsatt miljø er hagemarker og store
gamle trær, først og fremst gamle styvingsalmer med grov, oppsprukket bark og en sjelden og
spesialisert lavflora. Truslene her er i første rekke endringer i jordbruksdrifta, med intensivert
jordbruk der mer ekstensive driftsformer har liten plass. Å bevare et utvalg av de verdifulle
naturbeitemarkene, slåtteengene og styvingstrærne er en av de større
naturforvaltningsoppgavene Rauma kommune står overfor i nært samarbeid med bøndene.
Ferskvann
Denne hovednaturtypen omfatter alle naturtyper med åpent ferskvann. Ferskvann i form av
elver, bekker, tjern og innsjøer utgjør sentrale og viktige elementer i Rauma-naturen, men de
fleste er næringsfattige med lite og nokså artsfattig vegetasjon (oligotrofe vatn). Kun få vatn
ligger under skoggrensa. Ferskvannsvegetasjon omfatter vannkantvegetasjon med strand- og
sumpplanter, vegetasjon i åpent vatn, elveøyr- og flommarksvegetasjon. Rauma har de mest
velutviklete og intakte elve- og sump-miljøene i Møre og Romsdal med meandrerende elver,
kroksjøer, mudderbanker og elvesumper (Istra, Isa, Rauma). Dette er en naturtype som er
typisk i flate distrikter på Østlandet og i Trøndelag, men ikke i Møre og Romsdal. I
tilknytning til disse lokalitetene fins forekomster av flere regionalt sjeldne sørøstlige og
østlige planter som langstarr, skogsivaks, vassreverumpe og pusleplanter som firling,
nålesivaks og sylblad. I tilknytning til disse miljøene forekommer artsrike og spesielle
22