rapporten
rapporten
rapporten
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Viltkartlegging – Truete og sårbare arter i Stange<br />
Utryddelsen av arter og tap av genressurser er<br />
et stadig økende problem. Bare siden<br />
århundreskiftet er mer en 120 pattedyr og<br />
fuglearter utryddet på jorden. Tar en med<br />
insektarter i regnestykket blir det anslagsvis<br />
utryddet tusenvis av arter hvert år. Dette er<br />
desimering av arter som i hastighet langt<br />
o v e r g å r d e n a t u r l i g e s å k a l t e<br />
"utryddelsesbølgene" som bl.a. førte til de<br />
store krypdyrenes utdøding. Antakelig er<br />
utryddelseshastigheten et hundretalls ganger<br />
raskere nå enn det som er kjent fra tidligere<br />
tider.<br />
Det er et faktum at de fleste arter er naturlig<br />
sjeldne. Ser man på artssammensetningen i et<br />
hvilket som helst område på jorden finner man<br />
noen vanlige arter som totalt dominerer bildet,<br />
og et stort antall arter som forekommer i svært<br />
tynne populasjoner. Overtid kan arter skifte<br />
status fra dominerende til sjelden eller<br />
omvendt. Dette er en del av den naturlige<br />
evolusjonsprosessen hvor et stort reservoar av<br />
arter står klar til å ekspandere når deres<br />
livsbetingelser blir bedre, eller deres gener og<br />
livsbetingelsespreferanser, adferd etc. endres.<br />
Eksempel her er klippedua som egentlig er en<br />
kystklippefugl som endret livsmiljøpreferanser<br />
o g k o l o n i s e r t e v å r e b y e r. S l i k e<br />
b e s t a n d s s v i n g n i n g e r i m a n g e a r t e r s<br />
g e o g r a f i s k e p o p u l a s j o n e r k a n s k y l d e s<br />
k o n k u r r a n s e m e l l o m a r t e r ,<br />
evolusjonsprosesser, klima og andre forhold<br />
mennesker ikke kan påvirke. Vi har sett slike<br />
fenomener ved for eksempel tyrkerdua og<br />
hettemåkas etablering her i landet, fiskemåkas<br />
etablering i innlandet m.m. Tilsvarende har vi<br />
arter som har blitt borte uten at det er lett å<br />
spore menneskelig aktivitet som årsaken. Selv<br />
om det foregår en rekke slike intrikate<br />
prosesser, mellom og innad blant våre arter,<br />
må vi ha det klart for oss at vårt samfunn totalt<br />
legger de viktigste premissene for alle artene<br />
gjennom vår arealbruk, forurensing, jaktuttak<br />
m.m. Det er derfor viktig å fokusere på de<br />
negative bestandsendringene som skjer<br />
Side 53<br />
innenfor et relativt lite geografisk område selv<br />
om det finnes store forekomster av arten i<br />
andre regioner. En nedgang i marginalområder<br />
for en art er ofte forvarsel om en tilbakegang<br />
på bred front. Slike bestandsendringer bør<br />
derfor følges opp med undersøkelser som<br />
avdekker bedre hva som forårsaker<br />
tilbakegangen.<br />
Den amerikanske professoren i biologi Paul<br />
Ehrlich (1988) hevder også at utdøingen av<br />
stedegne populasjoner av en art er en like<br />
alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet<br />
som at selve arten dør ut. Dette fordi lokale<br />
populasjoner av en art kan ha helt spesielle<br />
tilpasninger innen adferd, fødevalg, fysiologi<br />
etc. som avviker fra det vanlige innen arten.<br />
Denne variasjonen innen hver art er artens<br />
langsiktige livsforsikring mot raske endringer i<br />
livsbetingelsene, noe som kan medføre utdøing<br />
hvis arten ikke raskt nok takler å omstille seg.<br />
Direktoratet for Naturforvaltning (DN) ga i<br />
1988 ut <strong>rapporten</strong> "Truede virveldyr i Norge"<br />
(Christensen og Eldøy 1988), denne ble<br />
revidert i 1992 og omfatter nå ikke bare<br />
virveldyr, men alle truete arter som det finnes<br />
tilgjengelige data på. Den siste <strong>rapporten</strong> har<br />
tittelen "Truete arter i Norge, Norwegian Red<br />
List" (Størkersen 1992). Fylkesmannen i<br />
Hedmark arbeider fortiden med en regional<br />
rødliste for Hedmark.<br />
Å lage lister over truete og sårbare arter for<br />
geografisk begrensede områder er en svært<br />
vanskelig balansegang. Blir det geografiske<br />
området lite nok vil alle arter kunne havne på<br />
en slik liste. Rødlister over truete og sårbare<br />
arter for relativt små områder som kommunene<br />
i Hedmark blir fort meningsløse. Antakelig bør<br />
et område minst være på størrelse med et<br />
gjennomsnittlig norsk fylke, og det ville være<br />
mer hensiktsmessig å dele regionen inn etter<br />
naturgeografiske kriterier enn “tilfeldige”<br />
offentlige forvaltningsgrenser. Dette for at det<br />
skal finnes et noenlunde variert utvalg av de<br />
ulike habitatene som artene innenfor området<br />
krever for å kunne opprettholde en populasjon.<br />
Et emne av mer bevaringsfilosofisk karakter er<br />
synet på arter som er her fordi menneskets<br />
naturbruk har favorisert og muliggjort<br />
eksistensen. I et Norge som “naturparadis”,<br />
urørt og med en "økologisk balanse", ville vi<br />
hatt langt færre arter enn vi har idag. For eks.<br />
er en rekke fuglearter egentlig tilknyttet åpne<br />
steppelandskap i øst og syd, men fordi<br />
mennesket har åpnet landskapet har de fulgt<br />
etter (Svenson et. al. 92). Ulike typer