rapporten

De sørlige og østlige områdene består av
p r ek a m b r i s k e g r u n n f j e l l s b e r g a r t e r,
vesentlig gneiser og granitter. Disse
bergartene er harde og inneholder lite
plantenæringsstoffer. Jordsmonnet, som for
en stor del er lokal morene i disse områdene,
blir derfor relativt tynt og oftest stein og
sandrik med middels næringsinnhold.
Vegetasjonen er derfor fattigere i disse
områdene. Noen steder bryter det fram
diorit, hornblendegabbro og grønnstein –
mer næringsrike bergarter – og en ser da
at vegetasjonen blir rikere med mer
lauvskog og store urter. Flere steder på
Stange almenning og i skråningene langs
Mjøsa fra Strandlykkja og nordover er dette
tilfelle.
Grunnfjellsbergartene i sør og øst er lite
egnet til å motstå sur nedbør, og deler
av kommunen har tildels betydelige
f o r s u r i n g s s k a d e r i f o r m a v
fisketomme vann m.v. Dette kan ha
betydning for utbredelsen av lom,
fiskeender. De senere årene har en imidlertid
bedret på situasjonen ved å kalke vassdragene.
Topografisk er ikke kommunen preget av de
store terrengujevnheter. I nord dominerer et
svært flatt åkerlandskap. Skoglandskapet i sør
og øst er mer kupert, men landskapet er
duvende og mangler dramatikk i form av
bergskrenter, juv o.l Antall reirlokaliteter for
k l i p p e h e k k e n d e f u g l e r s o m e n k e l t e
rovfuglarter, hubro o.l. er derfor få og av stor
verdi.
Noen steder i grunnfjellsområdene er det
løsmasser av tildels betydelig mektighet
(Follestad 1973 & Follestad 1974). Sand og
grusmoer med furuskog finner en f.eks. nord
øst i Romedal almenning, og en spesiell
blanding av næringsrik morene og blokkmark
preger deler av Kolomoen. Her finner man
også en grusåre som stammer fra en breelv
som rant ut ved Tangen. I dalføret fra
Harasjøen og ned til Sætersjøen i Odalen har
en også avsetninger med tildels betydelig
mektighet. Ved Rotlia finnes en betydelig rygg
av leirholdig finmateriale. Det samme
fenomenet finner en igjen på andre siden av
Mjøsa. Leiren har karakter av å være avsatt i
saltvann, og hvis det er tilfelle må det være en
interglacial avsetning som ikke ble erodert bort
under siste istid. I de varme vest skråningene
på vår side av Mjøsa har dette blitt til
i n n l a n d e t s n o r d l i g s t e e d e l l a u v s k o g a v
betydning dominert av ask, lind, lønn og
Viltkartlegging – Naturgrunnlaget
Side 8
hassel.
Starter en gjennomgangen av
vegetasjonen i kommunen på
høydedragene i de øvre deler av
almenningene i sør og øst, finner en øverst
på de skrinne toppene lavfuruskog hvor
reinlav og kvitkrull dominerer og
r ø s s l y n g - s k i n n t r y t e s k o g m e d
røsslyng blokkebær og tyttebær.
Furu og noe gran, dominerer i
tresjiktet.
Litt ned i lia av åsen dominerer
blåbærgranskogen. I områder
med grus og sandavsetninger,
spesielt i det nordre av Romedal
almenning, tar furua over. Her og
der i åssidene kan en finne en mer
frodig vegetasjon av småbregnestorbregne-
og høgstaudeskog selv om det
ikke er snakk om store arealer. Generelt kan en
si at almenningene og Romedal almenning
spesielt preges av relativt fattige skogstyper
med furu og gran, og med påfallende lite
løvskog sett under ett. Fraværet av løvskog har
bedret seg noe gjennom bestandsskogbruket,
men gammel løvskog som er spesielt viktig for
mange viltarter er sjeldent i dette område.
Mangel på eldre løvskog skyldes antakelig en
betydelig hogst i tidligere tider. De få flekkene
med frodig vegetasjon som er der, skyldes
oftest små lommer av breelvavsetninger som
gir mer finmateriale i jorda eller berggrunnoppslag
av hornblendegabbro.
Nederst i liene er det oftest flekkvis
småbregne- og storbregne skog imellom
blåbærgranskogen. Noen steder finner en også
tilløp til lågurtskog med markjordbær. De sist
nevnte vegetasjonstypene er mer vanlig i
Stange almenning og i lisidene fra Strandlykja
i sør til Brynsåsen i nord.
På flatere partier i øst brer det seg ut store
næringsfattige torvmyrer med tranbær og noe
molte. Langs vassdragene finnes også noen
tilløp til næringsrike myrer med litt finere
starrvegetasjon. De helt rike myrtypene finner
en imidlertid ikke i disse områdene. Myrene er
delvis bevokste med furu og bjørk. Noen av
disse myrene var tidligere vann og tjern.
På Tangenhalvøya og Kolomoen er rikere
vegetasjonstyper vanlige, og tidligere utstrakt
utmarksbeite og mange hagemarkspregede
områder gjør at en i disse områdene kan finne