rapporten

Forsidefoto: Dagrun Beate Skarsvåg 

Alle fotografier i rapporten er bilder fra Stange.

Det er en god forståelse i samfunnet for hvor viktig en levende og livskraftig natur er for 

vår eksistens og trivsel. Miljøpolitikk og forvaltning av naturressursene er temaer på 

dagsorden både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Allikevel opplever mange mennesker 

en avmaktsfølelse når miljøproblemene diskuteres, ofte fordi de skjer langt borte, eller de 

er av en slik karakter at de føles å ligge utenfor det vanlige menneskes handlings- og 

påvirkningsrom. Denne rapporten er i motsetning til mange andre miljørelaterte 

publikasjoner knyttet til vårt nærområde her i Stange, og omhandler et tema som 

begeistrer og interesserer mange her i Stange. I tillegg omhandler det et tema hvor vi 

Stangesokninger i hovedsak bestemmer utviklingen på godt og vondt. 

Vi tror at kunnskap er nøkkelen til å ta vare på verdiene i naturen slik at vi overlater et 

like spennende sted å vokse opp i, og å bo i, til neste generasjon, som det vi har opplevd i 

vår tid. Vår generasjon har gjennomlevd en periode som for en rekke viltarter har vært 

tøff å takle, og uten at vi hadde så stor omtanke for de problemene som oppstod. Vi tror at 

den tiden er forbi, og at kunnskapen og omtanken i større grad balanserer vårt syn på 

saker, og at vi derigjennom i større grad tar hensyn til de naturverdier vi forvalter. 

Vi har hatt tre siktemål med viltkartleggingen i kommunen. 

1. Å innarbeide vilthensyn i kommunens løpende planlegging, spesielt kommuneplanens 

arealdel. Derigjennom håper vi å ikke gjøre tabber vi angrer på senere. 

2. Etablere en kunnskapsbase om viltet i kommunen som kan brukes i løpende 

saksbehandling og av grunneiere som ønsker å ta vilthensyn på egen eiendom. 

3. Å informere om viltet i Stange på en slik måte at flere mennesker begynner å 

interessere seg for dyrelivet vi har rundt oss. 

Arbeidet hadde ikke vært mulig å få til skulle vi saumfare hver krok og krik i kommunen. 

Vi har derfor basert største del av arbeidet på intervju med et hundretalls personer. Vi vil 

takke alle som har bidratt med opplysninger – ingen nevnt og ingen glemt (men det står 

en liste bakerst i rapporten). 

Vi takker også for det samarbeid vi har hatt med Ola M. Wergeland Krog i Østfold med 

prosjektgjennomføringen, og at vi fikk bruke hans arbeider fra Østfoldkommunene som 

mal for denne rapporten. En del av det generelle stoffet er hentet rett ut fra hans arbeid fra 

Sarpsborg kommune. 

Per Nøkleby er medforfatter og står i hovedsak for artslista og statusbeskrivelsene for 

hver art. Han har også gjennomført intervjuer med informanter, et arbeid som krever 

mange kvelder og mange kopper kaffe. En stor takk fra kommunen til ham for det 

arbeidet som er nedlagt. 

En spesiell takk til Fylkesmannens miljøvernavdeling som har finansiert størstedelen av 

planen. 

Stange 1.7.97 

Håkon Borch 

Miljøvernsjef

Sammendrag ............................................................................................................................ 1 

Innledning ................................................................................................................................ 3 

Formål og lovgrunnlag ................................................................................................................... 3 

Bakgrunnen ................................................................................................................................... 3 

Utformingen av viltkartverket ........................................................................................................ 4 

Særlig viktige viltområder ................................................................................................................4 

Viktige viltområder ...........................................................................................................................4 

Andre viltområder ...........................................................................................................................4 

Kriterier for prioriteringen av områdene ..........................................................................................4 

Bruk av viltkartverket .................................................................................................................... 5 

Vedlikehold av viltkartverket ......................................................................................................... 5 

Beskyttelse av viltopplysninger om sårbare arter .......................................................................... 5 

Metodikk .................................................................................................................................. 6 

Styring / organisering av prosjektet .............................................................................................. 6 

Innsamling av informasjon ........................................................................................................... 6 

Kartframstilling ............................................................................................................................. 6 

Grunnlag for prioritering av områder ...........................................................................................6 

Naturgrunnlag ........................................................................................................................ 7 

Beliggenhet og utstrekning ........................................................................................................... 7 

Klima ............................................................................................................................................. 7 

Geologi og landskap ..................................................................................................................... 7 

Vegetasjon og naturtyper ................................................................................................................ 8 

Særlige viktige viltområder .................................................................................................. 10 

Kartoversikt over områdene ........................................................................................................ 10 

Områdebeskrivelser ...................................................................................................................... 11 

1. Vestmarka – de Indre deler av Romedal Almenning .................................................................. 11 

2. Gaukilsjøen og Gaukåa ..............................................................................................................13 

3. Labbelva ....................................................................................................................................13 

4. Budalen ......................................................................................................................................14 

5. Linderudsjøen og Sakseruddammen ........................................................................................14 

6. Våletjernet .................................................................................................................................15 

7. Tangen halvøya og Skogbygda ...................................................................................................16 

8. Skogsområder i Stange Vestbygd og Romedal ........................................................................... 18 

9. Åkersvika og Svartelva ..............................................................................................................18 

Viktige viltområder ............................................................................................................... 20 

Kartoversikt over områdene ........................................................................................................ 20 

Områdebeskrivelser ................................................................................................................... 20 

10 og 12. Sørlige deler av Stange Almenning og Malungen - Bukkeneset vassdraget ..................21 

11 og 14. Espa -Strandlykkja, og åssidene fra Skabberud og nordover til Skåråsberget/Åsvang .21 

13. Bygdeberget og nordover ........................................................................................................22 

15. Kolomoen, Prestmarka og Starelva ..........................................................................................22 

16. Mjøsstranda fra Frangstøa til Nordsveodden ..........................................................................23 

Viktige trekkveier for hjortevilt i Stange ............................................................................... 24 

Status for viltet i Stange ........................................................................................................ 25 

Amfibier ....................................................................................................................................... 25 

Krypdyr ........................................................................................................................................ 25 

Fugler ...........................................................................................................................................25 

Pattedyr ........................................................................................................................................ 42 

Truete og Sårbare arter i Stange ............................................................................................ 47 

Generelt .......................................................................................................................................47 

Definisjoner ..................................................................................................................................48

Liste over truete arter i Stange .................................................................................................... 48 

Viltet som ressurs .................................................................................................................. 51 

Materielle og økonomiske verdier ............................................................................................... 51 

Estetiske og kulturelle Verdier .................................................................................................... 51 

Etiske og moralske verdier: .........................................................................................................52 

Brukerinteresser i naturen og konflikter i forhold til viltet ................................................... 53 

Skogbruk ...................................................................................................................................... 53 

Jordbruk ....................................................................................................................................... 55 

Friluftsliv og ferdsel .....................................................................................................................55 

Jakt ............................................................................................................................................... 57 

Ulovlig jakt / etterstrebelse ..........................................................................................................57 

Boligbebyggelse ........................................................................................................................... 58 

Fritidsbebyggelse .........................................................................................................................58 

Ledningstrasèer ............................................................................................................................ 58 

Avfall ............................................................................................................................................ 58 

Veier og jernbane ......................................................................................................................... 58 

Viltforvaltning i kommunen .................................................................................................. 60 

Jaktbare arter ................................................................................................................................ 60 

Hjortevilt ........................................................................................................................................60 

Småvilt ............................................................................................................................................61 

Annen viltforvaltning ...................................................................................................................61 

Skoleverket ..................................................................................................................................... 62 

Kommunens samarbeid med andre ................................................................................................62 

Ikke offentlig viltforvaltning ................................................................................................. 63 

Driftsplanlegging i Skogbruket .................................................................................................... 63 

Miljøplan i jordbruket .................................................................................................................. 63 

Allmennhetens adgang til jakt ..................................................................................................... 63 

Kanalisering av ferdselen .............................................................................................................63 

Traktorveier som fører til økt generell ferdsel ............................................................................ 63 

Private utbyggere av nye Ledningstrasèer ................................................................................... 63 

Hvermansen .................................................................................................................................64 

Foreninger .................................................................................................................................... 64 

Oversikt over viktige informanter ......................................................................................... 65 

Litteratur ................................................................................................................................ 66 

Vedlegg....................................................................................................................................67

Etter initiativ fra Plan og utviklingsavdelingen 

og viltnemnda i Stange, har Stange kommune i 

s a m a r b e i d m e d F y l k e s m a n n e n s 

miljøvernavdeling i Hedmark satt i gang en 

revidering av det eksisterende viltkartverket i 

kommunen fra 1987 (Ødegaard 1987). På 

grunn av det tidligere viltbiotopkartets 

manglende prioritering av viltområder samt 

vektlegging av jaktbare viltarter, var det i 

denne omgangen nødvendig med en bred 

gjennomgang av hele faunaen i kommunen. 

Målsettingen med det nye viltkartet for Stange 

har vært å fremskaffe et dokument som er i 

tråd med intensjonene i Viltloven om å sikre 

viltets leveområder og artsmangfoldet, samt 

bidra til at viltinteressene blir sidestilt med 

andre interesser i kommunens samlede 

arealforvaltning. I tillegg er det et mål å øke 

kunnskapen og interessen for viltressursene, 

samt å øke den generelle interessen for det 

som lever i naturen. Kartleggingen av viltet er 

hovedsakelig basert på den eksisterende 

kunnskap om viltet i Stange som 

naturinteresserte i og utenfor kommunen sitter 

inne med. 

Resultatet av arbeidet er denne rapporten med 

vedlagt viltområdekart. I tillegg er det laget en 

database med innsamlede viltobservasjoner. 

Opplysningene i databasen er knyttet opp mot 

et detaljert viltkartverk. Både databasen og 

viltkartverket er unntatt fra offentlighet, og er 

kun tilgjengelig for skogbrukssjefen og 

m i l j ø v e r n s j e f e n s a m t d e n s t a t l i g e 

viltforvaltningen. I tillegg har politikere (i 

praksis Viltnemnda evt. formannskap) i den 

grad det har betydning for saksavgjørelser 

innsikt i materialet. Grunneiere har også 

adgang til viltopplysninger på egen eiendom. 

Rapporten er en viktig del av viltkartverket. 

Den gir en generell beskrivelse av metode og 

saksgang for viltkartleggingen. For lesere som 

ikke kjenner kommunen er det også gitt en 

kort presentasjon av naturgrunnlaget i Stange. 

Videre er det en beskrivelse av de områdene 

som ut i fra viltkartleggingen er vurdert å ha 

særlig verdi for viltet i Stange. Rapporten 

inneholder en fullstendig statusliste over 

faunaen i kommunen med kommentarer for 

tidligere og nåværende status for artene. Det er 

også satt opp en oversikt over truete arter i 

kommunen. Til sist går rapporten gjennom en 

del forvaltningsmessige forhold, og ulike 

Viltkartlegging – Sammendrag 

Side 1 

konflikter som truer viltinteressene. 

Stanges beliggenhet på østsiden av Mjøsa med 

et variert kulturlandskap omkranset av store 

skogområder, gir et godt grunnlag for 

viltproduksjon og artsmangfold. Stange 

kommune har faste bestander (eller mer eller 

mindre årvisse ynglinger) av flere rødlistede 

arter: stor og liten salamander, storlom, 

knekkand, siland, vepsevåk, hønsehauk, 

lerkefalk, vannrikse, myrrikse, trane, piggsvin, 

skogdue, vendehals, svartspett, kornkråke, 

piggsvin, gaupe, m.fl. 

Ni områder er prioritert som særlig viktige 

viltområder, og sju som viktige viltområder. 

Åkersvika er i en særklasse av størst betydning 

og er en del av en internasjonalt viktig trekkled 

for fugl, hvor våtmarksområdene langs 

Svartelva og i de tilhørende vannsystemene er 

viktige beite- og rasteområder for fugl på 

trekket. 

For hvert område inneholder rapporten en 

beskrivende del og viktige hensyn og tiltak 

som bør følges opp i planlegging og 

arealdisponering. Det er i tillegg tegnet inn 

viktige trekkveier for hjortevilt. Resten av 

kommunen er betraktet som “andre 

viltområder” hvor viltinteressene ikke har 

avgjørende betydning i arealforvaltningen. De 

ni særlig viktige viltområdene utgjør ca 148 

km 2 , dvs. omtrent 23% av kommunens 

landareal. Disse områdene må tillegges stor 

verdi i plansammenheng, da alle former for 

inngrep her vil kunne virke negativt på viltet. 

De sju viktige viltområdene utgjør ca. 204km 2 , 

eller ca 32% av landarealet. Disse har også stor 

betydning for viltet, men har ikke like mange 

viktige viltkvaliteter som de særlig viktige 

viltområdene. Områder som biotopmessig 

fyller kriteriene til høyeste prioritet, men hvor 

viltkvalitetene er mangelfullt dokumentert, vil 

også havne i denne kategorien. 

Stange kommune er plaget av en høy 

ulykkesfrekvens mellom hjortevilt og trafikk 

på E6 Over Kolomoen er det størst problem 

med elgpåkjørsler, mens det lenger nordover er 

rådyr som dominerer ulykkene. Dette skjer 

tiltross for at elgtettheten ikke er spesielt stor 

på Kolomoen sammenlignet med andre 

områder i kommunen. I Stange skyldes 

antakelig ulykkene høg biltetthet, spesielle 

vandringsmønstre på elgen i sommerhalvåret, 

uoversiktelige og dårlig planlagt veg og 

manglende sikringstiltak. Rapporten peker 

også på andre områder i kommunen hvor

ulykkesfrekvensen er høg. 

Rapporten omtaler 260 viltarter som er 

observert i kommunen og 8 som vi antar 

forefinnes, men som det ikke finnes 

dokumentert belegg for. Rapporten inneholder 

en liste over truete og sårbare arter hvor den 

lokale vilt-/arealforvaltning har betydning. 

Bare arter som er observert å bruke arealer i 

kommunen til yngling/trekkvei, – eller hvor 

arealer på annen måte er viktige for arten –, og 

som samtidig står oppført på den nasjonale 

rødlista over truete arter er tatt med. Likevel 

havner hele 53 av de 252 artene på denne lista. 

Viltet er en viktig del av det biologiske 

mangfoldet og har stor betydning for mange 

menneskers livskvalitet, samt for framtidige 

generasjoners mulighet til et godt liv. Viltet er 

en stor ressurs med en førstehånds kjøttverdi 

på kr. 2 500 000,-. I tillegg kommer 

friluftslivs- og rekreasjonsverdien ved jakt. 

Rapporten beskriver dagens jaktforvaltning, og 

tar for seg de viktigste endringer som vil 

komme. De to viktigste vil være å få samlet 

små elgjaktvald i større driftsplanområder, og å 

utarbeide driftsplaner for småviltet. 

De største arealene med prioriterte viltområder 

består av skog. Skogbruket har derfor et 

spesielt ansvar når det gjelder forvaltning av 

viltets leveområder. Spesielt utsatt er gammel 

n a t u r s k o g , f u k t m a r k , m y r o m r å d e r, 

bekkekløfter, skrenter etc. Dårlig planlagte 

hogster, grøfting og veibygging er idag den 

største trusselen mot disse nøkkelbiotopene. 

Grunneierne anmodes ved planlegging av 

hogst også om å ta kontakt med kommunen for 

påvising av sårbare lokaliteter som tiurleiker, 

rovfuglreir m.m., samt råd og veiledning om 

vilthensyn i disse områdene. 

Av konflikter med jordbruket kan følgende 

viktige momenter nevnes; kanalisering av 

b e k k e l ø p , g r ø f t i n g , v a n n f o r u r e n s i n g , 

s p r ø y t e m i d l e r, n y d y r k i n g , f j e r n i n g a v 

kantvegetasjon og vegetasjon på åkerholmer i 

innmarka. 

Andre konfliktområder som det bør jobbes 

med er: Friluftsliv/ferdsel, alle typer 

ledningstrasèer, vei- og jernbanebygging, og 

hus- og hyttebygging. 

Det er et overordnet mål at viltinteressene blir 

vurdert og tatt hensyn til i all arealplanlegging 

som berører viltets leveområder. Dette 

omfatter såvel den enkelte grunneiers 

arealdisponering, som kommunens og andre 

offentlige/private organers arealplanlegging. 

Viltkartlegging – Sammendrag 

Side 2

Naturressurser er fra gammel tid ivaretatt ved 

religiøse og kulturelle tradisjoner, og omtanke 

for de kommende generasjonene var en viktig 

rettesnor. Dessuten bodde det selv for bare 

noen tiår siden langt færre mennesker på 

jorden. Vi hadde heller ikke den 

teknologien som idag har gitt oss 

mulighet til å ødelegge grunnlaget for 

liv på kloden på kort tid. Denne 

makten pålegger oss derfor et enormt 

forvalteransvar for miljøet og jordas 

naturressurser overfor de kommende 

generasjoner. 

Internasjonale avtaler som f. eks. 

Riokonvensjonen for bevaring av det 

biologiske mangfoldet er et eksempel på at de 

landene som har ratifisert avtalen har vedkjent 

seg dette ansvaret. I Norge kommer dette til 

utrykk f. eks. ved Stortingsmelding nr. 31 

(1992-93) om den regionale planleggingen og 

arealpolitikken, Stortingsmelding nr. 34 (1990- 

91), Stortingsmelding nr. 58 (1996-97), om 

miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, 

og for eksempel Oslo-erklæringen om miljø 

helse og livsstil (IULA-konferansen 1991, 

k o m m u n e n e s s e n t r a l f o r b u n d ) . D i s s e 

dokumentene pålegger kommunen et generelt 

ansvar for biologisk mangfold. Regjeringen 

har kommet med et eget rundskriv til 

kommunene (T-937, tenke globalt - handle 

lokalt, nasjonalt prioriterte satsingsområdet for 

d e t k o m m u n a l e m i l j ø v e r n a r b e i d e t ) . I 

rundskrivet beskrives satsingsområder som 

m i l j ø v e r n d e p a r t e m e n t e t b e r k o m m u n e n e 

konsentrere seg om. Et av disse er biologisk 

mangfold. 

En liten, men svært synlig del av det 

biologiske mangfoldet har blitt gitt et særskilt 

vern gjennom viltloven fra 1981. Denne loven 

omfatter alle viltlevende landpattedyr og fugl, 

a m f i b i e r o g k r y p d y r. I v i l t l o v e n s 

formålsparagraf (§1) heter det: "Viltet og 

viltets leveområder skal forvaltes slik at 

naturens produktivitet og artsrikdom bevares. 

" I § 3 siste del heter det: "Ved enhver 

virksomhet skal det tas hensyn til viltet og dets 

egg, reir og bo, slik at det ikke påføres unødig 

lidelse og skade”. Videre heter det i Viltlovens 

§ 7: "Hensynet til viltinteressene skal 

Viltkartlegging – Innledning 

Side 3 

innpasses i den oversiktlige planleggingen i 

kommune og fylke. Under utarbeiding av slike 

planer skal vedkommende myndighet på et 

tidlig tidspunkt søke samarbeid med 

viltorganene. " En forutsetning for at vi skal 

opprettholde levedyktige bestander av alle 

viltartene, er at dyrene sikres leveområder som 

tilfredsstiller den enkelte arts krav. 

Naturvernloven av 1970 gir mulighet for 

områdevern og er derfor viktig i 

viltsammenheng. I Stange vil imidlertid 

de store arealer forvaltes uten 

fredning, og lover som regulerer 

bruken av utmarka er derfor av 

stor betydning, f. eks. : 

• Lov om skogbruk og 

skogvern av 1965 

• Lov om motorferdsel i utmark av 

1977 

• Plan og bygningslov av 1985 

Viltinteressene skal bli vurdert og tatt hensyn 

til i all arealplanlegging som griper inn i viltets 

leveområder. For å kunne oppfylle § 7 i 

Viltloven kreves det solid kunnskap om viltet i 

de aktuelle planområder. Kunnskapen må 

kartfestes slik at arealplanleggere i sitt daglige 

arbeid kan ta de nødvendige hensyn. 

Redskapen som skal dekke dette behovet er 

viltkartverket. 

Hensikten med å lage et viltkart er først og 

fremst å skape et dokument til bruk i 

a r e a l f o r v a l t n i n g e n . D e t s k a l f r e m m e 

v i l t i n t e r e s s e n e i d e n s a m l e d e 

a r e a l d i s p o n e r i n g e n . Tr a d i s j o n e l t h a r 

viltnemnda stått sentralt i arbeidet med 

viltsaker på det lokale plan. Viltnemnda var 

fram til 1993 statlig og fungerte som et 

bindeledd mellom kommunen og den sentrale 

v i l t f o r v a l t n i n g e n , r e p r e s e n t e r t v e d 

F y l k e s m a n n e n s m i l j ø v e r n a v d e l i n g o g 

Direktoratet for naturforvaltning. Fra og med 

1993 ble ansvaret for den kommunale 

viltforvaltning overført til kommunene. Det 

ble dermed fritt for kommunene å organisere 

sitt arbeid med viltsaker. I Stange ble det 

vedtatt en ordningen med viltnemnd som et 

underutvalg under Formannskapet, og det ble 

u t a r b e i d e t e n a r b e i d s d e l i n g m e l l o m 

Vi l t n e m n d a , F o r m a n n s k a p o g 

a d m i n i s t r a s j o n e n i k o m m u n e n . 

Viltkartleggingen vil framover være et viktig 

hjelpemiddel for alle tre.

Fra 1989 har kommunen også blitt styrket i sin 

forvaltning av alle miljørelaterte saker 

gjennom MIK-reformen. Stange kommune var 

tidlig ute, og har hatt miljøvernsjef siden 1989. 

En del av det viktigste arbeidet en 

miljøvernansvarlig driver med er å få miljø- og 

naturhensyn inn som grunnpremisser i den 

langsiktige planleggingen i kommunen. Dette 

krever dokumentasjon og vilje til å prioritere 

m e l l o m n i v å e r a v n a t u r v e r d i e r. 

Viltkartleggingen er en meget viktig del av 

dette arbeidet. 

Viltkartet er også ment å være et verktøy i den 

enkelte grunneiers arealplanlegging. Ved å 

innarbeide hensyn til viltet ved planlegging av 

a v v i r k n i n g , s k o g s b i l v e i e r o s v. k a n 

viltinteressene sikres uten at det alltid går ut 

over lønnsomheten i det enkelte prosjekt. 

Viltkartet inneholder mange opplysninger om 

viktige lokaliteter for viltet som f. eks. 

tranemyrer, tiurleiker og rovfuglbiotoper. 

Disse opplysningene om sårbare lokaliteter 

kan grunneierne få tilgang til ved å kontakte 

Plan- og utviklingsavdelingen i kommunen. 

Kommunen kan også gi råd om hvordan 

grunneier best skal kunne ta hensyn til viktige 

viltbiotoper i sin arealplanlegging. 

Gjennom viltkartleggingen blir det samlet mye 

verdifull informasjon om naturgrunnlaget i 

Stange. Denne informasjonen kan helt klart 

nyttes til langt flere formål enn bare 

arealplanlegging. Materialet kan tilrettelegges 

for en mer allmenn bruk, bl. a. til 

undervisningsformål i skolene. Også for 

naturforskningen har viltkartleggingen stor 

verdi. Rapporten som her er utarbeidet gir en 

unik oversikt over de ulike arters forekomst i 

Stange idag og i vår nærmeste fortid. I 

fremtiden kan slike opplysninger være av stor 

verdi for å vurdere bestandstrender av arter, og 

mulige årsaker til tilbakegang. 

Viltkartverket består av en database, en rapport 

og et kart. Fremstillingsmetodikken er 

beskrevet i kapittelet “Metodikk”. Underveis 

ble det laget ulike temakart og opplysningene i 

disse danner hovedgrunnlaget for et avledet 

kart, det offisielle viltområdekartet. På dette 

kartet deles kommunen inn i tre ulike 

kategorier viltområder: 


Side 4 

At det i kommunen er satt av særlig viktige og 

viktige viltområder betyr ikke at vilthensyn 

ikke må tas ved planlegging av inngrep ellers i 

kommunen. Det er viktig å presisere at selv 

om et område blir gitt status særlig viktig eller 

viktig viltområde, legger dette ingen 

r e s t r i k s j o n e r p å d e n t r a d i s j o n e l l e 

næringsvirksomheten i områdene. Grunneierne 

oppfordres imidlertid til å ta spesielle hensyn 

til viltet i disse områdene, og oppfordres ved 

planleggingen av inngrep til å ta kontakt med 

kommunen. Det vil da kunne påvises 

eventuelle viktige lokaliteter som tiurleiker og 

musvåkreir m. m. , og vil også kunne gi råd 

om hvordan viltinteressene kan ivaretas på 

best mulig måte. 

Hvilken kategori et område faller inn under 

blir en vurdering som er gjort på grunnlag av 

innkomne opplysninger og samtaler med ulike 

fagmiljøer. Et forslag ble utarbeidet og forelagt 

referansegruppa hvor de endelige grensene ble 

opptrukket. 

Det er satt opp fem kriterier for prioritering, 

hvorav de to første anses som hovedkriterier. 

• Området er viktig biotop for flere viltarter, 

dvs. spesielt artsrike områder. 

• Området har en viktig funksjon, i en eller 

flere av årstidene, for en eller flere truede 

eller sårbare arter. 

• Området er typeområde for kommunen, og 

inneholder levedyktige populasjoner av 

artene som naturlig har tilhold i 

områdetypen. 

• Områdets størrelse har betydning, da et stort 

område er mindre utsatt for at arter går ut 

ved naturlige bestandssvingninger. Et stort 

område er også mindre sårbart for 

forstyrrelser. 

• Områdene er av lokal, regional eller 

nasjonal betydning. 

Rapporten med det offisielle viltkartet (Akartet) 

blir distribuert til alle som jobber med 

arealplanleggingen i kommunen. Flere 

viltområder grenser mot, og strekker seg inn i 

nabokommunene. Miljøvernlederne i disse 

kommunene har derfor et eksemplar, slik at 

områdene kan bli tatt hensyn til uavhengig av 

kommunegrensene.

Alle skolene i Stange har også fått tilsendt et 

eksemplar for å kunne bruke stoffet i 

undervisningen. Det er et faktum at det 

vi er glad i blir tatt vare på. Med økt 

kunnskap om lokale naturforhold hos 

barn og unge er vi sikre på at den 

beste forsikring for langsiktig 

o g g o d f o r v a l t n i n g a v 

k o m m u n e n s b i o l o g i s k e 

mangfold er lagt. Vi vil derfor 

oppmuntre lærere i skoleverket 

til å bruke vår lokale natur som 

grunnlag i naturfagundervisningen. 

Spesielt interesserte kan kjøpe rapporten ved å 

kontakte kommunens servickontor (kr. 70,-). 

Naturen, og spesielt dyrelivet, er i stadig 

forandring, og et viltkart krever derfor 

kontinuerlig revisjon for å gi et tidsriktig bilde 

av viltforholdene i kommunen. Dette er 

spesielt viktig hvis kommunen skal kunne 

være en konstruktiv medspiller for grunneiere 

som ønsker å bruke viltopplysninger for å ta 

hensyn i driften av sine områder. Det blir 

derfor i Stange innarbeide rutiner som vil sikre 

en slik løpende revidering. Dette gjøres best 

ved å vedlikeholde kontakten med det 

nettverket av ressurspersoner som en gjennom 

dette arbeidet har opprettet. Det bør imidlertid 

understrekes at alle opplysninger som man 

som enkeltperson tror kan være av interesse 

f o r v i l t f o r v a l t n i n g e n b l i r m e d s t o r 

t a k k n e m l i g h e t m o t t a t t o g b e h a n d l e t 

konfidensielt. Et skjema for innmelding av 

viltopplysninger kan fås ved Plan- og 

utviklingsavdelingen i kommunen og leveres 

til miljøvernsjef eller skogbrukssjef. Er du i 

tvil så ta gjerne en kontakt pr. telefon 

(62 57 35 00). 

Eksempler på viktig informasjon er: 

• Enkeltobservasjoner av sjeldne eller nye 

arter i kommunen 

• Hekke-/ynglefunn av sjeldne eller nye arter 

for kommunen 

• Bestandsendringer hos de enkelte arter 

• Viktige viltområder som ikke har kommet 

med på viltkartet 

• Hekke-/yngleområder og spillplasser som 

endrer status gjennom forstyrrelser av ulike 

slag. 

Den første juni hvert år blir all ny informasjon 

også oversendt viltforvalteren i fylket. 


Side 5 

Ikke all informasjon i viltkartverket egner seg 

for offentliggjøring. Det blir lagt stor vekt på å 

beskytte sårbare arter og biotoper mot ulovlig 

og uvettig forstyrrelse og ødeleggelse. Særlig 

utsatt her er rovfuglreir, tiur- og orrfuglleiker, 

hekkeplasser og yngleplasser for truete arter 

etc. Av den grunn er det utarbeidet et eget 

sikkehetsreglement for viltdatabase i Stange 

kommune (Se vedlegg). 

G r u n n l a g s k a r t v e r k e t m e d t i l h ø r e n d e 

viltdatabase er unntatt fra offentlighet med 

henvisning til “Lov om offentlighet i 

forvaltningen” av 19 juni 1970 nr. 69, § 5 og § 

6 pkt. 2c og “Forskrift om offentlighetslovens 

anvendelse på EDB-materiale” av 19. 

desember 1986. 

Databasen for viltobservasjonene er spesielt 

beskyttet i forhold til datahackere og 

usikkerhet rundt datanettverk. 

K o p i e r i n g a v g r u n n l a g s k a r t e n e , 

viltobservasjonslistene eller datamateriale fra 

viltdatabasen er ikke tillatt uten berettiget 

grunn og godkjenning fra skogbrukssjef, 

miljøvernsjef eller fylkesmannen i Hedmark.

Viltkartleggingen i Stange har blitt ledet av 

miljøvernsjef Håkon Borch og gårdbruker Per 

Nøkleby som har vært prosjektansatt på deltid. 

Arbeidet har blitt lagt fram og bearbeidet i en 

referansegruppe med følgende sammensetning: 

• Rune Brenna, grunneierrepresentant for 

skogarealer 

• Nils Arne Vasaasen, utpekt av Stange 

landbruksråd som grunneierrepresentant for 

kulturlandskapet og dyrka mark 

• Hans Hågenrud, representant for 

Fylkesmannen i Hedmark 

• Marit Strømstad, politisk representant 

utpekt av formannskapet 

• Knut Lundsbakken, representant for 

viltnemnda 

• Thorstein Rustad, representant for 

viltnemnda 

• Sigmund Norstad, skogbrukssjef 

• Anton Tøsti/Torunn Kornstad, jordbrukssjef 

• Jørn Haugen, kommuneplansjef 

Grunnlagsdataene er basert på informasjon fra 

et kontaktnett med folk som kjenner og er 

interessert i viltforholdene i område, samt 

litteraturstudier som også er en viktig del av 

arbeidet. Bare i mindre grad er innsamlingen 

basert på egne undersøkelser og kartlegging 

ute i felt. De viktigste kildene til utarbeiding 

av viltområdekartet med rapport, har vært : 

• Intervju av personer med god kunnskap om 

de lokale viltforhold. 

• Aktuelle publikasjoner; 

naturvernregistreringer, ornitologiske 

publikasjoner etc. 

• Egne feltregistreringer. 

• Arkivmateriale og tidligere viltkart fra 

fylkesmannen. 

Før resultatene blir publisert i rapport og på 

kart blir de nøye gjennomgått og vurdert av 

referansegruppen. 

I det gamle viltområdekartet ble alle 

opplysninger tegnet inn på ett kartblad som var 

untatt offentlighet og ble oppbevart hos 

Viltkartlegging – Metodikk 

Side 6 

Fylkesmannens miljøvernavdeling. Deler av 

viltopplysningene som var grunnlaget for 

kartmaterialet forelå også i kommunen. 

For å beholde oversikten når artsantallet og 

opplysningsmengden øker, har vi valgt å 

inndele kartmanusene i fem temagrupper som 

får hvert sitt temakart. Ett temakart for 

hjortevilt, ett for hønsefugl, ett for annet 

småvilt, og ett for truete og sårbare arter. Det 

femte kartmanuset er utarbeidet på bakgrunn 

av det vi har kalt DN-verdi. DN-verdien er en 

verdsetting av en innkommen opplysning på 

grunnlag av art, områdets funksjon for arten og 

årstid. Direktoratet for naturforvaltning har satt 

opp en verdiskala fra 1 til 5 for de ulike 

kombinasjonene av disse parametrene. For 

eksempel får en beverhytte i bruk om våren 

verdien 1, mens et fiskeørn reir i bruk om 

våren får verdien 4. 

Viltkartet er i målestokk 1:100 000. Kartframstillinga 

er gjort etter manuskart utarbeidet av 

p r o s j e k t l e d e r e n i s a m a r b e i d m e d 

arbeidsgruppa for prosjektet. Som grunnlag for 

manuskartet er det benyttet tre ulike 

artsgruppe-kart, som er et resultat av innsamlet 

informasjon. Innhentede opplysninger om 

viltet er vurdert av viltkartleggeren, og det bør 

nevnes at flere av opplysningene om sjeldne 

arter ikke er vurdert av Norsk Ornitologisk 

Forenings lokale rapport og sjeldenhetskomitè 

(LRSK). Som en del av et samarbeidsprosjekt 

mellom Stange kommune og Mjøsen 

Skogeierforening vil særlig hensynskrevende 

viltlokaliteter blitegnet inn på driftsplanene 

som blir utarbeidet for privatskogområdene i 

1997. 

Områdene er delt inn i 3 ulike kategorier: 

Særlig viktige, viktige og andre viltområder. 

Disse prioriteringene av områder er gjort av 

arbeidsgruppa, ut i fra kriterier vedrørende de 

enkelte områders betydning, mangfold og 

sårbarhet i forhold til viltinteressene i 

kommunen. Dette er nærmere beskrevet i 

innledningen.

Ringsaker 

Hamar 

Østre toten 

Stange 

Eidsvoll 

Løten 

Nord-Odal 

Våler 

Stange kommune ligger i Hedmark fylke, og 

grenser i nord til Hamar, i øst til Løten, Våler 

og Åsnes, og i sør til Nord-Odal og Eidsvold. I 

vest ligger Mjøsa som en effektiv barriere mot 

totningene, og er også fylkesgrensa mellom 

Hedmark og Oppland. 

Kommunens totale areal er 725 km 2 . Av dette 

har Stangesokningene tatt i bruk 101 km 2 til 

jordbruksareal, forøvrig noe av Norges beste 

dyrkningsjord, og 9 km 2 til tettstedsutbygging. 

Av utmark sitter man da igjen med 615 km 2 

som fordeler seg på produktiv skog 450 km 2 , 

uproduktiv mark 80 km 2 og vann 85 km 2 

(Mjøsa 90%). 

Kommunen strekker seg altså fra de brede 

H e d e m a r k s b y g d e r m e d s i t t r i k e 

jordbrukslandskap med store gårder, til 

fjellpreget kjølskog i opp til 641 meters høyde 

innerst ved Orrkjølen. Skogsbildet kan variere 

fra frodig edelløvskog med arter som nattergal 

og gulsanger langs Mjøsa, til myrdråg med 

skrinne fururabber hvor lavskrike og lirype 

kan påtreffes. 

Viltkartlegging – Naturgrunnlaget 

Side 7 

Klimaet i Stange er et typisk innlandsklima 

med kalde vintre og varme somre. Mjøsa 

spiller imidlertid en modererende rolle og 

virker temperaturutjevnende. Virkningen varer 

ikke så langt, så vi finner ofte store 

temperaturforskjeller innenfor kommunen. 

Målinger fra Staur forsøksgård viser at juli er 

den varmeste måneden i året med en middeltemperatur 

på 15,9 C°. Den kaldeste 

måneden er januar med en middeltemperatur 

på ÷6,5C°. Dette gir en vekstsesong på ca 180 

d ø g n . ( A n t a l l d ø g n m e d 

gjennomsnittstemperatur på +6 grader C. eller 

høyere). På grunn av Mjøsa og stor 

høydeforskjell mellom de ulike deler av 

kommunen kan det være vesentlig avvik fra 

“normalen”. 

Årsnedbøren varier rundt ca 500 - 600 mm. 

Nedbøren i sommermånedene ligger på ca 300 

mm. Også her er det store lokale forskjeller. 

Stange vestbygd og Tangen halvøya ligger i en 

regnskygge når regnet kommer fra sørvest. 

Regnskyggen er skapt av de høye åsene på 

Skreia, mens skogsåsene i sør og øst antakelig 

mottar betydelig mer nedbør uten at det 

foreligger måledata for disse områdene. De 

største nedbørsmengdene kommer i de 

høyereliggende skogområdene i sør og øst i 

kommunen. 

Et klimatisk forhold som har stor betydning 

for mange viltarter er mengden snø og hvor 

lenge den ligger. Det har de siste ti årene, 

spesielt i perioden 1988-1993 vært færre dager 

med snødekke, og gjennomsnittlig snødybde 

har vært betydelig lavere enn “normalen” for 

distriktet. For viltet har dette hatt relativt stor 

betydning, spesielt for rådyrbestanden. 

Stange kan geologisk deles inn i to 

hovedområder: 

De nord-vestre delen (≈90-100 km 2 

) har 

sedimentære bergarter fra kambrosilur-tiden. 

I den nordligste delen av kambrosilurområdet 

bryter det fram ordovisisk kalkstein/leirskifer 

fram gjennom alunskiferlagene som ellers 

dominerer resten av kambrosilurområdet i 

kommunen. Denne skiferen er opphav til den 

typiske svartjorda. Grensen mellom kambrosilurområdet 

i nord og grunnfjellsområdet i sør 

er skarp. Grensen kan sees i høydeforskjeller, i 

vegetasjonsutforming og i arealutnyttelse.

De sørlige og østlige områdene består av 

p r ek a m b r i s k e g r u n n f j e l l s b e r g a r t e r, 

vesentlig gneiser og granitter. Disse 

bergartene er harde og inneholder lite 

plantenæringsstoffer. Jordsmonnet, som for 

en stor del er lokal morene i disse områdene, 

blir derfor relativt tynt og oftest stein og 

sandrik med middels næringsinnhold. 

Vegetasjonen er derfor fattigere i disse 

områdene. Noen steder bryter det fram 

diorit, hornblendegabbro og grønnstein – 

mer næringsrike bergarter – og en ser da 

at vegetasjonen blir rikere med mer 

lauvskog og store urter. Flere steder på 

Stange almenning og i skråningene langs 

Mjøsa fra Strandlykkja og nordover er dette 

tilfelle. 

Grunnfjellsbergartene i sør og øst er lite 

egnet til å motstå sur nedbør, og deler 

av kommunen har tildels betydelige 

f o r s u r i n g s s k a d e r i f o r m a v 

fisketomme vann m.v. Dette kan ha 

betydning for utbredelsen av lom, 

fiskeender. De senere årene har en imidlertid 

bedret på situasjonen ved å kalke vassdragene. 

Topografisk er ikke kommunen preget av de 

store terrengujevnheter. I nord dominerer et 

svært flatt åkerlandskap. Skoglandskapet i sør 

og øst er mer kupert, men landskapet er 

duvende og mangler dramatikk i form av 

bergskrenter, juv o.l Antall reirlokaliteter for 

k l i p p e h e k k e n d e f u g l e r s o m e n k e l t e 

rovfuglarter, hubro o.l. er derfor få og av stor 

verdi. 

Noen steder i grunnfjellsområdene er det 

løsmasser av tildels betydelig mektighet 

(Follestad 1973 & Follestad 1974). Sand og 

grusmoer med furuskog finner en f.eks. nord 

øst i Romedal almenning, og en spesiell 

blanding av næringsrik morene og blokkmark 

preger deler av Kolomoen. Her finner man 

også en grusåre som stammer fra en breelv 

som rant ut ved Tangen. I dalføret fra 

Harasjøen og ned til Sætersjøen i Odalen har 

en også avsetninger med tildels betydelig 

mektighet. Ved Rotlia finnes en betydelig rygg 

av leirholdig finmateriale. Det samme 

fenomenet finner en igjen på andre siden av 

Mjøsa. Leiren har karakter av å være avsatt i 

saltvann, og hvis det er tilfelle må det være en 

interglacial avsetning som ikke ble erodert bort 

under siste istid. I de varme vest skråningene 

på vår side av Mjøsa har dette blitt til 

i n n l a n d e t s n o r d l i g s t e e d e l l a u v s k o g a v 

betydning dominert av ask, lind, lønn og 


Side 8 

hassel. 

Starter en gjennomgangen av 

vegetasjonen i kommunen på 

høydedragene i de øvre deler av 

almenningene i sør og øst, finner en øverst 

på de skrinne toppene lavfuruskog hvor 

reinlav og kvitkrull dominerer og 

r ø s s l y n g - s k i n n t r y t e s k o g m e d 

røsslyng blokkebær og tyttebær. 

Furu og noe gran, dominerer i 

tresjiktet. 

Litt ned i lia av åsen dominerer 

blåbærgranskogen. I områder 

med grus og sandavsetninger, 

spesielt i det nordre av Romedal 

almenning, tar furua over. Her og 

der i åssidene kan en finne en mer 

frodig vegetasjon av småbregnestorbregne- 

og høgstaudeskog selv om det 

ikke er snakk om store arealer. Generelt kan en 

si at almenningene og Romedal almenning 

spesielt preges av relativt fattige skogstyper 

med furu og gran, og med påfallende lite 

løvskog sett under ett. Fraværet av løvskog har 

bedret seg noe gjennom bestandsskogbruket, 

men gammel løvskog som er spesielt viktig for 

mange viltarter er sjeldent i dette område. 

Mangel på eldre løvskog skyldes antakelig en 

betydelig hogst i tidligere tider. De få flekkene 

med frodig vegetasjon som er der, skyldes 

oftest små lommer av breelvavsetninger som 

gir mer finmateriale i jorda eller berggrunnoppslag 

av hornblendegabbro. 

Nederst i liene er det oftest flekkvis 

småbregne- og storbregne skog imellom 

blåbærgranskogen. Noen steder finner en også 

tilløp til lågurtskog med markjordbær. De sist 

nevnte vegetasjonstypene er mer vanlig i 

Stange almenning og i lisidene fra Strandlykja 

i sør til Brynsåsen i nord. 

På flatere partier i øst brer det seg ut store 

næringsfattige torvmyrer med tranbær og noe 

molte. Langs vassdragene finnes også noen 

tilløp til næringsrike myrer med litt finere 

starrvegetasjon. De helt rike myrtypene finner 

en imidlertid ikke i disse områdene. Myrene er 

delvis bevokste med furu og bjørk. Noen av 

disse myrene var tidligere vann og tjern. 

På Tangenhalvøya og Kolomoen er rikere 

vegetasjonstyper vanlige, og tidligere utstrakt 

utmarksbeite og mange hagemarkspregede 

områder gjør at en i disse områdene kan finne

interessant vegetasjon med innslag av bl.a. 

orkidéer som brudespore skogmarihand, grov 

nattfiol og fuktige ballblomeenger med innslag 

av bl.a. svartor i bekkedrågene. Her er klimaet 

betydelig mildere enn innover almenningene 

og mer varmekjære treslag gjør sitt innslag. 

Ved Temmen har en for eksempel en relikt fra 

tidligere tiders varmeperioder i form av et 

eikebestand på 5 daa. De eldste trærne er 

anslått til opp i mot 600 år gamle. 

Pollenanalyser fra bl.a. Våletjern viser at i 

perioder har slik eikeskog vært vanlig på de 

tørrere bergknausene på Tangenhalvøya, mens 

linden dominerte områder med dypere 

jordsmonn. På friskere mark finner en her ved 

siden av den dominerende granen også ask, 

lind, eik, hassel og svartor. Store forekomster 

er det imidlertid ikke. 

Strandskogen mot Mjøsa domineres i nord av 

av bjørk, gråor, hegg og lind. Lenger sør der 

strandsonen består for det meste av fjell 

dominerer ofte gammel kortvokst furu i 

blanding med lauvtreslag som bjørk, osp og 

selje der det er mer jordsmonn. 

I jordbrukslandskapet har en fulldyrket det 

aller meste av arealet, og de restarealene som 

er igjen er dominert av bjørkehager og 

vegetasjonstyper med edellauvskog eller 

plantet gran. På kalkryggene i nord dannes 

t ø r r e n g e r h v o r p l a n t e s a m f u n n a v 

draghodetypen danner svært interessante 

forekomster. Langs Svartelva finner en også 

svært rik vegetasjon med tildels mye spennede 

plantearter. Skogen domineres av gråor, hegg, 

bjørk og selje. 

Jordbrukslandskapet har relativt få lommer for 

viltet å stikke seg vekk i. Områdene appelerer 

her mest til viltarter som opprinnelig er 

tilpasset slettelandskap, noe som gjenspeiles 

bl. a. i fuglefaunaen. Mest åpent finner en det i 

Romedal og rundt Stangebyen. Det er 

sannsynlig at en ved relativt beskjeden 

innplanting av leskog kunne få økt 

rådyrbestanden i deler av Romedal betydelig. 

F. eks. i nordre deler av Stange vestbygd hvor 

en har en bedre mosaikk av skog og 

jordbruksland kan en om vinteren ikke sjelden 

se flokker på opptil 20 rådyr som beiter på 

jordene. I de åpne deler av Romedal er 

bestandstettheten klart lavere. 

Variasjonen i naturtyper fra de frodige svartjordslettene 

med sitt vakre kulturlandskap og 

eutrofe takrørkledte vann, til de tørre skrinne 

fururyggene øst med store myrer og blinkende 

vann skaper et mangfold av leveområder for 


Side 9 

mange ulike arter både av planter og dyr.

Viltkartlegging – Særlige viktige viltområder 

I innlednings kapittelet er det gått nærmere inn 

på hvilke kriterier som er lagt til grunn for 

prioriteringer mellom områdene. De særlig 

viktige viltområdene har høyeste prioritet i 

v i l t f o r v a l t n i n g a . U t o v e r t r a d i s j o n e l l 

landbrukssvirksomhet, ønskes det ikke noen 

form for tekniske inngrep som vil føre til 

forringelse av de viktige kvaliteter i områdene. 

Dette gjelder også tiltak som vil føre til økt 

forstyrrelse eller økt ferdsel i områdene. Ved 

utøvelse av tradisjonell næring i disse 

områdene bør grunneier ta særlige hensyn til 

viltet. Ved planleggingen av inngrep 

oppfordres grunneier til å ta kontakt med 

kommunen, som vil kunne påvise eventuelle 

viktige lokaliteter som spillplasser, rovfuglreir 

m.m. Kommunen vil i slike tilfeller også 

kunne gi råd om hvordan viltinteressene kan 

ivaretas på best mulig måte. Hvert område er 

vurdert i forhold til om det er av lokal, 

regional, eller nasjonal verdi, og numrene på 

områdene refererer til områdenes nummer på 

viltkartet. Til slutt er det for hvert område satt 

opp hvilke spesielle hensyn som bør tas, og 

eventuelle tiltak som kan/bør iverksettes for å 

bevare områdets egenart og verdi for dyrelivet. 

Områdenes rekkefølge innen hver kategori 

( S æ r l i g v i k t i g e v i l t o m r å d e r / Vi k t i g e 

viltområder) gjenspeiler ikke en innbyrdes 

prioritering. 

Side 10 

1.

3. 


2 

Side 11 

4. 

5. 

Vestmarka burde kanskje heller hete 

“Østmarka” sett fra Stange, men vi har valgt å 

betegne området slik, da begrepet Vestmarka 

er brukt i nasjonal og fylkeskommunal 

sammenheng i flere tidligere utredninger. 

Vestmarka er kjernen av det sammenhengende 

skogområdet mellom Glomma i øst og Mjøsa i

vest, 


Side 12 

6.

7. 


med de sørlige deler av Løten i nord, og Nord- 

O d a l / K o n g s s v i n g e r i s ø r. I d e n n e 

sammenhengen snakker vi bare om Vestmarka 

som de indre deler av Romedal almenning. 

Orrkjølen naturreservat er vernet som 

barskogsreservat og ligger som den sørligste 

delen av området. Reservatet dekker et 

totalareal pa ca. 8.200 daa. Orrkjølen 

naturreservat er fredet som typeområde for en 

innenlandsk kjølskog med skrinn berggrunn. 

Deler av området har urskogspreg og det 

finnes lav og sopparter som indikerer lang 

kontinuitet og urørthet. 

Vestmarka er en såkalt høytliggende 

“kjølskog”, hvor det karakteristiske for 

området er et myrlandskap med "øyer" av 

fastmark hvor det for det meste vokser gran. 

De karakteristiske "øyene" varierer i størrelse 

fra å være bare noen få daa store til å være 

opptil flere hundre daa. I de høyereliggende 

områdene finner vi nedbørsmyrer, hvor 

vegetasjonen bare får tilført vann gjennom 

nedbøren. Vegetasjonen domineres av 

torvmoser, dvergbjørk, røsslyng, krekling, 

molte og andre nøysomme arter. I de 

lavereliggende områdene finner en også 

Side 13 

forekomster av rikere sigevannsmyrer med 

myrull og ulike siv- og starrarter. 

Berggrunnen er gneis, og jordsmonnet er for 

det meste en grov sandig morene som ikke gir 

de frodigste vekstvilkår. Skogen domineres 

d e r f o r a v l a v f u r u s k o g , b æ r l y n g b a r - 

blandingsskog og blåbærgranskog. Grana 

dominerer, men dette er mer et resultat av 

tidligere tiders skogbruk enn naturgitte vilkår. 

Romedal almenning har derfor også en 

langsiktig plan om økt treslagsskifte til furu. 

Av viktige viltområder innen område bør 

skogsvannen med tilgrensende myrer som 

Målervatn, Gransjøen, Sverkja, og en rekke 

småvann i området vektlegges spesielt. Disse 

danner fine biotoper som er hekke- og 

rasteområde for flere av våre våtmarkstilknyttede 

fugler. Eksempler her er storlom, 

gråhegre, kanadagås, krikkand, stokkand, 

kvinand, bergand, trane, enkeltbekkasin, 

gluttsnipe, skogsnipe, grønnstilk og fossekall i 

elvene. Fiskeørn kan også sees jaktende i disse 

småvannen. Av andre rovfugl har det blitt 

observert hønsehauk, spurvehauk, kongeørn, 

hubro, snøugle, og haukugle. Ikke alle disse 

artene hekker her, men er observert som 

tilfeldige gjester. 

Lirype er en spesialitet for området, og 

forekomsten er en utløper av bestanden på 

Hedemarksvidda som klorer seg fast i området 

rundt Orrkjølen. Bestanden kan også sees i 

sammenheng med tilsvarende forekomst på 

Finnskogen (Gravberget/ Risberget). Ellers er 

det en rekke orrfugl leiker på de utallige 

myrene i området, og storfugltettheten sies å 

være relativt høy i forhold til mange andre 

områder i almenningene. Det er allikevel 

registrert relativt få spillplasser, noe som 

antakelig skyldes områdets utilgjengelighet på 

våren når veiene er stengt og snøen er råtten. 

Det er få som har tradisjon med å gå på tiurleik 

i disse områdene. 

Områdenes utilgjengelighet i deler av året, og 

avstand til bebyggelse gjør området relativt 

fredelig og stille for viltet. Dette virker nok 

positivt for noen arter som er vare på mye 

forstyrrelser, slike som lom, trane, storfugl og 

rovfugl. Også for sky pattedyr er dette relativt 

store området med lite trafikk en fin refugie å 

trekke seg tilbake til. Mye av viltverdiene i 

området ligger nettopp i dette relativt urørte, 

store, sammenhengende areal. Flere arter er 

ikke bare sjy, men de har også behov for store 

sammenhengende områder. Vestmarka er


utstrekning gir leverom for mange slike. 

Eksempler på dette er gaupe som bruker 

området som jaktterreng, og at de fleste bjørne 

observasjonene som er gjort i Stange i senere 

tid er gjort i disse områdene. Dette har dreid 

seg stort sett om yngre hannbjørner som 

vandrer rundt over store områder, og som etter 

en tid trekker ut til andre strøk. Det er ikke 

indikasjoner i form av spor eller observasjoner 

på mer langvarige opphold i området i nyere 

tid. Det har også gått flere år mellom hvert 

bjørnebesøk. En annen sjelden gjest, – 

fjellreven –, ble observert i 1950 og 

1951. 

Av pattedyr finner man ellers bl. 

a. bever i Gjetholmsjøen, hare, 

mår, mink, røyskatt snømus og 

e l g . S å l a n g t i n n p å 

almenningene finner en lite 

rådyr, men det kan slenge noen på 

sommerstid. Når vinteren kommer trekker 

både elg og rådyr ned til lavereliggende 

områder hvor snømengdene er mindre. 

I NOU 1986:13 "Ny landsplan for 

n a s j o n a l p a r k e r ” b l e d e t f o r s l å t t e t 

landskapsvernområde pa 625.000 daa lagt til 

Vestmarka. Grunneierorganisasjonene satte seg 

imot dette og Miljøverndepartementet frafalt 

k r a v e t i 1 9 9 0 . I o g m e d a t 

Miljøverndepartementet frafalt kravet om 

landskapsvernområde på Vestmarka, ble 

skogbruket bedt om a utarbeide en plan for 

hvorledes skogbruk på Vestmarka kan drives, 

samtidig som Vestmarkas kvaliteter bevares. 

Skogbruket har laget en forvaltningsplan som 

ble ferdig 1993. Her foreslåes det bl. a. 

opprettelse av såkalte "indre soner" hvor det 

tas sikte på at skogbruket pålegger seg 

restriksjoner. Dette er områder som har 

spesielle natur- og landskapskvaliteter. Dette 

viltområde faller for en stor del innenfor denne 

sonen. 

Hensyn og tiltak: 

• All skogbruksvirksomhet bør følge 

Vestmarksplanens intensjon med et meget 

viltvennlig skogbruk (Rikere skog fullt ut). 

• Landskapsøkologiske betraktninger bør 

innarbeides i skogbruksplanene for 

området. F. eks den svenske ASIOmodellen 

(Angelstam & Rosenberg 1990) 

eller tilsvarende. 

• Veiene inn i området bør i utgangspunktet 

være bommet hele året, med unntak av jakt, 

bær og soppsesongen, og for sauebønder. 

Side 14 

• Det må ikke bygges flere skogsbilveger i 

området. 

Gaukilsjøen og Gaukåa danner grenselinje 

mellom Romedal almenning og Stange 

a l m e n n i n g . Va s s d r a g e t , o g s p e s i e l t 

Gaukilsjøen, peker seg ut som et 

s p e s i e l t i n t e r e s s a n t o m r å d e 

viltmessig sett. Gaukilsjøen har 

myr og flytetorv rundt det meste av 

sjøen og er en fin biotop for ender, lom 

og vadefugler. Av arter som prefererer 

s l i k e n a t u r m i l j ø e r h a r 

viltregistreringene notert hekking av 

storlom, krikkand, kvinand, stokkand, 

grønnstilk, skogsnipe, trane, fiskemåke, 

gråmåke og gulerle. Ikke alle artene er 

årvisse, men at de hekker mer eller mindre 

regelmessig viser data fra de siste 20 årene. Av 

g a m l e v i l t d a t a f o r e l i g g e r e n 

nattravnobservasjon (parringsspill) fra 1960. I 

området har både storfugl og orrfugl faste 

spillplasser, og enkelte rovfuglregistreringer 

gir også området en økt viltverdi. 

Skogen i området består for det meste av 

blåbærgranskog, med enkelte innslag av 

furukledte myrer og flekker av litt rikere skog 

av småbregnetypen. Ved Gaukilsjøens østre 

side er det drevet hard skogsdrift med store 

hogstflater. Skogen her inngikk i dagområder 

til tiurer som spilte i området. Av to kjente 

spillplasser er en fremdeles i bruk, og 

resultatet av hogsten er en kraftig nedgang i 

spillende fugl på leiken (8-10 før hogst, 1-2 

etter hogst). 

Langs Gaukåa finner en flere rikere myrer, og 

en del lauvinnslag. Mest bjørk, men også 

gråor, selje, rogn og osp. Gaukåa er en 

sjarmerende elvestreng som veksler mellom 

stryk og rolige myrpartier. I elva hekker 

fossekall og strandsnipe, og hele dalen er 

oppgitt å være et viktig vinterbeiteområde for 

elg – noe en kan se på vegetasjonen sør for 

Tronshatten. I dalen langs Gaukåa er det også 

fast spillplass for storfugl. 

Området sør og vest for Gaukåa finner man 

n o e a v d e t m e r s a m m e n h e n g e n d e 

gammelskogspregede areal en har i igjen i 

Stange almenning. Hogstplanene for området 

tilsier at det blir relativt stor aktivitet i de 

nærmeste årene. Det ville være spesielt 

ønskelig om Stange almenning laget en


storfuglbiotoper og tiurens leveområder, og at 

hogstene blir utført meget viltvennlig. Hogster 

som unødig fragmenterer arealene kan 

redusere storfuglpotensialet i området mye mer 

enn det som er nødvendig for å få ut lik 

mengde tømmer. 


• Unngå ferdseltilrettelegging. Dette gjelder 

spesielt Gaukilsjøen. På grunn av de 

myrlendte vannkantene er Gaukilsjøen ikke 

en attraktiv sjø for f.eks. fiskere. 

• Unngå store hogstflater i dalen. 

Løvskoginnslaget bør få lov til å være stort, 

og arter som rogn, selje, osp og gråor bør 

ikke hogges under sluttavvirkning eller 

tynning. Sprøyting bør ikke foretas. Skogen 

bør drives forsiktig med mest mulig 

flerbrukshensyn ivaretatt. 

Labbelva er en kort elvestrekning som dannes 

av de tre bekkene Vestre Hemstadvangbekken, 

Veensvangbekken og Kølhusbekken. Rett 

nedenfor Labbsveen går de sammen og danner 

Labbelva. Herfra og ned til til samvirkelaget 

på Espa går elva gjennom en bratt elvedal. i en 

lengde av ca 1 km. Labbelvdalen har en frodig 

høgstaude skog med strutseving, tyrihjelm og 

trollbær som urter i feltsjiktet. Skogen er i 

bunnen av dalen dominert av gråor, rogn, selje 

og bjørk, med enkelte innslag av lønn, hegg og 

osp. Det står også noen gamle flotte almer. 

Lenger opp i dalsidene overtar gran. Dalen 

som er orientert mot nordvest og med bratte 

sider har stabile fuktighets forhold som gir en 

rik mose og lavflora. 

L a b b d a l e n m e d s i n f r o d i g e 

edelløvskogslignende utforming er en viktig 

biotop for mange arter småfugl. Løvskogen, og 

de stabile fuktighetsforholdene, gir et rikt 

insektsliv som igjen gir grunnlag for fuglene. 

På en enkelt tur om våren kan man oppleve 

arter som hagesanger, munk, gransanger, 

løvsanger, svarttrost, rødvingetrost, måltrost, 

rødstrupe m.fl. Mer uvanlige arter som 

gulsanger og vintererle vil også med stor 

sannsynlighet bruke en slik biotop år om annet 

uten at det er dokumentert gjennom 

kartleggingen. Indikasjon på hekking av 

vintererle foreligger. Det store innslaget av or 

gir også muligheter for jerpa til å finne 

vinterføde. 

Side 15 

Av pattedyr kan det nevnes at grevling har 

tilhold her. Den rike urtevegetasjonen gir 

ypperlig føde for bl.a. rådyr om sommeren, 

mens det finnes lite spor etter elgbeiting på 

f.eks. ung rogn. Dette tyder på at elg ikke 

bruker dalen som vinterbeiteområde. 

Naturtypen er sjelden i vår region og gir rom 

for arter som ikke har mange alternative 

muligheter i distriktet. Av den grunn er dalen 

tatt med i denne kategorien. 


• Unngå mer utfylling av masse fra 

trappefabrikken. 

• Unngå snauhogster i dalen. Løvskogen har 

marginal verdi som tømmerskog og bør 

plukkhogges for å ikke endre 

fuktighetsforholdene. Granskogen i 

dalsidene bør også drives forsiktig. Noen av 

lauvtrærne bør få bli “evighetstrær”. Dette 

gjelder spesielt gammel alm, lønn, selje og 

osp. 

Budalen er en kort bekkedal som faller bratt 

ned fra Fallhøgda og ned til E6 ved Mjøsa. 

Total lengde er bare 1,5 km. Budalen har en 

frodig storbregne og høgstaude skog med 

strutseving, tyrihjelm og trollbær i frodige 

partier. Skogen er i bunnen av dalen dominert 

av gråor, svartor, rogn, selje og bjørk, med 

enkelte innslag av lønn, hegg, ask og osp. 

Lenger opp i dalsidene overtar gran. Denne ble 

hogget nylig, og viser en eventyrlig tilvekst, 

men med mye råte. Dalen som er orientert mot 

nordvest og med bratte sider har stabile 

fuktighets forhold som gir en rik mose og 

lavflora. 

Budalen med edelløvskogslignende utforming 

i bunnen og de nederste delene er en viktig 

biotop for mange arter småfugl. En kan her 

forvente samme rike fugleliv som i Labbelva – 

arter som hagesanger, munk, gransanger, 

løvsanger, svarttrost, rødvingetrost, måltrost, 

rødstrupe, gulsanger m.fl. Det store innslaget 

av or gir også muligheter for jerpa til å finne 

vinterføde. Ved en nyplanting av skogen som 

nylig ble hogget ville det i den sammenheng 

være interessant med innslag av bjørk og 

svartor. Dette er en av de plassene i 

kommunnen som vil egne seg for denne typen 

virkesproduksjon, og det ville gjøre dalen enda 

mer interessant viltmessig sett.

ypperlig føde for bl.a. hjortedyr om sommeren, 

og spor etter elgbeiting viser at dalen brukes 

som vinterbeiteområde. 

Naturtypen er ganske lik Labbelva, og sjelden 

i vår region. Budalen gir rom for arter som 

ikke har mange alternative muligheter i 

distriktet. Av den grunn er dalen tatt med i 

denne kategorien. 


• Bruk av mer løvtrær som svartor og 

lavlandsbjørk i skogbruket. 

• Unngå for store snauhogster i dalen. 

• Noen av lauvtrærne bør få bli 

“evighetstrær”. Dette gjelder spesielt 

gammel ask, lønn, selje og osp. 


To sjøer som henger sammen med en kanal 

nederst i Vikselvvassdraget. Sjøene er preget 

av eutrofiering, noe som den siste 

e l v e s e n k n i n g e n i S t a r e l v a a k s e l l e r e r t e 

ytterligere. Starelva gir relativt stor 

gjennomstrømning – spesielt om våren – noe 

som bremser noe på eutrofieringsprosessen. 

Begge sjøene er delvis dekket av gul og hvit 

nøkkerose og tjønnaks med takrør langs 

kanten. Den rødlistede arten kjempesolleie 

vokser i bekken mellom de to sjøene. Der det 

er skog er det bjørk, vier og selje ytterst i 

kantsonen og hovedsaklig granskog litt lenger 

inn. 

Fuglelivet er rikt med registrert eller 

indikasjon på hekking av arter som 

h o r n d y k k e r, t o p p d y k k e r, k n o p p s v a n e , 

stokkand, krikkand, sivhøne, sothøne og 

makrellterne. I år med stor vårflom hender det 

at reirene blir oversvømmet, og kommunen har 

derfor etablert en kunstig flyteøy i 

Linderudsjøen. 

På trekket vår og høst er sjøene brukt som 

rasteområde for en rekke arter. Blant arter som 

er observert finner vi storlom, sangsvane (opp 

til 50 ind.), brunnakke, stokkand, toppand, 

bergand, laksand og rødnebbterne. 

Sjøene er svært fiskerike og fiskeørna er 

observert jaktende her. Av andre arter som er 

observert her kan nevnes hekking av perleugle, 

svartrødstjert og gresshoppesanger. 

En bever prøvde å etablere seg i området på 

slutten av 80-tallet, men ble desverre påkjørt 

på E6. Høsten 1995 ankom imidlertid en ny 

Side 16 

bever til området, og spor kan tyde på at den 

har slått seg til. Den prøvde å etablere seg ved 

å reetablere det utdrenerte Musettjernet, men 

ble fordrevet derfra. 

Fiskeørna fisker i flere vann i Stange, men hekking er 

ikke kjent. 

På 80-tallet etablerte det seg en blandet terneog 

hettemåkekoloni i området. Med denne 

arten følger ofte flere arter som finner 

beskyttelse i å hekke ved en slik koloni. Dette 

gjelder flere andearter og f.eks. toppdykker. 

Dessverre skjøt en grunneier – ved ulovlig jakt 

– hettemåkene den 23.5.1992. Etter denne 

berserkgangen forsvant ternene og måkene, og 

f l e r e a r t e r m e d d e , f r a o m r å d e t . 

Sakseruddammen, og kanskje spesielt 

Linderudsjøen, har et stort potensiale som en 

attraktiv fuglesjø, og det vil være svært 

beklagelig hvis lignende episoder gjentar seg. 

Beliggenheten i nærheten til Tangen tettsted 

gjør sjøene til et interessant nærturområde, og 

kan bli en fin attraksjon for Tangen folket ved 

enkel tilrettelegging ved for eksempel å bygge 

et fugletårn. 


• Hindre ulovlig jakt, også gjeddejakt med 

blyhagl. 

• Oppsetting av fugletårn og infotavle for å 

gjøre sjøens verdier som fuglesjø mer kjent. 

• Overvåke eutrofieringsprosessen og vurdere 

tiltak for å hindre gjengroing. Fremtidige 

arbeider i tilknytning til Starelvens 

senkningslag må ikke føre til ytterligere 

eutrofiering av sjøene. 

Våletjernet ble fredet som naturreservat i 1984. 

Reservatet er 130 da. Det omfatter selve tjernet


tjernet. 

Våletjernet ligger på kambrosilur skifer og er 

et av de få næringsrike tjern av denne typen 

som er igjen på Hedemarken. Tjernet er 

tidligere senket og dybden er nå stort sett 

under 1 meter, men med et flere meter dypt 

gytjelag på bunn. Her er det tatt pollenanalyser 

i myre nord for selve tjernet som forteller om 

tidligere tiders vegetasjon på Hedemarken. 

I vannet dominerer småandemat, korsandemat, 

tjønnaksarter og ulike kransalger. Langs 

bredden er det belter med takrør og dunkjevle. 

Lauvskogen rundt består av gråselje vierarter 

og bjørk. I nord dominerer furusumpskog. 

Våletjern er et viktig hekkeområde for 

våtmarksfugler som i vår region er sjeldne. Av 

de mest eksklusive er dvergdykker som hekket 

i flere år på 70-tallet. Den har imidlertid ikke 

hekket siden, selv om enkelt observasjoner 

foreligger. Horndykker er påvist hekkende år 

om annet, senest i 1994 og 95. Også i 1996 var 

det hekkeforsøk, men noe skjedde som 

forårsaket at både horndykkerne og 

hettemåkene avbrøt hekkingen. Årsaken er 

ikke kjent, men mink har vært et problem i 

området tidligere, og kan være en mulig årsak 

også iår. 

Av andre våtmarksarter som har hekket, eller 

indikasjon på hekking foreligger kan nevnes 

stokkand, knekkand, krikkand, vannrikse, 

sivhøne, sothøne, hettemåke, rørsanger, og 

gresshoppesanger. Våletjernet er rasteplass 

under trekket for mange arter. Om høsten 

samles låvesvalene i store flokker på opptil 

1000 individer og overnatter i sivet. Av andre 

sjeldne trekkgjester som er observert her kan 

nevnes snadderand, knekkand, brunnakke, 

stjertand, taffeland, dvergmåke, svartterne og 

sotsnipe – alle selbre arter selv i nasjonal 

målestokk. 

I skogen rundt er det dokumentert hekking av 

vendehals, og en nattravn ble skutt her under 

andejakta i 1965. Disse artene har hatt en 

merkbar tilbakegang, og er ikke påvist i nyere 

tid. 

Side 17 

Knoppsvaner hekker i flere sjøer i kommunen og er en 

art som har utvidet sin utbredelse de senere årene. 

(Foto: Carl Knopf) 


• Skogen rundt reservatet har blitt tettere etter 

fredningen, og det har blitt vanskeligere å 

observere fugl uten å måtte gå helt ned til 

vannet. Det var derfor positivt at det i 1996 

ble gitt tillatels til å rydde i reservatet slik at 

en kunne ta i bruk den gamle hoppbakken. 

Dette gir fugleinteresserte en meget god 

observasjonspost uten at de forstyrrer i 

hekkesesongen. Folk som vil se på 

fuglelivet oppfordres derfor til å bruke 

hoppbakken som observasjonspost. 

• Kontakt med informanter under 

viltkartleggingen tyder på at det har vært 

mindre ornitologisk aktivitet i de senere 

årene. Sjøen er imidlertid så attraktiv for 

sjeldne arter at det kunne være interessant 

om den ble hyppigere besøkt. Slik aktivitet 

må imidlertid foregå på fuglenes premisser. 

Tangen halvøya er det nest største 

sammenhengende område som er plukket ut 

for denne kategorien. Det er det mest varierte 

med hensyn på naturtyper med en fin mosaikk 

av høgproduktiv skog, skrinne furuberg og 

f r o d i g e f u k t i g e d r a g m e d 

rikmyr/sumpskogsvegetasjon. Området er 

ispredd mindre gårdsbruk med beiteenger og 

små dammer og tjern, med Refsaltjernet som 

det viktigste våtmarksområde. 

Skogen på Tangenhalvøya er svært variert med 

stort løvinnslag. Langs Mjøsa finner man


Perleugle er antakelig den vanligste uglearten i Stange 

(Foto: Carl Knopf). 

– Rotlia – som ble fredet som naturreservat 

1971. Her er det en frodighet som er regionalt 

unik. Dette skyldes godt lokalklima og en 

blanding av silurjord og leiravsetninger 

antakelig av interglacialt opphav. 

Rotlia består for det meste av gråorheggeskog, 

gråor-askeskog og alm-lindeskog. 

Den rike planteproduksjonen med godt 

utviklede busk og kronsjikt gir en fin vertikal 

struktur med mange habitater for fuglearter 

som ikke er så vanlig i vårt distrikt. Sangere 

som har blitt registrert syngende om våren er 

hagesanger, munk, gulsanger, bøksanger, 

gransanger og løvsanger. Hasselbuskene 

danner fine rosetter i busksjiktet, og nøttene 

herfra muliggjør en fast bestand av nøttekråke 

og spettmeis. Av spetter finner en ellers 

svartspett, grønnspett, dvergspett og flaggspett 

fast i området, men hvitryggspett og tretåspett 

er også registrert. Av litt spesielle arter kan 

ellers nevnes hekking av siland, tornskate og 

stjertmeis i reservatet. 

Ellers på Tangenhalvøya er vegetasjonstypene 

svært rike med unntak av åstoppene som ofte 

b e s t å r a v f u r u r a b b e r m e d b æ r l y n g - 

barblandingsskog med tyttebær, røsslyng og 

einer. På de tørreste rabbene finner man 

lavfuruskog. På grunn av den småskala 

topografien er det imidlertid aldri langt fra det 

fattigste til svært rike vegetasjonstyper som 

l å g u r t g r a n s k o g , s t o r b r e g n e - o g 

høgstaudesamfunn. Gran dominerer på disse 

rikere områdene, men med et stort løvinnslag 

med bjørk, rogn, selje, gråor, osp, og lønn. 

Enkelte plasser finnes eikebestander – bl.a. på 

Ekeberg og Temmen – og grupper av svartor 

og ask forekommer. Busksjiktet består ofte av 

vierarter, hyll, hegg, hassel, villrips m.m. 

Side 18 

Granskogen har i perioder vært hardt hugget 

og i store områder dominerer hogstklasse 3 og 

4. Riktig gammel skog finnes det imidlertid 

enkelte steder bl. a. på Hamnesodden og ved 

Rotlia og sørover. Deler av dette området er 

under vurdering som barskogsreservat, og 

midlertidig fredet (ca 500 daa). Også langs 

Mjøsa er det et belte med svært gammel 

furuskog på skrinne bergrabber. Her vokser 

furua sakte, og relativt små trær kan ha en 

alder på flere hundre år. 

I tidligere tider var større områder brukt som 

beite og slåtteng. Mange tidligere bruk er nå 

nedlagt, men i skogen finner man 

igjengroddeplasser med mye spennende 

vegetasjon. Bl.a. orkideer som grov nattfiol og 

s k o g m a r i h a n d . F o r e k o m s t e r a v 

dragehodesamfunn gjør også området botanisk 

interessant. 

Som viltområde er det den fine mosaikken 

med et stort utvalg av rike habitater som gjør 

at området er så artsrikt som det er. I 

kulturlandskapsområdene i nord finner man 

dammer med stor og liten salamander, frosk og 

padder. Også i området rundt Refsaltjernet 

finnes padder og liten salamander 

Fuglelivet er svært variert med en rik 

spurvefugl fauna i skogen. Dette skyldes for en 

stor del det relativt store innslaget av løvskog 

og mosaikken mellom skog og kulturmark. 

Arter som jernspurv, rødstjert, sivsanger, 

myrsanger, gulsanger, stjertmeis, spettmeis, 

t r e k r y p e r, t o r n s k a t e , s t i l l i t s , t o r n i r i s k , 

båndkorsnebb, grankorsnebb, rosenfink og 

sivspurv er opp igjennom årene funnet 

hekkende i området. Til og med pirol er 

rapportert med hekkeadferd to år på rad uten at 

hekking er konstantert. 

Nøttekråke hekker også fast i dette området da 

det er brukbar tilgang på hasselnøtter. Av 

spetter har man i de senere årene observert 

tretåspett, svartspett, grønnspett, flaggspett og 

vendehals i hekkesesongen. 

Eutrofe vann som Nøsletjernet, Iletjernet og 

Refsaltjernet har hatt hekkinger av horndykker, 

krikkand, stokkand, kvinand, skogsnipe og 

enkeltbekkasin. Også myrrikse og vannrikse 

har vist hekkeadferd og antakelig hekket. Dette 

er imidlertid svært vanskelig å verifisere. 

Disse vannene blir også brukt av låvesvaler 

som rasteplasser på trekket om høsten. Hvis 

man sitter ved disse vannene i slutten av 

august vil man kunne se flokker på 500-1000 

svaler som setter seg inn i takrørskogen når


Svartelvdeltaet har blitt viktigere for fuglene i Åkersvika. Her er deler av området fotografert under 

flommen 1995. Foto: H. Borch. 

mørket bryter frem. 

Av hønsefugl er det mest orrfugl som er 

observert i området de senere årene. Det er lite 

åpne myrer som egner seg som spillplasser og 

orrfuglen har derfor tatt i bruk hogstflater og 

rabber for vårens manndomsprøve. Lite 

storfugl skyldes antakelig hard hogst i dens 

viktige leveområder. Store områder, bl.a. 

Wedelskogene ble hugget i løpet av relativt 

kort tid, og det foreligger ikke kjente aktive 

tiurleiker i fra de senere år. En del av flatene 

begynner nå og komme inn i hogstklasse 4, og 

om en 10-20 år kan det godt tenkes at arten vil 

reetablere seg med større tyngde i området. 

Jerpe har også et stort potensiale i område på 

grunn av gode bestander av gråor og forekomst 

av svartor. Den er ikke vanlig idag selv om den 

finnes i området 

Av rovfugl finner man lerkefalk fast hekkende 

på opptil flere lokaliteter – en art Stange 

sammen med noen andre kommuner i 

Hedmark må sies å ha et nasjonalt ansvar for. 

Den bruker gamle kråkereir og hekkeplassene 

Side 19 

flytter seg derfor rundt i området fra år til år. 

Dette er en av luftens virkelige akrobater som 

har spesialisert seg på å fange småfugl og store 

insekter. Lerkefalken er i stand til å fange en 

tårnseiler i lufta, noe som sier sitt om 

fantastiske flygeegenskaper. Arten er relativt 

robust mot friluftslivsferdsel, og mulige trusler 

mot arten er først og fremst etterstrebelse av 

eggsamlere og preparanter, og akummulerte 

miljøgifter. I området finner en ellers musvåk 

og hønsehauk som mer eller mindre faste 

hekkefugler, og fiskeørna bruker området til 

jakt uten at det er påvist hekking. For 

fiskeørna er det en relativt kort tur over fra 

Skreikampen hvor man vet det hekker noen 

par. Det kan godt være disse som sees fiske 

regelmessig utenfor Hamnesodden. Av ugler er 

det påvist hekking av spurveugle, kattugle, 

perleugle og hornugle. Det ser ut som kattugla 

har forsvunnet fra området i løpet av de siste 

10-20 årene. Det samme har skjedd over det 

meste av Hedemarken uvisst av hvilken grunn. 

Av pattedyr er det gjennom viltkartleggingen 

registrert det en kan forvente i et slikt 

mosaikklandskap; ekorn, hare, rødrev, 

grevling, mår, elg og rådyr. Noen spredte 

observasjoner av hjort foreligger også. I tillegg 

har Tangenhalvøya inngått i jaktområde til en 

eller flere gauper i perioden 1994-1997. Det 

foreligger noen synsobservasjoner og en del 

sporfunn. Våren 1995 ble en familiegruppe 

(mor med 3 unger) avlivet på grunn av 

skabbinfeksjon. Det kan godt ha vært mora 

som ble observert noen ganger i 1994 og 

vinteren 1995. Antall observasjoner var 

markert flere før denne hendelsen.


En del av det som var igjen av skog i Stange 

Vestbygd har blitt oppdyrket etter krigen. 

Romedal ble for det meste dyrket opprundt 

å r h u n d r e s k i f t e t . D e t e r i g j e n n o e n 

s k o g o m r å d e r, h v o r N o r d v i m a r k a , 

Petlundhagan, Fjetrehagen, skogen mellom 

Gullkunrud og Atlungstad, Sakslundhagen, 

skogen på Skjerden og kantskogen langs 

Mjøsa er de største stykkene som står igjen. 

Skogområdene står her på silurjord og er ofte 

intensivt drevne høgproduktive skoger. I dette 

åpne kulturlandskapet får disse skogsområdene 

en meget høg verdi for viltet som områder 

hvor de kan trekke seg tilbake og finne skjul, 

og som beiteområder. Spesielt rådyrbestanden, 

som er svært tett i området, er avhengig av 

disse skogene. 

Artstettheten i en blandingsskog, som for noen 

av områdene kan betraktes som en 

kontinuerlig kantsone, er også relativt høg. 

H v i s e n g j e n n o m e n d r e t a r e a l b r u k 

(oppdyrking, nedbygging, økt ferdsel m.m.) 

reduserer tilgjengelig skogareal vil en kunne få 

en sterk nedgang for flere arter. 

En spesialitet i området er kornkråka som en 

har hatt en fast bestand av på Hedemarken i 

over hundre år. Kornkråka er en 

kolonihekkende fugl, som trenger et skogsholt 

med eldre granskog i kulturlandskapet. 

Koloniene kan være stasjonære i svart mange 

år, for så å flytte på seg til et annet område. 

Flyttingen skyldes antakelig menneskelig 

forstyrrelser. Kråkeholmene i Åkersvika var 

fast hekkeplass når Robert Collett beskrev 

koloniene i begynnelsen av vårt århundre. Nå 

går E6 rett over og fuglene har flyttet for lenge 

siden. For tiden har de etablert en koloni 

mellom Vevla og Ottestad kirke, men dette 

området kan være truet av økt forstyrrelse i 

f r e m t i d e n h v i s u t b y g g i n g s p l a n e r f o r 

“trekanten” realiseres. Erfaringer fra de siste 

50 årene har vist at en ikke er garantert en 

retablering av kolonien i et nytt område hvis 

skogen blir hogd eller kolonien forstyrret. 

Viltkartleggingen har avdekket en kontinuerlig 

tilbakegang siden krigen, og kolonier som 

tidligere var livskraftige, som forsvant grunnet 

jakt, hogst eller lignende, ble ikke alltid 

erstattet av nyetableringer. 

Store flater og lange siktelinjer gjør dyrs 

Side 20 

ferdselsmuligheter i landskapet vanskeligere 

og f.eks undersøkelser i Trøndelag viser at 

rådyrterritorier blir vesentlig større når 

landskapets skala øker. Ved å etablere 

levegetasjon på de største åkerflaflatene kan en 

bedre lokal klimaet for landbruket, og gjøre 

det lettere for viltet. Antakelig kan en også få 

en høyere rådyrbestand i Romedal. 


• Det er en arealforvaltningsoppgave å sørge 

for at det til enhver tid er et tilbud av skog i 

dette landskapet. Spesielt av hensyn til 

kornkråkene. 

• Det bør nyetableres vegetasjonsbelter, 

trerekker, for å dele opp store flater og 

gjøre landskapsbildet noe mer småskala. 

Dette vil øke viltets mulighet til å bruke 

større deler av området. 

Området 9 strekker seg fra Mjøsa utenfor 

Sandvika og østover gjennom Åkersvika og 

Svartelva helt til Nordbryn i øst. Åkersvika 

med Svartelvdeltaet skiller seg her ut som et 

av regionens viktigste viltområder, og området 

er fredet som naturreservat med Ramsar status 

fra 1974. (De viktigste områder langs fuglenes 

trekkruter fra sommer- til vinterområder er 

plukket ut og gitt en egen status med et 

i n t e r n a s j o n a l t v e r n g j e n n o m R a m s a r 

konvensjonen). Åkersvika inngår i en trekkrute 

hvor Nordre Øyern og Øra utenfor Fredrikstad 

danner en trekklinje for mange ender og 

vadefugler. Vannstandssvingningene i Mjøsa 

har avgjørende betydning for fuglenes bruk av 

området. Ved lav vannstand er store 

mudderbanker blottlagt og gir fine beiteforhold 

for fuglene. Før den nåværende reguleringen 

av Mjøsa tok til i 1965 var det lav vannstand 

allerede fra august, noe som gjorde Åkersvika 

til en høsttrekk lokalitet for bl.a. brushaner. 

Etter 1965 har Åkersvika størst betydning for 

vårtrekket. Over 200 arer er observert her, og 

spesielt om våren er det store flokker av 

stokkand, krikkand, brunnakke, toppand, 

kvinand, dykkender, heilo, vipe, brushane, 

gluttsnipe, grønnstilk, rødstilk, strandsnipe, 

myrsnipe og enkeltbekkasin. For de som er 

interessert foreligger flere rapporter om 

fuglelivet i Åkersvika. Materialet er 

omfattende og vi går av den grunn ikke inn på 

detaljer her. 

Åkersvika har hatt en nedgang i besøk for flere


arter. En av årsakene ligger i redusert 

kloakkutslipp og landbruksavrenninger. Mjøsreguleringen 

virker svært negativt på 

b u n n d y r f a u n a e n o g d e r i g j e n n o m p å 

mattilgangen for fuglene. Lav vannstanden gir 

m u d d e r b a n k e n e i e l v e d e l t a e t l e n g r e 

eksponeringstid i lufta, og medvirker til 

erosjon, reduserte elveavsetninger og raskere 

nedbrytning av de næringsrike stoffene. Den 

samlede biomassen av bunndyr har blitt 

redusert med 50 - 60% fra 1974 til 1990. I 

denne endringsprosessen har Svartelvdeltaet 

fått økt betydning for fuglene, antakelig fordi 

Svartelvvannet fremdeles inneholder betydelig 

mengder næringgssalter. 

Den negative utviklingen er foreslått 

kompensert gjennom å øke sedimenteringen i 

reservatet. Dette kan oppnås gjennom å senke 

vannets gjennomstrømmingshastighet ved å 

bygge vannstandsregulerende dammer. Slike 

nivåregulerende dammer vil også redusere 

dagens iserosjon på vegetasjonsbelter og 

mudderflater, og samtidig hindre langvarig 

uttørking av mudderbankene. Fylkesmannen 

har laget en forvaltningsplan for Åkersvika 

hvor dammer er skissert i flere alternativer. 

Hvis planen blir realisert vil en også kunne 

etablere kunstige faste og flytende øyer som 

kan gi muligheter for flere hekkende fugler. 

Dette ville kunne øke Åkervikareservatets 

verdi for fuglelivet. 


• Bygge terskler for å stabilisere vannstanden 

og øke sedimenteringen og 

næringsproduksjonen i Åkersvika. I et slikt 

prosjekt bør en også se på muligheten for å 

etablere flere øyer som kan gi 

hekkemuligheter. 

• Av hensyn til Åkersvika bør det ikke 

kanaliseres mer friluftslivs ferdsel til 

reservatets område enn det som foregår 

idag. I denne sammenhengen er det for 

eksempel viktig å følge opp utformingen og 

bruk av Utvandrermuseets utearealer når de 

flytter til Åkershagan. 

9. 

Side 21

Disse områdene er også høyt prioritert som 

viltområder, men har ikke fullt så mange 

kvaliteter for viltet som de særlig viktige 

viltområdene. Beskrivelsene av områdene er 

gjort mer kortfattet enn for de særlige viktige 

områdene. 

Viltkartlegging – viktige viltområder 

10 

12 

Side 22 

11 

13 

14

16 


Side 23

I de indre deler av Stange almenning finner en 

store skogområder med tildels intensiv 

skogsdrift. Området er allikevel spesielt i 

Stange da det er den klart frodigste del av de to 

almenningene. Selv om området domineres av 

blåbærgranskog er det mange forekomster av 

rikmyrer og små- og storbregnegranskog som 

indikerer rikere jordsmonn og berggrunn. 

Spesielt områdene rundt Spetalen, Lyssjøen, 

Ottsjøen kan framvise flere områder med rik 

vegetasjon. Stedvis er det forekomst av mye 

lauvtrær, bjørk, gamle seljer, rogn og or som 

gir livsgrunnlag for mange arter. På de store 

flatene kan en også se at det kommer opp mye 

rogn, men den intensive elgbeitinga gjør at de 

som regel ikke er mer enn en mete høye. 

Av viltarter som er registrert med yngling, 

eller adferd som sterkt indikerer yngling de 

siste 20 årene, er det en rekke interessante 

arter. Eks: storlom kanadagås, stokkand, 

laksand, kvinand, hønsehauk, fjellvåk, 

musvåk, tårnfalk, storspove, trane, perleugle, 

h a u k u g l e , j e r p e , t r e t å s p e t t , s v a r t s p e t t , 

fossekall, ravn, gaupe og bever. I tillegg 

kommer alle de vanlige skogsartene en stort 

sett alltid finner i slike områder. Det er også 

innrapportert en rekke orrfuglleiker, og over 20 

tiurleiker. En del av disse er i dag uthogd og 

ikke i bruk, men det indikerer et område med 

relativt sett stor viltproduksjon. Av sjeldne 

gjester har området hatt besøk av bl.a. jerv, 

bjørn og ulv de siste 5-6 årene. 

Området har potensiale til å være plassert inn i 

“særlige viktige viltområder”, men en relativt 

omfattende hogst de siste 20-30 årene har 

vesentlig svekket områdets viltverdi. Når man 

snakker med eldre skogsfolk om fine 

viltbiotoper på Stange almenning, kommer de 

alltid inn på Rasalia og Tempelvanglia, ofte 

med indignert stemme. Intervjuene under 

viltkartlegginga har tydelig fått fram at bygdas 

folk har vært skuffet over måten almenningen 

har hugget på i disse områdene. 

En annen grunn til å sette ned områdets 

kategori på er at det inneholder, eller grenser 

inntil, viktige utfartsmål som Bergsjøen, 

G r a n e r u d s j ø e n , L a l u m s v a n g e n , o g 

Gammelsaga. 


Side 24 

Området som strekker seg fra kommunegrensa 

i sør langs R24 og nord nordvestover i retning 

Skjeseterberget kalles ofte Malungen- 

Rasalia er ikke lenger hva den var – og samtidig er den 

nettopp tilbake til slik den var i 1799 og 1890 årene. 

Området er et eksempel på hvor uheldig det er når 

skogen over et stort sammenhengende område blir 

ensaldret og hugges samtidig. Dette området var en av 

de siste kjente hubro hekkeplasser i Stange. Foto: H. 

Borch. 

Bukkeneset området. Det er spesielt Malungen 

vassdraget med sjøene Rasan, Fjestadtjernet, 

Malungen, Bunntjernet og Gransjøen med 

sidebekker og en del småvann som gjør dette 

området interessant. Området danner en dal 

som også er et viktig vinterbeite for elg. Av 

registrerte arter i fra dette området av de ikke 

helt vanlige kan bl.a. nevnes (observasjoner fra 

de siste 20 årene); horndykker, kanadagås, 

krikkand, kvinand, kongeørn, hønsehauk, 

spurvehauk, musvåk, fiskeørn, tårnfalk, 

gråhegre, hubro, svartspett, bever, gaupe og 

ulv. 


• Innføre et mer viltvennlig skogbruk i årene 

fremover enn det som i perioder har blitt 

praktisert. Se forøvrig kapitlet om 

brukerkonflikter skogbruk/vilt. 

H e l e s k r å n i n g e n s o m s t a r t e r v e d 

kommunegrensa i sør og nordover langs 

Mjøsa, og videre opp mot og litt forbi Gata har 

en relativt frodig vegetasjon med stedvis stort 

lauvinnslag. Området er av den grunn et viktig 

vinterbeite område for elg og rådyr. Spesielt i 

området rundt Espa kan det stå tett med elg og

preg av – og enkelte ganger til hageeiernes 

fortvilelse. 

Området har enkelte lommer hvor det på grunn 

av berggrunnsgeologien er meget frodig med 

f.eks. alm, lind, lønn og ask. Flere av disse 

områdene har også et hagemarkspreg da slike 

plasser ofte har vært eller er småbruk eller 

garder. Her finner en flere spettearter og ofte 

en rik spurvefuglfauna. Det er først og fremst 

disse lommene som er grunnen til at områdene 

fra Tangen og nordover er tatt med som viktig 

viltområde. 


• Bevare og skjøtte forekomster av 

hagemarkspreget skog. La noen lauvtrær av 

ulike slag få bli gamle, og stå til de ramler 

ned av seg selv. 

• La noen frodige flekker få omløp med andre 

treslag enn gran. Gjerne naturlige 

forekommende treslag, eller plantet 

lavlandsbjørk, svartor el.l. Naturlig oppslag 

av linn, lønn alm og ask bør prioriteres. 

Høyt opp i åsen med vid utsikt finner en flere gamle 

plasser med rester av enger og gammel 

hagemarksskog. Slike områder har ofte spennende 

fauna å by på. Foto: H. Borch. 

Dette skogområdet nord, øst og sørøst for 

Hekne har en heterogen struktur med mange 

småplasser spredt rundt i området. Dette litt 

småskala preget med åkerlapper imellom 

skogteigene er gunstig for mange arter. Flere 

steder er det innslag av rik sumpskog. Det er 


Side 25 

stor elgtetthet i deler av året. Langs 

kommunegrensa renner Svartelva, og i øst 

avgrenses området av Gjetholmsjøen. Hele 

dette vassdraget har interessante viltarter 

representer, bl.a. stor 

lom, kvinand, flere vadefuglarter og fossekall. 

Av rovfugl sees hønsehauk, spurvehauk og 

musvåk regelmessig og lerkefalk har også 

hekket i området. 

Kolomoen, Prestmarka og Starelva kan i grove 

trekk sies å være området øst for R222 fra 

Tangen og nord til Sørholte skolen. 

N o r d g r e n s e n f ø l g e r g r e n s e n m e l l o m 

Kulturlandskapet og skogen nord østover til 

Brynitjernet, og svinger så sørøstover over til 

Melstjernet, og så på øst siden av Starelva ned 

til Linderudsjøen og rett vest igjen til R222. 

Skogsområdet er preget av blokkmark og grov 

morene avsetning. Midt i området har det gått 

en breelv som har lagt igjen en streng av 

finmaterialer hvor det idag er en rekke med 

gårder, -– Skogsrud, Ellingsrud, Evenrud, 

Håkårud, Koloa, Standerholen m.fl. Også E6 

skjærer seg gjennom som en streng og deler 

området i to. Tiltross for disse to 

g j e n n o m s k j æ r e n d e e l e m e n t e n e f r e m s t å r 

området som et relativt samlet typeområde for 

regionen som det arealmessig vil være uheldig 

å fragmentere. I tidligere arealplaner var 

området tiltenkt som industrivekstsenter, men 

heldigvis er luftslottenes tid forbi i 

arealplanleggingen. 

Tiltross for at det på Kolomoen er mye 

blokkmark og grov avsetning er det 

førsteklasses jordsmonn imellom de store 

steinene. Veksten i skogen er derfor meget

utformingen enn det en vanligvis finner i 

blokkmarkskog. Fuktdragene har ofte innslag 

av or. Området kan fremstå som noe ensformig 

med mangel på vann og topografi som gir en 

oversikt over området. Viltmessig er det 

allikevel et produktivt og interessant område – 

spesielt langs Starelva som også er et viktig 

vinterbeiteområde for hjortedyr. I nord ligger 

det også to tjern (Melstjernet og Brynitjernet) 

som er eutrofe sjøer med flere spennende 

fuglearter. Viltarter litt utenom det en alltid 

finner i et slikt område med registrert yngling 

eller sannsynlig yngling de siste 20 årene er: 

liten salamander, stor salamander, horndykker, 

knoppsvane, brunnakke, toppand, hettemåke 

(koloni på Brynitjernet som forsvant på grunn 

av skytebanen), hønsehauk, musvåk, vepsevåk, 

hornugle, skogsnipe, vannrikse, myrrikse, 

sothøne, sivhøne, svartspett, trekryper, stillits, 

gresshoppesanger, sivsanger, svartrødstjert, 

r a v n , g r a n k o r s n e b b , b å n d k o r s n e b b o g 

sivspurv. I tillegg foreligger en rekke enkelt 

observasjoner av andre arter. Gjennom 

viltkartleggingen er det registrert 8 tiurleiker 

og 1 orrfuglleik innen området. Flere av 

tiurleikene er ikke undersøkt de siste årene, 

men en leik som ble undersøkt våren 1995 

hadde 10 spillende tiurer. 

Langs Mjøsstranda fra Nordsveodden og 

sørover står det en kantskog av hegg, selje og 

or med enkelte partier av strandenger. Deler av 

områdene brukes som beiteområder, noe som 

gir begrenset ferdsel gjennom områdene. Fine 


Side 26 

strandområder langs Mjøsa er oftest idag 

intensivt utnyttet, men ikke her hvor det går 

okser. Det litt utilgjengelige for almen ferdsel 

har nok virket positivt for viltet. En del av de 

arter som viltkartleggingen har avdekket ville 

neppe vært der hvis det var en stor 

friluftslivsaktivitet med båt og badegjester. Av 

hekkende eller sannsynlig hekkende litt 

spesielle arter de siste 20 årene kan nevnes; 

laksand, siland, musvåk, dverglo, strandsnipe, 

tjeld, hegre, kattugle, hornugle, bøksanger, 

gransanger, tornsanger, stillits, møller, 

rosenfink og bjørkefink. 

Som trekkvei og rasteområde vår og høst har 

strandbankene og strandskogen langs Mjøsa 

helt klart verdi. Listen over rastende fuglearter 

på trekket fra dette området viser det helt 

tydelig; storlom, toppdykker, horndykker, 

sangsvane, sædgås, grågås, gravand, stokkand, 

skjeand, toppand, havelle, kvinand, sjøorre, 

brushane, gluttsnipe, heilo, rødstilk, storspove, 

tjeld, skjærpiplerke, bjørkefink, blåstrupe, 

lappspurv, ringtrost, varsler. I tillegg er det 

registrert spesielle gjester som hærfugl og 

konglebit. 

Det siste året har det også kommet inn 

observasjoner av oter. Dette må evt. være 

avleggere fra den forekomsten en har ved 

utløpet av Lågen ved Jørstadmoen. Det ville 

være meget velkomment om oteren kom 

tilbake til Stange faunaen etter 30-40 års 

fravær. Det gjenstår å se om det bare er 

tilfeldige besøk eller om det slår seg ned oter 

mer permanent langs Mjøsstranda. Feit og fin 

harr og abbor er det nok av, så hvis områdene 

ikke blir forstyrret for mye kan det kanskje 

etablere seg oter i området. 


• Bevare og skjøtte forekomster av 

strandskog. La noen lauvtrær av ulike slag 

få bli gamle, og stå til de ramler ned av seg 

selv. 

• Varsomhet med tilrettelegging for økt 

ferdsel i deler av området.


Side 27

Hjorteviltet i Stange har ulike sesongtrekk. I vintere med mye snø har vi et markert trekk ned fra 

de høyereliggende områder mot Kolomoen, Espa/Strandlykkja-området, og mot Rokosjøen i 

Løten. De snøfattige vintrene på begynnelsen av 90-tallet har antakelig forstyrret det 

tradisjonelle trekkene, slik at vi ikke ser de så tydelig idag som de var på 80-tallet. 

Om somrene, spesielt de tørre, foregår det også et utstrakt døgntrekk i Kolomo-området. 

Antakelig skyldes dette mangel på vann vest for E6, og vi får vandringer ned mot Starelva hvor 

elgen kan drikke. Dette medfører høy ulykkesfrekvens på E6 fra Skabberudbakkene og fram til 

Uthus. I Direktoratets utredning “Hjorteviltfor-valtningen mot år 2000”, settes det opp en 

målsetting for kommunene at ikke mer enn 10% av elgbeskatningen skal skje ved viltulykker. I 

Stange var vi oppe i 16% i 1995, noe som skyldes i hovedsak E6. 

Erfaringsmessig ser det ut til at hjorteviltet bruker de samme trekkveiene både under 

sesongtrekkene vår og høst, og ved mer sporadiske beitetrekk gjennom hele året. Det kan derfor 

være av stor interesse for de som ofte ferdes på E6 å studere figuren under. Denne viser hvor 

ulykkene skjer. Tallene er hentet fra perioden 1.1.94 til 1.9.96. Statistikken viser også at man bør 

kjøre spesielt forsiktig i fra skumringen og fram til kl. 08:00 om morgen! 

1 Km-sektorer på E6 gjennom Stange 

10 

9 

8 

7 

6 

5 

4 

3 

2 

1 

0 

Veikroa 

ved Espa 

Viltkartlegging – viktige trekkveier for hjortevilt 

Avkjøringen til 

Tangen ved Vikselv 

Avkjøringen til 

Vensvangen 

Avkjøringen til Sørli 

tømmerterminal 

R3 krysset 

Uthus krysset 

Nordvimarka 

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10111213141516171819202122232425262728293031323334353637 

Kilometer fra Eidsvoll/Stange mot Hamar 

Andre viktige trekkveier som medfører 

ulykker er (antall ulykker for henholdsvis 

elg/rådyr i perioden 1.1.94 - 1.9.96 er satt opp 

i parantes): 

• R-24 Stange-Odalen (8/7), de fleste 

ulykkene skjer mellom Vallset kirke og 

Starhellinga. Romedal almenning har gjort 

en god innsats ved å hogge siktsoner på 

Side 28 

strekningen Harasjøen-Rasen. Dette har gitt 

merkbar nedgang i viltulykker. Allikevel 

bør en være forsiktig i dette området, da det 

er flere markerte trekkruter som krysser bl. 

a. ved Harasjøen og nord for Malungen. 

• R-222 Stange-Tangen (2/8). Strekningen 

mellom Sørholtet skole og Vik på Tangen. 

• R-3 Kolomoen-Bryn (2/3), de fleste

Viltkartlegging – viktige trekkveier for hjortevilt 

ulykkene skjer mellom E6-R3 krysset og 

Maagaard. 

• F-216 Mågård-Åsvang (1/4). 

• F-224 Tangen -Gata (3/0), utsatt område er 

Linderudsjøen. 

Side 29

I det følgende kapittel beskrives status for de 

artene som er registrert under viltkartlegginga i 

Stange. De enkelte informanter er nevnt med 

tre store bokstaver i parantes. For å se hvem 

det gjelder henvises til informantlisten bak i 

rapporten. 

Stor salamander Triturus cristatus 

Direkte truet (E) 

Arten ble første gang påvist i Stange 1992 på 3 

lokaliteter – ved Lang-Ree (Aaseth, Bekken, 

Ødegaard 1993). I sommeren 1996 ble 

undersøkelsen fulgt opp mned en registrering i 

alle kjente dammer i kulturlandskapet i Stange. 

Resultatet viste 6 forekomster av arten, hvorav 

4 var nye. I den ene dammen hvor den ble 

registrert i 1992 ble den ikke gjenfunnet i 

1996. I landssammenheng er denne arten 

sjelden og det er svært interessant at den er 

påvist på denne lokaliteten i grenselandet 

mellom jord og skog. Den store salamanderen 

står oppført i Bernkonvensjonens appendix II, 

og Norge er forpliktet til å frede artene på lista 

og sikre deres leveområder. 

Liten salamander Triturus vulgaris 

Sårbar (V) 

“Lov om sikring av brønner” trådte i kraft i 

1958 og har ført til at mange gardsdammer er 

blitt fylt igjen. Arten er likevel relativt vanlig i 

de gjenværende dammene uten fisk i 

jordbrukslandskapet 

Padde Bufo bufo 

Arten opptrer spredt nær vannforekomster, 

E n e s t e k j e n t e y n g l e l o k a l i t e t e r 

Vitbergstutjernet. Den er også funnet ved 

Refsalstjernet og ved Saxlundhagan i Stange 

Vestbygd. Det tyder på ynglelokaliteter i disse 

områdene. Det foreligger også observasjoner 

av padde i Romedal/Vallset/Åsbygda i fra 40- 

50 tallet (JKL). 

Vanlig frosk Rana temporaria 

Forekommer vanlig over hele kommunen, men 

ynglelokalitetene er blitt redusert ved at 

dammer er gjenfylt og bekker er lagt i rør. 

Viltkartlegging – Status for viltet i Stange 

Side 30 

Stålorm Anguis fragilis 

Forekommer spredt over den sydligst og 

midtre delen av bygda,-antagelig fram til 

grensen mellom grunnfjellet og kambro - silur. 

Firfisle Lacerta vivipara 

Arten er antageligvis den vanligste av 

krypdyrartene i Stange og finnes over hele 

kommunen. 

Huggorm Vipera berus berus 

Finnes spredt over hele kommunen, vanligst 

nær frostfrie overvintringssteder. 

Smålom Gavia stellata 

Utilstrekkelig kjent (K) 

Arten hekker ikke kommunen i dag, men 

stedsnavn f. eks. Lomtjerna, tyder på hekking 

tidligere. Den blir sett på trekket vår og høst. 

Storlom Gavia arctica 


I Stange er storlom en fåtallig hekkefugl i 

almenningene. Årviss hekking ved tre kjente 

lokaliteter. Storlommen har i dag en usikker 

status på landsbasis. Sur nedbør har redusert 

f i s k e b e s t a n d e n e o g d e r v e d l o m m e n e s 

næringsgrunnlag. Arten er svært utsatt for for 

forstyrrelser i hekketida, f. eks. fisking bading 

og båtliv, og det bør ikke kanalisers mer 

trafikk eller tilrettelegges for mer friluftsliv til 

disse vannene. 

Islom Gavia immer 

Ansvarsart (A) 

Kan oppholde seg i Mjøsa i isfrie vintrer. En 

hanfugl i vårdrakt ble skutt i Refsalsvika 17. 

mai 1921 (BSØ). 

Dvergdykker Tachybaptus ruficollis 

Arten hadde vellykket hekking i Våletjernet i 

1976 (TWE). Paret ble observert i tjernet 

gjennom sommeren 1977 uten at noen hekking 

fant sted, og siden har en ingen kjente 

observasjoner av arten fra Stange. 

Toppdykker Podiceps cristatus 

Blir av og til observert under trekket i Mjøsa 

lengst i nord i kommunen. Et par hadde tilhold 

i Linderudsjøen i hekkesesongen fra 1982 til 

1985 uten at hekking ble konstatert (SSK). 

Størrelsen på sjøen og vegetasjonsforholdene i


Linderudsjøen gjør at området utgjør et 

potensielt hekkeområde for arten. (Ødegaard 

upubl.) 

Eneste kjente hekking er fra Åkersvika i 1988 

(CKN). 

Gråstrupedykker Podiceps grisegena 

Arten er blitt observert en gang, i Åkersvika 

25.august 1996 (THA). 

Horndykker Podiceps auritus 

Arten ble observert årlig sommrene fra 1943 til 

´49 i Brynitjern og Våletjern, og også 

observert ved engangsbesøk ved Nøsletjern 

(JKL). Første konstaterte hekking, som også 

er første konstanterte hekking sør for 

Trøndelag, var i Nøsletjernet 1961(Nøkleby 

1962). 

Årlig hekking fram til 1965 da tjernet ble 

senket. Siden har det enkelte år vært hekking i 

Våletjernet og Brynitjernet og observert i 

Melstjernet, Musettjernet (før tørrlegging), 

Linderudsjøen og Botntjernet. 

Storskarv Phalscrocorax carbo 

På vintre uten is kan arten ofte observeres på 

Kattskjæret utenfor Espa. 

Gråhegre Ardea cinerea 

I midten av juni dukker hegrene opp i Stange 

og påtreffes i de fleste næringsrike vann og 

v a s s d r a g . H e k k i n g e r k o n s t a t e r t e i 

Vestadhagan i 1990 og i oreskog langs Mjøsa 

nord i kommunen. 

Skjestork Platalea leucorodia 

To individer hadde tilhold i Åkersvika i 16 

Side 31 

dager i november1989 (THA). 

Knoppsvane Cygnus olor 

Arten er lett synlig i enkelte næringsrik sjøer 

og tjern. I Saksruddammen har den hekket 

trofast siden 1989. Ellers har det vært hekking 

e l l e r h e k k e f o r s ø k i L i n d e r u d s j ø e n , 

Brynitjernet. Melstjernet og Våletjernet. 

Sangsvane Cygnus cygnus 


Arten raster årvisst høst og vår, - særlig i 

Linderudsjøen og Saksruddammen der 40 - 50 

svaner beiter til de tvinges bort av isen. Også i 

Mjøsa ved oset av Husebyåa og i Åkersvika 

raster sangsvanene. 

Sædgås Anser fabalis 

Sårbar (V) 

Trekker over Stange høst og vår, og raster av 

og til på høsthveteåkerene og grasarealer som 

for eksempel på Huseby 26. april 1995 (JRI). 

Kortnebbgås Anser brachyrhynchus 

I de siste årene har denne arten begynt å raste 

under trekk på upløyde åkrer i kommunen. F. 

eks. beitet 83 kortnebbgjess på Store- 

Ree13.10.93 og 118 på Nordre Raa 22.10 95 

(PNØ). 

Grågås Anser anser 

Trekker antakelig over Stange høst og vår, men 

de store gåseflokkene som kalles “grågås” har 

vist seg ofte å være kortnebbgjess ved 

nærmere kontroll. 

Kanadagås Branta canadensis 

Denne innførte arten har fått fast fotefeste i 

kommunen og hekker årlig på minimum 3 

lokaliteter. I de mange sjøer og tjern i 

kommunene kan kanadagåsa ha mulighet for 

framtidig ekspansjon, og vi må se på 

kanadagåsa som en positiv resurs som 

jaktobjekt og en opplevelsesresurs for folk 

flest. Det er også påvist at der kanadagåsa slår 

seg ned tiltrekkes også ofte andre andefugler, 

antakelig fordi den gir en viss form for 

beskyttelse. Hannen kan være meget aggressiv 

i hekketiden, og noen ganger jager den andre 

andefugler bort fra vannet der den hekker. 

Hvitkinngås Branta leucopsis 

Arten er observert en gang i kommunen. - 

rastende på stubbmark på Vevla i mars 1989 

(CKN) men antas å trekke over Stange høst og 

vår.


Gravand Tadorna tadorna 

Fåtallig vårgjest på Mjøsstrender og nesten 

årlig i Åkersvika (THA). I tillegg en 

observasjon fra Staur (RØD) og Linderudsjøen 

(CKN). 

Mandarinand Aix galericulata 

Et individ av denne fargerike anda ble 

observert i Svartelva i oktober 1994 (HBO). 

Rømte parkfugler fra England har gjort 

hekkeforsøk på Jæren. 

Brunnakke Anas penelop 

Treffes spredt på trekket i kommunens 

næringsrike sjøer og tjern, - særlig på 

vårtrekket. 

Snadderand Anas strepera 

Sjelden (R) 

4 observasjoner av arten, - helst i 

Åkersvika/Svartelvdeltaet (THA), men er også 

sett i Våletjernet (TWE), alle i mai. 

Krikkand Anas crecca crecca 

Vanlig hekkefugl i vannforekomster i 

kommunen. På trekket kan arten opptre i større 

flokker, f. eks. i mai 1994 rastet 15 krikkender 

i det nyåpnede partiet i Nøsletjernet (PNØ), og 

ca 100 individer i den nygravde 

Hornedammen. 

Stokkand Anas platyrhynchos 

Den vanligste andearten som hekker i Stange. 

Er likevel fraværende ved mange av de fine 

sjøer og tjern på almenningene. Det store 

beitetrekket som ble observert i 50-åra fra 

Mjøsa og opp på stubbmarkene i skumringen 

er en saga blott. Derimot er det fortsatt store 

flokker som raster i næringsrike sjøer og tjern 

høst og vår, f. eks. ble 52 stokkender registrert 

i Linderudsjøen 06.04.91 (CKN). 

Stjertand Anas acuta 

Sjelden (R) 

Arten passerer nok kommunen høst og vår, 

men er bare konkret observert i Våletjernet i 

mai 1965 (TWE), og dessuten nesten årlig i 

Åkersvika (CKN). 

Knekkand Anas querquedula 

Sjelden (R) 

Treffes nesten årlig i våre mest næringsrike 

tjern særlig Melstjernet og Våletjernet. Ble 

også observert i Musettjernet før det ble 

tørrlagt (EMA). I Melstjernet hadde et par 

tilhold gjennom mesteparten av hekketiden, 

men hekking ble ikke konstatert (PNØ). 

Side 32 

Skjeand Anas clypeata 

Sjelden (R) 

I Svartelvdeltaet kan en regne med å se denne 

arten under trekket høst og vår (THA). Er også 

sett ved Nordsveodden (CKN). 

Taffeland Aythya ferina 

Denne arten kan også enkelte år påtreffes i 

Svartelvdeltaet. Dessuten ble den observert i 

1970 og 71 (GSO) og i 72 i Våletjernet 

(TWE), og i 1996 i Åkersvika (JKL). 

Toppand Aythya fuligula 

Det er særlig på trekket om våren at denne 

arten opptrer i kommunen. Arten er 

t i l p a s n i n g s d y k t i g o g d e n n o r s k e 

hekkebestanden er økende. Hekking er ikke 

registrert i kommunen men en hann ble sett 

21.06.94 i Iletjernet ( ( (PNØ). Ellers er 

flokker på opp til 20 individer sett i 

Linderudsjøen (RØD). 

Bergand Aythya marila 

Sjelden (R) 

En sjelden gjest. To individer ble observert i 

Linderudsjøen 9. mai 1993 (RØD), - ellers er 

arten sett i Åkersvika. 

Ærfugl Somateria mollissima mollissima 

Kun et par observasjoner er gjort fra Åkersvika 

i april 1974 (EMA) og Svartelvdeltaet i juni 

1978 (TVV). 

Havelle Clangula hyemalis 


En sjelden gjest som kun er observert to 

ganger i kommunen, og det kan enda være 

samme individ nemlig 1. mai 1971 utenfor 

Gillundstranda (RØD) og dagen etter i Gjøvika 

(RSO). 

Svartand Melanitta nigra 


Arten blir observert på trekket i Åkersvika 

enkelte år. 

Sjøorre Melanitta fusca 


Trekker over Stange og er observer i 

Svartelvdeltaet i april 1974 (KSH) og i 

Harasjøen i mai 1991 (CKN). En

vinterobservasjon fra Nordsveodden 3. februar 

1989 (CKN). 

Kvinand Bucephala clangula 

Hekker årvisst ved flere vatn i kommunen der 

den kan finne svartspetthull eller opphengte 

andeholker. Det ser ut til at både 

hekkefuglbestanden og trekkfuglbestanden har 

økt de senere år. På vårtrekket opptrer den i 

små og store flokker i næringsrike vatn, opp til 

17 individer i Linderudsjøen (RØD) og en kan 

g l e d e s e g o v e r d e r k a r a k t e r i s t i s k e 

parringsspillet. Sannsynligvis har denne arten 

potensiale til å øke sin utbredelse i kommunen 

hvis andeholker blir opphengt i tilstrekkelig 

antall ved sjøer og tjern. 

Lappfiskand Mergus albellus 

Sjelden (R) 

Kun en observasjon foreligger fra 

Svartelvdeltaet i mai 1990 (THA). 

Siland Mergus serrator 


Fåtallig hekkefugl i Mjøsa fra Soten 

og sydover. Har antagelig gått tilbake i antall 

på grunn av Mjøsreguleringa. 


Laksand Mergus merganser 

Opptrer ganske vanlig i trekktiden og særlig i 

Linderudsjøen og Saksruddammen kan en se 

flokker på over 20 individer (PNØ), og i 

Åkersvika er flokker på nærmere 100 fugler 

observert (THA). Som hekkefugl opptrer arten 

sparsomt, og bare i et par sjøer på Stange 

Almenning er det konstatert hekking, - og da i 

opphengte andeholker. Hekking ved Rotlia 

1990/1996, ved Sande/Horne 1993 og ved 

Bjørby 1995 (TVV). 

Vepsevåk Pernis apivorus 


Artens anonyme livsførsel og faren for 

forveksling med musvåk gjør at den blir ofte 

oversett Den er en langveisfarende trekkfugl 

som ankommer sent til hekkeplassen, og 

hekkesuksessen er avhengig av en relativt 

varm sommer med en stor bestand av veps. 

Hekking er påvist 3 ganger i kommunen, - i 

1951 ved Malungen (JKL), i 1974 (KPR) og i 

1990 (CKN). 

Sivhauk Circus aeruginosus 

En sjelden gjest som bare er blitt observert 3 

ganger i Svartelvdeltaet, i 1978 (HMØ), i 1993 

(CKN), i Åkersvika 18. august 1996 og på 

Side 33 

Horne (RØD). 

Myrhauk Circus cyaneus 

Sjelden (R) 

Arten trekker gjennom kommunen høst og vår 

og det er gjort noen observasjoner. Våren 1987 

og 1990 ble henholdsvis en hann og hunn sett 

på Horne (CKN), 18. mai 1994 ble en hunfugl 

observert på musejakt over grasmarkene på 

Store-Ree (PNØ) og i september 1996 ble en 

hann observert jaktende på Fokhol jordene 

(RMY). 

Hønsehauk Accipiter gentilis gentilis 

Usikker (I) 

Ti kjente hekkelokaliteter finnes i kommunen, 

men i 1996 ble bare fire hekkinger 

konstatert, - pluss ett mislykket 

hekkeforsøk. Det ser ut til at 

arten klarer seg best i 

nærheten av dyrket mark der 

h a u k e n k a n l e v e a v 

kråkefugler og ringduer, og her ser 

det ut til at territoriestørrelsen er ca. 

25 km2. Innover almenningene er det 

langt mellom parene. Hønsehauken må 

ha en høg andel hogstklasse 5 i 

reirets nærområde, - men også i 

resten av terrenget er den avhengig 

av gammelskogen som jaktområde. Med 

innføringen av bestandsskogbruket har 

hønsehaukbestanden gått tilbake de siste par 

tiår, og undersøkelser i andre land har også 

p e k t p å f l a t e h o g s t i h ø n s e h a u k e n s 

hekkeområder som en begrensende faktor 

(Nygård, T. & Wiseth, B. 1996 ) Hønsehauken 

e r f o r e s l å t t s o m i n d i k a t o r a r t p å 

skoglandskapets biologiske mangfold. 

Spurvehauk Accipiter nisus 

Få hekkefunn er kjent fra Stange i nyere tid, - 

fra 1994 og 1995 (THA), og et utfløyet kull i 

juli 1996 (PNØ). Spurvehauken blir likevel 

sett forholdsvis ofte i nærheten av bebyggelse 

året rundt på jakt etter småfugler, og en må


regne med at den hekker spredt i kommunen. I 

1951 ble det funnet 3 forskjellige hekkende par 

på samme dag i Malungen området. Hyppige 

observasjoner fra denne perioden i Vallset kan 

tyde på at den har gått tilbake (JKL). 

Musvåk Buteo buteo buteo 

På 50 - tallet var musvåken omtrent utryddet 

over Østlandet (Hagen 1952), men har de sist 

å r e n e h a t t e n ø k e n d e b e s t a n d . 

Hekkesukksessen varierer med tilgangen på 

smågnagere. I 1994 som var et lite 

smågnagerår ga 3 hekkefunn, mens det i 1995 

med sammenbrudd i smågnagerbestanden ikke 

er kjente hekkefunn. Musvåken blir sett 

forholdsvis ofte i hekketida, så en må anta at 

den hekker spredt over mesteparten av 

kommunen. 

Fjellvåk Buteo lagopus 

Fjellets vanligste rovfugl setter pris på de store 

hogstflatene og de gode bestander av 

smågnagere i våre almenninger. Enkelte år 

finner den forholdene så gode at den går til 

hekking. Det var litt av en sensasjon da Ivar 

Mysterud beskrev hekking av fjellvåk i Stange 

Almenning (Mysterud 1962). Siden har den 

hekket flere ganger, - og særlig i 1988 gjorde 

den mye ut av seg med 4 registrerte hekkinger 

(Ødegaard R.1988). En hypotese er at 

kombinasjonen av sen vår i fjellet og 

smågnagerår i låglandet, kan gi et forkortet 

trekk og hekking i låglandet. Ellers trekker 

fjellvåken gjennom Stange høst og vår. 

Kongeørn Aquila chrysaetos 

Sårbar (V) 

Så sent som i 1904 ble det siste hekkende paret 

skutt ved Harestua i Hakadal (Collett 1921), 

og da vi i dag fremdeles regner sørøstgrensa 

for kongeørn å være Hønefoss - Hamar - Trysil 

(Hagen 1952), kan en kanskje regne med at 

ørna hekket i Stange før den store 

rovfuglutryddelsen startet. Fortsatt kan vi se 

kongeørn i kommunen, og da særlig ungfugler 

som blir observert på slakteavfall under 

elgjakta, men gjennom hele vinterhalvåret kan 

en være så heldig å treffe på kongeørn. Noen 

f å o b s e r v a s j o n e r e r o g s å g j o r t i 

sommerhalvåret (SEL) (GML) (OML) (BLI) 

(AST) (RST) (TRU). Dette er ikke-hekkende 

ungfugl. Trolig har kongeørnbestanden holdt 

seg stabil eller vært svakt økende siden 

fredningen i 1968 (Gjershaug 1994). Det er 

registrert svak ungeproduksjonen de siste 

årene, og det kan hvis trenden fortsetter, gi en 

Side 34 

nedgang i bestanden (Lunde pers. medd). Det 

er rapportert om hekking av kongeørn på sørøstlandet 

de senere årene sør for Stange, og 

man skal ikke se bort fra at den kan etablere 

seg i fremtiden f.eks. i Vestmarka-området. 

Fiskeørn Pandion haliaetus 

Sårbar (V) 

Under arbeidet med viltkartleggingen er 

mange rykter om hekking av fiskeørn fulgt 

opp og sjekket, men så langt er det ikke noe 

redefunn i kommunen. Nærmeste kjente 

hekkeplasser er i Eidsvoll og på Totenåsen. 

Fiskeørna er sett i de fleste av kommunens 

mange tjern og vatn, og særlig i Linderudsjøen 

(SSK) og Saksruddammen (NPS) blir den om 

sommeren sett nesten daglig. Arten er svært 

var for forstyrrelser ved hekkeplassen, og hvis 

rede blir funnet i kommunen må særlig 

aktsomhet utvises i redets nærområde. 

Tårnfalk Falco tinnunculus 

Arten var tidligere en relativt vanlig hekkefugl 

i kulturlandskapet over lavlandet på Østlandet 

(Hagen 1952), men har siden blitt sjelden som 

hekkefugl. En vet ikke årsaken til den 

tilbakegangen, men en mulig forklaring kan 

være bruk av pestisider som for vandrefalken 

sin del resulterte i et totalt krakk i bestanden. 

Fra de senere årene kjenner en hekking på 

Stange Almenning i 1992 (i gammelt 

kråkereir) (RST), og tilsvarende nord i bygda i 

1988, - da med 5 unger (CKN). Tårnfalken blir 

ellers observert i hekketida og en må regne 

med at den hekker spredt og forholdsvis 

sjeldent i kommunen. 

Dvergfalk Falco columbarius 

Et hekkefunn fra Mjøsstranda i 1968 (TWE), 

men ellers blir denne fjellets luftakrobat av og 

til sett under trekket, særlig vårtrekket (PNØ).


Lerkefalk Falco subbuteo 

Sjelden (R) 

Fra første halvdel av dette århundre foreligger 

bare ett publisert hekkefunn i Norge, og det er 

fra Romedal i 1936 (Wollebæk 1936). I tillegg 

ble et reir plyndret ved Starelva i 1938 som 

antakelig var et lerkefalk reir (JKL). I 

perioden 1943-49 ble den observert 

regelmessig i Brynitjern/Våletjernområdet 

(JKL). Om arten har økt i antall eller om 

ornitologene er blitt bedre, kan en jo spekulere 

på, men faktum er at antall hekkefunn har økt 

på 80- og 90- tallet, og i Stange hekker hvert år 

3 - 4 par ved sjøer der falken finner en 

kombinasjon av en rik bestand av småfugler 

og store insekter, og kråkereir som den kan 

hekke i. Lerkefalken har en utpreget sydøstlig 

utbredelse og Stange utpeker seg som et 

k j e r n e o m r å d e f o r a r t e n . I n a s j o n a l 

sammenheng kan Hedemarkskommunene sies 

å ha et spesielt ansvar for denne arten. 

Jaktfalk Falco rusticolus 

Sårbar (E)) 

En observasjon fra Åkersvika under trekket 

(THA). 

Vandrefalk Falco peregrinus peregrinus 


Arten trekker gjennom kommunen høst og vår. 

Før bestandsnedgangen på 50-60 tallet kunne 

den ofte sees jakte i kulturlandskapet i 

trtekktiden (JKL). I fra nyere tid har vi en 

observasjon fra Åkersvika i september 1986 

(JBE), mai 1994 (THA), og en fra mai 1970 

der en vandrefalk jaktet kråke i Stange 

Vestbygd (RØD). Vi skal ikke sjå bort fra at 

vandrefalken kan ha hekket i Stange i eldre 

tider der vi har en kombinasjon av en 

bergskrent og viltrike våtmarker. Dessverre ser 

det ut til at reetablering kan bli vanskelig da 

disse områdene i dag i stor grad er forstyrret på 

forskjellig vis, for eksempel fjellklatring. 

Side 35 

Jerpe Bonasa bonasia 

Jerpebestanden i Stange er meget svak 

sammenlignet med hva den var for bare 40 år 

siden (noe jaktstatistikken viser), og her må 

nok skogbruket ta mye av skylda. Jerpa er helt 

avhengig av or som vinternæring, og av 

sumpgranskog for skjul, og hvis en av disse 

faktorene blir borte, bryter bestanden sammen. 

Frodige bekkedaler med en kombinasjon av 

lauv- og granskog er jerpas favorittområde, og 

hvis vi i framtida vil beholde jerpa må 

skogbruket ta hensyn i slike områder. 

Lirype Lagopus lagopus lagopus 

Lirypa kan treffes spredt over mesteparten av 

det skogkledde Stange, men det er bare i 

området fra Orrkjølen og nordover mot Sorten 

at den har hekket i de senere år og da med 5 - 6 

kull årlig (RBR). Sammen med bestanden på 

Eidsfjellet i Våler er dette den sydøstligste 

lirypebestanden i landet på yttergrensen av sitt 

utbredelsesområde og bør derfor behandles 

som en lokal sårbar art. 

Orrfugl Tetrao tetrix 

Orrfuglen finnes spredt over mesteparten av 

det skogkledde Stange. Totalt er det registrert 

41 spilleplasser for orrfugl i kommunen, men 

alle er ikke i bruk når bestanden er på et lågt 

nivå. Som et eksempel på bestandssvingninger 

viser fellingsstatistikken for Romedal; 1961 - 

197 felt, 1966 - 42 felt, 1974 - 10 felt, 1989 - 

194 felt, 1995 - 50 felt. Oppgangen på slutten


av 80-tallet skyldes for det meste reveskabben. 

Det ser ut til at orrfuglen kan tilpasse seg åpne 

hogstflater, men forholdene forverres etter som 

ungskogen vokser til og markvegetasjonen 

forsvinner. 

Storfugl Tetrao urogallus 

Totalt er det registrert 80 spillplasser for tiur i 

Stange. Noen spillplasser er bare i bruk mens 

bestanden er på et høgt nivå, og mange er 

ødelagt av hogst. Som et eksempel kan nevnes 

at vinteren 1996 ble skogen avvirket i det som 

i 30-åra kanskje var bygdas beste lek, - kjent 

som en “100 - tiurers lek”. 

Storfuglen har fra ca. 1960 gjennomgått et 

bestandskrakk som skyldes endringer i 

skogbruket. Svingninger har det imidlertid 

alltid vært, og den åpne blåbærskogen som 

førkrigens skogbruk med lunninger og 

plukkhogst fremelsket, favoriserte antakelig 

storfuglen slik at den i perioder hadde et 

kunstig høyt bestandsnivå. Fellingsstatistikken 

for Romedal viser; 1961 - 200 felt, 1966 - 56 

felt, 1974 - 3 felt, 1989 - 73 felt, 1995 - 31 felt. 

Oppgangen på slutten av 80-tallet skyldes for 

det meste reveskabben. 

Storfuglens muligheter i framtidens skogbruk 

ligger i en mer generøs innstilling til skogens 

øvrige funksjoner enn tømmerproduksjon. 

Enhver forandring som er gunstig for 

storfuglen er også gunstig for en mengde andre 

vekster og vilt i skogen, og det vil med tiden 

bli en betydelig forbedring hvis anbefalingene 

i “Rikere skog” og “Biologisk mangfold” 

kursene følges. Den store andel av hogstklasse 

4 arealer kan, hvis de blir tynnet, gi et godt 

grunnlag for en større storfuglbestand enn det 

vi har vært vant til de siste 30-40 årene. 

Steppehøne Syrrhaptes paradoxu 

Som den eneste observasjonen fra det indre 

Østlandet i invasjonsåret 1888, holdt en flokk 

på 8 steppehøns seg i Stange en 2 ukers tid 

(JKL*) (R. Collett 1921). 

Rapphøne Perdix perdix 


Den opprinnelige norske bestanden forsvant 

fra kommunen i 30 - åra, og det ble da antatt at 

en stor piggsvinbestand var årsaken. (Barth 

1957). Det er siden gjort flere forsøk med 

kunstig utsetting i perioden fra 1950 og fram 

til idag. Flere vellykkede hekkinger med store 

kull ble observert flere steder i Vestbygda både 

i 1993 og 1994 (PNØ), men fra sommeren 

1995 har vi ingen observasjoner. 

Side 36 

Det er kjent at rapphøns er avhengig av så lite 

snødekke at den har tilgang til grønn 

vegetasjon om vinteren. De milde vintrene på 

slutten av 1990 tallet var kanskje årsaken til de 

vellykkede hekkingene fram til 1994. En kan 

lure på hva som gjorde det mulig å overvintre i 

gamle dager fram til arten gikk ut i 30 åra. En 

mulig forklaring kan være stor tilgang på 

hestemøkk med halvfordøyd plantemateriale. 

Etter traktorens innmarsj forsvant denne 

vinterkosten. Før 1930 var det heller ikke 

vanlig å høstpløye, og en betydelig del av 

areralet var eng og beiter. 

Vaktel Coturnix coturnix 


Denne langveisflygende hønsefuglen besøker 

av og til Stange, - og siste gang i 1995 da den 

holdt til på Fokhol fra juni til september 

(HBO). Før er den blitt observert på Horne 

(JBE), og det er typisk at den holder til der den 

kan finne større grasmarker. Moderne jordbruk 

kan en ikke si begunstiger arten da den er 

avhengig av en rik tilgang på insekter for å 

oppnå en vellykket hekking. 

Fasan Phasianus colchicus 

Opprinnelig er fasanen en orientalsk art som er 

utsatt her i landet første gang i 1870-åra og 

diverse ganger siden. I Stange har arten holdt 

stand, sjøl om den aldri har blitt særlig tallrik. 

Kulturlandskapet er fasanens hjem, helst 

ispedd mange åkerkanter, grøftekanter, kratt og 

skogtapper. I Stange er den idag vanligst rundt 

Svartelva. 

Vannrikse Rallus aquaticus 

Sjelden (R) 

Arten er hørt i Nøsletjernet (RSO), 

Brynitjernet (JBE, RØD, JKL) og Våletjernet 

(TWE, JKL). Siste observasjon er fra 

Iletjernet i juni og juli 1996 (PNØ). Alle 

observasjonene er fra hekketiden, men en vet 

ikke om hekking har forekommet. 

Myrrikse Porzana porzana 

Sjelden (R) 

De flest observasjonene av myrrikse er fra de


s a m m e t j e r n e n e s o m e n h a r 

vannrikseobservasjonene fra, men fra nyere 

dato, - de siste fra Nøsletjernet og Brynitjernet 

i 1994 (PNØ). 

Åkerrikse Crex crex 


Allerede innføringen av slåmaskinen i 

landbruket i begynnelsen av dette århundret 

skapte problemer for åkerriksa. Siden har den 

massive omleggingen av landbruket med 

mekanisering og tidliger slått til silo fortsatt, 

og åkerriksa er nå oppført i Bonnkonvensjonens 

liste over globalt truede 

fuglearter. 

Arten ble hørt regelmessig fram til 30-åra, men 

etter krigen har vi bare få konkrete 

observasjoner. Fast spillende hvert år fram til 

1944 på Skårås vestre, og Bjørnesrud i Vallset. 

Også ved Sandmo/Formo fram til 1944 (JKL). 

Sett ved Torødegården i 1946 (OLU), 2 fra 

Stange Vestbygd i 1971 (RØD) (JBE), og fra 

Alm i 1990 (TSU). 

Sivhøne Gallinula chloropus 

Sivhøna har tilhold og hekker i flere av de 

mest næringsrike vannsamlinger i kommunen. 

I Nøsletjernet hekket den før tjernet ble senket 

(1960) (PNØ). Senere er konstatert hekking i 

dammen ved fugletårnet i Åkersvika (CKN, 

THA), Brynitjernet (CKN, LKA, EMA), 

Våletjernet (TWE), Iletjernet (PNØ) og 

Saksruddammen (PNØ). I perioden 43-49 ble 

Våletjern og Brynitjern inventert av JKL uten 

at denne arten ble funnet. Dette kan tyde på at 

den har etablert seg i den senere tid. 

Sothøne Fulica atra 

Har tilhold i lignende biotoper som sivhøna, 

men liker litt større vannflater og holder seg 

ikke så skjult. Sothønas ekspansjon dette 

århundre kan settes i sammenheng ned en økt 

eutrofiering på grunn av utslipp fra boliger og 

jordbruk. Etter harde vintrer kan en forvente 

e n t i l b a k e g a n g i b e s t a n d e n . S i k r e 

hekkeobservasjoner er gjort fra Melstjernet 

(PNØ), Våletjernet (TWE, ATØ), 

Brynitjernet (PNØ) og fra Musettjernet før det 

ble tørrlagt (CKN). 

Trane Grus grus 

Sårbar (V) 

Arten opptrer meget forsiktig og skjult i 

hekketida, og da fugleinteresserte er klar over 

hvor lett trana kan sky hekkeplassen, er ikke 

mange reir funnet, men likevel er 10 

Side 37 

hekkeområder spredt rundt på almenningene 

registrert, - særlig etter observasjon av par med 

unger. I trekktida raster småflokker av traner 

på jorder og myrer i kommunen. 

Tjeld Haematopus ostralegus 

Ingen vanlig innlandsfugl, men gjentatte 

observasjoner, og adferden til de observerte 

parene tyder på hekking i området Staur - 

Huseby langs Mjøsstranda (JRI, RØD). I 1995 

og 1996 ble hekking konstatert i 

Svartelvdeltaet (CKN). 

Avosett Recurvirostra avosetta 

Ett eksemplar er observert på Starene i 

september1966 (EHO). To ind. observert i 

Akervika 1982 (CKN). 

Dverglo Charadrius dubius 

Sjelden (R) 

Sjelden gjest i kommunen. Kun en kjent 

hekking på nyanlagt veg ved Mjøsstranda i 

1994 (JRI). I Åkersvika hekker arten årlig 

(CKN). Ellers foreligger et par observasjoner 

uten at en kunne påvise hekking, 

Sandlo Charadrius hiaticula hiaticula 

Blir observert på mudderbankene i Åkersvika 

og Svartelvdeltaet under trekket høst og vår. 

Boltit Charadrius morinellus 


Trekker gjennom kommunen vår og høst. Et 

eksemplar ble observert på Kjemstad i mai 

1994 (AST) og et eksemplar ble skutt på 

Kolomoen for mange år siden (OBE). 

Heilo Pluvialis apricaria apricaria 

I mai opptrer arten i større og mindre flokker 

på dyrket mark over den nordre og vestre 

delen av kommunen. Særlig i 1995 ble det en 

opphoping av trekkfugler på grunn av sen vår i 

fjellet, og flokker på hundrevis av individer 

beitet på jordene helt ut til i slutten av mai. På 

en odde ved Husebystranda rastet mellom 500 

- 1000 individer 15. mai 1996 (PNØ). 

Tundralo Pluvialis squatarola 

Opptrer i lite antall i Akersvika på høsten 

(THA). 

Vipe Vanellus vanellus 

Arten er forholdsvis ny for kommunen. Den 

begynte å vise seg i 30-årene og økte så i antall 

til den nådde en bestandstopp i slutten av 50åra, 

da bestanden ble anslått til ett par pr. 

100mål i den dyrkete delen (Nøkleby og


Thorshaug) Myrberget 1962. Siden har 

bestanden gått tilbake og den hekker nå særlig 

i radkulturer av løk og gulrøtter og ved 

våtmarker. På høst og vårtrekket kan flokker 

på opp til et par hundre individer observeres. 

Polarsnipe Calidris canutus canutus 

Opptrer særlig under høsttrekket i Åkersvika 

og oppover mot Sandvika (RSO, CKN). 

Dvergsnipe Calidris minuta 

Sjelden (R) 

Blir årlig observert i Åkersvika i forbindelse 

med høsttrekket (CKN). 

Temmincksnipe Calidris temminckii 

Opptrer årlig i Akervika på våren (opptil 100 

individer) (THA). 

Tundrasnipe Calidris ferruginea 

Opptrer i Akervika om høsten - fåtallig (THA). 

Myrsnipe Calidris alpina alpina 

Kan opptre i forholdsvis store flokker i 

Åkersvika særlig under vårtrekket (HHA). 

Fjellmyrløper Limicola falcinellus 

Sårbar (V) 

Denne sjeldne fjellfuglen raster i Åkersvika 

under trekket høst og vår (THA). 

Brushane Philomachus pugnax 

Arten opptrer høst og vår i store flokker i 

Åkersvika (opptil 1000 individer). I 

kulturlandskapet kan småflokker også 

påtreffes under trekket, og hvis en er heldig 

kan det karakteristiske spillet observeres på 

dyrkede myrer (PNØ). 

Kvartbekkasin Lymnocryptes minimus 

Sjelden (R) 

Et individ ble skutt på Kolostarene en vår før 

krigen og oppbevares utstoppet (OBE). Ellers 

har vi et par observasjopner fra Åkersvika 

(THA), og et individ ble ringmerket 03.05.86 

(JBE). 

Enkeltbekkasin Gallinago gallinago 

Fåtallig hekkefugl ved våtmark i kommunen. 6 

spillende individer observert 17.06.93 over 

Nøsletjernet (PNØ), og den blir observert hver 

sommer ved Løvlisetervollen (HJA). Arten har 

gått sterkt tilbake de siste 30 årene. 

Rugde Scolopax rusticola 

Arten hekker vanlig over den skogkledde 

delen av kommunen, og rugdetrekket har de 

Side 38 

fleste observert i milde vårnetter. 

Svarthalespove Limosa limosa limosa 

Sjelden (R) 

Denne sjeldne spoven er observert et par 

ganger under vårtrekket i Åkersvika (THA, 

GSO). 

Lappspove Limosa lapponica 

Stort sett observert på høsten i Åkervika 

(THA). 

Småspove Numenius phaeopus 

Raster i småflokker på dyrket mark høst og 

vår. Åtte individer holdt seg sammen med en 

stor heiloflokk på Store-Ree 12. mai 95 

(PNØ), og allerede 14. august beitet ca 30 

individer på nyhøstet ertemark på Såstad 

(LNØ). 

Storspove Numenius arquata 

F å t a l l i g h e k k e f u g l i g r a s b e v o k s t 

kulturlandskap og våtmarker. Etablerte seg i 

kulturlandskapet på 30-40 tallet (JKL). Er 

senere igjen blitt uvanlig. Hekket på Kjemstad 

i 1996 (AST), ved Spitalsjøen i 1993 (WFI). 

og ved Hemstad i 1958 (PNØ, HTH). På 

trekket kan den av og til opptre i store flokker 

f. eks. ble 340 individer observert i Åkersvika 

23.04.77 (HHA) og 30 individer på 

Horne21.04.87 (CKN). 

Sotsnipe Tringa erythropus 

Arten trekker gjennom kommunen høst og vår 

og vi har årlige observasjoner fra Åkersvika 

(ATØ, FBY, THA) og 2 observasjoner fra 

Våletjernet (TWE). 

Rødstilk Tringa totanus totanus 

Fåtallig trekkfugl om våren i Åkersvika. Minst 

5 individer observert i Åkersvika 10.05.77. 

(HHA). 

Gluttsnipe Tringa nebularia 

I trekktida observeres arten i Åkersvika, på 

dyrket mark og i småtjern i kommunen. Mange 

observasjoner i hekketida, fluktspill og 

varsling i området Målervatnet - Rottjernet - 

Orrkjølen tyder på hekking (JBE, PNØ) i

området som ligger helt på sørgrensa for artens 

regelmessig forekomst. 

Skogsnipe Tringa ochropus 

Den vanligste av Tringa - snipene i 

kommunen. Legger egg i gamle trostereir - 

særlig måltrostreir, og utfløyne unger av 

forskjellig alder er observert ved Såstad skole 

og i Torødegardsmarka (PNØ). Skogsnipe med 

hekkeadferd er observert ved Gaukilsjøen 

(CKN) og ved Rottjern (JBE) 

Grønnstilk Tringa glareola 

Arten hekker i de høgereliggende deler av 

almenningene i kommunen. Observasjoner 

med hekkeadferd fra Gaukilsjøen (CKN, 

PNØ), Målervatnet (CKN, PNØ) og Rottjernet 

(JBE) 

Strandsnipe Actitis hypoleucos 

Hekket i hvert fall før vanlig langs 

Mjøsstranda, men den store reguleringshøyden 

kan ha skapt problemer for hekkesuksessen. 

Ellers treffes arten i hekketida og med 

hekkeadferd i de fleste større vassdrag, tjern 

og sjøer i kommunen. 

Steinvender Arenaria interpres 


Under vårtrekket kan arten observeres i 

Åkersvika og vi har tre observasjoner fra 

slutten av mai 85, 87 og 93 (LRSK arkiv). 

Svømmesnipe Phalaropus lobatus 

Fåtallig på trekk i Åkersvika (CKN). 


Storjo Stercorarius skua 

En sjelden gjest i kommunen. Ble observert og 

fotografert 18.06.75 (JIM). 

Dvergmåke Larus minutus 

Nærmeste kjente hekking er i Sømådeltaet i 

Engerdal, og arten kan passere gjennom 

kommunen, og ble 09.06.75 observert i 

Våletjernet (TWE). 

Hettemåke Larus ridibundus 

Arten etablerte seg første gang i 1947 – 

hekkende på tømmerlensene i Åkersvika. Når 

tømmeret ble slept videre utpå sommeren gikk 

det dårlig med hekkingen. Neste år hadde 

kolonien flyttet til Rokosjøen (JKL). Arten 

hekker idag bare i Våletjernet med ca 100 par 

(ATØ). På Nøsletjernet hadde vi en koloni på 

ca 150 par fram til senkningen i 1964. Ved 

Brynitjernet hekket hettemåka første gang i 

1960 (PNØ) og har siden variert svært i antall. 

Side 39 

Hekker ikke i dag på grunn av forstyrrelse fra 

skytebana. Musettjernet hadde en bestand på 

opp til 100 par (EMA) fram til tjernet ble 

tørrlagt. Linderudsjøen hadde en blandet 

koloni av terner og hettemåke som ble plyndret 

23. mai 1992 (PNØ). 

Fiskemåke Larus canus 


Fiskemåka hekker i størst antall i Gaukilsjøen 

med ca 25 par og ca 15 par i Målervatnet 

(CKN), ellers finnes spredte enkeltpar 

hekkende i flere tjern og sjøer og langs Mjøsa. 

Sildemåke Larus fuscus fuscus 


Observeres årlig i Åkersvika i lite antall 

(CKN). To eksemplarer ble observert i 

Åkersvika 29.04.84. (LRSK arkivet) 

Gråmåke Larus argentatus argentatus 


Arten blir observert spredt langs Mjøsa og 

ellers i kommunen, men hekking er bare 

konstatert i Gaukilsjøen (PNØ). 

Svartbak Larus marinus 


Blir av og til observert i Åkersvika, - f. eks. 3 

eksemplarer 25.05.74 (EMA) 

Rovterne Sterna caspia 

Sjelden. 

Et eksemplar observert i Svartelvdeltaet 

25.05.74 (EMA). 

Makrellterne Sterna hirundo 

Hekket i Linderudsjøen fram til 1992 (se 

hettemåke), og i 1996 hadde et par med 

hekkeadferd tilhold i Brynitjernet (PNØ). 

Rødnebbterne Sterna paradisaea 

Arten hekkes vanligvis i fjelltraktene, men er 

observert i Linderudsjøen i 74 (TWE). 

Dvergterne Sterna albifrons 

Sjelden gjest som bare er observert en gang da 

den oppholdt seg i Åkersvika i 2 dager fra 26. 

til 28. mai 1987 (THA). 

Svartterne Chlidonias niger 

Arten er bare observert i Våletjernet av Tore 

W. Evensen i mai og juni 1976. 

Alkekonge Alle alle 

En sjøfugl som av og til blir blåst innover 

landet med kraftige vinder ble funnet på

Kolomoen 9. november 1985 (OBE). 


Bydue Columba livia var. domestica 

Største antall hekkende par har tilhold ved 

Kornsiloen på Stange. Ellers hekker den spredt 

på enkelte garder i kommunen. 

Skogdue Columba oenas 


Fåtallig hekkefugl i løv- og blandingskog. 

Arten lider under mangel på egnede 

hekkeplasser, - innhule trær, - og har gått sterkt 

tilbake i dette århundret. Kunstige fugleholker 

har gitt flere vellykkede hekkinger i området 

ved Åkersvika (CKN). 

Ringdue Columba palumbus 

Arten har økt i antall i den senere tid og kan nå 

påtreffes langt inne i skogene. Opptrer i store 

flokker i tilknytning til kulturlandskapet og 

beiter på stubbmarkene utover høsten. 

Tyrkerdue Streptopelia decaocto 

Etter at arten raskt koloniserte Sør - østnorge i 

60- åra har tyrkerdua gått sterkt tilbake i antall 

og finnes nå bare spredt i bynære strøk. 

Hekket likevel på Kjemstad i 1994 (AST). 

Gjøk Cuculus canorus 

I låglandet høres ikke gjøkens kjente “sang” så 

vanlig som for 30 år siden, men det synes som 

den opptrer noe vanligere i kommunens mere 

høgereliggende strøk. 

Hubro Bubo bubo 

Sårbar (V) 

Siste kjente hekking av hubro i Stange var 

1951. 5 gamle hekkeplasser er kjent, men de 

ble alle oppgitt etter at ungene ble drept og 

voksenfuglene skutt. Fortsatt blit enkelte 

spredte omstreifende individer tilfeldig 

observert over hele kommunen. 

Snøugle Nyctea scandiaca 

Sjelden (R) 

Siste observasjon av snøugle fra Stange er fra 

området sør for Busvollsetra i september 1984 

(GML). 

Haukugle Surnia ulula 

Den siste store invasjonen av haukugle i 

Stange var i 1984 - 86 da den ble stadig 

observert i almenningene, men også i resten av 

kommunen. 

Side 40 

Spurveugle Glaucidium passerinum 

Høstsangen høres vanlig i skogene nær dyrket 

mark, og fuglekasser fulle med smågnagere og 

småfugl avslører at denne ugla ikke er så 

sjelden. Likevel er ikke hekking påvist i 

Stange, sjøl om en må anta at den er vår mest 

årvisst hekkende ugle. 

Kattugle Strix aluco 

Fram til på slutten av 50 - tallet var kattugla 

antagelig vår vanligste ugle i Stange vestbygd 

(PNØ), men i Vallset dominerte hornugla i 

kulturlandskapet på 40-tallet (JKL). I dag vet 

en ikke om hekkeplasser i kommunen. Siste 

sikre hekkefunn ble gjort i 1957. 

Slagugle Strix uralensis 

Sjelden (R) 

En østlig art som enkelte år kan hekke i Norge. 

Kun to observasjoner fra Stange. Den siste en 

ringmerket svensk ungfugl ble funnet 

forkommen på Sanderud i oktober 1988 og 

døde senere. 

Hornugle Asio otus 

Fåtallig hekkefugl i skog og skogkanter mot 

dyrket mark i kommunen. Arten har gått 

tilbake i antall der restbiotoper av skog i 

kulturlandskapet er blitt dyrket opp. Hornugla 

er som mange andre arter avhengig av at det 

finnes tilgjengelige kråkereir for å kunne 

gjennomføre en vellykket hekking. Sjøl om 

hornugla vanligvis er en trekkfugl, kan enkelte 

individer overvintre hvis det er lite snø slik 

som vinteren 1996 da en avmagret hornugle 

ble funnet på Rekstad i februar. 

Jordugle Asio flammeus 

Arten blir observert når den trekker gjennom 

kommunen på veg til fjellmyrene. 2 

observasjoner fra Svartelvdeltaet i 83 0g 84, en 

observasjon fra Horne 24.04.90 (CKN) og en 

fra Hommerstad 07.06.93 (PNØ). Siste 

observasjonen er fra Korsbakkrysset 22.04.96 

(SEL).


Perleugle Aegolius funereus 

I smågnagerår er dette vår vanligste ugle, og 

“harehukras” vårsang kan da høres så vel inne 

på storskogen som like ved dyrket mark. De 

fleste hanner er stasjonære når de har funnet et 

reirhull, mens hunnene flytter seg nomadisk 

e t t e r h v o r s m å g n a g e r n e e r t a l l r i k e . 

Bestandsskogbruket skaper problemer også for 

perleugla. I det lange graset på flatene har den 

vansker med å få fatt i byttet, og radiotelemetri 

har vist at jaktturene helst blir lagt til eldre 

skog (Geir A. Sonerud 1991b). 

Nattravn Caprimulgus europaeus 

Usikker (I) 

Arten hekket forholdsvis vanlig i Stange fram 

til 30 - åra. men har vært i sterk tilbakegang, 

og en vet ikke om den hekker i kommunen i 

dag. Yngvar Hagen beskriver arten som 

almindelig ved Håkårud og Harasjøen i slutten 

av 20 - årene mens JKL rapporter arten som 

fraværende i dette området allerede på 40tallet. 

Vi har 2 tilfeldige observasjoner fra 

Ottestad i 1973 (RØD) og Våletjernet i 1965 

(TFJ), reirfunn med unger øst for Rasensjøen 

1951 (JKL), og en fugl i parringsspill ved 

Gaukilsjøen i 1960 (CKN). 

Tårnseiler Apus apus 

Har vært vanlig hekkefugl på bygninger over 

hele kommunen, men omlegging til nye tak gir 

få egnede hekkeplasser for tårnseileren, og 

bestanden er i tilbakegang. Dette kan også 

skyldes forhold i overvintringsområdene i 

Afrika hvor høyt forbruk av pesticider som 

DDT fremdeles er en realitet. 

Hærfugl Upopa epo 

Denne sjeldne gjesten som aldri har hekket i 

Norge, er observert 3 ganger i Stange. Ved 

Dælin 1949 (JKL), HIAS 16.11.88 (THA) og 

oppholdt seg i Vestbygda fra 1. til 9. november 

1992 (RØD). 

Vendehals Jynx torquilla 

Usikker (I) 

“Gaukføa” hekket ganske vanlig fram til på 

70-tallet i åpen lauvskog og hamnehager, og 

var vel kjent med sitt karakteristiske lokkerop. 

Bestanden har gått tilbake og arten er nå en 

ganske sjelden hekkefugl i kommunen. Hekket 

ved Nordre Raa i 1996 (PNØ), og flere fugler 

varslet sommeren 1995 i Hekne området 

(JKL). 

Side 41 

Gråspett Picus canus 


Tidligere (40-tallet) var det vanlig å se 

gråspetten i vinterhalvåret. De ble observert på 

t ø m r e d e l å v e v e g g e r h v o r d e s p i s t e 

overvintrende fluer (JKL). Det foreligger ikke 

nyere observasjoner i Stange, og arten som er 

en typisk standfugl hekker antakelig ikke i 

kommunen. 

Grønnspett Picus viridis 

Lokkeropet om våren høres ofte, og den 

hekker relativt vanlig i åpen lauvskog. 

Svartspett Dryocopus martius 

Sårbar (V) 

Arten hekker spredt i bar- og lauvskog i den 

skogkledde delen av kommunen, men hvert 

par hevder et stort territorium, så den blir aldri 

særlig vanlig. Har gått noe tilbake på grunn av 

bestandsskogbruket. 

Flaggspett Dendrocopus major 

Den vanligste spettearten i kommunen. Størst 

hekkebestand i år med mye kongler på grana. 

Hvitryggspett Dendrocopos leucotos 

Sårbar (V) 

Arten er observert et par ganger i Rotlia i 

januar 1974 (RSO), hekking er ikke registrert, 

og kan vel neppe regnes som hekkende i 

Hedemark. Johan Kielland Lund junior 

forteller at da han på begynnelsen av 40-tallet 

lærte seg forskjellen på flaggspett og 

hvitryggspett, så tok det to år før han fastslo 

for seg selv at flaggspetten var den vanligste 

av disse to artene (i hagemarksskog i Vallset). 

Dette forteller noe om den tilbakegangen 

denne arten har hatt. 

Dvergspett Dendrocopos minor 


Fåtallig hekkefugl i lauvskog, og bare få 

hekkefunn er registrert i kommunen - nær

Stange sentrum 1947 (JKL) og i 1966 (RØD), 

og ved Lundgård 1948 (JKL). Flere 

enkeltobservasjoner foreligger fra de siste 

årene (RØD) f.eks. en ropende hann som ble 

hørt etter Svartelva ved Sanderud våren 1995 

(CKN). Hekket ved Bjørby 1996 (TVV). 

Tretåspett Picoides tridactylus 

Arten hekker fåtallig i barskog på Østlandet, 

og i Stange blir helst streifindivider observert 

på vinterstid. I 1983 hekket et par i Rasaberget 

(JBE), og i 1996 hadde et par hekkeforsøk i 

Såstadmarka (PNØ). 

Trelerke Lullula arborea 

Sjelden (R) 

Yngvar Hagen har en rekke observasjoner av 

syngende trelerker fra Håkårud i 1924, 1925 

og 1927, og Halvdan Møller fra Kolostarene i 

1952, Ellingsrud og Ekeberg i 1953. Siden den 

tid foreligger ikke observasjoner av arten fra 

kommunen. 

Sanglerke Alauda arvensis 

Arten hekker vanlig i tilknytning til 

kulturlandskapet i kommunen. 

Sandsvale Riparia riparia 

Fram til midten på 60 - åra fantes en stor 

sandsvalekoloni i det nedlagte torvtaket på 

Nøsle, - det ble ødelagt da en kommunal 

søppelplass ble anlagt på samme sted. Hekket i 

1995 i sandtak på Kolomoen sør for Håkårud 

(HBO). 

Låvesvale Hirundo rustica 

Arten hekker fortsatt ved mange gardsbruk i 

kommunen, men tilbakegangen har vært stor 

de siste tiårene. Om høsten overnatter 

låvesvaler fra store områder i tjern med 

takrørskog og i Stange er overnatting av opp til 

1500 individer registrert i Iletjernet, 

Våletjernet og Refsaltjernet. 

Taksvale Delichon urbica 

Arten har i likhet med låvesvalen hatt en sterk 

tilbakegang de siste årene, men hekker fortsatt 

forholdsvis vanlig i tilknytning til bebyggelse. 


Trepiplerke Anthus trivialis 

En av de vanligste hekke fuglene i 

skogsterreng, - særlig i litt åpen skog eller 

skogkanter mot myrer eller hogstflater. 

Heipiplerke Anthus pratensis 

Trekker gjennom kommunen vår og høst, men 

sjøl om hekking ikke er påvist, skal en ikke sjå 

Side 42 

bort fra at det kan forekomme på egnede 

lokaliteter. 

Skjærpiplerke Anthus petrosus 


Denne kystarten er observert ved Mjøsstranda 

23.3.1971 (RØD). 

Såerle Motacilla flava thunbergi 

Hekker vanlig på sumpige setervoller og på 

myrer i nærheten av vatn, tjern eller pytter i de 

høgereliggende deler av kommunen. Gulerlene 

som observeres på dyrket mark høst og vår er 

også av rasen såerle. 

Vintererle Motacilla cinerea 

En observasjon er gjort ved Vikselvas utløp 

29. april 1995 (PNØ), og ved nøyere 

undersøkelser ved strie bekker og elver kan en 

vente å finne arten hekkende. Hunn med 

territoriell adferd observert 1996 i Fosselva. 

Linerle Motacilla alba alba 

Vanlig forekommende over hele kommunen, - 

særlig ved bebyggelse. 

Sidensvans Bombycilla garrulus 

Opptrer som en kjærkommen høst og 

vintergjest, og i gode rognbærår som vinteren 

95/96 holdt store flokker seg i kommunen til ut 

i mars måned. 

Fossekall Cinclus cinclus 

Norges nasjonalfugl hekker sikkert ved flere 

lokaliteter i kommunen, - særlig der bekker og 

elver renner med fosser og stryk. Flere 

sannsynlige lokaliteter er også påvist. 

Gjerdesmett Troglodytes troglodytes 

Vanlig hekkefugl i frodig og ulendt terreng 

over hele kommunen. Etter harde vintre kan 

bestanden gå tilbake, men det synes som om 

antallet av gjerdesmett er omtrent som normalt 

etter vinteren 95/96. 

Jernspurv Prunella modularis 

Jernspurven forekommer vanlig over hele 

kommunen der det er skog med rik 

undervegetasjon, og den hekker også ofte i 

yngre plantefelt. 

Rødstrupe Erithacus rubecula 

Arten er en av våre vanligste skogsfugler. 

Nattergal Luscinia luscinia 

Enkelte år kan en være så heldig å få høre 

nattergalen i tette lauvskogbiotoper med tett

underskog,- gjerne i nærheten av en bekk. De 

fleste observasjonene i kommunen er fra 

området rundt Bjørby ved Svartelva der to 

hanner ble ringmerket i 1981 og en av dem ble 

kontrollert samme sted året etter (TVV). I 

samme område ble en syngende hann hørt i 

første halvdel av juni 1996 (PNØ). 

Blåstrupe Luscinia svecica svecica 

Arten blir observert i kommunen under trekket 

høst og vår. 

Rødstjert Phoenicurus phoenicurus 

Fåtallig hekkefugl i åpen blandingskog og i 

skogkanter. Blir ellers sett på trekket. 

Buskskvett Saxicola rubetra 

Gjengroing av naturbeiter synes å ha ført til en 

nedgang i bestanden, men arten hekker fortsatt 

på egnede biotoper i kommunen, f.eks. på 

hogstflater. I det gamle kulturlandskapet med 

m y e g j e r d e r o g o p p d e l i n g e r ( r u n d t 

århundreskiftet) skal busksvetten ha vært 

vanligere enn gulspurv (JLU). 

Steinskvett Oenanthe oenanthe oenanthe 

Arten hekket vanlig i kulturlandskapet fram til 

slutten av 50- tallet der det fantes stengjerder 

og stenrøser. I dag hekker steinskvetten spredt 

og sjelden i kommunen. 

Ringtrost Turdus torquatus 

Observeres fåtallig på trekket, siste gang på 

Brunstad 27.4.94 (HJA). 

Svarttrost Turdus merula 

Vanlig hekkefugl i skog i hele kommunen. 

Bruntrost Turdus naumanni 

R. Collett beskriver en snarefanget Sibirrødvinge 

fra Romedal 2.11.1889 som ble levert 

til Universitetsmuseet. Navnet er senere 

forandret til Bruntrost. 

Svartstrupetrost Turdus ruficollis atrogularis 

Tredje funnet av arten i Norge ble gjort i 

Romedal da en hunfugl ble skutt 24.10.1923 

(Svein Haftorn 1971). 

Gråtrost Turdus pilaris 

Arten hekker vanlig over hele kommunen, 

særlig i tilknytning til kulturlandskapet. De 

store og tette trostekoloniene som fantes på 

50- tallet er likevel forsvunnet. 

Måltrost Turdus philomelos 

Vanlig hekkefugl i barskog. 


Side 43 

Rødvingetrost Turdus iliacus iliacus 

Vanlig hekkefugl i skog og buskmark. 

Duetrost Turdus viscivorus 

Hekker spredt særlig i furuskoger og 

høgereliggende skoger. Observeres på trekket. 

Gresshoppesanger Locustella naevia 

Blir årlig hørt syngende en rekke steder på 

frodige biotoper siden først på 60- tallet, som 

f.eks. Horne, Nøsletjernet og Våletjernet. En 

antar at hekking finner sted. Hekking er 

konstatert i Åkersvika. 

Elvesanger Locustella fluviatilis 

En usikker observasjon fra Stange i 1943 der 

en tidligere leser av en fuglebok hadde notert 

at arten var sett i kommunen. Ellers hadde en 

elvesanger tilhold i Åkersvika like ved grensen 

til Stange mesteparten av juni 1993. 

Sivsanger Acrocephalus schoenobaenus 

Arten blir observert syngende ved en rekke 

egnede biotoper i kommunen slik som 

Brynitjernet, Horne, Iletjernet, Nøsletjernet og 

Svartelvdeltaet (PNØ, CKN, THA), og en kan 

regne med at den hekker enkelte år. 

Myrsanger Acrocephalus palustris 

Denne spektakulære nattsangeren dukket først 

opp på Hedmarken i 1981 da den 

sannsynligvis hekket ved Bjørby. Er siden hørt 

en rekke steder slik som ved Horne, Grimset 

og Vitbergstutjernet (THA, CKN, PNØ). 

Rørsanger Acrocephalus scirpaceus 

I kommunen finnes to tjern der vegetasjonen 

tilfredsstiller artens krav til biotop, - Iletjernet 

og Refsalstjernet, men det foreligger ingen 

konkrete observasjoner. I Frognertjernet i Vang 

er to syngende hanner observert (CKN), og det 

er overveiende sannsynlig at den også kan 

påtreffes i Stange. 

Gulsanger Hippolais icterina 

Hekker spredt og forholdsvis sjeldent i frodig 

lauvskog. Syngende hanner observert i Rotlia i 

1995 (HBO) og ved i Vitbergstua i 1996. 

Arten har gått tilbake siden 50-tallet. 

Møller Sylvia curruca curruca 

Fåtallig hekkefugl i skog- og åkerkanter med 

låg buskvegetasjon. 

Tornsanger Sylvia communis 

Arten hadde en kraftig tilbakegang i 60- og 70 

t a l l e t p å g r u n n a v t ø r k e n i

overvintringsområdene i Afrika, men har nå 

tatt seg noe opp. Hekker spredt på tørre og 

åpne grasenger med tett kratt av f. eks. 

tornebusker. 

Hagesanger Sylvia borin 

Hekker relativt vanlig i buskvegetasjon langs 

glenner og i skogkanter. 

Munk Sylvia atricapilla 

Er mer kresen på valg av biotop enn 

hagesangeren, og vil helst ha frodig 

edellauvskog med et feltskikt av bringebær, 

nesle og lignende, men kan også hekke i 

barblandingskog. 

Bøksanger Phylloscopus sibilatrix 

Hekker forholdsvis sjeldent i kommunen i 

l y s å p e n h ø g s t a m m e t l a u v s k o g u t e n 

undervegetasjon. Hekking er konstatert ved 

Nordsvea, og sannsynlig hekking i Rotlia. Sist 

hørt syngende i Rotlia sommeren 1997 (HBO). 

Gransanger Phylloscopus collybita collybita 

Artens karakteristiske sang høres under trekket 

høst og vår, men den hekker også spredt i 

rikere løvblandet barskog med høye og 

spredtstående trær. 

Løvsanger Phylloscopus trochilus 

Den vanligste av våre fuglearter, og finnes 

over hele kommunen hvor det er et løvtre eller 

busk. 

Fuglekonge Regulus regulus 

Vanlig hekkefugl i barskog over hele 

kommunen. De som ikke trekker ut av landet 

om høsten, streifer om vinteren omkring i 

meiseflokkene. 

Gråfluesnapper Muscicapa striata 

Fåtallig hekkefugl i åpent skogslandskap over 

hele kommunen. Et eksemplar ringmerket på 

Nordre Raa i 1958 ble gjenfunnet i 1962 i 

Tshekapa i daværende Kongo, og var det første 

norske gjenfunnet av arten utenfor Europa 

(PNØ). 

Svarthvit fluesnapper Ficedula hypoleuca 

Vanlig over hele kommunen der den kan finne 

naturlige hulrom i trær eller fuglekasser. 


Stjertmeis Aegithalos caudatus caudatus 

F l e r e o b s e r v a s j o n e r a v o m s t r e i f e n d e 

s m å f l o k k e r i v i n t e r h a l v å r e t , o g a l l 

sannsynlighet taler for at den også hekker i 

Stange da flere hekkefunn er gjort i 

Side 44 

nabokommunene. Et reirfunn fra 1947 ved 

Våletjern (JKL). Sees regelmessig langs 

Svartelva (TVV). 

Løvmeis Parus palustris 

Arten kan i felt være vanskelig å skille fra sin 

slektning granmeisen, men er som navnet sier 

en typisk lauvskogfugl som hekker i rik 

edellauvskog og sumpaktig lauvskog. Fylkets 

eneste hekkefunn av arten er gjort i Stange i 

1974 (RØD). 

Granmeis Parus montanus 

Vanlig hekkefugl i skogsområder. 

Toppmeis Parus cristatus 

Hekker spredt i kommunens barskoger, - noe 

mer sjelden enn de andre meisene. Kan enkelte 

ganger også hekke i fuglekasser. 

Svartmeis Parus ater 

Relativt vanlig hekkende i barskog. 

Blåmeis Parus caeruleus 

Vanlig art som hekker over hele kommunen 

der lauvskog dominerer. 

Kjøttmeis Parus major 

Meget vanlig art som hekker over hele 

kommunen. 

Spettmeis Sitta europaea europaea 

Arten har etablert seg i nyere tid og økt i antall 

og utbredelse de siste 30 årene og hekker nå 

relativt vanlig i kommunen særlig der det 

finnes store og gamle løvtrær. 

Trekryper Certhia familiaris 

Arten hekker relativt vanlig i kommunens 

barskoger, men denne arten er også avhengig 

av gammelskog og vil få problemer i takt med 

reduksjonen av hogstklasse 5. Et par hekket i 

Såstadmarka sommeren 1996 (PNØ). 

Pirol Oriolus oriolus 

Arten er meget sjelden, men noen 

observasjoner er gjort i kommunen. En 

hunfugl ble skutt på Kolomoen10.07.62 og 

oppbevares nå utstoppet hos Ola Bekken. Kåre 

Godager observerte minst ett eksemplar ved 

Olsby både i 1971 og 1972. 

Tornskate Lanius collurio 

Fram til omleggingen av jordbruket i 

kommunen hekket arten i beitelandskap med 

spredte einer og tornebusker. Denne biotopen 

er nå stort sett forsvunnet, men tornskaten har

Antall dyr 


170 

160 

150 

140 

130 

120 

110 

100 

90 

80 

70 

60 

50 

40 

30 

20 

10 

0 

1876 ´85 ´90 ´95 1900 ´05 ´10 ´15 ´20 ´25 ´30 ´35 ´40 ´45 ´50 ´55 ´60 ´65 ´70 ´75 ´80 ´85 ´90 ´95 

År 

Figur 1: Felt elg i Stange og Romedal almenning i tiden fra 1876 til 1992. Tallene fra Stange almenning er svært 

usikre før 1945, og det har antakelig vært skutt noen flere dyr enn figuren viser. I gamle årsrapporter fra 

almenningene ser en at allerede midt på 50-tallet var man svært bekymret over den store elgbestanden og all den 

skaden den vill forårsake på skogen. Idag aksepterer vi en 3 ganger så høg bestand uten for store skader. I 1972 

begynte man med rettet avskyting. Det første året var dette vanskelig å gjennomføre for jegerne, men effekten de 

påfølgende år var formidabel. 

tilpassert seg hogstflater med 1 - 2 m høge 

granbusker ispedd bringebærkratt, og hekker 

spredt over hele kommunen. 

Varsler Lanius excubitor excubitor 

Også denne arten liker åpent terreng og er 

vanligere lenger opp mot fjellet. Et hekkefunn 

er gjort i Stange Almenning øst for Espa 

(RØD). Ellers passerer arten kommunen på 

trekket høst og vår. 

Nøtteskrike Garrulus glandarius glandarius 

Hekker vanlig i skogstrakter over hele 

kommunen. 

Lavskrike Perisoreus infaustus 

Sjelden hekkefugl i høgereliggende barskog. 

F l e r e o b s e r v a s j o n e r f o r e l i g g e r f r a 

almenningene, og den hekker antageligvis i det 

indre av Romedal Almenning 

Skjære Pica pica pica 

Vanlig hekkefugl ved bebyggelse over hele 

kommunen. 

Side 45 

Nøttekråke Nucifraga caryocatactes caryocatactes 

Hekker årvisst i skogene ovenfor Rotlia 

(PNØ), men den kan antageligvis også hekke 

andre steder i kommunen der det er tilgang på 

hassel- eller ekenøtter. 

Sibirnøttekråke Nucifraga caryocatactes 

macrorhynchos 

Arten opptrådte invasjonsartet høsten 1995, - 

antagelig den største invasjonen side 1900 da 

en hunfugl fra Espa ble innsendt til Zool. 

Museum i Oslo. 

Kaie Corvus monedula 

Hekker i kolonier i kulturlandskapet, og 

opptrer høst og vinter i store flokker sammen 

med kråke og kornkråke. 

Kornkråke Corvus frugilegus 

Sårbar (V) 

Kommunen har et særlig ansvar for denne 

arten som har status som sårbar i rødlista. 

Flere store kolonier er kjent fra Stange og bare 

noen få som er utgått skal nevnes : 

Kråkholmen ca.60 par, Atlungstad 40 par, 

Ringnesodden ca. 100 par, Ilseng 25 par,

Lundshagan ca. 50 par. To kolonier med ca. 10 

og 20 par hekker idag i Stange, og kommunen 

må gjøre sitt ytterste for å verne denne 

interessante arten. Den foretrekker barskogholt 

i kulturlandskapet og det er viktig at det 

opprettholdes tilstrekkelig slike egnede 

hekkelokaliteter for at arten ikke skal 

forsvinne. 

Kråke Corvus corone cornix 

Vanlig hekkefugl over hele kommunen. 


Ravn Corvus corax 

To hekkeplasser i fjellvegger og tre hekkinger i 

gran eller furu er kjent i kommunen (PNØ), 

men da arten opprter svært forsiktig ved 

hekkeplassen kan en anta at flere hekkinger i 

trær kan forekommer spredt. Arten observeres 

ofte i de indre deler av almenningene. 

Stær Sturnus vulgaris 

Arten var tidligere en svært vanlig og 

karakteristisk fugl ved boliger og bebyggelse. 

Tilbakegangen har vært stor sammenlignet 

f.eks. med bestanden på 70-tallet. Årsaken er 

antagelig intensiv jakt (nettfangst) under 

trekket gjennom Europa. Stæren er fremdeles 

en relativt vanlig fugl i kulturlandskapet, og 

ringmerkingsstasjoner som Jomfruland og 

Lista har påvist en svak økning i bestanden de 

siste 2-3 årene. 

Gråspurv Passer domesticus 

Arten hekker forholdsvis vanlig i tilknytning 

til bebyggelse. 

Pilfink Passer montanus 

Arten hekker vanlig i tilknytning til 

bebyggelse. 

Bokfink Fringilla coelebs 

En av de vanligste fuglene i landet, og i Stange 

hekker arten vanlig over hele kommunen. 

Bjørkefink Fringilla montifringilla 

Arten opptrer under trekket om våren i store 

flokker. Bjørkefinken hekker også spredt i 

kommunen og tre vellykkede hekkinger er 

registrert (RØD, HMØ, PNØ). 

Grønnfink Carduelis chloris 

Relativt vanlig hekkefugl i kulturlandskapet. 

Det er en tendens til atarten har blitt mer 

vanlig i hager og parker. 

Stillits Carduelis carduelis 

Arten synes å opptre vanligere de siste årene. 

Side 46 

Særlig blir streifende småflokker observert i 

vinterhalvåret, - også på foringsplassene, men i 

1995 ble det gjort to hekkefunn i kommunen 

(THA), og observasjoner av familie med 

utfløyne unger sommeren 1996 tyder også på 

hekking (HBO). 

Grønnsisik Carduelis spinus 

Relativt vanlig art i barskog over hele 

kommunen. 

Tornirisk Carduelis cannabina 

Arten har gått noe tilbake de siste 20 årene, 

men er fortsatt relativt vanlig i åpent 

kulturlandskap med busker og kratt. Ungene 

fores udelukkende med ugrasfrø, og 

voksenfuglene observeres når de samler 

løvetannfrø. Dyrking av oljevekster er gunstig 

for bestanden. 

Bergirisk Carduelis flavirostris 


Arten hekker i Østlandets fjellområder og 

oppholder seg i kommunen under trekket høst 

og vår,- uten at noen konkrete observasjoner er 

gjort. 

Gråsisik Carduelis flammea flammea 

Opptrer invasjonartet enkelte år f. eks. høsten 

95 og vinteren 96 var antallet særlig stort. 

Hekking er avhengig av frøsetting på særlig 

bjørk og gran. Mye tyder på at arten har en 

nomadisk utbredelse, og i frøår kan arten også 

hekke i låglandet. 

Polarsisik Carduelis hornemanni hornemanni 

Arten streifer omkring sammen med gråsisik i 

vinterhalvåret. 

Båndkorsnebb Loxia leucoptera 

Arten hekker i lerkeskogene i Sibir, men 

streiffugler er observert i Stange i 

vinterhalvåret flere ganger og et par med 

hekkeadferd ble observert på Kolomoen 29. 

februar 1968 (TWE, TFJ). 

Grankorsnebb Loxia curvirostra 

I år med rik frøsetting på grana hekker arten 

vanlig i kommunens granskoger, men reiret er 

vanskelig å finne særlig på grunn av at 

hekkingen vanligvis foregår midtvinters. Det 

siste store hekkeåret var vinteren 95/96. 

Grankorsnebben har ingen faste trekkruter, 

men er bortsett fra i hekkeperioden på evig 

vandring på jakt etter modent granfrø.


Furukorsnebb Loxia pytyopsittacus 

Arten er vanskelig å skille fra grankorsnebb, 

men nebbet er kraftigere og beregnet til å åpne 

furukongler. Hekking foregår i glissen 

furuskog helst i februar - mars. 

Rosenfink Carpodacus erythrinus 

Arten er ny for Norge, og første hekkefunn ble 

gjort i Buskerud i 1970. Spredningen gikk 

usedvanlig raskt , og våren 1996 kan en bare 

konstatere at den karakteristiske sangen høres 

ganske vanlig i kommunen på rike biotoper 

med busker og kratt. 

Konglebit Pinicola enucleator 

En vintergjest som streifer omkring i 

kommunen fra midten av oktober. Enkelte 

år kan trekket være invasjonspreget, og 

hvis det opptrer samtidig med rike 

rognbærår kan arten holde seg i 

kommunen til langt utpå vinteren 

slik som vinteren 1995/1996. En 

kjenner ikke til hekking av 

konglebit fra Stange, men en skal ikke sjå 

bort i fra at det kan skje da arten er i 

ekspansjon i Hedmark og Oppland. 

Dompap Pyrrhula pyrrhula 

Vanlig hekkefugl i barskog over hele 

kommunen. 

Kjernebiter Coccothraustes coccothraustes 

En sky og eksklusiv fugl som vi bare har 3 

observasjoner fra i Stange; ved Sørum i nov. 

88 (JMO), ved Linderudsjøen i april 87 (GSO) 

og i Ottestad i nov. 77 (THA). 

Lappspurv Calcarius lapponicus 

Arten passer kommunen på trekket, og en har 

observasjoner bare fra mars og april i området 

fra Staur til Fjetre. 

Snøspurv Plectrophenax nivalis 

nivalis Ansvarsart (A) 

Særlig om våren, i mars og april kan 

snøspurven sees i flokker på opp til 200 

individer på bare åkrer i Stange. 

Gulspurv Emberiza citrinella 

Vanlig hekkefugl i et variert kulturlandskap 

med kantsoner og hogstfelt i nærheten av 

dyrket mark. Økende tendens til pløyefritt 

jordbruk, og mindre brenning av halm om 

høsten har vært positivt for arten. 

Side 47 

Hortulan Emberiza hortulana 

Sårbar (V) 

Arten var helt fram til 1960- tallet en 

karakteristisk fugl i kulturlandskapet i Stange, 

men da de åpne og tørre beitemarkene forsvant 

med omleggingen av jordbruket, forsvant også 

hortulanen og i dag hekker den neppe i 

kommunen. 

Sivspurv Emberiza schoeniclus 

Hekker ved kommunens næringsrike sjøer og 

tjern med siv og takrør, men også på fuktenger 

med høge urter og kjerr. 

Gråkjernebiter Eophona personata 

Antagelig en rømt tysk burfugl som har fulgt 

finketrekket nordover og ble 

observert på Ilseng 5. juni 1989 

(TVV) 

Piggsvin 

Erinaceus europaeus Utilstrekkelig kjent (K) 

I Stange var arten ganske vanlig i 

kulturlandskapet til ut på 50 - åra, men treffes 

nå bare i villastrøkene i Bekkelaget, Stange, 

Ilseng, Tangen og Espa. Det er forskjellige 

meninger om årsaken til tilbakegangen, men 

det er ingen tvil om at biltrafikken tar mange. 

At grevlingbestanden har vært økende kan 

også gjøre sitt, men mangelen på egnede steder 

for vinterhi er kanskje den viktigste årsaken til 

tilbakegangen. Våre dagers perfekte hager gir 

ikke rom for noe vinterhi for piggsvinet. I det 

gamle kulturlandskapet var den knyttet til 

magre beiteenger (JKL), og disse er stort sett 

borte idag. Dette kan også være en 

medvirkende årsak til tilbakegangen. På Ilseng 

meldes det om økende bestand (TVV). 

Dvergspissmus Sorex minutus 

Vårt minste pattedyr og finnes i kommunen i 

barskog opp til 600 m.o.h. 

Vanlig spissmus Sorex araneus 

Arten er svært vanlig i skog og på beite og 

finnes vanlig i uglekasser. 

Vannspissmus Neomys fodiens 

Fins sparsomt i låglandets myrer og langs 

bekker og dammer. 

Nordflaggermus Eptesicus nilssonii 


Antagelig den vanligste flaggermusarten i

kommunen, og sannsynligvis den arten som 

ofte finnes i seterhusene på almenningene. 

Flere vinterfunn er også gjort (Oslo & 

Akershus flaggermusgruppe). 

Dvergflaggermus Pipistrellus pipistrellus 


Funnet ved Åkersvika i mai 1986 (THA). 

Langøreflaggermus Plecotus auritus 


Observert i 1987 av Oslo & Akershus 

flaggermusgruppe. Observert flere år på rad 

(40 tallet) på loftet på Skårås Vesle (JKL). 

Vannflaggermus Myotis daubentonii 


Observert ved Nybrua, nord for Hjellum i juni 

1995 (THA). 


Hare Lepus timidus 

I åtti-årene da reveskabben hadde slått ut en 

s t o r d e l a v r e v e b e s t a n d e n , v o k s t e 

harebestanden i kommunen til kanskje den 

s t ø r s t e i h i s t o r i s k t i d . E t t e r s o m 

s k a b b e p e d e m i e n e b b e t u t , m i n k e t 

harebestanden, men det er fortsatt godt med 

hare i Stange, - også i kulturlandskapet. 

Ekorn Sciurus vulgaris 

Tradisjonelt svinger ekornbestanden med 

vekslende kongleår, men de rike og hyppige 

kongleårene i det siste har ikke ført til noen 

stor ekornbestand, noe som sannsynligvis 

skyldes at mårbestanden har ligget på et høgt 

nivå. Redusert andel gammelskog har også 

stor betydning for ekornbestanden. I 1995/96 

ser det ut som ekornbestanden øker igjen, 

antakelig fordi reven nå er tilbake og presser 

mårbestanden nedover. 

Bever Castor fiber 

Arten står på spranget til å etablere seg i 

kommunen, og faste bestander finnes i flere av 

kommunens grenseområder slik som i Fløta i 

S v a r t e l v a , G e i t h o l m s j ø e n , S o r t e n o g 

Rundsjøen i Nord - Odal (JTH, JGU). 

Dessuten har bever tilhold i Vikselva (GML) 

og den er sett svømmende i Mjøsa utenfor 

Rotlia (ADI). I 1995 etablerte en bever seg i 

Vikselva, og prøvde 1996 å reetablere 

Musettjernet. 

Skoglemen Myopus schisticolor 

Arten forekommer i det høgereliggende 

barskogbeltet over 500 m. 

Side 48 

Lemen Lemmus lemmus 

I rike smågnagerår kan arten opptre i 

kommunen, men er ellers sjelden. 

Klatremus Clethrinomys glareolus 

Arten er meget vanlig i barskog. Går også i 

hus om høsten. 

Gråsidemus Clethrinomys rufocanus 

Finnes på karrig mark, furumoer og lignende. 

Vånd (Jordrotte) Arvicola terrestris 

Vanlig art i låglandets kulturlandskap særlig 

ved tjern og bekker. 

Markmus Microtus agrestis 

Vanlig art på beiter og hogstflater, men har 

antakelig gått tilbake de senere årene i hele 

fennoscandinavia. Antakelig den viktigste 

a r t e n f o r 4 - å r s s y k l u s e n i 

smågnagerbestandene, og de senere årene har 

det vært “uorden” i det vanlige mønsteret. 

Fjellrotte Microtus oeconomus 

Arten er vanlig på høgereliggende hogstflater, 

og forekommer i Vangsåsen. Det er derfor ikke 

umulig at den også forekommer i Stange, uten 

at det er påvist. 

Stor skogmus Apodemus flavicollis 

Finnes mest i kulturlandskapet i låglandet, 

men går også inn i hus om høsten. 

Liten skogmus Apodemus sylvaticus 

Arten er vanligere enn enn stor skogmus og 

finnes også barskog og inne i hus. 

Brunrotte Rattus norvegicus 

Finnes mest på gardsbruk med husdyr. Da 

søppelplassen på Nøslemyra ble nedlagt og 

tildekket med jord, opplevde naboene i flere 

kilometers omkrets en gedigen rotteinvasjon 

som i hvert fall varte til utpå sommeren året 

etter. 

Husmus Mus musculus 

Husmusa forekommer lokalt i kommunen, 

men er ikke lenger så vanlig. Antagelig er den 

blitt utkonkurrert av liten skogmus. 

Ulv Canis lupus 


Streifindivider av ulv forekommer i 

kommunen år om annet, men den sikreste 

observasjonen er fra Vensvangen 05.01.90 da 

ulven ble sporet gjennom almenningen 

(Fylkesmannens miljøvernavdelingen) og


videre gjennom Romedal (OML). Ubekreftede 

meldinger kommer år om annet inn, senest 

høsten 1996. 

Rødrev Vulpes vulpes 

Etter at revebestanden på grunn av 

skabbepedemien nådde et lågmål først på 90tallet 

har reven og parasitten tilpasset seg 

hverandre, og bestanden av rødrev er nå så høg 

at den er i stand til å påvirke såvel andre 

rovdyrarter som småviltet og rådyrene. 

Bjørn Ursus arctos 

Sårbar (V) 

Den siste bjørnen ble skutt på Veltsetra i 1882 

av Martinius Bekken. I de senere årene har 

streifende hannbjørner vært innom kommunen, 

og de sikreste observasjonene er av de 

r a d i o m e r k e d e b j ø r n e n e “ K e s k i ” o g 

“Deisjøbjørnen” som passerte gjennom begge 

almenningene i mai 1995, samt bjørnedrept 

sau i Espaområdet sommeren 1997. 

Røyskatt Mustela erminea 

Arten finnes over hele kommunen, men 

bestanden er svært variabel avhengig av 

størrelsen på smågnagerbestanden. 

Snømus Mustela nivalis 

På samme måten som for røyskatten er 

bestanden av snømus svært variabel og det er 

vanskelig å fastslå hvilken av de to artene som 

er tallrikest. 

Mink Mustela vison 

Kommunen har hatt en fast bestand av mink 

siden begynnelsen av 30-åra da rømte 

tammink etablerte seg ved de fleste sjøer og 

vassdrag. 

Ilder Mustela putorius putorius 

Sjelden (R) 

Det er umulig å skille et ilderspor fra et 

minkspor, men når en på 50- og 60-tallet 

kunne følge de typiske sporene fra gard til 

gard, var det ilderen som var på jakt etter føde. 

Det er uvisst hvor vanlig den er i dag, men den 

synes å ha blitt sjelden. I jaktrapporter fra før 

50-tallet står det oppført et anselig antall ilder 

hvert år. Om dette virkelig var ilder eller om 

det er en begrepsforvirring (kanskje 

artsforveksling med røyskatt) er vanskelig å si. 

Mår Martes martes 

Etter at arten var omtrent utryddet, ble den 

totalfredet i 1930, og i dag finnes en relativt 

god bestand i naturlig balanse over hele den 

Side 49 

skogkledde delen av kommunen, - også i de 

små skogtappene i kulturlandskapet. Veksten i 

mårbestanden kom imidlertid på 80-tallet da 

reven fikk skabb. Måren utnyttet da antakelig 

den ledige nisjen som reven etterlot seg. Nå 

når reven er tilbake virker det som måren er på 

retur. 

Jerv Gulo gulo 

Sårbar (V) 

Enkelte år er streifdyr av jerv observert i 

kommunen, - siste gang i januar 1991 i Vallset 

(KLU). 

Grevling Meles meles 

Meget vanlig art i kommunen. Størst er 

utbredelsen i kulturlandskapet, men en kan 

treffe på spor etter grevling langt til skogs da 

den sannsynligvis vandrer mellom de 

forskjellige grendesamfunn. 

Oter Lutra lutra 

Sårbar (V) 

Oterspor var ikke så uvanlig å sjå etter de 

større vassdragene i almenningene fram til 

slutten av 50-åra (BLI, WFI). Siden er ingen 

observasjoner gjort helt til et eksemlar ble 

påkjørt 2. november 1995 på Kråkholmen i 

Åkersvika. Det har også blitt meldt om 

oterobservasjoner i Mjøsstranda nord i 

kommunen, senest i 1996, uten at de har blitt 

undersøkt nærmere. Det er mulig at oteren er 

på ekspansjon fra nord eller sør hvor det bl.a. 

er faste forekomster i Øyern området og ved 

utløpet av Gudbrandsdalslågen. 

Huskatt Felis catus 

Inngår ikke i det vi vanligvis legger i begrepet 

vilt, men i noen tilfeller forekommer forvillede 

enkeltindivider. Antallet tamme katter overgår 

i mange strøk det mattilgangen ville tillatt hvis 

arten var vill, og en må derfor anta at 

predasjonspresset på viltet lokalt kan være 

unaturlig høyt.


Gaupe Felis lynx 


Parallellt med økningen i den øst-norske 

gaupebestanden fikk en stadig flere 

observasjoner av gaupe i Stange, og den første 

g a u p e d r e p t e s a u e n b l e f u n n e t v e d 

Lalumsvangen i 1992. Gaupa kan også bli 

angrepet av reveskabb og i april 1995 ble to 

skabbangrepne gauper avlivet og en funnet 

død. Konflikten sau - gaupe var størst i 1994, 

moderat i 1995, og det ser også ut til å bli små 

skader i 1996. 

Radiomerking av Gauper i Hedmark de siste 

årene har gitt betydelig ny kunnskap om 

gaupas biologi, bl. a. at territoriene i vårt 

distrikt er ca 400 km 2 , noe som tilsier at vi 

antakelig ikke har mer enn 2-3 gaupe 

territorier innen kommunen 

Hjort Cervus elaphus 

Spredte opplysninger om hjort finnes fra flere 

steder i kommunen, men det er ikke sannsynlig 

at Stange har en fast hjortebestand. men det 

blir nå og da gjort spredte observasjoner av 

hjort i kommunen. Flest observasjoner blir 

gjort i vestskråningen ned fra almenningene 

fra Espa til Gata, og i områder rundt Svartelva. 

Hjorten i Norge idag er antakeligvis mer tallrik 

og utbredt over et større område enn noen 

gang tidligere. Ekspansjonen har ikke 

påviselig skjedd på bekostning av andre 

hjortedyr, men har antakeligvis vært mulig 

fordi det er lite husdyr på utmarksbeite idag. 

Elg Alces alces 

Når en ser på fellingsstatistikken for elg for 

Romedal og Stange fra 1900 til i dag, blir en 

slått av den voldsomme økningen i felte dyr 

særlig de siste 20 årene. Fra ett felt dyr i 1900 

til over 200 i dag. Årsakene kan være mange, 

men en kan i stikkords form nevne: 

• Rettet avskyting. 

• Underestimering av bestanden og dermed 

for lite jaktuttak. Den kollosale veksten har 

ikke vært forvaltningsmessig tilsiktet. 

• Innføring av bestandsskogbruket 

• Mindre husdyrbeiting i utmarka. 

Det største problem for forvaltningen av 

hjorteviltet i kommunen er alle trafikkdrepte 

dyr. 30 - 50 ihjelkjørte elger hvert år forårsaker 

tragedier både for trafikanter og viltet. Den 

store bestanden fører også til en del 

beiteskader for landbruket, og verst har det 

gått utover dyrket mark. Forvaltning av 

elgbestanden i jordbruksområder dreier seg om 

Side 50 

å veie verdien av hvert enkelt dyr som 

elgstammen øker med opp imot den økningen 

dette gir i form av beiteskader. Det ble bl.a. av 

den grunn gitt større kvoter i 1996 (213 dyr) 

og 1997 (235 dyr) for å redusere bestanden 

langs E6 og i områder med mye “havreelg”. 

Den største kvoten som er gitt var i 1982 og 

83, hvor det bare på almenningene ble tildelt 

170 dyr. 

På grunnlag av sett elg skjemaene fra de siste 

årene, er det en oppgang i elgbestanden. En 

økning av innrapporterte beiteskader tyder 

også på økende bestanden. Grunneierne i 

Stange har satt som målsettning en avskyning 

på ca.240 dyr. Dette nivået virker som en 

rimelig balanse mellom skader og nytte i 

Stange. “Sett elg” resultatene for 1996 viser 

oppgangstrend, og Viltnemnda har konkludert 

med at bestanden bør stabiliseres på 

nåværende nivå. 

Trekkveier og Vinterbeiteområder 

Sesongtrekkene oppstår som følge av 

endringer i elgens tilgang på-, og utnyttelse av 

beiteplanter gjennom året. Tilgangen på 

beiteplantene er ofte bestemt av snødybden, 

som gjerne er den utløsende faktor til disse 

trekkene. I den varme årstiden da det er "mat 

overalt", finnes elgen spredt over hele 

kommunen. En kan anta at det i tørkesommere 

foregår et visst døgntrekk i Kolomo-området 

hvor det er få vannhull og ingen tjern. 

Ulykkesstatistikk for E-6 over Kolomoen 

indikerer en slik sammenheng. Om vinteren, 

og særlig i snøvintre, trekker elgen ned fra de 

høyereliggende partier. Vinterbeiteområder er 

åssidene ned mot Mjøsa fra Tangen og sørover, 

langs Søndre Starelv, deler av Kolomoen og 

Ta n g e n h a l v ø y a , B r y n s å s e n , o g l a n g s 

Malungen-Rasen vassdraget. I mange år hadde 

man også et stort trekk opp til Rokosjøen i 

Løten, men etter mange snøfattige vintre på 

begynnelsen av 90-tallet er dette trekket 

redusert. Viktige vinterbeiteområder for elgen 

h a r o f t e u n g f u r u s k o g , e l l e r v i k t i g e 

vinterbeiteplanter som rogn, vier, osp og bjørk. 

De omtalte områdene i Stange kjennetegnes 

mest med høyt lauvinnslag, og de problemene 

som man har med furuforyngelse i Løten har 

vi ikke merket så mye til her. Det har det siste 

året blitt innrapportert beiteskader på furu i 

lavereliggende deler av kommunen, og 

elgtettheten i disse områdene bør antakelig 

ikke bli større enn idag. 

Mer lokale døgn- og beitetrekk foregår over


hele kommunen. Disse trekkene foregår ofte 

langs mer eller mindre faste trekkruter som 

gjerne er de samme år etter år. De stedene 

disse rutene krysser veiene i kommunen er 

nærmere beskrevet i eget kapittel. 

Elgen kan trekke svært langt, og i noen 

områder er det mest hensiktsmessig å forvalte 

elgen i et større område enn en kommune. Av 

våre nabokommuner er det først og fremst 

Løten og Nord-Odal som vi deler elgstamme 

med. Hvor omfattende trekk det er over året 

mellom disse kommunene er imidlertid ukjent, 

men vi tror at Nord-Odal har fordeler av vår 

elgstamme, da det om høsten står mye elg fra 

Stange i Nord-Odal, og at Løten har noe 

ulempe fra Stangeelg i form av vinterbeite 

skader på furuforryngelse. 

Side 51

E-6: R3-krysset til Uthus 

F-216 Fjestad-Mågård-Åsvang 

R-24: Rasen - Støsaga 

E-6 Jønsberg til Kåterud 

R-24: Gata - Bryhnitjernet 

F-217: Løken-Sigfridstad 

R-222: Sørholtet skole -Tangen 

F-200: Store Ree-Ekeberg 

E-6: R3-krysset til Espa 

F-231: Kolomovegen 

F-219: Fredsvoll- Løten grense 

R-3: E6-krysset til Maagaard 

F-224: Gata-Tangen 

F-220: Vallset krk.- Brunstad 


Elgtetthet langs ulike veglinjer 

Sannsynlighet for elgpåkjørsel (relativ indeks) 

0,00 

0,04 

0,05 

0,09 

0,10 

0,10 

0,13 

0,13 

0,17 

0,10 

0,25 

0,27 

0,32 

0,33 

0,53 

0,20 0,30 0,40 0,50 0,60 0,70 0,80 

(Uhell pr.år/km veg/ÅDT) * 1 000 000 

Figur 2: Ved å bruke veglinjer og statistisk sannsynlighet for å treffe på elg (her målt som påkjørsler) kan en få et 

bilde av hvordan elgen står fordelt i kommunen. En faktor som ikke er med, og som kan fortegne bildet noe er ulik 

oversiktlighet langs de forskjellige veiene. Figuren viser allikevel at som gjennomsnitt over året står det mest elg i 

kanten av Romedal almenning og ned til åkerlandskapet i bunn av Romedal i nord og videre i åssidene sørover ned 

langs Søndre Starelv mot Linderudsjøen. 

Rådyr Capreolus capreolus 

Rådyrets opptreden i Stange er 

av forholdsvis ny dato. 

Innvandringen skjedde fra 

Sverige for om lag 100 år 

siden, men det var ikke før 

i 20 - 30 åra at en noenlunde 

bra bestand hadde bygd seg 

opp. Lærer Ola Bekken kunne 

fortelle fra en sommerdag i sin barndom (rundt 

1. verdenskrig) at alt slåttfolket på gården på 

Kolomoen fikk fri for å gå ned mot Starelva 

for å se på et rådyr. Ingen hadde sett noe 

lignende før. I 1933 ble rådyrstammen enkelte 

steder i Stange karakterisert som respektabel 

(Edvard K. Barth 1957). Milde vintrer og 

reveskabb førte til at bestanden hadde en 

kraftig økning og nådde en foreløpig topp i 

1992-1993. Etter det har det gått noe tilbake 

med rådyrstammen i mange områder i 

kommunen. Årsakene er sammensatt, men 

viktigste faktorene er: 

• Økt predasjon fra rev og gaupe. Reven er 

tilbake med stor bestand i deler av 

kommunen. Nyere undersøkelser har vist at 

Side 52 

0,87 

0,90 

reven kan ha en sterkt begrensende effekt 

på rådyrpopulasjoner, da opptil 50-60% av 

rådyrkalvene under spesielle forhold kan bli 

tatt av rev (Lindberg 1993). På 90-tallet har 

vi hatt en økning i gaupebestanden i 

kommunen, fra å være nesten fraværende, 

til å antakelig omfatte minst to territorier. 

(Innmeldte observasjoner og statistikk på 

tap av sau i Stange for 1996, indikerer at 

gaupa gått noe tilbake. Dette skyldes 

antakelig skabbangrep.) 

• Normalvintre har gitt høyere 

vinterdødlighet. Jaktstatestikk fra hele 

landet viser at jaktuttaket faller brått etter 

snørike vintrer (uavhengig av om en har 

mange eller få gauper). 

Rådyret trives best i kulturlandskap som 

veksler mellom innmark og blandingsskog, og 

dette gjenspeiles ved at den tetteste 

rådyrbestanden i kommunen finnes i 

f i n m o s a i k k - k u l t u r l a n d s k a p e t s o m S t a n g e 

Vestbygd, Tangen halvøya, Vallset og Romedal 

opp mot Brynsåsen. I de mer snørike 

skogområdene i almenningen er bestanden 

betydelig tynnere. 

1

Viltkartlegging – Truete og sårbare arter i Stange 

Utryddelsen av arter og tap av genressurser er 

et stadig økende problem. Bare siden 

århundreskiftet er mer en 120 pattedyr og 

fuglearter utryddet på jorden. Tar en med 

insektarter i regnestykket blir det anslagsvis 

utryddet tusenvis av arter hvert år. Dette er 

desimering av arter som i hastighet langt 

o v e r g å r d e n a t u r l i g e s å k a l t e 

"utryddelsesbølgene" som bl.a. førte til de 

store krypdyrenes utdøding. Antakelig er 

utryddelseshastigheten et hundretalls ganger 

raskere nå enn det som er kjent fra tidligere 

tider. 

Det er et faktum at de fleste arter er naturlig 

sjeldne. Ser man på artssammensetningen i et 

hvilket som helst område på jorden finner man 

noen vanlige arter som totalt dominerer bildet, 

og et stort antall arter som forekommer i svært 

tynne populasjoner. Overtid kan arter skifte 

status fra dominerende til sjelden eller 

omvendt. Dette er en del av den naturlige 

evolusjonsprosessen hvor et stort reservoar av 

arter står klar til å ekspandere når deres 

livsbetingelser blir bedre, eller deres gener og 

livsbetingelsespreferanser, adferd etc. endres. 

Eksempel her er klippedua som egentlig er en 

kystklippefugl som endret livsmiljøpreferanser 

o g k o l o n i s e r t e v å r e b y e r. S l i k e 

b e s t a n d s s v i n g n i n g e r i m a n g e a r t e r s 

g e o g r a f i s k e p o p u l a s j o n e r k a n s k y l d e s 

k o n k u r r a n s e m e l l o m a r t e r , 

evolusjonsprosesser, klima og andre forhold 

mennesker ikke kan påvirke. Vi har sett slike 

fenomener ved for eksempel tyrkerdua og 

hettemåkas etablering her i landet, fiskemåkas 

etablering i innlandet m.m. Tilsvarende har vi 

arter som har blitt borte uten at det er lett å 

spore menneskelig aktivitet som årsaken. Selv 

om det foregår en rekke slike intrikate 

prosesser, mellom og innad blant våre arter, 

må vi ha det klart for oss at vårt samfunn totalt 

legger de viktigste premissene for alle artene 

gjennom vår arealbruk, forurensing, jaktuttak 

m.m. Det er derfor viktig å fokusere på de 

negative bestandsendringene som skjer 

Side 53 

innenfor et relativt lite geografisk område selv 

om det finnes store forekomster av arten i 

andre regioner. En nedgang i marginalområder 

for en art er ofte forvarsel om en tilbakegang 

på bred front. Slike bestandsendringer bør 

derfor følges opp med undersøkelser som 

avdekker bedre hva som forårsaker 

tilbakegangen. 

Den amerikanske professoren i biologi Paul 

Ehrlich (1988) hevder også at utdøingen av 

stedegne populasjoner av en art er en like 

alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet 

som at selve arten dør ut. Dette fordi lokale 

populasjoner av en art kan ha helt spesielle 

tilpasninger innen adferd, fødevalg, fysiologi 

etc. som avviker fra det vanlige innen arten. 

Denne variasjonen innen hver art er artens 

langsiktige livsforsikring mot raske endringer i 

livsbetingelsene, noe som kan medføre utdøing 

hvis arten ikke raskt nok takler å omstille seg. 

Direktoratet for Naturforvaltning (DN) ga i 

1988 ut rapporten "Truede virveldyr i Norge" 

(Christensen og Eldøy 1988), denne ble 

revidert i 1992 og omfatter nå ikke bare 

virveldyr, men alle truete arter som det finnes 

tilgjengelige data på. Den siste rapporten har 

tittelen "Truete arter i Norge, Norwegian Red 

List" (Størkersen 1992). Fylkesmannen i 

Hedmark arbeider fortiden med en regional 

rødliste for Hedmark. 

Å lage lister over truete og sårbare arter for 

geografisk begrensede områder er en svært 

vanskelig balansegang. Blir det geografiske 

området lite nok vil alle arter kunne havne på 

en slik liste. Rødlister over truete og sårbare 

arter for relativt små områder som kommunene 

i Hedmark blir fort meningsløse. Antakelig bør 

et område minst være på størrelse med et 

gjennomsnittlig norsk fylke, og det ville være 

mer hensiktsmessig å dele regionen inn etter 

naturgeografiske kriterier enn “tilfeldige” 

offentlige forvaltningsgrenser. Dette for at det 

skal finnes et noenlunde variert utvalg av de 

ulike habitatene som artene innenfor området 

krever for å kunne opprettholde en populasjon. 

Et emne av mer bevaringsfilosofisk karakter er 

synet på arter som er her fordi menneskets 

naturbruk har favorisert og muliggjort 

eksistensen. I et Norge som “naturparadis”, 

urørt og med en "økologisk balanse", ville vi 

hatt langt færre arter enn vi har idag. For eks. 

er en rekke fuglearter egentlig tilknyttet åpne 

steppelandskap i øst og syd, men fordi 

mennesket har åpnet landskapet har de fulgt 

etter (Svenson et. al. 92). Ulike typer


menneskelig aktivitet har på lignende måte 

skapt nisjer for arter som ikke har vært her 

tidligere. Det blir derfor en mer filosofisk 

diskusjon om vårt ansvar når mennesket ikke 

har ønske om å opprettholde aktiviteten som 

skapte nisjen, og arten dermed blir lokalt truet. 

Med dagens trusselbilde for en lang rekke arter 

bør utgangspunktet være å bevare flest mulig 

arter uten å dvele ved om de er avhengige av 

menneskeskapte biotoper eller ikke. 

For å omgå de problemene som rødlister over 

små geografiske områder fører med seg, er 

listen over truete arter i Stange satt opp etter 

den status dyreartene har i den norske rødlista. 

Arter som kanskje skulle kunne kalles truete, 

sårbare eller sjeldne lokalt er utelatt hvis de 

ikke står på listen over truete arter i Norge. Det 

er dessuten satt som et krav at forvaltningen av 

arealene i Stange skal ha, eller skal ha hatt, 

betydning for de artene som blir tatt med i 

listen. 

Klassifikasjon og kategori-inndeling i denne 

rapporten er tatt fra "Truete arter i Norge" 

(Størkersen 92), som igjen bygger på 

kategoriene i IUCN`s "Red Data List" fra 1988 

(IUCN 88). 

Arter som ikke er påvist de siste 50 år. Står det 

et spørsmålstegn bak artsnavnet indikerer dette 

at arten forsvant for mindre enn 50 år siden. 

For noen er muligheten tilstede for at arten kan 

bli gjenfunnet. 

Arter som står i fare for å dø ut/utryddes. 

Deres muligheter til å overleve er små dersom 

de negative faktorene fortsetter å virke. Til 

denne gruppen regnes arter som har en sterkt 

redusert bestand og arter som har fått mange 

av sine leveområder redusert eller ødelagt. 

Dersom slike arter skal ha mulighet til å klare 

seg, er de som oftest avhengige av forskjellige 

typer vernetiltak. 

Arter som kan gå over i gruppen "direkte 

truet" i nær framtid, dersom de negative 

faktorene fortsetter å virke. Til denne gruppa 

regnes arter som er i tilbakegang med hensyn 

til antall eller utbredelse pga. direkte eller 

Side 54 

indirekte påvirkninger fra menneskets side. Til 

denne gruppa hører også arter som fortsatt er 

vanlige, men som synes å være sterkt utsatt for 

negative påvirkninger. 

Arter med små bestander som for tiden ikke er 

direkte truet eller sårbare, men som likevel er i 

en utsatt situasjon fordi de er knyttet til 

begrensede geografiske områder, eller har en 

spredt og sparsom utbredelse i et større 

område. Vanligvis tas det her med arter som 

viser tegn til tilbakegang i Norge eller i våre 

naboland. Fåtallige arter som antas å være i 

ferd med å øke i antall og utbredelse i Norge er 

derimot ikke tatt med i denne gruppen. 

Til denne kategorien regnes bestander som er 

kjent for å være enten direkte truet, sårbare 

eller sjeldne, men der det ikke foreligger nok 

kunnskap til å plassere arten i en av de tre 

kategoriene, men hvor forholdene i andre land 

gir grunn til årvåkenhet. 

Til denne kategorien regnes bestander som en 

antar, men ikke vet sikkert, tilhører en av de 

ovennevnte kategorier. 

Arter som ikke er truet i Norge, men hvor 

artens geografiske utbredelse gir Norge et 

særlig ansvar for bestandene. (Norge har mer 

enn 25% av den europeiske bestanden). 

På neste side følger en liste over 

rødlisteviltarter som er registrert i Stange 

kommune, og de forhold som truer artene 

lokalt. Av hensyn til plassen er bare de antatt 

viktigste truslene mot artene tatt med. Det er 

derfor viktig å understreke at det sjelden bare 

er èn negativ faktor som truer en arts eksistens. 

Ofte er det et komplekst årsaksforhold, og i 

mange tilfeller vil også forhold i andre land 

spille inn. For eks. småfuglfangst sørover i 

Europa, bruk av plantevernmidler i søreuropa 

og afrika, naturlige årsaker som tørken i Sahelområdet 

osv. Det er allikevel verdt å merke seg 

at for ca. 43% av artene utgjør redusert 

våtmarksareal, omlegginger til mekanisert 

jordbruk med bruk av plantevernmidler og


skogbruk slik det har vært drevet de siste 40- 

50 årene, de viktigste truslene. Dette viser at vi 

har et lokalt ansvar, og kan gjøre noe for 

utviklingen videre lokalt her i Stange. 

Tabell 1: Oversikt over utryddete, direkte truete, sårbare, usikre og sjeldne arter i Norge, som forekommer 

eller har forekommet relativt regelmessig i Stange i historisk tid. Kun arter som er observert å bruke arealer i 

kommunen til yngling/trekkvei, – eller hvor arealer på annen måte kan være viktige for arten –, og som samtidig 

står oppført på den nasjonale rødlista over truete arter er tatt med. Kun dagsaktuelle, lokale trusselfaktorer er 

nevnt. De enkelte artenes status i Stange er nærmere beskrevet i kapittel, "Status for viltet i Stange". 

Side 55


Art Status i Norge Lokale trusler 

Stor salamander Direkte truet (E) Gjenfylling av dammer, utsetting av fisk, ender og gjess, bruk av 

plantevernmidler. 

Vandrefalk Direkte truet (E) Forstyrrelser ved gamle reirlokaliteter kan forhindre reetablering. 

Åkerrikse Direkte truet (E) Redusert engareal, overgang fra høy til silo, slåttemetodikk (utenfra og 

inn). 

Ulv Direkte truet (E) Etterstrebelse 

Liten salamander Sårbar (V) Gjenfylling av dammer, utsetting av fisk, ender og gjess, bruk av 


Sædgås Sårbar (V) Usikkert, evt.forstyrrelser på trekket. 

Kongeørn Sårbar (V) Usikkert. 

Fiskeørn Sårbar (V) Usikkert. 

Trane Sårbar (V) Forstyrrelser, grunnvannssenkninger. 

Hubro Sårbar (V) Høgspentledninger, etterstrebelse, næringsmangel (?). 

Svartspett Sårbar (V) Mangel på reirtrær, for lite gammelskog. 

Hvitryggspett Sårbar (V) Mangel på gammel / død lauvskog. 

Kornkråke Sårbar (V) Forstyrrelser i hekkekoloniene, ukoordinert hogst av potensielle 

hekkeplasser. 

Hortulan Sårbar (V) Redusert beiteareal og hagemark? 

Bjørn Sårbar (V) Etterstrebelse. 

Oter Sårbar (V) Inngrep som reduserer fiskebestander, forurensning, forstyrrelse, 

konkurranse med mink. 

Snadderand Sjelden (R) Forstyrrelser og næringstilgang i Åkersvika. 

Knekkand Sjelden (R) Trekk; forstyrrelser og næringstilgang i Åkersvika., hekking; usikkert. 

Skjeand Sjelden (R) Trekk; forstyrrelser og næringstilgang i Åkersvika., hekking; usikkert. 

Bergand Sjelden (R) Forstyrrelser og næringstilgang i Åkersvika. 

Myrhauk Sjelden (R) Usikkert. 

Lerkefalk Sjelden (R) Usikkert, eggsamlere (?),.næringsmangel (småfugl og store insekter)? 

Vannrikse Sjelden (R) Redusert våtmarksareal. 

Myrrikse Sjelden (R) Redusert våtmarksareal. 

Dverglo Sjelden (R) Forstyrrelse ved reir (Mjøsstranda), redusert våtmarksareal. 

Dvergsnipe Sjelden (R) Forstyrrelser og næringstilgang i Åkersvika. 

Kvartbekkasin Sjelden (R Forstyrrelser og næringstilgang i Åkersvika. 

Slagugle Sjelden (R) Skogsdrift (mangel på store gamle osper og gammelskog)? 

Trelerke Sjelden (R) Usikkert, slutt på utmarksbeite, plantevernmidler (?). 

Hønsehauk Usikker (I) Skogsdrift (mangel på sammenhengende gammelskog), næringsmangel 

(svake skogsfuglbestander), høgspentledninger. 

Nattravn Usikker (I) Usikkert, forstyrrelser i hekkeområder, næringsmangel, 


Vendehals Usikker (I) Usikkert, mindre hagemarksskog og beiteland (?). 

Side 56

Tabell forts. 


Side 57


Art Status i Norge Lokale trusler 

Smålom Utilstrekkelig kjent (K) Forstyrrelser, forsuring, /forurensing, vannstandsreguleringer. 

Storlom Utilstrekkelig kjent (K) Forstyrrelser, forsuring, /forurensing, vannstandsreguleringer. 

Sangsvane Utilstrekkelig kjent (K) Blyforgiftninger, kollisjon med kraftledninger over vannareal. 

Havelle Utilstrekkelig kjent (K) Forstyrrelser og næringstilgang i Åkersvika. 

Svartand Utilstrekkelig kjent (K) Forstyrrelser og næringstilgang i Åkersvika. 

Sjøorre Utilstrekkelig kjent (K) Forstyrrelser og næringstilgang i Åkersvika. 

Vepsevåk Utilstrekkelig kjent (K) Usikkert. 

Rapphøne Utilstrekkelig kjent (K) Redusert engareal, overgang fra høy til silo, slåttemetodikk (utenfra og 

inn). 

Vaktel Utilstrekkelig kjent (K) Redusert engareal, overgang fra høy til silo, slåttemetodikk (utenfra og 

inn). 

Skogdue Utilstrekkelig kjent (K) Skogsdrift, mangel på reirhull. 

Dvergspett Utilstrekkelig kjent (K) Skogsdrift, (mangel på gammel løvskog, og stående døde lauvtrær). 

Piggsvin Utilstrekkelig kjent (K) Mangel på komposthauger og andre overvintringslokaliteter, vegtrafikk, 

plantevernmiddelbruk i hager (?), redusert beitemark. 

Gaupe Utilstrekkelig kjent (K) Etterstrebelse, skabb. 

Vannflaggermus Utilstrekkelig kjent (K) Usikkert; næringsmangel på grunn av ensidig kornproduksjon, Få hule 

trær i kulturlandskapet, moderne husbygging, bruk av trykkimpregnerte 

materialer? 

Nordflaggermus Utilstrekkelig kjent (K) Usikkert; næringsmangel på grunn av ensidig kornproduksjon, Få hule 


materialer? 

Dvergflaggermus Utilstrekkelig kjent (K) Usikkert; næringsmangel på grunn av ensidig kornproduksjon, Få hule 


materialer? 

Fiskemåke Ansvarsart (A) Forstyrrelse, etterstrebelse? 

Boltit Ansvarsart (A) Forstyrrelser og næringstilgang i Åkersvika. 

Siland Ansvarsart (A) Forstyrrelser langs fra friluftsliv på Mjøsa, Mjøsreguleringen. 

Steinvender Ansvarsart (A) Forstyrrelser og næringstilgang i Åkersvika. 

Snøspurv Ansvarsart (A) Usikkert. 

Side 58

Å sikre det biologiske mangfoldet, eller 

b i o d i v e r s i t e t e n , h a r b l i t t e t e r k l æ r t 

satsningsområde fra det offentlige etter 

u n d e r t e g n i n g e n a v R i o k o n v e n s j o n e n . 

Argumentene for å sikre det biologiske 

mangfoldet er mange, og i dette tilfellet dreier 

det seg om mangfoldet av viltarter. 

Argumentene kan deles i tre kategorier: 

De materielle og økonomiske, de kulturelle og 

estetiske, de etiske og moralske. 

Det mest iøynefallende av denne typen 

argumenter er den direkte markedsverdien som 

høstingen av det jaktbare viltet representerer. 

Elgjakta har størst økonomisk betydning. I 

1996 blir det felt mellom 200 og 210 dyr i 

Stange. Settes det en middelvekt på 140 kg per 

elg og 60 kroner per kilo kjøtt, representerer 

elgjakta en førstehånds kjøttverdi på nesten 

1 800 000 kroner. Et tilsvarende regnestykke 

for rådyrjakta gir en førstehånds kjøttverdi på 

opp mot 250 000 kroner. I 1994 ble det skutt 

over 250 skogsfugl, 250 harer, 50 rev, og 20 

mink (alle tall er omtrentlige). Kjøtt og 

skinnverdiene representerer også her store 

summer, og en kan derfor anslagsvis sette 

førstehåndsverdien av jakta til ca. to og en halv 

million kroner. I tillegg kommer de 

økonomiske ringvirkningene av jakta som salg 

av jaktrettigheter, utleie av jakthytter, salg av 

jaktutstyr som våpen, ammunisjon, jaktklær 

mm. Betalingsvilligheten her gjenspeiler også 

at mange mennesker finner stor glede i 

jaktopplevelsen, og det friluftsliv og den 

rekreasjon denne gir. 

Et mindre iøynefallende men meget 

tungtveiende argument er den framtidige 

verdien av det genetiske mangfoldet. En 

genetisk utarming vil på sikt kunne få store 

konsekvenser for vår materielle levestandard. 

Ingen vet hvilke utfordringer vi vil kunne bli 

stilt overfor i framtiden, og hvilke genetiske 

ressurser naturen og vi trenger i fremtiden. Et 

eksempel i denne forbindelse er en liten sopp 

på Hardangervidda som ga opphavet til 

cyclosporin, et kjemisk stoff som ble 

revolusjonerende for transplantasjonskirurgien. 

Viltkartlegging – Viltet som ressurs 

Side 59 

Et stort biologisk mangfold er også nødvendig 

for at naturen skal bevare sin evne til å takle 

framtidige miljøforstyrrelser. Det genetiske 

mangfoldet vil også kunne få stor betydning 

for vår evne til å produsere mat. Dagens 

næringsmiddelproduksjon bygger på et fåtall 

foredlede planter og dyr. Dette innebærer alltid 

en risiko for at sykdom eller lignende kan 

svekke eller slå ut en eller flere av disse meget 

viktige artene. Da er det helt nødvendig at vi 

har "nytt" genetisk materiale fra ville arter å ty 

til. 

Naturen er mye mer enn en praktisk og 

økonomisk nyttig ressurs for menneskene. Den 

er også en utømmelig kilde til skjønnhet og 

opplevelser som gjør oss lykkelige, 

harmoniske og åpner våre sanser. Opplevelser 

i, og kunnskap om natur er også med på å gi 

livet en dypere dimensjon basert på ikkematerielle 

verdier. 

Opplevelser med vilt og natur har betydning 

for de fleste menneskers livskvalitet, og 

derigjen for vår mentale og legemlige helse. 

Synet av en fiskeørn som stuper ned og griper 

ei gjedde, rådyrene som står i åkerkanten når 

vi går på tur, eller opplevelsen på en 

skogsfuglleik om våren gir oss glede og 

livskvalitetsverdier som ikke kan lett kan 

sammenlignes med økonomiske målbare 

verdier. Det har de senere årene blitt gjort 

anstrengelser for å prøve å sette kroneverdi på 

n a t u r o p p l e v e l s e r b l a n t a n n e t g j e n n o m 

betalingsvillighets undersøkelser. Tanken har 

vært at ved å sette “pris” på naturen vil det 

være lettere å argumentere mot andre verdier 

som lett kan kvantifiseres i kroner og øre. 

Denne måten å tenke på vil kunne fungere i 

noen sammenhenger, men vil ofte komme til 

kort. Alt kan ikke måles direkte i penger, og 

det er bare å godta at mye av det som er viktig 

for oss i livet har kvaliteter som ligger utenfor 

det målbare. 

De fleste av oss har et positivt forhold til vår 

k u l t u r a r v ; t o r v t e k t e t ø m m e r s t u e r, 

t j æ r e d u f t e n d e s t a v k i r k e r, l a n g s k i p o g 

gravhauger. Dette er viktige dokumenter som 

levendegjør våre forfedres hverdag og skaper 

kontakt med våre røtter. Vårt forhold til 

n a t u r a r v e n e r m y e m i n d r e b e v i s s t . 

Kjernepunktene i naturarven er de små restene 

som ennå finnes av opprinnelig natur og den 

kulturpåvirkede naturen som også bærer

vitnesbyrd om vår identitet og historiske bruk 

av landskapet. Koblingen mellom sin egen 

sosiale og kulturelle historie og den naturen 

som danner rammen om ens eget liv, gir 

følelsen av tilhørighet. Historieløshet både når 

det gjelder kultur og natur gjør menneskene 

fattigere. 

Arne Næss og Peter Zapfe m.fl. har innen 

filosofien utviklet begrepet “dyp økologi”. 

Innen denne filosofiske retningen har man 

grepet fatt i Albert Schweitsers begrep 

“Ærefrykt for livet”, og hevder at alle levende 

organismer har den samme retten til liv, 

uavhengig av om de synes til nytte eller skade 

for mennesket. Tar man dette prinsippet 

innover seg betyr det at man ikke bare 

forvalter naturen med tanke på kommende 

menneskegenerasjoners muligheter til et godt 

liv, men i seg selv innfører en større 

likeverdighet mellom artene hvor mennesket 

ikke står høyt hevet over. Denne 

“dypøkologiske” tanke mener de er en naturlig 

utvikling av den tenkeevnen vi mennesker har 

utviklet som gjør det mulig å forholde oss til 

moral og etikk. For de fleste mennesker idag 

vil et slikt verdisyn være en stor mental 

utfordring å akseptere i sin fulle konsekvens, 

men det kan hende de har rett i at denne 

erkjennelsen ikke er fremmed for fremtidens 

mennesker. 

Idag strekker vår moralske og etiske 

erkjennelse til det gamle ordspråket at "naturen 

er ikke noe vi har arvet fra våre foreldre, men 

et lån fra våre barn". Det beskriver på en enkel 

måte vårt ansvar for å forvalte naturressursene 

til beste for framtidige generasjoner. Vår 

manglende kunnskap om de uhyre kompliserte 

prosessene som foregår i økosystemet har ført 

til en innføring av "føre var prinsippet". Med 

dette prinsippet påtar vi oss vårt ansvar for 

kommende generasjoners muligheter til et godt 

liv. Ved å utrydde arter eller ødelegger 

naturtyper, tar vi oss friheten til å redusere 

verdien av det vi bare har på lån, til fordel for 

egen kortsiktig gevinst. 

Fremtidige generasjoners mulighet til rike 

naturopplevelser i kommunen, og sammen 

med verdien av å ha levende naturområder 

innenfor kommunegrensene, bør være 

drivkraften for en langsiktig forvaltning av 

kommunenes arealer. Det finnes fortsatt 

områder med rik natur og et rikt dyreliv i 

Viltkartlegging – Viltet som ressurs 

Side 60 

Stange. Det finnes også steder hvor man kan 

søke ro, ensomhet og naturopplevelser selv i 

de helt bynære områder. Det finnes imidlertid 

flere eksempler på at for mye press på 

naturområdene både i form av ferdsel og 

uvøren utnyttelse av naturressursene delvis har 

ødelagt rike naturområder i kommunen. En 

helhetlig arealplanlegging og koordinering av 

de ulike interessene knyttet til utmarka er 

nødvendig for at Stange kommune skal 

oppfylle Viltlovens krav om å sikre 

artsmangfoldet og viltets leveområder.

Viltkartlegging – Brukerinteresser og konflikter med viltet 

Skogen i Stange består av ca. 450 km 2 

produktivt areal. Det totale utmarksarealet er 

ca. 530 km 2 når vi ikke tar med vannarealene. 

Til sammen utgjør derfor skog og utmark 

omkring 3/4 av kommunens totale areal. Da 

sier det seg selv at skogeierne står i en 

særstilling når det gjelder forvaltningen av 

viltets leveområder. 

Nøkkelen til en forsvarlig forvaltning ligger i 

flerbrukshensyn i skogbruksplanlegginga. 

Informasjon og veiledning er meget viktig, da 

et viltvennlig skogbruk ikke nødvendigvis er 

mindre økonomisk enn den såkalte 

b e s t a n d s s k o g b r u k s m o d e l l e n . I k k e b a r e 

grunneiere, men alle faggrupper tilknyttet 

forvaltningen av skogen har et kontinuerlig 

behov for ny kunnskap. Sammenlignet med f. 

eks. Sverige har vi i Norge hatt et relativt 

viltvennlig skogbruk; men mer på tross av enn 

på grunn av faglig rettledning og offentlige 

t i l s k u d d s o r d n i n g e r. E i e r s t r u k t u r e n i 

skogområdene i Norge har også hatt 

betydning. Med mange små enheter har vi for 

det meste unngått storskala flatehogster som er 

en av de mest negative virkningene av 

bestandsskogbruket. 

Utviklingen innen skogbruket har i de siste 

årene gått mot en økt forståelse for å ta 

flerbrukshensyn, og flere tiltak er allerede satt 

i gang på dette området. Som et eksempel kan 

nevnes "Rikere skog" prosjektet, og 

nøkkelbiotop registreringene på Brøttum i 

Ringsaker i regi av Norges Skogeierforbund. 

På det lokale plan skjer det også mye positivt. 

Det er etablert samarbeid mellom Romedal 

almenning og Romedal Jeger- og fiskeforening 

om hogstplanlegging av skogen rundt kjente 

t i u r l e i k e r. M j ø s e n s k o g e i e r f o r e n i n g 

gjennomfører i 1997 en ny privatskogtaksering 

hvor viltopplysningene fra viltdatabasen i 

kommune blir tatt med som flerbrukshensyn 

Side 61 

der det er ønsket av skogeieren. 

På den negative siden har det idag kommet 

krav om leveranse av ferskt trevirke. Dette 

gjelder forøvrig bare massevirke til den nye 

papirmaskinen i Halden (PM6), men mange 

andre bedrifter innen trelastindustrien har også 

begynt å kreve ferskt virke. Motivasjonen her 

er for en stor del å unngå kapitalbindende 

tømmerlagre. Konsekvensene av dette har blitt 

en økning i byggingen av skogsbilveier, større 

maskiner i skogen, større drifter når det først 

avvirkes, og ikke minst at denne måten å drive 

på medfører at det også blir hogd i 

yngleperioden for viltet. En årstid hvor det 

tradisjonelt har vært stille i skogen. 

Beiteskader på barskog i kommunen har ikke 

blitt registrert som noe stort problem. Ut i fra 

et forstlig synspunkt vil den "lauvrydding" 

som elgen foretar på høyere boniteter i mange 

tilfeller oppveie eventuelle beiteskader på furu. 

En økning i elgbestanden vil først og fremst 

føre til økte beiteskader på dyrket mark. 

For å kunne ivareta vilthensyn på best mulig 

måte i skogbruket i Stange er følgende 

momenter viktige: 

• Sett igjen kanter mot myr, elver, vann og 

dyrket mark. Kantsonen bør være urørt i en 

bredde på 5 - 20 m, og kantsonen bør helst 

utvides ytterligere ved plukkhogst. 

• Unngå hogst i følgende områder: 

Berglendte koller og rabber, skrenter og 

rasmark, kløfter og bekkeraviner. Mindre 

øyer på myr og i vann er ofte viktige 

hekkelokaliteter, og bør spares. Skal det 

hogges bør det i det minste stå igjen 

skjermer som sikrer en kontinuitet i 

undervegetasjonen. 

• Innslag av våtmark og sumpskog er ofte 

svært viktige biotoper for mange arter. 

Disse bør beholdes urørt, eller hogges kun 

forsiktig. Grøfting bør unngås. 

• Hensyn til storfugl: Registrér tiurleiker, 

beitetrær og dagområdene. Unngå 

flatehogst i disse områdene, og spar 

beitetrærne. Mange tiurleiker er registrert i 

viltkartverket. Opplysninger om disse kan 

grunneiere få ved å kontakte kommunen 

som også kan gi råd om spesiell hogstføring 

ved eventuell hogst på og omkring leiken. 

• Grøfting av "vassjuk" mark og myrer bør 

unngås. I tidligere grøftede områder, som 

har vist seg å være uegnet til produksjon av 

skog, bør det vurderes å heve vannspeilet 

for å gjenskape viktige viltbiotoper og 

samtidig bedre vannmagasinkapasiteten i

vassdragene. 

• Registrér hekkelokaliteter for spesielle arter 

som feks. hønsehauk og musvåk. Unngå 

flatehogst i en radius av ca. 50 m fra reiret. 

Forstyrrelser må unngås i hekketiden 

innenfor en radius på minst 300 m. 

150 

145 

140 

135 

130 

125 

120 

115 

110 

105 

100 

95 

90 

85 

80 

75 

70 

65 

60 

55 

50 

45 

40 

35 

30 

25 

20 

15 

10 50 

Elg: antall dyr 

Storfugl:Antall fugl/ ant. rapportskjemaer *100 


Skutt storfugl, relativ jaktsuksessindeks 

Skutt elg 

1945´46´47´48´49´50´51´52´53´54´55´56´57´58´59´60´61´62´63´64´65´66´67´68´69´70´71´72´73´74´75´76´77´78´79´80´81´82´83´84´85´86´87´88´89´90´91´92´93´94´95 

Figur 3: Figuren viser hvordan to viktige jaktbare arter – elg og storfugl – har blitt påvirket av vårt århundres 

skogbruk. Før innføring av bestandsskogbruket tok til var skogsbildet preget av bledningshogst, små flater og 

lysåpne skoger med mye urter og blåbærlyng i bunn. Dette skogsbildet favoriserer storfugl, og de første 50 årene av 

vårt århundre hadde vi i perioder en enorm storfuglbestand i Norge som antakelig langt på veg må sies å ha vært 

menneskeskapt gjennom hogstformer og en sterk predasjonskontroll. Jaktberetninger forteller at toppene i perioden 

1900 til 1950 var betydelig høyere enn den vi ser her på 50 tallet. Som vi ser av figuren er storfuglen en av de store 

taperne når hogstformen ble endret fra 50-tallet og utover, mens elgen derimot har blitt kraftig favorisert. 

Storfuglens “comeback” på slutten av 80-tallet skyldes antakelig reveskabben som slo ut en viktig predator. 

• Sett igjen døde trær og store lauvtrær, særlig 

osp, og la nye ospeholt utvikles. Over 25 

fuglearter benytter gamle spettehull som 

reirhull. 

• På hver flatehogst bør det stå igjen noen 

høgstubber på 3-4 meters høyde (Velg ut 

trær hvor rotstokken allikevel er råtten, så 

blir kostnaden ubetydelig. Disse vil bli 

brukt til utkikkspost ved musejakt av ugler 

og dagrovfugler, reirhullbygging av spetter 

m.m. 

• Sett igjen gråor og svartor i bekkedaler, 

År 

Side 62 

sumpsskogsmark og langs vann og tjern. 

Jerpa er helt avhengig av or i territoriet. 

• I de lavereliggende deler av kommunen bør 

en på lune plasser vurdere å ha et omløp 

med hengebjørk, søtkirsebær svartor eller et 

annet lauvtreslag. Dette vil gjøre 

landskapsmosaikken mer variert og gi rom 

for flere arter. 

• Ved lauvrydding på granplantefelt bør en la 

de litt mer uvanlig trær som rogn, selje osp, 

or, ask, alm osv få stå igjen, og rydd gjerne 

litt plass blandt granene slik at de har


mulighet for å utvikle seg. 

• Sett igjen noen store trær som 

“evighetstrær” ved hver hogst. Særlig 

furuer med flat krone kan være verdifulle 

som reirtrær i fremtiden. 

• Bevar områder med hagemarkskog. 

• I den grad det er nødvendig å rydde er 

manuell rydding å foretrekke framfor 

glyfosatsprøyting. 

• Gå inn med tynning av bestand så fort det er 

forstlig forsvarlig. Det åpner opp for lyset, 

urter og blåbær etablerer seg i marksjiktet, 

og gir dermed et langt høyere 

produksjonspotensiale for vilt. 

• Ta vilthensyn ved planlegging av 

skogsbilveier, diskuter trasèen med 

viltmyndighetene. 

• Legg hogst av furu i vinterbeiteområdene 

for elg til den mest kritiske tiden på 

vinteren. Dette skaffer elgen mye mat 

gjennom hogstavfall, og furuforyngelser får 

reduserte beiteskader. 

I Stange kommune er det 101 km 2 dyrket mark 

og beiter. Motstridende interesser mellom 

dyrelivet og jordbruket kan oppstå ved: 

• kanalisering av elve- og bekkeløp, 

• bekkelukking og grøfting av sumparealer, 

• nydyrking av fuktmark, 

• vannforurensing, 

• nydyrking, 

• åkersprøyting, 

• hogging av kantskog, 

• hogging av skogvokste åkerholmer i 

innmarka. 

Senking av vann og kanalisering av elver og 

bekker blir ofte gjort for å redusere arealet av 

"vannsjuk" jord langs breddene. Ved å 

s a m m e n l i g n e k a r t o v e r b e k k e r i 

kulturlandskapet fra noen tiår tilbake med 

dagens tilstand, er det overraskende hvor stor 

del av bekkene som i dag går i rør. Dette har 

mange negative konsekvenser for dyrelivet. 

Åpne bekker, spesielt de som er bevokst med 

kantskog, er viktige leveområder for mange 

dyrearter da slike områder har høy produksjon 

av både planter og insekter. Nyere 

undersøkelser har vist at bekkene også har en 

meget viktig funksjon som naturlige 

renseanlegg. Skog og krattbevokste bekkeløp 

er i tillegg viktige korridorer som knytter 

sammen ulike fragmenterte områder i 

kulturlandskapet. 

Side 63 

Åkerholmer i innmarka bevokste med busker, 

kratt og trær, er et landskapselement som har 

blitt redusert de siste tiårene. Arealene med 

hagemark, kantsoner, åkerholmer, åkerreiner 

og andre restarealer har også blitt redusert. 

Dette er viktige biotoper for mange arter, 

særlig spurvefugl, og bør derfor opprettholdes. 

I dag eksisterer det også økonomiske 

tilskuddsordninger i landbruket som søker å 

bevare disse viktige landskapselementene. 

Den utstrakte grøftingen som har foregått både 

i skogbruket og jordbruket har den (uventede) 

effekten at leirpartikler ikke blir filtrert i jorda, 

men følger med vannet ned i drensrørene, og 

videre ut i vassdragene. Sammen med økt 

avrenning av næringsstoffer har dette ført til en 

utstrakt forurensing av vann og vassdrag. 

G r ø f t i n g e n h a r o g s å r e d u s e r t 

vannmagasinkapasiteten i jorda, slik at 

bekkene får svært ujevn vannføring og tørker 

inn i perioder. Følgene blir gjerne redusert 

insektsfauna og fiskebestand, noe som igjen 

fører til et redusert næringstilbud for 

fiskespisende arter som oter, fiskeørn, 

fiskeender mfl. 

Bruken av sprøytemidler, samt overgangen til 

mer ensidig kornproduksjon har ført til at 

produksjonen av insekter har avtatt. Dette har 

fått konsekvenser for mange viltarter. Den 

mest merkbare forandringen for folk flest er at 

det har blitt mindre av feks. svaler, vipe, 

rapphøne og åkerrikse, men også andre arter 

som lever av insekter og virvelløse dyr har hatt 

tilbakegang. 

For bonden er beiteskader av viltet på 

i n n m a r k a e t p r o b l e m s o m k r e v e r 

oppmerksomhet. Her legger Viltnemnda opp 

til at alle fremtidige elgretter i og omkring 

k u l t u r l a n d s k a p e t s k a l i n n g å i e t 

driftsplanområde. Da kan “havreelg” skytes på 

elgkvota, og det blir lettere å regulere 

jakttrykket til de områdene hvor man har størst 

skade. 

Norge har lovfestet allmennhetens rett til fri 

ferdsel i utmark. Dette viser hvor viktig 

tradisjonen med turer i skog og mark er for 

nordmenn flest. Friluftsloven inkluderer de 

fleste former for friluftsliv, med visse unntak 

som feks. jakt, fiske, motorisert- og organisert 

ferdsel. 

Selv om tradisjonelt friluftsliv som turgåing og 

bærplukking stort sett er skånsomt mot


naturen, vil all ferdsel på en eller annen måte 

ha negativ innvirkning på faunaen. Stor 

generell ferdsel fører til lavere bestand av flere 

arter som feks. hjortevilt, skogsfugl og 

rovfugl. Dette skyldes både at dyrene i 

området må bruke mye energi på flukt og 

stressreaksjoner. Et eksempel på dette er 

fiskeørna som har flyttet vekk fra sine 

opprinnelige hekkeplasser på holmer i 

innsjøene og inn i skogen på grunn av økt 

ferdsel på og langs vannene. Et annet 

eksempel finner en ved å se på vilttettheten i 

militære skytefelt. Flere undersøkelser fra bl.a. 

Sverige og Finland har vist at vilttettheten kan 

være betydelig høyere i disse områdene enn i 

helt paralelle områdetyper utenfor. Den eneste 

store forskjellen er at i skytefeltene drives det 

ikke vanlige friluftslivsaktiviteter. 

Mange av viltartene tåler dagens ferdselsnivå 

godt, og vil også tåle en ytterligere økning. 

Andre arter igjen er mer sårbare for 

forstyrrelser, og for mange arter som feks. 

trane, lom og rovfugl, kan selv begrenset 

ferdsel være kritisk. 

I en kommune som Stange, med både Hamar 

by i nærheten og store landbruksområder vil 

presset på naturområdene i kommunen variere 

mye. Noen områder bør forbli “glemte” 

lommer hvor en ikke kanaliserer mer ferdsel 

enn det blir av seg selv, mens andre områder 

velges ut til tilretteleggings- og bruksområder. 

Dette bør vurderes ved alle nyanlegg av 

s t i s y s t e m e r, t i l r e t t e l e g g e l s e a v 

parkeringsmuligheter, O-løpsarrangementer, 

valg av områder for utarbeidelse av O-kart, 

oppmerking av skiløyper og ikke minst ved 

evt. utleggelse av hyttetomter. Inndelingen i 

“Særlig viktige viltområder” og “Viktige 

viltområder” behandlet i tidligere kapittel vil i 

aktuelle saker tillegges stor vekt fremover. 

Naturinteresserte, fotografer, hobbyornitologer 

og andre kan også utgjøre en trussel for viltet. 

Det er viktig å være klar over at naturen er 

"full av" predatorer med skarpe sanser. Selv 

om en forsiktig sniker seg fram til et reir for å 

ta en rask titt eller et bilde og så skynder seg 

bort, kan resultatet bli et plyndret reir. I denne 

sammenhengen bør det sies at reirfotografering 

ikke har vært godtatt blant seriøse 

naturfotografer siden flere år tilbake. 

Motorbåtkjøring kan, spesielt i hekketida, føre 

til unødige konflikter med en rekke vannfugler. 

Både hurtiggående båter og vanlige småbåter, 

med eller uten påhengsmotor, kan ha negativ 

innvirkning på viltet, særlig i hekketiden. 

Side 64 

Raske båter stresser viltet ekstra på grunn av 

større overraskelsesmoment, samtidig som de 

dekker et mye større område på kort tid og 

derved forstyrrer flere individer. Småbåter uten 

påhengsmotor bruker lengre tid, men forstyrrer 

m i n d r e . O m r å d e r h v o r d e t t e e r 

problemstillinger som bør tas opp er sjøene 

Gjetholmsjøen og Harasjøen. Også langs 

Mjøsa kan dette skape problemer, men 

båttettheten og størrelsen på Mjøsa er 

heldigvis ikke som i indre Oslofjord. 

Utviklingen bør allikevel følges for å kunne 

regulere aktiviteten i tide hvis problemet øker 

kraftig i omfang. 

Fritidsfiskeres ferdsel langs vann og vassdrag 

forstyrrer viltet, og i tillegg kommer den faren 

for viltet som "gjenglemte" garnrester og 

fiskesnører representerer. Noen sjøer bør 

derfor ikke kultiveres med tanke på 

fritidsfiske, men få lov til å forbli 

“tusenbrødrevann”. 

Løshunder kan gjøre stor skade, særlig i 

yngleperioden og ved spesielle snøforhold om 

vinteren. Viltlovens §52 pålegger hundeeiere å 

holde hunden i bånd, forsvarlig inngjerdet eller 

innestengt i tiden mellom 1. april og 20. 

august. Ved spesielle forhold, som feks. dyp 

snø, kan fylkesmannen eller Direktoratet for 

naturforvaltning etter forslag fra viltnemnda 

vedta å innføre båndtvang i bestemte områder 

også utenom denne perioden. 

Katter er et lite påaktet problem. Disse går som 

regel alltid løse, og vil spesielt i yngleperioden 

kunne gjøre stor skade på dyrelivet. Særlig 

gjelder dette for hekkende fugl, men katter kan 

også eksempelvis ta hareunger. 

Orienteringsløp, og da særlig de store 

arrangementene, er ofte en alvorlig stressfaktor 

for viltet. Dette har blitt dokumentert gjentatte 

ganger for elg, men lite er gjort for å belyse 

effekten på alle de andre artene i skogen. I 

Stange har vi et stort O-løp lagt til pinsehelga. 

Dette er et svært uheldig tidspunkt å ha opptil 

1000 løpere halsende rundt i skogen på. Dette 

O-løpet er, dessverre for viltet, en viktig 

intektskilde for O-klubben. Det er derfor viktig 

at planleggingen av slike arrangementer 

foregår i samarbeid med viltmyndighetene slik 

at man kan få til så skånsomme løpstraséer 

som mulig. Viktige momenter her er 

eksempelvis; start og målområde legges på 

forskjellige steder, frisoner for viltet 

innarbeides i løpsområdet m.m. 

Et typisk trekk ved naturen i midtre Hedmark


er en topografi med lange slake linjer og lite 

skrenter og bergvegger. Dette gir et regionalt 

problem for klippehekkende fugl, og da 

rovfugl i særdeleshet når klatring har blitt en 

så populær sport som den har blitt. I Stange 

kan man telle på en hånd de bergskrentene 

som tradisjonelt har vært hekkeplasser for 

musvåk, fjellvåk, hubro m.fl. Ikke bare er de 

få, men de er også de eneste alternativene for 

disse artene. Samtlige av disse veggene er nå 

tatt i bruk av klatreklubben, og det har ikke 

vært vellykkede hekkinger på disse plassene 

etter at denne aktiviteten tok til på begynnelsen 

av 90-tallet. Det er viktig at klatreklubben, i et 

distrikt som Hedmark med sin spesielle 

topografi, innser at de må begrense sin 

aktivitet til noen plasser. I Stange bør 

Gjelberget ved Tangen være eneste 

klatrelokalitet fra 1.februar til 15.august. (Blir 

det for ensformig kan de jo etablere en 

klatrevegg på Stange kornsilo.) 

Tradisjonene med jakt og fangst er like gamle 

som menneskeheten, men jakta er ingen 

livsnødvendighet lenger. Selv om det ikke er 

ubetydelige kjøttverdier (ca. 2,5 millioner 

kroner i Stange kommune pr. år) har jakta idag 

størst betydning som kilde til rekreasjon og 

n a t u r o p p l e v e l s e r. F o r n o e n a r t e r s 

vedkommende har vi delvis fjernet de 

naturlige predatorene – store rovdyr som ulv, 

jerv og bjørn, og jakt er i dag nødvendig for å 

regulere bestanden av arter som feks. villrein, 

elg, og hjort. De andre viltartene ville uten jakt 

regulere seg selv i naturens samspill, og 

trenger ikke vår inngripen på samme måte som 

hjortedyra. Småviltjakt er derfor først og 

fremst en viktig måte for mange mennesker å 

oppleve natur, og å hente rekreasjon og fine 

opplevelser fra. 

Dagens jakt er underlagt lov om viltet med 

forskrifter og lov om dyrevern, som regulerer 

når jakta kan foregå, hvilke arter som er 

jaktbare og hvordan jakta skal utøves. Disse 

forskriftene revideres kontinuerlig fra sentralt 

hold etterhvert som vår viten øker, og etter 

svingningene i viltbestandene. 

Det er delte meninger om småviltjaktas 

innvirkning på bestandsstørrelsen, og i Stange 

har man ved flere anledninger diskutert dette 

lokalt, og innført områdefredninger på f.eks. 

storfugl. Det er vanskelig å måle effekten av 

slike tiltak og i de fleste tilfeller vil effekten 

Side 65 

være marginal. Man skal imidlertid være 

oppmerksom på den endring som har skjedd i 

jaktutøvelsen de siste 20-30 åra. Vi har fått et 

vegnett som frakter jegerne raskt rundt i store 

områder som tidligere ble mindre besøkt fordi 

det var langt å gå. Flere jegere jakter idag med 

veltrente fuglehunder som mer effektivt finner 

flere av skogsfuglene som måtte være i 

terrenget, mens det for en del år siden var 

vanligere med jegeren og børsa på tur. 

Interessen for jakt er betydelig økt og antall 

solgte jaktkort ligger høyere enn for 30-40 år 

tilbake. Tiltross for disse endringene som gir 

viltet mindre sjans har vi ikke tilnærmelsesvis 

de jaktresultatene som man hadde tidligere. 

Hovedgrunnen her ligger i det endrede 

skogsbildet som skogbruket har laget, men 

man skal ikke se bort fra at jaktpresset i noen 

områder har nådd et nivå hvor det er vanskelig 

å få bygget opp lokale bestander. Nyere 

forskning konkluderer også med at et stort 

jaktpress over flere år antakelig kan ha 

betydning for de lokale viltbestandene 

(Kastdalen 1992). Stort jaktpress lokalt kan 

ved siden av selve avskytingen, også føre til at 

endel av viltet flytter til andre områder (jfr. 

avsnitt om ferdsel), noe som fører til 

ytterligere bestandsnedgang. På denne måten 

kan jakta også ha innvirkning på de ikke 

jaktbare artene. Dette er imidlertid en 

konsekvens av jakta som det er svært 

vanskelig å gjøre noe med, så lenge vi skal 

høste av et naturlig overskudd ved jakt. Hvis 

antall jegere fortsetter og øke, og effektiviteten 

på jakta endres med ny teknologi og nytt utstyr 

bør grunneierne vurdere og sette begrensninger 

i en eller annen form. Den jaktberettigede i et 

område har full rett til å legge begrensninger 

på jaktutøvelsen ved feks. å "frede" enkelte 

arter eller områder. Dette kan være aktuelt hvis 

en art er inne i en negativ bestandsutvikling. 

En slik lokal fredning stiller imidlertid krav til 

både kunnskap om den aktuelle arten, og til 

grundig oppfølging av bestanden slik at ikke 

forvaltningen av viltressursene blir basert på 

"synsing". “Bag limit”, begrenset antall kort 

osv. kan også være måter å regulere dette på. 

Et stort jaktpress vil i tillegg kunne føre til 

konflikt med turgåere og andre ikke-jegere 

som også søker rekreasjon i naturen. I Stange 

har dette medført at et område rundt Vallset 

Kulturstier (langs Fosselva) har blitt fredet for 

jakt av grunneierne. Tanken er at dette skal 

være et område alle skal føle trygt gjennom 

hele året. Det har vært en del protester fra 

jegerhold på ordningen, men alt i alt er det et


svært begrenset område som her er untatt jakt, 

og foreløbig ser det ikke ut til å være grunn til 

å endre den. 

År om annet oppdages det spor etter ulovlig 

jakt i Stange, uten at det har blitt tatt noen for 

det Det er først og fremst ulovlig elg og 

rådyrjakt man har funnet spor av. Et stort 

omfang av skogsbilveier kan gi en økning av 

ulovlig jakt. Det er blitt sett “mistenkelige” 

biler med vinsjer og lyskasterutstyr natterstid 

på skogsbilvegene. Skogsbilvegene gjør flere 

områder tilgjengelige for biler, og en bør 

kanskje vurdere å stenge stikkveiene med bom. 

Ulovlig jakt foregår også langs offentlige 

veier, særlig på øde strekninger, slik at det kan 

være aktuelt med en form for oppsyn også her. 

Det er viktig at folk melder fra til Viltnemnda 

e l l e r H a m a r p o l i t i k a m m e r / S t a n g e 

lensmannskontor når de har skjellig grunn for 

å mistenke at det foregår ulovlig jakt. 

Et problem som har økt i omfang i senere tid 

er etterstrebelse av fredet vilt, særlig truete og 

sårbare rovfugler og ugler. Her er det både 

krypskyting med tanke på utstopping og 

ulovlig innsamling av egg og unger til f. eks. 

falkonering. Ved mistanke om slik virksomhet 

må politi eller lensmann varsles omgående. 

Ved særlig utsatte steder bør en også vurdere et 

oppsynssamarbeide med folk fra lokalmiljøet. 

Boligbebyggelse medfører flere uheldige 

virkninger på viltet, både direkte og indirekte. 

Direkte ved den rent fysiske omdisponeringen 

av arealene, og indirekte ved økt ferdsel og 

forstyrrelser, som gjerne er den mest negative 

virkningen. Dette må det tas hensyn til i 

arealplanleggingen slik at det ikke planlegges 

boligbebyggelse i de særlig viktige og viktige 

viltområdene. Utbygging til boligformål bør 

heller ikke planlegges i en slik nærhet at det 

fører til økt press på disse områdene. 

For at det skal bli tatt mest mulig hensyn til de 

prioriterte viltområdene i kommunen er det 

viktig at viltområdekartet blir en del av 

grunnlaget for den nye kommuneplanen, og 

senere revideringer. 

Hyttebygging og hytteliv har lange tradisjoner 

Side 66 

i Norge, og hytter langs Mjøsa har vært og er 

særlig populært. Det er også en del hytter ved 

Gjetholmsjøen, Granerudsjøen og Harasjøen. 

Det er ønskelig fra viltsynspunkt at fremtidige 

hytter samles i felt i vel definerte områder slik 

at virkningene av hytteaktiviteten ikke 

forstyrrer områder hvor viltet bør ha prioritet, 

og slik at hytteaktiviteten ikke tar beslag på for 

store arealer. En slik utbygging har kommunen 

gode erfaringer, jfr. Gillundstranda hyttefelt. 

Ved valg av evt. nye områder for 

hytteutbygging, – spesielt langs Mjøsa – bør 

vilthensyn tillegges stor vekt. 

Undersøkelser i skogsfylket Buskerud har vist 

at kraftledninger og ledningstraséer av alle 

slag tar hvert år livet av minst like mange fugl 

som jegerne, og regner en med alle de ikke 

jaktbare fugleartene kan det bli snakk om 

milliontall på landsbasis hvert år. Det er derfor 

meget viktig å ta vilthensyn ved anlegging av 

eventuelle nye traseer i kommunen. Alle 

former for utbygging er i utgangspunktet 

uønsket i de viktige viltområdene, men er en 

linjeføring uungåelig, kan en ved god 

planlegging redusere skadevirkningene. Det er 

to måter ledningene dreper på; 

• Direkte kollisjon med trådene i flukt. Denne 

formen er mest vanlig når ledningene går i 

trehøyde eller litt under. 

• Elektrokusjon (grilling) ved at fuglene 

kommer bort i to tråder samtidig og lager 

overslag. Rovfugl som bruker stolpene som 

utkikkspost under jakta er særlig utsatt. 

Det er i hovedsak de mindre ledningstrasèene 

som er farligst for viltet. Ledninger som går på 

tvers av dalsøkk og vann, nære skogkanter, og 

i høyde med tretoppene, er erfaringsmessig de 

mest ugunstige for viltet. De store 

høgspenttrasèene er så synlige og går så høyt 

oppe at de ikke representerer en like stor fare 

for fuglefaunaen. Ved å isolere ledningene med 

plaststrømper de tre første metrene ut fra 

stolpefestene har man i Sverige sett 

oppsiktsvekkende resultater. Før isolasjonen 

kom på plass var det ikke mulig å reetablere 

hubroen i deler av Dalsland län, men etter 

isoleringen fikk man raskt opp en livskraftig 

hubrostamme i området. Å arbeide for å få 

fjernet denne rovfugl fellen burde være en 

oppgave for sentrale myndigheter og gripe fatt 

i.


Selvdøde dyr fra husdyrproduksjon havner 

ofte ikke på destruksjonsanlegget, men kastes 

ofte rett bak driftsbygningen. Særlig i 

forbindelse med fjørfeproduksjon blir det 

mange selvdøde dyr. Også jegerne er med på å 

øke mengden av lett tilgjengelig mat for 

r o v v i l t e t . S l a k t e a v f a l l e t f r a e l g j a k t a 

representerer flere tonn med mat hver høst som 

blir spist av rev, ravn, kråke m. fl. , og som 

setter dem i bedre stand ti å overleve vinteren. 

Alt dette matavfallet er samlet sett med på å 

holde liv i en uforholdsmessig stor bestand av 

predatorer. Det er sannsynlig at en opprydding 

i disse forholdene kan være like effektivt som 

direkte predatorbekjempelse. 

Problemene med vegtrafikk og påkjørsler er 

behandlet under eget kapittel og blir ikke tatt 

opp her. Når det gjelder nybygging av veier 

medfører det virkninger på viltet på flere måter 

som kan deles i direkte og indirekte negative 

konsekvenser: 

Direkte konsekvenser 

• Veitrasèer blir gjerne lagt der hvor det er 

enklest og dermed billigst å bygge veien. 

Dette resulterer mange ganger i at veiene 

legges i bekkedrag og vannkanter, og ofte 

dreneres myrer og annen våtmark i 

forbindelse med veibyggingen. Dette er 

svært viktige viltbiotoper som da vil bli 

ødelagt. 

Indirekte konsekvenser 

• Veier fragmenterer utmarksarealene og 

åpner for økt ferdsel. Områder som 

tidligere lå langt fra vei hadde på grunn av 

sin utilgjengelighet liten trafikk, og dermed 

lite forstyrrelser. Et stadig tettere veinett 

fører til at disse viktige "frisonene" for 

viltet forsvinner. 

• Trafikken tar livet av store mengder vilt, fra 

frosk og padder til elg, men vanligvis er det 

bare kollisjoner med større viltarter som 

elg, rådyr og kanskje grevling som blir lagt 

merke til. De utallige mindre dyrene som 

blir drept langs veiene blir sjelden lagt 

merke til. Frosk- og paddetrekkene til 

gyteområdene på regnfulle vårnetter er et 

godt eksempel på dette. Lenger sør i Europa 

blir dette tatt alvorlig, og det blir laget egne 

tunneler for frosk og padder under veiene. 

Side 67 

Nå som den nye riksveg 3 fra Mågaard til 

Løtengrensa gjennom Brynsåsen er ferdig vil 

det være få nye offentlige veiprosjekter i 

regionen. Framover vil nye veier i hovedsak 

være skogsbilveier og traktorveier som sakte 

men sikkert forringer viltområdene i 

kommunen. Hovedårsakene til den relativt 

omfattende veibyggingen i utmarka er kravet 

fra treforedlingsindustrien om levering av 

ferskt virke (maks. 3 uker), og at det gis 

offentlig støtte til byggingen. Dette er 

imidlertid problemer som må tas opp i et større 

forum enn det kommunale, men er nødvendig 

b a k g r u n n s k u n n s k a p i 

skogsbilveiproblematikken. På det kommunale 

plan kan det imidlertid påses at de nødvendige 

vilthensyn vises når veier planlegges. Det er 

viktig at hensyn til kjente reirlokaliteter og 

spillplasser, rike bekkedaler m.m. skånes i 

størst mulig grad. I dette arbeidet er det 

oppdaterte viltkartverk et viktig verktøy. 

Traktorveier bygges idag i minst like stort 

omfang som skogsbilveier i kommunen. For 

viltet kan de direkte konsekvensene ofte være 

like negative. De indirekte konsekvensene med 

økt motorferdsel skal imidlertid ikke være like 

store da traktorveier, i følge lov om 

motorferdsel i utmark, regnes som utmark og 

hvor alminnelig ferdsel med motorkjøretøy er 

forbudt. 

For å begrense motorferdselen i de store 

skogområdene bør flere veier bommes 

permanent utenom driftsperiodene, og 

vegnettet i almenningen bør generelt være 

stengt i viltets yngleperiode fram mot 

St.Hanstider. 

En ny forskrift om skogsveier trådte i kraft i 

mai 1994. Formålet med den nye forskriften 

er; "å sikre at planlegging og bygging av 

skogsveger skjer på en måte som gir 

skogbruksfaglige helhetsløsninger, der hensyn 

til miljøverdier knyttet til biologisk mangfold, 

lan dskap, kulturminner og friluftsliv 

vektlegges. " 

Forskriften gir kommunen mulighet til å stille 

krav til skogsdriften for de områdene som 

“åpnes gjennom bedre vegtilgang. Det kan 

være f.eks. at skogeieren tar ekstra vilthensyn, 

setter igjen skog og dagområder rundt 

tiurleiker, setter igjen nøkkelbiotoper for 

biologisk mangfold etc. Hittil har kommunen i 

liten grad benyttet denne muligheten, men 

slike vurderinger bør komme sterkere inn 

fremtidig vegsøknadsbehandling.


Side 68

Viltkartlegging – Viltforvaltningen i kommunen 

Kommunens ansvar innen viltforvaltningen er 

først og fremst å følge opp viltlovens §1: 

"Viltet og viltets leveområder skal forvaltes 

slik at naturens produktivitet og artsrikdom 

bevares. " Viltkartleggingen er et viktig 

verktøy for å nærme seg dette målet. I tillegg 

til denne langsiktige planleggingen har 

kommunen også et løpende ansvar for: 

• Tildeling av kvoter på hjortevilt og oppsyn 

med jaktutøvelsen 

• Fallvilthåndtering og ettersøk av skadet vilt 

• Statistikk og rapportering til Fylkesmannen 

og Statistisk sentralbyrå. 

• Oppnevning av jaktlag ved ekstraordinær 

jakt. 

• Jegerprøvens teoretiske eksamen. 

• Veiledning og informasjon 

• Tilrettelegge allmennhetens tilgang til jakt 

• Prioritering av viltfremmene prosjekter for 

fylkets landbruks- og miljømyndighet. 

K o m m u n a l i s e r i n g e n a v d e n l o k a l e 

viltforvaltningen i 1993 endret ikke på 

a r b e i d s d e l i n g e n m e l l o m k o m m u n e n i v å , 

f y l k e s m a n n e n o g D i r e k t o r a t e t f o r 

naturforvaltning I Stange ble det i 1993 fattet 

vedtak om at overordnet politisk utvalg for 

viltsaker er formannskapet, og at viltnemnda 

opprettes som et underutvalg under 

formannskapet. Stange kommune utarbeidet 

ved overgang fra statlig til kommunal 

Viltnemnd en arbeids- og ansvarsfordeling 

m e l l o m F o r m a n n s k a p , Vi l t n e m n d , 

viltnemndsekretær og miljøvernsjef (se 

vedlegg). 

Elg, rådyr, hare, skogsfugl, ender og duer er 

tradisjonelt de viktigste jaktbare artene i 

Stange, mens jakt på rev, grevling, mårdyr, 

kråke mm. er mer for "spesielt interesserte". 

Det meste av Stanges arealer utnyttes til jakt, 

og det er hovedsakelig innenbygds jegere som 

har tilgang til jakt i kommunen. Nedenfor 

følger en kort beskrivelse av forvaltningen av 

de ulike typene vilt, og mulige endringer på 

forvaltningssida i årene som kommer. 

Side 69 

Elg 

Minsteareal for felling av elg er i Stange 

todelt. 2000 daa for privatskoger og Statens 

skoger (lavereliggende deler av kommunen) og 

2500 daa for almenningene. Viltnemnda har 

adgang til å fravike minstearealet med inntil 

50%, hvor fraviket gjelder fra og med første 

dyr på kvoten. Fraviket kan imidlertid ikke 

brukes for å få godkjent vald som ikke når opp 

til det vedtatte minstearealet. 

Elgforvaltningen i Stange er i 1996 i hovedsak 

organisert i større vald eller driftsenheter, med 

egne drifts- og avskytningsplaner. Det er tre 

e n h e t e r ; R o m e d a l a l m e n n i n g , S t a n g e 

almenning og Driftsplanområde 3 (Stange 

Utmarkslag og Romedal grunneierforening). 

Driftsplanen gjelder for 3 år og skal legge 

grunnlaget for en optimal beskatning av 

bestanden i valdet. Hva som er en optimal 

bestand vurderes ut i fra de skader elgen gjør 

på skog og avling, i trafikken, og 

beiteforholdene. Når det gjelder den årlige 

avskyting fastsettes kvotene for områdene av 

Viltnemnda. I driftsplanen inngår en 

avskytningsprofil, dvs prosentvis målsetning 

om uttak av henholdsvis ku, okse, ungdyr og 

kalv. Ved utløpet av treårsperioden skal disse 

prosentvise målsetningene nås, men innen et 

enkelt år står områdene fritt til å selv fordele 

kvotene og avskytningsprofil for de enkelte 

jaktlag. Innen et driftsplanområde kan jaktlag 

“bytte” terreng om nødvendig for å få felt 

riktige dyr, og jaktlagene kan søke Viltnemnda 

om å ta ut havreelg før jakttida, og allikevel la 

dyret inngå i årets kvote. Ved feilskyting av 

dyr er det mindre streng reaksjon enn ellers da 

slike saker ikke blir politisaker. En 

forskyvning av ansvaret for planleggingen 

over til driftsenhetene stimulerer også 

interessen for elgforvaltningen i jaktlagene. 

I tillegg til de tre driftsplanområdene er det 9 

små privatretter i kommunen. Disse tildeles 

dyr etter rettet avskyting og kan bare skyte ku, 

okse og kalv. Det er en målsetning for den 

offentlige forvaltningen å få slike små 

privatretter inn i større samarbeidsområder 

som kan fungere med driftsplaner. Viltnemnda 

har av den grunn lagt opp til en endring av 

tildelingspolitikken i kommunen slik at det i 

årene som kommer vil bli tildelt relativt sett 

flere dyr til samarbeidsområder enn til 

privatrettene. Viltnemnda vil også på annen 

måte ta initiativ til å etablere et samarbeid


mellom de ulike jaktlagene i tiden framover. 

Med dagens rettede avskyting, samt en 

kontinuerlig vurdering og regulering av 

kvotene gjennom “Sett elg” registreringer er 

det mulig å legge opp til en optimal elgbestand 

med hensyn til de skader som dette påfører 

andre interessegrupper i samfunnet. Jegerne 

noterer i løpet av jakta hvor ofte de ser elg, 

kjønn, og alder på dyret. Disse opplysningene 

danner senere en del av grunnlaget for 

beregningen av neste års kvote. 

Beiteskader på skogen i kommunen ser ikke ut 

til å være store, bortsett fra noen få tilfeller. 

Den skaden elgen gjør på ungskogen oppveies 

i stor grad av den lauvryddingseffekten som en 

stor elgbestand gir på høyere boniteter. Først 

og fremst fører en for stor elgbestand til økte 

beiteskader på dyrket mark. Vi har også store 

problemer med elgpåkjørsler i kommunen. 

Allikevel er elgtettheten i Stange ikke spesielt 

stor sammenlignet med f.eks. Nord-Odal. 

Opp gjennom årene har det blitt prøvd flere 

tiltak for å begrense omfanget av beiteskader, 

vakthold og skremming, elektriske gjerder 

mm. Som et siste virkemiddel har viltnemnda 

myndighet til å felle elg utenom ordinær 

j a k t t i d , m e n f ø r s t e t t e r a t a n d r e 

skadeavvergende tiltak har blitt prøvd. 

Viltnemnda avgjør i slike tilfeller om dyret 

skal tilfalle viltfondet, eller om det skal trekkes 

fra på årets jaktkvote. Det tiltaket som 

imidlertid har blitt stående som mest effektivt 

er likevel elektriske gjerder rundt særlig utsatte 

arealer. Viltnemnda har to gjerdeapparater til 

utlån for å forhindre beiteskader. 

Rådyr 

Fordelingen av fellingstillatelsene på rådyr er 

basert på et minsteareal på samme måte som 

for elg. Minstearealet for å få en 

fellingstillatelse på rådyr er 450 daa. Flere år 

med milde vintre førte til at vinterdødeligheten 

for rådyr gikk ned. Den lave revebestanden 

bidro også til at flere kalver vokste opp. Vi 

hadde derfor en rekordstor rådyrstamme på 

begynnelsen av 90-tallet. Nå som vintrene ser 

ut til å bli mer normale (?), og rev og gaupe er 

tilbake som effektive predatorer vil vi i årene 

som kommer antakelig leve med en lavere 

bestand. 

I noen kommuner har man organisert 

driftsplaner fior rådyr på lik linje med 

elgforvaltningen. Det er også signaler fra DN 

om at rådyrjakta muligens skal legges om når 

erfaringer fra en del forsøkskommuner 

Side 70 

foreligger. Selv om det ikke er konkrete planer 

om en omlegging av jakta i Stange vil 

Viltnemnda følge utviklingen framover. 

R e t t i g h e t e n e t i l s m å v i l t j a k t a e r f o r 

almenningene idag i sin helhet utleid til de 

lokale jeger og fiskerforeningene i Romedal og 

Stange. For privatområdene er det ulik praksis, 

men store arealer administreres gjennom 

Romedal grunneierforening og Stange 

utmarkslag. 

Kommunen skal ifølge §36 i Viltloven 

"arbeide for en forsvarlig utnyttelse av 

muligheten til småviltjakt. . . ", og i sin ytterste 

k o n s e k v e n s k a n D i r e k t o r a t e t f o r 

naturforvaltning pålegge grunneiere å selge 

jaktkort til allmennheten. Det har kun vært en 

sak i de senere årene som berøres av denne 

paragrafen – fredningen av områdene rundt 

Vallset kulturstier. Her er det imidlertid et 

begrenset område med mange brukerinteresser 

utenom jakt, så det har ikke blitt vurdert å ta 

opp saken. 

Forvaltning av de ikke jaktbare viltartene 

f o r e g å r f ø r s t o g f r e m s t g j e n n o m 

arealplanleggingen i kommunen. Kommunen 

h a r i t i l l e g g u l i k e ø k o n o m i s k e 

tilskuddsordninger spesielt innen jord- og 

skogbruk – for å fremme ulike vilttiltak. 

Eksempler er: 

• Areal- og kulturlandskapsstøtten til 

jordbruket stiller krav til mottakere om at 

de tar hensyn til kulturlandskapets 

utforming og det biologiske mangfoldet. 

Grove brudd på slike hensyn kan medføre 

betydelig kutt i støtten. Det har ikke vært 

slike saker i Stange, men flere kommuner i 

landet har brukt trekk i støtteordningen som 

reaksjon på bekkelukninger, ødeleggelse av 

spesielle biotoper m.m. 

• Tilskudd til spesielle tiltak i 

kulturlandskapet har i Stange kommune 

vært brukt til å etablere dammer for fugl og 

salamandere, lebeplanting m.m. 

Kommunen er instillende myndighet for 

prosjekter innen kommunen, mens 

tildelingen og den endelige prioriteringen 

skjer på fylkesnivå. 

• Direktoratet for naturforvaltning har etablert 

en egen støtteordning fra 1996 hvor 

formålet er å fremme tiltak for det


biologiske mangfoldet. Midlene skal 

spesielt brukes på arealer som ikke omfattes 

av landbrukets støtteordninger. 

• Tilskudd til bygging av skogsbilveger, og 

saksgangen rundt tillatelsen, åpner i de nye 

forskriftene opp for at kommunen 

spesifiserer spesielle flerbrukshensyn som 

skal tas, ikke bare ved vegbyggingen, men i 

hele det hogstområdet som den nye vegen 

dekker. Stange kommune har ikke benyttet 

denne muligheten enda, men det kan være 

aktuelt å vurdere det framover i forbindelse 

med spesielle viltforekomster og sårbare 

områder. 

• Det deles årlig ut tilskudd fra Viltfondet til 

vilttiltak. Søknadene gikk tidligere direkte 

til fylkesmannen, men ordningen er nå 

endret slik at kommunen skal innstille en 

prioritert rekkefølge av de søkte prosjekter. 

Det deles årlig ut mellom 50-100 000 

kroner til hver kommune i Hedmark. 

Størrelsen på tildelingen til Stange vil til 

enhver tid avhenge av lokalt aktivitetsnivå 

og kvaliteten på de prosjektene det søkes 

om. 

• Kommunen gir dispensasjon for kjøring 

med motoriserte kjøretøy i utmark. Praksis 

hittil har vært at en eller to foreninger får 

løyve til å kjøre, og at andre brukere skal 

bruke disse for å få utført det de skal. Det er 

kun snakk om nødvendig nyttekjøring, 

oppkjøring av skiløyper og noe kjøring av 

handikappede. De som får løyve kan ikke 

kjøre i naturreservater og i områder med 

spesielle viltverdier. De må også føre 

kjørebok hvor alle turer, formål etc. blir 

nedtegnet. Med denne praksisen får de med 

reelle behov utført nødvendig kjøring, 

samtidig som unødvendig kjøring unngås. 

Det blir også lite interessant å kjøpe 

snøscooter for private, noe som i andre 

kommuner har medført en stor pressgruppe 

som stadig vil ha åpnet nye områder for 

kjøring. Dagens strenge forvaltningspraksis 

bør av hensynet til viltet opprettholdes, og 

spesifisering av områder med begrenset 

kjøreadgang bør utarbeides på bakgrunn av 

viltkartleggingen. 

En grunnleggende respekt for natur og miljø, 

og ikke minst kjennskap til den lokale fauna, 

b ø r f o r s ø k e s i n n a r b e i d e t i a l l e 

samfunnsgrupper, særlig i den oppvoksende 

g e n e r a s j o n . G j e n n o m d e n n y e 

Side 71 

grunnskolereformen i 1997 skal elevene mer ut 

på tur og delta i praktisk naturarbeid. Selv om 

registreringer av salamanderdammer etterhvert 

begynner å miste nyhetens interesse, er det vel 

fortsatt det minst kontroversielle og mest 

pedagogiske viltstelltiltaket som kan inngå i en 

undervisningsplan for grunnskolen. En slik 

registrering har også verdi for det offentlige 

forvaltningsapparatet. Kommunen vil derfor i 

årene som kommer bruke skoleverket for å 

engasjere elevene og få de til å delta i lokalt 

viltstellsarbeid. 

Samarbeid med andre kommuner 

Vi l t e t k j e n n e r i k k e t i l b e g r e p e t 

kommunegrenser, og viltområdene bør 

forvaltes deretter. Flere av de prioriterte 

viltområdene i kommunen ligger langs 

kommunegrensene, og fortsetter også i 

nabokommunene. Dette gjelder Åkersvika, 

Svartelva, indre Romedal almenning og 

Budalen. Kommunene bør derfor etablere en 

f e l l e s f o r v a l t n i n g a v d i s s e v i k t i g e 

viltområdene. Et slikt samarbeid over 

kommunegrensene bør skje i samarbeid med 

f y l k e s m a n n e n s 

miljøvernavdeling/fylkeskommunen. 

Samarbeid med Vegvesenet i Hedmark 

Kommunen har tatt initiativ til en utredning 

om mulige måter å løse vilt og E6 problemet 

på. Vegvesenet i Hedmark har en forståelse av 

problemstillingene og vil utarbeide en 

kost/nytte analyse for ulike alternative tiltak – 

inkludert gjerder med viltoverganger. Ved den 

nye riksveg 3 traséen tok vegmyndighetene 

ansvaret og bygger gjerde for 3,5 mill. kroner. 

Kommunen vil i tiden fremover prioritere og 

ha en aktiv dialog med grunneiere og 

vegmyndighet for å finne fram til gode 

løsninger på problemet. 

Samarbeid med informanter og Lokale 

foreninger 

Viltplanen er en stor investering økonomisk og 

arbeidsmessig, ikke minst for alle de som har 

bidratt med lokalkunnskap om viltet i 

kommunen. Det er av stor betydning for 

kommunen å vedlikeholde viltkartleggingen 

for på den måten å kunne fungere som 

oppdatert kunnskapskilde for grunneiere og 

egen planlegging. 

I det praktiske vilttiltaksarbeidet vil det ofte


være mange oppgaver som faller utenfor den 

naturlige komunale virksomhet. Det vil oftest 

være mest hensiktsmessig at lokale foreninger 

utfører mye av det praktiske vilt arbeidet. 

Kommunen vil derfor etter evne forsøke å 

bistå initiativ som kommer fra lokale 

foreninger. Ta derfor gjerne kontakt med 

kommunen for å diskutere hvordan vi kan 

bidra til gjennomføringen av prosjekter. 

Side 72

Viltkartlegging – Ikke offentlig viltforvaltning 

Den viktigste viltforvaltningen skjer gjennom 

jord- og skogbrukspraksis hos den enkelte 

grunneier. Det er derfor skog- og jordeieren 

som er nøkkelen til en fremtidig god 

viltforvaltning. Her har det skjedd en positiv 

utvikling i og med at interessen for viltet nå er 

mye større enn bare for 5-10 år siden. 

Skogeier-foreningene skal ha all ære for det 

arbeidet som er nedlagt gjennom kursene 

“Rikere skog” og “Biologisk mangfold”. Vi 

skal her kort nevne noen viktige momenter for 

det videre arbeidet med viltforvaltningen som 

ikke komunen arbeider med. 

Størstedelen av skogarealene i Stange drives 

etter skogbruksplaner. 

Mjøsen skogeierforeningen vil i løpet av 1997 

t a k s e r e o g l a g e d r i f t s p l a n e r f o r 

privatskogområdene kommunen. I den 

anledningen vil alle skogeiere kunne gi 

M j ø s e n t i l l a t e l s e t i l å i n n h e n t e 

viltopplysninger for egen eiendom slik at 

vilthensyn kan innarbeides i planleggingen. . 

For de eiendommene som ikke har bestilt 

driftsplan for skogen, vil grunneieren kunne 

innhente opplysninger om viltforekomster ved 

å ta kontakt med Skogbrukssjef eller 

Miljøvernsjef i kommunen. 

N o r g e s B o n d e l a g h a r u t a r b e i d e t e t 

studieopplegg og en veileder i å lage en 

miljøplan for en jordbrukseiendom. Her vil 

jordbrukeren kunne hente mange tips og råd 

for hvordan man kan ta vilthensyn uten at det 

behøver å bli kostbart. 

Jordbrukerne kan også tenke ut egnede 

prosjekter for sin eiendom som de kan få 

tilskudd til å få gjennomført. Her er det bare å 

bruke sin kreativitet, og å kanskje se på 

eiendommen med nye øyne. Kanskje har man 

et blauthøl man nesten aldri får høstet avlingen 

på allikevel som kan bli en flott dam hvor 

sædgjess og knekkender kan raste i om våren. 

Eller ved å plante en lebeplanting langs en 

d r i f t s v e g f å r m a n k a n s k j e k n y t t e t 

vegetasjonsmessig sammen to små skogsholt 

osv. osv. 

Side 73 

Produksjonsavfall fra jordbruket er med på å 

o p p r e t t h o l d e d e m e g e t s t o r e 

kråkefuglbestandene vi har på Hedmarken. 

Hvis hver bonde greide å redusere litt på 

mengdene av kråkemat ville det kunne få 

effekt på bestanden – tilglede for annet vilt. 

Det ligger fortsatt et potensiale i å få 

grunneierne i kommunen til å organisere flere 

jaktkortordninger. Skiller mellom innenbygds 

og utenbygdsboende hvor grensene er trukket 

etter de gamle kommunegrensene mellom 

Romedal og Stange burde kanskje bli historie. 

For arter som hare og skogsfugl er jakttrykket 

kanskje stort nok, men for arter som f.eks. 

rådyr og ringdue er det fortsatt ubrukte 

muligheter. 

Turistforeningene har etablert et godt stinett 

rundt i kommunen som gir mange og varierte 

turmuligheter. For at det ikke skal bli en 

økning av ferdselen i de prioriterte 

viltområdene og ved spesielt sårbare 

lokaliteter, bør det etableres et samarbeid 

mellom kommunen og foreningene i forkant 

av etablering av nye stier. Det kan også være 

aktuelt å gå gjennom eksisterende stinett for å 

vurdere om det er etablerte sier som bør legges 

noe om for å unngå konflikt med viltet. Med 

ferdsel menes ikke bare turstier, men også 

skiløyper da enkelte rovfuglar ter begynner å 

etablere seg i reviret allerede i februar. 

Grunneiere bør foreta en vurdering av 

skogsbilveg- og traktorvegnettet med tanke på 

om de bør stå oppe eller ikke. For mange 

områder vil det være svært ønskelig med 

åpning i bærsesongen, men disse vegene 

behøver ikke å stå oppe hele ettervinteren, 

våren og forsommeren. For viltet er dette den 

mest sårbare tiden av året. Grunneiere behøver 

heller ikke alltid å investere i bommer. En stor 

stein lagt på plass med traktoren gjør som 

regel nytten. 

I Stange er det i hovedsak Stange Energi og

Viltkartlegging – Ikke offentlig viltforvaltning 

Telenor som etablerer nye ledningstrasèer, 

telefonledninger og andre typer luftspenn. Små 

anlegg fører ikke til endret arealbruk og blir 

derfor i liten grad behandlet i kommunen. 

Siden alle typer ledningstrasèer er negative for 

det flyvende viltet, vil kommunen oppfordre 

utbyggere til å ta kontakt med Plan- og 

utviklingsavdelingen for å få hjelp til å trekke 

de på en slik måte i terrenget at de ikke blir 

stående som viltfeller. Nye ledningstrasèer kan 

også komme i konflikt med andre 

samfunnsinteresser som landskapsestetikk, 

skogbruk, fornminner mm. 

Det er mange måter en kan bidra til en rikere 

viltfauna uten å måtte være grunneier. 

Opphenging av fuglekasser av mange slag, 

etablering av gode komposthauger hvor 

pinnsvinet kan overvintre, drive hagen uten 

sprøytemidler som reduserer mattilgangen for 

fuglene (og noen ganger direkte forgifter 

viltet) osv. I kommunen har vi en lokal 

forfatter og gårdbruker med navn Trond Vidar 

Vedum. Han har i mange år skrevet artikler og 

bøker om emnet. Fortiden arbeider han bl.a. 

med å etablere en natursti og idépark hjemme 

på gården på Ilseng for å vise hva en kan gjøre 

med enkle midler. Trenger du idéer så ta gjerne 

en spasertur langs Svartelva ved Bjørby (men 

si gjerne fra først). 

Det er tre foreninger i Stange som direkte 

arbeider med viltspørsmål. Aktiviteten varierer 

i perioder slik det er med alle foreninger, men 

fortiden er det relativt god aktivitet i alle de tre 

foreningene. Skulle du ønske å engasjere deg 

blir man alltid ønsket velkommen. 

Norsk Ornitologisk forening, Hamar lokallag. 

Kontaktperson: Per Nøkleby, tlf 62 57 16 31 

Romedal Jeger- og firskeforening 

Driver bl.a. jakt- og fiskeskolen for barn og ungdom. 

Kontaktperson: Morten Øye, tlf. 62 58 71 97 

Stange Jeger- og firskeforening 

Kontaktperson: Ole Mattis Lien, tlf 62 58 04 21 

Side 74

F ø l g e n d e p e r s o n e r h a r b i d r a t t m e d 

opplysninger til viltkartleggingen i Stange. 

Vilkartleggingen baseres hovedsakelig på de 

opplysningene som finnes blandt kommunenes 

innbyggere, samt andre som er kjent i 

områdene. Uten et godt samarbeid med disse 

informantene hadde det ikke vært mulig å lage 

denne viltplanen, og samtlige informanter 

takkes spesielt. Informantene er sortert 

alfabetisk etter initialene. 

ADI Anders Dillerud 

AHA Arne Hagen 

AHO Anne Holen 

ALI Albin Lien 

AMJ Atle Mjelde 

ASM Asle Smestad 

AST Anton Stadshaug 

ATØ Arnfinn Tøråsen 

BLI Bjarne Lien 

BSØ Birger Sørli 

CKN Carl Knoff 

EHO Erik Holager 

EMA Erling Maartmann 

EST Einar Storhaugen 

EVA Erik Vasaasen 

FBY Frode Bye 

FMO Frank Monsen 

FPA F. Parmentier 

GAN Georg Andersen 

GML Geir Magne Lillehov 

GPE Gunnar Pedersen 

GSO Geir Sonerud 

HBO Håkon Borch 

HBR Heidi Brekke 

HHA Helland - Hansen 

HJA Harald Jahnsen 

HST Halvard Strøm 

HTH Harald Thorshaug 

HVA Henrik Vardeberg 

ITO Ingvar Torve 

JBE Jon Bekken 

JBR Jacob Brun 

JGU Jon Gundersen 

JIM Jon Ivar Martinsen 

JKL Johan Kielland-Lund(junior) 

JKL* Johan Kielland-Lund (senior senior) 

JLU Dr. Johan Lund(århundreskiftet) 

JMO Jens Monsen 

Viltkartlegging – informanter 

JMY Jan myhre 

JRI Jens Ringnes 

JTH Johan Thorud 

JTJ Jon Terje Johansen 

KEV Kjell Evensen 

KGO Kåre Godager 

KIS Kjell Isaksen 

KJE Knut Jensen 

KKR K. Kristiansen 

KLU Knut Lundsbakken 

KPR Kristen Presterud 

LAL Lars Alhaug 

LKA Lars Kapelrud 

LNØ Lucy Nøkleby 

MBR Morten Brandsnes 

OBE Ola Bekken 

OCR Ole Christian Rustand 

ODD Oddvar Dillerudstuen 

ODF Oddmund Filseth 

ODI Olav Dillerud 

OFI Olav Finstad 

OJM Ole Jakob Midtskogen 

OLL Olav Lundby 

OLU Odd Lundquist 

OML Ole Mattis Lien 

PNØ Per Nøkleby 

PPE Paul Pettlund 

RBR Rune Brenna 

RPE Rolf Pedersen 

RRØ Ragnar Røhne 

RSO Roar Solheim 

RST Ragnar Strand 

RØD Ragnar Ødegaard 

SEL Svein Erik Lillehov 

SOÅ Stig Ole Åsen 

SSA Sigurd Sander 

SSE Steinar Severinsen 

SSJ Steinar Skjeseth 

SSK Sverre Skogsrud 

SØS Steinar Østli 

TBO Tor Bollingmo 

TFJ Tor Fjeldstad 

THA Torger Hagen 

TOF Tom Fjeldstad 

TRU Torstein Rustad 

TSU Trygve Sund 

TVV Trond Vidar Vedum 

TWE Tore W. Evensen 

UME Ulf Melby 

VRE Viggo Ree 

WFI Walter Finnstun 

WMA Willy Maurdal 

YHA Yngvar Hagen 

ÅNØ Åse Nøkleby 

Side 75

Viltkartlegging – Litteratur 

Kvam, T. 1990b. Population biologi of the European lynx (Lynx 

lynx) in Norway. Dr. Scient thesis in terrestrial ecology, 

University of Trondheim 1990. 

Angelstam, P., J. Welander, H. Andrén & P. Rosenberg 1990. På Lindberg, O. 1993. Reven tar mange rådyrlam. Artikkel i 

väg mot ett natur- och miljövårdsanpassat 

"Jakt&Fiske" nr. 4. 93, hvor den svenske forskeren 

barrskogslandskap – kunnskapsöversikt och förslag. 

Lindberg siteres fra den nordiske viltforskningens 

Miljöeprosjektet Sundswall-timrå, slutrapport 190-09.11. 

kongress i Lund, Sverige. 

Naturvårdsverket och Zool. Inst. Uppsala univ. 

Mysterud 1964. Lavlandshekking av fjellvåk. Fauna. 

Bergo, G. 1991. Bestandsstørrelse, reirhabitat og 

reproduksjonsbiologi hjå hønsehauk. Fylkesmannen i 

Hordaland, Miljøvernavdelinga. 5-1992. 

NINA 1989. Norsk Institutt for Naturforskning. Oppdragsmelding 

95: 1-52. Registreringen ble utført av Fylkesmannens 

miljøvernavd. i ø. Følgende personer deltok: Lennart 

Bollingmo, T. 1991. Andefugler. I: Hogstad, O. (red.) 1991. 

Fløset, Rune Wiggen, Per Arne Johansen, åge Sten 

Norges Dyr. Fuglene, bind 1. J. W. Cappelens Forlag. 

Fredriksen. 

Christensen, H. & Eldøy, S. 1988. Truede virveldyr i Norge. "DN Nygård, T. & Wiseth, B. 1996 (red). “Hønsehauken i 

Rapport" 2• 1988. 

skogbrukslandskapet. Rapport fra et symposium 23.-24. 

Collett, R. 1921. "Norges fugle". Bind I-III. H. Aschehoug & Co. 

mars 1995. NINA Temahefte 5: 1-41. 

de Jong, J. 1993. Hur påverkas fladdermøssen av skogsbruk? 

"Skogsfakta" nr. 5, 1993, Skogvetenskapliga fakulteten, 

Nøkleby, Per 1962. Reirfunn av horndykker i Stange. Sterna 3, 62- 

64. 

Sveriges lantbruksuniversitet, Uppsala 

Ringmärkningscentralen 1994. Utskrift fra ringsmärkingscentralen 

Efteland, S. 1978. Fossekallen i søraustlege delar av Norge. "Vår 

Fuglefauna". 1:16-20 

Ehrlich, P. R. 1988. The loss of diversity: Causes and 

consequenses. Pp. 21-27 in: E. O. Wilson, (ed.) 

i Stockholm for gjenfunn av fugl merket i Sverige, funnet i 

Stange. Med i listen er alle rovfugl t. o. m. 1993, øvrige 

arter f. o. m. 1972 t. o. m. 1993. 

Schaanning, H. Tho. L. 1916. "Norges fuglefauna," Cappelen. 

"Biodiversity". National Academy Press. Washington DC. Solheim, R. 1990. Flaggermusene. I: Hogstad, O. (red.) 1990. 

Engelstad, F. 1990. Ekornet. I: Hogstad, O. (red.) 1990. "Norges 

Dyr". Pattedyrene, bind 3. J. W. Cappelens Forlag. 

"Norges Dyr. " Pattedyrene,bind 3. J. W. Cappelens 

Forlag. 

Folkestad, A. O. 1991. Storkefugler. I: Hogstad, O. (red.) 1991. Sonerud, G. 1991 b. Norges Dyr. Fuglene – Uglene. 

"Norges Dyr". Fuglene, bind 1. J. W. Cappelens Forlag. Statistisk Sentralbyrå. 1978. "Jaktstatistikk 1846 - 1977. " 

Follestad, Bjørn A. 1973. Løten. Beskrivelse til kvartærgeologisk Steel, C. , Bengtson, R. 1994. Myrrikse "Porzana porzana" S. 156 

kart 1916 I M 1:50 000. Norges geologiske undersøkelse 

i: Gjershaug, J. O. , Thingstad, P. G. , Eldøy, S. & 

nr. 296. Skrifter 6. Universitetsforlaget. 

Byrkjeland, S. (red.): "Norsk fugleatlas". Norsk 

Follestad, Bjørn A. 1974. Tangen. Beskrivelse til kvartærgeologisk 

Ornitologisk Forening, Klæbu. 

kart 1916 1 M 1:50 000. Norges geologiske undersøkelse Størkersen, Ø. R. 1994. Vaktel "Coturnix coturnix". S. 150 i: 

nr. 313. Skrifter 16. Universitetsforlaget. 

Gjershaug, J. O. , Thingstad, P. G. , Eldøy, S. & Byrkjeland, 

Frydenlund Steen, O. 1993. Fiskeørn i perioden 1984-89. "Fauna" 

Nr. 3 1993. 

S. (red.): "Norsk fugleatlas". Norsk Ornitologisk Forening, 

Klæbu. 

Gjershaug, J. O. 1991. Hauker og våker. I: Hogstad, O. (red.) 

1991. "Norges Dyr". Fuglene, bind 1. J. W. Cappelens 

Størkersen, Ø. R. 1992. Truete arter i Norge. Norwegian Red List. 

"DN-rapport "1992-6. 

Forlag. 

Svenson, S. , Olson O. , Svenson M. 1992. Førændringar i 

Haftorn, S. 1971. "Norges Fugler". Universitetsforlaget. Oslo. 

Hagen, Y. 1952. "Rovfuglene og viltpleien". Gyldendal Norsk 

Forlag. 

Heggberget, T. M. 1990. Spissmusfamilien. I: Hogstad, O. (red.) 

1990. "Norges Dyr". Pattedyrene, bind 3. J. W. Cappelens 

Forlag a. s 

fågelfaunan. "Naturvårdsverket Rapport" 4095. (Solna 

Sverige). 

Vedum, T. V. 1970. "Akersvika – en fuglebiotop i fare". 

Hovedoppgave ved Hamar lærerskole. 1970 

Wergeland Krog, O. M. 1993b. "Viltet i Sarpsborg". Fylkesmannen 

i Østfold og Sarpsborg kommune. 

Hogstad, O. 1991. (red.) "Norges Dyr". J. W. Cappelens Forlag a. s 

Håpnes, A. & Haugan, R. 1992. "Siste sjanse." En håndbok om 

skogøkologi og indikatorarter. Utgitt av Siste sjanse, 

Naturvernforbundet i Oslo/Akershus. 

Ødegaard Ragnar 1987. Viltforhold i Stange. Fylkesmannen i 

Hedmark. Rapport :36. 

Ødegaard, Ragnar 1988. Hekking av fjellvåk i Stange i 1988. 

Kornkråka, 1988(3): 61. 

IUCN 1988. IUCN red list of threatened animals. Cambridge. 

Kastdalen, L. 1992. Skogshøns og jakt. Forskningsrapport 

publisert i samarbeid mellom Norges Bondelag, Norsk 

Skogbruksforening, Norges Skogeierforbund, og Norges 

Jeger og Fiskeforbund. 

Kvam, T. 1990a. Kattedyrene. I: Hogstad, O. (red.) 1990. "Norges 

Dyr". Pattedyrene, bind 1. J. W. Cappelens Forlag. 

Ødegaard upubl. “Vannbruksplan for Vikselvvassdraget”. 

Fagrapport 01: Fuglefaunaen ved Linderudsjøen og 

Saksruddammen. 

Øien, I. J. 1994. Sivhøne "Gallinula chloropus" S. 160 i: 

Gjershaug, J. O. , Thingstad, P. G. , Eldøy, S. & Byrkjeland, 

S. (red.): "Norsk fugleatlas". Norsk Ornitologisk Forening, 

Klæbu. 

Side 76

Aaseth H, Bekken J, Ødegaard R 1993. Undersøkelser av 

salamanderforekomst. Fylkesmannen i Hedmark. Rapport 

3/93:16. 

Viltkartlegging – Litteratur 

Side 77

SAKSTYPE Formannskap Viltnemnd Miljøfaglig 

adm 

SIKR AVVILTETS LEVEOMRÅDER 

Sekretariat/ 

kontorfunksjon 

Ekstern 

viltfaglig 

komp. 

Kartlegging av viktigeviltområder, ajourføring av 

kart/databaser 

X X 

Innarbeiding av vilthensyn i planlegging etter 

PBL's bestemmelser 

X X X 

Uttalelser til andre planer om naturinngrep X X X 

Veiledning og informasjon X X X X 

HJORTEVILTFORVALTNING 

Høring på generelle forskrifter/ rundskriv X X 

Søknad om åpning av jakt/Søknad om fastsetting 

av minsteareal 

X X 

Erstatning for skader på innmark X X 

Fastsetting av kvoter og fellingstillatelser/ 

utsending 

X X 

Pålegg om rettet avskyting X X 

Fravik av minsteareal X X 

Organisering/godkjenning av vald X X 

Felling av skadedyr/ gjennomføring X X X 

Ettersøk/ivaretakelse av skadet vilt X X X 

Fellingsstatistikk X X 

"Sett elg"/innsamling av biologisk materiale X X X 

Veiledning og informasjon X X X 

FORVALTN AVANDRE VILTARTER 

Høring på generelle forskrifter/rundskriv X X X 

Fellingssøknader skadegjørende vilt X X 

Fellingstillatelse på bever X X 

Organisering av jaktområder X X 

Bruk av fangstredskaper X X X 

Veiledning og informasjon X X X X 

JAKTRETT OG ORGANISERING 

Sammenslåing av eiendommer, viltloven §37 X X 

Tvungen sammenslåing, viltlovens §38 X X 

JAKTTIDER 

Høring på landsomfattende forskrifter X X X 

FALLVILT 

Mottak og omsetning av fallvilt X X X 

JEGERPRØVE/JEGERREGISTER 

Viltkartlegging – vedlegg 

Adm. jegerprøver og registre X X X 

ØKONOMI OG TILSKUDDSSAKER 

Budsjett-tildeling for kommunale viltforv X X X 

Budsjett-/regnskapsføring X 

Tilskudd til vilttil-tak - søknader X X X 

Refusjon av fallviltutg/jegerprøveutg X 

HUNDESAKER X

Viltkartlegging – vedlegg

rapporten

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?