De kan leses her. - Haldenstøverklubben

Betraktninger fra mitt jegerliv
Leser av og til gjesteboka til Haldenstøverklubben, og får lyst til å komme med historien om mitt liv
med jakthunder. Jeg kjøpte min første hund på 80 tallet, det var en Drevertispe som skulle brukes på
rådyr og hare. Etter et par sesonger i skogen begynte det å skje noe underlig med bikkja. Den utviklet
noe som ble beskrevet som jaktødem. Den gang var dette relativt ukjent, men i senere år er det
skrevet mye om dette. Hunden måtte avlives før den var fire år gammel ettersom den samtidig
utviklet aggresivitet og ble utrivelig å ha i hus.
Etter å ha jaktet med en del forskjellige hunder av ulik rase bestemte jeg meg for å kjøpe Dunker
ettersom det var harejakt som fenget mest. Samt at jeg ville ha en norsk rase. Det var ikke akkurat
lett å finne noe brukbart for en ung fersk jeger, da det ikke ble opplyst noe om gode kull fra avlsråd
eller rasering. Dette var før hvalpeformidling var startet.
Etter å ha studert årbøker og det jeg ellers klarte å komme over av materiale om rasen fant jeg et kull
og kjøpte en droplete tispe. Denne ble meget vakker og fikk høyeste skår på utstilling. Jakt var det
dårligere med da den hadde jaktlyst som varte i ca en time. Seks år gammel ble den avlivet av
sykdom etter veterinæranbefaling.
Nå hadde jeg vært medlem i Dunkerringen noen år og fulgt med i det som skjedde i avl og rasering.
Så jeg kjøpte meg en ny droplete tispe og startet på igjen. Denne hunden var utrolig trivelig og tegnet
meget bra i skogen. Jaget tidlig og hadde god jaktforståelse. Jeg var en lykkelig jeger. Denne lykke ble
kortvarig, da bikkja i drøye to års alder ble syk. Etter masse veterinærbesøk og forsøk på all slags
behandling ble den avlivet før fire års alder. Dette av dyrevernmessige hensyn. Furunkulose over hele
kroppen. Jeg tok opp dette med avlsrådet, men det virket ikke som om de brydde seg. Noen blir syke
og andre ikke, var svaret jeg fikk. Senere fikk jeg vite at faren til bikkja hadde samme lidelse.
Etter en tid uten hund og på grunn av lokale
påvirkninger ble jeg med på Haldenstøvertreff i 1995.
Ikke var jeg medlem og spurte om det da gikk an å være
med på årsmøtet. Hoel sa: er du interessert i
Haldenstøver er du velkommen her. Det var et lite miljø
med hyggelige mennesker og jeg ble snart kjent med de
fleste. Straks etterpå meldte jeg meg inn i klubben og
det gikk ikke bedre enn at jeg snart var sekretær og
kasserer. Kassererjobben har jeg nå hatt i en god del år
og har den fortsatt.
Etter hvert kjøpte jeg meg Haldenstøver. Det var ikke
noe å velge i, men etter hvert fikk jeg kjøpt en hannhund i et kull med to hvalper. Denne hunden ble
en trofast jaktkamerat. Fantastisk sterk og frisk hund som hadde utrolig gode nerver og godt gemytt.
Det var aldri noe som skremte den hunden. Han hadde særdeles god orienteringssans og kom alltid
tilbake på slipplassen etter endt jaktdag. Meget god til å ta ut hare uansett føre, og når på dagen han
måtte bli sluppet. Eneste bakdel var at han var noe trang i losen, og støtet sjelden i fot og aldri i tap.
Han ble avlivet av alderdomssvakhet 12 år gammel. Dette syns jeg var greit da det var første hund
som jeg hadde fått beholde et helt hundeliv.

Etter dette har jeg nå min tredje
haldenstøver og kommer nok til å
fortsette med det. Det er utrolig
lærenemme hunder og er lette å ha med å
gjøre. Stille i hundegården hele døgnet.
Vetrinær har nå blitt noe jeg bruker til Hd
røntgen og vaksinering. Sterkt i kontrast
til tidligere år. De er sunne og sterke og
spiser all slags mat med glupende apetitt.
Knasker kjøttben så det er en fryd å høre
på.
Jeg har lite forståelse for de som sier at det ikke spiller noen rolle bare de jager. Så mange timer,
dager og år lagt ned på håpefulle og gode jaktemner som har gått rett i vasken. Så mange mil og
timer i bil. Her i Østfold må vi flytte på oss for å få sluppet hund i noen lunde ulvesikre terreng. Hva
spiller det for rolle hvor god en hund er, hvis den ikke kan gå på egne ben.
Dette er betraktninger jeg har gjort meg gjennom mange år i skog og mark. Jeg satser heller på
hunder som er friske, enn å gamble på hunder som kan bli syke. Jage hare har nå de Haldenstøverne
jeg har hatt, gjort så det monner. Jaktlyst har ikke vært noe problem.
Jeg er fortsatt medlem i Dunkerringen og har også medlemskap i Hygenringen. Syns jeg må det for å
støtte de norske raser.
Bjørn Bråthen. Februar 2013.