Nasjonal støttegruppe for pårørende, overlevende og berørte etter ...

0
NKVTS-RappORT 1/2008
Støttegruppens kritikk var rettet mot den norske staten og var til å begynne
med relativt skarp og til dels følelsesladet. Lederen for støttegruppen rettet
for eksempel kritikk mot byråkrater «som behandler sakene fra et kontor»
og hevdet: «I Norge er det et stort sprang mellom offentlige praktikere som
er fleksible og løsningsorienterte, og byråkrater som ser problemer og uheldige
konsekvenser alle steder» (sitert i Ringheim & Thomassen 2005: 205).
Etter kort tid innledet likevel støttegruppen et konstruktivt samarbeid med
myndighetene og ble dermed også trukket mer direkte inn i prosessen med
å strukturere det videre oppfølgingsarbeidet.
6.2 Samarbeid mellom støttegruppene
For å oppnå de rettighetene medlemmene hadde krav på, var det særlig
viktig å samarbeide med andre som hadde vært i samme situasjon. Nasjonal
støttegruppe samarbeidet derfor med tidligere støttegrupper og arbeidet for
å få etablert et sekretariat for støttegruppeberedskap.
De tidligere støttegruppene hadde fra høsten 2002 begynt et samarbeid seg
i mellom for å utveksle erfaringer og støtte hverandre. I desember 2002 møttes
representanter for støttegruppene i Asker for å utveksle erfaringer og drøfte
samarbeid (Reme et al. 2003). Blant annet diskuterte deltakerne om de skulle
danne en ny paraplyorganisasjon. Denne kunne arbeide med utfordringer
som: Hvilke behov har overlevende og pårørende etter ulykker og katastrofer?
Hvordan kan tidligere skadelidte bidra til å skjerpe kriseberedskapen? Hvilken
rolle kan skadelidte spille for å redusere sårbarhet for ulykker i framtiden?
Da flodbølgekatastrofen rammet Sørøst-Asia to år senere og støttegruppen
oppsto, ble disse spørsmålene aktualisert. Det oppsto kontakt med
myndighetene, og Sosial- og helsedirektoratet innkalte i perioden juni til
desember 2005 til fire møter mellom direktoratet og referansegruppen (som
tilsvarte omtrent gruppen som hadde møttes tidligere) for å diskutere den
framtidige støttegruppeberedskapens organisering, forankring og form. Det
gruppen forestilte seg var et sekretariatet for kriseberedskap som kunne bistå
myndighetene med innsikt i de pårørendes situasjon, trening og rådgivning for
myndighetene i å takle de rammedes akutte og langsiktige behov. Det skulle
videre være uavhengig premissleverandør og et tydelig talerør for de rammede
og deres situasjon, til beste for norsk krisehåndtering. For referansegruppen
var det viktig at sekretariatet skulle bemannes med flere personer, og at disse
hadde primær erfaring med støttegruppearbeid i etterkant av katastrofer.