Nasjonal støttegruppe for pårørende, overlevende og berørte etter ...

68
NKVTS-RappORT 1/2008
(Fiskerstrand 2002: 29). Også Sleipner-gruppen samarbeidet og utvekslet
informasjon med Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen.
En spesiell situasjon oppsto for de overlevende og etterlatte etter Åstaulykken.
Opprinnelig fulgte NSB den såkalte bedriftsmodellen, det vil si
at den ansvarlige bedriften selv sto for oppfølgingen av de overlevende og
etterlatte. Bedriftsmodellen hadde fungert formålstjenlig ved Lysaker- og
Nordstrand-ulykkene i henholdsvis 1990 og 1993. NSB ønsket derfor selv å
stå for den helsefaglige oppfølgingen også etter Åsta-ulykken. NSB mente at
organisasjonen selv hadde den nødvendige kompetansen for å følge opp, i og
med at en hadde gjort erfaringer med togulykker tidligere. Konsernlegen var
sterkt involvert i arbeidet og la blant annet frem obduksjonsrapporter for de
etterlatte som ønsket dette.
Støttegruppen på sin side mente at NSB ikke var egnet til å gjennomføre
den helsefaglige oppfølgingen. «NSB […] hadde verken fagkunnskapen, apparatet
eller erfaringen til å gjøre det, men samtidig insisterte de på å lede og
gjennomføre dette arbeidet» (intervju med Jan Henriksen, sitert i Fiskerstrand
2002: 29). Støttegruppen arbeidet derfor for å få etablert en tverrfaglig og
mer uavhengig gruppe som skulle kontrollere den helsefaglige oppfølgingen.
Denne tverrfaglige gruppen ble opprettet og har ved senere ulykker, særlig
i transportsektoren, vært direkte involvert i det psykologiske hjelpearbeidet
(Fiskerstrand 2002: 9, Thuen & Singhammer 2003).
5.6 Oppsummering
Nasjonal støttegruppes virksomhet synes, sett i lys av medlemmenes forventninger
og erfaringer, å ha gitt resultater av ulik kvalitet.
Den delen av Nasjonal støttegruppes virksomhet som kan betegnes som
selvhjelp fungerte bare delvis slik som medlemmene hadde forventet. Reisene
for de etterlatte og overlevende tilbake til Thailand, som støttegruppen var
med på å initiere og gjennomføre, var en stor suksess og imøtekom behovene
blant medlemmene om å møte andre i samme situasjon og å hjelpe deltakerne
i sorgarbeidet. Andre viktige – og i lys av medlemmenes forventninger kanskje
viktigere – deler av støttegruppens selvhjelpsvirksomhet var mindre vellykket.
Ifølge respondentene lyktes støttegruppen i mindre grad med å spre informasjon,
danne nettverk og sorggrupper i Norge og gi praktisk hjelp og støtte.