Nasjonal støttegruppe for pårørende, overlevende og berørte etter ...

4.2.1 Overlevende og etterlatte
42
NKVTS-RappORT 1/2008
De etterlatte og de overlevende har til dels hatt like, til dels ulike behov og
interesser i etterkant av katastrofene. Ifølge noen av de overlevende i Nasjonal
støttegruppe, var det de etterlatte som i den første tiden etter katastrofen
fikk mest offentlig oppmerksomhet, selv om de var færre. 11 Dette gjenspeilet
seg også i at det fra begynnelsen og i nesten to år var en etterlatt som var
styreleder, inntil en representant for de overlevende overtok som leder i
slutten av november 2006. I NRKs rundspørring blant de overlevende etter
flodbølgekatastrofen ga flere overlevende uttrykk for at de pårørende fikk for
mye oppmerksomhet. En sa det slik:
Jeg synes det har vært altfor ensidig fokus på pårørende både
fra flodbølgestøttegruppen og myndigheter. Slik har vi, som
bare overlevde monsterbølgen, kommet helt i skyggen med
våre problemer (NRK, Rundspørring blant overlevende etter
flodbølgekatastrofen, jul 2005).
Behovs- og interesseforskjellen mellom overlevende og etterlatte gjorde seg også
gjeldende i forhold til minneturer til katastrofeområdet. Den første gruppen
som fikk en betalt og organisert reise til Thailand var de etterlatte. Dette førte
til misnøye blant de overlevende som mente de hadde et like stort behov for å
reise tilbake (NRK, Rundspørring blant overlevende etter flodbølgekatastrofen,
jul 2005). Som vi senere skal vise, hadde deltakelse i en av reisene (minnereise
for de etterlatte eller tur for de overlevende til Thailand) stor betydning for
hvor fornøyde deltakerne var med støttegruppen alt i alt.
Etter flodbølgekatastrofen opplevde de to gruppene ulik legitimitet av deres
offerstatus. Noen overlevende ga uttrykk for at de slet med dårlig samvittighet
nettopp fordi de hadde overlevd. De opplevde at deres lidelse ikke ble sett på
som legitim i forhold til sorgen til de som hadde mistet en nær person.
Generelt har de to gruppene også ulike tidsperspektiv og virksomhetsfelt.
De etterlatte har et lengre tidsperspektiv. Døden til deres nærmeste er endelig,
og de skal aldri glemmes. Derfor er de etterlattes oppmerksomhet mer rettet
mot oppgaver som å finne de savnede og begrave de omkomne, arrangere
minnearrangementer, opprette minnesmerker og delta i sorggrupper med
mer. Tidsperspektivet for de overlevende vil være avhengig av deres psykiske
reaksjoner. For dem som lider av alvorlige posttraumatiske reaksjoner, er den
11 Det samme hevdet overlevende etter Åsta-ulykken. Thuen & Singhammer 2003: 22 ff.