Nasjonal støttegruppe for pårørende, overlevende og berørte etter ...

30
NKVTS-RappORT 1/2008
fem ulykker. Disse er kantringen av Alexander L. Kielland – plattformen (1980),
brannen på Scandinavian Star (1990), Sleipner-forliset (1999), Åsta-ulykken
2000. Det ble også opprettet en støttegruppe etter flystyrten ved Mehamn, men
denne har særtrekk som skiller den fra de øvrige støttegruppedannelser.
Hvorfor oppsto det støttegrupper nettopp ved disse fem ulykkene og ikke
ved de øvrige ulykkene som har hendt i Norge etter 1945? Fire momenter ser
ut til å ha spilt en rolle for tilblivelsen av støttegruppene.
3.2.1 Forbrukerorientering og selvhjelpsideologi
For det første har det ikke oppstått støttegrupper før 1980, og dannelsen av
støttegruppe kan ses som en del av en bredere, mer allmenn samfunnsutvikling,
med en perspektivforskyvning fra en sterk og aktiv stat til den frivillige
sektoren og sivilsamfunnet. Det er mulig å se støttegrupper på bakgrunn av
det en kan kalle en selvhjelpsideologi (Hjemdal, Nilsen & Seim 1998; Levy
2000; Fiskerstrand 2002: 10, 16; Seim 2006; jf Thuen & Carlsen 1998).
Denne selvhjelpsideologien har i visse situasjoner utviklet en selvforsterkende
dynamikk. Det har vist seg at representanter for eksisterende
støttegrupper alltid har tatt kontakt med overlevende og etterlatte ved nye
katastrofer og oppfordret dem til å danne en støttegruppe (intervju med
Christoph Wernersen; intervju med Odd Kristian Reme; intervju med
Jan Harsem; intervju med Espen Walstad; intervju med Roy Erling Furre;
Fiskerstrand 2002: 22–24). Som følge av billigere og raskere muligheter til å
kommunisere over avstander er overføringen av erfaringer mellom tidligere
og nye støttegrupper blitt mer intens (Quarantelli 1996).
3.2.2 Kulturell kompetanse
For det andre spiller kulturell nærhet og kjennskap til det norske samfunnet
som rettslig-administrativt system en viktig rolle for at støttegrupper er blitt
til. Kulturell nærhet er ikke identisk med begrepet etnisitet. Mennesker som
ikke er etnisk norske eller statsborgere i andre land, kan likevel ha denne
typen kunnskap. Et eksempel på dette kan være tamiler i Norge, som til en
viss grad samarbeidet med Nasjonal støttegruppe og med det offentlige Norge
(intervju med Robert Jayanthan; se også nedenfor, kapittel 3.2.7). Når mennesker
som manglet denne kjennskap til det norske rettslig-administrative
systemet har blitt rammet av en katastrofe i Norge, har det ikke blitt dannet