Nasjonal støttegruppe for pårørende, overlevende og berørte etter ...

8
NKVTS-RappORT 1/2008
samarbeid med myndighetene. Dette munnet ut i en ny modell for samarbeid
innenfor sekretariatet for støttegruppeberedskap.
Verken Nasjonal støttegruppe eller de øvrige støttegruppene er vanlige,
varige medlemsorganisasjoner. Medlemsmassen reduseres nokså raskt over
tid, i takt med at de problemene som fikk den enkelte til å være med i støttegruppen
minker eller blir løst. Langvarige aktiviteter – som for eksempel
kamp for en gransking eller erstatningsoppgjør – kan likevel føre til at enkelte
støttegrupper holder på medlemmene sine lenge.
I Nasjonal støttegruppe var det visse behovs- og interesseforskjeller som
delte gruppen i undergrupper: de overlevende og etterlatte; medlemmer med
ulik etnisitet og statsborgerskap; og til en viss grad også alders- og kjønnsdimensjonen.
I enkelte støttegrupper har det også kunne spores konflikter
knyttet til medlemmer som kunne oppfattes som representanter for motparten;
til spørsmål om utvidelse og intensitet av støttegruppens virksomhet; og sist,
men ikke minst, i noen grupper har også personkonflikter virket splittende.
De medlemmene, både overlevende og pårørende, som utøver nøkkelfunksjoner
i støttegruppene har visse fellestrekk. De har tid, overskudd,
lederegenskaper og ledererfaringer. Nøkkelpersonene, og spesielt lederen,
kan over tid få en mellomposisjon mellom den distanserte profesjonelle
og den engasjerte lekmannen. Han eller hun kan føle seg isolert og ensom
og få utsatt den egne bearbeidingen av traumatisk stress og sorg. Bare i et
enkelt tilfelle er ledervirksomheten blitt en karriere for en av de tidligere
støttegruppelederne.
Betrakter vi Nasjonal støttegruppes virksomhet i lys av medlemmenes forventninger
og erfaringer, synes den å ha gitt resultater av ulik kvalitet. Det er her
markante forskjeller mellom de delene av virksomheten som kan karakteriseres
som selvhjelp og de som går mer i retning av pressgruppevirksomhet.
Selvhjelpsvirksomhet i form av reiser for de etterlatte og overlevende tilbake
til Thailand, som støttegruppen var med på å initiere og gjennomføre, var en
stor suksess. De imøtekom også behov blant medlemmene for å møte andre
i samme situasjon og å hjelpe deltakerne i sorgarbeidet. Andre deler av støttegruppens
selvhjelpsvirksomhet var mindre vellykket. Ifølge respondentene
lyktes støttegruppen i mindre grad med å danne nettverk og sorggrupper i
Norge og å gi praktisk hjelp og støtte.
Ifølge respondentene fungerte Nasjonal støttegruppe godt som interessegruppe
for å sikre kollektive rettigheter. Støttegruppen arbeidet for at myndighetene
skulle fortsette med leitearbeidet; for at krisehåndteringen skulle granskes og
forbedres; og for å etablere et sekretariat for støttegruppeberedskap.