Krever sterkere innsats mot - TVU-INFO

eportasje
OPPSLAG: Avisutklipp fra en nederlandsk avis.
– Jeg hadde et inderlig ønske om å møte
Knut og var fryktelig spent, men jeg visste
det ville bli fint. Egon betrakter den
gamle kompisen fra bulkskipet Jotunfjell.
– Det var lett å kjenne deg igjen, sier
han. Knut var ikke noe mindre spent.
– Egon har ikke forandret seg mye,
sier han. Møtet er spesielt. De har felles
minner, sterke minner. Minner om at
de begge var noen meter eller sekunder
fra døden. Det kunne like godt vært
en av dem. Men tilfeldighetene ville at
Knut ble opptatt med arbeid et stykke
unna, noe som gjorde at han ikke var
så nærme smellet som han godt kunne
ha vært.
Knut var med på å hente båten ut fra
Fredrikstad Mekaniske Verksted i januar
1959, og hadde vært om bord siden.
Egon mønstra på i september samme
år.
Enormt smell
Forhistorien er sånn, og det er tidligere
ansatt i LO, Egon Ivan Løbekk, som
forteller:
– Vi lå til kai i Bremen for overhaling
av krysslageret, og gikk etterpå for
halv maskin en god stund. Men noe var
16 ■ Maritim Logg 10/2008
TELEGRAM: Knut
sendte telegram
hjem for å berolige
familien.
gått feil. Bly var slitt vekk og det ble varmegang
i lageret. Rett og slett stål mot
stål. Etter fire - fem døgn i åpent hav, var
vi kommet langt ut i Atlanterhavet, med
Azorene som nærmeste øygruppe. Plutselig
smalt det, og eksplosjonen var kraftig,
veldig kraftig, sier Egon, 46 år etter
den fatale hendelsen. Lukene, som var
festet med svære muttere, ble feid vekk
og varmen slo ut.
– Det var et lufttrykk som ikke var
sant. Fryktelige krefter var i sving, forteller
Egon. Iver Fredriksen fra Senja,
som sto nærmest, var sjanseløs. To
andre ble hardt skadet. Det var umulig å
se noe som helst på grunn av røykutviklingen
i maskinen.
– Jeg var godt kjent på båten og visste
det var 244 trinn opp, sier Knut
Nyseth.
– Hadde jeg ikke kjent båten så godt,
hadde jeg aldri kommet meg opp, sier
han. Egon, på sin side, kom seg opp
gjennom skorsteinen, der det var leider
på innsiden.
To hardt skadet
Selv ble Knut lettere skadet, med 2. grads
forbrenning. Det var ille nok, men to av
mannskapet var verre såret.
BEGRAVELSE: Iver Fredriksen ble begravet på Horta, en av Azoreøyene.
– Jeg ble slengt tilbake i båten og fikk
varmen mot meg, minnes Knut. Både
han og Egon var med på å hjelpe kamerater
etter eksplosjonen. Sammen bar de
opp Fredriksen som dirret med armene.
Det var krampetrekninger, og mannen
var i realiteten allerede død. De to
hardt skadde ble brakt til sykelugaren,
der 1. styrmannen fikk råd over radio
om hvorledes han skulle håndtere skadene.
Dagen etter, den 24. januar, ble de
to brakt over i det engelske skipet Durham
som hadde lege ombord. Men livet
deres sto ikke til å redde.
– Selv om vi hadde hatt Haukeland
like i nærheten, hadde det ikke vært håp
for de to, sier Egon i dag. Det var han
som dro i hurtigslukkerne, vaiere som
stoppet alt brennstoff til motoren. Dermed
slukket brannen. Men under veis
var det dramatiske hendelser.
– En hedmarking brant i klærne, en
annen var helt svidd, oppbrent i huden.
Jeg husker huden satt fast i fingrene
mine da jeg leverte han på sykestua, forteller
Egon. Knut fikk kjempeblemmer
på begge armene, kanskje med en liter
væske i hver.
– Var dere i sjokk?
– Vi var vel egentlig ikke det, mener