You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
tramp<br />
Medlemsblad for Travellers Club - nr. 1 2008
Trampsjefen har ordet<br />
Jeg nå et drøyt år som Trampsjef bak meg, og begynner vel å bli varm i trøya – som<br />
det heter. Som dere vil vite, er jeg ikke videre morsom, men heldigvis omgis jeg av<br />
belevne og vittige menn, som kan hjelpe meg når jeg ufrivillig og uvilkårlig sikter<br />
mot enda en kjedelighet.<br />
Vi er inne i vårt 80-ende år som fungerende<br />
club, og vi er alle levende tradisjonsbærerer.<br />
Vi skylder våre forfedre å holde<br />
clubens ånd i hevd. Men hva er nå denne<br />
ånden?<br />
I forbindelse med vår jubileumsfestmiddag<br />
i januar, hadde jeg den glede å ha to<br />
representanter for svenske brodercluber<br />
ved min side. Clas Gøran Carlsson representerte<br />
Stockholm, og Arne Zettersten<br />
Malmø. Vi diskuterte det ene og det andre<br />
omkring våre respektive clubers særpreg.<br />
Stockholm har den eldste Travellers Club i Norden og har blant andre Kung Carl Gustav<br />
som medlem. Klubben er ærverdig, gammel og holder de fleste av sine møter i “Sälskapet”,<br />
diskutabelt de mest prestisjetunge lokaler i Stockholm. I vedtektene står det at man<br />
skal ha reist i embeds medfør, eller noe slikt, for å kvalifisere til medlemsskap.<br />
Travellers´ Club, Malmø springer ut fra studentmiljøet rundt Lund Universitet. De er glade<br />
sangere og fører seg ledig i smoking. De er uhøytidlige. men definitivt ikke landstrykere..<br />
Adventurers´ Club, hadde Peter Freuchen som en av stifterne og har kanskje i hele sin<br />
levetid vært den av de nordiske klubbene som har hatt mest fokus på ekspedisjoner og<br />
eventyr. Blant medlemmer i dag finner vi blant andre Carsten Jensen, Truels Kløvendal<br />
og Jacob Holt... Dette er vel egentlig de eneste nålevende reisende dansker jeg har ett<br />
forhold til, og det sier kanskje litt? Medlemmene må ikke bare ha reist, og fremdeles reise,<br />
men må kunne formidle sine opplevelser. Før et nytt medlem kan tas opp, må kandidaten<br />
holde et foredrag for den kritiske forsamling...<br />
Klubbene i Gøteborg og Finland kjenner jeg ikke særlig godt, men de er herreklubber på<br />
linje med de Stockholm og Malmø, vil jeg tro.<br />
Hva så med Travellers´ Club i Oslo? I våre opprinnelige statutter het det seg at den kunne<br />
søke medlemskap på sine reiser som “hadde skaffet seg livsopphold ved annet virke<br />
enn sitt borgerlige yrke”. Dette angir noe av tonen for cluben slik den har utviklet seg.<br />
Landstrykeren – Trampen – han som på egen hånd og ved egen innsats hadde fartet rundt<br />
i verden, var den cluben var ment for. At man valgte å kalle klubben “Tramplaget” viser det<br />
uhøytidlige forhold man hadde til meritter. Den som hadde vært gullgraver, bartender eller<br />
jernbaneslusk skulle føle seg like hjemme som ambassadøren eller skibskapteinen. Denne<br />
tonen gjenfinner vi i dag: Vi er ganske uhøytidlige og joviale samtidig som vi snobber på<br />
andre måter enn den ordinære... Å diskutere hvorvidt vi er en herreklubb, eller ikke, kan<br />
f.eks. få pulsen til noen og enhver til å stige. Å bli kjent med tonen og stemningen i en club<br />
som vår, krever sin mann og tar sin tid. Og er meget vel verd innsatsen.
Fem nye medlemmer ble tatt opp i april. De har nå anledningen til å bli en del av vårt kameratskap.<br />
Vi ønsker dere hjertelig velkommen, og gleder oss til å bli enda bedre kjent. Den<br />
knapt 26 år gamle Johan Herman Storm er, såvidt jeg vet, vårt yngste medlem på mangfoldige<br />
år.<br />
Jeg vil benytte anledningen til å takke alle for det dere gjør for cluben. Mange trår til (både<br />
praktisk og med å forsøke å gjøre møtene litt morsommere enn jeg klarer). Som jeg har<br />
sagt og skrevet mange ganger før, er driften av cluben en kontinuerlig dugnad, og mange<br />
fortjener takk. I denne forbindelse vil jeg spesielt nevne reisekomiteen som ofte har en<br />
utakknemlig jobb. De planlegger gode turer, og legger mye arbeid i dette. Så får de liten<br />
respons, og turene må avlyses. Jeg vil oppfordre alle til – ved neste anledning – å støtte<br />
opp om clubens turer.<br />
Noen må<strong>ned</strong>er har gått siden gereralforsamlingen, og valg av nytt styre. La meg likevel få<br />
takke det gamle styret: Det har vært en udelt glede å ha en slikt kompetent og arbeidsvillig<br />
gjeng å støtte meg til. Og – det nye styret er godt i gang. Vi har nok å gripe fatt i!<br />
En spesiell takk vil jeg også rette til den nå avgåtte ballottsjef Wilhelm Bøe. Med uforlignelig<br />
stil har han styrt ballotten i mange år. Veteranen Stian Sundt bærer nå ballottsjeffakkelen<br />
videre.<br />
Da vil jeg avslutte med å skrive, som aldri kan sies for ofte:<br />
Trampelaget det skal leve, i hundre år og hundre til!<br />
Bedre sent enn aldri<br />
Så er tiden inne for utsendelse av papirutgave nr. to siden omleggingen av Tramp<br />
og hjemmesiden. Jeg tar gjerne selvkritikk fordi den kommer i seneste laget. Det<br />
skyldes tidspress og forhold jeg ikke er herre over. Men intensjonene er som følger:<br />
Papirutgaven av Tramp skal komme minst to ganger i året, og disse to kommer før<br />
sommerferien og før årsskiftet slik at de som ikke er på nett likevel får adgang til<br />
programmet. Altså, neste utgave kommer ved juletider.<br />
Når det er sagt, er det grunn til å være tilfreds med oppbyggingen<br />
av hjemmesiden. Mye stoff er å plass, og mer skal det bli.<br />
Fordelen ved en hjemmeside kontra en papirutgave er at stoffet<br />
på hjemmesiden ikke blir borte selv om det blir avfeldig. Det blir<br />
bare lagret i arkivet, og vil kunne hentes inn når som helst. Det<br />
er grunn til å understreke at hjemmesiden, ved siden av å være<br />
en informasjonskanal, også er en tumleplass for våre medlemmer.<br />
Bare synd vi ikke tumler mer enn vi gjør. Et blikk på listen<br />
av hilsninger det siste året viser at reiselysten og –evnen er<br />
større en kanskje noen sinne. I det digitale fotoets tidsalder kan<br />
jeg bare si: Skriv da vel! Det har aldri vært enklere.<br />
Hvor lenge vi skal gi ut en papirutgave ved siden av hjemmesiden? Det vil tiden vise. Men<br />
pr. i dag er det intet som tyder på at den ikke vil bestå i flere år fremover. Noe annet vil det<br />
være den dagen vi alle er på nett. Men det er en annen historie.<br />
Alf G. Andersen, redaktør
2007<br />
68 hilsener fra alle verdenshjørner<br />
Hvert år mottar cluben hilsener fra våre brødre som ferdes under alle himmelstrøk.<br />
Nederfor bringer vi hilsener vi har mottatt siden siste papirutgave. De mange eksotiske<br />
reisemål viser at våre medlemmer virkelig holder i hevd det som er klubbens<br />
intensjon. Vi har mottatt 68 hilsninger. De er gjengitt etter dato der det finnes dato.<br />
Hilsninger der redaktøren ikke er i stand til å tyde avsenders navn, kommer ikke<br />
med navn, og der dato er uleselig eller fraværende, ender de i en samlepost <strong>ned</strong>erst.<br />
18. juni Asscesension Finn Aarefjord<br />
5. september Egypt Hallvard Austlid<br />
10.september Sør Afrika. Fra Jan Erling Haugland<br />
10.september Sri Lanka. John Mosvold<br />
12. september Correros Sverre Kræmer<br />
17. september Siri Lanka John Mosvold<br />
27. september Qingdao John Mosvold<br />
November Syd-Polen Gorm Lund<br />
6. november Bangkok Per Steffensen<br />
8. november Plovdiv i Bulgaria Alan Billyeald<br />
10. november Uttar Pradesh Ole Bjarne Kvernland<br />
13 november Grand Canary Wilhelm Bøe<br />
15. november Mandalay Burma Carl Emil sr.<br />
19. november Burma Per Steffensen<br />
28. november London Ole Bjarne Kvernland
29. november Kairo Uleselig avsender<br />
29. november Kinshasa Carl Emil Petersen jr.<br />
30. november Cook Island Christian H og Hallbjørn<br />
Desember Florida John Mosvold<br />
Desember Texas John Mosvold<br />
03. desember Seychellene Per Alvenes<br />
04. desember Mogan Grand Canary Jens Christian<br />
26. desember Cannes Christian Heiberg<br />
2008<br />
10. januar Mandalay Ole Bjarne Kvernland<br />
16. januar Chang Mai Fredrik Hess<br />
22. januar Luang Prabang Fredrik Hess<br />
04. februar Budejovice Tsjekkia Thor H. Alan B og Gorm L<br />
08. februar Paris Per Steffensen<br />
14. februar Egypt Ole Bjarne Steffensen<br />
15. februar Tenerife Wilhelm Bøe<br />
17. februar Emerald Australia Mads L. Risberg<br />
22. februar Grand Canary Wilhelm Bøe<br />
27. februar Fremantle Australia Mads L. Risberg<br />
04. mars Camela Thailand Fredrik Hess<br />
06. mars Asiatisk Orientekspress Carl Emil sr.<br />
13. mars Wien Jan Søderstrøm.<br />
14. mars Arungabad India Ole Bjarne Kvernland<br />
14. mars Monaco Jan Søderstrøm<br />
17. mars Hobarth Mads L. Risberg<br />
30. april Calahpnda Henning Øverås<br />
23. april Sydney Christian Heiberg<br />
28. april Shongong John Mosvold<br />
28. ?? Calabria John Falch<br />
05. mai Kreta Wilhelm, Martin, Einar<br />
26. mai Helgelandskysten John Mosvold<br />
20. august Sant Tomè, Dominikanske republikk Finn Aarefjord<br />
Mai Gibraltar John Mosvold<br />
03. september Budapest Jan Søderstrøm<br />
Udatert eller umulig å lese datoen<br />
Gibraltar Carsten Due<br />
Sydney Christian Heiberg<br />
Anchorage Anton Meyer<br />
Minnesota Thor Aasland<br />
Ghana Sam Harry-Sam Selekowitz<br />
Philadelphia Matz Risberg<br />
Boston Harry-Sam Selekowitz<br />
New York Carl Emi sr og Jan Erling Haugland<br />
Menton Jan Søderstrøm<br />
New York Stein Juel Voss<br />
Grand Canary Arild Krabbe-Knudsen<br />
Madeira Per Morken<br />
Moskva Rolf Bjerke Paulssen<br />
Reykjavik Harald W.<br />
Russland Jan Erling Haugland<br />
Honolulu Tom Gulberg<br />
Tyrkia Aksel Kvalsnes
En sykkeltur<br />
– fra Oslo til Kamchatka<br />
Det er ikke mange av oss forunt å være del av spektakulære sykkelturer fra Norge til<br />
Kina – eller Kamchatka-halvøya i Sibir. Likevel vil de færreste av oss karakterisere<br />
Thor Haraldsen som ”heldig”. Eller hva skal man si til frivillig og må<strong>ned</strong>slangt slit på<br />
sykkelen gjennom fremmede landskaper og et villniss av uforutsigeligheter.<br />
Men nå er altså Thor underveis igjen. Og ikke bare det. Sammen med sine medsammensvorne<br />
nærmer han deg nå målet for sin eventyrreise. Det har ikke vært enkelt. Det<br />
ventet de seg heller ikke ufremkommelige veier – eller veier som ikke var der. Følgebil<br />
med bensinmangel og uvisshet om transport over bukter og fjorder. De reiste 3. juli og vil<br />
etter planen være tilbake 5. oktober, altså drøye tre må<strong>ned</strong>er hengende over sykkelstyrene.<br />
Mot slutten av ferden<br />
Når dette skrives, er det<br />
ikke mer enn en snau må<strong>ned</strong> igjen av utfordringene – og opplevelsene. Jeg hadde telefonkontakt<br />
med ekspedisjonen 3. september, og i følge både Gorm og Thor var da alt vel –<br />
i hvert fall nesten. De oppholdt seg i byen Magadan i Sibir og undret seg over hvordan de<br />
skulle komme seg videre. Problemet var at de måtte ferdes over Shelikovgulfen til Kamchakta<br />
, og til de trengte de at fartøy som kunne ta med både dem og følgebilen. Det var
ikke enkelt. En skipper i Magadan lovet å løse problemet – hvis de kunne vente noen uker.<br />
En annen sa at dette skal vi ordne, må man må dere først ble med i svipptur til Japan.<br />
– Det er ikke langt til Japan, sa Gorm noe formummet på en sprakende telefon. Men som<br />
den evige optimist han er, mente at dette skal nok gå bra, denne gangen også. Thor var<br />
på godt fornøyd. En helsesjekk ved et lokalt sykehus ga ham beskjed om at alt var i orden,<br />
og at det bare var å stå på mot målet.<br />
Følg med på hjemmesiden<br />
I begynnelsen av oktober skal det hele være over. Men inntil da kan du følge med på<br />
ekspedisjonens hjemmeside – www.sibir08.no. Der får du høre om fremdriften, viderverdighetene,<br />
problemene – og gleden over enda en gang å prestere det andre bare kan<br />
drømme om.<br />
Hva de ønsker å oppnå? De har selv erklært at lysten styres av gleden ved å utfordre og<br />
være underveis, treffe andre folkeslag som ikke er vant til oss, og oppleve miljøer som<br />
få fra den vestlige verden kjenner til. Det er områder som må tåle 60-70 minusgrader om<br />
vinteren og brennende hete om sommeren. Og ikke minst ønsker de seg å komme under<br />
huden på disse menneskene og få en liten del av deres sjel.<br />
De forflytter seg på sykkel, og da skjer det så langsomt at de kan få med seg detaljene.<br />
Man har god tid og virker ikke skremmende på utbefolkningen.<br />
Thor har tidligere erfart gleden ved å sykle i ukjente områder da han i 2000 syklet til
Kina. Den gang viste det seg at folk flest var gjennomgående positive, nyssgjerrige, generøse<br />
og viste glede over å få møte fremmede fra land langt borte.<br />
Opplevelser i kø<br />
Ekspedisjonen oppsøker de forskjellige etniske folkegruppene som har overlevd her i hundrevis<br />
av år. Den ønsker å dokumentere sibirfolkenes liv og levnet, og komme inn på menneskene,<br />
leve sammen med dem i deres hverdag og fest. Her finnes Koryakfolket som er<br />
ur-samene i Yakutsk, de siste 1400 itelmenfolket som lever av jakt og fiske og noe over<br />
1000 lamyteere som lvnærer seg av rensdyr. Det finns bare 390 igjen av disse forfedrene<br />
til inuittene i Alaska, Grønland og Aleutene<br />
Andre spennende opplevelser er mammutstøttennene som presses opp av jorden under<br />
vårløsningen, Lenin-statuene som står igjen, og folkets mening om denne del av historien.<br />
Her er aktive vulkaner, geysirer og isbreer, arkitektur og kunst, høytider og ritualer. Og ikke<br />
minst den gigantiske elven Lena og lakseelver, Beringhavet – og alt det andre.<br />
De siste ukene tilbringer ekspedisjonen nå i Kamtsjatka. Her er verdens største tetthet av<br />
bjørner, og mange andre dyrearter. Ingen tvil om at gutta vil ha mye å fortelle når den tid<br />
kommer. Vi kan bare glede oss!
Dato<br />
13 aug<br />
20 aug<br />
27 aug<br />
3 sept<br />
10 sept<br />
17 sept<br />
22 sept<br />
24 sept<br />
1 okt<br />
8 okt<br />
15 okt<br />
22 okt<br />
29 okt<br />
5 nov<br />
12 nov<br />
17 nov<br />
19 nov<br />
26 nov<br />
28 nov<br />
3 des<br />
10 des<br />
17 des<br />
31 des<br />
7. jan<br />
Clubkveld<br />
Satelittstajonsbygger<br />
Kjell Danielsen<br />
Clubkveld<br />
Clubkveld<br />
Manusredaktør<br />
Terje Lindberg<br />
Clubkveld<br />
Travellers’ Club<br />
Høstprogram 2008<br />
Fellesmøte Styre / ballott<br />
Trikkefantast<br />
Nils Carl Aspenberg<br />
Clubkveld<br />
4. generasjon i Cognacprod.<br />
Kim Birkedal Hartmann<br />
Clubkveld<br />
Havinteressert<br />
Knut Erik Steen<br />
Clubkveld<br />
Opptagelse<br />
Mediasjef Kåre Valebrokk<br />
Fellesmøte TC / WTC<br />
Clubkveld<br />
Skigåer<br />
Jens Kristian Taerud<br />
Veterantreff<br />
Clubkveld<br />
Julebord<br />
Fjellklatrer Robert Caspersen<br />
Fremmøte kl 12.00<br />
Kun medlemmer<br />
Dato<br />
Kun medlemmer<br />
”Bekjemp klimaforvirringen<br />
– om nødvendig med fakta..”<br />
Kun medlemmer<br />
Ӂ sette opp et teaterstykke<br />
– i Kabul..”<br />
OBS : mandag kl 18.00<br />
”Verden rundt<br />
– med sporvogn som begjær”<br />
Kun medlemmer<br />
”Norges eldste<br />
cognacprodudent – fra 1887”<br />
”Marine installasjoner”<br />
Kun medlemmer<br />
”Hva skal vi leve av<br />
etter oljen?”<br />
OBS : mandag - kl 19.00<br />
”Fra Hercules Inlet<br />
til 90 grader syd”<br />
OBS : fredag kl. 17.00<br />
Kun medlemmer<br />
Kun medlemmer<br />
”Klatring i Antarktis”<br />
Kun medlemmer.<br />
Vi skåler for året som svant.<br />
Kun medlemmer<br />
Dato<br />
Bouillabaisse<br />
Karbonader<br />
Røkt svinekam<br />
Krabbeaften<br />
Wienerschnitzel<br />
Coq au vin<br />
Pepperbiff<br />
Får-i-kål<br />
Avkokt laks<br />
Tores kjøttkaker<br />
Biff med løk<br />
Ferskt kjøtt<br />
og suppe<br />
Lammesteik<br />
Den sorte gryte<br />
Erter, kjøtt og flesk<br />
Marinert svinefilét<br />
Lutefiskaften<br />
Fylt svinekam<br />
Snitter og bløtkake<br />
Steinbit-filét<br />
Julemat<br />
Viltstek<br />
Grillet kylling
Strålende jubileumsfest<br />
markerte våre 80 år<br />
Det ble en strålende aften da Trampelaget feiret sin 80 årsdag – og nå annet var heller<br />
ikke ventet. 52 gjester satt benket rundt bordet da trampsjef Carl Emil overlot ordet<br />
til kveldens tungerappe toastmaster, Gorm. Han geleidet oss alle gjennom taler<br />
og bespisning, og begge deler forløp like vellykket.<br />
Tore og hans assistenter på kjøkkenet hadde dekket et vakkert langbord. Ved å omdisponere<br />
noe, ble det altså plass til 52, hvorav to gjester. Den ene gjesten var Clas Gøran<br />
Carlsson fra Stockholm mens Malmø var representert av Arne Zettersten.<br />
Tekst og foto: Alf G. Andersen<br />
Carl Emil jr. holdt kveldens festtale der han gjenga glimt fra clubens frodige og<br />
imponerende historie.<br />
En merkelig bukett<br />
Som seg hør og bør ble dagens hovedtale fremført av trampsjefen. Carl Emils velvalgte<br />
ord brakte oss tilbake til hine hårde dager for 80 år siden da Cluben ble stiftet. I den anledning<br />
siterte han en betraktning som også tidligere er fremført: Aldrig har man vel her<br />
hjemme sett samlet en slik merkelig bukett av eventyrlige livsskjebner som denne aften i<br />
Humlegaarden, da Tramplaget holdt sitt konstituerende møte. Som alle ekte tramps satt<br />
man til en begynnelse og skulte på hverandre, men det varte ikke lenge før en hodejeger<br />
fra Borneo, såes i intim samtale med en forhenværede badetjener fra Kalkutta, eller en<br />
tidligere kameldriver i Sahara gjenoppfrisket gamle minner med en bartender fra Durban.<br />
Carl Emil er opptatt av historie – inkludert clubens historie – og han har med glede bladd i<br />
gamle Tramp. - I vårnummeret 1953 kan vi lese om hvordan gården blir clubens eie. Den<br />
kommer til cluben som en indirekte følge av 25-års jublieums¬utstillingen i Håndverkeren.<br />
I samme nummer, om enn ikke med like stor spalteplass, takkes disponent Blauenfeldt for<br />
en splitter ny skrivemaskin! Redaktøren er henrykt.
Mavedanserinnene satte Stian i perlehumør…..<br />
Storslagen utstilling<br />
Det tidlige 1950-tall var aktive år for cluben. Jubileums¬utstillingen Vi viser verden i Håndverkeren<br />
hadde over 10.000 besøkende. Herman Wildenvey skrev prolog (denne ble<br />
trykket i Dagbladet), H.K.H. kronprins Olav hedret cluben med sitt nærvær på åpningen. Til<br />
jublieumsfesten den 28. januar hos K.N.A. donerte Pan American World Airlines en tønne<br />
med syv liter Aquavit. Klokken halv ett ble ordenspromosjon kunngjort og ordenskollegiet<br />
slo Finn Hjortnes, samt Wilse og Wiborg til globetrottere av den utgåtte støvels orden,<br />
mens tilreisende gjester (og noen til) ble utnevnt til roadmastere og noen igjen ble utnevt til<br />
Trampfellows. Så var det nattmat. Klokken må ha vært rundt klokken to. Referatet forteller<br />
ikke når festen var over, på annen måte enn at mange så den 29. januar lysne... Så, fire<br />
dager senere, samles tramplaget til jubileumsfest med damer i den mauriske sal på Bristol.<br />
Trampsjefen holdt damenes tale, plystre-ekspert Pedersen og den berømte mystiker Truxa<br />
var med på underholdningslisten hvorpå Juster og Lalla (hverken mer eller mindre – og<br />
som det står: tradisjonen tro) underholdt med noen av sine morsomme viser, alt akkompagnert<br />
av trampbror Carsten Carlsen.<br />
10.000 gjester<br />
Vi må bare bøye oss i respekt for den kapasitet og offervilje laget den gang representerte.<br />
Og erkjenne at våre forfedre evnet å mobilisere hverandre til dåd for cluben på måter som<br />
vi kan finne inspirasjon i, men ikke forvente at vi skal kunne tangere. Å arrangere utstilling<br />
med 10.000 gjester! To fester i løpet av fire dager, med over hundre deltagere på hver!<br />
Syv liter aquavit på en kveld! Vel, akkurat den har vi maktet å tangere, en viss mai-kveld i<br />
2005... Jeg har likevel følelsen av vi kun når opp til våre forfedres ankler.<br />
Cluben er tradisjonsrik. Medlemmene har sterke følelser til cluben og har mange meninger<br />
om hvordan den skal være. Dette er en styrke ved cluben. Vi bryr oss; om cluben, og om
hverandre.<br />
Fellesskapsånden, kameratskapet, viddet, dugnadsånden: Det er mye ved cluben vi kan<br />
feire, og som gjør sitt til at den nesten er et hjem – hjemmefra – for mange av oss. Og slik<br />
er det for landstrykeren. Blant likesin<strong>ned</strong>e finner han sitt hjem, hvor det nå måtte være,<br />
Og – vi skal igjen la det som ble skrevet i gamle nummer av Tramp inspirere oss. I julenummer<br />
1957 kan vi igjen lese: Men det skal vi være klar over hver eneste en av oss:<br />
Her nytter det ikke med en pust i bakken og si til seg selv: “hvil deg borger, nå er det<br />
fortjent”. Vi er fremdeles på marsj, alle mann, vi er alltid tramps på vei mot mål i det fjerne.<br />
Vi må være det. Den ekte tramp har en medfødt trang etter å nå høyere og høyere opp –<br />
til videre utsyn, til nye bølgende vidder som fører helt opp mot himmelranden...”, sa Carl<br />
Emil før han inviterte samtlige til å bli med på en skål til ære for cluben.<br />
Deilig mat og praktfullt dikt<br />
Siden fremførte våre svenske gjester, Clas Gøran Carlsson og Arne Zettersten sine hilsener<br />
ledsaget av milde gaver, Stian snakket litt om flere av tidligere tiders medlemmer, vi<br />
sang Trampsangen og der ble vi ledsaget av kveldens pianist Jan Erik Holtan. For mange<br />
var et av kveldens høydepunkter to yppige magedanserinner som fikk flere av oss til å<br />
miste munn og mæle.<br />
Vi er vant til å applaudere kjøkkenets innsats, og denne kvelden var intet unntak. Hummersuppe<br />
og en vidunderlig reindyrsfilet stekt til perfeksjon, og en innsmigrende dessert amt<br />
deilig vin ad libitum.<br />
Etterpå var det samling rundt det runde bord, og når denne referent påstår at ”praten gikk<br />
utvunget”, er det en forsiktig påstand i forhold til realiteten. Det ble en kjempeaften, og det<br />
berettes at de siste forlot lokalene da natten var i ferd med å gå over til å bli morgen.<br />
Neida, vi har ikke glemt vår husdikters bidrag til den store dag. Kjell-Otto Solberg fremførte<br />
sitt velskrevne kvad, og det gjengir vi herved i sin helhet:<br />
Clubens to æresmedlemmer, Carl Emil senior og Henning, utvekslet mange minner.
Ukjent land og fremmed kyst<br />
drev nordmenn ut – til dåd og dyst….<br />
De slet seg frem – over grenser og land<br />
- med viljens seighet – og kløktig forstand….<br />
Men alltid – så var det – et gnagende stengsel<br />
som murret i kroppen. En higende lengsel<br />
mot et fristed der hjemme. En vennskaps base,<br />
- en brorskaps borg – Ja, en trampens oase….<br />
Så fra tanke til handling. Med 40 manns løft og felles mening<br />
ble i 1928 grunnstenen lagt for vår Travellers Club – en trampens forening..<br />
Med enkle midler – de bygget sin skanse<br />
basert på vennskapets håndslag – og stor toleranse….<br />
En grunnmur tok form – et reisverk ble bygget<br />
- og klubbens fremtid – med hender og hjerte var trygget….<br />
Så gikk budstikken vidt – over vang og hei<br />
og traff mangt er trampehjerte – på utenlands vei….<br />
Klubben fikk næring – den vokste seg – livskraftig, stor<br />
- for mange var det – som her – fant en bror<br />
og en arne – et fristed – så rommelig høyt under taket<br />
- hvor trampen fritt kan skrøne og drømme tilbake….<br />
Vår hule – så fyllt av opplevelsesminner<br />
- at det rent fysisk – ikke er plass for kvinner….<br />
Bortsett da – fra vår favnåpne frille – mam Josefine<br />
som romslig og raust – har gitt oss vår hellige onsdagsrutine….<br />
Hun med sin vakre bygningskropp – på sterke grunnmursføtter<br />
- har favnet oss i 56 år – og gitt trampen hjemlige faste røtter….<br />
Hun er vår stolte skjønnhet – med smijernsbrystbalkongen<br />
- som har huset mang en vandrer – ja, endog selve Olav-kongen….<br />
Her løftes arven – fra fortidens 40 trampende menn<br />
og bæres stolt videre – av dagens moderne trampe-svenn….<br />
En klubb – så blomstene ung – tiltross for de 80<br />
- og ærbødig vi trår i de spor – generasjoner har trådt i….<br />
For om verden den vide – er trampens hjem<br />
- så vet han – at her holdes alltid døren – åpen på klem….<br />
og her kan han varmes – til vennskapets ild<br />
- I hundre år og hundre til…….
Bli med til Bryssel<br />
– mye bedre enn du tror!<br />
Europas er vakker og utadvendt, og inviterer til mange opplevelser<br />
Tekst og foto: Alf G. Andersen<br />
Hvem reiser på ferie til Bryssel? Ikke mange, er jeg redd. Av en eller annen grunn<br />
er EU-hovedstaden diskvalifisert i vår feriesammenheng. Til Bryssel reiser bare<br />
byråkrater, politikere, lobbyister og næringslivsfolk. De andre reiser til Barcelona,<br />
Amsterdam, Paris, Berlin, London og Lisboa. Det er dumt av dem.<br />
For jeg har nylig vært i Bryssel – for første gang på 37 år – og gledet meg som et barn<br />
over arkitekturen, gatelivet, museene, skulpturene, parkene, maten og ikke minst ølet. Cluben<br />
arrangerer 28. november en førjulstur til Bryssel for medlemmer og ledsagere (Se vår<br />
hjemmeside eller kontakt Kjell-Otto Solberg).<br />
Det er nesten ikke til å tro at dette frodige europeiske midtpunkt ligger så perifert til i forhold<br />
til de urbanisertes lysløype når de er i feriemodus.<br />
Denne min upretensiøse kjærlighetserklæring til Bryssel ble <strong>ned</strong>tegnet midt i august.<br />
Derfor blir det mange ord om Grand Place og blomsten begonia. Hvorfor det akkurat den,<br />
skal jeg komme tilbake til litt senere.<br />
Mye mer enn Grand Place<br />
Hva vet vi fra før av om Bryssel? De fleste av oss kjenner til både storslagne Grand Place,<br />
den evig lekkende smågutten Manneken Pis, blikkfanget Atomium og den politiske maurtue,<br />
Europaparlamentet. Men Bryssel er så mye, mye mer. Det er nesten ikke mulig å få<br />
med mange av de beste severdighetene når spalteplassen på vår hjemmeside er begrenset.<br />
Likevel forsøker jeg meg med noen innspill.<br />
Mange mener at museet for musikkinstrumenter er en av byens museale høydepunkter.<br />
Det ligger i ”Old England” som er et tidligere varehus. Bygningen går for å være en av de<br />
fineste eksempler på nouveau art-arkitekturen i Bryssel. Samlingen inneholder over 7000<br />
musikkinstrumenter fra hele verden. Du får vite hvordan de fungerer, og musikken fra hvert<br />
enkelt instrument hører du via utlånte øremikrofoner. Samlingen er en av verdens fremste<br />
i sitt slag både når det gjelder kvantitet og presentasjon. På toppen av bygningen ligger en<br />
restaurant og en patio hvorfra du får storslagen utsikt over byen.<br />
Det nasjonale museet for ”de skjønne kunster” ligger i sentrum, bare noen minutters spasertur<br />
fra Grand Place. Mange av historiens fremste malere er representert, deriblant<br />
Rubens hvis malerier dekker veggene i en hel sal. I dempet belysning beundrer vi det som<br />
mange betegner som museets diamant. Rembrandt er også representert blant samlingenes<br />
flere tusen bilder. Selv gledet jeg meg over et kjempemessig maleri av nåtidskunstneren<br />
Pierre Alechinsky, et fremtredende medlem av den såkalte Cobra-gruppen. Den ble<br />
etablert i 1948 og hensikten var å frigjøre kunsten fra den vesterlandske kulturens normer<br />
og stilretninger. Den danske kunstneren Asger Jorn var en av stifterne. Min interesse for<br />
Alechinsky ble tent da jeg så noen av hans bilder på Henie Onstad-sentret. Tidlig på 1980tallet<br />
var jeg så heldig å få kjøpt en av bildene som han hadde forært Henie Onstad-sentret<br />
for salg. Men denne digresjonen får ikke avspore det viktige – Det nasjonale kunstmuseet<br />
er avgjort et besøk verd både når det gjelder arkitektur og innhold. Men ta deg endelig god<br />
tid!
Et spesielt øyeblikk for både gjestene og servitøren. Willy Gesterblom skjenker for<br />
siste gang i sitt yrkesaktive liv edle dråper til sine gjester, en av dem er hotelldirektør<br />
Nils Hauge som lar seg omfavne av det minneverdige øyeblikket.<br />
Tørst glede, med en anelse av eple<br />
Man blir fort tørst av museumsvandringer. Da er det godt vi befinner oss i verdens fremste<br />
ølland. Og at vi bare er noen minutter unna BierTempel rett ved Grand Place. Dette ølstedet<br />
er et absolutt must for tørste ganer og nysgjerrige blikk. Der kan du velge mellom over<br />
600 forskjellige belgiske ølsorter, ja i høysesongen påstår verten at det er 700 av dem!<br />
Når du først er innenfor øltemplets faresprakende vegger, blir du nesten overfalt av det<br />
som må være noe av verdens mest utadvendte interiør. Øl-symboler over alt. Dukker,<br />
bilder, seidler, tegninger, flasker etc. etc. Interiøret gjorde ikke tørsten mindre, og det var<br />
lutter glede da de første glasset kom på bordet, en såkalt ”blonde” med forfriskende smak<br />
av eple og humle. Det ble flere øl mens øynene vandret rundt det underligste lokale jeg<br />
noen sinne har besøkt.<br />
Denne gangen ble det dessverre ikke tid til å besøke det storslagne Afrika-museet som<br />
ligger uten sentrum eller slagmarken ved Waterloo eller mange av de andre flotte severdighetene.<br />
Før jeg vandrer videre de noen hundre meterne til Grand Place, la meg dvele<br />
ved hjemlandets fravær i EU-hovedstaden. Vi er ikke med i fellesskapet, og det gjør meg<br />
<strong>ned</strong>trykt. Dette europeiske samarbeidet var tuftet på et eneste brennende ønske – fred!<br />
Bare ved å samarbeide kunne vi unngå krigene som har herjet Europa uavbrutt siden<br />
tidenes morgen. Ideen ble kronet med seier – EU-landene har ikke vært i konflikt med<br />
hverandre siden opprettelsen av forløperen, Det europeiske fellesskapet i 1958. Der føler<br />
”fredsnasjonen” Norge seg for god til å være med! Vi som reiser verden rundt og prediker<br />
fred og samarbeid i en hver sammenheng. Men dette vil vi ikke være med på. Hadde vi<br />
vært fattige, uten oljen og fisken, ja kanskje? Snart er vi alene i hele Europa om ikke å
Øl for alle pengene. Bier Tempel er, som navnet sier, et tempel for dem som elsker<br />
den belgiske nasjonaldrikken – øl. Her et utsnitt av lokalene det ikke finnes maken til<br />
i hele verden. Ikke gå forbi – Bier Tempel ligger rett ved Grand Place og Manneken Pis.<br />
være med i tidenes største fredsprosjekt.<br />
Hotellkongen er helt konge i Bryssel<br />
Vi er riktignok ikke helt ekskludert fra fellesskapet i Europa hovedstad. Hotellkongen Olav<br />
Thon har der bygget seg et lite imperium. Han står som eier av hele seks hotelle, hvorav<br />
to av dem er blant byens aller beste. Jeg hadde gleden av å bo på Hotel Bristol Stephanie,<br />
et hotell prydet med fem velfortjente stjerner, sentralt beliggende i byens mest eksklusive<br />
handlegate, Avenue Louise. Rommet holdt høy standard. Vi besøkte også Thons andre<br />
topphotell, Stanhope Hotel som også er i samme eksklusive klasse. Der ble jeg inviterte<br />
av hotelldirektør Nils Hauge på utmerket lunsj. Vår servitør bidro til å gjøre måltidet til en<br />
helt spesiell opplevelse. For mens Willy Gersterblom skjenket vin i glassene, kunne Hauge<br />
fortelle at dette var hans siste arbeidsdag før pensjonsalderen, og vi var de absolutt siste<br />
gjestene han betjente etter mer enn en lang mannsalder i tjeneste. Både edle dråper og<br />
delikate lunsjretter ble presentert med nostalgisk hengivenhet – og litt tristesse. Det ble<br />
et minnerikt måltid. Det siste er forresten typisk for Bryssel. Her er et vell av gode restauranter<br />
i det som må være Europas gastronomiske hjerte.<br />
Det er intet mindre enn imponerende hva Olav Thon har fått til i Bryssel. Hotellene har<br />
fremragende beliggenhet, de er veldrevne, og ikke minst, spekket med norske detaljer<br />
som framskap, bilder og gjenstander som bidrar til å rette oppmerksomheten nordover.<br />
Fra middelalder til nåtid<br />
Grand Place fremtrer i dag som et ikon, med sine velholdte vakre fasader er den som en<br />
arkitektonisk juvel som det ikke er mulig å forholde seg likegyldig til. Plassen har ligget der<br />
helt siden middelalderen, den gang riktignok ikke så spektakulær som nå. Men allerede<br />
da var den godt besøkt av menge utenbys som kom til Bryssel for å handle varene til de<br />
mange dyktige håndverkerne i nærheten. I løpet av århundrene utviklet plassen seg til et
eminent symbol for de forskjellige institusjoner for stats- og bymakt i Belgia. Sentral beliggende<br />
er byens Rådhus med sitt 100 meter høye spir med erkeengelen Mikal som også<br />
er byens skytsengel. Tårnet og spiret ble snart et symbol for Bryssel. Kongens bygning ligger<br />
tvers overfor Rådhuset, og ble bygget i 1504. Plassen er også omkranset av en rekke<br />
andre spektakulære bygninger.<br />
Paradoksalt nok var det en heftig bybrann i 1695 som forårsaket at plassen fikk sin endelige<br />
storhet. En tredjedel av byen brant <strong>ned</strong> da Ludvig XIVs tropper bombarderte bebyggelsen.<br />
Etterpå kom byens fremste menn sammen og konsentrerte seg om å gjenoppbygge<br />
Grand Place med det ene strålende byggverk etter det andre. Det ble tatt spesielt<br />
hensyn til de gjenstående fasader. Rekonstruksjonen var fullført i 1700, og plassen ble<br />
snart omtalt som verdens vakreste!<br />
I dag er et ca. 150 severdige bygninger som omkranser og ligger nær ved Grand Place.<br />
Bruk tid, nyt arkitekturen, drøm deg tilbake til den tid da estetikken overskygget det funksjonelle,<br />
og skjønnheten fikk være enerådende.<br />
Verdens vakreste blomsterteppe<br />
I begynnelsen av august annethvert år får plassen enda en dimensjon. Det er her jeg kommer<br />
til begonianes eventyrrike på jord.<br />
Kort fortalt dreier det seg om et teppe av begoniaer i vakre mønstre som dekker hele plassen<br />
i 3-4 dager. Det er nesten en million av dem, og inntrykket av dette stiliserte blomsterhavet<br />
er så overdådig at man nesten ikke tror det man ser. Blomsterteppet på Grand Place<br />
ble for første gang skapt i 1971. Også her er det en nesten besettende prolog til blomstereventyret<br />
som i år fant sted14. til 17. august.<br />
Blomsterteppet er tuftet på franske gobeliner – de såkalte Savonnerie-teppene som så<br />
dagens lys i Frankrike midt på 1600tallet. Det var da man begynte å knytte de berømte<br />
Manneken Pis – den lille bronsefiguren av den tissende smågutten ble plassert rett<br />
ved Grand Place allerede i 1691. Den samme statuen finnes i flere belgiske byer,<br />
men det er den i Bryssel som er mest kjent. Figuren, som bare er 60 cm høy, er stjålet<br />
flere ganger, men er hver gang kommer til rette igjen og plassert på samme sted.
teppene som ble inspirert av flere land i Midt-Østen. Siden kom det til kristne symboler,<br />
og blomster og planter fikk en bred plass i motivene. Håndverkerne utførte de reneste<br />
mirakler med teppene som kunne innholde inntil 60 knuter pr. kvadratcentimeter. Og det<br />
var disse teppene som inspirerte til det store blomsterteppet på Grand Place som ble lagt<br />
første gang i 1971.<br />
Blomsterteppets mønster forandres for hver gang det presenteres. Det er like vakkert, fantasifullt<br />
og fascinerende hver gang.<br />
Et blomsterhav av skjønnhet<br />
Det ligger nitid og lang planlegging bak hvert blomsterteppe. Forberedelsene innledes<br />
gjerne et år i forveien med modeller og tegninger basert på et gitt tema. Når temaet er<br />
fastsatt, og man har regnet ut antall blomster og deres farvesammensetning, begynner<br />
selve arbeidet. Et hundretall dyktige gartnere begynner å sette sammen sette gigantiske<br />
puslespillet der nær en million blomster er brikkene. Dagen før vil det mellom de enkelte<br />
mønstrene bli rullet ut torv. Gartnerne begynner så plassere blomstene på underlaget. Det<br />
gjøres så tett at vinde ikke kan få tak i hver enkelt blomster. På en kvadratmeter pakkes<br />
300 av dem! Hvis det er svært varmt, blir torden fuktet for å forhindre at blomstene tørker<br />
ut. Hvis det derimot er fuktig kan blomstene vokse 4-5 cm på tre dager.<br />
Blomsterteppets skjønnhet skyldes først og fremst hovedkomponenten – begonia. Den<br />
er valgt på grunn av dens hardførhet, evnen til å mestre tøffe værforhold og sterkt sollys.<br />
Begonia finnes dessuten i et stort utvalg av farver.<br />
Bryssels blomsterteppe trekker folk fra hele verden. De kommer for å oppleve et spektakulært<br />
skue ledsaget av musikk, og om kvelden helt spesiell lyssetting som bidrar til<br />
å gjøre oppevelsen enda større. Tilskuerne inviteres til å beske blomsterteppet fra et av<br />
tårnene i rådhuset slik at de skal få den fulle oversikt både for å se og å fotografere. Derfor,<br />
pass på i august om to år, da gjentar blomstereventyret seg, og du kan få med deg den<br />
store begivenheten på Grand Place – og alt det andre.<br />
Grand Place slik den fortonte seg da blomsterteppet ble lagt ut noen dager i august.<br />
Inntrykket er så mektig og imponerende at man knapt nok kan tro at dette er mulig.<br />
Men det har det vært hvert 2. år siden 1971.
Masada – tragedien i<br />
Negevs ørken for 2000 år siden<br />
Jeg befinner meg på et enormt platå. Det er omgitt av imponerende gråbrune fjellmassiver<br />
bortenfor lavlandet under oss. Stedet er Masada i Israels Negev-ørken.<br />
Aldri tidligere har jeg følt flere tusen år gamle begivenheter så påtrengende nært<br />
som akkurat nå.<br />
Tekst og foto: Alf G. Andersen<br />
Dette oversiktsbildet av Masada viser hvor utilgjengelig klippen er. Øverst til venstre<br />
ser vi restene etter kong Herodes palass. Til høyre på bildet ser vi rampen<br />
som romerne bygde. I forgrunnen restene av en romersk forlegning. Bak til venstre<br />
skimter vi bygget der taubanen begynner. Helt bak ser vi en flik av Dødehavet.<br />
Helt siden guttedagene lot jeg meg fascinere av beretningen om den romerske 10. legion<br />
som var blitt ydmyket av et tusentall jøder på toppen av denne klippen. Beretningen var så<br />
fantastisk at jeg i mange år trodde den mer var en legende enn en historisk realitet. Årene<br />
gjorde meg litt klokere. Det som ble berettet om begivenhetene på denne klippen i 73 e.<br />
Kr. skal være sant. Historikeren Flavius Josefus har i detalj beskrevet den nesten utrolige<br />
historien om erobringen - og den hjerteskjærende epilog.<br />
Tidligere på dagen forlot jeg Akababuktens nordlige bredder for å begi meg på veien nordover<br />
gjennom Negev-ørkenen. Med meg hadde jeg vår tids Flavius, Alfonso Nussbaumer.<br />
Hans historiske kunnskaper om nasjonen Israel, folket og naturen er nesten uvirkelig i all<br />
sin detaljrikdom. Alfonso var egentlig eslet til å bedrive en helt annen profesjon enn det å<br />
risle kunnskaper over hodene til alle som vil lytte. For over 40 år siden kom han fra Sveits<br />
til Eilat for å drive hotell. Så avsluttet han resolutt sin hotellkarriere idet han var mer inter-
Alfonso Nussbaumer er historiefortelleren som tar meg med tilbake til de dramatiske<br />
begivenheter for 2000 år siden.<br />
essert i natur, arkeologiske utgravninger og historie. Hvert år siden den gang har han benyttet<br />
til å etterfylle sinnet med frisk kunnskap. I flere dager har han nå øst over meg av sin<br />
viten , og jeg har erfart at det er et privilegium å ha ham som veiviser, ikke minst i forhold<br />
til det som skjedde på det stedet jeg nå befinner meg for over 2000 år siden.<br />
Det omvendte strykejern<br />
Himmelen er nesten skyfri og sikten er god i alle retninger da vi setter oss i taubanen som<br />
skal bringe oss til topps. Noen kilometer mot øst glitrer Dødehavet med en vannflate som<br />
ligger 418 meter under havflaten. Opp til klippens topp er det på det høyeste over 400<br />
meter. På vei oppover undrer jeg med over det muliges kunst. Klippen er stupbratt på alle<br />
kanter med klippevegger som er flere hundre meter høye. Med nok vann og mat i reserve<br />
skulle det ikke være mulig å erobre borgen på toppen.<br />
- De hadde vann, og de hadde mat, sier Alfonso. – Egentlig burde forsvarerne ha klart seg<br />
i den uendelige. Men slik gikk det ikke.<br />
Masada kan nærmest beskrives som et omvendt gammeldags strykejern med loddrette<br />
høye kanter. Klippen er så høy og bratt at vi <strong>ned</strong>enfra bare kan se kantene av platået<br />
på toppen. Så tenker man med seg selv at en festning der oppe ikke kan erobres under<br />
kamp, men bare kan tas ved utsulting. Slik reflekterte også generalen for romernes 10. legion,<br />
Lucius Flavius Silva. – Vi omringer dem, avskjærer dem fra alle forsyninger, og venter<br />
på at de kommer tuslende <strong>ned</strong> for å be om nåde. Det er bare spørsmål om tid og tålmodighet,<br />
resonnerte den krigsvante generalen som også var romersk guvernør i Judea.<br />
Herodes var ikke så verst - likevel<br />
Vi stiger av taubanen og lar oss straks rive med av utsikten i alle retninger. Langt der <strong>ned</strong>e<br />
ser vi restene etter en romersk forlegning. Vi ser fjell og dype daler, vi ser smale stier som<br />
klamrer seg til den stupbratte fjellveggen. Selv uten dette dirrende historiske vitnesbyrd,<br />
hadde dette vært et sted å besøke for den som lar seg besnære av dristige landskapelige<br />
krumspring.
Vi vandrer over platået til reminisensen av palasset som kong Herodes lot bygge.<br />
- Et underlig sted å bygge et palass, medgir Alfonso som også gjerne vil pynte på m in<br />
samtids oppfatning av ”blodtørstige” Herodes. – Bibelens påstand om at han lot alle guttebarn<br />
drepe for å bli kvitt en mulig konkurrent til tronen, holder ikke vann. Da drapene<br />
angivelig skulle ha funnet sted, var Herodes ennå ikke konge. Derimot vet vi at han under<br />
sin regjeringstid sørget for livsmidler til sin befolkning når den sultet. Alt tyder på at han var<br />
en god konge for sitt folk, en konge som har fått et høyst urettferdig ettermæle.<br />
- Men av alle steder i verden, hvorfor bygde han festningen og palasset akkurat her?<br />
- Det skjedde i årene 37 til 31 f. Kr. Han gjorde det for å skaffe seg et sikkert fluktsted i<br />
eventuelle krisesituasjoner. Derfor ble palasset bygget her oppe, et praktfullt byggverk<br />
med vakre dekorasjoner, luftige oppholdsrom, rikelige lagerbygninger, og ikke minst et<br />
forbløffende badeanlegg med flere avdelinger. Vi kan undres over et badeanlegg her hvor<br />
hver dråpe vann ble vernet som om det skulle være gull. Men så ble da også alt vann<br />
fra himmelen tatt vare på og deponert i et stort antall cisterner. Det gikk også kanaler fra<br />
omliggende fjell. De sørget for vann til lavereliggende cisterner. Jeg tror han bygde badet<br />
for å signalisere til spioner at på Masada har de så mye vann at de kan bade i det. Det er<br />
for øvrig intet som som tyder på at kong Herodes noen sinne har satt sine føtter på dette<br />
området.<br />
Masada shall never fall again<br />
Bortsett fra Jerusalems gamle by, er Masada i dag kanskje Israels fremste turistattraksjon.<br />
Hit kommer skuelystende fra hele verden, og ikke minst fra Israel selv for å fordype seg<br />
i dramatikken som utspilte seg her i år 72 og 73 e. Kr. Her er mange skoleklasser slått<br />
seg <strong>ned</strong> innenfor de sammenraste veggene av det som har vært bosteder og offentlige<br />
bygninger. Læreren forteller, og de små sitter som tente lys. I diskret nærhet er alltid en<br />
ungdom med gevær på ryggen Det minner oss om at vi befinner oss i en nasjon som er i<br />
ufred med sine omgivelser.<br />
Alfonso forteller om israelske kadetter som blir brakt til Masada for å avlegge ed om<br />
Den romerske rampen som strekker seg mot toppen. Stien er anlagt i vår egen tid og<br />
gir turister muligheter til å gå til topps.
troskap. Det verbale symbol for dem alle er ordene: Masada shall never fall again.<br />
Vi står på toppen og skuer <strong>ned</strong> langs fellsiden, og ser en massiv kam av jord og stein<br />
beveger seg fra slettelelandet ved foten av Masada og oppover mot festningen på toppen.<br />
Jeg forsøker å erindre beretningen om det som skjedde i år 73, og anmoder Alfonso om<br />
å friske på hukommelsen Han lar seg ikke be to ganger. Noe fortalte han på vei opp, noe<br />
hørte jeg i sta – resten får jeg nå.<br />
Jøder mot romersk legion<br />
- La oss vende tilbake til 66 e. Kr. Da går jødene til opprør mot det romerske styret. En<br />
jødisk ekstremistgruppe klarer å ta Masada fra en romersk garnison som er stasjonert der<br />
oppe. De blir ledet av Elazar ben Ya´ir, og de får siden besøk av andre opprørere som<br />
flyktet da Jerusalem ble ødelagt i 70. Masadas jøder blir kalt seloter, og mange karakteriserer<br />
dem som ekstremister, sier Alfonso idet vi rusler over platået som på det lengste er<br />
1,2 kilometer lang.<br />
Han peker på kasemattene som omgir platået, og forklarer at en kasematt er to parallelle<br />
festningsmurer der det 2-3 meter brede rommet mellom veggene er fylt med masse for å<br />
stå imot kjempemessige slagvåpen som brukes for å knuse festninger. Når det er masse<br />
mellom, er det nesten ikke mulig å slå seg gjennom.<br />
Vi er kommet til punktet på festningsmuren der selotenes skjebne blir beseglet i 73. Og<br />
epilogen om Masadas skjebne nærmer seg. Begynnelsen til slutten finner sted i 72 da<br />
Judeas romerske guvernør, Lucius Flavius Silva, marsjerer mot Masada med sin 10.<br />
legion for å beleire fortet. Flavius forsøker først å sulte ut de 940 jødene, men de har godt<br />
med forsyninger og etter flere må<strong>ned</strong>er viser det seg at taktikken er nytteløs. Selv vann<br />
har de nok av. Dernest forsøker de seg på flere angrep mot muren, men blir slått tilbake<br />
hver gang. Masada virker uinntakelig, og dem romerske seiersrike legionen taper ansikt.<br />
5.000-10.000 krigsvante soldater klarer ikke å <strong>ned</strong>kjempe 940 jøder. Flavius er rasende,<br />
og prestisje<strong>ned</strong>erlaget er ikke til å bære<br />
Dødens rambukk<br />
Da er det at Flavius beslutter å bygge en enorm rampe opp mot fjellveggen og festningsmurene.<br />
Til det bruker han forsvarsløse jødiske slaver som Masadas forsvarere<br />
nødig vil angripe eller drepe. Rampen blir til slutt over 300 meter høy, og på toppen av den<br />
blir det bygget en 10 meter høy rambukk. Masadas forsvarsverk er nå innen rekkevidde.<br />
16. april 73, flere må<strong>ned</strong>er etter at beleiringen hadde begynt, lyktes det å slå et stort hull i<br />
kasematten, og Masada var klar for den endelige erobring.<br />
Gjennombruddet skjer om kvelden, og Flavius beslutter seg like godt til å vente til neste<br />
morgen med å trenge inn i festningen. I dagslys vil operasjonen være langt enklere, og<br />
plyndringen og drepingen vil være langt mer lysbetont.<br />
Sannhetens time er kommet. Innenfor festningsmurene vet selotene hva som venter dem.<br />
Mennene er klar over at de ikke har muligheter til å stå imot 10. legion, og neste dag vil<br />
deres barn bli slaver, deres hustruer bli voldtatt og de fleste av mennene antakelig bli henrettet.<br />
Den endelige løsning<br />
Elazar ben Ya´ir samler mennene og orienterer om den håpløse situasjonen. Og han stiller<br />
dem spørsmålet om de kan leve med å være en del av den ultimate for<strong>ned</strong>ring av dem<br />
selv og deres familier. Alle rister på hodet. Men hva er alternativet? En kollektivt tilintetgjørelse.<br />
Og slik blir det. Hvert familieoverhode får i oppdrag å drepe sine barn og sin<br />
hustru. Dermed dreier det seg om drap og ikke selvmord som er i strid med Bibelens lære.<br />
Når drapene av familiene er gjnnomført, skal de som er igjen samles for en siste gang.<br />
Senere på natten er den grufulle oppgaven tilendebrakt. Bare 10 menn med blodige kniver
En skoleklasse blir undervist om Masadas historie. Den bevoktes av en frivillig<br />
ungdom med gevær. Israels myndigheter har besluttet at alle skoleklasser på ekskursjon<br />
skal bevoktes.<br />
er igjen blant de levende. De beslutter seg for en siste dødbringende handling – og involverer<br />
seg i lotteri morte. Hver av dem tegner sitt navn på et potteskår, og skårene samles i<br />
en bolle. En av dem trekker ut et av potteskårene, han leser opp navnet – og ni blikk retter<br />
seg mot den 10. mann. Hans ldd er å fullbyrde prosessen. Han går bort til hver av de ni,<br />
og dreper dem så raskt og smertefritt som han kan makte. Prosessen fullbyrdet. Nesten.<br />
Taperen har drept sine ni venner. Nå er hans eget timeglass rent ut. Han retter knivens<br />
egg mot seg selv og støter til, og segner om. Det er fullbrakt.<br />
Neste morgen kommer det spektakulære angrepet. Soldatene gleder seg til seier, plyndring<br />
og for<strong>ned</strong>ring av fienden som har hånet dem så lenge. Det blir ingen triumf. Det<br />
møter ingen motstand, bare døde mennesker over alt. Flavius` seier er bitrere enn han<br />
noen gang kunne ha forestilt seg. Derimot har han gjort tid og sted til et ikon i israelsk historie.<br />
Hvordan vi i dag kjenner historien? Det skyldtes et par av kvinnene som gjemte seg i en<br />
cisterne med sine barn, og unngikk det kollektive drapet. De fortalte historien til Flavius<br />
Josefus som gjenga den til romerne.<br />
Historikerne strides<br />
Dette er beretningen om Masada - som det i den senere tid riktignok er stilt spørsmålstegn<br />
ved av enkelte historikere. Var det likevel en legende med historiske røtter? Alfonso vet<br />
ikke sikkert. Jeg vet ikke. Historikerne strides. Vi vet bare at utrolige Masada er en realitet,<br />
og at kamphandlingene ikke bestrides. Jordvollen der rambukken var plassert eksisterer<br />
den dag i dag, og langs eggen går en smal sti der vandrere kan ta seg til topps.<br />
Masada ble glemt i hundrevis av år. Tidens tann og jordskjelv herjet med byggmassen,<br />
men ikke mer enn at mye fremdeles er intakt. I 1842 ble festningen gjenoppdaget, og<br />
stedet ble gravet ut mellom 1963 og 1965. En taubane ble montert og den såkalte ”slangestien”<br />
ble klargjort slik at det ble mulig å ta til topps langs fjellveggen. Dersom du skulle<br />
befinne deg i Jerusalem eller Eilat, bruk en dag til å erobre Masada - og Masada vil erobre<br />
ditt sinn. Halvannen times biltur fra Jerusalem, 2-3 timer fra Eilat.<br />
Solen er på hell, lyset faller og skyggene blir lange. Vi legger Masada bak oss, og kjører<br />
i retning Dødehavet for å få et spektakulært bad. Så snur jeg meg, ser den mektige silhuetten<br />
og minnes: Masada shall never fall again.
Som å banne i kirken!<br />
Vi fikk miljødebatt med ny vinkling<br />
Det brant lystig i Clubens lokaler under sesongens første foredrag. Brannfakkelen<br />
var det Kjell Danielsen som kastet. Han snakket om miljø i alminnelighet og CO2<br />
i særdeleshet. Og han snakket Roma midt imot. Roma må i denne sammenheng<br />
forstås som FNs klimapanel.<br />
Kjell Danielsen: CO2-faren er en bløff!<br />
Tekst og foto: Alf G. Andersen<br />
Kort fortalt gikk Danielsen til frontalangrep mot dommedagsprofetiene i klimadebatten.<br />
Han mente mange av synspunktene og forskningsresultatene var hinsides all fornuft og<br />
rimelighet. Danielsen understreket selv at han er å betraktes som leg når det gjelder klimaspørsmål.<br />
I sine konklusjoner har han brukt logisk tenkning kombinert med fortidens<br />
klimaerfaringer. Selv er han spesialist på bygging av satellittstasjoner<br />
Prologen<br />
Mange av tilhørerne var ikke klar over at Danielsens fordrag i cluben har hatt en minneverdig<br />
prolog med deltagelse av flere rikssynsere. Danielsen holdt nemlig i april i år et<br />
tilsvarende foredrag i en herreklubb i Sandefjord, Sandefjord Forum 65, og innholdet ble<br />
referert i Sandefjords Blad. Da begynte det å koke. Investor Øystein Stray Spetalen sendte<br />
ut et kjedebrev til 50 kjendiser der han redegjorde for Danielsens synspunkter. Blant de<br />
50 personene Stray Spetalens miljøaksjon ble sendt til, er investor og medkriger i Norske<br />
Skog, Ove Gusevik, investor Ola Mæle, advokat John Christian Elden, eiendomsutvikler<br />
Olav Selvaag, Bislett Games-sjef Steinar Hoen og Rema 1000-sjef Ole Robert Reitan og<br />
investor Jens Ulltveit-Moe. I brevet het det blant annet: “Alle forplikter å sende det videre<br />
til minst 10 personer, da Ole Mathismoen i Aftenposten og andre venstreradikale i norske<br />
media ikke slipper til folk med andre meninger enn sine egne til.”<br />
Dette fikk Bellona-leder Frederic Hauge til å tenne på alle pluggene, og oppfordret spon-
tant næringslivet til å boikotte Spetalen. Dermed ble også Spetalens investorvenn i Norske<br />
Skog, Petter Stordalen, involvert. ”Jeg vil ikke slå hånden av ham, men forsøke å snakke<br />
ham til rette”. Siden har også en rekke politikere og forskere rykket ut og kommentert<br />
Danielsens foredrag. Osv .osv. osv. Til VG kommenterte Spetalen Hauges innspill slik: - At<br />
Frederic Hauge oppfordrer næringslivet til boikott av meg fordi jeg videresender vitenskaplige<br />
forskningsrapporter som er spredt av andre via e-mail til tusentallspersoner får stå for<br />
hans regning. Represalier for spredning av informasjon er det heldigvis få styresett som<br />
fortsatt praktiserer<br />
Utgangspunktet for et engasjerende og provoserende foredrag kunne dermed ikke ha<br />
vært bedre. Men hva var det så Danielsen sa? Vi forsøker oss her med en synopsis av de<br />
viktigste elementene:<br />
Tankevekkende tall<br />
Danielsen har forsøkt å klargjøre hva klimadebatten egentlig gjelder. Han studerte naturlovene,<br />
og kom til oppsiktsvekkende resultater. Han tok også en titt bakover i historien,<br />
den gang Vatikanet forbød alle skrifter som påsto at Jorda var rund, og da man risikerte<br />
dødsstraff for å påstå at Jorda gikk rundt Sola, og ikke omvendt. Så gikk han løs på historiske<br />
realiteter som han etter hvert kastet midt i fleisen på FNs klimapanel:<br />
For 12000 år siden forsvant isen som dekket hele Norge og det meste av Nord-Europa.<br />
Temperaturen steg og forandret store deler av kloden. Store klimavariasjoner har preget<br />
hele vår klode i dens levetid. Dette har vært tilfelle også i historisk tid. Gamle kart fra 1500tallet<br />
viser kysten av Antarktis uten is. Under siste istid var Egypt og Sahara grønne mens<br />
Middelhavet var en elv og Svartehavet en beskjeden innsjø. Gjennomsnittstemperaturen<br />
har vært konstant 23 grader de siste 3000 årene. Likevel har det vært variasjoner generasjon<br />
for generasjon. Temperaturen var vesentlig høyere da vi koloniserte Grønland på 900tallet,<br />
men allerede på 1300-tallet var fraflyttingen i gang. Temperaturen hadde sunket, og<br />
det fortsatte den med i Den lille istid. I katastrofeåret 1752 ble isen i Stockholm liggende<br />
hele smmeren og det ble svikt i avlingene. På 1500-tallet var det tørketid, mens fra midten<br />
av 1800-tallet har temperaturen igjen vært stigende selv om det er langt igjen til vi kom<br />
opp å samme temperaturer som i istiden.<br />
Komplett upålitelig<br />
Dernest innledet Danielsen sin svært så kritiske betraktninger m FNs klimapanel. Der<br />
spådde man en sterk økning av temperaturen fremover med utgangspunkt fra 1978.<br />
- Men en slik modell er komplett upålitelig. Panelets modell var basert på temperaturmålinger<br />
fra 1968 til 1987 selv om underlaget som ble benyttet hadde målinger fra 1968 til<br />
1995. Over en 20-årsperiode steg temperaturen markert, men over en 40-årsperiode var<br />
den uendret. I alle andre sammenhenger ville en sli modell ha blitt dømt nord og <strong>ned</strong>, men<br />
i FNs panel var det helt OK.<br />
Danielsen brukte tid på å forklare svakheten ved at FNs modell lå til grunn for Kyotoavtalen.<br />
Mange av målestasjonene lå nær byer med øket urbanisering, og varmeutstråling<br />
Dermed økte temperaturen, ikke som følge av global oppvarming men som følge av<br />
varmeproduksjonen i byene. Det er ingen tvil om at temperaturen stiger, men den ligger<br />
fremdeles under det vi hadde i vikingtiden. Maldivene er blitt påpekt som en øygruppe som<br />
vil synke i havet. Like ligger øygruppen 30 cm høyere i dag enn for 30 år siden.<br />
80 prosent av all is finnes i Antarktis. Selv om temperaturen skulle stige noen grader, vil<br />
det fremdeles være 30-40 kuldegrader der. Isen på Nordpolen flyter, og havet vil ikke stige<br />
en millimeter selv om all isen der smelter. (Archimedes første lov).<br />
CO2 er ingen synder<br />
Danielsen påviste så sammenhengen mellom økende temperatur og aktivitet på sola<br />
(solflekker). Det er endringer i solenergien som fører til økende temperatur idet sola tilfører
Øystein Stray Spetalen: Jeg sender<br />
mine mail til de jeg vil uten at Frederic<br />
Hauge bør bry seg!<br />
Frederic Hauge: Boikott Spetalen!<br />
jorda 1344 W/m2 mens varmeavgivelse fra menneskene er 0,02 W/m2. Varmeavgivelse<br />
fra vulkaner er 0.05 W/m2. Solaktiviteten er for tiden høy, derfor stiger temperaturen på<br />
Jorda. Danielsen ga så en del eksempler på konsekvensen av variasjonen av solflekker<br />
før han stilte det sentrale spørsmålet: Hva er betydningen av CO2 i dette? Han ga selv<br />
svaret: Ikke noe som helst.<br />
- Sirkuset begynte med at enkelte klimaforskere trodde at CO2 var en vesentlig drivhusgass.<br />
Siden 1995 har FNs klimapanel arbeidet med å bevise noe som bare var en ide.<br />
Den første vitenskapelige utredningen konkluderte med at CO2 ikke hadde en oppvarmende<br />
effekt. FNs klimapanel endret teksten etter at rapporten var signert, og snudde<br />
konklusjonen på hodet. Det var en politisk handling som var uhørt i vitenskapelig sammenheng.<br />
Fremtredende vitenskapsmenn som har undertegnet den opprinnelige rapporten har<br />
i ettertid trukket seg og anklaget klimapanelet for korrupsjon.<br />
Noe å tenke på<br />
Danielsen mener det er bevist at CO2-innholdet i atmosfæren endrer seg når temperaturen<br />
endrer seg - og ikke omvendt. Han mener at dette understrekes av følgende forhold.<br />
Ved å vise til en rekke statistikker og målinger av gasser i atmosfæren, konkluderte<br />
han med at CO2 utgjør mindre enn 0,004 prosent av gassene i atmosfæren målt etter<br />
volum, og 0.05 prosent målt etter vekt. På havbunnen er det 125.000 milliarder tonn CO2<br />
mens det i atmosfæren er 2.500 milliarder tonn. Utslipp fa mennesker er årlig 20 milliarder<br />
tonn (!) mens det kommer 30 milliarder tonn fra vulkaner.<br />
Endelig er det grunn til å merke seg misforståelsen med at CO2 ligger som en drivhusgass,<br />
som et teppe i de øvre luftlag. Men gass vil alltid blande seg jevn med matematisk<br />
nøyaktighet. Dessuten utgjør CO2 bare 2 prosent av alle drivhusgasser, mens vanndamp<br />
utgjør 98 prosent.<br />
Med en rekke eksempler mente Danielsen å kunne påvise C02s manglende betydning for<br />
økning av temperaturen på jorda.<br />
- Derfor er vi utsatt for et bedrag, både fra forskere og politikere. La oss derfor bruke<br />
kreftene på miljøtiltak som har noen hensikt, for eksempel reell forurensning, sa Danielsen<br />
blant annet.<br />
Som leserne forstår, er det ikke her mulig å gjengi alle Danielsens betraktninger. Disse<br />
hjemmesider går heller ikke god for den vitenskapelige holdbarhet i hans argumentasjon.<br />
Men som et innspill i klimadebatten var det unektelig forfriskende. Det er alltid sunt<br />
å la motparter komme til orde i kontroversielle spørsmål. I så måte var kveldens foredrag<br />
både interessant og tankevekkende. Danielsen understreket selv at han er amatør i denne<br />
debatten på samme måte som tilhørerne. Men det forhindrer ikke at man kan mobilisere<br />
egen sunn fornuft og gjøre egne vurderinger. For det gjør vi også i en rekke andre samfunnsforhold<br />
der vi heller ikke er eksperter.
Ut i det blå<br />
– vestover og sydover<br />
Så er sommerferien over, og hverdagen banker på i all sin velde. Det innebærer at<br />
sommerferie er historie, og disse hjemmesider er igjen våkner til liv. Godt å vite for<br />
alle dem som de siste to må<strong>ned</strong>ene har irritert seg over redaktørens iboende dovenskap.<br />
Men nå skal vi gjøre det godt igjen med å fortelle om vårsesongens siste opplevelse<br />
i Club-sammenheng, og det dreier seg selvfølgelig om tradisjonsrike Ut i<br />
det blå.<br />
Tekst og foto: Alf G. Andersen<br />
Den 12. juni satt vi i bussen som forlot Josefine ved 15-tiden og veddet på at denne gang<br />
skulle vi nordover – mot Hamar. Og det var som om mange allerede kjente eimen av god<br />
akevitt rive i neseborene. Det ble med denne fornemmelsen, for bussen gikk aldeles ikke<br />
nordover. Derimot gikk den først mot vest, så mot syd, beveget seg innover Hurum-landet<br />
retning Oslofjorden før den fikk los og kjørte sydover langs sjøen. Vi ble ledsaget av en<br />
kunnskapsrik guide, og denne observatør mente å kjenne seg igjen da han skimtet sin<br />
sommerhytte på den andre siden av fjorden.<br />
Tragedien i 1947<br />
Første stopp var Storsand der vi hadde en rask spasertur under truende skyer. De fleste<br />
forbinder Filtvet med to begivenheter – den ene dypt tragisk og den andre med utadvendt<br />
optimisme. For å ta den første først.<br />
Da våre medlemmer forlot bussen ruslet vi <strong>ned</strong> til en himmelstrebende bauta tuftet på<br />
forestillingen om vingen på et fly. Den står som et symbol for den mest tragiske flyulykken i<br />
vår luftfarts historie.<br />
Året er 1949, og dagen er den 20. november, en svartgrå dag da selv været var illevarslende.<br />
Ved middagstid hørte man på bakken duren fra en tungt lastet passasjerfly. Det
var en maskin fra Aero Holland, nærmere bestemt PH-TFA. Om bord var 31 passasjerer<br />
og en besetning på 4. Samtlige passasjerer var jødiske fattige barn som i Norge var tilbudt<br />
en etterlengtet ferie fjernt fra krigens grusomheter. I Norge skulle de omsider få oppleve<br />
noen gode uker uten bekymringer. Slik gikk det ikke. Flyet, som skulle lande på Fornebu,<br />
gikk av en merkverdig grunn tom for bensin, det forsøke å nødlande og det endte med at<br />
maskinen crashet i skogen på Hurumlandet.<br />
De fleste omkom omgående. Men noen overlevde styrten, og krøket seg sammen i vraket<br />
og forsøkte å holde varmen mens de ventet på hjelp. Da den kom, var det for sent. De fant<br />
barn som holdt rundt hverandre i fortvilelse, og i håp om å bli reddet. I stedet frøs de i hjel.<br />
Kun en gutt overlevde. Han het Isac Allal og ble hentet i skogen av medlemmer av Drammen<br />
HV ungdomstropp og kjørt til Drammen sykehus. Her ble han liggende en ukes tid.<br />
Senere reiste han tilbake til Israel, men kom seg aldri over den vanvittige tragedien. 22 år<br />
senere kom han tilbake til Hurum som en merket mann, og han døde ikke så lenge etter<br />
bare 41 år gammel.<br />
Sonja Lee<br />
Klubbens medlemmer betraktet monumentet med tristesse og i endring om katastrofen<br />
som de eldre av oss fremdeles husker fra avisenes førstesider. Da ble det mer lystbetont<br />
å se restauranten som Sonja Lee har etablert rett ved Filtvet fyr. Det ligger vakkert til, det<br />
har fått svært så rosende omtale i mediene, og for oss hadde det væt et besøk verd hadde<br />
det ikke vært for at vi skulle videre. Men la det være sagt, hvis du er på disse kanter, stikk<br />
innom Sonja Lees spisested Villa Malla og gled deg over både mat og beliggenhet.<br />
Idyll på Holmsbu<br />
Ingen lot seg lenger overraske da vi kom frem til målet for årets utflukt – idylliske Holmsbu.<br />
De som ønsket det hoppet av der, de andre ble med på en rask svipptur til Rødtangen rett<br />
ved. Rødtangen er en grend i Hurum kommune, på sydvestsiden av Hurumlandet sør for<br />
Holmsbu. Navnet stammer fra fargen på svabergene ut mot Nebba, som hovedsakelig
estår av rødfarget drammensgranitt.<br />
Rødtangen er kjent for funn fra bronsealderen, flere gravrøyser og andre funn fra den<br />
tidsepoken. Stedet hadde 101 fastboende i 1910, men er nå knapt bebodd utenom sommerhalvåret.<br />
Tidligere var det både aktivt seilsted og kurbad, men nå finnes servicetilbud i<br />
første rekke i Holmsbu.<br />
Holmsbu er i seg selv en idyll. Stedet har det meste av de vi forbinder med langt mer<br />
kjente sørlandske kyststeder. Arkitektur, havn og skjærgård. Enda bedre er at miljøet er<br />
litt mindre heseblesende og litt mindre overbefolket enn de kjente sørlandsstedene i sommermå<strong>ned</strong>ene.<br />
Stedet fikk status som ladested i 1847. Mange kunstnere har hatt tilhold<br />
i Holmsbu. Et resultat av dette er Holmsbu bildegalleri hvor flere av Holmsbu-malerne er<br />
representert, særlig Henrik Sørensen. Foruten Sørensen har galleriet en fast samling med<br />
bilder av Oluf Wold-Torne og Thorvald Erichsen. Vi finner også en samling av Sørensens<br />
bilder på Lillestrøm videregående skole.<br />
Holmsbu Bad er stedets kjente overnattingssted som også har en god restaurant. Denne<br />
gang hadde reisekomiteen imidlertid valgt seg Privaten Café, også den beliggende ved<br />
havnen. Menyen? Den besto, ikke overraskende, av reker og øl eller hvitvin. Så snart vi<br />
hadde benket oss kom praten, historiene og kommentarene på rekke og rad. Ingen grunn<br />
til å kjede seg eller være fåmælt i sådan en stund. Alan fikk samtlige medlemmer med seg<br />
da han henvendte seg til Tor som snart skulle ut for å sykle. Ikke på søndagstur – men til<br />
Sibir! Alan sendte med ham en TC-vimpel for at Tor ikke skulle glemme sin opprinnelse<br />
mens hans sykler og sykler og sykler. Det gjør han akkurat nå, når dette skrives. Følg med<br />
på våre sider, der forteller han om det som skjer.<br />
Så var det hele over for denne gang. Rekene var spist vinen var drukket, vi fikk igjen plass<br />
i bussen som fraktet hos trygt tilbake til Josefine. Ut i det blå er fullført – og sommeren var<br />
ønsket velkommen. Takk til reisekomiteen som gjorde denne turen mulig.
Hestene i Camargue<br />
i det ”ukjente” Provence<br />
Dagen er solfylt, engene er grønne, menneskene er spektakulære – og hestene<br />
strutter av vitalitet. Jeg befinner meg i Frankrikes Camargue, ikke aller mest kjent<br />
blant norske turister. Det vakre landskapet ligger tilbaketrukket i Provence, fjernt<br />
fra både Croisetten, strendene ved Nice og de andre kjente stedene som kjærtegnes<br />
av Middelhavets bølger.<br />
Tekst og foto: Alf G. Andersen<br />
Le gardiens jager den oksekalven i innhegningen<br />
Men det er ikke badelivets gleder som frister meg en dag da sommeren er på hell. Det<br />
gjør derimot gården Manade Saint Louis som ligger utenfor allfarvei, litt vest i Camargues<br />
frodige landskap. Gården er blitt anbefalt et besøk, og jeg blir tatt godt imot, sammen med<br />
en rekke andre gjester som også har hørt mange godord om stedet.<br />
Vest-europas største elvedelta<br />
Med en utstrekning på over 930 km², er Camargue vest-Europas største elvedelta. Siden<br />
Camargue er omgitt av vann på alle kanter er dstriktet teknisk sett en øy. Det er en stor<br />
slette, bestående av store saltvannslaguner eller étangs, som er adskilt fra havet med<br />
sandrev og omringet av sivdekte sumper, som igjen er omgitt av et stort oppdyrket område.Rundt<br />
en tredjedel av Camargue er enten innsjøer eller sumpland. Området har vært<br />
bebodd mennesker i tusenvis av år. og området er blitt betydelig påvirket av dette, med<br />
dreneringsarbeider, konstruksjon av diker, rismarker og saltpanner. En betydelig del av det<br />
ytre Camargue er blitt drenert for jordbruk.<br />
Men det er ikke det frodige deltaet som har gjort Camargue kjent. Berømmelsen skyldes<br />
snarere hesterasen med samme navn som distriktet. Camargue-hesten er av meget gammel<br />
opprinnelse. Enkelte forskere mener at rasen eksisterte i Camargue helt fra forhistorisk<br />
tid – altså 40.000 til 20.000 år før Kristus. Vi vet i dag med sikkerhet at keiser Julius<br />
Cæsar i det siste århundre før vår tidsregning lot seg begeistre av de ville hestene i Camargue.<br />
Han lot derfor etablere to oppdrettsgårder for å hjelpe til med etterveksten.
Det er greit å kjenne til hestenes forhistorie da vi etter<br />
hvert lærer hestene å kjenne på gården. I forkant har<br />
vi fått rikelig å spise, og dermed bidratt til gårdens<br />
fortsatte eksistens. Selv om gårdfolket lever av å<br />
oppdrette hester og okser, bidrar det ikke nok til å få<br />
hjulene til å gå rundt. Det gjør derimot turistene som<br />
mer enn gjerne blir med på en eksotisk gårdsopplevelse<br />
der hestene har hovedrollen.<br />
Spreke ryttere<br />
Vi blir først presentert for flere unge okser som blir<br />
tatt hånd om av tre cowboyer – eller gardiens som de<br />
omtales på disse kanter. Oksene drives rundt i en innhegning<br />
mens guttene på hesteryggen demonstrerer<br />
sine rideferdigheter og evne til å kontrollere de rasende<br />
dyrene som frykter at deres siste time er kom-<br />
Den skal tidlig krøkes<br />
met. Det er den ikke. Det gjelder få hestene i galopp<br />
inne i innhegningen og få oksene til å sparke opp en<br />
del støv til glede for fotografene.<br />
Vi gleder oss over de praktfulle hestene. De er ikke store av vekst, bare 1,3 meter høye.<br />
De er lyse, nesten hvite. Men de blir født helt mørke og lysner gradvis etter hvert. Den<br />
beskjedne størrelsen til tross, hestene har tilstrekkelig styrke til å bære selv røslige menn<br />
på ryggen. De er også kjent for sine korte nakker, kompakte kropp, sine frodige maner og<br />
haler – og ikke minst for deres intelligens.<br />
Myndighetene fastsatte i 1976 et regelverk som tok sikte på å bevare rasens renhet. I en<br />
egen regelbok for stutterier ble det slått fast en rekke kriterier for oppdrett. Det er blant<br />
annet bestemt at en ekte camargue må fødes i friluft, og det må bekreftes at føllet dier den<br />
antatte moren slik at opphavet med sikkerhet blir fastslått.<br />
Tyrefekting, men ikke på livet løs<br />
Sammen med en rekke andre skuelystne blir vi fraktet fra gårdens hovedhus ut på<br />
markene. Vi sitter på kjerrer trukket av traktorer, og rundt forbi oss rir gardiens for å<br />
demonstrere hestenes utholdenhet – og tålmodighet. Vel fremme på bestemmelsesstedet<br />
jager de en oksekalv som siden blir brennmerket foran kameraene.<br />
Den fremste av cowboyene er staute Jean Claude som også driver gården. Han forteller at<br />
oksene ales opp for bruk under franske tyrefektninger. Men det er ingen grunn til å synes<br />
synd på dem av den grunn, for i Frankrike på ikke oksene bøte med livet på de regionale<br />
landsbyfestene.<br />
Selv om gården med Camargues berømte<br />
hester lå godt utenfor allfarvei, var den et besøk<br />
verd. Omgivelser, miljø, stemning og opplevelser<br />
gjorde dagen minneverdig. Dersom du<br />
planlegger et besøk, anbefaler jeg vår eller høst,<br />
sommeren kan lett bli for het og fuktig. Overnatt<br />
gjerne i den praktfulle byen Aigues-Mortes. Der<br />
er mange rimelige og gode hoteller, og de lokale<br />
restauranter har mye snadder å tilby til priser<br />
som absolutt er å leve med. Denne delen av<br />
Denne kalven skal brennmerkes og<br />
den er nå i ferd med å bli overmannet<br />
Provence er mer avslappet enn de mer heseblesende<br />
badestedene med en til sine tider<br />
kvelende trafikk, både på veier og badestrender.
Vi gratulerer<br />
John M. Jacobsen med St. Olav<br />
Det er ikke så ofte et av våre medlemmer hedres med St. Olavs orden, men det har<br />
faktisk skjedd i disse dager. Det er filmprodusenten John M. Jacobsen som har mottatt<br />
hedersbevisningen, og vi i Cluben gratulerer med ordenen samtidig som vi er<br />
smigret på Johns vegne.<br />
Det er ikke lenge siden vår hjemmeside intervjuet<br />
Jacobsen (12. april 2008), og annet sted på våre<br />
sider kan du lese mer om hans arbeid, og tankene<br />
bak. I denne omgang nøyer vi oss derfor med å sitere<br />
det John uttalte til Aftenposten 16. juni. Der forteller<br />
han at han i hele sin karriere har lagt vekt på å lage<br />
filmer som han har lyst til å se selv. Det bør være<br />
et godt utgangspunkt i et miljø som ellers er relativt<br />
ego-befengt og navlebeskuende. Eller for å si det slik;<br />
John filmer er lette å like! Han er for øvrig inne i sin<br />
kanskje med spennende del av karrieren. Filmen om<br />
Max Manus avsluttes i disse dager, og den omfattes<br />
med forventninger som kan skremme alle og enhver.<br />
Premieren finner sted i desember, og det vil med sikkerhet<br />
bli den mest omtalte norske filmpremiere i manns minne.<br />
John fikk vite om tildelingen av St. Olav torsdag 12. juni. Han forteller at utnevnelsen kom<br />
totalt overraskende, ja så uventet at han vurderte om han hadde pådratt seg et snev av<br />
altzheimers.<br />
- Det skjedde altså torsdag at jeg oppdaget at et surprise-party var under oppseiling i våre<br />
kontorer. Plutselig så jeg både venner med kolleger samlet, og jeg kjente desperasjonen<br />
ta tak i meg. Hva er det jeg har glemt! Hvilken begivenhet er det som har falt ut av minnekortet<br />
i bakhodet? Jeg følte meg faktisk ganske flau før floken løste seg, og jeg fikk vite<br />
om bakgrunnen for selskapet. Overraskelsen viser også hvor godt mine kolleger har klart<br />
å hemmeligholde begivenheten. Etter det jeg forstår har det vært arbeidet med saken helt<br />
siden september, sier John til vår hjemmeside.<br />
Vi forbinder John Jacobsen med en rekke storfilmer hvorav Veiviseren fra 1987 rager<br />
høyest. Derfor er det med en viss undring vi registrerer hans første film som produsent.<br />
Den ble til i 1983 under tittelen Prima Veras saga om Olav den hellige. Vi får nøkternt<br />
konstatere at samarbeidet den gang med Jahn Teigen og hans kumpaner ikke var grensesprengende.<br />
Likevel var det en god begynnelse for produksjonsselskapet Filmkameratene<br />
der John er, og alltid har vært, eneeier – og eneste kamerat. Men Prima Vera var<br />
likevel ikke Johns første befatning med film.<br />
– Egentlig har jeg alltid hatt lyst til å arbeide med film, men midt på 60-tallet var denne<br />
formidlingsformen så dårlig betalt at det knapt nok var til salt på maten. Derfor ble det et<br />
avbrudd noen år med reklame, og film igjen først da det var til å leve av. Obs obs obs<br />
Vi befinner oss altså på slutten av 1950-tallet da norsk film var preget av enkle ekteskapskomedier<br />
i sort/hvitt og med et visst tilgang av krigshelter og deres dramatiske historier.<br />
(Ni liv, Shetlands-Larsen og andre dokumentardramaer).<br />
Oscar-nominert suksess<br />
- Det var tider det, erindrer John med sødme i sjelen. – Det var før PC og faks, mail og<br />
sms, det var før telefaks og mobiltelefon, det var før alt det som skulle gjøre livet lettere å
leve, i stedet gjorde det mer komplisert. Det var den gang vi beveget oss langsommere,<br />
og ikke var tilgjengelige for telekommunikasjon når vi var utenfor hjemmet eller kontoret.<br />
Jeg tror vi hadde et bedre liv den gangen når man ikke kunne få tak i oss til enhver tid. Jeg<br />
har forsøkt å ta med meg noe av fortiden. Jeg har aldri med meg mobil når jeg går rundt i<br />
Oslo. Folk får likevel tak i meg hjemme og på kontoret. Mobil har jeg bare med på reise.<br />
Fra Veiviseren til Max Manus<br />
Det er nå 21 år siden samene kjempet for livet mot de onde tsjudene, og det gode seiret til<br />
slutt. Tiden går. Nå er John midt inne i et prosjekt som gir ham minst like god mavefølelse<br />
som da han arbeidet med Veiviseren. Livet til krigssabotøren og motstandsmannen Max<br />
Manus er nå i ferd med å bli film.<br />
– Det er ikke mulig å bestille suksess, men dette har jeg tro på. Alle forutsetninger er til<br />
stede for at filmen om Max Manus skal bli noe helt spesielt, sier John.<br />
Uten å foregripe suksessen, tyder mye på at vi har all grunn til å glede oss over resultatet<br />
når det får sin premiere 19. desember med Aksel Henie i hovedrollen som Max Manus.<br />
Tekst og foto: Alf G. Andersen<br />
Fem nye medlemmer på en gang<br />
Det vil helst gå godt! Det gjorde det for Cluben, og det gjorde det for de fem kandidatene<br />
som onsdag ble tatt opp som fullverdige medlemmer i Travellers Club.<br />
Dermed har vi styrket vår utferdsmessige kompetanse på en utmerket måte. Ikke<br />
bare er de nye medlemmene bereiste i usedvanlig grad, et par av dem er også i en<br />
årsklasse som det er sjelden vi ser blant våre nye trampebrødre.<br />
Det var altså fem kandidater som stilte<br />
godt forberedt på opptakelsesseremonien.<br />
Uten å gå i detalj (noen<br />
hemmeligheter må også vi ha), mestret<br />
de fem utfordringene å en utmerket<br />
måte, selv om de under veis måtte<br />
tåle både tvilende snøft og himlende<br />
øyepar. Men det gikk bra. Og dermed<br />
er følgende fem blitt medlemmer av vår<br />
Club: Johan Herman Storm, Knut Espen<br />
Solberg, Ulf Prytz, Harald Willoch<br />
og Nils Karl Aspenberg.<br />
Det var flere grunner til å merke seg<br />
denne opptakelsen. Det er lenge siden vi har tatt opp fem nye medlemmer i en jafs. To og<br />
i høyden tre har de siste årene vært det vanlige. Vi gleder oss også over at to av de nye<br />
medlemmene er i tyveårene, og at vi derfor vil få glede av dem i mange, mange år fremover.<br />
Og ikke minst: Samtlige har imponerende bakgrunn som internasjonale globetrottere<br />
på sjø, land og de høyeste fjell. Det vil her føre for langt å rekapitulere deres meritter, men<br />
de vil ganske sikkert bidra til at våre nye medlemmer vil føle seg til rette i våre omgivelser.<br />
Detaljene kan vi sikert komme tilake til senere – under et foredrag eller fem!<br />
Trampsjef Carl Emil jr. ga under middagen etterpå, med rette, ballott fagre ord for en prikkfri<br />
gjennomføring av det seremonielle. Apropos middagen; Tore hadde sørget for en beksvart<br />
gryte hvis innhold harmonerte med kvelden for øvrig. Det ble en lun og hyggelig aften<br />
på den siste dagen i april. Det var en god stemning ved bordet, og hvis tramperne hadde<br />
vært katter – hadde de malt alle sammen, hele tiden!
Can Rigall<br />
– Sveins nye drømmested i Pyreneene<br />
Jeg har vært på en underlig reise av futuriske dimensjoner. I noen dager var jeg<br />
fremtidsturist med alt det innebærer av respekt for naturen, vinden, lys og skumring.<br />
Det var til fjells i stillhetens rike, det var i Pyreneene, nærmere bestemt Svein<br />
Wilhelmsens og Basecamp Explorers siste tilvekst. Det var i Can Rigall. Merk dere<br />
navnet. Det er neppe siste gang navnet dukker opp på netthinnen. Dertil er stedet<br />
for spektakulært.<br />
Tekst og foto: Alf G. Andersen<br />
Slik ser det ut fra den ene terrassen på Can Rigall med generøs utsikt mot de<br />
franske Pyreneer.<br />
Det var altså i april at Anders Lorange og jeg takket ja til å besøke denne basecampen<br />
som skal ha sin offisielle åpning medio august. Tidspunktet passet bra. For akkurat på den<br />
tid, for 25 år siden ble Svein medlem av Cluben. Hva vi hadde ventet oss? Ganske mye,<br />
for vi kjenner jo Svein og hans krav til attraktive reisemål. Men dette ble likevel i overkant.<br />
Can Rigall vil utvilsomt bli et oppsiktsvekkende mulighet for den avanserte og miljøbevisste<br />
globetrotter. Men la meg begynne med begynnelsen.<br />
Det franske paradis<br />
Verken Anders eller jeg visste hva vi dro til da vi landet i Barcelona. Vi hadde en klar<br />
fornemmelse av attraktiv beliggenhet og turisme tilpasset naturens beste. Men ellers var vi<br />
blanke. Can Rigall ligger i Frankrikes Pyreneer, drøyt to og en halv times kjøring fra flyplassen<br />
i Barcelona. Vi passerer grensen etter halvannen time, og Sveins detaljerte kjørebeskrivelse<br />
etterlater ingen spørsmål om veivalg. Den siste delen av kjøreturen finner sted<br />
på dårlig grusvei (Svein: En del av opplevelsen) før vi er fremme i det franske paradis, noen
Stein på stein på stein. En gjestegård som er bygget opp til et lite paradis, et pustehull<br />
for den som ønsker den enestående ferie- og naturopplevelsen fjernt fra byens<br />
larm.<br />
annen betegnelse er misvisende. Det første vi ser er noe som ligner en gammel steingård<br />
beliggende på en bred hylle, med orkesterplass mot hovedscenen – Pyreneene i all sin<br />
velde og skjønnhet.<br />
Tanken om en steingård var ikke ueffen. Svein kan fortelle at dette helt til 1950-tallet faktisk<br />
var en steingård som ble drevet med jordbruk og husdyr.<br />
- Da jeg overtok den i 2002, fortonet den seg mest av alt som en ruin. Taket var borte, vegger<br />
og gulv var delvis borte, alt måtte gjøres på nytt. Det er nettopp det vi har gjort. Bygget<br />
opp det hele, nesten fra grunnen, men sten for sten, gjerne de opprinnelige, og med pietet<br />
for det som har vært og det vi hadde drømmen skulle bli.<br />
Med pietet og respekt<br />
Det er en lang historie Svein kan fortelle, og her gjengir jeg ikke alt, men nøyer meg med<br />
å forklare at steingården forvandlet seg til et overnattingssted som utenfra kunne ha vært<br />
flere hundre år gammelt, men som innvendig inneholder alle moderne bekvemmeligheter,<br />
dog innbakt med pietet og respekt for fortidens arkitektoniske verdier.<br />
Her er vi også ved grunntanken ved Sveins filosofi. Ta vare på det beste av det gamle,<br />
og la det leve sitt liv med minimalt forbruk av naturens forgjengelige ressurser. Derfor har<br />
Svein installert Langedocs - Rousillons største solcellepanel (140 m2)som er tilknyttet<br />
hypermoderne og god skjulte batterier og generator som skal forsyne anlegget med mest<br />
mulig energi fra solen og vinden. Den flunkende nye swimmingpoolen skal også oppvarmes<br />
av naturens fornybare energi og renses biologisk, og vannet skal ta vares på og<br />
gjenbrukes. Mye av det er oppsamlet regnvann (75000 liters tank gravd <strong>ned</strong> i bakken),<br />
bare for å nevne noen av verdiene som Svein har satt i omsetning.<br />
Dermed har jeg antydet bakgrunnen for Sveins siste satsing. Heldigvis gjør han det ikke<br />
alene. Med seg på ferden har han sin usedvanlige gjestfrie og karismatiske hustru Helle<br />
som tok hjertelig imot oss da vi kom. Hun skal drive dette stedet store deler av året, men
håper å få hjelp av en dyktig, ung norsk kokk som er ute etter å oppleve i tillegg til å praktisere<br />
sin profesjon.<br />
- Akkurat nå går det over stokk og stein, sier Helle tappert. Daglig må vi ta mange utfordringer<br />
på strak arm slik at vi blir ferdige til 20. august da stedet åpner offisielt. Men dt<br />
kan du lese mer om på Basecamps hjemmesider (basecampexplorer.no) fra juni må<strong>ned</strong>.<br />
- Jo, det er en del som står igjen, men jammen er også mye gjort. Selve overnatingsstedet<br />
er så godt som ferdig. Nå er det uteområdene som skal planeres og forskjønnes med<br />
plener, busker, grønnsakhaver, den gamle kjøreveien ved huset brolegges med vakker<br />
brostein, nye vandrestier skal ryddes, område for ridning og bueskyting skal settes i stand.<br />
Det skal også tilleggende små steinhus som også skal tjene som overnattingsrom. Her<br />
mangler det ikke på gjøremål. Da vi var der, var 5-6 håndverkere og planeringsarbeidere i<br />
virksomhet.<br />
Et utsnitt av det veldige solcellepanelet som skal forsyne anlegget med store deler<br />
av den nødvendige energi.<br />
Mye å finne på<br />
Can Rigall vil i første omgang gi plass for 26 gjester fordelt på 12 rom, men det foreligger<br />
allerede planer for utvidelser. Men de skal vi i denne omgang la ligge. Det som imidlertid<br />
er viktig, er disse gjestenes ve og vel – når de først har tatt turen opp til steingården 800<br />
luftige meter over havet. Hva er det Svein har å tilby, i tillegg til fantastisk beliggenhet,<br />
stillhet, frisk luft og naturens egen harmoni? Mye av dette er jo elementer som vi også kan<br />
finne på vår hjemmebane, og som Basecamp Explorer ikke er alene om.<br />
Hemmeligheten bak Sveins produkt er en pakke som inneholder alt det en globetrotter kan<br />
drømme om. Naturopplevelser, økologisk mangfold, unike utfluktsmuligheter til fjells og til<br />
kysten. Gjesten kan oppholde seg hele tiden på og ved Can Rigall, eller man kan bruke<br />
det som – ja, nettopp en base for oppdagelse av hele regionen. Avstandene er til å leve<br />
med, og muligheter for opplevelser utenfor Can Rigall er mange. Ta en tur til den vakre<br />
byen Ceret, ca. en halv time. Eller legg på 25 minutter. Da er du ved sjøen og Collioure, en<br />
liten havneby slik du kjenner dem blant de mest innsmigrende reisemålene i Provence (vi<br />
spiste deilige skalldyr til lunsj helt <strong>ned</strong>e ved stranden).
Anders gleder seg til skalldyrtallerken ved stranden i Collioure. Det gjør fotografen også.<br />
Med hest, bue eller pensel<br />
Svein forbereder malerkurs, han tilrettelegger dagsturer og kortere turer til fots, han vil engasjere<br />
barn med ridning og bueskytning – og bassenget ligger der så aldeles greit tilgjengelig,<br />
også det med vide vyer til Pyreneenes høye topper.<br />
Neida, Anders og jeg klarte ikke å få med oss alt, dertil var to-tre dager i korteste laget.<br />
Men vi ble likevel bergfanget av stedet, av skjønnheten og beliggenheten, av de velsmakende<br />
måltider ved peisen – eller ved frokosten ute på terrassen. Vi vandret i fjellet og vi<br />
fabulerte over fortiden og livet på gården på begynnelsen av 1900-tallet med folk over<br />
stuegulvet og esler under. Vi nøt utsikten mot det katalanske hellige fjell, Canigou på 2784<br />
meter. Vi lot oss forføre av vertskapets entusiasme, pågangsmot og herlige glede over å<br />
skape noe helt nytt, noe som ikke har sin like.<br />
Da Anders og jeg forlot det pyreneiske paradis, altfor tidlig, snudde vi oss ikke. For vi visste<br />
at det var ikke nødvendig, for til Can Rigall skal vi vende tilbake, enten alene eller aller<br />
helst sammen med venner som vi vil dele gleden med.<br />
Jeg måtte bruke et fisheye-objektiv for å få med meg hele det store kjøkkenet, og spiseplass<br />
med peiskrok. Helle til venstre, Svein i midten og Anders til høyre.
Alhambra:<br />
Andalucias mauriske smykke<br />
Det er en vakker dag tidlig i mars 2008 da vi forlater den tiltalende lille kystbyen<br />
Nerja, 4-5 mil nord for Malaga. Målet er Granada i alminnelighet og den mauriske<br />
festningen Alhambra i særdeleshet. Alhambra!<br />
Tekst og foto: Alf G. Andersen<br />
En del av Alhambra slik festningen fremtrer utenfor murene.<br />
Navnet i seg selv lyder som en fanfare - eller som et kulturelt begrep for en severdighet<br />
som man ikke kan tillate seg i gå glipp av på våre breddegrader. Noen av oss har et visst<br />
begrep om den historiske bakgrunn, om maurernes siste skanse i vår del av Europa under<br />
middelalderen. Man har også en viss fornemmelse av skjønnhet og kontemplative opplevelser.<br />
Alt er korrekt. Men la oss begynne med begynnelsen.<br />
Opplevelse fremfor komfort<br />
Vi reiser fra kysten, og velger den lengste og mest snirklede veien i stedet for å hive oss<br />
på motorveien nordover fra Motril. Hensikten er åpenbar. I dag gjelder det skjønnhet og<br />
opplevelser fremfor komfort og hurtighet, og vi blir rikelig belønnet.<br />
Vi kjører inn i landet fra den lille kystbyen Almunicar, retning Granada. De første kilometerne<br />
er veien svingete og ikke særlig severdig. Det retter seg snart. Veien er fortsatt<br />
svingete, men nå kommer vi opp i høyden, og til det ene utkikkspunktet etter det andre.<br />
Denne del av Andalucia utmerker seg med sine bratte og høye fjell. Vi kjører fra 0 og helt<br />
opp til 1600 meter, og fremdeles kneiser fjelltoppene over oss. Det er vilt, det er vakkert og<br />
det er der ”ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Men det gjør de! Gårder og små landsbyer<br />
klamrer seg til fjellsidene, og på de mest utrolige steder ser vi dyrket mark i hyller og lommer.<br />
Oppstigningen fortsetter helt opp til en grønn og frodig høyslette der gårdsdriften later<br />
til å være et godt utkomme. Mot nord skimter vi det som må være utkanten av Granada,<br />
og mot øst reiser snødekte Sierra Navada seg som Spanias tak. I flere av landsbyene vi
kjørte forbi kunne de skryte av 30 minutter til stranden og 30 minutter til alpinbakkene. Vi<br />
nærmer oss Granada – og Alhambra og vi forsøker å hente opp det som sitter igjen av<br />
barnelærdom, og det vi nylig har lest oss til.<br />
Tilbake til 710<br />
La oss gå langt tilbake i historien, helt til 710 da de muslimske nordafrikanerne erobret den<br />
iberiske halvøy og frembrakte en andalusisk høykultur med sentrum i Granada. Navnet<br />
maurere hadde erobrerne fått etter det romeriske navn på befolkningen i det nordlige Algerie<br />
og Marokko som også ble kalt romernes Mauritania.<br />
Maurerne, muslimer fra Midtøsten og Nord-Afrika, kom altså første gang til Spania i år 710<br />
etter invitasjon for å ordne opp i en krangel mellom Visigother-konger som hersket den<br />
gang. Året etter vendte de tilbake og invaderte like godt landområdene. I løpet av bare ti<br />
år hersket de over nesten hele dagens Spania og Portugal, minus noen områder på nordvest-<br />
og nordkysten. De brakte med seg mye av kunnskapen fra den arabiske verdenen<br />
på områder som matematikk, byggekunst, arkitektur. I århundrene senere ble det innbyrdes<br />
krig og stridigheter, og de kristne kom etter hvert på offensiven. I 1085 falt Toledo i<br />
nord og dette løsnet kraftig på maurernes kontroll i det som er dagens Spania. I perioden<br />
1175-1200 slo maurerne tilbake mot de kristne og vant landområder, og i 1238 startet<br />
Nasrid-dynastiet i Alhambra.<br />
De første historiske dokumenter som nevner Alambra stammer fra 900-tallet, og de refererer<br />
til Sawwar ben Hamdrun som i 889 søkte tilflukt i Alcazaba der det var et fort. Da bygde<br />
man fortet Alhambra hvorfra det var et fantastisk utsyn over hele byen. På tross av den<br />
strategiske beliggenheten, var det ikke før vi fikk den første kongen i Nasrid-dynastiet på<br />
1300-tallet at den kongelige residens ble etablert på Alhambra. Det var under Mohammed<br />
ben Al-Hamar 1238-1273. Det var i 1238 at Mohammed klatret opp til stedet, så seg om,<br />
skrittet opp hvor slottet skulle ligge, og overlot resten til arkitekter og håndverkere. Planene<br />
inkluderte seks palasser, vidunderlige haver, og selvforsynt med vann som ble samlet i<br />
cisterner<br />
Fra citadellet er det strålende utkikkspunkter over Granada som slynger seg<br />
Alhambras høydedrag.
Løvenes plass er vakker, noe som understrekes av de mange marmorsøylene som<br />
omkranser plassen.<br />
Maurernes siste sukk<br />
Slottet markerte begynnelsen på Alhambras mest feirede periode, en tid som også gjorde<br />
slottet til en påminnelse om høydepunktet for den muslimske kultur i Vest-Europa. Det var<br />
også på den tid at Spania nådde sitt kulturelle høydepunkt under maurernes styre.<br />
I 1472 mistet maurerne Granada og Alhambra. Kong Ferdinand og dronning Isabelle<br />
erobret hele regionen. Maurerne og jødene fikk valget mellom å konvertere til katolisismen<br />
eller bli drevet ut. Hele regionen opplevet tilbakegang og kollaps da grunnlaget for<br />
all fremgang ble borte. Begrepet ”maurernes siste sukk” som også er tittel på en bok av<br />
Salman Rusdie, stammer fra den mauriske herskeren Boabdil som under beleiringen av<br />
Granada, snudde seg mot Alhambra og så den vakre festningen og slottet for siste gang.<br />
Den berømte replikken står i stil med setningen som er risset inn på Alhambras murer: Det<br />
finnes ingen skjebne verre enn å være blind i Alhambra.<br />
Dette er altså historien om Alhambra som vi nå alle gleder ss til å oppleve, Vi nærmer oss,<br />
og kjører snart inn på hovedveien fra Motril til Granada, veien vi også skal kjøre tilbake<br />
igjen. Granadas forsteder passerer revy, og etter noen minutter er vi ved Alhambras murer.<br />
Vi er vel tilfredse med at vi har forberedt oss godt. På forhånd fikk vi tips om at det er stor<br />
pågang og begrenset atkomst til festningen. Derfor hadde vi noen uker i forveien på internett<br />
bestilt inngangsbilletter. Selv klokkeslettet for inngang var forhåndsbestemt. Ved inngangen<br />
var det plassert billettautomater, og ved å mate dem med kontantkortet, spyttet de<br />
ut billettene og presis klokken 14 slapp vi inn i det mektige citadellet Alcazaba som tilhører<br />
den eldste del av Alhambra.<br />
Citadellet<br />
Citadellet består blant annet av massive yttermurer som slutter seg rundt platået. Mye av<br />
den opprinnelige bygningsmassen er borte. Men det mektige observasjonstårnet er fremdeles<br />
intakt. Det var her Ferdinand og Isabella heiste flagget 2. januar 1492 for å markere
at spanjolene hadde erobret Granada. Citadellet kan besøkes uten å betale inngangspenger<br />
og er et besøk verd i seg selv. Både på grunn av størrelse, utforming og ikke<br />
minst utsiktspunktene over Granada den ene retningen og s<strong>ned</strong>ekte og mektige Sierra<br />
Nevada mot øst.<br />
Før vi slipper inn i det avsperrede område, besøker vi Karl V palass som blant annet inneholder<br />
en storslagen plass kranset av søyler. Likevel er det litt trist å tenke på at den<br />
samme Karl lot rive et maurisk palass for å få plass til bygningen som bærer hans navn.<br />
Her er mange rom og saler å besøke, men de får vente. Viktigst i denne omgang er å<br />
komme inn i den opprinnelige mauriske del av dette enorme komplekset som innbyr til<br />
både konsentrasjon og kontemplasjon.<br />
Bare vakkert, bare praktfullt<br />
Tiden er inne. Endelig vandrer vi inn i den mauriske fortid, og skjønner snart hvorfor Alhambra<br />
er en av nåtidens underverk. De mange saler, dekorasjoner og installasjoner lar<br />
seg ikke beskrive på vår hjemmeside med begrenset plass. Derfor må vi begrense oss til å<br />
omtale bare deler av det av det vi frydet oss over i de tre timene vi vandret rundt.<br />
Det kongelige kompleks består av tre hoveddeler: Mexuar, Serallo og Harem. Mexuar er<br />
forholdsvis beskjedent dekorert, og har gitt rom for maurernes administrasjon og forretninger.<br />
Serallo, som ble bygget under Yusefs herredømme på 1400-tallet, er rikt dekorert<br />
og inneholder Patio de los Arrayanes. Endelig har vi haremet som også er rikt dekorert og<br />
inneholder oppholdsrom for de arabiske kongenes hustruer og elskerinner. Denne delen<br />
inneholder dusjbad med varmt og kaldt vann. Haremet inneholder også bilder av mennesker,<br />
noe som er forbudt under islamsk lov. Det skyldes antakelig at bildene ble utført av<br />
kristne kunstnere, og de ble tillatt av de tolerante arabiske herskerne på en tid.<br />
Ambassadørenes hall er den største i hele Alhambra. Dette var en hall for de store mottakelser,<br />
og sultanens trone sto motsatt av inngangsdøren. Det var her Christoffer Columbus<br />
i sin ble tatt imot av Isabel og Ferdinand da han ba om støtte til å seile til den nye verden.<br />
På veggene er det en serie ovale medaljonger, tre på hver vegg. Både tak og vegger<br />
er rikt dekorert.<br />
Løvenes plass<br />
En av de mest kjente elementene er Patio de los Leones – Løvenes plass. Den er avlang<br />
og 20 meter lang og er omgitt av et lavt galleri som holdes oppe av 124 marmorsøyler.<br />
Plassen er dekorert med fargede fliser. Midt på plassen ser vi den berømte Løvenes fontene,<br />
et flott springvannanlegg av alabast omkranset av 12 marmorløver. Da vi besøkte<br />
stedet, var dessverre fontenen under rehabilitering, og vi kunne bare ane den opprinnelige<br />
skjønnhet.<br />
Vi vandrer gjennom saler og rom, alle dekorert med en nesten heseblesende hang til små<br />
detaljer. Vegg etter vegg, himling etter himling, de var alle så rikt og detaljert dekorert at i<br />
vår tid ville det kanskje ha tatt et år eller to bare å fullføre en av veggene. Men i maurernes<br />
tid var verken må<strong>ned</strong>er eller arbeidskraft mangelvare.<br />
Havenes have<br />
En frittstående del av Alhambra er den praktfulle haven Generalife som egentlig er et eget<br />
anlegg tilknyttet festningen med en bred spaservei. Generalife var sommerpalasset til de<br />
mauriske kongene og står på toppen av El Sol, Solhøyden hvorfra man har en fantastisk<br />
utsikt. I motsetning til det store palasset vet man med nøyaktighet at Generalife ble bygd i
Generalife er som en Edels have med blomster og prydklippede hekker i alle retninger.<br />
1318 av Aben Walid Ismail. I dag er det bare to bygninger igjen og de står på hver sin side<br />
av El Patio de la Acequia. I de vakre hagene fins utallige små kanaler, mange fontener og<br />
springvann. Alhambra og Generalife som ble satt på Unescos liste i 1984 hører til den siste<br />
perioden med maurisk kunst på den iberiske halvøya. De kunstferdig klippede hekkene er<br />
et syn verd. Med stor presisjon er hver eneste av dem utformet til kuber, kuler og figurer.<br />
I flere timer har vi nå vandret gjennom maurernes rike, deres største arkitektoniske<br />
prestasjon på Den iberiske halvøy. Det er over 500 år siden deres spanske æra var over,<br />
og mye av det de etterlot seg av kunst og kultur er borte, også på Alhambra. Spesielt var<br />
franskmennene på 1800-tallet hissige etter å rive <strong>ned</strong>. Men det ble satt en stopper for vandalismen,<br />
og på 1900-tallet begynte bevaringen og rehabiliteringen.<br />
Selv om mye er gått tapt, fremstår fremdeles Alhambra som Granadas og Andalucías juvél<br />
som hvert år millioner av besøkende kan glede seg over. Her er et par råd til de som måtte<br />
ha til hensikt å gjenta vårt besøk:<br />
Noen gode råd<br />
- Bestill inngangsbilletter på Alhambras hjemmeside god tid i forveien<br />
- Sett av god tid, besøket tar flere timer, og lar seg gjerne kombinere med et godt måltid på<br />
en av restaurantene ved inngangen.<br />
- Har du planer om å oppleve Granada og Alhambra på samme dag, glem det! Granada<br />
fortjener en dag eller tos oppmerksomhet i seg selv. Men ta Alhambra først. Fra festningen<br />
har du storslagen utsikt over det meste av byen, og herfra kan du peke ut attraksjonene<br />
som du senere kan besøke.<br />
- Ekstra glede av besøket får du dersom du skaffer deg litt forhåndsinformasjon fra reiseguider<br />
eller internett,<br />
- Og når du først er i Andalucía med egen bil, passer det utmerket også å oppleve Cordoba,<br />
Sevilla, Marbella og Ronda. Dette vil gi deg en ukes minneverdige opplevelse, minst,<br />
dersom tiden på stranden faller deg for lang.<br />
Og apropos bil: Vi leide hos Centauro, via internett, på flyplassen i Malaga. En firedørs<br />
Ford Fusion kostet en tusenlapp for en uke. Vi ble hentet på flyplassen og kjørt til utleieren<br />
noen minutter unna. Det var en stor fordel, fordi motorveien gikk rett forbi og dermed<br />
var det enkelt å orientere seg i begge retninger, enten man skulle i retning Marbella eller<br />
Motril, og like enkelt var det da vi skulle levere bilen tilbake.<br />
Og til slutt: Hvem var ”vi” som jeg omtaler hele tiden? Der var Anders Lorange og Turid<br />
samt Siri og underteg<strong>ned</strong>e. ”Og alle var vi enige om at vi hadde hatt en hyggelig tur”.
Petter er ”alltid underveis”<br />
Da Petter ble medlem av vår klubb i 2001 var søknaden fyldig og viste til et potensielt<br />
medlem som var bereist. Det er nå syv år siden. Mye vann har rent i havet, mye<br />
flybensin er brent av og mange nye land er besøkt siden den gang. Hvor mange?<br />
Tekst og foto: Alf G. Andersen<br />
Petter lener seg mot denne steinen på Lamu, en brennhet øy i Det indiske hav utenfor<br />
kysten av Kenya.<br />
- Pr. i dag – 2. mars anno 2008 – mener jeg å ha besøkt tilsammen 102 land. Dermed er<br />
jeg underveis.<br />
- Til hva?<br />
- Til å besøke alle land i verden selvfølgelig, selv om jeg er noe i villrede om hvor mange<br />
det totalt er. Under sommer-lekene i Sydney deltok angivelig 200 nasjoner, teller jeg alle<br />
flagg i atlaset er det 197. Pr. i dag har jeg altså besøkt 102 land, så jeg har fortsatt mye<br />
ugjort.<br />
Som ovenstående viser, er ikke Petter som oss andre. Han har gått diverse fotturer på<br />
sine reiser, dykket i mange eksotiske farvann og jaktet over hele verden. Han elsker jakt<br />
like mye som å reise og han klarer å kombinere begge pasjoner. Stort sett til glede, men<br />
ikke alltid uten viderverdigheter, for det hender det inntreffer begivenheter som forløper<br />
helt annerledes enn planlagt.<br />
- Jeg glemmer aldri det som skjedde i Nepal. Vi skulle hilse på en hyggelig elefant og<br />
hadde lært at vi skulle si god dag på følgende måte: Du tar tak i snabelen og blåser inn i<br />
denne slik at elefanten skal kjenne bli kjent med deg via lukten. Det gjorde jeg uten å tenke<br />
på at jeg på forhånd hadde gjort en tabbe, nemlig styrket meg på en Underberger (du vet<br />
jo at du må passe på magen under slike himmelstrøk). Jeg ga elefanten et solid pust. Den<br />
reagerte momentant med å gripe tak i hele meg, løftet meg opp og sendte meg seilende i<br />
god fart langsetter ryggraden. Ferden endte på bakken bak halen. Etterpå ble vi venner.<br />
16-åring med utferdstrang<br />
Petter begynte sin reisevirksomhet i ung alder. Han var ikke mer enn 16 år da han reiste<br />
til sjøs etter turbulente forhold på hjemmebane. Ferden gikk blant annet til Fjerne Østen.
Brit og Petter på safari i Masai Maras nasjonalpark. De fikk se tusenvis av dyr, blant<br />
annet de fem store – nesehorn, elefant, jaguar, løve og gepard.<br />
Da han kom hjem igjen, sendte pappa Nørholm ham til Tyskland i seks må<strong>ned</strong>er for å lære<br />
språket, til en fabrikk som produserte damestrømper!<br />
- Tilbake i Oslo som rotløs 17-åring, ble jeg et entusiastisk medlem av Club 7. En torsdag<br />
aften inviterte jeg generøst alle de tilstedeværende på Club 7 med meg hjem. Vi hadde en<br />
fantastisk aften, og deretter en grenseprengende innsats for å sette stuen i orden igjen før<br />
mor kom tilbake, noe vi ikke lyktes helt med. Jeg forsvant derfor til Tyskland nok en gang<br />
for noen må<strong>ned</strong>er, denne gang for å arbeide på jernbanen.<br />
- Før jeg havnet i 15 må<strong>ned</strong>er i Marinen, var jeg også syv må<strong>ned</strong>er i London hos Harrods,<br />
der jeg solgte ski til pengesterke briter. Etter Marinen reiste jeg til Chicago. Meningen var<br />
at jeg skulle være der noen år, men like før avreise traff jeg Brit. Derfor returnerte jeg moderlandet<br />
etter bare få må<strong>ned</strong>er, til min fars fortvilelse.<br />
- Du har altså 102 land på samvittigheten. Når du ser tilbake, hvilket land er det du ser<br />
tilbake på med størst glede?<br />
- Syd-Afrika, uten tvil. Landet har alt: Naturen. Menneskene. Dyrene. Klimaet. Mat og Vin.<br />
Det hele i en forunderlig og tiltalende blanding som gjør at landet aldri slipper tak i deg.<br />
Jeg har vært der fem ganger, og kommer ganske sikkert til å reise dit igjen.<br />
Med den gode historien på lur<br />
Petter er en lystig fyr. Latteren og den gode historien har han alltid på lur. Og om du skulle<br />
be om en tjeneste, sier han ja. Dessuten vil han nødig gå glipp av nye opplevelser: Vi var<br />
8-10 venner i Masai Mara og hadde tilbrakt natten på en camp ute i ødemarken. For Petter<br />
hadde ikke natten vært særlig god med hardkjør både oppe og <strong>ned</strong>e. For å si det enkelt:<br />
Den natten lærte Petter seg veien til dass, selv i stummende mørke. Neste morgen, da<br />
solen vippet opp over bakkekammen og ga savannen dette underlige fargesterke lyset<br />
som er en ave for enhver amatørfotograf, dukket Petter opp i all sin skrud. Vi skulle bli med<br />
masaiene på en morgenvandring og ble bedt om å ta med det vi trengte de nærmeste par<br />
timene. Petter hadde tatt med seg det han trengte: han var innpakket i toalettpapir fra topp<br />
til tå. Nærmest som en slektning av Michelin-mannen. – Ja, så er vi klare til å dra, sa han<br />
muntert med spak og ”diarektisk” stemme. Men jammen holdt han turen ut, og det uten<br />
sutring.<br />
Dramatiske opplevelser<br />
Det er ikke i denne hjemmesides makt og ta med mer enn en liten brøkdel av Petters op-
plevelser, mange av dem ganske dramatiske. Vi får nøye oss med noen smakebiter fra<br />
Petters rikholdige buffèt:<br />
- Jo, jeg husker godt da vi var i Honduras. Hver gang vi la oss hørte vi skyting rundt hushjørnene.<br />
Riktig utrivelig var det.<br />
Jeg husker også godt da vi var i Canada for 15 år siden. Vi var ute i ødemarken. Det var<br />
kaldt og det var vilt. Vi tok peiling på en åsrygg som vi trodde var smal, men som utvidet<br />
seg som et strykejern, Vel oppe mistet vi fullstendig retningssansen, og holdt på å gå oss<br />
vill. Jeg tror vi bare var en hårsbredd fra å bli oppslukt av villmarken. Det var forresten<br />
også i Canada jeg var på jakt etter bjørn og puma. Uten våpen var vi en gang 10 minutter<br />
borte fra bilen for å rekognosere. Da vi kom tilbake så vi fotavtrykkene etter en grizzly<br />
som hadde vandret over bilsporene. Senere på dagen trodde jeg hundene hadde drevet<br />
en puma <strong>ned</strong> i en hule. Ved nærmere ettersyn viste det seg at det der lå en grizzly i hi. Jeg<br />
kom meg raskt vekk! En annen dag, alene på post, ble jeg plutselig omringet av 5 bjørner.<br />
Gode råd var dyre. Egentlig hadde jeg bare lov til å felle en, men situasjonen gjorde at jeg<br />
var nødt til å felle to av bjørnene. To av de andre klarte jeg å skremme vekk ved å skyte<br />
rett foran labbene deres, mens den siste inviterte nesten til nærkamp før den trakk seg<br />
tilbake.<br />
Dagros` våte kyss<br />
Spennende var det også da vi var på walking safari i Zimbabwe og plutselig kom for nær<br />
en elefantmor og ungen hennes i bushen. Da var moren ikke i godt humør!<br />
Får kanskje også ta med historien fra en villsvinjakt i Polen, der jeg jaktet sammen med en<br />
kjentmann. Ute i skogen overrasket vi plutselig en krypskytter og det var ingen spøk. Han<br />
tok ladegrep og siktet mot oss. Vi kom oss unna, men min jaktkamerat fortalte at han nå<br />
visste hvordan det føles å være i dødens skygge.<br />
- Altså mye spenning?<br />
- Ja, og mye rart. Som da jeg satt og hvilte under et tre mens jeg jaktet i Nord-Irland. Det<br />
er halvmørkt og dårlig sikt og jeg halvdupper. Plutselig kjenner jeg noe iskaldt, vått og stort<br />
mot det ene kinnet. Jeg farer skrekkslagen opp og får full oversikt over trusselen. Det er<br />
en ku! Den har kysset meg på kinnet med sin fuktige mule og ser meg nå spørrende inn i<br />
øynene.<br />
Petter forteller at stadig nye reiser står for døren. Heldigvis deler han sin utforskende interesse<br />
med Brit, som han har vært gift med i 39 år.<br />
- Det er klart Brit skal være med. Hun er like glad i å reise som meg. Nå tror jeg at Taiwan,<br />
Kina, Japan og Sør-Korea står for tur. Og i Europa får jeg vel snart ta en week-end til det<br />
nylig selvstendige Kosovo, forteller Petter til underteg<strong>ned</strong>e som også har vært på reisefot.<br />
Jeg var i Strømstad sist lørdag.<br />
Petter og Brit omringet av gode venner, og med godsaker i glasset, i Estlands<br />
hovedstad Tallinn. Bilder er tatt under Travellers-turen i april 2005.
17. mai i Cluben: Kald dag, stor<br />
tale – og et trivelig arrangement<br />
Tekst: Alf G. Andersen, foto Alan Billyeald og Alf G. Andersen<br />
Når det er kaldt ute, kjenner vi varmen inne. Dette var noe som særpreget årets 17. maiarrangement<br />
i Cluben. De som hadde tidligere på dagen hadde tatt oppstilling for å se<br />
barnetoget, var riktig forfrosne. For maken til kjølig og ufyselig vær på nasjonaldagen har<br />
vi ikke opplevet på 50 år. Sluddbyger og mye <strong>ned</strong>bør. Uff!! Da var det godt å komme i hus<br />
hos Josefine der Tore og Esten, i kjent stil, hadde lagt alt til rette for at vi skulle oppleve<br />
en trivelig formiddag innendørs som motvekt til formiddagen utendørs. Pølser, kaker og<br />
musserende.<br />
Det heftige været hadde kanskje skremt noen av oss, for fremmøtet var ikke så stort som<br />
det pleier. Men for oss som kom, var det ingen ulempe. Det ble plass til alle rundt bordene<br />
– både for voksne, godt voksne og barn. Sedvanen tro gikk praten uhemmet frem til klokken<br />
13. Da var det at visetramp Gorm, i trampsjefens fravær, grep ordet og ønsket velkommen.<br />
Han ga ordet til årets 17.mai-taler, Harry-Sam.<br />
Nå skal ikke denne observatør evaluere 17.mai-talen på bakgrunn av tidligere års prestasjoner.<br />
Det vil være galt. Likevel må det være lov å mene at denne hadde mer substans<br />
enn det vi var vant til,<br />
spekket som den var med<br />
historiske opplysninger<br />
og betraktninger. Utgangspunktet<br />
var, ikke uventet<br />
200-års jubilanten Henrik<br />
Wergeland. Wergeland<br />
kan feires for så mangt.<br />
Harry-Sam konsentrerte<br />
seg om Wergeland bidrag<br />
til å åpne kongerikets<br />
dører for jødene som, i<br />
verdens mest fremsynte<br />
og demokratiserende<br />
grunnlov fra 1814, hadde<br />
stengt dørene for jødene.
CLUBENS ADRESSE<br />
Travellers’ Club, Josefines gate 26, 0351 Oslo, Norge.<br />
Redaktør: Alf G. Andersen<br />
Telefon,: (+47) 22 60 16 25 Website: travellersclub.no E-mail: agandersen@mtulink.com<br />
CLUBENS STYRE<br />
Trampsjef: Carl Emil Petersen jr.<br />
Visetrampsjef: Gorm G. Lund<br />
Klubbkomité: Rolf Bj. Paulssen<br />
Sekretær: Petter Nørholm<br />
Økonomi: Arne Habberstad<br />
Økonomi teknisk: Gunnar Sjøwall jr.<br />
Eiendom: Stein Magnussen<br />
Sekretær: Tom Gulberg<br />
CLUBENS BALLOTTKOMMITÈ<br />
Stian Sundt<br />
Alf G. Andersen<br />
Aksel Kvalsnes<br />
Sven Erik Westbye<br />
Kjell Otto Solberg<br />
Olai Lorange<br />
Alan Billyeald<br />
REDAKTØRER GJENNOM TIDENE<br />
1932 -40 Finn Hjortnes 8 år<br />
1940 -41 I. M. Isachsen 2 år<br />
1942 -45 (Ingen utgivelse) 4 år<br />
1946 -51 Reidar Nesseie 6 år<br />
1951 -60 J. Falck-Andersen 9 år<br />
1960 -62 Wilhelm Bøe 2 år<br />
1962 -77 Reidar Mossige 15 år<br />
1977 -79 Trygve Høgberg 2 år<br />
1979 -81 Sollner / Høgberg 2 år<br />
1981 -82 Trygve Høgberg 1 år<br />
1983 -84 E. Sollner 2 år<br />
1985 - Trygve Høgberg 1 år<br />
1986 -87 E. Sollner 1 år<br />
1987 - Sven E. Westbye 1 år<br />
1988 -91 Olav Jensen 4 år<br />
1991 -94 Odd Hagen 3 år<br />
1995 -07 Gorm G. Lund 12 år<br />
07 - Alf G. Andersen
Untitled-4 1 17-09-07 11:56:41
Change language