MENNESKE OG DYR

...
\,
I nnholdsfortegnelse.
l. Utgiverens forord . side 7
2. Forfatterens forord )) 9
3. Skikkelse )) 13
4. Herkomst )) 37
5. S j el )) 84
OriginaltitteJ: Mensch und Tier. 6. Opplevelse )) 104
Oversettebesrett til norsk ved 7. Skjebne .
Vidarfor laget.
Oversatt av Dagfinn Flem.
)) 128
8. Anmerkninger . >) 143
Sunnmenspostens trykkeri, .. 9. Litteraturfortegnelse )) 153
Aalesund- 1950
"-

•
Utgiverens forord.
Det naturforskningen trenger i dag, er mer en klar avgjørelse
av noen ganske få kardinalspørsmål enn en kvantitativ forøkelse av
enkelt-kjensgjerningene, som alt har hopet seg opp i uoverskuelig
mengde. Til disse kardinalspørsmål hører forholdet mellem dyr og
menneske som utviklingshistorisk stadig er like uoppklart - på tross
av eller på grunn av Darwin. I og med avgjørelsen av dette
spørsmål uttales til den ene eller annen side en endelig dom over et
utall av teorier og tydninger som nu preger store menneskegruppers
verdensbilde og dermed øver sin innflytelse like inn i det daglige
liv. Mektige tankebygg er her reist på fundamenter med høyst tvilsom
bæreevne. Dr. Hermann Poppelbaum er gjennem sin forskning
kommet frem til avgjørende viktige resultater i det nevnte fundamentale
spørsmål og legger dem frem i dette verk. Den naturvitenskapelige
seksjon ved Den frie Høyskole for Andsvitenskap ved
Goetheanum i Dornach hilser derfor med særlig glede at det ved utgivelsen
av boken blir gitt - ikke bare en liten byggesten til et
stort lærebygg - men en vesentlig grunnsten for et sikkert fundamentert
nytt verdensbilde. Muligbeten for videre utbygging av det
som her er lagt frem, er ubegrenset og vel verdt modig medarbeid
fra enhver produktiv naturforskers side.
For Den naturvitenskapelige Seksjon
D o r n a c h juni 1928.
D r. G ti n t h e r W a c h s m u t h

'J l

Hånden.
er modig nok til å gripe tanker som til å begynne med kan synes
motstridende, kan det slå gnister som åpner nye overraskende
innblikk.
Leseren får forsøke dette. La oss da ta for oss det høyt lovpriste
vidunder menneskehånden og i ånden stille den ved siden av alle
de former som hos dyrene inntar dens plass: løvens lab b, hestens ben,
muldvarpens gravefot, dovendyrets klatrefot, fuglens vinger, fiskens
finner.
En må tålmodig beskjeftige seg med denne rekken av velkjente
former, la blikket vandre fra den ene til den andre og stadig igjen
vende tilbake til menneskehånden. En må søke å gjøre seg klart hva
alle disse lemmer egentlig er som l e g e m l i g e former. Skyver en
alle tilvante begreper til side om hva som er fullkomment og ufullkomment,
må en innrømme at hånden er den av alle lemme-former
som legemlig sett er dårligst rustet for sin oppgave. Hundrevis av
ganger har en riktig nok hørt gjentatt at den er et vidunderlig fullkomment
«redskap», men legemlig står densutrustning langt tilbake
for lemmene hos dyrene. Den er riktignok ganske anneriedes
finlemmet og mangesidig og mer hevegelig enn labben, finnen,
vingen. Men et instrument i samme betydning som de nevnte dyreorganer
er den ikke. Den mangler noe, når en sammenligner den
med «fullkommenheten» hos hver av disse. Når en ser bort fra at der
ligger uendelig mange forskjellige bruksmuligheter i hånden, er den
-- rent som ferdig redskap betraktet - det m e s t u f u Il k o m n e
av alle. Og så !enge vi bare ser på den rent legemlige grunnform,
kan hånden bare gjelde som utgangspunkt for alle de andre dannelsene.
Til dette egner ingen av de andre seg. Ikke finnen, for den er
helt igjennem åre. Ikke hestefoten, dertil er dens anvendeligbet alt
for begrenset. Ikke vingen, for den duger bare i luften. Bare hånden
sammenfatter dem alle i seg, - ikke fordi den er mer fullkommen
enn dem, men tvert imot fordi den er blitt stående tilbake i sin utvikling
i forhold til dem. Ja hånden er virkelig- legemlig sett - en
m e r p r i m i t i v form enn alle dyrenes ekstremiteter. Vil en tenke
seg disse utviklet ut fra en urform, må en i hvert tilfelle gå ut fra
noe hånd-lignende. Hånden avholder seg fra ekstreme utformninger,
fra tøylesløse metamorfoser som ville begrense dens anvendeligheL
Hemmeligheten ved menneskehåndens allsidighet ligger nettopp i
dette at den blir stående tilbake i sin legemlige u"tvikling. Nettopp
14
...
,
l•
ved det som den legemlig sett mangler, kan den bli til organ for
menneskeånden.
Dette ganske eiendommelige forhold blir ytterligere anskueliggjort,
når en nu tenker seg - også dette skridt må leseren foreta
med oppmerksomhet og omhu - hvordan alle de kunstige instrumenter
som menneskeånden har oppfunnet, føyes til for å erstatte
det som hånden mangler i forskjellige retninger. Mennesket må, kan
en si, forlenge sin hånd ved bruken av årer for å gjøre den til finne.
(Åren er en fiskefinne av tre.) For å kunne gå godt, må det ha støv·
ler. (Hestehoven ga forbildet til støvlen, og denne er da også ofte
«beslått».) Mennesket spenner stigjern på foten, for å klatre. (Stigjernet
er dovendyrets gripeklo, efterlignet i stål.) Mennesket trenger
bærefiater for å flyve. (Flyets bæreflate er stivnede fuglevinger.)
Gjennemgår en på denne måten de forskjellige dyreekstremiteter,
forstår en først hva som skjer når vi utruster legemet med
. instrumenter. En oppdager hvor betenkelig dyrenes organer ligner
de døde mekanismer som mennesket finner opp, og som kan bli desto
mer fullkomne jo mer begrenset deres oppgave er. Bare hånden egner
scg for uendelig mange forskjellige funksjoner, fordi den mindre
cnn de dyriske lemmer har karakter av redskap. Menneskeligheten.
den kulturskapende evne hos hånden, muliggjøres ved at den legemlige
utformning h o l d e s t i l b a k e. Dette er en slutning som fra
først av kan se ut som en selvmotsigelse, men som i sannhet fører i
dybden!
En har bare vennet seg så alt for meget til å tenke seg det lavere
som noget u-utviklet og det høyere som noget utviklet. Ellers ville
det ganske sikkert ikke falle så vanskelig å gjennemskue at det mer
opprinnelige bærer de største muligbeter i seg og altså i den forstand
kan betegnes som noe høyere. Lykkes det oss i ånden å fastholde
det vi kan kalle urbildet av en ekstremitet, så kan en efter
behag la det ene eller andre dyrelem fremstå av dette urbilde ved
at en ofrer de mangesidige anlegg til fordel for sær-ntformningen
i en eller annen retning. Da blir en også ltlar over at det er
Ic.enneskehånden som blir stående nærmest urbildet, at det er
den som har utviklet seg minst bort fra det. En forstar hvordan
ekstremitet-typen kan manifestere seg i de forskjelligste skikkelser
som alle for den indre anskuelse lar seg utvikle ut fra urtypen.
Ved menneslcehånden kan en føle at den må stå nær den usynlige
15

grunntype. Det er menneskehånden som står nærmest sentrum i
formdannelsen, mens de andre former er perifere. En anskuelig fremstilling
som skulle uttrykke dette forhold riktig, måtte vise menneskehånden
i midten, omgitt til alle sider av dyriske lemmer, slik
at hvert av disse fjernet seg i en eller annen retning fra midten.
Denne måten å anskueliggjøre tingene på må tre i Etedet for de
tvungent oppsatte, uriktige «rekker», som forgjeves blir brukt for å
tydeliggjøre hvordan hånden er oppstått av forlemmene hos dyrelignende
frfedre.
Skulle noen forarges og finne noe kunstig eller overdrevent ved
denne fremstillingsmåten, kan en bare spørre til råds naturens
eget kildeskrift hvor organenes utvikling føres frem for våre øyne
i fosterutviklingen. Dette naturkildeskrift sier et tydelig
«ja» til ovenstående fremstilling. Tar en for seg fostrene hos mennesker,
hunder, flaggermus, duer, på et tidlig stadium, ser en straks
hvor h å n d l i g n e n d e forlemmene til å begynne med er, og hvordan
først litt efter litt det fremtidige lem utvikler seg ut fra den
håndlignende kime. Hundens labb, duens vinger f j e r n e r seg med
raske skritt fra den håndlignende form for til slutt å bli til løpe- og
flyve-redskap. Bare menneskefostrets hånd beholder grunnpropor-
8jonene hos det opprinnelige lemmeanlegg og fastholder dem på en
slik måte at den enda i utvokset tilstand sterkt minnerom sin opprindelse.
En ser her hvordan menneskelegemets utformning er preget
av en egenartet s t i Il s t a n d, mens de tilsvarende dyreorganer
streber mot en avgjørende og endelig metamorfose. Dyreorganene
stiler ut fra hverandre i forskjellige retninger fra sentrum i håndkimen.
De får en stadig mer utpreget redskapskarakter og blir til
sist stående ved et endepunkt som betegner den ytterate grad av
skikkethet. På denne måten bekrefter de i naturens egen dokumentasjon
riktigbeten av den stråleformede billedlige fremstilling som vi
overfor har vunnet frem til gjennem ren sammenligning.
Også paieontologiens natur-kildeskrift, (for nok en gang å
bruke Haeckels uttrykk) beviser det samme. Enhver lærebok inneholder
den nu så berømte «hestens anerekke», hvor det av naturen
selv anskueliggjøres i enkelte lag fra Tertiær hvordan benene hos
den nuværende hest er oppstått litt efter litt. Den nuværende hest
har som bærende løpeknokkel bare den tredje stråle av det femtåede
anlegg. Den løper på sett og vis på en overordentlig sterkt
16
l
11tviklet midtfinger. De andre stråler er i utviklingens løp blitt
forkrøblet, men - som anerekken viser - først litt etter hvert. Og
urformen som en går ut fra (Eohippus) har enda de fem stråler
fullt utviklet. De er imidlertid enda ikke langstrakt til løp, men
utpreget korte. Det vil si at disse ekstremiteter enda står meget nær
den menneskelige hånd. Og utviklingen frem mot det nuværende
trinn har ført b o r t fra denne likhet. I almindeligbet blir det bare
oversett at det ·er denne lære de populære avbildninger i lærebøkene
fremstiller (Anm. I.)
Alle Haeckels tre naturkildeskrifter - det sammenlignende
anatomiske, det embryologiske og det paieontologiske - vitner altså
om at menneskehånden har beholdt sitt primitive preg, mens
dyrenes ekstremiteter er viderc-utviklede organer. Menneskehånden
har bevaret sin universalitet, de andre har oppgitt den.
Har en først fattet denne tilsynelatende matstridende tanlten,
-- at fremskritt i utviklingen kan kjøpes ved at en legemlig utvikling
h o l d e s t i l b a k e, merker en også meget snart at dette
eiendommelige utviklingsprinsipp er virksomt i langt videre utstrekning
enn en til å begynne med gjerne tenker seg. Forskjellige deler
av den menneskelige legemsform begynner å tre frem i nytt lys
når en sammenligner med de tilsvarende former hos de høyere dyr.
Dette gjelder endog for menneskelegemets stolteste eie: h o d e t. Hadet.
Nettopp om hodet blir det til stadigbet hevdet at det er «utvikleb
langt u t over den dyriske form. Men er det også virkelig tilfelle?
Blir en kanskje også her bedradd av den forutfattede mening at
mennesket legemlig sett er utviklingens sluttpunkt?
Sammenligner en utformningen av menneskehadet med et dyrehode,
blir først og fremst den enorme forskjell i ansiktsregionen
iøynefallende. Den harmoniske samklang hos mennesket mellom panne-øyne-region
og nese-munn-hake-region, dette som utgjør det egentlige
ansikt, er hos dyrene blitt forstyrret. Hodet fortsetter hos dyrene
uten noen avgrenset panne umiddelbart over i snute-regionen. Nese
og munn trekker til seg den overveiende del av hodets formkrefter,
slik at der ikke blir noen muligbet for utvikling oventil av den egentlige
panne og nedentil av haken. Derav kommer det at en hos dyrene
ikke med rette kan tale om noe ansikt. Studer en gang hestens
langstrakte profil med den relativt lille munnen, eller kattens avstumpede
profil med det store gapet! Det er karakteristiske dyre-
2. - Menneske av Jyr.
17

helt, formave og muskelmave er mer eller mindre innskrumpet til en
sekk, - altsammen tilstander, som hos oss hurtig går over. Neglene
er. hos mange så ubehjelpelig flate som de hos oss er før vi kryper
ut. Evnen til å flyve har bare flaggermusen, som synes å være den
mest fullkomne blant dem, - de andre mangler den helt. Og disse
pattedyrene, som så !enge efter fødselen ikke selv kan søke sin føde,
og som aldri fritt kan heve seg fra jorden, tror at de er høyere
organiserte vesener enn oss ?» (1828 s. 203).
Disse kostelige, megetsigende setninger kunne med tilsvarende
endringer fullt ut brukes også om den menneskelige embryonalutvikling,
hvis apen skulle gi seg til å beskrive denne! Leseren kan
selv med litt ionfølingskraft utarbeide mange setninger i en fiktiv
«Menneskets embryologi til bruk for apeslekten» ut fra de kjensgjerninger
som her er anført om hånd, hode, tannrekke og hjerne
hos mennesket. I en slik embryologi kunne det ubestridelige faktum
at mennesket kan takke tilbaketrengningen av sin legemlige utvikling
for sine fremskridt, utnyttes til et angrep på menneskets forrang.
Det ville nemlig være lett for et pattedyr å vise at det allerede i
fostertilstanden i mors liv er kommet lenger enn mennesket noensinde
kommer.
En fylde av tilsvarende kjensgjerninger finner vi i den sammenlignende
anatomiske og embryologiske litteratur, hvor det fremgår
at «tilbaketrengningsprinsippet» ( «Stauungsprinzip») i den menneskelige
legemsskikkelse - slik som det ovenfor ble søkt klarlagt
når det gjaldt hånden, hodet og hjernen - også gjelder for alle
mulige andre karakteregenskaper. Meget betegnende er her f. eks.
L. Bolks resultater med hensyn til hårkledningen hos menneske og
ape (1926 s. 26).
Hdrkledning. Hårkledning finnes som kjent i spebarnsalderen hos mennesket
bare på hodet og er ikke utviklet over den øvrige del av legemet,
mens dyrene for det meste blir født med hårdekke. Hos mennesket
kan det så senere, særlig under puberteten, utvikle seg en sparsom
lokal hårkledning, men ofte uteblir den helt, som hos mongolene.
Anlegg til en fullstendig hårkledning er imidlertid latent til stede,
hvilket viser seg i enkelte tilfeller hos de såkalte hårmennesker
(Hypertrichose), hvor den normale tilbaketrengning ikke virker på
grunn av indre forstyrrelser. Hos dyrene finner det altså sted en
videreutvikling, som hos mennesket holdes tilbake. Bolk studerte
22
..
•.
utviklingen av apenes hårkledning og fant at alle de lavere aper
forholdt seg på samme måte som de andre dyr. Hos menneskeapen
ntvikler først bare h o d e h å r e t seg, mens dyret for øvrig fødes
nakent. Kroppshårene vokser så først frem i de to første månedene
efter fødselen. Her ser en altså igjen ganske tydelig hvordan mennesket
gjør holdt på et trinn, som dyrent: overskrider, og hvordan det
gjennem hele livet b e v a r e r en tilstand som hos menneskeapen
svarer til fostret eller den nyfødte unge. Det er sannelig et merkverdig
og megetsigende forhold at en nyfødt sjimpanse eller gorilla
er like naken som et menneskebarn og bare på hodet har temmelig
lange hår. (B o l k 1926 s. 27). Bolk har da også under det sterke
inntrykk av sin oppdagelse gitt et radikalt uttrykk for denne forskjell
mellem menneske og dyr: Han fører innsikten i det forhold
at mennesket utvikler seg «konservativt» og dyrene «propulsivt»,
videre i en sats som straks vakte sterkt anstøt, idet han hevdet at
mennesket i legemlig henseende er et P r i m a t-f o s t e r, s o m e r
n å d d f r e m ti l k j ø n n s m o d n i n g! Denne sats har ganske
visst i for høg grad fått preg av slagord, men der er en kjerne av
sannhet i den som er egnet til å vekke iakttakere som er innfanget
i nedarvede tanker og åpne deres øyne overfor en paradoks, men
betydningsfull kjensgjerning. Dette er også påtrengende nødvendig.
For er det ikke merkelig at nettopp med hensyn til det menneskelige
embryos hårkledning har de mest forvirrede forestillinger
ut.bredt seg? I hvor mange populariseringer av avstamningslæren
finner en ikke den setning at menneskekimen en tid før fødselen har
en dyrelignende pels, og at den altså tydelig gjennemgår dyretrinnet?
Som en motsetning til dette kan en lese de nøyaktige undersøkelser
hos Hans Friedenthal, hvor en kan overbevise seg om at fostret
i tredje og fjerde måned slett ikke har noen pels, men en u Il h å rk
l e d n i n g - et overtrekk av overordentlig sarte småhår, som vi
beholder restene av hele livet igjennem. Her mangler fullstendig
de føle- og sanse-hår, som er så betegnende for alle dyr - også
for antropoidene, - og som omkring roten er omgitt av en blodsinus,
den endelige hårkledning kommer hos dyrene først i t i Il e g g til
denne ullhårkledning, og det skjer ganske kort efter, eller allerede
før fødselen. Det er altså fullstendig villedende å tale om at menneskefostret
har et dyrisk hårdekke. Nettopp det som hos dyrene
blir til pels, trenges hos mennesket tilbake bare til små antydninger
23

opprciste stilling og den opprcistc gang. Idet hodet frigjør seg fra
tyngden, trekker det scg samtidig bort fra den tvang som virker
gjennem øyeblikkets behov og blir hevet over redskapsfunksjonen.
Idet armer og hender befries fra tvangen ved å skulle bære legemet,
behøver de ikke lenger å forme seg efter de særlige oppgaver som
hører jordområdet til. De kan beholde sin universalitet og samtidig
være lemmer og uttrykksorganer for sjelen. Brystet kan heves opp til
sin menneskelige funksjon, nemlig å bli bærer og formidler av språket,
idet menneskets følelser farvegivende strømmer inn i ordets
innhold. Nettopp fordi stemme-klangen ikke som hos dyret trenger
seg frem som organisk nødvendighet, men denne dyriske lyddannelse
blir holdt tilbake, har språkorganismen heller ikke fått den utformning
som brøleredskap, som en finner hos de antropoide menneskeaper.
I stedet er den blitt formidler av edlere, mer objektive åpenbaringer.
Slik har hele den øvre del av menneskets legeme fått preg
av en tilbaketrengning av det dyriske. (Se også side 29.)
De høyere pattedyrJ innbejattet apeslektenJ har prisgitt hele
sitt legeme til tyngdes/æren. De har ikke holdt seg tilbake fra fallet
inn i det vannrette. Og nu finnes det hos dem ikke lenger noe «øvre»
i menneskelig forstand. (Anm. 7.) Armene og hendene - de er der
jo i sine opprinnelige anlegg - er trukket bort fra sitt forhold til
det øvre og er blitt instrumenter. De er blitt til støtter for legemet
og må som sådanne utforme seg i alle mulige retninger. De får
hover, poter, klør. De blir løpe-, svømme- og klatre-r e d s k a p, som
overtar den oppgave å bære legemet fremover - å skyve, støte, slå.
(Anm. 8.) Menneskehånden har holdt seg tilbake fra alle disse
metamorfoser. Den har ikke innlatt seg med tyngdekreitene og har
dermed hevart sin opprinnelighet. Derved er imidlertid også de
metamorfose-krefter blitt o p p s p a r t, som hos dyrets ekstremiteter
og brystorganisme flyter inn i den legemlige utformning. Dermed
kan de tre i menneskevesenets tjeneste på en meget mer umiddelbar
måte. Og leseren vil allerede ane det som først i kapitlet «Sjel» vil
fremtre i sin fulle betydning: At disse oppsparte formkreiter som
skjuler i seg muligketene for de forskjelligste utformningerJ igjen
viser seg i den menneskelige skapende fantasiJ som også gjør det
mulig for mennesket lcunstig å skape seg de redskap ·som dets organisme
mangler! Mennesket er sjelelig utstyrt med den formdannende
evne, som ikke har flytt inn i dets midtre organisme. Og derved
28
.,
y
kan det også fremstille alt det mangler: årer, støvler, stigjern, bærefiaten
og hele fylden av tekniske hjelpemidler. (Smlgn. side 15.)
På lignende måte er formkrefter unndratt menneskets hode.
Ovenfor ble vist hvordan ansiktformen med dens benbygning i
ganske særlig grad blir stående tilbake i utviklingen i forhold til
den dyriske. Kjevene stanser sin utvikling på et tidlig trinn. Tennene
blir på en måte stående i sin regelroessige rekke, idet hjørnetcnnene
ikke utvikler seg videre til fremstående spisskjegler. Fremspringene
og tilvekstene på hjerneskallen utvikler seg overbodet
ikke. Bakhodegropen blir liggende i sitt opprinnelige leie og forlegger
seg ikke bakover. Hodet beholder den regelroessige hvelving,
som det hadde under fosterutviklingen. Kort sagt må alle disse
«primitive» egenskaper ved bodeformen som her er nevnt, bety en
inosparing av formkrefter som kommer menneskets indre vesen
til gode. Da nu hodet blir bærer av intelligensen, og manifestasjonen
av denne intelligens skrittvis lar seg følge opp gjennem barnealderen,
mens samtidig ansikt, kjeve og tannrekke utvikler seg, d.v.s. blir
o p p h o l d t i utviklingen ved bestemte punkter,- blir også Rudolf
Steiners anførsler helt forståelige om hvordan de formende krefter
som trekkes bort fra hodet finnes igjen i det modne menneskes
intelligens. Menneskehadets «ufullkommenhet» (sammenlignet med
den fullendte utformning av dyrehodet) har sinekvivalens i menneskets
åndelige evner. Det som legemlig er trengt tilbake, manifesterer
seg som erkjennelseskraft.
Det omvente er tilfelle med de høyere dyr. Hele den øvre organisme,
og med den hodet, er grepet av tyngdekreftene. Under- og
overkjeven henger som en veldig tyngde på hodet. Dette kan ikke
bæres oppreist. Det henger på virvelsøylen - eller egentlig slett
ikke på en søyle, men på en virvel-kjede. Derved kommer hodet inn
i den samme region som ekstremitetene og blir selv en hjelper for
disse, som før beskrevet (side 18 og 19). En kan f. eks. legge merke
til hvordan hesten nikker under sin gang, og hvordan ?gså ved de
øvrige gangarter rytmen og bevegelsesmåten hos benene meddeler
seg til hodet gjennem tilsvarende hevegeiser! En forstår da hvordan
hodet her er blitt til f o rpart og ikke lenger som menneskehadet er
hevet opp over legemet. En ser også hva det betyr for dyrets hode
at det er blitt trukket inn i jordregionen og helt viet til de legemlige
behov. En ser hvordan øynene ikke er i stand til å feste
29

tologiske funn helt ut skjer i utviklingstankens lys, er det på tide
å spørre seg selv ved enhver form som har funnet anvendelse som
aneform, om den også virkelig egner neg til det. Og ved et nøyaktig
studium kan en egentlig slett ikke annet enn overføre den tvil en
kommer til overfor de nuværende former, også på disse utdøde. For
hele den legemlige form, den måtc den er blitt bevaret på, viser at
de fundne rester stammer fra vesener som i sin materialitet ikke
har kunnet være meget forskjellige fra de nuværende. De var på
lignende måte fullendte, høy-utviklede og «ferdige», selv om de i
anatomiske enkeltbeter var preget av såkalte primitive kjennetegn!
Deres panser, deres skjeletter, var i alle enkeltbeter gjennemarbeidet
slik som det for fullt utformede vesener er selvsagt. Ved
alle disse former finnes det i deres fine gjennemsisselering ikke
lenger noe spor av noe embryonalt, - en kan bare betrakte panseret
hos en kambrisk trilobitt, altså en representant for de lag som er
bærer av de eldste organismer. Disse vesener var i sin struktur
ganske sikkert ikke mindre ferdige og modne cnn noen av de nuværende
dyreformer. Skulle virkelig ane-formen skjule seg bak dem?
Må en ikke, hvis de skulle tjene til et slikt formål, Uldikte dem en
lettformelighet som deres legemlige beskaffenbet vitner om at de
ikke kunne være i besittelse av?
Den slags grunnleggende betraktninger er som sagt på sin plass
i dag. Den aller strengeste korrektur må en imidlertid underkaste
stamtreets topp; for p lasseringen av menneskef o r m e n på denne
fremskudte plass er - som det ble vist i første kapitel - meget
alvorlig truet. Når en er klar over at det menneskelige legeme inntil
i dag har hevart trekk fra et tidlig, uferdig utviklingstrinn, begynner
en å forstå at d e t t e legeme viser meget roer hen mot de ekte
aner - både for sitt eget og de høyere dyrs vedkommende - enn
noen annen skapning i dets omgivelse. En hadde i det 19. århundre
satt menneskeformen opp ved dyreriketa sluttpunkt uten å ane hvilke
vanskeligbeter en ville komme opp i gjennem denne forestilling. Men
det var heldig at en heller ikke på dette punkt tvilte. I d a g vil
vi imidlertid ikke lenger kunne opprettholde et bilde av menneskets
og dyrets herkomst, hvis vi ikke tar i betraktning menneskets
«primitivitet» som et vesentlig moment. De høyere dyrs urlorm må
utvilsomt roer ligne den menneskelige form enn den nuværende dyreform.
Også i denne henseende trenger stamtrærne streng revisjon!
40
En ser at det er overordentlig inngripende endringer av de
gjengse forestillinger om anetrinnene som trenges. Forskningen er
i dag stillet overfor det valg: enten å oppgi utviklingslæren overhadet,
ener å hjelpe til med en grunnleggende nyutformning av den.
Vår tid står ikke - som enkelte ivrig forkynner - ved utviklingslærens
dødsleie, men vel foran en avgjørende metamorfose
av denne lære. Vi må beslutte oss til strengt å gjennemføre denne
metamorfose, hvis vi ikke vil ofre hele det erkjennelses-fremskridt
som er skapt gjennem det 19. århundres naturforskning, og la det
uendelige arbeide som alt er gjort, være forgjeves.
*
Først må det nu vises i hvilken retning den nevnte metamorfose Stallitavlen
må fullbyrdes. Det kan ganske klart erkjennes ved et omhyggelig metamorfo.
studium av kjennsgjerningene.
Til å begynne med kan en ta for seg den gjengitte stamtavle
som er oppsatt for virveldyrene efter utkast av Haeckel. En roerker
scg straks de vesentlige trekk ved slik e eldre fremstillinger: U ten
noen hemninger er navnene på nulevende dyregrupper satt ved forgreningspunktene
(selachier, amfibier, pungdyr, halvaper, menneskeaper).
Det er selvsagt at et slikt skjema ikke kan fremstille noe
virkelig stamtre, men bare sammenfatte resultatet av sammenlignende
anatomiske betraktninger. At dette overhade lar seg gjøre
i form av et stamtre-bilde, er i og for seg allerede et bevis på den
indre berettigelse av utviklingsideen. Det ligger altså utvilsomt noe
reelt til grunn for den slags sammenstillinger. De er bare foreløbig
utelukkende et bilde, som skal antyde hvilke typer virveldyrenes aner
hører til, eller hvilke utviklingstrinn de har gjennomgått. I stedet
for typen er satt inn navnet på den dyregruppe som i dag svarer
til den. Følgende betydelige vanskeligbeter melder seg imidlertid
da: En må anta at et vesen av f. eks. typen Selachier - altså de
nuværende haier og rokker - blant sine efterkommere har hatt
enkelte som gjennem alle slags skiftende skjebner har utviklet seg
frem til de nuværende høiere fiskearter, mens andre har omformet
seg til amfibier og dermed til aner for de nuværende landdyr. En
tredje gruppe er endelig blitt stående stille like til i dag på sitt trinn
som haier og rokker. Liknende antagelser måtte gjøres gjeldende
når det gjalt forgreningsformer som står lenger oppe på skjemaet.
41

erte former, som er blitt omdannet på en ensidig måte. Jo mindre en
ape har fjernet seg fra det opprinnelige, desto mer menneskelignende
viser den seg å være . . Altså kan der bare ved roten av det felles
stamtre være tale om en tilknytning, og dette gjelder egentlig alle
pattedyr . . Efter min mening er mennesket en sentral pattedyn- og
primat-form». (Uthevet av Klaatsch selv). _
M. ALSBERG kommer i en Iiten bok om menneskets avstamning
(1902) til den slutning c:at det hos mennesket ikke dreier seg om noen
slags avstamning fra apene, men at det langt heller må være tale om
en descendens fra et dyptliggende punkt på det store dyriske stamtre».
Antropologen C. H. STRATZ skriver i 1906: c: Den egentlige tilblivelse
av mennesket, d. v. s. ervervelsen av den oppreiste gang og
den sterke hjerneutvikling, ville jeg senest henlegge til den siste Kritttid
. . I det eldste Tertiær, som følger efter Kritt, filmer en allerede
samtlige høyere pattedyr . . Da mennesket er av eldre herkomst, må
altså ogs-å det ha eksistert den gang».
Her finner en altså Kritt-tiden angitt som mennesketilblivelsens
epoke, - en tanke som går stikk imot det vanlige bilde av utviklingen!
Enda videre går den kjente palcontolog E. DACQU:E i sin riktig
nok meget senere utkomne bok c:Urwelt, Sage und Menschheib, hvor
han skriver: dnnen virveldyrenes stamme fører menneskets formdannelse
tilbake til den uramfibiske formtilværelses stadium. Og dermed
har vi funnet grunnlaget for en ny bestemmelse av menne;ketypens
alder .. Allerede i gammel-Mesozoikum kan vi vente å finne
menneskestammen, ja ennog i eldre Paleozoikttm, - det vil si et vesen
som entelekisk gjennem sin menneske-likhet - altså gjennem visse
sjelelige og åndelige egenskaper - skiller seg ut fra den øvrige dyreverden».
(s. 73-74).
Alle disse forskere vet naturligvis meget vel hvilket ansvar de
påtar seg ved å gi uttrykk for tanken om den høye alder som kan
tilskrives menneskeslekten. De gir uttrykk for en anskuelse som gir
det utviklingsbilde en hittil har hatt, et sterkt støt. For dette bilde
av stammen som stiger opp og drives i været av driften til kampen
for tilværelsen, krever menneskeformen som avslutning ved starntreeta
topp. I det øyeblikk en må tale om en høy geologisk alder for
mennesketypen, faller imidlertid også muligbeten bort for å utlede
menneskets tilblivelse fra den drivkraft som ligger i kampen for tilværelsen.
De krefter mennesket har mottatt i sin arkaiske form, må
bli stående som ganske gåtefulle. Klaatsch taler da også følgeriktig
om at mennesket skylder den omstendighet sin form at det «ble
skånet for kampen for tilværelsen» ... Her er et av de steder hvor
52
•
den nuværende form for naturforskning støter mot sin grense, en
grense som bare Rudolf Steiner har overskredet. (Anm. 13).
Men kanskje ligger det en enda mer omfattende anelse til grunn
for de nevnte forskeres utsagn, en tanke som sprenger de forestillinger
en hittil har hatt enda mer radikalt, for å trenge gjennem til
et enda dristigere overblikk over kjensgjerningene: nemlig at orga.
nismenes utvikling overbodet ikke kan tenkes uten menneskets utvikling.
At organismenes oppstigning årsaksmessig er forbundet med
menneskets utvikling! Det ville da være menneskets egen hemmelighetsfulle
anerekke som var grunnstammen i det store livets tre,
og som overbodet først forandret det til et sammenhengende bilde,
idet denne anerekke strekker seg opp gjennem det som en bærende
akse. Det ville da være menneskets egen oppadstrebende anerekke
som gjennem mange slags kimstadier trinnvis utaondret dyreverdenen
- lik divergerende sidegrener som skiller seg ut fra hovedstammen
og overbodet ikke kan tenkes uten dennes pulserende liv.
Dyreverdenen ville være side- og avfalls-produktet fra den menneskelige
utviklingsgang som strekker seg opp gjennem tidene!
Tanken om mennesket som dyrenes stamherre ble fremkastet av
den geniale K. SNELL allerede i 1863. (Anm. 14). I det enda åndsbårne
evolusjonsbilde hos Snell kunne nok denne tanken passe inn,
men i det helt mekanistiske faller den bort av seg selv.
For nettopp den samme gåte som før er nevnt, stiger igjen frem
for enhver som vil nærme se g til denne nye erkjennclse: Spørsmålct
om den materielle beskaffenbet hos disse aner som var urfedrene
for såvel de legemlige mennesker, som for dyrene i den nuværende
verden. Det kan nemlig ikke herske noen tvil om at disse aneformer
ikke kan ha vært vesener av samme substansialitet som de nuværende
dyr og mennesker; de må ha eiet en uendelig meget større lettformelighet.
Dermed må en imidlertid også på avgjørende måte bryte med
den mening at stammeutviklingen har gått for seg i en omverden
som svarer til den faste konsistens i den nuværende jordtilværelse.
Det er imidlertid heller ikke nok i sin almindeligbet å si (som
det ofte er skjedd) at de fysiske og kjemiske betingelser under de
eldste jordperioder har vært «gunstigere», En må gå tilbake til en
rekke jord-tilstander som ligger helt utenom de vanlige naturvitenskapelige
begreper om jordtilstandene, hvis en vil få et tilfredsstillende
bilde av menneskets og dets medskapningers tilblivelse på
53
Et nytt
evolusjonsbil
nødvendig

Mennesket
får sin
signatur.
samme tid mannlige og kvinnelige, og forplantningen kunne skje uten
medvirkning av et annet vesen. Nu da menneskelegemet bare utviklet
organer for det ene kjønn, og befruktningskraften tilfløt det fra et
annet individ, «kan den sjelekraft som ikke finner anvendelse utad,
tre i forbindelse med åndskraften. Og gjennem denne forbindelse
utvikler i legemet de organer sig som senere gjør mennesket til et
tenkende vesen. Den kraft hvormed mennesket former seg en tenkende
hjerne, er den samme som mennesket i gamle tider har
befruktet se g med. Tenkningen er kjøpt gjennem enkjønnetheten ...
Slik fremstiller det mannlige og det kvinnelige legeme utad en ufullkommen
utformning av sjelen; men i sitt indre blir mennesket derved
en mer fullkommen skapning».
Menneskeforfedrenes bevissthet hadde før vært drømmeaktig.
Nu blev grunnen lagt gjennem oppreisningen og kjønnsdelingen til
den egentlige jordbevissthet. Mennesket våknet til en «utenverden».
Fra nu av har menneskeskikkeisen sitt hode vendt mot Kosmos
og lemmene mot jorden. De øvre lemmer kan omdanne seg til hender,
de nedre til føtter. Nu kan også språkorganismen utvikle seg,
mens de første kimer legges gjennem kjønnsdelingen til tankeorganismen.
Dermed har mennesket fått anlegget til sin oppreiste stilling,
sin tale og sin tenkning- disse gaver som hever mennesket opp over
andre skapninger på jorden, - ja, som gjør at det vokser ut over
den epoke da det enda bare var «skapning». (Anm. 16).
Eetydningsfullt er det at de virveldyrformer som i dag svarer
til den første lemuriske tid f ø r kjønns-delingen (fisker og amfibier),
enda bærer spor av biseksuelle anlegg i sin anatomiske oppbygning.
Et bevis for hvilken inngripende betydning månens utskillelse
hadde, er det også at en del av den høyere dyreverden tydeligvis har
fulgt med i opprettingen av skikkelsen, men riktig nok uten helt å
kunne fuliføre den. Dette gjelder særlig blant de mesozoiske Theropoder
Dinosauriene, (tigerdragene) . og av dem igjen spesielt Ornitropodene
(fugledragene). Disse kunne bære sin kjempemessige
kropp oppreist på de sterke bakbenene og hadde ennog delvis luftholdig
skjelett, som fuglene. Deres geologiske tilsynekomst antyder
at utskillelsen av månen allerede er en fullbyrdet kjennsgjerning.
En må altså henlegge den kosmiske begivenhet som ga mennesket
oppreisningens signatur, til Mesozoikum. Den egenartede endring
62
•
'*·>
•
av den geologiske karakter mellem Trias og Jura tyder på at tidspunktet
lå mellem disse to epoker.
Det er altså fullstendig riktig hva de ovenfor (side 52) nevnte
forskere formodet, at mennesket utviklet sin legemlige egenart
meget tidligere enn man i almindeligbet går ut fra, nemlig allerede
i Mesozoikum. Også E. DAQU:E kom jo til det resultat at opprettingen
nettopp gir den mesozoiske tidsalder dens p reg. ( 1924 s. 66).
For å forstå menneskets videre utvikling er det nødvendig nok
en gang å gjøre seg klart at også de lemuriske menneskeforfedre
Menneske
legemet
var av en annen su b s t ans1a · l't 1 e t enn sme · d yns · k e sam t'd' 1 1ge. R ... holder .1: seg
1 1 .
ett1orme 1g
STEINER sier om dette (Luzifer Gnosis 19-23, s. 33, trykt i ny
utgave «Anthroposophie», 9. årgang nr. 48, 1927):
«Ved siden av mennesket fantes det dyr, som på s i n måte stod
på samme utviklingstrinn som det. En ville efter nutidens begreper
regne dem til reptiliene. Utenom dem fantes lavere former av dyreverdenen.
Nu var det en vesentlig forskjell mellem menneskene og
dyrene. Mennesket kunne enda på grunn av sitt lettformelige legeme
bare leve i de egner på jorden som selv ikke var gått over til den mest
massive stoflighet. Og i disse egner bodde sammen med mennesket
også dyriske vesener som hadde et lignende plastisk legeme. I andre
egner levet imidlertid dyr som alt hadde fortettede legemer, og som
hadde utviklet enkjønnetheten og sansene ... Disse kunne ikke lenger
utvikle seg videre, fordi deres legemer for tidlig hadde opptatt den
t ettere stoflighet. Mennesket kunne nå opp til høyere former dervedat
det holdt seg i områder som svarte til dets daværende beskaffenbet.
Derved kunne dets legeme fortsatt holde seg så mykt og bøyelig
at det kunne være i stand til å utskille de organer i seg som kunne
befruktes av ånden.»
Stadig på ny under menneskeforfedrenes lange utvikling er det
altså dette at mennesket bevarer sin lett-formelighet, som gjør det
mulig for det å fortsette sine regelmessige fremskritt. Samtidig
skiller seg ut fra mennesket - som er den . virkelige «forgreningsform»
på vesenenes store stamtre - stadig nye, nedadstigende
former, som så kan konstateres geologisk .
Etter at månen er trått ut, er det de lavere pattedyr som De lavere
avapalter seg som en ny type fra menneskestammen som den gang pattedyr
stod på et tilsvarende trinn. Geologisk kan de konstateres fra Jura avspaltes.
av. Disse former utviklet seg altså ikke umiddelbart fra reptiliene,
63

Slutten
av den
lemuriske tid.
Den atlan·
tiske tid.
men danner en selvstendig gren som først etterpå skiller seg ut fra
menneskestammen. Derfor finnes heller ingen overgangsformer i
jordskorpen mellem reptHiene og pattedyrene. I den sene lemuriske
tid er det altså slik, at alle dyrene fantes med unntakelse av de høyere
pattedyr, særlig de firfotede. De høyeste former var vel de kenguruaktige,
Aplacentalia, som enda i dag skiller seg ut fra de øvrige
pattedyr ved en langt løsere forbindelse mellem mor og foster.
Den lemuriske periode har ifølge R. Steiners utsagn fått sin
avslutning ved en katastrofal utvikling. En fremadskridende demonisering
førte med seg en umåtelig overutvikling av formkreftene,
noe som til slutt måtte føre til undergang. Undergangen som i
«Geheimwissenschaft im Umriss» (1920 s. 263) kailes for en ildkatastrofe,
har opprinnelig sin årsak i en åndelig innvirkning som
var nødvendig for utviklingen, og som Rudolf Steiner har kalt den
luciferiske. Denne innvirkning har, da den i visse egner steg til overmål
henimot slutten av den lemuriske epoke, til følge at den organiske
skikkelse hos de vesener som levet der, ble fordreiet til det umåteholdne,
det fantastiske og syke. Derved fremstod legemer, som syntes
å realisere skikkelsene fra en drifts- og angstdrømmenes verden. Enda
i dag kaster de geologiske rester fra den daværende dyreverden lys
over den betenkelige utvikling i denne epoke. De groteske og fryktelige
former hos Sauriene kan enda i dag bringe iakttakeren til å
skjelve, om han tenker seg dem tilbake til livet. Veldige, rovgriske
vannformer - halvt fisk og halvt krokodille, landdyr som vandrende
bjerg - halvt elefant, halvt kenguru, spøkelsesaktige luft-riser -
halvt krypdyr, halvt flaggermus, alle vitner de om en tid som uvegerlig
drev inn i det demoniske. Det er som om den uteromede sjeleverden
som enda ikke er gjennemlyst av noe Jeg, nok en gang sammenfatter
hele sin uhyggelige kraft, før verdenstimen slår for det
jordvesen som riktignok bærer denne sjeleverden i seg, men som også
kan overvinne den.
*
Dette nye er det først d e n f j e r d e e p o k e i j o r d u t v ik-
1 i n g e n, d e n atlantisk e ti d, 1 ) som bringer. I den kommer
l) Dens rumlige sentrum ligger i det område, som nu dekkes av
det atlantiske osean.
64
endelig efter lang tids forberedelse den egentlige jordoppgave til
utførelse. Det menneskelige Jeg kan senke seg ned i det- oppreiste
--- legeme. Det har nu gjennemarbeidet organismen slik at den kan
bli Jeg-bærer. Nu trer mennesket med sin fot ned på den faste jord.
Nu utvikler det sitt artikulerte språk. Nu løser iakttakelsen av en
utenverden seg ut fra den drømmende opplevelse, riktignok enda
gjennemtrengt av en klarsynt skuen. Men enda en gruppe vesener
har ilet foran i nedstigningen og trer før mennesket inn i forherdingen.
Det er de store firben'te landdyr som utfoller sin blomstringstid
i Tertiær-epoken, svarende til den atlantiske tidsalder.
Disse blir også utskilt fra den store menneskestamme før den endelige
modning. De er fullstendig prisgitt jordkreitene og derfor utviklet
i ensidig retning. Den oppreiste skikkelse som også de hadde
opprinnelig, går igjen tapt for dem. Som en veske renser seg ved
at bunnfallet ut.skilles, slik frigjør menneskestammen seg gjennem
utskillelsen av disse former for de siste ufullkommenheter som
hindrer den fra å bli gjennempreget av Jeget. Rester av de nevnte
dyrearter finnes i tidlig Tertiær (Eozan) som Condylarthra (Urhovdyr),
Creodontia (Urrovdyr) o.s.v. Ut fra dem utvikler seg de
høyere pattedyrs verden som fremdeles omgir mennesket, og som er
blitt mer ulik det menneskelige urbilde enn disse opprinnelige former
som var mer primitive i sitt preg - det vil i virkeligbeten si: mer
menneskelige 1 ) - i lemmer og tannsett.
Enda en gang blir i den atlantiske tid en gruppe stående tilbake,
som likesom i siste øyeblikk begir seg inn i det område hvor den
ikke kan redde seg fra forherdningen. Dette er primatene eller herredyrene,
særlig apene. De er samtidig også de siste vesener som blir
henvist til bare å føre en gruppetilværelse. Når det siden skjer
avspaltninger fra menneskestammen, forblir de innenfor det menneskelige
område og blir Jeg-bærere. Apene derimot opptar før tiden
tyngdekreitene i sine legemer. De kan ikke dra sitt hode ut av det
tyngende trykk, og er derfor desto sterkere preget av det dyriske
jo mer de i enkelte kjennetegn enda minner om det tapte menneskelige.
(Sammenlign nedenfor side 78.)
l) Placentaliene har altså fulgt med i utviklingen inn i det tidlige
Atlantis. Placenta har da også tydelig tilknytning til ervervclsen
av Jeget.
S. - Menneske og dyr.
65
De store
firfotcdc
avspalces.
A pen e
avspalces.

Ingen kon·igering
at1 doku ­
mentasjonene
nød••endig.
rcoktur gjennem begrepet «forstyrrelses-utvikling», (Cenogenese).
Fostret, argumenterte han, kan naturligvis ikke gjenta hele stammeutviklingen.
Det må avkorte c!en og altså utelate enkelte trinn.
Dessuten er bildet av mange stadier i utviklingen utvisket og ennog
forfalsket gjennem uunnværlige hjelpeorganer og vedheng som
blommcsekken, hinner som anmion og videre ved forskjellige larveaktige
organer. En må altE:å lær

er av bildet i mustrasjon nr. 1 (side 20). Enda en gang gripes vi
av en tragisk følelf:e overfor disse vesener som mest ligner mennesket,
men nu er denne følelsen ytterligere utdypet gjennem vår viden
om det som er skjedd i fortiden, det som på så slående måte dokumenteres
gjennem dette bilde. Vi kan ikke unngå å bli grepet når vi
betrakter det unge dyret: det tilbaketrukne ansiktet, pannens og
hodets hvelving, halsens holdning, det fremtredende brystet, underarmen
som støtter seg på en så menneskelig måte. En kan faktisk
se for seg hvordan menneske-tilblivelsens øyeblikk her så vidt er
gått tapt. Men i bildet av det voksne dyr kommer nedstyrtningen til
uttrykk i hele sin velde. I stedet for den menneskelignende profil
finner vi her et utpreget dyrehode. Pannens hvelving, hodets · og
kroppens holdning, alt er blitt fullstendig forstyrret.
Vi finner umiddelbart anskueliggjort hvordan dyreskikkeisen
ikke har vært i stand til å vente.
Det samme viser seg på en måte som også må gjøre et sterkt
inntrykk, når vi betrakter bilder av næsten fullmodne apefostre.
Alt i moderskjødet har organismen her nådd en f o r høy grad av
modenhet. Den har ikke lenger i behold sin ungdommelige lettformelighet,
så den kan innprege i seg et individuelt Jeg. På næsten
avskrekkende måte kommer det til syne når vi stiller ved siden av
mustrasjon nr. 13.
a) H ode av et gibbon-foster (efter Selenka).
b) Hode av et omtrent jevngammelt menneskefoster (efter A.
Brass).
82
.l
-1
,
hverandre bodene av et gibbon-foster og et menneskefoster (illustrasjon
nr. 13). Mens menneskekimen enda virker helt igjennem
sart og mykt-formelig, har _apen allerede før fødselen et fordreiet
voksent menneskeansikts treklt. Alt i morslivet er dyret gammelt,
næsten oldingeaktig. Det ville bli ferdig for tidlig, og nu er adgangen
til mennesketilværelsen stengt .....
Med Rudolf Steiners hjelp kan vi lese i naturens oppslåtte bok.
Naturens kildeskrift forteller på den ene side om triumf og fremgang,
på den annen om tilbakeslag og nederlag, om feilslag og forsøk
som måtte oppgies. På rystende måte åpenbarer skapelsesdramaet
sin skjebnetunge sammenheng mellem oppstigning og fall.
pen nye evolusjonslære taler til mennesket. Og på den som ikke
skammer seg over å føle menneskelig, virker denne tale enda mer
inntrengende og alvorlig enn den gamle evolusjonslære.

Sjel.
Dyl'ene e1· legemliggjorte fikse ideer.
Henrik Steffens 1822.
Det vi kaller sjel er fra først av som et gåtefullt rom i det
indre hvor de ytre begivenheter blir til opplevelser. Utenverdenen
blir til en indre verden. Ethvert menneske opplever så tydelig denne
forskjellen at nærmere definisjon er unødvendig. Det vet hvordan alt
som avspeiler seg i denne indre verden, tilhører det selv. Den farvefornemmelse
som vekkes i det når det ser en blomst, det velbehag
som ved dette stiger opp i dets følelsesverden, og det ønske som inntrykket
kan vekke (f. eks. om å eie blomsten), er opprinnelig bare
d e t s e g e t anliggende. Intet annet menneske kan umiddelbart
iaktta dette, men kan bare avlese de ytringer det gir seg.
Inkamasjon. Denne indre tilværelse, denne opplevelses-region av fornemmelser,
følelser og tilbøyeligheter, er ikke noget opprinnelig gitt. Deu
må først o p p s t å. Og den danner seg da også over alt hvor den
åndelige verden søker en forbindelse med et jordisk legeme. For den
åndelige verden selv er skillet mellem det ytre og det indre noe
fremmed. Først jordens verden fremtvinger skillet. Og slik oppstår
«sjelen» når noe åndelig «stiger ned» for å legemliggjøre seg.
Den oversanselige bevissthet skuer denne prosess som en «innhylling»
ved gjennemgangen gjennem en region mellem den åndelige
og fysiske verden, kalt sjeleverdenen. Når den åndelige vesenskjerne
skrider til sin inkarnasjon, omgir den seg med substanser fra dette
mellemste rike og blir dermed et sjelevesen.
Den levende organisme som skal bli bærer av dette sjelevesen,
er oppstått ved at fysisk substans gjennemtrenges av levende formdannende
krefter. Fysisk legeme og eterlegeme virker her sammen.
Det er altså noe dobbelt som stiger ned. Noe dobbelt er det også som
84
l
l
l
•
l
!
;
l •
strekker seg dette nedstigende i møte. Jordvesenet oppstår Db.. Jisse
fire ledd gjennemtrenger hverandre.
Det fysiske legeme som i seg selv bare er sammensatt av jordsfærens
stoffer og krefter, blir først et h e l e gjennem eterlegemet.
Men denne skikkelsen måtte leve i en sovende tilstand hvis ikke det
nedstigende sjelelig-åndelige innarbeidet i det organer som ble redskap
for dets opplevelse og handling. Det sjelelige kan bare bli virksomt
i jordsfæren når det «vekker» organismen, efter at det først
har innføyet i den organene for iakttakelse og virksomhet.
Det er nok å følge så langt den skuende bevissthets utsagn
for å kunne innse at sjelens hemmelighet (slik som bare menneske
og dyr eier den) er en inkarnasjons-hemmelighet. Det sjelelig-åndelige
setter sitt stempel på det organisk-legemlige. Og dermed tør
vi også ha håp om å finne frem til sjelens hemmeligbet ut fra denne
innpreging, så vi bedre forstår hva de som skuer de åndelige realiteter
kan opplyse, selv om vi ikke personlig når frem til en slik skuen.
Dette betyr igjen, når vi anvender det på de spørsmål som behandles
i denne boken, at en fysiognomisk betraktning av legemet
hos mennesker og dyr åpner innblikk også i menneskets og dyrenes
indre sjelelige liv.
·Y.· * *
Det fysiognomiske grunnlag for en sammenlignende psykologi Nytt grunnl
har RUDOLF STEINER allerede gitt i 1910 i et offentlig foredrag for den san
men Iignene
J>sykologi.
i Berlins Architektenhaus. 1 ) Han ga her følgende fundamentale
grunnsetninger: En må bemerke den fullstendig forskjellige måt'=l
v i s d o m kommer til syne på hos mennesker og dyr. Dyret har
visdommen i sine organer, men ikke mennesket. Mennesket må først
erverve den gjennem indre anstrengelser.
Leseren vil straks erindre, når han søker å bli klar over denne
sammenligning som synes så enkel, at tankene i kapitlet om skikkelsen
på det nøyeste henger sammen med denne hemmelighet. Det
var der (side 14) tale om dyrenes legemlige redskap, og det viste
seg at disse i langt m er utpreget grad er i n s t r u m e n t e r enn
menneskenes hjelpeorganer. Som eksempel ble det vist hvordan
ekstremitetene hos dyrene er cgjennemarbeideb> i motsetning til det
kimeaktige ved den menneskelige hånd. Det ble vist hvordan det
l) «Menneskesjel og dyresjel», cGiia Sophia», 1930. V bind.
85

Evnenes
frembrudd..
ner vokser frem. «Det» har selv like lite å gjøre med disse ting som
med veksten av lemmene. Organene og bruken av organene kommer
av seg selv. Dyret tilegner seg ikke noen av delene, det mottar dem.
Ved betraktning av konkrete eksempler kommer en stadig til
den overbevisning at vi ikke kan bedømme fremkomsten av bestem-te
evner hos dyrene annerledes enn selve fremspiringen av legemets
organer hos fostret. Hos hønsene vokser f. eks. den såkalte eggtann
frem ved nebbet allerede hos .kyllingen i egget. Den er nødvendig
for å bryte det første lille vindu i eggeskallet. Men den lille kyllingen
vet også straks hvordan den skal b r u k e tannen når tiden er inne
til det. Evnen er vokset frem samtidig med selve organet. Når
kyllingen er kommet ut, skrumper organet sammen og faller av.
Også funksjonen faller dermed bort av seg selv. En ser hvordan
m·ganet og bruken av det oppstår og forsvinner samtidig.
Dette at evnen bryter frem når tiden er inne, er urtenomenet
i dyrets sjelelige utvikling. WASMANN har påvist hvordan evnen
hos mauren til de mest kompliserte handlinger dukker umiddelbart
frem fra organiske nødvendigbeter uten noen slags opplæring. Han
oppdrog larver fullstendig adskilt fra hverandre, samlet dem i eu
«autodidakt koloni» og iakttok så hvordan samtlige evner utviklet
seg hos dem uten noe eksempel eller noe forbilde å ta efter, uten
noen usikkerbet og feilgrep. Tydelig kan en også se hvordan evnen
bryter frem når fuglen skal bygge rede. Som kjent går mange arter
her til verket med stor dyktighet. Enkelte småfugler føyer grener
og halm sammen til en Iiten kurv. Svalene knar skåler av lere. Veverfuglene
fletter hengende krukker av lange halmstrå. Også evnen
til dette dukker umiddelbart frem når årstiden er inne, og den utfoller
seg så uten videre, ofte langt ut over behovet. Trangen og
evnen til redebygging er tydeligvis like legemlig betinget som forplantningen
den skal tjene. Hvor helt forskjellig disse legemsnødvendige
evner er fra den menneskelige måte å lære på, viser den
kjensgjerning at unge fugler som bygger sine reder for første gang,
gjør det mer omhyggelig enn de eldre, slik at en her simpelthen
er vitne til det motsatte av opplæring. Øvelse gjør her ikke mester,
men klodrian, som W ASMANN humoristisk har bemerket.
Hva er så ferdighetenes tilsynekomst hos dyret? En usynlig vekst
ut over organene. Legemets utformning fortsettes i ferdighetenes
utvikling. Hos plantene svarer det til at blomsten springer ut ved
90
•
..
vegetasjonsperiodens slutt. Hos dyret er bruken av redskapet den
organiske utformnings blomst. Dyret trenger like lite å lære denne
bruken som planten å blomstre! (Anm. 18.)
Sammenholder en på denne måte organenes form og utvikling
med deres anvendelse, betraktet som helhet, har en for seg astrallegemets
kompliserte virksomhet, men likevel slik at det viser hen
til e n vesensgrunn i all mangfoldigheten. Vi forstår hvorfor
RUDOLF STEINER betegner astrallegemet som e t t vesensledd. Vi
forstår også at det opprinnelig, før det forbant seg med organismen
og gjorde den til sitt bilde, stod i forbindelse med den kosmisk virkende
visdom (navnet som hentyder til stjerneverdenen, henger
e ammen med dette) . 1 )
* ·lt *
Enda en gåte begynner nu å bli klarere. En ser hvordan den
dyriske organismes c:avsluttede utformning» gjennem astrallegemet
ikke bare betyr en fullstendig gjennemtrengning med visdomskrefter,
men også en innskrenkning som ikke lenger gir adgang til noe
tnbaketog. Dyret må nødvendigvis gå helt til ende den veg som
utviklingen av dets utrustning har slått inn på. Vegen for det er
fastlagt, også når det gjelder evnene. De er forutsatt i strukturen .
Der blir ikke rom tilbake for tvil og nølen, men da er det også
uigjenkallelig slutt på utviklingen.
Den «instinktive» ferdighet, det vil si de evner som er født ut
fra astrallegemet, er altså riktig nok gjennemvirket av visdom, men
den har også sine uoverstigelige grenser. Legemets «forherdning»
som viser hen til dyrets avsluttede utvikling, medfører også, sett fra
den sjelelige side, forvisning til en bestemt innskrenket skueplass
og til de opplevelser denne gjør mulig.
Dyrene belæres av sine organer, sa de gamle. Goethe bekrefter
denne satsen, men tilføyet en gang denne megetsigende variant:
eDyrene tyranniseres gjennem sine organer». Begge satser gir
en omskrivning av instinktets gå te: dets visdomsfylte - innskrenkethet.
Først når en kjenner til astrallegemet hos dyret, finner en
løsningen på dette sclsomme paradoks .
* ·lt *
l) Se c:Geheimwissenschaft im Umriss:. 1920 s. 452 (c:Videnskapen
om det skjulte:.) og c:Blut ist ein ganz besonder Safb s. 21-28.
91

Jeg er et vesen som i høyere verdener har en omfattende bevissthet,
men bare indirekte deltar i det som skjer på jordens skueplass. De
følgende skildringer av gruppesjelens opplevelser gjelder da stadig
bare det som tilflyter den fra den fysiske verden og gruppe-individene
der. Her må vi som ved alle vesener av ikke-menneskelig art, stadig
holde forskjellen klar mellem betydningen av disse vesener selv og
de vesener som de betjener seg av som organer for andre verdener.
l sine jordopplevelser er dyre-Jeget avhengig av organiske innflytelser
og virkninger fra omgivelsene på samme måte som mennesket
vanligvis er det i s-ine drømmer. Derfor kan en finne· en viss
forbindelse .mellem menneskets tilstand når det er innfanget i drømmen,
og det forhold dyrenes gruppesjel stadig står i til den fysiskE"
verden. Enhver kan her finne tilknytning til egne erfaringer med
drømmer.
Analogi med Enten inntrykkene stammer fra omverdenen eller fra organisdrømmeren.
men, trer de i bevisetbeten hos den som drømmer, ikke frem som
vanlige konturerte iakttakelser, men som roer eller mindre forandrede
bilder. Den drømmende kan ikke fastholde noen innbyrdes forskjell,
da også organfølelsen forekommer ham som en ytre verden.
Det som skjer i organene, særlig forstyrrelser i dem, kan trenge seg
inn på den drømmende som meget uttrykksfulle bilder. Først når
han våkner, roerker han sammenhengen. Han forstår hvordan blodstigningen
er blitt til bildet av en brann i værelset, migrenen til
oppholdet i en skitten kjellerhvelving full av spindelvev og matbydelige
dyr. Den drømmende lever i sine bilder avstengt fra de
vanlige sanseinntrykk. Disse bildene er ikke noe stillestående, men
forandrer stadig kontur, uttrykk og forhold til hverandre. Særlig
karakteristisk er det hvordan den ene situasjon umerkelig glir over
i den andre, likeså den stykkevise eller fulistendige forandring av
hele sceneriet, noe en oftest oppfatter for sent, - og videre den måte
menneskefantomene dukker opp og forsvinner på. Den drømmende
føler seg trukket inn i dette spillet, og han opplever ofte hvordan
han på en dump, fortvUet måte stritter imot. Ethvert menneske
kjenner jo til denne følelsen av å måtte være med på det hele, gjennemtrengt
av en levende følelse av at en vil komme seg bort, men
ikke kan det. Når en våkner, står det klart nok for en at der hvor
en nu har vært, er det ikke slik at en stiller seg overfor si tuasjonen;
en gripes bare av en dump trang til å strebe henimot eller bort fra
96
magisk fengslende bilder. Hvor ofte må en ikke da undre seg over
at situasjonen i drømmen fullstendig kunne fange en inn, mens en
straks en er våken, gjennemskuer hvor rent umulig den var. Mens
en drømte, kunne en finne den mest usedvanlige oppførsel fra omgivelsenes
side ganske naturlig. Når en f. eks. ikke lenger kunne gå,
men slepte seg som lam langs efter jorden, falt det ikke noen av de
forbipasserende - hvem var det nu egentlig? - inn å hjelpe! l
drømmen fait det en slett i k k e inn å bli opprørt over at noe slikt
likevel aldri hadde hendt en før. En forsøkte i stedet av all makt å
henlede oppmerksomheten på den sørgelige stilling en var kommet
i, ved å sende ut kvalte rop om hjelp og lignende. - l drømmen
handler en ut fra situasjonen uten d gjøre seg opp noen dom om den.
Man er utlevert til sine opplevelser. Viljen er blitt en blind drift
som ikke spør efter noen begrunnelse.
Nettopp den samme envishet eller det samme stivsinn som i Envishf
drømmen lar en uforarbeidet opplevelse efterfølges av en bestemt
måte å forholde seg på, møter vi også hos dyret. Også der finner
en den samme umiddelbare overgang fra et inntrykk som ikke blir
gjennemskuet, til handlingen. Når en vet at dyre-Jeget i virkeligheten
ikke trer frem i den våkne verden - at det virkelig er «fra­
'!iærende:o> - da forstår en helt ut envisheten i de dyriske driftshandlinger.
En kan da også forstå hvor intensivt dyret lever med i den
lyst og kval som møter det i den situasjon det ikke forstår. Det
når slett ikke frem dit hvor den våkne dom og den bevisste avgjør-
else treffes.
De dyr som ikke har stemme som de varmblodige, går efter
hva Rudolf STEINER angir (sammenlign 2. kap.), helt opp i denne
billedverden. (De høyere dyr omtales nærmere i næste kapittel.)
De kjenner bare til de intensivt opplevde billedsymbolene i stedet
for en «utenverden». Det er den samme billedverden som mennesket
enda var innfanget i på den «gamle Måne». Rudolf Steiner beskriver
den slik: «Riktignok ligner månebevissthetens bilder enda mindre
den gjenstand de knytter seg til, enn drømmebevissthetens bilder,
men det finnes likevel en fullstendig overensstemmelse mellem bilde
og gjenstand. Nu under jordutviklingen er forestillingen et bilde av
gjE::nstanden. Dette er ikke tilfelle ved månebevisstheten. La oss f.
eks. forestille oss at månemennesket nærmer seg en ting som er
sympatisk eller fordelaktig for det. Da ser det et farvebilde med
7. -- Menneske ny dyr.
97

tilstand mulig. Den midtre organisme, med midtpunktet i åndedrettsog
sirkulasjonssystemet (brystet), er mer levende, men derfor også
bare drømmeaktig bevisst. Først den nedre region av mennesket,
sarlig lemmene, er imidlertid helt behersket av livsprosessene. Her
virker de oppbyggende, formende, plastiske krefter i hele sin utstrekning.
Herfra skjer oppbyggingen og opprettholdelsen av menneskeskikkelsen.
Men derfor er disse prosesser heller ikke forhunnet
med noen bevissthet, fordi liv og bevissthet er motsetninger. (Se
anm. 20.) ·
Heller ikke kan det råde fribet i andre opplevelser enn dem
som er båret av bode-polens våkenhet. Ved siden av, eller egentlig
under disse finner en tilstander hos mennesket hvor det ikke er
spillerom for noen våken dom og beslutning; men bare drømmeaktig
fornemmelse og drømmeaktige impulser. Enhver kjenner til slike
tilfelle hvor en bare dømmer og handler på en halvvåken vanernessig
måte. Enhver som iakttar seg selv, vet at utallige handlinger i det
daglige liv forløper slik at deres beveggrunner unndrar seg lwntroll,
men likevel slett ikke er uten mening. Man kan f. eks. legge merke
til hvordan en tidligere erfaring - oftest en slett - har lett for å
snike seg inn, når man vil danne seg en «mening» uten å være helt
våken. Den formodning er da sikkert nok riktig at vi ofte legger
hele den samlede erfaring fra de siste år i vektskålen, når vi «overvcier»
noe, som språket så treffende uttrykker det. Vi merker nettopp
ofte ikke hvor meget det er som her teller med under «overveielsen»!
Når en senere v å k e n overveier saken, avsløres svært
ofte den mening en har dannet seg på denne måten, som en fordom,
en cmosjon eller også bare som en dumbet som har ikledt seg et
tankeresultats maske. (Mange «dommer» om antroposofien kunne her
anføres som eksempel.) I lagene u n d e r den våkne bevissthet foregår
det en hemmelig argumentasjon hvor falskt og riktig virker
sammen i broget blanding. Når en så henter resultatet frem og formulerer
det, viser det seg at meget beholder sin slagkraft, mens
megetannetbare er misfostret av mange slags ønsker. (F r e u d har
her i sin «Psychologie des Alltagslebens» glimrende iakttakelser.
Det er bare synd at han gjør menneskesjelen til et så perfid og
avskyelig vesen, fordi han bare forstår den ut fra dens udyder.) Vi
kan altså virkelig tale om en drømmeregionenes klokskap. Opplevelsene
i denne region - som morfologisk svarer til brystregionen,
100
•
fysiologisk til åndedretts- og sirkulasjonssystemet - blir bare så
sterkt påvirket av legemets innflytelser. Det drømmeaktige «kjennskap»
til verden i stedet for erkjennelse og den drømmeaktige «holdning»
hos dyret i stedet for den menneskelige handling må vi tenke
oss forankret i denne region.
I den nedre organismes formkraftige oppbyggende region finnes
ikke lenger noe som ligner menneskets våkne dom. Det er imidlertid
denne del av legemet som mottar de formende impulser. Som allerede
tidligere nevnt (s. 91) virker astrallegemet her inn i oppbygningen
som formidler av «forbildene». Hos mennesket står dessuten Jeget
bak disse impulsene.
Bilder av opplevelser som ikke fastholdes i full våkenhet, har
alltid en tendens til å «synke ned». De streber efter å innforlive seg
i de oppbyggende krefters region og virker der på legemsskikkelsen.
Det som ikke blir oppfattet av selvbevisstheten, opplevelser som
synker vekk fra menneske-Jeget, farsøker å gjøre seg gjeldende, alt
efter sin styrke, ved utformningen av legemet.
For dyret er naturligvis disse opplevelser som ikke blir fastholdt,
det normale. Når en blir helt klar over dette, gir det et overraskende
innblikk. Rudolf STEINER har i sine foredrag «Wege zu einem neuEm
Baustil», holdt allerede i 1914 og offentliggjort i 1926, skildret et
karakteristisk eksempel. Han taler der om dyr som lever i sandet
og nevner at de med sitt astrallegeme trer i nøye forbindelse med
sundfarven. «Denne bevissthet - «sandets farve» - gjennemlever
hele dets vesen. Dyrets vesen antar denne farve.» Her finner vi en
e!'kjennelse av overordentlig stor rckkevidde. Den såkalte «tilpasning
til omgivelsene» er vesentlig et d y r i s k fenomen og har sin årsak
i den intime forbindelse mellem astrallegemet og omgivelsene! Hos
mennesket er forholdet ganske annerledes. «Alle dyr», sier R.
STEINER, «lever likesom under farve- og lyshavets overflate. Mennesket
rager med sin Jeg-bevissthet opp over farve·
og lyshavet, og det er dette som gir mennesket dets Jeg-bevissthet,
a.t det kan rage opp over det. .... Farvene (f. eks. det røde) omsetter
seg for oss til flytende fornemmelser, fordi vi med vårt Jeg
rager ut over det flytende farvehav.» (1926, s. 49 til 50.)
En av de største gåter i biologien, hvordan «beskyttelsesfarven» Hemmelig/
og andre såkalte «tilpasninger» oppstår, blir her knyttet til det ved den så
dyriske astrallegemes egenart. Slike fenomener kan bare oppstå fordi ti!pasnir
101

_;
iklte oppfatter dyrets bevissthet som en detaljert og konturert iakttakelse
av omverdenen, men som en sinnbilledlig totalopplevelse som
sammenfatter til et hele det som bare den menneskelige bevissthet
formår å adskille i sine enkeltheter. En slik summarisk iakttakelse
kan man forestille seg som noe symbolsk, for i symbolene (for så
\'id t de er ekte og ikke bare analogier) kan fylden i et mangesidig
innhold meget vel bli fortettet til et enkelt stedfortredende fellesinntrykk.
1 driftshand- Ved den dyriske handling forstår en hvordan iakttakelsen uroidlingene
sldr delbart går over i den legemlige reaksjon når en innser hvordan
billedopplevel- dyret er innfanget i billedopplevelsen. Opplevelsens heftigbet (som
sen igjennomo o k. f d f o l . l 96 f kl
Vl Jenner ra rømmen, se ornge taplte s. ) or arer nett-
Instinktets
plastisitet.
opp dette umiddelbare «gjennemslag» over i handlingsfæren. !nntrykket
virker rett inn i legemets aksjon uten at noen melleminstans
gjør seg gjeldende. Uten hemninger flyter det direkte inn i
organenes virksomhet. Den feiltakelse oppstår da lett som mange
av den nyere tids dyrepsykologer gjør seg skyldig i, når de mener
at instinkthandlingen må være noe mekanisk eom kan sammenlignes
med fjærens trykk når den setter urverket i gang. Man vil gjøre den
automatiske refleks til urbilde for den dyriske handling og dyret
selv til et kompleks av aktiviteter som griper inn i hverandre, og
som også kunne ha utfollet sin virksombet uten noen bevissthet
( reflexologi).
Vi må imidlertid på ingen måte tenke oss dyrenes opplevelsesverden
som fattigere eller mindre fullkommen enn menneskets «verden».
Selv om en sentraliserende oppfatning av tingene mangler i
den, er det likevel en broget verden, gjennemvirket av mangfoldige
suggestive kvaliteter som ellers bare preger menneskets drømmeverden,
som jo virkelig ikke er fattig, og som bare står tilbake for
den våkne tilstand med hensyn til bevissthetsgraden.
Hvordan stiller det se g så med handlingen hos det lavere dyr?
Er den i alle sine enkeltbeter preget av stiv forutbestemthet?
Lenge har eksperimentatorene vært oppmerksomme på det motsigende
i at driftshandlingene riktig nok er preget av envishet,
men likevel er merkelig tøyelige. Den samme maurløven som på en
ytterat behendig måte får mauren til å falle ned i sitt hull ved å
kaste sand efter den, matter seg ut ved fåfengte forsøk på å bore
seg ned hvis den blir satt på en bordplate. Tilfellet med mauren ser
106
•
•
det ut til at den har full oversikt over, mens den i det annet tilfelle
ikke har noen som helst forståelse for det meningsløse i det den foretar
sego Det er bemerkelsesverdig at denne dobbeltbeten i oppførselen
viser seg særlig tydelig nettopp hos de insektene som en ellers må
beundre på grunn av deres merkverdige statslignende innretninger.
Innen deres egen livskrets kan vi absolutt iaktta hvordan de endog
gjør seg nytte av visse erfaringer, idet de sterkt modifiserer sine
handlinger efter som det inntrer nye omstendigheter. WASMANNN
har til og med påvist at maurens oppførsel viser mer tøyelighet og
variasjon enn fuglenes. Og likevel, denne samme mauren, polyergus,
som stormer fremmede tuer i sluttet kolonne, og som dreper dem som
verger seg, men bare jager dem som flykter, til de slipper sine larver
og pupper, uten at den gjør dem noe ondt, - denne samme mauren
sulter ihjel like ved siden av den fineste næring, og ikke fordi den
ikke kan spise selv, men fordi den mangler den mest primitive evne
til å forbinde sin følelse av sult med iakttakelsen av næringen. Bare
når underparten av dens munnparti tilfeldigvis kommer i berøring
med maten, spiser den. Ellers er den henvist til å la de røvede «slaver»
mate seg. (WASMANN 1900, s. 33 og flg.)
Menneskelig sett finner en altså her klokskap og oppfinnsomhet
på den ene side og envishet og bornertbet på den annen, i ett og
samme vesen.
Den tradisjonelle dyrepsykologi hadde altså den vanskelige
oppgave å utvikle forestillinger som kunne forklare b e g g e slags
handlinger hos disse dyrene, det visdomsfylte i den vante situasjon
og det tilsynelatende tåpelige utenfor den. Den bekvemme hypotese,
bygget på enkelte iakttakelser, at dyrets «instinkt» på en stivsinnet
og bornert måte foreskriver det et bestemt handlesett som det ikke
kan komme utenom, blir stadig motsagt av andre erfåringer.
Hva en maur i enkelte tilfelle kan foreta seg, f. eks. for å nå
et visst mål, veksler efter omstendighetene, og det i en grad som
kan virke helt forbløffende på den usakkyndige. Mauren kan slå inn
på de forskjelligste veier, den kan bruke de mest varierte midler,
overvinne alle slags hindringer - kort sagt: den er alt annet enn
«blind». Snarere kan en si at den tar alle mulige midler til hjelp
for å få så meget som det går an utaven bestemt situasjon. Hvert
enkelt individ kan her gå frem på forskjellig måte. Det finner i" det
særlige tilfelle «sin egen» spesielle løsning. W ASMANN plaserte en
107

Qjenstandsbevisstheten
og handlingen.
byrdes avstand blir opplevet, fornemmer imidlertid barnet også sin
egen adskiltbet fra verden. Efter hvert som «gjenstandene» rykker
fra hverandre i det ytre rom, oppstår en indre bortrykning fra dem.
Nu først oppstår perspektiv og fluktpunkt for opplevelsen og dermed
også muligbeten for å gjengi den i tegning. Fluktpunktet er matstykket
til den sjelelige oppfatning av Jegets «standpunkt» overfor
verden (anm. 23).
Også hos det voksende menneskebarn skiller altså først litt efter
litt begrepet seg fra iakttakelsen. Hos barnet er iakttakelsen
enda gjennemtrengt av ånd, og begrepet er enda anskuelig.
Det trenger enda ikke denne «syntese av iakttakelse og begrep»
som utgjør det voksne menneskes erkjennelse 1 ) - ikke fordi barnet
er for dumt til det, men fordi den kløft enda ikke finnes som først
gir mennesket oppfordring til å strebe efter erkjennelse. «Kløften
mellem iakttakelse og tenkning» mangler hos barnet. Den «finnes
først i det øyeblikk da Jeg, den betraktende, trer frem overfor
tingene» 2 ). Barnet er enda ikke en betrakter som stiller seg u tenfor
tingene. «En gjenstands gåtefullhet ligger i dens særtilværelse» 3 );
barnet kjenner enda ikke til gjenstanden og særtilværelsen. Alt er
fremdeles i sin opprinnelige sammenheng og blir først senere «revet
løs» fra denne «Ved innretningen av vår organisasjon». 3 )
Med hensyn til erkjennelsen består altså menneskets dagsbevissthet
av en to-spaltet oppfatning av virkeligheten. Med hensyn
til handlingen ligger det menneskelige, som Rudolf STEINER har
vist i «Philosophie der Freiheit», i en slags moralsk skaperakt, hvor
mennesket umiddelbart griper en moralsk intuisjon, uavhengig av
organiske prosesser og behov eller noe annet opphav, og omsetter
denne intuisjon i handling. Her i handlingen løsriver subjektet seg
altså fra det som binder det til de organiske prosesser.
Hvis mennesket tok del i disse prosesser med sin fullt bevisstE'
opplevelse, ville det ikke være mulig for det å gripe en autonom
impuls. Det ville stadig sveve i fare for at en organisk prosess, et
naturbehov, en legemlig mangel, ville blande seg i beslutningen og
true uavhengigheten i den moralske konsepsjon. Denne innblanding
114
l) Philosophie der Freiheit s. 94.
2) Samme bok s. 90.
3) Samme bok s. 98.
i
er noe selvsagt og slett ikke noe forkastelig ved alle driftsaktige
og instinktive foreteelser. Men der hvor det gjelder å fatte en «ren
førs'te beslutning» 1 ), er legemets trang og behov satt ut av spillet,
og her mangler altså nettopp det som bruken av lemmene betyr for
dyrets bevissthet, dette delectatio, denne legemlige lyst ved handlingen
(se side 110). I menneskets bevissthet står bare det handlingsbilde
som er født av Jegets selvstendige skaperkraft, og impulsen
til virkeliggjørelse er det siste som oppleves med full bevissthet.
lgangsettelsen av de legemlige funksjoner foregår i en region som
for mennesket er mørk natt.
Slik står menneske-Jeget på den ene side overfor en verden som
spalter seg i iakttakelse og begrep, og på den annen side trekker
det seg med sin bevisste opplevelse tilbake fra organprosessene og
overiater dem til de dypere lag i sjelen. Hvordan dette legemlig finner
sitt uttrykk i at meneskets hode er oppreist, mens de bærende
lemmer er rettet nedover, ble nevnt i forrige kapitel (side 99).
«San t menneske er vi likevel bare for så vidt som vi er fri» 2). Det
oppreiste hode og lemmene som er hengitt til jordtyngden, er den
skjebnemessige forberedelse til en slik menneskevorden.
*
Hermed er grunnlaget gitt for en forståelse av de høyere dyrs
opplevelsesverden. Fra det nettopp utviklede bilde av den menneskelige
erkjenneZse kan en bare sløyfe alt som skjer gjennem Jegets
særlige virksomhet, så må det som blir igjen passe for de høyere
dyr.
Menneskenes dagverden er tingenes, gjenstandenes verden, dette
som mennesket med en viss rett nettopp kailer verden. Det ble vist
ovenfor hvordan erkjennelsen av de adskilte ting i omgivelsene beror
på en indre akt som fører forhøyninger og fordypninger inn i iakttakelsens
tankernessig sett helt jevne flate, og på denne måte først
likesom gir verden profil. Denne profilgivende virksomhet, er om enn
bare halvt bevisst, en virksombet som utøves av det menneskelige
Jeg. Gjennem den blir gjenstandene løst fra omgivelsene, og dette
var det jo nettopp som manglet hos de lavere dyr (se anm. 24).
l) Philosophie der Freiheit s. 197.
2) Samme bok s. 173.
115
Op pie·
hos høyc
prege
Jegets b

Nu kunne man tenke seg at iakttakelsen hos de høyere dyr var
vesentlig mer lik den menneskelige enn hos de lavere. Mange airninnelige
iakttakelser tyder på dette. F. eks. ser det jo· ut som om
hunden «kjenner igjen» sin herre som en og den samme. Fuglen
flyver bort fra stenen som blir kastet efter den. Kråken «forstår»
at det er et gevær jegeren bærer på skulderen, mens den ikke er det
minste redd bøndenes stokker. Det ser altså næsten ut som om en
ikke kan unngå å forutsette en virkelig formverden i likhet med den
menneskelige i disse høyere dyrs bevissthet.
Gienstandene Likevel gir en omhyggelig gjennemtenkt undersøkelse et annet
mangler. resultat. En kan legge merke til at når en hest blir sky på grumt
av en eller annen gjenstand som ligger i vegen, kommer det nettopp
av at den i k k e erkjennes som gjenstand, men bare opptaes som
rent sanseinntrykk. Nettopp p å g r u n n a v sin manglende tingkarakter
borer inntrykket seg inn i dyret. Inntrykket farer det -
som språket så viselig og riktig uttrykker det - gjennem marg og
ben, så hesten springer til side. Den kjølige og likevektige iakttakelse
av blikkfeltet er her tydeligvis revet i stykker. Sansekvaliteten springer
frem og opphisser dyret i dets innerste grunn. Enda tydeligere
er det hos tyren som stormer løs på h v i l k e n s o m h e l s t rød
gjenstand, tydeligvis uten å spørre efter dens betydning som gjenstand,
bare opprørt til inn i sitt legeme ved den farvekvalitet som
«springer den i møte» 1 ). Her er det altså virkelig noe av den kaotiske
uorden som en i den menneskelige iakttakelse bare møter f ø r den
er gjennemtrengt med begrepet. Ut av dette kaos av enkeltbeter
som er uten forhold til hverandre og overdøver hverandre, skapcr
mennesket ved anvendelsen av begrepet en ordnet mangfoldighet.
Det begrepsmessige korrelat føyer seg til det iakttatte, og koincidensen
oppleves i erkjennelsesakten. I menneskets erkjennelse er dette
de to halvparter av en og samme ting som støter an mot hverandre,
noe som i språket kommer anskuelig til uttrykk i ord som å «fatte»,
«begripe» o.s.v.
•Begrepsblind.
hett hos det
høyere dyr.
Allerede eksemplet med den sky hesten og den rasende tyren
viser at dyret ikke bevisst oppfatter den annen halvpart av virkeligbeten.
Det opplever ikke hvordan de to sider av saken støter an mot
l) R. Steiner i en foredragssyklus i Penmaenmar (England).
Ut.kommet som bo k 1927 med tittelen dnitiations-Erkentnis:. (s. 29).
116
•
hverandre. Det kan ikke «begripe» i menneskelig forstand. Det
iakttar, men er på en viss måte begrepsblindt. Det er som om dyret
mangler organet for alt som faller utenom et bestemt område. Det
kan ikke ut fra egen virksombet forbinde iakttakelsen med det tilhørende
begrep. Det som for mennesket er en «ting», er for dyret
en bestanddel av det ialcttatte som så meget annet. 1 )
Denne eiendommelige mangel på evne til å oppfatte tingen (som
ikke må forveksles med den rene ting-iakttakelse!) fremgår også av
de mønstergyldige forsøk Wolfgang KØHLER har gjort med sine
menneskeaper (sjimpanser). Hans dyr vakte beundring hos alle som
så dem, ved at de uten enhver veiledning tok stokker til hjelp for
å få tak i frukter (bananer) som lå utenfor buret. Dette så ut til
å være et tegn på intelligent virksombet hos dyret, en hentydning
til virkelig «begripelse». Hvis dyrene virkelig her overskuet hele
handlingsforløpet, ville en imidlertid ikke kunne forklare følgende
feilslag som er skildret i KØHLERS protokoller. Under visse omstendigheter
uteble nemlig anvendelsen av stokkene for å nå malet
(frukten). «Hvis en sørger for at stokkene ikke kan sees innenfor
et avg:r.enset synsfelt når blikket er rettet mot den kritiske region,
og omvendt for at mål-området forsvinner fra synsfeltet ved et blikk
mot staven, hindrer dette i alminnelighet bruken av redskapet eller
forsinker den i alle fall i påfallende grad, selv om redskapet tidligere
er blitt brukt gjentatte ganger .... » 2 ). Sjimpansen er altså av hengig
av at redskapet og stedet hvor det skal benyttes, ligger samtidig i
synsfeltet. Ellers «kommer den ikke på det». Den oppfører seg som
en åndssvak som allerede mens han snur hodet bort, glemmer det
han - muligens - hadde foresatt seg å gjøre. Selv når redskapet
befinner seg i synsfeltet, kan bruken av det utebli hvis det ikke
skiller seg tilatrekkelig klartut fra omgivelsene. KØHLER bemerker
selv (s. 83) meget treffende at dyret ikke kan «se gjenstanden løs»
( «lossehen»). Når det f. eks. leter efter en stokk, overser det en
gren som ikke skiller seg tilatrekkelig tydelig ut fra stammen, mens
det i stedet prøver å trekke bolten ut av en dørslå som «praktisk
sett er meget sterkere festet enn grenene på et tre», men som «o pt
i s k u ten videre .... skiller seg ub ..... Slik «Seirer optiske om-
l) Sammenlign Andre, 1924 s. 41.
2) Køhler 1917, s. 36.
117

stendigbeter. . . . undertiden over de praktiske hensyn» (s. 85).
«Hvis en stiller et eftertraktet redskap, f. eks. et bord, omhyggelig
med det ene hjørne i et roms rette vinkel. . . . kan en undertiden se
at sjimpansen går forbi gjenstanden som om den ikke fantes, mens
den leter efter et redskap» (s. 87). «Det finnes vel en slags o p t i s k
fastbet som gjør utskillelsen fra blikkfeltet til en like tung intelligensytelse
som de sterkeste nagler hindrer løsrivningen fysisk. . . . Under
de samme optiske betingelser s k i Il e r v e l d e n o p t i s k e
f o r b i n d e l s e s e g l e t t e r e u t f o r d e t v o k s n e m e nn
e s k e e n n f o r s j i m p a n s e n, slik at mennesket når det trenges,
meget lettere ser de enkelte «deler» enn dyret.» (S. 85.)
Kan en. tenke seg et klarere vitnesbyrd om hvordan mennesket
kan «skjelne» de enkelte former ut fra iakttakelsens hele, mens dyret
bare fornemmer en «tankemessig jevn flate» ? Kan det bli tydeligere
hvordan hos dyret denne «'tankegnistens innslag» (R. STEINER)
uteblir som oppløser den rent optiske forbindelse i enkelte ting som
står ved siden av hverandre?!
•Døsingent Vil vi søke en vei til forståelse av disse tilstander ut fra mennessom
analogi. kelig opplevelse, kan vi tenke på den halvvåkne «døsing» hos mennesket
når det er overtrett. Det kan da bli mer ørnfintlig overfor
enkelte sansekvaliteter enn ellers, f. eks. lukt eller enkelte toner.
Det kan også meget lettere bli forskrekket over noe som dukker
uventet opp, enn når det er helt våkent. I sin utmattelse kan det
nemlig ikke riktig «fatte» hva som egentlig går for seg. Det oppfatter
omverdenen på en lignende måte som dyret, f. eks. den atcilende
hest. Først når man «tar seg sammen», merker man enkeltbetene og
skyver tingene fra seg tilbake på plass, hvor man kjølig kan iaktta
dem. Vi kan bare nøye legge merke til dette - hvordan man tar seg
sammen og skyver tingene fra seg - så får vi en forståelse av
Jegets virksombet som hever mennesket opp over dyrenes bevissth

For dyret derimot står muligbeten for iakttaKelse og virksombet
bare åpen innenfor dets eget avgrensede tilværelsesområde. For det
som ligger utenom dette, mangler dyret organ. Det er innføyet i
den sektor av verden som det er bestemt for ved sine legemlige
organer. Dyret er ikke i stand til å gjennemskue det fjerntliggende,
og følgelig stiller det seg heller ikke med noen egentlig innsikt overfor
de si'tuasjoner hvor det oppfører seg klokt. Det kan ikke som
mennesket bevisst forbinde en iakttakelse med det tilhørende begrep
og dermed stille seg erkjcnnende og handlende inn i den «umiddelbare
virkelighet».
At dette ikke er tilfelle selv hos menneskeapen, fremgår igjen
klart av KØRLERS karakteristikk. Ved sine undersøkelser har
han gang på gang støtt på grenser som reiser seg fra dyrenes indre,
og hvor feilslaget hos dem begynner. De er fastholdt innen sitt eget
livsområde, og KØRLER måtte med sin helt beundringaverdige
skarpsindigbet legge eksperimentene slik an at dyrene ble stillet
på prøve i n n e n f o r dette område. «Man blir stadig på ny forbauset
og ofte nok rent ergerlig», skriver han, «over å se hvordan ethvert
forsøk på omforming av de biologiske egenskaper preller av
fullstendig uten virkning selv hos et klokt og ellers lett tilgjengelig
dyr av denne art». (Side 54.)
Dyret eier altså en viss krets av begreps-surrogater, men det
har nettopp bare disse, og dertil har det dem ikke på menneskelig
måte. De står ikke til forføyning til fri anvendelse overfor iakttakelsene,
men er bundet og settes i gang gjennem noe ytre. Den innskrenkede
begrepskrets er medfødt hos dyret, og det skal ingen særlig stor
inofølingskraft til for å kunne forstå hvordan det begrepsartede hos
dyret bare reagerer - på det av sansene leverte korrelat. Kretsen
av de medfødte begreper er altså artsmessig bestemt, og en kan da
også forstå at de henger nøye sammen med den legemlige organisme.
Dyret henter nettopp ikke, slik som menneskene, begrepene ut fra en
åndelig verden (hvor begrepene også l e v e r) for å fuliføre den frie
syntese med det iakttatte, båret av viljen til å gjennemskue verdenssammenhengen.
Det begrepsmessige sitter hos dyret i det uklare
område under det våkne hvor også organbevisstheten er virksom. 1 )
l) Sammenlign med utredningene i foregående kapittel om den
«visdom» som er flytt inn i organismen.
120
••
Der venter det likesom på anledningen til å støte sammen med sansekorrelatet
og trer straks inn i sammensmeltingen. Hvis denne prosess
ble opplevet som et sammenstøt, eller som en samstemming,
ville det ha vært en erkjennelse. Det som kunne blitt erkjennelse
tar imidlertid en annen vei: det utlader seg i en legemlig aksjon.
Det viser seg her på ny at dobbeltbeten i erkjennelse og handling
bare er noe som hører mennesket til, og som heller ikke de høyere
dyr når opp til. Den ikke oppfattede sammensmelting av sanseproduktet
og det legemsbundne begrepskorrelat synker hos dyret ned
og blir til dets måte å «forholde» seg på. Erkjennelse og handling
som hos mennesket er adskilt, blir hos dyret trukket sammen i ett.
I stedet for begrepet har det bare den medfødte igangsettelse av
instinkt-begrepet, og i stedet for handlingen har det en omsetning
av det ikke-erkjente i en legemsvirkning som det ikke overskuer.
Dermed sjaltes den virksomme instans som hos mennesket er skjøvet
inn mellem de to poler, ut: det selvbevisste Jeg. Dette Jeg er det jo
som hos mennesket kan iaktta og fastholde ut fra oversikten over
situasjonen de inobyrdes forhold mellem tingene, og først ut fra
Det ikk,
oppfatted
winger.
denne indre fastholdelse blir viljeimpulsen til handlingen født. Den
er b y g g e t p å iakttakelsen, men utspringer ikke fra den bare Det
som en ren virkning. Den er uttrykk for en ny begynnelse i verdens- oppfattede
h endelsen. G jennem den skapes først kjennsgjerninger. 1 ) Hos dyret !ar fri.
går den instinktive og artsbegrensede erkjennelse - som er en ikkeerkjennelse
av tingene - ubemerket over i den artsbetingede måte
å forholde seg på. Den uopplevede opplevelse glir over i den ikke
selv-gjorte gjerning. Mennesket iakttar og erkjenner først, så skrider
det til handling. Dets rang kjennetegnes ved at det med sitt Jeg kan
stå som brovokter ved den verdensviktige overgang fra opplevelse
til handling.
*
Erkjenner en den nødvendige sammenkjedning mellem den driftspregede
ikke-begripelse og den ikke-gjennemlyste handlingstvang
hos dyret, forstår en også samtidig hvordan dyrets sjelevesen er
forvist fra det sted som gjør menneskets sjel til brovokter. Dyret
kan derfor ikke tre ut i en enkelt-tilværelses aktualitet, hvor det kan
l) Philosophie der Freiheit s. 165.
121
• Brovakteret
mangler ho
dyret.

fordunkling i øyets linse eller glasslegemet, enhver tilstrømning av
blod til netthinnen, ødelegger iakttakelsen. Er nerven betent, hører
iakttakelsen helt opp. Egenvirksombet i sanseorganene må i det hele
ikke merkes. Forekommer den likevel, f. eks. ved øresus, hører vi
dårlig. Når huden klør kan vi ikke føle, når tungen smerter kan
vi ikke smake. Det er altså langt fra slik at den fotokjemiske omsetning
i synspurpuret i øyet eller de elektriske strømninger i nerveelementene
under funksjonen har den oppgave å frembringe fornemmelsen.
De skal først og fremst tjene til å gi fri bane for J eget som
trer ut i verden, de må ikke hindre dette i å komme til «tingene».
Øyet, sa Rudolf STEINER, ofrer seg på en måte, idet det blir helt
gjennemsiktig, og først derved er det mulig å se. Det samme må nødvendigvis
gjelde nerve- og hjerneprosessene. Også de må «vike tilba­
·ke» når noe skal bli tenkt eller erkjent. I «Philosophie der Freiheit»
beter det om den menneskelige organisme (s. 151): Den opphever sin
egen virksomhet, den gir fritt rom, og på dette frigitte område opptrer
tenkningen»: Altså møter en også her en slags selvoppofrelse
fra organismens side for å gjøre veien fri ut i verden.
Når de organiske prosesser trenger seg opp i bevisstheten, blir
Jeget trengt bort fra sin forbindelse med utenverdenen. En merker
f. eks. dette straks på en smertelig måte ved migrene, hvor opplevelsen
absorberes av de sentrale prosesser (slik oppstår hodepine).
Derved blir det særlig under sterke anfall umulig å erkjenne eller
delta i det som foregår i omgivelsene.
For dyrets vedkommende har vi ovenfor alt flere ganger beskrevet
hvordan de organiske prosesser og dermed også prosessene i saDseorganene
i sine utløpere når opp i bevisstheten. Dyret kan derfor
heller ikke i normal tilstand vie seg helt til omverdenen. Det lever
stadig i en slags «betattheb, fordi det føler sine sanseprosesser. Derfor
kan det ikke rive seg løs fra •sin døs, akkurat som når mennes­
ket forgjeves kjemper mot blodets. hamring i hodet når det plages
. .
av hodepine. (Anm. 26.) Vi kan altså som mennesker tydelig gjenoppleve
hvordan mennesketilblivelsen henger sammen med at den
øvre organisme på en måte blir gjort gjennemsiktig.
Smertens Rudolf STEINER har ut fra sin oversanselige forskning også
metamorfose. beskrevet hvordan menneskets synsorgan i urtiden har dannet seg
ved at det på en måte ble såret av lyskreftene, altså ved en slags
smertelig forbrenning. Synsevnen ble først senere mulig ved at de
124
•
•
l
smertende sår utviklet seg videre til det gjennemsiktige lysorgan 1 ).
Vi kunne altså virkelig si: Menneskelig iakttakelse av verden oppstår
ved overvinnelse av smerten.
Betrakter vi den menneskelige handling, viser det seg at også
den først er fremgått fra overvinnelsen av organiske prosesser som
ville gjøre seg gjeldende på en viljebestemmende måte. Hos dyret
er det den legemlige trang som driver til handling. Ikke bare når
det gjelder ernæring og formering, men i alt hva det foretar seg.
Derfor måtte vi ovenfor si at dyret i alt hva det gjør, «nyter» en
slags avspenning, en befrielse fra trykket av oppstuede organkrefter.
Menneskelig handling fremkommer derimot nettopp ved at denne
lystfølelse ved beskjeftigelsen av organene trenges tilbake, og ved
en målsetting for handlingen hvor lysten ikke lenger spiller ion.
Derfor blir i den frie intuisjon «den nødvendige virksombet i den
menneskelige organisme neddempet, tilbaketrengt, og i dens sted
settes den ide-fylte viljes åndelige virksomhet 2 ) ».
Hos mennesket forekommer en skjult ionvirkning av de organiske
prosesser på viljebeslutningene bare under sykelige tilstander,
mens den for dyrene er det normale. Ved hysteri er det slik. Under
bevissthetens terskel romsterer da noe som mennesket ikke har oppfattet,
og som tvinger det til handlinger det ikke overskuer og gir
det en lystfølelse som rekker like inn i det organiske (u ten at vedkommende
tilstår det overfor seg selv og slik at han knapt roerker
det): 1 ). Dette begrep som romsterer i organismen, men ikke trer frem
i bevisstheten, er imidlertid nettopp karakteristisk for den dyriske
driftshandling.
Rudolf STEINERS åndsforskning bekrefter her igjen at denne
handling ut fra et visst velvære i gamle tider også kjennetegnet
mennesket. Om det lemuriske menneske (se 2. kapitel s. 58) sier
han: «Alt i dets omgivelser og også bildene i dets sjel ansporet det
til virksomhet, til bevegelse. Det følte nu velvære når dets virksombet
kunne leve seg ut, men ulyst og mishag når denne virk-
l) Se syklussen cDas Karma des Materialismus» (1917) 3.
foredr. s. 17.
2) Philosophie der Freiheit s. 211.
3) Se d..ær-.rkurseb i Dornach, referert av Albert Steffen, s. 30
og flg.
125
Lystens
metamorfe

Skjebnedannelse.
Skjebne.
I e t t menneskes biografi har en det
som i dyreriket svarer til beskrivelsen
av en hel art.
Rudolf Steiner.
Forsøket på å fremstille først den ytre og så den indre Veliensforskjell
mellem menneske og dyr, kan få en naturlig avslutning ved
å vende seg til det område hvor motsetningen blir opphevet mellem
det ytre og det indre, nemlig i skjebnen. Her må vesensforskjellens
kjerne ligge. Her må fremstillingens linjer møtes.
Nutidens mennesker har imidlertid utilstrekkelige begreper om
skjebnen. De tenker seg skjulte lover bak de begivenheter som treffer
et folk eller den enkelte, og forestiller seg disse lover som om de
helt skulle svare til naturlovene. De tenker seg dem som om de virket
utenfra, som om enkelt-tilfellet var underlagt disse lover på samme
måte som enkelt-tilfellet i den døde natur er underlagt sin tvingende
lov. Skjebnens tilskikkelse står som en truende eller ødeleggende
makt. Mange forestiller seg den som en stjernevirkning og vil på et
høyst tvilsomt grunnlag fornye den gamle astrologi.
Den slags forestillinger om skjebnen som noe som bestemmer
utenfra over mennesket, hindrer i høy grad en virkelig forståelse
av skjebnens gåte. Den som vil komme videre må arbeide seg frem
til et ganske nytt begrep om skjebnen. Hvis man ikke kan unngå
å sammenligne den med natur-virkningene, er det bedre i det hele
å nekte enhver sammenheng mellem begivenhetene i livet. En halv
sannhet er her verre enn en hel villfarelse.
Rudolf STEINER måtte da han var stillet overfor disse vanskeligheter,
i sin bok (1904) gi en helt uavhengig elementær beskrivelse
av skjebnedannelsen hos mennesket. Ingen av de gjengse uklare fore-
128
\
stillinger måtte få spille inn. Den umiddelbare måte skjebnen bur tii
på, måtte først utvikles for den erkjennendes indre øye.
Leseren av denne bok kan ha som utgangspunkt den kjensgjerning
(se s. 81) at menneskets utvikling er preget av en påfallende
tilbakeholdenhet i forhold til dyrets. Gjennem det indre vesens
forskjelligartede virksombet oppstår en frapperende rytmeforskjell.
Hos dyret betegner kjønnsmodningen avslutningen på livs- og sjeleutviklingen,
mens mennesket først ved den tid begynner sine vesentlige
skritt mot mennesketilværelsen. Dyret er ferdig når det er kom­
met så langt at det kan opprettholde arten, mens mennesket først da
begynner sin avgjørende utfoldelse. For at det kan bli menneske,
må legemet enda holde seg «ungb. Dyret er «gammelt» allerede ved
kjønnsmodningen, og det ville til og med ha oldingpreget i sitt ytre
hvis ikke forplantningskreitene virket foryngende på det. 1 )
Mennesket holder seg ungt også efter at det legemlig er ferdig
til å forplante alekten videre, men likevel på en ganske annen måte
enn dyrene, ikke ut fra forplantningsorganene. H e l e menneskets
jordiske vesen beholder sin bøyelighet, og legemet er barnslig også
i det ytre til henimot slutten av det annet ti-år. Litt efter hvert
overføres så dette lettformelige til det sjelelig-åndelige område. Hos
dyrene har det forlengat konsentrert seg omkring forplantningssentrene.
Gjennem Rudolf STEINER vet vi hvorfor mennesket beholder
denne lettformeligheten så lenge, og hvem det er som arbeider inn
i den bøyelige sjelelig-legemlige organisme. Menneskevesenets egen
enteleki er det som arbeider på sine svøp. Jeget som legemliggjør
seg, trenger denne hemning av utviklingen i embryonal- og ungdomstiden,
ellers ville tilstivningen føre til dyre-dannelse. Det opprettholder
den sjelelig-åndelige lettformelighet også når den legemlige
ungdom nærmer seg slutten. På samme måte som i stamme­
utviklingen utøver menneske-Jeget her atter en gang sin karakteristiske
hemmende, oppholdende virkning (sammenlign 2. kapitel).
Nu, i det enkelte liv, har det til å begynne med den oppgave å holåe
organismen lettformelig, å bevare den fra for tidlig forherdning, til
den tid er kommet da det kan tre inn i jord-verdenen. Først da duk-
·--·--··- -
l) Sammenlign med Lærerkurset som ble holdt av Rudolf Steiner
i Dornach 1921. Se side 27 i Albert Steffens gjengivelse av kurset.
9. - Mt:'!nneske OJI ,lyr.
129

Individuali·
tetens rolle.
nødvendig grunnlag for hele den nuværende fysikk. Tydelig nok må
vi her si at nettopp en Galilei måtte til for å ha denne opplevelsen
i kirken p å d e n n e m å t e n, for det er vel ingen tvil om at andre
mennesker allerede tidligere hadde vært i samme situasjon uten at det
dermed var gjort noe som helst fremskritt for erkjennelsen. Betegnende
for Galilei var nettopp ikke bare selve opplevelsen, men h v a
d e t k o m u t a v d e n. Fra møtet med begivenheten flyter en
bestemt virkning, som igjen er preget av vedkommende individualitet,
og det enda langt tydeligere enn av begivenheten selv.
Hermed har vi allerede tatt et skritt videre. En begynner å ane
at menneske-Jeget oppsøker og utvelger hendelser og sammentreff.
Det må arbeide på livsløpet ut fra et ganske anneriedes omfattende
overblikk enn det skjer ut fra den vanlige bevissthet. Det må hitføre
opplevelsene allerede med henblikk på det som skal flyte ut fra dem
som virkning. Det må ha søkt seg ut bestemte oppgaver som ligger
i dets vesen, oppgaver som ikke blir gitt det utenfra, men som det
selv påkaller.
Menneske-Jeget blir en mektig realitet når vi legger en anskuelsesmåte
som denne til grunn. For psykologien var «Jeget» før bare
en sammenfattende betegnelse for uklare subjektive opplevelsessjatteringer.
Nu blir det det handlende vesen som ikke bare griper
mektig inn i den legemlige utviklingsgang, men også er inspirator for
de vesentligste hendelser i et jordliv. Blikket blir ført tilbake mot
fortiden, ut over livets begynnelse og hen mot tider da alt det forberedte
seg, som så siden føyer seg sammen til en spesiell mennesketilværelses
enhet. Jeget må allerede ha våket over alle disse forberedende
betingelser mens det ventet på og bedømte det tidspunkt
da det skulle forbinde seg med jorden.
Det vi her gjennem nøyere eftertanke måtte komme frem til som
en mulighet, stod for Rudolf STEINERS åndelige skuen som en prosess
som det går an å beskrive. Ut fra egen umiddelbar anskuelse
skildrer han den menneskelige individualitets tilstand før fødselen,
hvordan den våker over livskimens tilblivelse og venter på den rette
konstellasjon for å tre inn i jordlivet. Uten denne preeksistente
vesenskjerne som våker over legemets utvikling og skjebnegangen,
og som så våkner til selvbevissthet i barnet når det lærer å si «Jeg»
til seg selv, ville mennesket bare være et hylster uten innhold, et
skall u ten kjerne, en tom kledning . .
132
•
l
•
•
Dette Jeg-vesens bærende rolle må vi stadig ha for ø"- når vi
vil forstå hvordan et liv former seg fra kimeutviklingens første trinn
til legemet dør, fra de første (enda ubevisste) hendelser i barnets
liv og frem til det som møter det modne og aldrende menneske. J eget
gjennempreger livskimen som er overtatt fra forfedrene, med sin
egenarts individuelle trekk (se kap. III s. 92), det påtrykker også
livsgangen sitt skjebnestempel, så det av en rekke ytre hendelser
former et livsbilde hvor menneskets åndelige ansikt trer frem. Tar
vi med i betraktningen dette J eg som overskygger legeme og liv, kan
vi også finne frem til hva de forskjellige opplevelser har å si for
Jeget og legemet som er dets bærer. En ser menneske-Jeget dra
inn i jordverdenen, tre frem for den med sine sanser og sin tenkning,
gripe inn i den og forandre dens tilstand ved sin handling. Rudolf
STEINER fører oss nu frem til det punkt hvor vi kan lytte oss inn
til det intimeste i et livs tilblivelse og frukter. Han retter da blikket
mot hukommelsens hemmelighet. Hukommelsen har evnen til å bevare
iontrykket av tidligere opplevelser. Gjennem denne evne, beter det
hos R. STEINER 1 ), «gjør sjelen omverdenen til sin egen indre verden
på en slik måte at den gjennem h u k o m m e l s e n - i erindringen
- kan beholde den og leve et eget liv videre med den,
uavhengig av de vundne inntrykk». Det er innlysende at ethvert
inntrykk, når det tilflyter det samlede sjelsinnhold, må bli forandret
gjennem vedkommende individualitet som det Iikesom tangeres av.
Det rinner nettopp ikke som sådant inn i hukommelsen, og kan
bare gjennem en aktivitet hos Jeget vinne fornyet billedform. Når
det helt er sunket ned i organismens ubevisste regioner er det ikke
lenger hukommelsesrest, men har - gjennem medvirkning av det
inspirerende Jeg - Eammen med andre inntrykk mistet sin billedkarakter.
lnntrykkene er som forandrede opplevelser virkelig blitt
sjelens egen eiendom. De gjør seg herefter bare gjeldende som e v u e.
I denne form virker de nu videre innenfor individualiteten.
Denne Jeg-kreftenes fullstendige forandring og gjennemtreng- OJ>J>Iet
ning av den nedsunkne opplevelse er noe vesentlig menneskelig. Hvil- og et
ken betydning den enkelte opplevelse får som tilflyter disse samlede
skatter, er avhengig av alt det som før er blitt avleiret der. Tidligere
opplevelser kan åpne øynene for noe en ellers ville overse. Begreper
l) 4'.Theosophie;;. 19. opplag s. 47-48.
133

Reinkamasjon.
Menneskets
skjebne.
at et menneske allerede b r i n g e r e v n e r m e d s e g når det
trer inn i livet. Enhver kan umiddelbart iaktta hvordan evnene
føyer seg sammen med opplevelsene, og det foreligger egentlig da
bare denne mulighet: å henføre de medbragte anlegg til opplevelscr
i tidligere jordliv 1 ). Såledea frcms!år den åndelige slcikkelse og det
åndelige ansikt på grunnlag av tidligere livsløp. Goethes åndsskikkelse
som preger alle h:ms opplevelser og handlinger med sin genius,
fremtrer slik som den er dannet gjennem en rekke tidligere tilværelsestrinn,
på lignende måte som legemsskikkelsen har fått sine anlegg
gjennem generasjonsrekken.
Det som trer frem som en tanke for leseren, er noe den oversanselig
skuende kan iakttå. R. STEINER har i enkeltbeter beskrevet
store individualiteters utviklingsgang. Hans skildringer gir her
i overordentlig fylde de mest gripende skildringer av skjebnesammenhengene.
De åpenbarer hele dramatikken og tragikken i det enkelte
menneskes og i hele menneskebetens utviklingsløp. Det er et av de
områder hvor denne lærers enestående storbet kommer til syne på
den mest overveldende måte.
I denne utredning befatter vi oss imidlertid ikke med enkeltskjebner.
Vi kan her bare nevne det vesentlig m e n n e s k e l i g· e
\'ed de kjensgjerninger som Rudolf STEINER har bragt frem i lyset:
G jennem er k jennelsen av hvordan menneske-Jeget stadig om
igjen i tidens løp kommer tilbake til jorden u-ten å gå til grunne
sammen med det substansielle, løses gåten om de enkelte personlig­
heters skjebnedannelse.
Individualiteten går gjennem menneskebetens historiske epoker
i en rekke inkarnasjoner, og i hvert nytt liv fremtrer den som forskjellig
personlighet, innlemmet i forskjellige folkeslag, forskjelligc
familier, med nye omgivelser og nye oppgaver som den selv har søkt
og utvalgt seg. Slik fremstår i stadig nye metamorfoser, som forbereder
seg gjennem lange åndelige mellemtilstander, en rekke trinn
av fullkommengjørelse, hvor individualiteten ved stadig nye midler
og i kamp mot ny matstand kjemper seg frem til bevissthet om sin
egenart. Fra liv til liv vever forbindelsen med medmenneskene seg
videre; det som er blitt liggende uferdig b lir tatt opp igjen, forhold
som er avbrutt blir knyttet sammen igjen, feil blir utlignet. Stadig
136
l) .:Thl?flSophicl 19. opplag s. 58 og flg.
'
l
på ny velges skueplass, omgivelse, tidspunkt og folk. Stadig om igjen
formes det på et legeme som bevarer sin lettformelighet. Opplevelser
blir oppsøkt og rinner inn i cvnene, handlinger blir utført som bærer
preg av det vesen som har utført dem, mens virkningene av dem
ruller videre for senere som forandret kanstellasjon å møte denne
individualitet som i mellemtiden selv har forandret seg. På denne
måte blir skjebnen, den m e n n e s k e l i g e skjebne, ikke noe overhengende
trykkende, men fremtrer com oppgaver vi frivillig søkcr
hen til, fordi de gir oss anledning til å gjennemgå en prøve, gir
oss en spore til å bli mer fullkomne mennesker. Menneskeskjebne
er den enkeltes skjebne, resultat av beslutninger som går tilbake
til tiden før fødselen. Dette at individet gjentatte ganger ut fra egen
vilje stiger ned og føyer seg inn i den samlede menneskebets utviklingsgang,
er kjennetegnet for den særlige bestemmelse og rolle som
er mennesket tildelt til forskjell fra andre vesener. Det står her ikke
overfor noen blind sammenkjedning, noen fatalisme, men dukker
på en stadig mer avgjørende måte inn i det friketens lys som hører
mennesket til. Menneskets skjebne er modning mot selvbestemmelse.
Dyrets forhold til sin skjebne er ganske annerledes. Vi trer inn i
en helt annen verden når vi farsøker å finne frem her. Rudolf
STEINER har også på dette område gitt retningslinjer av avgjørende
betydning.
Fra dyrets unDfangelse, gjennem fødselen og videre til kjønnsmodningen
går det en ubrutt utviklingslinje som begynner med befruktningen
og ender i kjønnsmodningen. I eksemplet med apene er
det vist hvor påfallende forskjellig denne ustanselige viderc-utvikling
er fra den nølende måte menneskets anlegg utvikler seg på. Vi
finner en utvikling som haster mot sitt sluttpunkt. Organismen går
mot sin fullendeJse i mektige skritt. Den mister helt sin evne til
omformning. Legemet stivner til og alle formkreiter konsEmtrerer
seg om formeringen av slekten. Vi har ovenfor (i 1. kapitel) vist
hvordan dette legeme er helt ferdig i sin utvikling og utformet som
redskap i snevreste betydning. Det er innvevet i sine omgivelser på
en måte som er helt forskjellig fra menneskets forhold til den skueplass
hvor det lever. En dyrearts omverden og dens legemlige organisme
hører egentlig fullstendig sammen. De er tilpasset hverandre
i de minste enkeltheter, som tannhjul som griper inn i hverandre.
Det er jo dette under som før har gitt naturforskerne så meget
137
Dyrets
skjebne.

Dyrets
stemme.
muret med sine ubevegelige punkter og flater, med den uhyggelige
fremtoning av de maskinmessig arbeidende munndelene, med de rykkvise
og krampaktige fremstøt av brodden, med de sitrende følehorn
u ten noe inntrykk av virkelig liv! En kunne tro at en så et spøkelse
for seg, et fantom som bare fremgjøglet et falskt inntrykk av liv
fordi det hang i m:ynlige tråder og heveget seg på samme måte som
et apparat. Den vakre sommerfuglen er undP.r lupen et formummet
skrekkbilde.
Dyrekodet har noe av en maskes grufullhet over seg. Selv våre
husdyr som er de skapninger som står oss nærmest, ser på oss med
et uttrykk som kan gjøre en både heveget og engstelig. Når vi ser
på et hestehode kan vi knapt unngå å søke med stigende forundring
bak det uutsigelige i ansiktsuttrykket efter det vesen som g j e r n e
v i Il e, men i k k e k a n tale ut fra dette ansikt. Er det ikke som
om denne form som ligner et ansikt, men er stivnet til, henger som
en slags spøkelsesaktig maske over dyrets sanne vesen, som skjuler
seg? Et høyere dyrs hode e r virkelig som en maske hvor det sanne
ansikt ikke kan vise seg. Dette inntrykk forsterkes så det næsten
ikke er til å holde ut, når et dyr - f. eks. en hund - fortrekker
sitt ansikt på en måte som hos mennesket gir uttrykk for det
menneskelige vesen: når det i stedet for den menneskelige latter blotter
tennene og - griner. Å si at hunden ler er bare blind dårskap.
En fordomsfri og usentimental tilskuer har vanskelig nok for å utholde
synet. Utenfor menneskeriket finnes det neppe noe på jorden
som kan virke så tragisk som en dyrefysiognomi. Hele et ufritt vesens
skjebne står skrevet i den.
Når vi ved å betrakte fysiognomien på denne måte (og det samme
gjelder jo hele skikkelsen) får en anelse om hvor langt et slikt
legeme for alltid har fjernet seg fra forbindelsen med Jeget, føler vi
hele den uforskylte tragikk hos dette vesen som er blitt bannlyst fra
de frie opplevelsers og gjerningers skueplass.
Vi begynner da også å forstå det eiendommelig hissende inntrykk
d y r e s t e m m e n kan fremkalle. Fuglenes kvitter med sin
uskyldige uselviskbet virker enda velgjørende ubesværet og sart.
Men de nattlige brøl fra en okse eller en hundestemroe som gjør
og får sine driftspregede svar fra artsfellene langt borte, trenger
dypere ned. Det er som om klangen toner ut fra fjerne undergrunner
i dette legemet. Det er ikke oksen som brøler eller hunden som gjør
140
•
•
i
•
- d e t brøler fra den, det gjør fra den eller gjennem den. Det toner
likesom fra et drømmeland i det fjerne inn i menneskets verden og
står der ensomt og fremmedartet mellem menneskelydene.
Hos mennesket toner stemmen u t fra det s e l v, u t fra dets
bryst. Den forkynner dets egentilværelse, dets følelse og vilje. Dyrestemmen
er båret av trengsel, likesom født i et mareritt og ikke
fremkaldt av det frie åndedrag, full av utholdt og uforstått skjebne.
Det er noe uforløst som trenger seg frem. Det er som om skapningen
sukker i dyret, selv når det synes å lokke og juble.
Tar vi til slutt for oss unge dyr og ser hvordan de leker, får vi
et særlig frapperende inntrykk av en viss likhet med mennesket. Se
på den utrettelige kåtheten hos lekende hvalper, den djerve skøyeraktigheten
hos unge katter og løver, den lunefulle klossetbeten hos
gjeitekiddet! Det gir oss igjen følelsen av en nær tilknytning til
disse vesenene, samtidig som vi føler hvilken verden det er som
skiller, når vi tenker på den dyriske utvikling de har foran seg. Også
disse vesener leker som menneskebarn så !enge de er unge, men
siden synker de ned i sin dyriskhet. Det siste skjær av evne til å
nærme seg det menneskelige faller bort, som hos den lille sjimpanse
som må gjennemgå sin forandring til et bestialsk vesen .
Det menneskelige gemytt kan ikke unngå å bli sterkt grepet
overfor dyrets ansikt, stemme og lek når det ser på sin egen skjebne
og sammenligner den med dyrets. Det kan føle hvilken verdensnåde
som er vist det ved at det kan stå i tilværelsen åpent og mottakelig,
e n d a u f e r d i g, m e n m e d e v n e n t i l å v o k s e v i d e r e,
enda kimeaktig, men beredt til modning, enda som et ufullkomment
bilde av den evige enteleki, men rustet med streben efter å bli et
stadig renere bilde av den.
Dette er tegnet på menneskets verd at det i sitt legemlige vesen
kan bli mer gjennemsiktig, at det å n d e l i g e a n s i k t som står
bak utformningen av skjebnen stadig 'tydeligere også kan tre frem
i dets ansikt. Dette er også verdensgaven til mennesket at det kan
innprege sin enteleki i gjerninger og tanker, i hvert skritt, hvert ord
og hvert tonefall i stemmen, i hver begivenhet i livet, i hvert trekk
og hver bevegelse.
Menneskets utviklingsgang består i å gjennemprege alt jordisk
med Jegets ånd - med dette Jeg som ut fra fri beslutning og et
vidt overblikk føyer seg inn i jordskjebnen. Mennesket bærer så sin
141
Dyrets ,
Avsltttr

jordskjebne videre til fremtidige tilværelsestrinn. Dets utviklingsgang
omfatter også det å erkjenne dyret og enhver skapning på jorden,
å forstå sin oppgave overfor disse vesener som tidligere var
lil{estillet med det, og nu må leve i sin ufullendthet som en stadig
gjentatt formaning til menneskene og en oppfordring til dem om å
gjøre seg den viste tillit verdig.
Den som først har lært å lytte til den menneskelige livsutviklings
stumme språk, vil før eller senere måtte bli oppmerksom på
Rudolf STEINERS verk og h a n s livsgjerning - på det som her
skjedde i våre omgivelser uten at en merket så meget til det. En ser
mn i dette speil og blir stille overfor det ufattelige alvor i formaningen
som møter oss. Beskueren vet selv hvor meget som enda
mangler hos ham, hvor uendelig langt tilbake han står i forhold til
den storbet som vandret for hans øyne; men han fikk også lov til å
se hva m e n n e s k e t virkelig er, og hvordan det kunne leve seg ut
i et eksempel som blir stående til alle tider.
l
j
l
J
l
Anmerkninger.
l. (til side 17).
I alminnelighet siteres KLAATSCH som den første som har talt
om menneskehåndens primitivitet. Sammenlign hans efterlatte verk
c:Werdegang der Menschheib (1'921 s. 40-49) og SCHWALBES polemikk
mot ham i «Kultur der Gegenwart» III, 5 c:Anthropologie» 1924, s.
271 og 311. Ideen finnes imidlertid allerede i Karl SNELLS efterlatte
forelesninger over menneskets avstamning (1887 s. 131 og flg.) Les videre
hos ALSBERG (1902 s. 45-46) og hos KNAUER (1914 s. 8-9}.
I den nyeste tid har også DACQUE (1924 s. 338-341) gått inn for
KLAATSCH.
2. (til side 21).
Hos BOLK (1926) finner en et stort materiale angående bevarelsen
av den føtale tilstand hos menneskelegemet. Denne forfatter avslutter
sitt arbeid med følgende setning: c:Vi fremstiller på en måte
våre stamfedres fosterformen.
3. (til side 24).
FRIEDENTHALS c: Sonderformen der menschlichen Leibesbildung»
inneholder også et rikt materiale med de mest verdifulle opplysninger
om «retrograde» dannelser hos mennesket. Han uttaler (1917 s. 53) følgende:
c:For menneskealekten er tilbakeerobringen av de ungdommelige
kjennetegn i løpet av stammehistorien regelen, mens flertallet av de
øvrige dyr ved ensidig differentiering fjerner seg stadig mer fra sin
ungdomsform. Der hvor det hos menneskealekten trenger seg frem en
ensidig differentiering, ... kan vi være sikker på at det slåes· inn på
en vei som efter kortere eller lengere tid viser seg å være et misgrep,
og som blir utlignet igjen ved at den ensidig differentierte menneskeform
dør ut. Hos mennesket er altså i denne henseende den mer ung­
·dommelige form også den som vil beherske fremtiden ... »
4. (til side 25).
Enkeltbeter angående tilbaketrengningsfenomenet finnes hos følgende
forfattere:
Hodeskalle: R. VIRCHOW (1870), J. Chr. G. LUCAE (1873),
ElMER (1897, III s. 113-120). KOLLMANN (1905).
Tannrekke: KLAATSCH (1920 s. 27-31}, NAEF (1926 s. 96-
97), SELENKA (1898).
Hjerne: BOLK (1927).
Nese: KNAUER (1'914 s. 34), SCHWALBE (1924 s. 231).
143