BOKANMELDELSER - Tapir akademisk forlag

BOKANMELDELSER 

Indvandring og 

integration 

Av Flemming Mikkelsen 

264 sider, Akademisk forlag, 2008 

ISBN 978-87-500-3967-9 

Boken Indvandring og integration reflekterer 

at europeisk forskning på spørsmål knyttet 

til disse stikkordene i de siste tiårene nå har 

nådd et volum som skaper behov for nasjonale 

oppsummeringer og populariseringer. 

Skrevet på dansk for et dansk akademisk 

interessert publikum, det som i norsk fagbokbransje 

gjerne omtales som «høyskolemarkedet», 

går boken samvittighetsfullt og 

samtidig forsiktig igjennom en rekke av de 

sentrale temaer i forskningsfeltet: forståelser 

av «integrasjon», utviklingen i dansk 

innvandringspolitikk, innvandrere på arbeidsmarkedet, 

utdanning og danskkunnskaper 

osv. Også mer betente spørsmål som 

religiøs identitet og politisk mobilisering 

behandles grundig, med statistisk dokumentasjon. 

De fleste av disse kapitlene er 

bygget opp på samme måte; først en introduksjon 

til sentrale begreper og teoretiske 

perspektiver, deretter en gjennomgang av 

dansk forskning på temaet som gir en orientering 

om den empiriske tilstanden. Boken 

er velskrevet og pedagogisk, selv om det 

skal sies at den nok er for de mer enn sedvanlig 

interesserte. Verken empirisk eller 

teoretisk framstår den som lettlest, og den 

risikerer sånn sett å falle mellom to stoler, 

BOKANMELDELSER Av Flemming Bokanmeldelser 

Mikkelsen 

slik forskningsformidling ofte gjør: for lett 

for spesialistene, for tung for gjennomsnittsstudenten. 

Når jeg over benyttet uttrykket «forsiktig», 

er det fordi boken skiller seg fra de 

sentrale arbeidene innenfor det tilsvarende 

forskningsfeltet i Norge. Mens forskning 

omkring innvandring og integrering i 

Norge i stor grad er blitt bragt ut til folket 

gjennom åpent argumenterende skrifter à 

la Unni Wikans Mot en ny norsk underklasse 

(1995) og Marianne Gullestads Det 

norske sett med nye øyne (2002) legger Flemming 

Mikkelsen tilsynelatende stor vekt på 

å framstå som «nøytral». Innenfor et 

område som er så politisk betent som det 

innvandringsspørsmål er i både Danmark 

og Norge, er en slik tilnærming ikke nødvendigvis 

av det gode. Uten mulighet til å 

bli kjent med forfatterens egen stemme og 

eget ståsted er det vanskelig for en leser å få 

tak i hvilke grep denne har gjort i utvalg og 

redigering. Dessuten blir det kjedeligere. 

Man kan si mye om Gullestads og Wikans 

bøker, men at de har fått mange til å tenke 

mer enn de ellers ville gjort, er utvilsomt. 

En annen kritisk merknad til Indvandring 

og integration er at det ensidige fokuset på 

danske forhold framstår som begrenset og 

begrensende. Det er nå engang slik at internasjonal 

migrasjon i sin natur er, ja, nettopp 

internasjonal. Ikke bare har innvandrere 

selv sin opprinnelse og mange av sine tilknytninger 

utenfor Danmark, men det kan 

hevdes at hva som bringer mennesker ut i 

migrasjon, og hva det innebærer å være 

migrant i dagens globale regime av ujevn 

85

Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning 1:2009 

økonomisk utvikling, visumbestemmelser 

og kontrolltiltak, er en nødvendig del av 

enhver beskrivelse av den tematikken 

boken omhandler. Således grenser bokens 

utelatelser mot det man kan kalle «metodologisk 

nasjonalisme», det vil si at den tar de 

majoritetsdanske kategorier og bekymringer 

for gitt i litt for stor grad. Trolig reflekterer 

dette forfatterens faglige bakgrunn i 

sosiologi og statsvitenskap, hvor det er innvandringens 

virkning på velferdssamfunnet 

og staten som har stått i sentrum, ikke 

migrantenes egne erfaringer. Selv om det 

nasjonale er en legitim interesse, gir ikke et 

slikt fokus hele bildet. 

Anmeldt av 

Øivind Fuglerud 

Professor, Etnografisk Museum, 

Universitetet i Oslo 

86 

«… vi blir neppe 

nogensinne mange 

her». Jøder i Bergen 

1851–1945 

Av Per Kristian Sebak 

299 sider, Vigmostad & Bjørke, 2008 

ISBN 978-82-419-0464-6 

Hvorfor ble de aldri 

noensinne mange der? 

På omslaget til boken blir det oppgitt at 

«…vi blir neppe nogensinne mange her» er 

den første brede framstillingen av jødisk 

innvandring til Bergen fram til 1945. Og 

det er ingen tvil om at forskningen om 

norsk-jødisk historie fått et viktig supplement 

til Oskar Mendelsohns (1969, 1986) 

generelle og forsiktige framstilling om de 

norske jødene, Jon Reitans Jødene fra 

Trondheim (2005) og Ove Borøchsteins 

(2000) redegjørelse for det jødiske miljøet i 

Kristiansund. 

I den kronologiske framstillingen 

møter vi i de første kapitlene slekter som 

blir boende i byen i flere tiår fram til de blir 

deportert eller flykter under andre verdenskrig, 

vi møter enkeltpersoner som havner i 

Bergen som følge av tilfeldigheter, og familier 

som innvandrer fordi slektninger har 

anbefalt byen. I manges tilfelle får vi vite 

hvor de opprinnelig kom fra, hvordan de 

kom til byen, og hvor de eventuelt dro 

videre. Dette blir satt inn i en bredere kontekst, 

ved at forfatteren også tar for seg relevante 

trekk ved europeisk jødisk 

migrasjonshistorie, noe som er med på å

idra til at boken blir noe mer enn ren 

lokalhistorie. Der hvor det har vært nødvendig, 

trekker han også paralleller til det 

jødiske livet i Trondheim. Sebak har videre 

tatt for seg hvordan de livnærte seg via handel, 

og viser med det hvordan bergensjødene 

ikke skilte seg vesentlig ut fra de 

overnevnte jødiske miljøene. 

Mens det siste kapittelet er en rask 

gjennomgang av etterkrigstiden, har forfatteren 

i de to foregående kapitlene detaljert 

tatt for seg jødisk liv under okkupasjonen 

og gjort et grundig arbeid i å gjøre rede for 

individers skjebne, både de som så tragisk 

ble deportert og de som greide å flykte – 

om arrestasjoner, løslatelser og rearrestasjoner. 

Vi får også møte en jødisk tenåring 

hvis fosterfar var ordfører med NS-medlemskap, 

og får dermed en liten smakebit 

på hvor komplekst også det jødiske aspektet 

av krigshistorien egentlig er. 

Boken er rikt illustrert, med bilder av 

både bergensjødene, jødisk forretningsvirksomhet 

og virksomhetens geografiske plassering 

i Bergen by. Et ekstra pluss er at 

ukjente begreper blir forklart i bokser i 

margen. 

Framstillingens styrke ligger blant 

annet i fortellingen om hvordan jødene i 

Bergen etter hvert i stor grad ble bergensere. 

En vanlig antakelse om norske jøder er at 

de før andre verdenskrig hadde et ønske om 

å være integrert i det norske samfunnet, 

men at dette ikke skulle gå på bekostning av 

deres jødiske identitet (Banik, 2007, s. 

210). Gjernes (2002, s. 258) betegner 

denne integrasjonsstrategien fra jødenes 

side som en forsiktig integrasjon, og Kjeldstadli 

(2003, s. 412) kaller det en lavprofilert 

integrasjon. Sebak nyanserer dette 

perspektivet ved å påvise hvordan graden av 

assimilasjon blant jødene i Bergen sannsyn- 

«… vi blir neppe nogensinne mange her». Jøder i Bergen 1851–1945 Av Per Bokanmeldelser 

Kristian Sebak 

ligvis var større enn i de to etablerte miljøene 

i Oslo og Trondheim, noe som er med 

på å vise hvordan livet var for personer av 

jødisk opprinnelse som sto utenfor et organisert 

jødisk samfunn. 

Et annet viktig funn er aspektet av flyktighet 

blant jødene i området. Den interne 

norsk-jødiske migrasjonen er det ikke forsket 

systematisk på. Sebak viser at i det 

knappe århundret han tar for seg, var det, 

etter norsk målestokk vel å merke, ganske 

mange jøder som til sammen oppholdt seg 

i Bergen, men flertallet reiste videre. Noen 

dro til et annet land, andre til andre steder 

i Norge. Noen dro fordi de ønsket å bo 

nærmere slektninger, andre ønsket et større 

jødisk miljø. 

Fokuset på etableringen som bergenser 

er imidlertid også en svakhet ved boken. 

Hvorfor ble det ikke «nogensinne mange» 

jøder i Bergen? Sebak hevder at alt lå til 

rette for en jødisk innvandring. Hansastaden 

har lange handelstradisjoner og var 

vant til innbyggere med en ikke-norsk bakgrunn. 

Byen var lett tilgjengelig både via 

jernbane fra hovedstaden og med skip fra 

utlandet. Relatert til spørsmålet over, er 

spørsmålet om hvorfor det ikke ble forsøkt 

etablert et mer (u)formelt jødisk liv i byen, 

og her er vi ved kjernen av min viktigste 

innvending. I framstillingen forsvinner i 

stor grad de jødiske aspektene av hansastadens 

jødiske innbyggeres liv, uten at mulige 

grunner blir dyptgående diskutert. Dette 

ligger delvis i den kronologiske framstillingen 

og manglende oppsummerende avslutningskapittel. 

Det finnes tilløp til forsøk på 

forklaringer som de jeg kort refererte ovenfor. 

Videre blir det nevnt strukturelle forhold, 

som vanskelig boligtilgang og 

økonomiske forhold etter første verdenskrig. 

Forfatteren peker også på at det alle- 

87


rede eksisterte menigheter i Oslo og 

Trondheim. Men samtidig er det vanskelig 

å få grepet på om han mener at det var få 

jøder i Bergen fordi det ikke eksisterte noe 

organisatorisk jødisk miljø, eller om årsakssammenhengen 

var omvendt. I tillegg til 

manglende menighet, som i hvert fall i 

norsk-jødisk liv også har hatt en sosial 

funksjon, kunne Sebak gjort et poeng ut av 

at avstanden fra de andre jødiske sentraene 

og etter hvert forbudet mot jødisk rituelt 

slaktet kjøtt fra 1930 gjorde det svært vanskelig 

å leve et religiøst forskriftsmessig liv i 

Bergen. 

Jeg skulle også ønske at forfatteren i 

større grad hadde forsøkt å belyse det 

jødiske livet som faktisk fantes i byen. Det 

er kjent at det – sannsynligvis bare i en kort 

tid – fantes en gruppe som støttet den 

internasjonale sionistiske virksomheten 

(Banik, 2007, s. 102). Er dette en indikasjon 

på at det fantes noe mer, eller bare et 

unntak? En annen innfallsvinkel kunne ha 

vært å undersøke hvor mange som var medlem 

av en av de eksisterende menighetene i 

Norge, om i hvilken grad det var kontakt 

mellom disse og bergensjødene, og om kontakten 

eventuelt begrenset seg til innkreving 

av medlemskontingent. Kildene til 

dette finnes, og de ville være med på å gi en 

indikasjon på om det også fantes indre faktorer 

i det jødiske Norge som bidro til 

utviklingen blant jødene i Bergen. 

Siden Sebak i innledningen gjør et 

poeng av at han vil belyse årsakene til hvorfor 

antallet jøder i Bergen ikke ble større, er 

det underlig at han bare svært overflatisk 

behandler spørsmålet om antisemittisme i 

storsamfunnet. Fra dokumentaren Mannen 

som elsket Haugesund (2003) vet vi at 

Moritz Rabinowitz nok hadde flere positive 

følelser for sin nye hjemby enn det vest- 

88 

landsbyen hadde for ham. Gitt Bergens 

historie som handelsby og det at flertallet 

av bergensjødene hadde en østeuropeisk 

bakgrunn, deres liv først som omførselshandlere 

og deretter som butikkeiere eller - 

medarbeidere, hadde det vært naturlig å 

undersøke eller i det minste langt mer systematisk 

drøfte hvorvidt de var ofre for de 

samme forestillingene som fantes ellers i 

datidens Norge. Det gjelder både latent og 

mer situasjonsbetinget antipati mot jøder, 

slik som eldre religiøse forestillinger om 

«kristusmordere» og nyere som «spionjøder», 

«bolsjevikjøder» og «handelsjøder» 

(se bl.a. Emberland 2005; Johansen 1984; 

Johansen, 2008). Var det slik at Bergens 

kosmopolittiske bakgrunn ga grobunn for 

toleranse, eller førte den til en direkte 

import av antisemittisme fra kontinentet, 

som igjen medførte at jødene fant det best 

ikke å legge vekt på sin opprinnelse? Eller 

var det slik at byen ble et sted for de som i 

utgangspunktet ikke var så opptatt av å leve 

et «jødisk» liv? 

Alle innvendinger til tross, Per Kristian 

Sebak har nedlagt et grundig arbeid i 

boken, og han har uten tvil bidratt til en 

mer nyansert kunnskap om immigrasjon til 

Norge generelt og norske jøders historie 

spesielt. Når han river seg løs fra redegjørelser 

om opprinnelsessted, slektskapsforhold, 

årstall og næringsvirksomhet, slik 

som når han omtaler brannen i 1916, er 

den også fengende og godt skrevet. Videre 

er framstillingen, som også innvendingene i 

denne anmeldelsen viser, et gunstig 

utgangspunkt for en videre undersøkelse 

om det jødiske Bergen. Men ikke minst 

bidrar boken til å legge et grunnlag for 

komparative studier om jødisk bosetning i 

norske byer, også utenom de to sentraene 

Oslo og Trondheim. Dette gjelder både

hvordan de plasserte seg i storsamfunnet 

økonomisk og sosialt, i hvilken grad det 

eksisterte et indre jødisk liv, og hvilken 

form dette eventuelt tok. 

Anmeldt av 

Vibeke Kieding Banik 

Stipendiat ved Institutt for arkeologi, konservering 

og historie, Universitetet i Oslo 

Referanser 

Banik, V. K. (2007). Neste år i Jerusalem? 

Sionisme blant norske jøder i mellomkrigstiden. 

HL-senterets skriftserie nr. 

1. Oslo: Senter for studier av Holocaust 

og livssynsminoriteter. 

Borøchstein, O. (2000). J – historien om 

kristiansundsjødene. Kristiansund: IBS 

forlag. 

Emberland, T. (2005). Antisemittismen i 

Norge 1900–1940. I T. B. Eriksen, H. 

Harket, & E. Lorenz, Jødehat. Antisemittismens 

historie fra antikken til i dag 

(s. 401–420). Oslo: N.W. Damm & 

Søn. 

Gjernes, M. (2002). Jødar i Kristiania. Dei 

fyrste innvandrarane si geografiske og sosioøkonomiske 

plassering i samfunnet frå 

1851 til 1942. Hovedoppgave i historie, 

Universitetet i Oslo. 

Johansen, K. E. (2008). «Jødefolket inntar 

en særstilling». Norske haldningar til jødane 

og staten Israel. Kristiansand: Portal 

Forlag. 

Johansen, P. O. (1984). Oss selv nærmest. 

Norge og jødene 1914–1943. Oslo: Gyldendal. 

Kjeldstadli, K. (2003). Del III, 1901– 

1940. I E. Niemi, J. E. Myhre, & K. 

«… vi blir neppe nogensinne mange her». Jøder i Bergen 1851–1945 Av Per Bokanmeldelser 

Kristian Sebak 

Kjeldstadli (red.), Norsk innvandringshistorie. 

I nasjonalstatens tid 1814–1940 

(bind 2, s. 317–478). Oslo: Pax Forlag. 

Mendelsohn, O. (1969). Jødenes historie i 

Norge, bind 1. Oslo: Universitetsforlaget. 

Mendelsohn, O. (1986). Jødenes historie i 

Norge, bind 2. Oslo: Universitetsforlaget. 

Reitan, J. (2005). Jødene fra Trondheim. 

Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. 

89


A History of 

Immigration. 

The Case of Norway 

900-2000 

Grete Brochmann og 

Knut Kjeldstadli 

331 sider, Universitetsforlaget, 2008 

ISBN 978-82-150-1313-8 

Boka A History of Immigration. The Case of 

Norway 900–2000 byggjer på trebandsverket 

Norsk innvandringshistorie frå 2003 og 

er presentert som ei syntetisering meint for 

eit breiare internasjonalt publikum. Grete 

Brochmann og Knut Kjeldstadli som også 

var sentrale i arbeidet med Norsk innvandringshistorie, 

har delt perioden mellom seg 

slik at Kjeldstadli skriv om perioden fram 

til 1940, medan Brochmann skriv om perioden 

frå 1940 til 2000. Forfattarane presiserer 

innleiingsvis at dei byggjer på analysar 

og materiale frå arbeidet til dei andre forfattarane 

av Norsk innvandringshistorie. 1 

Boka er likevel også eit frittståande verk, og 

denne bokmeldinga vil difor ikkje ta for seg 

tilhøvet mellom boka og det tidlegare utgjevne 

trebandsverket, men vurdere boka A 

History of Immigration. The Case of Norway 

900–2000 på bokas eigne premissar. 

Boka er organisert i 14 kapittel som i 

all hovudsak følgjer ein kronologisk struktur. 

Hovudproblemstillingane for verket er: 

1. Dei andre forfattarane av Norsk innvandringshistorie 

er: Erik Opsahl, Sølvi Sogner, Einar 

Niemi, Jan Eivind Myhre og Hallvard Tjelmeland. 

I dette verket skreiv Brochmann om perioden 

1975–2000, medan Kjeldstadli skreiv om 

perioden 1900–1940. 

90 

Kven var immigrantane, og kvifor kom dei? 

Kva slags stat og politikk møtte dei? Korleis 

reagerte den etablerte folkesetnaden på 

immigrantane? Korleis blei nykomarar 

plasserte i samfunnet, på kort og lengre 

sikt? Kva var deira bidrag til samfunnet? 

Boka er retta mot dei som er interesserte i 

norsk historie, men det blir òg argumentert 

for at Noreg kan oppfattast som eit ‘case’ for 

dei som er interesserte i migrasjonsstudiar 

meir generelt. 

Prosjekt og målgrupper 

Det er viktig at norsk historie også publiserast 

på andre språk enn norsk, og det er 

svært fortenestefullt at forfattarane av A 

History of Immigration har gjort mange av 

hovudfunna frå Norsk innvandringshistorie 

tilgjengelege for eit internasjonalt publikum. 

Denne typen syntetiserande verk med 

emne frå norsk historie, men presentert på 

engelsk, bør det bli fleire av. Ikkje bare når 

ein ut til eit større publikum, men slike prosjekt 

kan også vere fruktbare i høve til å 

utfordre den såkalla metodologiske nasjonalismen. 

I arbeidet med å presentere norsk 

historie for eit internasjonalt publikum blir 

ein tvungen til å relatere seg meir til internasjonal 

forsking, både teoretisk og empirisk, 

og dette kan gje grobotn for nye 

problemstillingar og perspektiv. 

Imidlertid heftar det utvilsamt utfordringar 

ved denne typen bøker, blant anna 

fordi målgruppa kan bli uklar. Kven skriv 

ein for? Andre forskarar, studentar eller 

«folk flest»? Denne utfordringa gjeld også 

A History of Immigration. På baksida av 

boka står det at den er retta mot studentar, 

nykomarar og dei som er interesserte i den 

norske fortida og notida, samt forskarar

som er opptatt av migrasjonsstudiar meir 

generelt. Dette er ei vid og heterogen målgruppe 

som gjerne både ynskjer og ventar 

ulike ting av boka. Forfattarane har tydeleg 

prøvd å balansere mellom dei ulike gruppene, 

men resultatet er ikkje alltid like vellukka 

i høve til alle målgruppene. Boka er 

både lettlesen og tilgjengeleg, og er prega av 

å vere skriven for eit allment publikum. 

Det er mange positive sider ved ei slik orientering, 

men det resulterer også i at den 

systematiske faglege fordjupinga og problematiseringa 

blir underordna. 

Det er ikkje uvanleg for oversiktsbøker 

innan historiefaget at dei er retta mot eit 

breiare publikum, boka føyer seg her inn i 

ein tradisjon. Det skal òg leggast til at 

enkelte større debattar blir nemnde undervegs. 

Men spørsmålet som melder seg, er 

om det fins eit breitt publikum av «generelt 

historieinteresserte» for norsk innvandringshistorie 

ute i verda? Eg vil tru det 

fremste internasjonale publikum for boka 

vil vere forskarar innan migrasjonsfeltet; eit 

publikum som opplagt er meir kravstort i 

høve til t.d. teoretisk problematisering enn 

studentar og generelt interesserte. 

Det er ingen tvil om at boka ved å orientere 

seg mot eit breiare publikum, får 

fleire bruksfelt. Det er dessutan tenkeleg at 

boka også er meint å vere ei syntetisering 

for eit norsk (engelsk-lesande) publikum, 

og at ein ynskjer at den skal gå inn som pensum 

ved norske universitet og høgskular. 

Det er likevel ei fare at fokuset på breidde 

har gått utover bruksverdien for det kanskje 

mest opplagte publikummet; nemleg 

internasjonale migrasjonsforskarar. 

Valet av innføringsbok-formatet har 

også fått innverknad for bruken av notar og 

referansar. Tidvis presenterast større generaliseringar 

utan at materialet slutningane 

A History of Immigration. The Case of Norway 900-2000 Grete Brochmann og Knut Bokanmeldelser 

Kjeldstadli 

byggjer på, blir presisert, og fleire stader 

ville truleg forskarar utanfor Noreg (som 

ikkje har høve til å konferere den norskspråklege 

Norsk innvandringshistorie) hatt 

nytte av å vite nærare kva type kjeldemateriale 

slutningane byggjer på. Eit meir 

utbygd noteapparat og meir systematiske 

gjennomgåande refleksjonar kring kjeldegrunnlaget 

som ligg til grunn for dei ulike 

konklusjonane, ville ha styrka bruksverdien 

til boka utanfor landegrensene. 

Kompleksitet og relativitet 

Temaet i boka er ikkje bare viktig i seg sjølv, 

men også i høve til den aktuelle politiske 

debatten, både i Noreg og andre stader. 

Dette kjem klart fram i innleiingskapitlet 

som særleg trekkjer fram dei dagsaktuelle 

problemstillingane. Det er ikkje uvanleg 

å understreke slike aspekt, men når dei 

dagsaktuelle problemstillingane får ei så 

framtredande stilling allereie i innleiingskapitlet, 

så kan det lett skapast eit inntrykk 

av at dette også er ei legitimering av verket, 

og at historia primært har verdi som kunnskaps- 

og premissleverandør for samfunnsvitskapane 

og politikarane. 

Ei av dei absolutte styrkane ved boka er 

at den viser kor mangearta og kompleks 

innvandringstematikken er. Slik historiserer 

forfattarane innvandraranes opplevingar 

med flyttinga, det vere seg irske trælar, 

tyske handelsfolk, nederlandske ingeniørar, 

pakistanske bønder eller chilenske akademikarar. 

Vektlegginga av nyansering og 

kompleksitet gjeld også for handsaminga av 

reaksjonane i samfunnet innvandrarane 

kjem til, og i analysane av kva flyttinga innebar 

for identitet og sjølvforståing. 

91


Likevel, trass i denne vellukka framlegginga 

av kompleksitet og nyansar, er det 

også forhold som stengjer for det omskiftelege 

og relative ved tematikken. Å skrive ei 

bok som strekkjer seg over eit tidsrom på 

1100 år, byr på utfordringar i høve til bruk 

av omgrep og kategoriar som skiftar dramatisk 

innhald i perioden. I det fyrste kapitlet 

i boka blir det lansert to føresetnader for at 

ein meiningsfullt kan snakke om immigrasjon: 

«a resident population that others 

may move into, and a power, a state or 

proto-state, that claimed a territory with 

borders or frontiers» (s. 23). Altså; føresetnadene 

er at det er noko som ligg fast; ein 

folkesetnad og ein (proto-) stat. Likevel, 

som det blir presisert i det neste kapitlet (s. 

30–31), endrar dette «Noreg» seg dramatisk 

gjennom heile perioden, og følgjeleg 

også kva det innebar å flytte «inn» i det. 

Trass i at forfattarane er nøye med å presisere 

dette undervegs, får kategoriane tidvis 

eit statisk preg. Den ulike statusen og 

karakteren til grensene gjennom tidene, og 

ulike grader av heterogenitet/homogenitet i 

folkesetnaden kjem av og til i bakgrunnen 

fordi Noreg, staten og nasjonen gjennom 

heile framstillinga er og blir den definerande 

ramma for det overordna narrativet. 

Det at perioden er så omfattande og heterogen, 

gjer dette problemet meir påtrengande 

enn om ein hadde tatt for seg ein kortare 

periode der variasjonane var mindre. 

Det stengjer også for ei vidare nyansering 

at boka opererer med omgrepet 

«nasjon» gjennom heile perioden. Dette 

gjev boka, spesielt i dei tidlege periodane, 

eit noko tvetydig preg: På den eine sida er 

ein opptatt av å få fram kor ulike samfunna 

var i dei ulike periodane, medan ein på den 

andre sida insisterer på at omgrepet ‘nasjon’ 

likevel er ein relevant og nyttig kategori for 

92 

heile perioden fordi: «a notion of internal 

similarity and difference with respect to 

other peoples did exist» (s. 31). Dei modernistiske 

nasjonalismeteoretikarane blir her 

avviste fordi dei undervurderer eksistensen 

av ein «proto-nationalism» eller «ethnic 

sentiment». 2 Med tanke på at dette er eit 

stort internasjonalt debattema, og at verket 

A History of Immigration også er retta mot 

eit internasjonalt forskarpublikum, blir 

argumentasjonen her etter mitt syn for 

enkel. 

På det retoriske spørsmålet «Was there 

a circle of the nation [sic] in the mental universe 

of the day?» blir det svara at «The answer 

is yes, if not in the same sense as today 

and probably also with a changing meaning 

through the medieval period» (s. 30). Det 

blir også presisert at «If we think in terms 

of relations we see that a person or a collective 

phenomenon is not a constant in itself, 

is not an eternal essence or substance», men 

lagt til at «This is not to say that all characteristics 

are constructed or ephemeral (s. 

101).» Her hadde det vore på sin plass med 

nokre refleksjonar rundt bruken av analytiske 

kategoriar. Ettersom nasjonsomgrepet 

ikkje er eit omgrep som var i konkret 

bruk gjennom heile perioden boka dekkjer, 

er og blir omgrepet ein analytisk kategori 

som forskaren tar i bruk. Altså kan ein 

ikkje seie at nasjonen fins i heile perioden, 

men at det fins noko som forskaren av analytiske 

omsyn vel å kalle nasjon. Spørsmålet 

er då kvifor ein vel å bruke denne kategorien? 

Kva oppnår ein med dette? 

2. Det er litt uklart kva for teoretikarar som blir 

ramma av denne kritikken. På s. 30 ser kritikken 

ut til å bli retta mot Eric Hobsbawm og 

Ernest Gellner, medan den på s. 96 ser ut til å 

primært ramme Benedict Anderson og dei som 

blir omtalte som «radical constructivists».

Bruken av nasjonsomgrepet har to 

klare effektar: For det fyrste legitimerer det 

verkets avgrensing i tid og rom. For det 

andre skaper omgrepet ein gjennomgåande 

tråd for narrativet, som – trass i stadige 

påminningar om variasjon – også gjev inntrykk 

av kontinuitet og essens. Denne 

essensialismen står i slåande kontrast til 

forfattaranes stadige understreking av 

kompleksitet og nyansar, og det gjer at ein 

stiller seg spørsmålet: Kvifor er det så viktig 

å tvihalde på nasjonsomgrepet? Kva er det 

som står på spel her? 

Det kan verke som bruken av omgrep 

som «invented», «imagined» og «constructed» 

blir oppfatta som ein indikator 

på at det bare dreier seg om lause, flyktige 

idear, som oppstår av ingenting («thin air», 

s. 96), noko som er utan historie. Mot dette 

kan ein imidlertid hevde at det nettopp er 

dei såkalla modernistane og radikale konstruktivistane 

som gjer nasjonen og nasjonalismen 

til eit historisk objekt ved å gjere 

det til noko dynamisk som har si tid, i staden 

for eit tidlaust fenomen. 

Statshistorisk slagside 

Sjølv om forfattarane er opptatt av å få fram 

kompleksiteten både i opplevingane av innvandringa 

og kva flyttinga innebar for identitet 

og sjølvforståing, så er balansen 

mellom innvandrargruppenes opplevingar 

og det norske «møtet» med innvandrarane 

likevel ikkje like god over alt. I dei siste 

kapitla har boka ei slagside mot det norske 

samfunnet og innvandringspolitikken, 

medan innvandraranes opplevingar tidvis 

kjem i bakgrunnen. Dette gjeld bl.a. kapittel 

8 som har tittelen «Immigration and the 

immigrants in the 1970s», men som 

A History of Immigration. The Case of Norway 900-2000 Grete Brochmann og Knut Bokanmeldelser 

Kjeldstadli 

hovudsakleg tar for seg innvandringspolitikken 

og det norske samfunnets konseptualisering 

av innvandringa. Drøftingane er 

svært interessante for å forstå Noreg som 

innvandringsland, og utgjer sjølvsagt ei viktig 

ramme for å forstå innvandraranes opplevingar, 

men innvandrarane sjølve kjem for 

lite til orde her. Spesielt kan ein etterlyse 

ein meir omfattande presentasjon av pakistanarane, 

som var den største innvandringsgruppa. 

I kapittel 9, som tar for seg 

asylsøkarane, blir det presentert ei interessant 

samanlikning mellom erfaringane til 

vietnamesiske og chilenske asylsøkarar, 

men det hadde vore ynskjeleg at dette blikket 

på innvandraranes erfaring og oppleving 

hadde vore meir gjennomført i høve til 

alle dei største innvandringsgruppene i 

perioden. 

Innvandringshistoria spenner over 

enorme variasjonar, og forfattarane understrekar 

i konklusjonen kor viktig det er at 

dette fenomenet blir studert over tid i ulike 

historiske kontekstar. Dei innvendingane 

som er reist undervegs i denne bokmeldinga 

endrar ikkje oppfattinga av at dette er 

ei viktig og interessant bok, og at boka får 

fram eit komplekst bilete av innvandring 

som historisk fenomen. Snarare er dei 

poenga eg har tatt opp eit uttrykk for nettopp 

innvandringshistorias store potensiale 

som inntak til mange av dei store spørsmåla 

og debattane knytte til grenser og identitet, 

likskap og forskjell, essens og konstruksjon. 

Meld av 

Sissel Rosland 

Post.doc, Institutt for arkeologi, historie, 

kultur- og religionsvitskap, Universitetet i 

Bergen 

93


Nasjonalstaten – 

velferdsstatens 

grunnlag 

Av Sigurd Skirbekk 

220 sider, Kolofon Forlag, 2008 

ISBN 978-82-300-0434-0 

Sigurd Skirbekks bok Nasjonalstaten – velferdsstatens 

grunnlag er ifølge forfatteren 

selv ment å befinne seg i skjæringsfeltet 

mellom en fagbok og en politisk debattbok. 

Boken har fått en viss oppmerksomhet i enkelte 

medier, blant annet i Dag og Tid, Aftenposten, 

Dagbladet og Utrop, og er da 

vurdert som innlegg i den offentlige debatten 

om det flerkulturelle Norge. Målsettingen 

med å skrive en debattbok kan dermed 

sies å ha vært vellykket til en viss grad. Det 

har imidlertid skortet på kommentarer fra 

Skirbekks egne fagfeller og dermed en vurdering 

av bokens innhold på et samfunnsvitenskapelig 

grunnlag. 

Utgangspunktet for boken er Skirbekks 

bekymring for utfordringene som 

den nye pensjonsreformen fra 2005 skaper 

for den norske velferdsstaten. Bekymringen 

har flere ledd: Spesielt pensjonsreformen, 

men også opprettholdelsen av velferdsstaten 

mer generelt, krever solidaritet på tvers 

av generasjoner. Villigheten til skattebetaling 

er avhengig av en generasjonsoverskridende 

identifikasjon og et sterkt nasjonalt 

samhold. Dette samholdet trues av nye 

generasjoners egoisme og «fjernkulturell 

innvandring». Disse farene er fortiet av det 

Skirbekk kaller for en norsk fortolkningselite 

med sterke antinasjonale holdninger. 

Nasjonalstaten – velferdsstatens grunnlag 

er delt inn i tre deler. I den første delen 

94 

presenterer Skirbekk en versjon av den 

offentlige debatten knyttet til pensjonsreformen, 

som er bokens empiriske utgangspunkt. 

Det mest påfallende med debatten 

er ifølge Skirbekk det som ikke blir snakket 

om: spørsmålet om nasjonalstatens betydning 

for det moralske samholdet i samfunnet, 

og derav oppslutning om 

grunnleggende velferdsreformer. En sjenerøs 

velferdsstat som den norske er avhengig 

av solidaritet over generasjoner for å være 

bærekraftig. Solidariteten er avhengig av 

tillit i befolkningen, og tilliten er igjen tuftet 

på en opplevelse av et nasjonalt fellesskap. 

Dette fellesskapet er imidlertid i ferd 

med å svekkes, blant annet som en følge av 

innvandring, fordi opprettholdelsen av et 

nasjonalt fellesskap hviler tungt på lojalitet 

til Norge – og lojalitet er avhengig av sosial 

identitet og kultur. Skirbekk undrer seg 

derfor over om ikke staten har gjort opp 

«regning uten vert». 

I den andre delen av boken trekker 

Skirbekk fram forutsetninger som han hevder 

må være til stede for å opprettholde en 

nasjonal lojalitetsfølelse til Norge. I den 

forbindelse lanserer han en rekke trekk ved 

norsk kultur som må ivaretas for å sikre 

framtidens oppslutning om velferdsstaten: 

den lutherske kristendommen, det norske 

språket, felles historie, nedarvet homogenitet, 

sosialpolitisk likhetsideologi og identifikasjonen 

med Norge som nasjon. 

Problemet, ifølge Skirbekk, er imidlertid at 

det siden 1950-tallet later til å ha vokst 

fram et endret syn på nasjonen blant forskere 

og mediefolk – en antinasjonalisme – 

som er i ferd med å ødelegge nasjonen som 

forestilt fellesskap, og som dermed står i 

fare for å ødelegge forutsetningene for å 

opprettholde velferdsstaten slik vi kjenner 

den.

I bokens tredje og siste del retter Skirbekk 

søkelyset mot den antinasjonalismen 

som han mener å identifisere i norsk forsknings- 

og mediedebatt. Dette skjer ved 

hjelp av to strategier: Først lanserer han ti 

påstander som «er sentrale for det vi kan 

kalle for tidstypiske antinasjonale holdninger» 

(s. 106). Dette er spissformuleringer 

av typen «nasjonalisme leder til krig» (s. 

113) og «nasjonal orientering hindrer personlig 

frigjøring» (s. 124), og disse plukker 

Skirbekk fra hverandre i tur og orden. Den 

andre strategien går ut på at han konstruerer 

syv «fortellinger med antinasjonale 

føringer» (s. 149) som gradvis har utviklet 

seg og erstattet hverandre i tiårene som har 

gått siden andre verdenskrig. Her inngår 

blant annet framveksten av det internasjonale 

menneskerettighetsregimet, feminismen 

og den antirasistiske bevegelsen, som 

alle har bidratt til utvanning av den norske 

nasjonalfølelsen. 

Aller først vil vi slå fast at vi er enige 

med Skirbekk i beskrivelsen av en del utfordringer. 

Vi mener også at han stiller en del 

interessante spørsmål som fortjener å bli 

tatt på alvor. Imidlertid er vi uenige med 

ham i de fleste resonnementer og i svarene 

han gir. I det følgende vil vi trekke fram tre 

forhold: bokens empiriske grunnlag, kildebruken 

samt de implisitte løsningsforslagene 

som følger i forlengelsen av Skirbekks 

konklusjoner. 

I motsetning til det Skirbekk påstår, er 

han ikke alene om å stille spørsmålstegn 

ved hvorvidt en kulturell heterogenisering 

kan berede grunnen for en sviktende oppslutning 

om velferdsstaten. En av flere forklaringer 

på framveksten av de rause 

skandinaviske velferdsstatene i internasjonal 

velferdsforskning, er at de alle har vært 

små land med forholdsvis kulturelt homo- 

Nasjonalstaten – velferdsstatens grunnlag Av Sigurd Bokanmeldelser 

Skirbekk 

gene befolkninger. Følgelig er det helt legitimt 

å stille spørsmålstegn ved disse 

velferdsstatenes bærekraft under andre forutsetninger. 

Det er da også gjort, både i 

Norge og internasjonalt. I en norsk undersøkelse 

konkluderte Bay, Hellevik og Hellevik 

(2007) med at innvandring ikke gir 

signifikante utslag for den generelle oppslutningen 

om velferdsstaten. Internasjonalt 

har Kymlicka og Banting (2006) 

undersøkt hvorvidt det eksisterer en sammenheng 

mellom andelen innvandrere og 

nivået på velferdsytelser, og om det er slik at 

en stor innvandrerbefolkning samvarierer 

med en sviktende folkelig oppslutning om 

velferdsstaten. Undersøkelsen er gjort i en 

rekke OECD-land, og forskerne konkluderer 

med at det ikke er noen sammenheng så 

langt. 

Hvorvidt innvandring bidrar til å 

svekke oppslutningen om velferdsstaten og 

slik setter systemets bærekraft i fare, er med 

andre ord et empirisk spørsmål som er helt 

legitimt å studere vitenskapelig – og som er 

blitt studert vitenskapelig. Det påfallende i 

denne sammenhengen er at Skirbekk faktisk 

viser til noen slike studier. Ett eksempel 

er den nevnte undersøkelsen til Bay mfl. 

(2007). Et annet er en komparativ holdningsundersøkelse 

i 86 land der befolkningens 

tillit til de samfunnene de lever i, ble 

studert. Danmark, Norge, Sverige og Finland 

kom på de fire første plassene. All den 

tid Skirbekk selv understreker betydningen 

av tillit for graden av solidaritet, er det 

underlig at han ikke diskuterer hvordan 

den høye og vedvarende tilliten i de skandinaviske 

velferdsstatene kan virke positivt 

inn på bærekraften i velferdsreformer. I stedet 

ignorerer Skirbekk resultatene fra og 

implikasjonene av den eksisterende forskningen, 

og bruker tesen om manglende 

95


oppslutning om velferdsstaten som grunnlag 

for bokens pessimistiske konklusjoner. 

Boken til Skirbekk hviler på denne måten 

på et ubekreftet empirisk grunnlag. 

Et annet vesentlig problem ved Skirbekks 

bok er at ingen av hans meningsmotstandere 

kommer tilstrekkelig til orde. Alle 

som er uenige med ham, blandes i stedet 

sammen til det han kaller «fortolkningseliten» 

– som stort sett består av ikke navngitte 

samfunnsforskere og journalister. For 

det første er dette problematisk fordi Skirbekk 

underslår uenigheten som faktisk 

eksisterer på feltet. For det andre er det lite 

etterrettelig når argumentasjonen Skirbekk 

fører, synes å være rettet mot stråmenn. 

Spesielt i den delen som heter «syv fortellinger 

med antinasjonale føringer», argumenterer 

Skirbekk mot fortellinger som 

han selv ser ut til ha konstruert, og som vi 

som har arbeidet en stund på dette feltet, 

ikke umiddelbart gjenkjenner. Selv i en 

debattbok bør et minimumskrav være at 

man henviser til noen av dem man er uenige 

med. Karikering av meningsmotstandere er 

vanskelig å ta på alvor. 

Et siste påtakelig trekk ved Skirbekks 

bok som skal nevnes her, er fraværet av konkrete 

handlingsalternativer. Skirbekk konkluderer 

med at nasjonalstaten er overlegen 

alle andre alternativer, men at nasjonalstaten 

er under press. Den presses ovenfra, 

gjennom overnasjonale institusjoner som 

EU og FN, og nedenfra, gjennom utviklingen 

av «trosbaserte parallellsamfunn» som 

har funnet sitt vekstgrunnlag i en naiv multikulturalisme. 

Vi er enige med Skirbekk i 

at de fleste utfordringer knyttet til det flerkulturelle 

samfunnet må løses innenfor 

rammen av nasjonalstaten, men stiller 

spørsmålstegn ved konsekvensene av den 

nasjonsforståelsen han forfekter. I den for- 

96 

bindelse kan det være verdt å minne om 

utviklingen som har funnet sted i Danmark 

de siste årene, der nasjonalitet i dag betraktes 

som et kriterium for fullverdige sosiale 

rettigheter. Ikke-statsborgere med under 

tre års botid har ikke lenger rett til sosialhjelp 

på lik linje med andre. De kan få det 

som kalles starthjelp, men dette er en stønadsordning 

som ligger på et lavere økonomisk 

nivå enn sosialhjelpen. Hvorvidt dette 

er en ordning Skirbekk ser for seg implementert 

også i Norge, vites ikke. I alle tilfeller 

kan det være verdt å lytte til de 

konkluderende bemerkningene fra Bay mfl. 

(2007, s. 401), som hevder at innvandring 

neppe vil bidra til en generelt sviktende 

oppslutning om velferdsstaten, men snarere 

kan føre til velferdssjåvinisme – et ønske 

om å ekskludere innvandrere fra sentrale 

velferdsordninger. 

For å oppsummere, oppfatter vi 

utgangspunktet til Skirbekk som relevant og 

interessant. Vi deler hans oppfatning av at 

nasjonalstaten fremdeles synes å være den 

viktigste kollektive referanserammen, ikke 

minst fordi det ikke eksisterer realistiske 

alternativer. Det er likevel langt herfra til å 

mene nasjonalstaten må forstås og vernes 

om som et eksklusivt kulturfellesskap med 

historiske dimensjoner. Skirbekk ignorerer 

relevant forskning om innvandring, multikulturalisme 

og velferdsstaten. Boken har et 

tynt empirisk grunnlag og er uetterrettelig i 

sin måte å referere på. Slik sett virker den 

preget av en dyster kulturpessimisme og en 

svartmaling av mulighetene for den flerkulturelle 

norske velferdsstaten.

Anmeldt av 

Frank Meyer 

Professor i flerkulturelle studier, 

Høgskolen i Oslo 

og 

Arnfinn Haagensen Midtbøen 

Sosiolog og vitenskapelig assistent, 

Institutt for samfunnsforskning 

Referanser 

Bay, A.-H., Helleveik, O., & Hellevik, T. 

(2007). Svekker innvandring oppslutningen 

om velferdsstaten? Tidskrift for 

samfunnsforskning 48(3), 377–408. 

Kymlicka, W., & Banting, K. (2006). Multiculturalism 

and the welfare state: Recognition 

and redistribution in contemporary 

democracies. Oxford: Oxford University 

Press. 

Rasisme på norsk: En debattbok om rasisme i Norge Av Rolf Undset Bokanmeldelser 

Aakervik 

Rasisme på norsk: 

En debattbok om 

rasisme i Norge 

Av Rolf Undset Aakervik 

127 sider, Almater Forlag, 2008 

ISBN 978-82-785-8093-6 

Boken Rasisme på norsk har flere målsettinger. 

For det første sikter forfatteren mot å 

øke folks kunnskaper om rasismeproblematikken. 

Med utgangspunkt i egne oppfatninger 

og erfaringer med diskriminering 

av innvandrere og flyktninger i arbeidslivet, 

tar forfatteren sikte på å tegne et bilde av rasismens 

mangfoldige ansikter. For det andre 

ønsker forfatteren å skape en debatt om 

rasisme i Norge, særlig når det gjelder aktuell 

innvandringspolitikk og negative holdninger 

og handlinger i den norske 

offentligheten. 

Målgruppen for boken er ungdommer, 

og forfatteren ønsker at boken brukes som 

diskusjonsinnspill i samfunnsfagundervisningen. 

En rekke konkrete spørsmål ment 

som startpunkt for refleksjon og diskusjon 

blir stilt etter hvert kapittel, som er nokså 

korte. 

Boken spenner vidt, fra rasismens teorier 

til rasistisk praksis, og den inkluderer 

komplekse temaer som fascisme, nazisme, 

nasjonalisme, religiøs fundamentalisme, 

institusjonell rasisme, fremmedfrykt, samt 

rasismen i Norge og i verden. Boken avslutter 

med et kort overbikk over antirasismefeltet 

med antirasistiske lover, forebyggende 

antirasistisk arbeid og enkelte oppfordringer 

til innvandrere. 

Å skrive en bok om rasisme og knytte 

denne komplekse problematikken til norsk 

97


kontekst er spesielt viktig med tanke på å 

bevisstgjøre ungdommer om aktuell diskriminerende 

praksis. Forfatteren Rolf Undset 

Aakervik gjør et hederlig forsøk på dette 

og stiller spennende spørsmål som elevene 

kan ta utgangspunkt i. Særlig interessant er 

forfatterens fokus på sosiale og økonomiske 

faktorer som motvirker videreutviklingen 

av et rettferdig flerkulturelt samfunn (f.eks. 

s. 47 og s. 70). Undset Aakervik hevder 

videre at storsamfunnets økonomiske 

interesser blir viktigst, noe som fører til en 

rekke konsekvenser. Ved at innvandringspolitikken 

blir begrunnet ut fra kostnader 

ved innvandring og dens regulering, blir 

ressurssterke innvandrere og flyktninger 

prioritert fremfor andre, og det utføres en 

streng innvandringspolitikk for å utelukke 

økonomiske migranter utenfor EØS. Når 

minoritetspersoner fra den fattige verden 

blir tatt imot i Norge, blir de først og fremst 

henvist til lavstatus- og dårligbetalte jobber. 

Forfatteren hevder at dette resulterer i 

manglende integreringstiltak, streng innvandringspolitikk 

og diskriminerende konsekvenser 

på grunn av strenge krav om 

språk- og fagkompetanse. Integrerings- og 

inkluderingsmålsettingen blir dermed 

svekket til fordel for assimilerings- og 

segregeringsprosesser: «Å bli lik oss» der 

en må tilpasse seg forholdene i Norge, mestre 

norsk og oppføre seg på «norsk måte», 

blir dermed et mål for myndighetene og 

den norske befolkningen som i større eller 

mindre grad anser «fremmedkulturelle» 

personer som et stort samfunnsproblem. 

Sterk assimileringstankegang har ikke 

bare negative effekter i arbeidslivet, men 

sprer seg til andre samfunnsområder som 

for eksempel i bruken av tradisjonelle og 

religiøse symboler. I møte med et sterkt 

assimileringspress og utilstrekkelige tiltak 

98 

konkluderer forfatteren at innvandrere 

segregeres, dvs. at de «opplever seg som, 

eller faktisk har blitt, isolert i egne boområder 

og jobber» (s. 54). Det er helt vesentlig 

å avsløre den manglende sosiale integrering 

som mange innvandrere og flytninger blir 

gjenstand for. Utilstrekkelig sosial mobilitet 

fører for mange minoritetspersoner til 

stor frustrasjon, og for enkelte desperasjon 

– opptøyene i 2005 i Frankrike vitner om 

dette. Segregerte områder rundt franske 

byer der en stor konsentrasjon av innvandrere 

bor, preges av mye fattigdom, og det 

har utviklet seg en stor underklasse bestående 

av minoritetspersoner i landet. Ikke 

sjelden blir denne gruppen også stemplet 

som bråkmakere, og de pålegges ansvar for 

sine dårlige sosiale og økonomiske forhold 

når det hevdes at deres kultur og religion 

ikke lar seg forene med den franske. Undset 

Aakervik har dermed rett i å påpeke faren 

ved diskriminerings- og segregeringsprosesser 

hvis en vil unngå lignende tilstander 

i Norge. Kulturell integrering er ikke fruktbar 

uten et reelt arbeid for å sosialt integrere 

innvandrere, dvs. å gi dem reelle 

muligheter for å oppnå gode jobbforhold. 

Imidlertid hevder forfatteren at den 

norske innvandringspolitikken har rasistiske 

konsekvenser (s. 51). Denne påstanden 

begrunnes for det første ved at Undset 

Aakervik tar utgangspunkt i FNs forståelse 

av rasediskriminering som defineres på 

grunnlag av «enhver skilnad, ethvert unntak, 

enhver innskrenkning eller fortred på 

grunnlag av rase, hudfarge, avstamning, 

nasjonal eller etnisk opprinnelse som har til 

hensikt eller virkning å tilintetgjøre eller 

innskrenke erkjennelsen, benyttelsen eller 

utøvelsen på like vilkår av menneskelige 

rettigheter og grunnleggende friheter» (s. 

121). For det andre hevder Undset Aaker-

vik at innvandringspolitikken gir grunnlag 

for en akseptert rasistisk ideologi som 

påstår at innvandrere og flyktninger fra fattige 

land er en stor belastning for storsamfunnet, 

at de har uforenelige kulturer med 

majoritetskulturen, at folk fra enkelte grupper 

nekter å godta norske lover og handlingsmønstre, 

og at de er disponert for lav 

status i samfunnet (s. 51–59). Begge typer 

argumenter skaper en rekke spørsmål og 

problemer. FNs definisjon er meget vid og 

understreker både hensikter og virkninger 

ved rasediskriminering. Kan en da argumentere 

for at den norske innvandringspolitikken 

har til hensikt å fremme dårligere 

rettighetsvilkår for innvandrere og flyktninger 

enn for andre samfunnsmedlemmer? 

En slik påstand vil stemme dårlig 

overens med norske myndigheters offisielle 

mål om likeverdige muligheter og like plikter 

og rettigheter for alle. Likevel har den 

norske innvandrings- og asylpolitikken 

blitt kritisert med hensyn til virkninger den 

har. Ikke bare har denne politikken lite til 

overs for moralske betraktninger, men den 

fører til et sterkt kvantitativt samfunnssyn 

som innebærer beregninger om hvor mye 

innvandrere koster og bidrar i det norske 

samfunnet. Mye tyder på at visse personer 

ansees som for kostbare for storsamfunnet. 

Dessuten er innvandringspolitikken påvirket 

av argumenter om behovet for å verne 

norsk kulturell egenart, hvilket har vært 

fremmet av en rekke politiske partier. Undset 

Aakervik har dermed et viktig poeng 

når det gjelder å avsløre grums i innvandringsdebatten 

og peke på paralleller mellom 

den strenge innvandringspolitikken, 

dens manglende vilje til å ta imot og til å 

føre en reell integrering av innvandrere og 

flyktninger, og kulturell rasisme i samfunnet. 

Imidlertid er faren stor for at han 

Rasisme på norsk: En debattbok om rasisme i Norge Av Rolf Undset Bokanmeldelser 

Aakervik 

bidrar til ytterligere å låse debatten om 

rasisme i Norge. Selv sier han at ytterst få i 

Norge vil innrømme at de er enig i rasisme 

som ideologi og som akseptable handlingsmønstre 

(s. 10). Vil bokens direkte frontalangrep 

oppfattes som saklig, eller vil det 

bidra til en større polarisering av debatten 

om innvandringsspørsmål? Allerede i 1991 

påpekte Ottar Brox faren ved skismogenese 

(«uttrykkskonkurranse») i innvandringsdebatten 

som kjennetegnes ved at deltakerne 

konkurrerer om å bruke de 

«sterkeste» eller «klareste» uttrykkene for å 

dekke verdiene konkurrentene kjemper 

om. Dette fører til at diskursen «løper 

løpsk», og at en mister av syne praktiske og 

andre saklige faktorer til fordel for ideologiske 

polariserte argumenter som stenger 

ute mellomstandpunkter og kompromisser 

(Brox, 1991, s. 33–35). Ønsket om at ungdommer 

lærer å kritisk reflektere over samhandlingsgrunnlaget 

i det flerkulturelle 

samfunnet, er viktig, men vil denne boken 

nå målet den har satt seg fore? Med andre 

ord: Vil den kunne gi ungdommer holdbare 

argumenter for å bekjempe sterke assimilerende 

samfunnsprosesser? Og vil bruken av 

ordvalget «rasistisk diskriminering» i stedet 

for «etnisk diskriminering» føre til 

større forpliktelse og engasjement mot 

segregering av innvandrere og flyktninger? 

Slike dilemmaer burde i mye større grad ha 

vært drøftet når forfatteren velger å bruke 

«rasistisk diskriminering» og hevder at den 

norske innvandringspolitikken har rasistiske 

følger. 

Å skissere komplekse begreper som 

fascisme, nazisme, nasjonalisme, religiøs 

fundamentalisme, institusjonell rasisme, og 

fremmedfrykt er et dristig prosjekt. Undset 

Aakerviks drøfting preges av forenklede 

forklaringsmomenter. Valget av enklere 

99


presentasjoner kan sannsynligvis begrunnes 

ut ifra målgruppen, men den kan gå på 

bekostning av en dybdeanalyse av samfunnets 

(anti)rasistiske verdigrunnlag og prosesser, 

og det er et forholdsvis stort fokus i 

boken på klassisk rasisme i forhold til andre 

former for rasisme. Et annet moment er at 

større bidrag fra norsk forskning om 

rasisme kunne brukes. Kamil Øzerks 

(1997/2008) skiller blant annet mellom 

holdninger og handlinger innenfor klassisk 

og kulturell rasisme, og hans modell kunne 

for eksempel med fordel brukes. 

Undset Aakervik oppfordrer elevene til 

å arbeide videre med tematikken ved å stille 

mange spørsmål, som kommer etter korte 

innføringer om sentrale begreper knyttet til 

rasismeproblematikken. Mange av disse 

spørsmålene er spennende, men de innebærer 

komplekse drøftinger. For eksempel 

spør forfatteren: Hvordan har den europeiske 

koloniseringen av land utenfor 

Europa ført til rasisme?» (s. 51); «Hva er 

sammenhengen mellom nasjonalisme og 

rasisme?» (s. 69); «Hvorfor er fascismen 

(nazismen) tjent med rasisme?» (s. 79); og 

«Hvordan kan kulturforskjeller mellom folkegrupper 

rettferdiggjøre rasistiske holdninger?» 

(s. 83). Slike spørsmål er 

interessante, men de er store og kan oppfattes 

som for abstrakte for elevene. Dessuten 

kan drøftingen føre til polariserte diskusjoner 

i klassen mellom motstridende lag 

(«rasister» og «ikke-rasister»). Hvordan 

kan læreren takle og er læreren i det hele 

tatt forberedt på uttrykkskonkurranse i sin 

egen klasse? Hva gjør læreren hvis elevene 

også viser likegyldighet og banaliserer rasistisk 

tenkning? Bruk av konkrete spørsmål er 

et interessant forslag, men forfatteren burde 

ha drøftet hvordan disse kan behandles i 

klasserommet. Det er ikke tilstrekkelig at 

100 

elevene blir oppfordret til å tenke over og 

diskutere de ulike spørsmålene. 

Litteraturreferansene som benyttes i 

boken er noe gamle, mange bøker er skrevet 

på 1990-tallet. Et godt eksempel på dette er 

språkopplæring. Undset Aakervik har rett i 

å påpeke at morsmålsundervisning er viktig 

for å oppnå reelle muligheter, men boken 

mangler samtidig en nærmere redegjørelse 

for de omfattende endringene som har foregått 

på dette feltet siden 1987; endringer 

som forsterker assimilerende prosesser på 

bekostning av større integrering. 

For å unngå polarisering av debatten er 

det svært viktig å reflektere over hvilke antirasistiske 

strategier som kan brukes. Boken 

gjør på bare noen få sider greie for enkelte 

antirasistiske strategier, nærmere sagt antirasistisk 

lovgivning, holdningsskapende 

arbeid og innvandreres egne strategier. 

Denne redegjørelsen er altfor begrenset. 

Viktigheten av antirasistiske strategier forutsetter 

grundig refleksjon i forkant og 

etterkant av den antirasistiske undervisningen. 

Det finnes mangfoldige strategier, 

blant annet ved å drøfte behovet for felles 

verdier, synliggjøring av og aksept for kulturelt 

mangfold i eget og globalt samfunn, 

redusering av fordomsfull tenkning, drøfting 

av elevenes egne erfaringer med diskriminering, 

en likeverdig språkopplæring, en 

antirasistisk religionsundervisning osv. 

Slike strategier innebærer et tverrfaglig 

arbeid der alle fag blir inkludert. Dessuten 

er det helt vesentlig å være bevisst på at 

antirasistisk arbeid preges av motstridende 

målsettinger, og dette forutsetter en dyptgående 

refleksjon om hvordan de lar seg 

kombinere. Undset Aakerviks forslag om å 

bruke boken i samfunnsfagundervisning 

blir for avgrenset, og bekjempelsen av 

rasisme i skolen må innebære et langt større

Mangfoldige minner – veier til Norge Av Liv Bjørnhaug Johansen og Ida Tolgensbakk Bokanmeldelser 

Vedeld (red.) 

fokus på antirasistiske strategier. Mye tyder 

på at konkrete strategier som er løsningsorientert, 

og ikke bare problemfokusert, 

også lettere vil kunne fange interesse hos 

elevene. 

Boken Rasisme på norsk tar opp et viktig 

tema, og ønsket om å få ungdommer til 

å drøfte rasismens mangfoldige ansikt i flerkulturelle 

samfunn, med et særlig fokus på 

norske forhold, er verdifullt. De ulike 

spørsmålene som forfatteren stiller, er 

interessante, men de byr på mange utfordringer, 

særlig når boken har vært skrevet 

med det siktemål å skape debatt i norsk 

offentlighet. Boken må derfor brukes som 

ett utgangspunkt blant flere andre for å lære 

elevene hvordan innvandringsproblematikk 

er tuftet på motstridende synspunkter, 

og lære elevene å begrunne egne standpunkter. 

Anmeldt av 

Frédérique Brossard Børhaug 

Førsteamanuensis NLA-høgskolen 

i Bergen 

Mangfoldige minner – 

veier til Norge 

Av Liv Bjørnhaug Johansen og 

Ida Tolgensbakk Vedeld (red.) 

144 sider, Norsk folkeminnelag /Aschehoug 

/ Landslaget for lokalhistorie / Norsk 

lokalhistorisk institutt, 2008 

ISBN 978–82-031-9458-0 

Hensikten med denne boken er ifølge forordet 

å fylle et tomrom, der fortellingene til 

de som er nye i Norge, burde ha vært. Det 

har etter hvert blitt flere som har bidratt til 

dette, både dokumentalister, museumsfolk, 

forskere og amatører. Et eksempel er Norsk 

folkemuseums store satsing Min stemme 

vår historie: Dokumentasjon av det flerkulturelle 

Norge (Boe, 2005), som blant annet 

har til hensikt å dokumentere norsk innvandringshistorie 

på et biografisk nivå. Etter 

hvert har innvandrere selv kommet til 

orde og beskrevet sine erfaringer med veien 

til og livet i Norge. Mellom to kulturer (Alghasi, 

Fangen, & Frønes 2006), Typisk norsk 

å være uhøflig (Aambø, 2005) og Neste stopp 

Nordpolen (Danielsen, 2005) er ferske eksempler. 

Mangfoldige minner er en del av 

denne trenden. 

Mangfoldige minner er en dekkende tittel. 

31 innvandrere har fortalt om sine ulike 

veier til Norge og sitt møte med det norske. 

Fortellerne kommer fra fire verdensdeler og 

fra mange land. Flyttegrunnene varierer fra 

kjærlighet til krig. De første kjærlighetsmigrantene 

kom fra Danmark og England på 

40- og 50-tallet, og de forteller historier om 

en norsk virkelighet som bare de eldste av 

oss har erfaring med. Andre igjen kom i 

dette årtusenet som flyktninger. De fortel- 

101


ler om håp om å få bli, håp om en bedre 

fremtid, håp om familiegjenforening, lengsel 

etter hjemlandet, vanskeligheter med 

norsk språk, mat, vær og væremåte, og om 

den ofte knugende stillheten. Men de forteller 

også om trygghet og demokrati, om 

studier og skolegang, men lite om arbeid. 

Det berettes om et mangfold av erfaringer, 

opplevelse og levd liv – et mangfold som 

det er vanskelig fullt ut å redegjøre for. 

Hensikten er å gi stemme til de andre – 

la dem fortelle sin egen historie. Men bak 

fortelleren står det en intervjuer. Både forord 

og etterord forteller om hvordan historiene 

er blitt til. Intervjuerne spør de 

opplagte spørsmålene: Hvor kommer du 

fra, hvorfor du kom hit, og hva synes du om 

det norske været? Det er ikke forunderlig at 

folk fra varme land snakker om det kalde 

norske været, men spørsmålet er om det 

avspeiler deres eller vår væropptatthet. Det 

er alltid verd å reflektere over den styrende 

hånd bak fortellingene. Men disse historiene 

er ulike i både form og innhold. Til 

tross for innledende spørsmål ser det ut 

som om fortellerne har kommet frem med 

sitt budskap. 

Når en anmelder en bok som denne, 

kan en ikke gi seg i kast med å anmelde livsberetningene 

som levd erfaring. Det er 

redaktørgrepet som må være anmelderens 

tema. Det redaksjonelle prinsippet i denne 

boken er det vanskelig å få øye på. Det er 

nærliggende å tro at det ikke har vært en 

annen tanke bak samlingen enn den som 

det er redegjort for i forordet. Redaktørene 

må stort sett ha trykket hva de har fått: 

langt eller kort. De lengste historiene er på 

fem–seks sider; de korteste på knapt én 

side. Selv korte historier kan gi innsikt, 

men som oftest har vi en følelse av at vi får 

vite for lite. Vi ønsker oss mer. 

102 

«Migrant» er tolket bokstavelig og vidt, 

som redaktørene selv sier. Det informantene 

har felles, er at de ikke er født i Norge, 

men har flyttet hit. På en måte kan en sympatisere 

med den strategien, for de som vi 

ikke ser på som «de andre», for eksempel 

danske immigranter, kan også føle en fremmedhet 

overfor det norske. «De andre» blir 

en stor og amorf masse uten spesifikke 

egenskaper, noe som igjen viser tilbake til 

mangfoldet i innvandrerbefolkningen. 

Så hva er redaktørenes hensikt med 

samlingen – i tillegg til å fylle tomrommet? 

Det har en selvstendig verdi å dokumentere 

forskjellighet, og å vise at veiene til Norge 

kan være både mange, lange og besværlige. 

Ved å fylle tomrommet vil redaktørene lage 

en motfortelling til den negative fortellingen 

som nyhetsjournalistikken er med på å 

skape. Det er bra. Men en kan lure på hvem 

boken henvender seg til. I etterordet sies 

det at migrantenes etterkommere har et 

behov for å få kjennskap til hvordan deres 

formødre og -fedre opplevde sin situasjon. 

De vil gi kjøtt og blod til fremtidens nasjonale 

og lokale historie. Det er viktig å 

bevare minnene, for som historikeren Marcus 

Lee Hansen formulerte det i 1923: 

«Det som sønnene ønsker å glemme, 

ønsker sønnesønnene å huske.» Spørsmålet 

er om denne boken kan gi sønnesønnen 

stoff nok til å kunne danne seg et bilde av 

farfars opplevelse. En kan spørre om bidragene 

rett og slett er trykket for at fortellere 

og alle ildsjeler som har vært med på innsamlingsarbeidet, 

skulle få noe igjen for 

strevet. 

Anmeldt av 

Kirsten Danielsen 

Forsker I, Norsk institutt for forskning om 

oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

Referanser 

Mangfoldige minner – veier til Norge Av Liv Bjørnhaug Johansen og Ida Tolgensbakk Bokanmeldelser 

Vedeld (red.) 

Alghasi, S., Fangen, K., & Frønes, I. (red.). 

(2006). Mellom to kulturer. Oslo: Gyldendal 

Akademiske. 

Boe, L. H. (2005). Min stemme vår historie: 

Dokumentasjon av det flerkulturelle Norge. 

Oslo: ABM-utvikling. 

Danielsen, K. (red.). (2005). Neste stopp 

Nordpolen. Oslo: Orkana. 

Aambø, R. (red.). (2005). Typisk norsk å 

være uhøflig. Oslo: Kulturbo forlag. 

103

BOKANMELDELSER - Tapir akademisk forlag

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?