MenneskerettighetsMagasinet En Helsingforsprosess for Midt-Østen?

mr 

M e n n e s k e r e t t i g h e t s M a g a s i n e t 

2007/1 

En Helsingforsprosess for Midt-Østen? 

Den norske Helsingforskomité

2 

Leder innhold 

I år feirer Den norske Helsingforskomiteen 30 års jubileum. Bakgrunnen for 

etableringen av den norske, så vel som de andre komiteene, var Konferansen for 

Sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), en serie mellomstatlige møter som fant 

sted på begynnelsen av 1970-tallet. Det alvorlige bakteppet var den kalde krigen 

og partene var kommunistiske og vestlige land, med henholdsvis Sovjetunionen 

og USA i spissen. Det særegne med ”Helsingforsprosessen” (oppkalt etter byen 

der møtene fant sted), var de mange temaene som var lenket sammen. Spørsmål 

om sikkerhet og nedrustning ble drøftet sammen med handel, økonomi, demokrati 

og menneskerettigheter. Prosessens første seier ble ”Helsingforserklæringen” fra 

1975. Med denne avtalen ble det internasjonale samarbeidet bestemt videreført. 

Viktig for det som senere skulle bli den uavhengige ”Helsingforsbevegelsen”, var 

at sovjetiske myndigheter for første gang sa at de skulle respektere menneskerettighetene 

1. Erklæringen ble det insitamentet de opposisjonelle bak jernteppet 

trengte for å heve sine røster. 11 modige menn og kvinner stiftet Moscow 

Helsinki Group i 1976, hvis’ mandat ble å overvåke hvorvidt myndighetene holdt 

hva de hadde lovet. Gruppens første leder Ludmila Aleexeva, senere mangeårig 

president i Den internasjonale Helsingforsføderasjonen (IHF), måtte imidlertid 

flykte til USA etter bare ett år i sjefsstolen. Det er med glede og ærbødighet vi 

presenterer henne i denne utgaven av MR-magasinet. I 1977 ble så Den norske 

komiteen stiftet, og flere andre fulgte i årene etter. Formålet var solidaritet og 

hjelp til de opposisjonelle i øst, men også å overvåke egne lands overholdelse av 

Helsingforserklæringens menneskerettighetsforpliktelser. 

Gjennom årene skulle de nasjonale Helsingforskomiteene finne sin plass som 

viktige kritiske og korrigerende røster til statsmakten i egne samfunn. Da så den 

kalde krigen gikk inn i historien ved utgangen av 1980-tallet, var komiteene 

slettes ikke blitt overflødig. Tvert imot hadde deres erfaring og kompetanse gjort 

dem enda mer relevante i en verden som fremdeles var og er full av menneskerettslige 

problemer. Krig og konflikt, terrorisme og globalisering er dagens stikkord 

for utfordringene som organisasjonene arbeider i forhold til. Og autoritære 

og undertrykkende regimer er dessverre enda ikke blitt avleggs. Som aldri før er 

aktivistenes uavhengige stemmer og innsats viktig. 

Med tiden har nye Helsingforskomiteer kommet til. I dag teller den internasjonale 

bevegelsen totalt 44 komiteer. Et viktig utviklingstrekk de seneste årene har 

vært konsolideringen av samarbeidet mellom komiteene og andre organisasjoner 

internasjonalt. Dette gir et bredere informasjonstilfang og større muligheter for 

samarbeidsprosjekter, noe den økte internasjonale aktiviteten viser. 

Selv om bevegelsens mandatområdet fremdeles begrenser seg til OSSE-området 

(Nord-Amerika, Europa og det tidligere Sovjetunionen), er dagens utfordringer av 

en slik natur at de ikke følger geografiske grenser. Det er derfor ikke noe rart at 

Den norske Helsingforskomiteen i dette MR-magasinet presenterer en idé som 

har spiret i menneskerettighetsmiljøet en tid; nemlig å initiere en ”Helsingforsprosess” 

for Midtøsten. Selv om situasjonen i området aldri har virket mer håpløs 

enn akkurat nå, og gode intensjoner kan synes naive og meningsløse, er det viktig 

å ta vare på kreative ideer. Og da er vi tilbake der vi startet, nemlig at historien 

faktisk er mulig å endre ved hjelp av dialog og internasjonalt samarbeid bunnet i 

en positiv tro på menneskers evne til å skape fred og utvikling. 

Lillian Hjorth 

Ansvarlig redaktør 

1) i 1948, da Fns medlemsland stemte over Verdenserklæringen avsto sovjetunionen fra å stemme. 

imidlertid er det viktig å understreke at landet ikke stemte mot erklæringen. 

Jeg forstår mer av konfrontasjonen 

Intervju med Bjørn Engesland om Israel/ 

Palestina konflikten 3 

hva er det å leve? Ludmila alexeevas oppskrift 

Intervju med en russisk menneskerettighetslegende 6 

internasjonal konferanse om menneskerettighets- 

undervisning i Murmansk 8 

Murmanskerklæringen om menneskerettighetsundervisning 

9 

Bygg broer, ikke murer 

Intervju med Enver Djuliman og Lillian Hjorth 10 

nytt studietilbud: Deltakende metoder i menneske- 

rettigheter, flerkulturell forståelse og konflikthåndtering 13 

trender som utfordrer menneskerettighets- 

beskyttelsen i europa 

Av Aaron Rhodes, leder for Den internasjonale 

Helsingforsføderasjonen 14 

Fns nye Menneskerettighetsråd: Fra asken til ilden? 16 

hviterussland: skjør borgerfred i opposisjon 17 

en kontorpult til besvær: 

Helsingforskomiteen i Sentral-Asia 18 

Utålelige forhold i kirgisiske fengsler 23 

aserbajdsjan – Ytringsfrihet bare på papiret 24 

Bokanmeldelse: Å være tsjetsjener 25 

Menneskerettighetsskole og kurs for lærere i ingusjetia 26 

internasjonal fredskonferanse i Usa 26 

Den norske helsingforskomité, 

tordenskioldsgate 6B, 0160 Oslo, 

tlf: 22 47 92 02, e-post: nordahl@nhc.no 

www.nhc.no 

Medlem av norsk Fagpresseforbund 

Menneskerettighetsmagasinet Mr arbeider etter 

Vær-Varsom-plakatens regler for god presseskikk. 

Forsiden: Utsikt over Jerusalem Foto Bjørn Engesland

Bjørn engesland etter reise i israel: 

– Jeg forstår mer av konfrontasjonen 

Av Lillian Hjorth 

Foto: Bjørn Engesland 

I april i år var Helsingforskomiteens generalsekretær Bjørn Engesland i Israel. Han ville 

oppleve en av de mest utfordrende konfliktene i verden på nært hold, men også teste 

ut en idé som lenge har spiret i komiteen: nemlig å starte en Helsingforsprosess for 

Midt–Østen. 

– Vi reiste rundt i hele israel og på Vestbredden. Vi var i tel aviv, haifa, nazareth, Jerusalem, 

Jenin, nablus og Bethlehem. På grunn av det etniske lappeteppet og israelernes ønske 

om å ha kontroll over palestinerne, opplevde vi også uttallige grensepasseringer. På 

gaza-stripen var vi ikke. av sikkerhetsårsaker kunne vi ikke reise dit. Det ble vi frarådet 

på det sterkeste. 

Om muren 

– i Jerusalem møtte vi folk fra ”Bet selem”, den viktigste og største israelske menneskerettighetsorganisasjonen 

som er meget respektert internasjonalt og er medlem av 

Midtøsten-nettverket av menneskerettighetsorganisasjoner, der helsingforskomiteen 

også er assosiert medlem. Lederen Jessica Martel er amerikansk/israelsk jøde. som så 

mange andre, mener Bet selem at muren israel bygger ikke bare er konstruert av sikkerhetspolitiske 

årsaker, men også av økonomiske. Mange steder har de nemlig satt den 

opp inne på de palestinske okkuperte områdene, og også slik at den skiller de palestinske 

bosettingene fra deres jordstykker. Dermed får palestinerne store problemer med å 

dyrke den jorda som deres slekt har foredlet i hundrevis av år. Mange palestinere er 

nødt til å passere muren daglig. Og det tar lang tid. Fra en halv time og opptil både to og 

tre timer tar det å krysse et sjekkpunkt. Mange må gjøre det både morgen og kveld. 

Fra Jerusalem inn til Bethlehem opplevde vi sluse på sluse (grensepasseringer red.anm). 

Ved en av dem, bak et stort glassvindu, satt en ung israelsk jente. hun var soldat og satt 

med begge bena på bordet, uten sko. helt uten respekt for de mange palestinere som 

passerte, også eldre mennesker, satt hun der i bare sokkelesten. Det var utrolig arrogant 

og vanskelig å se på. 

konflikten i Midtøsten mellom 

israel og Palestina er 

en av de mest kompliserte i 

verden. Den har ført med 

seg kriger og utallige væpnede 

aksjoner med tusenvis av 

sårede og drepte. Det israelske 

militæret er fullstendig overlegen 

de virkemidlene palestinerne 

rår over, og de væpnede 

styrkenes handlinger har ført til 

ødelagt infrastruktur, fattigdom 

og svært vanskelige levevilkår i 

de palestinske områdene. 

Palestinerne på sin side sprer 

frykt i den israelske befolkningen 

med selvmordsaksjoner. 

Med palestinske terrorhandlinger 

som argumentasjon startet 

israel i 2003 byggingen av en 

8 meter høy mur rundt Vestbredden, 

deler av den på okkupert 

palestinsk jord. Fns 

generalforsamling har fordømt 

muren, med henvisning til en 

avgjørelse i Den internasjonale 

Fn-domstolen i haag, og krever 

den fjernet. 

3

4 

Gamlebyen i Jerusalem 

Klagemuren 

Da vi kom til nablus om ettermiddagen for å ha møter med palestinske parlamentarikere, 

skulle det vise seg at vi var de eneste utlendingene på hotellet. Vi fikk vite at 

det var skyting hver eneste natt i området, noe vi selv skulle komme til å erfare. hele 

natten hørte vi skuddvekslinger. Dagen etter fikk vi vite at israelske grupper hadde 

vært ute for å ”arrestere” enkelte palestinere. De hadde arrestert 9 personer. neste 

morgen, da vi beveget oss ut fra hotellet etter frokost, braket det løs i en nabogate. 

smånervøse butikkeiere kom ut på gaten. en av dem sa til oss: ”Don’t worry, this is 

not a problem, but it is better that you go back to the hotell. they are about to capture 

an israeli spy”. Vi fortet oss selvfølgelig tilbake til hotellet og etterhvert opphørte 

skytingen. Dagen etter forhørte vi oss med Bet selem som sa at ingen spion ble tatt 

av dage. skytingen skyldtes trefninger mellom ulike palestinske grupperinger. 

– episoden viser at det ikke alltid er lett å stole på det som blir sagt. Både palestinerne 

og israelerne har interesse av å omfortelle eller ”pynte” på sannheten for å 

få utenforstående til å sympatisere med deres sak. 

Det blir drept mennesker hver eneste dag, fortsetter Bjørn. – Vi dro aldri inn i gazastripen. 

alle sa det var for farlig. Men vi klarte å få til et møte med en palestiner som, 

etter stor møye, kom ut fra derfra. senere, da jeg var kommet tilbake til Oslo, sendte 

han meg en e-post der han tryglet om hjelp til å flykte og til å komme til norge. – se 

her, sier Bjørn og viser meg e-posten. 

– Forstår du mer av konflikten etter at du har vært der? 

– Jeg forstår mer av konfrontasjonen. Jeg prøvde å være så åpen som mulig under 

oppholdet og ta inntrykkene inn over meg. Da jeg samtalte med israelske settlere 

som snakket nedsettende om palestinere følte jeg et veldig ubehag. Det er ikke tvil 

om at israelerne misbruker makten sin. Muren er et kraftig eksempel. På den annen 

side har jo landet et legitimt sikkerhetsbehov. Men de oppfører seg uhyre arrogant 

mot palestinerne.

Det jødehatet vi ble vitne til på den andre siden, var også absolutt forferdelig. Veldig 

mange palestinere stiller spørsmålstegn om jødene i det hele tatt har rett til å bo i 

israel. Jeg møtte ikke én jøde som var optimist. De fleste fryktet at det gikk mot en 

storkonflikt i regionen. 

Og så erfarte vi en enorm voldsforherligelse. Det var utrolig å oppleve en av nablus’ 

unge palestinske intellektuelle; hvordan han romantiserte og forherliget volden. 

Vi møtte ekstremister på begge sider, men også moderate. Det er jo vårt privilegium 

som menneskerettighetsaktivister å møte sterke engasjerte mennesker – de som 

skiller seg ut fra gruppen. Men vi møter også fortvilelsen. Og fortvilelsen i Midtøsten 

ligger på begge sider. De fleste har jo ikke noe større ønske enn å skape seg et liv og 

leve i fred med barna sine. Det gjelder både palestinerne og israelere. 

i tillegg til å forstå mer og se selv med mine egne øyne, var det viktig for meg å teste 

ut en idé som vi lenge har hatt i vårt miljø: nemlig å overføre helsingforsprosessen 

slik den utviklet seg fra midten av 1970–tallet mellom Øst og Vest under den kalde 

krigen, på Midtøsten. helsingforsprosessen 2 representerte de institusjonelle rammene 

rundt fornyet kontakt mellom partene (Usa og sovjetunionen red.anm), som 

på begynnelsen av 1970-tallet ikke snakket med hverandre. kontakt på alle felt var 

kjernen i prosessen. Økonomi og handel ble diskutert sammen med militær avspenning 

og nedbygging av styrker, i tillegg til politisk og menneskelig kontakt. respekt 

for menneskerettighetene var en sentral bestanddel sammen med respekt for de 

enkeltes land suverenitet og grenser. Og alle berørte parter deltok. selv om det er 

vanskelig å vite nøyaktig hvor mye prosessen betydde for den senere avspenningen, 

er det ingen tvil om at den var meget viktig. 

Derfor er det interessant å tenke seg en helsingforsprosess for Midt-Østen. aaron 

rhodes (leder av Den internasjonale helsingforsføderasjonen red. anm.) og representanter 

fra flere helsingforskomiteer har allerede reist rundt i enkelte arabiske 

land og luftet tankene. Også her hjemme kan det spores interesse. selv om situasjonen 

synes aldri så fastlåst, må man aldri gitt opp å se etter løsninger, fastslår Bjørn 

engesland. 

1) informasjonen om Det palestinske området og israel er hentet fra Utenriksdepartementets hjemmesider. 

2) ”konferansen for sikkerhet og samarbeid i europa” blir ofte omtalt som helsingforsprosessen. Prosessen var en 

rekke møter på høyt politisk nivå mellom kommunistiske og vestlige land, med sovjetunionen og Usa i spissen. et 

viktig veiskille i prosessen ble ”helsingforserklæringen” fra 1975, der partene kom frem til en avtale som gjaldt både 

økonomi, sikkerhet og menneskerettigheter. 

Grensepost ved 

muren utenfor 

Betlehem 

Det palestinske 

området 

(Vestbredden og 

Gazastripen) 1 

Hovedstad: De palestinske 

myndighetene har administrativt 

hovedsete i 

Ramallah og Gaza 

Største byer: Øst-Jerusalem, 

Ramallah, Gaza, Nablus, Hebron 

Språk: Arabisk 

Flateinnhold: 6220 km 2 (Vestbredden: 

5860 km 2, Gazastripen: 

360 km 2) 

Folketall: 3.762.005 

(Vestbredden: 2.372.216, Gazastripen: 

1.389.789) 

Befolkningsvekst: 3,3% 

Politisk system: Begrenset 

selvstyre (parlamentarisk demokrati) 

under israelsk 

militæradministrasjon 

De palestinske myndighetene 

har hatt observatørstatus i FN 

siden 1994. Den arabiske ligaen 

anerkjente Palestina 

som stat i 1976. 

Israel 

Regjering og parlament ligger i 

Jerusalem, mens de fleste land 

har ambassader i Tel Aviv. 

Største byer:Tel Aviv, 

Jerusalem, Haifa, Beer Sheva. 

Flateinnhold: 20 770 km 2 

Folketall: 6,9 millioner. Befolkningsvekst: 

1,3%. 

Politisk system: 

Parlamentarisk demokrati 

5

6 

Ludmila Alexeeva er en av Helsingforsbevegelsens virkelige pionerer. I 1976 stiftet hun, sammen med 10 

andre russiske aktivister, den aller første Helsingforskomiteen: Moscow Helsinki Group. Etter bare ett års 

arbeid, ble hun tvunget til eksil i USA. Etter Sovjetunionens oppløsning flyttet hun tilbake til Moskva og ble 

i 1996 leder av Helsingforskomiteen. I 1998 ble hun valgt til president i Den internasjonale Helsingforsføderasjonen, 

et embete hun hadde frem til 2004. I mai i år var Alexeeva på Norgesbesøk. Foruten de sedvanlige 

embetsplikter som å ha møter med organisasjoner, Utenriksdepartementet og Statsministeres kontor, 

oppfylte hun en gammel drøm, nemlig å se de norske fjordene. Med på alle møtene og på reisen vestover 

var generalsekretær Bjørn Engesland og prosjektmedarbeider Eugenia Khoroltseva. Eugenia skriver her om 

sine inntrykk fra reisen og refererer hva Ludmila Alexeeva mener om dagens russiske situasjon. 

Eugenia Khoroltseva og Ludmila Alexeeva 

hva er det å 

Av Eugenia Khoroltseva. Foto: Bjørn Engesland 

Ludmila alexeeva, som feirer sitt 80 års jubileum i juli, sier at 

tiden for å trappe ned sitt samfunnsengasjement ennå ikke er 

kommet. Full av humør og energi og stadig grådig på nye livopplevelser 

opplevde jeg denne legendariske aktivisten under 

hennes besøk i norge. 

Ludmila har et langt og spennende liv bak seg, både som kvinne 

i den sovjetiske virkeligheten; som menneskerettighetsaktivist 

i mer enn 40 år (det begynte med at hun skrev under på støttebrevet 

i andrei sinyavsky/Yuli Daniel–saken, med konsekvens 

at hun mistet jobben som foreleser i historie ved Moskva 

instituttet); 1 som et menneske som måtte ta en vanskelig avgjørelse 

om å forlate landet og søke ly i Usa; som en person 

som gjorde seks forsøk på å komme tilbake til russland, inspirert 

av perestrojka og det påfølgende sammenbruddet av 

sovjetunionen; som lederen av Moscow Helsinki Group, den 

første helsingforskomité (1976), og som en sta og sjarmerende 

dame som selv ivrer etter å stille spørsmål til unge engasjerte 

mennesker som meg selv. 

som en avgjørende egenskap i livet setter hun ærlighet høyest 

på lista og at man ikke må kompromisse med seg selv. – Det 

tok meg én våken natt første gang jeg bestemte meg for å 

skrive under på et dissidentbrev, forteller Ludmila. – tanken på 

at barna mine kommer til vokse opp som ærlige mennesker 

var viktig for den avgjørelsen jeg tok da. 

– Jeg vil at mennesker skal leve bedre i russland også, svarer 

Ludmila på spørsmålet om hvorfor hun kom tilbake fra eksilet 

i Usa og forsatte for fullt som menneskerettighetsaktivist. 

hun sier at det som foregår i dagens russland er en bevisst 

gjenoppbygning av det sovjetiske systemet. – Under Putins 

første presidentperiode var jeg rolig, for som historiker vet jeg 

at det er vanlig med tilbakeslag etter en revolusjon. Denne 

andre presidentperioden bekymrer meg imidlertid mer. Det 

som skjer nå er en tilbakegang til det statssystemet jeg kjente 

1) saken mot disse to forfatterne i 1965/66 omtales ofte som starten på den moderne 

dissidentbevegelse i sovjetunionen. De to forfatterne skrev kritiske og satiriske stykker 

om det kommunistiske regimet. Begge ble arrestert og dømt (1i 1966) til henholdsvis 

syv og fem års internering i arbeidsleir eller fengsel for ”anti–sovjetisk aktivitet”. 

(kilde Wikipedia.org)

leve? Ludmila alexeevas oppskrift 

under sovjet. russlands største problem er byråkratiet. Det er 

det som æres, dessverre. Lovene som er vedtatt etter 2002 

favoriserer i stor grad byråkratiet og i svært liten grad vanlige 

borgere. 

– Videre er innskrenkningen av massemedienes uavhengighet 

svært bekymringsfull. Den sentrale informasjonskilden er tV, 

og per i dag finnes det kun statlige tV–kanaler som alle er 

direkte underlagt kreml. Dette er svært alvorlig, særlig fordi vi 

i russland ikke har en sterk tradisjon med lokalaviser, slik dere 

har i norge. 

– Det er likevel grunn til å være optimistisk, understreker 

Ludmila. – For samtidig som statsapparatet strammer makten, 

foregår det en parallell prosess der det sivile samfunn utvikler 

seg. For første gang i russisk historie har vi et sivilt samfunn. 

Og det har kommet til i løpet av de siste 10–15 årene etter 

sovjetunionens kollaps. Moscow helsinki group var lenge den 

eneste uavhengig ngOen i unionen. i dag har vi et nettverk av 

menneskerettighetsorganisasjoner spredt over hele russland. 

hver region har minst én organisasjon som overvåker menneskerettighetssituasjonen. 

Det er selvsagt vanskelig å drive 

med slikt arbeid, men ikke umulig. 

– De nyeste sosiologiske undersøkelsene bekrefter at 

russlands innbyggere ikke lenger har tro på staten, men mer 

tro på seg selv, sine slektninger og venner. Dette er en vesentlig 

mentalitetsforandring i forhold til sovjettiden. Jeg vet ikke 

om det blir Putin eller en annen som blir landets neste president. 

imidlertid er ikke det viktigst. Det viktigste er menneskenes 

oppfatning av seg selv som borgere, og deres forståelse 

av det sivile samfunn. Jeg tror at folket vårt om 10–15 år ikke 

vil tillate og la seg behandle nedverdigende, bli diskriminert og 

ikke få sine rettigheter oppfylt. Man kan si at jeg er ganske så 

optimistisk, avslutter Ludmila alexeeva. 

Ludmila alexeeva er forfatter av ”Istorija inakomyslija v SSSR/ Dissidentbevegelsens historie 

i Sovjet Unionen” og kan høres på radio Free europe/ Liberty hver torsdag med innspill 

til og refleksjon over situasjonen for menneskerettigheter i russland og verden for 

øvrig. 

7

FN og menneskerettighetsundervising 

De senere år har det internasjonale 

samfunn, med FN i spissen, 

vektlagt kompetanse i menneskerettigheter 

som en helt sentral 

ressurs for en demokratisk samfunnsutvikling. 

I 1994 lanserte 

FN tiåret for ”Human Rights 

Education” som i 2005 ble fulgt 

opp av ”UN World Program for 

Human Rights Education”. 

Programmet forplikter statene til 

å styrke undervisning i menneskerettighetene 

i skolesystemet 

og i samfunnet forøvrig. Det er 

undervisningsministrene som har 

ansvaret for realiseringen. 

internasjonal konferanse i Murmansk i mars: 

Menneskerettighetsundervisning i 

norsk og russisk skole og rettsvesen 

Tekst og foto: Lillian Hjorth 

Rundt 100 lærere, byråkrater, organisasjonsrepresentanter og personer med ansvar for 

politi- og fengselsutdanning var samlet i Murmansk i slutten av mars på Den internasjonale 

konferansen om menneskerettighetsundervisning som ble organisert av Helsingforskomiteen 

og Murmansk fylkesadministrasjon. I to dager diskuterte fagfolkene hvordan 

FNs verdensprogram for menneskerettighetsundervisning kan gjennomføres i 

skolesystemet samt i opplæringen av jurister, politi og fengselsansatte. 

– Formålet med konferansen var å stimulere til styrking av menneskerettighetsopplæringen internt i de 

to landene, både i skolesystem og rettsystem, samt å promovere til økt bilateralt samarbeid om dette, 

sier generalsekretær Bjørn engesland til Mr-magasinet. 

– konferansen fikk meget stor respons og mer enn 100 fagfolk både på norsk og russisk side deltok. 

Også UnesCOs Moskvakontor og Den internasjonale ngO-koalisjonen for menneskerettighetsundervisning 

ved Fns høykommissariat i geneve, var representert. Den positive interessen viser at diskusjon 

rundt menneskerettighetsundervisning er en god innfallsport til bilateralt samarbeid om menneskerettigheter 

mellom norge og russland. konferansen var det første initiativet på høyere nivå som fokuserer 

på slik opplæring i de norsk-russiske relasjoner. Den norske regjering har uttalt at nordområdene 

er en av de viktigste prioriteter i norsk utenrikspolitikk og vi finner det svært viktig å fremheve demokrati 

og menneskerettighetsdimensjonen i samarbeidet mellom russland og norge, som i stor grad er 

preget av økonomi og sikkerhetspolitiske forhold. 

– Undervisning i menneskerettigheter på ulike nivåer i skolesystemet og rettssystemet er et viktig virkemiddel 

for å bygge og forbedre samfunnet på lang sikt. Ved å gi slik opplæring får hele befolkningen og 

særlig viktige profesjonsgrupper 

kunnskap om menneskerettigheter 

og standarder for 

å løse viktige samfunnsoppgaver. 

– avslutningsvis vil jeg understreke 

at vi ikke hadde kunnet 

organisere konferansen uten 

støtten fra Murmansk guvernør 

Jurij Jevodokimov og 

engasjerte personer i fylkesadministrasjonen. 

Det positive 

samarbeidet lover godt for 

vår videre innsats i nord, avslutter 

Bjørn engesland. 

Konferansedeltakere. Blant andre: Svetlana Parskova og Aleksander Patrikeev, Murmansk 

fylkesadministrasjon (nr. 4. og 6. f.v.) Eugenia Khoroltseva, Helsingforskomiteen 

(nr. 7. f.v), Erik Såheim, justisdepartementet (nr. 3. f.h.) og Kazunari Fuji, NGO-Coalition, 

Human Rights Education, Geneve (t. h) 

FNs Høykommissær for menneskerettigheter Louise 

Arbour formidlet dette i sin åpningshilsen: 

I welcome this cooperative effort to enhance human rights education in Norway and Russia. I am pleased to note that is has been organized 

under the common framework of the World Programme for Human Rights Education (2005- ongoing), proclaimed by all Member States of the 

United Nations with a view to advancing implementation of human rights education programmes in all sectors. This Conference constitutes a remarkable 

partnership among various institutions in both countries in order to contribute to this objective, and is an example of synergic efforts 

that my Office is very pleased to encourage and support. 

8

Murmanskerklæringen om 

menneskerettighetsundervisning 

vedtatt av Den internasjonale konferansen om menneskerettighetsundervisning 

i Murmansk 2829. mars 2007 

På bakgrunn av Verdenserklæringen om menneskerettighetene (1948) og 

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (1950), anser vi, deltakerne på 

Den internasjonale konferansen om menneskerettighetsundervisning, at Fns 

Verdensprogram for menneskerettighetsundervisning (2005 – ), ikke har fått den 

oppmerksomhet den fortjener i våre land, og ikke blitt prioritert i utdanningssystemene. 

Opplæring i menneskerettigheter er en livslang prosess. 

Vi, deltakerne på konferansen, ønsker å bygge videre på det eksisterende samarbeidet 

mellom russiske og norske aktører i menneskerettighetsopplæring, og 

henvender oss til myndighetene i alle land i Barentsregionen for å oppfordre 

dem til å rette fokus på Verdensprogrammet for menneskerettighetsundervisning 

og ta hensyn til anbefalingene utarbeidet av konferansen. 

Vi, deltakerne på konferansen, forventer at menneskerettighetsundervisning vil 

bli en viktig dimensjon ved samarbeidet i Barentsregionen, og henvender oss 

med følgende anbefalinger til myndigheter, de som arbeider i utdanningssystemene 

og ikke-statlige organisasjoner: 

skolesystemet: 

• alle elever må lære om Fns Verdenserklæring om menneskerettigheter og 

Fns arbeid for menneskerettighetene 

• Menneskerettigheter må være en grunnleggende del av skolens innhold og 

læringsmiljø 

• Opplæring i menneskerettigheter bør baseres på elevaktive og deltakende 

metoder. kritisk tenkning må oppøves og oppmuntres 

• Menneskerettigheter må integreres i alle fag 

• alle aktører må delta aktivt i læringsprosessene, lærere så vel som elever 

• Det sivile samfunnets aktører, inkludert foreldre og ikke-statlige 

organisasjoner, må inkluderes i læringsprosessene 

Lærerskoler og annen høyere utdanning: 

• Menneskerettighetene må være en del av lærernes utdanning og 

videreutdanning 

• Lærere må få opplæring i deltakende pedagogikk 

• Lærerstudenter må få større rom for deltakelse i læringsprosessen 

• Det må organiseres kurs i menneskerettigheter for skoleledelse og 

skoleadministrasjon 

Politi og fengsel: 

• Menneskerettighetene må inn på læreplan i politi- og fengselsutdanningen 

• Det bør organiseres kurs i menneskerettigheter for politi- og fengselsledelse 

• Det bør legges til rette for videreutdanning i menneskerettigheter for politi 

og fengselsansatte 

Vi ber myndighetene om: 

I perioden 2007 – 2009 

• Å intensivere arbeidet med å implementere Fns Verdensprogram for 

menneskerettighetsundervisning (2005 –) 

• Å legge til rette for og gi den nødvendige finansielle støtte til samarbeidsprosjekter 

mellom norske og russiske aktører som vil bidra til å fremme 

de ovennevnte målene 

Helsingforskomiteens generalsekretær 

Bjørn Engesland åpner konferansen 

Om Helsingforskomiteens 

engasjement i Barentsregionen 

Helsingforskomiteen har siden 2000 arbeidet 

med opplæring i menneskerettigheter og flerkulturell 

forståelse for ungdom, lærere, journalister 

og andre grupper i Barentsregionen. 

Barenstprosjektet er et samarbeid mellom 

Murmansk og Severomorsk kommuner på 

russisk side samt Barentspress, og Tromsø og 

Sør-Varanger på norsk side og målet er å 

styrke båndene over grensen og bidra til en 

positiv utvikling med vekt på demokrati og økt 

respekt for menneskerettighetene. Mer enn 

500 mennesker har vært involvert i aktivitetene 

som i de fleste tilfeller har hatt både 

norske og russiske deltakere. 

NB: Alle konferansens foredrag og 

innlegg vil bli publisert i en rapport 

(engelsk/russisk språkdrakt) som i 

løpet av kort tid blir ferdigstilt. 

F.h: Dendev Badarch, UNESCO Moskva, 

Eugenia Khoroltseva og Bjørn Engesland, 

begge Helsingforskomiteen, Aleksander 

Patrikeev, Murmansk fylkesadministrasjon 

og Rune Aasheim, Norges generalkonsul i 

Murmansk 

9

10 

Etter snart ti år med suksessen “Menneskerettighetskoler”, som det siden 

starten i Montenegro i 1998 er blitt organisert 250 av i åtte forskjellige land, 

skriver stifterne bak idéen en praktisk bok om sine erfaringer, for å inspirere 

andre til å undervise i menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og konflikthåndtering. 


Av Henrik Pryser Libell 

Vi er i Murmansk, desember 2005. helsingforskomiteen arrangerer 

Menneskerettighetsskole. 

- tenk dere at dere reiser fra Jorden til en annen, ny og ubebodd 

planet. når dere lander må dere bli enige om de ti viktigste 

reglene for hvordan man skal leve på den nye planeten, 

introduserer Lillian hjorth fra Den norske helsingforskomiteen. 

hun deler ut oppgaven til en forsamling tenåringer fra barnevernslinja 

i tromsø og fra språklinja i Murmansk på et konferansehotell 

i Murmansk, russland. snøstormen hyler mot de 

tynne hotellvinduene og det er kaldt selv her inne i de teppebelagte 

seminarrommene. Det vrimler av plakatark over stolkantene, 

norgeskart på veggene, små russiske flagg og gule 

huskelapper overalt. her har de fire norsk-russiske elevgruppene 

latt sprittusjen sprute og papiret flyte mens de lager 

“grunnlover” for hver sin tenkte ny-planet. helsingforskomiteen 

arrangerer den sjuende “Menneskerettighetsskolen” med 

elever fra nordvest-russland og nord-norge, og Lillian har 

begynt med det som kalles “Planetøvelsen”. 

Dreamworld 

kristina Valkovas gruppe designer “Dreamworld”, den myke 

planeten, der alle i samfunnet skal ta vare på hverandre, der 

alle barn har rett til skolegang, der alle har rett til sin egen 

nY BOk: 


”Bygg broer, ikke murer” (humanist forlag) inneholder rundt 100 konkrete øvelser i menneskerettigheter, 

flerkulturell forståelse og konflikthåndtering, i tillegg til korte, men grundige 

innføringer i emnene. en viktig bok og verktøykasse! 

i tillegg til egen erfaring og ekspertise har forfatterne enver Djuliman og Lillian hjorth 

samlet materiale fra Fn, europarådet, amnesty international og andre organisasjoner og 

aktører. Øvelsene i boken kan brukes i mange sammenhenger. De vil være en ressurs 

for lærere i grunn- og videregående skole, for voksenopplæringen og frivillige 

organisasjoner, for ungdomsledere og for alle som driver kursvirksomhet av ymse 

slag. Den deltakende pedagogikken går som en rød tråd gjennom hele boken. Øvelsene 

er tankevekkende, spennende, morsomme, utfordrende, og spekket med kunnskap. Denne 

type undervisning oppleves som annerledes enn annen opplæring. som syttenårige Jasmina 

uttrykte det: – Dette var en annerledes skole! 

religion, informasjon og til å si det de ønsker, og der naturen 

skal være beskyttet og medisinen gratis. gosha, sasha, kristina 

og Maria har designet reglene for “happyness”, som sikrer 

retten til utvikling av skjønnhet og kunst og en paragraf om 

ikke å glemme å smile. For “sputnik” er stikkordet likhet, for 

“sputnik” skal være klassefri og pengefri og dødsstraff er forbudt. 

Lillian berømmer de nye verdenene for originalitet, og så 

drar hun frem “fasiten”. Den er fra planeten Jorden, år 1948, 

og heter Verdenserklæringen om menneskerettigheter. 

- Det tok dere tretti minutter å bli enige om regler for de nye 

planetene, men for menneskene på Jorda tok det nesten 2000 

år e. kr. å enes om reglene i denne erklæringen, sier Lillian, som 

så sammenlikner reglene for Dreamworld, happyness og 

sputnik med verdenserklæringen. Med det starter mer enn en 

hel uke med forelesninger og aktiviteter som skal øve både 

russere og nordmenn til å tenke, praktisere og forsvare sine og 

andres rettigheter. 

suksess 

Underviserne Lillian hjorth og enver Djuliman har vært i 

Murmansk før i samme ærend. Og andre steder i russland. Og 

på Balkan, i hviterussland, Ukraina, Usa, og rundt omkring i 

norge. siden 1998 har helsingforskomiteen arrangert mer enn 

250 slike ni-dagers menneskerettighetsskoler, alene eller

sammen med andre organisasjoner. Mer enn 6000 mennesker 

har fått opplæring, de fleste av dem ungdommer som i 

Murmansk. Men det er også arrangert mer avanserte kurs for 

lærere, kommuneansatte, journalister og aktivister. konseptet 

har spredt seg som ringer i vann. til høsten skal erfaringene og 

metodikken også komme norske lærere og andre undervisere 

til del, gjennom et nytt studium i deltakende metodikk i menneskerettigheter, 

flerkulturell forståelse og konflikthåndtering 

på høgskolen i Buskerud. På pensum er boken ”Bygg broer, 

ikke murer” som kommer i slutten av juni, og som Lillian og 

enver har arbeidet med i over to og et halvt år. 

Praktisk lærebok 

– Det er en bok for lærere, folk som arbeider med flyktninger 

og innvandrere, ansatte i frivillige organisasjoner og andre som 

driver med holdningsskapende arbeid, forteller enver om boka 

som utgis på humanist forlag. - Og den er praktisk rettet, med 

sine rundt 100 øvelser. 

- Fortell om noen øvelser ber jeg. - Planetøvelsen er med, 

forteller Lillian, og husker vel at jeg var tilstede i Murmansk. 

– en annen fin øvelse er Dialogøvelsen. Der skal deltakerne 

plassere seg i rommet i forhold til tre store ark som ligger 

forskjellige steder på gulvet der det står ja, nei og vet ikke. De 

skal så plassere seg i samsvar med det standpunktet de har i en 

gitt sak; for eksempel “Bør dødsstraff være tillatt?” eller “Bør 

homofile adoptere barn?” Deretter må de argumentere for 

hvorfor de står der de står, og mens argumentene hagler, kan 

deltakerne forandre standpunkt for eksempel fra ja til vet ikke 

eller nei, fra vet ikke til nei eller ja og så videre. Øvelsen er 

spennende og deltakerne blir alltid veldig engasjerte. i tillegg til 

å diskutere en rekke interessante problemstillinger, er formålet 

å vise at vi mennesker gjennom samtale og dialog påvirke 

hverandre når vi former våre meninger og holdninger. 

– Det kan bli ganske sterkt noen ganger, forteller enver. – som 

en gang da amerikanske ungdommer diskuterte dødsstraff, og 

en av ungdommene sa “jeg er for dødsstraff fordi jeg ble misbrukt 

som barn”. Det er ikke alle situasjoner man kan være 

forberedt på, smiler han forsiktig. 

– Den lokale konteksten er bestemmende for tematikken vi 

velger å gå dypere inn i på i de ulike menneskerettighetsskolene 

fortsetter han. – På Balkan snakker vi mye om fiendebilder, 

stereotypier og fordommer, selvsagt krig og det faktum 

at eldre generasjoner overfører sine uløste konflikter på sine 

barn. i nordvest-russland er demokrati, ytringsfrihet og fattigdom 

særlig aktuelle emner. i norge er også demokrati på timeplanen, 

sammen med rasisme og diskriminering, stereotypier 

og fordommer, og internasjonal solidaritet. 

Bygger Drammensbroa 

i norge har komiteen organisert menneskerettighetskoler for 

unge og voksne deltakere fra asylmottak, kommunehus og 

alminnelige norske skoler. et viktig prosjekt har vært samarbeidet 

med Drammen kommune. Da initiativet startet opp i 

1998, var det mye bråk med innvandrergjenger i byen. 

kommunen ønsket å tenke utradisjonelt og innledet samarbeid 

med helsingforskomiteen og Fn-sambandet. en viktig person i 

arbeidsgruppen var enver, selv drammenser, men også flyktning 

fra Bosnia-hercegovina. Den gamle broen i hans hjemby 

Mostar skulle bli viktig for samarbeidsprosjektet. i 1993 ble 

broen i Mostar, som siden 1566 hadde bundet de ulike befolkningsgruppene 

i byen sammen, bombet i stykker. For Drammen 

ble Mostarbroen et symbol. – “Bygg broer, ikke murer” sa vi og 

fikk 8000 mennesker til marsjere over bybrua mellom 

Bragernes og strømsø i fredstog forteller enver. han bodde 

bare tre hundre meter fra broen i sin hjemby da den ble bombet. 

Marsjen i Drammen var starten på en lang serie prosjekter 

som kommunen senere har arrangert i samarbeid med 

helsingforskomiteen. 

– Look to Drammen, skrev Vg på lederplass 17. mai det året, 

forteller Lillian. som er opptatt av hvor kort det egentlig er 

mellom Mostar i Bosnia og strømsø og Bragernes i Drammen. 

11

12 

eksotifiseringen av Balkan 

– nå har vi reist i ti år og undervist i menneskerettigheter i 

mange svært forskjellige land. Både rike og fattige land, land som 

nettopp har erfart krig og fredelige land som norge. Det som 

slår meg mest, er hvor like mennesker, og særlig de unge er, 

enten de kommer fra nesna eller grozny, sier Lillian, som er 

motstander av å “eksotifisere” Balkan, og “balkanisere” krigen 

der. – i norge vil vi helst tenke at det var “der”, “da”. at det ikke 

kunne skjedd her, ikke nå, sier hun. – Det er ti-femten år siden 

krigene på Balkan, og det er seksti år siden auschwitz. ingen av 

delene er egentlig svært lenge siden. kanskje vi ikke er klare 

over hvor lite det skal til for å tippe et samfunn, sier hun, skremt 

over hvor fort “muslim” gikk i Vesten fra å være en eksotisk innvandrerreligion 

til å bli et slags fiendebilde. – Man må jobbe med 

dette i alle samfunn, hele tiden. 

Fn mislykkes 

Fns tiår for Menneskerettighetsundervisning 1994-2004 

fungerte rett og slett så dårlig at man foreslo enda et tiår. i 

stedet kom en handlingsplan. På tross av fagre ord, blir ikke 

menneskerettighetsundervisning prioritert i de fleste land, 

fastslår Fns høykommissariat for Menneskerettigheter. Både 

enver og Lillian mener det står for dårlig til også i norge. 

– aktivisten og læreren Marit hærnes, med tredve års fartstid 

i norsk skole samt internasjonal erfaring, sier det har gått 

fra galt til verre etter kunnskapsløftet, forteller Lillian. 

- Menneskerettigheter er et fyndord, men ikke noe norske 

lærere vet nok om, eller som integreres bra nok i undervisningen, 

verken på innholdssiden eller når det gjelder metodikk. 

enver og Lillian er blant norges mest erfarne menneskerettighetsundervisere, 

og det er ikke tilfeldig at nettopp de to kommer 

ut med den boken som er den første i sitt slag i norge. 

For Lillian er det samtidig markering av at hun slutter 

i helsingforskomitéen etter nesten ti år. – Det har vært en 

fantastisk tid. De viktige oppgavene og samarbeidet med flotte 

helsingforskomiteens menneskerettighetsunde 

aktivitet per år 

Vest-Balkan 

(Bosnia-Hercegovina, Kroatia, 

Montenegro, Makedonia, 

Serbia) 

samarbeidspartnere: 

De lokale Helsingforskomiteene, 

Nansen dialog 

sentre 

Årlige aktiviteter 

• 33 menneskerettighetsskoler for ungdom 

• 2 regionale menneskerettighetsskoler 

trinn to 

• 1 reisende skole for forsoning 

• 1 virtuell skole på internett 

• 9 ungdomsgrupper 

• 20 små ungdomsprosjekter 

• 2 kurs for lærere 

• 4 regionale skoleledersamlinger 

Øvrig aktivitet 

• Egen webside: 

www.humanrightschool.org 

• Filmen: Må vi arve hatet? 

• Samarbeid om utvikling av høyskoletilbud 

i pedagogiske metoder 

• Utgivelse: Manual for organisering av 

menneskerettighetsskoler 

• Bokutgivelse: ”Innføring i menneskerettigheter” 

på bosnisk/serbisk/kroatisk, 

roma og som lydbok 

• Bokutgivelse: ”Bygg broer ikke murer, 97 

øvelser i menneskerettigheter, flerkulturell 

forståelse og konflikthåndtering 

• Bokutgivelse: ”Barnet, læreren og skolen” 

Hviterussland 


Viasna, Ratusha, Den hviterussiske 

Helsingforskomité, BAJ (Den hviterussiske 

journalistforening), Norsk journalistlag NJ 



• 2 kurs for journalister 

• 1 kurs for aktivister 


• 1 ungdomsgruppe 

• 1 virtuell skole på internett 




den Russiske 

fødeRasjon 

Tsjetsjenia/Ingusjetia 


Memorial (Ingusjetia, Tsjetsjenia, Moskva) 




øvrig aktivitet 



Barentsområdet 

Nord-Norge/Russland 

(Murmansk fylke) 


Sør-Varanger kommune, Tromsø, kommune, 

Severomorsk byadministrasjon Murmansk 

kommune, Murmansk fylke, Barentspress 

årlige aktiviteter 



• 2 kurs for journalister 

• Utveksling av journalister Norge/ 

Russland 


• Bokutgivelse: ”Innføring i menneskerettigheter” 

på russisk 



Ukraina 

(sannsynligvis fra høsten 2006) 

Samarbeidspartnere: 

The Ukrainian Helsinki Foundation for 

Human Rights (Kharkow Human Rights 

Group) 



• 1 kurs for aktivister 

• 1 kurs for lærere

kolleger har merket meg slik at jeg for evig og alltid vil være en 

menneskerettighetsaktivist, smiler hun og forteller om 

høgskolestudiet i Buskerud som starter til høsten, der hun, 

sammen med enver, skal undervise i menneskerettigheter, flerkulturell 

forståelse og konflikthåndtering, - i samarbeide med 

helsingforskomiteen. 

som olje og gass 

enver kaller kunnskap om menneskerettigheter en slags samfunnsmessig 

naturressurs. - akkurat som olje og gass er naturressurser 

som norge kan bygge økonomien og landet med, er 

kunnskap om menneskerettigheter en ressurs man kan bygge 

samfunn med, sammenlikner han. 

som fundament i broene som bygger fred, som bygger demokrati. 

rvisningsprogrammer 

Norge 

Samarbeidspartnere: 

Drammen kommune, FN-sambandet 

(Bygg broer, ikke murer-prosjektet), 

Høyskolen i Buskerud (Hibu) 


• 1 internasjonal menneskerettighetsskole 

• Foredrag 

• Kursvirksomhet 


• Bokutgivelse: ”Bygg broer, ikke murer 

– 97 øvelser i menneskerettigheter, 


• Studietilbud (Hibu): Menneskerettigheter, 


(60 studiepoeng) 

• Studietilbud (Hibu): Deltakende metoder 

i undervisningen: 

Menneskerettigheter, flerkulturell 



nytt studium på høgskolen i Buskerud: sØk nÅ! 

Deltakende metoder for 

undervisning i menneskerettigheter, 

flerkulturell 



studiet vil være verdifullt for lærere, pedagoger og annet undervisningspersonale, 

mennesker som arbeider i forhold til flyktninger og 

innvandrere, ansatte i frivillige organisasjoner, ungdomsledere og 

alle andre som arbeider med holdningsskapende og forebyggende 

arbeid 

studiet skal gi deg den plattformen du trenger for å gi god og spennende 

undervisning i menneskerettigheter, flerkulturell forståelse 

og konflikthåndtering. Den metodiske kompetansen vil være en 

verdifull ressurs i mange skolefag samt for holdningsskapende arbeid 

som skjer utenfor skolen. Deltakerne skal lære om emner og 

metodikk gjennom selv å delta aktivt i undervisningen. i tillegg til 

foredrag om emnene, baserer studieopplegget seg på øvelser og 

aktiviteter (inkl. drama). siktemålet er å gi praktisk undervisningskompetanse. 

studiet er et resultat av et samarbeid mellom Den norske 

helsingforskomité og høgskolen i Buskerud. Partnerne har siden 

2000 også samarbeidet om studiet ”Menneskerettigheter, flerkulturell 

forståelse og konflikthåndtering” (60 studiepoeng) 

Søknadsfrist: Fortløpende 

kontakt høgskolen i Buskerud: 

tlf: 32869500 

e–post: postmottak@hibu.no 

www.hibu.no 

Deltidsstudium i Drammen høsten 2007 (15 studiepoeng) 

Menneskerettigheter, fl erkulturell forståelse 

og konfl ikthåndtering: 

Deltakende metoder i undervisningen 

13

14 

trender som utfordrer menneske 

Av Aaron Rhodes, leder i Den internasjonale Helsingforsføderasjonen. 

Oversatt og bearbeidet av Ragna Kristiansen og Lillian Hjorth 

Til den internasjonale rundebordskonferansen ”Utfordringer og muligheter for bedret beskyttelse av 

menneskerettigheter i Europa” i Strasbourg 17. april 2007, utformet lederen i Den internasjonale Helsingforsføderasjonen, 

Aaron Rhodes, et diskusjonsdokument der han identifiserer åtte trender som utfordrer 

menneskerettighetsbeskyttelsen i Europa. 

1 

Krigen mot terror har ført til redusert 

troverdighet 

De strategiene som Usa og vestlige land har benyttet 

seg av i ’krigen mot terror’ har bidratt til å undergrave 

respekten disse landene tradisjonelt har fått fra andre land. Fra 

å bli ansett som bastioner i menneskerettighetsarbeidet, har de 

nå mistet moralsk autoritet i forhold til å påpeke menneskerettighetsproblemer 

i andre land. spesielt Usas anti-terror 

politikk, med illegale bortføringer, forsvinninger og bruk av 

tortur, har blitt et problematisk eksempel for andre, mindre 

demokratiske stater. i sum har dette bidratt til en økt kynisme 

i forhold til menneskerettigheter på verdensbasis. 

Anbefaling: USA og andre vestlige stater kan bare gjenvinne 

sin moralske troverdighet dersom de slutter med 

menneskerettsstridig praksis og sørger for at virkemidlene 

som de bruker i ’krigen mot terror’ fullt ut samsvarer med 

internasjonale menneskerettighetsstandarder. 

2 

NGO’ers og menneskerettighetsaktivisters 

troverdighet er utfordret 

Det blir i økende grad stilt spørsmålstegn ved troverdigheten 

til sivile samfunnsgrupper på grunn av deres finansielle 

grunnlag. Med henvisning til nasjonale sikkerhetsbekymringer 

blir ngOer stadig oftere kontrollert. Blant annet 

adopterte Financial task Force (FatF) 1 detaljerte retningslinjer 

for å forhindre at ngO’er blir utnyttet for å finansiere terrorisme, 

basert på antakelsen om at disse er spesielt utsatt for å 

bli misbrukt av terroristgrupper. russland og andre tidligere 

sovjetstater rettferdiggjør en strengere kontrollpraksis overfor 

ngO’er, ved å anklage dem som mottar utenlandsk støtte for 

å være et skalkeskjul for utenlandsk etterretning eller bli brukt 

som redskap for utlandske krefter som ønsker å destabilisere 

situasjonen i landene. 

Anbefaling: Samtidig som NGO’er bør sørge for å føre 

transparente regnskap og revisjoner, må de ikke hindres 

utilbørlig, men få mulighet til å utføre sine aktiviteter uten 

innblanding fra myndighetene. Deres arbeid må anerkjennes 

og legitimeres. 

1) the Financial action task Force (FatF) er et mellomstatlig organ som har som 

formål er å utvikle og fremme en nasjonal og internasjonal politikk som kan hindre 

hvitvasking og finansiering av terrorisme. norge er medlem. 

3 

Bytte av verdier mot energi 

Vestlige staters interesse for energi- og naturressurser 

har påvirket forholdet til andre land når det gjelder 

menneskerettighetsbeskyttelse. Det vises mindre vilje fra 

Vesten til å holde andre land ansvarlige i forhold til sine internasjonale 

forpliktelser. For eksempel har eU redusert sanksjonene 

som ble ilagt Usbekistan etter andijan-massakren, til tross 

for at menneskerettighetssituasjonen forverres. Usbekiske 

myndigheter har ikke bidratt på en hensiktsmessig måte for å 

oppfylle de betingelsene som ble etablert av eU som forutsetninger 

for en normalisering av forholdet. På tross av dette 

beveger eU seg mot en gjenopptakelse av kontakten med den 

usbekiske regjering. 

Anbefaling: En troverdig menneskerettighetspolitikk 

krever at energisikkerhet og andre hensyn ikke prioriteres 

høyere enn, eller går på bekostning av menneskerettighetene, 

og at betingelser som oppmuntrer til konstruktive 

endringer forfølges på en konsistent måte. 

4 

Det universelle menneskerettighetsregimet 

i fare 

i tillegg til at europeiske styresmakter har vist økt motvilje 

til å diskutere menneskerettigheter med russland, på 

grunn av olje- og gassressursene, viser Putin-administrasjonen 

stadig større selvtillit i utenrikspolitikken. representanter fra 

den russiske regjering avviser ofte kritikk mot landets menneskerettighetssituasjon 

for å være ’politisk motivert’ og for å 

være en utilbørlig ’innblanding’ i interne affærer. Denne utviklingen 

representerer en utfordring i forhold til menneskerettighetsbeskyttelsen 

i europa og i verden. Den truer med å 

fremmedgjøre russisk styresett fra de universelle menneskerettighetene, 

og setter dialoginitiativer og samarbeid med 

russland om menneskerettighetsspørsmål på spill. Dette er 

spesielt utfordrende i en tid hvor den amerikanske regjeringen 

setter spørsmålstegn ved Usas forpliktelser i forhold til menneskerettighetenes 

universalitet i ’krigen mot terror’. 

Anbefaling: Alle regjeringer må anerkjenne menneskerettighetenes 

universalitet som er beskyttet av internasjonale 

traktater og deklarasjoner som de har signert og ratifisert. 

I tillegg til egne forpliktelser og ansvar, må de også 

påpeke andre staters menneskerettighetssituasjoner samt 

samarbeide med internasjonale beskyttelsesmekanismer.

ettighetsbeskyttelsen i europa 

5 

Menneskerettighetsrådet svikter ofre for 

overgrep 

Det var store forventninger til etableringen av Fns 

menneskerettighetsråd i 2006. rådet skulle etterfølge Fns 

menneskerettighetskommisjon som lenge hadde vært utsatt 

for kritikk. imidlertid har rådet vært en skuffelse i sitt første 

år. Det har mislykkes i å ta opp mange av verdens vanskeligste 

menneskerettighetsproblemer, og vist en utilgivelig tilbakeholdenhet 

med å tiltale noen av de verste regimene. en tydelig 

mangel på upartiskhet karakteriserer rådets handlinger og de 

gamle problemene med selektivitet og polarisering eksisterer 

fremdeles hos et menneskerettighetsråd i vanry, og har forsinket 

dets arbeid. 

Anbefaling: Menneskerettighetsrådet kan bare realisere 

sitt potensial til å bli en sterkere og mer effektiv institusjon 

enn sin forgjenger, ved å påtale alle situasjoner av store og 

grove menneskerettighetsovergrep, uansett hvor de skjer i 

verden. Man bør utnytte den nåværende etableringsfasen 

til å styrke systemet med spesialprosedyrene og intensivere 

samarbeidet med det sivile samfunn. 

6 

Backlash mot ”nye” minoriteter 

i mange europeiske land har man den siste tiden sett en 

økende populisme ved at politikere frir til velgerne 

gjennom forenklede og lite gjennomtenkte løsninger på spørsmål 

knyttet til immigrasjon og integrering. høyreorienterte 

partier har fått rom til å påvirke tonen i den politiske debatten, 

og selv moderate politiske partier har tatt i bruk retorikk som 

gir et fortegnet bilde av innvandrere og såkalte ”nye” minoriteter 

som syndebukker og årsak til sosiale problemer. På denne 

måten har de bidratt til å gjeninnføre fordommer, intoleranse 

og diskriminering mot minoriteter (særlig muslimer). 

Anbefaling: Regjeringsmedlemmer og politiske ledere 

bør oppfordres til å ta del i en åpen og demokratisk politisk 

debatt, men må være forsiktige med å fremme uttalelser 

som unødvendig stigmatiserer immigranter eller 

minoriteter og/ eller som bidrar til å skape misforståelser 

og mistillit i forhold til disse gruppene. De bør støtte og initiere 

kampanjer som fremmer toleranse og forståelse 

blant borgerne og som kan øke minoritetenes deltakelse i 

samfunnet. 

7 

Forvirring om menneskerettigheter 

en annen trend i de europeiske samfunn er manglende 

klarhet i hva menneskerettigheter er. Dette viser seg 

i den offentlige debatten, og omfatter både konservative 

argumenter som setter til side økonomiske, sosiale og kulturelle 

rettigheter som ikke ”egentlige” rettigheter, samt en 

retorikk som utvider menneskerettighetsbegrepet til å omfatte 

krav som går utenfor de grunnleggende rettighetene. 

eksempler på det sistnevnte kan være ”retten til et røykfritt 

miljø” eller ”retten til et kosthold uten transfett”. et slikt språk 

bidrar til forvirring om menneskerettighetskonseptet, noe som 

kan ha en negativ innvirkning på integriteten til det internasjonale 

menneskerettighetsregime. 

Anbefaling: Det er behov for felles initiativer fra regjeringer 

og det sivile samfunn til å informere og utdanne allmennheten 

om de internasjonale menneskerettighetene. 

8 

Mangel på konsistens i menneskerettighetsbeskyttelsen 

Beskyttelsen av menneskerettigheter i europa er påvirket 

av dobbeltstandarder. i eU brukes uttrykket ’fundamentale 

rettigheter’ når det refereres til unionsborgernes rettigheter, 

mens begrepet ’menneskerettigheter’ er reservert for 

diskusjoner om utviklingen utenfor unionen. Denne kunstige 

forskjellen insinuerer at det finnes forskjellige typer rettigheter, 

og reiser spørsmålet om konsistens. Det dreier seg også 

om hvordan eUs egen menneskerettighetspraksis føres. Mens 

kriterier som for eksempel gjelder minoritetspolitikk aktivt 

blir implementert vis a vis søkerland (nå tyrkia og land på 

Balkan), og at disse landene blir oppmuntret til å gjennomføre 

reformer for å kvalifisere til medlemsskap, blir ikke de samme 

kriteriene systematisk anvendt for de som allerede er medlemmer. 

til tross for tiår med utdannelse i menneskerettigheter, er det 

grunnleggende fundamentet – at menneskerettigheter er 

iboende; like og universelle – ofte misforstått. 

Anbefaling: For å unngå hykleri og falskhet, må menneskerettighetsbeskyttelsen 

implementeres rettferdig og 

konsistent. 

15

Menneskerettigheter i Fn: 

– Fra kommisjon til råd – 

fra asken til ilden? 

Av Ole B. Lilleaas 

FNs Menneskerettighetskommisjon opphørte å eksistere våren 2006 og FNs Menneskerettighetsråd tok 

dets plass. Rådet skulle fatte en rekke beslutninger om eget mandat og egne arbeidsmåter innen etter år, i 

praksis innen 19. juni 2007. Det har dette året pågått en intens dragkamp mellom krefter som ønsker et 

sterkt råd og dem som ønsker en svekkelse. Utfallet vil legge avgjørende premisser for hvordan FNs mest 

sentrale menneskerettighetsorgan vil ivareta arven etter sin forgjenger. Trusselen om at Rådet kan bli mer 

tannløst og ueffektivt enn sin forgjenger er høyst reell. 

Oppgjøret står mellom dem som på den ene siden 

mente at kommisjonen var for svak og for sjelden 

påtalte menneskerettighetsbrudd, og dem som på 

den andre side mente at kommisjonen og dens 

mekanismer for ofte fordømte enkeltland og viste 

for lite respekt for statenes, spesielt u–landenes, 

suverenitet. i overgangen fra kommisjon til råd 

har det skjedd en betydelig forskyvning av stemmemakt 

i favør av asia og afrikagruppene på relativ 

bekostning av amerikanske og europeiske 

land. Om land som ønsker et svakt råd, 

greier å samle afrika- og asiagruppene 

om sine posisjoner de neste ukene, vil 

dette få svært negative konsekvenser. 

Prosessen med å legge grunnlaget for 

rådets fremtidige arbeidsformer har i 

dens første leveår kommet i veien for 

mye av det arbeidet som ellers ville ha 

funnet sted i kommisjonen. For eksempel 

har behandling av rapportene fra de 

såkalte spesialprosedyrene blitt kraftig 

forsinket. spesialrapportøren for hviterussland sin 

rapport kommer sammen med en del liknende 

rapporter til behandling først i juni 2007, mer enn 

ett år etter at de ble lagt fram. 

spesialprosedyrene er uavhengige eksperter, eller 

FNs generalforsamling arbeidsgrupper av eksperter som utarbeider rap- 

vedtar opprettelsen av porter om menneskerettighetsbrudd, foretar unMenneskerettighetsdersøkelsesreiser 

og/eller uttaler seg offentlig om 

rådet. Foto FN/Devra 

kritikkverdige menneskerettighetsforhold. 

Berkowitz 

ekspertene tar for seg tematiske spørsmål som 

retten til mat, bolig, ikke å bli utsatt for tortur, vilkårlig fengsling 

eller forsvinninger, eller geografiske områder som hviterussland, 

kambodsja, Burundi, Cuba, nord–korea, Dr kongo, haiti, 

Okkuperte Palestinske områder, somalia og sudan for å nevne 

de landmandater som rådet har overtatt fra kommisjonen. 

16 

FNs høykommissær for 

menneskerettigheter 

Louise Arbour. Foto FN/ 

Jean-Marc Ferré 

Om de vinner igjennom 

skyldes det ikke 

gode argumenter, men 

en politisk vilje til å 

svekke det globale 

menneskerettighetssystemets 

allerede 

sløve våpen. 

ekspertene var et helt sentralt element i kommisjonens arbeid. 

hvorvidt rådet fullt ut vil videreføre dem er fortsatt åpent. 

Flere land har foreslått å kutte ut alle landmandater og ønsker 

regler med kvalifisert flertall for å etablere nye landmandater. 

Dette kan føre til at de nåværende ekspertene som rapporterer 

om og kommer med forslag til bedring av problematiske 

menneskerettighetssituasjoner, i praksis vil falle bort. Vedtaket 

fra november i fjor om at det bør utarbeides en ”Code of 

conduct” for ekspertene er også illevarslende fordi forslagene 

søker å båndlegge ekspertenes omgang med presse, lokale 

menneskerettighetsorganisasjoner og ulike deler av statsforvaltningen 

og understreker også behovet for å samarbeide 

og respektere staten man besøker, undersøker eller uttaler seg 

om. Om slike krav skal fortolkes av autoritære stater kan svekkelsen 

bli betydelig, spesielt sett i sammenheng med forslagene 

til økt statlig kontroll over utnevnelsen av eksperter. 

Debatten om spesialprosedyrene (ekspertene) speiler et gjennomgående 

mønster med motstand mot og støtte til et 

sterkere menneskerettighetsvern. stridsspørsmål omfatter i 

hvilken grad statsmedlemmene i rådet skal delta i og kontrollere 

aktiviteten. høykommissæren for menneskerettigheter, 

uavhengige eksperter og frivillige organisasjoner vil utfordre en 

slik makt, og kampen står derfor ofte om disses roller. i forbindelse 

med rådets nye universelle periodiske undersøkelse 

av menneskerettighetssituasjonen i alle land, diskuteres for 

eksempel om det skal kunne legges fram informasjon fra andre 

kilder enn den undersøkte stat selv. 

Landene som søker å begrense internasjonalt innsyn, kontroll 

og kritikk i rådet til noe som er enda svakere enn hva man 

fant i kommisjonen, er mange og de synes å være godt koordinerte. 

Om de vinner igjennom skyldes det ikke gode argumenter, 

men en politisk vilje til å svekke det globale menneskerettighetssystemets 

allerede sløve våpen. 

Følg med i dagspressen om FNs Menneskerettighetsråds 

skjebne

hviterussland 

– skjør borgerfred i opposisjonen 

Av Berit Lindeman 

Resultatet av presidentvalget i Hviterussland i mars 

2006 var en katastrofe for opposisjonen. Selv om 

opposisjonslederen Aleksander Milinkevitsj gjorde en 

god valgkamp forholdene tatt i betraktning, fikk han 

offisielt bare 6% av stemmene mot president 

Aleksandr Lukasjenkos 82,6%. Imidlertid ga mars 

2006 nytt håp for landet. 

For det første samlet opposisjonspartiene og aktivister seg om 

en felles plattform og leder, noe som ikke hadde vært tilfelle på 

flere år. For det andre viste demonstrasjonene i dagene etter 

valget, en økt folkelig vilje til å kjempe mot Lukasjenkos diktatoriske 

regime til tross for trusler om alvorlige represalier. For 

det tredje ble hviterussland i langt større grad enn tidligere 

synlig internasjonalt. Opposisjonsleder Milinkevitsj ble tatt i 

mot som en statsleder i eU og i Usa, samt her i norge av 

statsminister Jens stoltenberg. Dette synliggjorde en bred vestlig 

støtte til de opposisjonelles kamp i europas siste diktatur. 

nå som det er gått vel et år er det på tide med en oppsummering: 

er fjorårets forventninger innfridd? Positivt er det at 

den internasjonale støtten til opposisjon opprettholdes og at 

de mange løfter om økonomisk støtte til menneskerettighets- 

og demokratifremmende tiltak er blitt fulgt opp. Folk flest 

snakker fremdeles om mars 2006 som et viktig veiskille. 

redusert økonomisk støtte fra russland 

en nøkkelfaktor bak den folkelige støtten til president 

Lukasjenkos styre, har lenge vært de fordelaktige handelsavtalene 

med russland. Årsskiftet 2006–07 førte imidlertid 

med seg nye bilaterale avtaler diktert fra Moskva, som innebar 

dårligere vilkår for import av russisk gass og for salg av hviterussiske 

varer til russland. På sikt kan dette innebære at den 

hviterussiske økonomiske politikken vil avsløres som det den 

er, og ikke reddes gjennom russiske subsidier. sannsynligvis vil 

dette også medføre redusert folkelig støtte til den sittende 

presidenten, ettersom økonomisk trygghet for den enkelte er 

avgjørende i hviterussland som i de fleste andre land. 

ikke lenger én samlet opposisjonsleder 

Dessverre har ikke opposisjonen vært i stand til å opprettholde 

aktivitetsnivået eller enes om en felles strategi. 

Opposisjonspartienes støtte til Milinkevitsj som en leder for 

dem alle ble etter hvert mindre tydelig, og enkelte opposisjonsledere, 

med anatoly Lebedko, leder for United Civil Party i 

spissen, tok til orde for at det måtte holdes en ny kongress 

som skulle vurdere lederspørsmålet. sergei kaljakin fra 

kommunistpartiet har dannet en venstreblokk som det ryktes 

har støtte fra Moskva, mens han fremdeles er del av opposisjonsbevegelsen. 

Lokalvalget i midten av januar 2007, som 

skulle være en ny anledning til å drive landsomfattende 

kampanjer for opposisjonen, framsto i stedet som en tapt mulighet 

midt i diskusjon om lederskap, boikott eller deltagelse i 

valgkampen. i praksis var det bare aleksander Milinkevitsj som 

gjorde et visst forsøk på valgkamp gjennom sin støtte til lokale 

kandidater som sluttet seg til hans parole ”For frihet!”. 

i slutten av mai valgte kongressen for opposisjonspartiene en 

koalisjon av fire nye ledere i United Democratic Forces (UDF). 

Milinkevitsj avslo tilbudet om å være med i koalisjonens ledelse 

som nå består av partilederene Lebedko, Vyachorka, kalyakin 

og Lyaukovitsj. Milinkevitsj har i stedet valgt å fokusere på sin 

egen ” For Freedom” -bevegelse, og kritiserer koalisjonen for å 

være ineffektiv. til tross for at Milinkevitsj ønsker å arbeide 

uavhengig av UDF, er han ”ikke i opposisjon til opposisjonen”, 

som en av hans delegater kommenterte det som. han vil ha 

sine delegater med i opposisjonens politiske råd, og på den 

måten delta i viktige beslutninger om opposisjonens mål og 

strategier. 

helsingforskomiteen håper at opposisjonens delte lederskap 

ikke vil skade den videre utviklingen i hviterussland, men at 

det konstruktive arbeid for endring vil skyte ny fart. avklaringen 

som kongressen nå har gitt, betyr at ingen lenger kan sitte og 

klage over andres ineffektivitet, men at de selv må gripe de 

muligheter som fins. Mange aktivister, særlig de unge, har 

bevisst distansert seg fra lederskapsstriden og utålmodig ventet 

på at de igjen kan delta konstruktivt i opposisjonens aktiviteter. 

Det er usannsynlig at det blir en folkerevolusjon i hviterussland 

i nær fremtid. Uansett er det viktig å fortsette og arbeide aktivt 

for å spre kunnskap om Lukasjenkos regimes sanne ansikt, slik 

at hviterussland på sikt vil bringes inn i folden av europeiske, 

demokratiske stater der landet hører hjemme. 

Nyhetsnotis 21 mai 2007: 

På hengende håret slapp FNs ett år gamle Menneskerettighetsråd 

å inkludere diktaturet Hviterussland som ett av sine 47 medlemmer. 

Hviterussland var lenge den ene av to kandidater til de to setene for 

Øst-Europa, og uten en tredje kandidat hadde rådet blitt nødt til å innlemme 

”menneskerettighetsverstingen”. I løpet av de siste ukene før valget 

ble det gjennomført en internasjonal kampanje blant menneskerettighetsorganisasjoner 

for å hindre at Hviterussland skulle få innpass. Bare to dager 

før valget ble det klart at Bosnia-Hercegovina sa seg villig til å stille sitt kandidatur. 

To valgomganger måtte til før det ble klart at Bosnia-Hercegovina 

gikk av med seieren. Blant nye medlemmer finner vi Italia, India og Sør-Afrika. 

Langt fra alle medlemsland har en plettfri menneskerettighetsvandel. For 

eksempel ble Egypt og Indonesia valgt inn. 

17

18 

en kontorpult til besvær: 

helsingforskomiteen 

Tekst og foto: Ivar Dale 

Det var en gang da agenter utkledd som turkmenske nomader og kirgisiske gjetere vandret gjennom Sentral–Asias 

golde ørkener og over dets snedekte fjell. Man skjøt fra hofta og kvalte steppeulv med bare nevene. Kampen om 

innflytelse i Sentral–Asia bar mange navn – ‘the tournament of shadows’, eller ‘the great game’, som Rudyard Kipling 

kalte det. Når slaget nå står mellom regionens repressive regimer og respekten for menneskerettigheter, har spillets 

regler endret seg. Det største mysterium i dag er hvem som først klarer å overbevise fyren fra Kyrgyz Telecom om 

at nå må han fader snart komme og fikse telefonlinja. 

I februar åpnet Den norske Helsingforskomité 

sitt første feltkontor: i hovedstaden 

Bisjkek i det sentral-asiatiske landet 

Kirgisistan. Ivar Dale ble ansatt som 

leder og reiste til Bisjkek i november 

i fjor for å etablere kontoret og forberede 

den fremtidige aktiviteten. MRmagasinet 

utfordret Ivar til å skrive ned 

sine betraktninger omkring de første 

månedene i dette fjerntliggende landet. 

Ivar Dahle Davran Ilahunov 

Bisjkek blir gjerne omtalt som almatys ‘naive lillebror’, og sammenlignet med det 

pulserende livet i den kasakhiske nabobyen er også Bisjkek en litt rufsete smågutt. 

Byen er fullstendig sovjetbygget – gatekvartalene er firkantede til det kjedsommelige, 

men i horisonten stiger veldige fjell mot himmelen og i byen hersker en vennskapelig 

stemning mellom en fascinerende sammensatt befolkning. kirgisere og russere, uighurer 

og dunganer er alle patriotiske bisjkekianere, og etter seks måneder i den kirgisiske 

hovedstaden føler også jeg meg svært hjemme her. 

i desember i fjor begynte arbeidet med å sette opp helsingforskomiteens kontor i 

den kirgisiske hovedstaden. For dem som selv tilbringer sine dager på kontor, høres 

det kanskje ikke så vanskelig ut – et kontor står der på en måte helt av seg selv. Man 

går dit om morgenen, skrur på PC’en og begynner å jobbe. Men det er før man tar 

inn over seg hvor mye som skal til før tre tomme rom med kalde vegger blir et 

ordentlig arbeidssted. 

sammen med min lokale kollega Davran ilahunov gikk den første tiden med til å 

kjøpe inn kontorutstyr. Og det er i det hele tatt ufattelig hva man ikke innser at man 

trenger på et kontor før man blir nødt til å kjøpe alt selv. Bord, stol, datamaskin – det 

er innlysende. Men alt det andre. For hvor i Bisjkek selger de egentlig post–it lapper? 

svaret er i undergangen på hjørnet av sovjetskaja og Chuy, ikke langt fra utsalget for 

kyllingføtter. hvor får man fatt i kulepenner? i kulepennbutikken bortenfor presidentpalasset. 

skjøteledning? stiftemaskin? kaffekopp? Om ikke annet, har en blitt en utlært 

Bisjkek–kjenner innen en har greid å oppspore de beste tilbudene på dørmatter. 

De ellers så elskverdige kirgiserne har et noe annet forhold til avtaler enn hva man 

er vant til hjemmefra. sier telefoninstalløren at han kommer tirsdag klokka 10, betyr 

det i virkeligheten at han kommer i fire–tida, eller kanskje heller på fredag en gang. 

allikevel er det etterlevningene av sovjetisk byråkrati som fører med seg de største 

frustrasjoner i etableringsfasen av et nytt kontor. For å i det hele tatt åpne en telefonlinje 

må man være det som kalles “en juridisk enhet” – for utenlandske organisasjoner 

vil det si at man må være registrert hos det kirgisiske Justisdepartement. i den 

post–sovjetiske verden eksisterer man strengt tatt ikke før man er registrert, og 

trenger derfor heller ingen telefon. Listen over dokumenter man først må fremskaffe 

får imidlertid nasjonaleposet Manas til å fremstå som en pamflett. Og derfra går det 

lukt inn i det absurdes verden. Dokumentene skal oversettes kun av statlig godkjent 

oversetter, de skal stemples både foran og bak, så skal stemplene selv oversettes og 

godkjennes med flere statlige stempler, før hele sulamitten sendes den kirgisiske 

ambassade i Berlin. Deretter går veien om det kirgisiske Utenriksdepartement for 

en myteomspunnet “legalisering”, før det hele til slutt havner hos Justisdepartementet. 

Dette tar månedsvis. Og mye lenger enn selv den mest tålmodige kontoransatte 

greier å vente på summetonen.

i sentral–asia 

I april 2007 demonstrerte 3000 mennesker foran Det hvite hus i Bisjkek og krevde president Bakievs avgang. 

Man finner selvsagt alternative løsninger så lenge. Man godsnakker 

med kona som eier kontorlokalene til hun går med å 

kjøre en tur i lunsjen for å opprette en linje i hennes navn i 

stedet. så lenge banken ikke vil ha noe med uregistrerte utlendinger 

å gjøre, får det klare seg med en norsk konto. alarmsystemet 

installeres med et ekstra respektfullt håndtrykk til 

den utsendte politimann, og med løfter om at joda, registreringen 

er virkelig like om hjørnet. 

Og til slutt – så har man faktisk et kontor. Og ikke et hvilket 

som helst kontor. Men Den norske helsingforskomites representasjonskontor 

for sentral–asia, på et solfylt hjørne i 

toktogul–gata i Bisjkek, kirgisistan. 

Og så begynner hverdagen. 

kirgisistan var lenge kjent som et “demokratiets øy” i sentral– 

asia – i tiden før det snarere ble kjent som et land i tilsynelatende 

evig revolusjon. Men ett resultat av den relative åpenhet 

landet har vært preget av, er at det har en voldsom mengde 

ikke–statlige organisasjoner (best kjent som ngO’er, altså 

non–governmental Organizations). Over 8000 ngO’er er 

registrert i landet, og selv om svært mange av disse kun finnes 

på papiret er det allikevel en utfordring å finne ut hvilke som 

driver aktivt menneskerettighetsarbeid, i hvilke felt de arbeider 

– og bli kjent med dem for å vurdere mulige samarbeidspartnere. 

kirgisistan er et sterkt kjønnsdelt samfunn – statistikkene 

viser at sammen med saudi–arabia, er landet blant de 

få i verden hvor null kvinner er representert i parlamentet. 

Men om myndighetspersonene stort sett er menn, domineres 

det sivile samfunn til gjengjeld av uhyre dyktige kvinner. skal en 

få oversikten, er det simpelthen bare å begynne et sted. Man 

19

20 

finner nummeret til første og beste organisasjon og spør om 

en kan få komme innom og hilse på. Man hilser på, og spør så 

hvilke ngO’er de selv synes er det beste. så ringer man dem 

også. etter hvert begynner et bilde å danne seg av hvem som 

driver med hva, hvilke organisasjoner som er de mest seriøse, 

hvilke vi selv har lyst å samarbeide med, og kanskje like viktig 

– hvilke som ikke helt passer. 

kontoret i Bisjkek dekker imidlertid ikke bare kirgisistan – det 

skal være knutepunkt for helsingforskomiteens arbeid i alle de 

fem sentral–asiatiske landene. at regionen er i overkant av fire 

millioner kvadratkilometer stort virker ikke så avskrekkende 

om en leser det i en guidebok. Å stå opp mandags morgen, 

titte ut på et disig lyskryss i utkanten av dette veldige øde og 

tenke at jaha, så var det på jobb igjen – det er en ganske annen 

sak. ikke bare er regionen enorm. Menneskerettighetssituasjo 

nen i de fem landene er også svært varierende – og høyst 

komplisert. 

Kirgisistan har vært plaget av voldsom politisk uro i de to årene 

som har gått siden landet ble snudd på hodet under 

“tulipanrevolusjonen”, og kirgisistan ble det første sentral– 

asiatiske land som ikke lenger har den samme presidenten som 

etter sovjetunionens sammenbrudd. Demonstrasjonene for å 

kaste også sittende president Bakijev tok en dramatisk vending 

i april. Jeg var lettet over at ikke flere ble skadd enn det som 

var tilfelle i det politiet brøt opp demonstrasjonene med tåregass 

og støygranater og tusener flyktet fra sentrumsplassen – 

inklusive meg selv. Landets fengselsvesen er ikke bare et sant 

helvete for de innsatte, men situasjonen er så prekær at den 

utgjør en sikkerhetsrisiko for landet selv. Derfor var også noe 

av det første vi gjorde i Bisjkek å arrangere en større konferanse 

om dette temaet for å vurdere hvordan vi kan bidra til å 

forbedre forholdene. 

takket være oljeforekomster er det store nabolandet i nord, 

Kasakhstan, inne i en forrykende økonomisk utvikling. 

President nazarbajev har styrt verdens niende største land i 

over 18 år, og bruker bevisst uroen i kirgisistan til å vise folket 

hvordan det kan gå når man ikke er så heldig å ha en sterk og 

eneveldig leder som ham selv. til tross for folkelig misnøye 

med korrupsjonen som omgir nazarbajev og hans familie, står 

det sivile samfunn svakt i landet. Det samme gjelder de frie 

media. at kasakhstan har ambisjoner om å overta lederskapet 

i Osse i 2009 er allikevel en god mulighet til å kreve nød-

Fra markedet i Osh i 

Sør-Kirgisistan, på 

grensen til Usbekistan 

vendige reformer og respekt for menneskerettigheter av det 

sittende regimet. 

etter massakren i andijan i mai 2005, hvor anslagsvis 1000 

fredelige demonstranter ble henrettet på åpen gate, har 

situasjonen i Usbekistan gått fra svært ille til enda verre. Landet 

regnes i dag blant verdens mest repressive regimer. alle internasjonale 

organisasjoner, inklusive Fn, har blitt kastet ut, 

og de mest utenkelige torturmetoder tas i bruk for å stakke all 

opposisjon. Offisielle reiser er ikke mulig – dem foretar en 

som turist. helsingforskomiteen må forberede seg på at støtte 

til prosjekter inne i Usbekistan kan bli svært vanskelig, og undersøker 

muligheten for at slike prosjekter i stedet kan utføres 

i grenseområdene utenfor landet. Men selv det vil være farlig, 

særlig for lokalt involverte. 

i desember døde en av verdens mest kuriøse statsledere, 

saparmurat “turkmenbashi” niyazov. Bare personkulten rundt 

nord–koreas kim il–sung kan måle seg med den niyazov etterlater 

seg. Turkmenistan er fortsatt et hermetisk lukket land, 

og vil nok forbli det i lang tid ennå. Befolkningen er isolert fra 

omverdenen i en slik grad at de sannsynligvis ikke er klar over 

at det for eksempel pågår en krig i irak. Presidentens arvtaker, 

kurmanbuly Berdymukhammedov, er imidlertid gått i en slags 

dialog med den øvrige verden som ikke fantes tidligere, og små 

Nasjonalsporten Buzkashi praktiseres. Sporten går ut på å fange skrotten av et geitelik og få det først i ”mål” 

reformer i riktig retning kan anes. i mai avsatte han sjefen for 

turkmenistans fryktede sikkerhetstjeneste. hva dette betyr, 

og hvor landet er på vei, er foreløpig umulig å vite. helsingforskomiteen 

vil over sommeren åpent kontakte turkmenske 

myndigheter for å diskutere hvilke muligheter som finnes for 

at vi kan bidra i denne prossessen. Uten myndighetenes tilsagn, 

er nok prosjekter inne i turkmenistan umulig. i så tilfelle, må vi 

vurdere andre løsninger. 

Tadsjikistan er fortsatt en sentral–asiatisk outsider etter den 

blodige borgerkrigen på 1990–tallet, som gjorde landets vanskelige 

utgangspunkt etter uavhengigheten ennå vanskeligere. 

at store deler av den mannlige befolkningen til en hver tid er 

bortreist som billig arbeidskraft i russland bidrar til at det sivile 

samfunn står svakt. Myndighetene har ofte vært kritisert for 

forfalskede valg, og i mai erklærte president rakhmonov at en 

ny lov er på trappene – landets allerede ufrie medier må bli 

mer “patriotiske”, mener han. Blant de prosjekter 

helsingforskomiteen vil være på utkikk etter er følgelig nettopp 

– frie medier og demokratiske valg. 

i april avslørte helsingforskomiteen sin til nå godt bevarte 

hemmelighet – at kirgisiske menneskerettighetsorganisasjoner 

kan søke kontoret i Bisjkek om finansiell støtte til prosjekter 

21

22 

En tradisjonelt kledd tadsjikisk kvinne med barn 

de brenner inne med. takket være et fond opprettet med midler fra det norske 

Utenriksdepartement, har kontoret en unik mulighet til å velge ut lovende prosjekter. 

responsen har vært overveldende. 

ett av prosjektene vi allerede nå har valgt å engasjere oss i, involverer barnefengselet 

like utenfor Bisjkek. her sitter rundt hundre gutter i alderen 14 til 18 år, som alle har 

det til felles i sine korte og vanskelige liv at det ikke finnes noe for dem å drive med i 

fengselet. sammen med en lokal organisasjon vil helsingforskomiteen kjøpe inn datamaskiner, 

leie inn lærere som kan organisere leseklubber, bygge opp et lite bibliotek, 

arrangere skrive- og tegnekonkurranser med premier og kjøpe inn sportsutstyr så 

livet kan bli litt hyggeligere og mer produktivt for disse barna. 

andre spennende idéer gjelder et månedlig tV–program om menneskerettigheter på 

statlig kirgisisk fjernsyn, et forbund med mål om å få inn minst ti kvinner i parlamentet 

under valget i 2010, et prosjekt for å bekjempe tortur og politivold i avsidesliggende 

regioner, opplegg for å hjelpe Bisjkeks hundrevis av gatebarn å komme seg inn på 

skole, tiltak for å bekjempe diskriminering av seksuelle og etniske minoriteter... listen 

bare fortsetter. Den dagen i juni da vi blir nødt å velge oss ut noen prosjekter, på 

bekostning av andre, er en dag jeg ser frem til både med stor spenning og stort ubehag. 

Mindre spennende blir det allikevel ikke når vi i juni også annonserer et tilsvarende 

program for kasakhstan, hvor vi nylig har blitt kjent med en rekke interessante organisasjoner. 

så, over sommeren, følger tadsjikistan, deretter Usbekistan, og til slutt, 

turkmenistan. Og da er vi virkelig i gang – fra den første forvirrede søken etter stiftemaskin 

i snøføyka i Bisjkek i desember, har helsingforskomiteen blitt en kraft å 

regne med i sentral-asia. Man endrer ikke verden over natta. Men vi har potensial til 

å gjøre livet bedre for svært mange mennesker. Og det er nettopp hva menneskerettigheter 

dreier seg om. 

Det være seg fra kamelryggen eller kontorstolen.

Utålelige forhold 

i kirgisiske fengsler 


Da Den norske Helsingforskomité offisielt åpnet sitt kontor i Kirgisistan i februar i år valgte vi å gjøre det på 

en måte som kjennetegner vår organisasjon: I stedet for å invitere utenlandske representasjoner til champagne 

og kanapeer, tok vi opp ett av landets store menneskerettighetsproblemer til debatt og stilte spørsmålet: 

”Hvilken rolle kan frivillige organisasjoner spille i arbeidet for å bedre forholdene i kirgisiske fengsler?” 

Den anerkjente organisasjonen International Crisis Group publiserte i august 2006 en rapport som tegnet 

et skremmende bilde av forholdene 1. 

helsingforskomiteen har etter hvert ervervet seg grundig informasjon 

om fengslene i det tidligere sovjetunionen, særlig 

etter inspeksjoner i russland og armenia. Felles for institusjonene 

i disse landene er at det er stor materiell knapphet, for 

mange innsatte på hver celle, elendige sanitære forhold, marginal 

tilgang på helsepersonell og medisiner samt små eller ingen 

muligheter for rehabiliteringstiltak. Det hele kombineres med 

en strafferettspleie som ilegger lange fengselsstraffer selv for 

små forbrytelser eller forseelser. Fengselspopulasjonen er derfor 

langt over gjennomsnittet og skaper i realiteten kriminelle 

av vanskeligstilt ungdom. 

Disse elendige fengselsforholdene finnes også i stor grad i 

kirgisistan, som er ett av verdens fattigste land 2. Men spesielt 

for kirgisistan, i motsetning til russland, armenia og andre 

tidligere sovjetstater, er at myndighetene i stor grad har mistet 

kontroll over de 15 000 innsatte i de 36 forskjellige fengselsinstitusjonene. 

kriminelle ledere har tatt over makten i en slags 

intern justis. systemet har sitt opphav i sovjetiske fengsler, men 

der dette tidligere eksisterte ved siden av den formelle fengselsadministrasjonen, 

synes det i kirgisistan å ha tatt overhånd. 

De innsatte er delt inn i et strengt hierarkisk kastesystem, der 

det betales skatt oppover i systemet, helt opp til nasjonalt nivå. 

skatten, ”obshchak”, kontrolleres fra toppen og brukes til å 

fylle mange av de innsattes behov, men også til å finansiere 

kriminell virksomhet utenfor fengslet. 

Problemet ble for alvor synlig i oktober 2005 da det brøt ut 

organiserte opptøyer i flere fengsler på en gang. Opptøyene 

kulminerte da parlamentsmedlemmet tynychbek akhmatbayev, 

ble drept under et fengselsbesøk i et forsøk på å begrense 

uroen. De politiske implikasjonene skulle etter hvert vise seg 

da det ble klart at den dreptes bror var en innsatt som aspirerte 

til rollen som den øverste lederen i ”obshchak”-systemet, 

samtidig som han organiserte massedemonstrasjoner som 

krevde statsminister Feliks kulovs avgang med påstand om at 

det var kulov som hadde stått bak drapet i fengselet. 

et viktig tema for menneskerettighetsorganisasjonene i kirgisistan, 

har lenge vært dødsstraff. selv om det i flere år har vært et 

moratorium på gjennomføring av dødsstraff, har domstolene 

likevel fortsatt å avsi slike dommer og satt de dømte i venteceller 

under ubeskrivelige forhold. Fra nyttår ble dødsstraffen 

opphevet og formell endring av straffeloven er 

lovet om kort tid, sammen med det som kalles 

en ”menneskeliggjøring” av strafferettspleien. 

Det er likevel et stort problem at de allerede 

dømte blir sittende på dødsstraffregimet uten 

løfter eller håp om ny prøving av sakene. 

kriminelle ledere 

har tatt over 

makten i en slags 

intern justis 

Det er et stort behov for internasjonale støtte til bedring av 

fengselsforholdene. Osse er allerede involvert i programmer, 

og eU starter nå et stort prosjekt i samarbeid med det kirgisiske 

Justisdepartementet. Den norske helsingforskomiteen 

samarbeider med lokale ngOer for å identifisere og gjennomføre 

samarbeidsprosjekter som kan bedre situasjonen. 

1) international Crisis group: 

http://www.crisisgroup.org/home/index.cfm?id=4336&l=1 

2) Fangepopulasjonen i kirgisistan har sunket de siste årene og er nå på 285 per 

100 000 innbyggere (http://www.kcl.ac.uk/depsta/rel/icps/worldbrief/continental_asia_ 

records.php?code=99). til sammenligning har norge en populasjon på 66 per 100 000. 

Konferanse om fengselssituasjonen i Kirgisistan februar 2007: F. h. Ulrich Fischer, 

president i den internasjonale Helsingforsføderasjonen (IHF), Berit Lindeman og 

Gunnar M. Karlsen, begge fra Den norske Helsingforskomité. 

23

24 

Redaktør Rauf Arifoglus (bildet) 

i en av de viktigste opposisjonsavisene 

Yeni 

Musavat, har sittet flere år i 

fengsel for sin journalistvirksomhet. 

Flere av redaksjonens 

ansatte er blitt forfulgt. 

Det siste året har følgende journalister 

blitt utsatt for grov vold 

og drapsforsøk med direkte 

referanser til kritiske artikler de 

hadde skrevet eller publisert om 

maktpersoner i Aserbadsjan: 

Nojat Huseinov (Azadliq avis), 

Ali Orujev (pressesekretær for 

Azerbaijan National Independence 

Party), Fikret Huseinly 

(Azadliq avis) og Eunullah Fatullayevs 

kollega Uzeir Jafarov 

(Realniy Azerbaijan, avisen der 

Fatullayev er redaktør). I mai 

i fjor ble Bahaddin Haziyev, sjefsredaktør 

for avisen Bizim Yol kidnappet 

og forsøkt 

drept, blant annet ved hjelp av 

hunder og ved at han ble kjørt 

over med bil. Felles for sakene 

er at angrepene er utført av 

”ukjente gjerningsmenn”, og 

at hendelsene aldri er blitt oppklart. 

aserbajdsjan 

– ytringsfrihet bare på papiret 


Den 20. mai ble avisredaksjonene Realny Azerbaycan og Gundalik Azerbayzan kastet ut 

fra sine kontorer, bare en måned etter at avisens redaktør, den anerkjente Eunullah 

Fatullayev, ble dømt til fengselsstraff i to og et halvt år for injurier framsatt i en artikkel 

han verken hadde skrevet eller publisert. Anklagene mot ham utvides nå også til 

høyforræderi. Rovshan Kebirli og Yashar Agazadeh, henholdsvis sjefsredaktør og i opposisjonsavisen 

Muxalifet ble også dømt til to og et halvt års fengsel for ærekrenkelser og 

fornærmelser mot presidentens onkel, parlamentsmedlemmet Jalal Aliyev. 

Vilkårene for ytringsfriheten i den oljerike republikken i sør-kaukasus er i sterk og 

rask forverring. siden ilham aliyev arvet presidentsetet fra sin far i 2003 har journalister 

og medier vært vitne til forvitring av den allerede svake pressefriheten. Den 

mest kjente saken er drapet på redaktøren for den analytiske ukeavisen Monitor, 

elmar huseynov. huseynov, som hadde publisert en rekke artikler som avslørte 

massiv korrupsjon i det aserbajdsjanske toppsjiktet, ble skutt ned og drept i trappeoppgangen 

til sin egen leilighet, ikke ulikt anna Politkovskayas skjebne ett og et halvt 

år senere. Drapet er aldri blitt oppklart. Det er imidlertid en utbredt oppfatning at 

det er mange som ikke ønsker at de ansvarlige skal bli identifisert. to år etter drapet 

blir mediene holdt i sjakk gjennom vold, trakassering og trusler mot journalister. For 

øyeblikket sitter flere journalister fengslet i aserbajdsjan, stort sett dømt for såkalte 

ærekrenkelser mot myndighetspersoner og fem av dem altså bare de siste ukene. 

Det er ikke bare journalister som blir angrepet. Den eneste tV–kanalen med en viss 

grad av uavhengighet ans, ble stengt i fjor høst. selv om kanalen ble gjenåpnet, etter 

sterkt internasjonalt press, er det ikke sikkert at de vil få fornyet lisensen til frekvensen 

de sender fra, siden denne nå er ute på anbud. Opposisjonsavisene azadliq og 

Bizim Yol, samt nyhetsbyrået tUran ble kastet ut av sine lokaler sammen med et 

opposisjonsparti til tross for at de hadde årelange avtaler om leie. andre aviser må 

med jevne mellomrom stoppe utgivelsene for kortere perioder, etter urimelige 

skattekrav, opphør av trykkeriavtaler og/eller distribusjonsavtaler, eller ileggelse av 

skyhøye bøter etter injuriesøksmål. Det er også svært vanskelig for uavhengige aviser 

å overleve økonomisk fordi så få våger å annonsere. 

Det er ingen tvil om motivene bak angrepene på pressen: korrupte og kriminelle 

elementer i og utenfor den aserbajdsjanske myndighetssfæren gjør det de kan for å 

hindre at informasjon om deres lyssky aktiviteter skal bli kjent. regjeringen gjør 

ingenting for å sikre mediefriheten, journalistenes sikkerhet eller sikre reell etterforskning 

av sakene. Domstolene brukes flittig til å oppnå politiske mål, og bestikkelser 

av politi og rettsvesen er mer normen enn unntaket. Vi minner om at statoil 

er en av landets største investorer i aserbajdsjan, og utfordrer herved selskapet til å 

gjøre en innsats for å støtte de frie mediene i landet. ett tiltak kunne være å annonsere 

i uavhengige aviser eller gi økonomiske bidrag til medier under press. 

helsingforskomiteen nominerte, i samarbeid med human rights house Foundation, 

to aserbajdsjanske kandidater til Fritt OrD/Zeits mediepriser høsten 2006: Den 

fengslede azadliq–journalisten Zakit Zahidov, og tUran news agency og dets 

redaktør Mehman aliyev, komiteens mangeårige samarbeidspartner. i juni i år 

kommer aliyev til Oslo for å motta prisen. helsingforskomiteen gratulerer.

Å være tsjetsjener 

– en bokanmeldelse 

Av Sophie Matláry 

Boken Å være tsjetsjener – vitnesbyrd fra krigens barn handler om opplevelser fortalt av 

ungdom fra Tsjetsjenia. To kriger har vært bakgrunn for størstedelen av livene deres, og 

drap, trusler og tortur er daglidagse hendelser for mange av dem. 

Før jeg begynte å lese forventet jeg at boken ville gi meg innblikk i hvordan det er å 

leve i krig, hvordan det er å føle seg redd hver dag, og kanskje hjelpesløs. Jeg forventet 

å lese om en helt annen livstil og helt andre følelser, og om hvordan ungdommer 

på min alder må takle disse problemene. Jeg trodde jeg ville lese om helt andre 

synspunkter på livet enn det jeg har. 

Det er ungdommer som har vært gjennom veldig mye som skriver om sine opplevelser, 

sin fortid, hva de tror på og hvordan de håper skjebnene deres komme til å bli. 

Deres liv har vært preget av nesten alt mulig forferdelig man kan tenke seg, som for 

eksempel familie, venners og bekjentes død, samt sykdom, lidelse, redsel, tortur, 

frykt osv. De har alle måttet flytte flere ganger under krigen, uten å vite om de noen 

gang kom til vende tilbake til byen sin eller se sine venner og familie igjen. Disse 

ungdommene har valgt å skrive om de verste episodene av deres liv, de minnene 

som gjør mest vondt å snakke om. 

Boken var ganske lik det jeg forventet meg, men jeg ble sjokkert over hvor mange 

som dør i historiene som ungdommene forteller. i nesten hver historie er det minst 

to familie–medlemmer som dør, og selv om det var hardt for de unge hadde de ikke 

noe særlig tid til å sørge over de tapte fordi de måtte passe på seg selv og de andre 

som var i live. Derfor var det litt uventet at uansett hva som skjedde så trodde de på 

og takket gud. slik de skriver virker det ikke som om de tvilte på om gud virkelig 

fantes, eller lurte på hvorfor han ville la dem gjennomgå så mye vondt. 

nesten alle historiene begynner i groznyj, men ikke alle slutter der. Flere ganger får 

man høre om byen der de kommer fra, hvor mye de elsker den, hvor stolte de er av 

den, selv om den ligger i ruiner. Byen der de ble født er ikke bare en vanlig by for 

dem, men nesten som en del av dem selv. 

Familiene er store og de bor alltid sammen under et tak. De fleste familiene er ofte 

på ti til tolv personer, onkler, tanter, kusiner, fettere, besteforeldre, far, mor og alle 

søsknene. når de må flytte på grunn av krigen, så flytter alltid hele familien. De lar 

ingen være igjen, ikke engang de syke og gamle som ikke kan gå. tsjetsjenere virker 

som veldig varme og omtenksomme folk som alltid prøver å hjelpe andre, ukjente 

eller familie, selv om de har det veldig vanskelig selv. 

Jeg synes dette er en leseverdig bok fordi den er skrevet av vitnene til disse krigene 

– de som har sett alt med uskyldige øyne og opplevd hvor brutal og fryktelig krig kan 

være. Fortellingene har også fått meg til å oppdage et nytt sted og dets historie. Jeg 

visste nesten ikke om disse krigene eller om tsjetsjenia, siden vi ikke har hørt noe 

særlig om det på skolen og fordi det er et såpass lite område. i boken fikk jeg høre 

stemmene til de minste, de som også kanskje lider mest, som ikke har hatt noen ordentlig 

barndom, men som ikke klager for det, så lenge de er i live: – Det viser seg at 

man ikke trenger mye for å være lykkelig, det holder å vite at man er i live, skriver 

Maksim isajev på 14 år. 

Sophie Matláry (15) fra Den 

franske skolen i Oslo var i 

arbeidsuken sin i april, utplassert 

i Helsingforskomiteen. Siden 

boken Å være tjsetsjener er 

skrevet av barn og ungdom, ba 

vi Sophie anmelde boken fra et 

tenåringsperspektiv. 

Fra Grozny Tsjetsjenia. Foto: Memorial 

25

Alle foto: Lillian Hjorth 

26 

Menneskerettighetsskole 

for tsjetsjenere i ingusjetia 

Bli støttemedlem i helsingforskomiteen! 

helsingforskomiteen arbeider for å fremme demokratisk 

utvikling og menneskerettigheter, både i vårt eget land og 

internasjonalt. Vi avdekker overgrep og sier ifra om urettferdighet. 

Vi arbeider for å endre situasjonen – vende det onde 

til det gode. Vårt redskap er menneskerettighetene, de internasjonale 

juridiske og etiske normer som statene har forpliktet 

seg til å følge. Men i kampen for økt respekt for menneskerettighetene 

trenger vi støttespillere. Jo flere vi er jo mer kan vi 

utrette! 

Enver Djuliman og 

Lillian Hjorth fra 

undervisningsavdelingen 

var i slutten av 

januar i Nazran, Ingusjetias 

hovedstad, der 

de arrangerte menneskerettighetsskole 

for 18 tsjetsjenske 

studenter og 15 

lærere. 

studentene lærte om menneskerettigheter, aktivisme og gjenoppbygging av tillit 

og forsoning. Lærerkurset tok for seg menneskerettighetspedagogikk, med mål 

om at lærerne selv skal bli i stand til å undervise i faget. Dette sa 

helsingforskomiteens utsendte fra nazran i januar. 

– tsjetsjenia er et konfliktområde som har gjennomgått to nylige kriger med 

store tap. hver eneste person vi snakker med her på kurset har opplevd at et 

familiemedlem har blitt drept, skadet eller 'forsvunnet'. Det er i høyeste grad et 

traumatisert samfunn, og de trenger menneskerettighetskompetanse for å bygge 

opp et mer demokratisk samfunn i fremtiden. 

Undervisningen for tsjetsjenerne er et 

samarbeidsprosjekt med den russiske organisasjonen 

Memorials kontor i ingusjetia. 

Den bygger på helsingforskomiteens ti års 

lange erfaring med menneskerettighetsskoler 

på Balkan, og søker å bygge opp 

lokal undervisningskompetanse hos 

Memorial. Det er et mål at menneskerettighetsundervisningen 

for tsjetsjenere skal 

fortsette til høsten. 

internasjonal 

fredskonferanse 

i red Wing, 

Minnesota 

Fra 15 til 20 april var 35 studenter og 

voksne fra europa, asia og sør-amerika 

samlet i red Wing, Minnesota for å delta 

på fredskonferansen. Deltakerne, blant 

dem fem norske ungdommer, lærte om 

menneskerettigheter, demokratisering 

og flerkulturell forståelse. ”Build Bridges, 

not Walls – international Peace 

Conference” er et samarbeidsprosjekt 

mellom Den norske helsingforskomité, 

Drammen kommune, og Fn-sambandet. 

Den internasjonale uken i red Wing var 

fortsettelsen av den internasjonale uken 

som fant sted i Drammen i 2005. 

Du får: 

- Flere utgaver av MenneskerettighetsMagasinet 

- Årsrapport 

- kunnskap om viktige menneskerettighetsspørsmål i 

internasjonal og nasjonal politikk 

- gleden av å støtte helsingforskomiteens menneskerettighetsarbeid 

ta kontakt! telefon: 22 47 92 02 | e-post: nordahl@nhc.no | adresse: helsingforskomiteen, tordenskioldsgt. 6B, 0160 Oslo

"It is not wrong to be different. 

It is wrong to be treated differently if you are" 

UN

www.nhc.no 

Den norske Helsingforskomité stiftet i 1977 

Den norske helsingforskomités virksomhet tar utgangspunkt i helsingforserklæringen som 

ble undertegnet av 35 europeiske og nord-amerikanske stater på konferansen om sikkerhet 

og samarbeid i europa (ksse) i 1975. i erklæringen blir det slått fast at respekten for 

menneskerettighetene er en vesentlig faktor for den fred som er nødvendig for å sikre 

utviklingen av vennskap mellom statene. 

Formål 

helsingforskomiteen arbeider for at menneskerettighetene skal respekteres og omsettes i 

praktisk handling. komiteen skal ha oppmerksomhet rettet mot alle deltakerland i Organisasjonen 

for sikkerhet og samarbeid i europa (Osse, tidl. ksse), dvs. stater i europa, sentral-asia 

og nord-amerika. komiteen skal ikke ta hensyn til statenes plassering i blokker, ideologier 

eller politiske systemer, men konsentrere seg om brudd på helsingforserklæringen og senere 

Osse-dokumenters bestemmelser. 

Virkemidler 

• Overvåking og rapportering av menneskerettighetssituasjonen 

• Valgobservasjon 

• støtte til uavhengige organisasjoner og medier 

• informasjonsvirksomhet 

• Menneskerettighetsundervisning 

M e n n e s k e r e t t i g h e t s M a g a s i n e t 

helsingforskomiteen, tordenskioldsgate 6B, 0160 Oslo 

tel: (+ 47) 22 47 92 02 - Fax: (+ 47) 22 47 92 01 - Bankgiro: 5001 06 26061 

Org.nr.: 959 196 451 - e-mail: nordahl@nhc.no - hjemmeside: www.nhc.no 

- 42140

MenneskerettighetsMagasinet En Helsingforsprosess for Midt-Østen?

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?