Lyd og bevegelse i Batman - Om tegneseriens ... - Masterbloggen
Lyd og bevegelse i Batman - Om tegneseriens ... - Masterbloggen
Lyd og bevegelse i Batman - Om tegneseriens ... - Masterbloggen
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Master i Medievitenskap: Visuell Kultur<br />
<strong>Lyd</strong> <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> i<br />
<strong>Batman</strong><br />
<strong>Om</strong> <strong>tegneseriens</strong> audiovisuelle egenskaper<br />
Hege Bakke<br />
Institutt for Kunst- <strong>og</strong> Medievitenskap, NTNU<br />
Trondheim, mai 2010
Forord<br />
Da jeg første gang forsøksvis sendte ut en prøveballong <strong>og</strong> nevnte for mine medstudenter<br />
at jeg kanskje kunne skrive om tegneserier, ble jeg møtt med en reaksjon som overrasket<br />
meg, men som jeg sannsynligvis burde forutsett: småfliring <strong>og</strong> mer eller mindre dulgte<br />
hentydninger om at her var gutten som skulle skaffe seg en hovedoppgave ved å ha det gøy<br />
(Olav Vaagland 1975: Samfunnet i tegneseriene – <strong>og</strong> tegneseriene i samfunnet, UiB).<br />
Dette stod å lese i forordet til en hovedfagsoppgave om tegneserier for 35 år siden, <strong>og</strong> var<br />
faktisk tett opp mot det jeg trodde jeg kom til å skrive i mitt forord. Til min store glede <strong>og</strong><br />
delvise overraskelse, derimot, har verken medstudenter, venner eller bestemødre reagert<br />
negativt på mitt valg av tema, tvert imot.<br />
Jeg vil derfor takke venner <strong>og</strong> familie for støtte <strong>og</strong> oppmuntring, min snille <strong>og</strong> tålmodige mor<br />
som alltid har respektert mine valg, mine studiekamerater for interessante diskusjoner <strong>og</strong> en<br />
morsommere hverdag på Dragvoll, <strong>og</strong> Andreas Eik for oppmuntrende engasjement <strong>og</strong><br />
middager!<br />
En takk retter jeg <strong>og</strong>så til Aud Sissel Hoel for entusiasme <strong>og</strong> hjelp med avgrensning i et<br />
mylder av ideer i starten av prosjektet.<br />
Ikke minst ønsker jeg å takke min veileder Nina Lager Vestberg for å rette fokuset mitt,<br />
komme med konstruktiv kritikk, engasjement, gode råd <strong>og</strong> ikke minst for nødvendige<br />
påminnelser om at en master om tegneserier <strong>og</strong>så fortjener en seriøs språkdrakt.<br />
Takk!<br />
Trondheim, 16.05.10<br />
Hege Bakke
Innholdsfortegnelse<br />
1. Innledning ........................................................................................................................... 1<br />
1.1. Problemstilling ............................................................................................................. 2<br />
1.2. Bakgrunn ..................................................................................................................... 2<br />
1.3. Hvorfor lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>? ........................................................................................... 6<br />
1.4. Hva er så tegneserier? .................................................................................................. 8<br />
1.5. Hvorfor <strong>Batman</strong>? <strong>Om</strong> analysematerialet ..................................................................... 8<br />
1.6. Kort leseguide ............................................................................................................ 13<br />
2. Fremstillinger av lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> i tegneserier .............................................................. 15<br />
2.1. <strong>Lyd</strong> ............................................................................................................................. 15<br />
2.1.1. Snakkebobler ...................................................................................................... 17<br />
2.1.2. <strong>Lyd</strong>effekter ......................................................................................................... 19<br />
2.1.3. Mini-case: «Sound Effects» ............................................................................... 23<br />
2.2. Bevegelse ................................................................................................................... 27<br />
2.2.1. Innad i rutene ...................................................................................................... 28<br />
2.2.2. Mellom rutene .................................................................................................... 31<br />
2.3. <strong>Lyd</strong>, <strong>bevegelse</strong>, tid <strong>og</strong> innlevelse ............................................................................... 34<br />
3. «<strong>Batman</strong> versus the Vampire» ......................................................................................... 39<br />
3.1. <strong>Lyd</strong> i «<strong>Batman</strong> versus the Vampire» ......................................................................... 39<br />
3.2. Bevegelse i «<strong>Batman</strong> versus the Vampire» ............................................................... 46<br />
4. «A Caper a Day Keeps the <strong>Batman</strong> at Bay» .................................................................... 57<br />
4.1. <strong>Lyd</strong> i «A Caper a Day Keeps the <strong>Batman</strong> at Bay» .................................................... 57<br />
4.2. Bevegelse i «A Caper a Day Keeps the <strong>Batman</strong> at Bay» .......................................... 69<br />
5. <strong>Batman</strong>: The Dark Knight Returns ................................................................................... 79<br />
5.1. <strong>Lyd</strong> i <strong>Batman</strong>: The Dark Knight Returns .................................................................. 80<br />
5.1.1. <strong>Batman</strong> gjenfødes ............................................................................................... 80<br />
5.1.2. <strong>Lyd</strong>en får større plass ......................................................................................... 82<br />
5.1.3. <strong>Lyd</strong> uten grenser ................................................................................................. 84<br />
5.1.4. Fargen av lyd ...................................................................................................... 85<br />
5.1.5. Helikoptre med <strong>og</strong> uten lyd ................................................................................ 88<br />
5.1.6. Fraværende lyd som en effekt: Arkham Asylum ................................................. 93<br />
5.1.7. Tankeboble + fortellertekst = Tanketekst? ......................................................... 96
5.1.8. Snakkebobler som sier mer enn teksten sin ....................................................... 98<br />
5.1.9. Unsound effekter .............................................................................................. 101<br />
5.2. Bevegelse i <strong>Batman</strong>: The Dark Knight Returns ...................................................... 103<br />
5.2.1. Sakte film i raske ruter ..................................................................................... 103<br />
5.2.2. Splittede ruter ................................................................................................... 106<br />
5.2.3. Jokerens øyeblikk ............................................................................................. 108<br />
5.2.4. Splash pages ..................................................................................................... 110<br />
5.2.5. Med vind i kappen ............................................................................................ 113<br />
5.2.6. Statisk dynamikk .............................................................................................. 114<br />
5.2.7. <strong>Lyd</strong> som pådriver for <strong>bevegelse</strong> ....................................................................... 115<br />
5.2.8. <strong>Lyd</strong>en avslører <strong>bevegelse</strong>n ............................................................................... 116<br />
5.2.9. Bevegelige billyder .......................................................................................... 118<br />
5.2.10. Fraværende fartsstreker ................................................................................ 121<br />
6. Avsluttende drøfting ....................................................................................................... 123<br />
6.1. Video killed the comic book star? ........................................................................... 126<br />
6.2. Veien videre ............................................................................................................. 127<br />
7. Kilder .............................................................................................................................. 129<br />
7.1. Bøker ....................................................................................................................... 129<br />
7.2. Tidsskriftsartikler ..................................................................................................... 131<br />
7.3. Nettsider ................................................................................................................... 131<br />
7.4. Analysemateriale ..................................................................................................... 133<br />
7.5. Annet ....................................................................................................................... 133<br />
7.6. Bildeliste .................................................................................................................. 133
1. Innledning<br />
De siste par årene har det dukket opp et «nytt <strong>og</strong> revolusjonerende» medium kalt motion<br />
comics. Dette er kort fortalt lett animerte tegneserier uten ruteformatet <strong>og</strong> med lydspor, <strong>og</strong> ved<br />
å tilføre lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> til tegneserienes tegninger hevder man å forbedre dem (Turoczy<br />
2009). I en pressemelding fra TimeWarner (Warner Bros., eierne av DC Comics), de første til<br />
å bruke begrepet, fremheves formatets evne til å bringe tegneseriene til liv: «‘Warner<br />
Premiere's Motion Comics’ draw on a massive amount of source material to bring a visually<br />
engaging experience to life through the use of subtle movements, voice-overs, sweeping<br />
music scores and stunning comic book artwork» (TimeWarner.com 2008). Tegneserieforlaget<br />
Marvel Comics’ sjefsredaktør, Joe Quesada, føler dette er en meget viktig utvikling av<br />
tegneseriemediet, <strong>og</strong> han ser på det som en «fantastisk hybrid» mellom tegneserier <strong>og</strong><br />
animasjon (Strom 2009). På Marvels egen promoside for Iron Man: Extremis (2010) ber de<br />
publikum spørre seg hvordan en tegneserie som bevegde seg ville sett ut, <strong>og</strong> mener deres<br />
motion comics er svaret de har ventet på: «Watch and hear your favorite comics, authors and<br />
artists come alive. You've never seen Marvel move like this» (Marvel.com 2010).<br />
Tegneserietegneren Adi Granov kommenterte i forbindelse med lanseringen av Extremis<br />
hvordan dette var en fin mulighet til å tilføre lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> til en allerede god historie:<br />
«Warren [Ellis, forfatteren] writes the kind of characters which can exist outside of comics<br />
just as much as within them, so giving them motion and sound just adds another dimension»<br />
(Mahadeo 2010). Denne dimensjonen mener jeg tegneserier allerede har, <strong>og</strong> da nettopp i<br />
tilstedeværelsen av visuell <strong>og</strong> implisert lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>. Begrepet «motion comics» antyder<br />
derimot at dette var noe de manglet, trengte <strong>og</strong> nå har fått. «Motion Comics are an attempt to<br />
bridge the gap between the static placement of traditional sequencing by adding voice talent,<br />
camera movement and the feeling of animation’s fluidity» (Moreci 2010). Hva skjer da når<br />
man tar bort lesernes del i denne prosessen <strong>og</strong> fyller igjen gapet med lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>r for<br />
dem? «Modsat i filmen tildeles læseren i tegneserien kun meget få midler til den nødvendige<br />
forestillingsvirksomhed, <strong>og</strong> fornøjelsen i læsningen ligger i høj grad i den selvstændige<br />
fuldendelse av illusionen» (Christiansen 2001: 48). Dette «gapet» er altså et viktig element i<br />
tegneserienes fortellerteknikk, <strong>og</strong> det er ved selv å fylle det ut at leserne engasjerer seg i<br />
historien <strong>og</strong> bidrar til fremdriften.<br />
1
1.1. Problemstilling<br />
Uten å gå nærmere inn på fenomenet motion comics vil jeg i denne oppgaven derfor<br />
undersøke lyden <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>n som jeg mener allerede fins i tegneserier, <strong>og</strong> som leserne har<br />
en stor del i. <strong>Lyd</strong> <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> mener jeg ikke bare er til stede, men <strong>og</strong>så en viktig del av<br />
tegneseriene <strong>og</strong> leseropplevelsen. Dette vil jeg vise gjennom analyse av henholdsvis lyd <strong>og</strong><br />
<strong>bevegelse</strong> i tre <strong>Batman</strong>-serier, hvor jeg vil diskutere på hvilke måter elementene fremstilles,<br />
med hvilken effekt <strong>og</strong> med hvilket formål. Ved å bruke de samme historiene i analyse av lyd<br />
<strong>og</strong> analyse av <strong>bevegelse</strong> vil jeg dessuten få et innblikk i sammenhengen mellom disse<br />
elementene. For å vise at dette ikke er noe moderne påfunn, men alltid har vært iboende i<br />
mediet, vil jeg se på den historiske utviklingen. De tre seriene representerer derfor tre perioder<br />
av den moderne <strong>tegneseriens</strong> historie. Den historiske utviklingen vil <strong>og</strong>så synliggjøre<br />
elementenes posisjon i mediet, <strong>og</strong> hvilke konvensjoner som har holdt seg eller forsvunnet.<br />
Denne problemstillingen åpner en rekke underspørsmål. Trenger man fartsstreker for å vise <strong>og</strong><br />
oppleve fart, eller lydord for å vise <strong>og</strong> oppleve lyd? I hvor stor grad kan man si at lyd <strong>og</strong><br />
<strong>bevegelse</strong> henger sammen, eller avhenger av hverandre? Kan man oppleve like mye <strong>bevegelse</strong><br />
i en tegneserie som ikke benytter seg av lydelementer, <strong>og</strong> er det like mye lyd i en serie som<br />
ikke benytter <strong>bevegelse</strong>sindikatorer? Er disse elementene viktig for tegneserien som<br />
uttrykksform, <strong>og</strong> i så fall hvorfor; hva gjør de? Hva har elementenes tilstedeværelse å si for<br />
uttrykket <strong>og</strong> dernest inntrykket? Ikke minst, hva gjør dette for leseropplevelsen, innlevelsen,<br />
flyten <strong>og</strong> fremdriften i historien <strong>og</strong> dens troverdighet? Dette er spørsmål jeg vil forsøke å<br />
svare på når jeg undersøker hvordan <strong>og</strong> i hvor stor grad disse elementene blir fremstilt visuelt<br />
i <strong>Batman</strong>, <strong>og</strong> hvordan leserne i sin tur opplever eller oppfatter dem.<br />
1.2. Bakgrunn<br />
Comic art suffers from an extraordinarily narrow image, given the richness and diversity of its<br />
manifestations (Groensteen 2000: 29).<br />
Tegneserier er et medium som oppfattes som flatt, todimensjonalt, statisk, lettlest <strong>og</strong> enkelt.<br />
Av mange flere grunner, som anvendelse, tema <strong>og</strong> antatt publikum («use, subject matter and<br />
percieved audience»: Eisner 2008: xi), er det <strong>og</strong>så noe man ser på som masseprodusert,<br />
kommersiell underholdning for barn. Alt dette stemmer, <strong>og</strong> er antagelig en av årsakene til at<br />
tegneserier ikke er et fag det er skrevet mye om innen akademia. (Dette er tilfellet i Norge,<br />
men i Frankrike <strong>og</strong> Belgia ser dette ut til å være et større felt, <strong>og</strong> til en viss grad <strong>og</strong>så i USA,<br />
2
Finland <strong>og</strong> Danmark.) Problemet er bare at denne beskrivelsen ikke er dekkende for hva en<br />
tegneserie kan være, <strong>og</strong> faktisk er. Det stemmer at mye er masseprodusert <strong>og</strong> beregnet på<br />
barn, men det er nok <strong>og</strong>så disse som i størst grad går under beskrivelsen «enkle». Det er lite<br />
hensiktsmessig å dømme tegneseriemediet etter denne type serier. Det fins et stort spenn av<br />
tegneserier, både i form <strong>og</strong> innhold, <strong>og</strong> svært mange beregnet på et voksent, modent <strong>og</strong><br />
intelligent publikum. Jeg ville derfor heller beskrevet tegneserier som dynamiske <strong>og</strong> dype,<br />
kompliserte <strong>og</strong> utfordrende. Mye av bakgrunnen for en slik beskrivelse ligger i innholdet i<br />
historiene, men <strong>og</strong>så, vil jeg argumentere, i den grafiske utformingen <strong>og</strong> utnyttelsen av det<br />
særegne formatet har tilgang til.<br />
Forskning på tegneserier har hittil gjerne hatt form av studier innen sosiol<strong>og</strong>i,<br />
samfunnsforskning <strong>og</strong> pedag<strong>og</strong>ikk. Tidlig var det vanlig å se på feltets mottakereffekt, især<br />
dets negative effekter, senere overtok et mer sosiol<strong>og</strong>isk <strong>og</strong> ideol<strong>og</strong>isk orientert syn, samt<br />
psykoanalysen, <strong>og</strong> ikke minst semiotikken som ser ut til å ha vært den dominerende retningen<br />
spesielt i Europa (Sande Larsen 2008: 5; Christiansen 2001: 17-29; Magnussen &<br />
Christiansen 2000: 12; Varnum & Gibbons 2001: xiii). Semiotikken sørget for et større fokus<br />
på <strong>tegneseriens</strong> språk – eller tegneserien som et språk, <strong>og</strong> ikke minst dens sammenstilling av<br />
ord <strong>og</strong> bilder. Med unntak av kanskje semiotikken er ikke disse perspektivene nødvendigvis<br />
de som er best egnet for å få frem hvordan formatet formidler sine historier visuelt, <strong>og</strong> har sett<br />
mest på innholdet i historiene, deres fremstilling av karakterer <strong>og</strong> miljø (i tillegg til mulige<br />
påvirkninger på leserne <strong>og</strong> samfunnet). Feltet har vært preget av sosio-historiske <strong>og</strong> sosio-<br />
kulturelle vinklinger på tegneserier heller enn estetiske betraktninger (Christiansen 2001: 20;<br />
Chute 2006: 1015). En mer formalistisk tilnærming vil kunne vise <strong>tegneseriens</strong> narrative kraft<br />
(ibid); hvordan historiene drives frem <strong>og</strong> skaper liv i handlingen <strong>og</strong> engasjement hos leserne.<br />
Dette betyr ikke at jeg syns innholdet er uviktig, tvert imot, men jeg syns det nå er på sin plass<br />
å fokusere på denne mer grunnleggende delen av tegneserier: det visuelle.<br />
Det er altså ikke gjort særlig mange estetisk baserte arbeider, det være seg analyser eller<br />
teoretiske gjennomganger. De estetiske beskrivelsene som er brukt i forskningen generelt er i<br />
følge Hans-Christian Christiansen (2001: 43) grunnet i andre medier, i et forsøk på å<br />
legitimere en seriøs behandling av tegneseriemediet. Dette ser vi blant annet spor av hos WJT<br />
Mitchell (1994: 93-94), som i sin bok Picture Theory anerkjenner at det fins gode,<br />
kompliserte tegneserieverk. Han trekker blant annet frem en av seriene jeg skal analysere,<br />
<strong>Batman</strong>: The Dark Knight Returns, som ett eksempel, men hyller den for det han ser som<br />
vellykket bruk av cinemat<strong>og</strong>rafiske teknikker, heller enn å se på det som en vellykket<br />
3
tegneserieestetikk. Jeg vil ta til orde for å se på tegneserien ut fra dens eget ståsted, <strong>og</strong> vil ikke<br />
i denne oppgaven i stor grad sammenligne den med andre visuelle medier. På den andre siden<br />
ser det ennå ikke ut til å være spesielt mye ren tegneserieteori å lene seg til:<br />
One can finally see the development of a body of works attempting to assess comics on their own terms,<br />
measuring their worth against their own developed standards and aesthetic principles rather than by the<br />
yardsticks of other related art. This is the most difficult area to write about due to present inadequacies<br />
in the critical vocabulary as definitions of the structural and stylistic principles behind successful comic<br />
art have yet to be formulated. Thus, there is still the tendency to rely on terms borrowed from other areas<br />
of creative expression. Apart from the necessity of forming evaluative terms, there is as well the need to<br />
clarify terms without turning them into constraints (Bongco 2000: 14).<br />
Siden forskning på tegneserier er forholdsvis nytt i forhold til andre medier er det ennå ikke<br />
utviklet et felles akseptert begrepsapparat til bruk i tegneserieteori, <strong>og</strong> det vil derfor i enkelte<br />
tilfeller være både nødvendig <strong>og</strong> nyttig å hente inspirasjon <strong>og</strong> relevante begreper <strong>og</strong> teorier fra<br />
andre fagfelt som ligger nært opp til <strong>tegneseriens</strong> narrative teknikker, da spesielt audiovisuelle<br />
medier som film.<br />
I et felt som fra akademikernes side er preget av sosio-historiske/-kulturelle tilnærminger <strong>og</strong><br />
stort sett består av antol<strong>og</strong>ier (Chute 2006: 1015), er det to praktiserende, amerikanske<br />
tegneserieskapere som skiller seg ut med mon<strong>og</strong>rafier, <strong>og</strong> som nettopp har et mer estetisk,<br />
formalistisk eller strukturalistisk utgangspunkt. Den ene av disse er Scott McCloud med<br />
boken Understanding Comics (1993). Her gjør han rede for hvordan tegneserien er bygd opp<br />
<strong>og</strong> virker, men uten å støtte seg til noe særlig teori, <strong>og</strong> med en mer intuitiv forståelse som<br />
følge av sin egen praktiske erfaring med mediet. Det eneste verket han henviser til er Marshall<br />
McLuhans Understanding Media (1964), som han <strong>og</strong>så har oppkalt boken sin etter.<br />
Understanding Comics er omfattende <strong>og</strong> tar tak i de fleste aspekter ved tegneserier, om enn<br />
noe på overflaten. Den andre er Will Eisner, en mann mange ser som mediets (i hovedsak den<br />
grafiske romanens) far eller gudfar (Couch 2008: 1, Irving 2010). Han har end<strong>og</strong> en egen<br />
tegneseriepris oppkalt etter seg; Eisner Awards. Eisner er kjent for tegneserien The Spirit<br />
(1940), men det var A Contract With God (1978) som førte til at han fant opp begrepet<br />
graphic novel (Schluep, n.d.). 1 Han har skrevet to populære bøker om tegneserier, Comics and<br />
1 Dette gjorde han i et forsøk på å distansere boken sin fra begrepet comic books – som han følte var en<br />
upassende term. I ettertid er det en bred enighet om at Art Spiegelmans Maus, Alan Moores Watchmen <strong>og</strong> ikke<br />
minst The Dark Knight Returns gjorde formatet allment kjent <strong>og</strong> populært, <strong>og</strong> førte til at tegneseriene ble ansett<br />
som voksenlitteratur. Alle kom de ut i 1986, et år som ble et vendepunkt for industrien (Schluep, n.d.; O’Rourke<br />
2008; Weiner 2003: xi; Chute & De Koven 2006: 780; V<strong>og</strong>er 2006: 6-7, 153).<br />
4
Sequential Art (1985) <strong>og</strong> Graphic Storytelling and Visual Narrative (1996). I disse gjør Eisner<br />
nytte av sin egen lange erfaring som tegneserieskaper, <strong>og</strong> har laget mange egenproduserte<br />
eksempler for å gjøre rede for blant annet tegneserieformens prinsipper <strong>og</strong> narrative strategier.<br />
På tross av mangelen på teoretisk <strong>og</strong> akademisk fundament har både McClouds <strong>og</strong> Eisners<br />
bøker blitt svært innflytelsesrike <strong>og</strong> er mye sitert, <strong>og</strong>så i akademiske kretser, da de er av få<br />
bøker som tar for seg tegneserien som format så grundig <strong>og</strong> omfattende. Disse vil <strong>og</strong>så jeg ha<br />
stor nytte av i denne oppgaven.<br />
En estetisk orientert mon<strong>og</strong>rafi som derimot kommer fra akademisk hold er David Carriers<br />
The Aesthetics of Comics (2000). Carrier hevder å være den første som skriver om tegneserier<br />
fra et filosofisk ståsted, <strong>og</strong> ser på <strong>tegneseriens</strong> formspråk. Det er imidlertid tydelig at Carrier<br />
selv neppe er noen stor tegneserieleser eller fan, <strong>og</strong> han hevder at tegneserier, på linje med<br />
popmusikk, er en form nesten alle kan forstå uten noe behov for teorisering (ibid: 2). Dette<br />
gjør at jeg stiller meg kritisk til denne bokens utgangspunkt <strong>og</strong> intensjon. I tillegg definerer<br />
han tegneserier som narrative sekvenser med snakkebobler (ibid: 3-4, 7), men bruker blant<br />
annet Gary Larsons Far Side som analyseeksempler (en tegneserie som består av ikke-<br />
sekvensielle vitsetegninger, <strong>og</strong> oftere benytter undertekster enn snakkebobler, <strong>og</strong> svært ofte<br />
avhenger av kulturell kompetanse <strong>og</strong> dermed ikke kan forstås enkelt av hvem som helst), <strong>og</strong><br />
nevner ikke en eneste grafisk roman. Han mener videre det er uviktig å se på de forskjellige<br />
stilene til ulike tegneserieskapere (ibid: 4-5), noe jeg finner merkelig for en bok som hevder å<br />
se på <strong>tegneseriens</strong> estetikk.<br />
Selv om jeg kritiserer Carrier for ikke selv å være noen fan av mediet kan nettopp det at en<br />
forsker er fan <strong>og</strong>så være et problem. Mye av tegneserieforskningen innebærer et dårlig skjult<br />
forsøk på å opphøye <strong>tegneseriens</strong> status, kanskje som en motvekt til den negative omtalen <strong>og</strong><br />
mangelen på akademisk oppmerksomhet tegneserier <strong>og</strong> populærkultur generelt var utsatt for<br />
en stund (Magnussen <strong>og</strong> Christiansen 2000: 20). Bart Beaty (2004) mener dette er et spesielt<br />
tydelig problem i tegneseriefeltet, som er preget av «show and tell» forskning hvor det stort<br />
sett bare er bilder <strong>og</strong> medhørende beskrivelser, uten å gå noe i dybden. Han kritiserer<br />
tegneserieforskere for å hylle heller enn å undersøke mediet, <strong>og</strong> betegner fenomenet team<br />
comics. Dette kommer til syne i for eksempel Varnum & Gibbons’ antol<strong>og</strong>i The Language of<br />
Comics: Word and Image (2001), hvor redaktørene sier det rett ut i forordet: «Taken t<strong>og</strong>ether,<br />
all these essays celebrate comics» (2001: xviii), <strong>og</strong>: «Our chief aim as editors has been to<br />
heighten awareness of the sophistication and complexity of comics art» (ibid: xix). Jeg mener<br />
likevel at litt entusiasme må være lov, <strong>og</strong> nesten en forutsetning for å diskutere <strong>og</strong> undersøke<br />
5
ikke bare tegneserier men <strong>og</strong>så andre felt innen visuell kultur. «The study of comics has a<br />
goal similar to the study of art and literature in general: to promote an understanding of the<br />
medium that sharpens perception and awareness, leading ultimately to a keener enjoyment of<br />
the form» (Bongco 2000: 45). All forskning har et formål, tegneserier har lenge vært et<br />
undervurdert forskningstema, <strong>og</strong> det er derfor forståelig <strong>og</strong> legitimt at en ønsker å fremme<br />
oppfatningen av mediet som sofistikert <strong>og</strong> komplekst, <strong>og</strong> en verdig gjenstand for akademisk<br />
forskning. Med fremveksten av nye medier <strong>og</strong> studier av disse har det dessuten blitt<br />
vanskeligere å skille mellom fan <strong>og</strong> akademiker, <strong>og</strong> Reva Wolf (2008) spør seg om det<br />
virkelig er et så sterkt skille mellom fan <strong>og</strong> akademiker som vi antar, <strong>og</strong> om synliggjøring<br />
eller skjuling av lidenskapen bak kan være det som skiller dem mest.<br />
1.3. Hvorfor lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>?<br />
Paying attention to the horde but ignoring individual examples, critics have seized upon comics as a<br />
sociol<strong>og</strong>ical subject for clinical study, denying however from the onset that aesthetic qualities could be<br />
attributed to this medium (Bongco 2000: 12-13).<br />
Det er mange som har skrevet generelt om tegneserier, men ikke like mange som har skrevet<br />
spesielt om tegneserier, <strong>og</strong> heller ikke i stor grad om de mer estetiske sidene <strong>og</strong> formale<br />
elementene. Det er få som fokuserer på utvalgte aspekter ved tegneserieformatet, eller som<br />
analyserer enkeltverker. Ingrid Sande Larsen noterer seg i sin masteroppgave, Tegneseriens<br />
teori <strong>og</strong> estetikk: bekymringer <strong>og</strong> byggesteiner i en ny kunstart, at de aller fleste gaper over<br />
for mye, noe <strong>og</strong>så hun selv medgir å ha gjort i sin egen oppgave (2008: 2, 10). Det er<br />
sannsynlig å anta at dette <strong>og</strong>så er et resultat av det Bart Beaty kalte team comics, hvor man<br />
ønsker å vise tegneserienes mangfold <strong>og</strong> potensial. Dette er da <strong>og</strong>så noe av grunnen til mitt<br />
valg av tema <strong>og</strong> analysemateriale for oppgaven, som kan sies å være ganske smalt.<br />
En annen grunn er at lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> i tegneserier har vært lite forsket på. Det er nevnt i<br />
bøker som tar for seg tegneserier på et generelt nivå, som McClouds <strong>og</strong> Eisners, men da<br />
gjerne uavhengig av hverandre. Det fins <strong>og</strong>så akademiske enkeltartikler som tar for seg<br />
elementene blant annet i forhold til en spesifikk tegneserie, som Catherine Khordocs artikkel<br />
«The Comic Book’s Soundtrack: Visual Sound Effects in Asterix» (2001), Robert Petersens<br />
«The Acoustics of Manga» (2009) <strong>og</strong> Angela Ndalianis’ «The Frenzy of the Visible in Comic<br />
Book Worlds» (2009), hvor hun argumenterer for at tegneserier ikke er statiske; men disse er<br />
altså i fåtall <strong>og</strong> trekker heller ikke i stor grad sammenhenger mellom lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>.<br />
6
<strong>Lyd</strong> <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> vil jeg hevde, kanskje spesielt tydelig i tegneserier, er nært forbundet <strong>og</strong><br />
kan med fordel studeres sammen. <strong>Lyd</strong>en både indikerer <strong>og</strong> forutsetter at en <strong>bevegelse</strong> har<br />
funnet sted, mens <strong>bevegelse</strong>ns tilstedeværelse tilsier at en form for lyd mest sannsynlig har<br />
kommet av den. Likevel er det altså ikke mange som har trukket denne linjen før, men<br />
elementene kommer gjerne sammen når man snakker om tid. McCloud er en av de som har<br />
sett denne sammenhengen: «(…) The interaction of time and comics generally leads us to one<br />
of two subjects: Sound or motion» (McCloud 1993: 116, hans uthevinger). Videre vil jeg<br />
hevde at tidsforløp vanskelig kan oppfattes i et tilsynelatende statisk objekt, noe som støtter<br />
Ndalianis argument for tegneserien som et dynamisk medium/format. McCloud har derimot<br />
en begrensende forutsetning i påstanden sin; han åpner ikke for at tid kan vise til lyd <strong>og</strong><br />
<strong>bevegelse</strong> samtidig, men en av to. Jeg mener at det ene ikke kan eksistere uten det andre, <strong>og</strong><br />
når tiden ser ut til å gå i tegneserier ligger det i grunnen en implisert <strong>bevegelse</strong> som involverer<br />
lyd (eller en lyd som kommer av en <strong>bevegelse</strong>).<br />
Tradisjonelt oppfattes tegneserier som et enkelt medium som ikke krever særlig til<br />
kompetanse, kunnskap eller konsentrasjon. Tvert imot er det er en hel del som skjer i møtet<br />
mellom leser <strong>og</strong> tegneserie. Ikke bare skal leserne lese <strong>og</strong> se på det som er foran dem, både<br />
bilde <strong>og</strong> tekst, de skal fortolke <strong>og</strong> dekode en hel rekke mer eller mindre standardiserte former<br />
for å formidle blant annet lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>, de skal dedusere hvor lang tid som er gått, de skal<br />
skille forløp fra hverandre, velge riktig rekkefølge å lese rutene i, forstå handlingen, høre de<br />
rette lydene <strong>og</strong> koble dem til riktig hendelse, ta eventuelle intertekstuelle referanser, gjette hva<br />
som skjer mellom rutene <strong>og</strong> så videre. Khordoc argumenterer i den forbindelse for viktigheten<br />
av å legge vekt på at det kreves ferdigheter både fra lesernes så vel som skapernes side:<br />
(...) the visual decoding of comics depends on various skills, and the resulting interpretation stimulates<br />
senses other than just sight, such as hearing. It is not therefore sufficient to simply look at a comic to<br />
understand it; nor is it sufficient simply to read it either. (…) Hence, if it is not enough for a creator of<br />
comics simply to be a good artist, then it is not enough for a reader of comics simply to know how to<br />
read a text or look at pictures (Khordoc 2000: 171).<br />
Den fysiske mangelen på disse elementene mener Eisner dessuten er selve grunnen til at<br />
publikum blir engasjert i mediet, eller til at mediet krever engasjement: «The comic medium<br />
does not have sound, music, or motion so this requires the readers to participate in the acting<br />
out of the story» (1985: 57). Leserne tar altså selv en aktivt fortolkende del i historien <strong>og</strong> den<br />
visuelle utformingen, for å danne sammenheng <strong>og</strong> mening. Det er et godt utgangspunkt for å<br />
hevde at de tilsynelatende manglende elementene er svært viktige i en tegneserie, <strong>og</strong> skaper<br />
7
en ekstra dimensjon. De fins ikke på papiret annet enn i illudert <strong>og</strong> visualisert form, men<br />
oppstår idet leserne blir en del av det narrative universet.<br />
1.4. Hva er så tegneserier?<br />
It is not so important to define comics, to construct an excluding box around the medium (this is comics<br />
and this is not comics) as to write well about what we consider comics can do, and what work they are<br />
accomplishing through various properties peculiar to the form (Chute 2006: 1020).<br />
Jeg er til en viss grad enig med Hillary Chute her, når hun sier at det ikke bør være nødvendig<br />
å definere <strong>og</strong> putte tegneserier i en boks for å studere dem. Dette er som regel alltid en del av<br />
arbeider om tegneserier, hvor man klargjør hva som tidligere har vært uttalt eller prøver å lage<br />
sin egen definisjon. Dette er ikke en diskusjon jeg vil gå inn på her, men lar det være med å si<br />
at det har vært diskutert mye, uten at man har kommet frem til noe som ikke utelukker noe<br />
eller tar med for mye. I denne omgang derfor er den eneste definisjonen av tegneserier jeg vil<br />
rette meg etter følgende: «(…) det som er blevet produceret under definitionen: tegneserier»<br />
(Barker i Christiansen 2001: 31, Christiansens utheving).<br />
Det er verdt å merke seg, likevel, at noe som ofte går igjen i definisjoner <strong>og</strong> karakteristikker<br />
av tegneserien er dens bruk av snakkebobler <strong>og</strong> sekvensielle ruter. Disse kan <strong>og</strong>så sies å være<br />
blant de viktigste bærerne <strong>og</strong> formidlerne av nettopp elementene jeg skal se på; henholdsvis<br />
lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>.<br />
Jeg vil <strong>og</strong>så kort nevne at det grovt sett finnes tre formater: comic strips - stripeserier (<strong>og</strong>så<br />
kalt avisstriper), comic books - tegneseriehefter/-blader <strong>og</strong> graphic novels - grafiske romaner<br />
(boklengde). En av tegneseriene jeg skal analysere betegnes som grafisk roman, den kom<br />
opprinnelig ut i fire lengre, etterfølgende tegneserieblader, <strong>og</strong> er en uavhengig, avsluttet<br />
historie. De to andre var en av flere enkeltstående historier i hver sitt tegneseriehefte, nå<br />
gjengitt i sin helhet i en boksamling. Jeg vil stort sett holde med til simpelthen å omtale dem<br />
alle som «tegneserier», som på norsk er et mer generelt <strong>og</strong> mindre ladet begrep enn det<br />
engelske comics.<br />
1.5. Hvorfor <strong>Batman</strong>? <strong>Om</strong> analysematerialet<br />
<strong>Batman</strong> tilhører superheltsjangeren, en sjanger som startet <strong>og</strong> opprettholdt tegneserieheftenes<br />
kommersielle suksess (Harvey 1996: 29, se <strong>og</strong>så Bongco 2000: 86). Denne sjangeren har nok<br />
<strong>og</strong>så vært med på å framskynde prosessen med å visualisere lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>, da disse gjerne<br />
8
er en viktig del av de ofte (visuelt) spektakulære historiene. I tillegg har <strong>Batman</strong> selv vært<br />
med fra denne starten. Han var riktignok ikke den første superhelten, det var Supermann som<br />
dukket opp i bladet Action Comics i 1938. Før dette bestod serieheftene av opptrykte striper<br />
fra søndagsaviser. Dette heftet la grunnlaget for forandringen <strong>og</strong> veksten av den største <strong>og</strong><br />
mest suksessfulle sjangeren innen tegneseriehefter, <strong>og</strong> sikret dermed framtiden for disse<br />
(Bongco 2000: 95). <strong>Batman</strong> kom året etter i det allerede eksisterende heftet Detective Comics,<br />
<strong>og</strong> fikk i 1940 sitt eget blad, <strong>Batman</strong>, et blad som fremdeles utgis på en månedlig basis. Han<br />
overgikk fort Supermanns popularitet <strong>og</strong> har opprettholdt den gjennom 70 år. Dette har han<br />
blant annet gjort ved å adapteres til andre medier, <strong>og</strong> ved å gjenoppfinne sin egen karakter <strong>og</strong><br />
ikke minst måten man lager tegneserier.<br />
Når jeg nå skal finne ut om det er lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> i tegneserier <strong>og</strong> hvilken posisjon de har i<br />
formatet, vil det være nyttig å undersøke hvordan dette eventuelt har endret <strong>og</strong> utviklet seg.<br />
Jeg har da valgt å følge nettopp <strong>Batman</strong>, ikke bare for å holde meg til en sjanger,<br />
superheltsjangeren, men <strong>og</strong>så fordi dette alltid har vært en populær karakter. Hans popularitet<br />
har tiltrukket seg dyktige forfattere <strong>og</strong> artister. Ikke bare har historiene om ham dermed fulgt<br />
trendene i sin samtid, men <strong>og</strong>så vært trendsettere, banebrytende <strong>og</strong> nyskapende.<br />
Jeg vil se på tre historier, fra tre perioder kjent som gullalderen, sølvalderen <strong>og</strong> den moderne<br />
alder. Disse periodene er generaliseringer brukt stort sett av fans <strong>og</strong> samlere for å holde en<br />
viss oversikt, <strong>og</strong> er gjeldende for amerikanske mainstream-serier. Periodene har noe uklare<br />
grenser, <strong>og</strong> det er en pågående diskusjon om hvor grensene går <strong>og</strong> ikke minst navnene deres<br />
(Blumberg 2003). Enkelte vil <strong>og</strong>så argumentere for en bronsealder, neo-sølvalder, platinum-,<br />
atom-, «the dark ages» <strong>og</strong> lignende, men de tre jeg går ut fra er de hvor man kan se de største<br />
endringene både i historier <strong>og</strong> i formspråk. Gullalderen er for øvrig den eneste som kan sies å<br />
gjelde for tegneserier generelt, mens de andre henviser spesielt til tegneserienes<br />
superheltsjanger (O’Rourke 2008). Betegnelsen «gullalder» sier dermed ikke så mye om<br />
innholdet i seriene som industrien <strong>og</strong> formatets initielle suksess.<br />
Med hefter som Action Comics <strong>og</strong> Detective Comics, <strong>og</strong> superhelter som Supermann <strong>og</strong><br />
<strong>Batman</strong> startet den såkalte gullalderen for tegneserier sent på 30-tallet. Deres suksess førte til<br />
en eksplosjon av nye, fargerike <strong>og</strong> fantastiske superhelter, <strong>og</strong> salgstallene gikk til himmels<br />
(Bongco 2000: 97-98; Wright 2001:18). I 1949, etter 2. verdenskrig, falt salgstallene drastisk,<br />
<strong>og</strong> bare Supermann, Wonder Woman <strong>og</strong> <strong>Batman</strong> overlevde de påfølgende nedleggelsene<br />
(Bongco 2000: 97-98). Gullalderens <strong>Batman</strong>, spesielt de seriene som var tegnet av Bob Kane,<br />
9
var mørk <strong>og</strong> skremmende, <strong>og</strong> var inspirert av blant annet horror- <strong>og</strong> gangsterfilmer. <strong>Batman</strong><br />
samarbeidet ikke i stor grad med myndighetene, men kjørte sin egne agenda som vigilante<br />
(Wright 2001:17). Den første historien jeg skal analysere er hentet fra denne perioden, <strong>og</strong> er<br />
en av de aller tidligste <strong>Batman</strong>-historier: «<strong>Batman</strong> versus the Vampire». Denne ble gitt ut i to<br />
deler, i Detective Comics nr 32 <strong>og</strong> 33 (1939), <strong>og</strong> er kreditert tegneserietegneren Bob Kane,<br />
mannen som <strong>og</strong>så har fått æren for å ha skapt figuren <strong>Batman</strong>, men som skribenten Bill Finger<br />
<strong>og</strong>så hadde en stor del i. Historien involverer kriminalitet <strong>og</strong> er mørk <strong>og</strong> uhyggelig, men uten<br />
særlig eksplisitt vold. <strong>Batman</strong> opptrer mer som en detektiv, han tar saken i egne hender <strong>og</strong> det<br />
å involvere politiet ser ikke ut til å være en problemstilling.<br />
På 50-tallet var serier med «horror and gore» (Bongco 2000: 98) blitt mer populært enn<br />
superheltserier, noe som førte til at foreldre <strong>og</strong> myndigheter begynte å reagere. Frederic<br />
Werthams bok Seduction of the Innocent (1954) ble publisert, hvor han gjorde rede for de<br />
skadelige virkningene tegneserier, spesielt deres voldelige sider, hadde på barn. Som et<br />
resultat innførte industrien selv «The Comics Code» samme år, et sett med regler <strong>og</strong><br />
veiledninger for hva som var tillatt å gjøre <strong>og</strong> ikke gjøre i en tegneserie (ikke ulikt «The<br />
Motion Picture Production Code» fra 1930), de hadde et eget stempel for godkjenning <strong>og</strong> det<br />
ble forventet at utgivere skulle bruke det på bladene sine. Disse reglene gjorde at blant annet<br />
slikt som horror-historier forsvant, <strong>og</strong> superheltene ble igjen hentet frem <strong>og</strong> oppdatert: «The<br />
year 1956 then sparked one of the most significant trends in comicbook history - the revival<br />
and updating of original comicbook superheroes for a new audience» (Bongco 2001: 98).<br />
Dette er da starten på sølvalderen, som sies å ha vart fra 1956 til starten av 70-tallet. Senere i<br />
løpet av denne perioden kom fjernsynsserien <strong>Batman</strong> (1966-8), en camp-preget parodi på<br />
tegneserienes superheltkonvensjoner; alt fra karakterenes åpenbare absurditet til «goofy»<br />
lydeffekter (Wright 2001: 225). Selv om tv-seriens enorme men kortvarige suksess<br />
midlertidig førte til økt popularitet <strong>og</strong>så for tegneserien, er det mange som føler den i det<br />
Bilde 1: Typisk lydeffekt fra tv-serien<br />
<strong>Batman</strong>.<br />
lange løp gjorde mer skade enn godt: «(…) the show<br />
reinforced in the public’s mind the silliness and<br />
irrelevance of superheroes - and, by implication, comic<br />
books, in contemporary culture» (ibid). Det hjalp nok<br />
heller ikke at utgiverne av tegneserien i sin iver etter å<br />
følge tv-seriens suksess <strong>og</strong>så gjorde tegneserien mer<br />
10
«campy», noe som fungerte bra, men bare så lenge tv-serien var populær (Daniels 1999:<br />
115). 2 Innvirkningen fra både tv-serien <strong>og</strong> Comics Code kan vi tydelig se i den neste serien<br />
jeg skal analysere; «A Caper a Day Keeps the <strong>Batman</strong> at Bay» (1976). Her blir leserne<br />
reintrodusert til en tidligere gullalderskurk; Calendar Man. Serien er fargerik <strong>og</strong> har mange<br />
lydeffekter, den inneholder flere kostymeskift, absurde situasjoner, vittige replikker, lærerik<br />
informasjon <strong>og</strong> ikke minst en <strong>Batman</strong> som samarbeider med loven.<br />
Etter camp-perioden var det flere serieskapere som ønsket å bringe <strong>Batman</strong> tilbake til det han<br />
en gang var, Bob Kanes mørke, dystre <strong>og</strong> uhyggelige beskytter (Daniels 1999: 140-141).<br />
Dette var innledningen til den moderne alderen for tegneserier, <strong>og</strong> denne perioden kalles<br />
gjerne bronsealderen (ca 1970 til midten av åttitallet). Den var en overgang hvor den visuelle<br />
stilen gjerne var den samme som i sølvalderen <strong>og</strong> hadde fargerike superhelter, mens temaene<br />
ble mørkere <strong>og</strong> mer seriøse. (Selv om Caper dermed havner innenfor denne tidsperioden, har<br />
den ikke de seriøse temaene som preget seriene i bronsealderen <strong>og</strong> kan derfor regnes som en<br />
sølvalderhistorie.) På midten av åttitallet, ca 1986 3 , startet den moderne alderen, stilen fulgte<br />
etter <strong>og</strong> både uttrykk <strong>og</strong> innhold ble nå mørkt <strong>og</strong> dystert. I denne perioden ble man mer<br />
opptatt av de intrikate historiene, det komplekse universet <strong>og</strong> dybden i karakterene. Dette<br />
reflekteres <strong>og</strong>så i det grafiske uttrykket som ble mer komplekst <strong>og</strong> krever litt av leserne så vel<br />
som skaperne.<br />
Både industrien selv (det være seg utgiverne <strong>og</strong> tegneserieskaperne) <strong>og</strong> leserne, fansen, har<br />
del i denne utviklingen, hvor tegneserier ble tatt mer på alvor. 4 Fansen hadde allerede på<br />
slutten av 70-tallet begynt å bli oppmerksomme på hvem som stod bak historiene, <strong>og</strong> kjøpte<br />
ikke lenger favorittbladene sine ukritisk, men spurte etter favorittartistene (Bongco 2001: 125-<br />
129). Dette la nok industrien merke til, <strong>og</strong> kvalitet ble nå prioritert like mye som kvantitet,<br />
både i historier <strong>og</strong> i det fysiske formatet. Hvor tegneserier før generelt ble trykket på dårlig<br />
papir <strong>og</strong> omtrent var lagd for å kastes (Bongco 2001: 139), begynte man nå å trykke de opp i<br />
2 Will Brooker argumenterer derimot i sin bok <strong>Batman</strong> unmasked: analyzing a cultural icon (2001) at<br />
«campheten» allerede var å finne i tegneseriene på midten av 60-tallet, <strong>og</strong> at tv-serien dermed var en nær<br />
adapsjon av disse (ibid:16). I tillegg hevder han at framveksten av pop-art på 60-tallet <strong>og</strong>så influerte<br />
tegneserienes stil, <strong>og</strong> at det derfor blir for enkelt å klandre tv-serien alene.<br />
3 Den moderne alder har vart fra dette året <strong>og</strong> frem til i dag, selv om noen nå <strong>og</strong>så mener det er på tide å snakke<br />
om en postmoderne alder (O’Rourke 2008).<br />
4 De som nå skapte seriene var dessuten blant de som var fans før <strong>og</strong> hadde vokst opp med superheltseriene, noe<br />
som bidro til et tett forhold mellom nettopp fans <strong>og</strong> skapere, <strong>og</strong> de hadde en stor påvirkning på den kreative<br />
prosessen <strong>og</strong> utviklingen av superheltsjangeren (Bongco 2001: 125-129).<br />
11
såkalte graphic novels, større bøker med bedre kvalitet. Blant de to artistene som var mest<br />
etterspurt av fansen på starten av åttitallet var Frank Miller (ibid), <strong>og</strong> i 1986 fikk han sjansen<br />
til å fornye <strong>Batman</strong>. Dette resulterte i den siste historien jeg skal analysere, den kritikerroste<br />
<strong>Batman</strong>: The Dark Knight Returns (DKR), som ble en stor suksess.<br />
DKR revolusjonerte både <strong>Batman</strong>-figuren, måten man lager tegneserier samt holdningen til<br />
tegneseriemediet. Den representerte et stort skille fra de tidligere periodene <strong>og</strong> er en viktig<br />
grunn til at den moderne alder sies å ha startet akkurat da. Miller viste at det var mulig å ta for<br />
seg komplekse aspekter fra det virkelige liv i tegneserier, <strong>og</strong>så i superheltserier, <strong>og</strong> han nådde<br />
gjennom <strong>og</strong>så til folk som ikke vanligvis kjøper tegneserier (Bongco 2001: 170). <strong>Batman</strong> er<br />
nå gammel, på kant med loven, etterlyst av politiet <strong>og</strong> hans trang til å kle seg ut <strong>og</strong> leke helt<br />
problematiseres. Atmosfæren i Millers illustrasjoner reflekterte de alvorlige temaene, <strong>og</strong> var<br />
preget av «duskiness and melancholy» (Bongco 2001: 152). 5 Han hadde fått større<br />
kunstnerisk frihet enn hva normalt var i industrien, <strong>og</strong> fikk ta den tiden han trengte for å<br />
finpusse sidene (Daniels 1999: 148-149). I tillegg bidro utgiveren DC Comics med glossy<br />
papir som bedre viste frem den subtile akvarellmalingen artisten Lynn Varley tilførte, <strong>og</strong> ikke<br />
minst opptrykk i boklengdeformat.<br />
Det er altså en tydelig utvikling i de fleste aspekter rundt tegneserienes produksjon, skaperne,<br />
industrien, fansen <strong>og</strong> kritikerne, som gjenspeiler et mer modent medium. Jeg vil i det neste se<br />
om eller hvordan disse endringene reflekteres i fremstillingen <strong>og</strong> bruken av lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>.<br />
For å belyse disse elementene vil jeg først gå nærmere inn på hvordan de konkret kan<br />
visualiseres <strong>og</strong> oppleves i kapittel 2, før jeg så tar for meg seriene kronol<strong>og</strong>isk <strong>og</strong> undersøker<br />
hvordan lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> kommer frem i disse i kapittel 3-5.<br />
5 En stil som ble så vanlig at mange har valgt å kalle en del av den moderne alderen for «the dark ages», nettopp<br />
etter The Dark Knight Returns (V<strong>og</strong>er 2006: 6). Andre beskrivende ord brukt om denne serien <strong>og</strong> den påfølgende<br />
perioden er «grim and gritty» (V<strong>og</strong>er 2006: 9) <strong>og</strong> «gloom and doom» (Bongco 2001: 175). Dette er ord som<br />
beskriver ikke bare innholdet <strong>og</strong> temaene, men <strong>og</strong>så uttrykket <strong>og</strong> stilen.<br />
12
1.6. Kort leseguide<br />
I gjengivelsen av lydeffekter vil jeg bruke blokkbokstaver for å skille de fra den øvrige<br />
teksten, men <strong>og</strong>så fordi dette er slik de fremstår i tegneseriene <strong>og</strong> jeg dermed kanskje kan<br />
overføre litt av den effekten de er ment å ha. Tekst fra snakkebobler, som gjerne <strong>og</strong>så er i<br />
blokkbokstaver, vil jeg derimot gjengi som vanlig brødtekst i anførselstegn, <strong>og</strong> inkludere<br />
eventuelt uthevinger. Enkelte ord <strong>og</strong> uttrykk knyttet til tegneserier, som for eksempel closure<br />
(se kapittel 2.2) eller gutter (rutenes vanligvis hvite mellomrom) har jeg ikke funnet noen<br />
gode norske ord for, <strong>og</strong> vil derfor bruke de engelske. Alle bilder (untatt bilde 1, 2 <strong>og</strong> 3 som er<br />
funnet på internett) er scannet <strong>og</strong> beskåret av meg selv, <strong>og</strong> i teksten refererer jeg til<br />
tegneseriene <strong>og</strong> deres sidetall slik de var i bøkene jeg hentet dem fra, <strong>og</strong> hvorvidt de er utsnitt<br />
vil stå i bildeteksten.<br />
13
2. Fremstillinger av lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> i tegneserier<br />
De mest kjente fremstillingene av lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> i tegneserier er lydordene <strong>og</strong> fartsstrekene,<br />
men disse er ikke de eneste som formidler lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>. Ta snakkeboblen for eksempel, et<br />
annet svært kjent tegneserieelement. Den er en bærer av lydlige egenskaper, <strong>og</strong> jeg vil her <strong>og</strong> i<br />
analysene belyse hvordan den formidler lyd på mange plan <strong>og</strong> i tillegg kan antyde <strong>bevegelse</strong>.<br />
<strong>Lyd</strong> kan si noe om <strong>bevegelse</strong>, <strong>og</strong> omvendt, uten at disse nødvendigvis må visualiseres begge<br />
på en gang. En rikt illustrert <strong>bevegelse</strong> kan for eksempel være nok i seg selv til å gi leserne<br />
assosiasjoner til lyd. Før jeg går i gang med å diskutere disse mulighetene i analysene vil jeg<br />
her først ta for meg ulike måter lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> fremstilles visuelt <strong>og</strong> implisert. Jeg vil <strong>og</strong>så<br />
komme litt inn på hvordan de fungerer på leserne <strong>og</strong> hva som gjør at enkelte elementer har<br />
disse lyd- <strong>og</strong>/eller <strong>bevegelse</strong>segenskapene. Til slutt vil jeg se nærmere på det som i bunn <strong>og</strong><br />
grunn knytter lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> sammen, nemlig fellesnevneren tid.<br />
2.1. <strong>Lyd</strong><br />
For å diskutere lydens tilstedeværelse i tegneserier er det til en viss grad mulig <strong>og</strong> nyttig å<br />
benytte seg av begreper <strong>og</strong> kategorier som går igjen i teori om filmlyd. Filmens audiovisuelle<br />
uttrykk har visse likhetstrekk med tegneseriene, <strong>og</strong> begge mediene kan kalles «sekvensielle».<br />
Både filmen <strong>og</strong> tegneserien legger aktivt på den lyden de ønsker, <strong>og</strong> det er sjelden tilfeldig.<br />
Det er i hovedsak tre typer lyd i film; dial<strong>og</strong>, musikk <strong>og</strong> støy, <strong>og</strong> av <strong>og</strong> til kan en spesifikk lyd<br />
være i flere av disse kategoriene. Under støy hører slikt som det som oppfattes som reallyder,<br />
bakgrunnslyder, stillhet <strong>og</strong> lydeffekter. Reallyder trenger ikke alltid å være tro til sin<br />
opprinnelse for å være troverdig, <strong>og</strong> stillhet trenger ikke være absolutt tom for lyd for å<br />
oppleves som stille (Bordwell & Thompson 1985: 186). Videre kan lydene, både dial<strong>og</strong> <strong>og</strong><br />
lydeffekter, være enten on- eller off-screen, diegetisk eller ikke-diegetisk. Det vil si at man<br />
enten ser kilden til lyden samtidig med lyden, eller at kilden antas å være et sted utenfor bildet<br />
eller ikke hjemhørende i det narrative rommet. Michel Chion (1994: 71-74) har beskrevet<br />
enda et begrep som tar for seg problemstillingen med lyder man ikke ser kilden til; akusmatisk<br />
lyd, denne kan i motsetning til off-screen lyd <strong>og</strong>så være ikke-diegetisk. Selv om han setter ord<br />
på lyd hvis kilde ikke er med i bildet (akusmatisk <strong>og</strong> off-screen), har han ingen begrep for<br />
bilder som ikke har lyd (men som ser ut som de burde ha det). Dette er kanskje ikke noen stor<br />
problemstilling i film, siden det som regel er en bevisst effekt å utelate lyder selv om man ser<br />
potensielt bråkete kilder. I tegneserier derimot kan man ikke fylle bildet med lyd på samme<br />
15
måte som i film, slik at det å ha lyd blir en effekt fremfor det å ikke ha lyd. Det er av samme<br />
grunn lite hensiktsmessig å fylle ruta med flere lyder samtidig, <strong>og</strong> miljø- <strong>og</strong> bakgrunnslyder er<br />
derfor sjelden å finne. Siden bruken av lyd i tegneserier som regel tiltrekker seg<br />
oppmerksomhet ville det gått mot disse lydenes natur å tegne dem inn som lydeffekter, som<br />
ofte lover mer enn hva bakgrunnslyder er ment å gi. Man kunne heller i tegneserier snakket<br />
om «on- eller off-air bilder» for å si noe om lydens tilstedeværelse eller fravær i bildet.<br />
Tegneseriemiljøet har derimot adoptert begrepene on- <strong>og</strong> off-screen, men omtaler dem gjerne<br />
som in- <strong>og</strong> off-panel, noe <strong>og</strong>så jeg kommer til å gjøre.<br />
Selv om man tradisjonelt identifiserer tre hovedtyper for lyd i film, er det altså nesten<br />
utelukkende bare to av typene; dial<strong>og</strong> <strong>og</strong> støy, som forekommer i tegneserier. Musikk finnes<br />
<strong>og</strong>så, men det er ikke en mye brukt eller viktig del av <strong>tegneseriens</strong> narrative rom, <strong>og</strong> brukes<br />
ikke med like stor effekt som i film. Dial<strong>og</strong> <strong>og</strong> støy finnes i tegneserier i hovedsak i<br />
henholdsvis snakkebobler <strong>og</strong> lydord, som er de mest brukte <strong>og</strong> framtredende måtene å<br />
formidle lyd visuelt. Det er derfor disse jeg i hovedsak vil identifisere <strong>og</strong> belyse i analysene,<br />
<strong>og</strong> i dette kapittelet vil greie ut hvordan fremstilles <strong>og</strong> med hvilken effekt.<br />
Men er det slik at de alltid har vært en del av tegneserier? Disse elementene var ikke<br />
nødvendigvis en del av tidlige tegneserier. Franske Rodolphe Töpffers Histoire de Monsieur<br />
Crypt<strong>og</strong>ame (1845), som av mange anses som de første tegneseriene, inneholdt verken<br />
snakkebobler eller lydeffekter (Khordoc 2001: 157). Andre igjen mener avisstripen The<br />
Yellow Kid (Outcalt 1895) var den første, <strong>og</strong> kanskje er det nettopp fordi denne hadde<br />
snakkebobler. 6 Dette er riktignok tegneserier som ikke er del av den tradisjonen jeg i denne<br />
oppgaven skal se på, amerikanske mainstream tegneseriehefter innen superheltsjangeren, <strong>og</strong><br />
kom før dennes konvensjoner ble etablert. Da superhelthefter ble populære hadde<br />
snakkeboblene <strong>og</strong> lydeffektene eksistert en stund, men akkurat hvor etablert de derimot var<br />
vil jeg belyse nærmere i analysene.<br />
6 Først rundt 1925 ble det vanlig i franske tegneserier å bruke snakkebobler, mens amerikanske serier som The<br />
Yellow Kid (Richard Outcalt) brukte dem allerede på 1890-tallet, <strong>og</strong> Little Nemo in Slumberland (Windsor<br />
McKay) i 1905. Skaperen av The Adventures of Tintin (1929), Hergè, medga at hans tidlige arbeider ikke kunne<br />
kalles «bande dessinèe» men var mer som illustrert tekst. Etter hvert begynte han å innføre mer snakkebobler,<br />
selv om de generelt lignet mer på fortellerbokser da de var rektangulære <strong>og</strong> gule. Ingen av disse eksemplene kan<br />
likevel sies å være spesielt auditive, da de ikke har utnyttet boblens potensiale (Khordoc 2001: 157-158, 164).<br />
16
2.1.1. Snakkebobler<br />
Dial<strong>og</strong> i tegneserier foregår for det meste i en av de svært kjente tegneserieelementene, som i<br />
likhet med lydeffektene ses som en naturlig, nesten definerende del av tegneseriemediet,<br />
nemlig snakkeboblen. Som grunnlag for denne ligger den ovale, hvite boblen med sort<br />
ramme, sorte blokkbokstaver <strong>og</strong> en hale som peker til den som snakker. Denne halen kan sies<br />
å representere litteraturens «han sa» eller «hun tenkte» <strong>og</strong> så videre (Saraceni 2003:9). Boblen<br />
er i likhet med lydeffektene normalt ikke synlig for karakterene i <strong>tegneseriens</strong> univers, men<br />
hørbare, omvendt er de for leserne synlige men ikke hørbare.<br />
Mange av disse boblene som tilsynelatende skal representere en dial<strong>og</strong> kan <strong>og</strong>så sies å være<br />
lite troverdige som mellommenneskelig kommunikasjon. Man kan undre seg til tider om<br />
hvem karakterene snakker med, andre enn seg selv. Mye av det som står i boblene er ikke så<br />
mye en faktisk dial<strong>og</strong>, men nesten som en indre monol<strong>og</strong> («stream of consciousness»), eller<br />
en form for kommunikasjon med leserne. Denne formen for ytringer ble etter hvert i større<br />
grad forebeholdt tankebobler, <strong>og</strong> videre fortellerboksen hvor de i mange grafiske romaner er i<br />
dag, <strong>og</strong> tankeboblen er på langt nær like vanlig lenger, ei heller upersonifiserte<br />
fortellerstemmer. Tankeboblen kan ifølge Mario Saraceni (2003: 65-66) ofte være en forkledd<br />
fortellerfunksjon, dette vil jeg <strong>og</strong>så mene gjelder for enkelte snakkebobler, hvor fortellerens<br />
<strong>og</strong> karakterens stemmer blir blandet: «What really happens (…) is that the narrator speaks to<br />
the reader in the ‘disguise’ of a character’s thoughts or monol<strong>og</strong>ue» (Saraceni 2003: 67).<br />
Denne fortellerstemmen er normalt knyttet til fortellerteksten <strong>og</strong> opptrer i rektangulære<br />
bokser.<br />
Fortellerstemmer omtales i film som ikke-diegetisk lyd, <strong>og</strong> man kan høre faktiske stemmer.<br />
De oppfattes etter min mening ikke i like stor grad som lyd i <strong>tegneseriens</strong> fortellertekster,<br />
blant annet fordi de sjelden bærer med seg noen hint om stemmekvalitet slik snakkeboblene i<br />
stor grad gjør. Slik sett kan disse, både i form, innhold <strong>og</strong> funksjon, minne mer om<br />
stumfilmens mellomtitler. Disse hadde, i likhet med fortellerteksten, som funksjon å<br />
informere om eller kommentere handlingen, <strong>og</strong> bestod av tekstplakater. Stumfilmen så sin<br />
ende i overgangen til 30-tallet, rett før tegneserieheftene for alvor ble populær, <strong>og</strong> dens<br />
konvensjoner kan ha hatt en like stor påvirkning på de tidlige tegneseriene som<br />
billedfortellingens tilsynelatende innflytelse. Khordoc (2001: 164) hevder <strong>og</strong>så at<br />
fortellertekstene skiller seg fra boblene nettopp ved at de ikke resonnerer lyd, <strong>og</strong> hun kaller<br />
dem «stille» tekst. Heller ikke den subjektive lyden i form av indre stemmer, i tegneserien<br />
17
tankebobler, mener jeg kan oppfattes i like stor grad som i filmen som lyd. Hvorfor er disse<br />
elementene lyd i film men ikke i tegneserier? Det blir kanskje veldig tydelig i tegneserier at<br />
det her dreier seg om lyd som kun den de tilhører kan oppfatte, <strong>og</strong> verken tankeboblen eller<br />
fortellerteksten utnytter virkemidler som varierende form <strong>og</strong> fonter for å si noe om auditive<br />
kvaliteter. Som vi skal se i de neste kapitlene forsvinner både tankeboblen <strong>og</strong> fortellerteksten<br />
fra tegneseriene i mer eller mindre grad, <strong>og</strong> erstattes med en første-persons forteller hvor<br />
leserne vet hvem fortelleren er, altså en slags kombinasjon mellom tankebobler <strong>og</strong><br />
fortellertekst, det jeg vil kalle tanketekster, <strong>og</strong> får dermed en bedre tilknytning til spesifikke<br />
personers stemmer.<br />
Normalt skrives teksten i både fortellertekst, tanke- <strong>og</strong> snakkebobler med sorte, enkle<br />
blokkbokstaver, <strong>og</strong> helst håndskrevne. Tekst som er maskinskrevet er ikke like lett å tilpasse<br />
boblens størrelse <strong>og</strong> form, <strong>og</strong> dermed plassen den opptar i ruten, den kan dessuten gi et noe<br />
upersonlig inn(/ut-)trykk, <strong>og</strong> er lite brukt annet enn som en effekt, <strong>og</strong> formodentlig <strong>og</strong>så i de<br />
mest masseproduserte tegneseriene. En håndskrevet ballong formidler en helt annen<br />
personlighet enn den maskinskrevne <strong>og</strong> kan ha mye å si for den opplevde stemmen.<br />
Maskinskrevne tekster kan likevel inneha en viss autoritet, <strong>og</strong> har blitt brukt i det Eisner<br />
(1985: 27) mener var et misforstått forsøk på å tilføre verdighet til tegneserien, uten stor<br />
suksess. Teksten i tegneserier skiller seg dermed fra tekstuelle konvensjoner i andre<br />
tekstbaserte medier (Khordoc 2001: 164) <strong>og</strong> den er langt mer fleksibel <strong>og</strong> føyelig, i likhet med<br />
tegneserienes øvrige grafiske elementer, <strong>og</strong> nærmer seg dermed bildets konvensjoner. For å få<br />
frem karakterers personlighet eller midlertidige sinnstilstand gjennom å si noe om stemmene<br />
deres kan man variere skrifttypen i form, farge, størrelse, tykkelse <strong>og</strong> så videre, som i sin tur<br />
kan indikere stemmeleie, dialekt, språk, følelser med mer, <strong>og</strong> gir dermed en mer auditiv<br />
antydning enn vanlig maskinskrevet tekst (Bongco 2000: 72). Bokstavene i en snakkeboble<br />
kan altså si mer enn hva de sier eksplisitt. Også formen på selve boblen kan formidle<br />
lydkvalitet, <strong>og</strong> har gått fra å være en ren ramme til at omrisset er med på å formidle følelser,<br />
<strong>bevegelse</strong>, motivasjon, intensjon, mening <strong>og</strong> så videre, i tillegg til lydlig karakter (Eisner<br />
2008: 24, Bongco 2000: 71).<br />
Ved å bryte med den forventede normen - både i bobleformen <strong>og</strong> i fontene - oppnår man en<br />
større effekt i formidlingen av viktige lydlige aspekter. Det fins nemlig en rekke allment<br />
aksepterte konvensjoner for å indikere lydnivå <strong>og</strong> følelser i stemmene, <strong>og</strong> hvordan ordene skal<br />
uttales (Khordoc 2001: 164; Eisner 1996: 61; Bongco 2000: 71-72). Khordoc (2001: 165)<br />
viser for eksempel til at det er en direkte relasjon mellom størrelsen på bokstavene <strong>og</strong> volumet<br />
18
i stemmene. Hun mener likevel det ikke fins noen grunn til at større bokstaver skulle bety at<br />
noen snakker høyere, men at det helt klart har blitt en konvensjon i tegneserier. Jeg vet ikke<br />
om jeg er helt enig i at det er så arbitrært, <strong>og</strong> tror dette er noe som ikke bare tegneserielesere<br />
oppfatter. Hvorfor gjelder ikke dette da <strong>og</strong>så den konvensjonelle bruken av blokkbokstaver i<br />
det meste av tegneserietekst, enten i bobler eller i bokser? Bruken av blokkbokstaver i<br />
forskjellige digitale medier som i SMS eller i diskusjonsforum på internett for eksempel<br />
oppfattes lett som at noen roper <strong>og</strong> blir fort slått ned på. Dette er ikke tilfellet i tegneserier<br />
hvor blokkbokstaver er normen heller enn unntaket, men jeg tror det er den oppfattede<br />
dimensjonen på bokstaven som gjør at man på internett føler de roper, de fremstår større. Den<br />
maskinskrevne karakteren kan <strong>og</strong>så ha noe å si, siden de i tegneserier som nevnt er<br />
håndskrevne ser de ikke så voldsomme ut. Store, jevne bokstaver krever større<br />
oppmerksomhet <strong>og</strong> det er derfor naturlig å anta at de vil høres bedre på samme måte som de<br />
sees bedre.<br />
På grunn av de mange måtene tekst kan fremstilles i snakkeboblene kan den anses like mye<br />
tegnet som skrevet (se Khordoc 2001: 156, 159, 160-161, 165; Christiansen 2001: 59). I<br />
tillegg kan snakkeboblene ofte inneholde elementer som ikke er rene bokstaver men bilder <strong>og</strong><br />
symboler, som for eksempel banning representert ved de typiske «krusedullene». Det brukes<br />
<strong>og</strong>så symboler som ikke nødvendigvis har noe med lyd å gjøre, men ideer. Khordoc (2001:<br />
170) kaller dette «stille bobler», <strong>og</strong> de brukes for å formidle følelser <strong>og</strong> tanker. Jeg har<br />
allerede nevnt banning som eksempel på lydlige bilder i snakkebobler, men det fins <strong>og</strong>så egne<br />
måter å vise at noen blir betenkt eller ikke snakker når det er forventet («…»), <strong>og</strong> måter for å<br />
vise undring <strong>og</strong> sjokk («!», «?»). Disse tilsvarer på mange måter lydeffektenes unsound<br />
effekter (mer om dette nedenfor i kapittel 2.1.2.), da dette ikke nødvendigvis er lyder, men er<br />
presentert i lydens domene via snakkeboblen. Dette kan være en nokså økonomisk måte å<br />
formidle slikt i forhold til å skulle beskrive det i lange setninger eller finne en smart måte å<br />
illustrere det i ruten. Disse representerer på en måte unntaket fra regelen som tilsier at<br />
snakkebobler er auditive; «(…) the fact that there are balloons which are distinctly silent<br />
confirms the convention that the others are not mute» (Khordoc 2001: 170).<br />
2.1.2. <strong>Lyd</strong>effekter<br />
I filmens verden kan denne kategorien som nevnt inneholde reallyder, stillhet <strong>og</strong> lydeffekter. I<br />
tegneserier vil det meste av den første typen, reallyd, se ut som lydeffekter. Ethvert lydord<br />
som skrives eller tegnes inn vil naturlig nok risikere dette da de vanskelig kan unngå å skille<br />
19
seg ut. Et lydord vil sjelden være utydelig eller ubetydelig, da det vil virke mot sin hensikt.<br />
Tegneserien har ikke samme mulighet som filmen til å ha lyder i bakgrunnen uten at de gjør et<br />
poeng av seg, slik at om du i en tegneserie hører/ser lyden av fotsteg er det mer som en<br />
lydeffekt å regne enn real- eller miljølyd, da den brukes som <strong>og</strong> i stor grad oppfattes som en<br />
effekt for å vektlegge en handling eller fremheve et (symbolsk) poeng. Det er de som legger<br />
inn lyder bare for å poengtere et visst miljø <strong>og</strong> en stemning, likevel kan ikke alle rutene fylles<br />
med slike miljølyder, det hadde sett rotete <strong>og</strong> bråkete ut <strong>og</strong> blitt vanskelig å lese. Jeg vil i<br />
denne oppgaven derfor stort sett bruke begrepene lydord <strong>og</strong> lydeffekter sidestilt, da de to i<br />
grunn er det samme i tegneserier.<br />
Tegneserier har i likhet med film gjerne flere grep for å fremheve stillhet enn bare å la være å<br />
ha lyd. I både film <strong>og</strong> kanskje spesielt i tegnefilm er det ikke uvanlig å bruke musikk eller<br />
visse miljølyder (som gresshopper) for å fremheve stillhet. Har vi andre forventninger til<br />
stillhet i film, tegnefilm <strong>og</strong> tegneserier? Jeg tror vi «godtar» mer stillhet i tegnefilm enn i film,<br />
på samme måte som vi av grunnene diskutert ovenfor gjør i enda større grad i tegneserier, <strong>og</strong><br />
konvensjonene er nok annerledes for det vi ser som naturlig (spillefilmen) kontra det som så<br />
tydelig er skapt, i dette tilfellet tegnet, hvor det er mer åpenbart at enhver lyd må være lagt på<br />
med overlegg.<br />
Å la være å ha lyd i tegneserier er altså ikke en effekt på linje med hva man kan oppnå i en<br />
film, <strong>og</strong> selv om man utelater både snakkebobler <strong>og</strong> lydeffekter trenger ikke rutene oppleves<br />
som faktisk stille. For å oppnå følelsen av stillhet kan man for eksempel gjøre tegningene<br />
enklere uten mange bakgrunnsdetaljer. Man kan droppe forstyrrende elementer <strong>og</strong> kutte ut all<br />
tekst, ikke bare snakkebobler/dial<strong>og</strong>, men <strong>og</strong>så slik tekst som egentlig ikke oppfattes som lyd<br />
i tegneserier, men som er med på å gi liv til et bilde, nemlig fortellerteksten <strong>og</strong> tankeboblene.<br />
Disse er hørbare i film, <strong>og</strong> selv om ingenting strengt tatt er hørbart i tegneserier oppleves<br />
disse, som diskutert tidligere, i mindre grad som auditive elementer i tegneserien. Rutens<br />
komposisjon er viktig for hvor lydlig leserne oppfatter handlingen i ruta, <strong>og</strong> fraværet av all<br />
slags tekst er et effektivt virkemiddel.<br />
Utover å bruke tekst for å illustrere lydeffekter, kan man <strong>og</strong>så illustrere dem symbolsk ved<br />
hjelp av slikt som streker, stjerner <strong>og</strong> i enkelte tilfelle visuelle metaforer for lydens tenkte<br />
kilde (eksempelvis en motorsag som sager en vedkubbe som allusjon til snorkelyder) med<br />
mer. Banning er et klassisk eksempel på billedlig lyd, hvor det ofte representeres med<br />
hodeskaller <strong>og</strong> diverse kruseduller, men disse står gjerne innenfor snakkebobler. Mange<br />
20
lydord tar dessuten etter hvert formen til bilder mer enn formen til tekst <strong>og</strong> de trenger ikke<br />
nødvendigvis leses i tradisjonell forstand, men oppfattes <strong>og</strong> sees, <strong>og</strong> det er denne synligheten<br />
heller enn «leseligheten» som gjør de auditive. I enkelte tilfeller kan de rett <strong>og</strong> slett være<br />
vanskelig å tyde (som bildet på forsiden), men det er altså ofte tilstedeværelsen <strong>og</strong> ikke den<br />
nøyaktige ordlyden som er viktigst. Selve utformingen av ordet kan gi en del ekstra<br />
informasjon om omstendighetene rundt lyden, <strong>og</strong> Daniel Goldmark (2005) viser til Chion når<br />
han påpeker at for at lyden i tegnefilmer troverdig kan fremstille en <strong>bevegelse</strong> må den<br />
gjennom lydbildet gjøre opp for at det som skaper lyden ikke har noen reell masse:<br />
Chion reminds us that when we see something fall in a film, the sound of impact must render ‘weight,<br />
violence and pain.’ The audible crash must make up for the fact that a falling object in a cartoon has no<br />
weight or mass at all, and thus we must in effect be aurally bludgeoned into believing in the impact we<br />
see (Goldmark 2005: 63).<br />
Det samme kan man si om lyden i tegneserier, som må bruke det visuelle lydbildet til å<br />
overtale leserne om dens materialitet. Chion mener, med henvisning til en studie av barns<br />
lekelyder, at lyden de lager ikke har noe å gjøre med dens likhet til den faktiske lyden av<br />
tingen (en lekebil i dette tilfellet) de leker med, men til tingens <strong>bevegelse</strong>: «The sound here<br />
conveys movement and its trajectory rather than the timbre of the noise that supposedly issues<br />
from a car. (…) It is not difficult to see that this kind of relation between sound and<br />
movement is the very same relation used in animated film, especially the cartoon» (Chion<br />
1994: 121). Igjen, selv om både Chion <strong>og</strong> Goldmark ser dette i forbindelse med animert film,<br />
mener jeg det <strong>og</strong>så kan knyttes til tegneserienes lyd.<br />
I visse tegnefilmer som for eksempel Tom & Jerry som Goldmark har sett på, brukes musikk<br />
som lydeffekter <strong>og</strong> musikkens rytme <strong>og</strong> tempo samsvarer med tegnefilmens rytme <strong>og</strong> tempo.<br />
Musikk i slike tegnefilmer er viktig for å understreke både lyder <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>r (<strong>og</strong>så følelser),<br />
<strong>og</strong> gjøre dem mer tilgjengelig <strong>og</strong> lettere å huske, <strong>og</strong> lettere å forstå. Det viktigste er heller ikke<br />
at lyden, det være seg musikk eller lydeffekter, er nøyaktig lik reallyden, det er banen <strong>og</strong><br />
<strong>bevegelse</strong>n som dikterer hvordan lydbildet ser ut (Chion 1994: 121-122, Goldmark 2005: 62-<br />
70). Også i tegneserier er denne relasjonen mellom lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> gjeldende, der ofte den<br />
visuelle utformingen av lydordene er like viktig som lyden selv, <strong>og</strong> viser til lydens (eller<br />
lydkildens) retning <strong>og</strong> karakteristikk. <strong>Lyd</strong>effekter spesielt har denne muligheten til å la ikke<br />
bare ordet men selve utformingen, det som kan tilsvare lydbildet, si noe om lydens<br />
egenskaper. Disse lydordene skrives typisk med fete, fargerike bokstaver, <strong>og</strong> kan være både<br />
21
in- <strong>og</strong> off-panel. Utformingen utbroderes i varierende grad, fra enkle bokstaver til avanserte,<br />
grafiske komposisjoner.<br />
I den klassiske fremstillingen av <strong>tegneseriens</strong> lydeffekter står ordene i fargerike lydstjerner<br />
som dermed dekker til handlingen noe. På tross av allmenne oppfatninger <strong>og</strong> elementets<br />
populistiske status som tegneseriesymbol er ikke dette mye brukt i tegneserier, i all fall ikke i<br />
dag <strong>og</strong> i mindre grad i grafiske noveller enn i stripeserier. Etter hvert har man gått litt bort fra<br />
den spektakulære stjernen, <strong>og</strong> isteden gått mer inn for å la ordene/bokstavene tale sin egen<br />
sak. Man bruker form, farge <strong>og</strong> plassering for å integrere lyden i <strong>tegneseriens</strong> narrative rom,<br />
<strong>og</strong> gjøre den til en mer naturlig del av scenene. <strong>Lyd</strong>ordene spenner i form fra enkle, sorte<br />
bokstaver skrevet inn i ruten, til å utgjøre en del av tegningen eller være en tegning i seg selv,<br />
<strong>og</strong> dermed fremstå mer som et bilde enn som tekst. Enkle, sorte bokstaver behøver d<strong>og</strong> ikke<br />
bety lite kreativitet. De enkleste <strong>og</strong> minst ambisiøse lydordene finnes gjerne i de mest<br />
kommersielle serier, gjerne tiltenkt barn, slik som Donald Duck & Co. Disse vil man gjerne<br />
distribuere i så mange land som mulig, <strong>og</strong> lydordene må derfor være forholdsvis enkle å<br />
tilpasse hvert lands språkdrakt. <strong>Om</strong> lydordet er en innarbeidet del av rutens komposisjon blir<br />
den vanskelig å endre på uten dermed å ødelegge komposisjonen. Ordlyden i<br />
onomatopoetikon er ikke universell, en gris høres som kjent ikke lik ut i Norge («nøff») som i<br />
England («oink»), ikke bare er ordene i seg selv svært ulike, men <strong>og</strong>så ordlyden kunne<br />
mistenkes for å stamme fra forskjellige dyr. Muligheten til å oversette lydord kan derfor være<br />
svært viktig. Dette tror jeg riktignok er mer prominent i tegneserier for barn enn for voksne,<br />
<strong>og</strong> det er <strong>og</strong>så i disse man finner de som er enklest å bytte ut, altså mindre integrert i rutens<br />
komposisjon. I den norske utgaven av Asterix-albumet Det Store Himmelfallet (Uderzo 2005),<br />
finner man for eksempel lydord med bokstaven «Å», tydelig tilpasset det norske eller<br />
skandinaviske marked, mens den norskspråklige utgaven av <strong>Batman</strong>: The Dark Knight Strikes<br />
Again (Miller 2001) har beholdt lydordene fra originalen.<br />
Problemet med språkforskjellene <strong>og</strong> hvorvidt man bør oversette eller ikke viser seg spesielt<br />
når lydordene går mot det som på engelsk kalles unsound effects (TvTropes.org n.d.) 7 , som<br />
7 Dette er et begrep som ikke ser ut til å være etablert innen tegneserieforskning, men som brukes litt i<br />
tegneseriefora på nett. Jeg finner likevel begrepet svært nyttig, <strong>og</strong> mener denne typen lyder er en viktig del i<br />
diskusjonen om <strong>tegneseriens</strong> lydlige <strong>og</strong> bevegelige aspekter. Suzanne Covey har riktignok publisert en artikkel i<br />
tidsskriftet ImageTexT: Interdisciplinary Comics Studies hvor hun har valgt å kalle disse ordene descriptive<br />
sounds. Men i definisjonen ligger det noen føringer som jeg mener bare stemmer til en viss grad, som at de er<br />
«(…) words, usually verbs, that don't attempt to reproduce the sounds they depict (…)» (Covey 2006: 10) (hun<br />
skriver «depict», <strong>og</strong> det er litt usikkert hva hun egentlig mener, det høres jo selvmotsigende ut, men med «they»<br />
henviser hun kanskje til rutene), i tillegg til at hun ikke ser ut til å ta høyde for at <strong>og</strong>så disse kan være off-panel<br />
da hun mener de «(…) serve to emphasize an action already visually depicted (…)» (ibid: 11).<br />
22
estår av faktiske ord heller enn onomatopoetikon. Disse lydeffektene etteraper ikke lyder,<br />
men de fremstilles likevel som lydeffekter <strong>og</strong> oppfattes dermed <strong>og</strong>så til en viss grad som det.<br />
Unsound effektene er gjerne verb som beskriver hendelser, <strong>og</strong> de kunne derfor <strong>og</strong>så kaltes<br />
<strong>bevegelse</strong>seffekter. Dette er altså en effekt som like gjerne kunne vært beskrevet i kapittelet<br />
om <strong>bevegelse</strong>, da de som regel heller henviser nettopp til <strong>bevegelse</strong>n enn en lyd. Noen av<br />
ordene er riktignok en mellomting, siden de til forskjellig grad både ligner på lyden <strong>og</strong> er ord<br />
som beskriver handlingen, for eksempel SMACK <strong>og</strong> BANG som er både beskrivende <strong>og</strong><br />
lydgivende. Dette kan likevel avhenge av kulturelle konvensjoner, kan det være at et smell<br />
ikke høres ut som BANG i alles ører? Poenget med å plassere de i lydkategorien er likevel at<br />
de oftere enn ikke i tillegg til hendelsen representerer noe lydlig i selve presentasjonen <strong>og</strong><br />
tilstedeværelsen. Selv om de ikke prøver å etterape en gitt (ord)lyd, angir de at det er noe som<br />
foregår med en viss mengde støy. Det er ikke alltid denne lyden lar seg beskrive enkelt ved<br />
verken ord eller bokstaver, slik at å skrive handlingen i lydeffektform blir en måte å formidle<br />
flere aspekter ved situasjonen. På den annen side er disse i sin mest ekstreme form som regel<br />
brukt for en humoristisk effekt, et slags pek til de tradisjonelle, etter hvert klisjèfylte<br />
lydeffektene. Dette er en løsning som kan brukes om man ikke vil lage nye ord selv, det kan<br />
være lyder det er vanskelig å sette bokstaver/ord på, eller de kan altså brukes som et<br />
humoristisk poeng <strong>og</strong> ironisere over tegneserienes bruk av lydeffekter (Covey 2006: 10-11,<br />
TvTropes.org n.d.). I det siste tilfellet, som nok er det mest vanlige, gjør man et poeng på<br />
bekostning av lydordenes konvensjoner, <strong>og</strong> snur litt om på forventningen til disse.<br />
2.1.3. Mini-case: «Sound Effects»<br />
En serie hvor lydeffektene blir både utnyttet <strong>og</strong> overdrevet er Wally Woods «Sound Effects»<br />
(bilde 2) fra det amerikanske humormagasinet Mad ( # 20, 1955). Hele historien fortelles stort<br />
sett ved hjelp av lydeffekter <strong>og</strong> noen unsound effekter, konvensjoner ignoreres <strong>og</strong> lesernes<br />
forventninger til de vanlige reglene for lydord er ikke lenger gjeldende. Handlingen utspiller<br />
seg idet en detektiv prøver å løse en serie mord. Alle mordene følges av lydordene<br />
AAAARGH! Og THUD! i tillegg til ikke-lyd effektene BOUNCE BOUNCE <strong>og</strong> BLEED<br />
BLEED. Det viser seg til slutt at morderen er en mann ved navn Joe Aaarrgh, med flere alias<br />
som Joe Ughh <strong>og</strong> andre lydeffektlignende etternavn.<br />
Det spilles i denne historien mye på lydord som kan ha flere betydninger. I starten av historien<br />
(bilde 2) for eksempel ser vi detektiven, med halve ansiktet ute av ruta, <strong>og</strong> lydeffekten<br />
SMAK.<br />
23
Bilde 2: «Sound Effects», s. 2.<br />
24
Neste rute viser hva lyden kom av, <strong>og</strong> vi får se den blonde, attraktive sekretæren hans, samt<br />
resten av ansiktet til detektiven med tunga ute <strong>og</strong> et rødt kyssemerke over munnen.<br />
Sekretæren taster på en skrivemaskin, <strong>og</strong> etter hvert blir tastelyden overdøvende <strong>og</strong><br />
tilsynelatende til stor irritasjon for detektiven, lydene fyller hele ruta, <strong>og</strong> er både bak <strong>og</strong> foran<br />
detektiven som prøver å holde seg for øret uten særlig effekt. Videre får vi se en nesten lik<br />
rute som den i starten: detektiven stikker hodet utenfor ruta, skrivelydene stopper opp <strong>og</strong> den<br />
samme lyden som vi i de foregående rutene blir overbevist om er kysselyder, viser seg nå å<br />
være lyden av detektiven som klapper til sekretæren. Dette setter fokus på en velkjent<br />
problemstilling som nok er ganske vanskelig: å finne egne, egnede lyder til spesifikke<br />
handlinger, <strong>og</strong> å holde seg konsekvente til dem. Mange lyder blir derfor brukt om hverandre<br />
til vidt forskjellige kilder <strong>og</strong> handlinger. I enkelte tilfeller vil leserne dessuten oppleve et<br />
misforhold i tegneserier mellom ordlyden de forventer <strong>og</strong> lydordet som brukes, noe som viser<br />
hvor vanskelig det kan være å lage passende lydeffekter. I «Sound Effects» reagerer til <strong>og</strong><br />
med detektiven på den uventede lyden av ei ringeklokke som overraskende låter GA GOO<br />
GAH! Han gjentar lyden ordrett <strong>og</strong> ser undrende ut.<br />
Flertydige lyder <strong>og</strong> bruken av faktiske ord som lydeffekter er gjenstand for flere morsomme<br />
poeng i serien, for eksempel i en heftig slåsskamp mellom detektiven <strong>og</strong> morderen hvor store<br />
deler av rutene fylles med lydord. På et punkt i kampen får vi se kjeltringen som<br />
tilsynelatende hamrer løs på detektiven med noen forferdelige CRUNCH CRUNCH («knas»).<br />
Disse lydene fortsetter over i neste rute, hvor vi får se detektiven stå <strong>og</strong> spise en knasende<br />
peanøttsjokolade. En annen konvensjon som brytes her, <strong>og</strong> som kan kobles til Chions uttrykk<br />
synkrese (Chion 1994: 5), er når lyden naturlig <strong>og</strong> automatisk antas å stamme fra det man ser<br />
samtidig i ruta. Som her <strong>og</strong> i SMAK-eksempelet over blir leserne villedet til å tro at lydene<br />
stammer fra det vi ser i ruta, mens lyden til slutt avsløres in-panel som off-panel i<br />
utgangspunktet!<br />
Grensen mellom lydens tilstedeværelse i <strong>tegneseriens</strong> univers, <strong>og</strong> lydeffektenes usynlighet for<br />
karakterene i det samme universet er en som vanligvis respekteres, karakterene kan ikke se<br />
lydene eller interagere med dem, kun høre dem, slik er konvensjonen. Her derimot ser Wood<br />
bort i fra slike «naturlover». En butler treffes i en rute i ryggen av en kniv, rett foran<br />
detektiven, <strong>og</strong> lyden THINK vises. Detektiven er tydeligvis ikke enig i ordlyden, han setter et<br />
kryss over ordet <strong>og</strong> erstatter det med THUNK! Dette skjer over tre ruter, <strong>og</strong> butleren henger i<br />
25
den samme posisjonen som da han ble truffet til detektiven er fornøyd med lyden <strong>og</strong> butleren<br />
faller til bakken. Et annet eksempel hvor karakterene har fysisk kontakt med lydeffektene ser<br />
vi noe senere idet en vakker dame ser den døde ektemannen sin. Kvinnen bryter ut i et langt<br />
EEEK, men detektiven kommer til unnsetning, <strong>og</strong> hindrer ordet fra å treffe henne igjen to<br />
ruter senere ved å stille seg mellom damen <strong>og</strong> lyden. Tilsynelatende hulkende over liket av<br />
hennes mann blir vi videre presentert for ordene SOB SOB SOB («hulk»). I neste rute står<br />
ordene der enda, men damen gråter absolutt ikke her, hun smatter rolig på en sigarett mens<br />
hun holder frem en forsikringspolise. I påfølgende rute på neste side er ordene fremdeles med,<br />
<strong>og</strong> damen kysser frekt detektiven på munnen mens hun med en leppestift tilfører bokstaven L,<br />
slik at det nå står SLOB SLOB SLOB («slask»), en henvisning både til personbeskrivelsen <strong>og</strong><br />
kysselyden.<br />
I et annet eksempel som <strong>og</strong>så retter seg mot lydens metafysiske tilstedeværelse i rutene er fra<br />
starten av historien (bilde2), <strong>og</strong> rutenes rammer som unaturlige, fysiske begrensninger for lyd<br />
eksponeres. I startsekvensen, som diskutert til å begynne med, ser vi en telefonlyd (DRINNG)<br />
idet detektiven sitter <strong>og</strong> kysser utenfor ruten. Når synspunktet i neste rute flytter mot høyre i<br />
rommet slik at sekretæren vises, sees bare slutten på ringelyden (INNG), som om resten fysisk<br />
befinner seg lenger til venstre i rommet. Rammen ser altså ut til å sette en grense for hvor mye<br />
av lyden vi kan se <strong>og</strong> dermed høre til enhver tid. I virkeligheten stopper ikke nødvendigvis<br />
lyden selv om man for eksempel ser ting fra en annen vinkel, den kan heller ikke sies å<br />
befinne seg på et fast sted selv om man kan fastslå hvor den kommer fra, men fyller gjerne<br />
hele rommet.<br />
Hele denne fortellingen blottlegger lydeffektene <strong>og</strong> synliggjør hvilke konvensjoner <strong>og</strong><br />
uskrevne regler som ligger til grunn for disse elementene, <strong>og</strong> den bryter den kontrakten Will<br />
Eisner mener må finnes med leserne, hvor fortelleren har det største ansvaret for å gjøre<br />
fortellingen forståelig. Denne forståelsen bygger på intuisjon, l<strong>og</strong>ikk <strong>og</strong> tidligere erfaringer:<br />
«In comics the reader is expected to understand things like implied time, space, motion, sound<br />
and emotions. In order to do this, a reader must not only draw on visceral reactions but make<br />
use of an accumulation of experience as well as reasoning» (Eisner 1996: 49).<br />
Eksperimenterer man for mye med innarbeidede konvensjoner kan leserne bli forvirret, eller<br />
det kan som i denne historien benyttes som et overraskende <strong>og</strong> humoristisk poeng.<br />
Det er <strong>og</strong>så et poeng i denne serien at tekst <strong>og</strong> bilde henger nøye sammen, <strong>og</strong> samspillet<br />
mellom disse, samt uskrevne regler om blant annet tegneserielydens fysikk kan skape mange<br />
26
komiske situasjoner om de blir ignorert av enten leserne eller skaperne. I dette tilfellet er det<br />
ofte bildene som avslører den virkelige sannheten, mens teksten prøver å få oss til å tro noe<br />
annet. Det er her tydelig at lydenes mening avhenger i stor grad av sammenhengen de står i <strong>og</strong><br />
det skapes det Chion henviser til som en «added value» (i forbindelse med filmens lyd <strong>og</strong><br />
bilde) idet publikum møter lyd <strong>og</strong> bilde <strong>og</strong> tar for gitt at de henger sammen, <strong>og</strong> at lyden ikke<br />
er meningsbærende i seg selv: «Added value is what gives the (eminently incorrect)<br />
impression that sound is unnecessary, that sound merely duplicates a meaning which in reality<br />
it brings about, either all on its own or by discrepancies between it and the image» (1994: 5).<br />
Det er denne meningen Wood her uventet snur om på, <strong>og</strong> som gjør at dette blir overraskende<br />
<strong>og</strong> morsomt.<br />
Disse tilfellene av tvil om lydordets funksjon som indikator på lyd eller på <strong>bevegelse</strong> viser i<br />
hvilken grad elementene kan sies å henge sammen, <strong>og</strong> bygger på mange måter opp om Chions<br />
argument at det ikke er lyden av tingen vi hører, men lyden av tingens <strong>bevegelse</strong> (Chion 1994:<br />
9-10). Det må nødvendigvis være en form for <strong>bevegelse</strong> for at lyd skal kunne oppstå, <strong>og</strong><br />
unsound effekter trenger ikke å være enten eller, men kan sies å indikere begge deler i ett, på<br />
samme måte som de vanlige lydeffektene. <strong>Om</strong>vendt av Chions poeng om at lyd kommer av<br />
<strong>bevegelse</strong>, kan man <strong>og</strong>så si at <strong>bevegelse</strong> neppe kan foregå uten lyd. Ingen lyd uten <strong>bevegelse</strong>,<br />
<strong>og</strong> ingen <strong>bevegelse</strong> uten lyd.<br />
2.2. Bevegelse<br />
When considered independently, images may appear as static representations of narrative events, but<br />
cumulatively – through devices like motion lines, speech balloons, the collapse of the framing function<br />
of the gutter – these images and the story events they depict are anything but static (Ndalianis 2009:<br />
245).<br />
Det er mer ved tegneserier enn hva man ser ved første øyekast, <strong>og</strong> det skjer mye mer både<br />
mellom <strong>og</strong> innad i rutene enn hva førsteinntrykket av det tilsynelatende statiske mediet skulle<br />
tilsi. For å analysere <strong>bevegelse</strong> i tegneserier vil jeg derfor fokusere på hva som egentlig skjer,<br />
både i <strong>og</strong> mellom rutene. Dette kan høres ganske innlysende ut <strong>og</strong> det er kanskje ikke mange<br />
andre måter å finne <strong>bevegelse</strong> på. Men det stemmer ikke helt. Sidelayout <strong>og</strong> formen på selve<br />
ruta kan ha betydning for hvordan leserne oppfatter <strong>bevegelse</strong>ne, hvor fort man leser sida <strong>og</strong><br />
tida man føler har gått i <strong>tegneseriens</strong> univers. Bongco (2000: 59) for eksempel mener<br />
utviklingen av tid <strong>og</strong> hendelser i en tegneserie simuleres ved å variere innholdet i <strong>og</strong><br />
størrelsen på ruta for å drive historien fremover. I likhet med McCloud (1993) <strong>og</strong> Christiansen<br />
27
(2001) velger jeg likevel å grovinndele <strong>bevegelse</strong> i innad <strong>og</strong> mellom rutene, siden dette i<br />
hovedsak er hvor konkrete <strong>bevegelse</strong>r nødvendigvis finner sted.<br />
Bevegelse kan altså foregå innad i ruten <strong>og</strong> mellom rutene (se <strong>og</strong>så Christiansen 2001: 48-51<br />
<strong>og</strong> McCloud 1993: 116). Man kan enten vise starten <strong>og</strong> slutten på en <strong>bevegelse</strong> i hver sin rute,<br />
man kan vise deler av <strong>bevegelse</strong>n i en eller flere ruter, eller man kan vise et øyeblikk av<br />
<strong>bevegelse</strong>n. Det er nok den siste som er mest effektiv for et dynamisk bilde, <strong>og</strong> det man gjerne<br />
gjør for å vise <strong>bevegelse</strong> innad i rutene. Mellom rutene er den første den vanligste, hvor man<br />
illuderer <strong>bevegelse</strong> ved å vise starten <strong>og</strong> slutten på <strong>bevegelse</strong>n. Den andre går gjerne igjen<br />
både innad <strong>og</strong> mellom rutene, <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> mellom rutene kombineres gjerne med at man<br />
<strong>og</strong>så illuderer <strong>bevegelse</strong> i ruta. Men hva er det som konkret får frem disse <strong>bevegelse</strong>ne? Det<br />
spørsmålet vil jeg svare på i det neste, <strong>og</strong> ta for meg spesifikke teknikker først innad i rutene<br />
<strong>og</strong> deretter mellom rutene.<br />
2.2.1. Innad i rutene<br />
Tradisjonelt har det ikke vært veldig vanlig å studere <strong>bevegelse</strong> innad i rutene, <strong>og</strong> diskusjoner<br />
om <strong>bevegelse</strong> har ifølge Paul Atkinson (2009: 265-266) heller gått på det sekvensielle<br />
forholdet mellom rutene. I hans artikkel, hvor han sammenligner <strong>bevegelse</strong> i animasjon <strong>og</strong><br />
tegneserier, konsentrerer han seg derfor om det som skjer i rutene. Han vektlegger der linjens<br />
rolle <strong>og</strong> argumenterer for, blant annet med henvisning til den franske teoretikeren Philippe<br />
Marion, at det er gjennom linjene <strong>og</strong> deres spor etter kunstnerne bak <strong>og</strong> den <strong>bevegelse</strong>n de må<br />
ha gjort da han tegnet linjen, at tegningen får nytt liv i lesernes øyne. «It is in the sketch, and<br />
simple drawings such as charicature, that the image is at its most vibrant and the vibrancy is<br />
reactivated by the viewers/readers as their eyes follows the gestural properties of the line.»<br />
(Atkinson 2009: 271). Bevegelse, sier han, kan forstås i forhold til linjens grafiske kvalitet.<br />
Atkinson ser på den åpne, uferdige linjen som den med størst potensial for <strong>bevegelse</strong>, <strong>og</strong><br />
mener man i forsøk på blant annet å oppnå tredimensjonal realisme mister noe av den ekstra<br />
effekten en synlig linje kan tilføre <strong>bevegelse</strong>n (ibid: 270-272). Også teksten som i de fleste<br />
tegneserier er håndtegnet bærer i seg det samme sporet av artisten, dette mener han knytter<br />
tekst <strong>og</strong> bilde sammen <strong>og</strong> gir tegneserien liv (ibid: 270-271). Maskinskrevet tekst har en<br />
regelmessighet som skjuler alle spor etter produksjonen av den <strong>og</strong> personen bak (ibid: 271),<br />
noe som <strong>og</strong>så kan forklare at slik tekst ikke i like stor grad oppleves som veldig levende <strong>og</strong><br />
auditiv, slik jeg diskuterte i kapittel 2.1.1. Linjen er likevel ikke noe jeg her vil fokusere på,<br />
siden jeg føler dette blir en mer overordnet måte å se <strong>bevegelse</strong> <strong>og</strong> flyt. Jeg vil heller se på<br />
28
hva som konkret viser til faktiske <strong>bevegelse</strong>r, men ha Atkinson i bakhodet når jeg i analysene<br />
diskuterer hvorvidt tegnestilen bidrar til om tegneserien føles levende eller ei.<br />
Christiansen hevder at tegneserieruta har mer til<br />
felles med fot<strong>og</strong>rafiet enn maleriet, selv om den<br />
bruker flere av komposisjonsteknikkene til maleriet.<br />
Som med det han kaller fot<strong>og</strong>rafiets «snapshot-<br />
æstetik» fanger ruta ofte opp et øyeblikk i tiden hvor<br />
rammen tilsynelatende er skåret tilfeldig <strong>og</strong><br />
karakterene sees i ustabile posisjoner. Ubalanse <strong>og</strong><br />
spenning preger bildene, <strong>og</strong> motiverer til videre<br />
lesning (2001: 86-87). Karakterenes positurer <strong>og</strong><br />
hvorvidt disse oppfattes som statisk eller dynamiske<br />
har da mye å si for opplevelsen av <strong>bevegelse</strong>. Dette<br />
vil jeg tro har utviklet seg i takt med<br />
superheltseriene, hvor stadig mer spektakulære<br />
actionsekvenser etter hvert krevde mer visuelt spennende tegninger <strong>og</strong> fleksible helter. Robert<br />
C. Harvey (1996: 35) ville nok sagt seg enig i dette, han trekker frem superhelten Captain<br />
America (1941) som han mener satte en ny standard <strong>og</strong> hadde mye å si for utviklingen av<br />
blant annet <strong>bevegelse</strong>selementene, <strong>og</strong> dermed <strong>og</strong>så for <strong>tegneseriens</strong> særegenhet: «And as<br />
these artists [de som ville lage noe like populært som Captain America] strove to depict as<br />
vigorously and continuously as possible the physical action associated with superheroes, the<br />
medium began to achieve something of its unique potential» (ibid). Ndalianis (2009: 238)<br />
påpeker dessuten, i sin artikkel som argumenterer for tegneserieformens dynamisme, at det<br />
neppe er tilfeldig at det første tegneserieheftet hadde navnet «Action Comics», <strong>og</strong> at en av<br />
strategiene for å leve opp til navnet nettopp var bruken av superheltfiguren. I tillegg syns jeg<br />
det er verdt å merke seg at forsiden på første nummer av dette heftet <strong>og</strong>så viser Supermann i<br />
en særdeles aktiv situasjon.<br />
Foruten, eller gjerne i tillegg til, en dynamisk posisjon vil jeg tro at det innad i rutene er farts-<br />
eller <strong>bevegelse</strong>sstrekene som er de mest gjenkjennelige visuelle tegnene på <strong>bevegelse</strong>.<br />
Fartsstrekene er som regel slik at de temporalt er forut for den figuren de er tilknyttet, <strong>og</strong> viser<br />
hvor <strong>bevegelse</strong>n startet <strong>og</strong> utartet seg. Det vil si at <strong>bevegelse</strong>n har skjedd (eller skjer mens vi<br />
leser?), den er sjelden eller aldri et tegn på hva som kommer til å skje. Det er riktignok viktig<br />
at disse kombineres nettopp med en dynamisk positur, ellers vil de ikke ha like stor effekt <strong>og</strong><br />
29<br />
Bilde 3: Action Comics nr. 1.
li vanskelig å tolke. Disse strekene har utviklet seg fra enkle, nærmest tilfeldige streker, <strong>og</strong><br />
er nå nesten som figurer i seg selv, gjerne akkompagnert av andre detaljer som støvskyer <strong>og</strong><br />
lignende:<br />
In the beginning, motion lines - - or ‘zip-ribbons’ as some call them - - were wild, messy, almost<br />
desperate attempts to represent the paths of moving objects through space. Over the years, these lines<br />
became more refined and stylized, even diagrammatic. Eventually (…) those same lines became so<br />
stylized as to almost have a life and physical presence all their own! (McCloud 1993: 111, McClouds<br />
uthevinger).<br />
Strekene viser gjerne figurens bane <strong>og</strong> retning, men kan <strong>og</strong>så si noe om <strong>bevegelse</strong>ns intensitet<br />
<strong>og</strong> lyd, da gjerne gjennom stil, farge <strong>og</strong> form, <strong>og</strong> i noen tilfeller sammen med en lydeffekt<br />
eller andre detaljer. Selv om det illustreres noe konkret lydord med kan man likevel få<br />
følelsen av at det må være en lyd der på grunn av voldsomheten i <strong>bevegelse</strong>n. I tilfeller med<br />
slåsskamper er disse ofte til stede, i enkelte serier fungerer de end<strong>og</strong> som en slags sensur for<br />
selve hendelsen. De er da gjerne tegnet som en kaotisk sirkel av streker, stjerner, tenner, never<br />
med mer som flyr omkring, <strong>og</strong> vi får ikke se mye til voldsomhetene bak <strong>og</strong> dermed heller ikke<br />
konsekvensene av disse. Slike «slagsmålsskyer» finner man da <strong>og</strong>så gjerne i humorserier eller<br />
serier beregnet på barn, slik som i følgende bildeeksempel fra The Life and Times of Scro<strong>og</strong>e<br />
McDuck Companion (2006: 117) av Keno Don Rosa, hvor kampen uvanlig nok fryses midt i<br />
<strong>bevegelse</strong>ne, <strong>og</strong> leserne får et innblikk i hva som foregår.<br />
Bilde 4: Life and Times, utsnitt s. 117.<br />
<strong>Lyd</strong>stjernen som jeg nevnte kort i kapittel 2.1.2. kan i likhet med fartsstrekene være en<br />
indikator for <strong>bevegelse</strong>, siden den fungerer som en brå ende på en <strong>bevegelse</strong>, <strong>og</strong> dermed i<br />
likhet med fartsstrekene viser tilbake på en <strong>bevegelse</strong>, men en som nå har stoppet brått. Den<br />
kan på den andre siden <strong>og</strong>så være en hendelse som fører til en enda mer eksplosiv <strong>bevegelse</strong>. I<br />
30
likhet med slagsmålsskyene fungerer denne <strong>og</strong>så mange ganger som sensur siden den fysisk<br />
dekker til handlingen bak.<br />
Utenom fartsstrekene <strong>og</strong> lydstjernen kan man for å indikere fart bruke skygging <strong>og</strong> diffus<br />
bakgrunn. Disse to hermer mer etter fot<strong>og</strong>rafiske snapshots, ved enten å ha bakgrunnen i<br />
fokus slik at det som beveger seg forbi ser ut som en uskarp skygge (eller i tegneserier gjerne<br />
flere skygger eller konturer etter hverandre), eller ved å fokusere på <strong>og</strong> følge det som beveger<br />
seg <strong>og</strong> dermed få en utydelig bakgrunn. Dette er ikke mye brukt i vestlige serier, men er en<br />
vanlig teknikk i manga, som i McClouds begrepsapparat kan kalles subjektiv <strong>bevegelse</strong> (1993:<br />
113-114). Man prøver da å nærme seg en fot<strong>og</strong>rafisk realisme uten å bruke typiske<br />
tegneserieelementer. Fartsstrekene er nok likevel inspirert av <strong>og</strong> kan anses som en grafisk<br />
forenkling av for eksempel fot<strong>og</strong>rafier tatt med lang eksponering, hvor objekter i rask<br />
<strong>bevegelse</strong> gjerne vises som/med lange streker.<br />
I tillegg til innad <strong>og</strong> mellom, kan man <strong>og</strong>så anvende teknikker med selve ruta. I motsetning til<br />
både film <strong>og</strong> fot<strong>og</strong>rafi kan man i tegneserier utnytte layouten, rutenes form <strong>og</strong> størrelse, for å<br />
fremheve en <strong>bevegelse</strong>: «Layout controls not only our attention but the only action of which a<br />
reader is capable - eye movement. And our eye movement echoes the action of the story»<br />
(Harvey 1996: 190). Dette kan gjøres ved å tilpasse ruta til handlingen, eksempelvis kan det<br />
være effektfullt å ha en høy vertikal rute hvor noen faller eller en avlang vannrett rute om du<br />
skal vise et kjøretøy som beveger seg fort langs bakken.<br />
En annen måte å utnytte ruta for <strong>bevegelse</strong>seffekt er å ha en kontinuerlig bakgrunn over flere<br />
ruter, mens karakterene flytter seg langs denne. Bakgrunnen kunne altså vært en enkelt rute,<br />
mens <strong>bevegelse</strong>n blir til nettopp fordi den er delt inn i flere. Noe skjer mellom rutene som<br />
leserne ikke får se, men må tenke seg til. I noen tilfeller, som i dette, er det enklere enn i<br />
andre. Selv om det er mange muligheter for å vise <strong>bevegelse</strong> innad i ruta, er det gjerne i<br />
sammensetningen med rutene før <strong>og</strong> etter at disse <strong>bevegelse</strong>ne virkelig får liv, <strong>og</strong> jeg vil i det<br />
neste diskutere hva som skjer mellom rutene.<br />
2.2.2. Mellom rutene<br />
<strong>Om</strong> leserne oppfatter <strong>bevegelse</strong> mellom rutene avhenger blant annet av hvor mye <strong>bevegelse</strong><br />
som må antas å ha foregått mellom dem. <strong>Om</strong> det har vært for mange <strong>bevegelse</strong>r slik at neste<br />
rute ser veldig annerledes ut, får man mer en følelse av at det har skjedd en hel rekke med<br />
31
evegelser, eller flere hendelser, heller enn å føle at man opplever <strong>bevegelse</strong>n her <strong>og</strong> nå. <strong>Om</strong><br />
det har vært lite <strong>bevegelse</strong>r <strong>og</strong> endringer kan det virke som om seriene går i sakte film.<br />
McCloud (1993: 60-93) lister opp 6 typer overganger mellom rutenes, en overgang han gir<br />
navnet closure, <strong>og</strong> som Christiansen forklarer som evnen til å oppfatte <strong>og</strong> skape sammenheng<br />
mellom romlig <strong>og</strong> tidsmessig usammenhengende bilder, slik at leserne fyller inn det som<br />
mangler mellom bildesekvensene, <strong>og</strong> er en erfaringsmessig basert måte å forstå verden på<br />
(2000: 117). Saraceni bruker ikke noe begrep, men sammenligner mellomrommet, gutteren, i<br />
tegneserier med mellomrommet i tekstlige uttrykk: «The gutter is similar to the space that<br />
divides one sentence from the next: there is always a certain amount of information that is<br />
missing from the narrative and the readers have to provide it for themselves» (2003: 9). Også<br />
Bongco er inne på de samme tankene, <strong>og</strong> fremhever viktigheten av lesernes engasjement, som<br />
er ganske aktivt:<br />
Much of the story in comics takes place in these intervals between the frames, in the gaps which<br />
separates the panels, called the gutter. From past experience and sense-making that one naturally<br />
employs while reading, readers fill in gaps in information and cues supplied to them. In sequential art,<br />
although nothing is provided either textually or graphically, experience tells us as readers that something<br />
must be there and so we make the leap ourselves form one panel to the other. We provide the<br />
intervening actions (…) The type of leap to be made dictates the flow and pace of the narrative (Bongco<br />
2000: 65).<br />
Forståelsen av <strong>tegneseriens</strong> narrasjon avhenger altså av vår evne til å trekke konklusjoner<br />
basert på mangelfull informasjon, <strong>og</strong> til å knytte sammen enkeltstående deler til en helhet, <strong>og</strong><br />
det er nettopp det McCloud mener med closure. WJT Mitchell nevner i sin bok Picture<br />
Theory (1994: 91-92) noe lignende i forbindelse med den opplevde sammenhengen mellom<br />
tekst <strong>og</strong> bilde. Han benytter der begrepet suture som han sier stammer fra psykoanalytisk<br />
filmteori <strong>og</strong> beskriver hvordan tilskuerne binder sammen scener i film: «Suture might be<br />
described as that which ‘fills in’ the gaps between images and shots by constructing a<br />
subjective sense of continuity and absent positionality» (ibid: 92). Selv om McCloud snakker<br />
om begrepet i forbindelse med det som mangler mellom rutene, føler jeg det kan knyttes til<br />
andre deler av tegneserieformatet, som mellom de ulike elementene i ruta, slik Mitchell<br />
bruker suture for å koble sammen tekst <strong>og</strong> bilde. Closure kan da i en videre mening dekke<br />
konklusjoner leserne drar på tvers av for eksempel det teksten sier – enten i snakkebobler,<br />
lydeffekter eller fortellertekst – <strong>og</strong> det bildet sier.<br />
32
De seks formene for closure ifølge McCloud er: moment-to-moment (omtrent samme tid, sted<br />
<strong>og</strong> subjekt, små endringer), action-to-action (samme subjekt, endret <strong>bevegelse</strong>/positur),<br />
subject-to-subject (samme scene eller idè, forskjellige subjekter), scene-to-scene (endring i tid<br />
<strong>og</strong> rom), aspect-to-aspect (forskjellige aspekter ved en plass, idè eller stemning), non-sequitur<br />
(ingen l<strong>og</strong>isk sammenheng). Av disse er den definitivt mest brukte overgangen nummer 2,<br />
action-to-action (1993: 70-72).<br />
Christiansen (2001: 48-53) skriver om disse overgangene, <strong>og</strong> poengterer at kun nummer 1 <strong>og</strong><br />
2 bygger på faktisk kontinuert <strong>bevegelse</strong>, mens de andre er bygd opp av mer eller mindre<br />
forenelige handlinger heller enn <strong>bevegelse</strong>. Det kan dessuten være veldig vanskelig å anvende<br />
disse kategoriene praktisk, da skillet mellom hendelse/handling <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> ikke er klart <strong>og</strong><br />
dermed blir det <strong>og</strong>så vanskelig å identifisere typen overgang. Når går en situasjon fra<br />
<strong>bevegelse</strong> til hendelse, spør han seg (ibid: 51). Inspirert av Sergei M. Eisensteins<br />
montasjeteorier for film foreslår derfor Christiansen heller det han kaller kontinuert closure<br />
<strong>og</strong> diskontinuert closure. 8 Det vil være førstnevnte som er aktuell her, siden den er den eneste<br />
som kan hevde å indikere kontinuert <strong>bevegelse</strong> i overgangen mellom rutene, det som tilsvarer<br />
McClouds moment-to-moment <strong>og</strong> action-to-action.<br />
Action-to-action er langt på vei den vanligste måten å sette sammen ruter på i vestlige<br />
mainstream-serier. Det er den som egner seg best for å indikere <strong>bevegelse</strong> uten å ta for mye<br />
plass, det vil si for mange ruter, samtidig som den ikke forutsetter altfor mye eller lite<br />
<strong>bevegelse</strong> mellom rutene. Mest vanlig er det da her å vise starten <strong>og</strong> slutten på en <strong>bevegelse</strong>,<br />
gjerne i kombinasjon med teknikker for å vise <strong>bevegelse</strong> innad i ruta.<br />
Jo flere bilder man har mellom en <strong>bevegelse</strong>s start <strong>og</strong> slutt, jo nærmere man kommer<br />
kategorien moment-to-moment, <strong>og</strong> desto vanskeligere vil det bli for en lesere å gjenskape en<br />
<strong>bevegelse</strong> i fantasien. Dess flere øyeblikk av <strong>bevegelse</strong>n som vises dess saktere vil det virke<br />
som tiden går, <strong>og</strong> det blir unaturlig i forhold til lesehastigheten å selv skulle skape en<br />
<strong>bevegelse</strong> mellom rutene. Når farten senkes er det som om figurene stivner, <strong>og</strong> bildene står<br />
med det i veien for lesernes mentale rekonstruksjon av <strong>bevegelse</strong>n (Christiansen 2001: 53).<br />
Tid, eller oppfattet tid, er dermed en viktig faktor for forståelsen av <strong>tegneseriens</strong> forløp, <strong>og</strong><br />
både lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> er elementer som skaper, markerer eller indikerer tidsaspektet.<br />
8 Atkinson nevner <strong>og</strong>så Eisensteins montasjeteorier, som han mener bærer en likhet med spesielt superheltseriene<br />
hvor dynamikken ofte beror på kontrasten mellom rutenes posisjon, størrelse <strong>og</strong> vinkling («position, volume,<br />
orientation») (2009: 279, note 6).<br />
33
2.3. <strong>Lyd</strong>, <strong>bevegelse</strong>, tid <strong>og</strong> innlevelse<br />
The phenomenon of duration and its experience – commonly referred to as ‘time’ – is a dimension<br />
integral to sequential art. In the universe of human consciousness time combines with space and sound<br />
in a setting of interdependence wherein conceptions, actions, motions and movement have a meaning<br />
and are measured by our perception of their relationship to each other (Eisner 1985: 25).<br />
Will Eisner påpeker her fenomenet varighet som en viktig <strong>og</strong> grunnleggende egenskap ved<br />
tegneserier, en egenskap som kommer frem i bruken av både lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>. <strong>Lyd</strong> <strong>og</strong><br />
<strong>bevegelse</strong> kan sies å knyttes sammen gjennom tidsaspektet, begge elementene både forutsetter<br />
<strong>og</strong> skaper illusjonen om et tidsforløp. Eisner (1985: 28) mener de er uvurderlige for å<br />
involvere en leser, <strong>og</strong> tidsaspektet er uunnværlig i enhver god historie. Både snakkebobler <strong>og</strong><br />
lydeffekter kan sies å skape varighet, <strong>og</strong> elementenes tilstedeværelse gir liv til handlingen<br />
som utspiller seg. McCloud (1993: 116) bemerker at <strong>bevegelse</strong> har en iboende forutsetning<br />
om at tid må ha gått for at den skal kunne skje, det samme mener jeg må være en egenskap<br />
ved lyd. Samtidig kan man si at det ene ikke kan eksistere uten det andre, lyd skapes<br />
nødvendigvis av en form for <strong>bevegelse</strong>, stor eller liten, mens <strong>bevegelse</strong> – som er friksjon –<br />
ikke kan foregå i stillhet. McCloud (ibid) mente som jeg har nevnt i innledningen at<br />
samspillet mellom tid <strong>og</strong> tegneserier generelt leder til enten lyd eller <strong>bevegelse</strong>, jeg vil heller<br />
si at det kan lede til begge siden tilstedeværelsen av det ene indikerer det andre.<br />
Bevegelse kan i tillegg til å være fulgt av <strong>og</strong> tilknyttet lyd, oppfattes som <strong>bevegelse</strong> på grunn<br />
av lyden i seg selv, <strong>og</strong> omvendt kan en lyd oppfattes på grunnlag av en <strong>bevegelse</strong> alene. Alt<br />
etter plassering <strong>og</strong> utforming av lydeffekten, kan denne fungere som både <strong>bevegelse</strong>sindikator<br />
<strong>og</strong> lydeffekt i ett. Som Chion ville sagt er det uansett ikke lyden av en ting vi hører, men<br />
lyden av en (tingens) <strong>bevegelse</strong> (1994: 9-10). Akkurat hvor overbevisende lyd kan være for<br />
oppfattelsen av <strong>bevegelse</strong>, viser Chion (ibid: 12) i et eksempel fra filmen Star Wars: The<br />
Empire Strikes Back (Kershner 1980), hvor man, ikke ulikt tegneserier, viser startposisjonen<br />
<strong>og</strong> sluttposisjonen til en ting, <strong>og</strong> legger til lyd for å oppnå troen på <strong>bevegelse</strong>n som ikke er<br />
der. Eksempelet er en dør som åpnes med en «swishelyd» som er lagt på i etterkant. Scenen<br />
består av et statisk bilde av døra åpen, <strong>og</strong> neste bilde av døra igjen, det er kun lyden som<br />
indikerer <strong>bevegelse</strong>, en <strong>bevegelse</strong> som i likhet med den mellom rutene i tegneserier ikke<br />
eksisterer annet enn i publikums fantasi. Chion sammenligner det med en «slight-of-hand»-<br />
effekt: «(…) sometimes it [lyden] succeeds in making us see in the image a rapid<br />
34
movement that isn’t even there» (1994: 12). Dette fenomenet har klare paralleller til<br />
McClouds begrep closure eller Mitchells suture som jeg diskuterte i kapittel 2.2.2.<br />
<strong>Lyd</strong>, sier Petersen (2009: 166), bidrar med å tilføre tid i handlingen slik at dramatiske<br />
hendelser kan utvikle seg, i tillegg gir lyden kraft, omfang <strong>og</strong> betydning til hendelsene. <strong>Lyd</strong>en<br />
bidrar altså i stor grad i formidlingen av <strong>bevegelse</strong>. <strong>Om</strong>vendt bidrar <strong>og</strong>så <strong>bevegelse</strong> i<br />
formidlingen av lydlige aspekter. Eisner (1996: 60) påpeker for eksempel at en forlenget<br />
dial<strong>og</strong> ikke realistisk kan føres av ubevegelige, statiske bilder, ei heller vil jeg tro at<br />
lydeffekter vil ha like stor effekt om det på billedsiden ser ut som tiden står stille. Som<br />
eksempel har stripeserien Rocky av Martin Kellerman ofte svært mye dial<strong>og</strong>, mens figurene<br />
kan sees sittende rundt samme bord uten større endringer i plassering, vinkler <strong>og</strong> positurer.<br />
Små endringer i tegningenes detaljer, som en annerledes sittestilling, et annet uttrykk i<br />
ansiktene eller noe som skjer i bakgrunnen, gjør likevel scenene realistiske <strong>og</strong> levende, <strong>og</strong><br />
tiden i dial<strong>og</strong>en samsvarer til en viss grad med tiden i bildet.<br />
Mengden snakkebobler <strong>og</strong> innholdet i<br />
disse angir på mange måter mengden<br />
tid som må ha gått, likevel er det ikke<br />
alltid at bildets tid <strong>og</strong> tekstens tid<br />
samsvarer like godt, et problem som er<br />
spesielt synlig i tilfellet med<br />
tankeboblene, som ofte inneholder<br />
usannsynlige mengder ytringer <strong>og</strong><br />
tanker, knyttet til en handling som<br />
normalt er av en mer kortvarig natur.<br />
Dette ser likevel ut til å være en<br />
allmenn konvensjon, på linje med at tidsforløpet i et bilde ikke trenger å være statisk. For<br />
leserne føles det ikke unaturlig at det skjer flere <strong>bevegelse</strong>r i ruten som ikke nødvendigvis<br />
skjer samtidig, <strong>og</strong> at tiden ser ut til å gå mellom forskjellige deler av ruten: «(…) a time-span<br />
within the space of a panel is accepted practice (…)» (Magnussen 2000: 204). Som i<br />
eksempelet i bilde 5 fra Life and Times hvor Magica har hoppet over store deler av ruten <strong>og</strong><br />
nå sees i forgrunnen. Den tidligere <strong>bevegelse</strong>n, hoppingen, vises som fartsstreker, mens<br />
personene <strong>og</strong> tingene hun støtte på underveis ser ut til tidsmessig å henge igjen i det<br />
øyeblikket hun passerte dem. Dermed er det heller ikke unaturlig om tiden ser ut til å være<br />
35<br />
Bilde 5: Life and Times, utsnitt s. 15.
ulik mellom bilde- <strong>og</strong> tekstdelene. Teksten i form av snakkeboblene mener Eisner dessuten i<br />
seg selv bidrar til at tiden ser ut til å gå:<br />
The balloon is a desperation device. It attempts to capture and make visible an ethereal element: sound.<br />
The arrangement of balloons which surround speech – their position in relation to each other, or to the<br />
action, or their position with respect to the speaker, contribute to the measurement of time. They are<br />
disciplinary in that they demand cooperation from the reader. A major requirement is that they be read<br />
in a prescribed sequence in order to know who speaks first. They address our subliminal understanding<br />
of the duration of speech (Eisner 1985: 26).<br />
Tekstuelle lydeffekter kan <strong>og</strong>så sies delvis å styre leseprosessen <strong>og</strong> -rytmen, <strong>og</strong> selv om man<br />
tydelig kan se lydordet før man kommer til det, mener Khordoc man ikke «hører» det før de<br />
tilhørende bildene har blitt lest. På denne måten er leserne selv delaktige i å lage lyden når det<br />
er tid for det (Khordoc 2001: 172). Leserne fremfører tegneserien for seg selv ved å lese<br />
boblene <strong>og</strong> lydeffektene høyt inni seg med de lydlige kvaliteter elementene viser, <strong>og</strong> blir på et<br />
vis selv deltagere i historiens narrasjon (Eisner 1996: 61; Petersen 2009: 164).<br />
På samme måte kan man si at karakterene bare er i <strong>bevegelse</strong> så lenge leserne er<br />
oppmerksomme på de: «Each segment comes alive the moment the reader pays attention to it<br />
and only so long as the reader’s attention is on it; each group of conversants is in motion only<br />
during its speaking moments, and only as their lines are being read» (Bongco 2000: 79). 9<br />
Bongco sier karakterene er i <strong>bevegelse</strong> kun så lenge dial<strong>og</strong>en deres blir lest, men dette kan<br />
nok forlenges til karakterene som ikke har dial<strong>og</strong> <strong>og</strong>så.<br />
Lesernes innlevelse i tegneserien virker dermed å avhenge av dens fremstilling av lyd <strong>og</strong><br />
<strong>bevegelse</strong>: «By inviting the reader to experience the sound of an action or place is to<br />
encourage embodiment of the space, and give an animating force to the action» (Petersen<br />
2009: 164). Ved bruk av lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> er det lettere å tilføre troverdighet <strong>og</strong> liv til<br />
historien. Petersen ser altså på lyd som en viktig årsak til <strong>bevegelse</strong> i tegneserien, <strong>og</strong> i<br />
forlengelse til lesernes engasjement <strong>og</strong> innlevelse. Betyr det at tegneserier uten lydeffekter i<br />
mindre grad vil oppfattes som levende? Det mener Khordoc, som sier at «Without them<br />
[lydeffektene], it is likely that comics would seem substantially ‘quieter’ and certainly less<br />
9 Eisner (1996: 59) poengterer at vi ikke egentlig kan vite hva som blir lest først, bildene eller teksten, men at<br />
handlingen i de aller fleste tilfeller temporalt vil komme før lyden/teksten. Jeg tror man danner seg et<br />
helhetsinntrykk av både tekst <strong>og</strong> bilder, men innholdet i en tekst må leses for å forstås fullt <strong>og</strong> krever derfor<br />
ekstra tid, noe som kan bety at bildene er de som tolkes først. Denne tolkningen kan deretter endres når man har<br />
lest teksten som hører til, <strong>og</strong> ser bildene i sammenheng med foregående <strong>og</strong> kommende bilder.<br />
36
ealistic» (2001: 169). Tegneserier uten lydeffekter, mener hun altså, vil fremstå ikke bare<br />
stillere, men <strong>og</strong>så mindre realistisk. Det kan høres selvsagt ut, at en historie uten lyd er stille,<br />
men er det nødvendigvis slik?<br />
Betydningen av både lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> er altså omfattende, som støtte for hverandre <strong>og</strong> som<br />
viktige narrative grep som driver historien fremover, <strong>og</strong> drar med seg leserne. Jeg vil i de<br />
neste analysene se i hvilken grad dette stemmer, ved å se på utviklingen i bruken av disse<br />
elementene opp mot deres effekt for hverandre, historien <strong>og</strong> leserne.<br />
37
3. «<strong>Batman</strong> versus the Vampire»<br />
Denne historien er i to deler, <strong>og</strong> er blant de aller tidligste <strong>Batman</strong>-historier. Den ble første<br />
gang gitt ut i Detective Comics i 1939 (# 31-32), under den såkalte gullalderen for tegneserier.<br />
Senere har den blitt trykket opp igjen i samleutgivelser, slik som The Greatest <strong>Batman</strong> Stories<br />
Ever Told (1988), som er den jeg har brukt her. «<strong>Batman</strong> versus the Vampire» (heretter <strong>og</strong>så<br />
Vampire) er kreditert tegneren Bob Kane mens Gardner Fox står for historien. Fortellingen<br />
introduserer flere av <strong>Batman</strong>s første gadgets, som senere har blitt hans varemerke. Han har<br />
ikke noen faktiske superkrefter, men er til dels avhengig av disse hjelpemidlene for å utføre<br />
jobben sin. Her møter vi <strong>og</strong>så for første gang Julie, Bruce Waynes (aka <strong>Batman</strong>) forlovede på<br />
den tida, <strong>og</strong> The Monk, en superskurk som blir brukt i senere historie <strong>og</strong>så. The Monk er en<br />
blanding av vampyr, varulv <strong>og</strong> hypnotisør, han har sataniske krefter <strong>og</strong> er kledd i<br />
munkelignende skrud. Han bruker hypnose for å få Julie til å prøve å drepe en mann, <strong>og</strong><br />
senere for å få henne til Ungarn hvor han selv holder til. <strong>Batman</strong> følger etter, <strong>og</strong> må der<br />
komme seg unna både en gorilla, en slange <strong>og</strong> noen ulver for å redde Julie <strong>og</strong> ta seg av den<br />
diabolske skurken.<br />
3.1. <strong>Lyd</strong> i «<strong>Batman</strong> versus the Vampire»<br />
En rask kikk i samleboken denne historien er hentet fra (med historier fra 1939-1983)<br />
synliggjør en tendens som ser ut til å tyde på en stadig økende lydeffektbruk, ikke bare<br />
mengden men <strong>og</strong>så utformingen ser ut til å eskalere. Grunnene til dette er nok like mye i det<br />
narrative innholdet som i utviklingen av det formgivende innholdet. Ulike typer historier<br />
krever ulike typer virkemidler, <strong>og</strong> sjangermessig har tegneseriene om <strong>Batman</strong> gått gjennom<br />
flere trender. <strong>Batman</strong>, selv om han er en superhelt, startet som en detektiv- <strong>og</strong> horrorhistorie,<br />
en type historier som ikke nødvendigvis krever mye action <strong>og</strong> lyd. Fremveksten av andre<br />
superheltserier, i kjølvannet av suksessen til <strong>Batman</strong> <strong>og</strong> Supermann, kan imidlertid ha ført til<br />
en større utvikling <strong>og</strong> bruk av lydeffekter. Hvordan fremstilte man da lyd <strong>og</strong> i de tidlige<br />
historiene <strong>og</strong> hva gjør det for leseropplevelsen?<br />
Det som umiddelbart slår meg med denne historien er at den virker veldig stille. Liten bruk av<br />
visuelt eksplisitte lydeffekter kan være årsaken, men det kan <strong>og</strong> være fordi det på mange<br />
måter minner mer om en billedfortelling enn en tegneserie slik jeg er vant til dem. Det vil si at<br />
tegningene blir brukt for et illustrativt formål, for å vise hva som skjer i fortellingen, heller<br />
enn at både bilder <strong>og</strong> ord tilfører noe nytt <strong>og</strong> «samarbeider» om å fortelle historien. Det betyr<br />
39
ikke at det ikke ser ut som en tegneserie; den har både sekvensielle ruter, fortellertekst <strong>og</strong><br />
snakkebobler, det er ikke noe galt med den overordnede formen. Noe av dette kan grunne i<br />
seriens overvekt av ruter med kun fortellertekst <strong>og</strong> ingen snakkebobler eller lydeffekter. Det<br />
fins ruter som ikke har fortellertekst, men når den er der er den alltid plassert øverst i ruta<br />
hvor den fyller hele toppen. Denne måten å fortelle historier, altså stort sett gjennom<br />
fortellertekst <strong>og</strong> monol<strong>og</strong>lignende ytringer, bidrar nok til at det ikke er like enkelt å leve seg<br />
inn i historien, man blir heller som en passiv tilskuer <strong>og</strong> bildene illustrerer det teksten sier. Jeg<br />
har d<strong>og</strong> sannsynligvis et annet skjema for tegneserier i hodet enn datidens lesere, <strong>og</strong> det er<br />
ikke sikkert den ble oppfattet på samme vis, altså like stille, av samtidens publikum som var<br />
vant med enklere avisstriper. Denne teknikken med å vise bilder <strong>og</strong> forklare handlingen i<br />
tekstbokser kan <strong>og</strong>så minne om stumfilmens konvensjoner, <strong>og</strong> var nok en fortellermåte<br />
publikum enda var vant med på denne tiden, under et tiår etter lydfilmens innt<strong>og</strong>.<br />
Ved å la teksten fortelle størsteparten av historien fører det ofte til mye informasjon som føles<br />
overflødig. Et godt eksempel er en rute hvor <strong>Batman</strong> i jakten etter The Monk ankommer Paris<br />
i sitt Batgyro (et slags helikopter) (s.21, bilde 6). Fortellerteksten gir en beskrivelse av<br />
hvordan <strong>Batman</strong> er utålmodig etter å komme til bunns i mysteriet med Julie <strong>og</strong> The Monk, <strong>og</strong><br />
derfor følger et skip til Paris. I samme rute sier <strong>Batman</strong> «Paris at last!», mens det i<br />
bakgrunnen kan skimtes noe som minner om Eiffeltårnet, i tillegg til at ruta viser Batgyroet.<br />
Det er omtrent samme informasjon i tekst <strong>og</strong> bilde, bortsett fra at der fortellerteksten sier han<br />
er på vei dit, sier snakkeboblen <strong>og</strong> bildet at han akkurat har ankommet. Begge tekstene<br />
antyder <strong>og</strong>så at <strong>Batman</strong> hadde det travelt med å komme dit («at last» i snakkeboblen <strong>og</strong><br />
«anxious» i fortellerteksten). Kan det være nødvendig å si det samme på tre forskjellige<br />
måter, <strong>og</strong> hvem snakker <strong>Batman</strong> til? For ytringen hans står ikke i en tankeboble, men en<br />
snakkeboble. (Det fins kun en tankeboble, den ser vi når <strong>Batman</strong> er hypnotisert, <strong>og</strong> dermed<br />
verken kan snakke eller røre seg, men likevel må formidle til leserne hva som foregår.)<br />
Snakker han direkte til leserne, <strong>og</strong> er det egentlig <strong>Batman</strong> som gjør det, eller er det forfatteren<br />
som bruker <strong>Batman</strong> som talerør <strong>og</strong> informasjonskanal?<br />
Selv om jeg mener serien virker stille er det brukt flere snakkebobler for å vise dial<strong>og</strong>. Denne<br />
dial<strong>og</strong>en kan likevel minne mer om fortellerstemmer, da karakterene tilsynelatende snakker<br />
mer med seg selv enn med andre personer, <strong>og</strong> det er sjelden snakkebobler til mer enn en<br />
person i samme rute. Dial<strong>og</strong>ene blir dermed nærmere monol<strong>og</strong>er, noe som forklarer hvorfor<br />
de kan virke som fortellerstemmer. Det blir da usikkert i hvor stor grad disse snakkeboblene<br />
40
Bilde 6: Vampire s. 21.<br />
41
faktisk kan formidle en lydlig følelse. Det er få som tar seg tid til å snakke med seg selv, <strong>og</strong><br />
slett ikke i slike lange, forklarende, nærmest teatralske setninger som vi ser i <strong>Batman</strong>s<br />
tankeboble i bilde 6. Det er likevel en dial<strong>og</strong> leserne kan høre for sitt indre, <strong>og</strong> en viktig del av<br />
historiens l<strong>og</strong>ikk. På den ene siden gjør formen det klart at det som står i snakkebobler er<br />
ment som en uttalt ytring <strong>og</strong> man knytter en spesifikk person til denne. På den andre siden gir<br />
innholdet i teksten altså mer assosiasjoner til en forteller, noe jeg mener tar vekk litt av<br />
lydkvaliteten. Det er dessuten ingenting som antyder lydkvaliteten i stemmen, verken i teksten<br />
eller i boblens utforming.<br />
I snakkeboblene er det generelt ingen hint om hvordan personene snakker, <strong>og</strong> det er ingenting<br />
som skiller de enkelte karakterenes stemmer fra hverandre. Boblene er like for alle; ovale,<br />
jevne, hvit bakgrunn <strong>og</strong> med sorte, håndskrevne blokkbokstaver. Det eneste virkemiddelet<br />
man kan finne her som markerer lydens kvalitet er understreking for å fremheve noe som blir<br />
sagt med ettertrykk, eller som bare er viktig for leserne å få med seg: «(…) To Hungary – The<br />
land of history and werewolves» (s. 19). Men er dette gjort for å si noe om intonasjon, eller<br />
for å være sikker på at publikum får med seg det forfatteren ønsker? Et annet unntak er i en<br />
rute hvor The Monk ler, latteren hans, «heh! Heh!!» (s.23, nøyaktig gjengivelse), skrives da i<br />
snakkeboblen på en litt mer løs <strong>og</strong> uvøren måte, den følger ikke den etablerte tekstlinjen til<br />
resten av dial<strong>og</strong>en i boblen <strong>og</strong> skiller seg dermed ut fra den øvrige teksten, <strong>og</strong> kan minne om<br />
en lydeffekt. Dette sier noe om latteren til skurken, <strong>og</strong> dermed om skurken selv. Ingen normal,<br />
besinnet person ville vel ledd på en slik løssluppen måte?<br />
Det første tradisjonelle lydordet som brukes i «<strong>Batman</strong> versus the Vampire» er en lyd som<br />
kommer idet <strong>Batman</strong> kaster baterangen sin (en flaggermusformet bumerang), <strong>og</strong> den er<br />
gjennom denne historien det eneste som ser ut til å ha egen, eksplisitt lyd. Det skal <strong>og</strong>så<br />
nevnes at det er det eneste objektet som er i rask <strong>bevegelse</strong>, <strong>og</strong> i tillegg med viktige formål<br />
leserne bør være spesielt oppmerksom på. <strong>Lyd</strong>ordet viser seg i det <strong>Batman</strong> kaster den mot The<br />
Monk (s.21, bilde 6). I mellom <strong>bevegelse</strong>sstripene står det skrevet, med enkle, sorte bokstaver<br />
SWISH idet den suser over hodet på munken. Samme lyd vises når Baterangen kommer<br />
tilbake til <strong>Batman</strong>. Han kastet baterangen første gang i en rute litt tidligere, for å øve, eller<br />
strengt tatt for å vise den frem for leserne <strong>og</strong> etablere den i historien, <strong>og</strong> da var det ingen lyd,<br />
kun fartsstriper. Her hadde den altså ikke en like viktig funksjon for utfallet av historien,<br />
annet enn å presentere det som et nytt våpen. Det kan dermed virke som om lyd blir brukt der<br />
det er noen spesielt viktige hendelser, for å poengtere dem, men aldri som poeng alene. Et par<br />
sider senere (s.23, bilde 7) lyder det Z-Z-Z-I-N-G idet <strong>Batman</strong> sender den ut, ZIPP idet den<br />
42
Bilde 7: Vampire, utsnitt s. 23.<br />
treffer en bryter som dermed endrer posisjon, ZING idet den knuser en glasslampe, <strong>og</strong> til sist<br />
-Z-I-N-G- igjen idet den kommer tilbake til <strong>Batman</strong>. Senere lyder det SOCK! idet den treffer<br />
en skurk i hodet (s.25, bilde 13, mer om denne episoden i kapittel 3.2.), en mer solid lyd i<br />
mine ører/øybe, <strong>og</strong> <strong>og</strong>så et mer solid treffsted enn glasset fra tidligere. Baterangen ser dermed<br />
ikke ut til å ha en dedikert lyd, selv om flere av bokstavene i disse lydene går igjen, spesielt<br />
«Z», <strong>og</strong> konnoterer noe skarpt som suser gjennom lufta. Bortsett fra ordlyden er det ikke<br />
benyttet andre virkemidler for å vise til et lydbilde, verken fonter eller farger er utnyttet for å<br />
fremheve dem, de består av sorte bokstaver, akkurat som de ser ut i snakkeboblene <strong>og</strong><br />
fortellerteksten. De er derimot skrevet i samsvar med retningen til baterangen <strong>og</strong> i tilknytning<br />
til fartsstreker, <strong>og</strong> henger dermed nøye sammen med <strong>bevegelse</strong>, noe som kan sies for alle<br />
tilfellene i denne historien. <strong>Lyd</strong>effektene står altså alltid i forbindelse med kilden, <strong>og</strong> kan alle<br />
sies å være in-panel, de er aldri til stede uten at vi <strong>og</strong>så ser baterangen som flyr. Det er ingen<br />
eksempler på off-panel lyd her, noe som synliggjør at lyd ikke ble brukt som et selvstendig<br />
bærende element.<br />
I del 2 av historien, som har samme tegner <strong>og</strong> forfatter, er det ikke et eneste lydord, men her<br />
bruker <strong>Batman</strong> heller ikke baterangen sin veldig ofte, <strong>og</strong> når den brukes er den nå<br />
tilsynelatende blitt lydløs. Dette kan bety at bruken av lydeffektene var mer tilfeldig enn en<br />
konvensjon. Det er nemlig flere situasjoner hvor det ville vært naturlig å oppleve lyd. <strong>Batman</strong><br />
bruker for eksempel en pistol (s.36), hvor vi får se noe røyk <strong>og</strong> noen striper, men ingen<br />
antydning til lyd eller til at vi ser han faktisk skyter «akkurat nå», det ser ut som det har<br />
skjedd for bare et øyeblikk siden. Det blir <strong>og</strong>så knust noen glassampuller med bedøvende gass<br />
43
(s.34-35, bilde 8), vi får se røyk <strong>og</strong> striper, men ingen «zing» eller tilsvarende som da<br />
glasslampen fra første del ble knust.<br />
Kanskje er det likevel nettopp det, at situasjonen ikke blir vist i det øyeblikket det mest<br />
spennende skjer, heller enn at hendelsen blir vist uten lyd. Harvey (1996: 30-32) poengterer i<br />
en av sine analyser at det i tidlige tegneserier var ganske vanlig å vise før <strong>og</strong> etter situasjoner,<br />
heller enn underveis, <strong>og</strong> viser til en historie hvor en mann blir slått i ansiktet, uten at det vises<br />
at hånden faktisk treffer ansiktet. Men igjen er det likevel eksempler hvor dette ikke er<br />
tilfellet, <strong>og</strong> vi helt klart ser situasjoner mens de er potensielt lydlige, altså idet de skjer heller<br />
enn før <strong>og</strong> etter. I sekvensen med gassampullene (s.34-35, bilde 8) er det en flokk ulver som<br />
er målet. Fortellerteksten beskriver i rute 2 en faretruende situasjon, men <strong>Batman</strong> ser ganske<br />
rolig ut <strong>og</strong> kroppsspråket avslører ikke hans eventuelle frykt for situasjonen.<br />
Bilde 8: Vampire, utsnitt s. 35.<br />
44
Av positurene ulvene tegnes i er det tydelig at de neppe er stille, de ser truende ut <strong>og</strong> det ser ut<br />
som de flekker tenner mot <strong>Batman</strong>. Man kunne ventet seg noen snerr eller knurr, men de<br />
forholder seg øyensynlig stumme. Man kan se antydning til dråper som kommer fra ulvenes<br />
åpne gap, <strong>og</strong> det er sannsynlig at de er ment å lage lyd selv om vi ikke ser den. Heller ikke i<br />
en rute hvor en av ulvene står <strong>og</strong> uler mot månen er det visualisert lyd, men fortellerteksten<br />
forklarer at ulven kaller på sine frender (s.33). Nok en gang gir dette en følelse av distanse til<br />
historiens her <strong>og</strong> nå. På den andre siden er dette bildet av en ulv som hyler mot en fullmåne et<br />
såpass ikonisk bilde for de fleste av oss, slik at vi godt kan fornemme lyden uten at den<br />
uttrykkes eksplisitt. Jeg vil komme tilbake til dette i neste <strong>Batman</strong>-historie, hvor det <strong>og</strong>så er et<br />
lignende bilde med.<br />
Det er flere ruter hvor det tydelig skjer noe som normalt vil lage en del lyd, for eksempel en<br />
rute hvor <strong>Batman</strong> hopper ut av flyet sitt <strong>og</strong> lander på et skipsdekk (s.21, bilde 6). Her er det<br />
ingenting som indikerer øyeblikket hvor han lander på skipsdekket, verken lydord eller streker<br />
er tegnet inn. Dette kan selvsagt være for å vise hvor lydløs <strong>Batman</strong> kan være hvis han vil,<br />
noe den generelt tilsynelatende stillheten kan bære preg av. Denne historiens <strong>Batman</strong> var mer<br />
en detektiv enn en actionhelt, <strong>og</strong> for ham er det viktig å kunne snike seg ubemerket omkring.<br />
Likevel er det ting som peker på at fortellerteknikkene i dette tidlige stadiet av<br />
tegneseriehistorien var ganske annerledes enn det som er vanlig idag, at det rett <strong>og</strong> slett ikke<br />
var viktig eller vanlig å inkludere lyd, i all fall ikke om den ikke tjente noe formål utover å<br />
vise til seg selv. Det er for eksempel en episode hvor <strong>Batman</strong> får seg en kraftig smekk over<br />
hodet med en statuett, uten at det vises annet enn noen streker (s.29, bilde 11). Dette er<br />
åpenbart en lyd <strong>Batman</strong> ikke har mulighet til å kontrollere volumet på. Senere er det <strong>og</strong>så en<br />
enda større mulighet for lyd, i et par ruter hvor vi ser en bil krasje inn i et tre, men uten verken<br />
lydord eller tegnede lydeffekter (s.26, bilde 10). Disse eksemplene bygger opp under følelsen<br />
av at dette er mer som en billedfortelling, den virker ikke spesielt dynamisk eller levende, som<br />
om leserne kommer til åstedet litt for sent til å få med seg hva som skjedde <strong>og</strong> får høre om det<br />
fra noen andre. Selve kræsjet, på tross av at det ser ut til å være illustrert, er på grunn av<br />
lydmangelen borte for oss <strong>og</strong> dermed ikke egentlig til stede i historien. En annen grunn til at<br />
vi ikke ser ut til å oppleve selve kræsjet, kan være mangelen på tydelige <strong>bevegelse</strong>stegn, der<br />
er verken lydeffekter eller fartsstreker som kunne fortalt oss noe om farten <strong>og</strong> sammenstøtet.<br />
Bevegelsestegn kan dermed ha like mye å si for den opplevde stillheten i «<strong>Batman</strong> versus the<br />
Vampire» <strong>og</strong> ikke minst for muligheten til å leve seg inn i historien.<br />
45
3.2. Bevegelse i «<strong>Batman</strong> versus the Vampire»<br />
Da jeg analyserte lyd i denne historien påpekte jeg at blant annet mangelen på eksplisitt<br />
visualisert lyd <strong>og</strong> bruken av fortellertekst samt innholdet i snakkeboblene (spesielt <strong>Batman</strong>s),<br />
kunne gi følelsen av å lese en billedfortelling heller enn en tegneserie. Noe av grunnen er at<br />
det delvis stille <strong>og</strong> statiske inntrykket ikke gjør det enkelt å plassere seg selv i historien, det<br />
blir veldig tydelig at man står på utsiden <strong>og</strong> historien blir gjenfortalt via fortellertekst <strong>og</strong><br />
snakkebobler, med bilder til.<br />
Når jeg nå skal se på <strong>bevegelse</strong> i den samme historien, tror jeg det vil bli klart at <strong>og</strong>så dette<br />
elementet har en like stor påvirkning på hvordan leserne lever seg inn i tegneserien, <strong>og</strong> kan<br />
sammen med elementet lyd forklare hvorfor jeg følte jeg leste en billedbok, så en stumfilm<br />
eller fikk en historie gjenfortalt heller enn å ta del i dens her <strong>og</strong> nå. I likhet med lydeffektene<br />
var heller ikke fartsstrekene særlig utviklet på denne tiden. Men <strong>bevegelse</strong>, i tillegg til lyd,<br />
mener jeg alltid har vært et grunnleggende <strong>og</strong> definerende trekk ved tegneserier som<br />
sekvensiell kunst, <strong>og</strong> jeg vil her se hvordan dette ble løst i den tidlige perioden av <strong>Batman</strong>.<br />
Stort sett alle rutene hvor det er noen større eller signifikante <strong>bevegelse</strong>r inneholder enkle<br />
fartsstreker som antyder <strong>bevegelse</strong>ns bane <strong>og</strong> retning. Strekene kan si noe om hvor<br />
<strong>bevegelse</strong>n startet <strong>og</strong> hvordan den forløp seg. Som eksempel er det en sekvens hvor<br />
baterangen <strong>og</strong> dens løpebane følges over 4 ruter (s.23, bilde 7). Den starter <strong>bevegelse</strong>n ved å<br />
bli kastet av <strong>Batman</strong> i en oppadrettet retning, det ser man fordi strekene er i underkant av<br />
baterangen, <strong>og</strong> er noe nærmere, det vil si sterkere tilknyttet objektet enn hånda som kaster<br />
den. Hele veien beskriver dessuten fortellerteksten baterangens <strong>bevegelse</strong>r; «Continuing on its<br />
upward sweep, it crashes into a glass chandelier», mens bildet viser at baterangen har knust<br />
seg gjennom en glasskuppel. Fartsstripene sees inni kuppelen som vi ser oppdelt i flere<br />
glasskår, <strong>og</strong> baterangen vises i etterkant av disse. Fartsstreken gjør dermed at vi ser akkurat<br />
det fortellerteksten informerer om, bare rett etter at det faktisk har skjedd.<br />
Som med lyden i flere av historiene ser vi <strong>og</strong>så her en tendens til dobbelinformasjon, idet<br />
fortellerteksten sier det samme, eller nesten det samme, om <strong>bevegelse</strong>ne som bildet. For<br />
eksempel side 22 (bilde 9) hvor vi ser <strong>Batman</strong> i en slags horisontal fosterstilling, halvveis på<br />
vei gjennom en åpning i veggen. Denne tegningen er litt utydelig, men det kan se ut som<br />
<strong>Batman</strong> <strong>og</strong>så følges av et par fartsstreker. Disse viser i så fall en retning som føles noe feil om<br />
man ikke tar hensyn til den øvrige konteksten, det ser egentlig ut som <strong>Batman</strong> flyr rett frem i<br />
46
denne stillingen, heller enn å ramle ved et uhell gjennom en plutselig åpning i veggen, som er<br />
det han ifølge teksten gjør. Uten fartsstrekene <strong>og</strong> fortellerteksten<br />
kunne den krøkete <strong>og</strong> rigide posituren <strong>og</strong> den noe stive kappen tilsi at<br />
han ligger, da stillingen kan minne om en slags fosterstilling, <strong>og</strong> i<br />
dette tilfellet er derfor den tilsynelatende dobbelinformasjonen<br />
nødvendig. I dette tilfellet kan det <strong>og</strong> være at <strong>bevegelse</strong>n hadde<br />
kommet bedre frem om fartsstrekene var utelatt.<br />
Denne stillingen, i hovedsak med overkroppen forholdsvis rett, ett<br />
ben strakt <strong>og</strong> det andre bøyd (lik den klassiske posituren til<br />
Supermann som flyr), går igjen i flere scener, uavhengig av type<br />
<strong>bevegelse</strong>, enten han faller, hopper eller løper (se for eksempel s.17,<br />
18, 21 [bilde 6], 24, 25 [bilde 13], 26 [bilde 10], 27 [bilde 12], 28, 30,<br />
34 <strong>og</strong> 35). Det er altså ikke veldig stor variasjon i hvordan <strong>bevegelse</strong> fremstilles ved hjelp av<br />
figurene. Også kappen til <strong>Batman</strong> fremstår noe ubevegelig, det er ikke mye som indikerer<br />
bølgende stoff <strong>og</strong> den ser ut til å være fremstilt i 2-3 ulike former. Likevel er den en god<br />
indikasjon på hvorvidt han beveger seg eller ikke, <strong>og</strong> kan oppleves som bevegelig om den<br />
sees å endre seg fra rute til rute, på samme måte som <strong>Batman</strong>s stive positurer.<br />
Det meste man ser som <strong>bevegelse</strong> i denne historien blir fremstilt innad i rutene, <strong>og</strong> er<br />
representert ved fartsstreker eller positurer, som altså fremstår litt stive. Det er ikke mange<br />
forsøk på å antyde kontinuert <strong>bevegelse</strong> mellom rutene, hver rute viser gjerne forskjellige<br />
deler av historien <strong>og</strong> er diskontinuerlig i forhold til hverandre. Tegneserien her er, for å sette<br />
det på spissen, nesten på grensen av definisjonen «ruter i sekvens» eller «sekvensiell kunst».<br />
Riktignok leser man rutene etter hverandre i en gitt rekkefølge, en sekvens, men de følger<br />
ikke opp hverandre i like stor grad som nyere tegneserier gjør. Det er likevel noen tilfeller av<br />
kontinuert <strong>bevegelse</strong> som er verdt å nevne, mange tilfeller kan dessuten være vanskelig å<br />
plassere innen enten kontinuert eller diskontinuert. Det er heller ikke så lite sammenheng at<br />
det grenser til usammenheng, hva McCloud ville kalt non-sequitur. Stort sett er det her<br />
overganger som grenser mellom action-to-action <strong>og</strong> subject-to-subject, samt scene-to-scene.<br />
Det er d<strong>og</strong> lite rene action-to-action overganger i forhold til hvor mye som er vanlig. Siden<br />
denne serien ikke i like stor grad utnytter den mest anvendte relasjonstypen, som <strong>og</strong>så er den<br />
som lettest formidler <strong>bevegelse</strong>, kan det <strong>og</strong>så forklare den statiske følelsen denne serien gir.<br />
47<br />
Bilde 9: Vampire, utsnitt<br />
s. 22.
Det er faktisk forholdsvis mye <strong>bevegelse</strong> som foregår mellom rutene, uten at dette likevel gjør<br />
at leserne oppfatter det som <strong>bevegelse</strong>r, men mer som hendelser eller diskontinuerte<br />
<strong>bevegelse</strong>r. Det vil si at det er et såpass stort tidshopp eller endringer mellom rutene at leserne<br />
ikke vil oppfatte det som kontinuerlige <strong>bevegelse</strong>r, men en rekke med <strong>bevegelse</strong>r som til<br />
sammen utgjør en hendelse man får se utfallet på i neste rute. Det er ikke nødvendigvis slik at<br />
vi får se starten <strong>og</strong> slutten på en <strong>bevegelse</strong>, men starten på èn, <strong>og</strong> slutten på en annen. Et<br />
eksempel på rutesekvenser som involverer noe mindre antall antatte <strong>bevegelse</strong>r er hvor<br />
<strong>Batman</strong> konfronteres med The Monk på båten (s. 21, bilde 6). I første rute i denne sekvensen<br />
ser vi <strong>Batman</strong> stå tilsynelatende stille med en baterang i hånden. At han står stille får vi hint<br />
om gjennom den åpenbart statiske posituren, i tillegg til at tankeboblen hans forteller oss at<br />
<strong>Batman</strong> ser ut til å være hypnotisert <strong>og</strong> ute av stand til å røre seg i stor grad. I neste rute<br />
derimot ser vi <strong>Batman</strong> tydelig i <strong>bevegelse</strong>, han står i en fremoverlent posisjon, <strong>og</strong> noen<br />
fartsstreker samt en utstrakt arm viser at han kaster baterangen mot The Monk. Her kommer<br />
<strong>og</strong>så fortellerteksten inn <strong>og</strong> forklarer hva som har skjedd mellom rutene: «By a tremendous<br />
effort of will, the <strong>Batman</strong> leaps into action». Vi ser i samme rute at The Monk står midt i<br />
baterangens løpebane <strong>og</strong> i fare for å bli truffet. I neste rute ser vi derimot at han akkurat klarer<br />
å dukke unna idet baterangen «swisher» over hodet hans, <strong>og</strong> <strong>og</strong>så her informerer<br />
fortellerteksten om <strong>bevegelse</strong>n vi er vitne til: «The Monk evades the baterang». Miljøet i<br />
rutene forandrer seg ikke nevneverdig, rekkverket på båten sees i nesten alle rutene <strong>og</strong> fargen<br />
i bakgrunnen er den samme, <strong>og</strong> bidrar dermed <strong>og</strong>så til at leserne lettere oppfatter at denne<br />
<strong>bevegelse</strong>n foregår på et gitt sted i løpet av en gitt periode.<br />
Det en del endringer i synsvinkel <strong>og</strong> scener mellom de øvrige rutene, noe som i følge<br />
Christiansen (2001: 55-56) kan virke forvirrende for publikum i film, men som fungerer i<br />
tegneserier: «Hvor den ’brutale’ klipning i filmkunsten således skaber illusionen af forvirring<br />
<strong>og</strong> dynamikk, antyder den i tegneserien (pga. closure-mekanikken) snarere fordybelse <strong>og</strong><br />
dvælen» (Ibid: 56). Det er imidlertid ikke vanlig, i følge Harvey, å finne denne type variasjon<br />
i tidlige superheltserier:<br />
The panels of most other superhero comic books [i sammenligning med Captain America (1941)] march<br />
across the pages in hypnotically regular cadence – every panel the same size, all arranged in uniform<br />
tiers. And within the panels, the action is usually seen from the same staid, straight-on angle, panel after<br />
panel – and often from the same distance. The monotony is stunning (Harvey 1996: 33-34).<br />
Det er ikke nødvendigvis regelen i denne <strong>Batman</strong>-historien, <strong>og</strong> det er flere eksempler på ulike<br />
ruter, endrede vinkler <strong>og</strong> avstandssforhold. Et eksempel er to ruter hvor <strong>Batman</strong> løper med<br />
48
Julie over skuldrene, han løper fra venstre mot høyre (s.26, bilde 10). I neste rute ser vi<br />
<strong>Batman</strong> ta tak i en stige fra sitt Bat-plane (som det tidligere nevnte Batgyro kalles her, det<br />
skrives <strong>og</strong>så uten bindestrek noen steder), men i motsatt retning denne gang. Vi ser nesten den<br />
samme bakgrunnen, de samme fargene, <strong>og</strong> en stor, rund, hvit måne som står på samme sted.<br />
Det eneste som har endret seg i bakgrunnen er bygningene <strong>og</strong> til dels landskapet i<br />
bakgrunnen, som dermed viser forflytningen i rom <strong>og</strong> tid, hadde de ikke endret seg kunne det<br />
sett ut som <strong>Batman</strong> snudde <strong>og</strong> løp tilbake. Endringen i vinklene både her <strong>og</strong> i resten av denne<br />
historien skjer riktignok stort sett på det horisontale planet, slik at vi som regel uansett<br />
avstand <strong>og</strong> retning alltid ser handlingen rett forfra, slik Harvey påpekte.<br />
Bilde 10: Vampire, utsnitt s. 26.<br />
Et kriterium for at endringer mellom rutene skal kunne oppfattes som en <strong>bevegelse</strong> må være at<br />
noe endres mens noe forblir det samme. Det kan for eksempel være den samme bakgrunnen,<br />
mens figuren endrer seg i retning, positur eller lignende. Eller så kan det være, som i forrige<br />
49
eksempel, at bakgrunnen endrer seg mens den samme figuren opptrer i alle rutene. Mange av<br />
sprangene mellom rutene i Vampire involverer endringer i både bakgrunn <strong>og</strong> figur, slik at<br />
hendelsene skjer over både tid <strong>og</strong> sted, <strong>og</strong> kan derfor vanskelig oppfattes som en kontinuerlig<br />
hendelse eller <strong>bevegelse</strong>. Ofte endres ikke bare positurer, bakgrunn, utsnitt <strong>og</strong> synsvinkler,<br />
men <strong>og</strong>så miljø, scene, <strong>og</strong> andre figurer. Dette ville tilsvare McClouds scene-to-scene eller<br />
subject-to-subject, <strong>og</strong> involverer dermed ikke kontinuerlig <strong>bevegelse</strong>. Også dette var i følge<br />
Harvey vanlig i tidlige serier som dette, <strong>og</strong> han siterer serieskaperen Jack Kirby som i et<br />
intervju kommenterte at «nothing really moved». Dette ønsket han å gjøre noe med i Captain<br />
America, <strong>og</strong> han lagde «the follow-up action which none of the strips had». Hvor andre striper<br />
hadde en hendelse i en rute, <strong>og</strong> en helt eller delvis urelatert handling i neste, lagde Kirby<br />
kontinuitet mellom rutene ved å vise fortsettelsen på en <strong>og</strong> samme handling (Harvey 1996:<br />
29).<br />
Det fins et par eksempler på mer sømløs kontinuitet i Vampire, selv om de kanskje ikke er<br />
helt det Kirby tenkte seg, men enkeltsider som følger en spesifikk hendelse innenfor et<br />
avgrenset rom- <strong>og</strong> tidsaspekt, <strong>og</strong> dermed har en eller to sekvenser hvor overgangene er litt<br />
kortere, som båt-sekvensen jeg tidligere nevnte. En annen av disse er en sekvens hvor <strong>Batman</strong><br />
holder vakt utenfor døren til Julie <strong>og</strong> en fremmed kvinne som hevder å <strong>og</strong>så være kidnappet<br />
av The Monk (s.29, bilde 11). Her ser vi <strong>og</strong>så eksempel på overganger som kanskje burde<br />
vært litt kortere <strong>og</strong> vist mer, i tillegg til potensielt forvirrende vinkelendringer. Vi ser først<br />
<strong>Batman</strong> sitte med armene i kors lent inntil Julies dør. I neste rute ser vi <strong>Batman</strong> snu på hodet,<br />
markert ved <strong>bevegelse</strong>sstreker <strong>og</strong> hodet til <strong>Batman</strong> i profil, et godt eksempel på en overgang i<br />
grenseland mellom moment-to-moment <strong>og</strong> action-to-action. Fortellerteksten forklarer at<br />
<strong>Batman</strong> har hørt noen lyder (som ikke er visualisert), <strong>og</strong> klargjør dermed hvorfor han snudde<br />
hodet brått. Nå ser døren dessuten ut til å være litt åpen, uten at det er forklart eller påpekt av<br />
teksten.<br />
Påfølgende rute viser den fremmede kvinnen, Dala, komme gående ut til venstre i bildet,<br />
samme side <strong>Batman</strong> vendte hodet mot. Nå står <strong>Batman</strong> oppreist <strong>og</strong> ser i hennes retning. I<br />
neste rute forsvinner bakgrunnen midlertidig, mens vi får et nærbilde av <strong>Batman</strong> <strong>og</strong> kvinnen,<br />
hvor <strong>Batman</strong> legger merke til blod på leppene hennes. Dernest får vi tilbake bakgrunnen med<br />
den grønne veggen <strong>og</strong> døråpningen som nå er helt åpen. <strong>Batman</strong>s handlinger virker litt uklare<br />
her,<br />
50
Bilde 11: Vampire s. 29.<br />
51
<strong>og</strong> grunnen til det er måten de presenteres i tekst <strong>og</strong> bilde. Fortellerteksten sier han er<br />
bekymret for Julies sikkerhet, men bildet ser ut til å vise at han fører den fremmede kvinnen<br />
med blod på leppene tilbake inn i rommet hvor Julie sover. Det kan være at <strong>Batman</strong> har gått<br />
inn i rommet hun kom ut fra, <strong>og</strong> nå står bak henne, men rutenes komposisjon gjør det<br />
vanskelig å bedømme dette. I ruten etter (rute 7), hvor bakgrunnen igjen er fjernet, har<br />
plutselig kvinnen kommet ut av den tilsynelatende transen, fått tak i en statuett <strong>og</strong> kommet<br />
seg bak <strong>Batman</strong> hvor hun overrumpler ham <strong>og</strong> smekker ham i hodet med den.<br />
Denne <strong>bevegelse</strong>n kommer frem kun innad i ruten, <strong>og</strong> er illustrert ved <strong>bevegelse</strong>sstreker,<br />
posituren til kvinnen <strong>og</strong> posituren til en fremoverbøyd <strong>Batman</strong> med en kappe som står<br />
omtrent rett opp. Strengt tatt kan det av bildet alene riktignok se ut som «a swing and a miss»,<br />
men konteksten bidrar til å tolke scenen riktig. På tross av noen ul<strong>og</strong>iske overganger <strong>og</strong><br />
forvirrende illustrasjoner hjelper teksten <strong>og</strong> den øvrige sammenhengen oss til å forstå<br />
handlingsforløpet på denne siden. Fortellerteksten sier ikke alt, men forklarer de manglende<br />
delene, som at kvinnen plutselig kommer ut av transen <strong>og</strong> griper en statuett fra intet. Teksten<br />
erstatter handlingen vi ikke har fått se, men avslutter med å la ruta fullføre setningen om hva<br />
hun videre gjør: «Suddenly, Dala snaps out of her trance, grabs a statuette and … », hvorpå<br />
ruta tar over <strong>og</strong> viser det som skal være slaget. I siste rute ser vi <strong>Batman</strong> alene, på kne <strong>og</strong> med<br />
en hånd i bakken for støtte, kappen hengende rett ned. Han er tydeligvis satt ute av spill som<br />
følge av Dalas handling, noe fortellerteksten <strong>og</strong>så sier.<br />
Et annet eksempel er hvor rutene viser det som sannsynligvis skal være en kontinuerlig<br />
<strong>bevegelse</strong>, men som på grunn av store endringer mellom de tre rutene kan se ut som tre<br />
forskjellige scener, <strong>og</strong>så her binder fortellerteksten sammen handlingen for leserne (s.27,<br />
bilde 12). I denne sekvensen svinger <strong>Batman</strong> seg i et tau fra noen trær, <strong>og</strong> lander på en<br />
hestev<strong>og</strong>n i fart. Vi har på forhånd sett <strong>Batman</strong> stå i trærne <strong>og</strong> betrakte v<strong>og</strong>nen, for så å kaste<br />
repet rundt et tre i nærheten. Treet ser vi på høyre side av bildet, men i første rute av «svinge-<br />
sekvensen» er vinkelen endret slik at <strong>Batman</strong> svinger seg fra høyre mot venstre. Vi ser<br />
<strong>Batman</strong> i helprofil, med kappen flagrende bak seg («flagrende» er d<strong>og</strong> noe overdrevet, kappen<br />
ser fremdeles stiv ut) samt fartsstreker <strong>og</strong> den løse enden av repet slengende under seg, noe<br />
som understreker at han er i <strong>bevegelse</strong> <strong>og</strong> ikke bare henger der, i tillegg til å indikere<br />
<strong>bevegelse</strong>ns retning. I bakgrunnen ser vi trærne han slengte seg fra. Rute 2 viser <strong>Batman</strong><br />
bakfra i en noe større figur, idet han har sluppet taket på repet som nå dingler over ham. Det<br />
kan virke som han nettopp har sluppet det, siden det ikke henger rett ned men enda er i<br />
<strong>bevegelse</strong>, noe fortellerteksten <strong>og</strong>så bekrefter. I bakgrunnen ser vi ikke lenger trærne men en<br />
52
stor måne. I tredje <strong>og</strong> siste rute får vi se <strong>Batman</strong> idet han lander på v<strong>og</strong>nen, et større utsnitt<br />
denne gangen, <strong>og</strong> en mindre figur. Det er tydelig at vi ser ham i <strong>bevegelse</strong> <strong>og</strong> at vi ser<br />
handlingen i det den skjer <strong>og</strong> ikke rett etter, da kappen står som et seil bak ham, kun den ene<br />
foten så vidt er på v<strong>og</strong>nen, <strong>og</strong> han følges av fartsstreker. Nå ser vi igjen trær, men i<br />
motsetning til første rute hvor vi bare så litt av toppene, ser vi nå treet fra bakken. Vi får<br />
dessuten <strong>og</strong>så se hestev<strong>og</strong>nen i den siste ruten, med løpende hester, støvskyer <strong>og</strong> en kusk som<br />
svinger pisken. Dette er altså en ganske actionfylt rute, <strong>og</strong> <strong>og</strong>så den som oppleves som mest<br />
bevegelig. Hele sekvensen bestod av en kontinuerlig <strong>bevegelse</strong> med <strong>Batman</strong> som svinger seg<br />
fra trærne <strong>og</strong> ned på v<strong>og</strong>nen. Likevel gjør de store endringene i rutenes innhold den tilnærmet<br />
diskontinuert, hvor <strong>Batman</strong>s tilstedeværelse var det eneste konstante, men som ble presentert<br />
fra tre ulike vinkler <strong>og</strong> avstander. På tross av at dette er en <strong>bevegelse</strong> som må ha skjedd uten<br />
andre større <strong>bevegelse</strong>r imellom, minner rutens overganger mer om en scene-to-scene eller<br />
subject-to-subject tilnærming til hendelsen. Den øvrige konteksten, <strong>Batman</strong>s tilstedeværelse<br />
<strong>og</strong> handling, samt fortellerteksten som følger handlingen gjennom de tre rutene <strong>og</strong> beskriver<br />
hvordan <strong>Batman</strong> flyr over området, er likevel med på å knytte sammen disse rutene til en<br />
helhet <strong>og</strong> bidrar til closure.<br />
Bilde 12: Vampire, utsntitt s. 27.<br />
Tekst er, på tross av det som ofte kan oppleves som dobbelinformasjon, i flere tilfeller viktig<br />
for å forstå <strong>og</strong> gi mening til handlingene i historien, både i snakkeboblene <strong>og</strong> fortellerteksten.<br />
<strong>Lyd</strong>ordene kan <strong>og</strong>så bidra på det området, men de viser aldri til en <strong>bevegelse</strong> alene, det vil si<br />
at de alltid er in-panel. Som vi så i delen om lyd i denne historien er det heller ikke mange<br />
lydeffekter med, men de som er med er gjerne inkludert i <strong>bevegelse</strong>n sammen med<br />
fartsstreker, <strong>og</strong> er ikke løsrevne som en hendelse i seg selv. Selv om lydene følger<br />
53
evegelsene, sier ikke lyduttrykkene særlig mye om selve <strong>bevegelse</strong>n, verken retning eller<br />
type. Selv om ordlyden kan antyde noe av dette (alle disse ordene er faktisk verb eller<br />
substantiv) utnyttes ikke den visuelle utformingen av disse like godt som den tekstlige, det er<br />
brukt enkle, sorte, blokkbokstaver, de er verken fete, fargerike eller med fancy fonter. Dermed<br />
har vi her lyd som ikke i stor grad tilfører lydlige kvaliteter, men heller er med på å forsterke<br />
<strong>bevegelse</strong>r.<br />
Et godt eksempel <strong>og</strong> en effektiv måte å bruke lyd for å fremheve en hendelse eller <strong>bevegelse</strong><br />
ser vi på side 25 (bilde 13), hvor en tilfeldig skurk blir truffet av <strong>Batman</strong>s baterang. Vi ser<br />
baterangens flyvebane som starter fra undersiden av ruten, <strong>og</strong> følger den ved hjelp av<br />
fartsstreker til rett over skurkens hode <strong>og</strong> litt forbi. Det er flere ting som indikerer at skurken<br />
ble truffet skikkelig <strong>og</strong> ikke bare sneiet. Blant annet skyter skurken med pistolen sin rett opp i<br />
lufta, heller enn mot <strong>Batman</strong> som er til venstre for ham <strong>og</strong> det opplagte målet for et skudd.<br />
Fartsstrekene til baterangen treffer skurkens hode, <strong>og</strong> det er i tillegg tegnet noen stråleaktige<br />
streker ut fra der hvor baterangen treffer hodet. Rett over disse strålene står <strong>og</strong>så ordet<br />
SOCK!. Ordet står litt unna treffstedet, men sammen med de andre nevnte elementene er det<br />
klart at dette er lyden av sammenstøtet mellom hode <strong>og</strong> baterang. Det må ha vært et relativt<br />
kraftig sammenstøt, i <strong>og</strong> med at den lager en slik lyd - som for øvrig er skrevet med<br />
forholdsvis kraftige bokstaver, <strong>og</strong> det forårsaker skurkens bomskudd. I tillegg til<br />
fartsstrekene, treffstrålene, lyden <strong>og</strong> figurens positur, forklarer fortellerteksten i den samme<br />
ruten at bumerangen treffer målet sitt. Hadde det ikke vært for lyden kunne dessuten de andre<br />
elementene fått det til å virke som om skurken smatt unna baterangen eller bare ble sneiet på<br />
hodet. Den bøyde posituren skurken står i kunne underbygget den teorien, <strong>og</strong> det som jeg<br />
oppfatter som treffstrålene kunne i så fall blitt tolket som overraskelse her.<br />
Underlig nok hører man ikke pistolen skurken avfyrer idet han treffes, selv om den kunne<br />
forventes å bråke mer enn baterang mot hode. Man oppfatter likevel at den blir avfyrt, på<br />
grunn av noen fartsstreker i vertikal retning <strong>og</strong> en påfølgende hvit røyksky. Her var det<br />
viktigere å få frem at baterangen traff <strong>og</strong> gjorde et solid inntrykk enn at et bomskudd ble<br />
avfyrt. En annen lignende forklaring på pistolens tilsynelatende stillhet kan ligge i at lyden<br />
som kommer av baterang-treffet er en slags unsound effekt. «Sock» kan på engelsk slang <strong>og</strong>så<br />
være både verb <strong>og</strong> substantiv, <strong>og</strong> bety «slå» eller «slag»/«smell». Alle lydordene i denne<br />
historien kan for øvrig være slike engelske ord, uten at det er gjort på en humoristisk måte.<br />
Dette kan tyde på at lydordene er brukt for å si noe om <strong>bevegelse</strong>n like mye som eller mer enn<br />
om lyden.<br />
54
Bilde 13: Vampire, utsnitt s. 25.<br />
55<br />
Her har for øvrig<br />
<strong>Batman</strong> <strong>og</strong>så vært<br />
svært rask til å klatre,<br />
han kaster baterangen<br />
oppover idet han<br />
startet å klatre, noe<br />
som <strong>og</strong>så vises i neste<br />
rute hvor baterangens<br />
fartsstreker kommer<br />
fra undersiden <strong>og</strong><br />
fortstetter oppover.<br />
Men <strong>Batman</strong> selv har<br />
tatt igjen baterangen<br />
allerede i denne ruten,<br />
<strong>og</strong> er på høyde med<br />
baterangen <strong>og</strong> langt<br />
oppe på tauet han<br />
klatret på. Dette virker<br />
litt ul<strong>og</strong>isk, <strong>og</strong> kan<br />
leses som et tegn på at kontinuitet <strong>og</strong> realisme kanskje ikke var det man prioriterte mest i<br />
produksjonen av tegneserien. Andre ting som støtter opp om dette er den ukonsekvente<br />
lydbruken, ikke minst mellom del 1 <strong>og</strong> del 2, samt helikopteret som plutselig skifter navn. Det<br />
er tydelig at dette var en annen tid, <strong>og</strong> tegneserieheftene i gullalderen hadde ennå ikke skaffet<br />
seg den store, dedikerte fanskaren som fulgte med <strong>og</strong> sa i fra om det var noe de følte ikke<br />
stemte. I den neste perioden derimot, hadde både serieskaperne <strong>og</strong> serieleserne skaffet seg<br />
lang erfaring med tegneseriers narrative virkemidler, <strong>og</strong> man kan forvente en mer målbevisst<br />
bruk <strong>og</strong> formidling av både lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>.
4. «A Caper a Day Keeps the <strong>Batman</strong> at Bay»<br />
«A Caper a Day Keeps the <strong>Batman</strong> at Bay» (<strong>Batman</strong> # 312, 1979) (heretter A Caper a Day<br />
eller Caper), skrevet av Len Wein <strong>og</strong> tegnet av Walt Simonson & Dick Giordiano, er en<br />
typisk historie fra det som betegnes som <strong>tegneseriens</strong> sølvalder. Den er lettbeint <strong>og</strong> fargerik<br />
<strong>og</strong> har en del humor <strong>og</strong> ufarlig action. Siden denne historien er laget såpass sent, egentlig<br />
innen bronsealderen som typisk var mer alvorlig, kan det være den er laget som en pastisj,<br />
som en parodi eller hyllest til sølvalderen. Den påpeker for eksempel selv en av klisjeene ved<br />
at <strong>Batman</strong> setter spørsmålstegn ved forbryteren Calendar Mans utimelige behov for å skifte til<br />
nok et nytt kostyme, <strong>og</strong> det gjøres et humoristisk poeng ut av dette. Ting som peker mer i<br />
retning bronsealderen, foruten året den ble laget i, er at Calendar Man setter spørsmålstegn<br />
ved <strong>Batman</strong>s selverklærte rolle som «servant of the people» (s.294, bilde 18), <strong>og</strong> påstår at<br />
<strong>Batman</strong> bare er «another guy in a crazy costume - - Like me!». Senere refererer <strong>og</strong>så<br />
fortellerteksten til <strong>Batman</strong> som «The Darknight Detective» (s.301, bilde 22). Selv om disse<br />
hintene historisk kan plassere serien tidsmessig, er den tematisk <strong>og</strong> stilmessig fremdeles<br />
innenfor sølvalderen.<br />
Historien handler om Calendar Man (en tilbakevendende figur som dukket første gang opp i<br />
1958), en forbryter som i en tidligere historie utførte en ny kriminell handling for hver måned,<br />
men som nå har avansert til hver dag. <strong>Batman</strong> klarer ut i fra dette å dedusere hvor <strong>og</strong> hva som<br />
blir Calendar Mans neste operasjon, men i kampens hete pådrar han seg skader som gjør ham<br />
sengeliggende, helt til siste dag i uka. Denne søndagen har politiet ventet på <strong>og</strong> de er sikre på<br />
hva som er det opplagte målet for søndag, den egyptiske solguden Ras gullobelisk. Detektiven<br />
<strong>Batman</strong> er derimot smartere, <strong>og</strong> hvilende i senga slår det ham at den syvende dag selvfølgelig<br />
brukes til nettopp å hvile. På bakgrunn av dette stikker han til Calendar Mans egentlige<br />
destinasjon, t<strong>og</strong>stasjonen hvor han skal reise med Western Sun Express, <strong>og</strong> konfronterer<br />
Calendar Man som nå er kledd i sivil. Etter blant annet å ha blitt utsatt for et angrep med en<br />
kalender jager <strong>Batman</strong> Calendar Man gjennom en tunnel, hvor han altså skifter til kostyme.<br />
Etter noen spenningssekvenser på t<strong>og</strong>skinnene <strong>og</strong> noen vittige ordvekslinger, overmanner<br />
<strong>Batman</strong> sin mann i siste rute.<br />
4.1. <strong>Lyd</strong> i «A Caper a Day Keeps the <strong>Batman</strong> at Bay»<br />
Allerede på første side ser vi store endringer fra den første <strong>Batman</strong>-historien. Aller tydeligst er<br />
til å begynne med de grafiske forskjellene. Karakterene er tegnet mer detaljert, <strong>og</strong> ser mer<br />
57
ealistiske ut. De er kanskje ikke direkte anatomisk korrekte, men i langt større grad enn i den<br />
første historien ser man detaljer som ansiktsuttrykk <strong>og</strong> muskelspill tydeligere. Det er <strong>og</strong>så<br />
flere detaljer i bakgrunnene, <strong>og</strong> flere store utsnitt. Både lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> har gått gjennom<br />
relativt store endringer siden Vampire. Nå har lydene fått en større, mer visuell rolle, <strong>og</strong><br />
<strong>bevegelse</strong>r blir fulgt av en gruppe streker som ikke ser tilfeldig sammensatt ut. Her finner vi<br />
<strong>og</strong>så lydstjernen som jeg beskrev i lydkapittelet men som ikke var til stede i Vampire, den ser<br />
vi blant annet når Calendar Man går ned for telling med et BLANG fra et t<strong>og</strong>sporskilt (s.301,<br />
bilde 22). I den aktuelle ruten ser vi, i tillegg til en fortellerboks, skiltet med tilhørende<br />
fartsstreker, en sprikende hånd <strong>og</strong> lydordet i en slags stjernesmell. Det er takket være<br />
konteksten, rutene før <strong>og</strong> etter, fartsstrekene samt fortellerteksten <strong>og</strong> <strong>Batman</strong>s snakkebobler at<br />
vi skjønner hva lydordet, som dekker til selve hendelsen, innebar. Jeg vil se nærmere på dette<br />
i kapittel 4.2., når jeg tar for meg <strong>bevegelse</strong>.<br />
Fortellerteksten er fremdeles ganske lik i utforming som i Vampire. Men der fortellerteksten<br />
før nærmest var låst til toppen av ruten <strong>og</strong> fylte ut hele øverste del, er disse fortellerboksene<br />
nå mer løsrevet, <strong>og</strong> kan stå omtrent hvor som helst i ruta uten å måtte føye seg etter rammene.<br />
I snakkeboblen ser vi derimot litt nye ting, både i form <strong>og</strong> innhold. Innholdsmessig er enkelte<br />
ord uthevet ved hjelp av en kombinasjon av kursiv <strong>og</strong> fet skrift, der man i Vampire kun brukte<br />
understreking. Også i utformingen av snakkeboblene ser vi noe nytt i form av en taggete<br />
boble tilknyttet en mann som ser ut som han roper (s.287, bilde 14). Dette oppleves som et<br />
forsøk på å bruke boblen til å si noe om lydens karakter. Likevel brukes fortellerteksten i<br />
tillegg for å beskrive denne lyden, <strong>og</strong> vi ser tendenser til den samme typen dobbelinformasjon<br />
jeg har beskrevet i Vampire; fortellerteksten forteller om ropende stemmer, samtidig som vi<br />
blir vist nettopp det gjennom både tegningene <strong>og</strong> snakkeboblenes innhold <strong>og</strong> utforming.<br />
Fortellerteksten tilfører på den andre siden <strong>og</strong>så noe som ikke kommer klart frem på andre<br />
måter, <strong>og</strong> kommer med tilføyelser som bidrar til å oppfatte lydbildet. På åpningssiden, som<br />
nevnt over, beskriver den lyden av et helikopter (Whirly-Bat) vi kan se komme inn øverst i<br />
høyre hjørne, <strong>og</strong> forteller <strong>og</strong>så om en slags motorsykkel som kommer inn nederst i høyre<br />
hjørne med samme retning som helikopteret. Ingen av disse har lydord tilknyttet seg, men<br />
fortellerteksten melder om en «shrill whine» fra helikopteret <strong>og</strong> en «angry growl» fra<br />
motorsykkelen, i tillegg til «the clamor of shouting voices» fra den opprørte folkemengden<br />
(s.287, bilde 14). Det er lett å forestille seg lydene etter å ha lest disse subjektive<br />
beskrivelsene, <strong>og</strong> leseretningen, styrt av layouten i ruta, gjør at det kan fungere slik at leserne<br />
58
Bilde 14: Caper, s. 287.<br />
59
oppfatter lyden <strong>og</strong> kildene samtidig, eller samtidig nok. Oppbyggingen av siden gjør at det<br />
faller naturlig å lese all fortellerteksten først, hvorpå man fortsetter med de som roper til<br />
<strong>Batman</strong> om den kriminelle Calendar Man, som igjen leder til Calendar Man med en uttalelse<br />
på motorsykkelen, <strong>og</strong> videre opp mot <strong>Batman</strong> som kommer inn rett over ham i sitt Whirly-<br />
Bat. Dermed har leserne hørt beskrivelsen av lydene så vidt før øyet ledes mot de som lager<br />
dem, hvorpå leserne da vet hva de skal «høre etter». Ved å beskrive lydene forstår vi <strong>og</strong>så noe<br />
om <strong>bevegelse</strong>n til disse objektene, i det minste forstår vi at de må være i <strong>bevegelse</strong>, men dette<br />
viser <strong>og</strong>så bildet som er fullt av fartsstreker.<br />
Helikopteret følges ikke av egne lydord, men oppleves<br />
likevel som lydlig, noe på grunn av de visuelle<br />
<strong>bevegelse</strong>stegnene <strong>og</strong> noe på grunn av de tekstlige<br />
beskrivelsene. På neste side (s.288, bilde 15) er det et<br />
utsnitt som viser helikopteret i front <strong>og</strong> to lydord,<br />
WUMP!, er plassert buet over noe som ser ut som lys på<br />
hver side av helikopteret. <strong>Lyd</strong>ene kan virke som de<br />
kommer fra helikopteret eller det som ser ut som kraftige<br />
lys som brått slås på, men neste rute gir en forklaring på<br />
hva som faktisk lagde lydene. Vi får der se et par<br />
fartsstreker akkompagnert av lydene WHOOM!, i tillegg<br />
til en fortellertekst som beskriver hvordan røykbomber<br />
kommer fra helikopteret <strong>og</strong> treffer gaten foran Calendar<br />
Man. Verken lyden eller bildene alene kunne i dette<br />
tilfellet forklart hva som skjedde men kunne tolkes på<br />
flere måter, slik at fortellertekstens informansjon her ikke<br />
er overflødig.<br />
Whirly-Bat eksploderer rett etter dette (s.289, bilde 16) med et SKWA-WHOOM! idet<br />
Calendar Man skyter en laser mot det. <strong>Batman</strong> klarer å unnslippe, <strong>og</strong> gjennom tankeboblene<br />
hans <strong>og</strong> bildet skjønner vi at helikopteret ble fullstendig ødelagt. Trangen til å fortelle hva<br />
som skjer i både bildene <strong>og</strong> i teksten er altså tydelig <strong>og</strong>så i denne historien, <strong>og</strong> de mange<br />
snakkeboblene brukes som vi ser mye til det formålet. Vi ser i en annen rute på samme side<br />
Calendar Man slå til <strong>Batman</strong>, hvorpå <strong>Batman</strong> faller over mens han tenker «He caught me Off-<br />
Balance..!» (s.289, bilde 16). Rekker man å tenke dette, er det ikke mer naturlig bare å banne<br />
inn- eller utvendig? Det er nok heller en forklaring til leserne i tilfelle de ikke<br />
60<br />
Bilde 15: Caper, utsnitt s. 288.
Bilde 16: Caper, s. 289.<br />
61
klarer å forstå handlingen fra bildet alene, <strong>og</strong> slik at det skal være klart at <strong>Batman</strong> ikke er lett<br />
å slå, Calendar Man fikk bare inn et heldig slag et øyeblikk <strong>Batman</strong> stod litt ustødig. (Han<br />
hadde akkurat landet på en motorsykkel i fart, etter å ha «glidemanøvrert» seg vekk fra det<br />
eksploderende helikopteret.)<br />
Innen samme rute får vi se et nærmere utsnitt av Calendar Mans hånd på motorsykkelstyret,<br />
idet han trykker inn en liten, rød knapp som forårsaker motorsykkeldelen <strong>Batman</strong> akkurat har<br />
landet på å løsne <strong>og</strong> miste kontroll. Vi får se lyden KLIK, i liten rød skrift, mens<br />
fortellerteksten passer på at leserne virkelig får med seg at han trykker på en liten knapp på<br />
sykkelens styre. Dette er en ganske liten lyd, både i utforming <strong>og</strong> i volum, <strong>og</strong> det er ikke<br />
vanlig at slike små lyder får egne lydord. Heller enn å representere en lydeffekt er dette da en<br />
måte å tiltrekke lesernes oppmerksomhet til en viktig ledetråd <strong>og</strong> en forklaring til handlingen,<br />
som vi <strong>og</strong>så så tegn til i lydbruken i Vampire. Noe som derimot antyder at det i tillegg er ment<br />
å skape en mer lydlig følelse er måten ordet er stavet. «Klik» er ikke et engelsk ord, men<br />
minner veldig om ordet «click», noe som kan tyde på at man vil leserne ikke skal henge seg<br />
opp i selve ordet, men se det som en effekt <strong>og</strong> forestille seg ordlyden.<br />
I motsetning til Vampire er det her ikke en eneste rute uten tekst, enten i snakkebobler,<br />
tankebobler eller fortellertekst, i tillegg til lydord. Boblene <strong>og</strong> fortellerteksten opptrer<br />
dessuten ikke veldig ofte samtidig her, det er heller som om de avløser hverandre mer. Ikke en<br />
eneste rute virker dermed spesielt stille, selv om det er flere sekvenser som ikke nødvendigvis<br />
oppfattes som bråkete situasjoner. Flere steder brukes fortellerteksten til å beskrive lyder som<br />
ikke er tegnet eller skrevet inn i ruta, som vi så av eksempelete på åpningssiden kan dette<br />
være effektivt, men skaper ikke en like intens lydopplevelse som lydeffektene. Denne måten<br />
passer da bedre ved lyder som ikke skal være spesielt voldsomme eller påtrengende. For<br />
eksempel idet <strong>Batman</strong> hopper utfor en bygning i nattens mulm <strong>og</strong> mørke, <strong>og</strong> alt du kan høre<br />
er ifølge fortellerteksten «a rustle of velvet» (s. 292), eller i episoden hvor Calendar Man trår<br />
inn i et stengt galleri, <strong>og</strong> rommet gir en gjenklang av «the armored tread of an incredibly-clad<br />
intruder…» (s. 293). Slike lyder hadde vanskelig latt seg tolke som unsound eller<br />
onomatopoetikon, både fra artistens <strong>og</strong> lesernes ståsted, <strong>og</strong> bruken av skildrende tekst kan<br />
være en mer effektiv måte å få frem en viss stemning. De typiske lydeffektene i tegneserier<br />
kunne blitt for påtrengende i forhold til hva lyden skulle tilsi, spesielt når det er lyder som<br />
skal være dempede eller ikke nødvendigvis høres av andre. Ved å beskrive lyden i<br />
fortellerteksten tilføyer man en ekstra dimensjon ved lydene som ikke lar seg illustrere, enten<br />
62
de er dempede som denne, eller mer støyende som på åpningssiden, i tillegg til samtidig å få<br />
sagt noe om <strong>bevegelse</strong>n bak lyden.<br />
Det fins da <strong>og</strong>så eksempler hvor man avstår fra å overforklare men lar de grafiske elementene<br />
tale for seg, blant annet i ei rute hvor det er et smell <strong>og</strong> en eksplosjon, illustrert med lydord <strong>og</strong><br />
en eksplosjon av farger (s.293, bilde 17). Det er tydelig at det var et kraftig smell, både etter<br />
fargene, omfanget i tegningen <strong>og</strong> lydordet å dømme. <strong>Batman</strong> ser ut til å rammes, uten at det<br />
denne gangen er noen fortellertekst som forklarer hva som skjer eller hvordan <strong>Batman</strong> kom<br />
unna. At han klarer å komme seg unna er likevel tilstrekkelig realistisk da vi av tegningen kan<br />
gå ut fra at han utnyttet eksplosjonens kraft til å kaste seg mot Calendar Man. Vi ser <strong>Batman</strong><br />
helt i forgrunnen, med ryggen mot eksplosjonen <strong>og</strong> kappen spredd ut på vei mot Calendar<br />
Man.<br />
Bilde 17: Caper, utsnitt s. 293.<br />
Eksplosjonen var det Calendar Man som stod for, idet han kastet Tors Hammer (dette er en<br />
torsdag, <strong>og</strong> han er følgelig utstyrt for anledningen) mot <strong>Batman</strong>. <strong>Batman</strong> kaster den noen ruter<br />
etter (s.295, bilde 19) tilbake mot Calendar Man, tydeligvis sikter han bedre for han treffer<br />
med hensikt en farlig hjelm Calendar Man har på hodet, men med en langt mindre dramatisk<br />
effekt <strong>og</strong> lyd (SKRANG!) enn hva Calendar Man oppnådde med sitt mislykkede kast.<br />
Kontinuitet er altså ikke veldig godt ivaretatt når det gjelder verken lyd eller effekt her. Selv<br />
om ulikheten kan forklares med at hammeren støtte mot forskjellige objekter, virker det litt<br />
63
ul<strong>og</strong>isk at et kast som tilsynelatende ikke treffer målet forårsaker en større reaksjon enn et<br />
som treffer.<br />
I likhet med Vampire er det <strong>og</strong>så her flere ting som krasjer <strong>og</strong> ødelegges uten at de<br />
nødvendigvis akkompagneres av lydord. Dette kan <strong>og</strong>så sees som et tegn på manglende<br />
kontinuitet, men det kan like gjerne komme av en gjennomtenkt layout hvor bilde <strong>og</strong> tekst<br />
avløser hverandre. I motsetning til den første historien er hendelser som eksplosjoner, som<br />
den i forrige eksempel, rikelig illustrert slik at det ikke er noen tvil om effekten av den<br />
voldsomme handlingen, her brukes farger <strong>og</strong> illustrasjoner for å understreke kraften <strong>og</strong><br />
dermed lyden. For eksempel er det <strong>og</strong>så en scene hvor et kjøretøy krasjer med voldsom kraft i<br />
en murvegg (s.289, bilde 16), hendelsen illustreres med streker, farger, røyk <strong>og</strong> løse deler som<br />
flyr omkring, men altså ingen lydord. Dette kan fremstå svært effektivt, <strong>og</strong> et lydord kunne<br />
virket forstyrrende, både for rutas komposisjon <strong>og</strong> for leseropplevelsen. I tilfellet med<br />
eksplosjonen i bilde 17 var det ikke mange andre ting å tegne inn, den ødela tilsynelatende<br />
ingenting, mens bilkrasjet kunne illustreres med flere detaljer som viste resultatet av<br />
ødeleggelsene, <strong>og</strong> et voldsomt lydord ville dekket til disse detaljene som <strong>og</strong>så er vist i en<br />
mindre rute enn eksplosjonen.<br />
Farger er i det hele tatt mye brukt i denne historien. Ikke bare som hjelpemiddel når det ikke<br />
er lyder der, men lydordene selv er gjerne i en farge som kontrasterer eller skiller seg ut fra<br />
fargen som er bak ordene eller dominerende i bildet, <strong>og</strong> alltid i en skarp mettet tone. På den<br />
måten hopper lyden effektivt ut av bildet <strong>og</strong> krever oppmerksomhet, <strong>og</strong> skildrer lyden på en<br />
annen måte enn de enkle, sorte bokstavene vi så i Vampire. I Caper føler jeg d<strong>og</strong> i mange<br />
tilfeller at lydeffekter <strong>og</strong> illustrasjoner på grunn av de sterke fargene konkurrerer litt om<br />
oppmerksomheten. Kanskje er det nettopp derfor <strong>og</strong>så at ikke lydord blir brukt ved enhver<br />
anledning, men spares til viktige øyeblikk eller steder hvor det ikke er naturlig å bruke farger<br />
<strong>og</strong> streker som man kan gjøre med eksplosjoner. I Caper er det dessuten såpass mange<br />
forskjellige skarpe farger i det øvrige bildet at lydordene ikke nødvendigvis skiller seg ut på<br />
den måten, men heller i egenskap av å være tekstlige elementer i bildet. I både Caper <strong>og</strong><br />
Vampire er lydordene formet slik at de tydelig er tekst, <strong>og</strong> de blir i liten grad en naturlig del<br />
av rutens visuelle komposisjon. Selv om Caper tilførte slikt som farger, fet skrift <strong>og</strong><br />
«stjerner» er lydordene likevel ganske ukompliserte i utførelsen, <strong>og</strong> det er tydelig at de ikke er<br />
jobbet like mye med som de øvrige illustrasjonene. Caper ligger av de tre historiene jeg<br />
analyserer nærmest tegneserieklisjeens fremstilling av lydeffekter, <strong>og</strong> i <strong>og</strong> med at denne<br />
historien kom såpass sent støtter det opp om teorien om at den kan ha vært ment som en<br />
64
pastisj, eller så er den rett <strong>og</strong> slett et resultat av sin tid hvor enkelte enda prøvde å leve opp til<br />
reglene lagt i The Comics Code.<br />
En annen del av utformingen av lydordene, som man <strong>og</strong>så kunne se antydning til i Vampire,<br />
<strong>og</strong> som ser ut til å være et konsekvent trekk her, er bruken av utropstegn. I Caper kan man se<br />
antydning til et mønster hvor harde, brå <strong>og</strong> plutselige lyder ser ut til å være fulgt av ett eller<br />
flere utropstegn, mens sirener, ul, <strong>og</strong> andre mer vedvarende lyder ikke har noen. Et<br />
illustrerende eksempel er fra et par lydord fra karakterene (s. 294, bilde 18): UUNNNHH!!<br />
står skrevet i en taggete snakkeboble idet en av karakterene får et hardt slag i magen, mens<br />
AARGGHH er tegnet som et fargerikt frittstående lydord. Dette ser ut til å forsvinne ut av<br />
bildet idet <strong>Batman</strong> blir truffet av en tydelig smertefull ultrasonisk stråle, <strong>og</strong> han faller til<br />
bakken med hendene for ørene. Det kan altså se ut til at et gjennomgående trekk ved<br />
lydordene er at om de trekker ut i tid eller dør gradvis ut har de ikke utropstegn som stopper<br />
dem. En annen type vedvarende lyd kommer fra en hund som sitter <strong>og</strong> uler; AWHOOOOO<br />
(s.294, bilde 18). Denne lyden hadde neppe hatt den samme ulende egenskapen om den hadde<br />
endt med et brått, avbrytende utropstegn.<br />
I motsetning til den ulende ulven i Vampire har denne ulende hunden altså fått et lydord. I den<br />
første historien var det d<strong>og</strong> heller ikke ulet som var det viktige, det var ideen om at ulven i<br />
villmarken kalte på sine frender. Denne gangen er det derimot ikke dyret som er viktig, men<br />
lyden, <strong>og</strong> med den det viktige hintet den gir til <strong>Batman</strong>. Denne hunden reagerer på noe som<br />
mennesker ikke kan høre, men som <strong>Batman</strong> snart får føle på kroppen. Siden mennesker ikke<br />
kan høre denne lyden, men tydeligvis påvirkes ganske kraftig av den, illustreres det ved<br />
<strong>Batman</strong> nærmest kapslet inn i et skarpt lys, alle andre detaljer fra omgivelsene er borte, <strong>og</strong><br />
man ser bare en gul fargetone <strong>og</strong> en del streker som kommer ut fra flere sirkelaktige linjer<br />
rundt ham. Dette oppleves som en subjektiv lyd, hvor leserne erfarer situasjonen på samme<br />
måte som <strong>Batman</strong>. <strong>Batman</strong> hører ingenting, men blir så påvirket fysisk <strong>og</strong> psykisk at han ikke<br />
registrerer omgivelsene sine, dermed gjør ikke leserne det heller <strong>og</strong> alle detaljer faller bort.<br />
<strong>Lyd</strong>ens tenkte egenskaper som ultrasonisk <strong>og</strong> skadelig blir her forsterket indirekte gjennom<br />
hundens lydlige reaksjon, samt <strong>Batman</strong>s mer visualiserte opplevelse av lyden.<br />
Selv om jeg mener lydeffektene fremdeles har en mer tekstlig enn billedlig kvalitet i denne<br />
historien (ikke at det nødvendigvis må være noe mål i seg selv), er det eksempler på forsøk på<br />
å gjøre noe mer ut av utformingen av denne teksten, foruten bruk av utropstegn <strong>og</strong> farger, for<br />
å si noe om mer enn hva ordlyden kan. Jeg har allerede nevnt lydordet KLIK!, som er lite <strong>og</strong><br />
65
Bilde 18: Caper, s. 294.<br />
66
ødt <strong>og</strong> slik viser til en liten men betydningsfull lyd, samt snakkeboblene som nå fremhever<br />
enkelte ord med kursiv <strong>og</strong>/eller fet skrift, begge tilfeller kanskje like gjerne for å poengtere<br />
noe som for å si noe om de auditive kvalitetene. En annen mer billedlig lydskildring er lyden<br />
av en sirene idet Calendar Man har overtaket på <strong>Batman</strong> (s.295, bilde 19). Denne er tegnet i<br />
fete fargerike bokstaver <strong>og</strong> i en bølgende <strong>bevegelse</strong>, <strong>og</strong> etterligner lydens egenskap som kan<br />
sies å gå opp <strong>og</strong> ned i tone eller styrke. Denne har heller ikke utropstegn til slutt, noe som<br />
tilsier en vedvarende lyd. Denne lyden har altså egenskaper leserne ikke får del i gjennom å<br />
lese ordet, men gjennom å se på utformingen. Dette er for øvrig seriens eneste off-panel lyd,<br />
<strong>og</strong> et hint til Calendar Man om at det er på tide å stikke, noe som redder <strong>Batman</strong> for denne<br />
omgang. Både sirenen <strong>og</strong> ulet fra hunden er lyder som fungerer som viktige hint til<br />
karakterene, men der sirenen er off-screen er hunden in-panel <strong>og</strong> i fokus i forgrunnen av ruta.<br />
Calendar Man gjør det klart for leserne gjennom snakkebobler at lyden er politisirener, men<br />
dette kunne leserne skjønt av lydordets grafiske egenskaper alene.<br />
Ledetråden i ulet fra hunden derimot kunne blitt vanskelig å plukke opp dersom det var off-<br />
panel, <strong>og</strong> selv om hunden <strong>og</strong> ulet er i fokus forklarer <strong>Batman</strong>s tankebobler oss likevel i tillegg<br />
at det er en løshund som reagerer på en lyd mennesker ikke er i stand til å høre. Dette kan<br />
være et eksempel på forfatterens selvpålagte «overformynderi», som Harvey (1996: 26-28)<br />
mener tegneseriene led under i en periode. Skribenter, sier han, fikk en større innflytelse <strong>og</strong> de<br />
kunne fort ha en tendens til å skrive nok ord til å fortelle hele historien på sin måte, slik at<br />
illustrasjonene nettopp ble bare illustrasjoner. Forfatterne ville ha størst mulig kontroll over<br />
sine egne historier: «When the final control over a story as well as its initial conceptions rests<br />
with those whose primary mode of creation (and of evaluation) is verbal rather than visual, we<br />
can hardly expect the visual aspects of the medium to maintain equal status with the verbal»<br />
(Ibid: 28). En annen årsak bak den utfyllende forklaringen på hundens ul kan igjen ligge i<br />
innflytelsen fra The Comics Code, hvor man klandret tegneserier for blant annet ikke å være<br />
lærerike, noe de burde etterstrebe siden man gikk ut fra at barn alltid var i målgruppen <strong>og</strong> ble<br />
påvirket av det de leste. 10<br />
I scenene hvor <strong>Batman</strong> jager Calendar Man gjennom en tunnel (s.300, bilde 21), ser vi et<br />
eksempel hvor fortellertekst <strong>og</strong> karakterer ser ut til å kommunisere, <strong>og</strong> skillet mellom tanker,<br />
10 Andre ting ved denne historien som støtter det er de mange referansene til virkelige fakta som kommer frem.<br />
Calendar Man nevner for eksempel flere norrøne guder (som han bruker som inspirasjon for noen av kostymene<br />
sine) <strong>og</strong> egenskaper ved disse, i tillegg får leserne vite hvor alle dagene i uka har fått navnene sine fra. Noen av<br />
faktaene er derimot litt tvilsomme, som <strong>Batman</strong>s forklaring på Ultrasonic Thunder <strong>og</strong> dets effekt, et begrep jeg<br />
ikke kan se å finne igjen noen andre steder.<br />
67
fortellerstemmer <strong>og</strong> dial<strong>og</strong> blir utydelig. Det blir dessuten sagt en del ting som i likhet med<br />
tilfellet over tyder på et behov for tekstlig å forklare potensielt forvirrende aspekter ved<br />
scenen. Noe som igjen viser Harveys poeng om forfatternes trang til å fortelle historien på sin<br />
måte <strong>og</strong> ikke stole på at tegnerne klarer å formidle det de selv ønsker. Scenen viser Calendar<br />
Man som akkurat har kommet ut av tunnelen, hvor han har rukket å skifte fra sivile klær til<br />
sitt hovedkostyme. <strong>Batman</strong> utdyper dette i en tankerekke med hvordan det forklarer hvorfor<br />
han fant deler av de gamle klærne hans strødd gjennom tunnelen. Videre står det i en<br />
fortellerboks syrlig kommentert hvordan Calendar Man faktisk tok seg tid til å skifte til et nytt<br />
kostyme. Dette utsagnet, som formmessig ser ut til å være en ikke-diegetisk fortellerstemme,<br />
svarer Calendar Man derimot på, <strong>og</strong> med direkte henvendelse til <strong>Batman</strong> som i sin tur svarer<br />
tilbake. Det som står i fortellerteksten er i motsetning til de fleste andre fortellertekstene satt<br />
mellom to anførselstegn, noe vi tidligere i historien har forstått som <strong>Batman</strong>s egen<br />
fortellerstemme eller tankerekke. Dette kan dermed være en fortsettelse av <strong>Batman</strong>s<br />
tankerekke fra ruten før hvor han resonnerer over klesskiftet i tankebobler, men det forklarer<br />
likevel ikke at Calendar Man faktisk svarer direkte på det.<br />
På den andre siden er det <strong>og</strong>så tilfeller av ytringer som ifølge snakkeboblene blir sagt høyt,<br />
men som i likhet med Vampire ikke ser ut til å ha noen spesifikk mottaker. Et godt eksempel<br />
er når <strong>Batman</strong> som tidligere beskrevet knuser den farlige hjelmen Calendar Man bruker mot<br />
ham (s.295, bilde 19). Calendar Man ser ut til å rope ut dramatisk i en takkete boble; «My<br />
helmet--! He’s shattered it--!». Det er forståelig at man kan tenke noe slikt, men å rope det ut<br />
er litt vanskeligere å tro på, selv om man i affekt kan rope ut mye rart. Hadde han rettet denne<br />
uttalelsen til <strong>Batman</strong> ved å si «you» i stedet for «he» hadde det ikke virket like unaturlig. I<br />
forhold til seriens øvrige fortellermåte, hvor de ofte ser ut til å tenke høyt, skiller den seg d<strong>og</strong><br />
ikke veldig ut, bortsett fra at han øyensynlig sier dette med en viss kraft.<br />
Måten dial<strong>og</strong>ene føres <strong>og</strong> tankeboblens <strong>og</strong> fortellertekstens funksjon er altså her ganske lik<br />
den vi så i Vampire, <strong>og</strong> består i å oppdatere <strong>og</strong> informere leserne. En forskjell er imidlertid at<br />
det ser ut til å være mer tekst her, mye fordi både <strong>Batman</strong> <strong>og</strong> spesielt Calendar Man er<br />
opptatte av å komme med vittige <strong>og</strong> lærerike kommentarer, noe som altså er ganske<br />
betegnende for perioden serien ble laget i, eller perioden rett før rettere sagt. I tillegg ser vi nå<br />
en mer lydlig kvalitet i måten snakkeboblenes <strong>og</strong> lydordenes form presenteres, <strong>og</strong> lyder<br />
kommer frem ikke bare gjennom lydord men <strong>og</strong>så gjennom andre elementer i rutene, slik som<br />
farger <strong>og</strong> ikke minst <strong>bevegelse</strong>stegn.<br />
68
4.2. Bevegelse i «A Caper a Day Keeps the <strong>Batman</strong> at Bay»<br />
Denne historien setter tempoet ganske tidlig, <strong>og</strong> åpningssekvensen til Caper, som er en splash<br />
page (en helside), er full av action. Her skjer det ting over hele bildet, noe man får hint om<br />
både tekstlig <strong>og</strong> visuelt. Denne historien er <strong>og</strong>så allerede fra starten av helt tydelig en annen<br />
type historie enn Vampire, som var en noe mer dempet historie, begge har likevel<br />
detektivelementet ved seg, mens Caper er noe mer spektakulær både i innhold <strong>og</strong> utforming.<br />
Det er omtrent jevnt fordelt med sekvenser hvor <strong>Batman</strong> slåss med <strong>og</strong> jager etter Calendar<br />
Man, <strong>og</strong> sekvenser hvor <strong>Batman</strong> etterforsker hvem han er, hva han har gjort, <strong>og</strong> hva som kan<br />
bli hans neste forbrytelse i tillegg til sekvensene som viser forbrytelsene. Det er likevel en<br />
overvekt av actionsekvenser, nok til at jeg heller vil kalle dette en actionhistorie enn en<br />
detektivhistorie, <strong>og</strong> forholdene ligger dermed til rette her for en del lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>.<br />
Det første jeg legger merke til, i sammenligning med Vampire, er en mer utstrakt bruk av<br />
fartsstreker. Det er flere av dem, ikke bare i historien, men konkret tilknyttet hver bevegelige<br />
figur, <strong>og</strong> de ser mer stiliserte ut. De er mer markerte, arrangert i tettere grupper med flere<br />
streker, gjerne med en hvit farge mellom enkelte av strekene, <strong>og</strong> har i tillegg elementer som<br />
røykskyer med seg. Rutene ser dessuten ut til å være mer travle enn de var i den forrige<br />
historien. Det skjer mye, tegningene er mer detaljerte, <strong>og</strong> de er fylt med flere<br />
ekstradimensjonale elementer. Jeg har allerede nevnt fartsstrekene, men det er <strong>og</strong>så et større<br />
antall snakkebobler <strong>og</strong> lydeffekter, <strong>og</strong> det er brukt en god del forskjellige farger.<br />
I denne historien ser vi <strong>og</strong>så en type <strong>bevegelse</strong> som ikke er så mye en <strong>bevegelse</strong> i seg selv<br />
som et resultat av en <strong>bevegelse</strong>. Dette er de typiske «stjernestrekene», eller lydstjernen, som<br />
ofte vises når noen blir slått eller truffet av noe, mer eller mindre (helst mer) voldsomt. Disse<br />
representerer kort fortalt <strong>bevegelse</strong>ns stopp i tillegg til at de viser støtstedet. Noen ganger blir<br />
de tegnet slik at man ikke ser nøyaktig hvor støtet fant sted eller hva utfallet ble, <strong>og</strong> det kan<br />
spekuleres i om det gjøres like mye for å skjule detaljer som for å antyde et kraftig<br />
sammenstøt. Dette kan vi se i Caper i to tilfeller, i det ene blir Calendar Man truffet av<br />
<strong>Batman</strong>s hånd <strong>og</strong> i det andre av et skilt (s.294, bilde18 <strong>og</strong> 301, bilde 22). Men hvor treffes han<br />
egentlig? Stjernen skjuler detaljer i bildet <strong>og</strong> vi ser bare fragmenter av situasjonen. I tilfellet<br />
hvor <strong>Batman</strong> slår kan det faktisk se ut som han treffer underarmen til Calendar Man, noe som<br />
ikke burde hatt særlig mye å si for utfallet av basketaket. <strong>Om</strong> man tar i betraktning den øvrige<br />
konteksten er det likevel ingen tvil om at han ble truffet et kraftig slag. Hånden til Calendar<br />
Man har i begge tilfeller vært knyttet i den foregående ruten, hvorpå den i sammenstøtet vises<br />
69
Bilde 19: Caper, s. 295.<br />
70
åpen <strong>og</strong> sprikende. Vi ser i de aktuelle rutene kun det korte øyeblikket hvor sammenstøtet<br />
inntreffer, men får en følelse av å ha fulgt hele prosessen, på grunn av fartsstrekene som<br />
forteller oss hvor <strong>bevegelse</strong>n startet <strong>og</strong> hvilken bane den hadde, <strong>og</strong> på grunn av resultatet av<br />
sammenstøtet – den sprikende hånda.<br />
Her kommer vi <strong>og</strong>så inn på en konvensjon jeg i alle fall ser ut til å ta for gitt; at fartsstrekene<br />
alltid viser hvor <strong>bevegelse</strong>n startet, <strong>og</strong> ikke hvor den skal. Jeg går automatisk ut ifra at der<br />
figuren står nå er det siste som har skjedd, <strong>og</strong> ikke at strekene sier noe om neste <strong>bevegelse</strong>.<br />
Strekene representerer dermed fortiden i ruta, <strong>og</strong> av deres tilstedeværelse må man anta at en<br />
viss mengde tid har gått ikke bare mellom rutene men <strong>og</strong>så innad. Det er <strong>og</strong>så en viss forskjell<br />
mellom <strong>bevegelse</strong>sstreker <strong>og</strong> fartsstreker, selv om det ikke er noen offisiell inndeling, <strong>og</strong> om<br />
man som leser blander disse kan det bli litt forvirrende. De ser like ut, men der fartsstrekene<br />
er tilknyttet en figur i den ene enden, svever gjerne <strong>bevegelse</strong>sstrekene umiddelbart rundt<br />
figuren, <strong>og</strong> viser til en ikke like stor <strong>og</strong> målrettet <strong>bevegelse</strong>. Der fartsstrekene antas å komme<br />
forut for situasjonen vi ser illustrert i tegningen, føles <strong>bevegelse</strong>sstrekene mer «her <strong>og</strong> nå».<br />
Bevegelsesretningen behøver ikke alltid å samsvare med strekenes retning, men gå på tvers av<br />
dem, som de ofte gjør når de står som det jeg ser som <strong>bevegelse</strong>sstreker. I bilde 19 (s.295)<br />
øverst til høyre er det tegnet streker under Calendar Man, som, om man ikke leser bildet<br />
riktig, kan innebære at han beveger seg i en bue oppover, i møte med hammeren som kastes<br />
mot ham. Bildets øvrige komposisjon <strong>og</strong> l<strong>og</strong>ikk for øvrig tilsier derimot at han ble truffet av<br />
hammeren, <strong>og</strong> at strekene er et tegn på hans fysiske reaksjon på hendelsen <strong>og</strong> hører til albuen<br />
hans. Dermed har vi i denne ruten <strong>og</strong>så et ganske komplisert tidsperspektiv som kan leses som<br />
vi leser tekst, mot høyre. Da er det tydelig at <strong>Batman</strong> først kastet hammeren, hvorpå den traff<br />
<strong>og</strong> rikosjetterte videre, mens Calendar Man som resultat mister kroppskontrollen et øyeblikk.<br />
Både lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> holder seg som regel innenfor sin dedikerte rute, det er noen få tilfeller<br />
hvor vi ser figurer eller objekter gå noe over streken, men aldri lydord eller fartsstreker. I det<br />
ene tilfellet er det den tidligere omtalte Tors Hammer som kommer susende mot <strong>Batman</strong><br />
(s.293), <strong>og</strong> som ser ut til at den kastes med en sånn kraft at den er på vei ut av ruta. I et annet<br />
tilfelle vises Calendar Man som løper fra <strong>Batman</strong> i den siste actionfylte sekvensen (s.300,<br />
bilde 21). Her sees føttene hans nærmest på vei ut ruta, som illustrativt for farten han løper<br />
med heller ikke rører bakken. De sees i et veldig nært utsnitt, med <strong>Batman</strong> i bakgrunnen som<br />
skal til å overrumple ham. Det at figuren tråkker utenfor er nok ment å gi en slags følelse hos<br />
leserne om at han kommer rett i mot en, <strong>og</strong> gi et mer levende preg. I flere av tilfellene hvor<br />
71
ting går utenfor brukes det <strong>og</strong>så nære til veldig nære utsnitt, noe som bringer handlingen enda<br />
nærmere leserne.<br />
Selv om grenselandet mellom rutene stort sett holdes tomt er det tilfeller hvor disse grensene<br />
<strong>og</strong> deres uskrevne regler blir utnyttet på noe ukonvensjonelt vis. Et interessant <strong>og</strong> noe uvanlig<br />
tilfelle av <strong>bevegelse</strong> både i <strong>og</strong> mellom rutene finner vi i scenen hvor <strong>Batman</strong> så vidt kommer<br />
seg unna sitt eksploderende helikopter (s.289, bilde 16), i noe som kan være en moment-til-<br />
moment eller action-to-action overgang. Størrelsen på <strong>Batman</strong>-figuren øker for hver rute, som<br />
om han kommer nærmere leserne, mens størrelsen på ruta minker. I løpet av tre ruter får vi se<br />
<strong>Batman</strong> delvis kastet delvis flygende bort fra det eksploderende helikopteret, som vises til<br />
venstre i store deler av første rute. <strong>Batman</strong>, som vi får se i helfigur, sprer ut kappen sin <strong>og</strong> flyr<br />
nesten horisontalt mot høyre side av ruta. Her ser vi tillegg litt av nederste del av kappa <strong>og</strong><br />
den ene foten til <strong>Batman</strong> fra rute 2, hvor vi videre får se omtrent hele ham. Resten av <strong>Batman</strong>,<br />
en hånd <strong>og</strong> litt av kappen, får vi se i siste rute. Her ser vi <strong>og</strong>så fortsettelsen på fartsstrekene,<br />
som ser ut til å være tilknyttet <strong>Batman</strong>s føtter, tegnet inn nederst i høyre hjørne. Fartsstrekene<br />
i rute 2 er spesielt interessante da de vanligvis antas å være forut for det øyeblikket av<br />
<strong>bevegelse</strong>n som uttrykkes visuelt. Her derimot kommer de litt i forkjøpet i <strong>og</strong> med at de<br />
starter i ruten før vi ser det de faktisk tilhører i rute 3, <strong>og</strong> det kan virke som at de like mye<br />
viser hvor <strong>Batman</strong> i rute 2 er på vei. Denne sekvensen skaper til dels en følelse av sakte kino,<br />
noe som gir anledning til å forklare leserne gjennom tekst hvordan <strong>Batman</strong> klarer å slippe<br />
unna denne voldsomme eksplosjonen. Harvey har analysert en lignende sekvens i Captain<br />
America, <strong>og</strong> mener denne metoden får leserne til å se nøyere på figurens <strong>bevegelse</strong>r, <strong>og</strong> som<br />
resultat blir leserne bevisste på «(…) the flowing continuity of the action» (1996: 166). Det er<br />
nok <strong>og</strong>så tilfellet her, i tillegg til at det kjøper tid <strong>og</strong> rom til å forklare hvordan han slapp unna,<br />
gjennom tankeboblene hans. Tankeboblene bidrar da <strong>og</strong>så til at det virker som tiden går sakte,<br />
siden selve handlingen ser ut til å gå veldig fort, <strong>og</strong> tekst har en tendens til å bremse ned<br />
lesetempoet: «While texts help the narrative to move forward – by providing more<br />
information, directing the reader’s attention, bridging gaps in time and movement – the<br />
presence of the text itself delays the reading of the story» (Bongco 2000: 75). Dette kan<br />
dessuten minne om en filmatisk tilnærming til å vise kontinuerlig <strong>bevegelse</strong>, noe som i følge<br />
Harvey (1996: 186) i tegneserier heller har den effekten at det sakker ned tempoet. Selv om<br />
det er vanlig å komponere ruter med forskjellige tidsaspekter, er det ikke vanlig å vise dette<br />
ved å ha samme figur to eller flere ganger i samme rute. Unntak kan være om noen gjør noe<br />
72
umenneskelig fort (som Supermann). Leserne oppfatter det likevel ikke som om det plutselig<br />
er en ekstra <strong>Batman</strong> til stede, men som en sekvens som trenger litt ekstra oppmerksomhet.<br />
Rutenes form for øvrig er forholdsvis standard i hele denne historien, de er som regel<br />
firkantete, klart avgrensede <strong>og</strong> følger hverandre i en l<strong>og</strong>isk rekkefølge, <strong>og</strong> det er som vi har<br />
sett lite som trer ut av rammene. Det er imidlertid en større variasjon i størrelser, posisjon <strong>og</strong><br />
antall på hver side, sidene bygges opp med en blanding av horisontale <strong>og</strong> vertikale ruter <strong>og</strong><br />
utsnittene varierer fra nære til helfigur – som det ser ut til å være mest av både i denne <strong>og</strong> i<br />
Vampire. En ganske vanlig måte å fremheve en viss <strong>bevegelse</strong> er ved å justere størrelsen <strong>og</strong><br />
formen på ruten slik at den tilsvarer <strong>bevegelse</strong>sretningen. I denne historien er det for eksempel<br />
et par tilfeller med smale, avlange horisontale ruter som tar opp hele bredden av siden. I disse<br />
rutene ser vi blant annet en bil (s.291, bilde 20) <strong>og</strong> et t<strong>og</strong> (s. 300 <strong>og</strong> 301, bilde 21 <strong>og</strong> 22).<br />
Bilde 20: Caper, utsnitt s. 291.<br />
I tilfellet med bilen består ruten nesten bare av fartsstreker <strong>og</strong> støvskyer, to tankebobler fra<br />
<strong>Batman</strong>, <strong>og</strong> til sist Batmobilen på vei ut av rutas høyre kant. Det kan virke som han startet å<br />
kjøre helt til venstre i ruta, da røykskyene tyder på at <strong>bevegelse</strong>n startet der. I denne ruta<br />
følger komposisjonen leseretningen, <strong>og</strong> tiden <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>n vi dermed oppfatter kommer på<br />
grunn av nettopp dette. Hvordan hadde man opplevd det om bilen så ut til å kjøre mot<br />
leseretningen? Denne ruta er dessuten på høyre side i boka, hadde det virket annerledes om<br />
den var på venstre side, <strong>og</strong> det så ut som han kjørte inn i boka heller enn ut av den?<br />
I de to tilfellene med t<strong>og</strong>et er rutenes form utnyttet for å skape et spenningsmoment. I det<br />
første eksempelet, bilde 21, ser vi t<strong>og</strong>et i den ene enden, <strong>og</strong> i den andre enden <strong>Batman</strong> <strong>og</strong><br />
Calendar Man i håndgemeng med hverandre. I følge <strong>Batman</strong> er t<strong>og</strong>et på vei mot dem, men av<br />
tegningen kan det nesten se ut som t<strong>og</strong>et står stille, noe som kan skyldes fargeleggingen. Det<br />
ser i utgangspunktet ikke ut til å være fartsstreker tilknyttet dette t<strong>og</strong>et, det er noen striper på<br />
siden av det, men det ser ut som dekor. Ved hjulene er det tegnet noen litt mer bølgete striper,<br />
73
Bilde 21: Caper, s. 300.<br />
74
Bilde 22: Caper, s. 301.<br />
75
som starter bak det forreste hjulet <strong>og</strong> går videre bakover oppå det bakerste hjulet. Mellom<br />
dem er det en lilla farge, samme farge som t<strong>og</strong>et har. Dette gjør at man ved første øyekast<br />
ikke oppfatter disse som fartsstreker, men som en del av t<strong>og</strong>et, <strong>og</strong> dermed heller ikke som en<br />
faretruende <strong>bevegelse</strong>. Her er derfor <strong>Batman</strong>s kommentar - «Before that approaching train<br />
turns us into hamburger!» - svært avgjørende for å informere om <strong>bevegelse</strong>n.<br />
Det siste t<strong>og</strong>tilfellet, bilde 22, er enda mer spenningsfylt, <strong>og</strong> finner sted kort tid etter at<br />
<strong>Batman</strong> slåss med Calendar Man i forrige eksempel. Calendar Man har nå kommet seg unna,<br />
mens <strong>Batman</strong> har satt seg fast i t<strong>og</strong>skinnene. Han river seg løs i siste liten, det vil si før t<strong>og</strong>et<br />
dundrer forbi i den påfølgende avlange enkeltstående ruten, hvor kun et nært utsnitt av t<strong>og</strong>ets<br />
hjulrekke vises, fulgt av lydord. Her fylles hele ruten av det som er i <strong>bevegelse</strong>, vi ser noen<br />
tydeligere fartsstreker, <strong>og</strong> ikke minst lyden som står over hjulene langs hele ruten i røde, fete<br />
bokstaver. Vi har ikke sett t<strong>og</strong>et i de to foregående rutene hvor <strong>Batman</strong> sto på t<strong>og</strong>skinnen <strong>og</strong><br />
slet seg løs, men nå får vi se et veldig nært utsnitt av t<strong>og</strong>et samt høre lyden. Denne ruten<br />
bryter i så stor grad med innholdet i de foregående rutene at det gir inntrykk av at leserne står<br />
på den andre siden av t<strong>og</strong>skinnene <strong>og</strong> plutselig blir overrumplet av t<strong>og</strong>et, det gir en ekstra<br />
effekt til følelsen av t<strong>og</strong>ets kraft <strong>og</strong> at det var farlig nært. Akkurat hvor nære på det var<br />
kommer <strong>og</strong>så frem i <strong>Batman</strong>s tankebobler, da han ikke rekker å avslutte den vittige replikken<br />
han begynner på i ruten før, før t<strong>og</strong>et dundrer forbi <strong>og</strong> «overdøver» tankeboblen hans. 11 I<br />
forhold til at distansen mellom t<strong>og</strong>et <strong>og</strong> karakterene i det første eksempelet var ganske kort,<br />
<strong>og</strong> t<strong>og</strong>et i det siste eksempelet ser ut til å komme i voldsom fart, må tiden mellom disse rutene<br />
ha vært ganske knapp. Det skjer derimot en del mellom disse, <strong>og</strong> det går hele fem ruter før<br />
t<strong>og</strong>et når frem til der <strong>Batman</strong> står på side 301 (bilde 22); to hvor Calendar Man kommer seg<br />
unna, <strong>og</strong> tre som viser <strong>Batman</strong>s kamp for å komme seg løs fra skinnene.<br />
<strong>Lyd</strong>en i forrige eksempel kan sees som ganske viktig for å fremheve spenningen <strong>og</strong><br />
intensiteten i hendelsen <strong>og</strong> t<strong>og</strong>ets <strong>bevegelse</strong>. Effekten ligger likevel ikke så mye i utformingen<br />
som i ordets tilstedeværelse, som kan være vel så viktig i tilfeller hvor selve <strong>bevegelse</strong>n kan<br />
være vanskelig å illustrere, eller blir for tamt å beskrive tekstlig. Et annet lignende tilfelle<br />
hvor utformingen skildrer både <strong>bevegelse</strong>ns betydning, omfang <strong>og</strong> lyd er scenen hvor<br />
Calendar Man trykker inn en liten knapp på motorsykkelstyret sitt (s.289, bilde 16, <strong>og</strong>så<br />
11 Dette er jo en type ytring som ikke er ment å være hørbar, <strong>og</strong> den illustreres i en tankeboble. Det at boblen<br />
ikke fullfører ytringen når t<strong>og</strong>et dundrer forbi <strong>og</strong> drukner den viser kanskje i hvilken grad dette likevel er ment<br />
som en samtale med leserne, som ikke er mulig å opprettholde om man mister boblen av syne. Ute av syne ute av<br />
hørsel.<br />
76
diskutert i kapittel 4.1.), dette har stor betydning for sekvensens utfall, <strong>og</strong> må derfor<br />
fremheves. Siden det bare er en liten knapp lager den ikke en stor <strong>bevegelse</strong> når den trykkes<br />
inn, den lager neppe særlig til hørbar lyd heller, i alle fall ikke i det nåværende støynivået<br />
(med slagsmål på en motorsykkel i fart). For å fremheve denne signifikante lille <strong>bevegelse</strong>n,<br />
har man her laget en egen rute inni ruten hvor handlingen foregår, hvor man har forstørret opp<br />
hånden som trykker inn knappen, <strong>og</strong> tegnet lyden KLIK! i forholdsvis små men fete, røde<br />
bokstaver. Det kan forsvares at man her «hører» lyden av denne <strong>bevegelse</strong>n på tross av det<br />
kaoset av lyder som må være rundt, siden man i et kort øyeblikk «zoomer» inn <strong>og</strong> fokuserer<br />
på detaljen i bildet. Her har man dessuten brukt utformingen, det vil si størrelsen, for å antyde<br />
noe om lydens volum <strong>og</strong> dermed <strong>bevegelse</strong>ns omfang. Denne <strong>bevegelse</strong>n blir i tillegg til å<br />
poengteres visuelt gjennom tegningen <strong>og</strong> lydordet, <strong>og</strong>så beskrevet i fortellerteksten.<br />
Det er altså <strong>og</strong>så her i stor grad tendenser til dobbelinformasjon både når det gjelder lyd <strong>og</strong><br />
<strong>bevegelse</strong>, men her ser vi <strong>og</strong> tilfeller hvor det er <strong>bevegelse</strong>r man av ulike årsaker ikke har<br />
prøvd å illustrere som blir beskrevet. Det ser vi i en annen rute i den samme sekvensen jeg<br />
diskuterte ovenfor <strong>og</strong> <strong>og</strong>så i kapittel 4.1. (bilde 16), hvor <strong>Batman</strong> plutselig er fanget på et<br />
løpsk kjøretøy, <strong>og</strong> tenker nettopp det i tankeboblene. I tegningen ser vi ham i bakgrunnen,<br />
stående på kjøretøyet. Fargene er monotone, <strong>og</strong> det er Calendar Man på motorsykkelen i<br />
forgrunnen som er i fokus, omringet av røykskyer <strong>og</strong> fartsstreker. Vi ser ikke noen tegn til at<br />
kjøretøyet <strong>Batman</strong> befinner seg på vingler, men får vite det via tankeboblene hans <strong>og</strong><br />
fortellerteksten. I neste rute ser vi da en voldsom eksplosjon <strong>og</strong> mange deler som flyr, <strong>og</strong><br />
fortellerteksten fyller inn hva som skjedde mellom rutene: «Careening out of control, the six-<br />
wheeled juggernaut abruptly veers to one side - -» <strong>og</strong> «- - and destroys itself against a solid<br />
brick wall!» Alt vi kan se i den siste tegningen er fartsstrekene til det vi må anta er kjøretøyet<br />
som kommer fra venstre hjørne, disse strekene ender i eksplosjonen i murveggen hvor<br />
kjøretøyet blir fullstendig knust.<br />
Selv om fartsstreker <strong>og</strong> fortellerteksten er en stor kilde til informasjon om <strong>bevegelse</strong> innad i<br />
rutene, er det her i tillegg et mer energisk kroppsspråk i de fleste figurene som tilsier at de<br />
ikke står stille. Det er langt flere dynamiske positurer her enn i Vampire, <strong>og</strong> figurene<br />
fremstilles i stor grad med blant annet bøyde knær <strong>og</strong> sammenkrøkete rygger, <strong>og</strong> da gjerne<br />
mer enn ett bøyd ledd. Dette gir en mer aktiv følelse, som bidrar til å forsterke lesernes «her<br />
<strong>og</strong> nå»-opplevelse av historien <strong>og</strong> det virker som vi ser figurene midt i <strong>bevegelse</strong>n heller enn<br />
før <strong>og</strong> etter. Et eksempel som derimot ikke er spesielt actionfylt, illustrerer dette. En rute viser<br />
en lege som tar på seg hatten sin idet han går (side 296), vi får se ham med hatten i hånda på<br />
77
vei ut døra, <strong>og</strong> siden vi i forrige rute så ham inne <strong>og</strong> uten hatten på er det naturlig å anta at<br />
hatten er på vei på, <strong>og</strong> ikke av, uten at man behøver å vise det med fartsstreker. Tidligere ville<br />
man kanskje heller valgt å vise et bilde med hatten i hånda <strong>og</strong> det neste med hatten på hodet,<br />
noe som ville krevd mye plass for en forholdsvis uviktig scene. (Nå tror jeg heller man for en<br />
slik scene ikke ville valgt å vise denne prosessen i det hele tatt, men det illustrerer her likevel<br />
poenget.)<br />
Jeg finner faktisk kun to eksempler som kan ligne mer på en statisk positur som ikke antyder<br />
<strong>bevegelse</strong>. Det ene er to politimenn som står <strong>og</strong> observerer i bakgrunnen ved et åsted (s.295,<br />
bilde 19), <strong>og</strong> det andre er <strong>Batman</strong>s trofaste butler Alfred (s. 297). Alle andre figurer i denne<br />
serien ser ut til å være i en form for <strong>bevegelse</strong>, <strong>og</strong> står aldri rett opp <strong>og</strong> ned. Det som er<br />
interessant med dette er at der politimennenes stive knær sannsynligvis faktisk befinner seg i<br />
en stillestående posisjon, ser Alfred ut til å være på vei over gulvet mot den sengeliggende<br />
Bruce Wayne. Alfred er da <strong>og</strong>så tradisjonelt det ene konstante <strong>og</strong> stabile i <strong>Batman</strong>s liv, <strong>og</strong> er<br />
en rolig <strong>og</strong> avbalansert mann som tar godt vare på sin sjef. Alt han foretar seg gjør han med<br />
komponert rolighet, i egenskap av å være en tradisjonell britisk butler, som da gjenspeiles i<br />
måten hans <strong>bevegelse</strong>r fremstilles.<br />
Det er mange sider ved denne historien som tyder på en fortelling full av fart <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>, <strong>og</strong><br />
ikke minst lyd, en fortellermåte som kanskje prøver å nærme seg filmen. Tekst <strong>og</strong> bilde<br />
samarbeider på mange måter om å formidle disse elementene, men det virker likevel ikke som<br />
et likestilt samarbeid, <strong>og</strong> teksten tar nok i mange tilfeller over styringen hvor bildet kunne<br />
klart seg på egen hånd. Flere av elementene fremstår i «moderne» øyne som glorete, med<br />
lydeffekter <strong>og</strong> spreke farger, småmorsomme kommentarer <strong>og</strong> et absurd plot, dette er på<br />
mange måter ikke en tegneserie som verken ønsker eller blir tatt på alvor, men som tydelig er<br />
laget for å være lett <strong>og</strong> spennende underholdning. Likevel ser vi kanskje starten på den<br />
moderne alderen her <strong>og</strong> tegningene er mer detaljerte <strong>og</strong> dynamiske enn de var i gullalderen.<br />
Den moderne alder kjennetegnes derimot ved at tegneseriene, skaperne <strong>og</strong> deres fans ønsker å<br />
bli tatt på alvor, noe som reflekteres både i form <strong>og</strong> innhold, <strong>og</strong> i det neste kapittelet vil jeg<br />
undersøke hvordan denne modenheten reflekteres i eller påvirker fremstillingen av lyd <strong>og</strong><br />
<strong>bevegelse</strong>.<br />
78
5. <strong>Batman</strong>: The Dark Knight Returns<br />
Jeg vil i dette kapittelet analysere <strong>Batman</strong>: The Dark Knight Returns (Frank Miller 1986)<br />
(<strong>og</strong>så kjent som DKR), men <strong>og</strong>så trekke frem noen eksempler fra <strong>Batman</strong>: Year One (Frank<br />
Miller <strong>og</strong> David Mazzuchelli 1987) <strong>og</strong> Arkham Asylum: A Serious House on Serious Earth<br />
(Grant Morrison <strong>og</strong> Dave McKean 1989). Year One <strong>og</strong> DKR har samme forfatter, Frank<br />
Miller. Han er en kjent <strong>og</strong> anerkjent tegneserieskaper som har vunnet mange priser, <strong>og</strong> står<br />
bak serier som 300 (1998) <strong>og</strong> Sin City (1991). Han både skriver <strong>og</strong> tegner flere av historiene<br />
selv, noe han <strong>og</strong>så har gjort i DKR. DKR ble opprinnelig gitt ut som fire nummer i en<br />
begrenset historie, det vil si at den ikke var del av de månedlige <strong>Batman</strong>-utgivelsene, men en<br />
frittstående fortelling. Disse ble kort tid etter samlet <strong>og</strong> trykket i bokform, <strong>og</strong> denne er det<br />
flere som hevder startet trenden med grafiske romaner. 12 Denne boken representerer ikke bare<br />
et skifte i portretteringen av <strong>Batman</strong>, men et skifte i tegneserienes superheltsjanger som sådan.<br />
Der superhelter før ofte var flate, ensidige, forutsigbare <strong>og</strong> kjempet om å være mest<br />
spektakulær, er det nå mer fokus på personen bak kostymet, <strong>og</strong> hvorvidt disse vigilantene<br />
egentlig er noe bedre enn sine kriminelle motsetninger. I DKR er dette end<strong>og</strong> et hett tema i<br />
media, mens Jokeren selv prøver å overbevise <strong>Batman</strong> om dette i for eksempel Arkham<br />
Asylum <strong>og</strong> <strong>Batman</strong>: The Killing Joke (Alan Moore <strong>og</strong> Brian Bolland 1988). Jokeren hevder<br />
stadig at uten <strong>Batman</strong> hadde det neppe vært kriminelle som ham selv <strong>og</strong> at den kostymekledde<br />
<strong>Batman</strong> egentlig ikke er noe bedre enn de kriminelle med kostymer. Dette er problemstillinger<br />
som <strong>og</strong>så tas opp i den foreløpig siste <strong>Batman</strong>-filmen; The Dark Knight (Christopher Nolan<br />
2008).<br />
I DKR møter vi en <strong>Batman</strong> som ikke lenger er ment som lettbeint underholdning, heller ikke<br />
karakteren Bruce Wayne aka <strong>Batman</strong> er særlig lettbeint lenger, da Bruce har blitt<br />
middelaldrende <strong>og</strong> har pensjonert vigilanten i seg. Ungdommen «nå til dags» tror <strong>Batman</strong> kun<br />
er en myte, <strong>og</strong> en gjeng kriminelle, mutantene, er på vei til å ta kontroll over Gotham City.<br />
Bruce Wayne føler det han kaller dyret i seg kjempe for å komme ut igjen, <strong>og</strong> han gir til slutt<br />
etter for å ordne opp i den lovløse byen nok en gang. Til å hjelpe seg har han nå en ung jente,<br />
Carrie, som Robin, <strong>og</strong> han må til dyst mot blant annet to av hans mest kjente motstanderne:<br />
Two-Face <strong>og</strong> Jokeren, <strong>og</strong> til sist ingen ringere enn Supermann.<br />
12 Se fotnote 1 i kapittel 1.2.<br />
79
5.1. <strong>Lyd</strong> i <strong>Batman</strong>: The Dark Knight Returns<br />
Allerede fra første side ser vi en stor endring i både stil, utsnitt <strong>og</strong> layout i forhold til Caper<br />
<strong>og</strong> Vampire. Tegningene er røffe <strong>og</strong> til tider nesten vanskelige å tyde, de har det Atkinson<br />
(2009) ville kalt en åpen linje. Tegningene er på tross av røffheten svært forseggjorte, <strong>og</strong> man<br />
kan se detaljer i ansiktene, som rynker <strong>og</strong> andre personlige trekk. Likevel er det ikke et forsøk<br />
på å strebe etter fot<strong>og</strong>rafisk realisme, <strong>Batman</strong>s hode er for eksempel veldig lite i forhold til<br />
overkroppen. Også på fargene, som er malt med akvarell, ser vi endringer; de er ikke like<br />
sterke <strong>og</strong> brautende som det som var vanlig i sølvalderen, men mer modererte. Utsnittene<br />
varierer fra svært nær til oversiktsbilder. Innimellom er det flettet inn ruter med avrundede<br />
hjørner som består av nyhetssendinger <strong>og</strong> etterligner en tv-skjerm.<br />
En annen stor fortellerteknisk endring er bruken av fortellerteksten. Denne er i første person<br />
<strong>og</strong> fungerer skiftevis som tankebobler, som det ikke er å finne i DKR i tradisjonell forstand,<br />
<strong>og</strong> som nyhetsopplesernes stemme, i tillegg til enkelte tilfeller som ikke direkte kan relateres<br />
til noen karakter <strong>og</strong> dermed må kunne sies å være tradisjonell tredje persons fortellertekst.<br />
Denne teksten er heller ikke alltid sperret inne i en boks, men kan for eksempel stå fritt <strong>og</strong><br />
åpent over rutenes øvre eller nedre ramme, noe den som regel gjør i forbindelse med<br />
fjernsynssendingene. Tekstene har på mange måter samme funksjon som de tidligere<br />
fortellertekstene <strong>og</strong> snakkeboblene, å bidra med ekstra informasjon til leserne, men her<br />
knyttes spesifikke personer til disse tekstene, <strong>og</strong> skillet mellom lyd eller ikke blir her mer<br />
uklart enn med hva de tradisjonelle fortellerboksene formidlet.<br />
5.1.1. <strong>Batman</strong> gjenfødes<br />
Selv om det er med noen få potensielt støyende lydkilder allerede fra første side, som en<br />
bileksplosjon <strong>og</strong> et pistolskudd, er det med unntak av et «tink» (s.12) fra to glass idet Bruce<br />
Wayne skåler med James «Jim» Gordon, Gothams politimester, ingen store lydeffekter på de<br />
første sidene. Dette kan for øvrig virke som en noe unødvendig lyd å illustrere, men scenen er<br />
viktig for å presentere karakteren Bruce Wayne på dette tidspunktet, som i mangel på noe<br />
bedre å gjøre som pensjonist har blitt apatisk <strong>og</strong> begynt å drikke, i tillegg viser den hans<br />
vennskap med Gordon som nærere enn hva tidligere <strong>Batman</strong>-historier har vist.<br />
80
En tidlig hendelse som bryter litt mer med stillheten i starten av kapittelet,<br />
er en sekvens hvor vi er vitne til en ung Bruce Wayne som faller ned i et<br />
kaninhull, dette hullet leder til en hule full av flaggermus (s. 18-19, bilde<br />
23). Vi får aldri se disse dyrene annet enn som silhuetter, samt et veldig<br />
nært utsnitt av hodet til ett av dem. Det vi derimot får se er de blodrøde<br />
bokstavene som utgjør lyden deres. I åpningsruten, som går langs hele<br />
venstre side, ser vi den unge Wayne falle ned mot disse skrikene, som har<br />
sin mest intense farge i bunnen. Ordene er tegnet inn ganske samlet <strong>og</strong> de<br />
overlapper hverandre, noe som formidler følelsen av et kaos av lyder som<br />
ikke er enkle for den unge Bruce heller å distingvere. Denne ruten er del<br />
av en drømme- eller tilbakeblikksekvens, <strong>og</strong> introduserer i en glidende<br />
overgang leserne til den kjente hulen <strong>Batman</strong> jobbet fra, The Batcave, <strong>og</strong><br />
hvori Bruce nå har våknet fra drømmen <strong>og</strong> befinner seg naken. Dermed<br />
avsløres det at Bruce ikke helt har begravd fortiden sin, <strong>og</strong> at han trekkes<br />
tilbake mot den. <strong>Lyd</strong>ene her representerer mer en stemning <strong>og</strong> er nesten<br />
som et vesen i seg selv heller enn bare å være rene lydeffekter. Wayne<br />
faller ned mot på den ene siden flokken med flaggermus vi ikke får se, <strong>og</strong><br />
på den andre siden, mer symbolsk, skjebnen som venter Wayne som<br />
kappekledde <strong>Batman</strong>.<br />
Fra side 27, derimot tar det nesten litt av, <strong>og</strong> det ser ut til å være<br />
lydeffekter i flertallet av rutene. Dette er riktignok en meget actionfylt del,<br />
mer enn sidene før som, i likhet med Vampire, nesten føles som noe en<br />
blir fortalt av noen (føles det slik nettopp på grunn av mangelen på<br />
lydeffekter?) Denne delen markerer <strong>og</strong>så starten på <strong>Batman</strong>s retur fra<br />
pensjonisttilværelsen, eller hans gjenfødelse. Siden før ender i siste rute<br />
med en flaggermus som kommer krasjende gjennom Waynes vindu,<br />
tilsynelatende uten en lyd. Dette er en kjent del av <strong>Batman</strong>s opprinnelige<br />
tilblivelse, <strong>og</strong> det kan her være tvil om flaggermusen virkelig kommer<br />
gjennom vinduet, eller om det bare er i Waynes hode, noe mangelen på lyd<br />
kan støtte. Glass ødelegges flere ganger i denne historien, <strong>og</strong> da som regel<br />
med lyd som i neste eksempel. Bilde 23: DKR, utsnitt<br />
s. 18.<br />
81
5.1.2. <strong>Lyd</strong>en får større plass<br />
Voldsomhetene som tilsynelatende følger <strong>Batman</strong>s retur understrekes gjennom hele historien<br />
ved bruken av lydord. At lydordene i denne serien har en spesiell posisjon ser vi et lite<br />
eksempel på i en av de første actionsekvensene etter <strong>Batman</strong>s tilbakekomst. Her har<br />
lydordene fått sine egne ruter å boltre seg i, rutene kan således knapt kalles ruter da de ikke<br />
har rammer. Sammenhengen med de øvrige rutene tyder imidlertid på at de har tatt opp en slik<br />
plass. Øverst på side 28 (bilde 24), hvor lydordet KRESSSHHH sees to ganger på hver sin<br />
side av en rute, er det et eksempel på<br />
dette. Ruten i midten viser en hånd<br />
(<strong>Batman</strong>s) som knuser gjennom et vindu<br />
<strong>og</strong> griper tak i en annen hånd med en kniv<br />
<strong>og</strong> hindrer en ugjerning. Selv om<br />
lydordene er oppstykket i tre deler hører<br />
man hele ordlyden <strong>og</strong> ikke tre<br />
forskjellige, noe som viser at man ikke<br />
«leser» disse ordene i tradisjonell<br />
forstand. Sekvensen rammes på denne<br />
måten inn i lyd, <strong>og</strong> trenger ikke<br />
nødvendigvis leses fra venstre til høyre<br />
heller, men sees som en helhet. Alternativt kan man se den andre lydruten som tilhørende<br />
påfølgende rute, hvor en annen hånd må ha kommet gjennom <strong>og</strong> tatt tak i knivmannens hode.<br />
Knivmannen forsvinner deretter gjennom samme vindu den reddende hånden knuste deler av,<br />
men uten egne lydeffekter. De to lydeffektene som står i forbindelse med den øverste ruta er<br />
da kanskje ment å dekke hele scenens handlingsrom. Dette viser i så fall at man ikke regner<br />
med at leserne slavisk følger rutene <strong>og</strong> leser dem en for en, men ganske raskt er i stand til å<br />
oppfatte helheten, hele situasjonen.<br />
På side 30 er lydordet selv nærmest blitt til ruten heller enn å være i ruten, det jeg vil kalle en<br />
lydordrute. Denne inneholder en tegning av det samme som lager lyden den forestiller; et lyn<br />
inni lydordruten KRAKK. Bakgrunnen er en mørkblå himmel <strong>og</strong> det hvite lynet flerrer over<br />
den. Bokstavene er store <strong>og</strong> fete, de dekker nesten hele øvre del av siden <strong>og</strong> står noe bak de<br />
påfølgende rutene under, <strong>og</strong> setter slik stemningen for handlingsrommet på den siden. Slike<br />
ruter eller lydord kan være vanskelige å lese <strong>og</strong> tyde bokstavene i, slik som bildet brukt på<br />
82<br />
Bilde 24: DKR, utsnitt s. 28.
forsiden av denne oppgaven (jeg vil senere komme tilbake til sammenhengen dette står i),<br />
men så er det som vi har sett heller ikke meningen eller nødvendig å direkte lese disse ordene<br />
i tradisjonell forstand, de er like mye bilder som de er tekst, noe som kommer tydelig frem<br />
spesielt i lydordrutene.<br />
De lydeffektene som er med her, <strong>og</strong> det er faktisk ganske mange, har til tross for hva jeg<br />
hadde forventet fra denne perioden en tendens til å dominere bildene, de krever i det minste<br />
like mye oppmerksomhet som både snakkebobler <strong>og</strong> tegninger. Samtidig ser de ut til å være<br />
laget med omtanke: plasseringen, fargene, størrelsen <strong>og</strong> utformingen er tydelig like<br />
gjennomtenkt som rutenes øvrige layout <strong>og</strong> utgjør en uløselig helhet. <strong>Lyd</strong>effektene er brukt<br />
som en viktig del av fortellingen <strong>og</strong> ikke som en tegneseriegimmick, <strong>og</strong> er et forsøk på å<br />
utnytte elementets potensial.<br />
Det er sjelden lydordene har skarpe kontrasterende farger slik man kunne se i Caper, her er<br />
fargene heller hentet fra det øvrige fargebildet <strong>og</strong> holder som regel samme tone, <strong>og</strong> ordene er i<br />
større grad en integrert del av komposisjonen. Rutene på sin side ser <strong>og</strong>så ut til å være<br />
tilpasset lydordene like mye som de andre elementene i tegneserien, <strong>og</strong> effektene er ikke<br />
«redde» for å ta opp mye plass. Jeg har allerede nevnt de rutene som<br />
bare består av eller i seg selv utgjør lydord. Det er <strong>og</strong> mange eksempler<br />
på lydord som får mye plass inni ruter med annet innhold. På for<br />
eksempel side 38 som består av er en rekke rektangulære stående ruter.<br />
Her ser vi et par nervøse menn med skytevåpen, sett i helfigur litt<br />
nedenfra <strong>og</strong> opp. Det er tegnet et lydord, GGRRRRRR, under mannen<br />
som står nærmest, en lyd som startet siden før <strong>og</strong> som mennene ikke er<br />
sikre på hva er. De tror de akkurat har uskadeliggjort <strong>Batman</strong>, men er<br />
tydelig bekymrede over denne lyden <strong>og</strong> påpeker at «…He never used<br />
to make sounds…», en henvisning, kanskje, til Bob Kanes mørke,<br />
lydløse ridder. I rute 2 får de svaret, <strong>og</strong> en blå hånd (<strong>Batman</strong>s) kommer<br />
gjennom gulvet med et SKREKK <strong>og</strong> griper mannens fot. I påfølgende<br />
rute ser vi et nært utsnitt av <strong>Batman</strong>s øyne nedi mørket sett gjennom<br />
hullet i gulvet, <strong>og</strong> hånden hans rundt foten til det forskrekkede offeret.<br />
Øverst i høyre hjørne ser vi litt av offerets skytevåpen som tydelig ikke<br />
fungerer etter forventingene, KLIK KLIK KLIK sees i forholdsvis små<br />
bokstaver <strong>og</strong> i samme farge som bakgrunnen. Nederst til høyre derimot<br />
83<br />
Bilde 25: DKR, utsnitt<br />
s.38.
ser vi starten på en stor lysgul «S», denne fortsetter i rute 4, <strong>og</strong> utgjør lydordet SKRAK idet<br />
offeret blir dratt gjennom gulvet. I neste rute (bilde 25) som kommer som første i andre rekke,<br />
ser vi en noe udetaljert tegning av to menn med skytevåpen, hvorpå den ene er bøyd over<br />
hullet der kollegaen brutalt forsvant ned. Han peker våpenet sitt nedi hullet, <strong>og</strong> nederste<br />
halvdel av bildet er dominert av lyden dette våpenet lager idet han frenetisk skyter etter<br />
<strong>Batman</strong>. Hele ruten domineres av fargen denne lyden er tilegnet, en gulaktig tone, <strong>og</strong> lyden<br />
selv har den skarpeste gulfargen. Dette antyder en nesten fysisk tilstedeværelse, <strong>og</strong> lyden<br />
representerer med det mer enn bare lyden, men <strong>og</strong>så det visuelle resultatet av skytingen som<br />
lyser opp det meste av ruten. Hadde vi oppfattet <strong>bevegelse</strong>n her like voldsom <strong>og</strong> plutselig om<br />
lydordene ikke var der? <strong>Lyd</strong>ord er i stor grad med på å få leserne til å føle at de er med i<br />
historiens her <strong>og</strong> nå, <strong>og</strong> kan gjøre det enklere å leve seg inn.<br />
5.1.3. <strong>Lyd</strong> uten grenser<br />
Ikke nok med at lyden dominerer inni ruta, den ser heller ikke ut til å respektere rutas grenser.<br />
Det så vi et lite bevis på i forrige eksempel, <strong>og</strong> det er mange flere eksempler hvor lyden ikke<br />
ser ut til å være låst i ruta der en spesifikk handling skjer, men flyter gjerne over flere ruter,<br />
enten i bakgrunnen eller forgrunnen, nedover eller oppover, avbrutt av gutteren, bak den eller<br />
over den <strong>og</strong> så videre. <strong>Lyd</strong>en ser ikke ut til å være bundet til rammenes avgrensinger. Dette<br />
kan i eksempler på hele sider <strong>og</strong> som viser en sammenhengende hendelse gi en større følelse<br />
av å se en hel scene utfolde seg kontinuerlig, heller enn enkelthendelser vist side om side (se<br />
for eksempel bilde 43, som jeg <strong>og</strong>så diskuterer i kapittel 5.1.4. <strong>og</strong> 5.2.7.). Det skaper en større<br />
flyt i handlingen da lydene knytter sammen rutene over tid <strong>og</strong> sted, <strong>og</strong> gir et mer helhetlig<br />
inntrykk av en sekvens. Dette imiterer lydens egenskaper i virkeligheten, som ikke<br />
nødvendigvis stopper opp selv om man ser ting fra en annen vinkel eller handlingen utvikler<br />
seg, den følger med andre ord ikke øynene men ørene (selv om det i tegneserietilfellet likevel<br />
er øynene).<br />
Det at lydordene som diskutert i forrige kapittel ofte tar mye plass i bildet er <strong>og</strong>så med på å<br />
underbygge følelsen av at lyden «fyller rommet», slik den ville gjort i virkeligheten eller i en<br />
film, den slutter ikke å opphøre selv om kameravinkelen endres, panoreres, zoomer inn osv.<br />
Samtidig er det såpass stor variasjon i plassering <strong>og</strong> størrelse, at tegneserieleserne intuitivt<br />
skjønner hvor støyende eller påtrengende hver lyd er ment å være. Det er ingen av lydordene<br />
som ender med utropstegn, slik de gjør i de mest klisjèpregete gjengivelsene. Dette gir <strong>og</strong>så<br />
84
en større følelse av at lydene ikke nødvendigvis er fastlåst i tid <strong>og</strong> sted, utropstegnene ga på<br />
mange måter en brå slutt på lydordene <strong>og</strong> dermed lydens omfang, rekkevidde <strong>og</strong> varighet.<br />
<strong>Lyd</strong>ene her gir <strong>og</strong>så en sterkere følelse for <strong>bevegelse</strong>ne i bildet/bildene. De beveger seg med<br />
hendelsene i rutene <strong>og</strong> følger dem om nødvendig til neste eller over hele siden. Ved å la<br />
lydene leve sitt eget liv uavhengig av rutenes grenser slipper man ikke bare å tegne inn lyden i<br />
hver eneste rute (som kunne fått dem til å se overfylt ut), men gir et inntrykk av at det som<br />
forårsaker lyden enda er i vigør selv om det ikke nødvendigvis sees i de andre rutene <strong>og</strong> er<br />
off-panel.<br />
5.1.4. Fargen av lyd<br />
Fargene på lydordene går som nevnt stort sett i harmoni med seriens øvrige farger, men noen<br />
ganger kommer det tydelige unntak, slik som i eksempelet jeg <strong>og</strong>så kommer til å diskutere i<br />
<strong>bevegelse</strong>sdelen, hvor <strong>Batman</strong> løper på en line mellom to skyskrapere mens han blir beskutt<br />
(s.51, bilde 43). Her er skytelydene i skarp oransje, mens de øvrige fargene går i toner av blått<br />
<strong>og</strong> sort. Kun helikopterets lyd i bakgrunnen har en farge som matcher det øvrige miljøet,<br />
kanskje nettopp fordi det er i bakgrunnen, <strong>og</strong> ikke er ment å høres (sees) like godt.<br />
Helikopteret er der som et forstyrrende element for <strong>Batman</strong>, men det viktigste <strong>og</strong> farligste er<br />
likevel skytingen han løper mot. Av samme grunner, farge <strong>og</strong> viktighet, fremstår helikopterets<br />
lyd heller ikke spesielt påtrengende for leserne. Hørsel <strong>og</strong> syn knyttes dermed sterkt sammen,<br />
<strong>og</strong> fargekoder er viktig for å angi kvaliteter, symbolske som auditive, ved lyden. Selvfølgelig<br />
er effekten av fargebruken <strong>og</strong>så avhengig av konteksten. 13<br />
Selv om skarpe kontrasterende farger helt opplagt er en enkel måte å skille ut noe viktig,<br />
trenger man ikke alltid ty til fargeskrinet for å utheve noe. I et neveslagsmål mellom <strong>Batman</strong><br />
<strong>og</strong> en av mutantene (s.78-83), går lydene stort sett i store, fete, hvite bokstaver. Dette er på<br />
mange måter like tydelig som de oransje bokstavene i forrige eksempel da den står ut fra den<br />
13 I Year One (1987) ser vi en enda mer mer moderert måte å integrere lyden i den øvrige komposisjonen ved<br />
hjelp av farge. Der man før helst brukte skarpe, kontrasterende farger har man nå gått til farger som harmonerer<br />
med seriens øvrige fargetoner, som i dette tilfellet er ganske lyse <strong>og</strong> blasse, nærmest utvaskede <strong>og</strong> er mer<br />
konsekvent i Year One enn i DKR. Selv om selve fargen er i kontrast til de øvrige fargene holder Year One seg<br />
til samme metthet. Ofte, men ikke alltid, matcher <strong>og</strong>så lydens farge kildens farge. I en scene hvor en baby i et<br />
basketak faller utenfor en høy bro er dette spesielt påfallende (s.95). I den påfølgende sekvensen på tre ruter,<br />
hvor moren kommer løpende mot rekkverket der babyen falt, er tonene stort sett en blass rød-rosa, mens babyens<br />
off-panel hyl (wwaaaahhhh) som vises nederst i tredje <strong>og</strong> siste rute er en lett kontrasterende, men fremdeles<br />
blass, lys blå (babyblå?) farge, samme farge som babyens klær, som vi nå ser er trygg i ruten som står alene<br />
under, noe hylet <strong>og</strong>så var en indikasjon på.<br />
85
Bilde 26: DKR, s. 81.<br />
86
mørkere bakgrunnen. Nevekampen strekker seg, med unntak av en helside med bare <strong>Batman</strong><br />
til å begynne med, over fem sider. Utfallet ser ut til å gå i mutantens favør idet <strong>Batman</strong> på<br />
tredje side (s. 81, bilde 26) blir offer for et blodrødt KKRAKKKK. På neste side er <strong>Batman</strong><br />
som resultat ikke lenger i stand til å forsvare seg selv, men blir i siste liten reddet av Robin.<br />
Ved ikke å bruke sterke farger til vanlig i lydordene, kan dette brukes mer effektivt for å<br />
markere noe signifikant i handlingen, et vendepunkt. I ruten hvor den potensielt<br />
skjebnesvangre skaden påføres <strong>Batman</strong> er det heller ingen synlige rammer slik som i de<br />
foregående rutene, <strong>og</strong> bakgrunnen er her hvit, i motsetning til en noe skitten, gråaktig farge på<br />
de foregående. Dette forsterker inntrykket av at her skjer det noe avgjørende <strong>og</strong> det er nesten<br />
som om tiden står stille. Etter dette vendepunktet er det fremdeles en del hendelser som i de<br />
foregående sidene ville produsert lyd. Mangelen på lyd i disse sier noe om <strong>Batman</strong>s tilstand,<br />
han er nå så skadet at han er på vei inn i sjokk, noe vi får vite fra tanketeksten hans hvor han<br />
formaner seg selv «-- No - don’t go into shock…» (s.82, bilde 27). Mutanten bruker et<br />
brekkjern til å denge løs<br />
på <strong>Batman</strong>, <strong>og</strong> i ruten<br />
hvor den tydeligvis<br />
treffer <strong>Batman</strong> i hodet er<br />
fargen på brekkjernet en<br />
oransjeaktig farge, hvor<br />
den tidligere har vært i<br />
samme gråaktige<br />
fargetone som resten av<br />
miljøet. Oransjefargen<br />
forblir etter dette til Robin kommer til unnsetning, selv om den ikke rekker å treffe <strong>Batman</strong><br />
flere ganger. For å vise at <strong>Batman</strong> har blitt slått kraftig benyttes altså her farge i stedet for<br />
lydord eller streker <strong>og</strong> stjerner, for å informere leserne om at han ble truffet kraftig, samtidig<br />
som de kan sette seg inn i <strong>Batman</strong>s omtåkete tilstand hvor lyd ikke når igjennom. Fargens<br />
intensitet som symbol for treffet antyder at det nok vil være lyd ved et slikt slag, men <strong>Batman</strong><br />
selv er ikke i stand til å oppfatte det. På samme måte som bruken av de nøytralt fargede hvite<br />
lydordene, de var viktige for å sette stemningen, men ikke av betydning for <strong>Batman</strong> som da så<br />
ut til å ligge godt an. Akkurat som de mer anonyme lydene til helikopteret i forrige eksempel<br />
ikke var det viktigste for <strong>Batman</strong> å fokusere på der <strong>og</strong> da, heller skytingen som representerte<br />
87<br />
Bilde 27: DKR, utsnitt s. 82.
en mer umiddelbar trussel for ham, var <strong>og</strong>så slagene bak de hvite lydordene et<br />
forstyrrelsesmoment, men ikke ødeleggende for <strong>Batman</strong>, inntil det røde ordet derimot.<br />
I den første delen av kampen, hvor <strong>Batman</strong> har overtaket, ser vi et lydord i hver rute. Dette<br />
lydordet sees ganske godt <strong>og</strong>så, stort sett store hvite bokstaver på en gråbrun bakgrunn. Idet<br />
mutanten får overtaket i første rute på neste side stopper derimot lydene. <strong>Batman</strong> kommer i<br />
den siste ruten med et kraftig slag tilbake, men dette høres ikke. Han fortsetter å slå, fremdeles<br />
uten lydeffekter, <strong>og</strong> mutanten bare ler av ham, <strong>og</strong> viser dermed hvor lite slagene til <strong>Batman</strong><br />
påvirker ham (s.81, bilde 26). Mangelen på lydord i disse rutene blir da et virkemiddel for<br />
nettopp å vise hvor liten innvirkning slagene hadde. Idet <strong>Batman</strong> tror han skal til å vise<br />
mutanten hva virkelig smerte er, begynner mutanten å hamre løs på <strong>Batman</strong> igjen <strong>og</strong> lydene er<br />
tilbake, for plutselig å opphøre igjen på siden etter det kraftige røde lydordet (som i bilde 26)<br />
hvoretter <strong>Batman</strong> ser ut til å være sjanseløs.<br />
Det er <strong>og</strong>så et poeng at alle disse hvite lydordene for det meste har ulik utforming. De er<br />
resultater av forskjellige typer slag <strong>og</strong> utrop, slik som et slag i magen (KLUDD), et slag i<br />
kjeven (CHUDD), et mislykket spark mot ansiktet (FAPP) <strong>og</strong> så videre, ingen av lydordene<br />
går igjen i denne scenen, bortsett fra KLUDD. Dette er fremstilt mye rundere <strong>og</strong> fetere enn de<br />
andre, <strong>og</strong> antyder treffstedet som er et ganske stort <strong>og</strong> forholdsvis mykt område. Selv om<br />
samme lydord senere i slagsmålet brukes i et albueslag til kjeven (s.81, bilde 26), fremstilles<br />
det denne gang med noe skarpere bokstaver. Ingen av bokstavene i disse lydene fremstår<br />
likevel like harde <strong>og</strong> skarpe som de blodrøde bokstavene som legger <strong>Batman</strong> ned for telling.<br />
Her gikk det helt klart noen bein, <strong>og</strong> jeg kan av bokstavutformingene levende forestille meg<br />
denne lyden som ikke nødvendigvis høres ut som et ordrett «krakk».<br />
5.1.5. Helikoptre med <strong>og</strong> uten lyd<br />
Som i de to foregående analysene er det <strong>og</strong>så her til stede flygende farkoster, det vil si flere<br />
helikopter. De helikopter lignende sakene i de andre seriene lagde tilsynelatende ikke mye<br />
lyd, i noen tilfeller fordi de var ment å være stille (Vampire), i andre tilfeller (Caper) mer<br />
fordi ruten var opptatt med andre ting - andre lyder eller fortellerteksten beskrev den. Her<br />
derimot følges de nesten alltid av noen WHUP WHUP WHUP, noe som er en ganske<br />
beskrivende lyd i mine øyne/ører <strong>og</strong> indikerer rotorbladenes <strong>bevegelse</strong> heller enn motorens<br />
bråk. (Personlig får jeg her assosiasjoner til filmen Apocalypse Now [Coppola 1979], med<br />
lyden av helikoptrene som kommer flygende inn i starten.) <strong>Lyd</strong>en tegnes inn forskjellig<br />
88
ettersom hvor i scenen helikopteret befinner seg i forhold til figuren vi følger <strong>og</strong> perspektivet i<br />
utsnittet, <strong>og</strong> <strong>og</strong>så som vi har sett etter dets betydning i scenen. I en rute hvor helikopteret brått<br />
kommer til syne rett over hodet på <strong>Batman</strong> <strong>og</strong> politifolkene han slåss mot (s.128, bilde 28),<br />
fyller lyden nesten hele bakgrunnen <strong>og</strong> er tegnet bak en sort silhuett av helikopteret <strong>og</strong> i<br />
samme farge som bakgrunnen (det har<br />
vært der hele tiden, bare midlertidig<br />
usynlig, <strong>og</strong> tilsynelatende uhørlig).<br />
Enkelte bokstaver overlapper hverandre,<br />
<strong>og</strong> det er ikke noe mellomrom som<br />
skiller ordene. I en rute senere på samme<br />
side henger <strong>Batman</strong> under det samme<br />
helikopteret, <strong>og</strong> er minst like nær lydens<br />
kilde som han var i forrige scene, likevel<br />
er lyden her ikke like «overdøvende»;<br />
den tegnes i mindre bokstaver, med en<br />
litt annen blåfarge enn bakgrunnen <strong>og</strong><br />
med noe mellomrom, <strong>og</strong> er <strong>og</strong>så mer<br />
leselig. Lesernes perspektiv er det da<br />
som skiller disse to helikopterscenene<br />
mest, hvor helikopteret i det første<br />
tilfelle sees delvis fra undersiden <strong>og</strong> noe nærmere, <strong>og</strong> det kan derfor virke som lyden her er<br />
mer tilrettelagt lesernes ståsted enn nødvendigvis <strong>Batman</strong>s. Er leserne ment å sette seg inn i<br />
historien, bare ikke gjennom <strong>Batman</strong>? I tillegg var det selvfølgelig et viktig poeng i det første<br />
tilfellet at helikopteret tilsynelatende dukket opp fra intet <strong>og</strong> fylte scenen med en lyd som ikke<br />
var der før. I den neste ruten har lyden blitt et mindre viktig element, mer som bakgrunnslyd.<br />
<strong>Lyd</strong>ene fra helikoptrene lar seg ikke alltid best oppleves gjennom lydord. Som i Caper er det<br />
<strong>og</strong>så her tilfeller hvor teksten gir ekstra informasjon om lydens kvalitet. Et slikt tilfelle i DKR<br />
er helikopterscenen på side 48 (bilde 29), riktignok i kombinasjon med lydord. Her gjør<br />
<strong>Batman</strong> oss gjennom sin tanketekst oppmerksom på helikoptrene som nærmer seg i det fjerne:<br />
«Then I hear it». Rett under starter lydene, WHUP WHUP, <strong>og</strong> leserne hører dem <strong>og</strong>så. Disse<br />
tar oss med til høyre side av bildet, forbi helikoptrene, hvor <strong>Batman</strong>s tankerekke fortsetter.<br />
Han tipper på at Arthur Dent aka Two-Face er i det nyere helikopteret, <strong>og</strong> håper det lander på<br />
den bygningen han har valgt å vente på. I de neste rutene er det tydelig at <strong>Batman</strong> kun på<br />
89<br />
Bilde 28: DKR, to utsnitt s. 128.
Bilde 29: DKR, s. 48.<br />
90
lyden vet akkurat hvilket helikopter som lander på hans bygning, <strong>og</strong> det er ikke det med Dent<br />
i. Vi ser et lite POKITAPOKITA øverst i bildet over helikopteret, under sitter <strong>Batman</strong> skjult<br />
med ryggen til, <strong>og</strong> i tankene hans får vi en mer subjektiv tilleggsbeskrivelse av helikopterets<br />
lyd, <strong>og</strong> hva man kan dedusere om lydens kilde: «The army surplus job settles down,<br />
sputtering like a cranky old man behind me». Dette er altså ikke et helikopter <strong>Batman</strong><br />
forventer en mann som Dent ville flydd i. <strong>Lyd</strong>en fortsetter til neste rute, men er borte i det<br />
<strong>Batman</strong> i ruten deretter registrerer at det nye helikopteret kommer inn lavt, <strong>og</strong> nederst i ruten<br />
ser vi tre store WHUP, hvorav to av dem er kraftig kuttet av bilderammen. Neste <strong>og</strong> siste rute<br />
i denne sekvensen kutter over til en tv-sending. Dette er et tilfelle hvor en lyd faktisk blir<br />
avbrutt av ruterammen. Grunnen er enkel nok, siden scenen skifter like brått.<br />
Jeg vil trekke frem et annet helikoptertilfelle fra en <strong>Batman</strong>-historie som kom rett etter DKR,<br />
<strong>Batman</strong>: Year One (1987), <strong>og</strong>så denne skrevet av Frank Miller men tegnet av David<br />
Mazzucchelli. Denne har som de tre allerede analyserte historiene <strong>og</strong>så et helikopter, men her<br />
er det et svært godt eksempel på off-panel lyd samt manglende forventet lyd i en <strong>og</strong> samme<br />
sekvens. Denne sekvensen består av fire vertikale ruter på toppen av sida (s.46, bilde 30). I<br />
det som vanligvis er gutteren ser vi deler av den nederste ruta, i stedet for det vanlige hvite<br />
tomrommet, som ligger som en bakgrunn for hele denne siden. Delene vi ser i gutteren er<br />
toppen av en røyksky forårsaket av en eksplosjon, <strong>og</strong> forklaringen på denne eksplosjonen får<br />
vi i den øverste sekvensen. I den første ruten ser vi <strong>Batman</strong> bevege seg opp en trapp, <strong>og</strong> neste<br />
rute viser Jim Gordon som er på utsiden ikke langt unna bygningen <strong>Batman</strong> befinner seg i. Vi<br />
kjenner plasseringen til disse fra de foregående rutene. På toppen av rutene med <strong>Batman</strong> <strong>og</strong><br />
Gordon ser vi lyden WHUP WHUP WHUP 14 off-panel, det vil si at vi ikke umiddelbart ser<br />
hva som lager lyden, men ordlyden er umiskjennelig. I <strong>Batman</strong>s rute er ordene grå på sort<br />
bakgrunn, <strong>og</strong> de blir fetere når de nærmer seg Gordons rute, noe som tyder på at han hører<br />
den bedre. Det siste lydordet er hos <strong>Batman</strong> kuttet, men ser ut til å fortsette der det slapp <strong>og</strong><br />
der Gordons rute starter. Her er teksten derimot sort på grå bakgrunn, større <strong>og</strong> ser ut til å gå i<br />
en oppadstigende retning. Som i <strong>Batman</strong>s rute kuttes det siste ordet, men denne gangen<br />
fortsetter det ikke i neste rute. Et poeng å hente her er at lyden ikke stenges av når serien<br />
skifter perspektiv mellom <strong>Batman</strong> <strong>og</strong> Gordon, den fortsetter ufortrødent videre over til neste<br />
rute. Dette bekrefter at de to hører det samme helikopteret, <strong>og</strong> at tidsperspektivet deres er det<br />
14 Dette er samme lyd som helikopterne i DKR, er det tilfeldig? Hvilket <strong>og</strong>så setter lys på en annen<br />
problemstilling; hvem bestemmer lydeffektenes formuleringer <strong>og</strong> utforming, forfatterne eller tegnerne? Skal vi<br />
tro en paneldiskusjon i regi av nettstedet comicsbulletin (n.d.), er det forfatterne som dikterer ordlyden, noe dette<br />
tilfellet <strong>og</strong>så kan tyde på siden begge historiene har samme skribent.<br />
91
Bilde 30: Year One, s. 46.<br />
92
samme. <strong>Lyd</strong>kvaliteten er derimot forskjellig, som det fremgår av fargene <strong>og</strong> størrelsen, da<br />
<strong>Batman</strong> hører den fra innsiden av bygget <strong>og</strong> Gordon fra utsiden. I tillegg er det et kontinuerlig<br />
tidsperspektiv hvor helikopteret kommer nærmere rute for rute, som gjenspeiles i lydens<br />
dimensjon.<br />
Den tredje ruten i denne sekvensen består av samme grå bakgrunn som Gordon hadde, <strong>og</strong> en<br />
sort silhuett av et helikopter med en last hengende under. Fjerde <strong>og</strong> siste rute her viser den<br />
samme silhuetten bare større, altså nærmere, hvor helikopteret dropper lasten som viser seg å<br />
være årsaken til den tidligere nevnte eksplosjonen - en eksplosjon som rammer bygningen<br />
<strong>Batman</strong> befant seg i. I disse to siste rutene med helikopteret synlig vises det overraskende nok<br />
ingen lyd, den ble kuttet i det det ble klippet fra Gordon i rute to til helikopteret i rute tre, hvor<br />
en første persons fortellerstemme, Gordons, nærmest tar over fortellingen. Det er som om<br />
historien her brått skifter perspektiv fra å vise den umiddelbare handlingen til å fortelle om<br />
den, <strong>og</strong> leserne blir nærmest trukket ut av situasjonen. Der helikoptrene i de andre analysene<br />
produserer lyd enten ved at <strong>Batman</strong> beskriver lyden eller ved at den tegnes inn i nærheten av<br />
helikopteret - eller begge deler, benytter denne historien seg derimot av off-panel lyd, som<br />
den kutter ut når kilden til lyden kommer i fokus. Dette kan være ganske økonomisk <strong>og</strong> gjøre<br />
rutene mer ryddig, ikke minst kan det være effektfullt for å styre lesernes fokus; vi har<br />
allerede hørt hvordan helikopteret høres ut, nå er det viktig å fokusere på hva det gjør, <strong>og</strong> hva<br />
Gordon tenker/forteller oss om situasjonen. Dette er da det jeg ville kalt «off-air» bilder,<br />
virkelige off-panel lyder hvor lyden opplagt «mangler» i ruta.<br />
5.1.6. Fraværende lyd som en effekt: Arkham Asylum<br />
DKR bruker altså en del lydeffekter for flere formål, men mer vanlig i den moderne alder er<br />
det likevel å styre unna slikt som lydord i et, kanskje misledet, forsøk på å fremstå mer<br />
seriøs. 15 En annen tegneserie som kort kan belyse lydbruk i moderne <strong>Batman</strong>-serier er derfor<br />
Arkham Asylum, fra omtrent samme periode (Grant Morrison, 1989). Denne utelater ikke<br />
lydordene fullstendig, men oppnår desto større effekt de svært få stedene de brukes.<br />
Arkham Asylum er malt av Dave McKean, mannen bak de mer kunstneriske coverene til<br />
Sandman-serien av Neil Gaiman, <strong>og</strong> man kan se noe av den samme stilen i Arkham Asylum<br />
15 Dette kommer frem i en diskusjon mellom flere serieskapere <strong>og</strong> –redaktører på en nettside, hvor de mener<br />
altfor mange ser på slikt som blant annet lydeffekter som altfor «tegneserieaktig», i negativ betydning<br />
(balloontales.com 2010).<br />
93
som er malt heller enn tegnet, <strong>og</strong> fremstår noe vill <strong>og</strong> kaotisk. Leseretningen går dessuten<br />
mange sider nedover heller enn sidelengs, noe som er ment å reflektere forvirring hos leserne.<br />
Den grafiske utformingen i denne serien gjenspeiler utgangspunktet for historien; Arkham<br />
Asylum, Gotham Citys institusjon for «The Criminally Insane». Inne på dette galehuset<br />
forsøker Jokeren å bevise overfor <strong>Batman</strong> at <strong>og</strong>så han i bunn <strong>og</strong> grunn hører hjemme der,<br />
enten ved å overbevise ham med l<strong>og</strong>ikk, eller ved faktisk å gjøre ham gal, det vil si forsterke<br />
de psykotiske egenskapene <strong>Batman</strong> allerede må inneha. Det er altså ikke en veldig actionfylt<br />
historie, men mer mystisk <strong>og</strong> tankevekkende. Grunnlaget er da ikke helt til stede, verken<br />
innholdsmessig eller med hensyn til den maleriske stilen, for mange visualiserte lydeffekter,<br />
noe man heller ikke finner. Det er faktisk kun to lyder som ligner lydeffekter her, den ene er<br />
Jokerens latter, som kan diskuteres om er en lydeffekt eller en slags ytring. Den er i likhet<br />
med hans øvrige replikker tegnet eller malt med skarrete bokstaver <strong>og</strong> en blodrød farge<br />
i varierende størrelser, <strong>og</strong> den er frittstående <strong>og</strong> gjerne spredd over flere ruter (se bilde 32).<br />
Siden de andre elementene i serien, med unntak av snakkeboblene, stort sett er uten synlige<br />
konturer skiller bokstavene seg ut <strong>og</strong> står i kontrast til seriens visuelle uttrykk. Den skarpe<br />
fargen som <strong>og</strong>så er i kontrast til både annen tekst <strong>og</strong> den dunkle layouten for øvrig bidrar til at<br />
latteren føles gjennomtrengende <strong>og</strong> uhyggelig. Konteksten den står i hjelper selvfølgelig <strong>og</strong>så,<br />
omgivelsene er mørke <strong>og</strong> nifse, <strong>og</strong> det er vanskelig å se både karakterene <strong>og</strong> miljøet tydelig.<br />
En annen lyd vi ser er in-panel-lyden av et gjøkur; CU-KOO (bilde 31). Disse bildene, med<br />
gjøkuret <strong>og</strong> lydordet, er flettet inn i en sekvens som symboliserer en manns overgang fra en<br />
forholdsvis normal sinnstilstand til galskap, han blir altså «cu-koo», som man ville sagt på<br />
engelsk. I de fleste andre serier er slike scener som antagelig bare er symbolsk eller i hodet på<br />
en person (tilbakeblikk, tanker <strong>og</strong> lignende) ofte uten lydeffekter. Denne fremstår da svært<br />
effektiv <strong>og</strong> sier mye, <strong>og</strong>så fordi det i denne serien spesielt er ekstremt lite lydbruk ellers. I<br />
tillegg fremstår denne lydeffekten som markant forskjellig fra den andre, Jokerens latter, <strong>og</strong><br />
mer tekstlig, noe som kan tyde på at den nettopp er ment å leses bokstavelig. Jokerens<br />
forrykte latter <strong>og</strong> gjøkurets meddelelse er på mange måter dekkende for handlingen <strong>og</strong> temaet<br />
i historien, som i all hovedsak er galskap. <strong>Lyd</strong>ene blir dermed et viktig hint til leserne, i<br />
tillegg å fungere som en stemningssetter <strong>og</strong> –forsterker.<br />
94
Bilde 32: Arkham Asylum, unummererte sider.<br />
Bilde 31: Arkham Asylum, unummererte dobbeltsider.<br />
95
5.1.7. Tankeboble + fortellertekst = Tanketekst?<br />
Det er i DKR ingen spesielt markante endringer i snakkeboblene fra Caper, med unntak av<br />
fraværet av tankebobler, som nå ser ut til å ha flyttet inn der fortellertekstene var før.<br />
Fortellerboksene er fremdeles firkantete, men inneholder altså nå for det meste karakterenes<br />
tanker eller fortellerstemmer i første person. Det er først i en av de siste scenene (s.146-159,<br />
se bilde 48), hvor <strong>Batman</strong> har fått et kritisk skuddsår, at vi i DKR ser noe som kan minne om<br />
tankebobler. <strong>Batman</strong>s tanker går da fra de kontrollerte firkantige tankeboksene han tidligere<br />
har vært tilegnet til mer skjelvende linjer rundt tanketekstens ramme, noe som <strong>og</strong>så vitner om<br />
at disse tekstene er nettopp tankene hans heller enn fortellerstemmen hans, siden de virker å<br />
være påvirket av den umiddelbare situasjonen. Også snakkeboblene hans tar samme<br />
skjelvende form. De er begge dessuten grå i fargen nå, hvor de tidligere stort sett var hvite.<br />
Hans tanketekster som <strong>Batman</strong> har riktignok hele tiden vært grå, i begynnelsen da vi kun så<br />
ham som Bruce Wayne var de hvite.<br />
Måten Miller senere skiller tanketekstene når det er flere til stede er nettopp ved fargen. I<br />
DKR fungerer det bra å benytte farger for å knytte ytringer til personer, siden det bare blir<br />
brukt på tanketekster, <strong>og</strong> siden fargene som blir brukt allerede utenfor denne <strong>tegneseriens</strong><br />
univers kan knyttes til de enkelte karakterene. Robins har for eksempel en skarp gulfarge lik<br />
den i kappen hennes, dessuten en farge som kan beskrives som frisk <strong>og</strong> vital (hun er svært<br />
ung). <strong>Batman</strong>s er grå som hans mer tradisjonelle grå drakt, <strong>og</strong> passer dessuten til hans<br />
alvorlige fremtoning. Supermanns er blå etter den blå trikoten, en nesten kongelig farge, noe<br />
som gjens peiler hans posisjon hos myndighetene i denne serien. Supermanns tanketekster blir<br />
dessuten lysere i fargen i en sekvens hvor han har blitt hardt skadd (s.177-179, se bilde 33),<br />
enda et tegn på at det ikke er snakk om fortellerstemmer. Jokeren har den fremtredende<br />
grønnfargen håret hans er kjent<br />
for å ha. Man kunne gått for lilla<br />
her, som er den fargen han som<br />
oftest har på klærne, men det<br />
hadde kanskje ikke stått helt i stil<br />
med hans personlighet <strong>og</strong><br />
sinnstilstand. Lilla er, når den<br />
står alene i alle fall, en mye<br />
roligere farge enn den skarpe,<br />
96<br />
Bilde 33: DKR, utsnitt s. 178
sterke grønnfargen. Det samme kan vi se med Supermann, den røde fargen han har på kappen<br />
sin ville indikert en mye mer aggressiv personlighet, i motsetning til den kjølige blåfargen. 16<br />
Disse fargene benyttes kun i tankeboksene <strong>og</strong> aldri i snakkeboblene, det ville vært overflødig<br />
siden disse har haler som peker til hvem som snakker. Ved hjelp av disse fargekodene kan vi<br />
knytte en personlighet til tankene, man kan dermed ha en viss aning om type stemme (eks.<br />
kvinnelig/mannlig), men de sier ikke veldig mye om stemme- eller lydkvaliteten likevel, <strong>og</strong><br />
vekker fremdeles ikke lydfølelsen i samme grad som lydordenes <strong>og</strong> snakkeboblenes tekstlige<br />
<strong>og</strong> visuelle utforming (tanker er jo uansett ikke lyd i samme forstand som annen dial<strong>og</strong>, annet<br />
enn i film). Innholdet i disse ligner <strong>og</strong>så fremdeles på noe som fortelles heller enn noe som<br />
noen ville tenkt, derav usikkerheten hvorvidt dette er tanker eller fortellerstemmer i første<br />
person.<br />
Millers bruk av tanketekster i fortellerboksene synliggjør da i stor grad at disse ytringene, som<br />
før var å finne i både snakkebobler <strong>og</strong> tankebobler, ofte er mer som fortellerstemmer å regne.<br />
I likhet med begge de to forrige analysene ser vi <strong>og</strong>så her at tanker i stor grad har rolle som<br />
forklaring <strong>og</strong> informasjon for lesernes del, selv om personene bak disse utsagnene tydelig er<br />
med i historiens her <strong>og</strong> nå, <strong>og</strong> tekstene er i første-persons form. På den ene siden kan det da<br />
tenkes at disse tekstene fremdeles nettopp er fortellertekster, eller -stemmer, bare i første<br />
person i stedet for tredje person. På den andre siden er det derimot som vi har sett ting som<br />
tyder på at disse tekstene sammenfaller med handlingene som utspiller seg i ruta, de ser ut til<br />
å påvirkes av de umiddelbare omgivelsene, <strong>og</strong> derfor fungerer som tanketekster.<br />
Et eksempel på noe som ved første øyekast virker å være mer tradisjonell fortellerstemme<br />
finner vi i en episode hvor Gordon går av som politimester, <strong>og</strong> via en tv-sending får vi se<br />
deler av seremonien hvor neste politimester, Yindel, skal ta over (s.115-116). Vi får se<br />
Gordon framføre farveltalen sin, <strong>og</strong> i en fortellertekst står det «Nice watch» <strong>og</strong> «James<br />
Gordon draws a fond chuckle from the audience». Fortellerteksten veksler her mellom å<br />
gjengi Gordons tale <strong>og</strong> fjernsynssendingens kommentator, men lyden tilhører hele tiden<br />
fjernsynssendingen, noe som kommer frem ved bruken av de avrundede tv-skjerm-lignende<br />
rutene <strong>og</strong> teksten som ikke er i snakkebobler. Det kan være litt forvirrende til å begynne med<br />
å forstå hvem tekstene tilhører. Det eneste som skiller disse to formene for ytringer visuelt er<br />
at tv-kommentatoren har tre punktum før <strong>og</strong> etter ytringen, som om den er en fortsettelse <strong>og</strong> i<br />
16 I Superman: Red Son (Mark Millar 2003) bruker man faktisk rød bakgrunn på Supermanns tanketekster. Dette<br />
er en alternativ historie, hvor man utforsker hvordan det ville vært om Supermann vokste opp i Sovjetunionen <strong>og</strong><br />
var kommunist. Fargen gjenspeiler da ikke så mye sinnsstemning som nasjonalitet <strong>og</strong> politisk tilhørighet.<br />
97
tillegg venter på noe mer. Denne kommentatorstemmen er en velkledd måte å beskrive<br />
stemninger <strong>og</strong> kvaliteter ved lyd som selv de mest kreative lydord ikke kan. Latteren Gordon<br />
fremkaller i publikum beskrives for eksempel som «a fond Chuckle», <strong>og</strong> i stedet for at vi ser<br />
applausen på slutten av talen, beskriver tv-kommentatoren denne: Gordons applaus er i<br />
visstnok noe tilbakeholden, mens Yindel får stående ovasjoner (s.116). Dette er en mer<br />
sigende <strong>og</strong> farget måte å forklare applausen på enn å tegne den inn som lydord, på denne<br />
måten får vi <strong>og</strong>så vite medias tolkende syn på situasjonen, <strong>og</strong> samtidig hvilket inntrykk tv-<br />
seerne, Gothams innbyggere, får av seremonien. Fjernsynet kan i enkelte deler av denne<br />
historien sies å ha fått rollen som fortellerstemme, er det et poeng fra Millers side for å vise at<br />
enhver forteller har en agenda?<br />
En mer tradisjonell fortellerstemme som blir introdusert på slutten av fortellingen fremstilles<br />
med små bokstaver <strong>og</strong> sees i tilknytning til en sekvens med butleren Alfred. Det kan ikke<br />
være Alfreds tanker, for denne teksten nevner ham ved navn, <strong>og</strong> sier hva han tenker idet han<br />
dør: «A jolt travels the length of Alfred’s SPINE. Of course, he thinks, as his head goes light»<br />
(s.196). Hvem dette er, om noen, er uavklart. Den bryter med den øvrige fortellertekstens stil<br />
<strong>og</strong> må derfor anses som noe adskilt fra denne. Den har både en muntlig <strong>og</strong> skriftlig kvalitet<br />
over seg på grunn av bruken av de små, tydelig håndskrevne bokstavene, som kan minne om<br />
en slags dagbokform, <strong>og</strong> den føles ganske personlig. Det er klart av navnebruken at det ikke<br />
kan være Alfred selv, likevel er det en ytring på slutten som har klare henvisninger til Alfreds<br />
persona som stiv brite; «How utterly proper», kommenterer den på tørt, behersket britisk<br />
butler-vis idet han får et dødelig illebefinnende. Dette er den eneste teksten som i sannhet kan<br />
påstås å være en fortellertekst, siden den er i tredje person <strong>og</strong> det ikke er klart hvem den<br />
tilhører, samtidig som den gir et klart inntrykk av at noen gjengir en hendelse til en<br />
utenforstående (tredje-)part, det være seg leserne eller en dagbok/et brev.<br />
5.1.8. Snakkebobler som sier mer enn teksten sin<br />
Det er ikke bare gjennom tanketekstene vi får ekstrainformasjon om en ytrings <strong>og</strong> videre ens<br />
persons karakteristikk. Også gjennom snakkeboblene, som stort sett er tradisjonelt formet i<br />
DKR, kan man få innblikk i en persons motiver, intensjoner eller følelsesmessige tilstand. Et<br />
spesielt eksempel på dette finner vi på side 86 (bilde 34). Her ser vi tilsynelatende Jokeren<br />
som angrende synder overbevise legen sin om at han selv mener han er et håpløst tilfelle <strong>og</strong><br />
ikke fortjener hjelp. Han avslutter sin gråtkvalte tirade med «Please-- Just lock me away--<br />
From human memory… [SOB]». Størstedelen av halen som peker ned mot Jokeren, som sitter<br />
98
med hodet begravd i hendene sine, er formet<br />
som et stort SOB (hulk). Her har Miller da<br />
kombinert snakkebobler, lydeffekter <strong>og</strong>/eller<br />
unsound effekter, på en måte som fremstår<br />
humoristisk <strong>og</strong> dermed gir lite troverdighet til<br />
Jokerens bønner. Grunnen til at det fremstår<br />
humoristisk for meg er fordi det er en såpass<br />
uvanlig måte å lage en snakkeboble, <strong>og</strong> jeg tror<br />
ikke den hadde hatt samme effekt om det var en<br />
normal hale eller om «sob» stod løsrevet som en<br />
lydeffekt. På denne måten fremstår det som om Jokeren faktisk sier «sob», <strong>og</strong> ytringen virker<br />
dermed enda mer påtatt. Det viser seg ikke lenge etter ganske riktig at hulkingen <strong>og</strong><br />
selvforaktelsen kun var et spill for galleriet, noe som ikke kommer som en overraskelse på<br />
andre enn legen hans.<br />
Den største estetiske forskjellen på lydeffekter <strong>og</strong> stemmer er rammen dial<strong>og</strong>ene har rundt<br />
seg. De er sperret inne i en avgrenset boble, mens lydeffektene svever fritt. Dette har ikke<br />
bare en praktisk årsak, men sier <strong>og</strong>så noe om disse lydenes egenskaper. Dial<strong>og</strong> er ofte hørbar i<br />
et veldig avgrenset område, representert ved boblen, mens lydeffekter gjerne fyller rommet <strong>og</strong><br />
er hørbar av flere enn de som er i umiddelbar nærhet. Hulkingen til Jokeren i forrige eksempel<br />
er begrenset til uttalelsen hans, <strong>og</strong> kunne derfor ikke stått alene som en lydeffekt, men blir på<br />
denne måten inkludert i snakkeboblens rammer.<br />
På side 123 (bilde 35) har Miller igjen kombinert lydeffekter <strong>og</strong> dial<strong>og</strong>, men på en helt annen<br />
måte <strong>og</strong> for et annet formål enn i det forrige eksempelet. Her ser vi den nye politimesteren,<br />
Yindel, som er fast bestemt på å arrestere <strong>Batman</strong>. Yindel informerer <strong>Batman</strong> over en ropert<br />
at han er under arrest, omringet <strong>og</strong> ikke får røre seg. Denne teksten vises som store, fete,<br />
hvite, frittstående bokstaver, ikke ulik lydeffektord, med en takkete hale som peker mot stedet<br />
Yindel befinner seg. Hun står på et tak, <strong>og</strong> vi kan ikke se henne, vi ser derimot <strong>Batman</strong> i lufta<br />
høyt over bygningen, på vei ned. På denne måten får Miller frem at dette er dial<strong>og</strong>, men en<br />
dial<strong>og</strong> med de samme egenskapene som lydeffektene, den fyller på grunn av roperten et stort<br />
rom <strong>og</strong> strekker seg mye lenger enn hva vanlige snakkebobler <strong>og</strong> stemmer evner.<br />
99<br />
Bilde 34: DKR, utsnitt s. 86.
Bilde 35: DKR, utsnitt s. 123.<br />
Det er heller ikke noe <strong>Batman</strong> er forventet å svare på, det er beordringer i<br />
monol<strong>og</strong> form. Leserne skjønner at dette er en høy <strong>og</strong> klar lyd, <strong>og</strong> disse blir<br />
en slags «lydeffektytringer». <strong>Batman</strong> selv har faktisk <strong>og</strong>så en slik effekt, i en<br />
senere scene hvor han prøver å stanse en gjeng oppildnede tilhengere i å<br />
gjøre noe lite gjennomtenkt. Han dukker overraskende opp til hest, <strong>og</strong> det<br />
første tegnet både vi <strong>og</strong> tilhengerne får er et stort <strong>og</strong> rungende «NO» (s.171,<br />
bilde 36), som fyller siste rute før man blar om til en helside med <strong>Batman</strong> på<br />
100<br />
Bilde 36: DKR,<br />
utsnitt s. 171.
en steilende hest. Også dette ordet er i form av store hvite bokstaver med egen hale, men altså<br />
uten den begrensende rammen rundt. <strong>Lyd</strong>en dekker store deler av en svært liten rute, det ser<br />
nesten ut som personene under må dukka unna, den gir virkelig autoritet til <strong>Batman</strong> som i<br />
motsetning til Yindel ikke trengte en ropert for å oppnå den effekten. Dette sier igjen noe om<br />
<strong>Batman</strong>s spesielle egenskaper som overgår de fleste av vanlige menneskers, på tross av at han<br />
ikke har superkrefter som andre superhelter.<br />
5.1.9. Unsound effekter<br />
Når det kommer til unsound effekter er det her ingen åpenbare tilfeller. De fleste lydene er<br />
ikke ord i seg selv, men kan ligne om man hadde byttet ut en del «K»’er med «C» som er mer<br />
vanlig i engelske ord, <strong>og</strong> bruken av «K» viser da at ordene er ment å gi en lydlig heller enn<br />
ordlig følelse. Foruten disse finner jeg kun to tvilstilfeller. Jeg har allerede diskutert hulkingen<br />
til Jokeren som kan sies å ligne unsound siden det er tegnet som en lydeffekt men er mer et<br />
beskrivende ord <strong>og</strong> representerer både det han gjør <strong>og</strong> det han ytrer, samtidig presenteres det i<br />
en uløselig forbindelse med snakkeboblen, <strong>og</strong> faller dermed mellom to stoler. Et større<br />
tvilstilfelle finnes i to ruter på side 171 <strong>og</strong> side 173 (bilde 37). Her ser vi en gjeng mutanter,<br />
sperret inne bak fengselsgitter <strong>og</strong> i ferd med å bryte seg ut. Rutene er ganske like både i form<br />
<strong>og</strong> innhold. Ordet PUSH er tegnet inn over mutantene som presser mot gitteret de er fengslet<br />
bak. Er dette lydeffekten av folk som dytter, eller er det lyden av folk som roper «dytt»? I<br />
motsetning til eksemplene med «lydeffektytringene» uten rammer har ikke denne en hale<br />
tilknyttet seg. <strong>Lyd</strong>en ser dessuten ut til å være med på dyttingen selv, <strong>og</strong> ordet er tegnet mer<br />
skrått i samsvar med dytteretningen i det siste tilfellet, <strong>og</strong> det virker nesten å være med på<br />
dyttingen. Dette kan utvilsomt høres ut som en<br />
kommando, eller et felles utrop fra gjengen, men i<br />
motsetning til de forrige eksemplene med<br />
lydeffektytringer har altså ikke dette ordet noen<br />
egen hale, <strong>og</strong> peker dermed ikke til noen spesifikk<br />
kilde, slik lydord heller ikke ville gjort. Det kan<br />
ikke sies å være et tradisjonelt lydord likevel,<br />
siden det er helt tydelig at dette er et verb, <strong>og</strong> det<br />
samsvarer med handlingen vi ser i bildet <strong>og</strong> derfor<br />
må betegnes som unsound, eventuelt en<br />
samstemming ytring fra de innesperrede mutantene.<br />
101<br />
Bilde 37: DKR, utsnitt s. 173.
Det er ingen tilfeller hvor vi ser grafiske elementer som representant for lyd, men det er et<br />
tvilstilfelle, hvor lyden ikke kan sies å være en folk flest hører <strong>og</strong> som dermed er en mer<br />
bokstavelig form for unsound, eller en billedlig ikke-lyd. Dette er mot slutten av boka, hvor<br />
<strong>Batman</strong> har iscenesatt sin egen død <strong>og</strong> Supermann alias Clark Kent deltar på begravelsen hans<br />
(s.194-198). Supermann kan etter hvert høre <strong>Batman</strong>s hjerterytme idet han våkner til live i<br />
kista, representert ved en typisk hjertemonitor graf (bilde 38). Dette er en lyd som kun<br />
Supermann kan høre, <strong>og</strong> en <strong>bevegelse</strong> bare <strong>Batman</strong> kan kjenne effekten av. Dette er ikke en<br />
lyd leserne er ment å høre, noe de kanskje hadde gjort om den var gjengitt med lydord. Det<br />
hadde heller ikke blitt den samme effekten av stillheten Supermann oppfanger idet <strong>Batman</strong>s<br />
hjerte i dødsøyeblikket stopper <strong>og</strong> grafen flater ut, eller den generelle rytmen til hjertet når<br />
den stiger <strong>og</strong> synker i kampens hete. Dette er da en helt annen måte å fremstille lyd <strong>og</strong><br />
<strong>bevegelse</strong> på, uten bruk av ord <strong>og</strong> bokstaver eller streker. Det kan sammenlignes med scenen i<br />
Caper hvor <strong>Batman</strong> plages av en lyd som mennesker ikke kan høre. Denne vises heller ikke<br />
med ord <strong>og</strong> bokstaver, men ved et dyr som reagerer, <strong>og</strong> <strong>Batman</strong> som faller sammen i smerte<br />
mens han holder seg for ørene. Han innhylles i en ring med streker som stråler ut fra ham, <strong>og</strong><br />
alt annet forsvinner. Strekene representerer den nonauditive lyden, på samme måte som<br />
hjertegrafen i DKR.<br />
Bilde 38: DKR, utsnitt s. 198.<br />
102
5.2. Bevegelse i <strong>Batman</strong>: The Dark Knight Returns<br />
DKR er en serie som er nyskapende på mange måter, ikke bare hva gjelder innholdet i<br />
historien, men som vi har sett <strong>og</strong>så lyden, <strong>og</strong> som vi formodentlig her vil se, <strong>bevegelse</strong>. Tekst<br />
<strong>og</strong> bilde samarbeider ikke bare, de har så å si blitt ett. Det første tegnet på at det her har<br />
skjedd store endringer med betydning for <strong>bevegelse</strong>, er rutene. Som vi allerede har sett i<br />
kapittel 5.1.2. er enkelte ruter gjort om til lydord, i tillegg til at lyden ofte er gitt mer plass i<br />
ruten. Rutene her er altså noe utradisjonelle, de er i stor grad tilpasset handlingen, <strong>og</strong><br />
gjenspeiler situasjonen ved å utnytte ikke bare formen, men <strong>og</strong>så plassering <strong>og</strong> arrangering.<br />
Rutene <strong>og</strong> deres innhold er heller ikke nødvendigvis bundet av rammer, noe førnevnte lydord<br />
er vitne på. Mellomrommet, gutteren, er heller ikke hellig lenger, <strong>og</strong> det er mye som plasseres<br />
i eller på tvers (<strong>og</strong> på tross) av dette rommet. Detaljer er <strong>og</strong>så mange av her, men i motsetning<br />
til Caper kommer de til syne gjennom en ganske røff stil. Strekene er løsere <strong>og</strong> det ser ut til å<br />
være brukt en del tusj i tillegg, skyggespill er ofte et virkemiddel i fremstillingen av både<br />
karakterer <strong>og</strong> miljø.<br />
For å analysere <strong>bevegelse</strong> vil jeg i stor grad holde meg til DKR’s første del, <strong>og</strong> trekke inn<br />
eksempler fra de andre delene der det er noe spesielt interessant som skiller seg ut, eller som<br />
jeg ikke finner eksempler på i del 1. Dette fordi DKR er en omfattende historie, <strong>og</strong> elementer<br />
for <strong>bevegelse</strong> er ikke like enkelt å plukke ut fra sidene som lydeffekter <strong>og</strong> snakkebobler. Jeg<br />
tror derfor det vil lønne seg å eksemplifisere <strong>bevegelse</strong> ved å analysere en kortere del. Siden<br />
det første kapittelet setter standarden for resten av boka har den de spesielle elementene som<br />
går igjen i hele samlingen. Splash pages, tv-ruter <strong>og</strong> overlappende ruter er for eksempel noe<br />
av det som umiddelbart utmerker seg i forhold til de tidligere seriene, <strong>og</strong> som alle fins i første<br />
del.<br />
5.2.1. Sakte film i raske ruter<br />
Størrelsen, formen <strong>og</strong> plasseringen av rutene har mye å si ikke bare for den oppfattede<br />
<strong>bevegelse</strong>n i rutene, men <strong>og</strong>så for leserytmen. Leserytmen kan igjen påvirke oppfattelsen av<br />
<strong>bevegelse</strong>, men det som spiller inn på hvordan vi oppfatter <strong>bevegelse</strong>nes tempo er i stor grad<br />
innholdet <strong>og</strong> hvordan dette endrer seg mellom rutene.<br />
103
Bilde 39: DKR, s. 23.<br />
104
Jeg vil trekke frem som eksempel en sekvens hvor Bruce Wayne gjenopplever natten<br />
foreldrene hans ble drept (s.22-25). Sekvensen starter på den første siden med å veksle<br />
mellom bilder av Bruce <strong>og</strong> bilder fra minnene hans. Alle rutene er i utgangspunktet like store<br />
<strong>og</strong> symmetrisk plassert, men til å begynne med bryter tanketekstene hans noe inn i rutenes<br />
størrelse <strong>og</strong> krymper dem tilsvarende. Hele side 23 (bilde 39) derimot består ene <strong>og</strong> alene av<br />
minnene hans i uniforme ruter, uten noen form for tekst, heller ikke lydord. Bildene er<br />
nærutsnitt, <strong>og</strong> vi får flere momenter fra den brutale hendelsen, med ganske lite endringer fra<br />
rute til rute i hvert moment. Dette er en ganske lang sekvens, mens selve hendelsen nok ikke<br />
er like langvarig. Man fanger opp noe som må ha skjedd svært fort, men i en form som<br />
minner om filmens slow motion effekt, i stor grad et resultat av moment-to-moment<br />
overganger. Vi ser for eksempel en finger som trekker av en pistol over 2 ruter, kulehylseret<br />
som spretter ut over tre ruter, hånda til Bruce Waynes far som har vært holdt beskyttende<br />
foran Bruce men som nå forsvinner over tre ruter, et perlekjede som går i oppløsning <strong>og</strong> så<br />
videre. Her er ingen fartsstreker, fortellertekst eller lydord, alt vi har å basere <strong>bevegelse</strong>ne på<br />
er de små endringene i plassering av hender, ansiktsuttrykk, positurer <strong>og</strong> lignende. Selv om<br />
handlingen ser ut til å gå sakte, er sekvensen forholdsvis rask å lese, mye på grunn av at det er<br />
et ganske «rent» uttrykk, uten forstyrrende elementer som får en til å stoppe opp (som tekst<br />
som vi tidligere har sett kan sakke ned lesetempoet). Symmetrien i plasseringen <strong>og</strong> størrelsen<br />
på rutene har <strong>og</strong>så mye å si, siden det gjør det lettere å kjapt se de små endringene som utgjør<br />
<strong>bevegelse</strong>ne fra en rute til neste, leseretningen er lett å oppfatte <strong>og</strong> den overordnede hendelsen<br />
kan oppfattes nærmest ved et øyekast.<br />
Denne måten å bygge opp en side på, hvor alle rutene er lik, er forholdsvis uvanlig i DKR, <strong>og</strong><br />
brukes dermed med en viss effekt. Den brukes andre steder <strong>og</strong>, men sjelden på hele siden.<br />
Den gjennomsnittlige siden i DKR er bygget opp som en komplisert komposisjon av ruter i<br />
flere størrelser, men rutene som har rammer er alltid rektangulært formet med 90 graders<br />
vinkler <strong>og</strong> fire hjørner/sider. I både Caper <strong>og</strong> Vampire var det ruter med flere enn fire hjørner<br />
<strong>og</strong> <strong>og</strong>så noen med skrå vinkler. I DKR utnyttes heller komposisjon <strong>og</strong> størrelse for å fremheve<br />
handling <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>. Det som gjør rutene her spesielle er at de ikke nødvendigvis bryr seg<br />
om grenselandet mellom hverandre, det er gjerne større ruter på samme side som bryter med<br />
den øvrige normen, <strong>og</strong> de overlapper hverandre. Disse ser ikke ut som ruter nødvendigvis<br />
heller, de trenger ikke ha rammer <strong>og</strong> ser mer ut som de er en del av bakgrunnen på siden.<br />
Disse kan skimtes i gutteren mellom de konvensjonelle rutene, som i sin tur ser ut til å være<br />
plassert oppå disse. En versjon hvor dette dras til det ekstreme er i bruken av helsider (splash<br />
105
pages), som oftest står alene, men som <strong>og</strong>så kan inneholde noen få mindre ruter. Store ruter<br />
brukes gjerne for å utdype en <strong>bevegelse</strong> eller handling, disse helsidene har derimot en<br />
virkning som gjør at tiden ser ut til å fryse et øyeblikk. Likevel er de alltid del av en pågående<br />
sekvens <strong>og</strong> ikke en pause i historien, selv om det gjerne blir effekten. Disse vil jeg komme<br />
tilbake til senere.<br />
5.2.2. Splittede ruter<br />
En annen måte å bruke rutene så vi <strong>og</strong>så litt av i Caper der <strong>Batman</strong> unnslipper et<br />
helikopterkrasj, <strong>og</strong> er scener med kontinuerlige bilder men som ser ut som de kunne vært en<br />
rute. Det er tilfeller i DKR hvor det kan virke uforståelig at man har valgt å dele en rute i to<br />
eller mer, da innholdet til sammen utgjør et helt bilde <strong>og</strong> det i utgangspunktet ikke ser ut til å<br />
være noen form for <strong>bevegelse</strong> mellom disse, verken kontinuerlig eller diskontinuerlig. Likevel<br />
kan vi si at det er en <strong>bevegelse</strong> i at leserne blir geleidet til en annen del av situasjonen, som<br />
om man skifter synspunkt et øyeblikk. Det er d<strong>og</strong> altså hos leserne at <strong>bevegelse</strong>n skjer, <strong>og</strong><br />
ikke i historien. Der er <strong>og</strong>så eksempler på oppdelte ruter hvor bare bakgrunnen er<br />
kontinuerlig, mens figurene flytter på seg fra rute til rute, det McCLoud (1993: 115) kaller<br />
«polyptych».<br />
I noen tilfeller skaper denne splittingen en form for sakte kino, siden rutene blir uniforme som<br />
i eksempelet over. Denne effekten er til stede i sekvensen hvor en ung Bruce Wayne har<br />
Bilde 40: DKR, utsnitt s. 18.<br />
106<br />
ramlet nedi en brønn full av flaggermus (s.18,<br />
bilde 40). En sekvens som kunne vært en rute<br />
fokuserer på det skremte ansiktet hans, <strong>og</strong> er<br />
delt opp i fire vertikale ruter, hver fulgt av en<br />
foruroligende undertekst som skildrer en<br />
<strong>bevegelse</strong> leserne ikke får se, men som det er<br />
tydelig at Bruce preges av. Sekvensen har til<br />
sammen samme størrelse som en normal rute<br />
ville hatt, dette er da i stor grad et stilistisk<br />
grep for å få leserne til å dvele ved terroren<br />
unge Bruce opplever.
I andre tilfeller blir det brukt for å lede leserne langs scenen uten å avsløre hele innholdet i<br />
den med det samme. For eksempel i den todelte scenen hvor <strong>Batman</strong> brutalt har sparket ned<br />
en uheldig småkriminell (s. 39). Grunnen til at denne scenen som kunne vært en rute er delt<br />
opp, er ikke for å vise at det går noe tid mellom dem, noe det gjør til en viss grad siden<br />
politimannen i venstre rute snakker før <strong>Batman</strong> sees i mesteparten av i høyre rute. Men denne<br />
lille tidsforskjellen er vanlig i tegneserieruter - <strong>og</strong>så i DKR. Grunnen til at den er delt opp må<br />
da være for å holde igjen leserne litt, grensen mellom rutene deler opp lesingen <strong>og</strong> sakker den<br />
ned noe.<br />
I de fleste tilfeller blir virkemiddelet brukt for å markere <strong>og</strong> sette fokus på noe, <strong>og</strong><br />
oppdelingen av kontinuerte bilder kan være effektivt for å styre lesernes oppmerksomhet <strong>og</strong><br />
oppfatning av situasjonen. Et annet eksempel er hvor politimester Gordon gjør seg klart til å<br />
skru på den gamle lyskasteren som projiserer batsignalet (s.45, bilde 41).<br />
Bilde 41: DKR, utsnitt s. 45.<br />
Her er det <strong>bevegelse</strong> hos karakterene, mens scenen de beveger seg langs kunne vært en rute i<br />
seg selv <strong>og</strong> er kontinuerende. Vi følger Gordon <strong>og</strong> en kollega mens de beveger seg langs<br />
denne lyskasteren som er veldig stor. I løpet av fire ruter får vi dermed se størsteparten av den<br />
enormetingen i silhuett. 17 Dette oppleves som ganske nært filmens formspråk, hvor kameraet<br />
kan stå stille mens figurene beveger seg langs scenen. Scenen forlenges, <strong>og</strong> det som kunne<br />
vært et stillbilde blir bevegelig. Det dveles nok ved dette øyeblikket siden det er en viktig<br />
avgjørelse som her tas. <strong>Batman</strong> er offisielt ansett som en lovløs mann som må arresteres, <strong>og</strong> å<br />
be om hans hjelp på samme måte som de gjorde før har lenge vært utenkelig, lyskasteren har<br />
til <strong>og</strong> med vært stuet vekk inntil nå. Å slå den på er dessuten like mye en symbolsk handling<br />
17 Det kan likevel være at den ikke er så stor, men vises i et veldig nært utsnitt <strong>og</strong> personene er langt bak den.<br />
Det er imidlertid vanskelig å bedømme siden både lyskasteren <strong>og</strong> personene vises som sorte silhuetter.<br />
107
for å markere overfor byens kriminelle at de nå ikke lenger er trygge, noe som kommer frem<br />
av dial<strong>og</strong>en.<br />
I en annen situasjon er delingen brukt mer utpreget symbolsk. I dette tilfellet er fem todelte<br />
ruter brukt, hvori den tidligere skurken Two-Face, eller Harvey Dent, er i fokus (s.15). Han<br />
har nettopp gjennomgått rehabilitering, både psykisk <strong>og</strong> fysisk, for å rette opp i sitt todelte<br />
selvbilde, <strong>og</strong> skal i denne sekvensen fjerne bandasjene <strong>og</strong> se sitt nye jeg for første gang.<br />
Legene er sikre på at de har kurert ham <strong>og</strong>så mentalt, men rutenes formspråk forteller leserne<br />
helt tydelig noe annet; Two-Face er ikke kurert - annet enn på utsiden. Måten dette kommer<br />
frem i rutene er at det som kunne vært en hel rute er delt i to, med Dent i midten, splittet<br />
nettopp i to deler. Her er det da to ruter hvor uvanlig nok ingenting kan sies å ha skjedd<br />
mellom dem, selv om det kan sies å gå tid mellom ytringene endrer ikke Dents posisjon seg<br />
noe, <strong>og</strong> han er den eneste som sees i begge rutene. Symbolikken i oppdelingen er dermed<br />
tydelig, den er viktigere enn funksjonen, <strong>og</strong> det er vanskelig å se hvor McCloud ville plassert<br />
en slik overgang.<br />
Noen av disse splittede rutene kan altså sies å ha verken tid eller <strong>bevegelse</strong> mellom rutene, i<br />
noen tilfeller tid <strong>og</strong> lyd men likevel ikke <strong>bevegelse</strong>, noe som er svært uvanlig i tegneserier <strong>og</strong><br />
dermed en svært aktiv <strong>og</strong> overlagt måte å ikke ha <strong>bevegelse</strong> med. Det nærmeste jeg kommer å<br />
plassere disse må være moment-to-moment, men heller ikke dette blir helt riktig, siden <strong>og</strong>så<br />
denne tar utgangspunkt i ruter med minimale men like fullt synlige endringer i deler av ruten.<br />
Det eneste som tilsier at tid har gått er dial<strong>og</strong>en, men den fremmer i dette tilfellet likevel ikke<br />
<strong>bevegelse</strong>.<br />
5.2.3. Jokerens øyeblikk<br />
Moment-to-moment-, eller øyeblikk-til-øyeblikk-scener forekommer ikke spesielt hyppig i<br />
seriene jeg har analysert. Jeg fant ingen i Vampire, <strong>og</strong> noen tvilstilfeller i Caper, men i DKR<br />
er de brukt oftere <strong>og</strong> med mer tydelighet. Sekvensene med tv-rutene blant annet har ofte<br />
momen-to-moment lignende overganger da de som oftest viser nyhetsopplesere som leser<br />
nyheter over flere ruter. Et noe mer utypisk eksempel er fra siden hvor vi ser Jokeren etter at<br />
han har våknet fra en tidligere nærmest komatøs tilstand (s.47). Han sitter på Arkham<br />
Asylum, eller Arkham - Home for the Emotionally Troubled, som det mer politisk korrekt<br />
heter i DKR, <strong>og</strong> har besøk av en som tidligere har jobbet for ham. Rutene er uniform i<br />
størrelse <strong>og</strong> veksler mellom å vise Jokerens ansikt forfra bak et nettinggitter, <strong>og</strong> hans<br />
108
esøkende fra forskjellige vinkler. Til å begynne med er det bare den besøkende som snakker,<br />
Jokeren sitter stille <strong>og</strong> lytter mens han røyker en sigarett. Selv om rutene med Jokeren ikke<br />
kommer rett etter hverandre før i de tre siste rutene på denne siden, kan de foregående likevel<br />
<strong>og</strong>så kalles moment-to-moment overganger. Rutene med Jokeren, annenhver, er som nevnt<br />
alltid forfra. Utsnittet endrer seg ikke, <strong>og</strong> vi får se den ene hånden hans bevege seg til <strong>og</strong> fra<br />
munnen for å ta et trekk. Også i ansiktet kan det spores visse endringer i uttrykket, om enn<br />
marginale. Jokeren er kanskje gal, men her fremstår han som kald, rolig <strong>og</strong> gjennomtenkt da<br />
leserne får se enhver reaksjon i ansiktet hans i løpet av samtalen.<br />
En annen uvanlig moment-to-moment sekvens med Jokeren er i scenen hvor han hører<br />
nyheten om at <strong>Batman</strong> er tilbake <strong>og</strong> dermed våkner fra den komatøse tilstanden (side 41, bilde<br />
42). Det som gjør denne litt uvanlig er at utsnittet endrer seg etter hvert som han ser ut til å<br />
våkne opp. De blir nærere <strong>og</strong> nærere, hvor de starter med å vise Jokeren foran et fjernsyn,<br />
med et intetsigende uttrykk i ansiktet. Ansiktsuttrykket endrer seg gradvis etter hvert som<br />
nyheten synker inn <strong>og</strong> utsnittene blir nærere. Han får en rynke i pannen <strong>og</strong> øyenbrynene<br />
krøller seg, munnen åpnes litt <strong>og</strong> han stammer «bb..», «bbbat…». En antydning til et smil på<br />
leppene kommer til syne, <strong>og</strong> et bredt glis deles på to ruter hvor han sier «<strong>Batman</strong>.»,<br />
«Darling.», før det så zoomes ut igjen til hele Jokerens ansikt med åpne, intense øyne <strong>og</strong> det<br />
brede gliset han ellers er kjent for. <strong>Batman</strong>s gjenfødelse resulterer <strong>og</strong>så i Jokerens.<br />
Bilde 42: DKR, utsnitt s. 41.<br />
109
5.2.4. Splash pages<br />
Historien «avbrytes» noen ganger av helsider - splash pages. (s.34, 52, 70, 78, 92, 114, 130,<br />
142, 172, 182). Disse virker ganske stiliserte, <strong>og</strong> blar man fort gjennom kan det virke som<br />
disse er forsider til nye kapittel i boka. Leser man boka derimot ser man at de er en naturlig<br />
del av fortellingen, de er en del av en pågående sekvens (for eksempel den jeg beskrev i<br />
forhold til bilde 36 i kapittel 5.1.8.), <strong>og</strong> dermed en rute i seg selv. Den konkrete plasseringen<br />
av helsidene gjør i tillegg leserne enda mer delaktig i <strong>bevegelse</strong>n enn den vanlige closure<br />
prosessen, siden de som regel er å finne på bokas venstre side, <strong>og</strong> leserne dermed ser dem<br />
først idet de blar om. Idet leserne blar om brytes mønsteret de har blitt vant med, et mønster<br />
som i flere tilfeller i forkant består av en serie ruter med moment-to-moment overganger.<br />
Dette med å bruke hele sider som ruter har blitt gjort før, men da gjerne bare på åpningssiden,<br />
som i Caper, hvor de inkluderer tekstelementer som tittel, krediteringer, lyd, dial<strong>og</strong> <strong>og</strong><br />
fortellerbokser. Noen av helsidene i DKR inneholder <strong>og</strong>så noe tekst men ikke i like stor<br />
utstrekning, <strong>og</strong> lydeffekter er ikke å finne i disse. Grunnen til at de store rutene virker mer<br />
stiliserte er i stor grad nettopp på grunn av størrelsen men <strong>og</strong>så innholdet. Figurene er ekstra<br />
store <strong>og</strong> i helfigur, <strong>og</strong> det er ikke tatt med særlig mange bakgrunnsdetaljer slik at hendelsene<br />
de fremstiller kommer ekstra godt frem. Disse rutene ser da heller ikke ut til å inneholde mer<br />
enn ett tidsforløp, hvor <strong>Batman</strong> står for <strong>bevegelse</strong>ne, i motsetning til vanlige ruter hvor flere<br />
ting kan skje i samme scene.<br />
Disse rutene er utgangspunktet ikke noe mindre dynamisk enn de andre, <strong>og</strong> inneholder altså<br />
ofte en figur, <strong>Batman</strong>, midt i en eller annen heftig <strong>bevegelse</strong> (se for eksempel s. 51-52, bilde<br />
43-44). Det er imidlertid noe ved de som gjør at de virker frosset i tid. Bruken av disse gjør at<br />
den naturlige leserytmen stopper opp et øyeblikk, selv om de er en del av en pågående<br />
sekvens innholdsmessig. Bevegelsen ser dermed <strong>og</strong>så ut til å fryse midt i handlingen, samtidig<br />
som den på grunn av størrelsen får ekstra kraft idet den kommer i mot leserne <strong>og</strong> de får<br />
anledning til å ta den inn over seg: «The cartoonist also influences us by the sheer amount of<br />
space he devotes to a picture. Large panels and splash pages engage the eye, thereby<br />
heightening our interest in them - and consequently adding drama to the events depicted»<br />
(Harvey 1996: 178). På grunn av mangelen på ekstra informasjon, som tekst, er de i DKR<br />
likevel forholdsvis raske å avlese, <strong>og</strong> Siden <strong>Batman</strong> er i fokus <strong>og</strong> en såpass stor figur i de aller<br />
fleste tilfellene, er det fremstillingen av ham i øyeblikkssituasjonen som er mest effektiv i<br />
formidlingen av <strong>bevegelse</strong>.<br />
110
Bilde 43: DKR, s. 51.<br />
111
Bilde 44: DKR, s. 52.<br />
112
5.2.5. Med vind i kappen<br />
Kappen til <strong>Batman</strong> er en fordelaktig måte å oppnå følelsen av at leserne er med i øyeblikket.<br />
Den viser hvilken retning <strong>Batman</strong> beveger seg til enhver tid <strong>og</strong> med hvilken intensitet, dette<br />
ble <strong>og</strong>så brukt i begge de to forrige historiene. Forskjellen er at den i DKR i større grad har en<br />
stofflig følelse <strong>og</strong> fremstår mer dynamisk <strong>og</strong> fleksibel. Kappen <strong>og</strong> dens form, som nesten ser<br />
flytende ut, er i denne historien i stor grad utnyttet både stilistisk <strong>og</strong> praktisk, for å vise en<br />
<strong>bevegelse</strong> <strong>og</strong>/eller for å fremheve en dramatisk stemning. Den til tider svært omfattende<br />
kappen er med på å forsterke inntrykket av <strong>Batman</strong> som en truende figur, på tross av at den i<br />
realiteten ville vært høyst upraktisk. Som regel ser ikke dette ut til å være et problem, <strong>og</strong> det<br />
er sjelden man ser bevis på at <strong>Batman</strong> enser at kappen er der (<strong>og</strong> en kan således undres om<br />
den egentlig er like lite materialisert i historiens fysiske rom som lydeffektene <strong>og</strong><br />
snakkeboblene). Et unntak finner vi i en av de store helsidene som diskutert i forrige kapittel<br />
(s.52, bilde 44), her kan det se ut som <strong>Batman</strong> holder kappen litt unna slik at den ikke skal<br />
komme i veien for ham idet han slenger seg etter et helikopter, <strong>og</strong> <strong>og</strong>så når han bruker den for<br />
å redde Robin (s.138). Men det er ikke bare praktikk i forhold til <strong>bevegelse</strong> <strong>og</strong> <strong>Batman</strong>s<br />
framtoning overfor skurkene som har spilt en rolle i fremstillingen av denne kappen. Det er <strong>og</strong><br />
noe visuelt estetisk ved hvordan kappen kommer til liv <strong>og</strong> blir en del av rutens formspråk,<br />
størrelsen <strong>og</strong> måten den fyller rommet er i stor grad tilpasset rutens størrelse <strong>og</strong> øvrige<br />
innhold, i tillegg til plasseringen av <strong>Batman</strong> i ruta. Forskjellen i kappen fra de forrige<br />
historiene, spesielt Vampire, er da her i stor grad den estetiske kvaliteten, hvor <strong>bevegelse</strong>n <strong>og</strong><br />
den stofflige kvaliteten i den blir en viktig del av rutens komposisjon.<br />
Når <strong>Batman</strong> ikke er <strong>Batman</strong>, men Bruce Wayne, er det vind i slipset i stedet for kappen (s. 12-<br />
13). Slipset kan slik tolkes som en slags substitutt for kappen eller et symbol for det han igjen<br />
er på vei å bli. Dette er før Bruce finner tilbake til <strong>Batman</strong>, <strong>og</strong> han opplever selv på kroppen et<br />
Gotham som trenger sin gamle vigilant. Vi ser lite annet som flagrer i vinden, selv om det er<br />
flere personer til stede i samme rute. Både <strong>Batman</strong>s flagrende kappe <strong>og</strong> Bruce Waynes<br />
flagrende slips kan dermed sies å være sterkt symbolske elementer like mye som faktorer for å<br />
skape liv i tegningene.<br />
113
5.2.6. Statisk dynamikk<br />
En helikoptersekvens (s.54, bilde 45) viser et godt eksempel på hvordan både innhold <strong>og</strong> rute<br />
samarbeider <strong>og</strong> skaper dynamikk i en tilsynelatende statisk bildeserie, <strong>og</strong> lyd sammen med<br />
regulering av rutestørrelse er med på å skape <strong>bevegelse</strong>. Vi ser her blant annet silhuetten av et<br />
helikopter forsvinne i bakgrunnen ved at størrelsen minker mens silhuettens form forblir den<br />
samme. Etter hvert som helikopteret forsvinner lenger <strong>og</strong> lenger fra fokus, blir lydene,<br />
silhuetten av helikopteret <strong>og</strong> i tillegg selve rutene mindre. Så små blir de siste rutene at det<br />
hvite grenselandet, gutteren, mellom dem blir tilsvarende større, noe som forsterker følelsen<br />
av at helikopteret forsvinner ut i intet. Det hvite rommet mellom bildene blir så stort at det<br />
kan nesten ikke kalles mellomrom lenger, <strong>og</strong> det kan se ut som om bildene står alene. Til slutt<br />
ser helikopteret ut til å eksplodere i en stor fargerik rute. I all fall kan man av fortellerteksten<br />
gå ut ifra det, hvor den i siste<br />
ruter sier: «Leaving the world<br />
no poorer - -» «- - four men<br />
die». Hva som skjedde med<br />
dette helikopteret derimot<br />
kommer ikke klart frem verken<br />
i tekst eller bilde. Helikopteret<br />
holder samme posisjon hele<br />
veien ut av forgrunnen, noe<br />
som skulle tilsi en kontrollert<br />
<strong>bevegelse</strong>, <strong>og</strong> det er ingenting i<br />
forkant eller etterkant som<br />
forteller oss hva som gikk galt.<br />
Ei heller ser vi strengt tatt at<br />
helikopteret eksploderer, ingen<br />
spredte deler, kun hintet i<br />
fortellerteksten <strong>og</strong> den uvanlig<br />
fargerike ruta i kontrast til de<br />
foregående som nesten var i<br />
sort/hvitt.<br />
114<br />
Bilde 45: DKR, utsnitt s. 54.
5.2.7. <strong>Lyd</strong> som pådriver for <strong>bevegelse</strong><br />
I denne serien ser vi en multifunksjonell måte å anvende lydeffekter. De er i høyeste grad til<br />
stede, men her gjør de noe mer enn bare å vise til spektakulære lydeffekter. De er i stor grad<br />
med på ikke bare å vise eller bevise, men <strong>og</strong>så på å skape <strong>bevegelse</strong>. Det kan virke som om<br />
disse til en viss grad har overtatt rollen fartsstrekene hadde før. Et lite eksempel her er når<br />
Robin klatrer ned et avløpsrør, <strong>og</strong> det gir etter <strong>og</strong> løsner fra veggen (s.60, bilde 46). Her er det<br />
som om lydeffekten dytter røret fra veggen, idet den framtrer mellom røret <strong>og</strong> veggen. Den<br />
starter med et lite KRKK i samme farge som røret hvor vi får se skruene løsne, <strong>og</strong> ender med<br />
et stort, hvitt SPAKKK idet røret forlater veggen i påfølgende rute. Det er her lyden av<br />
<strong>bevegelse</strong>n røret gjør idet det bøyes bort fra veggen vi hører, <strong>og</strong> dette forsterkes av lydordets<br />
plassering mellom røret <strong>og</strong> veggen hvor den utfører samme funksjon som fartsstreker ville<br />
gjort.<br />
Bilde 46: DKR, utsnitt s. 60.<br />
<strong>Lyd</strong> i DKR brukes i likhet med i både Vampire <strong>og</strong> Caper ofte for å sette fokus på en hendelse<br />
eller en handling, <strong>og</strong> forsterker dermed følelsen av action, liv <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>. Her gjøres det<br />
likevel på en mer fleksibel <strong>og</strong> dynamisk måte, hvor lyden får følge <strong>bevegelse</strong>n <strong>og</strong> hendelsene<br />
uten å måtte holde seg innenfor rutens rammer. Som eksempelet fra side 51 (bilde 43) som jeg<br />
<strong>og</strong>så nevnte i kapittel 5.1.4. <strong>og</strong> som er avbildet i kapittel 5.2.4., hvor <strong>Batman</strong> har tatt plass på<br />
toppen av feil tvillingtårn i påvente av Two-Faces ankomst. For å komme seg over til rette<br />
bygning skyter <strong>Batman</strong> et rep over, idet det treffer bygningen på andre siden med et SPOKK,<br />
<strong>og</strong> vi ser Two-Face i bakgrunnen, setter <strong>Batman</strong> straks i gang med å løpe over. Repet er<br />
plassert nøyaktig på linje med repet hvor <strong>Batman</strong> setter føttene sine på det i neste rute.<br />
Retningen samsvarer <strong>og</strong>så, <strong>Batman</strong> går mot venstre - tilbake mot ruta der repet ble festet, det<br />
115
er bare avstanden som blir komprimert mellom rutene. Disse elementene er med på å vise<br />
hvor fort <strong>Batman</strong> bevegde seg, tauet rakk så vidt å bli festet i veggen før han begynte å ta seg<br />
over det.<br />
I samme rute som <strong>Batman</strong> setter beina på repet vises <strong>og</strong>så lydene KBLAMM KBLAMM i<br />
store oransje bokstaver, de fortsetter over gutteren <strong>og</strong> til neste rute hvor vi får se skytevåpen<br />
som peker i <strong>Batman</strong>s retning. Skytingen fortsetter i neste sekvens, hvor vi ser at <strong>Batman</strong> har<br />
kommet omtrent halvveis over. <strong>Lyd</strong>ordene henger sammen <strong>og</strong> står ett <strong>og</strong> ett over hverandre,<br />
de blir større nedover mot ruteraden under, <strong>og</strong> er størst idet de krysser over gutteren til to<br />
ruter under hvor <strong>Batman</strong> blir truffet midt på brystet av et skudd <strong>og</strong> faller. Det spesielle er at<br />
mens <strong>Batman</strong> løper fra leserne (vi ser ham bakfra) virker det som at lydene derimot kommer<br />
nærmere siden utformingen blir større. <strong>Lyd</strong>ene blir mer kritiske jo nærmere <strong>Batman</strong> kommer<br />
deres utspring, lyden leserne får se gjenspeiler da ikke deres eget ståsted men <strong>Batman</strong>s, <strong>og</strong><br />
ender altså med at han blir truffet. Bevegelsen blir brått brutt <strong>og</strong> erstattet med en annen idet<br />
han faller av repet, en <strong>bevegelse</strong> som igjen avløses på helsiden som følger når man blar om<br />
(bilde 44).<br />
5.2.8. <strong>Lyd</strong>en avslører <strong>bevegelse</strong>n<br />
I tillegg til at lyden kan gi en del ekstrainformasjon om hendelser <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> til leserne, er<br />
det <strong>og</strong>så et tilfelle hvor lyden avslører en <strong>bevegelse</strong> for karakterene, <strong>og</strong> ødelegger for en<br />
handling som fra <strong>Batman</strong>s side var ment å overrumple Jokeren (s.145). <strong>Batman</strong> kommer<br />
krasjende gjennom et speil (de er i en fornøyelsespark), <strong>og</strong> kommenterer selv at han er for<br />
treg. Jokeren hørte glasset som knuste, <strong>og</strong> rekker å skyte en kule i <strong>Batman</strong> før han selv blir<br />
forsøkt overmannet. På bildesiden ser vi hva <strong>Batman</strong> mener. I den første ruten, som er ganske<br />
smal <strong>og</strong> nesten ser ut som den hører til neste, ser vi lydordet SKREKK vertikalt stavet, <strong>og</strong><br />
knusende glass i bakgrunnen. Først i neste rute ser vi <strong>Batman</strong> komme gjennom, hvor han da<br />
<strong>og</strong>så tenker for seg selv at det var for tregt, <strong>og</strong> Jokeren rekker å reagere med å skyte ham. Her<br />
brukes både lyd, tanketekst <strong>og</strong> ruteoppsett for å vise at <strong>Batman</strong> er så vidt tregere i <strong>bevegelse</strong>n<br />
enn han burde være. Dette kan jamføres med en scene hvor <strong>Batman</strong>s hånd helt i starten av<br />
serien (s.38) kommer knusende gjennom et gulv (som diskutert kapittel 5.1.2.), samt et tilfelle<br />
fra del to hvor han brått kommer gjennom veggen bak en av mutantene (s.64). I begge disse<br />
tilfellene vises lyden <strong>og</strong> <strong>Batman</strong> i samme rute, altså samtidig, <strong>og</strong> han oppnår ønsket<br />
overraskelsesmoment <strong>og</strong> resultat. Det har riktignok i begge tilfellene <strong>og</strong>så vært en annen type<br />
lyd i forkant, som ofrene tydelig stusser over men ikke rekker å reagere på.<br />
116
Et annet tilfelle av «<strong>bevegelse</strong>savslørende» lyd er en hvor verken leserne eller karakterene<br />
egentlig kan se det som lager lyden, slik at dennes <strong>bevegelse</strong> blir avdekket nettopp av lyden<br />
den lager. Vi befinner oss igjen inne i fornøyelsesparken, nærmere bestemt i en<br />
kjærlighetstunnel, hvor Jokeren <strong>og</strong> <strong>Batman</strong> har sin siste kamp, de er alene <strong>og</strong> uten vitner<br />
(s.151, bilde 47). <strong>Batman</strong>, som av prisnipp har som regel ikke å drepe (dette skal skille ham<br />
fra den kriminelle delen av kostymekledde personer), befinner seg nå i en situasjon hvor han<br />
kan ta livet av Jokeren uten at noen kan bevitne hendelsen. Til Jokerens store skuffelse griper<br />
han ikke anledningen selv om sjansen er stor for at det uansett blir å se ut som han gjorde det,<br />
da Jokeren er hardt skadet etter slagsmålet deres. For å få viljen sin <strong>og</strong> sverte <strong>Batman</strong>s rykte<br />
tar han saken i egne hender. Med en kraftanstrengelse <strong>og</strong> en vilje uten like vrir han det som er<br />
igjen av sin egen ryggrad, slik at den ødelegges fullstendig <strong>og</strong> dreper ham. Både den syke<br />
latteren <strong>og</strong> den skarpe lyden av ryggradens knasing går over fire ruter uten å ta hensyn til at<br />
det er en gutter imellom, <strong>og</strong> angir en kontinuerlig, hårreisende <strong>bevegelse</strong> i Jokerens ryggrad.<br />
Sammen med lydene, fortellerteksten <strong>og</strong> endrede vinkler på Jokerens vridde ansikt i nærbilde,<br />
kan vi forestille oss <strong>bevegelse</strong>n som skaper denne lyden. Bevegelsens grusomhet er ikke enkel<br />
Bilde 47: DKR, utsnitt s. 151.<br />
117
å vise i rutene med mindre noen med røntgensyn ser den, <strong>og</strong> den dramatiske effekten hadde<br />
nok uteblitt om rutene heller for eksempel viste Jokeren i helfigur som vridde seg i<br />
forskjellige posisjoner. Dette er da et tilfelle hvor tekst <strong>og</strong> lyd best formidler en <strong>bevegelse</strong> enn<br />
hva endringer mellom rutene eller dynamiske posisjoner kunne oppnådd.<br />
5.2.9. Bevegelige billyder<br />
<strong>Lyd</strong>ene beveger seg i mange tilfeller med kildene deres, noe jeg <strong>og</strong>så kommenterte da jeg<br />
analyserte lyden i DKR. Dette ser vi spesielt tydelig i en rute som er del av en biljaktsekvens<br />
(s.33, bilde 48). Denne ruta, som tar hele sidens bredde, viser tre biler, en politibil <strong>og</strong> to<br />
sivilbiler, hvorav den ene er den politiet jager. Politibilen sees i midten, rasende på to hjul,<br />
mens bilen de jakter etter sees i forgrunnen. Begge disse bilene er tydelig i fart, ikke bare<br />
kjører politibilen på to hjul i svingen, men begge er <strong>og</strong>så dekt av det som må være bokens<br />
eneste bruk av noe som kan ligne fartsstreker, en form for «røykstreker». Det er vanskelig å se<br />
detaljer på bilen som blir forfulgt, noe som er med på å antyde bilens fart. Som kontrast sees<br />
den andre, saktebevegende «kjerra» helt til venstre i bildet med langt klarerer detaljer. Kjerras<br />
eneste funksjon i denne scenen ser faktisk ut til å være nettopp en målestav <strong>og</strong> en indikator på<br />
de andre bilenes fart, <strong>og</strong> den har ingen annen betydning i historien. Det samme kan sies om<br />
lyden den lager, som både form- <strong>og</strong> innholdsmessig kontrasterer de to andre kjøretøyene.<br />
Bilde 48: DKR, utsnitt s. 33.<br />
Kjerra putrer av gårde med lyden POKITA POKITA POKITA i ganske små bokstaver tett<br />
inntil seg. De to andre derimot har både skrenselyder <strong>og</strong> motorlyder som går inni hverandre, i<br />
tillegg til sirenen som ser ut til å fylle hele strekningen de beveger seg. Motor- <strong>og</strong><br />
skrenselydene til rømlingen er tegnet i motstående vinkler, slik at det ser ut som om<br />
118
skrenselyden presses flatt ned langs veien, på samme måte som dekkene må ha blitt presset<br />
ned i veien da den skrenset, <strong>og</strong> følgelig produserte lyden. Særlig lydordet som hører til<br />
skrensingen hermer da på mange måter fartsstrekenes egenskaper <strong>og</strong> funksjon, <strong>og</strong> mer tydelig<br />
her enn i andre tilfeller.<br />
Straks etter denne scenen kommer <strong>Batman</strong> inn i jakten, hvorpå politiet lener seg tilbake <strong>og</strong> lar<br />
ham jobbe uforstyrret. Over en hel side (s.35, bilde 49 på neste side) med seks smale, avlange<br />
horisontale ruter får vi se hvordan <strong>Batman</strong> lander på panseret til bilen <strong>og</strong> dekker til frontruta<br />
med kappen sin, hvorpå bilen krasjer i ei lydordrute øverst på neste side (se forsiden). Disse<br />
smale rutene viser ikke mye av handlingen, vi ser aldri hele bilen, <strong>og</strong> det er forskjellige<br />
vinkler <strong>og</strong> utsnitt fra rute til rute. <strong>Lyd</strong>en dominerer derimot rutene, <strong>og</strong> brukes i stor grad for å<br />
fortelle noe om hvordan hendelsen utviklet seg. I de tre første rutene vises en lang rekke med<br />
bokstaven «M», som egentlig mest ser ut som en rekke «sikk-sakk-linjer» heller enn<br />
bokstaver (bokstavrekkene er kuttet i underkant <strong>og</strong> på sidene mot rammen), <strong>og</strong> som gjengir<br />
motorlyden av en bil i konstant fart. Måten bokstavene i lydordene i disse rutene er spredd<br />
utover <strong>og</strong> kuttet viser et poeng jeg mener er viktig <strong>og</strong> som jeg har nevnt før, nemlig at<br />
lydordene ikke nødvendigvis må «leses» for å høres.<br />
Når rømlingene innser at de bør bremse, de kan ikke se hvor de kjører <strong>og</strong> vet heller ikke<br />
hvorfor, erstattes motorlyden av en skrenselyd idet de prøver å stanse bilen. Denne lyden<br />
strekker seg over hele bredden i de tre siste rutene, noe som tyder på at de må ha hatt stor fart<br />
forut, <strong>og</strong> nå har problemer med å stanse kjøretøyet. <strong>Batman</strong> hopper av akkurat i tide <strong>og</strong> bilen<br />
flyr gjennom et gjerde <strong>og</strong> en murvegg i en stor lydbilderute formet som ordet SKRAKK<br />
(«lydord<strong>bevegelse</strong>sruten» på forsiden av denne oppgaven). Både bildet <strong>og</strong> ordet kan her være<br />
vanskelig å tyde, men det fungerer som en effektiv avslutning på biljakten uten å kreve for<br />
mye tid <strong>og</strong> oppmerksomhet fra leserne, <strong>og</strong> formidler både lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> i ett.<br />
119
Bilde 49: DKR, s. 35.<br />
120
5.2.10. Fraværende fartsstreker<br />
En stor men ikke nødvendigvis veldig synlig forskjell fra de to andre historiene er at det i<br />
DKR, kanskje med unntak av biljakten som nevnt over, ikke er noen konvensjonelle<br />
fartsstreker. Det nærmeste en da kommer er enkelte skudd som illustreres med en delvis<br />
lineær røyksky, et element som <strong>og</strong>så er det som er til stede i nevnte biljaktsekvens. Enda litt<br />
nærmere, ikke i form men i idè, er scenen der Supermann kommer inn som et olja lyn på side<br />
112 (bilde 50) <strong>og</strong> drar like fort på side 113. Det eneste vi ser av mannen er en bred, blå<br />
lysstråle. Denne blir som en slags hybrid av fartsstreker <strong>og</strong> blurring, <strong>og</strong> kan leses som tegn på<br />
at Miller bevisst unngår fartsstreker i tradisjonell forstand. <strong>Lyd</strong>en, POOM, vises idet<br />
Supermann bryter gjennom en<br />
murvegg, flere mursteiner flyr<br />
etter i dragsuget <strong>og</strong> viser<br />
dermed retningen han må ha<br />
fløyet. På vei ut flyr han<br />
gjennom taket, <strong>og</strong><br />
fortellerteksten informerer om<br />
hendelsen <strong>og</strong> legger til en<br />
ekstra dimensjon ved<br />
<strong>bevegelse</strong>n: «Something hurls<br />
itself into the sky» (min utheving). Det er sannsynlig at denne strålen, i motsetning til<br />
fartsstreker, kan sees ikke bare av leserne men <strong>og</strong>så av karakterene i tegneserien. Det er nok<br />
til <strong>og</strong> med det eneste de ser av Supermann her, han flyr så fort at det eneste de ser er en lang<br />
blå skygge.<br />
Fartsstrekenes tidligere funksjon videreføres i denne historien i stor grad av røykskyer,<br />
lydeffekter, eksplosjoner, skrot som flyr omkring i kjølvannet, dynamiske positurer <strong>og</strong> ikke<br />
minst kappene. <strong>Lyd</strong>ens nye tilleggsrolle som fart- <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>stegn er en som fungerer godt i<br />
denne type historie. Helt ny er denne rollen riktignok ikke, som jeg har argumentert tidligere<br />
bærer både lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> i seg tegn på hverandre. Miller bare utnytter denne egenskapen<br />
mer direkte, <strong>og</strong> beviser dermed på mange måter nettopp det poenget, man trenger ikke<br />
fartsstreker for å oppfatte <strong>bevegelse</strong>, lyden er i mange tilfeller nok. Mangelen på fartsstreker<br />
blir mest tydelig i de store helsidene, som ser ut som tiden står stille i samtidig som de gir en<br />
sterk følelse av dynamikk. Denne kombinasjonen høres selvmotsigende ut, men i utelatelsen<br />
121<br />
Bilde 50: DKR, utsnitt s. 112.
av både lydord <strong>og</strong> fartsstreker, <strong>og</strong> i utnyttelsen av størrelse <strong>og</strong> kroppslige positurer har Miller<br />
gjort det mulig. Enda mer bevegelige <strong>og</strong> tidsstoppende blir disse når de leses som del av den<br />
sekvensen de står i, som gjerne er en tett action-to-action eller moment-tomoment overgang,<br />
hvor de springer ut mot leserne <strong>og</strong> river de løs fra leserytmen.<br />
Denne dybden <strong>og</strong> flerbetydningen er noe som preger historiene i superheltserienes moderne<br />
alder, <strong>og</strong> gjenspeiles tydelig <strong>og</strong>så i den grafiske formgivingen. Man har mer tillit til leserne,<br />
<strong>og</strong> vet at de kan trekke konklusjoner <strong>og</strong> sammenhenger uten å bli geleidet av teksten, den<br />
moderne leser kan tolke blandede medieuttrykk som tegneserier på flere plan, <strong>og</strong> forventer<br />
<strong>og</strong>så mer av mediet i retur. Der utgiverne av Tintin var redd for at leserne skulle bli forvirret<br />
om man lot historien utfolde seg i snakkebobler <strong>og</strong> uten narrative kommentarer - fortellertekst<br />
(Khordoc 2001: 158), ser Eisner at folk i dag er vant til å forholde seg til kombinerte visuelle<br />
uttrykk; «The format of the comics book presents a montage of both word and image, and the<br />
reader is thus required to exercise both visual and verbal interpretive skills. (…) The reading<br />
of the comic book is an act of both aesthetic perception and intellectual pursuit» (Eisner<br />
1985:8). Det har vi sett i DKR, hvor lydord ligner bilder <strong>og</strong> layouten ser stor variasjon innen<br />
en <strong>og</strong> samme tegneserie <strong>og</strong> ikke minst innen en <strong>og</strong> samme side, <strong>og</strong> jeg vil derfor slutte meg til<br />
hans senere observasjon: «Reading in the pure sense was mugged on its way to the 21 st<br />
century by the electronic media, which influenced and changed how we read» (Eisner 1996:<br />
5). Jeg vil anta, uten å ha undersøkt dette i praksis, at lesere av eldre generasjoner for<br />
eksempel kan ha problemer med å tolke hvordan en serie som DKR skal leses. Tegneserier er<br />
helt klart ikke noe «hvem som helst» kan forstå <strong>og</strong> lese, den har avansert i takt med<br />
generasjonen som leste dem <strong>og</strong> gikk videre til å lage dem selv, <strong>og</strong> Miller var en av de.<br />
Men kan man påstå at tegneserier noen gang har vært enkle å forstå? Kunne 40- eller 60-<br />
tallets bestemødre forstå datidens tegneseriespråk noe lettere enn dagens? En viktig del av<br />
dette språket er nemlig elementer som blir til i samarbeid mellom tegneseriene <strong>og</strong> leserne; lyd<br />
<strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>, <strong>og</strong> krever altså engasjement fra både lesere <strong>og</strong> skapere. Som vi har sett har lyd<br />
<strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> alltid vært til stede, noe som argumenterer for et medium med mer dynamikk <strong>og</strong><br />
dybde enn hva det er kjent for, <strong>og</strong> det er viktig å se fremstillingen av lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> i de<br />
ulike historiene i lys av tiden de ble laget i.<br />
122
6. Avsluttende drøfting<br />
L<strong>og</strong>ikk <strong>og</strong> erfaring tilsier at <strong>bevegelse</strong> skaper lyd, <strong>og</strong> at lyd er skapt av <strong>bevegelse</strong>.<br />
Tegneserienes historier utfolder seg i tid <strong>og</strong> rom, <strong>og</strong> må derfor nødvendigvis involvere disse<br />
elementene. <strong>Om</strong> ikke begge er synliggjort viser de likevel alltid tilbake på hverandre <strong>og</strong> blir<br />
implisert på andre måter, <strong>og</strong> jeg vil tro det er vanskelig å finne en tegneserie som verken føles<br />
levende eller lydlig. Tegneserien er på mange måter et samarbeid <strong>og</strong> en enighet mellom<br />
skaper <strong>og</strong> leser, <strong>og</strong> det er på grunn av dette samarbeidet man kan si det er lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> i<br />
mediet, som strengt tatt kun eksisterer i lesernes fantasi. Forfatterne (her i en bredere mening<br />
som tegneserieskaper, både forfatter <strong>og</strong> tegner, men ikke nødvendigvis samme person) har,<br />
som Eisner (1996: 49) poengterer, det største ansvaret i dette samarbeidet, men det er opp til<br />
leserne å godta <strong>og</strong> forstå premissene de legger. Forfatterne kan i varierende grad lage hint til<br />
lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>, enten visualisert eller implisert, <strong>og</strong> som vi har sett har dette hintet endret seg<br />
i omfang <strong>og</strong> utforming.<br />
<strong>Lyd</strong> <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> har alltid vært til stede, men deres funksjon, virkemåte, effekt, formål <strong>og</strong><br />
ikke minst utforming har endret seg. Med utgangspunkt i analysene mine kan det se ut som de<br />
tidligste tegneseriene ikke inneholdt særlig mye lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>. I all fall ble det ikke<br />
fremstilt slik visuelt; lydord <strong>og</strong> fartsstreker fremstod ikke som en naturlig del av formatet,<br />
lyder, stemninger <strong>og</strong> hendelser ble gjerne beskrevet ved hjelp av fortellerteksten, <strong>og</strong> historien<br />
virker både stillestående <strong>og</strong> stillegående. <strong>Lyd</strong>ordenes funksjon virket ikke å være auditiv så<br />
mye som for å styre lesernes oppmerksomhet, <strong>og</strong> var brukt ukonsekvent. Likevel vil jeg ikke<br />
hevde at «<strong>Batman</strong> versus the Vampire» var en statisk serie. <strong>Lyd</strong>ordene stod alltid i tilknytning<br />
til en <strong>bevegelse</strong>, <strong>og</strong> fremhevet dermed denne. Bevegelsene på sin side virket noe stive <strong>og</strong><br />
unaturlige, <strong>og</strong> noen av overgangene virket ul<strong>og</strong>iske <strong>og</strong> forvirrende. Jeg tror imidlertid ikke det<br />
er noe problem å oppfatte forbindelsen ved en rask gjennomlesing, med mindre man stopper<br />
opp <strong>og</strong> lurer som jeg nettopp har gjort. Dessuten må denne serien sees i forhold til tiden den<br />
ble laget i <strong>og</strong> hva slags mediebilde leserne var vant med fra før, som tegneserier som tidligere<br />
var å finne som avisstriper, eller film hvor lyd akkurat var begynt å bli vanlig. For<br />
målgruppen vil jeg tro den føltes mer dynamisk enn hva jeg har avdekket i min analyse. Den<br />
ukonsekvente lydbruken, de diskontinuerte overgangene, den ukonsekvente navnebruken på<br />
helikopteret <strong>og</strong> den lille tiden som ser ut til å ha vært lagt ned i tegningene her, viser likevel<br />
gullalderserienes utgangspunkt som et masseprodusert, flyktig <strong>og</strong> forbrukerorientert medium,<br />
som neppe var tenkt å leses mer enn en gang. Kontinuitet <strong>og</strong> troverdighet, både i forhold til<br />
123
uttrykk <strong>og</strong> innhold, ble et større krav <strong>og</strong> en forventning etter hvert som fanskaren ble større <strong>og</strong><br />
ikke minst vokste opp, <strong>og</strong> fansen selv ble en del av industrien.<br />
Mot sølvalderen hadde tegneseriene fått etablert en viss fanbase, men i konkurranse med et<br />
stadig voksende superheltmarked <strong>og</strong> som en mer eller mindre direkte konsekvens av Comics<br />
Code <strong>og</strong> tv-serien <strong>Batman</strong>, benyttet man sterke farger, gimmicker, humor <strong>og</strong> moral for å selge<br />
bladene. Noe som visuelt gjenspeiles blant annet i mindre grafisk vold <strong>og</strong> flere fargerike<br />
lydeffekter. Den økende mengden superhelter <strong>og</strong> deres popularitet førte derimot til en<br />
utvikling i måten seriene tegnes på, <strong>og</strong> formgivende legges det mer vekt på detaljer <strong>og</strong><br />
naturtro figurer for å få frem de fantastiske bragdene til heltene. Dette er tydelig i «A Caper a<br />
Day Keeps the <strong>Batman</strong> at Bay», hvor det visuelt er en veldig stor endring i måten ikke bare<br />
figurene men <strong>og</strong>så de mer innholdsrike bakgrunnsmiljøene tegnes. Det vises ikke minst i en<br />
ekstensiv bruk av farger, lydord <strong>og</strong> fartsstreker, men lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> ender i mange tilfeller<br />
med å konkurrere om oppmerksomheten med bildet <strong>og</strong> dial<strong>og</strong>en, slik at selve historien havner<br />
litt i bakgrunnen. Figurene demonstrerer en dynamikk <strong>og</strong> fleksibilitet til den grad at de aldri<br />
tegnes rett opp <strong>og</strong> ned, <strong>og</strong> det er brukt alternative måter å fremstille <strong>bevegelse</strong> med <strong>og</strong> mellom<br />
rutene. Fremdeles brukes derimot fortellerteksten til å forklare ting som kan være forvirrende<br />
for leserne, men <strong>og</strong>så for å utdype lyder <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>r på en måte som kanskje ikke er enkelt<br />
å få frem visuelt. <strong>Lyd</strong>ordene her ser ikke ut til å ha vært arbeidet like mye med som<br />
tegningene, selv om de nå har fått både farger <strong>og</strong> en mer billedlig utforming samsvarer det<br />
med dagens øyne ikke helt med den utførte stilen i de øvrige tegningene. De formidler likevel<br />
lyd, men de leses på samme måte som de enkle sorte bokstavene i Vampire, <strong>og</strong> mister dermed<br />
litt av den umiddelbare lydfølelsen. Utformingen tilfører ikke mye ekstra hva angår lydbilde<br />
<strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>, men man ser at det er enkelte forsøk på dette <strong>og</strong> de har denne egenskapen i<br />
større grad enn i Vampire.<br />
I den moderne alderen, hvor mange velger å kvitte seg med disse glorete lydeffektene (se for<br />
eksempel Watchmen) er det likevel en serie som har valgt å beholde dem; <strong>Batman</strong>: The Dark<br />
Knight Returns, <strong>og</strong> oppnådd anerkjennelse <strong>og</strong>så utenfor tegneseriekretser. Nå er det riktignok<br />
på grunn av historien <strong>og</strong> ikke lydeffektene, men lydeffektene Miller bruker har likevel mye å<br />
si for inntrykket av serien <strong>og</strong> ikke minst for opplevelsen av dens historie, <strong>og</strong> inntrykket står i<br />
høy grad i stil til uttrykket. <strong>Lyd</strong>effektene her har mistet stjernen de i sølvalderen brukte å<br />
innhylles i, <strong>og</strong> som dermed dekket til handlingen. De er heller i stor grad tilpasset konteksten<br />
de står i, <strong>og</strong> gjenspeiler lydens egenskaper på en intuitiv måte. Fargene er mindre glorete, det<br />
gjelder hele miljøet, <strong>og</strong> benyttes ikke for å få oppmerksomhet men for å beskrive lydens<br />
124
kvaliteter i den aktuelle situasjonen. Siden denne serien ikke har fartsstreker erstatter i mange<br />
tilfeller lyden <strong>og</strong>så disse, den opptrer dessuten oftere off-panel, noe som gjør at leserne kan<br />
forestille seg <strong>bevegelse</strong> basert på lyden alene. <strong>Lyd</strong>en kan dermed forstås på flere plan, <strong>og</strong><br />
bidrar til en levende følelse <strong>og</strong> et driv i lesingen. Miller har visstnok forsøkt å bryte dette<br />
drivet med overlegg: «The artist as well as the writer, Miller played with the page breakdowns<br />
to purposely disorient the reader, and the coloring set the tone for ultimately dark mood»<br />
(Weiner 2003: 33). Dette gjorde han blant annet ved å bruke forskjellig layout fra side til side,<br />
<strong>og</strong> det er de tilfellene hvor han ikke gjør det som dermed oppnår mest effekt. Disse inkluderer<br />
bruken av ruter som helsider, samt hele sider med uniforme ruter i et strikt rutemønster, <strong>og</strong> de<br />
bidrar til å endre rytmen <strong>og</strong> lesetempoet, som igjen gir hendelsene tilsvarende tempo.<br />
Noe av årsaken til at <strong>Batman</strong>: The Dark Knight Returns oppnådde den suksessen den gjorde,<br />
<strong>og</strong> til at den har det jeg vil kalle et vellykket formspråk, er sannsynligvis at Frank Miller fikk<br />
større kunstnerisk frihet enn hva sine tidligere kollegaer kunne nyte. Ikke minst tegnet <strong>og</strong><br />
skrev han denne historien selv, <strong>og</strong> hadde dermed større kontroll over hva som ble sagt i bildet<br />
<strong>og</strong> hva som ble sagt i teksten. Tidligere var det en mer samlebåndsproduksjon, hvor for<br />
eksempel en forfatter starter med å skrive et plot <strong>og</strong> la til ord når tegningene var ferdige, <strong>og</strong>så<br />
kjent som Marvel-metoden (Harvey 1996: 44-45). Metoden ga i teorien artisten større kontroll<br />
over historiens fremdrift, men forfatterne følte noen ganger at det artistene lagde ikke<br />
samsvarte med ideen de selv hadde, <strong>og</strong> løste «problemet» ved å tynge ned handlingen med<br />
forklarende tekst (ibid). Dette har vi <strong>og</strong> sett i begge de tidligste historiene, Caper <strong>og</strong> Vampire,<br />
hvor det ofte er dobbelinformasjon både om lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> gjennom bilde, lydord <strong>og</strong> tekst.<br />
Tiden <strong>og</strong> rommet Miller derimot fikk utfolde seg på gjorde nok <strong>og</strong>så sitt til at han kunne tenke<br />
nøyere gjennom layouten, <strong>og</strong> muliggjorde å bruke plass på slikt som lydordruter, splash pages<br />
<strong>og</strong> ikke minst moment-to-moment sekvenser. I korte serier som Vampire <strong>og</strong> Caper var det<br />
neppe hensiktsmessig å bruke den sparsommelige plassen på slikt. Slik sett kan det diskuteres<br />
hvorvidt dette har vært en «riktig» sammenligning da seriene kan sees som to ulike formater,<br />
grafisk roman <strong>og</strong> tegneseriehefter, men jeg mener den nye måten å lage serier i stor grad er en<br />
viktig del av tegneserienes utvikling, ikke minst den formalistiske utviklingen. Mange<br />
grafiske romaner starter dessuten som mindre hefter, <strong>og</strong> blir til slutt eller underveis samlet i<br />
større innbundne bøker, dette er <strong>og</strong>så tilfellet for DKR.<br />
På bakgrunn av disse analysene kan jeg hevde at tegneserier i aller høyeste grad inneholder <strong>og</strong><br />
nyter godt av lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>, <strong>og</strong> at fraværet av det ene kan påvirke følelsen av ikke bare sitt<br />
eget element men <strong>og</strong>så det andre, <strong>og</strong> at dette dermed er et viktig trekk i definisjonen av<br />
125
mediet. Likevel må jeg ta forbehold om at jeg har sett på en begrenset del av<br />
tegneserieverden; amerikanske mainstream superheltblader, representert ved <strong>Batman</strong>. Og av<br />
disse har jeg konsentrert meg om tre utvalgte serier som representant hvor hver sin periode.<br />
Grunnen til at jeg valgte å se på de samme seriene i analyse av både lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> er<br />
nettopp det at det da gjorde det lettere å se hvordan <strong>og</strong> i hvilken grad disse elementene hang<br />
sammen med <strong>og</strong> avhang av hverandre. Gjennom å se på utviklingen av disse har jeg <strong>og</strong>så<br />
belyst tegneserienes evne til å involvere leserne, <strong>og</strong> fått et bredere perspektiv på elementenes<br />
innflytelse på nettopp dette engasjementet. Det har vært tydelig helt fra starten av at leserne<br />
evner å oppfatte deler som en helhet, <strong>og</strong> ikke nødvendigvis trenger en forklaring på alt. Tvert<br />
imot fører overeksponering heller til en distansering <strong>og</strong> mindre grad av engasjement.<br />
6.1. Video killed the comic book star?<br />
Dette tapet av engasjement <strong>og</strong> innlevelse kan <strong>og</strong>så være svaret på spørsmålet jeg stilte<br />
innledningsvis i forbindelse med det «nye mediet» 18 motion comics: «Hva skjer da når man<br />
tar bort lesernes del i denne prosessen <strong>og</strong> fyller inn lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>r for dem?» (kapittel 1).<br />
Å tilføre tegneserier akustiske elementer <strong>og</strong> vise hva som skjer mellom rutene er <strong>og</strong>så en slags<br />
overeksponering på linje med den jeg mente var til stede i bruken av forklarende tekst, hvor<br />
man fratar publikum muligheten til <strong>og</strong> gleden ved selv å delta i <strong>tegneseriens</strong> narrative rom, <strong>og</strong><br />
er en skepsis motion comics har blitt møtt med: «With these voices and animation-like<br />
features being now handed to us, our imaginations will be capped by the parameters of those<br />
graphics and sound» (Zibreg 2009: Editor’s note). McClouds closure, som han anser som en<br />
viktig del av tegneserienes tiltrekningskraft <strong>og</strong> fortellermåte, faller da bort <strong>og</strong> leserne er ikke<br />
lenger en aktiv deltager i fortellingen. Joe Quesada, redaktør i Marvel Comics, har ifølge<br />
nettstedet TGDaily (Zigreb 2009) antydet at motion comics etter hvert vil overflødiggjøre<br />
trykte tegneserier: «While some may find it an extension, a new journey, or any number of<br />
other beneficial things, I see the motion comic as the destruction of a foundation first created<br />
in true comic book fans, and especially so if print comics will eventually be done away with<br />
as Quesada suggests» (Ibid: Editor’s note). Jeg tror nok dette er en ubegrunnet <strong>og</strong> misforstått<br />
frykt fra deres side. For det ene tror jeg heller han mente at det kan komme til å bli et<br />
supplement til mange serier i fremtiden, at det skulle bli et frittstående medium med eget<br />
18 Helt nytt er det kanskje ikke. Ifølge Hunt (2009) har ideen om animerte tegneserier eksistert lenge før begrepet<br />
«motion comics». Helt siden 60-tallet har man visstnok vært som besatt av å gjøre tegneserier mer dynamisk ved<br />
å tilføre <strong>bevegelse</strong>, men uten særlig hell.<br />
126
originalt materiale, <strong>og</strong>/eller at det skulle bli enklere å få lest vanlige serier digitalt. For det<br />
andre sikter dette mediet seg inn på en annen målgruppe enn de som normalt leser tegneserier<br />
i trykt form. Motion comics er hittil som regel laget som del av større reklamekampanjer i<br />
forbindelse med lansering av spillefilmer (som Watchmen, Iron Man <strong>og</strong> The Dark Knight), <strong>og</strong><br />
er i høy grad tilpasset nye, mobile, interaktive dingser som iPhone <strong>og</strong> iPad. Det ligger <strong>og</strong>så til<br />
grunn et visst håp om at disse skal tiltrekke nye lesere til tegneserieverden, både som følge av<br />
mediets lett tilgjengelige distribusjonsplattform <strong>og</strong> dets anvendelse av et «engasjerende»<br />
videoformat. Skepsisen rundt motion comics minner riktignok om den samme skepsisen rundt<br />
de trykte avisenes fremtid, rundt lydfilm, rundt tegneseriene selv; en skepsis alle nye medier<br />
ser ut til å bli møtt med. Folk leser enda bøker selv om filmen kom, de hører enda på radio <strong>og</strong><br />
kjøper enda papiraviser, <strong>og</strong> jeg tror tegneserieelskere <strong>og</strong>så i fremtiden vil sette pris på gleden<br />
ved å oppleve <strong>og</strong> skape lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> selv, både på papir <strong>og</strong> digitalt.<br />
6.2. Veien videre<br />
Selv om analysene i denne oppgaven tar utgangspunkt i et begrenset materiale kan funnene<br />
samt arbeidet jeg har gjort i kapittel 2 belyse tegneserieformatets virkemåte, spesielt i hefter<br />
<strong>og</strong> romaner, <strong>og</strong> videre nyttiggjøres <strong>og</strong>så i større eller andre typer analyser. Det kunne i et<br />
bredere perspektiv vært interessant å se på tilstedeværelsen <strong>og</strong> effekten av lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> på<br />
tvers av nasjonalitet, sjanger <strong>og</strong> format, <strong>og</strong> tatt for seg et større utvalg med for eksempel<br />
alternative, eksperimentelle serier (Som Jason, Mr. Punch med mer) <strong>og</strong>/eller mer<br />
kommersielle humor- eller stripeserier (Donald Duck & Co., Asterix med mer), eller eventuelt<br />
gått dypere inn i en spesifikk periode eller en enkelt tegneserie. Valget av DKR gjorde for<br />
eksempel at jeg ikke fikk analysert noen serier helt uten lydord, noe som slett ikke er uvanlig i<br />
den moderne alderen, heller ikke i superheltsjangeren. Dette kunne i så fall vært en annen<br />
inngang, hvor man kunne sammenlignet serier med tradisjonelle lyd- <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>stegn med<br />
serier helt uten slike.<br />
Helt konkret ville det i forlengelse av lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> i form av de omtalte slagsmålsskyene<br />
<strong>og</strong> lydstjernene vært spennende å se på vold i Andeby versus vold i Gotham. Som jeg så vidt<br />
var inne på i kapittel 2.2.1. er vold i seriehefter som Donald Duck & Co. fremstilt på en måte<br />
som i høy grad får frem intensitet i lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong>, men som derimot skjuler konsekvensene<br />
av disse handlingene. Det kan derfor, mener jeg, diskuteres om fremstillingen av voldelige<br />
scener hos Donald egentlig er like ille som eller til <strong>og</strong> med verre enn volden i serier som<br />
<strong>Batman</strong> i det populistiske synet representerer. For å sitere Jon Gisles Donaldismen: «Man<br />
127
viser volden, men den får ikke konsekvenser. Man skyter, men treffer ikke. Man slår<br />
hverandre ned, men skader hverandre ikke. Vold er spennende, fascinerende, underholdende,<br />
men den gjør ingen skade. Skyt <strong>og</strong> slå så mye du lyster; det står i Donald at det ikke er farlig»<br />
(2006: 120-121).<br />
En annen ting, som denne oppgaven ikke har kunnet gi noe endelig svar på, er prosessen<br />
leserne går gjennom som gjør at en intuitivt ser sammenhengen mellom bilde <strong>og</strong> lyd, <strong>og</strong><br />
hvordan ulike lydord oppfattes etter som hvordan de fremstilles. Jeg var så vidt inne på det i<br />
kapittel 2.2.2. i relasjon til Chions begreper synkrese <strong>og</strong> added value, samt McClouds closure<br />
<strong>og</strong> Mitchells suture. Disse tar derimot ikke i særlig grad for seg den psykol<strong>og</strong>iske eller<br />
fysiol<strong>og</strong>iske prosessen, <strong>og</strong> det ville derfor vært interessant å se på opplevelsen av lyd i<br />
tegneserier i forbindelse med fenomenet synestesi, som handler om hvordan en sans kan<br />
innvirke på oppfattelsen av en annen, slik at for eksempel tall, bokstaver eller ord oppleves<br />
som farger. Christiansen ser denne tilstanden som en årsak til at vi kan oppleve tegnserienes<br />
akustiske egenskaper: «I tegneserien fungerer lydmalende ord som en særlig ikon<strong>og</strong>rafi, hvor<br />
ord eller figurer skaber akustiske betydning via associationer <strong>og</strong>/eller synestæsi» (2001: 59).<br />
Det virker riktignok her som om han mener dette er en prosess som skjer uten lesernes hjelp.<br />
Han sier heller ingenting om hva synestesi egentlig er, <strong>og</strong> hvorfor eller hvordan han mener en<br />
slik prosess foregår eller hvor bokstavelig han mener det. Slik sett tror jeg vi alle «lider» til en<br />
viss grad av synestesi, i det minste tegneserielesere må ha denne evnen i den grad de kan se<br />
bokstaver <strong>og</strong> høre lyd, <strong>og</strong> denne lyden endrer seg etter hvilken form <strong>og</strong> farge bokstavene har,<br />
<strong>og</strong> det er et åpent spørsmål i hvor stor grad leserne har eller aktivt tar i bruk en slik evne.<br />
Selv om oppgaven ikke har gjort noen empiriske undersøkelser av lesernes opplevelser, har<br />
den likevel gjort det klart at lyd <strong>og</strong> <strong>bevegelse</strong> er noe som ikke bare er til stede visuelt, men<br />
som blir til i møte mellom tegneserie <strong>og</strong> leser <strong>og</strong> dermed tilfører en ekstra dimensjon som er<br />
utenfor det materielle formatet. Tegneserier, vil jeg til slutt hevde, kan derfor kalles<br />
«ekstradimensjonelle», <strong>og</strong> deres tilsynelatende todimensjonalitet er kun på papiret.<br />
128
7. Kilder<br />
7.1. Bøker<br />
Bongco, M. (2000). Reading Comics – Language, Culture, and the Concept of the Superheo<br />
in Comic Books. New York: Garland Publishing , inc.<br />
Bordwell, D. & Thompson, K. (1985). Fundamental Aesthetics of Sound in the Cinema. I: E.<br />
Weis & J. Belton (Ed.), Film Sound: Theory and practice. (ss.181-199). New York:<br />
Columbia University Press.<br />
Brooker, W. (2001). <strong>Batman</strong> unmasked: analysing a cultural icon. New York: Continuum<br />
International Publishing Group.<br />
Carrier, D. (2000). The Aesthetics of Comics. University Park, Pa.: Pennsylvania State<br />
University Press.<br />
Chion, M. (1994). AudioVision - Sound on Screen. New York: Columbia University Press.<br />
Christiansen, H.C. (2000). Comics and Film: A Narrative Perspective. I A. Magnussen &<br />
C.H. Christiansen (Ed.), Comics & Culture – Analytical and Theoretical Approaches to<br />
Comics. (ss. 107-122). København: Museum Tusculanum Press.<br />
Christiansen, H.C. (2001). Tegneseriens æstetik. København: Museum Tusculanums Forlag.<br />
Daniels, L. (1999). <strong>Batman</strong>: the complete history. New York: Chronicle Books.<br />
Eisner, W. (1985). Comics & Sequential Art. Tamarac, Florida: Poorhouse Press.<br />
Eisner, W. (1996). Graphic Storytelling and Visual Narrative. Paramus, N.J.: Poorhouse<br />
Press.<br />
Eisner, W. (2008). Comics & Sequential Art. New York: W.W. Norton & Company.<br />
Goldmark, D. (2005). Tunes for ‘toons: Music and the Hollywood Cartoon. Berkeley, Calif.:<br />
University of California Press.<br />
Groensteen, T. (2000). Why are Comics Still in Search of Cultural Legitimization?. I A.<br />
Magnussen & H.C. Christiansen (Ed.), Comics & Culture – Analytical and Theoretical<br />
Approaches to Comics. (ss. 29-42). København: Museum Tusculanum Press.<br />
Harvey, R.C. (1996). The Art of the Comic Book – an Aesthetic History. Jackson: University<br />
Press of Mississippi.<br />
Khordoc, C. (2001). The Comic Books Soundtrack: Visual Sound Effects in Asterix. I R.<br />
Varnum & C.T. Gibbons (Ed.), The Language of Comics - Word and Image. (ss. 156-173).<br />
Jackson: University Press of Mississippi.<br />
129
Magnussen, A. (2000). The Semiotics of C. S. Peirce as a Theoretical Framework for the<br />
Understanding of Comics. I A. Magnussen & C.H. Christiansen (Ed.), Comics & Culture –<br />
Analytical and Theoretical Approaches to Comics. (ss. 193-208). København: Museum<br />
Tusculanum Press.<br />
Magnussen, A. & Christiansen, H.C. (Ed.). (2000). Comics & Culture: Analytical and<br />
Theoretical Approaches to Comics. København : Museum Tusculanum Press.<br />
McCloud, S. (1993). Understanding Comics - The Invisible Art. New York: Kitchen Sink<br />
Press.<br />
McLuhan, M. (1964). Understanding Media: The Extensions of Man. New York: McGraw-<br />
Hill.<br />
Mitchell, WJT. (1994). Picture Theory: Essays on Verbal and Visual Representation.<br />
Chicago: University of Chicago Press.<br />
Petersen, R.S. (2009). The Acoustics of Manga. I J. Heer & K. Worchester (Ed.), A Comics<br />
Studies Reader. (ss. 163-171). Mississippi: University Press of Mississippi.<br />
Sande Larsen, I. (2008). Tegneseriens teori <strong>og</strong> estetikk : bekymringer <strong>og</strong> byggesteiner i en ny<br />
kunstart. Mastergradsoppgave, Universitetet i Oslo.<br />
Saraceni, M. (2003). The Language of Comics. London: Routledge.<br />
Varnum, R. <strong>og</strong> Gibbons, C. (Ed.). (2001). The Language of Comics: Word and Image.<br />
Jackson, Miss.: University press of Missisippi.<br />
Versaci, R. (2007). This Book Contains Graphic Language: Comics as Literature. New York:<br />
Continuum.<br />
V<strong>og</strong>er, M. (2006). The Dark Age: Grim, Great and Gimmicky Post-Modern Comics. North<br />
Carolina: TwoMorrows Publishing.<br />
Weiner, S. (2003). Faster than a Speeding Bullet: The Rise of the Graphic Novel. New York:<br />
NBM.<br />
Wertham, F. (1954). Seduction of the Innocent. New York : Rinehart & Company.<br />
Wolf, R. (2008). The Scholar and the Fan. I M.A. Holly & M. Smith (Ed.), What is Research<br />
in the Visual Arts? Obsession, Archive, Encounter. (ss.158-167). Williamstown, MA: Clark,<br />
Sterling & Francine Art Institute.<br />
Wright, B.W. (2001). Comic Book Nation: The Transformation of YouthCulture in America.<br />
Baltimore, Maryland: The Johns Hopkins University Press.<br />
130
7.2. Tidsskriftsartikler<br />
Atkinson, P. (2009). Movements within Movements: Following the Line in Animation and<br />
Comic Books [Elektronisk versjon]. Animation, 3(4), 265-282. Lastet ned 04. April 2010 fra<br />
http://anm.sagepub.com/cgi/content/abstract/4/3/265<br />
Beaty, B. (2004). Assessing Contemporary Comics Scholarship [Elektronisk versjon].<br />
Canadian Journal of Communication, 29(3&4), 403-409. Lastet ned 12. Oktober 2009 fra<br />
http://cjc-online.ca/index.php/journal/article/view/1485/1604<br />
Blumberg, A.T. (2003). 'The Night Gwen Stacy Died:' The End of Innocence and the Birth of<br />
the Bronze Age [Elektronisk versjon]. Reconstruction 3(4). Lastet ned 04. April 2010 fra<br />
http://reconstruction.eserver.org/034/TOC.htm<br />
Chute, H. (2006). Decoding comics [Elektronisk versjon]. MFS Modern Fiction Studies,<br />
52(4), 1014-1027. Lastet ned 24. September 2009 fra<br />
http://muse.jhu.edu/journals/modern_fiction_studies/v052/52.4chute03.html<br />
Chute, H. & DeKoven, M. (2006). Introduction: Graphic Narrative [Elektronisk versjon].<br />
Modern Fiction Studies 52(4), 767-782. Lastet ned 12. April 2010 fra<br />
http://muse.jhu.edu/journals/modern_fiction_studies/toc/mfs52.4.html<br />
Covey, S. (2006). Beyond the Balloon: Sound Effects and Background Text in Lynn<br />
Johnston's For Better or For Worse [Elektronisk versjon]. ImageTexT: Interdisciplinary<br />
Comics Studies 2(2). Lastet ned 23. November 2009 fra<br />
http://www.english.ufl.edu/imagetext/archives/v2_2/covey/<br />
Ndalianis, A. (2009). The Frenzy of the Visible in Comic Book Worlds [Elektronisk versjon].<br />
Animation, 4(3), 237-248. Lastet ned 29. April 2010 fra<br />
http://anm.sagepub.com/content/vol4/issue3/<br />
7.3. Nettsider<br />
Albrecht, C. (2008). The Rise of Motion Comics Online. Lastet ned 20. April 2010 fra<br />
http://newteevee.com/2008/07/30/the-rise-of-motion-comics-online/<br />
Balloontales.com. (2010). Lettering Roundtable: Thinking About Thought Balloons, and<br />
Other Abandoned Storytelling Techniques. Lastet ned 13. Mars 2010 fra<br />
http://www.balloontales.com/articles/thoughts/<br />
Christopher Couch, N.C. (2008). Will Eisner and His Impact [PDF]. Lastet ned 23. April<br />
2010 fra http://www.willeisner.com/will_eisner_week_website/2010/03/will-eisner-and-hisimpact.html<br />
ComicsBulletin.com (n.d.). Sound Effects - What? Who? Why? Where? When? and How!.<br />
Lastet ned 12. Mars 2010 fra http://www.comicsbulletin.com/panel/108066424040199.htm<br />
131
Draper Carlson, J. & Carlson, K.C.. (n.d.). Whats the point of a Motion Comic?. Lastet ned<br />
20. April 2010 fra http://comicsworthreading.com/2009/08/23/whats-the-point-of-a-motioncomic/<br />
Irving, C. (2010). Will Eisner: The Spirit of Comics. Lastet ned 23. April 2010 fra<br />
http://www.nycgraphicnovelists.com/2010/03/will-eisner-spirit-of-comics.html<br />
Hunt, J. (2009). Alternate Cover: Why Motion Comics are Failing. Lastet ned 13. Mai 2010<br />
fra<br />
http://www.denofgeek.com/comics/315664/alternate_cover_why_motion_comics_are_failing.<br />
html<br />
Mahadeo, K. (2010). Marvel Motion Comics get «Extremis». Lastet ned 5. Mai 2010 fra<br />
http://www.comicbookresources.com/?page=article&id=25915<br />
Moreci, M. (2010). Motion Comics Evolve With Iron Man: Extremis. Lastet ned 5. Mai 2010<br />
fra http://www.wired.com/underwire/2010/04/iron-man-extremis-motion-comic/<br />
O’Rourke, S. (2008). A New Era: Infinite Crisis, Civil War, and the End of the Modern Age of<br />
Comics. Lastet ned 12. Mars 2010 fra http://www.popmatters.com/pm/feature/a-new-erainfinite-crisis-civil-war-and-the-end-of-the-modern-age-of-comics<br />
Schluep, C. (n.d.). Graphic Novels - A New Art Form [PDF]. Lastet ned 07. Mars 2010 fra<br />
http://www.randomhouse.com/highschool/RHI_magazine/pdf/schluep.pdf<br />
Strom, M. (2009). NYCC '09: Spider-Woman Motion Comics. Lastet ned 5. Mai 2010 fra<br />
http://marvel.com/news/comicstories.6822.NYCC_~apos~09~colon~_Spider-<br />
Woman_Motion_Comics<br />
TimeWarner.com (2008). Warner Premiere's Motion Comics Launches With Highly<br />
Anticipated Debut Episodes of Watchmen and <strong>Batman</strong>: Mad Love. Lastet ned 29. April 2010<br />
fra http://www.timewarner.com/corp/newsroom/pr/0,20812,1824370,00.html)<br />
The Avatars of <strong>Batman</strong> (n.d.) Lastet ned 28. Januar 2010, fra http://comicbooks.learnhub.com/lesson/7044-the-avatars-of-batman<br />
Turoczy, R. (2009). Ka-Boom! Marvel Plans to Release Motion Comics via iTunes. Lastet<br />
ned 29. April 2010 fra<br />
http://www.readwriteweb.com/archives/marvel_itunes_motion_comics.php<br />
Tvtropes.org. (n.d.). Unsound Effects. Lastet ned 08. Februar 2010, fra<br />
http://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Main/UnsoundEffect<br />
Zigreb, C. (2009). Marvel to debut motion comics on the iPhone. Lastet ned 03.Mai 2010 fra<br />
http://www.tgdaily.com/games-and-entertainment-features/41425-marvel-to-debut-motioncomics-on-the-iphone<br />
132
7.4. Analysemateriale<br />
«<strong>Batman</strong> versus The Vampire» [del 1 <strong>og</strong> 2]. (1939). Gardner Fox, Bob Kane, Tom Ziuko. I<br />
The Greatest <strong>Batman</strong> Stories Ever Told (1988), New York: DC Comics.<br />
«A Caper a Day Keeps the <strong>Batman</strong> at Bay». (1979). Len Wein, Walt Simonson & Dick<br />
Giordano. I The Greatest <strong>Batman</strong> Stories Ever Told (1988), New York: DC Comics.<br />
<strong>Batman</strong>: The Dark Knight Returns 1-4. (1986). Frank Miller med Klaus Janson <strong>og</strong> Lynn<br />
Varley. I <strong>Batman</strong>: The Dark Knight Returns (2002), New York: DC Comics.<br />
7.5. Annet<br />
Apocalypse Now (1979). Francis Ford Coppola. USA: Zoetrope Studios.<br />
Arkham Asylum: A Serious House on Serious Earth. (1989). Grant Morrison & Dave<br />
McKean. New York: DC Comics.<br />
Asterix 33: Det store himmelfallet. (2005). Albert Uderzo. Oslo: Egmont serieforlag.<br />
<strong>Batman</strong>: The Dark Knight Strikes Again. (2001). Frank Miller. New York: DC Comics.<br />
<strong>Batman</strong>: Year One. (1987). Frank Miller & David Mazzuchelli. New York: DC Comics.<br />
Life and Times of Scro<strong>og</strong>e McDuck Companion. (2006). Don Rosa. Timonium, Maryland:<br />
Gemstone Publishing.<br />
Rocky. (2002). Martin Kellerman. Oslo: Bladkompaniet.<br />
«Sound Effects!». (1955). Wally Wood. I Mad # 20, Harvey Kurtzman (Ed.). Lastet ned 10.<br />
November 2009 fra http://www.scribd.com/doc/11610443/Wally-Wood-Sound-Effects-MAD<br />
Star Wars: Episode V - The Empire Strikes Back. (1980). Ian Kershner. USA: Lucasfilm.<br />
Superman: Red Son. (2003). Mark Millar et.al. New York: DC Comics.<br />
The Sandman. (1989-1996). Neil Gaiman et.al. New York: Vertigo.<br />
7.6. Bildeliste<br />
Bilde 1: Typisk lydeffekt fra tv-serien <strong>Batman</strong>. ....................................................................... 10<br />
Bilde 2: «Sound Effects», s. 2. ................................................................................................. 24<br />
Bilde 3: Action Comics nr. 1. ................................................................................................... 29<br />
Bilde 4: Life and Times, utsnitt s. 117. ..................................................................................... 30<br />
Bilde 5: Life and Times, utsnitt s. 15. ....................................................................................... 35<br />
Bilde 6: Vampire s. 21. ............................................................................................................. 41<br />
Bilde 7: Vampire, utsnitt s. 23. ................................................................................................. 43<br />
Bilde 8: Vampire, utsnitt s. 35. ................................................................................................. 44<br />
Bilde 9: Vampire, utsnitt s. 22. ................................................................................................. 47<br />
133
Bilde 10: Vampire, utsnitt s. 26. ............................................................................................... 49<br />
Bilde 11: Vampire s. 29. ........................................................................................................... 51<br />
Bilde 12: Vampire, utsntitt s. 27. .............................................................................................. 53<br />
Bilde 13: Vampire, utsnitt s. 25. ............................................................................................... 55<br />
Bilde 14: Caper, s. 287. ............................................................................................................ 59<br />
Bilde 15: Caper, utsnitt s. 288. ................................................................................................. 60<br />
Bilde 16: Caper, s. 289. ............................................................................................................ 61<br />
Bilde 17: Caper, utsnitt s. 293. ................................................................................................. 63<br />
Bilde 18: Caper, s. 294. ............................................................................................................ 66<br />
Bilde 19: Caper, s. 295. ............................................................................................................ 70<br />
Bilde 20: Caper, utsnitt s. 291. ................................................................................................. 73<br />
Bilde 21: Caper, s. 300. ............................................................................................................ 74<br />
Bilde 22: Caper, s. 301. ............................................................................................................ 75<br />
Bilde 23: DKR, utsnitt s. 18. ..................................................................................................... 81<br />
Bilde 24: DKR, utsnitt s. 28. ..................................................................................................... 82<br />
Bilde 25: DKR, utsnitt s.38. ...................................................................................................... 83<br />
Bilde 26: DKR, s. 81. ................................................................................................................ 86<br />
Bilde 27: DKR, utsnitt s. 82. ..................................................................................................... 87<br />
Bilde 28: DKR, to utsnitt s. 128. .............................................................................................. 89<br />
Bilde 29: DKR, s. 48. ................................................................................................................ 90<br />
Bilde 30: Year One, s. 46. ........................................................................................................ 92<br />
Bilde 32: Arkham Asylum, unummererte sider. ........................................................................ 95<br />
Bilde 31: Arkham Asylum, unummererte dobbeltsider. ............................................................ 95<br />
Bilde 33: DKR, utsnitt s. 178 .................................................................................................... 96<br />
Bilde 34: DKR, utsnitt s. 86. ..................................................................................................... 99<br />
Bilde 35: DKR, utsnitt s. 123. ................................................................................................. 100<br />
Bilde 36: DKR, utsnitt s. 171. ................................................................................................. 100<br />
Bilde 37: DKR, utsnitt s. 173. ................................................................................................. 101<br />
Bilde 38: DKR, utsnitt s. 198. ................................................................................................. 102<br />
Bilde 39: DKR, s. 23. .............................................................................................................. 104<br />
Bilde 40: DKR, utsnitt s. 18. ................................................................................................... 106<br />
Bilde 41: DKR, utsnitt s. 45. ................................................................................................... 107<br />
Bilde 42: DKR, utsnitt s. 41. ................................................................................................... 109<br />
Bilde 43: DKR, s. 51. .............................................................................................................. 111<br />
Bilde 44: DKR, s. 52. .............................................................................................................. 112<br />
Bilde 45: DKR, utsnitt s. 54. ................................................................................................... 114<br />
Bilde 46: DKR, utsnitt s. 60. ................................................................................................... 115<br />
Bilde 47: DKR, utsnitt s. 151. ................................................................................................. 117<br />
Bilde 48: DKR, utsnitt s. 33. ................................................................................................... 118<br />
Bilde 49: DKR, s. 35. .............................................................................................................. 120<br />
Bilde 50: DKR, utsnitt s. 112. ................................................................................................. 121<br />
134