Kapittel 2. Ledelse, Demokrati Og Modernisering - Polis

Kapittel 2. Ledelse, demokrati og modernisering 

Del 1. Innledning 

I dette kapitlet, som er ment som et sammenbindende rammeverk for de påfølgende kapitlene, 

vil jeg se nærmere på forholdet mellom begrepene ledelse, tillit og autoritet. Spørsmålet er 

hva som er bakgrunnen for at det har vokst fram ulike ledelsestradisjoner i land som regnes 

for å være innenfor den samme kulturkretsen. Jeg skal sammenligne tre ulike land der 

organisasjonslivet i ulik grad er blitt preget av demokratiske eller autoritære tradisjoner. Hva 

er bakgrunnen for at det er utviklet forskjellige systemer for ledelse og organisasjon? Siden 

lederskapet bygger på tillitsrelasjoner og autoritetsrelasjoner vil jeg anta at det her vi finner 

kilden til de ulike utviklingsforløpene. For å kunne si noe mer spesifikt om muligheter og 

betingelser for demokratisk lederskap vil jeg gå nærmere inn på hvordan forholdet mellom 

demokrati og ledelse er blitt framstilt i ulike forskningstradisjoner. Jeg vil presentere et 

moderniseringsperspektiv og et historisk-komparativt perspektiv på ledelse og demokrati. 

Før jeg går nærmere inn på de respektive utviklingsmønstre er det nødvendig å klargjøre på 

hvilken måte moderniseringen stiller alle samfunn overfor nye utfordringer og betingelser. 

Det er skjedd store endringer i tillitsrelasjonene og autoritetsmønstrene etter hvert som 

samfunnet er modernisert. Med modernisering mener jeg da i første rekke at der er skjedd en 

utvikling i retning av økt kompleksitet og individualisering. I en slik tilnærming blir det viktig 

å gå nærmere inn på de institusjonelle logikker som preger ledelsessystemene i tidligere tider 

og i dag. Skal man si noe om årsaken til at det er oppstått ulike utviklingsmønstre og logikker 

er det nødvendig å sammenligne. Spørsmålet som skal besvares er hvorfor det demokratiske 

lederskapet står sterkere i noen kontekster enn andre, og hvorfor moderniseringen ikke har 

bidratt til den ensretting i tradisjoner for ledelse og organisasjon som det er blitt antatt i 

tradisjonell moderniseringsteori. 

I den første delen av dette kapitlet vil jeg gå nærmere inn på de spørsmålene jeg stilte 

innledningsvis. For det første: hva er ledelse? For det andre: hva er forholdet mellom ledelse 

og modernisering. Det tredje temaet er samfunnsmessige betingelser for lederskap, og det 

fjerde er forholdet mellom ledelse og demokrati. For å besvare det første spørsmålet vil jeg 

innføre en distinksjon mellom lederskap og styring. I denne sammenheng vil jeg presentere et 

weberiansk og et parsoniansk perspektiv på ledelse, der forskjellen består i at Max Weber i 

23

24 

Ledelse, demokrati og modernisering 

hovedsak er opptatt av styringen av samfunnet mens Talcott Parsons legger større vekt på 

lederskapsfunksjonen. 

Hva er ledelse? 

I henhold til en klassisk sosiologisk oppfatning av gruppeprosesser vil det alltid bli utviklet et 

lederskap når flere mennesker er samlet over tid. 1 Begrepet ledelse brukes da om en tilstand 

der en eller flere personer kommer til å framstå som retningsgivende for andre personers 

handlinger. I samsvar med dette synet sier Bass at: 

Leadership occurs when one group member modifies the motivation or 

competencies of others in the group... Any member of the group can exhibit some 

amount of leadership. Members will vary in the extent they do so (1981:156). 

Denne forståelsen av lederskap står i motstrid til den oppfatning som har rådet i 

ledelsesforskningen og ledelseslitteraturen, der ledelse for en stor del er blitt redusert til 

styring (management), det vil si til å dreie seg om å minimalisere avvik fra en gitt standard 

eller målsetning man har fastsatt på forhånd (Luhmann 1989:326). I tillegg kommer det at 

ledelse innenfor både den marxistiske og weberianske tradisjonen har blitt studert som en 

brikke i et mer eller mindre strukturbestemt spill, der det gjelder å forsvare maktposisjoner. 

Dermed har man i stor grad kommet til å overse lederskapets betydning for sosial 

mobilisering, meningsfellesskap og sosial integrasjon på tvers av gruppeinteresser. 

Ved å innføre et analytisk skille mellom styring og ledelse ønsker jeg å rette et skarpere 

søkelys på meningsaspektet og verdiaspektet i ledelse. Parsons (1969a:420) ville "treat the 

concept of leadership as focusing on the use of influence, and the concept of office, on the use 

of power". Med "office" henspeiler Parsons til "sjef" eller byråkrat, altså til det formelle 

autoritetssystemet. Dette betyr at det dreier seg om styring i den forstand jeg vil bruke dette 

begrepet, og at Parsons dermed ville innføre et eksplisitt skille mellom styring/makt og 

ledelse/innflytelse. I tråd med Parsons vil jeg i det følgende knytte ledelsesbegrepet til den 

sfæren der det dreier seg om å oppnå innflytelse gjennom argumentasjon og påvirkning, mens 

styring er knyttet til utøvelse av makt gjennom formelle instrukser, sanksjoner og bruk av 

penger. 

1 "As a matter of fact, every group, formal or informal, which has been associated together for anny period of 

time, has developed its own leadership", sier Whyte i den sosiologiske klassikeren Street-Corner Society der han


Parsons oppfattet det kulturelle systemet som den sentrale integrasjonsmekanismen i sam- 

funnet, da det var kulturen som anga standarden for hva som var passende og ettertraktelses- 

verdig atferd. Av denne grunn rangerte han de tre andre funksjonssystemene; det sosiale 

systemet, det politiske systemet og det økonomiske systemet lavere enn kulturen. Parsons 

brukte begrepet medier for å beskrive den koden som brukes i koordineringen av det enkelte 

system. I det økonomiske systemet er mediet penger, i det politiske systemet er det makt, 

mens han bruker begrepene innflytelse og verdiforpliktelse ("value commitment") om 

henholdsvis det sosiale og kulturelle systemet. 2 Grunnen til at denne modellen er relevant for 

temaet ledelse og styring er altså at Parsons knyttet lederskapet til innflytelsesmediet, og 

styring til maktmediet. Konsekvensen av dette blir da at ledelse i henhold til Parsons var det 

koordineringsprinsippet som gjaldt i kulturen og det sosiale systemet, mens styring var det 

prinsippet som gjaldt i det økonomiske og politiske systemet innenfor organisasjonen. I 

Parsons teori er det kulturen og verdiene som binder samfunnet sammen, mens politikken og 

det økonomiske systemet er innrettet mot å mobilisere til felles innsats for å skaffe til veie 

materielle ressurser og en demokratisk infrastruktur. Opp mot dette kan man så sette et 

weberiansk perspektiv på forholdet mellom styring og ledelse. I Webers herredømmeteori var 

staten og politikken overordnet. For å unngå at det politiske systemet stivner til trengs det 

karismatiske ledere som evner å sette mål, men i all hovedsak er ledelse likevel det samme 

som styring siden det bare er i ustabile situasjoner at det vil være åpninger for slike 

karismatiske ledere. Moderniseringen av samfunnet er i Webers teori først og fremst en 

rasjonaliseringsprosess. Kravene til arbeidsdeling og rasjonalitet øker stadig, og 

byråkratiseringen fører til at både politikken og økonomien framstår stadig mer som en 

maskin, noe som også gjør at mulighetene for karismatiske ledere blir mindre. Styring 

framstår derfor som den sentrale kategorien, mens lederskap er et fenomen som først og 

fremst har betydning tidlig i moderniseringsprosessen og i ustabile situasjoner da ideologi kan 

få en selvstendig rolle og bidra til "sporskifter", dvs. korreksjoner i kursen for utviklingen. 

beskriver hvordan lederskapet oppstår i gategjenger (Whyte 1943/1973:275). For en tilsvarende beskrivelse av 

uformelt lederskap i storbedrifter se Roethlisberger & Dickson (1946: 182-183) og Lysgaard (1961). 

2 Mens det kulturelle systemet (Latency) var innrettet mot diskursen omkring avveiningen av ulike verdier i 

forhold til hverandre, var det behovet for integrasjon og sosialisering som var drivkraften i det sosiale systemet 

(Integration), bestående av familie, skoleverk etc. I det politiske systemet (Goal attainment) var målrealisering 

viktigst, mens det økonomiske systemet først og fremst skulle bidra til å understøtte de andre systemene ved å 

skaffe til veie de nødvendige ressurser (Adaption). Til vanlig kalles Parsons modell AGIL-modellen, i samsvar 

med de engelske forbokstavene for Adaption, Goal Attainment, Integration og Latency. Dersom vi skal plassere 

systemene i prioritert rekkefølge etter i hvilken grad de bidrar til samfunnsintegrasjon må vi imidlertid snu om på 

bokstavene. Dermed kan vi altså bruke uttrykket LIGA -modellen. Se appendix 1. 

25

26 


Potensialet for slike skifter påvirkes av mer langsiktige endringer i religiøse eller kulturelle 

oppfatninger, noe som gjør det mulig for statusgrupper å utnytte ustabile situasjoner og 

dermed gripe mer aktivt inn i samfunnsutviklingen (Weber 1976, Swidler 1986). 

Leadership og management 

Det skillet jeg her har etablert mellom ledelse og styring er langt på vei i samsvar mellom det 

skillet som Burns (1979) har foretatt mellom transformasjonsledelse og transaksjonsledelse. 

Transformasjonsledelse oppstår "when one or more persons engage with others in such a way 

that leaders and followers raise one another to a higher level of motivation and morality", slik 

at "purposes become fused." Transaksjonsledelse ".. occurs when one person takes the 

initiative of making contact with others for the purpose of an exchange of valued things" 

(Burns 1979:19-20). 

I forlengelsen av Burns (1979) og i samsvar med et tilsvarende skille mellom ledelse og 

management har Rost (1993) definert ledelse som: 

….. an influence relationship among leaders and followers who intend real 

changes that reflect their mutual purposes. 

Med innflytelse mener han da i tråd med Parsons en prosess der det brukes overtalelse 

(persuasion) for å ha innvirkning på andre i et forhold (Rost 1993:105). 3 I slike prosesser har 

lederne og følgerne ofte ulik tilgang på ressurser, men så lenge ledelse dreier seg om et 

gjensidig relasjon kan man ikke uten videre ta det for gitt at den ene er overordnet og den 

andre underordnet. "Most leaders are followers and most followers are leaders", sier Burns 

(1979:265). Målsetningene er ikke gitt i utgangspunktet, men utvikles underveis i et samspill 

mellom ledere og ledete. 4 Rost har videreutviklet dette perspektivet som et alternativ til det 

"det industrielle paradigmet" på ledelse, som tilsvarer det jeg har kalt en forståelse av ledelse 

som styring (management). I henhold til dette paradigmet tas underordningsforholdet mellom 

leder og følger for gitt. Et annet karakteristisk trekk ved dette paradigmet er at ledelse 

(leadership) generelt sett blir brukt som en beskrivelse på "god styring". 

3 

Parsons definerte innflytelse som en generell kapasitet "to persuade or change opinion" (Lidz 1992:113, 

Parsons 1969a). 

4 

For en tilsvarende definisjon av ledelse, og en diskusjon om forskjellen mellom stillingsorienterte og 

funksjonsorienterte definisjoner, se Grøholt (1993) s. 94-97.


Rost (1993:134) har selv gjennomført en undersøkelse av ledelseslitteraturen de siste hundre 

årene, med hovedvekt på tiden etter 1980. Jevnt over fant han at forfatterne ikke skiller 

eksplisitt mellom management og lederskap, og at det er styringsforståelsen som er den 

rådende. I 1980-tallets ledelseslitteratur ble leadership (lederskap) brukt som et honnørord og 

en beskrivelse av "excellence in organizational outcomes", mens management (styring) ble 

brukt om de tilfeller da resultatene ikke var fullt så "excellent". Konklusjonen er altså at det er 

det weberianske styringsperspektivet som har dominert. 

Innenfor The New Leadership Approach, som har hatt en gradvis økende innflytelse på 

ledelsesforskningen siden 1980-tallet, legger man også vekt på å forstå lederskapet som en 

prosess og som "management of meaning" (Bryman 1996:280). Dessuten er det en målsetning 

å se på hvordan de fleste deltakerne i organisasjonen virker inn på lederskapet og å undersøke 

forutsetninger for at det skal kunne bli utviklet et mer demokratisk lederskap (Bryman 

1996:291, Gatil 1994:172). Fra andre hold er det blitt tatt til orde for en mer eksplisitt 

normativ vending i lederskapsstudiet. Sievers knytter lederskapet til "the common search for 

meaning". Problemet består i at alt pratet om lederskap framstår som meningsløst for de som 

skal ledes, så lenge lederskapet framstilles som et tingliggjort og upersonlig fenomen. Dermed 

bidrar konsulentene og lederguruene til å spre "falsk bevissthet" om det som foregår i 

arbeidslivet. I stedet for å bygge lederskapsrelasjonen på myten om ledernes udødelighet og 

de ledetes status som objekter som kan manipuleres, mener han at ledelsesrelasjonen må 

oppfattes som en gjensidig modningsprosess (Sievers 1994:183-184). 

Innenfor en annen normativ retning, som tar utgangspunkt i arbeidene til den tyske filosofen 

Jürgen Habermas, blir det fokusert på det kommunikative elementet i lederskapet. 5 Det blir 

hevdet at det er "i stigende grad ... autoriteten i de bedre argumentene som utgjør 

lederskapets ressurs- og legitimasjonsgrunnlag". I pakt med dette skal det ikke være 

lederskapets oppgave å "instruere, men å transformere både seg selv og de som skal ledes" 

(Eriksen 1997:414, 1993a:128). Innenfor denne retningen står den kommunikative 

rasjonaliteten sentralt, og det skilles mellom dialogbaserte prosesser der det gjelder å oppnå 

forståelse og overbevise andre gjennom argumentasjon (deliberasjon), og ledelsesprosesser 

der det primært dreier seg om å oppnå innflytelse ved å overtale de andre ved hjelp av språk 

5 I forlengelsen av Parsons har Habermas knyttet mediene penger og makt til "systemverdenen" (økonomi og 

forvaltning), mens innflytelse og prestisje er medier som brukes for å oppnå forståelse og kommunikasjon, en 

form for rasjonalitet som har sitt utspring i "livsverdenen". 

27

28 


og andre egnede virkemidler (strategisk handling). Deliberative prosesser innebærer 

likeverdige relasjoner, mens ledelsesrelasjonen nødvendigvis er asymmetrisk. 

Modernisering og ledelse 

Etter at jeg har drøftet begrepene ledelse og styring på det begrepsmessige planet, vil jeg nå si 

noe om hvilke former for ledelse og styring som er utviklet i ulike historiske og kulturelle 

sammenhenger. Noen av de kategoriene og begrepene som er utviklet av Talcott Parsons og 

Max Weber kan komme til nytte også her. Weber har skilt mellom tradisjonell, karismatisk og 

legal-rasjonell autoritet, og han ser en utvikling fra den første til den siste formen for autoritet. 

At det skjer en overgang fra tradisjonelle til legal-rasjonelle former for styring etter hvert som 

samfunnet moderniseres er det vanskelig å være uenig i, men det er problematisk å innpasse 

den karismatiske kategorien i dette utviklingsskjemaet. Kanskje kan man som Bendix 

(1960:301-2) bruke karisma-begrepet som et synonym for lederskap, mens de andre to 

begrepene brukes for å beskrive styring. Karisma er imidlertid ikke en stabil form for 

koordinering og derfor er det vanskelig å bruke dette begrepet som utgangspunkt for en 

beskrivelse av lederskapets utvikling eller for å utvikle ledelsestypologier. 

Forholdet mellom styring og ledelse er heller ikke konstant i Parsons moderniseringsteori. I 

henhold til denne teorien kan man anta at mer differensierte og komplekse samfunnsforhold 

gjør det vanskeligere å bruke styring som utgangspunkt for problemløsning og fortolkning, og 

at man da må ty til ledelse som et alternativ. Funksjonell differensiering og framveksten av 

mer generelle evalueringsstandarder er de sentrale tendensene, og det er profesjonene og de 

høyere utdanningsinstitusjonene som er de sentrale drivkreftene bak denne utviklingen. 

Parsons mente at "... the new leadership element is based on cultural criteria of legitimacy 

rather than criteria of political power or economic success" (Parsons 1968:545). I henhold til 

denne teorien ble altså det kulturelle og sosiale systemet stadig viktigere, og dermed fikk også 

lederskapet større betydning. Parsons utviklet videre et skille mellom askriptive og tilegnede 

egenskaper og diffuse og spesifikke roller. Moderniseringen består i at det skjer en overgang 

fra ledere med diffuse rolleforventninger og medfødte egenskaper, til ledere som selv har 

tilegnet seg de egenskapene som gjør at de framstår som ledere, samtidig som det bare er 

rettet forventninger mot dem på et relativt snevert område (Figur 2.1.). Parsons mener at de 

ulike ledertypene vil ha ulik kognitiv orientering. De tradisjonelle lederne vil være lite opptatt 

av å kontrollere sine omgivelser, siden de tror at dette ikke er mulig. De moderne lederne,


derimot, vil være preget av en universalistisk ytelsesorientering og disse vil "tend to maximize 

if not exaggerate belief in the controllability of external nature because of the interest in 

achievement" (Parsons 1960:381). 

Figur 2.1. Modernisering og ledelse i henhold til Parsons 

Egenskaper/ rolle 

Tilegnede 

Tilskrevne 

Diffus Spesifikk 

I nyere "moderniseringsteorier" er det individualiseringen og utviklingen av mer mangfoldige 

identiteter som står i sentrum. Identitetspolitikken blir viktigere, og dette betyr at mer 

tradisjonelle former for interessehevding bygd på posisjoner i arbeidsmarkedet ikke lenger er 

det viktigste utgangspunktet for meningsdanning og mobilisering. 6 I denne nyere litteraturen 

beskrives videre en rekke tendenser som jeg vil sammenfatte stikkordsmessig gjennom 

begrepene globalisering, fragmentering, verdipluralisme og meningstap (Berger and Luckman 

1995). Det hevdes at det er oppstått en orienteringskrise som et resultat av globaliseringen og 

"balkaniseringen" av verden i fundamentalistiske meningsfellesskap. Barber (1996) bruker 

"tribalism" som betegnelse på den tendensen han ser til at fundamentalistisk orienterte 

regimer, identitetsgrupper og religiøse retninger får større innflytelse. 

Forestillingen om en stat som ett overordnet og styrende maktsenter og ideen om inter- 

nasjonal og nasjonal politisk koordinering gjennom korporative ordninger og kompromisser 

viser seg å være stadig mer urealistisk. Mens den politiske virksomheten tidligere i stor grad 

var innrettet mot å skaffe seg innflytelse i staten er det nå mangfoldet av påvirknings- 

muligheter og maktsentra, både regionalt og internasjonalt, og i kulturen og økonomien, som 

framheves. Det er blant annet dette som gjør at integrasjonsproblemet, og dermed også 

lederskapsproblemet, i økende grad er blitt satt i sentrum for den politiske oppmerksomheten. 

6 Med begrepet identitetspolitikk mener jeg sosial mobilisering og konfliktløsning omkring selvvalgte kulturelle 

og sosiale identiteter. Mens den tradisjonelle politikken dreidde seg mer om å mobilisere på grunnlag av 

medfødte egenskaper (kjønn, sosial bakgrunn etc.) og økonomiske vilkår dreier det seg nå mer om å påvirke 

selvvalgte verdier og identiteter. 

29

30 


På bakgrunn av disse samfunnsdiagnosene er det mulig å komme med noen antakelser 

omkring ulike generasjoners oppfatninger omkring ledelse og betydningen av 

sosioøkonomiske forholdene i denne forbindelse. 

Oppgjøret med autoritetene 

Et eksempel på dette kan være det skiftet som inntrådte både i synet på autoritet og for- 

ventninger om økonomisk vekst på 1970-tallet. Siden andre verdenskrig hadde de europeiske 

og anglosaksiske land gått gjennom et kvartsekel (1950- 1975) preget av "troen på en 

evigvarende velstand" (Lutz 1984). Tiltroen til velferdsstaten og styresmaktenes profesjoner 

hadde nådd et høydepunkt. 7 Ved utgangen av denne vekstperioden kom så studentopprøret og 

den yngre generasjons oppgjør med etablerte autoriteter. Dette opprøret satte scenen for 

mange av de endringsprosessene som fulgte i det neste kvartsekelet (1975-2000), en 

tidsperiode som ble preget av mye mer omskiftelige politiske og økonomiske konjunkturer. 

En ny generasjon beveget seg inn i etablerte posisjoner, og denne generasjonens kritiske 

innstilling til autoritetene har bidratt til liberalisering, desentralisering og avhierarkisering i 

økonomien og politikken (Hirschhorn 1997). Tredve år etter det antiautoritære 

studentopprøret i 1968 ser vi også at det er blitt tatt et oppgjør med den tids alternative 

autoriteter (jamfør marxismens fall og det "nye sosialdemokratiets" vending vekk fra 

arbeiderklassen og i retning av middelklasseverdier). Ved utgangen av 1990-tallet kan det 

virke som den nye uoversiktligheten og den febrilske letingen etter en ny retning igjen har 

brakt autoritetsspørsmålet i forgrunnen. 

I Norge er det opprettet en statlig verdikommisjon, som i henhold til sitt mandat skal "styrke 

positive fellesskapsverdier" og bidra til en nasjonal debatt om verdier og moralske spørsmål. 8 

Denne verdikommisjonen er et uttrykk for en internasjonal bevegelse som både gjør seg 

gjeldende blant de intellektuelle og i politikken: kommunitarismen (Sejersted 1998). 

Kommunitarismen er en bevegelse som ønsker å legge vekt på normativ integrasjon der det 

tas til orde for å gjenreise en samfunnsmoral og en felles oppfatning av "det gode liv". Det 

7 Lasch (1991:386) går nærmere inn på bakgrunnen for at "the myth of progress, which for a long time provided 

a substitute for religious faith, has now lost much of its credibility". I likhet med Beck (1994) er han opptatt av at 

vitenskapen nå oppleves som mer motsetningsfylt og risikoskapende. 

8 Det kan altså virke som det er moralforvitringen det skal rettes søkelyset mot, og ikke utviklingen i retning av 

økt mangfold. Spørsmålet er om det er et realistisk alternativ å rehabilitere tradisjonelle og enhetlige verdier 

knyttet til religion og familie. Fra flere hold er det i steden blitt tatt til orde for at "det behøves et bredt utvalg av


mest markante uttrykket for denne tendensen er den offentlighet som er oppstått omkring en 

gruppe framtredende sosiologer og statsvitere, som Amitai Etzion, Philip Selznick, Hans Joas 

med flere. Kommunitaristene har blant annet utviklet nær kontakt med Bill Clinton og Tony 

Blairs regimer. Parallelt med denne kommunitaristiske reaksjonen er det også oppstått en 

fornyet interesse for filosofiske og etiske problemstillinger innenfor fagfeltet ledelse og 

organisasjon. Innenfor ledelseslitteraturen henvises det nå stadig til de greske klassikeres 

betydning (Kirkeby 1998), og det er blitt utviklet et konsept der det gjøres opp moralsk status 

gjennom såkalte "etiske regnskap" (Thyssen 1997). 9 Denne nye vendingen innenfor 

ledelsesforskningen bidrar til å utfordre den tradisjonelle styringsforståelsen av ledelse 

(Dybdahl-Jensen 1998). Denne har imidlertid vært så rotfestet i enkelte miljøer at man stadig 

opplever at begrepet blir redusert til å dreie seg om å maksimere økonomiske verdier. Et 

eksempel på dette er det når det ved Norges Handelshøyskole nylig ble framlagt et 

diplomarbeid som bruker begrepet verdiledelse om en strategi for å maksimere kundeverdier 

(Helgesen 1995). Det er nok mer i samsvar med intensjonen bak begrepet å snakke om 

ledelsesatferd som ikke utelukkende begrunnes ut fra økonomiske, legale og politiske hensyn, 

men også "må inddrage værdier, forstået som hensyn til de parter, der berøres af 

beslutningerne" (forskningsberetning 1997). I noen tilfeller bruker begrepet verdiledelse om 

en form for lederskap der det blir etablert en dialog om hvilke målsetninger og midler som er 

ettertraktelsesverdige og foraktelige og der det utvikles såkalte "mission statements" for 

virksomheten. I andre tilfeller blir verdiledelse framhevet som et alternativ til contingency- 

tradisjonen i organsasjonsteorien, en tradisjon som sier at for å få gjennomført endring så må 

lederne gjøre det forholdene tilsier. Faren er at det oppstår moralsk relativisme, og 

verdiledelse framheves som et alternativ der det settes grenser for hva som er akseptabel 

atferd fra ledernes side. I stedet for værhaner, trengs det ledere som står fast på sine 

grunnleggende prinsipper og respekterer menneskets verdighet (O'Toole 1995). 

institusjoner og kulturtradisjoner som den enkelte kan velge blant og kombinere på sin egen måte" (Gullestad 

1998). 

9 Verdibasert ledelse blitt en egen retning innenfor konsultentbransjen og i ledelsesteorien. Den internasjonale 

bestselgeren The seven habits of highly effective people (Covey 1990) representerer denne retningen. 

Verdiledelse er også på vei inn på pensum ved de største business schools. Ved Handelshøyskolen i København 

er det utviklet et forskningsprogram omk ring verdibasert ledelse med utgangspunkt i Luhmanns systemteori og 

Habermas diskursetikk (Kirkeby 1998: 103). 

31

32 


Modernitetsforståelser og ledelsesforskning 

Noe av problemet med ledelse forstått som målstyring, en forståelse som har vært retnings- 

givende for offentlig sektor i Norge, er at det ikke har vært mulig å foreta de enkle og 

avklarende kategoriseringer og rangeringer av mål og midler som ideologien forespeiler. 

Sievers (1994) kritikk av heroiseringen av lederne og objektiviseringen av følgerne, som jeg 

refererte overfor, ble uttrykt tidligere av bl.a. Skjervheim (1992) som påpekte at det lå et 

"instrumentalistisk mistak" til grunn for målstyringstanken, der menneskene blir oppfattet 

som et middel og ikke et mål i seg selv. O'Toole retter kritikken mot kontingenstradisjonen 

innenfor organisasjonsteorien: "The moral and logical error inherent in contingency theory, 

"sier han", "is relativism, the belief that there are no universal truths or objective knowledge 

save scientific proofs". I stedet for å pådytte folk stadig nye målsettinger og instrukser 

ovenfra, burde man heller forsøke å utvikle ledelsesprosesser som ivaretar folks behov for 

meningsfylt aktivitet og sosial samhørighet. Målstyringen, som har vært så viktig innenfor 

offentlig sektor de siste årene, kan kanskje sies å være avledet av denne tanken om 

situasjonstilpasset og vitenskapelig ledelse. Når målet er gitt annetsteds fra blir det ledernes 

oppgave å finne de rette midler i det enkelte tilfelle. Målene er imidlertid ofte så generelt 

formulert at det likevel blir opp til de formelle lederne å definere hva "de underordnede" til 

enhver tid skal gjøre, men da under dekke av at det bare dreier seg om tilpasninger til gitte 

mål og betingelser. 10 

Likeledes kan man si at det har vært en sammenheng mellom den modernitetsforståelsen som 

har vært rådende og hvilke målsetninger som er blitt stilt for ledelsesforskningen. Det er 

hevdet at ledelsesforskningen i etterkrigstiden er blitt et underbruk av psykologien. Innenfor 

denne psykologiske forskningstradisjonen, der det legges vekt på eksperimenter og 

forskningsdesign, er det utviklet en sterk forkjærlighet for å studere ledelse som et årsaks- 

virkningforhold. Også den såkalte "new-leadership"-retningen, som ifølge Bryman (1996) har 

revitalisert ledelsesforskningen siden 1980-tallet preges av en rasjonalistisk innfallsvinkel, der 

det dreier seg om å perfeksjonere lederutvalgsprosessen og å utvikle nye og mer systematiske 

10 "Wherever purpose is overgeneralized", sier Selznick (1992:50), "endemic opportunism is likely to appear. 

Goals such as "to make profit", "education", "rehabilitation" and "equality" are too vague to serve as guide to 

responsible decision-making. When purposes are abstract, yet decisions must be made, more realistic and but 

uncontrolled criteria will govern". Det hevdes at det private næringslivet er målstyrt fordi det her dreier seg kun 

om fortjeneste. Men da tar man ikke hensyn til det Selznick sier her, at økt fortjeneste er en svært allmenn 

målsetting som kan bli oppfylt på et utall ulike måter. Det ligger mye politikk i utformingen av de strategier som 

definerer hvordan dette målet skal oppfylles. Problemet med teorier som reduserer det som skjer i næringslivet til 

en ren "systemlogikk" er at de kommer til å overse det normative elementet i dette politikkfeltet.


redskaper for å kontrollere rutiner og menneskelige atferdssystemer. I tillegg kommer det at 

konsulentbransjen har opplevd en eventyrlig vekst, og at konkurransen driver fram et kappløp 

om å være først ute med de nyeste og mest endimensjonale ledelseskonseptene. 

Konsulentbransjen og ledelsesforskningen er blitt omgitt med en kommersiell og 

instrumentell aura. Blant annet som en konsekvens av dette har mange samfunnsvitere vært 

skeptiske til å nærme seg ledelse som forskningsfelt. Det er blitt uttrykt stor skepsis mot den 

tilnærmingen som kommer til uttrykk for eksempel hos Peter Drucker. I stedet er det den 

organisasjonssosiologiske og den økonomiske tilnærmingen som framheves, da denne 

angivelig bygger på et mer solid vitenskapelig fundament (Kalleberg 1991, Reve 1994). 11 

Ledelse i ulike samfunnskontekster 

Innenfor nyere moderniseringsteori legges det stor vekt på at enkeltmenneskets behov for å 

velge sin identitet nå i større grad preger det politiske bildet, og at globaliseringen bidrar til å 

forsterke denne tendensen (Beck et al. 1994). Denne nye identitetspolitikken og den 

reaksjonen som oppstår i møtet med globaliseringen vil imidlertid ta ulike former, alt etter 

hvilken sosial kontekst det er snakk om. I henhold til Parsons (1951/1964:100) er "the focus 

on relational context as distinguished from technical goal .. the essential criterion of a 

leadership or executive role". Dette gjør at lederskapet i særskilt grad vil være betinget av de 

rådende institusjonelle forhold, og jeg skal i det følgende legge spesiell vekt på 

sammenhengen mellom lederskapet og de underliggende autoritetsmønstre. På dette området 

er det store variasjoner også mellom de vestlige land og regioner. Sammenligninger av 

autoritetsmønstre og ledelsesrelasjoner over tid og på tvers av geografiske regioner kan derfor 

være en metode for å utvikle innsikter omkring betingelser og muligheter for et demokratisk 

lederskap. En slik normativ og institusjonell innfallsvinkel kan både sees som et alternativ og 

et supplement til strukturelle forklaringer der det er oppgavestruktur og teknologisk utvikling 

som antas å bestemme organisasjonsstrukturer og ledelsessystemer (Chandler 1990, 

Thompson 1967). 

11 Kulturkonflikten mellom organisasjonsteori og ledelsesteori eksemplifiseres ved den diskusjon som oppstod i 

Nytt Norsk Tidsskrift, nr 3 1992 etter Kallebergs kritikk av Kenningledelse (1991). I sitt tilsvar tok Utnes (1992) 

Kenning i forsvar og viste til skillet mellom organisasjonsteori og ledelsesteori, et skille han mente Kalleberg og 

norske organisasjonsforskere ikke ville anerkjenne. Ledelsesteorien sier noe om betingelser for at noen personers 

atferd og tenkning blir retningsgivende for andres atferd og tenkning. Den har også ofte et mer eksplisitt 

normativt utgangspunkt enn organisasjonsteorien. I Norge har organisasjonsteori høyest status. Ledelsesteorier 

blir oppfattet som mindre akademiske. 

33

34 


I den klassiske studien Work and Authority in Industry studerte Reinhard Bendix (1956/1974) 

framveksten av ledelsesideologier i industrialiserte land. Det som inspirerte Bendix til å gå løs 

på dette problemet var blant annet Webers teorier om autoritetens betydning i 

samfunnsutviklingen. Han var kritisk til den rådende modernitetsteorien, som forutså at alle 

industrisamfunn kom til å utvikle seg i samme retning, og at USA var det eksempelet alle 

andre land måtte speile seg i, for å avgjøre hvor vidt de oppfylte kriteriet for suksess. Som et 

alternativ til denne moderniseringsteorien mente Bendix at "our construct of development 

must encompass not only the products and by-products of industrialization, but also the 

various amalgams of tradition and modernity which make all developments "particular" 

(Bendix 1964/1977:11). Et av de viktigste uttrykk for slike "amalgamer" var nedarvede 

autoritetsmønstre og de ledelsesideologiene som vokste fram i industrien i forbindelse med 

den industrielle revolusjonen. 

Ved å studere de prosessene som lå til grunn for utviklingen av ulike tradisjoner for 

industriledelse mente han å kunne si noe vesentlig om karakteren til den sosiale strukturen i 

de enkelte land; " For if comparable groups in different societies confront, and over time, 

resolve a common problem, then an analysis of their divergent solutions will reveal the 

divergence of social structures in a process of change" (Bendix 1983:84). På ett vis kan man 

si at det er den samme problemstillingen som har dannet utgangspunktet for flere av de 

artiklene jeg presenterer i denne avhandlingen. I stedet for å fokusere på ledelsesideologier 

som en indeks for betydningen av sosial struktur har jeg imidlertid vært opptatt av å studere 

framveksten av ulike typer ledelsessystemer i de vestlige land. Nærmere bestemt har jeg vært 

opptatt av å kartlegge sammenhengen mellom autoritetsmønstre og ledelse i USA, Tyskland 

og Norge. Liksom Bendix var jeg i utgangspunktet opptatt av industriledelse, da det var her 

forskjellene kom skarpest til uttrykk. Etter hvert innså jeg imidlertid at det også var 

tilsvarende forskjeller i den offentlige sektoren, og at de forskjeller som kom fram innenfor 

industriledelse også gjaldt på andre områder i samfunnet. 12 

Bendix komparative metode, der han fokuserer på entreprenører og ledere i forskjellige 

sosiale strukturer, er et godt utgangspunkt for å si noe om lederskapets vesen og forholdet 

12 Silberman (1993) fokuserer på forskjeller i offentlig administrasjon. Mens det organisasjonsdominerte 

byråkratiet fikk fotfeste i Frankrike og Japan, kom det profesjonelle byråkratiet til å prege forvaltningen i USA 

og Storbritannia. Implikasjonen for organisasjonsteorien av slike studier er at det ikke er tilstrekkelig å se isolert 

på forholdet mellom organisasjoner/omgivelser, men at organisasjonene må forstås i en politisk-kulturell 

kontekst, der blant annet utdanningsinstitusjoner, eliter og politiske organisasjoner inngår.


mellom ledelse, styring og demokrati i de industrialiserte land. Ved å kontrastere den 

anglosaksiske og russisk/øst-europeiske utviklingen med hensyn til framveksten av 

ledelsesideologier i industrien, kom han til å sette spørsmålet om forholdet mellom ledelse og 

sosial struktur på spissen. Bendix viser at det viktigste aspektet for å forstå ledelse ikke ligger 

i ledelsesarbeidet, "what managers actually do", men i hvordan de selv forstår og legitimerer 

sin rolle og de autoritetsmønstre som utvikles i møtet med felles problemer. I USA og 

England der industrieierne og industrilederne hadde en relativt uavhengig posisjon var det 

mulig å utvikle egne ledelsesideologier. Det er denne ledelsesideologien vi i dag beskriver 

gjennom begreper som "scientific management" og "general management". I Russland og 

Øst-Tyskland, derimot, var ikke en tilsvarende legitimering av ledersjiktet mulig da 

industrilederne var kontrollert ovenfra og inngikk i statsapparatet. Konsekvensen av dette var 

at "whereas the workers in England and the USA were invited to become their own masters, if 

they did not wish to obey; in Russia they were told that their subordination was less onerous 

than it seemed, because their own superiors were also servants of the almighty tsar" (441). De 

aktuelle ledelsesideologiene i USA og England ble utviklet fordi bedriftslederne ønsket å rett- 

ferdiggjøre sin egen rett til å handle og organisere seg fritt, samtidig som de ville pålegge de 

underordnede en plikt til å underordne seg og tjene bedriften så langt de maktet (Bendix 

1956/1974:xxiii). 

Søking etter ikke-autoritære organisasjonsformer 

Sciulli (1992:2) har kritisert weberiansk organisasjonssosiologi og historisk-komparativ 

forskning for å unnlate å foreta et skille mellom ikke-autoritære og autoritære organisasjons- 

former, og for å ikke ha utviklet kriterier for å diskriminere mellom legitim og ikke-legitim 

bruk av kollektiv makt. 13 De aktuelle forskerne har vært opptatt av å finne modeller for 

konkurransedyktige og effektive organisasjonsformer. Dette må sees i sammenheng med at 

det uten videre blir antatt at de etablerte politiske institusjoner og sosiale praksiser er det 

eneste tenkelige alle steder i verden. Årsaken til at forskere ikke greier å se andre muligheter 

ligger i at de ikke har etablert begreper som gjør det mulig å a) skille mellom en sosial orden 

som evner å bidra til reell integrasjon på tvers av heterogene grupper og motstridende 

interesser og b) en sosial orden som er fundert ensidig på sosial kontroll (Sciulli 1992:2). 

13 Det siste skillet tilsvarer det Habermas har gjort mellom faktisitet og gyldighet. Det faktiske er det som kan 

beskrives empirisk, mens det gyldige er det som tilfredsstiller normative kriterier for hva som er rettferdig og 

legitimt (Habermas 1994). 

35

36 


Som det framgår av det jeg har sagt ovenfor er det et karakteristisk trekk ved forskningen 

innenfor ledelse og organisasjon at man tar den herskende (vitenskapelige) orden for gitt, og 

at det er kontrollfunksjonen det fokuseres på. Boje (1996:341) mener for eksempel at 

organisasjonsteorien er stebarnet til myten om framskrittet, og at den bygger på en 

grunnleggende forestilling om at det alltid er bare en vitenskapelig sett beste måte å 

organisere på, uavhengig av samfunnskonteksten. Det er denne tankegangen Clegg (1990:57) 

har beskrevet som "TINA"-tendensen (There Is No Alternative) i organisasjonsteorien. Den 

historisk-komparative forskningen har også vært mest orientert mot å avdekke allmenne 

kontrollmekanismer og oppskrifter for bedret konkurranseevne. På 1980-tallet kom imidlertid 

kritikken av den funksjonalistiske moderniseringsteorien til å stå sentralt. Det som var 

problematisk med denne teorien var at det ble tatt for gitt at det kun var en mulig 

utviklingsvei; den amerikanske. I sin iver etter å utvikle et alternativt perspektiv til denne 

konvergensteorien kom den historisk-komparative forskningen til å fokusere på alternative 

moderniseringsnarrativer, og da i første rekke Tyskland og Japan. Dette må sees i 

sammenheng med den økende tvil som gjorde seg gjeldende på 1980-tallet omkring 

amerikansk konkurranseevne og den amerikanske modellens antatte overlegenhet. Etter hvert 

ble de japanske og tyske modellene framhevet som gode alternativer, og spesielt modellene 

for organisasjon og ledelse. Det ble argumentert for at disse modellene var å foretrekke, da 

de både kunne sikre gode økonomiske resultater og sosial trygghet. Det kan imidlertid være 

viktig, slik som Sciulli har gjort, å stille spørsmål av det normative standpunkt som lå under 

denne kritikken av "TINA"-tendensen. Hva var konsekvensen av at disse landene, som i 

historisk perspektiv er blitt beskrevet som svært "autoritære", nå framsto som seriøse 

alternativer til det amerikanske moderniseringsalternativet? 

I dette faktum lå det en viss kritikk både av den amerikanske demokratimodellen, der 

"demokratiet stoppet ved fabrikkporten", og av den amerikanske form for ulikhetsskapende 

kapitalisme. Men problemet var der likevel, som Sciulli påpeker, ved at man i så liten grad 

var opptatt av hvor vidt de aktuelle alternativene oppfylte elementære demokratiske kriterier, 

og hvor vidt de på et slikt grunnlag var å foretrekke framfor den amerikanske modellen. Det 

var effektiviteten og vekstpotensialet i disse alternative modellene som var viktigst. Både de 

japanske og tyske økonomiene hadde i lang tid vokst raskere enn den amerikanske. Når det 

ble hevdet at de prinsipper man organiserte arbeidslivet og økonomien etter i disse landene 

var å foretrekke utfra sosiale hensyn, var dette ofte et underordnet argument. I den grad


demokratiske fordeler og ulemper med modellen ble drøftet var det kritikken av de 

meritokratiske tendensene som gjorde seg gjeldende i USA som var viktigst, da man mente at 

de japanske og tyske modellene i større grad ga mindre privilegerte grupper muligheter til 

innflytelse, ikke minst ved at de ble gitt større muligheter til å påvirke innholdet i sitt eget 

arbeid. Det spørsmålet som i liten grad ble stilt var imidlertid det Sciulli ønsker å sette i 

sentrum; hvilke former for organisering og ledelse som i det store og hele bidrar til å fremme 

ikke-autoritære organisasjonsformer, ikke bare i de industrielle kjernebedriftene men på det 

mer generelle planet. 

Sejersteds argument (1993) omkring den demokratiske kapitalisme tilfredsstiller i større grad 

Sciullis krav til normativ forankring av teorien. I henhold til dette argumentet framstår Norge 

som et alternativ til både den tyske og amerikanske utviklingen ved at man her har bevart noe 

av den nærhet og egalitarianisme som gjør det mulig å utvikle og opprettholde ikke-autoritære 

organisasjonsformer. Kanskje kan man da ved å studere den norske utviklingen og ved å 

sammenligne utviklingen i flere land enn de største og mest konkurransedyktige økonomiene 

få en bedre forståelse for hvilke betingelser som må være oppfylt dersom det skal kunne 

utvikles konkurransedyktige og ikke-autoritære organisasjonsformer på samme tid. 

Det er imidlertid nødvendig å møte den utfordringen som reises av Sciulli også på det teore- 

tiske planet. Hvordan kan vi utvikle et alternativ til den weberianske maktmodellen innenfor 

organisasjonsteori og historisk-komparativ forskning? Det kan være viktig å klargjøre 

kriteriene for teoriutvikling og komparasjon. Innenfor den komparative samfunnsforskningen 

innrettet mot organisasjon og økonomi kan man kanskje skille mellom følgende 

innfallsvinkler: 

1. Normative teorier innrettet mot konkurranseevne. 

2. Teorien om at ulike ledelsesformer fungerer som funksjonelle ekvivalenter, det vil si at 

ulike typer ledelse kan gi like gode økonomiske resultater. Det finnes ikke en "beste form" 

for ledelse , da det er graden av samsvar mellom ledelse og sosial kontekst som er viktigst. 

3. Normative teorier innrettet mot å avdekke betingelser for stabilt demokrati og kilden til 

ikke-autoritære organisasjonsformer. 

Eksempler på den første typen teorier kan være Lazonicks komparative studie av ledelses- 

systemer og organisasjon i USA, Japan og Storbritannia. Ifølge Lazonick (1991) er den 

japanske kollektive kapitalismen overlegen sett i forhold til både den amerikanske og den 

37

38 


britiske modellen fordi den bidrar til å skape mer innovative og konkurransedyktige 

organisasjoner. Et eksempel på den andre typen teorier, der ulike ledelsessystemer blir 

oppfattet som funksjonelle ekvivalenter er "business systems-perspektivet" (Whitley 1992, 

Kristensen 1997) og min egen studie av ingeniører og ledelsessystemer i Tyskland og USA 

(kapittel 5). Poenget med disse studiene er ikke å avdekke allmenne sammenhenger mellom 

ledelsesmodeller og konkurranseevne, men å avdekke variasjoner mellom ulike systemer på 

samme utviklingsnivå. Den underliggende antakelse i disse studiene er at ledelsesfunksjonen i 

stor grad er et kulturelt fenomen, og at det derfor er et viktig prosjekt i seg selv å studere 

variasjonene mellom ulike land på området ledelse og organisasjon. Den tredje typen 

tilnærming er den mest uvanlige, da det her et eksplisitt utgangspunkt at man gjennom 

sammenligninger av ulike kontekster vil søke å avdekke forutsetninger og muligheter for 

ikke-autoritære organisasjonsformer og demokratisk lederskap. Francis Sejersteds beskrivelse 

av "Den Norske Sonderweg" (1993), er et eksempel på et slikt bidrag. 

Betingelser for demokratisk lederskap 

For min egen del har jeg gjennom de artiklene som presenteres i denne avhandlingen beveget 

meg fra normative teorier med utgangspunkt i konkurransekraft via teorier om ledelse som 

funksjonelle ekvivalenter og i retning av teorier der det er betydningen av demokratiske og 

ikke-autoritære organisasjonsformer som settes i fokus. I det følgende vil jeg diskutere 

hvordan man kan utvikle en teori som eksplisitt tar sikte på å framheve det voluntaristiske og 

ikke-autoritære aspektet i ledelse, en teori som i større grad gjør det mulig å skille mellom 

legitime og ikke-legitime autoritetsforhold og mellom autoritative og autoritære former for 

organisering og ledelse. For det første vil jeg etablere et analytisk skille mellom ledelse og 

styring. For det andre vil jeg løsrive autoritetsbegrepet fra den ensidige tilknytningen til det 

formelle stillingshierarkiet og maktdimensjonen som det er blitt gitt innenfor den weberianske 

tradisjonen. For det tredje vil jeg framheve den sterke sammenhengen mellom autoritet og 

tillit. 

Skillet mellom styring og ledelse danner utgangspunktet for et argument der jeg vil hevde at 

det er i ferd med å skje en endring i måten samfunnet integreres på fra styring til ledelse. De 

tradisjonelle autoritetene, som embetsmenn, fagfolk og vitenskapsmenn, er på vei til å miste 

sin status som samlende autoriteter og appellinstanser (Giddens 1990, Beck et al. 1994). 

Samfunnet kan da ikke lenger integreres på den måten som forutsettes i byråkratiteorien og i


de klassiske sosialdemokratiske, fagstyre-inspirerte visjonene. Det betyr at ledelse er blitt 

viktigere, og at forholdet mellom demokrati og ledelse må problematiseres på en ny måte. Jeg 

har viet store deler av det som følger i denne innledningen til å drøfte autoritetsbegrepet og 

beslektede begreper som tillit, makt og innflytelse. For øvrig er det forholdet mellom 

autoriteter, verdier og ledelse og måten dette kommer til uttrykk i Tyskland, USA og Norge 

det skal rettes søkelyset mot. 

I nyere moderniseringsteori legges det stor vekt på at det er blitt utviklet en høy grad av 

kompleksitet; mangfoldet av mulige identiteter og endringer er blitt så påtrengende at 

integrasjon bare kan skje gjennom å utvikle økt evne til refleksivitet innenfor og mellom 

institusjonene (Beck et al. 1994). Sett i lys av den aktuelle situasjonen vil det være en 

oppgave for samfunnsviterne å gå nærmere inn på lederskapets refleksive og demokratiske 

funksjon, og da ikke bare i staten og økonomien, men også i det sivile samfunnet. Det 

voluntaristiske og innovative aspektet ved ledelse kan bli satt i fokus, blant annet ved å 

studere institusjonelle entreprenører (Eisenstadt 1995:156) og lederskapets betydning i 

forbindelse med utviklingen av "nye" kunnskaper, verdier og tradisjoner (Joas 1997). I en slik 

tilnærming til studiet av lederskapet kan det med fordel brukes en historisk og komparativ 

innfallsvinkel og det bør også fokuseres på betydningen av frivillige organisasjoner. 

Lederskapet i frivillige organisasjoner har vært viktige pionerer og premissgivere for det 

verdigrunnlaget vi bygger på i dag, for eksempel dagens velferdsordninger og de prosedyrer 

som er utviklet for konfliktløsning og medbestemmelse i arbeidslivet. Ledelseslogikken i slike 

organisasjoner må være kommunikativ og verdiorientert, da det ofte dreier seg om å 

mobilisere mennesker av ulik sosial bakgrunn til felles innsats for å løse "uløselige 

problemer". Dermed er det blitt utviklet nye tillitsformer. 14 

Det er grunn til å anta at en slik interaktiv og kommunikativ logikk også var av betydning i 

forbindelse med framveksten av de politiske og økonomiske organisasjonene, og at disse 

erfaringene med demokratisk lederskap også kan være relevante for det som skjer i dag, da 

14 Mobiliseringen omkring "uløselige problemer", som for eks. nødhjelp og avskaffing av sosiale ulikheter, 

stiller store krav til lederskapet (Christensen 1995:136). I de få empiriske studiene som finnes omkring ledelse i 

frivillige organisasjoner legges det stor vekt på at lederskapet må utvikle en følelse blant medlemmene av at de 

deltar i utviklingen av politikken. Forutsetningen for dette er at det utvikles en demokratisk struktur og at 

lederskapet preges av en interaktiv og kommunikativ logikk (Jonsson 1995, Klausen 1990:65-68).I mange 

historiske beskrivelser framstår de frivillige organisasjonene som bærere av framskrittet, bl.a. ved at de på et 

svært tidlig tidspunkt heiste fanen for demokratiske verdier og moralske normer som i ettertid er blitt allment 

39

40 


det både skjer en omkalfatring av forholdet mellom private og offentlige organisasjoner og 

mellom de sentrale og lokale nivåene i organisasjonene (Eriksen et al. 1994, Grønlie og Selle 

1998). Tilsynelatende har mange av de ledelsesteknikkene som ble anbefalt av konsulenter og 

lederguruer på 1980-tallet også tatt opp i seg elementer av en slik interaktiv og normstyrt 

logikk. Mens det i organisasjonsteorien (Thompson 1967) og i sosiologiske teorier (Habermas 

1984) har vært fokusert mye på oppgavestrukturen og "systemverdenen", er det etter hvert 

blitt mer vanlig å rette fokus mot diskurser og konsepter. Det blir da viktig å se nærmere på de 

kollegiale relasjoner og kollektiver som er utviklet innenfor statlige og økonomiske organisa- 

sjoner. Kanskje finner vi i disse relasjonene utspringet til det refleksive, responsive og 

kreative lederskapet som mange ønsker seg nå for tiden. 

Ledelse dreier seg først og fremst om å oppnå resultater gjennom en prosess der ledere og 

følgere gjensidig påvirker hverandre, mens styring dreier seg mer om å bruke penger og makt 

til å oppnå målsetninger man har fastsatt på forhånd. Ledelse er, i likhet med styring, en 

målrettet aktivitet, men målet og meningen med aktiviteten er ikke i den grad forutbestemt, da 

hverken lederne eller de som ledes i utgangspunktet kjenner utfallet av den prosessen de er 

involvert i. Forskjellen mellom ledelse og styring består i at det i en ledelsesrelasjon ikke 

alltid er avklart på forhånd hvem som er leder og følger og hva som skal gjøres, mens styring 

dreier seg om en relasjon der det på forhånd er avklart hvem som er overordnet og under- 

ordnet og der de overordnede ser det som sin oppgave å bruke sanksjoner og manipulere 

ressurser for å oppnå de målsetninger man selv har stilt seg eller fått oppgitt. 

La meg til slutt oppsummere noen av de antakelsene som ligger bak de artiklene som jeg 

presenterer i denne avhandlingen: 

1. Ledelse kan ikke forståes uavhengig av samfunnskonteksten. Derfor må vi sammenligne 

ledelsessystemer i konkrete samfunn for å forstå hva ledelse er og kan være. 

2. Ledelse må studeres både som en prosess og en relasjon. For å forstå ledelsesprosesser må 

vi fokusere på de institusjonelle betingelsene som gjør det mulig å utvikle 

ledelsesideologier og ledelsessystemer. 

3. Autoritet og tillit er begreper som er spesielt godt egnet til å gripe sammenhengen mellom 

samfunnskonteksten og lederskapets innhold og uttrykksformer. 

folkeeie. Det har imidlertid vært større interesse for å studere "nasjonale strateger" i politiske og vitenskapelige 

sammenhenger enn innenfor folkebevegelsene og i de frivillige organisasjonene.

Del 2. Tillit, autoritet og ledelse 


Ovenfor har jeg argumentert for at lederskap må forstås som en prosess og at det ikke er 

"ledelsesarbeidet" (Mintzberg 1973), men forholdet mellom ledere og følgere som bør danne 

utgangspunktet for studiet av ledelse. Hensikten med ledelse er "å få til målrettet samspill for 

å skape resultater" (Grøholt 1993:96). Ledelse er derfor en relasjon der det gjelder å oppnå 

forståelse for egne synspunkter og påvirke andres atferd og oppfatninger. I det følgende vil 

jeg se på forholdet mellom tillit, autoritet og ledelse. Det spørsmålet jeg stiller er på hvilken 

måte tillit og autoritet utgjør betingelser for lederskapet, og på hvilken måte moderniseringen 

og institusjonelle forhold kan tenkes å påvirke disse betingelsene og bidra til at det oppstår 

nye ledelsesformer. Autoritet og tillit er ressurser som lederne bruker for å oppnå status, 

innflytelse og makt. Etter hvert som den sosiale kompleksiteten og verdimangfoldet i 

samfunnet øker blir behovet for tillit større. I tråd med dette er det skjedd endringer med 

hensyn til hva og hvem man har tillit til; personer, roller og rutiner eller ekspertsystemer. 

I studiet av lederskapet som prosess består oppgaven i å rekonstruere den prosessen som fører 

til at gitte tillitsrelasjoner blir institusjonalisert eller avinstitusjonalisert. I studiet av 

lederskapet som relasjon er det viktigere å undersøke hvilke argumenter som brukes og hvilke 

diskursive formasjoner som oppstår. Lederskapet vil bli preget både av det autoritetsmønsteret 

man er "født inn i", de problemer som skal løses og de diskursive formasjonene som oppstår i 

denne sammenheng. 

Det er relevant å skille mellom et lederskap som er basert på en anerkjennelse av prosedyre og 

et lederskap som bygger på enighet omkring mer substansielle argumenter. Et lederskap 

bygger på prosedyre-kriterier når det anerkjennes fordi det er valgt eller oppnevnt på en 

formelt sett korrekt måte og ikke bryter med anerkjente prosedyrer, f.eks. demokratiske 

spilleregler. Slike prosedyrer bygger ofte på formelle regler og muligheter til å bruke 

sanksjoner. Men lederskapet trenger ikke være autoritativt og innflytelsesrikt av denne grunn. 

Ledere kan oppnå autoritativ status og innflytelse ved at noen gir dem aktiv tillit. Formelle 

ledere kan ofte ha lite innflytelse, fordi "undersåttene" forholder seg passive og har liten tillit 

til dem. De kan bare fortsette å "styre" så lenge det ikke blir utviklet aktiv mistillit. I slike 

tilfeller der tillit er fraværende kan vi si at de aktuelle lederne mangler substansiell autoritet, 

41

42 


men det er uansett mulig at folk godtar det aktuelle regimet fordi det opptrer i henhold til 

etablerte prosedyrer. For å kunne mobilisere oppslutning og sette i gang prosesser som bidrar 

til endringer må imidlertid de aktuelle lederne framstå som retningsgivende og "potente", det 

vil si at deres beslutninger framstår som umiddelbart riktige eller/og at det blir tatt for gitt at 

de aktuelle lederne vil være i stand til å gi en fullgod begrunnelse for sine disposisjoner om de 

blir spurt. I studiet av autoritet i den forstand jeg er opptatt av dette fenomenet er det 

nødvendig å undersøke bakgrunnen for at det oppstår en tilstand der det blir gitt umiddelbar 

tilslutning til ledernes handlinger og fortolkninger. 

Med dette impliserer jeg i samsvar med Bell (1975) at det går an å skille mellom formell og 

uformell autoritet, og at dette skillet danner basis for henholdsvis makt/styring og innflytelse/ 

lederskap. 15 I studiet av lederskapet blir det viktig å studere de prosesser som gjør at noen 

personer og autoriteter får spesielt sterk innflytelse og hvorfor de ledete kommer til å oppfatte 

et saksforhold på samme måte som lederne og omvendt. I det tilfellet at noen blir overtalt 

dreier det seg gjerne om en situasjon der den ene part legger press på andre, og søker å 

påvirke deres holdninger, oppfatninger og verdier. Overbevisning er noe som skjer i dialoger, 

der deltakerne har argumenter, men stiller seg åpne for at de andres argumenter kan være 

bedre og mer velbegrunnet enn deres egne. 16 I det tilfellet da vi sier at noen blir overbevist 

mener vi at de kommer fram til et gitt standpunkt på egen hånd og i dialog med andre. I en 

ledelsesrelasjon vil vi forvente at den ene part bevisst søker å overtale den andre. Men ofte er 

ikke dette tilstrekkelig, da ledere som bare gjør dette og aldri inngår i dialoger på sikt vil 

undergrave tilliten til egen person og dermed selve ledelsesrelasjonen. Dersom lederen på den 

andre side bare går inn i dialoger og deliberative sammenhenger vil også ledelsesrelasjonen 

oppløses og forvandles til en symmetrisk relasjon. Et demokratisk lederskap må derfor veksle 

15 I denne forbindelse kan man også innføre et tilsvarende skille mellom å være "in authority", og å være "an 

authority". En påstand om at "A er en autoritet" impliserer altså at A har innflytelse; "We assume that A’s 

statements on a certain matter should be accorded a great deal of respect because A will be able to back up his 

statements with sound argument. In short, A’s authority rests on his ability to give reasoned elaborations that 

prove (or at least corrobate) his statements" (Bell 1975:40). Den andre bruken av ordet " A er autorisert til" eller 

A er "in authority" indikerer at vi har å gjøre med et maktforhold; "For here authority mans that A has access to 

some specified sanction which he is empowered to manipulate" (Bell 1975:41). Når vi bruker benevnelsen "in 

authority" eller "autoritetsposisjon" mener vi da at den aktuelle personen er valgt eller utpekt til et embete som 

formelt sett gir rett til å påvirke andres atferd ved å utstede retningsgivende befalinger. Alternativt kan vi si at 

noen er en autoritet selv om de ikke er i en slik posisjon, dersom deres vurderinger, anbefalinger osv. uansett er 

av retningsgivende karakter og dermed påvirker andres atferd. I det siste tilfellet har følgerne tillit til en gitt 

person eller institusjon fordi de har tiltro til det budskapet som framføres og/eller den vurderingsevne som 

demonstreres, mens det i det første tilfellet er det faktum at vedkommende sitter i en gitt posisjon som er viktigst 

(Flathman 1980:17).


mellom å inngå i overtalelsesrelasjoner og overbevisningsrelasjoner. 17 For å si noe mer om 

hva lederskapet er og hvordan det påvirkes av historisk endring vil jeg videre si noe om 

forholdet mellom tillit og modernisering. 

Tillit og modernisering 

"Acceptance of authority without coercive sanctions is understandable only in terms of a 

fundamental trust in the person in the position of authority", sier Parsons (1964a:156). I det 

følgende vil jeg gå nærmere inn på det gjensidige tillitsforholdet som oppstår i en 

ledelsesrelasjon. Flere har tatt utgangspunkt i forholdet mellom makt og tillit i studiet av 

ledelse (Sørhaug 1996, Sejersted 1995). Sejersted (1995:218) skiller mellom pragmatisk tillit, 

som bygger på at man har demonstrert evne til å mestre usikre omgivelser, og moralsk tillit 

som dreier seg om at følgerskapet stoler på lederens motiver og anstendighet. Disse to ulike 

formene for tillit er mest relatert til henholdsvis styring og ledelse. Men like viktig kan det 

være å spørre hvorvidt tilliten har vært rettet mot individer eller mot mer abstrakte rutiner og 

prinsipper (Grimen 1996). Et eksempel på en konkretisering av denne problemstillingen er 

spørsmålet om hvor vidt det er den enkelte ekspert eller ekspertsystemet selv folk har tillit til. 

Det er imidlertid nødvendig å nyansere tillitsbegrepet på andre måter enn det som er gjort så 

langt, da tillitens uttrykksformer varierer sterkt etter sosial sammenheng og nivå i 

moderniseringsprosessen. Det er for eksempel rimelig å anta at personlig tillit er viktigere i 

noen tidsepoker og sammenhenger enn andre. Et viktig utgangspunkt for et slikt synspunkt 

har vært påstanden om at det er sterk sammenheng mellom den økte risiko som moderniteten 

stiller oss ovenfor og det funksjonelle behov som er blitt utviklet for å ha tillit (trust) til andre 

(Luhmann 1979, Giddens 1990). Luhmann mener at familiaritet ("familiarity") er uttrykk for 

en tilstand der usikkerheten i omgivelsene oppfattes som en fare, mens det moderne uttrykket 

trust (tillit) reserveres for å beskrive en tilstand der usikkerhet i omgivelsene oppfattes som en 

16 På dette punktet kan det være nyttig å skille mellom "doxa" - meninger og "episteme" - kunnskap eller innsikt, 

som igjen kan knyttes til henholdsvis overtalels e og overbevisning (Eriksen 1993b:158, Skjervheim 1996:224). 

17 Betydningen av manipulasjon og propaganda i ledelse er i den sammenheng et viktig tema (Macintyre 1984, 

Sejersted 1995). Svært ofte kan man ikke vite hvor vidt lederne handler som de gjør fordi det ligger et bevisst 

mål bak. Det må også forutsettes at det finnes grenser for bruk av slike manipulative teknikker, da de ellers står i 

fare for å bli "avslørt" (Eriksen 1993). 

43

44 


risiko. 18 Forskjellen består i at man i det første tilfellet ikke regner med at man gjennom egne 

eller kollektive handlinger kan påvirke usikkerhetsmomentet, mens man i det andre tilfellet 

mener at man kan det. 

En interessant hypotese i denne sammenheng vil være at noen samfunn er mer preget av 

familiaritetsrelasjoner, mens andre samfunn er mer preget av trust-relasjoner. I tråd med den 

beskrivelse jeg har gitt av den amerikanske management-mentaliteten i kapittel 9, der 

management dreier seg om å mestre omgivelsene kan man anta at amerikanerne i større grad 

oppfatter omverdenen som risiko. Denne hypotesen bekreftes av internasjonale survey- 

undersøkelser. På spørsmål om hvorvidt de oppfatter suksess i livet som bestemt av krefter 

utenom deres kontroll svarer 57 prosent av amerikanerne nei, mens bare 33 prosent av 

tyskerne mener at de kan oppnå suksess gjennom egne handlinger. Andre europeiske land 

ligger omtrent på samme nivå som Tyskland (Samuelson 1997:185). 

Dersom vi hadde fullt kjennskap til et gitt saksforhold og alle de mekanismer som virket inn 

på dette i framtiden hadde vi ikke trengt å ta risikoen med å stole på andre, hevdes det, da vi 

med sikkerhet kunne si hva utfallet ble. Etter hvert som samfunnet er blitt differensiert er det 

stadig mindre sannsynlig at vi kan bedømme de andres framtidige handlinger ut fra det vi vet 

om dem. I dag er det slik at "one has to be clear to put up with different ways of loooking at 

the world, linking one’s own behaviour nevertheless to the selections of others" (Luhmann 

1979:49). Fremdeles er det imidlertid mulig å tenke seg andre former for tillit som ikke er et 

svar på dette moderne risikoproblemet, og som er med oss som kulturelle ressurser som kan 

brukes til å framstille "alternative virkeligheter" innenfor det moderne samfunnet. 

I et tradisjonelt, relativt lukket, men oversiktlig lokalsamfunn der vane og stabile relasjoner 

var dominerende, var det ikke på samme måte nødvendig å stole på ukjente personer. Man 

kunne greie seg ved å forholde seg til de man kjente personlig eller var i slekt med. I en 

situasjon der meningsfellesskapet og det levde fellesskapet er overlappende vil man i mye 

større grad vite hva man kan forvente seg av oppførsel fra "den andre". Slike levde 

meningsfellesskap kan beskytte seg selv ved å tilskrive "fremmede" egenskaper som gjør at 

18 Det er irriterende å måtte referere til alle disse engelske ordene, men det har ikke lyktes meg å finne gode 

norske ord som uten videre erstatter dem. Tillit slik jeg bruker det her er altså det overordnede og generelle 

begrepet, mens trust er en spesifikk form for tillit som blir aktivisert i moderne omgivelser, der risikoproblemet 

står sentralt.


de må behandles som uvenner. Det er dette tillitsprinsippet Seligman (1997) og Luhmann 

(1979) har kalt familiaritet ; sikkerhet som bygger på at man mener å kjenne de man er 

henvist til å stole på, deres intensjoner og verdier. "In familiar worlds the past prevails over 

the present and the future" sier Luhmann (1979:21). I slike "familiar worlds" var 

individualismen enda ikke utviklet og det var en stor grad av overlapping mellom "levde 

fellesskap" og "meningsfellesskap". 19 Også i det tradisjonelle samfunnet var det utviklet en 

viss grad av pluralisme med hensyn til levde fellesskap, for eksempel ved at folk var plassert i 

ulike stender og hierarkiske roller (kirken, slekten). Det som uansett knyttet dem sammen var 

det faktum at de levde i et felles meningsfellesskap, og at rutinene, sedvanen og den 

institusjonaliserte moralen fungerte som "limet" i samfunnet. Lengten tilbake til "the good old 

days of unfreedom" (Berger and Luckman 1995:43) bygger i stor grad på en ide om at slike 

fellesskap er mer humane, da man slipper å bli stadig konfrontert med nye risiki. I det 

moderne samfunnet er det like vanskelig å bygge tilliten til andre på familiaritet som det er å 

knytte pengenes verdi til gullstandarden. 20 Hvordan skjedde så overgangen fra "kjente 

verdener", der omgivelsene ble oppfattet som fare til moderne verdener der omgivelsene 

oppfattes som risikofylte? Framveksten av organisasjonssamfunnet er utvilsomt et viktig skritt 

i denne retning, da organisasjoner jo er et forsøk fra mennesket på å gripe inn mer aktivt 

overfor sine omgivelser. Et første steg i denne retning kunne være at det vokste fram frivillige 

organisasjoner i lokalsamfunnet. Det som kjennetegnet disse tidligste organisasjonene var at 

de åpnet for at det ble mulig å bryte ut av et mønster der det kun var slekten eller grenden og 

nabofellesskapet som dannet utgangspunkt for livsfellesskap og meningsfellesskap (Try 

1985,1992:439). Det var da ikke lenger mulig å la være å stole på "ukjente", eller å forholde 

seg til dem som om de var uvenner. De som ledet disse organisasjonene var ikke 

nødvendigvis de man hadde gått på skolen sammen med, og det kunne også være at de hadde 

en helt annen sosial bakgrunn. Overgangen fra slekter og grender som den grunnleggende 

enhet til organisasjoner og kommuner representerer et skritt vekk fra å oppfatte omgivelsene 

som farer og i retning av å se dem som risiki. 

19 Denne terminologien bygger på Berger og Luckman (1995:20) som sier at "communities of life are 

characterized by regularly repeated, directly reciprocal action in durable social relationships". I henhold til dette 

argumentet fører moderniseringen til at det vokser fram parallelt eksisterende meningsfellesskap, som i stadig 

mindre grad overlapper med livsfellesskap (for eksempel web-baserte nettverk og internasjonale sekter). 

Verdipluralismen er økende, bl.a. ved at det stadig vokser fram nye former for "levde fellesskap". Forskjellen 

består i at disse ikke lenger i samme grad knyttes sammen gjennom det nasjonale eller lokale 

meningsfellesskapet eller verdifellesskapet. 

20 "Common belongingness in a Gemeinschaft type of solidarity is the primary ‘basis’ of mutual influence, and is 

for influence systems the equivalent of gold for monetary and force for power systems", sier Parsons (1969a: 

417). 

45

46 


Nye typer tillitsforhold som var mer basert på tilegnede og individuelle kriterier trådte dermed 

fram som nødvendig alternativer til de tradisjonelle tillitsrelasjonene. En måte å forstå 

framveksten av slike tillitsforhold knyttet til "fremmede" er representert ved Webers begrep 

karisma. Dette begrepet er imidlertid tvetydig, og det assosieres lett med en forestilling om 

religiøs omvendelse eller at lederne har visse medfødte trekk. I et perspektiv der ledelse 

forstås mer som en situasjonsavhengig og interaktiv prosess enn en tilstand med stabile roller 

og hierarkiske relasjoner, blir bedømmingen av "den andres" verdighet og integritet viktig. 

Dels kan det dreie seg om at man "liker" den andre eller ikke av personlig-ekspressive 

årsaker, men det vil også være et element av tro ("faith"). Tro kan vi snakke om i de tilfeller 

da noen velger å stole på en annen utifra en intuitiv tillit til eller magisk tiltro til denne andres 

egenskaper og evner. I tradisjonelle samfunn kunne nettopp den fremmede framstå som et 

viktig objekt for tro ("faith"), ved at denne andre ble oppfattet å ha tilgang til evige og sakrale 

sannheter og/eller var en representant for en Gud på jorden. Nå er det imidlertid en mer 

sekulær form for tro som dominerer. "Faith and hope I take to involve acceptance of belief on 

grounds other than deductive or inductive evidence of its truth", sier Baier (1980:204-205): 

"Faith is the evidence of things unseen. It will be faith, not knowledge, which will replace 

religious faith." 

Sekulær tro ("faith") dreier seg altså om å tro eller stole mer eller mindre uvilkårlig eller 

blindt på noen eller noe ut fra andre grunner enn religiøs overbevisning, og atskiller seg fra 

familiaritet ved at dette siste begrepet viser til en forventning med utgangspunkt i det kjente, 

for eksempel felles erfaringer, verdier og forståelseshorisonter. Et eksempel på betydningen 

av personlig tro finner man i den lutherske nyfortolkningen i forbindelse med den 

protestantiske reformasjonen. Religionen ble nå gjort til et forhold mellom den enkelte og 

Gud, og det ble dermed mulig for enkeltpersoner å utfordre den hierarkiske forståelsen av 

autoritet. Dette åpnet opp for nye former for tro og ledelse da det ble mulig å bedømme 

lederne ut fra mer personlige kriterier som hvor sterke de var i troen eller hvor vidt de hadde 

personlige utstråling. Et eksempel på betydningen av personlig tro finner man i Webers 

beskrivelse av de puritanske entreprenørene, som var lojale til sitt kall uten å ta hensyn til 

hvor vidt dette tjente deres egne interesser (Weber 1976). Dette gjorde at folk kunne ha tillit 

til dem. Disse entreprenørene, liksom de første embetsmennene, var forpliktet av sin tro og 

sitt kall og dette ga dem verdighet og integritet. Slike bedømmelseskriterier er etter hvert blitt 

mindre viktige. I stedet legges det vekt på situasjonsbetingede og saklige kriterier som


demonstrert kompetanse, funksjonell bakgrunn og omdømme. En ansatt i en storbedrift kan 

ikke i dag uten videre vite hva en gitt bedriftsleder mener konstituerer menneskets verdighet 

og hva som er grunnleggende og verdt å ta vare på. Enda mindre kan han eller hun anta at den 

aktuelle bedriftslederen har en overbevisning sterk nok til å stå i mot når viktige verdier settes 

på spill. 

I et moderne flerfunksjonelt samfunn med mange ikke-overlappende meningsfellesskap, 

verdifellesskap og livsfellesskap kan man verken ha tillit til folk flest fordi de har samme 

bakgrunn eller fordi i særlig grad framstår som personer med sterke moralske 

overbevisningerNår muligheten til å forholde seg til personer ut fra at man kjenner dem eller 

fordi de framstår med sterk moralsk integritet er man i henhold til Seligman (1997) henvist til 

å stole på andre ut fra en kombinasjon av rasjonelle og mer intuitive kriterier - en moderne 

kombinasjon av viten, tro og håp (faith). Siden vi alltid må velge det ene eller andre, er vi 

også henvist til å reflektere over om det er fornuftig å ha tiltro eller tillit til andre eller ikke. 

Det er denne refleksive og moderne tilstanden som beskrives gjennom det engelske begrepet 

trust. Når vi sier at noen er en autoritet mener vi implisitt at vi fester lit til denne personen, 

uten alltid å kunne forklare hvorfor. Tillit er et svar på risikoproblemet i det moderne 

samfunnet og et alternativ til forestillingen om det planlagte samfunn som vokste fram i 

reformteknokratiets storhetstid (Slagstad 1998). Tillit er en innstilling som betrakter framtiden 

som usikker. Det blir da nødvendig å reflektere over betingelsene for at det er fornuftig å stole 

på andre. Det forutsettes med andre ord "en kapasitet for selv-refleksjon omkring 

tillitsverdighet" (Gulbrandsen 1978: 230). Den reflekterte tillitsyter velger å ha tillit for 

eksempel fordi han eller hun anser det som nødvendig for å oppnå sosial integrasjon. "Han har 

tillit til at tillit er nødvendig og at andre også har innstilt seg på dette"(Gulbrandsen 

1978:112). Dersom man er sikker på hva som vil skje, for eksempel fordi man er en rasjonell 

aktør med komplett informasjon, er tillit overflødig. Årsaken til at vi er henvist til å feste lit til 

andres hensikter og kompetanse er at det ikke er mulig å holde tritt med alle utviklingsforløp 

eller oversikt over alle mulige handlingsalternativer. Uansett hvor reflekterte og rasjonelle vi 

enn er så vil det alltid være et element av tro og håp til stede i vår omgang med omgivelsene 

våre og de aktører som er av betydning for framtiden. Det er dette som gjør det nødvendig for 

oss å forholde oss til andre instanser og personer som autoriteter. 21 

21 Nå er det blitt hevdet at "the thing that has to be explained in human relations is the fascination of the person 

who holds or symbolizes power" (Becker 1973). Altså er det ikke bare den fremmede, men også den mektige 

som kan danne utgangspunktet for vår tro og våre forhåpninger (faith) og denne formen for fascinasjon ser ut til 

47

48 


Det dilemmaet som skapes gjennom den moderne arbeidsdelingen er altså at vi ikke lenger 

kan ha tillit til personligheter bare ut fra de erfaringer vi selv gjør med dem, og at vi derfor 

ikke kan vite hvorvidt autoriserte personer vil være i stand til å møte rolleforventningene på 

en adekvat måte. 22 Ifølge Grimen (1996) fungerer rutinene som et bindeledd mellom 

systemer og personer. Grunnen til at vi kan stole på personer er at de er involvert i rutiner som 

garanterer for systemenes virkemåte. Uten at man har tillit til at disse personene forholder seg 

adekvat til rutinene og systemene kan vi altså heller ikke ha tillit til systemene, dvs. det sett av 

roller, institusjoner og prosedyrer som personene opererer innenfor. Det er slik tillit som 

uttrykkes gjennom begrepet konfidens ("confidence") (Luhmann 1990, Seligman 1997, 

Warren 1996a). 

Grunnlaget for at følgerne kan ha tillit til lederne og omvendt kan altså være informasjoner 

om og erfaringer med det kollektivet (familiaritet) eller det systemet av rutiner (konfidens) de 

andre er involvert i. For det tredje kan det være mer generelle erfaringer med og 

bedømminger av "den andres" bakgrunn, oppførsel og personlighet (trust). Tillit i moderne 

forstand (trust) er noe som kan oppstå først når man vet at "den andre" (for eksempel lederen) 

kan tre ut av fastlagte roller og når man vet at det er muligheter for å forhandle om den 

gjensidige utøvelsen av roller. Dette er ikke mulig dersom konfidens-dimensjonen dominerer. 

Da er det tiltroen til rutinene, systemet og ekspertisen som er avgjørende, og det vil være 

klarere forventninger om at den enkelte yrkesutøver opptrer i henhold til fastlagte 

rolleforventninger. Det vil være mye mer stabile rolleforventninger i sosiale relasjoner preget 

av konfidens og familiaritet, da det i en slik tilstand ikke forventes at aktørene kan påvirke 

omgivelsenes forventninger og forståelse av egne roller. "Trust is something that enters into 

social relations where there is role negotiability, in what may be termed the “open spaces “ of 

roles and role expectations", sier Seligman (1997:25). Konfidens og familiaritet er mindre 

krevende former for sosial koordinering enn tillit ("trust") , da det ikke forutsettes at aktørene 

er seg bevisst og reflekterer over den risiko man utsetter seg selv for ved å overlate et valg 

eller en vurdering til andre. Det er grunn til å anta at disse mindre komplekse formene for tillit 

å bli forsterket av heltedyrkelsen i dagens ledelses -litteratur. I det moderne organisasjonslivet er det imidlertid 

saklige kriterier som skal gjelde, og det settes derfor mye inn på å unngå at det oppstår en mistanke om at det 

ikke ligger rasjonelle vurderinger til grunn for de valg som er foretatt. 

22 Ikke minst har vi god grunn til å tvile på hvor vidt det gjeldende systemet av rolleforventninger er adekvat sett 

i forhold til de komplekse problemer som skal løses i det moderne samfunnet, men dette er altså ikke 

hovedtemaet her.


i større grad ligger til grunn for ledelse forstått som styring, mens lederskap slik jeg definerer 

det her i større grad bygger på trust. 

"Kommunikasjon er kjernen i lederens hverdag", sier Grøholt (1993:47). Dette 

kommunikative elementet er til stede i ethvert lederskap, men moderniseringen gjør det 

kanskje spesielt viktig å framheve dette aspektet. Når vi skal ta stilling til om vi kan ha tillit til 

en ny kollega eller leder er vi nødt til å ta utgangspunkt i våre egne erfaringer med denne 

personen. Videre vil vi være henvist til å foreta en vurdering av det omdømme og ryktet som 

er oppstått omkring personen og våre iaktakelser av hvordan denne personen opptrer i 

omgang med andre. Dersom det for eksempel oppstår en mistanke om at den andre holder 

tilbake viktig informasjon for oss eller dersom vi oppdager at kritisk informasjon blir oversett, 

vil det være vanskelig å ha full tillit til den andre (Zand 1997:115). "Tillit er viktigere enn 

lojalitet. Sier du noe, men mener noe annet, vil lederen på sikt miste tillit til deg", sier Grøholt 

(1993:72). Det er blitt viktigere med gjensidighet i kommunikasjonen og at man viser evne til 

å reflektere over både hva man selv og de andre sier og gjør. Kommunikasjonsfellesskapet er 

blitt så viktig at ledere ikke kommer utenom å ta dette på alvor. Det er i siste instans bare 

personer som kan oppfylle denne forventningen om refleksivitet, responsivitet og åpenhet i 

kommunikasjonen, men betingelsene for at de kan gjøre dette ligger i institusjonelle forhold. 

Den institusjonen som bidrar til å understøtte framveksten av slike responsive og 

kommunikativt orienterte personer er den frie offentligheten (Habermas 1962/1996). 

Grunnleggende rettigheter som forsamlingsfrihet og ytringsfrihet danner utgangspunkt for at 

lederskapet må forholde seg til krav om åpenhet og responsivitet. Det er utviklingen av disse 

rettighetene, kombinert med økende meningspluralisme og verdipluralisme, som gjør at man 

kan si at det er skjedd en endring i "modes of problem-solving from coercive to discursive 

relations" i moderne, heterogene samfunn (Warren 1996a:15). 

Tillit på person-nivået kan både ha sitt utgangspunkt i spesifikke rolleforventninger og mer 

generelle forventninger om at man skal opptre i henhold til etablerte kriterier for autentisitet 

og moralsk integritet. Etter hvert som kompleksiteten i samfunnet øker blir det vanskeligere å 

bygge tillit gjennom å oppfylle de etablerte rolleforventningene. Det blir viktigere å framstå 

som autentisk ved at man viser evne til å gå ut av den etablerte rollen, og å vise en viss 

moralsk integritet i den måten man ivaretar ulike roller på. "Sincerity is replaced with 

authenticity: the requirement that the other be open and well-meaning", sier Giddens 

(1990:119). Det er blant annet forståelsen av at man inngår i en åpen og ikke forutbestemt 

49

50 


dialog som gjør at man kan ha tillit til den andre. Dette aspektet ved tillit har vært sterkt 

undervurdert, ikke bare i det weberianske perspektivet, men også i den nyere litteraturen 

omkring ledelse og makt. 

Formelle og uformelle ledere 

La meg nå bruke det analytiske skillet mellom styring og ledelse og den typologisering av 

tillit som jeg har utviklet ovenfor til å si noe om grunnlaget for at det oppstår ulike typer 

ledelse (se også tabell 2.1 og 2.5). Jeg vil da ta utgangspunkt i Etzionis (1964/1973) 

kategorisering av ledelse, der han skiller mellom sjefer (officers), formelle ledere og 

uformelle ledere. Både sjefene og de formelle lederne sitter i oppnevnte eller valgte 

lederposisjoner. Det er ikke sjefenes personlighet, men deres formelle posisjon som får de 

ansatte til å innfinne seg med de forordninger og instrukser som blir utstedt. Slik sett driver 

ikke sjefer med ledelse, men styring. De formelle lederne er ledere både fordi de er 

innflytelsesrike som personer og fordi de har makt gjennom sine formelle posisjoner, mens de 

uformelle lederne bygger utelukkende på sin personlige autoritet. Da det ikke er tilstrekkelig å 

besitte en posisjon for å utøve lederskap må grunnlaget for ledernes autoritet dermed søkes 

andre steder enn i det faktum at man har tillit (confidence) til et system av formelle 

posisjoner. Dersom alle organisasjonene både har et sjikt av sjefer, formelle ledere og 

uformelle ledere, blir det interessant å stille spørsmålet om hva som skiller lederne fra 

"sjefene", og i hvilken grad arbeidsdelingen påvirkes av organisasjonstype og kontekst. 

Det er observert i en rekke eksperimenter med grupper at det oppstår en arbeidsdeling mellom 

ekspressivt og instrumentelt orienterte ledere. 23 Ekspressive handlinger er innrettet mot 

generell behovstilfredstillelse (f.eks. behov for sosial tilhørighet), mens instrumentelle 

handlinger er innrettet mot mer spesifikke målsetninger og forutsetter en kalkulerende 

innstilling (Luhmann 1969/1993:225). Etzioni mener at det er de uformelle lederne som i 

størst grad tar de ekspressive rollene, sjefene er i hovedsak instrumentelle, mens suksessen til 

de formelle lederne ofte består i at de ivaretar begge rollene (tabell 2.1). 

23 Se f.eks. Bales (1953). For en oversikt over forskningen på dette området se Luhmann (1969/1993) s. 224-229.

Tabell 2.1. Typer av eliter og lederstiler 

Lederstil 

Ekspressiv 

Instrumentell 


Sjefer Formelle ledere Uformelle ledere 

X XX XXX 

XXX XX X 

Kilde: Etzioni (1961/1971:93) 

X = minst sannsynlig, XX = mer sannsynlig, XXX = mest sannsynlig 

I mange organisasjoner ser man imidlertid en tendens til at det instrumentelle og ekspressive 

lederskapet skilles i to roller, f.eks. ved at den formelle lederen bekymrer seg om forholdet 

mellom mål og midler, mens den uformelle lederen er mer innrettet mot å sikre sosial 

samhørighet og å gjøre arbeidet meningsfullt. Det særegne med organisasjoner der 

verdigrunnlaget står sentralt, slik som kirker og ideelle foreninger, er at disse rollene (formell 

og uformell leder) i større grad er samlet i en person, mens det i henholdsvis utilitaristiske 

(økonomiske) organisasjoner og tvangsmaktsorganisasjoner (politiet, fengselsvesenet) er blitt 

utviklet et klarere skille mellom funksjonene. Webers byråkratiske idealtype forutsetter også 

et slikt skille, ved at den formelle topplederen er bærer av den normative funksjonen 

(moralsk-ekspressiv tillit), mens det underordnede hierarkiet står for implementeringen og de 

instrumentelle funksjonene, som det forutsettes at kan styres gjennom rutiner og hierarki. 

Lederne i et byråkratisk system er også avhengig av å ha tillit til de ansatte, men de vil 

redusere denne avhengigheten ved a begrense mulighetene til ikke-rutinisert atferd. I de 

tilfeller der ambisjonsnivået er svært stort eller der omgivelsene oppfattes som uhåndterlige 

kan de imidlertid se seg tjent med å reorganisere forvaltningen og bringe inn et karismatisk 

element i denne forbindelse. Utstrakt delegering og fristilling er også et uttrykk for at en 

endring fra det byråkratiske idealet i retning av mer personbaserte og kontraktbaserte 

tillitsformer. 

Det interessante med denne tilnærmingen til ledelse og tillit er at den åpner for en bedre 

forståelse for hvorfor lederskapet i mange organisasjoner er ustabilt, og hvordan det 

formaliserte lederskapet undergraves ved at det utvikles et alternativt og uformelt lederskap. 

For dersom lederskapet må være innrettet mot både instrumentelle og "ekspressive" verdier 

for å oppnå forutsigbar atferd, læring og varig mobilisering, er det kanskje ikke så merkelig at 

ledere som satser ensidig på effektivisering og rutinisering undergraver sin egen virksomhet. 

Problemet trenger ikke ligge i at det er uoverensstemmelse mellom organisasjonsstrukturen, 

51

52 


omgivelsene og oppgavestrukturen, slik det hevdes i organisasjonsteorien. Kilden til de 

prosesser som gjør at det formelle lederskapet mister tillit og blir utfordret kan ligge i 

organisasjonen selv. Nyansettelser og oppgraderinger i kompetansenivået til de ansatte vil 

f.eks. i seg selv kunne utfordre de etablerte tillitsforholdene og synet på hvilket lederskap som 

trengs. Når utdanningsnivået blant de ansatte stiger kan det oppstå en "mismatch" mellom 

lederskapet og de ansatte i synet på hva som må gjøres og hva som er problemet. 24 Resultatet 

blir at det oppstår mobilisering omkring alternative ledere og at det skjer en forskyvning fra 

rutinebasert til personlig og ekspressiv tillit og fra formelle til uformelle ledere. 

For at det skal oppstå en ledelsesrelasjon, sier Parsons (1969a:416) "... there must be some 

basis on which alter considers ego to be a trustworthy source of information and "believes" 

him even though he is not in a position to verify the information independently - or does not 

want to take the trouble". Det generelle begrepet som brukes for å beskrive en tilstand der 

alter oppfatter ego som tillitsvekkende er autoritet. Mer spesifikt kan det sies at alter oppfatter 

ego som en autoritet når han eller hun tar det er mulig å stole på ego og at det finnes gode 

grunner for å la seg lede av ego. Men da har jeg ikke sagt så mye, og det interessante 

spørsmålet blir: hvilke gode grunner og dermed hvilke former for autoritet? I hvilken grad kan 

individuelle tillitsformer institusjonaliseres og forvandles til kollektiv autoritet? Hva er 

egentlig sammenhengen mellom autoritet og tillit? 

Autoritetsbegrepet 

Ifølge Hagtvet er autoritetsbegrepet "utvilsomt ett av de viktigste - og mest kontroversielle - i 

den politiske tenknings historie" (Hagtvet 1980). Det hører da også med blant de "essentially 

contested concepts" som omtales i Connollys bok (1993) omkring begrepenes betydning i den 

politiske diskursen. Det kan imidlertid virke som begrepene tillit, sosial kapital og makt i dag 

får større oppmerksomhet, mens begreper som autoritet og legitimitet er mindre brukt. Delvis 

har nok dette sammenheng med at den weberianske tilnærmingen er blitt utsatt for mye 

kritikk. Men bruken av autoritetsbegrepet har også svingt med "tidsånden" og skiftende 

politiske oppfatninger. I henhold til en rapport fra tre kjente samfunnsforskere omkring 

demokratiets "krise" i USA, Japan og USA på 1970-tallet bestod problemet i at det hadde 

oppstått et nytt sjikt av verdi-orienterte intellektuelle som var erklærte motstandere av 

24 Bourdieu mener for eksempel at det var en slik "mismatch" som lå til grunn for studentopprøret i Frankrike 

(Bourdieu 1984).


lederskap, autoritet og etablerte institusjoner (Crozier et. al. 1975:4). De aktuelle landene var 

preget av en tilstand der "the questioning of authority pervaded society" (Huntington 

1975:76), og der tradisjonelle institusjoner var i ferd med å bryte sammen (Crozier 1975:25). I 

denne situasjonen var det bare konservative forfattere som aktivt brukte og forsvarte 

autoritetsbegrepet, da disse oppfattet autoritet som en forutsetning for frihet, sosial stabilitet 

og samhørighet (Nisbet 1976). Samfunn som historisk sett hadde vært preget av aristokratiske 

verdier og fragmenterte maktforhold som en konsekvens av føydalisering hadde angivelig et 

fortrinn på dette området sett i forhold til stater som hadde vært i gjennom lengre faser med 

absolutisme og totalitarianisme (Arendt 1973). Liberalere, sosialister og anarkister, derimot, 

har nærmet seg autoritetsbegrepet med skepsis. Mens liberalere har oppfattet autoritet som en 

motsetning til autonomi og fornuft, har sosialister hevdet at begrepet representerer et forsøk 

på å tåkelegge maktforholdene (Carter 1979:2). 

I den senere tid, og parallelt med det nye fokuset på verdier og moral innenfor 

kommunitarismen og nyere politisk teori, har det i flere leire skjedd en dreining i retning av å 

avideologisere begrepet, og framstille autoritet som en funksjonell nødvendighet. Carter 

skiller mellom "true authority" (autoritet) og det hun oppfatter som en feilaktig bruk av 

begrepet (autoritær), der det viser til en hierarkisk orden bygd på respekt og lydighet for 

overordnede. I tråd med Arendt mener hun at det er feil å likestille autoritarianisme og 

autoritet. 25 

Dette aktualiserer en kritikk av autoritetsbegrepet slik det er blitt brukt i surveyundersøkelser 

omkring folks tiltro til ulike verdier og institusjoner. Det gjelder f.eks. Ingleharts forskning, 

som indikerer en sterk overgang fra materialistiske til postmaterialistiske verdier. Historisk 

sett mener Inglehart at det har skjedd en overgang fra tradisjonell til legal-rasjonell autoritet 

og deretter en utvikling i retning av et allment autoritetsforfall. Problemet med denne 

argumentasjonen er at han ikke har grunnlag for de vidtgående slutninger han trekker omkring 

den moderne vending vekk fra autoritetene. Det kan godt være at autoritære og hierarkiske 

verdier er "i forfall", men dette er ikke ensbetydende med at det også er "a declining emphasis 

25 Dette argumentet framføres også med stort engasjement i boken Authority - the Most Misunderstood Idea in 

America (Kennedy and Charles 1997), der det bl.a. fokuseres på deautoriseringen av profesjonene som en 

konsekvens av at "new-age magic -driven substitute professions has arisen in medicine, religion, and other fields" 

(s.156) Videre heter det at tillit ikke kan bli "manufactured" men oppstår i samhandling med andre (166), at det 

er nødvendig å fremme "ikke-målbare, ikke -økonomiske, verdier, slik som ære og sannferdighet" (165), og at 

autoritet følgelig ikke eksisterer "except as a function of personal authority" (177). 

53

54 


on authority in general" (Inglehart 1997:79). I stedet for å hevde at det "postmoderne 

samfunnet " er preget av autoritetsforfall vil jeg argumentere for at det er blitt utviklet nye og 

mer varierte autoritetsformer. 26 

I henhold til Rosenblum (1987) er det autoritetspluralisme og ikke autoritetsforfall som preger 

det moderne samfunnet. Det er derfor vanskelig å si noe om hvor vidt det er mer eller mindre 

autoritet i dagens samfunn enn tidligere. Warren (1996b) hevder at autoritet er en funksjonell 

nødvendighet i ethvert samfunn, og spesielt i dagens komplekse samfunn der svært mange 

goder bare kan oppnås gjennom et avansert system for samhandling og organisering; "one 

person cannot be wise in all matters and he cannot be in all places at once", som Diggs sier 

(1968:31). Forutsetningen for dagens velferdsnivå ligger i en høy grad av arbeidsdeling der en 

hel rekke personer må stole på at andre mennesker kan ta avgjørelser og foreta adekvate 

vurderinger i stedet for dem eller på deres vegne. Det vil være en illusjon å tro at de fleste 

spørsmål kan bli avgjort gjennom valg eller i deliberative institusjoner, da de fleste 

enkeltmennesker vil være ekskludert fra en hel rekke funksjonelle kontekster der det blir tatt 

avgjørelser som påvirker deres livsbetingelser (Crozier 1975:42). Det forutsettes derfor at vi 

aksepterer at eksperter og andre berørte parter er i stand til å ta kompetente avgjørelser på 

områder som angår oss. Det er blant annet dette som gjør at noen personer og yrkesgrupper 

kommer til å akkumulere tillit og framstå som mer autoritative instanser enn andre. 

Problemstillingen er altså ikke hvordan vi kan bli kvitt alle autoriteter, men heller hvordan vi 

kan unngå en tilstand der viktige avgjørelser blir overlatt til feilaktige instanser. Dessuten er 

det et grunnleggende problem at avgjørelsesprosesser og ekspertiseområder lukkes, slik at de 

som berøres av dem har liten mulighet til å påvirke eller gripe inn i beslutningsprosessen. 

Forholdet mellom makt, innflytelse og autoritet 

"If authority has to be defined at all, sier Hanna Arendt, .. it must be in contradistinction to 

both coercion by force and persuasion through arguments" (1973:93). Autoritet framstilles 

dermed som den gyldne middelvei mellom overbevisning og naken makt, og den blir 

26 I en omtale av Ingleharts bok går Hout (1998:191) inn på de spørsmål som er brukt til å operasjonalisere 

autoritetsdimensjonen. Han mener for eksempel at det er feil å likestille dimensjonen religiøs/ikke -religiøs med 

innstilling til autoritet, da det viktigste er måten man er religiøs på. I steden for å måle type autoritet måler 

Inglehart etter Houts mening grad av fundamentalistiske holdninger.


underminert straks autoritetsinnehaverne satser for mye på maktbruk eller åpen dialog. 

Autoritet, innflytelse og makt må sameksistere, men det er autoritet som er den mest effektive 

koordineringsmåten. Maktbruk oppildner motstand, og innflytelse og deliberasjon er mer 

ustabile og omstendelige mekanismer for reduksjon av kompleksitet enn autoritet. Autoritet 

forutsetter at det er opprettet en ledelsesrelasjon gjennom en kommunikasjonsprosess der det 

tas for gitt at noens ordrer, ytringer og oppfatninger skal være retningsgivende for andre. De 

kommunikative ytringene og signalene aksepteres ikke fordi man vet at den autoritative 

instans kan sanksjonere (makt) eller fordi man blir overtalt eller overbevist av en utførlig 

argumentasjon (innflytelse og deliberasjon), men fordi ytringen eller kommandoen uten 

videre oppfattes å være legitim (autoritet). Folk har tillit til autoritative instanser fordi de tror 

at disse kan begrunne sine ordrer og anbefalinger hvis de blir spurt (Habermas 1984). Av 

denne grunn har autoritative instanser innflytelse. I tradisjonelle samfunn kunne de bruke sin 

autoritet til å få innflytelse over et helt spekter av områder, mens deres innflytelse i moderne 

samfunn er mer avgrenset. Det vil imidlertid fremdeles alltid være et element av faith i den 

tiltro folk har til autoritative institusjoner og personer. Det er dette som gjør at det oppfattes 

som en utfordring mot autoritetene dersom man ber dem redegjøre fullstendig for sine 

handlinger, ordrer og anbefalinger (Bell 1975). I henhold til Gellner (1992:59) står autoritet 

dermed i siste instans i motsetning til fornuften: "By rationalist terms of reference", sier han 

er: 

... respect for authority .. blatantly circular; if you have good reasons for believing 

the authority to be genuine, you may of course legitimately respect that authority - 

but the real source of authority are the reasons that justify, and not the authority as 

such. Only reasons, and not authority, can be so to speak terminal. But if you have 

no good reasons, is your respect anything other than caprice? 

På dette spørsmålet vil Hanna Arendt svare at det er fornuftig å ha tiltro til autoritetene siden 

de står som garantister for tradisjonen. For andre forfattere, f.eks. Gellner, som ikke i samme 

grad setter likhetstegn mellom tradisjonen og fornuften, blir dette standpunktet problematisk. 

Liksom Gellner mener Warren (1996b) at verken tradisjonen eller makten alene kan danne 

grunnlag for tiltro til autoriteter i det moderne samfunnet. I et demokratisk system vil det også 

være autoriteter. Det som skiller demokratiske og autoritære systemer fra hverandre er at det i 

et demokrati er mulig å gjennomføre en diskusjon omkring hva som skal oppfattes som 

autoritativt og ikke. Dersom det er utviklet prosedyrer og institusjonelle arrangementer som 

gjør at man uten videre kan anta at autoritetene vil bli utfordret dersom det trengs, er det 

fornuftig å ha tiltro til autoritetene, sier han. Det må være en målsetning å bruke den 

55

56 


kollektive fornuften så langt som mulig, og å utvikle prosedyrer som prøver gyldigheten av 

autoritative sannheter. Ved siden av rene funksjonelle hensyn (det moderne samfunnet 

forutsetter høy grad av arbeidsdeling), er det altså ene og alene eksistensen av demokratiske 

prosedyrer som gjør at det er fornuftig å ha tiltro til autoritene. 

Både ledelse og autoritet er utenkelig uten at det er utviklet et tillitsforhold. Dersom det ikke 

er tillit til stede og dersom man handler som man gjør fordi det i liten grad er mulig å velge 

annerledes, dreier det seg om tvangsmakt, ikke ledelse eller autoritet. 27 Et autoritetsforhold er 

heller ikke et herredømmefritt forhold eller et deliberativt forhold der deltakerne stiller seg 

helt åpne for å la seg overbevise av hverandres argumenter. 

Ifølge Barnard finnes det en "zone of indifference .. within which orders are acceptable 

without consciously questioning of their authority" (Barnard 1938/1968:167). Lederkunsten 

består i å holde seg innenfor denne indifferenssonen, det vil si at han eller hun ikke må gi 

ordrer som han vet at er i strid med de ledetes verdighet og moralske normer. Av denne grunn 

mener Barnard at det er nødvendig å forstå autoritetsbegepet nedenfra; det er de underordnede 

normer og vurderinger som er utgangspunktet for hvorvidt ledernes metoder og begrunnelser 

for å øve innflytelse blir akseptert og institusjonalisert som "tatt for gitt" og således oppnår 

autoritativ status (Barnard 1938/1968:164). "When audiences accept their (leaders) claims, 

authority is the result", som Lincoln uttrykker det (1994:8). Jeg mener imidlertid at autoritet i 

likhet med lederskapet må oppfattes som en relasjon og derfor må sees fra begge parters side. 

Dersom man skal betegne denne relasjonen er det nødvendig å ta utgangspunkt i 

meningsdimensjonen og den prosessen som gjør at det oppstår en relasjonell binding mellom 

ledere og følgere på mikronivået og mellom sentrum og periferi på makronivået. 

I det tilfellet at det er snakk om et autoritetsforhold dreier det seg altså om en leder-følger- 

relasjon som er oppstått gjennom en gjensidig innflytelsesprosess der lederskapet har oppnådd 

å bli akseptert som autorativt for følgernes vurderinger og handlinger. Begrunnelsen for dette 

vil variere, og i det følgende vil jeg presentere ulike perspektiver på autoritet ut fra hvilke 

antakelser de aktuelle forfatterne har gjort seg omkring bakgrunnen for at gitte 

autoritetsforholdet er blitt akseptert, institusjonalisert og "tatt for gitt". Med utgangspunkt i 

27 "Authority is not a kind of power, but something that accompanies power", sier Friedrich, "It is a quality in 

men and things which enhances their power, something which creates power but is not power" (Friedrich 1967: 

125).


disse perspektivene vil jeg skissere en tilnærming til autoritet som atskiller seg fra Webers 

herredømmesosiologi, der det blir lagt ensidig vekt på tvangsmaktens betydning. 28 Siden 

Webers autoritetstypologi er blitt toneangivende, finner jeg det først nødvendig å gå nærmere 

inn på kritikken av denne før jeg med utgangspunkt i de alternative perspektivene foreslår en 

revidert autoritetstypologi. 

Kritikken av styringsperspektivet på ledelse 

I den akademiske litteraturen omkring autoritetsbegrepet blir det ofte gjort en distinksjon mel- 

lom posisjonell autoritet og epistemisk eller saklig autoritet. Talcott Parsons (1956:58-60) var 

blant annet opptatt av betydningen av denne epistemiske autoriteten, som han mente Weber 

hadde oversett. Problemet bestod blant annet i at Weber hadde lagt for stor vekt på den legal- 

rasjonelle autoriteten, dvs. den formaliserte autoriteten som var etablert med utgangspunkt i 

legale og vitenskapelige kriterier. Det var denne sammensmeltningen av den faglige og 

posisjonsbaserte autoriteten som ga rasjonaliseringen av samfunnet en slik kraft i henhold til 

Weber. Samfunnet ville uunngåelig komme til å utvikle seg i en retning der det ble behov for 

stadig mindre personlig og moralsk lederskap, utenom på toppen i statsapparatet, der det var 

et sterkt behov for karismatiske ledere. I organisasjonslivet for øvrig ville det bli stadig 

mindre rom for moralsk lederskap, da ledelse stort sett ville dreie seg om å beherske mål- 

middel-relasjoner og å følge legale instrukser fra overordnede, altså styring. Forutsetningen 

for dette var igjen at det var uproblematisk å kombinere faglig og hierarkisk autoritet. Dersom 

det er en grunnleggende motsetning her, - slik som flere har ment - faller også mye av 

forutsetningen for Webers tese om at samfunnet vil utvikle seg til et byråkratisk jernbur 

bort. 29 Tilsvarende kan det hevdes at hans tese om en allmenn utvikling i retning 

upersonliggjøring og meningstap i samfunnet blir vanskeligere å forsvare. 

Ved å definere autoritet som legitim maktutøvelse kom Weber til å framstille forholdet 

mellom makt og autoritet som gjensidig forsterkende og ikke motsetningsfylt på den måten 

som Arendt (1973) og Bell (1975) har beskrevet det. Macintyre (1984:26) sier om Weber at 

"in his thought the contrast between power and authority, although paid lip-service to, is 

28 For en utdyping av dette argumentet se Alexander (1983:103), som mener at Weber i sine skrifter omkring 

byråkratiet og det moderne samfunnet kom til å legge ensidig vekt på instrumentell handling og tvangsmaktens 

betydning. I andre deler av Webers arbeid, f.eks. religionssosiologien finner han at det blir lagt mye større vekt 

på den normative dimensjonen i legitimeringen av sosial orden. 

29 Ved siden av Parsons (1947/1964:58-60) ble skillet mellom autoritet basert på kompetanse og posisjon 

framhevet av Gouldner (1954), Stinchcombe (1959) og Etzioni (1964/1973). Den kanskje mest avanserte 

57

58 


effectively obliterated as a special instance of the disappearance of the contrast between 

manipulative and non-manipulative social relations". Årsaken til dette kan ligge i at Weber 

var opptatt av å se autoritetsforholdet i et herredømmeperspektiv. Autoritetsforholdet mellom 

styrer og undersått var for Weber først og fremst av maktpolitisk art. Han la derfor ikke vekt 

på skillet mellom autoritet som bygde på prosedyre og substantive argumenter, og han var lite 

opptatt av den motmakt som vokste fram i arbeiderbevegelsen og i assosiasjoner og kollegiale 

formasjoner i det sivile samfunn. Til fortrengsel for det mer uformelle lederskapet som 

baserte seg på moralsk integritet og fagkunnskap, fokuserte Weber på styring (rulership) og 

formelle posisjoner. 30 

Jeg vil i det følgende anta at ethvert lederskap vil bygge på de underliggende tillitsforhold og 

autoritetsforhold som er etablert i det aktuelle samfunnet. Det er disse mønstrene som vil 

danne grunnlaget for de ulike typer lederskap som utvikles og de muligheter lederskapet vil 

ha til å oppnå stabil innflytelse og respekt. I henhold til Weber var autoritetsbegrepet knyttet 

til tvangsmakt og formelle posisjoner, og han la mindre vekt på betydningen av 

kommunikasjonen og den innflytelse som lederskapet oppnår gjennom slike prosesser. Weber 

mente at følgerne aksepterte ledernes befalinger som retningsgivende fordi de hadde oppnådd 

sin posisjon i henhold til tradisjon eller i henhold til en legal-rasjonell prosedyre. Videre 

opererte han med en tredje form for autoritet: karismatisk autoritet, som var mer å regne som 

en overgangsform enn en varig kilde til legitimitet. 

Den legal-rasjonelle makten hos Weber er i stor grad avgrenset til å dreie seg om formell 

makt, dvs. makt som bygger på foreskrevne og upersonlige regler, hierarki og prosedyrer. 

Dette tilsvarer in-authority-dimensjonen (sjefene og de formelle lederne) i kontrast til når 

noen oppfattes som å være an authority, dvs. de formelle og uformelle lederne (Etzioni 

1964/1973, Friedman 1990:80-81). I kontrast til disse to autoritetsdimensjonene framhever 

Weber tradisjonell autoritet. Dette omfatter bl.a. den aristokratiske og paternalistiske 

kritikken ble imidlertid framført av Hartmann (1964) og Schluchter (1972/1984). Senere har også Gellner 

(1992:15) og Giddens (1994:85) fulgt denne tråden. Mer om dette i Byrkjeflot (1998). 

30 For en kritikk av sammenblandingen av saklig og formell autoritet se Parsons (1947/1964:58-60). Angående 

det sivile samfunn se Cohen og Areto (1992:300) som sier at "In Max Weber’s many works there is hardly a 

mention of the term civil society or of any apparent substitute". Bendix mener å finne et slikt substitutt hos 

Weber i hans omtale av statusgrupper og assosiasjoner. Disse assosiasjonene blir hos Bendix "society" og stilles 

i motsetning til staten. Men siden disse assosiasjonenes virkemåte hos Weber i stor grad lar seg avlede av 

økonomiske strukturer kommer hans oppfatning av "society" uansett til å stå i motsetning til den moderne 

oppfatningen av et sivilt samfunn. Jamfør de meningsbærende assosiasjoner og kommunikative ordninger som


begrunnelsen for posisjoner, der det blir tatt for gitt at lederne vet bedre enn de underordnede 

hva som er til deres eget beste. Tradisjonelle handlinger er handlinger som utføres i henhold 

til etablert sedvane. Den oppslutning som gis til de foresattes ordrer og standpunkter er derfor 

av mer generell art (indifferenssonen er bredere), og ikke et uttrykk for en bevisst oppslutning 

om et gitt styresett eller et valg foretatt på grunnlag av en kalkulerende innstilling. 

I sin framstilling av tradisjonell autoritet framhever Weber de trekk som står mest eksplisitt i 

motsetning til legal-rasjonell autoritet; uskrevne regler, personlig maktutøvelse og fravær av 

formelle prosedyrer. Det viktigste fellestrekket mellom de tradisjonelle og legal-rasjonelle 

ordningene er at de underordnedes plikt til å adlyde de overordnede blir tatt for gitt. I den 

tradisjonelle ordningen er verden organisert i herre-knekt-relasjoner, mens det er individets 

underordning under staten som kjennetegner den legal-rasjonelle orden (Bendix 

1964/1977:51). 31 Forskjellen ligger i de begrunnelser som brukes for at autoritetenes må 

adlydes. Gitte personer (husfaren, adelsmannen osv) oppfattes innenfor tradisjonelle 

ordninger å være i en in authority posisjon på samme måte som den øverste administratoren i 

det legal-rasjonelle herredømmet. Det er disse personlighetenes rett til å vise vei og ta 

avgjørelser, ikke på vegne av men til det beste for undersåttene som blir understreket. 

Den karismatiske autoritetsformen, på den annen side, forespeiler at det er ekstraordinære 

kvaliteter ved personligheter og deres budskap som gjør at de framstår som ledere. Siden det 

her dreier seg om en midlertidig overgangsform kan denne kategorien ikke likestilles med de 

to andre autoritetskategoriene. Karismatiske ledere framtrer når den etablerte orden mister 

oppslutning eller utfordres. Mobiliseringen omkring karismatiske ledere kan bidra til 

omveltninger i systemet for maktutøvelse, men karismaen kan ikke i seg selv danne 

utgangspunktet for den nye styringsformen. Rutinisert karisma er den benevnelsen Weber 

bruker om en styringsform som kommer etter en slik karismatisk omveltning. Men dette betyr 

jo at styringsformen ikke er karismatisk lenger. Friedrich har blant annet kritisert Weber for å 

være ulogisk på dette punktet ved at han konstruerer et nytt begrep som inneholder de to 

begrepene som forutsettes å stå i direkte motstrid til hverandre. Dessuten mener han at det 

Cohen og Areto (1992) og Habermas (1962/1996) har vært opptatt av. For en kritikk av Webers aktørteori ut i 

fra at den bygde på uakseptable forutsetninger hentet fra økonomiske modeller se Joas (1996:37- 49). 

31 Webers framstilling av byråkratiet blir ofte kritisert for å ta underordningsforholdet for gitt. Friedrich sier 

f.eks. at Webers beskrivelse av den byråkratiske idealtypen "vibrate with something of the Prussian enthusiasm 

for the military type of organization, and the way seems barred to any kind of consultative, let alone cooperative 

pattern" (Friedrich 1952:31). 

59

60 


egentlige karismabegrepet er så sterkt knyttet til religion at det mister sin mening i sin 

sekulære og moderne form (Friedrich 1963:171-172). 32 Det grunnleggende problemet med det 

weberianske perspektivet er at det i liten grad gjør det mulig å fokusere på de diskursive 

prosessene som danner utgangspunktet for at henholdsvis det karismatiske, tradisjonelle og 

legal-rasjonelle lederskapet oppstår og blir autorisert. Det legges vekt på henholdsvis det 

formelle (posisjonsbestemte eller tradisjonsbundne) og ekstraordinære (mystiske og religiøse) 

aspektet, men det er ofte vanskelig å skille den ene form for autoritet fra den andre. 33 

Ifølge Warren (1996b:55) er det ikke sosiologisk mulig å foreta et klart skille mellom tro og 

adlydelse (belief and obedience). Flere mener at det Weber omtaler som legal-rasjonell 

autoritet også i siste instans hviler på tro og tradisjonelle begrunnelser. For det første ved at 

det som omtales som teknisk rasjonalitet i mange tilfeller bygger på en tradisjonalisering av 

teknikken ved at "rasjonalismen blir en bekjennelse" (Anselm og Beckman 1997:120). For det 

andre er det i tråd med Habermas (1984) innvendt at den legal-rasjonelle ordningen egentlig 

er en: 

indication of traditional legitimacy, or even more simply, of actors strictly 

habitual deference to power holders’ and enforcers’ instructions. .. rational-legal 

domination is at its core as unreasoned as traditional domination; for that matter, it 

is as unreasoned as charismatic impositions of social control (Sciulli 1992:95-96). 

Dette er et viktig argument, da det jo i henhold til Weber er overgangen fra verdirasjonell til 

målrasjonell handling som karakteriserer moderniseringen. Det er da også grunn til å stille 

spørsmålstegn ved om det er mulig å tenke seg et byråkrati som ikke i stor grad bygger på 

tradisjon og der karismatiske ledere fra tid til annen må bidra til "kurskorreksjon". Weber 

mente også at det alltid må være et visst innslag av karisma på toppen av et byråkrati, da det 

32 Bendix forsøkte å løse dette problemet ved å framstille tradisjonelle og legal-rasjonelle ordninger som 

autorative og varige, mens han brukte karisma som et synonym for lederskap og endring i sin alminnelighet 

(Bendix 1960:301). Det er imidlertid tvilsomt om dette løser problemet som kategoriseringen reiser. 

33 Det kan innvendes mot dette argumentet at Webers tredeling var et metodisk grep. I henhold til den 

idealtypiske metode var det nødvendig å rendyrke trekk ved gitte observerte ordninger og bruke dem som 

utgangspunkt for historisk-komparative studier. Det er imidlertid reist tvil om hvor vidt Weber selv brukte 

legitimitetskategoriene på en slik avgrenset måte. Siden Webers tid har autoritetskategoriene ofte blitt brukt på 

en måte som ikke er forenlig med deres idealtypiske status (Breiner 1996:213, Mommsen 1992).


ellers ikke vil være mulig å få det til å fungere (Weber 1979:93). 34 Webers stadige 

påpekninger av slike tvetydigheter gjør at han omtales som "a liberal in despair" som 

kombinerer "romantic passion with scientific rationality" (Hollinger 1996:17). Den samme 

tvetydigheten har bidratt til å gi hans teorier større spennvidde og aksept, og dermed blir det 

sett mellom fingrene med at hans teorier i noen tilfeller er inkonsistente og mangelfulle. 

Forholdet mellom makt og autoritet 

Mange ønsker å etablere et klarere skille mellom makt og autoritet enn det Weber har gjort. 35 

Beetham (1991) mener at Weber har en alt for tynn definisjon av legitimitet når han kun er 

opptatt av om følgerskapet gir sin tilslutning til det aktuelle styresettet ut fra at de opptrer i 

samsvar med tradisjonen eller at de anerkjenner de prosedyrer og legale ordninger som er 

etablert. Det tredje kriteriet han nevner er at tiltaket/politikken kan rettferdiggjøres ved 

"shared beliefs between subordinate and powerful", altså en betingelse om at det også 

substantivt sett må være en overensstemmelse mellom følgernes verdier og oppfatninger og 

ledernes (Beetham 1991:19). Disse tre kategoriene, som til dels er sammenfallende med 

Webers legal-rasjonelle, tradisjonelle og karismatiske autoritetsformer mener han er konstante 

betingelser for et legitimt styresett, og ikke alternativer eller idealtyper i en historisk 

utviklingssekvens slik som Webers kategorisering gir inntrykk av (Tabell 2.2). 

Tabell 2.2. Begrepsutviklingen hos Beetham (1991); illustrasjon av affinitet med Webers tre 

autoritetsformer 

Weber Tradisjonell autoritet 

Legal-rasjonell autoritet Karismatisk autoritet 

Beetham Faktisk oppslutning Rule-conformity (legalitet) Substansiell begrunnelse 

Mens legitimitet viser til en konsensus-relasjon, så er autoritet mer uttrykk for en substansiell 

tillitsrelasjon. En autoritet har kraft til å få sine befalinger adlydt fordi vedkommende inngir 

respekt. Det er ikke kraft eller tvang som ligger bak, men en verdirelasjon. "Legitimacy is 

accepted governance, whereas authority is capacity to justify governance", sier Friedrich 

(1972:94). Det går an å anerkjenne et styre som legitimt, men samtidig være uenig i den 

34 I denne sammenheng har Mommsen (1980:167) påpekt at "a bureaucracy is thoroughly unable to give a lead 

... it is for this reason, according to Weber, that the top positions within administrative machineries of this type 

are, as a rule, held by persons originating from other spheres of social life". 

61

62 


sittende statsministers begrunnelser eller å tvile på hennes evne til å begrunne en gitt politikk 

på en akseptabel måte. Dersom det ofte oppstår en slik tvil om statsministerens autoritative 

rolle kan hun etter hvert komme til å miste evnen til å utøve positiv innflytelse over 

befolkningens oppfatninger og handlingsmønstre. Dette vil si at hun står i fare for å framstå 

som en sjef og ikke en leder. Man kan da stå overfor en situasjon der folket har substansiell 

mistillit til sine politisk valgte ledere og de institusjoner de er satt til å lede, samtidig som de 

fremdeles aksepterer det eksisterende demokratiske regimet. Men samtidig må man selvsagt 

regne med en viss spill-over-effekt. Legitimitet kan også være "a by-product of effective 

system functioning", som Luhmann (1979) sier. 

I steden kan man foreta et skille mellom legitimiteten til regimet, dvs. hvor vidt man har 

confidence til det aktuelle systemet av roller ('an authority'-dimensjonen) og spørsmålet om 

det aktuelle lederskapet også framstår som autoritativt og innflytelsesrikt ('in-authority'- 

dimensjonen). Her blir det viktigere å ha personlig tillit til noen ut fra moralske eller 

pragmatiske kriterier. Det kan utmerket godt tenkes at en leder som er valgt i henhold til 

aksepterte og tradisjonelle prosedyrer og dermed oppfattes som legitim innehaver av en gitt 

posisjon, har mistet sin autoritative funksjon. Årsaken til dette kan for eksempel være at den 

problemforståelse og verdi som lå til grunn for institusjonaliseringen av de maktposisjoner 

som lederen besitter, ikke lenger har tilsvarende oppslutning. Derfor er det vanskelig å si noe 

generelt om hvorvidt de personer som besitter formelle posisjoner også er autoritative for 

andres handlinger og oppfatninger. Skal politikerne lede og ikke bare styre landet, må de være 

i stand til å begrunne sine disposisjoner om de blir utfordret. Den autoritet som blir tilskrevet 

personer i maktposisjoner må ha en annen kilde enn makten selv. Den rene formal-legale 

begrunnelsen for slike posisjoner er ikke tilstrekkelig, iallfall dersom den skal skilles skarpt 

fra tradisjonelle begrunnelser, slik som det antydes i den weberske begrepskonstruksjon. 

Tvert i mot vil vi anta at det i mange tilfeller er tradisjonen som gir de legal-rasjonelle 

lederne, lovene og byråkratiene deres retningsgivende kraft. 

Parsons mente at Webers kategorisering av autoritet blandet sammen ulike nivåer da: 

… variations which are a function of type of values would be expected to be 

analytically independent of Weber's classification and could be applied to any of 

his three types. It would lead too far here to work out a classifiation of authority 

35 For eksempel Friedrich (1967), Connolly (1993:110) og Beetham (1991)


types in terms of values, but this seems to be .. an urgent task (Parsons 1960:189- 

90). 36 

Likeledes beklager Wolpert at Weber "consciously sought to eliminate problems of value 

from his analysis". Dette var beklagelig, siden "the value question is vital to a concept of 

legitimacy" (Wolpert 1950/1965: 694). 37 Denne kritikken av Weber står også sentralt hos 

Habermas (1984) som med sin diskursetikk ønsker å overskride den weberske de-facto 

forståelse av legitimitet. Mens Weber var opptatt av hvor vidt en norm fikk gjennomslag eller 

ikke, er Habermas mer opptatt av skillet mellom en norm som bare faktisk gjelder og en norm 

som gjør krav på gyldighet. Det blir da viktig hvor vidt den gitte normen kan begrunnes på 

rasjonelt vis og å utvikle prosedyrer for å sikre muligheten for etterprøving av argumentenes 

holdbarhet i en dialog der flere parter deltar. I henhold til Habermas er "egentlig legitimitet .. 

knyttet til bruken av gyldige argumenter". Gyldige argumenter er argumenter som er 

kvalifisert gjennom en åpen diskusjon, og der normative minimumskriterier for berettiget 

oppslutning er oppfylt (Eriksen 1993b:141 - 142). Autoritet er en ressurs som lederne trenger 

for å utøve innflytelse, mens formell posisjon og muligheter for å manipulere ressurser er en 

betingelse for maktutøvelse. Ved å ta utgangspunkt i de prosessene som gjør at noen sjefer får 

tillit og oppslutning, mens andre framstår som en "lame duck" kan man bedre forstå hva det er 

som gjør at noen hierarkiske relasjoner vedvarer og oppfattes som legitime, mens andre 

utfordres og forsvinner. 38 

Fire typer autoritet 

Når noen blir akseptert som leder i kraft av å være en autoritet er det fordi følgeren aksepterer 

lederens personlighet som retningsgivende eller fordi han eller hun har tiltro til denne 

personens handlingskapasitet og vurderingsevne. Denne aksepten og tiltroen kan være knyttet 

til for eksempel 1) tradisjon og sedvane 2) moralsk- ekspressive bindinger 3) sakkunnskap og 

36 Det er også Parsons intensjon å studere forholdet mellom verdier og autoritet/ledelse, og jeg kan derfor til en 

viss grad dra nytte av hans innfallsvinkel. Problemet med Parsons systemteoretiske innfallsvinkel er at 

moderniseringsprosessen blir svært abstrakt og rettlinjet (Bendix 1964/77). Ut fra et slikt perspektiv er det 

vanskelig å forklare institusjonelle og geografiske variasjoner. 

37 Det viktigste med Webers kategorisering, sier Parsons (1960:189), er at han viser betydningen av overgang fra 

diffuse til mer spesifikt differensierte autoritetsmønstre. Den karismatiske kategorien oppfatter han først og 

fremst som en reaksjon på den tradisjonelle. Han kritiserer Weber for at han ikke skiller mellom "authority and 

regulation … but throws them together as both legally regulated". 

38 I amerikansk slang brukes uttrykket "lame duck" om en politiker som har bekjentgjort at han/hun ikke vil 

stille til nyvalg eller som ikke kan gjøre dette på grunn av restriksjoner med hensyn til valgtermin. Uttrykket 

63

64 


vurderingsevne (epistemologiske vurderinger), 4) prosedyrer og refleksive ferdigheter (Figur 

2.2). Jeg stiller det som et kriterium i denne kategoriseringen av autoritet at det er mulig å 

tenke seg at et gitt lederskap skal kunne begrunnes i all hovedsak med utgangspunkt i en gitt 

type argumentasjon. I praksis vil det være nødvendig å bruke flere typer argumenter for å 

bevare og institusjonalisere ledelsesrelasjonen. I utdypingen av de enkelte autoritetskategorier 

vil jeg ta utgangspunkt i litteratur som framhever henholdsvis det tradisjonelle, det personlige, 

det epistemiske og det prosedurale elementet i autoritetsrelasjonen. 

Figur 2.2. Fire typer autoritet 

Moralsk-ekspressiv autoritet 

-personlighet, verdighet, 

integritet 

(faith) 

Epistemisk autoritet 

-sak/ vurdering 

(konfidens) 

Tradisjonell autoritet 

-sedvane/ felles tro 

(familiaritet) 

Når ledernes autoritative posisjon bygger på tradisjonell autoritet får de oppslutning fordi de 

representerer "an unbroken line of successors" (Arendt 1990:201), og tar i bruk argumenter 

som bygger på sedvane, tradisjonelle symboler (Grunnloven, Nasjonen) og velprøvde og 

vellykkede problemdiagnoser og visjoner (folkhemmet). Her er det tillit av typen familiaritet 

og gjenkjennelseseffekten av budskapet som er viktigst. Ved at det framstår ledere som evner 

å stå som garantister for kontinuiteten og som fortolkere av grunnleggende begivenheter, blir 

det utviklet et fellesskap knyttet til en felles fortolkning av tradisjonen. 

Prosedural autoritet 

-dialog/argumentasjon 

(trust) 

indikerer altså ikke bare at den aktuelle lederen midlertidig har mistet innflytelse, men også sin mulighet til å ha 

innflytelse i framtiden.


Når lederne framstår som ledere først og fremst i kraft av sin personlige integritet og 

utstråling er det deres plettfrie vandel og moralske integritet, samt framtredelsesform og 

personlighet som blir viktigst. Det er slike ledere som evner å begeistre, engasjere og som har 

utstråling. Konsekvensen blir at det oppstår moralsk-ekspressive bindinger omkring deres 

budskap og person. Den viktigste tillitsformen som aktiviseres i denne sammenheng er faith. 

Alternativt kan den ressursen som gir lederskapet innflytelse og oppslutning være epistemisk 

autoritet, dvs. at det er saklige og faglige vurderinger som framheves. Det blir viktig å 

begrunne alle avgjørelser og gi saksframstillinger i henhold til instrumentell-rasjonelle 

kriterier. I slike tilfeller er det ofte ekspertsystemet eller kunnskapsfeltet selv som blir 

retningsgivende og vi kan snakke om at folk har konfidens til lederne i kraft av dette. 

Prosedural autoritet; her framheves lederskapets evne til å reflektere over input og reagere på 

en adekvat måte i forhold til innarbeidede prosedyrer. For å opprettholde tilliten til 

prosedyrene må lederne vise refleksive evner, dvs. at de inngår i et kommuniserende 

fellesskap der prosedyrene hele tiden blir revurdert i samsvar med de erfaringene som blir 

gjort av de berørte parter. De institusjonene som i størst grad evner å ivareta behovet for 

refleksivitet, åpenhet og gjensidighet i kommunikasjonen framstår som mest troverdige og 

autoritative. Gitte kriterier for hva som er gyldig argumentasjon må oppfylles, og dette sikres 

ved at det utvikles prosedyrer for kommunikasjon og informasjon, som gir deltakerne 

muligheter for å delta i diskusjonen på en måte som gjør at deres argumenter gis en sjanse til å 

bli hørt og testet. 

Mens moralsk-ekspressiv autoritet i første rekke knytter an til Webers karismatiske 

autoritetskategori, vil Webers legal-rasjonelle kategori i stor grad svare til det jeg har kalt 

epistemisk autoritet. Henvisninger til prosedural autoritet (refleksiv autoritet) finnes i mindre 

grad hos Weber, selv om det er elementer av dette i den legal-rasjonelle kategorien. Jeg vil 

indirekte nærme meg dette temaet senere når jeg skal ta for meg Webers tilnærming til 

demokrati. Jeg vil nå utdype de enkelte autoritetskategoriene og kommentere dem. 

Tradisjonell autoritet 

Tradisjoner er knyttet til forestillinger om et felles opphav, eller en gjenfødelse med 

tilhørende symboler og ritualer for å markere disse. Det er først og fremst denne type autoritet 

Hanna Arendt henviser til når hun i en mye sitert artikkel hevder at "authority has largely 

65

66 


vanished from the modern world" (1973:91). Arendts autoritetsbegrep bygger direkte på det 

romerske begrepet auctoritas, dvs. at autoritetens kilde var å finne i "the act of foundation". I 

henhold til denne historiske oppfatningen lå autoritetens kilder i religionen og tradisjonen, og 

i de institusjonene som bidro til å stadig (re-) etablere "self-evident truths" (1973:108). 39 Også 

i våre moderne samfunn ser vi eksempler på slik autoritetsutøvelse, der utøverne av et embete 

oppnår makt ved å henvise til at de er forvaltere av historisk etablerte sannheter og goder, som 

for eksempel Grunnloven og "den nasjonale arv". Ifølge Arendt var begrepene grunnleggelse 

(foundation) - videreføring (augmentation) og bevaring (conservation) viktige. Selve 

definisjonen på å være en autoritet i Romerriket var at man stod i en "unbroken line of 

successors" (Arendt 1990:201). Tradisjonsbevarende autoriteter må stadig bygge videre på 

myten om denne grunnleggelsen og refortolke den i forhold til nye situasjoner. Bare på denne 

måten kan de ivareta den autoritative betydningen av gamle tradisjoner og symboler. 

Tradisjoner bevares ved at man forandrer dem og bygger stadig nye fellesskap omkring dem 

ved å påstå at de bygger på uforanderlige og grunnleggende sannheter. Det er uvanlig å legge 

så stor vekt på en såvidt spesifikk historisk dimensjon i definisjonen av autoritet som Arendt 

gjorde. 40 

Inglehart (1997) bruker også begrepet tradisjonell autoritet for å beskrive et tilbakelagt 

stadium i historien. I det tradisjonelle samfunn stod religionen, familien og øvrigheten 

sentralt. Slektsoverhodet og kongens mann (senere embetsmannen og presten) gav beskyttelse 

som motytelse for at man sverget dem troskap. Innenfor slike kollektiver var man selvsagt 

også opptatt av trygghet, men ordensproblemet og den tilhørende styringstenkningen ble først 

og fremst brakt på bane når det oppstod farer som truet det tradisjonelle levesettet. Da man 

ikke først og fremst var orientert mot framskritt og velstand (som er grunnlaget for dagens 

kunnskapsbaserte og prosedyreorienterte kollektiver), men av å sikre husholdets 

livsbetingelser og moral, var behovet for forutsigbarhet og kontroll mindre påtrengende. Disse 

39 Autoritetsutøvelse, i henhold til Arendt, dreier seg om å forvalte opplagte sannheter. Det arketypiske 

eksemplet på slike sannhetsforvaltere var det romerske senatet. Senatets oppgave bestod i å refortolke og bygge 

videre på mytologien omkring grunnleggelsen av Roma og Romerriket. Derav opprinnelsen til selve 

autoritetsbegrepet Auctoritas som er romersk og kommer fra verbet augere, det vil si "to augment" eller "å bygge 

videre på". 

40 Arendt var som kjent tilhenger av det standpunkt at makten ble dannet gjennom kommunikative virkemidler 

og at mennesket realiserte sin frihet i det offentlige rom. På tross av dette beklaget hun det autoritetsforfallet som 

fulgte i kjølvannet av undermineringen av religion og tradisjon. Årsaken til dette ligger trolig i at Arendt mente 

at tradisjonell autoritet var en forutsetning for de sterke fellesskap hun ønsket seg, da slike "self-evident-truths 

are stronger than persuasion and argument" (1973:108).


verdier fikk større betydning i den etterfølgende epoke da statsbyggingen og industrien fikk et 

større omfang, noe som bidro til at det ble lagt mer vekt på framskritt og økonomisk vekst. 

Andre opererer med mindre bastante skiller mellom tradisjonelle og moderne former for tillit 

og autoritet. Et eksempel på dette er Reinhard Bendix (1964/1977:11) som reagerte på 

moderniseringsteorien på 1960-tallet ved å hevde at "a 'fully modern' society lacking all 

tradition is an abstraction without meaning". Innenfor nyere sosiologisk teori er det i pakt med 

dette synet blitt vanlig å hevde at tradisjonell autoritet har overlevd i større grad enn det både 

Weber og Parsons antok. Mens begrepet tradisjon i klassisk sosiologi ble brukt mer til å 

beskrive et tilbakelagt stadium, og som en eksplisitt kontrast til det moderne samfunnet, 

framheves det nå stadig hvordan det tradisjonelle overlever i det moderne. Shils (1997:105) 

mener at Weber gikk alt for langt når han proklamerte at tradisjonell autoritet bygde på en 

forestilling om at "it had always been that way… all that is essential is that one should be 

involved with the past", sier han, "traditional rule possesses authority because its acceptance 

establishes an attachment to the past of a family, town , country or corporate body to which an 

inherent value is attributed". 

I følge Giddens (1994:63) er tradisjonen ".. an organizing medium of collective memory, it 

involves ritual and is connected with a formulaic notion of truth; has guardians; and, unlike 

custom, has binding force which has a combined moral and emotional content". Tradisjon er 

både et tids- og stedbundet fenomen. Troen på at noen kan ha innsikt i uomtvistelige 

sannheter har vært viktig; det er dette som har dannet utgangspunktet for den oppfatning at 

gitte personer forvalter visdommen i samfunnet. Til en viss grad er denne troen fremdeles til 

stede, men forskjellen består i at de som tradisjonelt sett forvaltet slik visdom (guardians) ble 

anerkjent på et langt bredere område enn dagens eksperter (Giddens 1994). 

Moralsk-ekspressiv autoritet 

Ofte hører man at ideen om den moralske personligheten blir knyttet til det tradisjonelle 

samfunn. Men personligheter kan ikke eksistere uten at det er utviklet en forestilling om 

autonome individer - en forutsetning som ikke er tilfredsstilt i slike samfunn. Først i de senere 

århundre er det blitt vanlig å fokusere på den muligheten enkeltmennesket har til å velge 

levesett og væremåte. I de tradisjonelle samfunn valgte man ikke sitt liv, man ble født inn i 

67

68 


det. De moralske forbilder var gitt, alt etter hvilken stand eller slekt man tilhørte. Det er først i 

de moderne samfunnet at valget av moral og av personlige forbilder er blitt problematisert, og 

at det er blitt vanlig å utvikle vennskap og meningsfellesskap ut over den nærmeste 

familiekretsen. Når ideen om det tradisjonelle moralske og helskapte mennesket henger ved 

oss, har dette bl.a. sammenheng med religionens sterke stilling i tradisjonelle samfunn. I dag 

framstår dydsfilosofien og den kommunitaristiske retningen innenfor politisk teori delvis som 

et forsøk på å rehabilitere slike verdier (Macintyre 1984, Etzioni 1996). Det er ikke bare den 

sterke individualismen som gjør dette prosjektet vanskelig. Det var trolig også enklere å leve 

etter slike prinsipper i en tidsalder da samfunnet var preget av mindre kompleksitet, samtidig 

som det fantes etablerte kosmologier som man kunne tro på. 

Idealer som ære og integritet er blitt knyttet til det aristokratiske samfunnet og det engelske 

gentleman-idealet. For ridderne var ærefull opptreden i våpengjerningen viktigere enn seier 

og nederlag. Det beste var å seire med ære, men et ærefullt nederlag var også bedre enn en 

skamfull seier (Tengberg 1996:32). Ridderne var imidlertid en klart avgrenset stand i 

samfunnet med tilhørende retter og plikter. Først i de siste århundre er slike forestillinger om 

hederlighet og ære blitt gjort til gjenstand for refleksjon på tvers av samfunnslag, og 

konfrontert med de krav som stilles i det mangfoldige hverdagslivet (Taylor 1994). I den 

forbindelse er det blitt mer passende å bruke uttrykket verdighet enn ære. Ære er knyttet til en 

forestilling om faste roller, mens verdighet er knyttet til en ide om at man selv kan velge sin 

rolle (Berger 1983:177). 

Man kan ikke lenger vite hvilke verdier den andre har, derfor er respekt og verdighet 

nødvendig (Kirkeby 1998:39). Slik sett kan man si at det engelske gentlemansidealet ikke 

bygger på ære, men på verdighet, da det er allmenndannelsen og ikke det lokale og "levde" 

fellesskapet som står i sentrum. Ifølge Perkin (1990:367) tok Bertrand Russell feil når han sa 

at "the concept of the gentleman was invented by the aristocracy to keep the middle classes in 

order". Tvert i mot det var nettopp den victorianske middelklassen som "transformed the idea 

of a gentleman, from a man of good birth and prickly military honour into a ‘gentle man’ 

honest, upright, considerate and dedicated to the service of his fellow and his country". 

Grunnen til at det har vist seg så overlevelsesdyktig kan ligge nettopp i at gentlemans-idealet 

ble reformert og integrert i middelklassens bestrebelser i retning av profesjonalisering i en tid 

da det spesialiserte utdanningssystemet i liten grad var utviklet. Det som er spesielt med det 

engelske statussystemet sett i forhold til andre land i Europa er at det ikke i første rekke er


skillet mellom leg og lærd som danner utgangspunktet for den moderne rangordningen, men 

skillet mellom den kultiverte amatøren (the gentleman) og ukultiverte spesialister (the 

practical man) (Wiener 1982). I de fleste andre land ble man belønnet mer for faglig 

spesialisering enn allmenndannelse. 

Ekspertisens økende betydning og framveksten av det spesialiserte utdanningsvesenet ga 

støtet til at det ble utviklet profesjoner som fikk ulik utforming alt etter hvilke konstellasjoner 

som ble utviklet i skjæringsfeltet mellom profesjoner, myndigheter, disipliner og legfolk. I 

den "første profesjonaliseringsprosess" var det integritet, og ikke kompetanse, som kunne 

gjøres til gjenstand for tillit og sosial kontroll, da det bare var på dette nivået at legfolk og 

myndigheter kunne vurdere og stille krav til ekspertene. De klassiske profesjonene var 

befolket av verdige personligheter med høy grad av moralsk integritet. De "nye" 

profesjonene, derimot, ble avmoralisert og avpersonifisert i takt med den økte betydningen av 

vitenskapen og ytelsesidealet; "statt Integrität oder Wertkonformität steht Kompetenz, die 

kreative und originale Leistung in Vorgrund" (Schluchter 1972:159). Dermed mistet 

yrkesforbundet også sin funksjon som øverste kontrollinstans, og de moderne karakterer 41 

som etter Macintyres mening er selve symbolet på det moralske sammenbruddet trer fram; 

terapeuten, manageren og estetikeren (Macintyre 1984:30). Det typiske for disse moderne 

profesjonelle karakterene er at de ikke er i stand til å skille moralsk handling fra den handling 

som kun representerer snever egeninteresse. Dette siktemålet er blitt så dominerende i den 

moderne kultur at man ikke går av veien for å se mennesker som objekter som kan 

manipuleres. Macintyres kritikk av den moderne moralske karakteren er motivert av en sterk 

preferanse for fortidens personlige idealer og dyder. Også innenfor ledelseslitteraturen er 

disse dydene gjort til gjenstand for ny oppmerksomhet. Lederen skal ikke bare være orientert 

mot mål-middel-relasjoner, men må bygge på et felles verdigrunnlag som sjeldent kan gjøres 

eksplisitt. Etter hvert som organisasjonene kommer til å befolkes av stadig flere ikke- 

overlappende meningsfellesskap blir det viktigere å spesifisere verdigrunnlaget, men lederne 

løper en risiko ved å gå for langt i denne retning, da de må regne med at deres egne verdier 

står i motstrid til de ledetes verdier og identifikasjoner. 42 Det omfattende arbeidet som settes i 

41 Med karakterer mener Macintyre (1984:28-29) "moral representatives of their culture". Han sier videre at "the 

requirements of a character are imposed from the outside, from the way in which others regard and use 

characters to understand and evaluate themselves". Altså dreier det seg både om forbilder og representative 

uttrykk for en gitt moralsk tilstand. 

42 Den såkalte "gutteklubben grei" i norsk næringsliv er et eksempel på ledere som har tatt sjansen på å 

blottlegge en del trossetninger som later til å være i strid med folkemeningen. Jeg tenker da blant annet på de 

69

70 


gang i mange organisasjoner for å klargjøre verdigrunnlaget må bl.a. sees i denne 

sammenheng. I profesjonene og den litteraturen som beskriver dem ser man også at det nå 

legges større vekt på yrkesetikken og det personlige aspektet i møtet mellom klienten og den 

profesjonelle yrkesutøver (Sullivan 1995, Kennedy and Charles 1997). 

Prosedural autoritet 

I henhold til Friedrich (1973:129) er det et kjennetegn ved de som sitter i autoritetsposisjoner 

at de forventes å være innehavere av "a capacity for reasoned elaboration". Dette betyr at folk 

er overbevist om at autoritetene dersom de utfordres vil være i stand til å produsere gode 

argumenter til sitt forsvar. Uten å knytte an til Friedrich har Warren (1996b) foreslått en 

tilsvarende forståelse av autoritet, men han legger mye større vekt på de prosedurale 

betingelsene som må være oppfylt dersom folk skal ha tiltro til at autoritetene kan begrunne 

sine disposisjoner. Demokrati er kanskje den eneste måte å skape autoritet på i en post- 

tradisjonell setting, sier han, når kosmologier - Gud, overskridende fornuft, eller tradisjon - 

har mistet sine integrerende kraft. Forutsetningen for at man kan ha tillit til et ekspertsystem, 

for eksempel, er at man vet at det er under demokratisk kontroll, dvs. at det finnes en mulighet 

til å kritisere dette systemets trossetninger, prosedyrer og output. I tråd med dette foreslår han 

å bruke benevnelsen demokratisk autoritet om en situasjon som involverer "a limited 

suspension of judgment enabled by a context of democratic challenge and public 

accountability" (Warren 1996b: 47). Demokratisk autoritet er altså en tilstand som oppstår når 

mulighetene for diskursiv utfordring er til stede, selv om denne muligheten ikke alltid blir 

utnyttet av aktørene. Det er et særtrekk ved det moderne samfunnet at autoritetene blir stadig 

utfordret ; "they are being asked to specify their authority in terms of the goods they ought to 

serve"(Warren 1996b: 59). Dette gjør at Warren kan trekke samme konklusjon som 

Rosenblum (1987:59) "this is a pluralization and specification of authority, not a general 

crisis". Det er altså muligheten for innsyn og motargumenter fra andre som utgjør det 

demokratiske fundamentet for denne særegne moderne formen for autoritet, som også er blitt 

kalt refleksiv autoritet. 43 

mer autoritære ledelsesprinsipper som forbindes med uttrykket Kenningskolen i Norsk ledelse, men også på de 

mange uttalelser om at høyere lederlønninger er nødvendig. Mye tyder på at de dermed har bidratt til å 

undergrave sine muligheter til å utøve lederskap, allfall utenfor sine tradisjonelle domener (se kapittel 9).


Ledelse dreier seg i henhold til dette perspektivet i stadig større grad om å rettferdiggjøre 

egen virksomhet utad (Eriksen 1997). Massemedia driver denne prosessen framover. 

Organisasjonene må ansette egne informasjonssjefer for å møte medias søkelys, og det er 

vokst fram et eget sjikt med informasjonskonsulenter og public-relations-eksperter (Allern 

1997). Slik sett kan man si at det kommunikative aspektet har kommet stadig mer i 

forgrunnen, og at det er de lederne som evner å formidle et troverdig budskap om åpenhet og 

responsitivitet som kommer til å framstå som autoritative (Zand 1997:115). Ledere som 

behersker mediene og dialogkulturen og på tross av dette evner å framstå som autentiske blir 

belønnet med en egen form for personlig autoritet. Slik sett kan man si at prosedural autoritet 

også er basert på personlige egenskaper, selv om det i dag er blitt mye vanskeligere å bli 

retningsgivende dersom man er for sterkt bundet til sitt personlige verdistandpunkt. Den nye 

mediekulturen gjør det også vanskeligere for lederne å skjule sine kort ved at media kappes 

om å bringe ledernes "backstage behavior" fram i lyset (Wood 1996:217). Dette har antakelig 

bidratt til å svekke både det moralske og karismatiske lederskapet, som var avhengig av en 

viss grad av avstandsbeundring og mystisisme. De som virkelig evner å framstå med et image 

av oppriktighet og moralsk integritet kan oppnå stor popularitet, men fallhøyden er også stor 

dersom det oppstår en mistanke om at de har brukt media til å "selge seg selv" eller dersom 

det kommer kompromitterende opplysninger som bryter med det opprinnelige inntrykket. Den 

nye mediavirkeligheten har åpnet ledelsesprosessen for innsyn fra flere hold, men det er ikke 

dermed gitt at lederskapet vil fungere på en mer demokratisk måte av den grunn. Flommen av 

informasjon og underholdning gjør det vanskeligere å skille mellom vesentlige og mindre 

vesentlige spørsmål. I et polarisert eller et monopolistisk ledelsessystem der det finnes få eller 

ingen alternativer, og der det kun foregår en skyttergravsstrid mellom snevre egeninteresser, 

vil heller ikke massemedia kunne gjøre mye fra eller til. I stedet må det utvikles institusjoner 

og prosedyrer som sikrer at alternative synspunkter kommer til uttrykk og at de etablerte 

autoritetene må rettferdiggjøre sine disposisjoner i forhold til disse. I henhold til Warren 

(1996a:47) er det både fornuftig og nødvendig å overlate vurderinger og avgjørelser til andre. 

Men forutsetningen for dette er at det skjer i en "context of democratic challenge and public 

accountability". 

43 Spesielt McMahon har lagt vekt på at et autoritetsforhold kan være refleksivt og gjensidig og har også knyttet 

begrepet demokrati til forekomsten av refleksiv autoritet. "Democracy is reflexive authority, that is, the exercise 

of authority by those who are subject to it" (McMahon 1994:13). 

71

Epistemisk autoritet 

72 


Mens det er lederpersonligheten og verdiene som står i fokus for de moralske autoritetene er 

det kunnskapen og problemløsningsevnen som understøtter den epistemiske autoriteten. 

Parsons (1968:545) framhevet betydningen av den epistemiske autoriteten ved å hevde at "the 

professional complex ..has already become the most important single component in the 

structure of modern societies." Han satte profesjonenes økte betydning direkte i sammenheng 

med at "the new leadership element is based on cultural criteria of legitimacy rather than 

criteria of political power or economic success". Profesjonene var de viktigste garantistene for 

liberale verdier i det moderne samfunnet, på grunn av den tjenesteorienteringen de hadde 

utviklet i forhold til sine klienter og samfunnet som helhet. Parsons framhevet også 

betydningen av de kollegiale relasjonene som var utviklet i profesjonene. Sciulli har 

framholdt at profesjonene er en viktig blokkering mot en drift i retning av autoritære 

strukturer. Bakgrunnen for denne tiltroen til kollegiale formasjoner, er at disse fungerer i 

henhold til et ideal om likeverdig deliberasjon, og at det innenfor slike formasjoner er utviklet 

prosedyrer som gjør at de kan fungere som "mediating institutions" og forbilder for 

problemløsning ellers i samfunnet. 44 

Det som i første rekke skal drøftes i denne sammenheng er profesjonene og vitenskapens 

betydning for kunnskapsutviklingen og i hvilken grad de bidrar til å underbygge kunnskapens 

autoritative funksjon i organisasjoner og ledelsessystemer. Ifølge Gellner (1974:30) er de 

44 Sciulli (1992: 252-253) har kritisert Parsons for å overdrive betydningen av profesjonene i verdisfæren og de 

muligheter til normativ integrasjon som ligger i "det profesjonelle komplekset". Det er de kollegiale relasjonene 

og prosedyrene som gjør at profesjonene kan opptre på en fornuftig og sosialt ansvarlig måte, og ikke deres 

status som formidlere mellom vitenskap og samfunn. Habermas legger for stor vekt på interpersonlige relasjoner, 

noe som gjør at han overser de deliberative former for organisering som finnes i formelle systemer (103). "There 

is indeed a social infrastructure underlying nonauthoritarian social orders today, and it is indeed under threat 

from systemic pressures of social change. But it is comprised of collegial formations largely located within 

formal organizations." (Sciulli 1992:239).


fleste autoriteter i dag henvist til å rettferdiggjøre sine posisjoner ved å vise til forestillinger 

om "what can be known and how we know it", dvs. at de må innta et epistemologisk 

standpunkt. 45 Det er de kunnskapsbaserte kollektivene i samfunnet som i stor grad forsyner 

lederne med de argumentene og fortolkningene som de bruker til å rettferdiggjøre sine 

posisjoner og hensikter. Det er altså snakk om epistemiske autoriteter. Med dette menes at 

noen oppnår en anerkjent posisjon i kraft av sin sakkunnskap på et gitt saksområde og ved 

hjelp av argumenter om hva vi kan vite og hvorfor vi vet det. I henhold til Foucault (1980) 

representerer disse autoritetene alternative sannhetsregimer. Han hevder at det i dag ikke er 

mulig å utøve makt uten å basere denne på "discourses of truth"; .. we are subjected to the 

production of truth through power and we cannot exercise power except through the 

production of truth" (Foucault 1980:93). Tilliten til profesjonene og tilsvarende 

kunnskapsbaserte grupper bygger blant annet på at de er i stand til å forsyne maktelitene med 

troverdige argumenter og begrunnelser. Men bakgrunnen for at vi fester lit til de respektive 

profesjonenes argumenter og problemforståelse vil variere. For det første kan det være den 

enkeltes erfaring med den enkelte yrkesutøver som er avgjørende. Det er på dette området 

blitt påpekt at den individuelle yrkesatferden ofte blir rangert høyest i institusjoner som man 

ellers setter lavt. Prester, sykepleiere og leger er rangert høyest i det norske yrkeshierarkiet, 

men befolkningen har ikke samme grad av tillit til kirken og sykehusene, da disse blir langert 

lavere enn mange andre institusjoner (Nielsen 1992:13). Dersom det var slik at høy tillit til 

den enkelte yrkesutøver også automatisk gjorde at man hadde høy grad av tillit til det 

ekspertsystemet og de institusjoner de representerte skulle ikke dette være tilfelle. Man skulle 

forvente at folk hadde høy grad av tillit til både legene/sykepleierne og sykehusene. Kanskje 

har individualiseringen og pluraliseringen av de menneskelige relasjoner ført til at den tillit 

som tidligere var rettet mot ekspertsystemet er blitt forflyttet til den enkelte yrkesutøver. Eller 

kanskje er det bare snakk om en pendelsvingning. 

45 En viktig diskusjon innenfor epistemologien dreier seg om forholdet mellom kunnskap og verdier; debatten 

om vitenskapens verdifrihet. Habermas har kritisert Weber for å ha inntatt en desisjonistisk posisjon, siden han 

mente at "the ultimate value commit ments of a person are not subject to the principle of critical analysis" 

(Schluchter 1984:108). Habermas kritikk av Weber på dette punktet har dannet utgangspunktet for en omfattende 

debatt. Det er også oppstått en ny debatt omkring forholdet mellom moral, religion og vitenskap, ved at det blir 

tatt til orde for å viske ut skillet mellom moralsk og vitenskapelig tenkning (Wilson 1998). Denne posisjonen er 

en rehabilitering av Platon, som oppfattet vitenskapen som en aktivitet som skulle avklare målene for vår 

eksistens på jorden (Tiles and Tiles 1993). Når jeg skiller mellom epistemologiske og moralske begrunnelser for 

autoritet er det imidlertid ut fra en forståelse at vitenskapen og moralen i dag fungerer som adskilte sfærer. Dette 

betyr imidlertid ikke at moralske posisjoner ikke har betydning for vitenskapelige posisjoner. 

73

74 


Men det kan også være fagdisiplinen selv som oppnår høy grad av tiltro, i kraft av den 

anseelse det aktuelle kollektivet av profesjonelle/vitenskapsfolk nyter. Det viktigste er da 

troen på at det i det aktuelle kollektivet er utviklet sosiale omgangsformer og prosedyrer som 

garanterer for at det blir fokusert på kritiske problemområder på en etisk forsvarlig måte, og at 

det er de mest kompetente innenfor kollektivet som i størst grad har innflytelse over kritiske 

avgjørelser og vurderinger. En viktig forutsetning for at vi har tillit til et slikt faglig kollektiv 

vil være at vi går ut fra at de utøver gjensidig kritikk og at det tas etiske hensyn. Det er den 

gjensidige "mistilliten" mellom ekspertene som gjør at et gitt ekspertsystem kan oppnå tillit 

utad (Schluchter 1972:152). Habermas bruker uttrykket "communities of communication" om 

dette (Sciulli 1992:100). Dersom vi er i tvil om hvor vidt denne forutsetningen om intern 

etterprøving og kommunikasjon er oppfylt, f.eks. fordi vi har mistanke om at det aktuelle 

kollektivet praktiserer blind lojalitet til en vitenskapelig guru, vil resultatene bli oppfattet som 

mindre troverdige. 46 

For det tredje kan det være de objektive prosedyrene som ligger til grunn for at vi har tillit til 

en gitt problemforståelse og saksframstilling. I slike tilfeller er det objektivitetsidealet som 

kommer til uttrykk, dvs. vitenskapelige normer om at man har fulgt anerkjente og aksepterte 

regler og prosedyrer. Det viktige med slike kriterier er at de åpner for "possible refutation by 

other experts" (Porter 1995:214). Denne form for tillit er imidlertid "anonymous and 

institutional rather than personal and face to face" (Porter 1995:214). Altså er det her snakk 

om tillitsforhold som bygger på konfidens, mens man innenfor de Kuhnske paradigmer i 

større grad forventer at det utvikles familiaritetspregede relasjoner. Det blir ikke gjort 

tilsvarende forutsetninger om at det er høy grad av tillit innad i kollektivet av vitenskapsmenn 

og yrkesutøvere. Ifølge Porter er det svake sammenslutninger (communities) som i størst grad 

tvinges til å gjøre bruk av slike objektive, kvantitative kriterier, mens mer anerkjente og 

etablerte statusgrupper kan gjøre bruk av personlige og kommunikativt baserte kriterier for 

hva som er troverdig og høyverdig kunnskap. I slike tilfeller er det i utgangspunktet etablert 

sterke tillitsforhold, noe som blant annet har sammenheng med at det er stor grad av 

overlapping mellom meningsfellesskap og livsfellesskap. Begreper som wissenschaft, laug, 

46 I henhold til Kuhn (1972) er det en iboende tendens innenfor disipliner og paradigmer at de lukker seg i 

forhold til omverdenen. Paradigmer oppnår ikke status og oppslutning gjennom konkurranse og kritisk 

etterprøving, slik som Popper antar, men som følge av at de er "more successful than their competitors in solving 

a few problems that the group of practitioners has come to recognize as acute" (Kuhn 1972:23). Likeledes 

oppfatter Stichweh (1994:310) disiplinene "som relativt selvorienterte sosialsystemer som befatter seg primært 

med interne operasjoner og betrakter den innenvitenskapelige omverdenen".


virksomheter og profesjoner viser i større grad til slike sterke sosiale relasjoner enn begreper 

som science, yrker, organisasjoner og assosiasjoner. 

Dess mer objektivisert kunnskapen er, dess mindre er den avhengig av den personen som 

utvikler den og bærer den fram (Porter 1995:229). Allment sett blir det viktig i et slikt 

epistemologisk perspektiv å utvikle institusjoner som sikrer meningsbrytning og stadig 

drøfting av verdirelevansen av den aktuelle kunnskap. Det er i pakt med denne innsikten at 

Habermas (1962/1996) har understreket betydningen av den borgerlige offentligheten, mens 

Popper ønsker seg et åpent samfunn preget av "freedom of critical thought and the progress of 

science" (Popper 1957/1995:223). Diskusjonen omkring behovet for å opprette egne råd og 

utvalg for teknologivurdering må også sees i dette lys. Mens man tidligere hadde sterk tiltro 

til at vitenskapelige og andre kollegiale formasjoner selv kunne opptre moralsk og kritisk i 

forhold til virkninger av egne funn, er det nå blitt en målsetning å bringe såkalte 

legmannsrepresentanter og berørte parter inn i vurderingen av hva som skal regnes som 

positive og negative resultater i vitenskapen (Brekke 1997). Det virker som spesialiserte 

kollektiver nå i større grad må satse på kommunikative prosedyrer og virkemidler dersom de 

skal oppnå status som autoriteter i samfunnsdebatten. 

Pragmatikernes kritikk av styringsforståelsen av ledelse 

Hva er så forholdet mellom autoritet og ledelse? Både Etzioni (1964/1971:116) og Bendix 

(1960:300) tar utgangspunkt i følgende sitat: 

A leader can only request, an authority can require.. leadership depends upon the 

personal qualities of the leader in the situation in which he leads. In the case of 

authority, however, the relationship ceases to be personal and, if the legitimacy of 

the authority is recognized, the subordinate must obey the command even if he is 

unacquainted with the person who issues it. In a leadership relation the person is 

basic; in an authority relation the person is merely a symbol (Bierstedt 1954:171- 

172). 

Problemet med dette argumentet er at det bygger direkte på den weberianske tilnærmingen, 

der det ikke blir skilt mellom makt og autoritet og der det blir lagt lite vekt på den autoritet 

75

76 


som understøttes av prosedurale og epistemiske argumenter. 47 Det er anført mot den 

weberianske oppfatningen av autoritet at "an authority about some matter is someone whose 

judgments about it are reliable, not someone whose utterances demand compliance" (Green 

1990:27). Selznick mener at de amerikanske pragmatistenes syn på autoritet står direkte i 

motsetning til Webers på dette punktet. Disse oppfattet ikke organisasjoner som systemer for 

dominans, men for samarbeid; "in the morality of cooperation, authority is situational, 

problematic, and responsive ... the upshot is a principled rejection of authority as domination" 

(Selznick 1992:287-88). 

Dersom autoritet oppfattes på denne måten kommer lederskapet også til å få en mer interaktiv 

betydning enn Weber tillegger det. Selznick (1957/1984) var tidlig ute med å foreslå at 

ledelse dreier seg om forvandle organisasjoner fra tekniske apparater til verdibaserte 

institusjoner. I boken The Moral Commonwealth (1992:237) går han et skritt videre og mener 

at det gjelder å forvandle institusjoner til "communities". Dette kommunitaristiske budskapet 

kombinerer han med innsikter fra den amerikanske pragmatismen. I tråd med dette mener han 

at: "The task of moral awareness - and of leadership- is to replace uncontrolled, unreflective 

development with more controlled and deliberate ways of forming moral agents" (1992:35). 

Dermed viderefører han et tema fra Dewey som kritiserte den klassiske liberalismen for ikke å 

se at den alternative autoritet de støttet seg på i sin kritikk av tradisjonen og politikken var den 

epistemiske autoriteten: 

The resource that has not yet been tried on any large scale in the broad field of 

human social relationships is the utilization of organized intelligence, the 

manifold benefits and values of which we have substantial and reliable evidence 

in the narrower field of science (Dewey 1936/1991:141). 

Ved å overføre det vitenskapelige idealet om etterprøving og kritisk granskning til samfunnet 

som helhet ville Dewey utvikle et nytt fellesskap omkring de samme idealene som det 

vitenskapelige kollektivet bygde på. Det som gjorde vitenskapen så forbilledlig var at den 

hadde en åpen og utprøvende holdning. Videre mente Dewey at "the operation of cooperative 

intelligence as displayed in science is a working model of the union of freedom and authority" 

(1936/1991:143). I motsetning til dette idealet sto den moderne økonomien og det weberske 

byråkratiet der målet med handlingen var gitt på forhånd. Som en alternativ til denne 

47 Bierstedt (1954:71,79) er klar på dette punktet; ; "authority is always a power phenomenon … where there is no 

organization there is no authority". Han avgrenser dermed autoritetsbegrepet til å dreie seg om formalisert 

maktutøvelse.


systemlogikken ønsket Dewey (og Selznick) å utvikle organisasjoner som fungerer som 

deliberative og kreative fellesskap der: 

… ends are foreseen consequences which arise in the course of activity and which 

are employed to give activity additional meaning and to direct its further course. 

They are in no sense ends of action. By being ends of deliberation they are 

redirected pivots in action (Dewey 1930:225). 

Den form for deliberasjon Dewey viser til her er altså den vitenskapelige (organized 

intelligence). En innvending som brukes mot denne typen argumenter er at det dreier seg om 

scientisme, en betegnelse som brukes om tendensen til å overføre vitenskapens språkbruk og 

tankegang til andre kontekster, innforstått kontekster der den vitenskapelige tankegangen vil 

ha negative konsekvenser (Hakfoort 1995). 48 "Scientism constitutes a vigorous criticism of 

traditional and institutional life, and a refusal to accept authority on any grounds except those 

of scientific principle", sier Shils (1997b:44). 

En mer spesifikk kritikk av Dewey vil være at han blander sammen vitenskap og politikk. 

Mot dette kan det innvendes at det er det vitenskapelige idealet og ikke det ideologiske 

uttrykket dette er gitt i den scientistiske ideologien Dewey referer til. Men kanskje er det ikke 

først og fremst idealet om åpenhet og stadig etterprøving av argumenter som preger moderne 

vitenskap, men langt mer instrumentelle kriterier. 49 Habermas har forsøkt å møte denne 

innvendingen mot den amerikanske pragmatismen ved å utvikle et perspektiv på 

kommunikativ rasjonalitet som tar utgangspunkt i livsverdenen og de personlige relasjonene 

som er utviklet der, og ikke de kollegiale relasjonene innenfor vitenskapen. Dermed oppnår 

han å framheve betydningen av offentligheten og den praktisk-moralske fornuft, uten å anta at 

det er vitenskapen som er den fremste eksponenten for disse verdiene. 

Det går fram av det som er sagt ovenfor at lederskapets innflytelse ikke er noe som kan 

forklares ved at det er etablert økonomisk og formalisert dominansforhold, da det ligger i 

lederskapets logikk at det må være innrettet mot å overtale eller overbevise andre, blant annet 

48 Hakfoort (1995:383), som har gått gjennom litteraturen på dette området, foreslår følgende definisjon: 

"scientism is present when people draw on their widely shared images and notions about the scientific 

community and its beliefs and practices in order to add weights to arguments they are advancing, or to practices 

they are promoting, or to values and policies whose adoption they are advocating". Generelt kan man si at man 

kan bruke betegnelsen scientisme i de tilfeller der vitenskapelige argumenter tas i bruk i kontekster der det kan 

stilles spørsmålstegn ved deres relevans. 

49 Festenstein (1997: 78) er blant de som har kritisert Dewey for å ha blandet sammen politisk og epistemisk 

autoritet; ".. for political authority is not epistemic authority, and the relationship of citizens to states is not that 

of scientists to the scientific community". 

77

78 


ved å vise til autoritative kilder for det man vet, sier og gjør. De samme autoritative kildene 

kan imidlertid bli brukt både i makten og motmaktens tjeneste. 50 I en tid med 

autoritetspluralisme og økt konkurranse med hensyn til problemforståelse og diagnose må 

autoritetene og lederne stadig gjøre seg fortjent til tillit på nye måter. I denne situasjonen er 

det blitt vanskeligere å bruke formell makt som utgangspunkt for å opprettholde innflytelse. 

Det vil i større grad være de underliggende epistemologiske og moralske forestillinger som 

bestemmer hvilke autoritetsmønstre og ledelsesrelasjoner som utvikles. 

Oppsummering 

Ledelse er en innflytelsesrelasjon der ledere og ledete samarbeider for å oppnå felles mål, og 

ledelsesaktiviteten dreier seg dermed om å påvirke andres atferd og oppfatninger. Autoritet og 

tillit er blant de ressursene lederne benytter seg av for å oppnå innflytelse og makt. Det er nær 

sammenheng mellom hvilke tillitsformer som er blitt utviklet og i hvilken grad den sosiale 

arbeidsdelingen er enkel eller kompleks. I det første tilfelle kan man stole på andre fordi man 

kjenner dem og er lik dem, mens man i en situasjon med høy kompleksitet er mer henvist til å 

stole på "ukjente" fordi de tar seg av funksjoner man er berørt av. Det er også forskjell på å ha 

tillit til rutiner og institusjoner fordi de bygger på sedvane og felles tro (familiaritet), og å 

være henvist til å ha tillit til ekspertsystemer som bygger på abstrakt kunnskap og 

vitenskapelige kriterier (konfidens). Autoritetene i samfunnet representerer en 

institusjonalisering av tillitsfunksjonen. Lederskapet vil ta ulike former alt etter hvilke 

autoritative argumenter og begrunnelser som gjøres gjeldende. Når det sies at et gitt regime er 

legitimt menes det at det fungerer i samsvar med etablerte prosedyrer, lover og regler og at 

befolkningen av denne grunn ikke uttrykker sin mistillit. Dette betyr ikke nødvendigvis at dets 

ledere framstår som innflytelsesrike og autoritative i forhold til statsborgernes oppfatninger 

og gjøremål. Autoritet kan være fraværende i et legitimt politisk regime. Autoriteter som 

utfordres og begrunner sin posisjon gjennom maktspråk står i fare for å miste sin innflytelse i 

et åpent samfunn. I lengden vil enhver formell autoritet være avhengig av å mobilisere ny tillit 

for å oppnå innflytelse og befeste sine posisjoner. Studiet av autoritet dreier seg blant annet 

om å forstå bakgrunnen for at gitte fortolkninger og prosedyrer har oppstått, fått oppslutning 

og framstår som "autoritative". Det er institusjonaliseringen av slike fortolkninger og 

50 Et eksempel på dette er den trussel som er oppstått mot helsevesenets autoritetsstruktur ved at pasientene nå 

kan søke informasjon direkte via internettet, og dermed kommer til å bryte med den etablerte 

kommunikasjonsstrukturen mellom lege, underordnet helsepersonell og pasient (Hjorthdal 1997).


prosedyrer som danner utgangspunkt for at noen personer kan oppnå prestisje og innflytelse 

og utvikle ledelsesrelasjoner i forhold til andre. Spørsmålet som jeg har stilt er hvordan 

ledelsesrelasjoner oppstår og hvordan ledere og følgere begrunner slike relasjoner, ikke hva 

som tvinger følgerne til å adlyde lederne eller hvordan man gjennom en herredømmefri dialog 

kan komme fram til enighet. På denne måten har jeg avgrenset autoritet og ledelse fra makt, 

innflytelse og deliberasjon. I det følgende vil jeg rette søkelyset mot forholdet mellom ledelse 

og demokrati og hvordan dette er blitt oppfattet i ulike fagretninger. Deretter vil jeg drøfte 

forholdet mellom ledelse og modernisering. Til slutt vil jeg med utgangspunkt i denne 

drøftingen og i det begrepsapparatet som er utviklet så langt drøfte i hvilken grad det er blitt 

utviklet institusjonelle betingelser for demokratisk lederskap i Norge, Tyskland og USA i 

dette århundret. 

79

80 


Del 3. Forskning om ledelse og demokrati 

I henhold til Friedrich (1963:171) går det an å skille mellom tre former for lederskap og 

styring alt etter hvilken funksjon det oppfyller; beskyttelse, orden og retning (tabell 2.3). Det 

interessante, som Friedrich også påpeker, er at disse tre dimensjonene også i noen grad 

sammen med Webers tre autoritetstyper tradisjonell, legal-rasjonell og karismatisk legitimitet. 

Tabell 2.3. Tre dimensjoner ved lederskapet; illustrasjon av affinitet med Webers tre 

autoritetsformer i henhold til Friedrich (1963) 

Weber 

Friedrich Retning 

Karismatisk autoritet 

Legal-rasjonell autoritet Tradisjonell autoritet 

Orden Beskyttelse 

Et varig og autoritativt lederskap ifølge Friedrich (1963:171) forutsetter at alle de tre 

dimensjonene blir ivaretatt på en gang. Jeg vil i det følgende ta utgangspunkt i dette 

synspunktet, som bygger videre på kritikken av Webers kategorisering av autoritet i det 

foregående. 51 

Retningsgivende ledere er orientert mot substansielle verdier og som en konsekvens av dette 

kommer de til å påvirke verdier, oppfatninger og samhandlingsmønstre i organisasjonen. Det 

initierende lederskapet er ikke først og fremst innrettet mot å få folk til å tenke og handle likt, 

men å påvirke stemningen og framtidsoppfatningen, for eksempel ved å utvikle nye 

konstitusjoner, gå inn i nye territorier og så videre (Friedrich 1963:171). "Maintaining 

leadership" på den andre side, bidrar til å opprettholde etablerte ordninger og minner således 

om det jeg har kalt styring. Den tredje formen, det beskyttende lederskapet, "provides security 

against bodily destruction, but also security for a particular way of life, a culture and its 

values, beliefs and interests" (Friedrich 1963:171). Det framgår at Friedrichs kategorisering i 

liten grad åpner for gjensidige relasjoner mellom ledere og ledete, og det kan derfor virke som 

han i mindre grad er opptatt av det demokratiske aspektet i selve ledelsesrelasjonene. Sett i 

forhold til hans definisjon av autoritet som "capacity to justify governance" er dette underlig, 

men det kan trolig forklares med at han i stor grad tillegger de tradisjonelle lederne oppaven


med å stå for "reasoned elaboration" og at han dermed mener at denne egenskapen så og si 

ligger innbakt i det beskyttende lederskapet. 

Selv om det ovenfor er antydet at karisma er mest beslektet med det retningsgivende 

lederskapet, kan man ikke alltid anta dette, da det her dreier seg om "ekstraordinære 

situasjoner" og et lederskap som ikke forutsettes å vare ved. Karismatiske ledere kan også 

framtre med utgangspunkt i at de beskytter følgerne og skaper orden, da Webers begrep 

karismatisk lederskap ikke sier noe om hvilke grunner følgerskapet har for å gi sin 

oppslutning til lederskapet; "the notion that a divine being has 'called' the leader may provide 

consent for initiator, conservator and protector alike", sier Friedrich (1963:172). 52 

Skillet mellom orden på den ene side og retning på den andre kan minne om det skillet jeg har 

referert til tidligere mellom transaksjonsledelse og transformasjonsledelse (Burns 1979) og 

mellom management og leadership (Rost 1993). Det er ikke vanskelig å tenke seg at orden 

kan opprettholdes gjennom ulike incentivsystemer og formelle avtaler, mens det er 

vanskeligere å tenke seg at retningsgivende ledere kan basere seg utelukkende på slike 

systemer og avtaler. Styringsbegrepet i den forstand som Luhmann (1989:326) bruker det, der 

det dreier seg om å minimalisere avvik fra en standard eller målsetning man har fastsatt på 

forhånd, uttrykker kjernen i det forordnende lederskapet. Når det gjelder det beskyttende 

lederskapet er dette en mer tvetydig kategori som både kan ta form av styring og ledelse. Jeg 

tenker da på at beskyttelse skjer ved at det blir utviklet formelle ordninger og rettigheter og 

skaffet til veie ressurser som garanterer for en gitt gruppes eksistens. Men på den annen side 

nevner altså Friedrich den ideologiske dimensjonen, der det gjelder å beskytte 

meningsinnholdet i et gitt levesett. 53 

På bakgrunn av denne inndelingen må man kunne si at det i forskningen omkring ledelse og 

organisering er blitt fokusert overdrevent mye på orden/effektivitet og mindre på beskyttelse 

og retning (Kapittel 8). På 1980-tallet var det mye snakk om å bruke organisasjonskulturen 

51 Webers autoritetskategorier kan imidlertid også oppfattes som historiske idealtyper. I en sammenligning 

mellom ulike land og tidsepoker, kan det derfor være fruktbart å benytte kategoriene som et utgangspunkt for 

den videre analysen (Byrkjeflot 1998). 

52 Men Weber har også påpekt at: "Every type of social order, without exception, must, if one wishes to evaluate 

it, be examined with reference to the opportunities which it affords to certain type of persons to rise to positions 

of superiority through the operation of the various objective and subjective selective factors" (Weber 1949: 27). 

53 Argumentet om at ledelse dreier seg om å beskytte et gitt levesett og at det er følgerne som bestemmer 

ledernes handlingsrom er sentralt innenfor kulturteorien (Thompson et al. 1990). Se kapittel 8. 

81

82 


som et middel for å skape oppslutning og samhørighet omkring organisasjonen og dens 

målsetninger. I utgangspunktet kan dette høres ut som et forsøk på å gå i en ny retning eller å 

beskytte et gitt levesett. Men dersom man ser nærmere på dette konseptet vil det framgå at 

den underliggende forutsetningen alltid var at en gitt effektivitetsstandard måtte oppfylles. 54 

Først og fremst dreide seg om å bruke kulturelle virkemidler, ikke for å skape meningsfylt 

arbeid og verdifulle sosiale relasjoner, men for å skape orden og effektivitet. Ikke minst 

ønsket man å motivere de ansatte til å yte mer ved å trekke dem sterkere med i 

organisasjonen, f.eks. gjennom kvalitetssirkler, kurs og sosiale ritualer. Problemet var at folk 

flest ikke var villig til å yte mer uten at de også ble gitt en viss beskyttelse mot oppsigelser og 

muligheter til forfremmelser. Da det ikke kunne gis garantier for en slik beskyttelse mistet 

organisasjonskulturkonseptet mye av sin innflytelse, og det ble gradvis erstattet av nye 

ledelseskonsepter som Business Process Reengineering og kvalitetsledelse. Et eksempel på et 

firma som på begynnelsen av 1990-tallet oppga politikken med ansettelsesvern for de ansatte 

er IBM. En rekke av de selskaper som framstår som suksesshistorier i Peters and Watermans 

bestselger In Search of Excellence (1982) viste seg senere å være døgnfluer. Noe av årsaken 

til dette kan ha ligget i det forhold at lederskapet undervurderte muligheten og betydningen av 

beskyttelse, dvs. av at de ansatte ble gitt et minimum av sikkerhet for framtidig jobb. Det var 

nettopp evnen til å kombinere intern fleksibilitet med garantier for jobbsikkerhet som ble 

framhevet som de japanske selskapers fortrinn. 

La meg nå bevege meg vekk fra denne kritiske presentasjonen av aktuelle ledelseskonsepter 

på 1980-tallet i retning av en beskrivelse av samfunnsfagenes tilnærming til ledelse som tema. 

Også her må man si at de fleste har vært opptatt av orden/styringsdimensjonen og at det ikke 

har vært stor forskjell på sosiologi/statsvitenskap og økonomi på dette området. Ledelse er 

blitt oppfattet som en "black box" i alle disse disiplinene (se kapittel 6). 

Beskyttelsesdimensjonen har fortrinnsvis vært industrisosiologien og arbeiderhistorikernes 

doméne. Betydningen av det uformelle lederskapet for beskyttelse av arbeidernes identiteter 

og meningsfellesskaper har vært et gjennomgangstema (Lysgaard 1961, Burawoy 1979), 

mens det er sagt lite om retningsdimensjonen. Innenfor denne tradisjonen var det mer 

upersonlige størrelser som kapitalismen og samfunnsstrukturen som anga retningen, da 

54 "In our culture we know of no organized movement towards power which is not bureaucratic and managerial 

in mode and we know of no justifications for authority which are not Weberian in form", sier MacIntyre 

(1984:109). Problemet består i at: "No type of authority can appeal to rational criteria except effectiveness" 

(MacIntyre 1984:26).


organisasjonsstrukturen og ledelsesatferden ble oppfattet som en ren avspeiling av slike ytre 

forhold. Av denne grunn har det i første rekke blitt fokusert på kontrollsystemet og 

ordensdimensjonen (Braverman 1974, Edwards 1979). I human-relations-tilnærmingen har 

man derimot vært mer opptatt av hvordan man kan utvikle ledelsesrelasjoner som bidrar til 

mer humane arbeidsformer og økt motivasjon blant arbeiderne. Målsetningen var å bidra til 

høyere produktivitet og harmoniske forhold i arbeidslivet. Det kan virke som man også i 

denne tradisjonen har oversett retningsdimensjonen og lederskapets betydning for å skape 

mening ut over den mer snevre betydning som uttrykkes gjennom begreper som motivasjon 

og samhørighet (Sievers 1994). 

Mens man i statsvitenskapen har fokusert på rettferdighet og legitimitet, har de økonomiske 

vitenskapene, naturlig nok, vært innrettet mot effektivitet. Fagretningene kan potensielt sett 

enes omkring forutsetningen om at en gitt styringsordning må oppfattes som legitim for å 

være effektiv og omvendt. Konklusjonen av oppsummeringen av innsatsen på 

forskningsområdet Ledelse, Organisasjon og Styring som legges fram i kapittel 6 viser at det 

både i statsvitenskapen og økonomien har blitt mye snakk om organisasjon og styring og lite 

om ledelse. Det er det forordnende aspektet ved ledelse som har kommet til å dominere. 

Samtidig er ledelse blitt et tema som blir gitt mye oppmerksomhet i arbeidslivet og i 

massemedia. 

Pendelsvingninger eller evolusjon? 

Nå sies det at det som kjennetegner dagens samfunn er mangelen på retning og usikkerhet om 

hva framtida vil bringe (Sejersted 1994:235, 244). Kanskje er det dette som gjør at 

etterspørselen etter retningsgivende og verdiorienterte ledere er blitt større. Sett i et 

moderniseringsperspektiv må utviklingen på dette området sees i sammenheng med mer 

dyptgående kulturelle og strukturelle endringer, som for eksempel utviklingen av økt 

kompleksitet og motstridende autoritetsformer. I et slikt perspektiv er det ikke annet å 

forvente enn at de nye fagene og yrkene (f.eks. journalistene, bedriftsøkonomene og 

konsulentene) er mer orientert mot ledelse enn de tradisjonelle fagene (statsviterne og 

sosialøkonomene). Når søkningen til de informasjonsbaserte og mikroøkonomisk orienterte 

yrkene øker, går dette til dels på bekostning av de gamle makroøkonomiske og teknologisk 

orienterte fagretningene og yrkene. Dette vil i neste omgang få konsekvenser for 

83

84 


autoritetsmønsteret og lederskapet i organisasjonene og arbeidslivet. 55 Konsulenter, 

bedriftsøkonomer og massemedia angir nå i større grad retningen for utviklingen. Samtidig 

ser man at tilliten til det politiske systemet minker, og at betydningen av personlige elementet 

er blitt større både i politikken og arbeidslivet (Weigård 1995). Dette gjør at det åpnes for at 

individuelle politikere og ledere i større grad kan bruke media og PR-byråer for å forsøke å 

påvirke utviklingen. 

Mot dette moderniseringsargumentet kan det imidlertid innvendes, slik det er vanlig å gjøre, 

at disse forhold vil variere etter kjente mønstre, for eksempel gjennom pendelbevegelser. 

Konsepter kommer og går på samme måter som klesmoter. I noen perioder er det de 

menneskelige relasjonene som står i fokus, men så gjenoppstår den beinharde rasjonalismen 

og så videre. Denne pendelsvingningsteorien står sterkt både i organisasjonsteorien og i 

ledelsesforskningen (Barley and Kunda 1992, Strand 1996). I tråd med denne teorien mener 

f.eks. Røvik å ha observert at den rasjonalistiske tendensen preget norske organisasjoner fra 

1960-tallet og utover, mens oppskriftene fikk en mer normativ forankring fra slutten av 1970- 

tallet og fram til 1990-tallet. På 1990-tallet har vi så "uten tvil" opplevd en tilbakevending til 

rasjonalismen (Røvik 1998:275). 56 Det vil gå fram av det som er sagt ovenfor at jeg mener det 

er grunn til å betvile hvor vidt 1990-tallet lar seg beskrive som en slik pendelbevegelse i 

retning av rasjonalisme. Denne beskrivelsen stemmer for eksempel dårlig med den sterke 

kritikken av 1980-tallets jappekultur på 1990-tallet og opprettingen av verdikommisjonen. 

Det viktigste er imidlertid at det i henhold til et moderniseringsperspektiv vil være vanskelig å 

legge så stor vekt på pendelbevegelser som f.eks. Barley and Kunda (1992) har gjort. Det vil 

for eksempel kunne innvendes at den virkeligheten som norske ledere stod overfor på 1950- 

tallet var langt mindre kompleks og at det derfor er vanskelig å dra eksplisitte 

sammenligninger mellom bruken av ledelseskonsepter på 1950-tallet og 1990-tallet. 

Røvik (1998) finner også en slik tendens i retning av kompleksitet ved at det oppstår et 

mangfold av oppskrifter som blir forvaltet av et tilsvarende mangfold av profesjoner og 

ekspertnettverk. "Multistandardorganisasjonen" er det begrepet Røvik bruker for å betegne det 

interne mangfoldet som er oppstått i organisasjonene ved at det er blitt utviklet flere 

spesialiserte utviklingsenheter som eksisterer side ved side av hverandre. Videre er det blitt 

55 For en nærmere beskrivelse av de ulike kunnskapskulturene og deres forhold til ledelse se kapittel 4. 

56 Metaforisk beskrevet mener han at det over tid skjer en endring i fokus kropp (1960-tallet) til sjel og hode 

(1980-tallet) og tilbake til kroppen og miljøet (1990-tallet). (s. 276).


dannet aktørnettverk omkring profesjoner og spesialister på tvers av organisasjonene, som 

stadig bistår med nye problemforståelser og forslag til løsninger. Et av hovedpoengene hos 

Røvik er at organisasjonslivet er blitt mye mer mangfoldig og at det er utviklet en 

"forandringskultur". Dermed stiller han spørsmålstegn ved en sentral antakelse innenfor 

nyinstitusjonalismen; om at lederne stort sett tilpasser seg "rasjonelle myter" i omgivelsene og 

dermed bidrar til at det utvikles stadig mer ensrettede organisasjonsformer (Meyer and Rowan 

1977, DiMaggio and Powell 1983, Brunsson 1989). Røvik (1998: 299) er kritisk til 

nyinstitusjonalistenes antakelse om "hykleri" og "løse koblinger" i organisasjonslivet, det vil 

si at lederne bevisst sier noe og gjør noe annet for dermed å unngå konflikter og skaper 

legitimitet. Han mener dette er å overvurdere ledernes rasjonalitet. Skillet mellom snakk og 

handling er misforstått, da ledelse jo i første rekke dreier seg om å påvirke andre gjennom 

snakk. Som et alternativ introduserer han "virusteorien" der konsepter som introduseres på et 

tidspunkt, men ikke danner utgangspunkt for handling, lagres i organisasjonen og danner 

utgangspunkt for omfattende endringer på et senere tidspunkt. 

Dersom ensrettingen ikke er den eneste, ja kanskje ikke engang den viktigste tendensen i 

moderniseringen, da får dette også konsekvenser for vår oppfatning av lederne og deres bruk 

av ledelseskonsepter. Ledelseskonseptene blir da ikke "bare moter" som kommer og går, uten 

virkning i praksis. I steden blir utviklingen av nye moter og deltakelse i motesettingsprosessen 

en nødvendig del av ledelse. Det er ikke mulig for elitene å lage moter bare i kraft av at de er 

eliter. Like lite er det mulig for aktører med markedsmakt å bestemme hva som er "på moten". 

Moter oppstår gjennom en kollektiv seleksjonsprosess, der det også inngår ledelsesrelasjoner 

og der noen konstant søker å påvirke andres valg. Det er ikke alltid gitt hvem det er som leder 

an i moteutviklingen og hvem som bare slavisk følger moten. Slik sett er 

motesettingsprosessen og ledelsesprosessen nært relaterte fenomener (Blumer 1964, Simmel 

1919). Moter er ikke først og fremst relatert til sfæren for penger og makt, men til innflytelse 

og prestisje. Av denne grunn er det rasjonelt av lederskapet å forsøke å påvirke motebildet i 

organisasjonen, for eksempel med hensyn til hvilke lederkonsepter som skal tas i bruk. Derfor 

er det også feil å bruke begrepet "rasjonelle myter" om dette fenomenet. 

Demokrati og ledelse 

I de siste årene er demokrati igjen blitt et mer omdiskutert begrep, blant annet i 

statsvitenskapen og den politiske filosofien. Henimot avslutningen av et århundre preget av at 

85

86 


den demokratiske ide er blitt misbrukt av de mest tyranniske regimer kan det være god grunn 

til å reflektere omkring muligheter og betingelser for en positiv videreutvikling av 

demokratiet. Ifølge Alain Touraine (1997:125) har totalitarianismen, ikke fattigdommen, vært 

den største ulykke som har rammet det europeiske kontinentet i det tyvende århundre. I lys av 

disse erfaringer mener han at demokratiets viktigste formål må være å gi individer og 

assosiasjoner av individer en følelse av kontroll med sine handlingsbetingelser. Et system er 

bare demokratisk dersom det evner å beskytte og understøtte menneskenes evne til å leve 

selvstendige liv og gjør det mulig for menneskene å gi disse livsprosjektene mening, helhet og 

innhold (1997:186). 57 Han advarer mot å bygge demokratiet bare på ideen om motstand mot 

undertrykking og ulikhet. Fundamentet for at det moderne mangfoldet av bevegelser og 

subkulturer skal kunne eksistere side om side må også være til stede, i første rekke 

maktfordeling, ytringsfrihet, representativitet og menneskerettigheter. 

Historisk sett har autoritetene bygd på substansielle begrunnelser og sedvane. Religionen og 

den sedvane og visdom som har vært knyttet til denne kom i første rekke, men etter hvert kom 

også vitenskapen og naturretten til å fungere som slike substansielle begrunnelser og 

sedvaner. Det sentrale med den demokratiske bevegelsen er at den på et grunnleggende vis 

utfordret denne autoritetsoppfatningen. Det var den demokratiske ide som gjorde at det ble 

utviklet prosedyrer og institusjoner med den hensikt å gi befolkningen en mulighet til å 

påvirke samfunnsutviklingen i stort og smått. Burns gir først og fremst de intellektuelle og 

predikantene æren for dette oppbruddet med de tradisjonelle autoritetene, da det var disse som 

gikk i spissen for opprøret mot "the old canons of authority that were founded so often in the 

past, the dead, or the patriarchs" (Burns 1979:24). Spørsmålet er imidlertid om han ikke burde 

lagt større vekt på de sosiale bevegelsene, slik bl.a. Eisenstadt (1987) har gjort. I et slikt 

perspektiv er det de folkelige protestbevegelsene som har brakt de vestlige industrialiserte 

samfunnet til et nivå der menneskerettigheter blir respektert og der elitene må legitimere seg 

ved å vise til verdier og goder som skal gjelde for alle, og som i mange tilfeller er skapt av de 

bredere lag av folket (Eisenstadt 1987:18). 

Demokratiet er ikke folkets triumf, men "the subordination of the world of works, 

technologies and institutions to the creative and the transformational capacities of individuals 

57 Denne demokratioppfatningen minner om det synspunkt som fremmes av Joas (1996) som er sterkt inspirert 

av den amerikanske pragmatisme. Joas viser da også til Touraine som en av de teoretikere som tilhører den 

aktørsentrerte konstitusjonalisme, en teoretisk retning som avviker både fra marxismen og funksjonalismen.


and collectivities", sier Touraine (1995:351). Dette er en oppfatning i overensstemmelse med 

Deweys begrep om "kreativt demokrati" der det ikke dreier seg om å realisere mål "... already 

given either in the mechanism of the body or in that of the existent state of society, but the use 

of intelligence to liberate and liberalize action" (Dewey sitert av Joas 1996:133). 

I en tidsperiode der våre samfunn er på vei til å bli "uncoordinated sets of collectives, 

subcultures and individuals" (Touraine 1995:373) og der de tradisjonelle autoritetene har 

mistet mye av sin innflytelse får de sosiale bevegelsene en spesiell betydning, da disse bidrar 

til å avdekke: 

... a new generation of social and cultural problems and conflicts ... the conflict is 

not over who control means of production, but one over the goals of cultural 

productions such as education, health care and mass information (Touraine 

1995:246). 

Det spørsmålet Tourain unnlater å ta opp er imidlertid hvordan disse bevegelsene skal være i 

stand til å angi retningen for "kulturproduksjonen", og mer konkret hvordan dette skal kunne 

skje på et demokratisk vis. Hvilke ledelsesrelasjoner og autoritetsforhold skal disse 

bevegelsene bygge opp og understøtte dersom de skal evne å reformere helsevesenet, skolen 

og massemedia på en demokratisk måte? For å kunne si noe om dette spørsmålet er det 

nødvendig å gå nærmere inn på forholdet mellom demokrati og autoritet. 

Det er blitt hevdet at demokratiet ikke kan fungere uten autonome individer som er i stand til 

å vise gjensidig respekt for hverandre. Dette er utgangspunktet i Piagets The Moral Judgment 

of the Child (Piaget 1932/1965). Demokratisering dreier seg i henhold til dette synet om å 

erstatte "den unilaterale respekten for en overordnet med en gjensidig respekt mellom 

autonome mennesker" (s.363). Forutsetningen for at det skal oppstå en slik gjensidig respekt 

er at det utvikles modne mennesker med autonome viljer. For det andre at lovgivningen må 

framstå som et "product of the collective will, and not as something emanating from a 

transcedent will or from the authority established by divine right". I likhet med Toqueville 

framhever Piaget videre betydningen av organisert samhandling ("cooperation") og respekt 

for den offentlige meningsdanningen. Det forutsettes at disse verdiene bare kan opprettholdes 

og utvikles gjennom fri diskusjon (1932/1965:369). 

Gitt dette utgangspunktet blir det viktig å undersøke på hvilken måte lederskapet kan bidra til 

å utvikle selvstendige subjekter og demokratiske kulturer, og i hvilke tilfeller det vil være et 

87

88 


motsetningsforhold mellom ledelse og demokrati. I drøftingen av dette spørsmålet vil jeg 

vende tilbake til kritikken av den weberianske tradisjonen. Weber la for sin del liten vekt på 

den demokratiske utfordringen mot autoritetene og dette kom uunngåelig til å prege hans syn 

på forholdet mellom ledelse og styring. 

I boken Studies in Leadership (1950/1965) med undertittelen Leadership and Democratic 

Action presenterte Alvin Gouldner en tidlig kritikk av den weberianske oppfatningen av 

forholdet mellom ledelse og demokrati. Gouldner ønsket å stille lederskapsforskningen i 

demokratiets tjeneste. Bakgrunnen for dette var blant annet de erfaringer man hadde hatt med 

fascistiske diktatorer og framveksten av autokratiske storbedrifter. 58 I denne situasjonen 

advarte han mot å la frykten for autoritært lederskap bli transformert til "... an irrational 

anxiety and hostility toward all leadership ... the problem confronting democrats is how to use 

leadership for realizing their goal, rather than how to get along without leadership" 

(1950/1965:12). Gouldner kritiserte sine kollegaer Talcott Parsons og Philip Selznick for å 

bruke Webers autoritetstypologi alt for ukritisk. Ved å gjøre dette kom de til å akseptere 

Webers "metafysiske patos" om at byråkratiseringen var uunngåelig. 59 Han mente at Weber 

gjennom sine kategorier " presents us with a set of alternatives from which, as if by 

conceptual magic, the democratic form has utterly vanished" og at "Weber implies that 

democracy is not a living option". 

... for Weber, authority was given consent because it was legitimate, rather than 

being legitimate because it evoked consent. For Weber, therefore, consent is 

always a datum to be taken for granted rather than being a problem whose sources 

had to be traced. In consequence he never systematically analyzed the actual 

social processes which either generated or thwarted the emergence of consent. 

(1954/1964:223): 

Gouldners eget arbeid, der han bl.a. undersøkte framveksten av et ekspertbyråkrati i en 

storbedrift ledet ham til å konkludere med at: 

… the problem is much more complex than Weber had indicated. Indeed, in this 

case, it would seem that democratic processes are the covert foundation on which 

this type of authority actually rests, rather than its deceptive facade (Gouldner 

1954/1965:223). 

58 Stikk i strid med tidens positivistiske tendens sier Gouldner at det dreier seg om en "frankly partisan book" der 

man i utgangspunktet bekjenner seg til demokratiske verdier. 

59 "Instead of telling men how bureaucracy might be mitigated, they insist that it is inevitable" (Gouldner 

1955:507).


Etter hvert har flere fulgt opp denne kritikken av det demokratiske underskuddet i Webers 

teorier og typologier. Ifølge Sternberger (1986:59) var Webers karismatiske kategori et forsøk 

på å fange opp demokratiet. Han mener at Webers demokratioppfatning er helt forfeilet, da 

den bare gjør demokratiet til et biprodukt av det karismatiske førerskapet. Lederskapet må 

være representativt for å være demokratisk. Autoriteten til slike representative ledere stammer 

verken fra å være "chief administrator or chief patriarch. Representation logically entails a 

quite separate basis for legitimacy stemming from the consent of the people" (Carter 

1980:28). Men slik er det ikke i henhold til Weber (1978:292-297). Der er det ikke ideen om 

at lederne skal representere folket som i første rekke er "so peculiar to the Modern Western 

World" ... but free representation in conjunction with the presence of parliamentary bodies" 

(295). Webers autoritetskategorier bærer preg av dette siden de alle bygger på 

topplederskapets selvoppfatninger. 

På dette området inntok Weber et ganske kynisk standpunkt. Ved en anledning uttalte han for 

eksempel at slike begreper som "folkets vilje" representerer en "ren fiksjon" og at han derfor 

foretrakk plebisitære valgordninger der representantene ble gitt ubundet mandat (Breuer 

1994:182). Schluchter har kritisert Weber for en tendens til "unchecked voluntarism" i sin 

framstilling av forholdet mellom lederne og byråkratiet. Med dette mener han at han det bare 

er eksemplariske personligheter som i henhold til Weber kan sikre at systemet fungerer på en 

rasjonell måte, slik at organisasjonslivets iboende tendens til drift i retning av byråkratiets 

jernbur kan motvirkes (Schluchter 1989:389) . Av denne grunn kom Weber til å neglisjerte 

muligheten for en annen form av stabilisering av organisasjonslivet i retning av selvrefleksjon 

og demokratiske strukturer som sikret interaksjon og dialog mellom lederskap og følgerskap. 

Nå var Weber også opptatt av denne interaksjonen mellom ledere-følgere, men han var i liten 

grad opptatt av å utrede prinsipper for representativitet og deltakelse og spørsmålet om 

hvordan ledernes standpunkter og handlinger kunne begrunnes ut fra mer demokratiske 

kriterier. Det er ikke forestillingen om at den aktuelle leder foretar en skjønnsmessig 

vurdering på vegne av følgeren som ligger til grunn for Webers posisjon. Snarere dreier det 

seg om en elitedemokratisk innfallsvinkel, der det er konkurransen mellom lederne og 

karakteren av utvelgelsesesprosessen som er viktigst (Etzioni-Halevy 1992) . Både den 

tradisjonelle, karismatiske og legal-rasjonelle kategorien er i denne forstand ikke- 

demokratiske autoritetsformer, iallfall dersom man legger en mer moderne 

demokratiforestilling til grunn. Paternalismeforutsetningen gjennomsyrer all tre styreformene 

89

90 


ved at Weber antar at følgerne suspenderer sine egne muligheter og evner til å foreta en 

vurdering og avgjørelse og i steden overlater den til personligheter som i kraft av sin formelle 

posisjon eller tillagte ekstraordinære egenskaper forutsettes å være de rette til å ta avgjørelsen. 

På lik linje med Gouldner kritiserer derfor Cohen (1985:293) Weber for å ha framhevet 

nettopp de institusjonelle mekanismene som ofte fungerer som "impediments to democracy" . 

I en tid der profesjonell ledelse og management er blitt viktigere samordningsformer parallelt 

med at det skjer en demokratisering i mange politiske systemer er det naturlig at spørsmålet 

om hva som er forholdet mellom demokrati og lederskap aktualiseres. Konfrontert med dette 

spørsmålet kommer svakheten i det weberske paradigmet til syne, da det i liten grad kan si 

noe om hvilke betingelser som må oppfylles for at det skal kunne bli utviklet et demokratisk 

lederskap. Et annet problem ligger i den etablerte arbeidsdelingen mellom fagene, som også 

gjør at det er vanskelig å finne egnede utgangspunkter for en drøfting av forholdet mellom 

ledelse og demokrati. Det virker som det er vanntette skott mellom de ulike fagmiljøene på 

dette området. Diskusjonen omkring demokratiets utvikling foregår først og fremst innenfor 

statsvitenskapen, industrisosiologene er opptatt av motivasjon og medbestemmelse, mens 

organisasjonsviterne og ledelsesforskerne er opptatt av lederskapets effektivitet og legitimitet 

i snever forstand. Min oppgave i det følgende er ikke å forsøke å integrere disse tradisjonene, 

men å drøfte hvordan det kan ha seg at det er blitt etablert en arbeidsdeling som gjør at 

ledelsesdimensjonen er blitt innsnevret til å dreie seg om styring og administrasjon, slik at 

forholdet mellom ledelse og demokrati er et ikke-tema. La meg nå begrunne den påstanden 

jeg har framsatt om manglende kommunikasjon mellom fagretninger som studerer ledelse og 

demokrati, ved å gjøre rede for hvordan man innenfor ulike fagretninger har nærmet seg disse 

temaene. 

Ledelsesforskningens forståelse av demokrati: demokratisk lederskap 

I en artikkel i Handbook of Organization Studies gir Bryman (1996) en oversikt over 

forskningen på området "ledelse i organisasjoner" i etterkrigstiden. I henhold til dette 

utviklingsskjemaet var det trekkteoriene om ledelse som dominerte før 1950 (tabell 2.4). 

Innenfor denne tradisjonen dreiet det seg om å utvikle kriterier for lederutvelgelse. Det 

sentrale spørsmålet var hvilke medfødte personlige kvaliteter lederutvelgerne skulle se etter, 

og hvilke metoder som var best egnet i lederutvelgelse. I den neste perioden var det 

ledelsesstil som stod i fokus. Her handler det mer om hvordan lederne opptrådte. Det gjaldt å


utvikle systemer for lederopplæring og lederutvikling heller enn for seleksjon. I den tredje 

perioden (1960-1980) ble det viktig å avdekke situasjonsbetingelser for velegnet lederatferd. 

Man hadde nå oppdaget at lederatferd og lederroller måtte tilpasses situasjonen dersom den 

skulle være effektiv. På 1980-tallet var tiden så inne for kulturbølgen i ledelse. 

Ledelsesbegrepet ble omdefinert til å dreie seg om "management of meaning" og 

"kulturledelse". Det ble nå en oppgave å påvirke følgernes atferd ved å manipulere 

organisasjonskulturen og meningsfellesskapet i organisasjonen. Tidligere hadde man fokusert 

mer på formelle hierarkier og ledernes muligheter til å øve direkte innflytelse på atferd 

gjennom instrukser og strukturer. Nå ble det imidlertid antatt at nøkkelen til framgang lå i å 

bygge sterke og enhetlige organisasjonskulturer der alle skulle føle seg verdsatt av 

organisasjonen, noe som igjen skulle bidra til bedret arbeidsmotivasjon ved at det ble utviklet 

en sterk identifikasjon med organisasjonsmålet. 

Omkring temaet demokrati og ledelse er det sagt svært lite i den ovenfor nevnte litteraturen. 

Det er imidlertid sagt en del om demokratisk ledelse og da gjerne eksplisitt sett i forhold til 

autokratisk ledelse. Demokratisk ledelse er blitt oppfattet henholdsvis som et medfødt trekk 

(før 1950), en stil som kan tilegnes gjennom opplæring (1960-tallet) eller en 

lederstil/lederrolle som kan være effektiv eller ikke avhengig av situasjonen (1970-tallet). I 

noen tilfeller kan autokratisk ledelse være best, i andre tilfeller ikke. 60 I den siste retningen, 

kulturmanagerialismen, virker det som det mer dreier seg om å endre oppfatninger og 

holdninger og bidra til deltakelse i kulturelle ritualer og sosiale sammenhenger. Dette var den 

tiden da det ble obligatorisk å delta i sosiale tilstelninger der man sang bedriftssangen og 

utviklet ritualer som skulle styrke identifikasjonen med organisasjonen og dermed 

produktiviteten til den enkelte (Byrkjeflot 1990). Organisasjonen ble nå oppfattet som 

demokratisk bare folk deltok aktivt nok i obligatoriske tilstelninger og kampanjer. 

60 Se f.eks. Jennings (1962:266) som klassifiserer ledere i ulike stiler og foreslår at et utviklingsland trenger 

autokratiske ledere, mens et utviklet land trenger byråkrater og demokrater. 

91

92 


Tabell 2.4. Dominerende tradisjoner i ledelsesforskningen; syn på demokratisk lederskap 

Dominerende teori 

Trekkteorier 

(før 1950) 

Stilteorier 

(før 1970) 

Situasjonsteorier 

(1960-årene) 

"The new management" 

(siden åttitallet) 

Karakteristiske trekk Syn på demokratisk 

ledelse 

Lederutvelgelse: fokus på 

medfødte egenskaper 

Lederopplæring: Tilegnet 

lederatferd 

"It all depends" – lederatferd 

må tilpasses situasjonen 

Kulturmanagerialismen: 

transformativ ledelse 

Noen personer har mer 

demokratisk sinnelag enn 

andre 

Demokratisk lederstil er å 

foretrekke og kan læres 

Hvor vidt demokratisk stil 

er mest effektiv eller ikke 

må vurderes etter 

situasjonen 

Lederens oppgave er å 

forandre organisasjonskulturen 

og de ansattes 

innstilling til arbeidet 

Flere har påvist de manipulative aspektene i denne formen for kulturledelse (Scwartz 1990, 

Sejersted 1995), og det har på 1990-tallet blitt framført skarp kritikk av det menneskesynet 

som er blitt formidla innenfor bestselgerlitteraturen om ledelse som framførte dette budskapet 

(Trollestad 1994, Furusten 1995). Noe av denne litteraturen har nok vært båret fram av et 

ønske om å motvirke fremmedgjøring og autoritære organisasjonsformer, men man kan knapt 

si at man har kommet med forslag til hvordan dette kan gjøres på et demokratisk vis. 

Forholdet mellom demokrati og ledelse er altså gjennom hele etterkrigstiden blitt gjort til et 

spørsmål om valg av lederstil. 61 Det er blitt tatt for gitt at man måtte velge den stil som var 

mest effektiv for bedriften, selv om dette betydde at man utviklet autoritære 

organisasjonsformer. Forklaringen på dette må være at det meste av det som er gjort innenfor 

den psykologiske ledelsesforskningen er inspirert av human-relations-skolen i ledelse. 

Innenfor denne retningen har det dreiet seg om beskyttelse av arbeidernes identitet, for å 

bevare ordenen i bedriften og sikre arbeidsgivernes rett til å angi retningen. Dette er noe 

paradoksalt, da man skulle tro at man innenfor denne skolen skulle ønske å prioritere 

lederskap over styring siden den fokuserte så sterkt på de interpersonlige og uformelle


relasjonene i organisasjonen. I så tilfelle ville den imidlertid blitt nødt til å stille demokrati- 

spørsmålet på en annen måte: hva er det som legitimerer ledernes rett til å angi retningen med 

hensyn til hva som produseres og på hvilken måte? I human relations ble det imidlertid tatt 

for gitt at styringsfunksjonen var overordnet ledelsesfunksjonen. Dermed kom man til å 

overse betydningen av politikken i foretaket; de konflikter som eksisterte arbeidstakergrupper 

og funksjonærer og mellom arbeiderne og lederskapet omkring visjoner og interesser. 

Paternalistiske ordninger ble rettferdiggjort med at de bidro til effektivitet i virksomheten og 

lykkelige arbeidere. At dette synet overlever også i dag illustreres når det i en nylig utkommet 

bok om lederutvikling i offentlig sektor opplyses at "Management er juletreet og stjernen. 

Leadership er lysene som henges på treet og som er med og gir stemning, glede og utbytte" 

(Helth 1997:15). 62 

Det overordnede temaet for ledelsesforskningen, konsulentene og den mer praktisk orienterte 

bedriftsøkonomiske vitenskapen har aldri vært demokrati eller legitimitet per se, men 

effektivitet. Kanskje kan man si det samme om organisasjonsteorien, selv om det innenfor 

denne disiplinen har vært mer vanlig å fokusere på legitimitet, og da i all hovedsak i et 

kognitivt og ikke et normativt perspektiv. Innenfor statsvitenskapen, som jeg nå vil gå 

nærmere inn på, har demokrati, derimot, vært et meget sentralt tema. Spørsmålet er hvor vidt 

man her har utviklet et mer fruktbart perspektiv på forholdet mellom lederskap og demokrati. 

Statsvitenskapelige tilnærminger til ledelse/demokrati problemet 

Innenfor statsvitenskapen har det vært en tendens til å oppfatte politikken som et biprodukt av 

andre sosiale og økonomiske prosesser (Eriksen 1993b:233). I et slikt perspektiv er staten 

først og fremst et organ som skal sikre at det blir fattet beslutninger og at disse blir 

implementert på en effektivt måte. Lederskapets oppgave består i å bidra til at det blir truffet 

vedtak og å bygge opp en eksekutivmakt som evner å iverksette disse vedtakene. I flere 

rapporter om demokratiets tilstand i Sverige (Olsen 1990, Petersson et al. 1996) er denne 

tradisjonelle politiske tankegangen blitt kritisert. Politikerne har ikke i tilstrekkelig grad 

hevdet allmeninteressen, men har i steden blitt ombud for klientinteresser og særinteresser, 

heter det (Petersson et al. 1996:133). Denne politikkmodellen knyttes til velferdsstatens 

ekspansive periode, da politikeren framsto som en sosialingeniør som kunne løse alle 

61 Se for eksempel Stodgill’s Handbook of Leadership (Bass 1981), s. 289-308. 

62 Om dette temaet se Drucker (1954), Child (1969), og Myklebust (1997). 

93

94 


samfunnsproblemer. Problemet var at politikken ble redusert til tjenesteproduksjon og 

management (1996:137) og at selvstendige og sterke ledere ble oppfattet som demokratiets 

motsetning (Olsen 1990:76). 63 Petersson et al. (1996) tar for seg forholdet mellom ledelse og 

demokrati, men de finner det likevel nødvendig å avgrense ledelsesbegrepet til å dreie seg om 

politisk lederskap. Det er ikke slik at sterke ledere må innebære svake statsborgere. Tvert om, 

demokratiet er et styresett som kombinerer mektige ledere og et mektig folk (s.34). Den 

enkelte må kunne ha makt over kollektivet og kollektivet må ha makt til å angi retningen som 

lederne skal forfølge. Handlekraft må derfor også oppfattes som et demokratisk kriterium. I 

tråd med den avgrensningen som blir foretatt i definisjonen av ledelse, blir det lagt liten vekt 

på betydningen av det uformelle og normative lederskapet, og den potensielle motsetningen 

som oppstår mellom demokratiet innad i forvaltningen og organisasjonen og behovet for 

effektiv iverksetting. Ved å fokusere på politikkens retningsgivende betydning og 

forvaltningens iverksettende rolle er det styringsproblemet som settes i sentrum, mens det er 

mindre interesse for lederskapet i den forstand som jeg har definert det ovenfor. Også i dette 

nye valget av forskningsfokus ligger det en prioritering av styringsdimensjone til fortrengsel 

for betydningen av demokratiske ledelsesrelasjoner innenfor ulike hverdagslige 

sammenhenger. 

Det virker som både statsviterne, organisasjonsteoretikerne og økonomene ender opp med det 

standpunkt at demokratiske hensyn i en stor del av samfunnslivet må underordnes behovet for 

effektivitet og handlekraft. Hvorfor? For statsviterne består problemet i at demokratiet blir 

innskrenket dersom alt for mye blir organisert under demokratiske beslutninger: 

"...argumentet att organisationer är internt demokratiska gör ju inte deras deltagande i andra 

processar automatisk demokratisk" (Bergstrøm 1991:203). Man må med andre ord 

problematisere hvordan ulike "demokratier" forholder seg til hverandre. 

Problemet med å dra dette argumentet for langt er imidlertid at hierarkiske og autoritære 

apparater både i det offentlige og i det private blir rettferdiggjort ved å vise til behovet for 

likebehandling og effektivitet. Dette er jo egalitarianismens klassiske problem. For å oppnå 

resultatlikhet blir det utviklet hierarkiske apparater som bidrar til fremmedgjøring og nye 

63 Rapporten fra Petersson et al. er en av flere rapporter i regi av det svenske demokratirådet, opprettet av 

Studieförbundet Näring och Samh älle (SNS). Liksom Olsen (1990), avviser dette rådet det klassiske skillet 

mellom deltakerdemokrati og elitedemokrati. Man mener at det ikke er slik at sterke ledere gir svake medborgere 

og omvendt. Det heter også at forestillingen om det lederløse demokrati har vist seg å være en illusjon.


former for ulikhet. Nå finnes det imidlertid også andre grunner for å innskrenke utbredelsen 

av demokratiet i samfunnet som tar mer utgangspunkt i en ide om at de rendyrkede 

styringsformer som er utviklet i henholdsvis byråkratiet og næringslivet ikke må "perverteres" 

(Hernes 1978). Problemstillingen innenfor dette perspektivet er "hvor effektivt politisk styring 

og kontroll ovenfra kan håndheves i de tette nettverkene mellom ulike 

forvaltningsorganisasjoner, interesseorganisasjoner og foretak?" (Hernes 1978:56). 

Utgangspunktet er at man ved en gitt type styring ovenfra kan oppnå en samlet løsning der 

effektivitetstandarden i de enkelte systemer ikke blir pervertert. Spørsmålet er imidlertid hvor 

langt man må gå i retning av å innskrenke demokratiet innenfor de enkelte organisasjoner for 

å oppfylle en slik målsetning? 

Paul Hirst er ute etter å kritisere den tradisjonelle demokratiforståelsen i statsvitenskap og 

liberal politisk teori når han sier at hverken " top-down collectivism" (styring) eller 

"managerial control" (profesjonell ledelse) kan sikre demokratiet i et samfunn preget av 

økende kompleksitet, ulikhet og pluralisme (Hirst 1997:124). 64 Den utfordringen vi står 

overfor er hvordan vi skal sikre friheten til individene innenfor institusjonene og hvordan vi 

skal sikre autonomien til institusjonene innenfor deres legitime sfærer. Dette betyr at det vil 

være nødvendig å utvikle demokratisk selvstyre (governance) både i offentlige og private 

organisasjoner (Hirst 1997:117). I forlengelsen av dette framhever March and Olsen (1995) 

betydningen av det institusjonelle rammeverket, og hvordan man gjennom et slikt rammeverk 

kan oppfylle gitte demokratiske idealer. 65 

Et annet argument for ytterligere demokratisering innenfor og på tvers av institusjonene finner 

man i forlengelsen av den amerikanske pragmatisme og Deweys begrep "kreativt demokrati" 

(Joas 1996). Ifølge Joas kan demokratiet bli forstått som en institusjonalisert revolusjon, og 

han legger da først og fremst vekt på i hvilken grad det blir gitt rom for innovasjon og 

kreativitet i dagliglivet. Dersom demokratiet oppfattes som et system som gir menneskene 

mulighet til å utfolde sin kreativitet og sine "avvik", så forutsettes det at det blir utviklet et 

64 Denne analysen er for øvrig i samsvar med Beck (1994: 39) som mener at "the authoritarian decision and 

action state gives way to the negotiation state, which arranges stages and conversations and directs the show". 

65 Det er ikke helt korrekt å oversette det engelske begrepet governance med "styring" (steering), da det 

sistnevnte begrepet er mye mer ensidig knyttet til den tradisjonen Hirst kaller top-down-collectivism. Rhodes 

(1997) bruker governance om "self-organizing, interorganizational networks", som er relativt uavhengige av 

stater, og kanskje også de gjensidig bindende rammeverk som March and Olsen legger vekt på. Rhodes mener at 

det i etterkrigstiden er skjedd en overgang fra statlig styring (government) til governance i differensierte 

nettverk. 

95

96 


diskursivt forhold mellom kollektivet og den enkelte entreprenør eller leder. Kanskje kan vi 

karakterisere denne diskursive ledelsesrelasjonen som demokratisk lederskap. Alain Touraine 

(1995:143) legger også stor vekt på at den demokratiske innstillingen må gjennomsyre ethvert 

aspekt av organisert sosial atferd, "fra skoler til sykehus til fabrikker og lokalsamfunn". I så 

måte minner hans tilnærming mye om Harry Ecksteins kongruenstese, der det er graden av 

kongruens mellom autoritetsmønstre i politikken og i samfunnet for øvrig som er den 

avgjørende forutsetningen for å utvikle et stabilt demokrati (Eckstein 1966, 1998). I familier, 

skoler og organisasjonslivet for øvrig utvikles det autoritetsmønstre som vil ha positive eller 

negative funksjoner alt etter om de er i overensstemmelse med tilsvarende mønstre i det 

politiske liv. Denne tesen ble utviklet gjennom en sammenligning av erfaringene med 

demokrati i Tyskland og USA. 66 Således mener han å kunne finne kilden til det demokratiske 

sammenbruddet i Tyskland i den uoverensstemmelse mellom de ambisiøse demokratiske 

målsettinger og prosedyrer som ble innført i Weimar-republikken og autoritetsforholdene i det 

tyske organisasjonsliv og det sivile samfunnet for øvrig. I Storbritannia fant han at det var stor 

overensstemmelse mellom autoritetsmønstrene i parlamentet/regjeringen og i de politiske 

partiene og pressgruppene. Det tyske sivile samfunn og organisasjonsvesen var i henhold til 

Eckstein gjennomtrengt av autoritære relasjoner. Det tyske samfunnet var demokratisert bare 

på parlamentets overflate, da det var "shot through with large and petty tyrants in every other 

segment of life" (Eckstein 1966:249). Nancy Rosenblum har levert en kritikk av både dette 

kongruensperspektivet og det alternative perspektivet som bygger på ideen om at 

organisasjonene skal fungere som "mediating institutions" (Sciulli 1992). 67 Hun finner ikke at 

de som argumenterer for disse standpunktene har greidd å vise hvordan konsepter og 

erfaringer fra det sivile samfunn og i organisasjonene får virkninger i det politiske livet. I 

stedet mener hun at det er "the experience of pluralism by men and women personally and 

individually that counts. We must be able to exploit, willfully and inadvertently, the moral 

possibility of membership in diverse associations" (Rosenblum 1998:46). Stikk i strid med 

kongruenstesen mener hun at selve kjernen i demokratiet ligger i at det utvikles kompetanse i 

å takle motsetningsfylte autoritetsforhold, da det er dette som danner utgangspunktet for den 

66 Eckstein forklarer at det ikke er nødvendig at autoritetsforholdene er identiske, men at det iallfall er et visst 

samsvar mellom politiske institusjoner og de omkringliggende institusjonene. Han bruker begrepet graduated 

resemblance. Det er altså spesielt viktige at det ikke er for store forskjeller mellom autorietsmønstre i de 

institusjonene som elitene rekrutteres fra (f.eks. eliteskoler, organisasjoner og politiske partier) og de 

institusjonene der makten utøves (parlamentet, regjeringen). 

67 I et slikt formidlende perspektiv fokuseres det på de sosiale nettverkene og de kollegiale relasjonene som 

oppstår innenfor og på tvers av organisasjonene da det antas at kilden til den "sociability, responsibility, and 

cooperation that hold any society together", ligger her (Rosenblum 1998: 41). Se også Sciulli (1992).


personlige autonomi og valgfrihet som kjennetegner demokratiet. Om man skal se på 

konsekvensene av disse tre demokratisynene for lederskapet ser man at kongruensteorien i 

stor grad vil føre til at man legger vekt på beskyttelsesfunksjonen og familiaritet, mens de 

som legger vekt på formidlende institusjoner vil ønske seg et lederskapet som bidrar til 

integrasjon på tvers av institusjoner og sosiale lag. Et slikt lederskap må være av mer 

retningsgivende art. Det synspunktet Rosenblum presenterer kan imidlertid indikere at det er 

spesielt viktig å utvikle ledelsesrelasjoner bygd på "trust", der lederne inntar en mer 

formidlende og refleksiv rolle. Det gjelder altså å utvikle både tolerante og retningsgivende 

ledelsesrelasjoner, siden organisasjonslivet er preget av motstridende autoriteter og 

mangfoldige identiteter. 

Oppsummering og drøfting av perspektivene 

Demokratisering dreier seg om å erstatte "den unilaterale respekten for en overordnet med en 

gjensidig respekt mellom autonome mennesker" (Piaget 1932/1965:366). Det er klart at 

demokrati til en viss grad forutsetter en samordnende overordnet instans, da det ellers vil være 

vanskelig å oppnå felles politiske målsetninger. Spørsmålet er bare hvor langt dette 

argumentet skal gjøres gjeldende, med andre ord i hvor stor grad skal man godta autoritære og 

hierarkiske relasjoner i organisasjonslivet ut fra argumentet om demokratisk handlekraft? Ut 

fra et ikke-paternalistisk utgangspunkt og en oppfatning av demokrati som en problemløsende 

og kreativ prosess vil det være et problem dersom likebehandlingsprinsippet og 

ressursutnyttingsargumentet danner utgangspunkt for undertrykke demokratiet i 

styringsdomenene og det økonomiske liv. Ledelsestradisjoner er ikke uten betydning i denne 

sammenheng, da kollektivets muligheter til å forme sine handlingsbetingelser uunngåelig 

påvirkes av den betydning lederne og ledelsesbegrepet blir tillagt. Joas (1996:48) har påpekt 

viktige forskjeller mellom amerikanske og europeiske tradisjoner på dette området. Han 

mener at "Classical American thought in the republican tradition sidesteps the conflict 

between construing individuals either as mere executors of an already given process of world 

history or, conversely, as the sole agents capable of altering history. Major figures are instead 

seen as innovators who creatively articulate a collectively preformed meaning". I kontrast til 

denne oppfatningen framhever han at "Webers theory of charisma retains a model of change 

that is not compatible with democratic conditions. It focuses not on the powers of persuasion 

of a leader but solely on the latter's personal charisma" (49). Det er således lite rom i Webers 

teorier for å utvikle et kreativt, deliberativt og representativt demokrati. I steden er det 

97

98 


behovet for ansvarsfulle og sterke ledere som understrekes. Det er grunn til å anta at 

europeisk statsvitenskap også er blitt preget av denne arven. 

Innenfor fagfeltet ledelse og organisasjon og i konsulentnæringen hevdes det ofte at det 

gjelder å finne fram til den beste form for ledelse. Men kanskje er det av demokratiske hensyn 

viktigere å bevare eller utvikle en pluralisme i autoritetsformer enn å søke å strømlinjeforme 

våre organisasjoner i en gitt retning. I følge den anerkjente demokratiteoretikeren Robert Dahl 

er "demokrati er en altfor stor tanke til å bli gjort triviell, ved å begrenses til bare en form for 

autoritet" (Dahl 1984:332). Popper (1957/1995) har også levert en sterk kritikk av "det 

lukkede samfunn" som oppstår når det ikke er brytninger mellom ulike samordningsprinsipper 

i samfunnet (Popper 1957/1995). Soros (1997) finner nå grunn til å videreføre Poppers kritikk 

av totalitarianisme i øst til det vestlige samfunn selv, der den økonomiske vitenskapen og 

laissez-faire-ideologien truer den mangfoldighet som han anser som en forutsetning for 

demokratiet. Laissez-faire-argumentet baserer seg på den samme stilltiende appellen om 

fullkommenhet som kommunismen gjorde. Det åpne samfunnet er ikke ganske enkelt 

fraværet av undertrykkelse og innblanding fra regjeringshold. Det er en komplisert, sofistikert 

struktur, ifølge Soros. Sett i forhold til dette normative standpunktet framstår ensidigheten i 

ledelsesforskningen, statsvitenskapen og konsulentnæringen som et problem. Det er dette som 

gjør at det er nødvendig å kritisere den etablerte vitenskapen for at den i for stor grad betoner 

styringsaspektet i organisasjonslivet og dermed i stor grad kommer til å overse de 

demokratiske muligheter som ligger i et lederskap som formidler mellom og blir utfordret av 

alternative logikker. Rosenblum (1998) har framhevet at det er erfaringene med pluralisme og 

motsetningene mellom autoritetene som representerer den viktigste demokratiske 

utfordringen. Det blir da spesielt viktig å utvikle perspektiver på ledelse som bidrar til å gjøre 

denne utfordringen permanent.

Del 4. Lederskap og modernisering 


Så langt har jeg vært opptatt av å gjennomføre en mer prinsipiell drøfting av ledelsesbegrepet 

og av forholdet mellom ledelse og demokrati. I det følgende er det forholdet mellom 

lederskap og modernisering det skal redegjøres mer utførlig for. Utviklingen av ulike 

autoritetsformer kan oppfattes som en universell differensieringsprosess eller som 

sonderweger der ulike samfunnsformasjoner vil utvikle unike mønstre. I henhold til et slikt 

perspektiv har det i tidligere epoker vært et mye sterkere sammenfall mellom tradisjonell, 

personlig og epistemisk autoritet enn hva som er tilfellet i dag. Carter (1979:7) har f.eks. 

observert at "within aristocratic society the distinction between hierarchical authority and the 

authority based on special skill or knowledge was blurred because the social order tended to 

assimilate the two kinds of authority in a single role". Parsons omtaler denne historiske 

prosessen som en endring fra diffus til mer spesifikk "differential leadership responsibility" 

(Parsons 1960:183). 

Moderniseringen har både gitt opphavet til mer komplekse og pluralistiske autoritetsmønstre 

og ledelsesformer. I forbindelse med absolutismen, som i flere europeiske land ga nådestøtet 

til føydalismen fra 1500-tallet og utover, forsøkte man å samle all makt på toppen, noe som 

førte til at den ble undergravd (Pierson 1996:44-47). "All power tends to corrupt and absolute 

power corrupts absolutely", som lord Acton (1956) uttrykte det. I motsetning til hva som var 

tilfellet i det tradisjonelle samfunnet kan det virke som de retningsgivende og autoritative 

sentra i samfunnet nå oppstår omkring institusjoner/personer som makter å formidle mellom 

ulike typer autoriteter i samfunnet. Det er klart at dette i seg selv fordrer at det legges større 

vekt på kommunikasjon. Disse nye og mer proseduralt orienterte autoritetene utfordrer 

klassiske autoriteter som bygger mer på teknokratiske og paternalistiske kriterier for 

autoritetsutøvelse. I et komparativt perspektiv utspiller disse konfliktene seg på forskjellige 

måter alt etter hvilken samfunnsmessig kontekst det er snakk om. Det har ikke dreid seg om 

en rettlinjet og entydig moderniseringsprosess, og det er derfor nødvendig å spørre hva det er 

som gjør at land som ikke avviker sterkt fra hverandre med hensyn til grad av 

industrialisering og kulturelle forhold for øvrig har utviklet relativt unike konfigurasjoner av 

tillit, autoritet og ledelse (Bendix 1964/77). Ulike institusjonelle betingelser og historiske 

forløp bidrar til forskjeller med hensyn til hvilke autoriteter som besetter de sentrale 

posisjonene og hvilke eliter som framstår som utfordrere til enhver tid. Det er i dette 

99

100 


perspektivet at jeg vil nærme meg studiet av ledelse og autoritet; altså både i et 

moderniseringsperspektiv og et komparativt perspektiv. 

Fra tradisjonelt til senmoderne samfunn 

I henhold til Inglehart (1990, 1997) er det skjedd et verdiskifte i de mest industrialiserte land 

fra materialisme til postmaterialisme. Det som kjennetegner det materialistiske verdisystemet 

er at det legges stor vekt på instrumentell rasjonalitet, da det er målsettingen om økonomisk 

vekst og velstand som står i sentrum. I det postmaterialistiske verdisystemet dreier det seg 

mer om å maksimere velvære uten å legge ensidig vekt på økonomiske hensyn (Inglehart 

1997). Dette skiftet danner angivelig utgangspunktet for nye autoritetsmønstre der både statlig 

autoritet og andre tradisjonelle autoritetsformer, knyttet til religion og vitenskap er for 

nedadgående. Tiltroen til hierarkiske institusjoner minker. Lederne har mindre å gå på. De er 

stadig mer avhengig av at befolkningen har tillit til deres personlige kompetanse for å få 

gjennomført noe. Dette betyr at tilliten nå i større grad er knyttet til personen og at den er av 

mer pragmatisk karakter, noe som betyr at den stadig må gjenopprettes eller at dens 

betingelser må reforhandles (Hirschhorn 1997). 

Nå har flere innvendt at skillet mellom postmaterialisme og materialisme er for 

endimensjonalt, og at det ikke er skjedd en så stor overgang fra materialistiske verdier til 

postmaterielle verdier som Inglehart hevder (Grendstad og Selle 1996, Flanagan 1987). Disse 

innvendingene har mye for seg, men det er ikke dermed utelukket at argumentet omkring 

endringene i autoritetsmønstre er gyldig. Jeg vil derfor i det følgende ta utgangspunkt i 

utviklingsskjemaet til Inglehart, men avgrense argumentet til å dreie seg om endringer i 

autoritetsmønstre. I henhold til Inglehart er det skjedd en utvikling fra tradisjonell til legal- 

rasjonell autoritet, og deretter i retning av autoritetsforvitring. Jeg vil revidere denne modellen 

i samsvar med det alternative argumentet som framføres av Rosenblum (1989) ved å si at den 

senmoderne tilstanden bærer preg av autoritetspluralisme (figur 2.3). I henhold til dette nye 

skjemaet tar jeg først utgangspunkt i ordenssamfunnet eller standssamfunnet. Knut Kjeldstadli 

(1978:51) mener at standssamfunnet kan karakteriseres ved tre stikkord: stillstand, husstand 

og avstand. Med stillstand mener han at menneskene hadde sin faste plass i samfunnet fra 

fødselen av. "Familien, ikke personen, var den overordnete enheten. Status ble arvet, ens rolle 

ble bestemt gjennom tilskrevne og ikke ervervete egenskaper." Med husstand mener 

Kjelstadli at det patriarkalske prinsippet var framherskende. "De sosiale gruppene var ikke


bare ulike. Noen hersket over andre. Stikkordet husstand er ment å angi arten av dette 

herredømmet." Avstand beskriver de store forskjellene mellom gruppene i levestandard, 

utdanning, yrke, klesdrakt og sosial omgang. Mellom stendene var det nærmest vanntette 

skott, og det var ikke vanlig at man gikk fra en stand til en annen. Slik sett var muligheten til 

sosial mobilitet dårlig. Men innad i stendene var det yrkeskarrierer og dermed også sosial 

mobilitet. Yrkesvalget var et valg for livet. En dreng hos en handelsmann kunne bli svenn, for 

senere å bli handelsforvalter. Til slutt kunne han kanskje ende opp som selvstendig kjøpmann. 

Slike forhold mellom overordnet og underordnet skapte bånd mellom høy og lav i samfunnet. 

En dreng ville føle samhørighet til kjøpmannen som var hans overordnede, og ikke til andre 

Figur 2.3. Autoritetsformer i Norge 

Systemtillit 

(confidence) 

PATERNALISME 

(religion + familie) 

(Tradisjonelt 

samfunn) 

LEGAL-RASJONELL 

AUTORITET 

(vitenskap + stat) 

Modernisering 

Autoritetsformer i Norge 

(Industrisamfunn 

) 

Tillit til det kjente 

og kjære 

(familarity) 

Senmodernisering 

(Kunnskapssamfunn) 

AUTORITETS- 

PLURALISME 

(organisasjon + 

kommunikasjon) 

Betinget tillit 

(trust) 

drenger hos andre kjøpmenn. I et slikt samfunn ble menneskene inndelt i klart avgrensede 

segmenter og mennesker fra ulike sosiale lag ble verdsatt på ulik måte. De personene og 

elitene som representerte de enkelte stender hadde en suverenitet i kraft av den status stendene 

og familiene ga dem, og ikke i kraft av egen personlighet. De lavere klassene var til for å 

understøtte de høyere. Den franske revolusjonen innledet en utvikling der det etter hvert ble 

tatt et oppgjør med dette ulikhetsprinsippet. Standssamfunnet ble erstattet med det borgerlige 

101

102 


samfunn der de sentrale enheter var individet (statsborgeren) og nasjonen (Greenfield 1996). 

Siden staten nå skulle representere fellesinteressene, kom maktutøvelsen til å bli formalisert 

og dermed løsrevet fra spesifikke personer. I standssamfunnet derimot var suvereniteten alltid 

lokalisert hos særskilte individer og slekter. "The monarch was generally not only the chief of 

state but also the ‘first gentleman’ of his society, the apex of a complex structured hierarchy 

of social prestige" (Parsons 1971:58). Det var større grad av sammenfall mellom lederskaps- 

og styringsdimensjonen i standssamfunnet enn i det moderne og senmoderne samfunnet. Det 

offentlige samkvemmet fikk et stivnet og ritualistisk preg, da elitens status var knyttet til at de 

sosiale konvensjonene ble opprettholdt. Det minste brudd på disse konvensjonene kunne bli 

oppfattet som en trussel mot systemet som helhet. 

Etter hvert som nasjonsbyggingen og statsbyggingen ble mer sammenfallende vokste det fram 

teknokratiske styringsregimer i de enkelte industrialiserte land. Det ble utviklet en allianse 

mellom stat (byråkrati) og vitenskap (epistemisk autoritet), og det oppstod en 

styringsoptimisme som ikke minst gjorde seg gjeldende på det makroøkonomiske området. 

Slike regimer oppstod på ulike tidspunkt i ulike land og antok ulike former. Lash and Urry 

(1987) og Torstendahl (1989) har gjort et forsøk på å tidfeste perioden for det de kaller den 

organiserte kapitalisme. Det blir antydet at denne tidsperioden var svært kort for USAs del 

(1935-1945), mens den var tilsvarende lengre for land som Sverige og Tyskland (1890 - 

1970). Sejersted (1993:187) mener at den organiserte kapitalismen i Norge ikke ble utviklet 

før i etterkrigstiden, og at den nådde sitt toppunkt i forbindelse med sosialdemokratiet 

storhetstid (1945 - 1973). På grunn av det sterke innslaget av statlig eierskap i bankvesenet og 

i industrien, oljeøkonomiens betydning etc. er graden av statlig engasjement i økonomien 

fortsatt høy i Norge. I de siste årene er det blitt innvendt mot bruken av begrepet organisert 

kapitalisme, at det i for stor grad bygger på en ide om at relasjonen mellom stat og 

storbedrifter er avgjørende, mens man lett kommer til å overse betydningen av regionale 

forhold og forholdet mellom det sivile samfunnet og staten. 68 

68 Det er også kommet innvendinger mot bruken av Tyskland som det arketypiske tilfellet av organisert 

kapitalisme. Med basis i egen empirisk dokumentasjon har Herrigel (1996) hevdet at det i Tyskland har vært 

utviklet to uavhengige industrielle systemer, noe som ikke er i pakt med organisert kapitalisme-tesen, som 

forutsetter et relativt enhetlig industrielt system under statlig overoppsyn. Ifølge Herrigel var staten aktiv bare på 

det føderale planet og i forhold til mittelstand-bedriftene i de regionene disse dominerte. De sterke bindingene 

som ble utviklet mellom bankene og storindustrien, som har dannet utgangspunktet for betegnelsen organisert 

kapitalisme, var altså ikke et resultat av statlig regulering av økonomien.


Det viktigste er ikke hvilke begreper som brukes, men at det virker som det er høy grad av 

enighet om at det siden 1970-tallet har inntrådt et viktig skifte i autoritetsforholdene i de 

industrialiserte landene. Inglehart beskriver utviklingstendensen siden 1970-tallet gjennom 

begrepet postmodernisering. Jeg foretrekker å bruke det mer nøytrale begrepet det 

senmoderne samfunn om perioden etter 1970-tallet (Eriksen 1996). Det ser ut til å være en 

tilsvarende høy grad av enighet om at det skjedde et skifte i retning av nye former for 

hierarkisk autoritet i forbindelse med den andre industrielle revolusjonen, da det vokste fram 

komplekse statsapparater og storbedrifter. I det følgende vil jeg først antyde noen 

implikasjoner av disse to historiske skiftene i autoritetsforholdene for ledelsesrelasjonene i de 

aktuelle landene, før jeg går nærmere inn på hvilke drivkrefter som ligger bak de aktuelle 

endringene, og hvordan disse kan tenkes å bli modifisert eller forsterket av særegne 

institusjonelle forhold i det enkelte samfunn. 

Autoritetsmønstre må sees i sammenheng med hvilke tillitsformer som historisk sett er blitt 

utviklet og hvordan disse er blitt institusjonalisert i sosiale hierarkier og sentrum-periferi- 

relasjoner. Det formelle lederskapet bygger på det etablerte autoritetsmønsteret. De uformelle 

lederne er henvist til å utfordre de etablerte maktforholdene, og de vil da kunne dra fordel av 

pluralistiske autoritetsrelasjoner, for eksempel ved å knytte bånd til alternative autoriteter i et 

forsøk på å utfordre de som besitter innflytelsesrike posisjoner. Ledelsesprosessen bidrar 

således til å undergrave det etablerte autoritetsmønsteret, og den er dermed en kilde til 

innovasjon i autoritetsforholdene og verdisystemet. 69 

For å illustrere konsekvensen av dette moderniseringsskjemaet har jeg tatt utgangspunkt i de 

kategoriene for ledelse som presenteres i kapittel 9 (Tabell 9.1) og Tabell 2.5., og prøvd å 

plassere dem i det aktuelle utviklingsskjemaet (figur 2.4). 70 Hvordan kan vi så beskrive 

69 Lederne er i enda større grad er henvist til å tilpasse seg følgerne enn omvendt. "History and theory suggest 

that followers create leaders rather than the converse", sier Edelman (1988: 38). Dette argumentet minner om 

Blumers argument (1964) om at moter oppstår gjennom en kollektiv seleksjonsprosess. Wills (1994:16) bruker 

Abraham Lincoln som eksempel på en leder som hadde utviklet en god evne til å sanse stemningen eller "moten" 

i følgerskapet; "In order to know just how far he could go at any moment, Lincoln had to understand the mix of 

motives in his fellow citizens, the counterbalancing intensities with which the different positions were held, and 

in what direction they were changing, moment by moment". 

70 I tabell 2.5 presenterer jeg en revidert versjon av ledelseskategoriene som presenteres i kapittel 9 (tabell 9.1.) i 

henhold til det argument som framføres her. I det aktuelle kapitlet argumenterte jeg for at det fantes en moderne 

versjon av legmannsledelse og det er denne form for ledelse jeg har kalt kommunikativ ledelse. For øvrig bruker 

jeg her begrepet embetsmannsledelse som en historisk kontrast til legmannsledelse. Denne lederkategorien er 

ikke med i tabell 2.5, da jeg mener at embetsmannsledelse representerer en kobling av det tradisjonelle og 

byråkratiske ledelsesidealet. 

103

104 


utviklingen av lederskapet i Norge på bakgrunn av disse ledelseskategoriene og dette 

utviklingsskjemaet? 

Figur 2.4. Lederrollenes utvikling i Norge 

Profesjonalisering 

Industrialisering 

Demokratisering 

Lederrollenes utvikling i Norge 

FAGLEDELSE, 

FORHANDLINGS- 

LEDELSE 

Modernisering 

LEGMANNSLEDELSE, 

EMBEDSMANNSLEDELSE 

(Tradisjonelt 

samfunn) 

(Industrisamfunn) 

Økt kompleksitet/ 

pluralisme 

Deprofesjonalisering/ 

personifisering 

Senmodernisering 

Globalisering/ 

amerikanisering 

PROFESJONELL 

LEDELSE, 

KOMMUNIKATIV 

LEDELSE 

(Kunnskapssamfunn) 

Den tradisjonelle autoritetsretorikken dreier seg om forholdet herre - tjener, ikke forholdet 

mellom stat og individ eller bedrift og arbeider (Bendix 1964/1977:51). I henhold til Inglehart 

og Arendt var den tradisjonelle formen for ledelse, også i mer formaliserte sammenhenger, 

paternalistisk. Det vil si at det hierarkiske autoritetsmønsteret som tradisjonelt sett hadde 

dominert i familien ble gjort gjeldende i staten og i bedriften. 71 

Legmannsledelse og embetsmannledelse 

Nå er det imidlertid vanlig å hevde at denne herre-tjener-ideologien for Norges del ikke har 

medført at det er blitt utviklet den samme avstand mellom ulike sosiale lag som på 

71 For en redegjørelse for betydningen av paternalisme i norske bedrifter se Ibsen (1996) og Kjeldstadli (1988). 

Kjeldstadlis undersøkelse indikerer at det var mange eksempler på høy grad av gjensidighet og nærhet mellom 

arbeiderne og bedriftseierne, bl.a. ved at de delte hushold og ga hverandre gaver (s. 113-114).


kontinentet, da vi ikke har utviklet like sterke føydale og aristokratiske strukturer. I det 

offentlige liv oppstod det en sterk embetspaternalisme, som representerer en kombinasjon av 

den tradisjonelle og epistemiske autoritetsformen. Det ble for en stor grad tatt for gitt at man 

skulle følge de ordrer eller instrukser som kom ovenifra, dvs. husfaren, embetsmennene og 

geistligheten. I opposisjon til dette autoritetsmønsteret framsto det etter hvert legmannsledere, 

som bygde mye av sin argumentasjon og autoritet på likhetsidealet. 72 Try mener at det var 

opposisjonen mellom embetsmannskulturen og bondekulturen som preget Norge på 1800- 

tallet: 

Embetsmennene var den eneste gruppen som kunne danne noen samlende og 

dominerende elite etter 1814. Kongefamilien bodde utenfor landegrensene. Her 

var ingen adel av betydning. Det gamle handelspatrisiatet var enten bukket under 

eller sterkt svekket, og de nye kjøpmennene interesserte seg ikke for så mye for 

politikk og offentlig virksomhet. .. Tilbake stod embetsmennene som i de fleste 

andre land ville ha blitt regnet som en typisk mellomgruppe. Her var de elite. (Try 

1992:31). 

Forhandlingsledelse og fagledelse 

Når man skal snakke om hvilke ledelsesidealer som blir aktivisert i denne 

industrialiseringsperioden, er det først og fremst forhandlingslederskapet og faglederskapet 

som utmerker seg. Under samfunnskorporatismen, som er det begrep Trond Nordby bruker 

for å beskrive norsk etterkrigstid, ble det forutsatt at samfunnsstyringen kunne skje ved at de 

enkelte gruppeinteresser lot seg representere ved forhandlingsledere (Nordby 1994). 

Forhandlingslederskapet er innrettet mot å ivareta gruppespesifikke interesser og inngå 

kompromisser på dette grunnlaget. Forhandlingslederne har også gjort seg til talsmenn for 

rettferdighet og likhet, og mye av det politiske spillet i etterkrigstiden har dreid seg om å 

regulere forholdet mellom forhandlingslederne. 

72 Jamfør tradisjonen etter Hans Nielsen Hauge, Marcus Thrane, Søren Jaabek og så videre. Ifølge Try (1985:15, 

1992:445) var det på 1800-tallet en sterk spenning mellom embetspaternalisme og legmannsorganisering i 

norske organisasjoner. På 1880-tallet og på 1840-tallet var det impulser fra ledende kretser og sentralt hold som 

preget det lokale foreningslivet, med en motsatt tendens i 1860 og 1870-årene. 

105

Tabell 2.5. Syv idealtypiske former for ledelse 

Ledelsesform 

(eksempel) 

Tradisjonell ledelse 

("Guds eller kongens 

utvalgte") 

Byråkratisk ledelse 

("Den lojale 

karrierist") 

Legmannsledelse 

("vekkelsesføreren") 

Faglig ledelse 

("Professoren og 

mesteren") 

Forhandlingsledelse 

("Høvdingen") 

Profesjonell ledelse 

("Den handlingsorienterte 

integratoren") 

Kommunikativ ledelse 

("dialogisk prosessorganisator") 

106 

Grunnlag for 

utvelgelse 

Tradisjon.Utpekt 

ovenifra 


Ansiennitet og andre 

formelle kriterier 

Den fremste blant 

likemenn 

Den kyndigste blant de 

kyndige 

Den dyktigste til å 

fremme gruppens 

interesser 

Den dyktigste til å lede 

og som har allmenn 

erfaring eller 

utdanning i ledelse 

Den dyktigste til å 

organisere dialoger og 

prosesser og skape 

enighet om hva som 

skal gjøres 

Forutsetning for at 

lederskapet aksepteres 

Opptrer i henhold til 

vane og framstår som 

tradisjonsbærere og 

tradisjonsfortolkere 

Opptrer i samsvar med 

lover og regler. Lojal i 

forhold til embetet og 

organisasjonen 

Blir oppfattet som 

representant for 

grunnplanet 

Lojal overfor faglig 

kollegium 

At gruppeinteressene 

ivaretas på en effektiv 

måte 

At organisasjonens 

interesser ivaretas på 

en profesjonell måte 

Hva som er best for 

enkeltmennesket og 

kollektivet kan man 

bare finne ut gjennom 

kommunikasjon 

mellom berørte parter 

og i offentligheten 

Viktige kvalifikasjoner 

(verdier) 

Respekt for øvrigheten. 

Ivareta slektskap og 

vennskap ("Lydighet 

og ærbødighet") 

At man ivaretar og 

viser respekt for 

statens interesser 

("Lojalitet og 

nøytralitet") 

Evne til å opptre på en 

folkelig måte og 

ivareta lokale 

interesser. 

("Oppofrende og 

uselvisk innsats for 

fellesskapet") 

Evne til å opptre i pakt 

med vitenskapelige 

idealer. Høy IQ. 

("Vitenskapelighet og 

objektivitet") 

Strategiske evner 

("Interessehevding og 

diplomati") 

Evne til å utvikle 

handlingskapasitet og 

kommunisere 

organisasjonens formål 

utad og innad 

("Samhørighet og 

handling") 

Evne til å samordne 

ulike synspunkter/ 

identiteter og åpne 

lukkede og tilstivnede 

prosesser /Høy EQ 

("Åpenhet og dialog") 

Det faglige lederidealet består i at det er den kyndigste blant de kyndige som skal utpekes. 

Liksom i byråkratiet stilles det her en del formelle krav relatert til utdanning eller systematisk 

opplæring i fagets ferdigheter, men ansiennitetsprinsippet gjelder ikke ubetinget. Det er ikke


de med lengst fartstid, men de som er dyktigst i faget som skal lede. Disse faglige lederne 

appellerte til vitenskapen og dens betydning for å fremme allmenninteressene. Et eksempel på 

en markant fagleder er helsedirektør Karl Evang og hans kampanje for å forbedre 

"folkehelsen" (Nordby 1989). Bedret produktivitet og økt velferd er målsettinger som i høy 

grad har bidratt til å gi faglederne viktige posisjoner i etterkrigstiden, ikke minst ingeniørene 

og legene. I henhold til dette idealet er det først og fremst arbeid innenfor produktive 

virksomheter og de eksperimentelt orienterte vitenskapene som gir prestisje og 

oppmerksomhet. Samlet sett kan man kanskje si at det som kjennetegnet koordineringen av 

viktige samfunnsfunksjoner i den tiden da faglederidealet dominerte var 

virksomhetsidentifikasjonen. Med dette menes at lederne og det ansattes identiteter og 

yrkestitler er mer bundet til hvem man er og hvilken type virksomhet og karrierevei man 

befinner seg innenfor, enn mer allmenne kriterier som utdanningsbakgrunn, funksjonell 

plassering og så videre. Toppsjefene i de statlige etater var generaldirektører, ikke 

administrerende direktører. Etter hvert er også de statlige etater som televerket og postverket - 

virksomheter som historisk sett har symbolisert viktige nasjonale verdier og kulturer - også i 

stadig større grad blitt forvandlet til relativt stedløse og tidløse organisasjoner (Røvik 

1998:284). Yrkestitlene både innenfor offentlig og privat sektor er blitt stadig mer 

nøytraliserte og løsrevet fra en forestilling om et yrkeskall og en livslang karriere. 

Serviceinnstilling og tilpasningsdyktighet er blitt viktige idealer, samtidig som det legges 

mindre vekt på om man er faglig dyktig og har hatt en lang og tro tjeneste. 

Profesjonell og kommunikativ ledelse 

Sett fra dagens utgangspunkt framstår mange av de tradisjonelle virksomhetslederne som 

håpløst gammeldagse. I den moderne, profesjonelle lederen sitt verdensbilde er det ikke 

teknologien og det virksomme mennesket, men organisasjonen og organisasjonsvitenskapen 

som driver utviklingen framover. Den profesjonelle lederen er ikke først og fremst lojal i 

forhold til spesifikke organisasjoner, men til det såkalte organisasjonsimperativet: "whatever 

is good for the individual can only come from the modern organization" (Scott and Hart 

1989:3). Framskrittet skjer gjennom stadig bedre organisering og konkurranse mellom 

organisasjoner. For å vite hva som er mest effektivt må vi kvantifisere, målstyre og 

sammenligne resultater. I prinsippet kan en leder lede hva som helst, da det er erfaring og 

kyndighet i ledelse per se som er viktig, og ikke den funksjonelle kunnskap og erfaring man 

måtte ha ved siden av dette. Den profesjonelle lederen er ikke lojal til virksomheten, dvs. til 

107

108 


spesifikke organisasjoner og arbeidskulturer, men først og fremst til organisasjonen og 

deretter til organisasjonstanken og ledelsesvitenskapen. 73 Det er dette som gjør det mulig for 

profesjonelle ledere å stå fram og si at de kan lede hva som helst, slik flere gjorde da dette 

idealet for første gang fikk sitt gjennombrudd i Norge på 1980-tallet. Det var først i 

forbindelse med skiftet fra de epistemiske og interessebaserte autoriteters dominans til økende 

autoritetspluralisme, at denne konflikten mellom faglederskapet og det profesjonelle 

ledelseidealet kom tydelig til syne. Et slikt skifte kom tidligere i USA. Judith Dolgins 

(1963:64) har beskrevet hvordan "… the modern concept of management being a profession 

in and of itself. .. has been fostered by the business schools..... For under this concept a man 

has more loyalty to his profession, that of being executive, than to his company. He will do a 

good job as long as conditions suit him. But if another company comes along with a more 

challenging offer, he may very well go". Sitert i Grosset (1970:92). 

I den senmoderne epoken har det profesjonelle lederskapet fått et visst gjennomslag også i 

Norge, men akilleshælen til dette idealet ligger i den sterke tiltroen til organisasjonen og 

organisasjonsteorien som fordres. Respekten for de som hevder å besitte vitenskapelige 

innsikter på dette området må sies å ha blitt redusert, blant annet på grunn av at det er blitt 

utviklet alternativ kunnskap på mange felter, men også på grunn av den økte kompleksiteten 

som har gjort seg gjeldende i vitenskapen og organisasjonslivet. Tiltroen til organisasjonen 

bygger på det samme grunnlaget som tiltroen til systemene (confidence), mens virksomheten i 

større grad var forankret i familiaritetsrelasjoner, understøttet av moralske og byråkratiske 

normer og regler. 

Etter hvert som både virksomhetsidentifikasjonen og organisasjonsidentifikasjonen avtar i 

styrke, blir kommunikasjonen selv i større grad satt i sentrum. I henhold til dette lederidealet 

gjelder kommunikasjonsimperativet; det vil si at det bare lar seg gjøre å finne ut hva som er 

godt for enkeltmennesket gjennom kommunikasjon og dialog mellom berørte parter. 

Enkeltmennesket velger selv sin identitet på grunnlag av den informasjon man får og de 

kommunikative nettverk man inngår i. Dette betyr at det er meningsfellesskapene og 

73 Dette idealet ble utviklet i USA. Judith Dolgins (1963:64) har beskrevet hvordan "… the modern concept of 

management being a profession in and of itself. .. has been fostered by the business schools..... For under this 

concept a man has more loyalty to his profession, that of being executive, than to his company. He will do a 

good job as long as conditions suit him. But if another company comes along with a more challenging offer, he 

may very well go". Sitert i Grosset (1970:92).


identitetsgruppene som settes i sentrum, og ikke de organisasjoner og virksomhetsfellesskap 

man deltar i. Lederen må i en slik situasjon forholde seg til den enkelte ut fra den forutsetning 

at det er en samfunnsborger som "velger seg selv" og skal ideelt sett ikke bedømme den andre 

ut fra tilskrevne egenskaper som kjønn, yrke eller sosial bakgrunn. Her ligger nøkkelen til den 

moderne politikerrollen og den økte betydningen av media og sosiale bevegelser som innretter 

seg mer mot identitetspolitikk enn fordelingspolitikk. 74 Problemet med den nye 

identitetspolitikken ligger i at det er vanskelig å oppnå kompromisser, da det ikke dreier seg 

om økonomiske interesser, men mer grunnleggende verdier. Dette gjør det nødvendig å 

organisere politikken og arbeidslivet mer som konversasjoner enn forhandlingssystemer 

(Piore 1995). Det er i pakt med dette at man ser tendenser til at moderne politikere, bevegelser 

og journalister i større grad må utfordre profesjoner og fagledere og de lukkede 

organisasjoner og fagfellesskap de representerer, slik at offentligheten kan få innsyn i hvilke 

premisser som ligger til grunn for deres aktiviteter og synspunkter. 

Hvilke allmenne betingelser og hvilke særegne institusjonelle betingelser er det så som ligger 

til grunn for den konflikt som foregår mellom henholdsvis faglederskapet, det profesjonelle 

og det kommunikative lederskapet? Hvorfor ser man en utvikling fra en konstellasjon av 

faglederskap og forhandlingslederskap i retning av profesjonelt og kommunikativt lederskap? 

Jeg vil nå beskrive noen av de allmenne tendensene og det verdiskiftet som har gjort seg 

gjeldende fra statlig-paternalistisk autoritet til autoritetspluralisme. Med bakgrunn i de 

særegne institusjonelle betingelsene i Norge vil jeg drøfte i hvilken grad man må forvente at 

den profesjonelle ledelsesformen, kombinert med kommunikativ ledelse blir stadig viktigere 

samordningsformer. Når det gjelder allmenne tendenser vil jeg se på følgende fenomener. For 

det første graden av kompleksitet og verdipluralisme. For det andre på hvilken måte 

profesjonene og vitenskapen er innvevd i det aktuelle autoritetsmønsteret. For det tredje i 

hvilken grad nasjonsbyggingen og de nyere tendenser i retning av globalisering har vært båret 

fram av ulike typer sosiale bevegelser, som igjen har grepet fatt i internasjonale impulser og 

konsepter. Jeg vil begynne med betydningen av verdipluralisme og kompleksitet. 

74 I innledningen til dette kapitlet har jeg definert identitetspolitikk som sosial mobilisering med utgangspunkt i 

folks selvvalgte kulturelle og sosiale identiteter. Melucci (1989:177-78) knytter denne identitetspolitikken til det 

post-materialistiske samfunnet, hvor det oppstår et krav om en mer meningsfull eksistens. Identitetspolitikken 

ligger også til grunn for utviklingen av nye sosiale bevegelser "collective initiatives that are self-reflexive and 

sharply focused on the expressive actions of collective members" (Melucci 1989:60, 1996). 

109

110 


Fra hierarki til kompleksitet og verdipluralisme 

Økt kompleksitet kan skje på to ulike måter, enten ved vertikal spesialisering eller horisontal 

differensiering. Et eksempel på vertikal spesialisering er den spesialisering og segregering 

som har foregått innenfor veletablerte virksomheter og yrkesfelter som f.eks. innenfor 

helsesektoren, der det nå finnes mer enn 100 yrkesgrupper. De fleste av disse er underordnede 

spesialister innenfor sykehushierarkiet (Holter 1994:175). Dette hierarkiet fungerer fremdeles 

i henhold til etablerte byråkratiske prosedyrer, selv om det blir stadig mer profesjonalisert. 

Når spesialiseringen blir så omfattende at overordnede hierarkiske nivåer mister kontrollen, 

skjer det en segregering innad i organisasjonen, for eksempel ved at det opprettes nye 

underavdelinger. Lederne i disse avdelingene er fremdeles underordnet andre i autoritets- 

hierarkiet. Ledelseslogikken i slike hierarkiske systemer er annerledes enn i systemer som 

oppstår som følge av organisasjonsmessig og horisontal differensiering. I det første tilfellet 

må det brukes faglige og regelorienterte argumenter for å oppnå forfremmelse, mens den 

individuelle kompetansen og de individuelle prestasjonene får større betydning i det siste 

tilfellet. 

Med horisontal differensiering mener jeg at det oppstår nye funksjoner som selvstendiggjøres 

og danner utgangspunkt for nye organisasjoner og autonome enheter. Her kommer markedet 

inn som en viktig drivkraft, men slik differensiering kan også foregå innenfor frivillig sektor 

eller ved at det opprettes nye autonome og delvis konkurrerende enheter innenfor staten. Et 

eksempel på dette er den omfattende veksten innenfor forretningsmessig tjenesteyting eller 

innenfor tele- og datasektoren. I disse tilfellene er synlighet og ekstern legitimering viktig, og 

dette gir støtet til markedssegmentering og profesjonalisering av ledelsesfunksjonen. I første 

omgang er det organisasjonens behov som utgjør rasjonalet for en slik profesjonalisering, men 

i neste omgang kan det også bli nødvendig å løsrive ledelsesfunksjonen fra organisasjonen. 

Den andre fundamentale drivkraften bak denne differensieringen ligger i demokratiseringen 

av samfunnet. Dynamikken her er i samsvar med ideen om den "egalitære drift" som 

Tocqueville introduserte, og som Rokkan og Parsons har videreutviklet. 75 Denne driften 

75 Tocquevilles argument bygger på hans sammenligning av forholdene i USA og Frankrike. Han legger spesielt 

vekt på at det nære båndet mellom tjener og herre blir brutt når det innføres demokrati og når likhetsprinsippet 

skrives inn i loven. I de tilfeller at likhetsprinsippet er blitt alminnelig kjent vil den offentlige meningen drive 

den demokratiske prosessen framover (Manent 1996:29-36). Dette argumentet forutsetter imidlertid at det 

utvikles en offentlighet, en betingelse som Rokkan og Parsons i mindre grad var opptatt av.


skjer på tre måter. For det første ved at den allmenne stemmeretten bidrar til å åpne sentrum 

for nye eliter, og for det andre ved at kravet om sjanselikhet driver fram endringer i 

karrieresystemer og statussystemer ved at systemene åpnes nedenifra (Parsons 1969b:381). 

For det tredje så skjer det en kognitiv mobilisering, dvs. en gradvis oppgradering av folks 

kunnskapsnivå og av kompetansekravene i arbeidslivet, noe som i følge Inglehart (1997:168) 

bidrar til at "people become more articulated and skilled at organizing people". Det blir stadig 

vanskeligere å avgrense "mass-publics to an elite-directed role", og autoritære regimer får 

stadig større problemer da det oppstår "mass pressures for liberalization" (Inglehart 

1997:168). 

Som en konsekvens av denne egalitære driften blir det en stadig viktigere forutsetning for 

lederskapets status at det legitimeres ved de goder det frambringer for samfunnet som helhet. 

En av de viktigste former for legitimering ligger i selve ideen om at lederne er forvaltere av 

"knowledge of how to combine", som Tocqueville formulerte det på 1800-tallet. I 

industrisamfunnet ble dette tolket dithen at det er organisasjonsvitenskapen som skal bringe 

framskrittet. I dag stilles det spørsmålstegn ved denne antatte sammenhengen mellom 

organisasjonsvitenskapen og framskrittet. Prosjekter, nettverk og individuell kompetanse er 

blitt mer relevante størrelser å mobilisere til innsats omkring enn formelle organisasjoner. 

Dersom det oppstår en oppfatning om at organisasjonens overlevelse og ledernes 

egeninteresse er det egentlige målet, står de profesjonelle lederne i fare for å miste mye av sin 

oppslutning og legitimitet. Derfor kan ledere i produktive virksomheter i neste omgang se seg 

tjent med å utvikle nettverksforbindelser uavhengig av organisasjonens behov, ved å 

framheve betydningen av det produktet de markedsfører, eller den kompetanse og verdi de 

representerer, og ikke i kraft av deres formelle lederrolle i en gitt organisasjon. Denne 

utviklingen blir i stor grad forsterket av den teknologiske utviklingen. I de siste tiårene har 

informasjonsteknologien frambrakt en ny fysisk infrastruktur som tillater langt mer fleksible 

produksjonsformer og kommunikasjonsformer. Det ekspanderende kunnskapsbehovet og den 

internasjonale oppgraderingen og standardiseringen på dette området bidrar også til å gjøre 

den formelle organisasjonsstrukturen mindre viktig, samtidig som kommunikasjonsaspektet 

stadig kommer til å stå mer sentralt (Sørhaug 1996). Den nye organisasjonsmodellen er mer 

sosial enn den tradisjonelle masseproduksjonsmodellen. Derfor er det vanskeligere å definere 

klare roller som folk kan hoppe inn i uten at det går på bekostning av vedkommendes 

autonomi og personlighet. Det som holder moderne organisasjoner sammen er ikke 

organisasjonskartet, men språket og kulturen. Det kan være vanskelig å bruke betegnelsen 

111

112 


organisasjoner, da det heller kan dreie seg om et nettverk av underleverandører, kunder og 

klienter. Ledere må i dag jobbe hardt for få skaffe seg oppslutning blant ledere og klienter 

som de offisielt sett ikke har ansvar for å forholde seg til. Det er dette som gjør at det blir mer 

passende å forstå lederskapet som en meningsskapende prosess, der det dreier seg om å lede 

"en serie konversasjoner" og der det er lederens primære oppgave å påvirke hvem som 

snakker med hvem (Piore 1995:73, 134). 

Tiden er da inne for den kommunikative leder som kultiverer dialoger på tvers av identiteter 

og dermed legger til rette for meningsdanning og toleranse, mens forhandlingslederen, som 

skal finne kompromisser på konflikter mellom interessegrupper, er kommet i bakgrunnen. 

Men økningen i kompleksitet skjedde også ved at det kom nye oppgaver til innenfor 

eksisterende hierarkier og at det etter hvert skjedde en utskilling og fristilling av eksisterende 

oppgaver (Grønlie og Selle 1998). Det vokste også fram nye organisasjoner og bevegelser. 

Denne økte kompleksiteten bidrar altså til å fremme behovet for profesjonell og 

kommunikativ ledelse. Slike endringer i ledelsesidealer skjer ikke uten motstand. 

Profesjonelle ledere er et ganske nytt og til tider utskjelt fenomen i Norge, men det er uansett 

grunn til å tro at det vil bli flere slike ledere i framtiden. Brytningen mellom fagledere og 

forhandlingsledere vil være viktigst i et korporativt regime, mens kommunikative og 

profesjonelle ledere vil bli viktigere i de tilfeller der disse korporative strukturer 

undermineres. 

I kapittel 9 vil jeg gå nærmere inn på de mekanismene som bidrar til å fremme de ulike 

ledelsesformene. Spesialisering innafor eksisterende hierarkier, som helsevesenet, bidrar til å 

understøtte fagledelse. Nasjonsbygging og sosial mobilisering for utjamning fremmer 

forhandlingsledelse. Knoppskyting og framvekst av nye organisasjoner innafor nye 

servicefelt, som f.eks. personretta tjenestetilbud bidrar til å fremme profesjonell ledelse. 

Utviklingen i retning av identitetspolitikk, samt diversifiseringen og den økte utbredelsen av 

massemedia, bidrar samtidig til å fremme behovet for kommunikativ ledelse. Det er denne 

siste utviklingstendensen, sammenholdt med tendensen i retning av globalisering, som gjør at 

man kan anta at denne gradvise overgangen vekk fra et fåtall maktsenter til flere 

konkurrerende maktsentra vil fortsette. 

Når det skjer en utvikling i retning av pluralisme i maktsentra blir innflytelsesmediet 

viktigere, og dette gjør at lederskapet tar over noe av den betydningen styringsideologien har


hatt tidligere. Samtidig blir også pengemediet viktigere ved den økte betydning som markedet 

får. Disse to tendensene møter imidlertid en viss motbør i Norge, der politisk ledelse i stor 

grad har vært forbundet med et ideal om politisk styring av markedskreftene og der koblingen 

mellom det sivile samfunn og staten har vært sterk. 

Fra profesjonskamp til sektorpolitikk og individualisme 

Profesjonalisering og formalisering av arbeidet i yrkesroller, karrierer og stillingstitler er et 

viktig aspekt ved det som skjedde i Norge i industrialieringsepoken. Vitenskapen og 

velferdsstatsprosjektet samlet stor oppslutning og det var en utbredt oppfatning at 

rasjonaliseringen uunngåelig ville drive det personlige elementet ut av arbeidet og at 

arbeidslivet måtte prioritere saklige og tekniske kriterier framfor menneskelige verdier. I den 

senmoderne epoken virker det som profesjonaliseringa av middelklasseyrkene har tatt ei ny 

retning. Vitenskapen evner ikke lenger å fylle behovet for mening, orden og retning på samme 

måte som i den foregående epoken. Oppslutninga og tilliten omkring ekspertsystemene 

minker, og det er derfor det menneskelige og personlige aspektet i arbeidet som betones. Det 

er i denne sammenhengen at de nye tendensene til "profesjonsstatens sammenbrudd" må 

fortolkes. Når legene i Norge mister sine posisjoner i staten, betyr dette at de også må ta i 

bruk nye strategier i et forsøk på å opprettholde sin makt i det profesjonelle hierarkiet 

(Erichsen 1996a: 110). 

Vi er også inne i en periode med store endringer i interesseorganisasjonsfeltet. 

Helseprofesjonene har slått seg sammen innenfor LO-feltet (Erichsen 1996b:57). De 

høytlønte akademikerne og ingeniørene har brutt ut av Akademikerenes Fellesorganisasjon. 

Det kan skje en omfattende yrkesrasjonalisering i helsefeltet, samtidig som det også satses 

mer på å framheve betydningen av individuell kompetanse. Den tradisjonelle 

fagforeningsmentaliteten er på vikende front, og profesjonene bruker nå både sektorspesifikke 

og individualistiske argumenter for å oppnå økt lønn og høyere sosial status. Dette har 

sammenheng med at argumenter knyttet til sektortilknytning og det individuelle aspektet ved 

utførelsen av arbeidet ser ut til å få økt gjennomslag i offentligheten, mens det legges mindre 

vekt på gruppetilhørighet og interessepolitiske hensyn. Profesjonsutøverne ønsker å bli 

verdsatt på individuelt grunnlag, og ikke bare i kraft av den gruppen man tilhører. 76 

76 Profesjonsorganisasjonenes avmakt beskrives i nyere profesjonslitteratur. Ifølge Krause (1996:283) står 

profesjonenes "guild power" for fall, da det nå er kapitalistene og staten i fellesskap som kontrollerer "the nature 

113

114 


I moderniseringsepoken skjedde mobiliseringa gjennom store hierarkiske organisasjoner der 

det var et fåtall fagledere og forhandlingsledere som slo an tonen. Bull (1979:110) kalte dette 

systemet for "toppledernes partnerskap". Andre begreper som hentydet til det samme 

fenomenet var korporativ pluralisme (Rokkan 1966) og den segmenterte stat (Olsen 1978). 

Når tendensen vekk fra korporativisme og i retning av sterkere parlamentarisk makt beskrives 

legges det mest vekt på at regjeringen har lagt ned ulike råd og utvalg (Nordby 1996). Jeg vil 

anta at denne tendensen også har sammenheng med at autoriteten til forhandlingslederskapet 

og faglederskapet er for nedadgående, og at de organisasjonene som har sterkest tradisjoner 

på dette området i mindre grad har evnet å gjøre krav på å representere medlemmene. 

Oppslutningen om fagforeninger synker, og over hele Europa snakkes det om en 

"representativitetskrise" som dels har sammenheng med desentraliserte forhandlinger og 

overføring av makt fra det nasjonale til det lokale og overnasjonale nivået (Vilrokx 1996). 

Denne tendensen gjør seg gjeldende ikke bare i organisasjonslivet, men også i det 

parlamentariske systemet selv. I samfunn med mindre grad av verdipluralisme og 

identitetsmangfold var det lettere for folk å ha tiltro til at institusjonene ville fungere i 

henhold til deres interesser. I en tid med økt verdipluralisme og identitetsmangfold blir denne 

familiaritetsdimensjonen svekket. Tiltroen til abstrakte systemer og hierarkiske institusjoner 

er for nedadgående, samtidig som tilliten til personer og enkeltledere er sterkt svingende. I et 

samfunn der folk identifiserte seg med klasser var mandatet til lederne klarere. Nå er det 

andre identifikasjoner som er viktige og mandatet til lederne er derfor blitt mye mer usikkert 

(Weigård 1995:99). Dette gjør at den personlige dimensjonen blir viktigere. Tilliten til 

politiske ledere kan nå eventyrlige høyder, men fallhøyden er også stor. I dag er det en 

forutsetning at man har tillit til personer, bare da kan man ha tillit til det systemet de 

representerer. "Bare en person som er i stand til å være seg selv i sitt møte med andre, er 

troverdig for andre: vi får ikke tillit til en høflig og velmenende profesjonell fasade", sier Skau 

(1998:100). Mens beskrivelser av pasientrollen tidligere tok utgangspunkt i møtet med "det 

ansiktsløse fagfellesskap" (Berg 1996:8) er det nå blitt vanligere å framheve betydningen av 

and quality of the professional asociations". Se også Brint (1994:203) som beskriver en dobbel bevegelse, først 

fra 'social trustee professionalism' til 'expert professionalism' .. "and second from professions as collective 

organizations in the division of labor to professions intersecting markets and organizations in the political 

economy of expert labor".


møtet mellom den enkelte pasient og den enkelte lege. I den sammenheng er det foreslått å 

innføre en fastlegeordning der pasientene skal få kun en lege å forholde seg til. 77 

Denne nye vektleggingen av identitet og personlighet til fortrengsel for roller og rutiner 

gjelder både i arbeidslivet og i politikken. Profesjoner som vil øke sin status i dag kan ikke 

bare satse på forhandlinger og vitenskapelig legitimering. Tillit må utvikles i offentligheten 

og i møtet med klientene. Det personlige elementet i ledelsesarbeidet, ja for den del i alle 

former for arbeid, blir viktigere. Kompetansen er nå i større grad knytta til individet (Sørhaug 

1996). Den store interessen for sosial intelligens som erstatning for IQ (Goleman 1995), det 

tradisjonelle intelligensmålet, må sees i sammenheng med denne utviklingstendensen. 

Fra nasjonsbygging til amerikanisering og globalisering 

Det er blitt hevdet at internasjonaliseringen er et nytt fenomen, men det stemmer jo ikke. Ikke 

minst på ideplanet har det vært fri flyt over landegrenser i flere hundre år. Den norske 

grunnloven var en "kopi" av den franske og amerikanske og industrialiseringen av Norge 

kunne ikke skjedd uten utenlandske kapitaltilskudd og forbilder. Likevel må vi vel kunne si at 

det internasjonale og globale har blitt mye viktigere og legger flere premisser for det som 

skjer. Nasjonalstaten er svekket i forhold til de overnasjonale organene og det internasjonale 

finans- og industrimiljøet. Reinhard Bendix har vært opptatt av å studere sosiale bevegelser 

som ikke var bygd utelukkende på økonomiske interesser og plassering i arbeidsdelingen. 

Han tenker da på religiøse og nasjonalistiske bevegelser og bevegelser som har sitt utspring i 

internasjonale forhold, for eksempel den franske revolusjonen. Han bruker begrepet 

intellektuell mobilisering om disse og foreslår å se på slike bevegelser som en uavhengig 

forklaring på sosial endring (Bendix 1978:266). Han bruker begrepet referansesamfunn om de 

samfunn som slike bevegelser henter konseptene og modellene sine fra . 78 

77 Dette ble blant annet foreslått av Steine-utvalget som anså det som et av de viktigste tiltak for å bedre 

pasientenes situasjon i sykehuset (NOU 1997:2). Ved at hver enkelt pasient får en navngitt lege som fast lege vil 

pasientene få et "klart definert forankringspunkt" gjennom hele sykehusoppholdet" (s.72). Det er etablert 

prøveordninger etter samme prinsipp i primærhelsetjenesten. Helseministeren har varslet at det vil bli lagt fram 

et lovforslag om dette (Aftenposten 30.8.1998). 

78 "I shall use the term reference society whenever intellectual leaders and an educated public react to the values 

and instititutions of another country with ideas and actions that pertain to their own country" (Bendix 1978:292). 

I møtet med referansesamfunnets ideer oppstår det kognitiv mobilisering (Inglehart 197:168) og det utvikles nye 

kunnskapstradisjoner og definisjoner av realiteter. Slike tradisjoner ligger ofte til grunn når det skal tas stilling til 

hvem som regnes som gode ledere og hvem som er de mest kompetente til å mobilisere og løse problemer. 

115

116 


Autoritets- og tillitsforholdene bygger blant annet på slike institusjonaliserte 

problemforståelser og deres kilder må i henhold til Bendix ikke bare søkes i de innenlandske 

klasseforholdene, men også i de idestrømningene som har gjort seg gjeldende, f.eks. i 

forbindelse med nasjonsbyggingen. Det allmenne poenget her er at "societies that come late to 

development are influenced profoundly by ideas and institutions which originate beyond their 

geographic frontiers and the 'boundaries' of their social structure" (Bendix 1964/1977:251). 

Etterfølgernasjoner har et fortrinn framfor pionernasjoner ved at de kan lære av de erfaringer 

som er gjort og velge mellom utprøvde konsepter og modeller. I tillegg vil det i 

etterfølgernasjoner oppstå en sosial mobilisering for å "ta igjen" pionerene med hensyn til 

økonomisk utvikling. 79 Denne mobiliseringen kommer igjen til å prege autoritetsforholdene 

og den sosiale strukturen i retning av korporatisme. 

I utgangspunktet kan det virke som de tre land som jeg fokuserer på i denne avhandlingen, 

Norge, USA og Tyskland alle tre land var "sent utviklede". I henhold til det argument som er 

utviklet videre i kapittel 5 er ikke USA en "latecomer" i den forstand som Gerschenkrohn 

(1952) snakker om. For å forstå USAs spesielle stilling internasjonalt er det viktig at denne 

nasjonen siden løsrivingen fra England ikke har oppfattet seg selv som en konkurrent til "den 

gamle verden". USA har ikke vært truet av krigerske nabostater i samme grad som mange av 

de europeiske land. Den amerikanske statsbyggingen og industrialiseringen har ikke hatt 

England som sitt forbilde, men dette har til dels vært tilfelle for Tyskland og Norges del, 

iallfall på det økonomiske området. USA har stått fram med et ganske annet utgangspunkt enn 

de Europeiske nasjonalstatene, ved at det dreidde seg om "den første nye nasjonen" (Lipset 

1996:18). USA var også det første representative demokratiet der autoritet i større grad ble 

bygd opp omkring en ide om maktfordeling mellom ulike institusjoner (lovgivende, utøvende 

og lovfortolkende). Middelklassen kom til å dominere i langt sterkere grad enn i de 

europeiske land der ulike allianser mellom den tradisjonelle overklassen og det nye 

borgerskapet kom til å besette maktposisjonene (Glassman 1995:135). 

Europas forhold til USA er også blitt preget av det bildet som er blitt skapt av USA som et 

eksepsjonelt tilfelle og de myter som har oppstått i denne forbindelse. Kanskje den viktigste 

blant disse er forestillingen om at USA representerer vår framtid. "Americanization", sier 

Wagner (1994:180): 

79 Sammenhengen er mindre klar på det politiske området og utdanningsområdet, så jeg har i denne omgang


… is a theorem that assumes that the North American social configuration 

basically precedes other ones in the world, especially European ones, timewise, 

and that by some inevitable, and most often unexplained, historical law these 

other societies will follow the model. 80 

Denne moderniseringsmyten, som kan dateres tilbake til Toqueville (1835/1988) nådde sitt 

høydepunkt i den moderniseringsteorien som amerikanske sosiologer presenterte på 1950 og 

1960-tallet, da Parsons utropte USA som "the leader of the modern system" (Parsons 

1971:122). "The reformation, the democratic revolution, and we think, 'Americanization' have 

all been processes of irreversible change in Western society as a whole", mente Parsons 

(1971:129). Denne myten kom i neste omgang til å danne utgangspunktet for 

verdensomspennende anti-amerikanisme (Hollander 1992). Anti-amerikanisme kan både være 

et uttrykk for motstand mot selve moderniseringen, og for nasjonal patriotisme. Ofte blir 

antiamerikanismen koblet til sosiale bevegelser, noe som gir dem økt kraft og oppslutning. 

Slik sett kan man si at anti-amerikanismen både har vært en kreativ kraft og et forgjeves 

forsøk på å blokkere for moderniseringen. Siden 1970-tallet har det vært nedgangskonjunktur 

for anti-amerikanismen i Europa. Dette har sammenheng med den tvil som er oppstått 

omkring den amerikanske konkurranseevnen, og dermed også amerikanernes ambisjoner og 

evne til å spille rollen som verdenspoliti. Som en konsekvens er det blitt utviklet alternative 

og mer pluralistiske moderniseringsnarrativer der USA framstår som bare et av flere mulige 

framtidsbilder. De japanske og tyske modellene for kapitalisme har framstått som alternative 

utviklingsmodeller, som formidlet et håp om at det var mulig å oppnå sterk økonomisk vekst i 

kulturer som tok vare på tradisjonelle sosiale bånd og idealer, selv om disse stod i motstrid til 

markedsliberalistiske idealer. Men så kom nedturen for disse økonomiene, og på tross av alle 

spådommer om det motsatte, virker det som USA igjen har inntatt stillingen som den 

ubestridte leder av moderniseringen, som nå beskrives som globalisering. Årsaken til dette 

ligger både i den kulturelle og vitenskapelige posisjonen som USA har, i tillegg til fraværet av 

utfordrere på det økonomiske og militære området. Jeg vil først og fremst fokusere på den 

kognitive mobilisering som skjer i middelklassen og i profesjonene og den 

"amerikaniseringen" av kunnskapsproduksjonen og massemedia som skjer i Europa som en 

konsekvens av dette. I dag er det ikke minst det grepet USA har over informasjonsteknologien 

valgt å avgrense "etterfølgereffekten" til det økonomiske og industrielle området. 

80 Forholdet mellom amerikanisering og modernisering er omstridt, og det er ofte vanskelig å avgjøre 

hvor vidt enn gitt kulturell innovasjon mer eller mindre tvinges fram av den sosioøkonomiske utviklingen eller 

hvor vidt det bare dreier seg om en importert eller sosialt konstruert forestilling. Trolig må man i de fleste 

117

118 


og strategiske vitenskaper som økonomi og ledelse som gjør at "amerikaniseringen" får så stor 

gjennomslagskraft. Betydningen av de fortolkninger av situasjonen som blir gjort av 

amerikanske media og de konsepter amerikanske fagfolk forsyner oss med er ikke blitt 

mindre de siste årene. Et eksempel på amerikanske profesjoners standardsettende betydning er 

den internasjonale diskusjonen omkring eierskapsformer og styringsformer i næringslivet. 

Innenfor europeisk næringsliv er det for tiden en konflikt mellom det amerikanske 

shareholder value-konseptet og den europeiske stakeholder-modellen for bedriftsorganisering 

og ledelse. I Tyskland ser man for eksempel at ulike industriledere bekjenner seg eksplisitt til 

den ene eller andre modellen. For de bedrifter som lar seg notere på børsene er det svært 

vanskelig å unnlate å innføre den amerikanske praksisen i forhold til årsrapporter, 

regnskapsrutiner etc., da finansmiljøene og aksjeeierne forventer det. 81 

I det offentlige støter denne imitasjonsprosessen på større motstand. Selv om det hevdes at 

staten nå er blitt mer "part enn patriark", er det en uttrykt forutsetning at utviklingen kan og 

skal styres ovenifra, bl.a. gjennom forhandlinger mellom staten og hovedsammenslutninger 

av arbeidstakere. De standardiserte løsninger som preger for eksempel skolesektoren og 

helsesektoren i Norge ville ikke vært mulig uten en slik styringsambisjon. Derfor gjelder den 

lego-logikken som framheves som et kjennetegn for organisasjonsutviklingen i privat sektor i 

mindre grad i det offentlige. 82 Ledelseskonsepter av ulikt slag, total kvalitetsledelse, 

målstyring osv., blir også brukt som byggeklosser i det offentlige, men dersom dette forsøkes 

uten at partene har godkjent det på forhånd vil konseptene lett utvikle seg til bremseklosser i 

organisasjonsutviklingen. 83 Så godt som alle de mest populære ledelseskonseptene er utviklet 

i USA. Den latente antiamerikanismen i befolkningen kan derfor lett aktiviseres i slike forsøk 

på reorganisering og reformer. Det er imidlertid vanskelig å avvise et konsept på dette 

tilfeller ha med seg begge innfallsvinklene i tilnærmingen til de fenomener som hevdes å være uttrykk for 

amerikanisering eller globalisering (Bryn 1993:155-159, kap. 4). 

81 Et av de mest markante uttrykkene for denne tendensen er det når det tyske flaggskipet Siemens kunngjør at de 

vil "modernise by adopting more transparent US-style accounting practices, leading to a listing of its shares on to 

the New York Stock Exchange" (Financial Times 1998:15). 

82 Lego-metaforen viser til muligheten for at standardiserte konsepter kan settes sammen på ulike måter og gi 

opphavet til nye byggverk (Hernes 1997). Denne metaforen som et alternativ til MacDonaldiseringsmetaforen 

(Ritzer 1993), som henspeiler mer på standardiseringen i vareproduksjon og konsum enn på de kreative 

kombinasjoner som oppstår når konsepter og ideer vandrer over landegrenser (Ritzer 1993, Barber 1996). Legometaforen 

er trolig bedre egnet til å gripe de tendenser jeg er opptatt av her. 

83 Frølich (1996:280) finner for eksempel at målstyring i universitetssystemet oppfattes som et forsvar for en 

tradisjonell byråkratisk logikk, og "ikkje primært ein markedstankegang" som det blir hevdet i mye av 

litteraturen omkring innføring av målstyring i norsk offentlig sektor. Dersom målstyring oppfattes som et forsvar 

mot innføring av mer individualistiske ledelsesformer kan dette være en forklaring på at ledelsesoppfatningene i


grunnlaget alene, da de fleste slike amerikanske konsepter i dag ligger dypt innbakt og 

tilpasset profesjonene og middelklassens egen problemforståelse og begrepsbruk. Kanskje kan 

man si at profesjonene er programmert til å ta i mot amerikansk software. Kanalen for denne 

spredningen av software er pensumlitteraturen, forskningen, media og konsulentselskapene. 

Det økonomisk-administative fagområdet og konsulentbransjen i Norge har i de siste tiårene 

utviklet nærmest en intravenøs forbindelse til tilsvarende fagmiljøer i USA . 

Nå er ikke veien fra kognitiv mobilisering blant et lite sjikt intellektuelle, via drøvtygging av 

slike konsepter i undervisning og forskning, og til iverksetting av reformprogrammer og nye 

ledelsesformer uproblematisk. Det er i oversettelsen fra teori til praksis at den sentrale 

utfordringen ligger. Etterkrigshistorien viser at det har vært en viss skepsis mot import av nye 

og omfattende konsepter i norske organisasjoner. 84 Samtidig er det spesielt i det nord- 

europeiske området utviklet en høy kompetanse i å kombinere teknologier og konsepter henta 

fra ulike kulturområder (Veblen 1915/1966). De skandinaviske landene har hatt fordel av at 

de har kunnet kombinere elementer fra den kontinentale og anglosaksiske ledelsestradisjonen 

(Gross 1970:94). Westney (1987) har sett Japans raske industrialisering i sammenheng med 

en tilsvarende evne til å kombinere institusjonelle importer fra ulike kulturområder. 

Del 5. Ledelse og demokrati i Norge, Tyskland og USA 

Tidligere har jeg referert til "etterfølgereffekten", det vil si den effekt det har at det oppstår en 

kognitiv og sosial mobilisering med utgangspunkt i et forbilde eller et referansesamfunn, for 

eksempel den mobilisering som oppstod i Tyskland for å kopiere den industrielle 

revolusjonen i England. Denne effekten har vært åpenbar på det industrielle området, men det 

er god grunn til å se nærmere på i hvilken grad den har gjort seg gjeldende på andre områder. 

I tillegg til den industrielle revolusjon mener Parsons (1971) at det går an å snakke om en 

demokratisk revolusjon og en utdanningsrevolusjon. En grunn til å se nærmere også på disse 

to andre revolusjonene, er at det kan tenkes at disse har hatt en minst like stor betydning for 

autoritetsmønstre og lederskap som den industrielle revolusjonen. Ikke minst kan det tenkes at 

det spiller en viss rolle hvor vidt den demokratiske revolusjon inntrådte før den industrielle og 

utdanningsmessige. Hvilke land er det så som har vært pionerland på de ulike områdene? Det 

er enkelt å svare på dette spørsmålet med hensyn til den industrielle revolusjonen, da det er 

sentraladministrasjonen ikke er endret i nevneverdig grad i tidsrommet 1976 til 1996 (Egeberg og Lægreid 

1997). 

84 Se kapittel 9 om Kenning-ledelse og Olsen (1996) om den offentlige forvaltningen som "slow learner". 

119

120 


liten tvil om at England var først ute. På det demokratiske området representerte den franske 

revolusjonen et ideologisk gjennombrudd, og det er rimelig å regne Frankrike og USA som 

pionerene. Utdanningsrevolusjonen er noe mer tvetydig. I henhold til Parsons tok denne for 

alvor av i USA på 1960-tallet, i forbindelse med den kontinuerlige eksplosjonen i 

etterspørselen etter høyere utdanning, som nå hadde fått som konsekvens at tilnærmelsesvis 

halvparten av ungdommen i USA tok en eller annen form for høyere utdanning (Parsons 

1971:95 og Parsons og Platt 1973:4). Ringer legger på sin side ikke vesentlig vekt på det 

kvantitative omfanget i utdanningssøkningen. Snarere henspeiler han med bruken av begrepet 

utdanningsrevolusjon til etableringen av det tyske forskningsuniversitetet som skjedde mot 

slutten av 1700-tallet og utover, i god tid før industrialiseringen og nesten hundre år før 

tilsvarende reformer i USA og England (Ringer 1992:36, Collins 1998:644). Utfallet av den 

striden som stod omkring det tyske unisersitetet fra 1780 til 1800 var at filosofien fikk 

hegemoniet og at universitetet også skulle drive forskning, ikke bare utdanne lærere, 

advokater, leger og teologer. 85 Ringers bruk av begrepet henspeiler altså mer på utviklingen 

av det institusjonelle systemet, mens Parsons er opptatt av ekspansjonen innenfor høyere 

utdanning og de konsekvenser dette gir med hensyn til profesjonalisering og differensiering i 

samfunnet. 86 

Det vil være av betydning for en vurdering av autoritetsforholdene på hvilket tidspunkt disse 

revolusjonene inntrådte i forhold til hverandre og i hvilken grad det var en overlapping 

mellom den demokratiske, nasjonale og industrielle utviklingsprosessen over tid. Jeg vil anta 

at lederskapet vil bli mer preget av egalitære og demokratiske ideer dersom den demokratiske 

revolusjonen og nasjonsbyggingen løper sammen og kommer forut for den industrielle 

revolusjonen. Dersom nasjonsbyggingen og den industrielle revolusjonen kommer før det 

demokratiske gjennombruddet vil dette bidra til å befeste tradisjonelle autoritetsforhold og 

ledelsesoppfatninger. 

85 Både Tyskland og Norge var dessuten blant pionerene i utviklingen av allmenn skolegang (Todd 1997). 

Etableringen av Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania (1813) viste seg å bli svært viktig for 

danningen av den norske embetsmannsstaten (Slagstad 1998:11), men det norske systemet for høyere utdanning 

ble mer yrkesrettet, og mindre orientert mot danning og forskning enn både det det tyske Humboldt-universitetet 

og det anglo-saksiske reformerte liberale uniersitetet (Torgersen 1994:63). Det tyske universitetet var 

opprinnelig modell for det moderne amerikanske universitetet (Rheingold 1987), men det amerikanske systemet 

for høyere utdanning var langt mer ekspansivt og fikk derfor et helt annet omfang, iallfall fram til 1960-tallet 

(Windolf 1997). 

86 I det følgende vil jeg ta utgangspunkt i Ringers definisjon, uten dermed å overse betydningen av det fenomenet 

Parsons henspeiler til. Kanskje er det her snakk om henholdsvis den første og den andre utdanningsrevolusjonen. 

Videre vil jeg i pakt med Rokkan (1998) også være opptatt av framveksten av nasjonen, og bruke begrepet 

nasjonsbygging om dette.


Sammenfall mellom demokratisk revolusjon og nasjonsbygging. 

Det vi ser er at Norge og USA hadde sammenfall mellom demokratisk revolusjon og 

nasjonsbygging, mens både utdanningsrevolusjonen, nasjonsbyggingen og den industrielle 

revolusjonen kom før det demokratiske gjennombruddet i Tyskland. Det er blitt hevdet at 

mens Frankrike forsøkte å gjennomføre den første demokratiske revolusjonen, var det USA 

som først gjennomførte en slik revolusjon. Ifølge Tocqueville var ikke Frankrike modent for 

demokratiet på samme måte som USA, da det der var utviklet en for stor respekt for folk i 

statusposisjoner. Herre-knekt-relasjonene preget ikke USA i den grad som Europa og 

Frankrike. 87 Det stod sterk strid om revolusjonen og dens idealer (likhet, frihet, brorskap) i 

Frankrike, og det var svært mye som måtte endres på det institusjonelle og sosiale planet før 

det kunne banes vei for demokratiet. Det var bl.a. denne forskjellen i klasseforhold og 

autoritetsmønstre som gjorde at USA kunne kombinere den nasjonale revolusjonen med et 

demokratisk gjennombrudd, mens den franske nasjonalisme fikk et mer aristokratisk og 

autoritært preg. 88 

Helt siden Tocquevilles Democracy in America (1835/1988) har forestillingen om at USA er 

en helt eksepsjonell nasjonal konstruksjon stått sterkt. USA ble skapt gjennom en revolusjon 

og det har vært landets skjebne at det ikke har ideologier, men at det er en ideologi (Lipset 

1996:18). De verdiene som denne ideologien bygger på er liberalisme, egalitarianisme, 

individualisme, populisme og laissez-faire. Den amerikanske drømmen bygger i stor grad på 

sjanselikhetsidealet, mens den demokratiske bevegelse i Europa i større grad har vært 

orientert mot å skape "reell likhet" (resultatlikhet). Det amerikanske verdisystemet som helhet 

reflekterer fraværet av føydale strukturer, monarki og aristokrati. I de europeiske postføydale 

samfunn, derimot, har det blitt utviklet verdisystemer som er mye mer innrettet mot 

klasseidentiteter og respekt for staten (Lipset 1996:19). Ifølge Toqueville (1835/1988:517) 

var det i USA at den tankegang oppstod at "knowledge of how to combine is the mother of all 

forms of knowledge". I aristokratiske samfunn oppfattet folk i mindre grad behovet for felles 

mobilisering og organisering "since they are held firmly together" (514). I demokratiske 

87 Mens tjenerne i det europeiske samfunnet var i et totalt økonomisk og sosialt avhengighetsforhold til sin herre 

var ikke dette tilfelle i USA, der forholdet var regulert gjennom kontrakt (Toqueville 1835/1988: 576). Dette 

gjorde det mulig å være tjener i en periode uten at det gikk på bekostning av den rotfestede forestilling om at 

menneskene er likestilte. Toqueville presiserer at dette argumentet ikke er gyldig i sør, og heller ikke i forholdet 

mellom svarte og hvite i nord (578). Se også Bendix (1974/1977: 65-67) og Manent (1996, kap. 3). 

88 Det er problematisk å sammenligne disse to revolusjonene, på grunn av svært forskjellige geografiske og 

sosiale utgangspunkt. Mens USA var en løs samling av stater på revolusjonstidspunktet var det den 

121

122 


samfunn (USA) er "The art of association .. the mother of action, studied and applied by all" 

(Toqueville 1835/1988, sitert av Ostrom 1997:276). 

Flere har vært opptatt av hvordan det skjedde en gradvis endring i det amerikanske 

autoritetsmønsteret, bl.a. Wiebe: 

In the 19 th Century the middle class justified itself with concepts of Character; in 

the 20 th , the national class used concepts of Knowledge. Experts - and behind the 

experts, science - carried the burden of hopes for a new era of specialized parts 

and systematized wholes where nothing worked without carefully mastered bodies 

of knowledge (Wiebe 1995:143). 

Han ser middelklassens trang til selvstyre som drivkraften i den amerikanske utviklingen og 

mener USA skiller seg fra alle europeiske land på dette området, selv fra de land der nasjonen 

og demokratiet oppstod samtidig, slik som Norge, Finland og Tsjekkoslovakia. Sejersted 

(1993:206) ser imidlertid klare paralleller mellom utviklingen i USA og Norge på 1800-tallet. 

Ikke minst er det av betydning at demokratiseringen i Norge, liksom i USA, har løpt sammen 

med framveksten av nasjonalstaten. På lik linje med USA manglet vi i Norge det aristokratiet 

som i andre land har dannet utgangspunktet for legitimeringen av underordningsrelasjoner. Et 

annet fellestrekk er at både industrialiseringen og framveksten av et mer helhetlig 

utdanningsystem kom etter det demokratiske og nasjonale gjennombruddet. 

For Norges del har det vært vanlig å legge vekt på sammenhengen mellom utviklingen av det 

lokale selvstyret og framveksten av de frivillige organisasjonene (Rothholz 1986:256-257). 

Organisasjonslivet fikk på denne måten en lokal basis, men innretningen ble samtidig mye 

mer nasjonal og politisk enn i det amerikanske tilfellet. Dette bidro blant annet til at bøndene 

kom til å spille en større rolle enn i USA, der det i større grad var entreprenørene og den 

profesjonelle middelklassen som kom til å stå sentralt. "Americans assumed they could create 

democracy without the state", sier Wiebe (1995:182), mens: "Europeans .. needed the state to 

create their democracy." Lafferty (1986) argumenterer for at de legitimerende normene i den 

norske nasjonsbyggingen har vært "statsvennlighet", "solidaritet", og "likhet" og at disse 

normene har gjennomsyret det norske systemet - uten at de kan sies å være spesifikt 

sosialdemokratiske. Statsvennligheten er en tradisjonell norsk overbevisning mener han, mens 

solidaritets og likhetstanken var "norsk først, sosialdemokratisk senere". 

absolutistiske fortiden som preget Frankrike. Likevel er det en nær sammenheng mellom det ideologiske 

grunnlaget for de to revolusjonene (Palmer 1959).

Demokratisering og utdanning 


Forholdet mellom nasjonsbyggingen og utdanningsrevolusjonen er et sentralt tema i Ringers 

arbeid omkring de tyske mandarinene og framveksten av utdanningssystemet i Tyskland: 

The most important precondition of the German educational revolution was the 

early emergence, in Prussia and in other German states, of professional 

bureaucracies recruited largely if not wholly on the basis of educational 

qualifications (Ringer 1992:37). 

Dette betyr at statsbyggingen kom til å prege utdanningssystemet, og at den tyske 

definisjonen av nasjonen og utdanningen kom til å få et mindre demokratisk preg enn i Norge 

og USA. I Tyskland ble både den demokratiske og industrielle revolusjonen preget av 

utdanningssystemet. Det er dette som gjør at Ringer mener at det er snakk om en 

"educationalization of the occupational system rather than an industrialization of education" 

(Ringer 1992:30). "Nowhere is the difference between the creation of one national industrial 

society and the conversion of a variety of 'old' national societies into a more democratic one 

more obvious than in the education systems", sier Hoffman (1964/1995:13). Med dette mener 

han at det er blitt skjebnen til utdanningssystemene i de europeiske land at de kom til å 

videreføre nedarvede hierarkiske strukturer, mens det amerikanske utdanningssystemet , som 

ble utviklet etter det demokratiske gjennombruddet, i mye større grad var preget av 

demokratiske og egalitære verdier. 89 Konsekvensen av dette argumentet er altså at det fra et 

demokratisk synspunkt ikke er noen fordel å ha et tidlig utviklet system for høyere utdanning, 

da et tidlig utviklet utdanningssystem bidrar til å konservere nedarvede autoritetsstrukturer og 

ulikheter. 

Utdanningssystemet i Tyskland vokste fram i en kontekst der embetsmannstanden hadde en 

svært høy status, og der danning (Bildung) var et toneangivende pedagogisk prinsipp (se 

kapittel 3). De industrielle og statlige elitene var i utgangspunktet mindre åpne enn i USA, der 

middelklassen og profesjonene i større grad kunne kappes om å innta posisjonene. 

Tilsvarende har Kocka (1969) beskrevet hvordan de første tyske bedriftshierarkiene vokste 

fram som kopier av det statlige byråkratiet. Det er i samsvar med dette utgangspunktet at flere 

har dratt den konklusjonen at tyskerne utviklet et føydalt industrielt system som bygde på "the 

89 Det bildet som Hoffman gir av det amerikanske systemet er nok alt for rosenrødt, samtidig som han unnlater å 

nevne viktige variasjoner mellom de europeiske landene. 

123

124 


undisputed claim to leadership of a stratum generally legitimated by tradition" (Dahrendorf 

1964/1979:59). Med hensyn til ledelse betyr dette at det tyske systemet produserer "tough, 

authoritarian executives who do very little delegating" (McCreary 1964:211). 

Stat og organisasjonsliv 

Forskjellene i ledertradisjoner er så langt blitt sett i lys av forskjellige autoritetsmønstre i 

politikken og arbeidslivet, men det kan også være grunn til å se nærmere på konsekvenser av 

ulike måter å regulere organisasjonslivet på. I denne sammenhengen spilte framveksten av 

organisasjonsfriheten, og de begrensninger som ble foretatt i denne, en viktig rolle. Mens 

standssamfunnet var organisert i laug og korporasjoner som hadde statlig godkjenning, ble det 

et viktig prinsipp etter den franske revolusjonen å unngå monopoler og assosiasjoner som stod 

i veien for frie arbeidsavtaler og blokkerte enkeltmenneskets muligheter til å forholde seg 

direkte til staten. Det var denne liberale og plebisitære tankegang som dannet utgangspunktet 

for den franske Loi Le Chapelier i 1791, der det ble innført forbud mot slike 

sammenslutninger, en praksis som ble forsterket under Napoleon. Også i Prøyssen ble det i 

1794 innført forbud mot alle "hemmelige samfunn", mens laugstradisjonene overlevde i beste 

velgående i andre deler av Tyskland. Med utgangspunkt i disse lovene kan man snakke om en 

absolutistisk tradisjon som representerer "a major break with the liberty as a corporate 

privilege insofar as the king destroys all powers intervening between him and his subject" 

(Krause 1996:9). I de skandinaviske landene og i Sveits ble det ikke innført slike restriktive 

praksiser, og dette gjorde at man etter hvert som organisasjonsfriheten ble innført kunne 

bygge direkte videre på tradisjonelle organisasjoner, slik som for eksempel laug og 

arbeidersammenslutninger, og bruke dem til å møte nye problemer. Galenson (1955:131) 

viser til at det var først og fremst "..de danske laug, som havde taget det tyske laugssystemet 

som forbillede" og at de danske laugene "var av langt større økonomisk betydning end 

laugene i de andre skandinaviske lande". 

I England, oppsto det igjen en tredje måte å regulere organisasjonslivet på ved at 

arbeidersammenslutninger ble forbudt, mens andre typer organisasjoner ble tillatt (Bendix 

1964/1977:98- 101). Også i USA hadde man en mer restriktiv praksis på dette området, men 

for øvrig var det karakteristisk for USA at organisasjonene, og ikke staten, ble sett på som det 

middelet som skulle bidra til effektivitet og velstand.

Lederskap og organisering 


Det er grunn til å tro at autoritetsmønstre, ledelsesoppfatninger og ledelsespraksiser i de 

enkelte land i stor grad må ha blitt preget av disse ulike utgangspunktene. Sett i dette lys er 

det overraskende at det finnes så få historiske studier av lederskap og organisering. La meg 

likevel antyde noen mulige sammenhenger mellom historiske utviklingstrekk og 

ledelsestradisjoner. 

I kapitlene 3 til 6 har jeg utdypet nærmere forskjellene mellom det amerikanske og tyske 

lederidealet, og hvilke kvalifiseringssystemer for ledelse som har vært forbundet med de ulike 

idealene. Europeiske organisasjoner har tradisjonelt vært preget av en høy grad av 

arbeidsdeling mellom en politisk lederelite og en klasse av administratorer og arbeidere. Den 

byråkratiske modellen forutsetter at topplederne har en sterk moralsk autoritet, og at ledelses- 

kompetansen tas for gitt. Denne modellen var mer i samsvar med det etablerte 

autoritetsmønsteret i det aristokratiske og statssentrerte Europa enn i USA, der profesjonene og 

middelklassens tidlige framvekst ga betydelig mindre grobunn for byråkratiske og hierarkiske 

organisasjoner av den type Weber har beskrevet. Etter hvert som middelklassen befestet sine 

posisjoner kom de egalitære og demokratiske idealene til å prege den amerikanske 

nasjonsbyggingen. Men disse idealene ble utfordret ved at det vokste fram omfattende hierarkier 

i næringslivet og politikken. "It is not correct to say that the American pattern is 

antiauthoritarian in any sense", sier Parsons (1991:60): 

... there is on the contrary a marked readiness to accept authority when it is 

understood that it is necessary to attainment of approved collective goals, 

particularly at the level of subsystem collectivities, for example business firms 

and other organizations. 

'Scientific management' og andre ledelsesideologier ikledd vitenskapelig drakt kom etter hvert 

til å legitimere den nye lederklassen og de nye hierarkier som oppstod omkring dem (Bendix 

1956/1974). Det ble blant annet av denne grunn utviklet en mer intim forbindelse mellom 

universitetene og det praktiske liv i USA enn i mange europeiske land. I motsetning til i 

Tyskland og Norge kom universitetene til å utvikle direkte samarbeide med bedrifter og det 

ble opprettet egne utdanningsprogrammer for industriledelse (Noble 1977). Disse 

utdanningsinstitusjonene og de framvoksende bedriftshierarkiene kom uunngåelig til å sette sitt 

preg på de amerikanske autoritetsforholdene, og denne tendensen ble forsterket ved at det vokste 

fram et omfattende kompleks av konsulentselskaper og organisasjoner som hadde industriledere 

som sin målgruppe. At stabs- og linjefunksjonene ble skilt ut som egne profesjonelle domener 

125

126 


ble etter hvert et av kjennemerkene ved det amerikanske management-systemet, mens 

arbeidsdelingen har vært mye mer diffus innenfor europeiske bedrifter. 90 

I USA ble alt personell innenfor lederfunksjoner og administrative funksjoner etter hvert gitt 

status som management, i pakt med forestillingen om en enhetlig middelklasse. Ved å definere 

de profesjonelles status som delvis overlappende med sin egen unngikk managerne at den nye 

middelklassen skulle utvikle en fagforeningsmentalitet. Dette problemet var mye mer akutt i 

Europa, der funksjonærer og profesjoner i det private i større grad hadde embetsmennene i det 

offentlige som referansegruppe og følte seg degradert i forhold til disse (Kocka 1980). På grunn 

av den historiske betydningen av lærlingeordningene og laugene i Tyskland kom heller ikke 

skillet mellom funksjonærer og faglærte på den ene side og ufaglærte arbeidere til å bli like 

fundamentalt der. Funksjonæridentiteten i Tyskland var orientert mot embetsverket, blant annet 

på grunn av de privilegerte pensjonsordningene som ble utviklet for funksjonærsjiktet. I Norge 

ble det ikke utviklet tilsvarende funksjonærprivilegier, og det var større tilbøyelighet til å utvikle 

fagforeningsbevissthet i dette sjiktet. Etter at Arbeiderpartiet hadde inntatt regjeringen, ble det 

lagt fram flere forslag om omfattende regulering av industrien. Mange av funksjonærene var 

også faglige tillitsmenn, og bedriftseierne fryktet derfor at bedriftene deres ville bli "overtatt 

innenfra" dersom det ble gitt for stor makt til ledersjiktet. Dette bidro blant annet til den sterke 

motstanden blant de norske bedriftseierne mot å innføre amerikansk management på 1950-tallet 

(se kapittel 7 og 9). 

Det som skiller det tyske bedriftshierarkiet fra det amerikanske, sier Hartmann (1959:7) er at 

mens tyske ledere "holds predominantly ultimate, value-oriented authority" er det 

amerikanske management-systemet mer funksjonelt orientert og basert på vitenskapelige 

premisser. "The German industrialist derives his authority from beliefs and outlooks rather 

than the functions he performs", sier Hartmann (1959:4). De verdiene som preger det tyske 

systemet beskriver han gjennom betegnelsene "Private Property, the Calling, and the Elite 

Ideology" (Hartman 1959:7). 91 Generelt sett kan forskjellen beskrives ved at "in Germany 

management is not considered a profession"(1959:171). 

90 Også innenfor statlig administrasjon var det store forskjeller mellom amerikanske og europeiske praksiser, noe 

som delvis forklarer hvorfor amerikanske samfunnsforskere har hatt så store innvendinger mot Webers påstand 

om at det ikke var noen motsetning mellom profesjonell og administrativ autoritet. For en drøfting av relevansen 

av Webers byråkratimodell sett på bakgrunn av den amerikanske debatt om byråkratiet, se Meyer (1995). 

91 Eiendomsretten sto spesielt sterkt i Tyskland, mente Hartmann (1959), og viste til tradisjonen med å 

identifisere bedriften med en gitt Unternehmer eller familie. Ideen om at arbeidet er et kall bygger på den


Illustrerende for de ulike autoritetsforholdene er den stillingen formannen kom til å få i de 

ulike lands bedriftshierarkier. Kocka har blant annet påpekt hvordan autoritetsforholdene i 

Tyskland gjorde at formannen framstod som "a petty industrial official vested with the 

authority of his office". Den amerikanske formannen var en "professional - an expert 

administrator, teacher and leader - who performed socially integrative tasks in the interest of 

his company" (Kocka 1980:191). Etter hvert som det vokste fram en sterk arbeiderbevegelse 

og et sjikt av selvbevisste bedriftsledere som ønsket å markere sin uavhengighet av staten ble 

formannens posisjon i tysk industri også mer tvetydig. I enkelte tilfeller kunne vedkommende 

være en del av arbeiderkollektivet, mens han eller hun i andre tilfeller ble sterkere identifisert 

med kontorhierarkiet. De lange tradisjonene med korporative ordninger gjorde at skillet 

mellom faglærte og ufaglærte arbeidere ikke var så viktig i Tyskland som i USA. 

Formannsrollen i Tyskland var langt mer diffus da det ikke lot seg gjøre å skille klart mellom 

den faglige og moralske autoriteten. Utviklingen av bedriftsdemokratiet i Tyskland, der det 

ble opprettet bedriftsråd med sterk arbeiderrepresentasjon, gjorde at formannens posisjon ble 

nøytralisert. 92 Disse rådene bidro til å styrke arbeidernes identifisering med bedriftene, 

samtidig som de ga bedriftslederne og formennene mindre muligheter for å utøve vilkårlig 

autoritet. Trolig bidro bedriftsrådene derved til å styrke toppledernes moralske autoritet, 

samtidig som det ble åpnet for en sterkere profesjonalisering av det lavere ledersjiktet 

(Dahrendorf 1964/1977). 

Den tyske leder opprettholder således en mer diffus og overlappende identitet (fagmenneske 

og moralsk leder), mens den amerikanske profesjonelle leder legitimerer seg mer spesifikt ved 

å vise til funksjonell dyktighet og vitenskapelig autoritet. Dette tyske systemet for ledelse kan 

da oppfattes som et mer effektivt system for å forsvare det politiske og økonomiske sentrum 

(statlige byråkratier og familieeide bedrifter) mot en stadig mer klasseorientert og 

fagforeningsbevisst arbeiderklasse og middelklasse, mens det amerikanske ledersystemet er 

tilpasset et samfunn preget av middelklasseverdier, der sjanselikhetsidealet står mye sterkere. 

lutherske "skomaker bli ved din lest" -tradisjonen (se kapittel 3), mens elite-ideologien knyttes til forestillingen 

om at industriledere var en egen stand i det tyske samfunnet, og at de var forbilder for resten av befolkningen. 

(Jamfør også det tyske 'bildungsidealet' som drøftes i kapittel 3 og 4). 

92 Tanken om medbestemmelse og bedriftsråd i industrien oppstod under Weimar-republikken, og ble 

institusjonalisert etter krigen. Ordningen, som bl.a. innebærer at arbeiderne har halvparten av medlemmene i 

bedriftsrådet i storbedrifter, har bidratt til å modernisere tyske lederpraksiser. Lederskapet må nå i større grad 

informere arbeiderne, og begrunne sine avgjørelser. Dessuten er personalpolitikk blitt mye viktigere (Streeck 

1992). 

127

128 


En konsekvens av dette er den karakteristiske amerikanske "rastløsheten" som innebærer at 

viljen til å tilpasse seg nye geografiske og sosiale forhold er mye større enn i Norge og 

Tyskland. "While competition is valued in the United States, it is discouraged in Norway, 

because it treatens individual dignity", sier Caulkins (1998:27). Den samme observasjonen ble 

gjort av Eckstein på 1960-tallet. Han mente at konkurransevegringen hadde sammenheng med 

at "the ethos of their ancient kinshipcentered society somehow survived that society’s gradual 

transformation" (Eckstein 1966:114). 93 

Ifølge Francis Sejersted lå forholdene i Norge spesielt godt til rette for å kombinere demokrati 

og ledelse gjennom den sterke stillinga som legmannslederskapet, småbedriftene og 

lokalsamfunnet kom til å få her. Som i USA ble nasjonsbyggingen preget av den tidlige 

utviklingen av demokratiet og fraværet av aristokrati, men i Norge ble det ikke som i USA 

utviklet et sterkt industriborgerskap. På grunn av at det manglet et slikt borgerskap har staten 

spilt en "kompensatorisk" rolle ved å gripe inn i det strategiske rommet som for eksempel 

Wallenbergene har fylt i Sverige. Det har ikke oppstått en så sterk økonomisk og kulturell 

maktelite av den type som man har hatt i Sverige eller på kontinentet. Makten og innflytelsen 

har i større grad vært plassert i politiske og folkelige bevegelser. 

Embetsmannslederskapet har imidlertid kommet til å stå sterkt, og dette har bidratt til at det 

tidlig ble utviklet en sterk "assosiasjonsånd" og en relativt velfungerende offentlighet. Flere 

utenlandske observatører har vært opptatt av den sterke stillingen som den demokratiske 

ideologien har hatt i Norge. I en oppsummering av etterkrigstidens utvikling i arbeidslivet sies 

det blant annet at denne: 

…reflects the great value Norwegians attach to the democratic ideas. In most 

policy statements by NAF, LO, the government, and the political parties, 

‘workers’ participation, industrial democracy and similar concepts are used to 

cover something taken for granted as a value in itself, and not as much as a 

specific plan or instrument to achieve other objectives and values (Bolweg 

1976:30). 

93 Eckstein har en rekke interessante observasjoner omkring den "cult of modesty" som gjorde seg gjeldende i 

Norge på 1960-tallet: "they play down success and talents of any kind, especially their own"(99). Han viser til en 

undersøkelse av selvmordsrater som viser at disse er langt lavere i Norge enn for eks. i Sverige. Mens svenskene 

utførte "performance" selvmord var det ofte "a fear of success" som lå til grunn for selvmord i Norge. 

Spørsmålet er hvor treffende disse karakteristikkene er i dag. Eckstein påpeker f.eks. mangelen på profesjonelle 

utøvere i Norge og dette gjelder i særlig grad i fotball hvor "they seem generally to expect to loose, and generally 

do" (94). På dette området må man i det minste kunne si at det har skjedd en endring.


Et annet eksempel er igjen Harry Eckstein, som med utgangspunkt i den såkalte 

"kongruensteorien" 94 dro til Norge på 1960-tallet for å finne en forklaring på at den 

bemerkelsesverdige stabiliteten i det norske demokratiet. I henhold til en rekke alternative 

teorier skulle ikke det ikke vært så gode kår for demokratiet her. Det var f.eks. utviklet sterke 

konfliktlinjer mellom kulturelle regioner, og industrialiseringen i Norge skjedde meget raskt. 

Demokratiet skulle dermed ikke ha vært så stabilt og høyt utviklet som det faktisk hadde vist 

seg å være. Dette gjorde Norge til et interessant test-case for kongruensteorien. 

Eckstein kom slik som Sejersted til å legge stor vekt på at bevegelsene for demokratisering, 

nasjonalisme og industrialisering løp sammen, og han mente at dette bidrar til at det utvikles 

et kongruent autoritetsmønster. "A more undeferential, unaristocratic society than Norway 

would be hard to find" (1966:27). Den innenlandske adelen ble angivelig utryddet i 

forbindelse med svartedøden. I den lange tiden da det norske territoriet var underlagt danske 

og svenske konger ble det utviklet en sterk samhørighetsfølelse. Dette sammenfallet gjorde at 

noe av fortidens community-orientering kom til å overleve. 

Liksom Per Selle (1995) understreker han betydningen av "the extreme organizationability of 

the country" (102). Det vokste fram et nettverk av sterkt sentraliserte og integrerte 

organisasjoner "providing training in self-government, loyalty, objectivity and cooperation" 

(102). Det norske organisasjonsvesenet er ofte blitt beskrevet som sentralisert, men Eckstein 

(1966:107) mente at dette var misvisende da ordet "sentralisert" antyder at det er en ensidig 

"flow of power from the top" og at lederne ikke stilles til ansvar og må opptre på en 

likeverdig måte i forhold til medlemmene (Eckstein 1966:107). 

Det lokale selvstyret ble utviklet tidlig, og kommuneorganiseringens prinsipper kom dermed 

til å danne mønsteret for organisasjonsvesenet for øvrig. Dette sammenfallet mellom 

demokratiske tradisjoner og frivillige organisasjoner gjorde at store deler av samfunnet ble 

gjennomsyret med en kollegial og demokratisk ånd. Formannen i en typisk norsk organisasjon 

kunne ikke være en autokratisk leder, da organisasjonen var konstituert rundt et sett prinsipper 

(vedtekter) som foreskrev at det skulle være arbeidsutvalg, medlemsmøter og så videre. Slike 

94 I henhold til denne teorien er det av avgjørende betydning for stabilt demokrati at det er et sammenfall mellom 

autoritetsmønstre i det politiske livet og i samfunnet for øvrig. 

129

130 


konstitusjonelle organisasjoner fantes også i andre land, men det spesielle med Norge var at 

denne organisasjonsformen var bortimot enerådende (Eckstein 1966:153). 95 

Hva var det så som ga ledere autoritet i norske organisasjoner? Eckstein viser her til at det er 

embetsmannstradisjonen og tradisjonelle korporative prinsipper som har overlevd inn i den 

demokratiske tidsalder, mens man er spart for de aristokratiske trekk som for eksempel 

kjennetegnet britisk politikk og organisasjonsliv. Det mest slående trekket er den høye grad av 

respekt for eksperter ("functional deference"). Her kan man snakke om et prinsipp som står 

delvis i motstrid til den demokratiske egalitarianisme som preger organisasjonsvesenet for 

øvrig. Ifølge Eckstein har den sterke vektleggingen av fagledelse og funksjonelle karrierer 

sammenheng med at det er: 

…. a great deal of special schooling for a great many occupational roles. ... as a 

result, many occupations are "open" in the sense that anyone can easily become 

almost anything, provided he obtains the necessary training; but occupations are 

also closed in that there is also little cross-occupational mobility once an 

occupation has been entered - so little, in fact, that for virtually all Norwegians, 

occupations become part of their names. People in Norway do not only refer to 

themselves as doctors or professors, but also as lawyers and secretaries (Eckstein 

1966:147). 

Beskrivelsen av Norge på dette punktet minner unektelig en del om den beskrivelsen 

Dahrendorf (1964/1979) og Hartmann (1959) har gitt av tyskerne, ved at det er yrkeskallet og 

vegringen mot å endre yrkeskarriere som dominerer. I et slikt system tilfaller lederposisjonene 

de som har lengst ansiennitet innenfor en gitt virksomhet eller yrke (se kapittel 3 og 5). 

Videre er det et fellestrekk mellom Norge og Tyskland at staten har en så sterk stilling. 

Om man kombinerer disse to aspektene ved det norske systemet, respekten for ekspertene og 

staten, og tilføyer den tidstypiske planleggingstanken, har vi nøkkelen til å forstå den 

alliansen som har oppstått mellom sosialøkonomer, ingeniører og bedriftseiere i 

etterkrigstiden (kapittel 9). Denne alliansen har bidratt til å skyve jurister og klassiske 

embetsmannsledere til side. I den egalitære og kommunitaristiske norske tradisjone n har det 

imidlertid vært spesielt vanskelig for industriledere å legitimere at de skal ha makt utenom 

sine egne domener. Det er ikke først og fremst den sterke, profesjonelle lederen som 

95 Denne påstanden er interessant sett i forhold til den nyinstitusjonelle organisasjonsteorien som er opptatt av å 

forklare hvorfor organisasjonene blir stadig mer like, pga. spredningen av myter og konsepter gjennom staten, 

profesjonene osv. (Meyer and Rowan 1977). Skal man forfølge Ecksteins argument må man imidlertid si at det 

er større variasjoner enn tidligere i det norske organisasjonslandskapet. Se også Selle (1996).


etterspørres, men den flinke administratoren og den folkevalgte lederen (kapittel 8). Andre 

ledelsesformer enn embetsmannsledelse, forhandlingsledelse og fagledelse har derfor ikke 

framstått som levedyktige alternativer utenom i svært avgrensede sektorer. Dette kan være på 

vei til å endre seg. 

Norsk politikk har i etterkrigstiden vært preget av det samme ingeniørspråket og de samme 

teknokratiske tendensene som er blitt omtalt i amerikansk sammenheng (Samuelson 1997). 

Men i et statsvennlig samfunn som Norge fikk teknokratiet andre konsekvenser og 

ideologiske uttrykk. I Norge er det arbeiderbevegelsen og ikke middelklassen som har vært 

"kollektivitetens store bærer", og det er ikke organisasjonsvesenet eller næringslivet, men det 

statlige styringsapparatet som har vært gjort til "alle forhåpningers sentrum" (Slagstad 

1996a:8,11). Det var etter hvert arbeiderbevegelsen og staten som sto i spissen for 

nasjonsbyggingen og demokratiseringen av samfunnet. Dette systemet har bidratt til å sikre 

stabilt demokrati og økonomisk vekst, men det har også bidratt til å opprettholde autoritære 

og lukkede strukturer i mange organisasjoner, noe som er blitt klart illustrert i forbindelse 

med offentliggjørelsen av Lund-rapporten om de hemmelige tjenester. Det er spesielt grunn til 

å stille spørsmålstegn ved den sterke tilknytningen som arbeiderbevegelsen har fått til staten 

og de teknokratiske idealer som har preget denne alliansen. Kanskje har denne alliansen 

bidratt til å undergrave noe av det demokratiske potensialet som ligger i organisasjonsvesenet 

for øvrig og de ledelsesrelasjoner som har preget dette. 

I henhold til Eckstein har det vært positivt for det norske demokratiet at det er blitt utviklet en 

så sterk respekt for ekspertene: 

This deferential element, I argued, supplied much of the energy and decisional 

efficacy of Norwegian government. It also seemed to "balance" without great 

dissonance the highly egalitarian principles of Norwegian authority, since it 

located special authority in abstract knowledge and skill, not directly in persons 

(Eckstein 1998:13). 

Den underliggende forutsetningen for dette argumentet er ideen om blandingsdemokratiet, 

dvs. at det må være en adekvat blanding av ikke-demokratiske og demokratiske 

autoritetsmønstre i samfunnet dersom det politiske demokratiet skal være effektivt. 96 I følge 

96 "The position that mixed democracy, as it were, is the best-performing democracy has long been argued and is 

well-supported in contemporary research", sier Eckstein. (1998:12). Han viser da til Almond and Verba (1965) 

som var opptatt av at demokratiet måtte bygge på en "civic culture", dvs. en kultur der det er en passelig 

blanding mellom deltakere og ikke-deltakere i politikken. Ikke-deltakerne har holdninger som "pertain to 

131

132 


Per Selle (1995:77) innebærer demokratiet et valg mellom alternativer som er grunnleggende 

ulike. Dersom man med grunnleggende ulike valg mener pluralisme i ledelsesformer, kan 

man kanskje si at det i henhold til Ecksteins argument er en fordel dersom det er både en 

sfære i samfunnet som er styrt av eksperter (fagledere), og noen andre sektorer som er styrt av 

mer demokratisk orienterte ledere. Men dette betyr jo at det ikke er valgmuligheter innenfor 

de enkelte sektorene. Spørsmålet er om det ikke er karakteristisk for den senmoderne 

tilstanden at det oppstår ulike ledelsesformer og autoriteter også innenfor de enkelte 

sektorene. Det er denne formen for autoritetspluralisme som aktualiserer det kommunikative 

lederskapet, da dette henter sin kreative kraft fra en tilstand med konkurrerende autoriteter. 

Norge og Tyskland 

I likhet med Norge så bærer Tyskland preg av å være et senmoderne samfunn med sterke 

innslag av tradisjonalisme. "Not even industrialization managed in Germany, to upset a 

traditional outlook in which the whole is set above its parts, the state above the citizen", sier 

Dahrendorf (1964/1979:39). Et av de fundamentale problemene, sett fra Dahrendorfs liberale 

ståsted, ligger i tyskernes sterke trang til å unngå konflikter. " Wherever opposing interests 

meet in German society, there is a tendency to seek authoritative and substantive rather than 

tentative and formal solutions" (131). Denne trang til nasjonal samhørighet og enighet ligger 

rotfestet i den tyske folkesjelen og samfunnsbygningen ifølge Dahrendorf. Den sterke 

stillingen til statsbyråkratiet i nasjonsbyggingen, samt framveksten av en stor klasse av 

offentlige tjenestemenn og en middelklasse med en utpreget "service-innstilling", har vært til 

hinder for den høye grad av mobilitet og de mangfoldige gruppeidentifikasjoner som ble 

utviklet i de anglosaksiske land (104). I stedet aksepterte folk forholdene slik de var uten å se 

noe behov for å "move more than a few steps from one’s place in society" (Dahrendorf 

1964/1977:105). Det eksisterer ikke noen sterk Horatio-Alger myte i Tyskland slik som i 

USA, der det inngår et element av tilfeldighet som gjør at den som virkelig prøver å oppnå 

noe kan greie det. I Tyskland blir også mannen i gata fortalt at han kan bli en del av eliten, 

men bare hvis han har et helt enestående talent som gjør han fortjent til det. Eliteposisjonene 

er reservert for de som har den rette bakgrunn i utgangspunktet, eller for de som har de rette 

egenskapene (Struve 1973:17). 

subordination, with "parochial" attitudes that in effect detach people from politics. All the better for the 

performance of democracy if the parochials come mostly from social milieus in which authoritarian relations 

predominate--the milieus of lower socio-economic groups--as in fact they generally do" (Verba and Nie, 1972, 

ch.10, sitert i Eckstein 1998:12).


Når det gjelder både industriledelse og kompetanseutvikling er det i Tyskland, iallfall i 

etterkrigstiden, utviklet tendenser til "kreativt demokrati" for eksempel med hensyn til 

opplæringsordninger, karrieresystemer og bedriftsdemokrati i arbeidslivet. Gjennom den 

"sosiale markedsøkonomien" er det også utviklet en viss blokkering mot at næringslivets 

ledere kan ta seg til rette uten å måtte legitimere sine handlinger i forhold til allmennheten og 

arbeidstakerne. Ser man på det tyske ledelsessystemet som helhet virker det som det i stor 

grad hemmes av autoritære tradisjoner. "The Germans wanted to create a democracy of 

personnel selection rather than decision making", sier Struve (1973:461) og tilføyer at "the 

notion of an authoritarian yet open elite persist, although not unchallenged in Germany" 

(1973:463). Samlet sett kan man derfor vanskelig si at tysk ledelse representerer noe 

demokratisk forbilde. 

Nå er det liten tvil om at Norge deler noen av disse kjennetegnene med Tyskland, selv om 

statens sterke stilling her har levd side om side med en mer egalitær samfunnsstruktur. Også i 

myten om Espen Askeladd er det et visst innslag av tilfeldighet, og det norske mønsteret for 

sosial mobilitet har kanskje minst like mange fellestrekk med USA som Tyskland. 97 

Opprinnelig var det tyske utdanningssystemet en modell for utviklingen av høyere utdanning i 

Norge, slik som i en rekke andre land. Det er den tyske innflytelsen som ligger til grunn for 

opprettelsen av Norges Handelshøyskole og Norges Tekniske Høyskole som frittstående 

institusjoner utenfor universitetene. Innflytelsen fra Tyskland er naturlig nok blitt svakere i 

etterkrigstiden, og det er det amerikanske idealet har kommet til å stå sterkere, for eksempel i 

forskning og høyere utdanning. Dette har imidleritd ikke vært til hinder for at visse trekk ved 

det tyske systemet er blitt oppfattet som forbilder for norske institusjoner også i 

etterkrigstiden. 

Kunnskapen og profesjonenes betydning for demokratiet 

I det norske arbeidslivet har det i den senere tid vært stor interesse for det tyske systemet for 

fagopplæring og lederutvikling, da dette både har sikret en høy grad av kompetanse blant 

arbeidstakerne og gitt dem karrieremuligheter innenfor egen bransje. Tyske fagarbeidere er 

også blitt gitt karrieremuligheter innenfor ledelse, og dette har bidratt til en grad av nærhet 

97 Kerckhoff (1995) viser til komparative studier av sosial mobilitet som konkluderer med at "... both Americans 

and Norwegians change jobs more often during their work careers than Germans do, but that Germans have 

more changes involving upward mobility. Work careers seem to be more structured and orderly in Germany than 

in either Norway or the United States". 

133

134 


mellom ledere og arbeidere som ikke har vært vanlig f.eks. i franske og engelske bedrifter. I 

kapittel 3 har vi sitert Landes som spør hvordan det er mulig at liberale anglosaksiske 

samfunn ender opp med mer restriktive lederutvelgelsesprosesser og mer lukkede eliter enn 

mer autoritære samfunn, som det tyske. Det problemet Landes henspeiler til her er at 

sjanselikheten og meritokratiet skaper nye former for ulikheter, som kommer klart til uttrykk 

for eksempel i det amerikanske systemet. Men her er det til gjengjeld større konkurranse 

mellom de ulike elitene. Dette paradokset viser oss imidlertid også at spørsmålet om hvilke 

betingelser som må være oppfylt for å sikre en heldig balanse mellom demokrati og lederskap 

i samfunnet som helhet er forskjellig fra spørsmålet om hvordan man skal sikre nærhet og 

samhørighet mellom ledere og ledete innad i de enkelte organisasjoner. I en undersøkelse av 

årsaken til de at de tyske profesjonene så lett lot seg innordne i forhold til nazi-styret viser 

Jarausch (1990) faren forbundet med å legge ensidig vekt på de indre forholdene i de enkelte 

fagfellesskap og bedrifter. I et demokrati må andre kriterier også gjøres gjeldende enn 

ansiennitet og faglig dyktighet og behovet for å sikre samhørighet og kollegialitet innad. Mye 

av årsaken til at de tyske profesjonene aksepterte ufriheten under nazistene var at de hadde 

blitt så avhengige av staten, blant annet fordi det var de statsansatte blant dem som historisk 

sett hadde høyest status. Det ble ikke utviklet et tilsvarende liberalt og etisk grunnlag for den 

profesjonelle praksis som i de anglosaksiske land. Det var i fraværet av et sterkere 

spenningsforhold mellom det sivile samfunn og staten at denne profesjonelle "ufriheten" ble 

institusjonalisert. 

Det er også god grunn til å se nærmere på kunnskapens betydning i slike prosesser. I ulike 

samfunn er det historisk sett utviklet ulike kriterier for sannhet og verdsettingen av ulike typer 

kunnskap og profesjoner vil være påvirket av disse kriteriene. I motsetning til England og 

USA, der den naturvitenskapelige empirismen har vært dominerende står sterkest, er det 

filosofien og de humanistiske fag som har stått sterkest i Tyskland (Dahrendorf 

1967/1979:148). Mens tyskerne bare vil utvikle intern frihet i de enkelte vitenskapene slik at 

de kan leve i fred fordrer det anglo-saksiske vitenskapssynet en politisk frihet som 

nødvendiggjør publisering og utveksling av forskningsresultater (Dahrendorf 1967/1979:149). 

Det er tydelig hvilket system Dahrendorf foretrekker når han konkluderer med at "the method 

of empirical science is strictly analogous to that of the political constitution of liberty. 

Knowledge by conflict corresponds to government by conflict" (Dahrendorf 1967/1979: 50).


Denne ideen om at det er nødvendig med en viss grad av åpenhet på tvers av disipliner og fag 

for at det skal oppstå demokrati, innovasjoner og kunnskapsutvikling danner nå også 

utgangspunktet for en kritikk av det tyske fagopplæringssystemet, og de tette koblingene som 

historisk sett har vært utviklet mellom tyske bedrifter innennfor samme bransje. Problemet 

består i at det er utviklet et "tilitsoverskudd" som blokkerer for basisinnovasjoner, da det er 

avgjørende for slike innovasjoner at det er utviklet en evne til å integrere kunnskap på tvers av 

tradisjonelle disipliner og koblinger i næringslivet (Kern 1998:210). 98 Globaliseringen og de 

økende krav til fleksibilitet som følger i dens kjølvann har satt det tradisjonelle tyske 

fagopplæringssystemet under press, og de tradisjonelle tillitsforholdene bidrar til å sementere 

et system der det er behov for store omstillinger (Crouch, Finegold og Sako 1999:148). 

Egalitarianisme og paternalisme 

Overlappingen mellom en sterk statlig øvrighetstradisjon og nedarvet paternalisme i 

industrien gjorde at de egalitære verdiene kom til å stå svakere i Tyskland enn i Norge. Om 

man skal bruke en terminologi utviklet i kulturteorien så sto de hierarkiske og fatalistiske 

idealene sterkere i Tyskland. Etter krigen er det så angivelig også i Tyskland skjedd en 

overgang fra hierarkisk fatalisme til egalitær individualisme (Lockhart 1997:101). Et 

eksempel som bekrefter denne antakelsen er det generasjonsskiftet i de tyske sjefsetasjene 

som Hartmann (1996) dokumenterer. Økonomene er også på vei oppover i de tyske 

stillingshierarkier, og de nye lederne bryter ofte med den elitistiske kallstanken som har 

preget tyske industriledelse. Dette kan bety at det vil skje en tilnærming mellom norske og 

tyske tradisjoner for ledelse og organisering. Både Tyskland og Norge har USA som 

referansesamfunn på området organisasjon og ledelse, og det er grunn til å tro at dette vil 

bidra ytterligere til den antatte tilnærmingen. 

USA har hatt lange og sterke demokratiske tradisjoner, men egalitarianismen i det sivile er 

altså blitt kraftig utfordret av framveksten av "big business". Den sterke mistilliten til 

hierarkiske løsninger i staten og en tilsvarende sterk tiltro til markedet og entreprenører i 

næringslivet har ført til at den profesjonelle ledelsesformen er blitt svært dominerende. I de 

siste årene har man så sett en vending i retning av at standarden for utøvelse av god 

98 Argumentet består altså i at det er altså utviklet en for høy grad av tillit innenfor de enkelte ekspertområder og 

craft communities i Tyskland. Denne tilliten setter restriksjoner for muligheten til å være åpen for alternativ 

kunnskap, slik at det kan skje integrasjon på tvers av disipliner. Oppmerksomheten er i for stor grad blitt 

innrettet mot å videreutvikle og forsvare sitt eget "craft community" og ekspertområde. 

135

136 


profesjonell ledelse er blitt satt i finansmarkedene og i konsulentbransjen, blant annet ved at 

det er blitt vanlig at ledere rekrutteres fra disse sektorene. Den karakteristiske mistilliten til 

staten bygger på en lang populistisk tradisjon og det er i tråd med dette at Wiebe i sin bok om 

det amerikanske demokratiet konkluderer med å ta et oppgjør med: 

…. the centralized hierarchical structure of relations that first took shape between 

the 1890s and the 1920s, a structure that resists popular participation and at the 

least operates in tension with individualist democracy. No general renewal will 

occur, the record indicates, without a breakdown of the structure (1995:266). 

Dersom det må et slikt sammenbrudd til for å videreutvikle demokratiet i USA, kan man 

undres hva som må til i Europa. Spørsmålet er om det lar seg gjøre å bevare og videreutvikle 

den norske egalitære og demokratiske tradisjonen i møtet med den nye kompleksiteten og den 

tiltakende verdipluralismen som internasjonaliseringen bringer med seg. Globaliseringen og 

framveksten av den Europeiske Unionen representerer i så måte både en utfordring og en 

mulighet. Det blir også et sentralt spørsmål hvordan man kan videreutvikle demokratiet 

innenfor og på tvers av de ekspertsystemene og fagbyråkratiene som har vokst fram i 

etterkrigstiden. Mange av disse systemene, som har vært lukket og dominert av en allianse 

mellom fagledere og forhandlingsledere, er nå utsatt for sterkt press. Spørsmålet er ikke først 

og fremst om det trengs ledere eller ikke, men om hvilke typer lederrelasjoner som må 

utvikles for å ivareta behovet for kreativitet og tillit. 

Oppsummering 

Hensikten med denne gjennomgangen har i første rekke vært å påpeke noen demokratiske 

muligheter i de nye autoritetsmønstre og ledelsesformer som nå vokser fram. Dessuten har jeg 

forsøkt å vise hvordan en komparativ innfallsvinkel på ledelse i ulike land og sektorer kan gi 

innsikt i hva ledelse er og på hvilken måte ledelsesrelasjonene preges av institusjonelle 

forhold og sosiale relasjoner. I den siste delen har jeg blant annet vært opptatt av hvordan 

ulike kunnskapsoppfatninger kom til å prege autoritetsmønstrene i det tyske og det 

amerikanske samfunn. Det er dette temaet som skal utdypes i det etterfølgende kapittel 3 , der 

vi blant annet tar for oss betydningen av at det i USA ble utviklet et sterkere skille mellom 

teori og praksis enn i Tyskland, der laugstradisjonen og lærling-mester-institusjonen også 

kom til å prege det industrielle feltet.

Litteratur 


Acton, John Emerich & Edward Dalberg Acton, 1 st Baron. 1956. Essays on Freedom and 

Power. London: Thames and Hudson 

Aftenposten interaktiv. 30.8.1998. "Høybråten vil lovfeste fast lege." 

Alexander, Jeffrey. 1983. The classical Attempt at Theoretical Synthesis: Max Weber, 

Theoretical Logic in Sociology, vol. 1. Berkeley: University of California Press. 

Allern, Sigurd. 1997. Når kildene byr opp til dans: søkelys på PR-byråene og journalistikken. 

Oslo: Pax. 

Almond, Gabriel A. & Sidney Verba. 1965. The Civic Culture, Political attitudes and 

Democracy in Five Nations. Boston; MA: Little Brown and Company. 

Anshelm, Jonas & Svante Beckman. 1997. "Myten om det instrumentelle förnuftet", i Bengt 

Molander og May Thorseth: Framsteg, myt, rationalitet. Stockholm: Daidalos. 

Arendt, Hanna. 1973. "What is authority?", in Between Past and Future. p.91 – 141. New 

York: Penguin Books. 

Arendt, Hanna. 1990. On Revolution. London: Penguin Books. 

Baier, Annette. 1980. "Secular Faith", in Stanley Hauerwas and Alisdar Mcintyre (eds.). 

Revision: Changing Perspectives in Moral Philosophy. Notre Dame: University of Notre 

Dame. P.203-221 

Bales, Robert F. 1953. The equilibrium problem in small groups, in Talcott Parsons, Robert F. 

Bales and Edward A. Shils. Working papers in the theory of action. New York: Free Press 

Barber, Benjamin R. 1996. Jihad vs McWorld., How Globalism and Tribalism are Reshaping 

the World. New York: Ballantine books. 

Barley, Stephen & Gideon Kunda. 1992. "Design and Devolution: Surges of Rational and 

Normativ Ideologies in Mangerial Discourse", Administration Science Quarterly. 37: 363- 

399. 

Barnard, Chester. 1938/1968. The Functions of the Executive. Cambridge, MA: Harvard 

University Press. 

Bass, Bernard. M. 1981. Stodgill’s Handbook of Leadership. New York: The Free Press. 

Beck, Ulrich, Anthony Giddens and Scott Lash. 1994. Reflexive Modernization. Stanford, 

CA: Stanford University Press. 

Beck, Ulrich. 1994. "The Reinvention of Politics: Towards a Theory of Reflexive 

modernization", in Ulrich Beck, Anthony Giddens and Scott Lash: Reflexive 

Modernization. Stanford, CA: Stanford University Press. 

Becker, Ernest. 1973. The Denial of Death. New York: Free Press. 

137

138 


Beetham, David. 1991. The Legitimation of Power. London: Macmillan. 

Bell, David J. 1975. Power, Influence and Authority. New York: Oxford University Press. 

Bendix, Reinhard. 1956/1974. Work and Authority in Industry. Berkeley: University of 

California Press. 

Bendix, Reinhard. 1960. Max Weber - an intellectual portrait. Garden City: Doubleday & 

Company. 

Bendix, Reinhard. 1964/1977. Nation-building and Citizenship. Berkeley: University of 

California Press. 

Bendix, Reinhard. 1978. Kings or People. Berkeley: University of California press 

Bendix, Reinhard. 1983. "Industrialization, Ideologies, Social Structure " in Force, Fate & 

Freedom. Berkeley: University of California press 

Bendix, Reinhard. 1984. "Rationalism and Historicism in the Social Sciences", in Force, fate, 

and Freedom. Berkeley: UC Press. 

Berger, Peter L. and Luckmann, Thomas. 1995. Modernity, Pluralism and the Crisis of 

Meaning. Gütersloh: Bertelsmann Foundation Publishers. 

Berger, Peter. 1983. "On the obsolescence of the concept of honor", in Revision: Changing 

Perspectives in Moral Philosophy. Edited by Stanley Hauerwas and Alisdar Mcintyre Notre 

Dame: University of Notre Dame. 

Bergstrøm, Tomas. 1991. "Demokratisk mångfald", i Olsen, Johan P. (red.) Svensk demokrati 

i förändring. Stockholm: Carlssons. 

Bierstedt, Robert. 1954. "The Problem of Authority", in Berge, Morroe, Theodore Abel and 

Charles H. Page. Freedom and Control in Modern Society. Toronto: D. Van Nostrand 

Company, Inc. 

Blumer, Herbert. 1969. "Fashion: From Class Differentiation to Collective Selection", in The 

Sociological Quarterly, vol. 10: 275-291. 

Boje, David. 1996. "Lessons from Premodern and Modern for Postmodern Management", in 

Stewart Clegg and Gill Palmer (ed.). 1996. Constituting Management : Markets, Meaning, 

and Identities. Berlin: De Gruyter 1996 

Bolweg, Josep F. 1976. Job Design and Industrial Democracy. Leiden: Martinus Njhoff 

Social Sciences Divison. 

Bourdieu, Pierre. 1984. Distinction. A Social Critique of the Judgement of Taste. Harvard 

University Press, Cambridge 

Braverman, Harry. 1974. Labor and Monopoly Capital. New York: Monthly Review Press. 

Breiner, Peter. 1996. Max Weber and Democratic Politics. Ithaca: Cornell University Press.


Brekke, Ole. 1997. "Fra teknologisk politikk til politisk teknologi? Dialogiske råd som bidrag 

til en mer demokratisk teknologivurdering." Los-senter notat 9714. 

Breuer, Stefan. 1994. Bürokratie und Charisma - zur Politischen Soziologie Max Webers. 

Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft. 

Brint, Steven G. 1994. In an Age of Experts: The Changing Role of Experts in Politics and 

Public Life. Princeton, NJ: Princeton University Press. 

Brunsson, Nils. 1989. The Organization of Hypocracy. Chichester: John Wiley & Sons. 

Bryman, Alan. 1996. "Leadership in Organizations", in Handbook of Organization Studies. 

London: Sage. 

Bryn, Steinar. 1993. The Americanization of Norwegian culture. Ph.D.-dissertation. 

University of Minnesota 

Burawoy, Michael. 1979. Manufacturing Consent. Chicago,Ill: University of Chicago Press. 

Burns, James MacGregor. 1979. Leadership. New York: Harper & Row. 

Byrkjeflot, Haldor. 1990. "Culture and Structure at Work - the Corporate Culture Movement; 

a Response to a 'Commitment Gap' in Industrialized Societies". Berkeley, Calif., upublisert 

manuskript. 

Carter, April. 1979. Authority and Democracy. London: Routledge & Kegan. 

Caulkins, D. Douglas. 1998. "Norwegians: Cooperative Individualists", in Melvin Ember et 

al.: Portraits of Culture: Ethnographic Originals. Upper Saddle River, N. J.: Prentice Hall. 

Chandler, Alfred D. 1990. Scale and Scope. The Dynamics of Industrial Capitalism. 

Cambridge MA: Harvard University Press 

Child, John. 1969. British Management Thought. London: George Allen and Unwin Ltd. 

Christensen, Tom og Per Lægreid. 1997. "Forvaltningspolitikk - mot New Public 

Management", i Christensen, Tom og Morten Egeberg: Forvaltningskunnskap. Oslo: Tano 

Aschehoug. 

Christensen, Søren. 1995. "Ledelse af frivillige organisationer- et institutionelt perspektiv", i 

Christensen, Søren og Jan Molin. 1995. I den gode sags tjeneste- frivillige organisasjoner i 

Danmark. Handelshøjskolens Forlag. 

Clegg, Stewart R. 1990. Modern Organizations. London: Sage 

Cohen, Ira J. 1985. "The Underemphasis on Democracy in Marx and Weber", in Antonio, 

Robert J. and Ronald M . Glassman. A Weber-Marx-dialogue. Lawrence,KA: University 

Press of Kansas. 

Cohen, Jean l. and Andrew Arato. 1992. Civil Society and Political Theory. Cambridge, MA: 

MIT Press 

139

140 


Collins, Randall. 1998. The Sociology of Philosophies. Cambridge, MA: The Belknap Press 

of Harvard University Press 

Connolly, William E. 1993. The Terms of Political Discourse. Oxford: Blackwell. 

Covey, Stephen R. 1990. The seven habits of highly effective people : restoring the character 

ethic. New York : Simon & Schuster 

Crouch, Colin and David Finegold, and Mari Sako. 1999. Are skills the answer? : the political 

economy of skill creation in advanced industrial countries New York : Oxford University 

Press. 

Crozier, Michel, Samuel P. Huntington and Joji Watanuki. 1975. "Introduction", in M. 

Crozier, S. P. Huntington and J. Watanuki: The Crisis of Democracy. New York: New 

York University Press. 

Crozier, Michel. 1975. Western Europe, in Crozier, Michel, Huntington, Samuel P. and 

Watanuki, Joji: The Crisis of Democracy. New York: New York University Press. 

Dahrendorf, Ralf. 1967/1979. Society and Democracy in Germany. New York: W.W. Norton 

& Company. 

Dewey, John. 1930. Human nature and conduct: an introduction to social psychology. New 

York: The Modern Library 

Dewey, John. 1936/1991. "Authority and Social Change", in John Dewey, the later works 

1925-1953, volume 11: 1935-1937, edited by Jo Ann Boydston 

Diggs, B. J. 1968. "Practical Representation" in R. Pennock and J. W.Chapman: 

Representation. New York: Atherton press. 

DiMaggi, Paul & W. Powell. 1983. " The Iron cage revisited" American Sociological Review 

pp. 147-60. 

Dolgins, Judith. 1963. "A good man is hard to keep", in Dun’s Review. May 1963. 

Drucker, Peter. 1954. "Is Personell Management Bankrupt?", in The Practice of Management. 

San Francisco: Harper & Row 

Dybdal Jensen, Frank. 1998. Værdibaseret ledelse : styring mellem regler og visioner. 

København : Jurist- og økonomforbundets forlag. 

Eckstein, Harry (1966): Division and Cohesion in Democracy. A Study of Norway. Princeton, 

N.J. : Princeton University Press 

Eckstein, Harry. 1998. "Congruence theory Explained" http://hypatia.ss.uci.edu/ 

demo/papers/harry2.htm, forthcoming in Can Democracy Take Root in Post-Soviet Russia? 

Edited by Harry Eckstein, Frederic J. Fleron, Erik P. Hoffmann, and William M. Reisinger 

Lanham. Maryland: Rowman and Littlefield. 

Edelman, Murray. 1988. Constructing the Political Spectacle. Chicago,Ill.: The University of 

Chicago Press 

Edwards, Richard. 1979. Contested Terrain. New York: Basic Books.


Eisenstadt, Samuel N. 1987. "Centre Formation and Protest Movements in Europe and the 

United States: a Comparative Perspective, in , Samuel N. Eisenstadt, L. Roniger, and A. 

Seligman. Centre Formation, Protest Movements, and Class Structure in Europe and the 

United States. London: Frances Pinter. 

Eisenstadt, Samuel N. 1995. Power, Trust and Meaning. Chicago: Chicago University Press. 

Erichsen, Vibeke. 1996. "Legene og staten", i Vibeke Erichsen (red.). Profesjonsmakt - på 

sporet av en norsk helsepolitisk tradisjon. Oslo: Tano. 

Erichsen, Vibeke. 1996. "Profesjonenes forhold til hverandre", i Vibeke Erichsen red. 

Profesjonsmakt - på sporet av en norsk helsepolitisk tradisjon. Oslo: Tano. 

Eriksen, Erik Oddvar. 1993a. Grenser for staten? Oslo: Universitetsforlaget. 

Eriksen, Erik Oddvar. 1993b. Den offentlige dimensjon. Oslo: Tano. 

Eriksen, Erik Oddvar. 1996. "Den komplekse modernisering", i Eriksen, Erik Oddvar (red.). 

Det Nye Nord-Norge. Bergen: Fagbokforlaget. 

Eriksen, Erik Oddvar. 1997. "Kommunikativ ledelse - institusjonsledelse i en demokratisk 

tidsalder", i Byrkjeflot, Haldor red.: Fra styring til ledelse. Bergen: Fagbokforlaget. 

Etzioni, Amitai. 1961/1971. Complex Organizations. The Free Press: New York. 

Etzioni, Amitai. 1964/1973. Modern Organizations. Prentice-Hall, Englewood Cliffs, New 

Jersey. 

Etzioni, Amitai. 1996. The New Golden Rule. New York: Basic Books. 

Etzioni-Halevy, Eva. 1993. The Elite Connection. Oxford: Polity Press. 

Festenstein, Matthew. 1997. Pragmatism & Political Theory. Cambridge: Polity Press. 

Financial Times 10.8.1998. "Siemens prepares to throw the switch for change" p. 15. 

Flanagan, S. C. 1987. "Value Change in Industrial Societies" The American Political Science 

Review, vol. 81, nr. 4. 

Flathman, Richard E. 1980. The Practice of Political Authority. Chicago, Ill: The University 

of Chicago Press 

Forskningsberetning 1997: Institut for ledelse, politik og filosofi LPF, Handelshøyskolen i 

København. 

Foucault, Michel. 1980. Power/Knowledge. New York: Pantheon Books. 

Friedman, R. B. 1990. "On the Concept of Authority in Political Philosophy", in Raz, Joseph 

(ed.) Authority. New York: New York University Press. 

Friedrich, Carl J. 1963. Man and his Government. New York: McGraw-Hill. 

Friedrich, Carl J. 1967. An Introduction to Political Theory. New York: Harper & Row. 

141

142 


Friedrich, Carl J. 1972. Tradition and Authority. London: Pall Mall 

Friedrich, Carl. J. 1952. "Some Observations on Weber's Analysis of Bureaucracy", in Reader 

in Bureaucracy, edited by Robert K. Merton ... [et al.]. New York: Free Press. 

Frølich, Nicoline Sidsel. 1996. "Målstyring som kommunikasjonssvikt", i Grendstad, Gunnar 

og Per Selle: Kultur som levemåte. Oslo: Det Norske Samlaget 

Furusten, Staffan. 1995. The Managerial Discourse - a Study of the Creation and Diffusion of 

Popular Management Knowledge. Uppsala: Department of Business Studies doctoral thesis 

no.60. 

Galenson, Walter. 1955. Arbejder og arbejdsgiver i Danmark. København : Det danske forlag 

Gellner, Ernest. 1974. Legitimation of Belief. Cambridge: Cambridge University Press. 

Gellner, Ernest. 1992. Reason and Culture: The Historical Role of Rationality and 

Rationalism. Oxford: Blackwell. 

Gerschenkrohn, Alexander. 1952. "Economic Backwardness in Historical Perspective" in 

Burt Hozelitz (ed.) The Progress of Underdeveloped Countries. Chicago, Ill: the University 

of Chicago Press. 

Giddens, Anthony and Scott Lash. 1994. Reflexive Modernization. Stanford, CA: Stanford 

University Press. 

Giddens, Anthony. 1990. The Consequences of Modernity. London: Polity Press. 

Giddens, Anthony. 1994. "Living in a Post-traditional Society", in U. Beck, A. Giddens and 

S. Lash: Reflexive Modernization. Stanford, CA: Stanford University Press. 

Glassman, Ronald M. 1995. The Middle Class and Democracy in Socio-historical 

Perspective. Leiden: E. J. Brill. 

Goleman, Daniel. 1995. Emotional intelligence. New York: Bantam Books 

Gouldner, Alvin W. 1950/1965. Studies in Leadership. Leadership and Democratic Action 

New York: Russell & Russell. 

Gouldner, Alvin. 1954/1964. Patterns of Industrial Bureaucracy. New York: The Free Press. 

Gouldner, Alvin. 1955. "Methaphysical Pathos and the Theory of Bureaucracy", in American 

Political Science Review, vol. XLIX, no 2: 496-507 

Green, Leslie. 1990. The Authority of the State. Oxford: Clarendon Press. 

Greenfield, Liah. 1996. "Nationalism and Modernity", in Social Research, vol. 63 no. 1 spring 

1996: 3-38. 

Grendstad, Gunnar og Per Selle. 1996. "Kulturteori, postmaterialisme og haldningar til 

miljøvern", i Grendstad og Selle (red.) Kultur som levemåte. Oslo: Samlaget. 

Grimen, Harald. 1996. "Tillit og rutiner" Los-senter-Notat 9618. LOS-senteret, Bergen.


Grosset, Serge. 1970. Management; European and American styles. Belmont, Ca: Wadsworth 

Publishing Company, inc. 

Grøholt, Per.1993. Ledelse og Ansvar. Oslo:Bedriftsøkonomens Forlag. 

Grønlie, Tore og Per Selle. 1998. Ein Stat? Fristillingas fire ansikt. Oslo: Samlaget 

Gulbrandsen, Trygve J. 1978. "Makt og tillit. Skisse til et teoretisk perspektiv". ISF/Institutt 

for Sosiologi, Universitetet i Oslo 

Gullestad, Marianne. 1998. "Forfall eller endring?" Aftenposten, 31.3.1998. 

Habermas, Jürgen. 1962/1996. The Structural Transformation of the Public Sphere. 

Cambridge: MIT Press. 

Habermas, Jürgen. 1984. Theory of Communicative Action, Volume one. Boston: Beacon 

Press. 

Habermas, Jürgen. 1994. Faktizität und Geltung. Frankfurt: Suhrkamp. 

Hagtvet, Bernt. 1980. Autoritet, ideologi, lydighet: noen politiske grunnbegreper i 

idéhistorisk belysning. Lillehammer: Oppland distriktshøgskole. 

Hartmann, Heinz. 1959. Authority and Organization in German Management. Princeton, New 

Jersey:Princeton University Press 

Hartmann, Heinz. 1963. Funktionale autorität. Stuttgart: Ferdinand Enke Verlag 

Hartmann, Michael. 1996. Top-manager. Die Rekrutierung Einer Elite. Frankfurt: Campus 

Helgesen, Øyvind. 1997. Strategisk markedsøkonomi: verdiorientert ledelse. 

Spesialfagsoppgave ved høyere avdelings studium i økonomisk-administrative fag - Norges 

handelshøyskole, 

Helth, Poula. 1997. Når ledelse lykkes. Oslo: Kommuneforlaget 

Hernes, Gudmund. 1978. "Makt, blandingsøkonomi og blandingsadministrasjon", i 

Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon. Oslo: Universitetsforlaget 

Hernes, Tor. 1997: "Begrepsforenklinger – mot en Lego-verden", i Aftenposten 29.10. 

Hirschhorn, Larry. 1997. Reworking Authority. Boston, MA: MIT Press 

Hirst, Paul. 1997. "Democracy and civil society" in P. Hirst. From Statism to Pluralism. 

London: UCL Press 

Hjortdahl, Per. 1997. "Informerte pasienter - til glede eller besvær?" Tidsskrift for Den norske 

Lægeforening 18/1997 

Hoffman, Stanley. 1964/1995. "Europe’s identity crisis: Between the Past and America", in 

The European Sisyphus, Boulder: Westview Press Reprinted from Dædalus, fall 1964, vol. 

93, no 4 pp. 1244-1297. 

Hollander, Paul. 1992. Anti-Americanism. Critiques at home and abroad 1965-1990. New 

York: Oxford University Press 

143

144 


Hollinger, Robert. 1996. The Dark Side of Liberalism. Westport Conn: Praeger 

Hout, Michael. 1998. Book review in Contemporary Sociology. March 1998, vol. 27 no. 2: 

190-192 

Huntington, Samuel P. 1975. "The United States", in M. Crozier, S. P. Huntington and J. 

Watanuki. The Crisis of Democracy. New York: New York University Press 

Ibsen, Hilde. 1996. Mellom profitt og moral. Oslo: Tano 

Inglehart, Ronald. 1990. Culture shift in advanced industrial society. Princeton, N. J.: 

Princeton University Press 

Inglehart, Ronald. 1997. Modernization and Postmodernization. Princeton: Princeton 

University Press 

Jarausch, Konrad H. 1990. The Unfree Professions. New York: Oxford University Press 

Jennings, Eugene E. 1962. The Executive - Autocrat, Bureaucrat. Democrat New York: 

Harper 

Joas, Hans. 1996. The Creativity of Action. Cambridge: Polity Press 

Joas, Hans. 1997. Die Entstehung der Werte. Frankfurt: Suhrkamp 

Jonsson, Christer. 1995. Ledning i folkrørelsesorganisationer - den interaktiva 

ledningslogiken. Lund: Lund University Press 

Kalleberg, Ragnvald. 1991: "Kenning-tradisjonen i norsk ledelse" Nytt Norsk Tidsskrift, 

3/1991: 218-244 

Kern, Horst. 1998. "Lack of Trust, Surfeit of Trust, in Lane, Christel and Reinhard Bachmann 

(eds). 1998. Trust Within and Between Organizations: Conceptual Issues and Empirical 

Applications. Oxford:Oxford University Press. 

Kennedy, Eugene and Charles, Sara. 1997. Authority - the Most Misunderstood Idea in 

America. New York: The Free Press 

Kerckhoff, Alan. 1995. "Institutional arrangements and stratification processes in industrial 

societies, in Annual Review of Sociology, Annual 1995 v21: 323-48 

Kirkeby, Ole Fogh. 1998. Ledelsesfilosofi. København: Samfunnslitteratur 

Kjeldstadli, Knut. 1978. "Standssamfunnets oppløsning", i Kontrast, 7/1978:50-60 

Kjeldstadli, Knut. 1988. "'Fedre, fyrster og funksjonærer' - ulike typer ledelse i norsk industri 

før 1. verdenskrig", i B. Schiller og T. Svennson (red.) Arbete och arbetsmarknad i Norden. 

Lund: Arkiv förlag 

Klausen, Kurt Klaudi. 1990. Organisatorisk inerti og mikrodynamiske processer. 

Handelshøjskolen i København: Samfundslitteratur


Kocka, Jürgen. 1969. Unternehmensverwaltung und Angestelltenschaft am Beispiel Siemens 

1847-1914: zum Verhältnis von Kapitalismus und Angestelltenschaft und Bürokratie in der 

Deutschen Industrialisierung. Stuttgart: Klett-Cotta 

Kocka, Jürgen. 1980. White Collar Workers in America 1890-1940. London: Sage 

Krause, Elliott. 1996. Death of the Guilds. New Haven, Yale: Yale University Press 

Kristensen, Peer Hull. 1997. "National Systems of Governance and Managerial Prerogatives 

in the Evolution of Work Systems: England, Germany, and Denmark Compared", in R. 

Whitley and P. H. Kristensen (eds.) Governance at Work, the Social Regulation of 

Economic Relations. Oxford: Oxford University Press 

Kuhn, Thomas S. 1970: The Structure of Scientific Revolutions. Chicago,Ill:University of 

Chicago Press. 

Lafferty, W. M. 1986. "Den sosialdemokratiske stat", Nytt Norsk Tidsskrift, 1/1986 

Lasch, Christopher. 1991. The True and only Heaven. Progress and its Critics. New York: 

Norton & Company 

Lash, Scott and Urry, John. 1987. The End of Organized Capitalism. Madison, Wi.: 

University of Wisconsin Press. 

Lazonick, William. 1991: Business Organization and the Myth of the Market Economy. New 

York: Cambridge University Press 

Lidz, Victor. 1992. "Influence and Solidarity: Defining a Conceptual Core for Sociology", in 

R. Robertson and B. Turner. Talcott Parsons - theorist of modernity. London: Sage 

Lincoln, Bruce. 1994. Authority - Construction and Corrosion. Chicago, Ill: Chicago 


Lipset, Seymor Martin. 1996. American Exceptionalism - A Double-Edged Sword. New York: 

W. W. Norton & Company 

Lockhart, Charles. 1997. "Political Culture and Political Change", in Ellis, Richard J. and 

Thompson, Michael: Culture Matters- Essays in Honor of Aaron Wildawsky. Boulder, Co: 

Westview Press 

Luhmann, Niklas. 1969/1993. Legitimation durch Verfahren. Frankfurt: Suhrkamp 

Luhmann, Niklas. 1979. Trust and power: two works. Chichester: John Wiley 

Luhmann, Niklas. 1989. Die Wirtschaft der Gesellschaft. Frankfurt am main: Suhrkamp 

Luhmann, Niklas. 1990. "Familiarity, Confidence and Trust: Problems and Perspectives", in 

Trust: Making and Breaking of Cooperative Relations. Diego Gambetta. Oxford: Basil 

Blackwell 

Lutz, Burkart. 1984. Der Kurze traum der immerwährender Prosperität. Frankfurt: Campus 

145

146 


Lysgaard, Sverre. 1961. Arbeiderkollektivet: en studie i de underordnedes sosiologi. Oslo: 

Universitetsforlaget 

MacIntyre, Alasdair. 1984. After Virtue. Notre Dame, Indiana: University of Notre Dame 

Press 

Manent, Pierre. 1996: Tocqueville and the nature of democracy. Lanham, Md.: Rowman & 

Littlefield 

March, James and Olsen, Johan P. 1995. Democratic Governance. New York: The Free Press, 

McCreary, Edward A. 1964. The Americanization of Europe: the impact of Americans and 

American business on the Uncommon Market. Invo Garden City, New York: Doubleday & 

Company, 

McMahon, Christopher. 1994. Authority and Democracy: A general theory of government 

and management. Princeton: Princeton University Press. 

Melucci, Alberto. 1989. Nomads of the present: Social Movements and Individual Needs in 

Contemporary Society. Philadelphia: Temple University Press. 

Melucci, Alberto. 1996. Challenging Codes: Collective Action in the Information Age. 

Cambridge: Cambridge University Press 

Meyer, John W. and B. Rowan. 1977. "Institutionalized Organizations: formal structure as 

myth and ceremony" American Journal of Sociology, pp. 340-363 

Mintzberg, H. 1973. The Nature of Managerial Work. New York: Harper Collins Publisher 

Mommsen, Wolfgang J. 1980. "Toward the iron Cage of Future Serfdom - on the 

Methodological Status of Max Weber's ideal-typical Concept of Bureaucratization", in 

Transactions of the Royal Historical Society, Fifth Series vol. 30. London: Offices of the 

Royal Historical Society 

Mommsen, Wolfgang J. 1992. The Political and Social Theory of Max Weber, Chicago, Ill.: 

The University of Chicago Press 

Myklebust, Sissel. 1997. "Ledelsesteori som samfunnsteori- Taylor, Mayo og Drucker", i 

Byrkjeflot, Haldor (red.) Fra styring til ledelse? Bergen: Fagbokforlaget 

Nielsen, Torben Hviid. 1992. "Moralske Verdier", i Næringsliv og etikk. Oslo: NHO 

Nisbet, Robert. 1976. Twilight of Authority London: Heineman 

Noble, David F. 1977. America by Design. New York: Oxford University Press 

Nordby, Trond. 1989. Karl Evang - en biografi. Oslo: Aschehoug 

Nordby, Trond. 1994. Korporatisme på Norsk 1920 – 1990. Oslo: Universitetsforlaget 

Nordby, Trond. 1996. "Hvem styrer hvem?", i Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 3-4 1996- 13.årgang 

281-294


NOU 1997:2. Pasienten først! Ledelse og organisering i sykehus. Utredning fra et utvalg 

oppnevnt av Sosial- og helsedepartementet. Oslo 

Olsen, Johan P. 1978. Politisk organisering: organisasjonsteoretiske synspunkt på folkestyre 

og politisk ulikhet. Bergen: Universitetsforlaget 

Olsen, Johan P. 1990. Demokrati på svenska. Stockholm: Carlsson 

Olsen, Johan P. 1996. Norway: slow learner - or another triumph of the tortoise?, i Johan P. 

Olsen and Guy Peters (eds.). Lessons from experience. Oslo: Scandinavian University 

Press. 

Ostrom, Vincent. 1997. The Meaning of Democracy and the Vulnerability of Democracies - a 

response to de Toquevilles Challenge. Ann Arbor: The University of Michigan Press 

O’Toole, James: Leading Change - the argument for values-based leadership. New 

York:Ballantine Books 

Palmer, R. R. 1959. The Age of the Democratic revolution. Princeton, NJ: Princeton 


Parsons, Talcott. 1951/1964. The Social System. New York: Free Press 

Parsons, Talcott. 1960. Structure and Process in Modern Societies. Ill: The Free Press of 

Glencoe 

Parsons, Talcott. 1963. "Introduction", in M. Weber: The Sociology of Religion. Boston: 

Beacon Press 

Parsons, Talcott. 1964. "Introduction" in Max Weber: The Theory of Social and Economic 

Action. ed. (with an introduction by Talcott Parsons). New York: The Free Press 

Parsons, Talcott. 1964a. "Propaganda and Social Control", in Talcott Parsons: Essays in 

Sociological Theory. New York: Free Press 

Parsons, Talcott. 1968. "Profession", in the International Encyclopedia of Social Science. 

Parsons, Talcott. 1969a. "On the concept of influence", in Parsons, Talcott 1969. Politics and 

social structure. New York: Free Press 

Parsons, Talcott. 1969b. "On the concept of political power" in Parsons, Talcott. Politics and 

social structure. New York: Free Press 

Parsons, Talcott. 1971. The System of Modern Societies. Englewood Cliffs: New Jersey 

Parsons, Talcott. 1991. "A tentative outline of American values", in Robertson, Roland and 

Bryan Turner: Talcott Parsons - theorist of modernity. London: Sage 

Parsons, Talcott and Gerald M. Platt. 1973. The American University. Cambridge, Mass.: 

Harvard University Press 

Perkin, Harold. 1989. The Rise of Professional Society. London: Routledge 

147

148 


Peters, Thomas J. and Robert H. Waterman, Jr. 1982. In Search of Excellence: lessons from 

America's best-run companies. New York: Harper & Row 

Petersson, Olof. et. al 1996. Demokrati och ledarskap. Demokratirådets rapport 1996 

Stockholm: SNS Förlag 

Piaget, Jean. 1932/1965. The Moral Judgment of the Child. New York: The Free Press 

Pierson, Christopher. 1996. The Modern State. London: Routledge 

Piore, Michael J. 1995. Beyond individualism. Harvard University Press 

Popper, K. R. 1957/1995. The Open Society and its Enemies - Volume 1: The Spell of Plato. 

London: Routledge & Kegan 

Porter, Theodore M. 1995: Trust in Numbers, the Pursuit of Objectivity in Science and Public 

Life. Princeton, N.J.: Princeton University Press 

Reve, Torger. 1994. "Skandinavisk organisasjon og ledelse: Fra konkurransefordel til 

konkurranseulempe?", i Tidsskrift for Samfunnsforskning, nr. 4 1994: 568-582 

Rheingold, Nathan. 1987: "Graduate School and Doctoral Degree: European Models and 

American Realities" In: Scientific Colonialism, a Cross-Cultural Comparison. Washington: 

Smithsonian 

Rhodes, R. A. W. 1997. Understanding Governance. Buckingham: Open University Press 

Ringer, Fritz K. 1992. Fields of Knowledge. Cambridge: Cambridge University Press 

Ritzer, George. 1993. The McDonaldization of Society. Thousand Oaks Press, CA: Pine Forge 

Press 

Roethlisberger, William J. and Dickson, William J. 1946. Management and the Worker. 

Cambridge, MA: Harvard University Press 

Rokkan, Stein. 1966. "Norway: Numerical Democracy and Corporate Pluralism", i Robert A. 

Dahl ed. Political Opposition in Western Democracies, s. 70-115 New Haven, Conn: Yale 


Rokkan, Stein. 1998. "Nasjonsbygging, konfliktutvikling og massepolitikkens strukturering" i 

Stat, nasjon, klasse. Oslo: Universitetsforlaget 

Rosenblum, Nancy. 1987. "Studying authority: keeping pluralism in mind", in Pennock, 

Ronald J. and Chapman, J. 1987. Authority Revisited. New York: New York University 

Press 

Rosenblum, Nancy. 1998. Membership and Morals - the Personal Uses of Pluralism in 

America. Princeton, N. J: Princeton University Press 

Rost, Joseph C. 1993. Leadership for the Twenty-First Century. Westport, CO: Praeger 

Rothholz, Walter. 1986. Die Politische Kultur Norwegens. Baden-Baden: Nomos 

Verlagsgesellschaft


Røvik, Kjell-Arne. 1998. Moderne. Organisasjoner - trender i organisaskonstenkningen ved 

tusenårsskiftet Bergen: Fagbokforlaget 

Samuelson, Robert J. 1995. The Good Life and its Discontents. New York: Random House 

Schluchter, Wolfgang. 1972/1984. Aspekte Bürokratischer Herrschaft. Frankfurt: Suhrkamp 

Schluchter, Wolfgang. 1984. "Value- Neutrality and the Ethic of Responsibility" in Roth, 

Günther and Wolfgang Schluchter: Max Weber's Vision of History. Berkeley: University of 

California Press 

Schluchter, Wolfgang. 1989: Rationalism, Religion, and Domination - a Weberian 

perspective. Berkeley: UC Press. 

Schwartz, Howard S. 1990. Narcissistic Process and Corporate Decay New York: New York 


Sciulli, David. 1992. Theory of Societal Constitutionalism. Cambridge: Cambridge University 

Press 

Scott, William G. and Hart, David K. 1989. Organizational Values in America. New 

Brunswick: Transaction publishers 

Sejersted, Francis. 1993. "Den Norske Sonderweg", i F. Sejersted Demokratisk kapitalisme. 

Oslo: Universitetsforlaget 

Sejersted, Francis. 1995. "Managere og konsulenter som manipulatorer", i Nielsen, Torben 

Hviid (red.) Tidens verdier - variasjoner over moral og samfunn. Oslo: Universitetsforlaget 

Sejersted, Francis. 1996. "Systemtvang eller politikk - om utviklingen av det oljeindustrielle 

kompleks i Norge" Oslo: TMV august 1996 

Sejersted, Francis. 1997. "Lederskap og demokratisk kapitalisme - norsk industriledelse i et 

internasjonalt perspektiv", i Byrkjeflot, Haldor (red.) Fra styring til ledelse? Bergen: 

Fagbokforlaget 

Sejersted, Francis. 1998. "Om verdikommisjoner og ytringsfrihet", i Aftenposten, 13.7. 1998 

s. 9 

Seligman, Adam B. 1997. The Problem of Trust. Princeton, New Jersey: Princeton University 

Press 

Selle, Per. 1995: Frivillig organisering og demokrati. Oslo: Det Norske Samlaget 

Selle, Per. 1996: Frivillige organisasjonar i nye omgjevnader. Bergen: Alma Mater 

Selznick, Philip. 1957/1984. Leadership in Administration. Berkeley CA.: University of 

California Press 

Selznick, Philip. 1992. The Moral Commonwealth. Berkeley, CA: University of California 

Press 

149

150 


Shils, Edward. 1997a. "Tradition and liberty". In Shils, Edward and Steven Grosby. The 

Virtue of Civility : Selected Essays on Liberalism, Tradition, and Civil Society. 

Indianapolis: Liberty Fund, Inc 

Shils, Edward. 1997b. "Ideology and civility". In Shils, Edward , Steven Grosby. 1997. The 

Virtue of Civility: Selected Essays on Liberalism, Tradition, and Civil Society Indianapolis: 

Liberty Fund, Inc 

Sievers, Burkard. 1994. Work, Death and Life itself. Berlin: Walter de Gruyter 

Silberman, Bernard S. 1993: Cages of Reason. Chicago Ill: University of Chicago Press 

Simmel, Georg. 1919: " Die Mode" i Georg Simmel. Philosophische Kultur. Leipzig: Alfred 

Kröner Verlag 2. Auflage, pp. 25-57. 

Skau, Greta Marie. 1998. Gode fagfolk vokser .. personlig kompetanse som utfordring. 

Cappelen:Oslo 

Skjervheim, Hans. 1976/1996. "Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi", i Hans Skjervheim 

1996. Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Aschehoug 

Skjervheim, Hans. 1992. "Målstyring av mange slag", i Filosofi og dømmekraft. Oslo: 


Skocpol, Theda and Margaret Somers. 1980. "The Uses of Macrosocial Inquiry", in 

Comparative Studies in History and Society, no. 22:174-229 

Skocpol, Theda. 1979. States and Revolutions. Cambridge: Cambridge University Press 

Slagstad, Rune. 1996a. "Arbeiderpartistaten fra Gerhardsen til Gro" foredrag til LOS-dagene i 

Folkets hus, Oslo, 2.11. 1996 

Slagstad, Rune. 1996b. "Arbeiderpartistaten - maktens bruk og misbruk", i Nytt Norsk 

Tidsskrift, Χrg. 13 nr. 1 

Slagstad, Rune. 1998. De Nasjonale Strateger Oslo:Pax 

Soros, George. 1997. "Trusselen fra kapitalismen", i Samtiden, nr. 2: 15-26 

Stinchcombe, Arthur L. 1959. Bureaucratic and Craft Administration of Production: A 

Comparative Study Administrative Science Quarterly, 4 1959. 168-87. 

Sternberger, Dolf. 1980/1986. Herrschaft und Vereinbarung Frankfurt am Main : Insel 

Verlag, 1980. 

Stichweh, Rudolf. 1994. Wissenschaft Universität, Professionen. Soziologische Analysen. 

Frankfurt am Main: Suhrkamp 

Strand, Torodd. 1996. "Ledelse i norske organisasjoner". Bergen: Institutt for administrasjon 

og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen, upublisert manuskript 

Streeck, Wolfgang. 1992: "Co-determination: after four decades", in Streeck, W. Social 

Institutions and Economic Performance. London: Sage Publications.


Struve, Walter. 1973. Elites against democracy. Princeton, N. J: Princeton University press 

Sullivan, William M. 1995. Work and Integrity, the Crisis and Promise of Professionalism in 

America. New York: Harper Press 

Swidler, Ann. 1986. "Culture in Action: Symbols and Strategies", in American Sociological 

Review, vol. 51: 273-286 

Sørhaug, Tian. 1996. Om ledelse- makt og tillit i moderne organisering. Oslo: 


Tannenbaum, R & Schmidt, W. H 1958. "How to choose a leadership Pattern", in Harvard 

Business Review, vol. 36, 95-101 

Taylor, Charles. 1989/1996. Sources of the Self. Cambridge: Cambridge University Press. 

Tengberg, Niels. 1996. Bogen om ridderlighet, av Geofroi de Charny. Roskilde: Roskilde 

Universitetsforlag 

Thompson, James D. 1967. Organizations in action: social science bases of administrative 

theory. New York: McGraw-Hill, c196 

Thyssen, Ole. 1997. Værdiledelse - om organisationer og etik. København: Gyldendal 

Torgersen, Ulf. 1994. Profesjoner og offentlig Sektor. Oslo:TANO 

Tiles, Mary and Jim Tiles. 1993. An Introduction to Historical Epistemology. Oxford, UK: 

Blackwell 

Tilly, Charles. 1984. Big structures, large processes, huge comparisons. New York: Russell 

Sage Foundation 

Tocqueville, Alexis de. 1988. Democracy in America - Volume 1 (1835) and Volume 2 

(1840). New York: Harper & Row 

Todd, Emmanuel. 1987. The Causes of progress. Oxford: Basil Blackwell 

Torstendahl, Rolf. 1989. "Teknologi och samfunnsutveckling 1850-1980. Fyra faser i 

västeuropeisk industrikapitalism", Thorsetn Nybom & Rolf Torstendahl (red.) 

Byråkratisering och Maktfördeling. Lund: Studentlitteratur 

Touraine, Alain. 1995. Critique of Modernity. Oxford: Blackwell 

Touraine, Alain. 1997. What is Democracy? Boulder: Westview Press 

Trollestad, Claes. 1994. Människosyn i ledarskapsutbildning. Stockholm: Bokf⎺rlaget Nya 

Doxa 

Try, Hans. 1985. Assosiasjonsånd og Foreningsvekst i Norge. Øvre Ervik: Alvheim & Eide 

Utnes, Gunnar. 1992. "Forskeres Kenning-kritikk", i Nytt Norsk Tidsskrift, 3/1992 307-315 

151

152 


Veblen, Thorstein. 1915/1966. Imperial Germany and the Industrial Revolution. (førsteutgave 

1915) New York: The Viking Press 

Verba, Sidney and Norman H. Nie. 1972. Participation in America: Political Democracy and 

Social Equality. New York: Harper & Row 

Vilrokx, Jacques. 1996. "Trade Unions in a Postrepresentative Society", in Leisink, Peter and 

Leemput, Jacqes Vilrokx: The Challenges to trade unions in Europe. Brookfield, Vermont: 

Edward Elgar 

Wagner, Peter. 1994. The Sociology of Modernity. London: Routledge 

Waring, Stephen P. 1991. Taylorism Transformed, Scientific Management Theory since 1945. 

Chapel Hill: The University of North Carolina Press 

Warren, Mark E. 1996a. "Democracy and Trust", prepared for delivery at the 1996 meeting of 

the APSA, San Francisco Aug. 29 - Sept 1. 1996 

Warren, Mark E. 1996b. "Deliberative Democracy and Authority", in American Political 

Science Review, volume 90, No. 1, March 1996 

Warren, Mark E. 1996b. "Deliberative Democracy and Authority", in American Political 

Science Review, volume 90, No. 1, March 1996 

Weber, Max. 1949. The Methodology of the Social Sciences. New York: Free Press, 

Weber, Max. 1976. The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism. New York: MacMillan 

Weber, Max. 1978. Economy and Society, Berkeley CA.: University of California Press 

Weber, Max. 1979. Makt og byråkrati. Oslo: Gyldendal 

Weigård, Jarle. 1995. "Representasjon og rasjonalitet", i E. O. Eriksen: Deliberativ Politikk. 

Oslo: Tano 

Westney, D. Eleanor. 1987. Imitation and Innovation: The Transfer of Western 

Organizational Patterns to Meiji Japan. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. 

Whitley, Richard (ed.) (1992): European Business Systems. London:Sage. 

Whyte, William Foote. 1943/1973. Street Corner Society. Chicago Ill: Chicago of University 

Press. 

Wiebe, Robert H. 1995. Self Rule - A Cultural History of American Democracy. Chicago: The 

University of Chicago Press. 

Wills, Garry. 1994. Certain Trumpets, the Call of Leaders. New York: Simon & Schuster 

Wilson, Edward O. 1998. Consilience: The Unity of Knowledge. New York: Knopf 

Windolf, Paul. 1997. Expansion and Structural Change, Higher education in Germany, The 

United States and Japan 1870-1990. Boulder: Westview Press


Wolpert, Jeremiah (1950/1965): "Toward a Sociology of Authority", in Gouldner, Alvin W. 

1950/1965: Studies in Leadership. New York:Russell & Russell 

Wood, Donald N. 1996. Post-Intellectualism and the Decline of Democracy. Westport, CO: 

Praeger 

Zand, Dale E. 1997. The Leadership Triad - Knowledge, Trust and Power. New York: Oxford 


153

APPENDIX 

154 


Tabell 2.6. LIGA-MODELLEN: Kategorier for sosial struktur og tilhørende 

koordineringsprinsipper 

System 

Kultur 

Sosialt system 

Politisk system 

Økonomi 

Kilde: Parsons 1969b:403. 

Medium Koordinerings- 

standard 

(metode) 

Forpliktelse verdikonsistens 

(ledelse) 

Innflytelse Konsensus 

(ledelse) 

Makt Suksess 

(styring) 

Penger Kredittverdighet 

(styring) 

Funksjon Verdi 

Konsistent 

verdimønster (L) 

integritet 

Integrasjon (I) solidaritet 

Målrealisering 

(G) 

Tilpasning (A) nytte 

effektivitet 

Kommentar: Mens det kulturelle systemet (Latency) var innrettet mot diskursen omkring 

avveiningen av ulike verdier i forhold til hverandre, var det behovet for integrasjon og 

sosialisering som var drivkraften i det sosiale systemet (Integration), bestående av familie, 

skoleverk etc. I det politiske systemet (Goal attainment) var målrealisering viktigst, mens det 

økonomiske systemet først og fremst skulle bidra til å understøtte de andre systemene ved å 

skaffe til veie de nødvendige ressurser (Adaption). Til vanlig kalles Parsons modell AGILmodellen, 

i samsvar med de engelske forbokstavene for Adaption, Goal Attainment, 

Integration og Latency. Dersom vi skal plassere systemene i prioritert rekkefølge etter i 

hvilken grad de bidrar til samfunnsintegrasjon kan vi altså kalle den LIGA-modellen. Det er 

viktig å gjøre oppmerksom på at det ikke var Parsons intensjon å skille mellom økonomi, 

politikk osv. på det empiriske planet. Det dreier seg om et analytisk skille. Alle systemene vil 

være til stede som subsystemer f.eks. innenfor økonomien. Det vil si at det går an å studere 

økonomien ut fra fire forskjellige perspektiver (kulturelt, sosialt, politisk, økonomisk). Se 

også kapittel 2.

Kapittel 2. Ledelse, Demokrati Og Modernisering - Polis

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?