Lund og Heskestad - Våt, men fantastisk Korsvei ... - Steinar Rettedal
Lund og Heskestad - Våt, men fantastisk Korsvei ... - Steinar Rettedal
Lund og Heskestad - Våt, men fantastisk Korsvei ... - Steinar Rettedal
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
30<br />
Ærlig Paus<br />
Årets kirkekonsert under Aurefestivalen<br />
var ved Ole Paus. Det var med forventning<br />
<strong>og</strong> en smule frykt jeg gikk til konserten<br />
en regntung ettermiddag i august.<br />
En vet aldri helt hva den mannen kan<br />
finne på <strong>og</strong> han kom med en advarsel i<br />
starten -det er bare sånn jeg er, sa han.<br />
Han skuffet ikke.<br />
Etter sommerens tragedie var det naturlig<br />
at han åpnet med sin sang”Mitt lille<br />
land”, som ble en symbolsang for hele<br />
nasjonen.<br />
Ole Paus kan virke litt sjenert, <strong>men</strong><br />
hadde fin kontakt med publikum. Han<br />
hadde vært på Moi tidligere. Sam<strong>men</strong><br />
med Ketil Bjørnstad hadde de konsert<br />
på <strong>Lund</strong>heim for 40 år siden!<br />
Ole Paus er flott musiker med glitrende<br />
gitarspill <strong>og</strong> særegen sangstemme.<br />
Noen av oss liker godt hans versjon av<br />
”O bli hos meg”. Sal<strong>men</strong>e kan få nytt<br />
innhold for mange når de blir tolket slik<br />
Ole Paus gjorde i vakre <strong>Lund</strong> kirke. Etter<br />
jordskjelvkatastrofen på Haiti 2010<br />
dro Ole Paus i gang en støttekonsert <strong>og</strong><br />
skrev da sangen ”Den stilleste ti<strong>men</strong>.”<br />
Han dro selv til Haiti kort tid etter <strong>og</strong><br />
har på en fin måte vist solidaritet med<br />
de lidende.<br />
Sangen ”De nære ting” gjorde han til en<br />
svært så aktuell tekst i vår tid. Flott! Så<br />
var det kanskje et par sanger han kunne<br />
ha utelatt i en kirkekonsert, <strong>men</strong> som<br />
helhet en fin konsert med latter, alvor<br />
<strong>og</strong> et framtidshåp. Sangen” Kom hjem”<br />
var som en gammel innbydelsesang:<br />
”Kom hjem, du villfarne barn. Kom din<br />
Frelser i favn - se Han lengter så sårt<br />
<strong>og</strong> Han hvisker ditt navn. Du villfarne<br />
barn - Kom hjem.” Denne sang han under<br />
minnekonserten i Oslo domkirke <strong>og</strong><br />
vi var så heldig å få del i den i <strong>Lund</strong> en<br />
uke senere.<br />
Lederen i <strong>men</strong>ighetsrådet, Elise Eidem,<br />
takket varmt <strong>og</strong> vi gikk rikere hjem.<br />
John Nikolaisen<br />
NMS Gjenbruk Flekkefjord<br />
i nye lokaler<br />
NMS Gjenbruk Flekkefjord åpnet<br />
sine nye lokaler onsdag 7.september.<br />
Åpningen startet med musikk av<br />
Arne Skage som <strong>og</strong>så spilte da de forrige<br />
lokaler åpnet i mars 2007. Gjenbrukskonsulent<br />
i NMS Håkon Høyland<br />
ønsket velkom<strong>men</strong> <strong>og</strong> gratulerte<br />
med nye lokaler. Gjenbruksbutikkene<br />
er viktige for NMS, sa han. Da dere<br />
startet i 2007 var dere butikk nr. 30.<br />
Nå nærmer vi oss 40 butikker. Ordfører<br />
Reidar Gausdal ønsket lykke til <strong>og</strong><br />
overrakte blomster. Butikkleder Kari<br />
Bjelland mottok blomstene på vegne<br />
av alle de 40 medarbeiderne.<br />
De nye lokalene like ved broa er<br />
lyse <strong>og</strong> store <strong>og</strong> her har du flott utsikt<br />
mot elva. Det har kommet flere<br />
hyller, her er bedre system <strong>og</strong> alt er<br />
Fra åpningsdagen<br />
Foto: Sverre Jakobsen<br />
mer oversiktlig. Utstillingen er flott<br />
<strong>og</strong> komiteen som har dette som sitt<br />
ansvar, har gjort en kjempejobb. Butikkmedarbeiderne<br />
setter <strong>og</strong>så pris<br />
på at alt er i en etasje. Og ikke minst<br />
er det mange som vil glede seg over<br />
muligheten til å kunne parkere bilen<br />
utenfor <strong>og</strong> i ro <strong>og</strong> mak bære inn <strong>og</strong><br />
bære ut gjenstander. Butikken disponerer<br />
mange parkeringsplasser. Kaffekroken<br />
er innerst til høyre - <strong>og</strong> der<br />
ble den store fløtekaka servert på åpningsdagen.<br />
Det var ekstra mye fint<br />
som var stilt ut til åpningsdagen, <strong>og</strong><br />
mange av ”godbitene” ble raskt solgt.<br />
NMS Gjenbruk tar gjerne i mot varer.<br />
Butikken er åpen onsdag, torsdag,<br />
fredag <strong>og</strong> lørdag.<br />
Sverre Jakobsen<br />
Foto: Sverre Jakobsen<br />
Dette stykket sto i avisen Vårt Land 18.august <strong>og</strong> er trykket her med tillatelse<br />
av forfatteren: Lars Gilberg<br />
Det er ingenting hverdagslig<br />
over 22. juli 2011. Men det<br />
var hverdagslig, helt til klokka<br />
halv fire om ettermiddagen.<br />
Skyfri himmel<br />
Livet forandrer seg i øyeblikket. Det<br />
alminnelige øyeblikket.<br />
Det vet vi nå, alle som bor i Norge.<br />
De som er etterlatte, eller skadet for<br />
livet, vil aldri glemme det.<br />
Jeg håper at vi ikke glemmer det, vi<br />
andre heller.<br />
Fra andre siden<br />
I 13 år har jeg skrevet intervjuer her<br />
i avisen som alle har begynt med setningen:<br />
«Det var den dagen da...».<br />
Felles for disse historiene er at det<br />
handler om en vanlig dag, folk spiste<br />
frokost, kjørte bil, jobbet eller var på<br />
stranda. Så skjedde det noe. Noe som<br />
splintret virkeligheten. Og livet ble<br />
aldri mer det samme.<br />
Jeg begynte med denne artikkelserien<br />
etter at jeg hadde tilbragt en tid<br />
på Sunnaas sykehus. De fleste jeg ble<br />
kjent med der hadde et før-<strong>og</strong>-etterperspektiv<br />
på livet sitt. De hadde<br />
mistet noe dyrebart. Og fått brutale<br />
erkjennelser med på kjøpet.<br />
Det slo meg: Det er trist dersom man<br />
må miste det beste man har – helsen<br />
sin eller noen man er glad i – for å<br />
forstå verdien av det. Kanskje kan<br />
jeg, ved å rapportere fra «andre siden»<br />
av slike vendepunkter, hjelpe<br />
noen til å verdsette det de har <strong>men</strong>s<br />
de ennå har det?<br />
Verden i svart<br />
Det høres tilforlatelig ut. Men det er<br />
ikke så enkelt. Jeg gjør denne øvelsen<br />
selv, hver eneste dag. Jeg har laget<br />
meg et rituale, der jeg samler kraften<br />
av min bevissthet om alt jeg kan være<br />
takknemlig for. Det er ikke lite.<br />
Likevel: Da jeg mistet hun jeg hadde<br />
kjær i mars i år, sviktet grunnen helt<br />
under meg. Dette selv om både hun<br />
<strong>og</strong> jeg hadde visst at tiden sam<strong>men</strong><br />
var hellig – slik at vi ikke hadde noe<br />
utsatt eller usagt.<br />
Jeg var så forberedt som jeg kunne<br />
være. Og likevel var jeg helt uforberedt.<br />
I møtet med døden gikk min<br />
verden i svart.<br />
En venn som ville trøste, ga meg boken<br />
«De magiske tankers år», skrevet<br />
av Joan Didion. Forfatterens ektemann<br />
gjennom 40 år døde av hjerteinfarkt<br />
ved spisebordet hjemme i<br />
stuen.<br />
«Man setter seg til bords, <strong>og</strong> livet slik<br />
man kjenner det, tar slutt», konstaterer<br />
Didion.<br />
En mild dag<br />
Hun noterer at «når vi stilles overfor<br />
en plutselig katastrofe, tenker vi<br />
på de normale omstendighetene den<br />
inntraff under, den skyfrie blå himmelen».<br />
I 1996 intervjuet Didion en rekke<br />
<strong>men</strong>nesker som hadde befunnet seg<br />
i Honolulu om morgenen den 7. desember<br />
1941. Uten unntak åpnet de<br />
sine vitnespyrd om Pearl Harbour<br />
med å fortelle hvilken alminnelig<br />
søndagsmorgen det hadde vært.<br />
Selv kommisjonsrapporten fra dagen<br />
da terrorister styrtet to passasjerfly<br />
inn i World Trade Center i New York<br />
åpner med denne setningen:<br />
«Om morgenen tirsdag den 11. september<br />
2001 var det mildt <strong>og</strong> nesten<br />
skyfritt på USAs østkyst».<br />
Sjansen<br />
«Midt i livet er vi i døden» heter det i<br />
begravelsesritualet til Den episkopale<br />
kirke.<br />
Det er sant, det vet vi.<br />
Men er det så sikkert at det er bra å<br />
tenke på det?<br />
Jeg tror det. Ikke for at dødsangsten<br />
skal få koble grepet <strong>og</strong> bekymringene<br />
Lars Gilberg, privat foto<br />
lamme oss.<br />
Snarere for at vi skal huske å gi oss<br />
selv sjansen til å vise omsorg <strong>og</strong><br />
kjærlighet før tragedien inntreffer.<br />
Det er fint å vise det etterpå <strong>og</strong>så, slik<br />
så mange har gjort etter 22/7. Men<br />
jeg er redd det har vært ekstra tungt<br />
<strong>og</strong> vanskelig for dem som eventuelt<br />
måtte føle at de ikke helt hadde fått<br />
vist det før tiden løp ut.<br />
Modig<br />
I et intervju med Klassekampen på<br />
forsommeren leverte Kåre Willoch<br />
en setning jeg merket meg:<br />
«Det er sannsynlig at noe usannsynlig<br />
vil skje», sa Norges tidligere statsminister.<br />
Willoch ledet Sårbarhetsutvalget,<br />
som leverte sin rapport i år 2000. De<br />
fleste av forslagene derfra har ifølge<br />
Willoch havnet i skuffen.<br />
Hans rapport handlet om hvordan<br />
samfunnet skal beskytte seg mot tenkelige<br />
<strong>og</strong> utenkelige rystelser.<br />
Den samme utfordringen har hvert<br />
enkelt <strong>men</strong>neske. Vi er sårbare, <strong>og</strong><br />
det er veldig mye vi ikke kan beskytte<br />
oss mot.<br />
Men det vi kan, er å være bevisste på<br />
at noe usannsynlig sannsynligvis vil<br />
skje.<br />
Det gjør noe med oss. Jeg tror ikke vi<br />
blir redde <strong>og</strong> apatiske av det. Tvert i<br />
mot: Vi blir levende <strong>og</strong> modige.<br />
Slik hun var, hun som allerede andre<br />
gangen jeg møtte henne hadde med<br />
en melkekartong der hun hadde skrevet<br />
utenpå:<br />
«Denne materialiserer det umatrialiserbare:<br />
Den inneholder ubetinget<br />
kjærlighet fra meg til deg».<br />
Nå er hun borte. Men ikke det hun ga.<br />
På en vanlig hverdag. Som ble høyst<br />
uvanlig.<br />
<strong>Lund</strong> <strong>og</strong> <strong>Heskestad</strong> Menighetsblad nr 3 2011 31